Fylkesråd for næring Arve Knutsen Tale i anledning Høyesteretts besøk i Nordland Bodø, 03.september 2013

Transkript

1 Fylkesråd for næring Arve Knutsen Tale i anledning Høyesteretts besøk i Nordland Bodø, 03.september 2013 Bilde 1 - Forside La meg først si at vi er veldig glad for at Høyesterett har tatt seg tid til en slik rundreise i Nordland for å bli kjent med fylket vårt. Dere drar hele veien fra nord til sør, og vi håper at dere sitter igjen med et bilde av det varierte Nordland. Vi har nettopp forlatt fylkeshovedstaden Bodø, eller «beredskapshovedstaden i nord» for å bruke utenriksminister Espen Barth Eides ord. Og det er nettopp beredskap og samfunnssikkerhet i nord som jeg ønsker å snakke om. Jeg vil først si litt om hvordan vi arbeider med dette temaet fra fylkeskommunens side. Deretter vil jeg avslutningsvis jeg komme litt nærmere inn på spørsmålene om organisering av politiet, basert på den NOUen som kom i juni. Samfunnssikkerhet og beredskap er begreper man kan legge svært mye forskjellig innhold i. Noen tenker politi, andre brann og redning. Noen tenker miljøvern, mens andre igjen tenker forsvar. Kort fortalt innebærer beredskap å ha et apparat for skadeforebygging og skadereduksjon i forbindelse med uønskede hendelser. Uønskede hendelser kan være knyttet til - naturhendelser som flom, storm, vulkanutbrudd - større ulykker som brann, trafikkulykker, eksplosjoner, grunnstøtinger og så videre - eller det kan være tilsiktede hendelser som terror, cyberangrep eller provokasjoner fra fremmed makt. Ulike aktører har ulike roller innenfor samfunnssikkerhet og beredskap, det være seg berging av liv, berging av verdier, sikring av infrastruktur, eller sikring av miljø. Videre går det et skille mellom individsikkerhet, samfunnssikkerhet og nasjonens sikkerhet. Fagområdet er altså svært sammensatt og omfattende. Følgelig er både det overordnede og operative ansvaret for fagområdet sektorisert og fragmentert. Når forskjellige aktører har forskjellige roller, har de også forskjellige ansvarsområder. Det gjør at det kan være vanskelig å tenke helhetlig, men med god samhandling og god samordning kan man få det til. Aktørene innenfor sikkerhet og beredskap er både offentlig sivile og militære, kommersielle selskap og frivillige organisasjoner. Justis- og beredskapsdepartementet har et overordnet samordningsansvar, men også en rekke andre departementer har ansvarsområder innenfor dette fagfeltet. I tillegg er ulike direktorater og underlagte etater involvert, først og fremst Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, politidirektoratet, kystverket, forsvaret, helsedirektoratet med flere. Øvrige offentlige aktører er for eksempel fylkesmannen,

2 kommuner og fylkeskommuner, politi, brann og helseregioner. I tillegg kommer private selskap i form av eiere eller operatører og kompetansebedrifter slik som Norlense, samt en rekke frivillige organisasjoner. Samfunnssikkerhet og beredskap har fått økt fokus de siste årene. Dette skyldes blant annet en rekke større hendelser knyttet til både naturskade, ulykker og terror. Vi har bare det siste året fått stortingsmeldinger både om samfunnssikkerhet og terrorberedskap. Det er kommet en NOU om sivilforsvaret, heimevernet og politireserven og en egen NOU om politiet. For litt over ett år siden ble langtidsmeldinga om forsvaret behandlet og i desember ventes en analyse om brannetatens organisering og dimensjonering. Mye av fokuset har vært utløst av de fryktelige hendelsene 22. juli, og særlig har dette preget evalueringen og gjennomgangen av politiets arbeid. Men også andre områder har fått fokus. Vi ser blant annet at beredskap i de store land- og havområdene i nord får et gradvis økt fokus, både når det gjelder miljøspørsmål og sikkerhet knyttet til søk- og redning langt fra land. Bilde 2 - Arealansvar For nordområdene er det av stor betydning at samfunnssikkerhet og beredskap er ivaretatt på en måte som er tilpasset de spesielle utfordringene i nord knyttet til store avstander, et røft klima, begrenset infrastruktur og plasseringen i det geopolitiske bildet. Dette er avgjørende for i hvilken grad man kan realisere de store utviklingsmulighetene både på land- og sjøområder i nord. Dere har tidligere i dag vært på Hovedredningssentralen og fått en presentasjon som sikkert også har omhandlet hvilke utfordringer man har knyttet til søk og redning, for eksempel i Barentshavet i kaldt vann, utenfor helikopterets rekkevidde, i vintermørke eller sommertåke. Nordland og Bodø har en stor konsentrasjon av aktører som arbeider innenfor samfunnssikkerhet og beredskap, både på sivil og militær side. Hovedredningssentralen for Nord-Norge, som har ansvarsområde helt opp til Nordpolen og mot 35 grader øst. Til sammen utgjør dette ca 2,5 millioner kvadratkilometer og 80% av det arealet som Norge har forpliktet seg til å ivareta søk og redning i. Hovedredningssentralens oppgave er å redde liv. Bodø radio er samlokalisert med hovedredningssentralen, og ivaretar blant annet nødkommunikasjon. Bodø radio er representert i redningsledelsen ved hovedredningssentralen. Bilde 3 forsvarets operative hovedkvarter Forsvarets Operative Hovedkvarter, FOH, på Reitan i Bodø, som har den daglige operative ledelse av Forsvarets virksomhet. Det betyr blant annet at de har et løpende oppdatert situasjonsbilde over virksomhet og trafikk blant annet i nordområdene. Hovedkvarteret styrer også over viktige ressurser i beredskaps- og redningsarbeidet, blant annet Kystvakta, og deltar i den kollektive redningsledelsen i Hovedredningssentralen for Nord-Norge. Alle henvendelser fra Hovedredningssentralen om bistand fra Forsvaret går via FOH. Innen få år vil Luftforsvarets øverste ledelse bli etablert sammen med Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan.

3 På Bodø hovedflystasjon finnes fortsatt hoveddelen av Forsvarets F16 jagerfly. Her ivaretas blant annet det såkalte QRA-oppdraget, eller Quick Reaction Alert det vil si fly som på 15 minutter skal kunne rykke ut for å identifisere fremmede fly i norsk luftrom. Dette er et stående NATO-oppdrag, og vil bli ivaretatt fra Bodø fram til F16 er faset ut, og det er bygget ny kapasitet på Evenes flyplass. Redningshelikoptrene eller 330 skvadron er stasjonert i Bodø med døgnkontinuerlig 15 minutters utrykningstid. Salten politidistrikt er et av landsdelens største politidistrikt, med ansvar også for Jan Mayen. Politisjefen leder dagens kollektive redningsledelse i Hovedredningssentralen. Bilde 4 Norge har ansvar for enorme områder Avinor kontrollsentral i Bodø dekker luftrommet fra 63ᴼN ut til 0ᴼV og nordøstover. Kontrollsentralen representerer lufttrafikktjenesten i den kollektive redningsledelsen. Det regionale helseforetaket Helse Nord og Nordlandssykehuset er viktige aktører for samordning og planlegging, og helsevesenet er representert i den kollektive redningsledelsen. I tillegg er Luftambulansetjenesten ANS lokalisert sammen med Hovedredningssentralen. Dette er en viktig ressurs som er ansvarlig for all luftambulanse i Norge, og eies av helseforetakene. Salten Brann er en av landets største brannetater, med blant annet enhet for Redningsinnsats til sjøs. Fylkesmann i Nordland har beredskapsansvar for landsdelens største fylke og også Jan Mayen. I tillegg finnes andre aktører med betydning for samfunnssikkerhet og beredskap, som for eksempel Statens vegvesen region nord med hovedkontor i Bodø, Sivilforsvaret, Heimevernet, elforsyning og så videre. Universitetet i Nordland er en viktig kompetanse- og forskningsleverandør, som blant annet tilbyr masterutdanning i samfunnssikkerhet og kriseledelse, og forskningsprosjekter knyttet til maritim beredskap i nordområdene. I tillegg er prosjektet SAR I NOR, Search and Rescue in the High North, under etablering i samarbeid mellom blant annet Universitetet og Maritimt forum nord. Dette prosjektet skal nettopp se på hvordan søk og redning kan og bør skje i nordområdene, for å legge til rette for en sikker næringsvirksomhet i nye områder. Politihøgskolen har en avdeling i Bodø, og er viktig for kompetanseutvikling, øvelser og rekruttering, og på Sortland har Kystvakten sin hovedbase. Norges Brannskole i Tjeldsund er en etatsskole underlagt Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, og utdanner brann- og redningspersonell for brannetaten i hele landet. Brannskolen har nylig utviklet et bachelorstudium i internasjonal beredskap, med støtte fra Nordland fylkeskommune. Høgskolen i Narvik er en vitenskapelig teknologisk høgskole som blant annet har spesialisert seg på kald klima-teknologi. Høgskolen har nylig fått et professorat innenfor internasjonal kompetanse innen arktisk teknologiutvikling og oljevernberedskap, samt beredskapskompetanse. Nordland har også en rekke private aktører innenfor beredskap generelt og oljevernberedskap,

4 slik som Norlense AS på Fiskebøl som er en gloabal leverandør av oljelenser og telt. Norland fylkeskommune er en regional utviklingsaktør. For oss blir det derfor viktig at sikkerhets- og beredskapsapparatet er på plass, og at det ligger på et nivå, med et innhold og en organisering som er tilpasset de særegne utfordringene i nord. Dette er avgjørende for å kunne ta i bruk og realisere det utviklingspotensialet som finnes i nord, både på land, på havet - i form av sjøtransport, i havet - i form av marine ressurser og under havet i form av olje og gass. Vi ser allerede at sjøtransporten øker, både i regionen og gjennom den nordlige maritime korridor eller nordøstpassasjen. Petroleumsaktiviteten øker. Det er en økende maritim turisme, altså cruisebåter langs kysten og til Svalbard fulle av passasjerer og langt til nærmeste redningsressurs. Det foregår en økt forsknings- og overvåkningsaktivitet og det er en vedvarende fiskeriaktivitet. Som regional utviklingsaktør er Nordland fylkeskommune også opptatt av at det omfattende kompetansemiljøet som finnes her, skal ha en betydelig rolle i utvikling og ivaretakelse av sikkerhets- og beredskapsområdet. Dette handler om praktisk kunnskap og situasjonsforståelse, eller sagt mer folkelig «at den som har skoen på best vet hvor den trykker». Vi har sterke operative miljøer som daglig har befatning med disse problemstillingene, og vi har sterke kunnskapsmiljøer som nå satser innenfor dette fagfeltet i nært samarbeid med de operative miljøene. Det handler om å bygge kompetanse der virksomheten utføres. Dette mener vi er i tråd med den norske nordområdesatsingen. Det er en utfordring at våre operative miljøer er nettopp det operative, og i for liten grad gis ressurser til å drive utviklingsarbeid, dokumentasjon, analyser, formidling og øvelser. Det er bra at vi har sterke sentrale fagmiljø som for eksempel DSB, men det er også viktig å utvikle kompetansen regionalt. For meg er det et tankekors at en øvelse som Barents Rescue planlegges fra DSB i Tønsberg og ikke fra Hovedredningssentralen i Nord-Norge. Øvelsen Barents Rescue er en rednings- og samarbeidsøvelse som arrangeres annet hvert år. Øvelsen er et samarbeid mellom Norge, Sverige, Finland og Russland, og ansvaret for gjennomføringen går på rundgang mellom de fire landene. Årets øvelse går av stabelen september, og omhandler et stort ødeleggende skred i Lyngen i Troms. Bilde 5 Tung faglig begrunnelse Justisministeren har varslet etablering av en felles redningsdirektør for de to Hovedredningssentralene. Nordland fylkeskommune har argumentert for at denne bør legges til Bodø. Dette er av to grunner. Det ene er at den naturlig hører til i en by som har alle de redningsfunksjonene jeg tidligere har nevnt. Spesielt viktig er kontakten med forsvaret, og det styres fra FOH i Bodø. Den andre grunnen er de spesifikke utfordringene man møter i nord og det utviklingsarbeidet som må gjøres innenfor områder som til nå har vært «upløyd eller uprøvd mark». En redningsdirektør vil kunne tilføre Hovedredningssentralene et strategisk nivå som gir rom for kompetanseutvikling over tid. Dette vil være av nasjonal har betydning for beredskap og sikkerhet. Likeledes ser vi på om oppgaver som i dag ligger hos DSB burde ha en sterkere forankring i nordområdene, for eksempel som en egen avdeling i Bodø eller integrert hos Fylkesmann i Nordland sin beredskapsavdeling. Dette med tanke på å ha et særskilt fokus på beredskap og sikkerhet i nord, og utvikle dette i nær relasjon med de operative miljøene.

5 Fylkesrådet satser i disse dager tungt sammen med våre undervisningsinstitusjoner knyttet til fagområdet sikkerhet og beredskap. Vi har blant annet støttet utvikling av et bachelorstudium i internasjonal beredskap ved Norges Brannskole i Tjeldsund, i regi av Høgskolen i Narvik. Videre støtter vi oppbygging av en maritim campus ved Universitetet i Nordland, samt forskningsprosjekter innenfor maritim beredskap. Vi arbeider også med flere prosjekter knyttet til oljevernberedskap og petroleumsaktivitet i arktiske strøk. Bilde 6 Midtre Hålogaland trenger fengsel Ett av de tre politidistriktene i Nordland, Midtre Hålogaland, har ikke i dag ett eget fengsel. Mye polititid går med til å frakte fanger mellom fengslene i Bodø og Tromsø, og rettssalene. Dette er tid og penger som heller kunne vært brukt på politioperative oppgaver og på forebygging. Avstandene i nord er stor. Det er også derfor regjeringen har brukt oss som et av prøvefylkene for alternative soningsformer. Men de minsker ikke behovet for et eget fengsel i midtre Hålogaland. Lokalitetene og den lokale viljen er der, og et fengsel kan raskt etableres i Lødingen. Bilde 7 Et politi for fremtiden Så litt om organisering av politiet. Som kjent kom det den 19. juni i år en NOU kalt «Ett politi rustet til å møte fremtidens utfordringer». Nordland fylkeskommune vil levere en høringsuttalelse til Justis- og beredskapsdepartementet i oktober, men Fylkestinget har så langt ikke behandlet denne. Jeg kan imidlertid gi noen generelle betraktninger rundt det som framkommer i utredningen. Nordland dekkes i dag av tre politidistrikt, henholdsvis Helgeland, Salten og Midtre Hålogaland. Det siste dekker også deler av Troms. Det er politistasjoner i Bodø, Mosjøen, Mo i Rana, Svolvær og Narvik, og i tillegg 26 lensmenn som er underlagt politimester i de respektive politidistriktene. Dette betyr at det er plassert en politistasjon eller lensmann i 31 av fylkets 44 kommuner. Organiseringen innenfor de ulike politidistriktene varierer, med bruk av regioner eller driftsenheter bestående av flere lensmannskontor og tjenestekontor eventuelt i samarbeid med politistasjon. I utredningen drøftes ulike modeller for inndeling av politidistrikter. Utvalget anbefaler en strukturendring fra 27 til seks politidistrikt, hvorav ett som dekker hele Nord-Norge. Begrunnelsen er ønske om robuste politidistrikt, enhetlig organisering, styring og ledelse og effektiv ressursutnyttelse. I utredningen drøftes også en fylkesmodell med 18 distrikt og en mellommodell med 10 distrikt, hvor Nord-Norge deles i to med «Nord» som dekker Troms og Finnmark, mens «Nordland» blir et eget distrikt. Utvalget konkluderer med at dagens modell og fylkesmodellen ikke vil gi robuste nok distrikter og heller ikke vil legge til rette for en god styring og ledelse fordi distriktene blir for forskjellig i størrelse og oppgaver. Mellommodellen vurderes noe bedre, men forkastes på grunn av store ulikheter mellom de forskjellige distriktene og at distriktene ikke vurderes å bli robuste nok. Selv om uttalelsen fra Fylkestinget så langt ikke er behandlet, kan jeg tørre å strekke meg så langt som å si at jeg har begrenset tro på at utvalgets anbefaling om seks distrikter er gjennomførbart. Det kan nok være riktig å se på distrikts-strukturen med tanke på endrede

6 krav til kompetanse og muligheten for en mer effektiv ressursutnyttelse. Men jeg opplever at utredningen for ensidig fokuserer på å definere en enhetlig modell og lik organisering for et land og et landskap som er svært variert med hensyn til geografi, befolkningsstruktur og utfordringer for øvrig. En regionmodell vil for oss gi et altfor stort geografisk område til at det kan lykkes å bygge felles kompetanse og kultur innenfor politidistriktet. Det vil også være utfordrende å koordinere større og mindre operasjoner med tilstrekkelig lokal eller regional kunnskap. Dersom man skal forlate dagens modell, vil muligens den såkalte mellommodellen med ett politidistrikt i Nordland være en mer egnet modell. Dette vil gi en tilfredsstillende robusthet med mulighet for spesialisering og effektivisering, samtidig som det gir et håndterlig geografisk område som sikrer tilstrekkelig kontakt og lokalkunnskap innad i distriktet. Det eksisterer allerede i dag samarbeidsavtaler om «nabohjelp» mellom politimesteren i Salten og Troms, som også kan danne modell for samarbeid mellom to nye politidistrikter i Nord- Norge. Dette kan bidra til å gi en to-distriktsmodell i Nord-Norge en robusthet på linje med det som etterlyses i utredningen. Dersom det skulle bli bare ett politidistrikt i Nord-Norge, er det svært mye som tilsier at dette uansett bør lokaliseres til Bodø. Jeg har innledningsvis gjort rede for «beredskapshovedstaden Bodø», hvor kontakten mellom politiet og spesielt aktører som Hovedredningssentralen, Politihøgskolen og 330-skvadronen er svært viktig. Som kjent er politimesteren i Salten leder av Hovedredningssentralen, og selv om det blir etablert en redningsdirektør, vil det være behov for et tett samarbeid mellom Hovedredningssentralen og politiet også i framtida. Politidistriktene har jo dessuten ledelsen av de lokale redningssentralene. Politiet i Salten benytter redningshelikoptrene fra 330-skvadronen til transport ved utrykning, for eksempel til Værøy og Røst, og har dette som en relevant tilgjengelig ressurs med mye kortere ledetid enn det Forsvaret kan levere fra Bardufoss. Dette gjør også at man kan etablere et beredskapssenter i Bodø som dekker hele landsdelen. Politihøgskolen har selvsagt et nært samarbeid med Salten politidistrikt om både undervisning, hospitering, øvelser med mer. Man skal også huske på at Nordland utgjør mer enn halvparten av Nord-Norge, både når det gjelder befolkning og næringsliv, og utgjør slik sett tyngdepunktet i nord. I tillegg er Bodø unik i nord når det gjelder kommunikasjoner til resten av landsdelen og mot hovedstaden. Når det så gjelder den lokale organiseringen, det vil si lensmannskontorer og tjenestesteder, er det grunn til å være noe mer forsiktig før Fylkestinget har gitt sin uttalelse. Også her er det nok rom for å se på oppgavefordeling og struktur. Få kan vel være uenig i at det er viktigere å ha en tilgjengelig politiressurs hele døgnet med en tilfredsstillende utrykningstid, enn å ha et kontor for kontorets skyld, dersom dette kun er bemannet deler av dagen, deler av uken. Jeg tror nok man kan se på fordeling av oppgaver mellom lensmenn og politidistrikt, i alle fall når det gjelder administrasjon og oppgaver som krever spesialkompetanse. En gjennomgående fjerning av lensmannens namsmannsoppgaver er imidlertid et stort skritt å ta, og medfører en vesentlig omstrukturering av den lensmannsrollen vi er kjent med. Dette krever en nærmere diskusjon og gjennomgang, blant annet for å se hvilke oppgaver som krever lokalkunnskap. Uansett omorganisering, må effekten være større tilgjengelighet og tilstedeværelse lokalt. Generelt kan jeg si at utredningen i liten grad drøfter politiets rolle i samfunnet. Gjennomgangen bærer preg av å være noe teknisk med fokus på standardisering, måltall og produksjon. Jeg vil sitere en tillitsvalgt i politiet som sier at «rapporten mangler måleparametere for alle forbrytelsene som ikke har skjedd, nettopp på grunn av politiets tilstedeværelse i lokalsamfunnet det finnes jo ingen statistikk over alle ungdommene vi har berget fra skråplanet».

7 Videre bærer utvalgets konklusjoner preg av tanken om «one size fits all», altså at man av hensyn til enhetlig planverk, styring og ledelse, ønsker så like distrikter og organisering som mulig når det gjelder befolkning og bemanning i distriktene. Man ser da bort fra for eksempel geografi, befolkningsstruktur og andre parametre, og forutsetter at en distriktskommune i nord og en bydel i Oslo kan betjenes på samme måte. Det er også et tankekors at flere av de foreslåtte strukturendringene knyttet til organisering og ledelse, fort kan bidra til et mer lukket politi med mindre demokratisk innflytelse både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I dag skjer beslutning om inndeling av politidistrikter, lensmannsdistrikter og politistasjonsdistrikter hos Kongen i statsråd, mens utvalget mener dette bør delegeres til politidirektøren. Det er også en praksis om at det må ligge en lokalpolitisk enighet til grunn før politidirektøren kan fremme forslag til endringer i lokal struktur for behandling i departementet. Utvalget fremmer videre forslag om at Politihøgskolen skal styres direkte av Politidirektoratet og at styret for høgskolen skal avvikles. I sum kan dette bidra til en mer lukket og internt fokusert etat, hvor samhandlingen med de demokratiske institusjoner og øvrige aktører har for lite fokus. Dette var som sagt noen foreløpige betraktninger rundt et av de dagsaktuelle temaene, nemlig organisering av politiet. Jeg har nå gitt dere litt innblikk i både hvilket fokus vi har på samfunnssikkerhet og beredskap, hvordan vi arbeider med å fremme dette feltet, og hvordan vi ser på den framlagte utredningen om politiet. Som sagt er dette blitt et område med stadig større fokus, og vi tror nok at det vil komme flere analyser, flere meldinger og flere omstruktureringer i tiden framover. For oss som en regional utviklingsaktør, er det avgjørende viktig at de løsningene som velges først og fremst gavner brukerne - befolkningen og næringslivet - og ikke velges for å tilfredsstille interne behov i de ulike etatene. Videre er det viktig at løsninger er tilpasset den virkelighet vi opplever i nord. Selv om Nordland i mange henseende kan kalles et Norge i miniatyr, er det store variasjoner og store forskjeller fra det man finner i de største byene til det man finner på den ytterste øy eller gjerne i de enorme havområdene utenfor den ytterste øy. Endelig er det av stor betydning at de aktørene som skal utvikle og drive apparatet knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap, har et solid fotavtrykk i nord. Dette for å forstå og kjenne til virkeligheten og behovene, samt å kunne utvikle og drive gode løsninger basert på regionale ressurser og forutsetninger. Det handler om å bygge regional kompetanse for å løse nasjonale problemstillinger. Takk for meg.