VERNEPLAN FOR TYRIFJORDEN

Transkript

1 VERNEPLAN FOR TYRIFJORDEN HØRINGSFORSLAG RINGERIKE, HOLE, MODUM OG LIER KOMMUNER, BUSKERUD FYLKE FYLKESMANNEN I BUSKERUD, FEBRUAR

2 FORORD Arbeidet med verneplan for Tyrifjorden ble startet i 2007 da Fylkesmannen i Buskerud fikk i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning å utarbeide forslag til utvidet vern av våtmarksområder og hekkeholmer i Tyrifjorden. De eksisterende verneområdene, fem reservater og ett fuglefredningsområde, fanger bare opp en del av det store, sammensatte og viktige våtmarkssystemet. Området er rikt både geologisk, botanisk og zoologisk, og formålet med verneplanen er å sikre de store naturverdiene i et langsiktig perspektiv. Melding om oppstart av planarbeid ble sendt til grunneiere, offentlige etater og lag og foreninger i 2008, og det kom inn 100 uttalelser til oppstartsmeldingen. Disse er gjennomgått og vurdert i samarbeid med utvalget. Naturforvalter Kjetil Heitmann har vært innleid som prosjektleder. Hos Fylkesmannen har Eldfrid Engen vært ansvarlig. Gjennom arbeidet har Fylkesmannen hatt en rekke møter og befaringer med grunneiere, organisasjoner og etater, og dette har gitt oss nyttig kunnskap. Et rådgivende utvalg har i hele planprosessen bistått med verdifull informasjon og synspunkter. Fylkesmannen vil takke alle som har bidratt i arbeidet. Øivind Holm Avdelingsdirektør Miljøvernavdelingen Forsidebilde: Steinsfjorden sett fra Mørkgonga. Foto: Frode Løset. 2

3 Innholdsfortegnelse I. INNLEDNING... 7 II. OMRÅDEBESKRIVELSE Beliggenhet og avgrensning Naturfaglig beskrivelse VASSDRAG GEOMORFOLOGI - LANDSKAP KULTURLANDSKAP NATURTYPER VEGETASJON - PLANTELIV FUGLELIV ANNET DYRELIV Brukerinteresser Eksisterende verneområder 29 III. VURDERINGER FOR VERN - VERNEFORSLAG Kriterier for vurdering av vern VURDERING AV VERNEVERDI INTERNASJONALE KONVENSJONER VURDERING AV VERNEVERDI I FORHOLD TIL BRUKERINTERESSER Beskrivelse og vurdering av hvert delområde NORDRE TYRIFJORDEN OG STORELVA STORØYSUNDET, SÆLABONN OG KROKSUND STEINSFJORDEN MED STEINSVIKA SØNDRE TYRIFJORDEN, VIKERFOSSEN OG BERGSJØ ÅDALSELVA (BEGNA) HOVSENGA SOLBERGTJERN HEKKEHOLMER Samlet vurdering av Tyrifjorden våtmarkssystem Oversikt over samlet verneforslag Forvaltningsplan Konsekvenser av verneforslaget Ressurser til forvaltning og oppsyn Erstatning 112 Vedlegg RØDLISTEDE FUGLEARTER SENTRALE PARAGRAFER I NATURMANGFOLDLOVEN TEMAKART

4 Sammendrag Ved Tyrifjorden finnes mange varierte naturtyper knyttet til ferskvann og våtmarker. Flere av disse er unike og svært store i utbredelse. Naturtypene utgjør til sammen et helhetlig økologisk funksjonsområde for våtmarksfugler og annet plante- og dyreliv. Dette helhetlige funksjonsområdet er i utredningen kalt Tyrifjorden våtmarkssystem. Våtmarkene som inngår i verneforslag for Tyrifjorden omfatter Nordfjorden og Storelva med tilhørende kroksjøer, indre deler av Sælabonn, Storøysund, deler av Steinsfjorden med Steinsvika, sørvestre del av Tyrifjorden med Vikerfossen og Bergsjø, Hovsenga ved Randselva, Ådalselva mellom Hen og Hallingby og Solbergtjern vest for Tyristrand. En rekke hekkeholmer i Steinsfjorden, Tyrifjorden, Væleren og Holsfjorden inngår også i verneforslaget. Forslaget omfatter åtte naturreservater og 12 biotopvernområder, herav ti små hekkeholmer. Totalt areal er på da. Av dette er vel dekar vernet fra tidligere i form av fem mindre naturreservater i Nordre Tyrifjorden og et større fuglefredningsområde i Søndre Tyrifjorden og Bergsjø. I arbeidet med verneplanen har Fylkesmannen samlet eksisterende opplysninger og fått gjort nye registreringer av både naturverdier og brukerinteresser. Mye av dette er vist på temakartene som er samlet som vedlegg 3 til slutt i dette høringsutkastet. De naturgitte forholdene bygger på en interessant berggrunnsgeologi med kalkrike bergarter og interessante formasjoner. Store kvartærgeologiske avsetninger, blant annet et meandrerende parti av Storelva med kroksjøer og store deltaområder i Nordfjorden, utgjør viktig grunnlag for verneverdiene i våtmarkssystemet. Verneforslaget består av grunne våtmarker ned til fem til ti meters dyp og inneholder sårbare og sjeldne naturtyper som deltaområder, mudderbanker, meandrerende elveparti med kroksjøer og flomdammer, viker, evjer og tjern, rike kulturlandskapssjøer, gråorheggeskog, rik sumpskog og rikmyr, og naturlige rasmarker langs eroderende elver. I tillegg finnes vassdragsnære parti med eldre lauvskog og barskog som er hekkeområde for hullrugere som kvinand og laksand. Det finnes også kulturpregede naturtyper som beitemark og hagemark. Mange fuktige strand- og sumpareal var tidligere åpne som følge av beite og slått, men er i dag gjengrodd med krattskog. Våtmarkssystemet er viktig hekkeområde for rødlistearter som hettemåke, makrellterne, dverglo og toppdykker, samt en rekke andre våtmarksfugler. En rekke sjeldne rødlistearter hekker også ved våtmarkene. De store, grunne områdene i Tyrifjorden er viktige raste- og næringsområder for mange våtmarksfugler under vår- og høsttrekket. På lav vannstand finner vadere mat på de store mudderbankene i Nordfjorden, Sælabonn, Steinsvika og i sørvestre del av Tyrifjorden. Et særtrekk ved våtmarkssystemet er at svært mange andefugler oppholder seg her lenge under høsttrekket, fra tidlig høst og helt fram mot islegging. Grunne, vegetasjonsrike våtmarker gir mye næring til svaner, gjess og ender. Under trekket flyr store flokker med kortnebbgås og storskarv over Tyrifjorden, flere av flokkene raster også på fjorden. Det store antallet andefugl som overvintrer ved Tyrifjorden er også et særtrekk for våtmarkssystemet. Området er blant de viktigste overvintringsområdene i landet for sangsvane. I tillegg overvintrer mange knoppsvaner, stokkender, kvinender, laksender og toppender. Også arter som sothøner, måker og storskarv overvintrer ved Tyrifjorden. Våtmarkssystemet gir mange muligheter for fuglene til å finne næring under varierende vannstand og isforhold. Det fører til at ulike deler av området brukes under ulike forhold. Et parti av Ådalselva må trekkes fram som den viktigste overvintringslokaliteten for sangsvane i området. 4

5 Våtmarkssystemet gir livsgrunnlag for mange sjeldne og truete arter og bestander av fugler, dyr og planter. Tyrifjorden er oppvekstområde for to stammer av storørret. Den ene stammen gyter i Randselva og den andre gyter i Vikerfossen ved utløpet av Tyrifjorden. Steinsfjorden er landets og en av Europas viktigste innsjøer for edelkreps. Arten er rødlistet som sterkt truet. I 2009 ble det oppdaget store, nye forekomster av spissnutefrosk en rekke steder i våtmarkssystemet. Også denne arten er rødlistet. Tyrifjorden ligger sentalt på Østlandet med flere tettsteder og tre kommunesentre like inntil. Vassdragene er sentrale i landskapsbildet. Hovedveger omkranser Tyrifjorden, og jernbanen følger vestsiden av innsjøen. Tyrifjorden er svært viktig for friluftsliv og rekreasjon og benyttes til bading, båtliv, fiske og naturopplevelse av fastboende og tilreisende. Det tas vann fra fjorden til vannforsyning og jordbruksvanning. Væleren er drikkevannskilde for tettstedet Tyristrand. Tyrifjorden, Begna, Randselva, Væleren og Bergsjø er vernet mot ny kraftutbygging. Tyrifjorden, Begna og Storelva er resipient for renseanlegg i tilknytning til tettstedene rundt fjorden. Tidligere var Tyrifjorden og Begna viktig som transportåre, både for persontransport og for tømmerfløtning. I dag har dette ingen betydning. De viktigste våtmarkene ved Tyrifjorden foreslås vernet etter naturmangfoldloven for å bevare de viktigste naturtypene og de viktigste økologiske områdene. Arealene har stor variasjon av interessante naturtyper knyttet til ferskvann og våtmarker. Disse våtmarkene utgjør til sammen et helhetlig og funksjonelt system med et nettverk av leveområder for våtmarksfugler gjennom hele året. Verneforslaget vil bidra til å sikre livsgrunnlag for et stort antall arter av planter, fugler og annet dyreliv knyttet til våtmarker. Mange av artene er sårbare og truete og oppført på Rødlista. Det foreslås opprettet til sammen åtte naturrservater og 12 biotopvernområder i Tyrifjorden våtmarkssystem. Ett biotopvernområde foreslås opprettet ved Vikersund, i Vikerfossen og i Bergsjø på grunn av betydningen for overvintrende våtmarksfugl og for gytende storørret. En rekke mindre øyer og holmer foreslås vernet som biotopvernområder for hekkende våtmarksfugler. De grunne partiene av Steinsfjorden i nord, vest og sørøst foreslås vernet som biotopvernområde for våtmarksfugler. Hole og Ringerike kommuner vurderer parallelt en aktiv forvaltning av Steinsfjorden etter plan og bygningslovens bestemmelser om bruk og vern. Det vil bli en egen høringsprosess på den planen. Den faglige begrunnelsen for vern varierer mellom de ulike verneområdene. Vernebestemmelsene er utformet etter verneformålet for det enkelte verneområde, derfor vil de variere noe fra område til område. Naturreservatene har generelt strengere bestemmelser enn biotopvernområdene. I naturreservat er hele økosystemet i utgangspunktet, vernet mens et biotopvernområde er opprettet for å bevare spesielle økologiske funsjoner til bestemte arter. Konsekvenser av verneforslaget overfor brukerinteresser er diskutert med kommunene. Fylkesmannen mener at konsekvensene av det samlede verneforslaget er begrenset, selv om Tyrifjorden våtmarkssystem ligger i et relativt tett befolket område med store friluftsinteresser. Det vil ikke bli tillatt med nye tekniske inngrep i områdene som vernes, men vedlikehold av eksisterende anlegg er tillatt. Verneforslaget omfatter ikke dyrket mark, men inneholder noen skogteiger der det foreslås restriksjoner på hogst. Dyrket mark kan grøftes og vannes og kantvegetasjon og beitemark kan skjøttes etter nærmere retningslinjer. Det er små restriksjoner på ferdsel. Det foreslås ferdselsforbud på viktige hekkeholmer i hekkeperioden. Det foreslås også restriksjoner på bruk av motorbåt i grunne, sårbare våtmarker. Det vil være behov for inntil en stilling til forvaltning og en til oppsyn i verneområdene. 5

6 Fylkesmannen har underveis i arbeidet med verneplanen hatt et rådgivende utvalg med representanter for kommuner, grunneiere og berørte organisasjoner. Behov for vern, verneformål, verneforslag og bruk av områdene er diskutert med utvalget. Fylkesmannen har deltatt i en rekke møter og befaringer med berørte parter for å orientere om verneplanarbeidet og for å få informasjon om lokale forhold. Det rådgivene utvalget for verneplanen på befaring til Hornborgasjøen i Sverige for å studere våtmarksforvaltning. 6

7 I. Innledning Gjennom arbeidet med verneplanen for Tyrifjorden er naturverdiene og brukerinteressene beskrevet og vurdert grundig opp mot hverandre og i forhold til lovhjemler om områdevern i den nye naturmangfoldloven. Det samlede området som har inngått i verneplanen er omtalt som vurderingsområdet. Avgrensningen framgår av kart fra Fylkesmannen i Buskerud datert mai Flere verneforslag fra Norsk Ornitologisk Forening (NOF) var bakgrunn for verneplanarbeidet for Tyrifjorden, og var også viktig utgangspunkt for avgrensning av vurderingsområdet. Underveis i vernearbeidet er deler av vurderingsområdet tatt ut. Resultatet er et verneforslag fra Fylkesmannen i Buskerud. Verneforslaget skal på en omfattende høringsrunde med videre bearbeiding av Fylkesmannen i Buskerud, Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet. Endelig vern vil bli vedtatt av Kongen i statsråd. Bakgrunn for verneplanen Flere delområder ved Tyrifjorden er allerede vernet for å bevare våtmarker, fugleliv, vegetasjon og fossile forekomster. Fuglelivet i den sørvestre del av Tyrifjorden og Bergsjø i Modum kommune ble fredet mot ødeleggelse eller skade av enhver art allerede i 1954 etter daværende lov om naturfredning. Lamyra naturreservat ble opprettet i 1975, mens Karlsrudtangen, Averøya, Synneren og Juveren naturreservat ble vernet i 1985 etter naturvernloven som del av verneplan for våtmarker i Buskerud. Alle de fem naturreservatene ligger ved Nordfjorden og nedre del av Storelva i Ringerike og Hole kommuner. En rekke områder ved Tyrifjorden, særlig ved dennordre delen, er også vernet som naturreservater og naturminner på grunn av fossile forekomster og kalkkrevende, sjelden vegetasjon. Bjørn Harald Larsen i NOF fremmet i 1991 og 1995 forslag om vern av Begna mellom Hen og Hallingby, Steinsvika, Sælabonn, deler av Nordfjorden og Storelvas nedre løp. Våren 1995 foreslo Fylkesmannen i Buskerud at de fem naturreservatene ved Nordfjorden og Storelva skulle få internasjonal status som Ramsar-områder. Forslaget ble fulgt opp videre av norske myndigheter og i mars 1996 fikk de fem naturreservatene Karlsrudtangen, Averøya, Synneren, Juveren og Lamyra internasjonal status som Ramsar-områder under navnet Nordre Tyrifjord våtmarkssystem. NOF arbeidet videre med forslag om utvidet vern ved Tyrifjorden og sendte over et nytt og justert verneforslag for større del av våtmarkssystemet i april I 1997 besøkte en representant for Ramsar-sekretariatet Tyrifjorden. I en rapport etter befaringen anbefalte sekretariatet utvidet vern av Nordre Tyrifjord våtmarkssystem og at forvaltningen av de fem reservatene burde sees i sammenheng med omkringliggende våtmarker. Fylkesmannen i Buskerud fikk i mars 2007 i oppdrag av Direktoratet for naturforvaltning å utarbeide en verneplan for våtmarksområder og hekkelokaliteter for sjøfugler og andre vannfugler i og ved Tyrifjorden. Melding om oppstart av arbeidet ble sendt ut i mai 2007, og formell oppstart av verneplanarbeidet ble kunngjort med annonser og brev til alle berørte parter i mai Verneplanen for Tyrifjorden er et ledd i Norges oppfølging av den internasjonale Ramsarkonvensjonen som vi har undertegnet. Konvensjonen forplikter oss til å verne viktige våtmarksområder og å sikre en fornuftig (bærekraftig) bruk av våre våtmarker. Ramsarkonvensjonen definerer våtmarker som grunne sjøområder ned til 6 meters dyp, strandsoner, fuktenger, ulike typer ferskvann og elver mv. Verneplanen inngår også i arbeidet med å følge 7

8 opp konvensjonen om biologisk mangfold som forplikter oss til å verne et nettverk av landbaserte verneområder innen Behov for vern av våtmarker Det er viktig å verne våtmarker som har økologiske nøkkelfunksjoner, våtmarker som er leveområder for truede og sjeldne arter og våtmarker som sikrer et representativt utvalg av naturtyper for kommende generasjoner. Målet er å verne det ypperste av norsk vassdragsnatur og våtmarker. Mange av disse har også internasjonal verdi. En rekke naturtyper knyttet til ferskvann og våtmarker har gått sterkt tilbake i løpet av de siste hundre år på grunn av menneskelig virksomhet, og de vurderes i dag som som sårbare og truete. Aktiviteter som oppdyrking, utfylling og utbygging, bekkelukkinger og utretting av elver og bekker, forbygninger, masseuttak, drenering og tørrlegging, oppdemming og regulering, hogst og gjengroing, forurensning og eutrofiering har redusert og forringet mange våtmarksområder. Også ferdsel kan være en trussel mot noen arter som lever i og ved våtmarker. I skogsområder og jordbruksområder som er intensivt utnyttet er vassdragene artsrike oaser og korridorer for spredning av arter i et landskap som ellers er ganske artsfattige. Ferskvann og våtmarker er derfor spesielt viktig for biologisk mangfold. Mange arter av amfibier, fisk, bløtdyr og insekter er på lista over arter som står i fare for å dø ut (Rødlista). Mange karplanter, blant annet en stor andel av vannplantene, og en rekke kransalger, moser og sopp er også på Rødlista. I alt 15 rødlistede fuglearter lever primært i og ved våtmarker, og mange flere benytter våtmarkene under trekk. Til sammen 10 pattedyrarter på Rødlista er i perioder mer eller mindre avhengig av våtmarker, av disse er åtte flaggermusarter. Adskilte vassdrag kan være en barriere for videre spredning for vannlevende organismer og mange arter har ennå ikke funnet sin endelige utbredelse etter siste istid. Verneplaner for våtmarker fra 1970-tallet fokuserte mye på våtmarkfugler, mens naturtyper som dammer, meandrerende elver og bekker og flomdammer ikke fikk prioritet. I dag legges det i vernesammenheng større grad vekt på en helhetlig vurdering av økosystem og nettverk av flere mindre verneområder som til sammen utgjør større og mer robuste system. Datamateriale fra Tyrifjorden Det foreligger et omfattende datamateriale om fuglelivet og andre naturfaglige forhold fra Tyrifjorden våtmarkssystem. De første fagartikler om planteliv og moser ved Tyrifjorden og på Ringerike er fra tidlig på 1900-tallet. Steinsfjorden var i fagkretser kjent som en spesielt rik innsjø allerede rundt I forbindelse med den store Tyrifjorden-undersøkelsen i årene ble vann- og sumpvegetasjonen i Tyrifjorden og Steinsfjorden godt undersøkt. Universitetet i Oslo gjennomførte en rekke undersøkelser i distriktet fra rundt 1970 og etablerte Ringerike feltstasjon på Averøya i Herfra ble det utført systematiske undersøkelser av særlig fuglelivet ved Nordre Tyrifjorden og store mengder fugler ble ringmerket. Universitetets virksomhet var viktige for etablering av de fem naturreservatene ved Nordfjorden og Storelva. Feltstasjonen på Averøya var i drift fram til 1987 da den ble lagt ned. I 1987 startet systematiske tellinger av overvintrende vannfugl i Tyrifjorden som del av et nasjonalt overvåkingsprogram. I starten ble tellingene utført av Fylkesmannen i Buskerud, men fra 1990 ble tellingene utført av NOF. Tellingene har pågått i nesten alle år senere og har framskaffet et omfattende datamateriale om overvintrende vannfugler i distriktet. I 1992 startet NOF avd. Buskerud et arbeid med å kartlegge hekkende vannfugl i Steinsfjorden og Tyrifjorden. Overvåkingen har pågått i alle årene siden da og undersøkelsesområdet er senere utvidet med 8

9 Væleren, Solbergtjern, øyene sør i Holsfjorden og i 2009 også den sørvestre delen av Tyrifjorden og Bergsjø. Fra 1998 har undersøkelsene foregått i regi av NOF Hole og Ringerike lokallag. Høsttrekk av vadefugler ved Tyrifjorden ble undersøkt av Bjørn Harald Larsen i i forbindelse med nedtapping av Tyrifjorden. I gjennomførte NOF Prosjekt tirsdagstellinger for å undersøke vannfuglenes bruk av våtmarkssystemet over hele året. NOF har gjennom årene også opparbeidet en stor database med ikke-publisert materiale med registreringer fra Tyrifjorden-området. På oppdrag for Fylkesmannen i Buskerud vurderte Even W. Hanssen i 1999 betydningen av våtmarkene i Nordre Tyrifjorden for biologisk mangfold og andre naturverdier. Hanssen undersøkte vegetasjon og naturtyper ved Begna og Norderhov i 2007 og oppsummerte status for kunnskap om våtmarkssystemet. Asplan-Viak har undersøkt naturtyper ved Tyrifjorden i forbindelse med planer for ny E16, og holder på med å oppdatere naturtypekartlegging for Ringerike, Hole og Lier kommuner. Firmaet har også utført en supplerende registrering av utvalgte naturtyper for Fylkesmannen i forbindelse med verneplanarbeidet. Det foreligger rapporter fra undersøkelser og vurderinger av edelkreps i Steinsfjorden og Tyrifjorden og storørreten i Tyrifjorden med Drammenselva og Randselva. Fylkesmannen i Buskerud fikk i 2007 utarbeidet rapport om brukerinteresser ved Tyrifjorden av Ole Haakon Opperud. Ved oppstart av verneplanarbeidet kom det inn en rekke uttalelser som bidrar til å dokumentere brukerinteressene i vurderingsområdet. Underveis i arbeidet med verneplanen har Fylkesmannens representanter vært på en rekke befaringer i området for å gjøre seg kjent. Til sammen foreligger det et stort, omfattende og systematisk datamateriale fra Tyrifjorden våtmarkssystem som dekker naturverdier som naturtyper, fugleliv og vegetasjon, og brukerinteresser som næringsliv og friluftsliv. Data-materialet er et godt grunnlag for å vurdere naturverdier og brukerinteresser i forhold til vern. Noen større områder er tatt ut fra vurderingsområdet og er ikke med på høringen. Dette gjelder arealer i Nordfjorden, ved Kroksund og i Steinsfjorden. I tillegg er det gjort mindre justeringer flere steder. 9

10 II. Områdebeskrivelse 1. Beliggenhet og avgrensning Tyrifjorden ligger i Drammensvassdraget. Områdene som er vurdert gjennom arbeidet med verneplanen omfatter delområder som framgår av tabellen nedenfor. Delområdene ligger i Ringerike, Hole, Modum og Lier kommuner. De tidligere opprettede naturreservatene vurderes ikke på nytt i verneplanarbeidet, men inngår i de helhetlige vurderingene av naturverdier og løsninger for vern. Det blir felles vernebestemmlser, og siden de nye verneområene tar opp i seg eksisterende verneområder, blir det dermed nye bestemmelser for de eksisterende verneområdene. Det gamle fuglefredningsområdet sørvest i Tyrifjorden er vurdert helt på nytt i forhold til naturverdier, brukerinteresser og hjemmelsgrunnlag i den nye naturmangfoldloven. Det gamle vernet her fra 1954 framstår som lite detaljert og lite hensiktsmessig i forhold til verneformålet. Oversikt over vurderingsområdet for verneplanarbeidet for Tyrifjorden. Delområde Nordfjorden og Storelva Sælabonn, Storøysund og Kroksund Steinsfjorden med Steinsvika Søndre Tyrifjorden, Vikerfossen og Bergsjø Hekkeholmer i Tyrifjorden, Steinsfjorden, Væleren og Holsfjorden Hovsenga Ådalselva (Begna) Solbergtjern Berørte kommuner Ringerike og Hole Hole Ringerike og Hole Modum og Ringerike Ringerike, Hole, Lier Ringerike Ringerike Ringerike Hekkeholmene utgjør mindre holmer eller grupper av holmer. Noen ligger i områder som foreslås som naturreservat, men de fleste ligger isolert fra de andre sammenhengende delområdene som inngår i verneplanarbeidet. Oversiktskart for vurderingsområdet framgår av kartet på neste side. Ved oppstart av verneplanarbeidet ble det utarbeidet mer detaljerte kart for det enkelte delområde. Tidlig i verneplanarbeidet ble Døvlingmyra øst for Begna tatt ut av vurderingsområdet i samråd med Direktoratet for naturforvaltning fordi dette området med intakt lavlandsmyr ikke hadde noen direkte sammenheng med vern av våtmarker. 10

11 Vurderingsområdet som ble avgrenset i

12 2. Naturfaglig beskrivelse 2.1 Vassdrag Tyrifjorden er Norges femte største innsjø i utstrekning og har et vannareal på vel 138 km 2. I volum er fjorden Norges tredje største. Steinsfjorden som utgjør Tyrifjordens nordøstre del har et vannareal på ca 14 km 2 og ligger i Hole og Ringerike kommuner. Nordvestre del av Tyrifjorden kalles Nordfjorden og ligger i Ringerike kommune. Arealet sør for Storelva ligger i Hole kommune. Den sørøstre armen av Tyrifjorden kalles Holsfjorden. Den sørligste delen av denne ligger i Lier kommune. Sørvestre del av Tyrifjorden har ikke noe annet navn og ligger i Modum kommune. Ved utløpet av Tyrifjorden ved Vikersund er hovedløpet regulert med dam for å besørge ønsket vannføring til elvekraftverkene lenger ned i vassdraget. Reguleringshøyde er 1 m og etter konsesjon skal vannstand i Tyrifjorden være mellom 62,0 og 63,0 meter over havet (tilsvarer mellom 3,10 og 4,10 målt ved Skjærdal). Normal sommervannstand er på 62,75 moh. Vikerfossen mellom Tyrifjorden og Bergsjø har et fall på bare en meter. Bergsjø er et fem kilometer langt elvemagasin som er demmet opp ved Geithus kraftstasjon. Tyrifjorden har sin største dybde på 295 meter i Holsfjorden, mens middeldypet er på 114 meter. Tyrifjorden har et nedbørsfelt på km 2. Det viktigste tilløpet er Storelva som renner ut i Nordfjorden. Storelva består av Randselva og Begna som løper sammen midt i Hønefoss. Elva Sogna som renner ut helt nord i Nordfjorden er det nest viktigste tilløpet til Tyrifjorden. Nordøst i Tyrifjorden ligger en rekke større og mindre øyer og holmer. Steinsfjorden og Tyrifjorden er adskilt med to øyer og bro og veifylling under europavei 16 i Kroksund. Det er båtled under broa. Steinsfjorden er naturlig næringsrik og har en gjennomsnittsdybde på bare 10 meter. Forurensning i kombinasjon med begrenset gjennomstrømning av vann ved Kroksund har skapt utfordringer når det gjelder vannkvalitet i Steinsfjorden. En rekke større og mindre øyer, holmer og skjær ligger spredt rundt i Steinsfjorden. Nedre del av Storelva. Den nederste strekningen på ca 9 kilometer av Storelva inngår i verneforslaget. Storelva slynger seg på den flate elvesletta som er dannet av elveavsetninger, og har skiftet løp en rekke ganger etter siste istid. Deltaområdet er vernet som Averøya naturreservat. Lamyra, Juveren og Synneren er tre kroksjøer som alle er avsnørt fra Storelvas tidligere løp og som er vernet som naturreservat. En fjerde kroksjø er under utvikling mellom Juveren og Synneren, rundt Froksøya. Hovsenga ved Randselva. Rett øst for Hønefoss har Randselva dannet en stor meandersving. Neset som ligger inne i meanderen er Hovsenga, en tidligere slåtte- og beitemark som er gjengrodd og som er eid av Ringerike kommune. Hovsenga er regulert til naturvern/friluftsformål. Meandersvingen av Randselva, Hovsenga og rasskråningen sør for elva inngår i vurderingsområdet. Begna på strekningen Hallingby - Hen med tilhørende evjer og tjern. Et fem kilometer langt stilleflytende parti av Ådalselva (Begna) mellom Hallingby og Hen inngår i området som er vurdert for vern. I tilknytning til elva ligger en rekke evjer og avsnørte tjern som er bundet sammen med elva av smale kanaler. Det særegne elvesystemet ligger i et jordbrukslandskap i Ådalen. 12

13 Væleren med hekkeholmer. Væleren ligger vest for Tyristrand ved Tyrifjorden, og er en næringsfattig klarvannssjø. Innsjøen har et areal på 3,3 km 2 og ligger 209 meter over havet. Væleren er kilde for Tyristrand vannverk. Flere av de små holmene i Væleren er viktige for hekking av våtmarksfugler og inngår i vurderingsområdet. Solbergtjern. Mellom Tyrifjorden og Væleren ligger Solbergtjern, en liten rik kulturlandskapssjø på 36 da som og som også inngår i vurderingsområdet. Tyrifjorden og Sogna er vernet mot videre kraftutbygging i hht verneplan I fra 1973 (Tyrifjorden) og verneplan IV fra 1993 (Sogna). 2.2 Geomorfologi - landskap Landskapet ved nordre del av Tyrifjorden er variert og interessant og har stor nasjonal verdi. Tyrifjorden-distriktet hører til Innsjø- og silurbygder på Østlandet etter NIJOS inndeling av landskapsregioner i Norge (Puschmann 2005). Dersom en følger en rett linje på 10 km fra Ask nord for Tyrifjorden til Sundvollen ved Steinsfjorden beveger en seg gjennom flere hundre millioner år med berggrunnshistorie. I vest er det grunnfjell fra prekambrium (Kongsberg-Bamble-formasjonen). I øst ender linja i downtonsk sandstein (Ringeriks-sandstein) fra underdevon. Mellom ytterpunktene er det mange spennende lagrekker med fossiler fra kambrosilur. Mange av fossilforekomstene er vernet som naturreservat eller naturminne. Lemostangen og kalkberg ved Rytteraker er det viktigste område for fossilførende lag fra undersilur på Ringerike og har internasjonal verdi. Tyrifjorden ligger under den marine grense. Rundt fjorden er det store marine avsetninger med leire og ravinedaler. I deltaområdene til Sogna og Storelva er det store elveavsetninger som har dannet gruntvannsområdene. Begge deltaene utvikler seg ennå ved at det tilføres nye løsmasser med elvevannet. Langs nedre del av Storelva er det flere gamle elveløp, og det er også flere strandvoller langs Nordre Tyrifjorden. Øst for Storelva, på Røysehalvøya, øst for Sælabonn og langs hele vest- og nordsiden av Steinsfjorden finner vi et spesielt cuestalandskap. Cuesta er en asymmetrisk ås med en bratt og en slak side. Dette er typisk for kalkåsene i Hole hvor lagene ligger på kant og heller østover, og gir en karakteristisk bratt vestside og en slak østside. Også øyene i Tyrifjorden og Steinsfjorden er en del av dette landskapet. I øst ender cuestalandskapet mot Krokskogens lavaplatå. Hele østsiden av Steinsfjorden består av downtonsk sandstein. Ådalen med Begna hører til landskapsregionen Nedre dalbygder på Østlandet etter NIJOS sin inndeling. Her er det elvenatur med store elveavsetninger og terrasser av morenemateriale. Landskapet har mange glasifluviale former som grytehull og grytehullsjøer, israndavsetninger og iskontakt-skråninger. De lavere deler av Ådalen ligger under den marine grense, og leirjordslettene mot Begna er preget av ravinedaler. 13

14 2.3 Kulturlandskap Hovedtyngden av de foreslåtte verneområdene ligger i et variert kulturlandskap som er påvirket og formet av mennesker gjennom mange århundrer. På de store flatene med elveavsetninger og leirjord mellom Nordfjorden og Steinsfjorden og langs Ådalselva er det mer eller mindre sammenhengende areal med dyrkamark. Rundt Tyrifjorden og Steinsfjorden for øvrig er det mer kupert terreng og mindre sammenhengende arealer med dyrkamark. Den beste dyrkingsjorda har vært kultivert av mennesker i mer enn 1000 år, mens andre areal er ryddet i nyere tid. Ringerike og Hole har en levende og veldokumentert historie tilbake til tidlig vikingtid, og landskapet inneholder flotte kulturminner som gravhauger og middelalderkirker. Dyrket mark er holdt utenom vurderingsområdet men mange områder med tidligere beitemark som nå er gjengrodd ligger innenfor området. Fram til midten av 1900-tallet var det meste av arealet mot våtmarkene enten dyrket mark, slåttemark eller beite. Gjennom de siste hundre år er jorder stadig utvidet og planert med maskiner samtidig som beitemark har gått ut av bruk og grodd til. Kulturlandskapet har endret seg fra et variert, åpent og småskala landskap til et mer storskala landskap med større åkre og parti med nyetablert skog langs vann og vassdrag. Noen få steder er strandsona holdt åpen av beitedyr. Mange tidlige våtmarker og myrområder er drenert, fylt opp og planert til dyrkamark. Steinsletta er valgt ut til å representere Buskerud i en nasjonal satsing på utvalgte kulturlandskap. Denne sletta består av eldre storgårder med mindre bruk i utkanten. Gårdstunene ligger i hovedsak som de har gjort i lange tider. Tettsteder, bolig- og næringsområder har vokst fram i løpet av 1900-tallet og vitner om at Tyrifjorden-området ligger sentralt til i forhold til Oslo-regionen og er attraktiv for bosetting og nybygging. Før myndighetene innførte restriksjoner på bygging i strandsona var Tyrifjorden og Steinsfjorden populære områder for hyttebygging. Et stort antall hytter omkranser store deler av fjordene, og hyttene med fritidsbåter og bryggeanlegg er iøynefallende i landskapet. En rekke samferdselsutbygginger innen veg og jernbane er med og setter preg på landskapet langs Tyrifjorden. Jernbanen strekker seg langs hele vestsiden av Bergsjø og Tyrifjorden opp til Ask, mens riksveger og europaveg omkranser store deler av Tyrifjorden og Steinsfjorden for øvrig. Flere store kraftlinjer er godt synlige i landskapet selv om lokale nettselskap de siste årene har begynt å legge strømkabler ned i bakken eller ned i vannet. 2.4 Naturtyper Naturtype er i naturmangfoldloven definert som ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster. De senere årene er det lagt ned et stort arbeid i å kategorisere og registrere utvalgte naturtyper i Norge som ledd i å bevare biologisk mangfold. Det er laget oversikter på sjeldne, sårbare og truede naturtyper. Mange av disse er knyttet til ferskvann og våtmarker fordi vassdragsnaturen har vært 14

15 under kontinuerlig press i flere hundre år. I den nye naturmangfoldloven er det innført lovhjemmel for å bevare utvalgte naturtyper. Kommunene er ansvarelige for å kartlegge naturtyper. Oversikt over slike finnes i DNs naturbase (internettadresse Ringerike, Hole og Lier kommune er i gang med å oppdatere sin naturtypekartlegging. I Tyrifjorden våtmarkssystem finnes mange naturtyper som er definert som sjeldne, sårbare eller truete. Det store sammenhengende deltaområdet til Sogna og Storelva er interessant på grunn av sin størrelse og at det er nesten uten tekniske inngrep. Deltaområder er blant de mest truete naturtypene i Norge, og deltaene inneholder også andre sårbare naturtyper. I deltaområdet og på andre grunne steder i Tyrifjorden forekommer naturtypen mudderbanker, med rik utforming på leirbanker. Denne naturtypen er sterkt truet på landsbasis, blant annet på grunn av gjengroing ved opphør av beite. Nedre del av Storelva er en annen svært interessant naturtype sammensatt av et meandrerende elveparti med tilhørende kroksjøer og flomdammer. I nasjonal sammenheng er dette trolig uten sidestykke og utformingen er vurdert som svært viktig. Også deler av Storelva ved Hønefoss og Randselva er meandrerende elveparti. Sør for Randselva ved Hovsenga er det et parti med aktiv rasmark på grunn erosjon langs elva. Langs Begna i Ådalen og nedre deler av Storelva finnes mange utforminger av naturtypen evjer, bukter og viker. Gode eksempler er Henstjern og Fluetjern i Begna og Busundevja og Domholtevja i Storelva. Mange grunne, vegetasjonsrike viker i Tyrifjorden og Steinsfjorden hører også til naturtypen, slik som Onsakervika sør for utløpet av Storelva, Svartstadvika og Svendsrudvika i Sælabonn, Fekjærvika i Storøysund og Steinsvika i Steinsfjorden. En rekke steder i våtmarkssystemet finnes naturtypen gråorheggeskog. Vi finner den på Karlsrudtangen og Averøya, ved Juveren, Synneren, Domholtevja, Busundevja, Svarstadvika, Svendsrudvika, Fekjærbukta, Steinsvika, Hovsenga, Solbergtjern og i Vassbunn. Naturtypen rik sumpskog har en mer begrenset utbredelse og forekommer i Onsakervika, Svensrudvika og ved Kråkeholmen i Tyrifjorden i Modum. Nordre del av Steinsfjorden, Solbergtjern og flere tjern ved Begna hører til naturtypen rik kulturlandskapssjø. Ved Berg i Svendsrudvika er et godt skjøttet område med naturbeitemark og hagemark. I Lamyra naturreservat sør for Storelva er en forekomst av rikmyr (ekstrem-rikmyr) på den gjengrodde meanderen, med flere svært sjeldne kalkkrevende planter. Viktige bekkedrag er definert som egen naturtype. Eksempler på slike finner vi ved utløpet av Henåa, Askimelva, Sandbekken, Kindbekken/ Hvalsbekken, Heggsjøbekken/Sponebekken og Øhrenbekken ved sørvstre del av Tyrifjorden og Bergsjø, alle i Modum. I tilknytning til våtmarkene er det også forekomster av utvalgte naturtyper knyttet til skog. På Karlsrudtangen og Averøya er det parti med gammel lauvskog og gammel barskog. I Bjørkelunden ved Norderhov er det gammel lauvskog. Ved Domholtevja og ved Svarstadvika er det forekomster av kalkskog, en naturtype som finnes en rekke steder i de kalkrike åsene i cuestalandskapet mellom Storelva og Steinsfjorden. 15

16 Rødlista - kategorisering av plante- og dyrearter og natyrtyper Dyr og planter som er sjeldne eller som står i fare for å bli utryddet er inndelt i ulike kategorier i Norsk Rødliste som utgis av Artsdatabanken. Rødlista oppdateres regelmessig, sist revidering skjedde i november Rødlista inndeler artene i følgende kategorier for utsatte arter: EX - utdødd RE - regionalt utdødd CR - kritisk truet EN - sterkt truet VU sårbar NT - nær truet DD datamangel I tillegg benyttes følgende kategorier for arter som ikke er kvalifisert for Rødlista: LC - livskraftig bestand NE - ikke vurdert NA - ikke egnet 2.5 Vegetasjon - planteliv Vegetasjonen i Tyrifjorden våtmarkssystem er variert og spennende som følge av de mange ulike naturtypene. Vegetasjonen kan grovt deles inn i vannvegetasjon, pusleplantesamfunn på mudderbanker, sumpvegetasjon, sumpskog, kantvegetasjon, kalkrik vegetasjon på tørr mark og vassdragsnær skog. Distriktslegen på Hønefoss skrev for over 100 år siden at Ringerike hadde den rikeste moseflora i hele landet (Bryhn 1908). Nærmere hundre mosearter var funnet i våtmarksområder ved Nordre Tyrifjorden og Begna. Også karplantefloraen på Ringerike har lenge vært kjent for å være rik og variert (Blytt 1895, Tveiten 1914). Steinsfjorden var lenge kjent for å ha en av de rikeste forekomstene av vannplanter i landet på grunn av høy ph og store, grunne vannarealer. Steinsfjorden var bl.a. et av få voksesteder for de sterkt truete vannplantene mykt havfruegras (EN) og granntjønnaks (EN). I Steinsvika er hartmannstarr (VU) funnet. Mangfoldet av vannplanter i Steinsfjorden kan ha gått noe tilbake etter at den fremmede arten vasspest etablerte seg rundt Etter en sterk oppblomstring har bestanden av vasspest imidlertid stagnert og gått tilbake de senere år. I vegetasjonsrike viker, rike kulturlandskapssjøer og i starrsumper er det en velutviklet flora med kortskudds vannplanter og sumparter. Flere steder i våtmarkssystemet vokser rødlistede planter som firling (VU), nikkebrønsle (VU), småslirekne (NT), bleikfiol (VU), trefelt evjeblom (NT), myrflangre (EN) og myrstjerneblom (EN). Ved Åsa nord i Steinsfjorden vokser et 60 da stort bestand av takrør. Takrør brer seg til stadig nye lokaliteter på beskyttede steder i bukter og viker. Flere steder langs våtmarkene og langs Storelva vokser kratt av mandelpil (VU). Den kalkrike berggrunnen ved Nordre Tyrifjorden gir grunnlag for en kalkkrevende vegetasjon med et stort antall sjeldne planter. De fleste voksesteder for kalkkrevende arter ligger på tørre steder, men flere delområder i våtmarkssystemet er kalkpåvirket med innslag av sjeldne planter. Dette gjelder i særlig grad Lamyra som har en rekke svært sjeldne og truete arter som knottblom (EN), myrstjerneblom (EN), småmyrull (EN), myrtelg (EN), huldrestarr (VU) og bunkestarr 16

17 (VU). Ved Stein gård er det kalkrik, kulturpåvirket eng med mange sjeldne planter utenfor vurderingsområdet. Her vokser gåsefot (VU), bukkebeinurt (NT), ormetunge (VU), smånøkkel (NT), hengepiggfrø (NT) og vårveronika (VU). På nakne, kalkrike berg mot vannet vokser rødlistede, varmekjære arter av skorpelav. Mudderbankene i Nordfjorden, Sælabonn og sørvestre del av Tyrifjorden er dårlig undersøkt, men er ofte bevokst av ettårige pusleplanter som setter rikelig med frø, noe som er god næring for våtmarksfugler på trekk. Den rødlistede pusleplanta vasskryp (VU) er funnet bl.a. ved Lemostangen Fram til midten av 1950-tallet var det meste av vegetasjonen i våtmarkssystemet påviket av husdyrbeite og slått. Gamle åpne beitemarker er i løpet av de siste tiårene grodd igjen med lauvkratt og etter hvert granoppslag. Enkelte grove, gamle lauvtrær og bartrær står igjen som bautaer i den yngre, frodige krattskogen. I partiene med gammel lauv- og barskog på Karlsrudtangen, Averøya og i Bjørkelunden ved Norderhov er det en del gamle trær og dødved under nedbrytning, noe som gir grunnlag for en rik soppflora. 2.6 Fugleliv Generelt om fuglelivet i Tyrifjorden våtmarkssystem Fuglelivet i våtmarkene ved Tyrifjorden er svært rikt, også i nasjonal målestokk. Årsaken til det rike fuglelivet i Tyrifjorden våtmarkssystem er de store grunne og produktive våtmarkene som gir gode livsvilkår for planter, bløtdyr, insekter og fisk. Dette gir igjen næring for mange våtmarksfugler gjennom store deler av året. Som våtmarksfugler regnes andefugler (svaner, gjess og ender), lommer, dykkere, skarver, hegrer, rovfugler som havørn, fiskeørn og kjerrhauker, rikser, traner, joer, måker og terner (hvitfugler), alker og isfugl. Også noen arter av spurvefugler er knyttet til våtmark, bl.a. fossekall, nattergal og noen sangere. Forekomst av fugler i våtmarkssystemet er på ingen måte statisk, men svinger i små og store sykluser over året og over flere år. Mange forhold avgjør hvor mange fugler av ulike arter som forekommer til enhver tid. Undersøkelser over flere tiår viser at noen arter går fram, andre går tilbake mens andre igjen er ganske stabile. Noen endringer skyldes menneskelig påvirkning, mens andre endringer ser ut til å skyldes naturlige årsaker. Grundige undersøkelser gjennom 35 år gir et svært godt innblikk i fuglelivet ved Tyrifjorden og dokumenterer endringene som har skjedd i løpet av perioden. Forekomsten av våtmarksfugler gjennom hele året er kartlagt i våtmarkssystemet, det samme gjelder omfang av hekking og hekkesuksess samt overvintring av fugler i våtmarkssystemet. I tillegg finnes et utall av registreringer og observasjoner fra ornitologer som besøker våtmarkene mer eller mindre systematisk. De viktigste våtmarksfuglene i Tyrifjorden våtmarkssystem Overvintrende sangsvaner er en av karakterfuglene i våtmarkssystemet. Sangsvane var tidligere rødlistet som nær truet, men er tatt ut ved siste revisjon i De overvintrende fuglene hekker overveiende i nordlige/arktiske deler av Fennoskandia og Russland, men overvintrer på grunne næringsrike områder som ikke fryser til. Tyrifjorden-området er et av de viktige rasteområdene for sangsvane i Sørøst-Norge under høsttrekket, og et stort antall fugler overvintrer i og ved Tyrifjorden. Den mest benyttede enkeltlokaliteten for overvintrende sangsvaner er Langsua i 17

18 Begna i Ådalen. Også området Vikersund-Bergsjø og Nordre Tyrifjorden er viktige overvintringsområder. Sangsvanene forflytter seg mye internt i våtmarkssystemet gjennom høst, vinter og vår, avhengig av isforhold og tilgang på mat. Vinterbestanden ved Tyrifjorden svinger ganske mye og varierer med bl.a. isforhold og mattilgang andre steder på Østlandet. Enkelte år har mer enn 600 fugler eller mer enn 1 % av den skandinavisk-russiske hekkebestanden overvintret i våtmarkssystemet. Dette oppfyller et av kriteriene for et internasjonalt viktig våtmarksområde etter Ramsar-konvensjonen. Tyrifjorden har de siste tiårene blitt et kjerneområde for knoppsvane i Norge. De vakre fuglene har nærmest blitt et varemerke for Steinsfjorden. I perioder oppholder nesten hele den lokale bestanden av knoppsvane seg i Steinsfjorden og beiter på vannplanter i den grunne og produktive innsjøen. Knoppsvane hekket første gang ved Tyrifjorden i 1980 og hadde en sterk vekst fram til 1990 da bestanden flatet ut. Rundt 20 par har hekket i Steinsfjorden og Nordre Tyrifjorden de senere år. I tillegg kommer hekkende par i kroksjøene og elvene. Også mange knoppsvaner overvintrer ved Tyrifjorden på grunn av god næringstilgang. På det meste er 446 knoppsvaner registrert her samtidig (november 1995). Flokker av knoppsvaner oppholder seg bl.a. i Juveren, Sælabonn og ved Åsa i Steinsfjorden under fjærfelling (myting) på sommeren. Store flokker med kortnebbgås raster under vårtrekket på vei fra overvintringsområdene i Nederland/Belgia/Frankrike til hekkeområdene på Svalbard. Fuglene passerer fra slutten av mars og utover i april-mai. Nordfjorden er det viktigste rasteområde i våtmarkssystemet og ca fugler er registrert her samtidig. Det totale antall kortnebbgjess som passerer over Tyrifjorden-området under vårtrekket er beregnet til individer. Hekkebestanden på Svalbard er økende og antall rastende gjess øker også. På høsten passerer de aller fleste flokkene over Tyrifjorden-området på vei mot Danmark. De få flokkene som raster under høsttrekket foretrekker stubbåkre med spillkorn. Grågås raster årlig, men fåtallig under vår- og høsttrekket ved Tyrifjorden. Noen få grågjess følger med flokkene av kortnebbgås vår og høst. Disse fuglene hekker trolig på Svalbard. Mindre flokker med grågås kan sees hele sommeren i våtmarkssystemet. De siste årene har noen få par hekket i elvesystemet i Hønefoss og ved Vikersund. Andre gåsearter som sædgås (VU), tundragås og hvitkinngås sees av og til i Tyrifjorden-området, gjerne sammen med flokkene av kortnebbgås. Kanadagås er en fremmed art i Norge som hekket første gangen i distriktet på Småøyene i Steinsfjorden i Arten er fortsatt en fåtallig hekkefugl i våtmarkssystemet, og hekker bl.a. ved Steinsfjorden, Nordre Tyrifjorden og i Væleren. På seinsommeren trekker et større antall kanadagås fra hekkeplasser i skogstjern og ned til Vikersund-området, der ungene vokser opp. Flokker av kanadagås samler seg i våtmarkssystemet utover sommeren og høsten før de trekker mot sine vinteroppholdsområder. En del fugler overvintrer i distriktet, som regel i Nordfjorden og i Bergsjø. På det meste er det observert 344 kanadagjess i Synneren (november 2007) og 319 fugler i Steinsvika (september 2008). I januar 2008 var det over 100 fugler i Begna. Stokkanda er den mest tallrike våtmarksfuglen ved Tyrifjorden. Den lokale bestanden er beregnet til ca 100 fugler på sommeren. Antallet vokser raskt utover sommer og høst til rundt 1000 individer i siste del av oktober. Tidlig på høsten er Juveren og Synneren mye brukt, senere på høsten er Steinsvika og Nordfjorden viktige raste- og beiteområder. Mange fugler trekker ut av området når isen legger seg for å overvintre andre steder. En stor andel av stokkendene overvintrer likevel i isfrie gruntvannsområder i våtmarkssystemet, som i Bergsjø. Mange fugler fôres også gjennom vinteren, eksempelvis i Hønefoss by. Under trekket i april er 700 fugler observert samtidig. 18

19 Store mengder brunnakke oppholder seg i våtmarkssystemet fra august fram til islegging tidlig på vinteren, da fuglene trekker ut av området. Denne gressandarten opptrer i store flokker på høsten og skifter mellom bl.a. Steinsvika og Juveren. Brunnakker og sothøner opptrer ofte sammen med knoppsvaner og beiter rester av vasspest som flyter på overflaten etter svanenes måltid. Rundt 500 brunnakker er observert i midten av oktober. Vi kjenner ikke til at så mange individer av denne arten ligger så lenge i andre våtmarksområder i Norge på høsten. Noen få brunnakker hekker i Solbergtjern og i Væleren, som to av få kjente hekkesteder i lavlandet på Østlandet. Det har vært en klar økning i hekkebestanden av toppand i våtmarkssystemet de siste årene. Første hekkefunnet var i Svarstadvika i Toppanda hekker helst i kolonier med måker og terner for å få beskyttelse. Antall toppender i Tyrifjorden og Steinsfjorden øker raskt utover høsten, og rundt 350 fugler er registrert på en gang. De fleste fuglene trekker ut av området før islegging, men Drammensvassdraget med lokaliteter som Storøysund og Bergsjø har blitt et regionalt viktig overvintringsområde for arten. Under vårtrekket sist i april øker antall fugler igjen. Tyrifjorden er blant våtmarksområdene i Norge med mest toppand gjennom hele høsten. De vestre delene av Steinsfjorden, fra Sundvollen til Vikbukta og fra Steinsvika til Sjørvold, er mest brukt. Kvinand er en karakterart året rundt for våtmarkssystemet, og er jevnt fordelt i hele området. Kvinanda hekker i gamle spettehull og andre i hulrom i trær samt i holker. Høstbestanden er stabil på rundt individer, og svært mange av fuglene overvintrer i området. Nedre del av Storelva og Bergsjø er de viktigste overvintringsstedene, og kvinanda er den mest tallrike vannfuglen som overvintrer i våtmarkssystemet. Under vårtrekket er det sett over 650 rastende fugler på samme tid, noe som er enestående for en innlandslokalitet i Norge. Blant dykkendene er svartand ganske vanlig, og småflokker kan iakttas under trekket. Også bergand (VU) og taffeland observeres årlig i mindre antall. Havelle og sjøorre (NT) sees stadig hyppigere, men er ennå relativt fåtallige gjester i våtmarkssystemet. I alt par siland hekker i våtmarkssystemet. Rundt individer av denne fiskanda er sett under myting i Sælabonn. Under høsttrekk i september-oktober er det observert nesten 100 silender. Fuglene trekker ut av området før islegging, og ingen overvintrer i våtmarkssystemet. Til sammen 5-10 par laksand hekker i våtmarkssystemet. Antall fugler øker utover høsten og seinhøstes er det sett over 600 individer på samme tid. Laksanda flytter seg raskt innad i våtmarkssystemet gjennom hele året. Mye brukte områder er nedre del av Storelva, Sælabonn, Storøysundet-Kroksund, Steinsfjorden og Nordfjorden. De fleste fuglene trekker ut av området før islegging, men noen titalls overvintrer. Midtre deler av Begna og Vikersund-Bergsjø er viktige overvintringsområder. Under vårtrekket i april er det sett rundt 150 fugler på en gang. Hvert år observeres mer sjeldne andearter som gravand, knekkand (EN), skjeand (NT), snadderand (NT) og stjertand (NT). Skjeand er påvist hekkende en gang og knekkand to ganger i våtmarkssystemet. Den første nilanda i Norge ble observert i Synneren i april Lappfiskand (VU) var tidligere en sjelden, men regelmessig vintergjest. De senere år har arten ikke vist seg så ofte, men er sett noen ganger i bl.a. Begna, Nordfjorden og Bergsjø på vinteren og i Synneren på vårtrekket. 19

20 Hekkebestanden av sothøne har vokst kraftig fra et registrert par i 1992 til rundt par de senere år. Tyrifjorden våtmarkssystem er det viktigste område for arten i Buskerud, sammen med Fiskumvannet. Høstbestanden er ganske stabil og kan være på over hundre fugler. Sothøne har de siste årene også overvintret i våtmarkssystemet, og de forflytter seg ofte internt i området. Fuglene holder til i Steinsfjorden fram til islegging, og i Vikbukta er det flere ganger sett opp til sothøner seinhøstes. Etter islegging trekker fuglene til Nordfjorden eller Bergsjø. Sivhøne (NT) er en sjelden hekkefugl i Tyrifjorden-området som er vanskelig å påvise. Tidligere fantes noen få par i kroksjøene, men hekking her er ikke dokumentert de siste årene. Arten ble imidlertid funnet hekkende i Solbergtjern i Toppdykker (NT) har hatt stor økning i våtmarkssystemet siden det første paret forsøkte å hekke i Steinsvika i I 2007 hekket det fire par her, et par i Vikbukta og to par ved Karlsrudtangen. I 2008 hekket det også toppdykker i Vassbunn sør i Bergsjø. Tyrifjorden er det viktigste området for toppdykker i Buskerud ved siden av Fiskumvannet. Det er årlige observasjoner av horndykker i våtmarkssystemet, de fleste fra Nordfjorden. Dvergdykker (NT) er observert i et lite antall årlig, først og fremst i vinterhalvåret. Arten har bl.a. overvintret en årrekke i Randselva ved Hovsenga. Storskarv har vist klart økende forekomst i våtmarkssystemet gjennom hele året. Årsaken er en økning i bestanden av underarten mellomskarv (Phalacrocorax carbo sinensis) som har hekket i kysttraktene i Sør-Norge siden midten på 1990-tallet. Nærmere 50 fugler ble sett i Steinsfjorden i januar Underarten er til nå ikke påvist hekkende i våtmarkssystemet, men det er forventet hekking ut fra mønsteret en har sett i nærliggende områder i Sør-Norge samt i våre naboland Sverige og Danmark. En stor del av storskarvene som hekker langs kysten fra Møre og Romsdal til Øst-Finnmark/Kola (underarten Phalacrocorax carbo carbo) legger vårtrekket over Østlandet. Hovedtrekkruten går over Drammensfjorden, Lierdalen, Holsfjorden, Nordfjorden, Sperillen og videre nordover i Valdres. En annen trekkrute går over Vikersund, Snarumselva, Krøderen og nordover gjennom Hallingdalen og Hemsedal. Vårtrekket varer fra slutten av mars til langt ut i mai. Rundt 5 % av flokkene raster i Tyrifjorden, særlig i Nordfjorden. Om lag voksne storskarver trekker over Tyrifjorden-området på våren, i tillegg til yngre ikke-hekkende fugler. Returtrekket over Tyrifjorden på høsten er mindre og mer spredt enn på våren. Gråhegre på næringsjakt forekommer mange steder i våtmarkssystemet. Arten hekker i kolonier i store trær. Buskeruds største hekkekoloni holder til ved Synneren (15-20 par), der fuglene har hekket siden Den andre kjente hekkeplassen for gråhegre i distriktet er vest for Steinsfjorden (1-2 par). Hettemåke (NT) er fortsatt den mest tallrike hekkefuglen i de årlige hekkeundersøkelsene av vannfugl, men viser en klar nedgang i perioden Steinsfjorden har vært det sikreste hekkeområdet var første året arten ikke hekket her, sannsynligvis på grunn av uro fra båtfolk under tidligere hekkinger. I 1997 var det en topp i hekkebestanden på over 500 par. I 2007 hekket 236 par i distriktet, likt fordelt mellom Furuøyene og Væleren. I 2008 hekket 202 par hettemåker i våtmarkssystemet, mer enn ¾ av disse hekket på holmer i Væleren. Hekkebestanden av makrellterne (VU) ved Tyrifjorden har vist en tilbakegang på 50 % i perioden Årsaken er uro og forstyrrelser under hekking. I årene var hekkebestanden totalt på par. De siste årene har makrellterna nesten gitt opp Tyrifjorden og Steinsfjorden som hekkeområde, og har etablert seg på holmer i Væleren. 20