FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE STATENS PENSJONSKASSE GRUPPELIV

Transkript

1 FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE STATENS PENSJONSKASSE GRUPPELIV Opphør av gruppeliv HTA i staten - forholdet til FAL. Forsikrede (f. 1935) fikk uførepensjon fra til han døde Fra mai 2000 hadde han bistilling hos sin tidligere arbeidsgiver, som han beholdt frem til han døde. De etterlatte krever oppgjør under gruppelivsdekning, hvilket Statens Pensjonskasse avviser under hensyn til regler som sier at gruppelivsdekningen opphører 2 år etter at arbeidstaker er gått over på uførepensjon. Spørsmål om varslingsreglene i FAL kap. 19 gjelder så langt de passer. ANTATT ØKONOMISK OMFANG: 5G. Forsikringsskadenemnda bemerker: Nemnda har i ut lagt til grunn at tvist som knytter seg til forståelsen av hovedtariffavtalen i staten, faller utenfor nemndas mandat. Det er i nevnte uttalelse vist til de særlige regler som gjelder for tolkningen av tariffavtaler og til korrespondanse mellom selskapet og FKK i forbindelse med selskapets tilslutning til klageordningen i Nemnda mener at nærværende sak står i samme stilling, og at også denne må avvises fra behandling i FSN. Konklusjon: Saken avvises fra behandling. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Thorsby, Nygård, Lange og Thommesen. Sekretariatets redegjørelse i FKK sak EB(IR) av Saken gjelder dels spørsmålet om i hvilken grad FAL har innflytelse på regler for Statens Pensjonskasse og dels forståelsen av følgende bestemmelser med kommentar fra hovedtariffavtalen i Staten av : Ytelser ved dødsfall Gruppelivsforsikring 2. Når en arbeidstaker dør, utbetales de etterlatte et engangsbeløp som fastsettes slik (G=grunnbeløp i folketrygden): 60 år og over 5,0G AADs kommentarer Invalidpensjon/uførepensjon Arbeidstakere som er gått over på uførepensjon er i utgangspunktet ikke omfattet av Hovedtariffavtalen. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har bestemt at når en arbeidstaker dør innen 2 år etter overgang til 100 % uførepensjon fra SPK. skal de etterlatte ved dødsfall etter 1. mai 2000 utbetales ytelser etter bestemmelsene her. Side 1 av 5

2 Pensjonister på pensjonistlønn - Bistillingsinnehaver Til etterlatte etter pensjonister på pensjonistlønn og etterlatte etter bistillingsinnehavere skal det ikke utbetales ytelser etter bestemmelsene her. Etterlatte skal i disse tilfellene av arbeidsgiver utbetales lønn i 1 ½ måned regnet fra dødsfallet. Beregningsgrunnlaget for pensjonister er ordinær lønn ved overgang til pensjoniststatus. Forsikrede (f. 1935) ble innvilget uførepensjon ved vedtak datert og med virkning fra Samtidig ble han innvilget permisjon uten lønn fra arbeidsgiver i 1 år. Forsikrede sa opp sin stilling med fratredelse etter endt permisjon i brev datert Han ble imidlertid tilbudt en bistilling hos arbeidsgiver som skipsinspektør for enkeltleilighet i mai Dette ble akseptert og han hadde inntekter av denne stilling frem til sin død Hans enke søkte om gruppelivsforsikring hos Statens Pensjonskasse og anførte bl.a.: I perioden mottok han altså uførepensjon. Siden arbeidsinntekten som skipsinspektør for enkel leilighet ikke oversteg 1G, ble det ingen reduksjon i uførepensjonen, noe som jo ville skjedd hvis arbeidsoppgavene ved stasjonen i var blitt flere. Stillingen som skipsinspektør for enkel leilighet var jo ikke en jobb han gikk til hver dag. Det avhang jo av oppdragsmengden ved stasjonen. Fra april 2000 og ut året hadde han en del besiktigelser for stasjonen. Utover i 2001 ble jo situasjonen en annen, men at han fremdeles var ansatt kan det jo ikke være noen tvil om, da han selv to måneder etter hans død ble tilskrevet fra inspeksjonsavdelingen i Sjøfartsdirektoratet. Vil forøvrig gjøre oppmerksom på at dødsårsaken ikke hadde noen sammenheng med årsaken til at han ble sykemeldt i Dette kan om ønskelig dokumenteres. (Avdøde) hadde altså vært ansatt i Sjøfartsdirektoratet fra til Da søknaden ikke ble innvilget engasjerte enken advokat, som bl.a. anførte: Når det gjelder avslaget om utbetaling i henhold til gruppelivsforsikringen, er (enken) av den klare oppfatning at hennes ektefelle ikke fikk underretning om adgangen til å tegne tilleggsforsikring, jfr. forsikringsavtaleloven Ved henvendelse til Sjøfartsdirektoratet, ba jeg om en nærmere redegjørelse omkring denne problemstillingen, men denne er ikke gitt. Av sakens dokumenter synes det å fremkomme klart at slik orientering ikke er gitt. (Avdøde) ble heller ikke opplyst om at han ved opphøret av hans stilling med fratredelse gikk ut av den kollektive forsikring. Han mottok ikke opplysning om dette, verken fra Sjøfartsdirektoratet eller fra Statens Pensjonskasse. Etter forsikringsavtaleloven 19-7, har et medlem når en kollektiv livsforsikring opphører, rett til å fortsette forsikringsforholdet med individuell premieberegning uten å gi nye helseopplysninger. Samme rett har et medlem som av annen grunn enn alder trer ut av den gruppen som forsikringen omfatter. Medlemmet skal da gis skriftlig melding eller på annen forsvarlig måte, varsles om adgangen til å tegne tilleggsforsikring. Medlemmet må da benytte seg av denne adgangen innen 6 måneder etter at selskapets ansvar er falt bort. Videre følger det av forsikringsavtaleloven 19-9, at hvis forsikringstakeren etter forsikringsavtaleloven eller avtalen har plikt til å sende melding til medlemmene eller på annen måte varsle dem, og forsikringstakeren unnlater dette, får unnlatelsen i forhold til medlemmene samme virkning som om det var skjedd i selskapet. Dette gjelder likevel ikke, dersom medlemmet på annen måte var blitt kjent med meldingen, og hadde rimelig mulighet til å innrette seg etter den. Ettersom (avdøde) ikke har blitt gitt underretning om at forsikringen opphørte og heller ikke om adgangen til å tegne tilleggsforsikring, mener vi at virkningen av dette etter forsikringsavtaleloven 19-9 vil være den samme som ved at forsikringsselskapet ikke har gitt melding. Det følger av forsikringsavtaleloven 19-3, at når en forsikringsordning er etablert, og senere med passende mellomrom, skal selskapet og forsikringstakeren på forsvarlig måte sørge for at de som er eller kan bli medlemmer, blir orientert om de forhold som er nevnt i 19-2, og om tilleggsdekninger det kan være aktuelt for medlemmet å tegne. Unnlatelse av orientering om dette og forsikringens opphør, må etter vår oppfatning innebære at forsikringen ikke har opphørt, og at (avdøde) etterlatte etter dette har krav på utbetaling. Det følger av forsikringsavtaleloven Side 2 av 5

3 SPK avviste kravet under henvisning til HTA 23 og opplyste videre: Det er ikke mulig for enkeltmedlemmer i Statens Pensjonskasse som mottar uførepensjon å tegne ytterligere forsikring som utvider forsikringsperioden og dekningsområdet utover den perioden som er gitt ved tilsagn fra AAD. På denne bakgrunn er det er derfor ingen klageadgang på vår avgjørelse av Vår avgjørelsen av er ikke et vedtak i henhold til forvaltningsloven. Saken ble klaget inn til FKK, hvor advokaten bl.a. viste til at forsikrede var ansatt hos arbeidsgiver ved sin død og at denne bistillingen ga han fortsatt rett til medlemskap. Han viste til informasjonsskriv fra Statens Pensjonskasse om uførepensjon hvor det sies: Utgangspunktet er at alle tilsetjingsforhold kan verke inn på uførepensjonen. Det gjeld også arbeidsforhold som ligg under minstegrensa for rett til medlemskap. Arbeidstakarar som tek imot alders- eller uførepensjon frå Statens Pensjonskasse, er medlemer også når arbeidstida er kortare enn 14 arbeidstimar pr. veke (35 prosent stilling for lærarar). Som det der fremkommer er arbeidstakere som tar i mot uførepensjon fra Statens Pensjonskasse medlemmer også når arbeidstiden er kortere enn 14 arbeidstimer pr. uke. Dette må innebære at medlemskapet for (avdøde) ble opprettholdt etter dette nye tilsettingsforholdet. I hovedtariffavtalen 23 sies det: Når en arbeidstaker dør, utbetales de etterlatte et engangsbeløp som fastsettes slik:... I 23, pkt. 3, fremkommer det at etterlatte etter arbeidstaker som dør innen ett år etter påbegynt permisjon og som ikke har hatt ordinært lønnet arbeid i permisjonstiden, utbetales engangsbeløpet etter vanlige regler. For en person som har vært i permisjon vil det da være naturlig å forstå 23 dit hen, at den toårsfrist som beregnes for den som har gått over på uførepensjon, først begynner å løpe når permisjonstiden er utløpt. Det vises i denne forbindelse til note 3 i personalhåndboken, s. 221 Videre gjorde advokaten gjeldende at gruppelivsforsikringen uansett ikke er bortfalt på grunn av manglende informasjon om regler for bortfall og retten til å tegne tilleggsforsikring. Det ble her vist til FAL 19-7 mfl. Statens Pensjonskasse opprettholdt sitt syn: Som en del av lønnsvilkårene for arbeidstakere i staten som omfattes av Hovedtariffavtalen i staten (HTA), er det i Del 3 Fellesbestemmelsene 23 tatt inn regler om gruppelivsordning. AAD har i tillegg overfor tariffpartene gitt tilsagn om å yte tilsvarende ordning i inntil 2 år for de som er innvilget 100 % uførepensjon fra Statens pensjonskasse. Fristen begynner å løpe fra den dag 100 % uførepensjon er innvilget, uavhengig om den er midlertidig eller varig. Når uførepensjonisten fortsetter å arbeide i staten på pensjonistvilkår uten avkortning i pensjonen, så avbrytes ikke fristberegningen. At ordningen er tariffbasert innebærer at det ikke kan gjøres individuelle avtaler om endringer i vilkårene i tariffavtalen dvs at det f eks ikke er adgang til å endre begunstiget, tegne tilleggsforsikring i SPK mv. Spørsmål om forståelsen av bestemmelser i HTA avgjøres av partene i tariffavtalen, dvs Arbeids- og administarsjonsdepartementet og hovedsammenslutningene. Tvist om forståelsen av HTA må eventuelt bringes inn for Arbeidsretten av avtalepartene. En uttalelse fra Forsikringsklagekontret vedrørende HTA 23 vil således ikke være bindende for saksbehandlingen i SPK og vi ber om at saken på nevnte grunnlag avvises av Forsikringsklagekontoret. Advokaten var uenig: På vegne av (enken) anføres det at saken ikke skal avvises fra Forsikringsklagekontorets behandling. Selv om en uttalelse fra Forsikringsklagekontoret ikke vil være bindende for saksbehandlingen i Statens Pensjonskasse, kan dette ikke gi grunnlag for å avvise anmodningen om uttalelse. Dette skiller ikke denne saken fra andre saker for Forsikringsklagekontoret, hvor også uttalelsen kun vil være veiledende. Hvis Forsikringsklagekontorets hjelp ikke løser tvisten mellom (enken) og Statens Pensjonskasse, vil Side 3 av 5

4 saken kunne legges frem for Forsikringsklagenemnda. Hvis Forsikringsklagenemndas uttalelse blir fraveket, vil denne kunne overprøves av domstolen. Domstolen vil da i dette tilfelle slik jeg oppfatter det, være arbeidsretten. At en tvist om forståelsen av hovedtariffavtalen må bringes inn for arbeidsretten ved uenighet, utelukker etter dette slik jeg ser det, ikke at saken behandles av Forsikringsklagekontoret og eventuelt senere av Forsikringsklagenemnda. FKK viste til FSN ut. 4999, hvortil advokaten bemerket: Slik vi ser det, skiller avgjørelsen av seg fra saken til (enken). Tvisten (i sak av ) var hvorvidt dekningen under HTA var en rent yrkesskadedekning eller en ulykkesdekning. Dette vil bero på en ren tolkning av HTA, og dette var bakgrunnen for at saken ble avvist. Som det fremkommer i mitt brev til Forsikringsklagenemnda av 25. juni 2003, påberoper (enken) at hun er berettiget til utbetaling i h.h.t. gruppelivsforsikringen av to grunner: 1. Fordi det følger av en tolkning av HTA Fordi manglende opplysning fra Pensjonskassen må få den konsekvens at forsikringsdekningen for etterlatte ikke er bortfalt. Advokaten har videre utdypet sitt syn på så vel forståelsen av HTA 23 som spørsmålet om det foreligger brudd på opplysningsplikten i FAL. Statens Pensjonskasse har på nytt vist til at det ikke var mulig å tegne tilleggsforsikring på individuell basis via Statens Pensjonskasse, hvortil advokaten har svart at avdøde fortsatt var ansatt i Staten da han døde. FKK ba Statens Pensjonskasse redegjøre for hvorfor det mener FAL ikke gjelder for avtalen. Statens Pensjonskasse forela spørsmål for moderniseringsdepartementet, som har svart: Forholdet til forsikringsavtaleloven Moderniseringsdepartementet viser til deres henvendelse av 1. desember d.å. vedrørende spørsmål om forsikringsavtaleloven (FAL) kommer til anvendelse på forsikringer som er tariffbasert i avtaler mellom partene i statlig sektor. Moderniseringsdepartementet vil i den forbindelse vise til utredning av professor Trine-Lise Wilhelmsen ved universitet i Oslo datert den som uttaler følgende på side 15: Min konklusjon så langt er derfor at gruppelivsforsikringen i Fellesreglenes 23 og personforsikringsytelsene i 24 må henføres til "andre avtaler om personforsikring, herunder forholdet mellom pensjonskasser- og fond og medlemmene". Jeg legger da vesentlig vekt på at ordlyden åpner for en slik løsning, og at den støttes av reelle hensyn, selv om det er åpenbart ifølge forarbeidene at man har ment at Statens Pensjonskasse ikke er regulert av FAL for så vidt angår pensjonsforpliktelser overfor statsansatte. Resultatet av dette er at reglene i FAL "gjelder... så langt de passer". Det er altså ikke slik at hele FAL automatisk kommer til anvendelse... [...] Utgangspunktet synes etter dette å være at FAL kommer til anvendelse på forholdet mellom pensjonskassen og medlemmene, men at man i visse tilfelle kan tenke seg unntak fra reglene fordi disse "er vanskelige å tilpasse" den aktuelle ordningen. [...] I hvilken utstrekning man skal anvende FAL's regler må derfor bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Samtidig må det slås fast at enkelte regler, så som nedsettelse av ansvaret og informasjonsplikten, må gis stor gjennomslagskraft, med mindre det er spesielle grunner som tilsier at disse reglene vanskelig lar seg anvende. Etter departementets syn gjelder reglene i FAL så langt de passer. Det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Departementet støtter SPK's syn når det gjelder FAL Denne bestemmelsen vil etter en konkret vurdering ikke passe i forhold til Hovedtariffavtalens 23, bla fordi det ikke opereres Side 4 av 5

5 med tilleggsdekning etter HTA 23. Det vil dermed ikke være naturlig å la denne bestemmelsen få virkning. Det samme vil for øvrig måtte gjelde for flere andre bestemmelser i FAL kapittel 19. Moderniseringsdepartementet er av den oppfatning at opplysningsplikt om forsikringsbestemmelser i Hovedtariffavtalen er den enkelte arbeidsgivers ansvar. Samtidig må det legge til grunn at Statens pensjonskasse har et selvstendig informasjonsansvar, samt en veiledningsplikt etter bestemmelsene i forvaltningsloven 11. Enkeltsaken Når det gjelder spørsmål knyttet til den konkrete saken, legger departementet til grunn at avdøde hadde vært sammenhengende ufør fra innvilgelse av uførepensjon frem til dødstidspunktet. Det vil da under ingen omstendigheter være grunnlag for å utbetale gruppelivsforsikring til etterlatte, da departementet har bestemt at dette kun kan gjøres når arbeidstaker dør innen 2 år etter overgangen til 100 % uførepensjon fra SPK. Enkens advokat har etter dette fastholdt sitt syn og gjort nærmere rede for sin forståelse av departementets skriv. SPK har fastholdt sitt standpunkt og har også anført at saken bør avvises fra Forsikringsskadenemnda. Spørsmålet til Forsikringsskadenemnda er om avdødes ektefelle har krav på gruppelivsdekning under forsikringen hos Statens Pensjonskasse, eventuelt erstatning fordi de ikke er informert eller gitt adgang til å tegne alternativ forsikring. Tidligere uttalelser: ved skifte/opphør av jobb når forsikrede dør før oppgjør Side 5 av 5