Konsekvensutredning for villrein ved Buheii vindkraftverk

Transkript

1 NaturRestaureringsrapport nr: Konsekvensutredning for villrein ved Buheii vindkraftverk Oppdragsgiver: Nordisk Vindkraft Juni 2014

2 Innhold 1. Sammendrag Innledning... 7 Bakgrunn... 7 Regionale og lokale planer... 7 Innhold og avgrensning Metode og datagrunnlag... 9 Informasjonsinnhenting... 9 Avgrensning av influensområdet alternativet... 9 Statusbeskrivelse... 9 Vurdering av verdi...10 Vurdering av omfang...10 Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad Tiltaksbeskrivelse Kunnskapstatus Verdien av beiter og Effekter av forstyrrelser på villrein 14 Kunnskapsstatus verdi...14 Kunnskapsstatus forstyrrelse Villreinens bestandsutvikling og generelle arealbruk innenfor Setesdal Ryfylke villreinområde Bestandsutvikling og arealbruk før Bestandsutvikling og arealbruk etter Dagens situasjon og fremtidsperspektiver for villreinen i SR...21 Reinens arealbruk innenfor plan- og influensområdet av vindkraftverket...23 Definisjon av influensområdet...25 Verdivurdering av berørte arealer...26 Influensområdet Buheii vindpark...26 Influensområdet ledning mot Tonstad...27 Influensområdet heiene sør for Buheii Omfang og konsekvensvurdering alternativet...29 Anleggsfasen...29 Driftsfasen...30 Influensområdet til vindparken...30 Influensområdet ledning mot Tonstad...31 Influensområdet heiene sør for planområdet Samlet belastning for villreinen i området Avbøtende tiltak Avbøtende tiltak i anleggsfasen...33

3 Avbøtende tiltak i driftsfasen Referanser Personlige meddelelser:...35 Forsidebilde: Planområde Buheii, nordlig del. Foto: Kjetil Flydal 3

4 Dato: 20. juni 2014 Rapportnr: Rapportnavn: Konsekvensutredning for villrein ved Buheii vindkraftverk Oppdragsgiver: Nordisk Vindkraft Utarbeidet av: Kjetil Flydal, Ole Tobias Rannestad, Jonathan E. Colman Faglig kvalitetssikret av: Sindre Eftestøl Prosjektleder: Kjetil Flydal Epost: Epost: 4

5 1. SAMMENDRAG Buheii vindpark som er planlagt bygget på Buheii og Grønheia nord i Kvinesdal Kommune vil dekke 7,3 km 2 og vil ha en installert effekt på inntil 81 MW. Denne rapporten er en konsekvensutredning for villrein i henhold til de krav som er satt i NVEs utredningsprogram. Planområdet ligger utenfor landskapsvernområdet for villrein, men basert på historisk bruk kan området regnes innenfor det potensielle leveområdet for villrein i Setesdal Ryfylke (SR). I Heiplanen som fortsatt ligger til behandling i Klima- og Miljødepartementet per juni 2014, er Buheii plassert innenfor kategoriene marginale villreinområder og hensynssone for bygdeutvikling. Denne rapporten vurderer konsekvenser av vindparken på villreinen uavhengig av disse plangrensene. Det som legges til grunn er verdivurderinger av de influerte områdene basert på beiteressursene, villreinens bestandsstatus og arealbruk før og nå, og vurderinger av hvordan reinen påvirkes av vindkraftverk basert på dagens kunnskapsstatus. Vurderingene er basert på informasjon innhentet ved befaring av planområdet, samtaler med personer med spesiell kunnskap om villreinen i området og skriftlige kilder. Influensområdet til Buheii vindpark ligger i ekstreme randområder for villreinen i de sørlige delene av SA. Denne delen av SA har vært svært lite brukt av reinen siden bestandsnedgangen på slutten av 1990-tallet, og i influensområdene til Buheii vindpark har vi svært få bekreftede observasjoner av villrein de siste 20 årene. Planområdene og nærliggende heiområder ble relativt mye brukt av reinen tallet da man kan anta at det var rein som hadde mer permanent tilhold i sørlige heiområder enn det vi ser i dag. De siste tiårene har det vært mer sporadiske småflokker som kan trekke inn i arealene etter kalving og gå nordover igjen utover høsten. I et større arealperspektiv synes det klart at de sørlige heiområdene øst for Kvinesdalen og mot Åseral har hatt en viktigere funksjon som vinterbeite i tidligere tider, enn de sørligste heiene mellom Kvinesdal og Sirdal. Inngrepene som følge av Buheii vindpark berører følgelig arealer som ligger helt i utkanten av villreinens bruksområde i SR. Det aktuelle området er preget av dårlige vinterbeiter og mangler luftingsplasser med snø om sommeren. Dette tilsier at området vil bli lite brukt også i fremtiden. En tiltakende gjengroing av bjørkeskog kan styrke sannsynligheten for lite fremtidig bruk. Like fullt er det et ønske fra naturforvaltningsmyndighetene i Norge at bestanden i SR økes, og at områdene rundt og sør for Buheii i økende grad skal bli tilgjengelig for villrein. Dersom villreinstammen øker kan det ikke utelukkes at flere dyr vil trekke ned mot Buheii, og den planlagte vindparken kan da påvirke disse. Anleggsfasen og driftsfasen vil ha ulik konsekvens, som vist i tabellene nedenfor. 5

6 Anleggsfase Område Verdi Omfang Konsekvens Konsekvensgrad Basert på historiske data er det sannsynlig at ingen, eller kun et fåtall av dyr, befinner seg i influensområdet under selve anleggsfasen. Buheii Lite/intet Dersom dyr skulle være i området vil disse Liten Liten Vindpark negativt kunne trekke/skremmes til andre områder og negativ/ubetydelig finne alternative beiter. Dyr som blir forstyrret må forventes å sky området i noe tid. Ledning mot Tonstad Heiene sør for planområdet Liten Liten Lite/intet negativt Lite/intet negativt Samme som ovenfor. Samme som ovenfor. Dersom det skulle befinne seg villrein i dette heiområdet når anleggsarbeidet starter kan disse bli «låst fast» sør for planområdet. Sannsynligheten for dette er minimal, og det vil i så fall kun gjelde et fåtall av dyr. Liten negativ/ubetydelig Liten negativ/ubetydelig Driftsfase Område Verdi Omfang Konsekvens Konsekvensgrad Frykt- og fluktatferd i møte med driftspersonell. Unnvikelse på 0-70% innenfor Buheii Lite et influensområde opp til 3 km unna Liten Vindpark negativt vindparken Gitt den svært sporadiske Ubetydelig forekomsten av rein i området vil dette omfatte Ledning mot Tonstad Heiene sør for planområdet Liten Liten Intet Lite negativt svært få eller ingen dyr. Med unntak av perioder med vedlikehold/bygging av ledninger, viser nyere forskning at villrein ikke unnviker kraftledninger i påviselig grad Villrein vil i liten grad oppfatte ledningen mot Tonstad som en barriere, og det medfører at det fortsatt vil være en bred migrasjonskorridor vest for planområdet. Antallet dyr som kan forventes å bruke heiene i sør i overskuelig fremtid er svært lite. Området ligger i den ytterste randsonen av SR-villreinområde. Ubetydelig Ubetydelig Villreinens fremtidige bruk av områdene ved Buheii avhenger av populasjonsutvikling, klimatisk styrte forandringer av beitegrunnlaget og menneskelig påvirkning av området. Vi forventer at disse heiene vil bli lite brukt av reinen selv om det ikke bygges vindparker, men samlete belastning ved realisering av både Buheii og Tonstad vindpark kan medføre at heiområdet sør for Buheii går helt ut av bruk som villreinhabitat. Viktige avbøtende tiltak ved bygging av Buheii vindpark vil være redusert anleggsvirksomhet dersom det påvises villrein i nærområdet, og regulering av fremtidig menneskelig bruk av vindparkområdet og nærliggende områder. 6

7 2. INNLEDNING Bakgrunn Tiltakshaver Buheii Vindkraft AS, ønsker etter gjennomførte innledende undersøkelser å gå videre med utvikling av et vindkraftanlegg for energiproduksjon i området Buheii og Grønheia i Kvinesdal kommune, Vest-Agder. Forhåndsmelding for tiltaket ble levert Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) 13. august 2010, da med HybridTech Buheii AS som tiltakshaver. Prosjektet og selskapet Buheii Vindkraft AS eies nå i fellesskap av Nordisk Vindkraft og HybridTech Holding AS. Tiltakshaver har gjennomført nødvendige forhandlinger med aktuelle grunneiere i det foreslåtte planområdet, og det er inngått avtaler med disse med tanke på leie av ønskede arealer. Det planlagte vindkraftanlegget er konsesjonspliktig etter energiloven, og har en planlagt samlet installert effekt på inntil 81 MW. Dette medfører krav om konsekvensutredninger for de fagtemaer som fastsettes av NVE. Fullførte utredninger leveres av tiltakshaver som en del av en eventuell konsesjonssøknad. De aktuelle planområdene faller innenfor arealer som kan benyttes til beite av villrein i Setesdal - Ryfylke villreinområde (SR). Etter høringsprosessen fastsatte NVE et utredningsprogram datert 10. september Her beskrives følgende krav til utredning av mulige konsekvenser for villrein: Villreinens bruk av berørte områder skal beskrives. Direkte og indirekte virkninger og antatt beitetap for villrein som følge av det planlagte vindkraftverket med tilhørende infrastruktur (kraftledninger, veianlegg, transformatorstasjon/servicebygg, oppstillingsplasser etc.) skal beskrives og vurderes. Vurderingene skal bygge på eksisterende dokumentasjon og kontakt med lokale og regionale myndigheter og organisasjoner/ressurspersoner. Det skal foretas feltbefaring. Trekkruter for hjortedyr skal kartfestes/beskrives. Regionale og lokale planer Regional plan/fylkesdelplan for villrein i SR og Setesdal Austhei (SA) ble vedtatt i fylkesting i Denne omtales ofte som Heiplanen (se Planen ble endelig godkjent av Klima- og Miljødepartementet 14. juni Hovedmålet med Heiplanen er: Det skal fastsettes en klar grense for et nasjonalt villreinområde (NVO) som ivaretar villreinens arealbruk til ulike årstider Det skal fastsettes retningslinjer og føringer for en helhetlig arealforvaltning i området som også ivaretar lokalsamfunnenes behov for en langsiktig positiv utvikling. 7

8 I forbindelse med utarbeidelse av Heiplanen har det blitt laget et plankart over alle de aktuelle områdene i SR og SØ. I henhold til dette kartet ligger planområdet til Buheii innenfor en kategori som omtales som «Hensynssone bygdeutvikling.» I Heiplanens retningslinjer for denne sonen fremgår følgende: «Dette er utviklingssonen der nye større tiltak primært skal kanaliseres til». I Figur 1 nedenfor har vi presentert et utsnitt av dette plankartet der lokalitet for Buheii vindkraftverk er angitt. Figur 1. Utsnitt fra plankartet i heiplanen som kan lastes opp fra nettsiden I figuren kan man se at planområde ligger utenfor eksisterende verneområder og hensynssoner for villrein, men at det like fullt ligger innenfor grensen for Heiplanen. Konsekvensutredningene som gjøres i denne rapporten vil være basert på villreinens økologi og vil gjennomføres uavhengig av disse plangrensene. Vi vil basere våre vurderinger på eksisterende kunnskap om villreinen i SR, kombinert med gjeldende kunnskapsstatus på kjente konsekvenser av vindkraftutbygging på reinsdyr. Hele planområdet for Buheii ligger innenfor Kvinesdal kommune, og er i dag avsatt til LNF-område i kommuneplanen. Slik tiltaket foreligger per i dag vil de vestligste turbinpunktene og internveiene ligge helt inntil kommunegrensen til Sirdal Kommune. Kraftledningsalternativene derimot krysser fra Kvinesdal over til Sirdal kommune. Innhold og avgrensning I konsekvensutredningen følger vi den malen for utredninger som er beskrevet i Vegvesenets Håndbok 140 (Statens Vegvesen, 2006). Vi gir detaljerte beskrivelser av metode og datagrunnlag, og en forklaring av hva som faller innunder 0-alternativet (d.v.s. ingen vindkraftutbygging) i kapittel 3. Dernest følger et kapittel med tiltaksbeskrivelse for vindkraftutbyggingen. I kapittel 5 gjennomgår vi kunnskapsstatus for effekter av menneskelig forstyrrelse generelt og forstyrrelse av vindkraftutbygging spesielt på villrein. Kapittel 6 gir statusbeskrivelse for villreinen i området og verdivurdering av de berørte arealene. Deretter følger selve omfangs- og konsekvensvurderingene av utbyggingen i kapittel 7, og vurdering av samlet belastning av på villreinen i kapittel 8. Avbøtende tiltak er beskrevet i kapittel 9. 8

9 3. METODE OG DATAGRUNNLAG Formålet med en konsekvensvurdering er å klargjøre hvilke virkninger og konsekvenser et tiltak kan medføre for miljø, naturressurser og samfunn. I denne utredningen følger vi samme metode som i Vegvesenets håndbok 140 (Statens Vegvesen, 2006) med (1) Statusbeskrivelse, (2) Verdisetting av berørte områder, (3) Vurdering av omfang, og (4) Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad. Vi følger også retningslinjer som er gitt i Miljødirektoratets håndbok 11 for viltkartlegging. Informasjonsinnhenting Befaring av området der vindkraftutbyggingen er planlagt ble gjennomført av Ole Tobias Rannestad og Kjetil Flydal 28. mai Generell dokumentasjon om forvaltning, arealbruk, beiteressurser og menneskelig påvirkning på SR-reinen ble innhentet gjennom diverse rapporter og nettressurser fra forvaltning og forskning. Dette fremgår av referanselisten til sist i rapporten. Vi har også vært i kontakt med flere personer som har lokalkunnskap om reinen i dette området, dels over telefon og dels i møter den 28. mai. Disse personene er listet opp i referanselisten. Avgrensning av influensområdet Et tiltaks influensområde er det området hvor tiltakets virkninger (direkte og indirekte) vil kunne gjøre seg gjeldende. Direkte virkninger i form av tapt beiteareal vil en få ved inngrep som legger permanent beslag på arealer. Indirekte tap av beiteareal kan skje ved at reinen helt eller delvis unngår områder i nærheten av inngrepet, eller når det utbygde området virker som en barriere som hindrer naturlig trekk til bakenforliggende områder. Ved den vindkraftutbyggingen som utredes her er influensområdet knyttet til arealene der vindturbiner, atkomstveier, transformatorstasjon, driftsbygning og kraftledninger vil lokaliseres, men også de arealene som reinen eventuelt vil skremmes vekk fra, eller unnvike, grunnet anleggene eller den menneskelige aktiviteten i tilknytning til dem. 0-alternativet Konsekvensene av vindkraftutbyggingen vurderes i forhold til forventet tilstand i området dersom ingen av utbyggingsplanene realiseres, dette kalles 0-alternativet. Her legges tidligere utbygginger og godkjente planer som ikke er bygget per dags dato til grunn. 0-alternativet er viktig å beskrive i detalj fordi dagens situasjon vil ha stor betydning for konsekvensene av et nytt inngrep. Statusbeskrivelse Statusbeskrivelsen danner grunnlaget for vurdering av influensområdets verdi og omfanget av utbyggingen. Her beskrives beitegrunnlag og bruksfrekvens for villreinen i området som blir påvirket av tiltaket. Plan- og influensområdet sees i sammenheng med hele leveområdet for 9

10 villreinen og hvordan vekslinger i arealbruk har sammenheng med variasjoner i bestandsstørrelse, vær, klima og sesong. I beskrivelsen vurderes beitegrunnlag og bruksfrekvens. Følgende faktorer er spesielt viktige: Kalvingsområder Vinterbeiter, som er en minimumsfaktor innenfor SR Trekkleier innad i, og mellom sesongbeiter Luftingsplasser der reinen kan unnslippe insektplage Eksisterende inngrepssituasjon, og samlet belastning Luftingsplasser er høytliggende arealer, fortrinnsvis vindutsatte og med snødekke utover sommeren. I tillegg er snøfonner/breer verdifulle for reinen om sommeren, både fordi insektplagen der er mindre enn ellers og fordi plantene som spirer der snøen nylig er smeltet er næringsrike beiteplanter og kan følge smelting utover sommeren. Vurdering av verdi Det berørte områdets verdi for villreinen vurderes på bakgrunn av ressurser og verdier innenfor villreinområdets totale areal, og hvilken funksjon de forskjellige deler av villreinområdet har. Verdien av delområder er dynamiske ved at de kan endre seg fra år til år avhengig av naturlige variable (klima, beitevekst, flokkstørrelse, osv.), og med endret forvaltningspraksis eller menneskelig forstyrrelse innenfor arealene. De verdisatte områdene vurderes etter en tredelt skala: Liten Middels Stor. For eksempel vil arealer med marginalt beite og som er lite i bruk få liten verdi, mens mye brukte kalvingsområder får stor verdi, da disse er spesielt viktige for kalvenes overlevelse og dermed opprettholdelsen av en livskraftig populasjon. Ressurser/beiteområder som er begrensende for reinsdyrpopulasjonen får ofte også stor verdi. En slik begrensning kan innebære at det er en type sesongbeite (f.eks. gode lav/vinterbeiter), som det er lite av innenfor leveområdet. Områder som allerede har mye menneskelig aktivitet eller utbygginger (hytter, veier, turstier, osv.) kan medføre at områder får lav verdi fordi reinen da allerede unnviker disse arealene grunnet forstyrrelse. Vurdering av omfang Omfanget innebærer hvordan utbyggingen kan påvirke reinsdyrene. Det skilles her på anleggs- og driftsfasen av tiltaket. Basert på eksisterende kunnskapsstatus om effekter av denne type utbygging gjøres det vurdering av omfang for: Direkte arealbeslag og tap av beite Indirekte arealbeslag (dvs. forstyrrelsessone utenfor tiltaket) Fragmentering, fare for barrieredanninger/sperring av trekkleier Samlet belastning, dvs. virkningen av vindkraftverket i kombinasjon med andre menneskeskapte forstyrrelser i området 10

11 Omfanget vurderes etter en 5-delt skala: Omfang Stort neg. Middels neg. Lite / intet Middels pos. Stort pos Vurdering av konsekvenser og konsekvensgrad En vindkraftutbygging kan få ulike konsekvenser for villreinen den berører ut i fra hvordan terrenget i området er, hvilken funksjon området har og hvordan bestandsstatus, beiteforhold og forstyrrelser varierer med tiden, og i hvilken grad reinen kan tilpasse seg denne variasjonen. Vi beskriver sannsynlig konsekvens basert på dette, og generelt angis en konsekvensgrad der de berørte områdenes verdi for reinsdyrene blir sammenstilt med tiltakets omfang i anleggsog driftsfase etter en 9-delt skala (figur 2). Figur 2. Konsekvensvifte, fra Statens Vegvesens håndbok 140 (2006). 11

12 4. TILTAKSBESKRIVELSE For detaljer forbundet med tiltaket Buheii vindkraftverk henviser vi til forhåndsmelding fra tiltakshaver datert 12. august 2010, samt brev til NVE datert 25. januar 2013 med oppdatert informasjon. Her følger et sammendrag med de forhold som har relevans for utredning av konsekvenser på villrein: Planområdet for vindkraftverket dekker et areal på 7,3 km 2 (inkludert foreslått utvidelsesområde i sørøst), og ligger på et fjellplatå (Buheii og Grønheia) mellom Vesterdalen (Kvinesdal) og Øksendalen (Sirdal). Området ligger ca m.o.h., og består i hovedsak av bart fjell, rabbehei, en del mindre vann/tjern og noe myr. Det er en jakthytte innenfor planområdet, men ingen fast bosetning. Adkomsten til området skjer i dag via stiene Netland - Ovedal og Risnes (Dyrlistølen) - Tonstad. Det er ingen skogsveger eller annen infrastruktur i dette området. Buheii vindkraftverk er planlagt med en total installert effekt på inntil 81 MW. Eksempellayouten som er vist i figur 3 består av 23 stk Vestas V112 vindturbiner, som hver har en effekt på 3,3 MW. Samlet installert effekt blir i dette tilfelle 75,9 MW. Det er viktig å presisere at utbygger søker om konsesjon for bygging av et vindkraftverk på inntil 81 MW innenfor det angitte planområdet, men at type, endelig antall og endelig lokalisering av vindturbiner og annen infrastruktur ikke vil bli fastsatt før etter et eventuelt positivt konsesjonsvedtak. Alternativer for adkomstvei og kraftledninger samt foreløpig planlagt plassering av annen infrastruktur er vist i Figur 3. 12

13 Figur 3. Planområdet for Buheii vindpark med aktuelle turbinpunkter, internveier, atkomstvei og ledningsalternativer angitt. 13

14 5. KUNNSKAPSTATUS VERDIEN AV BEITER OG EFFEKTER AV FORSTYRRELSER PÅ VILLREIN I Vedlegg 1 presenteres en gjennomgang av kunnskapsstatus for verdivurdering av villreinhabitater og effekter av menneskelige inngrep på reinsdyr, og med særlig fokus på vindkraftverk. Vi presenterer her et utdrag med de viktigste konklusjonene fra gjennomgangen i vedlegget. Kunnskapsstatus verdi Vinterbeiter verdisettes generelt relativt høyt fordi det ofte er en begrenset ressurs og fordi reinen er i negativ energibalanse i vintermånedene. Reservevinterbeiteområder er også viktig. Vårbeiter og særlig kalvingsområder verdisettes spesielt høyt fordi tidlig grøntbeiter er av stor betydning på denne årstiden og fordi simle med kalv er sårbare for dårlig beitetilgang, predatorer og andre forstyrrelser i denne perioden. Sommerbeiter verdisettes relativt lavt fordi det er en periode hvor stor plantevekst gir overskudd på mat. Unntaket er luftingsplasser med relativt godt beite eller kort avstand til godt beite. Høstbeiter verdisettes relativt lavt fordi det er en periode med lite snødekke og god beitetilgang mot bjørkebeltet, men brunstland verdisettes høyere (men lavere enn kalvingsområder) fordi det er av særlig betydning for tilveksten i bestanden. Trekkveier har stor verdi fordi reinen er avhengig av forflytning mellom sesongbeiter langs naturgitte traséer. Kunnskapsstatus forstyrrelse Forstyrrelser som gir endret atferd med økt forbrenning og tapt beitetid vil føre til redusert bæreevne for bestanden. Forstyrrelser som gir tap av beitearealer i enkelte sesongbeiter trenger ikke nødvendigvis å bety en redusert bæreevne for bestanden, men vil blant annet avhenge av hvilke beiteressurser som er begrensende for bestanden. Simler, og særlig simler med kalv er mer sårbare for forstyrrelser enn bukker. Kalvingstiden er den perioden hvor reinen er mest sårbar for forstyrrelser, men reinen er også sårbar om vinteren fordi den lever i negativ energibalanse i denne perioden. Om sommeren i perioder med stor insektplage er reinen mer tolerant i forhold til menneskelig forstyrrelse enn i andre perioder. Dette gjør, for eksempel, at luftingsplasser blir mindre påvirket av menneskelig forstyrrelse. Tamrein responderer mindre negativt på forstyrrelser enn villrein, det samme gjelder for villrein med genetisk opphav i tamrein. 14

15 Frykt-, flukt- og generell stressatferd kan inntreffe i forbindelse med forstyrrelser som er i bevegelse, spesielt hvis dette er mennesker i terrenget. Dette er aktuelt i forbindelse med anleggsarbeid og vedlikeholdsarbeid. Flere studier har vist unnvikelse av beitearealer som ligger inntil menneskelige inngrep i naturen, men slike effekter er størst hvis det er inngrep som innebærer mye uforutsigbar menneskelig aktivitet i terrenget, som f.eks. hyttefelt. Dette bekreftes av flere nyere studier på GPS-merket caribou i Canada og tamrein Finland og Norge. Studier viser at godt beite og insektstress reduserer reinens unnvikelsesresponser ved menneskelig forstyrrelse (turiststier). Studier, særlig av caribou, har vist at det kan skje en tilvenning til nye inngrep på sikt, og at det kan være sterk populasjonsvekst til tross for store inngrep. Populasjonsvekst vil imidlertid være avhengig av en rekke andre faktorer. Tilvenning vil lettere skje for inngrep med lite og/eller forutsigbar menneskelig aktivitet. Den samlete negative effekten av flere menneskelige inngrep innenfor et område kan fortrenge reinen fra viktige deler av leveområdet. Ved vurdering av et nytt inngrep bør det derfor tas hensyn til eksisterende inngrepssituasjon. Det er ikke dokumentert at vindkraftverk av moderat størrelse (Kjøllefjord Vindkraftverk, ca. 39 MW) har noen barriereeffekt eller andre negative effekter på trekk Resultater fra Vind-Rein prosjektet har ikke vist negative effekter i forhold til driv gjennom et vindkraftverk ved Nygårdsfjellet om høsten. Studier av tamrein ved Kjøllefjord vindkraftverk og Fakken vindkraftverk viser ingen unnvikelseseffekter som følge av vindkraftverket etter endt anleggstid, men en mulig lokal unnvikelse langs atkomstveien, særlig i anleggsfasen. Ved vindkraftverkene på Kjøllefjord, Fakken og Nygårdsfjellet er det ikke blitt dokumentert tydelige tegn på frykt- og fluktresponser eller annen stressatferd i forhold til vindturbinene eller veiene i driftsfasen. Det først og fremst når reinsdyrene møter mennesker som jobber eller ferdes i nærområdet at frykt- og fluktreaksjoner oppstår. Studier av rein i innhegning ved Vikna vindmøllepark ga ingen klar indikasjon på stress- eller fryktresponser hos dyrene. Ut i fra kunnskap om reinsdyrs hørselskapasitet vet vi at støy fra vindturbiner oppfattes av dyrene omtrent slik vi mennesker gjør det. Ved innhegningsforsøk på Vikna, viste ikke reinsdyrene noen målbar respons på slik støy, eller på rotorbevegelse. Nyere studier fra bygging av Fakken vindpark i Troms, og fra utbygging av kraftledninger i områder med tam- og villrein viser at dyrene unnviker områder påvirket av anleggsarbeid, men viser en normal arealbruk etter at inngrepene er etablert. Dette står i kontrast til enkelte studier av rein i Skandinavia bl.a. basert på flybildetellinger og estimering av beitepåvirkning fra lavdekke, som har rapportert unnvikelse av områder i driftsperioden for kraftledninger. De senere års studier av beiteunnvikelse som er basert på posisjonsdata fra GPSmerkede dyr, kontroll/referanseområder og langtidsserier av observasjon, før, under og 15

16 etter nye inngrep, gir et sikrere datagrunnlag enn fra tiden før slik teknologi var i bruk. Basert på dette danner det seg et stadig klarere bilde av at det er økt menneskelig aktivitet, og ikke permanente tekniske installasjoner, som virker skremmende på rein, og derav påvirker dyrenes arealbruk. 16

17 6. VILLREINENS BESTANDSUTVIKLING OG GENERELLE AREALBRUK INNENFOR SETESDAL RYFYLKE VILLREINOMRÅDE Villreinen i Sør-Norge er inndelt i forskjellige villreinområder grunnet topografisk oppdeling i atskilte snaufjellsområder, og infrastruktur og menneskelige forstyrrelser som er konsentrert i dalstrøk og lavereliggende fjellområder. I tillegg har vi en forvaltning som holder bestandene relativt stabile slik at overbeiting og migrasjon inn i naboområder skjer i liten grad. Det er likevel ingen klar oppdeling mellom alle villreinområder. Reinen i SR har opprinnelig vært del av et sammenhengende villreinområde opp til Jotunheimen. I dag er det ingen klar grense mellom Hardangervidderein og Nordfjellarein, og mellom Hardangervidderein og Setesdalsrein, selv om de forvaltes som separate bestander, og er mer oppsplittet grunnet menneskelig forstyrrelse enn før. SR villreinområde har et totalareal på 6154 km 2 og har de siste årene hatt en markert økning i vinterstammen fra et nivå på mellom 1000 og 1500 dyr i 10-årsperioden fram til 2010, og opp til et nivå på 3200 dyr i beregningen fra sist vinter (Setesdal - Ryfylke Villreinlag, 2014). På 1990-tallet ble det besluttet å redusere bestanden for å bedre dyrenes kondisjon. De siste års markerte økning i bestanden er i tråd med reviderte bestandsmål i forvaltningen ettersom dyrenes kondisjon har vært i bedring. Bestandsplanen (Setesdal - Ryfylke Villreinlag, 2014), har også definerte bestandsmålsetninger for sørområdet (sør for Blåsjø), som medfører en økning fra dagens delbestand på om lag 1000 dyr og opp til 1500 dyr. De marginale vinterbeitene i SR, med oseanisk klima, mye nedbør og ising om vinteren, og minimalt med lavbeiter, betyr at villreinområdet ikke har bæreevne for høy tetthet av dyr, men disse nye målsetningene er antakeligvis innenfor bæreevnen. Fangstanlegg fra tidligere tider viser hvor de opprinnelige trekkveiene til villreinen har vært. Slike trekkveier er bestemt ut fra terrengforhold og fordeling av beiter i landskapet, og mange av disse er derfor like viktige i dag som i gammel tid. Det er kjent at en finner størst tetthet av fangstanlegg i SR i heiene øst for Blåsjømagasinet (Mossing og Heggenes, 2010; Strand m. fl., 2011). Mot sør er det en avtakende tetthet av fangstanlegg og vi har ikke kjennskap til fangstanlegg for rein innenfor, eller i nærheten av planområdet for Buheii vindpark. Bestandsutvikling og arealbruk før1950 På 1700-tallet og 1800-tallet ble villreinen gradvis fortrengt fra høyfjellsområdene i Sør- Norge pga. introduksjon av stadig mer effektive skytevåpen og tilnærmet fri jakt for grunneiere, samt introduksjon av tamreindrift i mange arealer. Dette medførte at villreinen ble fredet for jakt i perioden , og i kombinasjon med gradvis innføring av bestandsforvaltning etter moderne prinsipper, og nedleggelse av tamreindriften mange steder fikk reinen igjen fotfeste i Sør-Norges fjell utover 1900-tallet, og da særlig etter 2.verdenskrig. 17

18 Setesdal Vesthei og Ryfylkeheiene var blant de første fjellområder i Sør-Norge der villreinen fikk et fortrinn framfor tamreindrift på 1900-tallet. Dette som følge av at Thorvald Heiberg kjøpte opp store arealer av grunneierne med det formål og ha stort sammenhengende jaktterreng for småvilt og villrein, og der andre næringer ikke fikk innpass. Området ble solgt til nazistene under krigen og fikk da navnet Njardarheim, senere overtatt av den norske stat og forvaltet under Statskog. Strand m. fl. (2011) har gått gjennom en del gamle kilder til informasjon om villreinens bruk av SR. Følgende har interesse for vår vurdering av bruk i sørlige deler mot planområdet for Buheii vindpark: Heiberg, T Foredrag i NJFF I de nordlige og vestlige strøk finnes det ikke vinterbeiter. Det er grunnen til at villreinen utpå høstparten trekker sydover, i retning av bygdene i Hyllestad, Bygland, Åseral, Fjotland og Sirdal om vinteren finner vi dem altså lengst sør i terrenget, hvor vinterbeitene er å finne. Først i februar og begynnelsen av mars begynner de så smått å trekke nordover igjen. Statens viltundersøkelser, Utredning over villreinbestanden sønnenfor Haukeliveien: Her står det beskrevet at de mest sentrale reinbeitene i bruk fra vår til høst var lokalisert i områdene rundt dagens Svartevassmagasin og Blåsjømagasin. Det var et trekk sør til vinterbeiter som i hovedsak lå sør for dagens Suleskarvei. Det ble beskrevet at de beste vinterbeitene kanskje lå i området fra Gaukhei til Pytten og i heiene vest for dette. Dvs. områder som ligger nordvest for Ljosland på grensen mellom Åseral og Bygland kommuner. Videre er det der nevnt at dyrene ikke ankommer heiene omkring Fjotland før ved juletider, og at bruken av vinterbeitene i sør avhenger mye av snø- og værforhold i heiene lenger mot nord. Beskrivelsene er upresise, men dette antyder at heiene helt ned til sør i Kvinesdal ble brukt som vinterbeiter den gangen, sannsynligvis mer i år med store snømengder eller nedisede forhold i høyereliggende heiområder mot nord. Dette betyr da at også områder mot planområdene for Buheii vindpark sannsynligvis var i bruk, men det finnes ingen detaljer rundt den eventuelle bruken av områder som Flæin, Grønheii og Buheii. Folcke Skuncke, Viltundersøkelser i Njardarheim i perioden : Etter parringen går flytningen nordover til Tretteheller og søndre delen av Suldalsheiene. Men enda en gang vil dyrene sørover. Når høstregnet og snøværet kommer i november, drar de av sted, i regel helt ned til Åseralheiene øverst i Mandals dalføre, således km sør for Taumevatn, en flytning på 8-9 mil, som kan utføres på 8-14 dager ved kalvingstiden i mai finner vi simlene i trakten omkring Suldalsheiene For å oppsummere har heiene i sør, inkludert heiområder i Kvinesdal vært vinterbeiter for villreinen i SR i perioden Det eksisterer ikke informasjon som er detaljert nok til å vurdere i hvor stor grad nærområdene til planområdet for Buheii vindpark ble brukt av reinen. 18

19 Bestandsutvikling og arealbruk etter 1950 Vi har i Figur 4 presentert årvisse fellingstall for villrein, summert for Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder, i perioden Dette viser en tendens med relativt lave fellingstall fram til 50-tallet, men deretter en jevn økning. Her må det tas et forbehold om at det var mindre kontroll med jakten før 50-tallet, slik at alle fellinger ikke nødvendigvis har blitt rapportert inn. Det er likevel sannsynlig at reinbestanden var vesentlig mindre i denne perioden enn i årene fra 1950-tallet og framover. Vi kan derfor konkludere med at selv om bestanden var relativt lav før krigen, så benyttet reinen vinterbeiteområder helt sør i heiene. Figur 4. Fellingsstatistikk for villrein i fylkene Rogaland, Vest-Agder og Aust-Agder i perioden Tall fra SSB (1978). Bestandsutviklingen for Reinen i SR siden 1965 er detaljert beskrevet i Strand m. fl. (2011). I Figur 5 vises bestandsutviklingen i perioden fra 1966 til Vi ser at bestanden var på sitt høyeste i perioden fra slutten av 60-tallet til begynnelsen av 80-tallet, med variasjon rundt dyr. Siden varierte stammen mellom om lag 2000 og 3000 dyr i perioden fra midt på 80-tallet til midt på 90-tallet. Grunnet lave slaktevekter og dårlige vinterbeiter ble det besluttet å redusere bestanden vesentlig på slutten av 90-tallet, og vi har siden dette hatt en bestand som har ligget på mellom 1000 og 1500 dyr. 19

20 Figur 5. Bestandsutviklingen for reinen i SR. Minimumstellinger med grå og svarte sirkler, jaktkvoter med åpne sirkler og fellingstall med grå søyler. Figuren er hentet fra Strand m. fl. (2011). Arealbruken for reinen på tallet er noe undersøkt og beskrevet i Kjos-Hansen og Gunnerød (1977). Her er det foretatt flytellinger i april, juni og juli og reinen er ikke observert i heiområdene sør for dagens Suleskardsvei. Det er imidlertid en tyngde av observasjoner i sentrale og nordlige deler (altså nord for Roskreppfjorden). Det nevnes i rapporten at reinen kan benytte områder helt ned til Hægebostad vinterstid. I Samla plan for vassdrag - Skjerka (1984), er det beskrevet følgende om villreinens arealbruk: Det aktuelle nedbørfeltet inngår i de sørligste deler av Setesdal Vesthei villreinområde. Sørområdet for vestheia avgrenses grovt i vest og sør mot Kvina og Fjotland-Lindefjell og øst mot Nåvatn-Breland. Vinterflokkene i sørområdet, ca dyr i middel, består av så vel simler som bukker. I mars-april trekker imidlertid simlene nordover til kalvingsområdene, mens nye bukker trekker sørover. I dette typiske bukkeområdet vil det derfor kun unntaksvis observeres simler og ungdyr i den snøbare tida på året. Ikke så mange år tilbake hadde villreinjakta stor betydning i disse sørområder. I 1970 ble eksempelvis 105 rein felt i Åseral, 24 i Kvinesdal og 3 i Hægebostad. De siste 10 år har det imidlertid vært en drastisk nedgang, med 1982 som bunnår Den siste tilbakegangen kan imidlertid være et resultat av de store naturinngrep i reinens trekkpassasjer lenger nord. Generelt ser det altså ut til at vi på tallet hadde en årssyklus i reinens arealbruk der vinterbeiter i sørlige heiområder inngikk. Simleflokkene trakk til kalvingsområder lenger mot nord, mens bukkeflokker kunne beite i sørlige heier lenger utover senvinter/vår. Det var på denne tiden også noe rein som kunne være i sørlige heiområder i barmarksesongen, og det ble 20

21 Antall felte rein i Kvinesdal Rapport nr felt en del rein innenfor Kvinesdal kommune særlig i årene rundt 1970 (Figur 6). Utover 70- og 80-tallet var imidlertid reinen tilnærmet fraværende under jakta. På siste halvdel av 90- tallet ble det igjen felt mye rein innenfor kommunegrensen, og dette var også i perioden med store kvoter grunnet vedtak om å redusere reinsdyrbestanden. Vi har ikke hatt tilgang til kommunevise data etter 2007, men har fått opplyst at villreinen i liten grad har vært i Kvinesdalsheiene de siste årene og dermed at villreinjakt i kommunen også har vært på et minimum Årstall Figur 6. Antall felte rein innenfor Kvinesdal kommune, Data fra Dagens situasjon og fremtidsperspektiver for villreinen i SR Det er klart at de store vassdragsreguleringene på tallet sperret en del opprinnelige trekkveier og neddemmet sentrale beiteområder. Av størst betydning for reinen i SR er antakelig etableringen av Blåsjømagasinet Botsvatn, og Svartevassmagasinet. Disse skaper en fysisk oppdeling av villreinområdet som medfører mindre fleksibilitet i trekkmønster hovedsakelig i nord-sør retning (Blåsjømagasinet), men også i mindre grad øst-vest (Svartevassmagasinet). Kort tid etter oppdemming av Blåsjømagasinet og Botsvatnet i Bykle, og som følge av betydelig innskrenkning av trekkruter i nord-sør retning mellom disse to, kombinert med jakt på flaskehalsen ved midtpunktet, har SR vært mer eller mindre delt i to bestander; en nord for Blåsjømagasinet og en sør for Blåsjømagasinet. I de senere år har størstedelen av reinstammen vært å finne på nordsiden av Blåsjømagasinet. I Strand m. fl. (2011) vurderes data fra GPS-merket rein sammen med annen dokumentasjon på villreinens arealbruk i området før og nå. Ved den situasjonen som vi hadde i SR frem til denne rapporten ble skrevet, med meget lav populasjonsstørrelse, synes det klart at reinen ikke tok i bruk de sørlige heiområdene. Reinen søkte da alle sesongbeiter innenfor arealene 21

22 fra like sør for Suleskardsveien og opp til Haukeli, hvorav tendensen var vinterbeiter mot øst og sommerbeiter mot vest. I perioden har det pågått et GPS-merkeprosjekt for villrein i SR som et samarbeid mellom overvåkningsprogrammet for hjortevilt ved NINA og Jonathan E. Colman (medforfatter av denne rapporten og forsker ved UiO). Fra 2014, har NINA også fått ansvaret for å fortsette med et nytt merkeprosjekt i dette villreinområdet, og mange nye dyr ble merket våren I det førstnevnte merkeprosjektet har det vært GPS-merket simler både nord og sør for Blåsjø. I prosjektperioden, , så vi ingen bruk av de sørlige heiområdene for GPS-merkede simler, men det har fra våren 2014 kommet inn posisjonsdata på dyr sør til Åseralsheiene. I Figur 7, som er hentet fra fremgår det hvordan to individer, hvorav en simle, har befunnet seg i heiene nordøst for Knaben i kalvingstida. Dette sammenfaller med opplysninger vi har fått fra T. D. Fossdal og T. A. Lindeland (pers. medd.) som beskriver småflokker observert i heiene nord for Knaben de siste par årene, og antakelig kalving i dette området nå i vår. Situasjonen de beskriver er at dyr nå står lenger sør i dette heiområdet enn på mange år. Dette er imidlertid øst for Kvinesdalen og dermed ikke arealer som er nært forbundet med planområdet for Buheii vindpark. Figur 7. Posisjonsdata for GPS-merket rein i perioden 15.april 6.juni Blå trekanter er en bukk, mens lilla trekanter er en simle. Avstanden til planområde for Buheii vindpark er om lag 20 km, men med øvre Kvinesdal i mellom. I den siste 5-års-perioden har vi som tidligere nevnt sett en kraftig økning i villreinbestanden, noe som kan gi bruk av større arealer innenfor tilgjengelig leveområde. Bestanden har økt fra mellom 1500 og 2000 dyr, til om lag 3200 dyr i denne perioden. Økningen i bestanden er i 22

23 samsvar med dagens bestandsplan (Villreinlaget i SR, 2014), hvor det også er en målsetning om at den sørlige delbestanden, som nå ligger på om lag 1000 dyr skal økes til Denne delbestanden er delvis atskilt fra nordområdet ved barrieren Botsvatnet Blåsjømagasinet. Innenfor nevnte bestandsplan er det også en målsetning å øke andel storbukk for om mulig å gi økt beiting i randområder av villreinens leveområde som i større grad oppsøkes av bukkeflokker. Det forsøkes også å få til bruk av arealer for samjakt sentralt i villreinområde slik at kort i fra vald i randområder med svært lite dyr kan benyttes i andre områder. En intensjon her er å få tradisjonsbærende dyr som tar i bruk randområder av leveområdet til å bidra til reetablering av arealbruken i slike lite brukte områder, i stedet for at slike individer blir skutt ut. I følge bestandsplanen har det hittil ikke lyktes å få etablert denne type samjakt i villreinområdet. Oppsummert kan vi si at beslutningen i forvaltningen om å ha en høyere bestandsstørrelse av villrein i SR, og øke bukkeandelen, samt om mulig å unngå felling av tradisjonsbærende individer som tar i bruk randområder, kan gi en økt bruk av de sørlige heiområdene. Ut fra jaktstatistikken for villrein i Kvinesdal fra årene rundt år 2000 (Figur 6), så vi at relativt mye dyr ble felt. Det kan være at store deler av de dyrene i SR som brukte sørlige heiområder ble skutt ut i disse årene, slik at vi har fått uforholdsmessig liten bruk av de sørlige heiområdene i den påfølgende 10-års-perioden. Det er imidlertid ikke gitt at en lykkes med intensjonene om å få reinen tilbake i sørlige heiområder, slik det er beskrevet i gjeldende bestandsplan. I KU villrein for Skveneheii vindpark (Flydal og Colman, 2012), ble det vurdert at sannsynligheten for å oppnå en like stor bruk av de sørlige heiområdene som vi så på 70-tallet var liten. Tre forhold ble trukket fram for å begrunne dette: 1. Klimaendring med gjengroing av lavtliggende sørlige heiområder vil kunne redusere områdets egnethet som reinbeite i fremtiden. 2. Suleskardsveien, samt de store vannkraftmagasinene som ble etablert på tallet, er til hinder for naturlig sesongveksling i villreinbestanden, mellom beiter i nord og sør, og 3. Det er usikkert om villreinforvaltningen velger å holde en bestandsstørrelse som er stor nok til at reinen tar i bruk randområder. Vi kan nå si at usikkerheten rundt bestandsstørrelse er mindre aktuell enn da Flydal og Colmans rapport fra 2012 ble skrevet. Gjennom den nye bestandsplanen går det klart fram at man nå ønsker en høyere bestandsstørrelse inn i fremtiden, og også vil gjøre grep for å øke den sørlige delbestanden. Sannsynligheten for å oppnå økt bruk av sørlige heiområder har derfor økt. Men klimaendring, og barriereeffekter for sesongtrekk vil fremdeles kunne medvirke til at dette ikke oppnås som ønsket. Reinens arealbruk innenfor plan- og influensområdet av vindkraftverket Buheii ligger helt i ytterkanten av hva som kan defineres som reinens biologiske utbredelsesområde (Mossing og Heggenes, 2010), og utenfor de grenser for villreinområde som er definert i SR landskapsvernområde. I Heiplanen ligger det innenfor det som er definert til hensynssone for bygdeutvikling. 23

24 Vi har gjennom møter og telefonsamtaler med lokalkjente (T. A. Lindeland, K. Risnes, Å. Rossevatn, T. D. Fossdal, og G. T. Skeie, pers.medd.), fått dannet et bilde av hvordan reinens arealbruk har vært. Planområdene og nærliggende heiområder i fjellet mellom Kvinesdal og Sirdal ble relativt mye brukt av reinen tallet da man kan anta at det var rein som hadde mer permanent tilhold i sørlige heiområder enn det vi ser i dag. Områdene kan da ha hatt en funksjon som vinterbeite, kanskje særlig med bruk på senvinter og vår, og hvis beiter i heiene lenger nord var læst grunnet ising eller store snømengder. De siste tiårene har det vært mer sporadiske småflokker som kan trekke inn i arealene etter kalving og gå nordover igjen utover høsten. Når reinen først har trukket inn i dette heiområdet opp gjennom årene, har den kunne gått helt sør til Krågeland, og med enslige bukker helt ned til Kvinlog på våren. Siste 10 år har det vært minimalt med observerte rein i eller nær planområdet. Dette henger antakelig sammen med hele bestandssituasjonen, jaktuttaket, og barrierene mellom nordområdet (Blåsjø-Botsvatn) og sørområdet. Det er mulig reinen kan gjenoppta bruken av arealene her ut fra antakelser om langvarige sykluser med endring i beitebruken. Det har gjennom de siste 6-7 år ikke vært dyr i disse heiene under jakta. K. Risnes, som driver med sau i området har ikke observert dyr siden tilbake til rundt år 2000, men har sett spor ved Bergeheii, rett nord for planområdet i senere år. G.T. Skeie som har kjørt skiløyper i Sirdal i mange år, har ikke sett rein eller spor i nærområdet siden Den gang var det noen få dyr på Falkenuten/Bergehei. Det går løype øst-vest like nord for planområdet (mellom Flæin og Falkenuten), men det meste av løypeaktiviteten foregår i Gjosdalen i nordvest. I et større arealperspektiv synes det klart at de sørlige heiområdene øst for Kvinesdalen og mot Åseral har hatt en viktigere funksjon som vinterbeite i tidligere tider, enn de sørligste heiene mellom Kvinesdal og Sirdal. Vi ser da også at det er i øst, nærmere bestemt nordøst for Knaben at dyrene er tilbake våren 2014, med antatt kalving i dette området. I Figur 8, nedenfor vises hvor GPS-merket rein har befunnet seg i SR gjennom de siste årene. Vi ser at tyngden av observasjoner ligger langt nord for planområdet, og at posisjonsdata fra nordøst for Knaben (nå i vår), er det nærmeste reinen har vært det aktuelle planområdet. 24

25 Figur 8. Planområdet for Buheii vindpark vist sammen med posisjonsdata for GPS-merket rein i SR. Definisjon av influensområdet Vi henviser til Figur 3 som ligger under kapittelet med tiltaksbeskrivelse for lokalisering av tiltakets ulike typer av inngrep, slik som vindmøller med internvei, atkomstvei og kraftledning. Ut i fra beskrivelsene av reinens arealbruk som er gitt ovenfor fremgår det at planområdene for selve vindparken ikke berører noen trekkveier for villreinen. Dette betyr at influensområdet ikke inkluderer mer enn selve områdene for selve inngrepene, med en potensiell unnvikelsessone i områdene rundt. Ut i fra kunnskapsstatus på effekter av menneskelig forstyrrelse antar vi en varierende unnvikelsessone (0,5-3 km) ut fra nærmeste inngrep innenfor planområdene. Studier fra senere år på GPS-merket rein har rapportert unnvikelser innenfor dette intervallet for ulike typer av inngrep. Topografiske forhold som utgjør barrierer for både villreinens bevegelser og for menneskelig ferdsel ut fra planområdene gjør at det er naturlig med en varierende størrelse på denne unnvikelsessonen inn i omkringliggende området. Her spiller også synlighet for konstruksjonene inn, og om det er randsoner som oftest kun oppsøkes av de mindre sensitive bukkene og ungdyrene. Innenfor et slikt influensområde er det sannsynlig med en unnvikelsesgrad på mellom 0 og 70 %, størst grad av unnvikelse for inngrep med menneskelig aktivitet tilknyttet, slik som f.eks. atkomstveier. 25

26 Alternativet for atkomstvei opp til parken antas å ha liten influens i lavereliggende deler nedenfor skoggrensen, ut i fra at dette er mindre aktuelt habitat for rein. Det er på denne strekning derfor utelatt som del av influensområdet. For ledningsalternativet som omfatter kryssing av heiområdene mot vest, og frem til Statnetts ledning ved Tonstad har vi også vurdert en influenssone i avstand på 0,5-3 km ut i fra traséen. Det er i sammenheng med denne og samlet effekt av utbygging både innenfor den konsesjonsgitte Tonstad vindpark, og eventuelt Buheii vindpark, også nødvendig å vurdere mulig barrierevirkning for utnyttelse av heiområdene sør for planområdet. På bakgrunn av dette har vi vurdert tre ulike influensområder: Vindparken med en influenssone 0,5-3 km rundt. Her inngår arealene i og rundt selve planområdet for vindmøllene, og også den delen av atkomstveien som ligger over skoggrensen. Kraftledningen med en influenssone 0,5-3 km rundt. Her inngår arealene på hver side av planlagt kraftledning mot Tonstad. Vi skiller ikke mellom de ulike traseene her, fordi disse ikke skiller seg vesentlig fra hverandre i lokalisering, og når det gjelder hensynet til reinens arealbruk. Heiene sør for Buheii. Hele arealet sør for aksen fra Buheii til Tonstad, inkludert den vestgående ledningen. Dette er altså arealet som potensielt blir avskåret grunnet barrierevirkninger av Buheii vindkraftverk med tilhørende ledning. Verdivurdering av berørte arealer Som beskrevet i metodekapittelet er det ved verdivurdering av beitearealer for reinen nødvendig å ta i betraktning både bruksfrekvens, beitekvalitet, og om det inneholder beiteressurser som er begrensende for reinen i området. Det har også betydning hva slags type sesongbeite som berøres, der særlig kalvingsområder har en stor verdi, og om arealene har en spesiell funksjon for reinens trekkmønster slik at arealbruken i øvrige deler av leveområde kan bli indirekte berørt. Influensområdet Buheii vindpark Befaring har vist at arealene innenfor vindparken i hovedsak ligger over 600 m.o.h og over skoggrensen. Det er sammenhengende heiområder med snaufjell fra planområdet og nordover, mens avstanden over til Sirdal er under 10 km, mens det i sørlig retning er om lag 15 km ned til lavlandsområdene omkring Kvinlog. Vi befinner oss i en sørlig utløper av reinens leveområde. Arealene innenfor planområdet er karakterisert ved mye blankskurte svaberg. Meget tynt jordsmonn. Småpytter og tjern. Vegetasjon preget av dvergbjørk, einer, røsslyng, moser og gress. Det finnes i praksis ikke lav, slik vi ellers også ser over store deler av SR. Dette må karakteriseres som marginale beiter, sommer som vinter. Fordi arealene er lavtliggende uten snøleier sommerstid vil reinen finne lite fersk spiring utover sommeren, og 26

27 vil også slite med å finne insektrefugia. Arealene er kanskje best egnet som senvinterbeite under forhold med lite snø her og større snømengder eller nedising lenger nord. Eller tidlig vårbeite med fersk spiring. Dette er å karakterisere som randområder av villreinens leveområde. Beiteressursene er små (Figur 9 og 10). Området er lite brukt av reinen, selv om det var relativt sett mer brukt på 1970-tallet enn i de siste tiårene. Verdien vurderes derfor som liten. Influensområdet ledning mot Tonstad Her gjelder de samme vurderinger som for planområdet til vindmøllene. Beiteressursene er marginale og bruksfrekvensen er lav. I tillegg er det enkelte hytter, en tursti og noe skiløypekjøring gjennom samme område, faktorer som kan medvirke til å senke områdets verdi som reinsdyrhabitat Verdien vurderes til liten. Influensområdet heiene sør for Buheii Området som helhet er relativt stort. Dette har betydning hvis det blir et indirekte beitetap her. Tonstad vindkraftverk vil bli liggende i sørenden av disse heiene. Imidlertid er beiteressursene marginale og bruksfrekvensen lav, slik at verdien vurderes til liten også for dette området. Figur 9. Typisk vegetasjonsbilde innenfor planområdet for Buheii vindpark. 27

28 Figur10. Parti med noe rikere vegetasjon (gress, dvergbjørk, røsslyng og starr) i planområdet for Buheii vindpark. 28

29 7. OMFANG OG KONSEKVENSVURDERING 0-alternativet Ved omfang og konsekvensvurdering utgjør 0-alternativet sammenligningsgrunnlaget. 0- alternativet omfatter fremtidig inngreps/forstyrrelsessituasjon i området hvis det ikke blir vindkraftutbygging. Per i dag er det spredte hytter i nærområdet til vindparken, og skiløype om vinteren og tursti om sommeren i dalen vestover, mellom Flæin og Falkenuten. Aktiviteten her er relativt liten. Av menneskerelatert påvirkning er det sannsynligvis sau på utmarksbeite som har størst betydning. Vitenskapelige studier har vist at sau og rein i Setesdalsheiene kan utnytte de samme beiteområdene uten større problemer (Colman, 2000), det er imidlertid menneskelig forstyrrelse i forbindelse med slipp, ettersyn og samling av sau. Generelt er influensområdet mindre brukt til friluftsliv og turisme enn områder i kommunen som er spesielt tilrettelagt for dette. Det er ikke andre større tekniske inngrep i influensområdet av vindparken, men kraftledning og en realisering av vindparkutbygging i Tonstad i Sirdal (se Figur 3) vil kunne påvirke dette heiområdet i fremtiden. Tonstad vindkraftverk har fått anleggskonsesjon, og inngår følgelig i 0-alternativet for Buheii. Forholdene innenfor hele SR-villreinområde er også en del av 0-alternativet. Som beskrevet i kapittel 4 er det per i dag liten bruk av heiområdene i sør. Gjeldende bestandsplan i villreinområdet (Setesdal-Ryfylke Villreinlag, 2014) tilsier en ytterligere økning av delbestanden i sørområdene de kommende årene, og det kan forventes noe økt bruk av områdene sammenlignet med de siste ti årene. De store vassdragsreguleringene sentralt i villreinområdet, samt Suleskardsveien, er som tidligere beskrevet forhold som også i fremtiden vil kunne gi mindre trekk av rein mot de sørlige heiområdene enn det vi hadde i tidligere tider (før 1980). Klimaprognosene for driftsperioden av vindparken (se f.eks. er også en del av 0-alternativet. De fleste klimamodeller tilsier mer nedbør og mildere vintre. Dette vil skape dårlige forhold for fremvekst av lav og det vil kunne gi gjengroing med bjørkeskog i de mer lavereliggende heiene mot sør. Vi har allerede sett en slik tendens gjennom de siste tiårene. Innenfor 0-alternativet vurderes derfor at tiltakene i bestandsplanen medfører noe økt bruk av influensområdene i fremtiden, men at bruksfrekvensen forblir meget lav sammenlignet med mer sentrale områder i SR-villreinområde. Anleggsfasen Grunnet lav bruksfrekvens av området for reinen, og fordi det ikke innehar spesielt gode beiteressurser, vurderes vi det slik at ingen, eller kun et fåtall av rein vil bli direkte påvirket av anleggsarbeid. Imidlertid er det slik at den negative påvirkningen forbundet med 29