Seterlandskapet der fjell og skog møtes. Historikk Betydning Skjøtselsråd

Transkript

1 Seterlandskapet der fjell og skog møtes Historikk Betydning Skjøtselsråd

2 Seterlandskapet der fjell og skog møtes Sæterbruk er det når ein gard (ein fast vinterbustad) har krøtera sine i sumarbeite på ein stad eit stykke frå garden der det er husvære og fast personale, så ein kan nytte ut større vidder til beite, som regel og til slått og onnor fôrsanking, og så ein kan spara heimemarkene og nå i betre beite, føde fleire krøter om vinteren og skaffe fôrråd til levemåten på den faste bustaden (garden) (Lars Reinton, Sæterbruket i Noreg, 1957) Seterlandskapet, eller stølslandskapet som mange også kaller det, er det landskapet som har blitt formet av folk og fe i hundrevis av år gjennom høsting av fjellets og utmarkas ressurser. Stølsdrift er en driftsform som tidligere var sterkt utbredt i Norge. På 1850-tallet regner man med at det var minst støler i drift. Da hadde så godt som hvert eneste gårdsbruk i bl.a. Valdres og Hallingdal flere støler som ble benyttet hver sommer. I dag er det knappe 1200 støler i drift, men driftsformen er fremdeles viktig, særlig i fjellbygdene våre. Fjellbeitene utgjør en viktig beiteressurs og har stor økonomisk verdi. I tillegg har det levende og åpne stølslandskapet stor betydning for fjellbygdenes identitet, mat- og reiseopplevelser og fjellområdenes biologiske mangfold. Uten beite, slått og vedsanking gror grasmarkene i fjellet til med busker og trær. Opprettholdelse av eller økt beitebruk i utmarka er viktigste tiltak mot gjengroing. Våre forfedre utnyttet imidlertid landskapet og utmarksressursene adskillig sterkere enn vi gjør nå. I tillegg til beitebruken ble det slått og høstet store mengder fôr til vinterbruk og ved til brensel. I dag er det tydelig at beitedyr alene ikke greier å holde busker og trær borte over lengre tid. Det er behov for ulike ryddetiltak om stølslandskapet ikke skal forringes. Beitebruk og ryddetiltak mot gjengroing bør planlegges godt med langsiktige planer og med en prioritering av arealer for tiltak. Kunnskap om biomangfoldet i stølslandskapet og om vegetasjonens respons på ulike restaureringsmetoder er nødvendig for at tiltakene også skal kunne opprettholde naturverdiene i stølslandskapet. Vi håper denne veilederen vil være til hjelp for å komme i gang med gode og nødvendige tiltak som opprettholder beiteressursene og et unikt og artsrikt landskap, der fjell og skog møtes. Seterlandskapet før og nå Kulturbruken av utmarka har vært utstrakt i fjellområder som for eksempel Valdres og Hallingdal. Store deler av befolkningen i bygdene tilbrakte somrene oppe på stølene sammen med buskapen. Et betydelig antall med kuer, ungdyr, sau og geit fikk dekket vekstsesongens fôrbehov på utmarksbeite, og blei velfødde og sunne av stølsoppholdet. I tillegg til egne kuer på stølen var det vanlig å ta i mot og 2

3 stelle kuer gjennom sommeren for folk på flatbygdene som ikke hadde støl eller drev stølsbruk selv. I Vang og Øystre Slidre var det vanlig å ha melkekyr på stølen fra jonsok og i uker. Det meste av vinterfôret ble hentet fra stølslandskapet. Slåtteland på stølene var vanlig over hele Østlandet på støler som lå under 1100 moh. Slåttelandet hadde mange navn: vøll, voll, trø, træe, lykkje, løkke, vang, kvier, sletter, bøar. Det var like vanlig å ha inngjerdete stølsvoller på 1600-tallet som i seinere tid. I 1860-åra var høymengdene på stølene i Vestre Slidre i snitt 2,3 tonn pr. støl (Reinton 1957). Slåtten tok gjerne til i begynnelsen av august. I de store sameiene Skrautvål, Ulnes- Svennes, tok sameieslåttene til 10. august. Da måtte stølsvollene allerede være slått. Elva Tisleia mot den sørvendte Brattstølsgrenda i Nord- Aurdal kommune, Oppland. Øverst fra ca (Foto: Olav Neste), og nederst fra 2010 (Foto: Oskar Puschmann). I dette stølsområdet, som ligger mellom 800 og 950 moh., har furu, gran og fjellbjørk dannet tett skog og forandret stølslandskapets tidligere åpne karakter med slåtte- og beitemarker helt ned til elva. Det ble også slått både på myrer og på islagte tjern og blautmyrer om høsten. Dette ble kalt utslåtter. Her høstet man hovedsakelig starr. Men dei slo alt slag gras, der det var noko å finne i slåande lende til og med finnskjegg/finntopp. Ved sida av høyet frå sætervollar og utslåtter var beit, ris og lauv viktigste fôret som dei fekk frå utmarkene der sætrane låg. Bryting av bjørk- og vierris gikk for seg i stort monn om høsten eller vinteren. Lauving skjedde om sommeren, men lauvet ble lagt i stakk og ble først kjørt hjem utpå vinteren. Reinton skriver: Det må ha 3

4 vært umåtelege mengder lauvkjerv som vart brote eller hogge i den tid lauvinga vart driven mest. Det ble også sanket annet attåtfôr/ surrogatfôr som lav ( mose / måsså ), lyng, bark og rognebær i stølsområdene. Vedsanking på stølen til bl.a. ysting, kullbrenning og tjærebrenning, jernvinning, neverflekking og annet skogsarbeid kom i tillegg til all denne fôrsankinga. Møtet mellom setervoll og omkringliggende bjørke- eller barskog, var gradvis og forsiktig. Tettheten av trær ble noe større kun der beitedyrene ikke rakk å komme i løpet av dagens beiting. Samtidig lå høybuene og høystakkene spredt i terrenget nedunder hellende slåttemyrer, ved åpne utslåtter og glenner. Områdene som ikke ble slått, ble beitet. Slått og beiting vekslet fra dalbunnen og kilometervis, for ikke å si milevis, inn på fjellet. Bildet viser bruk av ljå for slått av større flater. Små slåttearealer ble gjerne slått av en slåttekar, men på større areal gikk en ofte skårgang. Det vil si at flere slåttekarer gikk etter hverandre og slo hver sin parallelle stripe (skår). Etter slåttekarene kom breiejentene og breide ut høyet med rive til tørk. Fotograf og fotograferingsår er ukjent. Bildet er utlånt fra Valdres Folkemuseum. Mange steder, der en i dag ser skog fylle lier og dalsøkk opp mot fjellet, kunne en på midten av 1800-tallet oppleve et landskap nesten fritt for trær, med små stølsbuer og fjøs på en åpen grasvoll, vid i utstrekning. (Kilde: Reinton 1957b. Sæterbruket i Norge II. Anna arbeid på sætra. Sætra i haustingsbruket og matnøytsla elles). 4

5 Seterdrifta former naturen Århundrer med setring har formet landskapet der skog og fjell møtes. På fagspråket kalles denne overgangen mot fjellet for sub-alpin vegetasjonssone. Etter generasjoner med slått, beiting, tråkk, hogst og i noen grad naturgjødsling i stølsområdene er plantenes fordeling i landskapet blitt endret. Fra å være skogsvegetasjon med busker, lyngvekster og ellers arter knyttet til skogen, er det lysåpne stølslandskapet preget av planter som først og fremst tåler disse nevnte kulturpåvirkningene. Arter som finner seg til rette her er gjerne planter med lavt vekstpunkt, som de fleste grasene, planter som blomstrer tidlig og som dermed rekker å sette frø før beitingen og slåtten setter inn, eller planter som formerer seg vegetativt, slik mange av starrartene gjør det. I beitemarker kan vi også finne planter som på ulike vis beskytter seg mot beiting og som derfor ofte unngår å bli spist, for eksempel planter med vond smak (ulike soleier, søtearter) eller planter med tornete eller rue blader (tistler og sølvbunke), Mange av disse artene var ikke i landskapet på forhånd. Århundrelang kulturbruk av utmarka Kjølabu turisthytte ligger over tregrensen på ca m.o.h. ved Øystre Kjølastølen. Det øverste bildet er tatt ca (postkort fra Neste, Fagernes, utlånt av Berit Robøle Hegge), og det nederste i 2010 av Hanne Sickel. Her har det vært kontinuerlig stølsdrift i flere generasjoner. Høyden over havet og fortsatt storfebeiting er faktorer som medvirker til at landskapet ikke ser ut til å ha endret seg vesentlig på 50 år. med en ekstensiv utnyttelse av ressursene, tilførte dermed dette landskapet et større artsmangfold og en større variasjon av naturtyper enn det som fantes før denne utstrakte kulturbruken satte inn. Hvor kom disse plantene fra? Planter som fulgte med opp fra gården Tidligere var det vanlig at en tok med seg oppsop fra låven nede på gården og sådde dette aktivt ut på setervoll og løkker for å forbedre beite og slåtteeng. Arter har også spredt seg mer utilsiktet rundt i seterlandskapet. På vei opp til setra kan frø ha satt seg fast i klærne til budeiene eller slåttefolket. Frø kan også ha blitt 5

6 fraktet opp i pelsen, i klovene eller via gjødselen til husdyra. Om spredningen var utført aktivt med hensikt fra folka, eller mer ubevisst gjennom transport, så var dette arter som hørte hjemme på beitene nede ved gården, og som fant seg til rette oppe på stølen og i beiteskogen i utmarka, først og fremst fordi de møtte ens betingelser og forhold m.h.t. lys, konkurranse, næringstilgang og stress. Planter brakt med fra gården var blant annet ugras og kunstengarter som tunrapp, løvetann, vassarve og hvit- og rødkløver, nitrogenelskende arter som hundekjeks og Enghumleblom er en vakker plante i rosefamilien som gjerne finnes på fuktig eng, i høgstaude bjørkeskog og på myr i stølslandskapet. Foto: Ellen Svalheim. Torfinn N. Hageland (Naturen i Eiken sokn, Eiken sogelag 1987) skriver bl.a.: Då stølane var i drift, brukte folk å ta med seg utsæd heimanfrå for å så beiteplanter. Stølsvollane var å rekne for dyrka mark og blei gjødsla. En hel del af de planter, som vokser nær færdselsveiene og de beboede steder i amtet, er ugræs eller saadanne planter, som er udbredte ved kulturen. Enkelte af disse kan følge menneskenes veie endog op paa de høieste sætervolde. Dette er f. eks. tilfælde med vasarven (Stellaria media), hvis dybgrønne bladverk neppe vil savnes udenfor en eneste sæterdør. Ved sætrene vokser desuden planter som grobladkjæmpen (Plantago major), og ofte ogsaa balderbraa (Matricaria inodora), tunrap (Poa annua), nesle (Utrica dioica) og andre, som i en saadan høide ikke vil findnes uden paa steder, hvor der til stadighet færdes mennesker. Thekla R. Resvoll i Helland: Topografisk-Statistisk beskrivelse over Nedenes Amt, Første Del. Den alminnelige del. Aschehoug

7 soleier, generelle engarter som gras og starr, f. eks. rødsvingel, engkvein, gulaks, kornstarr og gråstarr, eller urter som ryllik, marikåpearter, følblom, mjødurt, prestekrage, balderbrå og stemorsblomst. Fjellplanter som foretrekker stølsområdene Tidligere undersøkelser fra setrer i midt-norge har vist at enkelte av fjellets egne arter forekommer med store populasjoner i seterlandskapet. Dette er gjerne fjellplanter som har sitt naturlige tyngdepunkt i engsnøleiene, men som favoriseres av beiting og slått, samtidig som de er følsomme for gjødsling og gjengroing. Disse artene kan gjerne betegnes fjellets naturengarter. For eksempel er arter som snøsøte, fjelltimotei, stivstarr og fjellveronika arter som trives i seterlandskapet. Stølsbruken stimulerte med andre ord til et økt plantemangfold, som igjen antakelig har stimulert til økt mangfold for andre artsgrupper. Sammen med lavlandsplantene og fjellplantene, fulgte også insekter, lavarter, moser og sopp. Spesielt bør her nevnes beitemarksoppene, hvor flere av disse har vist seg å være gode indikatorarter på lang hevd og kontinuitet i naturbeiter, både i innmarkas og utmarkas kulturlandskap. Gjengroing ved opphør av bruk og skjøtsel I dag har utmarksslått stort sett opphørt. Det samme har det store Brudespore er en orkide med herlig duft. Den liker seg godt i fuktige enger og myrer på baserik grunn. Foto: Hanne Sickel 7

8 uttaket av trær, busker og lauv som ble benyttet til så mange ulike formål. Selv i områder der beitebruken er opprettholdt, og har pågått i mange generasjoner, erfarer man at stiene og beitemarkene gror igjen. Beitedyra alene greier ikke å holde landskapet åpent. Generelt har gjengroingen kommet relativt langt i stølsområdene i Valdres og Hallingdal. Spesielt gjelder dette vårstølene som ligger i skogen nær gården. Dersom disse stølene ikke har blitt beitet og ryddet i nyere tid, er de ofte vanskelig å oppdage i dag. På andre støler i høyereliggende strøk har gjengroingen ikke kommet så langt. Graden av gjengroing vil variere fra område til område, avhengig av beitetrykk og bruken av utmarka i nyere tid. Gjengroingshastigheten er avhengig av flere forhold. Blant annet spiller som nevnt høyden over havet inn, men også soleksponering, helningsgrad, nedbørsforhold og markslagstype er avgjørende faktorer. Gjengroingshastigheten er gjerne størst i stølsområder som vender mot sør og vest, i svakt hellende terreng og i tidligere beiteutnyttet skog. Gjengroingen fører til at gras- og urterike beitemarker forringes og blir vanskelig å nå frem til for beitedyra. Ikke sjeldent påføres også beitedyra alvorlige rifter på spener og jur fra tørre og skarpe einer- og vierkvister, hvilket kan gjøre det svært vanskelig å få melket dem. Det er også vanskelig å følge med på hvor dyra oppholder seg i det gjengrodde landskapet. Dette har i noen områder ført til at bøndene nå foretrekker å ha dyra på inngjerdet mark nær stølen istedenfor på utmarka. Gjengroing fører videre til at landskapet endrer estetisk karakter og inntrykk og at opplevelsesverdien reduseres bl.a. ved at det mister sin historiske identitet og det innhold som gjenspeiler tidligere generasjoners bruk og ressursutnyttelse. Kulturminner blir skjult og overgrodd, stier blir borte og landskapet blir mindre tilgjengelig for ferdsel. Opphør av bruk og gjengroing fører til tap av biologisk mangfold. Flere av artene som trives i det åpne ekstensivt drevne kulturlandskapet i dag har mista sine opprinnelige naturlige leveområder. Disse artene har funnet nye velfungerende leveområder i for eksempel seterlandskapet. I gjengrodde områder, tidligere utnytta ved beiting, slått og annen fôrsanking kan en i dag finne mindre flekker med rester av engflora som før var vidt utbredt i landskapet. Gjengroing fører til en fragmentering og oppdeling av leveområdene for disse artene. Noe som i sin tur er til hinder for utveksling av genmateriale mellom gjenværende populasjoner. Resultatet blir utarming av det genetiske mangfoldet innenfor arter. Det kan også bli vanskelig å reetablere en art på et areal der den tidligere populasjonen av arten har gått ut. Dette er alt sammen velkjente første steg i prosesser som på sikt kan føre til utryddelse av arter. De artsgruppene som rammes hardest er særlig karplanter, beitemarkssopp og insekter (dagsommerfugler, veps/bier/humler/maur, møkkbiller), men også lav, moser, edderkopper og fugler. Fortsatt setring, utmarksbeiting, krattrydding/hogst og slått vil være med på 8

9 Fjelltimotei med blåvinger. Foto: Ragnhild Sickel. å hindre at seterlandskapets mangfold forsvinner helt, samtidig som mangfoldet utgjør vesentlige verdier: i komplekse og artsrike økosystemer, i form av lokaltilpassede genressurser som er viktig å sikre for framtiden for eksempel til sortsutvikling innen fôrplanter for framtidig utvikling innen landbruket, som krydderplanter eller til utvikling av medisiner, industriråstoff og så videre. Sist men ikke minst har utmarka store verdier i form av beiteverdi og fôrenheter for de av husdyrene våre som fortsatt beiter i utmarka og de naturlige viltvoksende beiteplantene i fjellet kan gi husdyrproduktene lokalt særpreg, for eksempel særskilte smaksegenskaper. Signalarter i stølslandskapet i Valdres og Hallingdal Mange av plantene i seterlandskapet er tilpasset seterdrifta, noen steder slått andre steder beite, og har liten toleranse for endringer. Jordas næringsinnhold er viktig. Særlig er nitrogeninnholdet bestemmende for mange arters være eller ikke være. Noen arter har så spesifikke krav til økologi at de for eksempel ikke vil dukke opp i slåtte- og beitemarker før etter svært lang tid med kontinuerlig høsting 9

10 Engarter dvergjamne* Selaginella selaginoides fjellmarinøkkel* Botrychium boreale marinøkkel* Botrychium lunaria harerug Polygonum viviparum småsyre Rumex acetocella setersyre Rumex acetosa ssp. lapponicus fjellarve Cerastium alpinum brearve Cerastium cerastoides seterarve Sagina saginoides fjellfrøstjerne* Thalictrum alpinum ballblom* Trollius europaeus jåblom* Parnassia palustris enghumleblom Geum rivale flekkmure* Potentilla cranzii trefingerurt Sibbaldia procumbens fjellmarikåpe Alchemilla alpina tiriltunge Lotus corniculatus setermjelt* Astragalus alpinus firkantperikum Hypericum maculatum fjellfiol* Viola biflora engfiol/lifiol* Viola canina fjellnøkleblom* Primula scandinavika snøsøte* Gentiana nivalis søterot Gentiana purpurea bakkesøte* Gentianella campestris hvitmaure Galium boreale fjelløyentrøst Euphrasia frigida jonsokkoll Ajuga pyramidalis fjellveronika Veronica alpina legeveronika Veronica officinalis glattveronika Veronica serpyllifolia småengkall* Rhinanthus minor svarttopp* Bartsia alpina smalkjempe Plantago lanceolata dunkjempe* Plantago media blåknapp Succisa pratensis blåklokke Campanula rotundifolia fjellbakkestjerne* Erigeron borealis setergråurt Gnaphalium norvegicum dverggråurt Gnaphalium supinum kattefot* Antennaria dioica ryllik Achillea millefolium prestekrage* Leucanthemum vulgare fjelltistel Saussurea alpina solblom* Arnica montana flekkgriseøre* Hypochaeris maculata fjellfølblom Leontodon autumnalis var. taraxaci løvetann spp. Taraxacum spp. rødsveve* Hieracium aurantiacum hårsvever* Hieracium, underslekt Pilosella gullris Solidago virgaurea bjønnbrodd* Tofieldia pulsilla grønnkurle* Coeloglossum viride søstermarihånd* Dactylorhiza latifolia brudespore* Gymnadenia conopsea fjellhvitkurle* Leucorchis albida ssp. straminea hvitkurle* Leucorchis albida ssp. albida stortveblad* Listera ovata nattfiol Platanthera bifolia seterfrytle Luzula frigida engfrytle Luzula multiflora aksfrytle Luzula spicata stivstarr Carex bigelowii seterstarr Carex brunnescens hårstarr* Carex capillaris gulstarr* Carex flava bleikstarr Carex pallescens bråtestarr Carex pilulifera slirestarr* Carex vaginata engkvein Agrostis capillaris fjellkvein Agrostis mertensii gulaks Anthoxanthum odoratum sauesvingel Festuca ovina rødsvingel Festuca rubra geitsvingel Festuca vivipara marigras* Hierochloe odorata finnskjegg Nardus stricta fjelltimotei Phleum alpinum fjellrapp* Poa alpina uten jordbearbeiding, gjødsling eller sprøyting. Dette gjelder for eksempel en del beitemarkssopp. Noen arter krever jord med ekstremt lite nitrogen, andre arter blir konkurransesterke og dominerende på gjødslete arealer. Ved sin tilstedeværelse, eller sitt fravær, kan disse artene gi oss relativt tydelige signaler om lang hevd og 10

11 Problemarter åkersnelle Equisetum arvense ssp. arvense fugletelg Gymnocarpium dryopteris hengeving Phegopteris connectilis einer Juniperus communis vier Salix spp. dvergbjørk Betula nana fjellbjørk Betula pubescens ssp. czerepanovii stornesle Urtica dioica høymol Rumex longifolius tyrihjelm Aconitum septentrionale engsoleie Ranunculus acris mjødurt Filipendula ulmaria bringebær Rubus idaeus skogstorkenebb Geranium sylvaticum geitrams Epilobium augustifolium lyngarter Ericaceae og Empetraceae vendelrot Valeriana sambucifolia ssp. sambucifolia turt Cicerbita alpina kvitbladtistel Cirsium helenioides sølvbunke Deschampsia cespitosa ssp. cespitosa utnyttelse i form av beiting og slått og tilstanden til stølsområdene i dag, hva gjelder gjengroing, hevd, beiteverdi og artsmangfold. Vi kaller de gjerne signaleller indikatorarter. Summen av arter sier også noe om økologiske forhold og tilstanden til et areal. Gjødslet utmark, vil ofte favorisere konkurransesterke og høyvokste urter som beitedyra avviser og som vil utkonkurrere de lavvokste gras og urter som beitedyra foretrekker. Resultatet blir artsfattige arealer som gror igjen. Ugjødslete arealer som slås eller som har et passelig beitetrykk, kan bli svært artsrike. Det hjelper godt på artsmangfoldet om arealet også har tilgang på næringsstoffer fra lett forvitrbare bergarter. Det er imidlertid viktig å holde arealet lysåpent ved jevnlig å rydde oppslag av busker og trær. Rammen med engarter man kan finne i stølslandskapet er ikke uttømmende. De artene det står stjerne ved indikerer rikere berggrunn og/eller artsrike grasmarker i god hevd dersom de finnes i et større antall. De resterende artene på lista kan oppfattes som vanlige engarter i stølslandskapet, men de er stort sett alle lavvokste arter som skygges lett ut ved gjengroing. I rammen med problemarter er det satt opp arter som det kan være mye av i gjødslete eller gjengroende beitemarker. Flere av artene som nevnes, for eksempel skogstorknebb, kvitbladtistel, turt og tyrihjelm, er vanlig å finne i moderate mengder i beitepåvirka landskap i seterregionen, men går kraftig fram ved opphør av beite. Skjøtsels- og restaureringsråd Det finnes mange tiltak som kunne være med på å ivareta det kulturavhengige biomangfoldet i seterlandskapet. Her kan alle bidra, både hytteeiere, bønder og husdyreiere, lag og foreninger, skoler og museer. Om mange gjorde litt, ville det få stor betydning. Det bør allikevel jobbes planmessig og etter noen viktige prinsipper. 11

12 Slått i seterlandskapet Ofte opptrer rester av artsrike slåttemarkslokaliteter i dag over relativt små areal i stølslandskapet. Det kan være en randsone rundt en gjødslet løkke, et belte inn mot skogkanten, eller en litt bortgjemt del av stølen som ikke har blitt gjødslet, en veiskråning, en tørrbakke som ligger litt solrikt til, en tilgrensende rik myr med orkideer og så videre. Eier du en slik blomsterrik lokalitet i nærheten av hytta eller setra di, anbefaler vi at du setter i gang med slått og eventuelt rydding. Når er det riktig å slå? Det er viktig å være klar over at den beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sen slått der alt høstes inn eller kjøres vekk. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å Ljåslått kan være gøy og sosialt! Ljåen skjærer av alle plantene likt. Dette skiller slått som skjøtselsform fra beiting. Beitedyrene derimot velger i større grad hva de liker å spise. I områder som bare blir beitet blir gjerne stikkete og lite smakfulle arter stående. Foto: Thor Østbye, 12

13 Lette tohjuls-slåmaskiner er godt egnet til slått av gamle artsrike slåttemarker. Foto: Tor Lunnan, Bioforsk. finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Ofte vil slått i siste halvdel av juli eller begynnelsen av august være gunstig i seterområdene, og det er bedre å slå for sent enn for tidlig, da slåtten skal gjennomføres etter at de fleste blomsterplantene er avblomstret og har begynt å sette frø. De frodigste slåtte områdene ble tradisjonelt slått hvert år, mens fattige myrer kunne en ofte slå annethvert eller tredjehvert år. Har en problemer med å slå hele lokaliteten et år, kan det være en mulighet å slå halvparten, og la det andre være til neste år. Dette kan være en positiv ordning også for insektene som da får beholde sine oppholds og beiteområder i nærheten. Skrinne og tørre områder trenger ikke å slås hvert år, så her kan vi godt anbefale å dele opp slåtten over to år. Fuktige og rikere lokaliteter vil vi derimot anbefale slått hvert år, men her kan en gjerne ta halvparten av arealet i slutten av juli, mens den andre halvparten 3-4 uker seinere. Hva slags redskap bør en bruke? En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes, eventuelt hesjes, før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er bakketørkinga viktig for at frøa til engartene skal få modne 13

14 Det er viktig å rake og rydde for å unngå oppgjødsling som fremmer uønsket rask- og storvoksen vegetasjon. La gjerne høyet ligge å tørke noen dager før du raker det sammen. Da vil plantene tørke og rekke å slippe frøene før det fjernes. Foto: Thor Østbye, Hesjing av høy er en god tørkemetode i nedbørsrike områder. Dette flotte innslaget i landskapsbildet er imidlertid et sjeldent syn i dag. Her er Torgunn og Olav Huso i ferd med å sikre god høytørk for avlingen sin på Liastølen i Hemsedal. Foto: Hanne Sickel 14

15 På ulendte men artsrike areal som er vanskelig å slå med tohjulstraktor eller ljå er ryddesag og motorisert kantklipper til god hjelp. Foto: Thor Østbye, ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Har du ei større, sammenhengende og artsrik løkke som skal slås, er det mest effektivt med vanlig traktor og slåmaskin. Om en er hytteeier og ikke har dette selv er det mulig å leie inn lokale med denne redskapen. Skal ikke blomsterengene beites? Mange steder har de tidligere slåtteengene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding av artene som dyra ikke beiter. Der en har tidligblomstrende arter er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Hva skal du gjøre om enga har begynt å gro igjen? Ved restaurering av blomsterenger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Det er bedre at tilgrensende fjellbjørkeskog får være, enn at man lager krattskog man bare klarer å rydde hvert tiende år. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. 15

16 Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. Treslag som danner stubbe- og rotskudd, som for eksempel osp, kan med fordel ringbarkes først, slik at de dør og kan hogges påfølgende år. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan også få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Rydd opp etter deg! Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil ellers fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær og brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Dette kan også være gunstig for å hindre utvikling av stubbeskudd på treslag som osp, bjørk og or, og kan for eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt og liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller ryddesag om høsten. Beite i seterlandskapet Tidligere var de fleste husdyrslag til stede i stølslandskapet. I dag er det lite geiter og hester i utmarka, og mange steder mindre storfe enn før. Generelt er det positivt at flere husdyrslag beiter sammen. På den måten utnytter man mer av landskapet og beitemarkene blir beitet ned mer jevnt. 16

17 Ulike dyreslag beiter forskjellig Storfe, geiter, sau og hest beiter ulikt og har ulike preferanser for beiteplanter. Geitene beiter fortrinnsvis lauv og er effektive beitedyr når det gjelder å holde busk- og trevegetasjon nede. Hester biter av beiteplantene og kan beite hardere og stivere planter enn for eksempel storfe. Hesten kan for eksempel gnage ned sølvbunketuer og dermed benyttes som beitepusser på areal som domineres av sølvbunke. Storfe beiter fortrinnsvis gras og halvgras, men tar også en god del urter, lyng og lauv. De bruker tunga til å rive eller raspe av vegetasjonen og får med seg det som står side om side der de beiter, også det de ikke vil ha, sånn som harde finnskjeggtuster som de spytter ut igjen. Sauen har kløyvd overleppe og kan dermed nappe mer selektivt de vekstene de er interessert i. De kan derfor nesten utrydde arter som de er særlig glade i, for eksempel har man observert det i forhold til enkelte orkideer. Artsrike slåtteenger bør av denne grunn ikke skjøttes med sau. Etterbeite med sau etter slått er imidlertid helt fint. For øvrig beiter sauene mest gras og urter, mens gamle saueraser har mer forvedete vekster, lauv og lyng på menyen og beiter dermed mer likt geiter. Storfe gir ofte den mest skånsomme formen for beite på tidligere slåttearealer. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå. Her på rikmyr i Vestre Slidre. Foto: Hanne Sickel. 17

18 Geitene beiter fortrinnsvis lauv og er effektive beitedyr når det gjelder å holde busk- og trevegetasjon nede. Foto: Morten Sickel. 18 Hva om en ikke har beitedyr selv? For grunneiere som ikke har beitedyr selv og som ønsker dette for å holde landskapet åpent og i hevd i sine stølstrakter, kan det være en mulighet å inngå en avtale med husdyreier om beiting. Skriftlige og langsiktige avtaler gir husdyreieren mulighet for langtidsplanlegging, og er av den grunn gunstig. Mange steder er det imidlertid få bønder igjen med husdyr. De som Sauen kan nappe selektivt de vekstene de er interessert i, og kan nesten utrydde arter de er særlig glade i, for eksempel enkelte orkideer. Artsrike slåtteenger bør av denne grunn ikke skjøttes med sau. Foto: Ellen Svalheim.

19 fortsatt driver har gjerne egne utmarksområder som de bruker. Bønder som starter opp med ny besetning eller utvider besetningen sin, er imidlertid gjerne på søk etter gode utmarksbeiter med langsiktige beiteavtaler. Lokalt landbrukskontor har gjerne oversikt over husdyreiere som ønsker mer utmarksbeiteareal. Enkelte hytteeiere har forsøkt å sette ut saltslikkesteiner for å tiltrekke dyra. Det vil lokke til seg beitedyr, og også hjortevilt, i området. En ny slikkestein i et område vil imidlertid føre til endring av beitemønsteret for dyra i området. Det er ikke sikkert at husdyreier ønsker at dyra skal beite der du har hytte. Utsetting av slikkestein må derfor gjøres i samråd med husdyreier. Områder som bare beites må jevnlig ryddes Ofte er det slik at beitemarkene gror sakte igjen med vier, einer og fjellbjørk i stølsområdene dersom man ikke regelmessig går inn og rydder på beitene. I forbindelse med prosjekt Levande Stølar (Norges Vel og Planteforsk, ) ble det gjennomført studier på restaureringtiltak, nærmere bestemt tynning av fjellbjørkeskog og krattknusing (risknusing). Resultatene av disse studiene er publisert i Buskap nr. 1 og 2 (2002) og kan hentes ned frå nettet ( no). Vi gjengir de viktigste prinsippene her: Ved rydding i fjellbjørkeskog er det viktig å: Igangsette tiltak der feltsjiktet er gras- og urterikt Få oversikt over dyras beitevaner slik at tiltak settes inn der de ferdes og beiter Ryddemetode og areal må tilpasses beitebehovet. Tiltaket forårsaker en større omsetning av næringsstoffer i jorda og ofte blir tilveksten så stor etterpå at det kan være vanskelig å holde arealet godt nedbeitet. Fjern trærne litt etter litt etter behov og over flere år istedenfor flatehogst på en sesong. Etter rydding må arealet følges opp med tilstrekkelig beitetrykk Alt hogstavfall bør samles sammen i hauger og ikke ligge spredt utover Under utføring av krattknusing bør man ta hensyn til: Knuse arealer som man vet dyra oppsøker og beiter på. Ikke knuse mer enn det man tror beitedyra kan klare å beite ned etter tiltaket. Tiltaket forårsaker en større omsetning av næringsstoffer i gjorda og ofte blir tilveksten så stor etterpå at det er vanskelig å holde arealet godt nedbeitet. Det bør være et godt utviklet sjikt av gras og urter mellom buskene Fuktighetsforholdene i marken er avgjørende. Er det for tørt eller for fuktig får man neppe et godt resultat. Tidspunktet en velger for krattknusing har betydning. Det beste er å gjennomføre tiltak utpå høsten på frossen mark. Ta hensyn til landskapsbildet og mulige kulturminner i området. Krattet må knuses godt ned til bakken slik at ikke harde pinner blir stående igjen og forårsake skader på beitedyra. 19

20 Manuell rydding med en kraftig og god greinkutter, sag eller ryddesag er generelt en mer skånsom metode enn krattknusing og kan være vel så effektivt og vellykket over tid. Begynn å rydde gjengroende stier som dyra benytter og prioriter så gjengroende beitemarker. De beitemarkene som dyra beiter mest i og som har størst betydning for biologisk mangfold bør prioriteres først. Riving av einer er en aktivitet som trygt kan tas opp igjen, og mange vil erfare at dette også er morsomt. Rydder man litt hvert år, og passer man på å fjerne alt grønt på jordslåtte, krypende skudd, vil det ta lang tid før man må komme tilbake igjen. Vier, som vokser på fuktigere arealer, kommer raskere igjen etter rydding, særlig på næringsrik mark. Det anbefales ikke å benytte krattknuser på fuktige beitemarker, myrkanter etc. som gror til med vier. Dette er imidlertid ofte produktive arealer med godt beite, og kraftig viervekst hindrer dyra i å utnytte disse beitene. De risikerer også å skade seg ved at de får rifter når de av gammel vane likevel beveger seg inn i områder som gror til med tette vierkratt. Slike arealer bør definitivt håndteres med ryddesag 20 I prosjekt Levande Stølar ble det prøvd ut flere metoder for hogst/tynning av fjellbjørkeskog; snauhogst og tynning uten fjerning av kvist, samt tynning med fjerning av kvist. Undervegetasjonen har størst mulighet til å utvikle seg til godt beite når skogen tynnes, men ikke snauhogges, og når kvist samles sammen i hauger eller fjernes helt fra området. Foto: Silke Hansen.

21 Ved snauhogst og ingen fjerning av kvist utvikler beitet seg dårlig. Dyra får ikke beitet ned ny oppvoksende undervegetasjon på grunn av kvisten og over tid vil daugras hope seg opp og hemme en videre utvikling mot et attraktivt gras- og urterikt feltsjikt. Foto: Silke Hansen. eller greinkutter/ sag, og for å få nok arbeidskraft til å rydde slike gjenvokste arealer bør en lage en plan i samarbeid med andre stølsbrukere og utføre arbeidet etappevis over flere år. Dette er også arbeid som egner seg for dugnad eller i samarbeid med velforeninger i hyttegrender, skoler eller frivillige organisasjoner. De samme prinsipper gjelder her som for andre restaureringstiltak: Rydde Beitedyra beiter og legger igjen møkk og vi tenker oss derfor at næringsstoffene i jorda resirkuleres i beitemarker. Imidlertid forårsaker beitedyra også en omrokkering av næringsstoffene ved at det blir beitet godt i noen områder mens det i andre beites mindre men legges igjen mer møkk, f.eks. på hvileplasser i terrenget. Denne forflyttingen av næringsstoffer er også med på å endre på artenes fordeling og utbredelser i utmarka. Det er videre knyttet en del organismer til møkka, f.eks. biller og sopparter, hvilket utgjør en ytterligere forskjell mellom beite- og slåttemarker. Foto: Ulla Falkdalen. 21

22 arealer man vet dyra benytter og beiter i, samle sammen hogstavfall i hauger eller brenne det samt avpasse areal som ryddes etter beitetrykk og behov for beite. Alle restaureringstiltak er bare en start på veien til å utvikle gode og artsrike beitemarker. Dyras evne til å beite arealene og holde etterveksten i sjakk er avgjørende for at områdene skal utvikle seg godt etter tiltaket. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: ap?thisid=1916 For planlegging og prioritering av områder for skjøtsel og restaurering er det også viktig å få oversikt over hva som er kartlagt av verdifulle naturtyper Kraftig viervekst kan hindre dyra i å utnytte rike beiteområder. De risikerer også å skade seg ved at de får rifter når de av gammel vane likevel beveger seg inn i områder som gror til med tette vierkratt. Foto: Kristina Norderup. og sjeldne arter i et område og ta hensyn til denne informasjonen når tiltakene utføres. Slik informasjon er blant annet tilgjengelig i Naturbase på DNs hjemmesider: dnweb12.dirnat.no/nbinnsyn Takk til Valdres Folkemuseum og Berit Robøle Hegge for utlån av gamle foto og verdifull informasjon om lokalitetene. Takk også til Oskar Puschmann ved Skog og Landskap som kostnadsfritt har levert et foto til denne brosjyra. 22

23 Frigstadsæter ligger ved Grokinntjernet i Vestre Slidre på ca. 960 m o. h. Det gamle bildet er fotografert av Olav Neste, antakelig på tallet. Bildet er gjenfotografert 17. juli 2010 av Hanne Sickel. De tidligere åpne viddene rundt og mellom tjernene er grodd igjen med tett fjellbjørkeskog. Å gjenskape det gamle landskapet er en utfordring når gjengroingen er så omfattende som her. Vi håper imidlertid dette heftet kan inspirere alle brukere av stølslandskapet til å gjøre en innsats, stor eller liten, for bevaring av stølsdrift, beiteressurser, biologisk mangfold, tilgjengelighet og andre kvaliteter. 23

24 Heftet er utarbeidet av SABIMA med støtte fra Finsefondet. Teksten er skrevet av Hanne Sickel og Ellen Svalheim, begge fra Nordisk Kulturlandskapsforbund-Norge og ansatt i Bioforsk. Design: Christian Steel Trykk: Europrint Norge, august 2010 Forsidebildene er fotografert av Ellen Svalheim, Morten Sickel og Tor Lunnan. Bakside: Snøsøte. Foto: Hanne Sickel.