Skjøtselplan for slåttemark Takholtlia i Nes kommune, Akershus fylke

Transkript

1 Østlandet Skjøtselplan for slåttemark Takholtlia i Nes kommune, Akershus fylke Sparstad Naturkartlegging Katharina Sparstad Fylkesmannen i Akershus og Oslo Katharina Sparstad Skjøtselsplan for Takholtlia, Slåttemark

2 Innhold A. GENERELL DEL 3 SLÅTTEMARKSUTFORMINGER PÅ ØSTLANDET 3 GENERELLE RÅD VED SKJØTSEL OG RESTAURERING AV VERDIFULLE SLÅTTEMARKER 4 B. SPESIELL DEL 6 SKJØTESELSPLAN 10 AKTUELLE TILTAK 11 KILDER 12 ORTOFOTO/KART 13 AVGRENSNING 14 DELOMRÅDER 16 BILDER 17 ARTSLISTE 21 2

3 A. Generell del Slåttemarker er arealer som blir regelmessig slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåttearealer (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen eng-vegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Østlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Østlandet og dermed gir denne regionen et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. Telemark er kjerneområde for søstermarihånd. I Svartdal-Hjartdalbygdene, Seljord og Hjartdal kommuner, finnes flere orkidérike slåttemarker med store søstermarihåndforekomster. Engene kan defineres som flekkgrisøreeng (boreal slåtteeng) med arter som småengkall, storblåfjær, marinøkkel, lifiol, skogmarihånd, brudespore, kvitkurle, grønnkurle og stortveblad. I tillegg er vårmarihånd, rødflangre, hjertegras, handmarinøkkel, storengkall og ormetunge registrert i noen av dem. Noe tørrere tjæreblomeng finnes også i Svartdal-Hjartdal med bl.a. søstermarihånd, prestekrage, tiriltunge, hårsveve, rødknapp, flekkmure, marinøkkel, gjeldkarve og engkvein. En viktig slåttemarkslokalitet med en stor søstermarihåndbestand er også registrert i Flesketveit i Tokke. Den boreale slåttemarka (flekkgrisøreeng) er skogtraktenes blomsterenger og fine utforminger finnes også bl.a. i Oslo og Akershus på Nordli, Eidsvoll, med innslag av bl.a. grov nattfiol, brudespore, flekkgrisøre, hjertegras, vill-lin og marinøkkel og på Sør-Kringler på Nannestad der det finnes en rekke rødlistede sopparter. Også Rajesetra i Kongsberg kommune i Buskerud har fine slåtteenger med mye søstermarihånd, samt marianøkleblom, harerug, storblåfjær, flekkgriseøre, 3

4 dunkjempe og gjeldarve. Veirublomst, sandarve og vanlig marinøkkel er også funnet i tørrenger på Rajesetra. Østlandets største solblombestand er registrert på Mikkelrud i Aurskog-Høland i Oslo og Akershus. Lokaliteten har vært slått kontinuerlig i ca. 300 år og er meget artsrik med arter som bakkesøte, brudespore, flekkmarihånd, flekkgrisøre, marinøkkel og rødknapp. En annen meget artsrik lokalitet i Aurskog-Høland er Lysaker. Der vokser bl.a. flekkgrisøre, brudespore, enghaukeskjegg, bakkesøte, vanlig nattfiol, prestekrage og knollerteknapp. På flere av disse lokalitetene finnes den boreale enga (flekkgrisøreenga) i mosaikk med tørr-frisk fattigeng (som også kan være meget artsrik) og/eller skogstorkenebbballblomenger (frisk, næringsrik eng). Denne boreale engtypen er frodigere enn flekkgrisøreeng. Dette er fjelltraktenes og Nord-Norges blomsterenger. I sør er de kulturavhengige (først og fremst knyttet til slåttemark) og på sterk tilbakegang. Særlig viktige lokaliteter finnes i den sør-vestligste delen av ballblomens utbredelsesområde for eksempel i Telemark i Svartdal-Hjartdalområdet. Nevnes bør også Bøenseter i Aremark i Østfold; her vokser bl.a. bakkesøte, stavklokke, marinøkkel, gullkløver, nattfiol, harerug, blåknapp, solblom, enghaukeskjegg og griseblad. Gode insektforekomster med flere nye arter for Norge er også registrert her. I Hedmark finnes flere enger innen Gravberget-området i Våler kommune. Karakteristiske arter for disse engene er småengkall, knollerteknapp, prestekrage, gulaks, karve og harerug samt skogmarihand, hvitbladtistel og ballblom i enkelte friskere partier. Disse engene er fortsatt i hevd ved slått og har ikke blitt gjødslet. I Stange kommune finnes rikere engtyper ved Oppset med bl.a. brudespore, flekkgriseøre, solblom og storblåfjær. Stjerneområder med artsrik frisk fattigeng, boreal slåtteeng og/eller frisk næringsrik eng finnes også i Buskerud i øvre Numedal og Hallingdal. Rygh-setra i Nedre Eiker, som skjøttes av Naturvernforbundet, bør også nevnes. I Oslofjorden finnes rester av slåttemarker på kambrosilur bl.a. på Hovedøya. Her finnes eng (knollmjødurteng) som domineres av smaltimotei og har et stort artsmangfold med bl.a. aksveronika, fagerknoppurt, enghavre, gullkløver, bakkekløver og rundskolm. Denne enga har skjøtselsplan og slås årlig. En viktig lokalitet med kalkrike tørrenger med arter som dunhavre, hjertegras, marianøkleblom, flekkmure, gjeldkarve, flekkgrisøre og gulmaure finnes i Telemark, på Marker-gårdene i Skien. Viktige dunhavreenglokaliteter finnes også i sentrale fjellstrøk. Slåttemarkene i Vågå i Oppland var eksempel på det med karakteristiske arter som bitterblåfjær, blåmjelt, fjellnøkleblom, marinøkkel, bakkesøte og brudespore (Norderhaug 1988). Restenger av denne typen er viktige å ivareta. På kambrosiluren i dalførene fantes det tidligere knoppurteng, men de fleste av disse kalktørrengene har forsvunnet. En av de viktigste gjenværende kalktørrengene på Østlandet finnes på Gile, Østre Toten. Den er artsrik med arter som markmalurt, dragehode, bakkestarr, smånøkkel og mange rødlistete arter av beitemarkssopp. Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Slått før 10. juli var imidlertid meget sjeldent! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes/ev. hesjes før det fjernes. Bakketørkinga viktig for at frøa til engartene både skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare 4

5 beiting kan imidlertid ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting det mest skånsomme. De velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der en har tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig at en unngår vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig å ikke sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Dersom det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark, dette for å unngå skader på undervegetasjonen og er samtidig lettvint for å få så lav stubbe som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint, mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen noe særlig med trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvoksen konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning. Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter. Osp og or sprer seg ved rotskot, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedenfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre somre må de døde trea fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en også unngå renninger på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men kan være avhengig av slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. ev. felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: 5

6 B. Spesiell del SØKBARE EGENSKAPER (for naturbase) *Navn på lokaliteten: Takholtlia Kommune: Nes Områdenr: ID i Naturbase: BN Registrert i felt av: Katharina Sparstad (2012) *Dato: Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Registrert i felt av: Kristina Bjureke 2000 Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype: Mosaikkpreget slåtteeng D01 Utforminger Frisk, næringsrik natureng Tilleggsnaturtyper: (D02, slåtte- og beitemyr) Verdi (A, B, C): B Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: D01 < 20 m x God x Slått Torvtekt Frisk, næringsrik gammeleng, D Svak Beite Brenning Frisk fattigeng, D0101 m m Ingen x Pløying Park/hagestell > 100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving OMRÅDEBESKRIVELSE (For Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning Takholtlia er et lite småbruk i et granskogdominert område i Nes, Akershus. Det er ellers lite/ingen gårdsbebyggelse i området, og småbruket er drevet med geit og melkeproduksjon fram til Enga utgjør et sammenhengende stykke med ulik kvalitet og gjengroingsgrad. Artsinventaret i hovedsak intakt, men med klare symptomer på gjengroing. Beliggenhet og naturgrunnlag Lokaliteten ligger midt i et område med høybonitetsgranskog. Midt i teigen ligger tunet. Noen av bygningene er i svært dårlig stand eller borte siden garden var i drift. Gjennom teigen går en grusvei. Teigen ligger ganske åpent og flatt med god fukt- og lystilgang. Naturgrunnlaget er rikt og jordsmonnet virker dypt og næringsrikt. Enkelte steder er områdene spesielt fuktig. Like øst for hovedhuset er det en kilde. Laveste punkt i teigen er også fuktig og delvis vass-sjukt og myrlendt. Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper Hovednaturtypen er frisk, næringsrik natureng. På grunn av ulik hevd og fukttilgang framstår teigen som mosaikkpreget. Den øverste delen er tidligere åkerland og er mye mer næringsrik enn det nederste området nedenfor veien. Øvre halvdel av teigen ved og ovenfor huset er mest næringsrikt med nitrofilt preg. Helt øverst mot skogkanten er kanskje det mest artsrike området med sterkest natureng preg. Rundt oppkommet/brønn øst for hovedbygningen er vegetasjonsdekket svært næringsrikt med spesielt god fukttilgang. Her det et ekstra et ekstra tett busksjikt av høgtvoksende stauder (brennesle, mjødurt). Det lavestliggende nedenfor veien og sentralt i området er spesielt myrlendt med innslag av både molte og ulike starr-arter. I dette området kan vegetasjonstypen nesten tendere mot D02, slåtte og beitemyr. Nedenfor denne, lengst sør på et forhøyet midtparti er en godt utviklet slåtteeng som kan karakteriseres som frisk fattigeng. Artsmangfold Hele lokaliteten er grasdominert, og artsmangfoldet av karplanter er ikke spesielt rikt. Lokaliteten bærer preg av å være gjødslet med husdyrgjødsel. Det mest artsrike området er øverst og lengts nord i teigen. Her finnes flest karakteristiske slåtteengarter som rødknapp, gulftatbelg, knollerteknapp, firkantperikum, hvitmaure, jonsokkoll, fagerklokke, nyseryllik, engnellik og prestekrage. Arealet like ovenfor huset har vært åkerland og har nitrofilt preg med mer høgstauder som bringebær, mjødurt og brennesle. Dette er fullstendig dominerende i området rundt brønnen øst i lokaliteten. I det myrlendte området nedenfor veien vokser flere myrarter av starr samt molte og myrtistel. I slåtteenga lengst sør vokser det rikelig med engsyre. I tillegg vokser det arter flekkmure, kransmynte, stemorsblom, bergmjølke, lintorskemunn og blåklokke. I bunnsjiktet vokser en del kransmose og bjørnemose. 6

7 Lokaliteten er også en habitat for frosk, padder, hoggorm og kulturlandskapsrelaterte innsekter. Det ble observert mye innsekter i form av pollensamlere, gresshopper og små sommerfugler. Figur 1. Denne gullringvingen er en av de mange innsektene som ble observert i enga Tidligere og nåværende bruk Lokaliteten har vært i drift som småbruk med geiter i 21 år fram til I dag blir tunet brukt som feriested. Figur 2. Tunet den gangen det var drift på gården Bruket er drevet fram til 2001 av moren (Aino von Düring, død 2009) til dagens eier (Gabrielle von Düring). Enga har vært drevet økologisk og har aldri vært tilført kjemikalier. Figur 3. Aino von Düring (19xx-2009) 7

8 HISTORIKK Drevet av Aino von Düring i 21 år fram til 2001 (død 2009). Hun drev allsidig med geit, gjess, gardshøner og noe storfe. Inntil tunet hadde hun også en grønnsaksåker. Eiendommen var på mange måter drevet som selvbergingsbruk. Figur 4. Grønsakshagen lå nordøst for tunet Figur 5. Her vises åkerlandet i forhold til hovedhuset Enga ble slått årlig, men noen delområder ser ut til å være slått mer sporadisk. I tillegg til slått har hele området blitt brukt til geitehamn. Figur 6. Geitene med killinger på vårbeite Takholtlia 8

9 Figur 7. Bildet er tatt mens det fremdeles var drift på gården. Gjengroingen har trolig startet allerede før NÅVÆRENDE BRUK I dag fungerer det som feriested for nåværende eier. Arealene har blitt slått av nåværende eier en periode etter Figur 8. Slåtten ble videreført en periode av Gabrielle von Düring Arealene rundt huset blir ikke slått i dag. TILSTAND OG PÅVIRKNING Lokaliteten har tydelige gjengroing. I tillegg bærer lokaliteten bærer preg av noe ujevn slått og gjødsling med husdyrgjødsel. Som vises i form av nitrifisering og stedvis godt utviklet busksjikt. En del juletrestore grantrær er også etablert seg i enga. Lokaliteten har også spor etter rådyrbeiting. Totalt sett har enga større områder i nordlige og sørlige delsom fremdeles åpne og kontinuitetspregete med rikt insektstliv. FREMMEDE ARTER 9

10 Ingen spesielle SKJØTSEL OG HENSYN Det viktigste for lokaliteten Takholtlia er at hele området blir tatt i bruk snarest. Ungtrær, kratt og gammelt gras må kuttes og fjernes for å hindre ytterligere nitrifisering. Det mest hensiktsmessige som første trinn er krattrydding med rydningssag og bråtebrenning. De hevdete områdene slås som tidligere. Graset bakketørkes før det kjøres bort. All slått og mekanisk arbeid på enga må foregå med lett redskap. VERDIBEGRUNNELSE Selve slåtteenga er ikke spesielt artsrik. Det er heller registrert rødlistearter i lokaliteten. Samtidig er det hyppig observert både hoggorm, padde, frosk av eier i lokaliteten. Under befaring ble det observert stor tetthet av kulturlandskapsrelaterte innsekter i enga av både gresshopper, nektarsamlere og sommerfugler. Samtidig er lokaliteten en intakt slåtteeng innenfor kulturmark og boreal hei som er vurdert til EN- sterkt truet i Norsk rødliste for naturtyper Lokaliteten er likevel relativt artsfattig og gis av den grunn gis den fortsatt bare verdien B, regional verdifull. SKJØTESELSPLAN DATO skjøtselsplan: UTFORMET AV: KATHARINA SPARSTAD FIRMA: SPARSTAD NATURKARTLEGGING UTM N: Ø: Gnr/bnr. Gnr/bnr. 170/11 AREAL (nåværende): 6,7 daa AREAL etter evt. restaurering: 12,5 daa Del av verneområde? Nei MÅL Tilstandsmål arter: Det er et mål å beholde dagens artsinventar av naturengplanter og øke omfanget av disse, å sikre lokaliteten som viktig habitat for slåtteeng-relaterte insekter som har tilhold i området. Påvirkning/bruk/trusler: Hovedtrusselen for lokaliteten er fravær av landbruksdrift. Hovedmål for lokaliteten: Å ta vare slåtteengpreget i enga på Takholtlia. Konkrete delmål: Ta vare på Takholtlia som habitat for slåtteeng-relaterte innsekter og insektetere lenger oppe i næringskjeden. Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Slåtten på Takholtlia gjenopptas. Kantsonen om ungtrær reduseres med 50 % innen 5 år. Figur 9. Vedkjøring på Takholtlia 10

11 AKTUELLE TILTAK Lokaliteten er i dag delt opp i skjøtselssone 1, 2 og 3. De to siste bør på hver sin måte defineres som restaureringssoner. Generelt for alle er det ikke må sprøytes, brukes kunstgjødsel, dreneres, rives opp røtter/lages hull i vegetasjonsdekket eller kjøres med tunge jordbruksredskaper. Det bør likevel være mulig å ta opp igjen åkerland der det tidligere var åker og hage dersom det er aktuelt. Prioritering Ant daa/ kost /daa Kontroll Generelt for skjøtselsone 1 svakt gjengroende slåtteeng. Årlig slått og fjerning av gress etter medio juli. Gresset bakketørkes eller hesjes før det fjernes/kjøres bort. Slått med lett redskap. Enga bør ikke gjødsles, eller kun gjødsles minimalt med noe, fast husdyrgjødsel enkelte år i slåtteenga på nedsiden av veien. 1 Generelt for skjøtselssone 2 - tresatt område. Busker og trær fjernes i kant og inne i selve teigen. Dette gjøres med hogst og rydningssag. Uttakene/hogsten kan godt skje trinnvist over 3 år der man starter med øverste halvdel lengst nord og arbeider seg videre nedover. 2 Generelt for skjøtselssone 3- myr. I dette området har det etablert seg lyng og vierkratt. Dette har ingen fôrverdi eller innhold av kulturlandskapsarter slik det ligger nå, men bør ryddes med rydningssag hvert 2-3 år så det ikke får fortsette den negative utviklingen. Området må ikke dreneres. 3 Aktuelle skjøtselstiltak, utover de generelle Skjøtselssone 1- svakt gjengroende slåtteeng I dette området er det et poeng at gjødslingseffekten fra gammelt, opphopet gras opphører snarest. Sjiktet av gammelt gras er ganske tett, og innimellom vokser også en del kratt i form av brennesle, mjødurt og bringebær. Derfor kan det være vanskelig å komme gjennom med slåtteredskap. For å forenkle arbeidet med å ta opp igjen slåtten kan det det første året derfor være aktuelt å brenne ned feltssjiktet om våren. Dette bør imidlertid ikke gjøres årlig fordi flere innsektarter overvintrer i feltssjiktet. Skjøtselssone 2 - tresatt område Ungtrær i kantsonen og inne i lokaliteten fjernes. Større trær hogges, mens krattoppslag tas med rydningssag. Ungtrær kan også med fordel ringbarkes etter lauvsprett for å hogges påfølgende sommer. Dette er for å tappe rota mest mulig før hogst slik at det ikke danner seg så mange, nye krattoppslag fra rota (se beskrivelse i Generell del s 5). Alt organisk materiale fjernes fra lokaliteten etter rydding. Det skal ikke brytes opp eller dras opp røtter slik at det oppstår hull i vegetasjonsdekket. Det skal heller ikke kjøres med tungt redskap eller traktor i lokaliteten slik at felt/bunnsjiktet ødelegges eller får hull/sår. Generelt for skjøtselssone 3- myr. Ingen spesielle bortsett fra at det er viktig at alt organisk materiale fjernes etter rydding. Aktuelle, årlige skjøtselstiltak, utover de generelle Skjøtselssone 1 slåtteeng. Rydde krattoppslag med rydningssag om nødvendig Skjøtselssone 2 - Skogdekt område Dette området bør gås over årlig med rydningssag for å holde nede nye oppslag. Området slås årlig sammen med resten når graset er reetablert. UTSTYRSBEHOV: Tohjulstraktor, traktor med høysvans eller høyvogn river og høygafler OPPFØLGING: Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år Behov for registrering av spesifikke arter: Det bør registreres amfibier og innsekter i lokaliteten. Tilskudd søkt år: Søkt til: Tilskudd tildelt år: Tildelt fra: Skjøtselsavtale parter: ANSVAR: Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen. 11

12 Kilder DN Naturbase, Kristina Bjureke 2000 Eier og informant, Gabrielle von Düring 12

13 Ortofoto/kart Figur 10. Fyfoto fra 2005, 2008,

14 Avgrensning Figur 11. Lokalitet med høydekurve, vei og bebyggelse Figur 12. Hele lokaliteten utgjør 12,5 daa 14

15 Figur 13. Lokaliteten er inndelt i tre ulike skjøtselsområder; svakt gjengroende slåtteeng, tresatt område og myr. 15

16 Delområder Figur 14. Skjøtselsområde 1, kontinuitetspreget slåtteeng (6,7 daa) Figur 15. Skjøtselsområde 2, Restaureringsområde 1, myr (0,5 daa) Figur 16. Skjøtselsområde 3, Restaureringsområde 2, tresatte kantsoner(4,2 daa) 16

17 Bilder Figur 17. Enga har fremdeles slåtteeng-preg Figur 18. Skogen er på vei inn i enga 17

18 Figur 19. Storklokke vokser lengst nord i lokaliteten Figur 20. Ungtrærne kommer inn fra kantene 18

19 Figur 21. Lengst sør i slåtteenga. Dagen eier står på koordinater: N , Ø Figur 22. Tidligere eier Aino von Düring 19

20 Figur 23. Dyra på tunet den gang det var drift Figur 24. Urtehagen foran huset Figur 25. Gjessene. Urtehagen lå innenfor skigarden i bakgrunnen. 20

21 Artsliste Art Vit navn 2012 Aurikkelsveve Hieracium lactucella X Beitemarikåpe Alchemilla monticola X Bergmjølke Epilobium collinum X Blåklokke Campanula rotundifolia X Blåkoll Prunella vulgaris X Bringebær Rubus idaeus X Enghumleblom Geum rivale X Engkvein Agrostis capillaris X Engnellik Dianthus deltoides X Engreverumpe Alopecurus pratensis X Engsoleie Ranunculus acris X Engsyre Rumex acetosa ssp. acetosa X Fagerklokke Campanula persicifolia X Flekkmure Potentilla crantzii X Fuglevikke Vicia cracca X Føllblom Leontodon autumnalis X Gran Picea abies X Grasstjerneblom Stellaria graminea X Grønnstarr Carex demissa X Gulaks Anthoxanthum odoratum X Gulflatbelg Lathyrus pratensis X Gulflatbelg Lathyrus pratensis X Gullris Solidago virgaurea X Harerug Bistorta vivipara X Hundekjeks Anthriscus sylvestris X Hvitbladtistel Cirsium helenioides X Hvitkløver Trifolium repens X Hvitmaure Galium boreale X Hvitveis Anemone nemorosa X Hårfrytle Luzula pilosa X Jonsokkoll Ajuga pyramidalis X Karve Carum carvi X Klengemaure Galium aparine X Knollerteknapp Lathyrus linifolius X Kransmynte Clinopodium vulgare X Krypsoleie Ranunculus repens X Kveke Elymus repens X Lintorskemunn Linaria vulgaris X Markjordbær Fragaria vesca X Mjødurt Filipendula ulmaria X Molte Rubus chamaemorus X Myrtistel Cirsium palustre X Nyseryllik Achillea ptarmica X Prestekrage Leucanthemum vulgare X Ryllik Achillea millefolium X Rødknapp Knautia arvensis X Røsslyng Calluna vulgaris X 21

22 Selje Salix caprea X Skogrørkvein Calamagrostis purpurea X Skogsnelle Equisetum sylvaticum X Smyle Deschampsia flexuosa X Småmarimjelle Melampyrum sylvaticum X Stemorsblom Viola tricolor X Stormaure Galium album X Stornesle ssp. dioica Urtica dioica ssp. dioica X Tepperot Potentilla erecta X Tveskjeggveronika Veronica chamaedrys X Tyttebær Vaccinium vitis-idaea X Vendelrot Valeriana sambucifolia X 22