FUGLER OG NATUR I BUSKERUD

Transkript

1 FUGLER OG NATUR I BUSKERUD Fordeling vannfugler Nordre Tyrifjorden august august 1998 prosent andre områder reservater foreslåtte verneområder SYSTEMATISKE VANNFUGLTELLINGER I NORDRE TYRIFJORDEN VÅTMARKSSYSTEM AUGUST AUGUST 1998 SLUTTRAPPORT Av Bjørn Harald Larsen Kendt Myrmo og Viggo Ree Fugler og natur i Buskerud Rapport nr Årgang 6 Norsk Ornitologisk Forening, avd Buskerud

2 FORORD Norsk Ornitologisk Forening avd Buskerud har foretatt ukentlige tellinger av vannfugl gjennom et helt år i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem det såkalte tirsdagstellingsprosjektet. Tellingene startet og ble avsluttet Feltarbeidet er utført av Bjørn Harald Larsen, Kendt Myrmo og Viggo Ree. Ut fra et kostnadsoverslag på kr for hele prosjektet inkludert bearbeiding av data klarte vi å skaffe til veie kr Følgende instanser ble søkt om tilskudd til prosjektet: Direktoratet for Naturforvaltning kr (avslått), Fylkesmannen i Buskerud, miljøvernavdelingen først kr (innvilget), så kr til bearbeiding (ikke innvilget), Buskerud fylkeskommune kr (avslått), Ringerike kommune kr (innvilget, samt et tilskudd på kr uten søknad), Hole kommune kr (innvilget), Norsk Ornitologisk Forening kr (innvilget), Norderhov Sogneselskab (avslått) og Hole Utmarkslag kr (innvilget). En takk til alle bidragsytere. Rapporten er altså først ferdig ett år etter at feltarbeidet ble avsluttet. Dette skyldes at oppslutningen om finansieringen av prosjektet var begrenset. Referanse: Larsen, B. H., Myrmo, K. & Ree, V Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem august 1997 august Fugler og natur i Buskerud. Rapport nr Årgang 6. Norsk Ornitologisk Forening, avd Buskerud. 51 s. Raufoss, 10. september 1999 Bjørn Harald Larsen prosjektansvarlig INNHOLD Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 2

3 SAMMENDRAG 4 1. BAKGRUNN 6 2. METODER OG MATERIALE 9 3. VÆR- OG ISFORHOLD RESULTATER Samlet telleresultat Hovedtrekk i forekomsten av vannfugler Forekomsten av de viktigste vannfuglartene Forekomsten av andre våtmarkstilknyttede arter Fordeling av vannfugler mellom reservater, foreslåtte verneområder og andre områder Hovedtrekk i fordelingen av vannfugler Issituasjonens betydning for fordeling av vannfuglene Vannstandens betydning for fordeling av vannfuglene Fordeling av de viktigste vannfuglartene Fordeling av hekkende vannfugler Fordeling av observasjoner av sjeldne arter De viktigste enkeltlokalitetene for vannfugler i våtmarkssystemet De viktigste lokalitetene under høsttrekket De viktigste vinterlokalitetene De viktigste lokalitetene under vårtrekket De viktigste sommerlokalitetene De viktigste lokalitetene prosjektåret sett under ett Vannfuglenes fordeling på delområder FOREKOMST AV RØDLISTEARTER Internasjonalt truede arter Nasjonalt truede arter Regionalt truede arter KONKLUSJONER Vannfuglenes fordeling i våtmarkssystemet Særlig viktige lokaliteter 47 LITTERATUR 49 side Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 3

4 SAMMENDRAG Ukentlige vannfugltellinger er foretatt i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem i perioden Formålet med prosjektet er å få en oversikt over de samlede antall vannfugler som benytter Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 4

5 våtmarkssystemet og hvordan fuglene fordeler seg mellom reservater, foreslåtte verneområder og områder som verken er vernet eller foreslått vernet - året sett under ett og til ulike årstider. Området ble delt inn i 20 lokaliteter som ble undersøkt ved hver telling. I tillegg ble 11 andre lokaliteter undersøkt i de deler av året disse hadde vesentlige funksjoner for vannfugler. Lokalitetene ble videre inndelt i 3 kategorier; 1) reservater, 2) foreslåtte verneområder og 3) andre områder. Data på både isforhold og vannstand i Tyrifjorden ble registrert ved hver telling. De sentrale delene av Tyrifjorden var isfrie hele vinteren, noe som er temmelig uvanlig. Generelt var det høyere vannstand enn normalt i Tyrifjorden gjennom hele prosjektåret. Dette ga ugunstige forhold for rastende vadere og til dels også for gressender. Antall vannfugler pr telling lå i prosjektåret mellom 300 og 3850 ind. Tilsvarende tall for andefugler var 290 og 3130 ind. I gjennomsnitt ble det observert i overkant av 1600 vannfugler ved de 53 tellingene og litt i underkant av 1350 andefugler. De mest tallrike artene var stokkand (opptil 965 ind), kvinand (opptil 651 ind), sangsvane (opptil 616 ind), knoppsvane (opptil 517 ind), brunnakke (opptil 486 ind) og toppand (opptil 402 ind). Andefuglene var mest tallrike under høsttrekket. Det som er spesielt for Nordre Tyrifjorden i forhold til andre våtmarksområder i Sør-Norge, er at arter som knoppsvane, brunnakke, toppand og sothøne benytter området over så lang tid på høsten. Helt fram til isen legger seg i Steinsfjorden omkring årsskiftet opptrer disse tallrikt her. Våtmarkssystemet har også betydelige konsentrasjoner av sangsvane, kvinand, laksand og siland på denne tida. Krikkand og kvinand var de eneste andefuglene som opptrådde mer tallrikt under vårtrekket. Gjennom hele prosjektåret oppholdt mer enn halvparten av både vannfugler totalt og andefugler totalt seg innenfor de foreslåtte verneområdene. I perioden ultimo oktober - medio mars lå andelen mellom 75 % og 95 %. På seinhøsten og tidligvinteren var det de store konsentrasjonene med svaner, kanadagjess og ender i Steinsfjorden som gjorde at andelen var så høy. Midtvinters var det de foreslåtte verneområdene i Begna nedenfor Hallingby som var utslagsgivende. Her lå det mellom 150 og 250 sangsvaner over en lengre periode. Andelen i reservatene lå hovedsaklig mellom 10 % og 30 % gjennom prosjektåret, med unntak av vinterperioden da andelen var enda lavere. Størst andel vannfugl lå i reservatene under vårtrekket og tidlig på høsten. Under vårtrekket var Synneren og Karlsrudtangen de viktigste lokalitetene blant reservatene, mens Juveren hadde mye stokkender og brunnakke spesielt på seinsommeren og tidlighøsten. I områdene utenfor både de foreslåtte verneområdene og reservatene lå det gjennomgående lite vannfugl. Bare i kortere perioder på seinhøsten - da mye svaner, kanadagjess og ender trakk over til østsida av Steinsfjorden - og midtvinters var andelen opp mot 20 % eller over. På vinteren var det områder i Begna og Randselva (Hovsenga) som ikke er foreslått vernet som trakk andelen opp. Under hekkesesongen gjorde hettemåkekoloniene på østsida av Steinsfjorden sitt til at andelen vannfugler ble noe høyere igjen i «andre områder». Det var en del forskjeller i de ulike artenes bruk av våtmarkssystemet. Generelt fordelte de fleste artene seg med mellom 75 og 85 % innenfor de foreslåtte verneområdene, mellom 10 og 20 % innenfor reservatene og omkring 5 % i «andre områder». Noen arter skiller seg imidlertid ut fra dette mønsteret. Toppanda er enda sterkere knyttet til de foreslåtte verneområdene, med over 95 % av alle observasjoner i disse områdene. Stokkanda fordeler seg med 1/3 i reservatene og i overkant av 60 % i de foreslåtte verneområdene. Fiskendene er de som hyppigst ble observert i «andre områder», med andeler på hhv 12,5 % og 14,1 % for siland og laksand. Sothøne ble nesten ikke observert i «andre områder». Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 5

6 Hekkebestanden på par med 22 vannfuglarter fordelte seg med nærmere 70 % i de foreslåtte verneområdene, ca 20 % i «andre områder» og bare i overkant av 10 % i reservatene. Dette skyldes hovedsaklig at ingen av de større måke- eller ternekoloniene var plassert i reservatene. En nøkkelart som makrellterne - som er den eneste truede arten i Buskerud som hekker i større antall i Nordre Tyrifjorden - var fordelt med 27 par i de foreslåtte verneområdene og de øvrige 2 parene i «andre områder». Også observasjoner av sjeldne arter og rødlistearter (internasjonalt, nasjonalt og regionalt) var konsentrert til de foreslåtte verneområdene. Totalt ble det gjort 289 observasjoner under de ukentlige tellingene i løpet av prosjektåret som skal meldes til Norsk Ornitologisk Forenings komitèer som behandler funn av sjeldne arter i Norge (NSKF) og regionalt/fylkesvis (LRSK). Av disse ble 75 % av observasjonene gjort i foreslåtte verneområder, og de resterende likt fordelt mellom reservater og «andre områder». Den viktigste enkeltlokaliteten for vannfugl prosjektåret sett under ett var Steinsvika i Steinsfjorden med gjennomsnittlig 315 observerte vannfugler pr telling. Blant de fem viktigste lokalitetene finner vi bare ett reservat, nemlig Juveren på en fjerdeplass. I alt 6 av de 7 lokalitetene med flest vannfugler ligger i Steinsfjorden. Også mht antall registrerte arter kom Steinsvika klart best ut. Steinsvika hadde flest vannfugler både under høsttrekket ( ) og vårtrekket ( ). I vinterperioden ( ) lå det flest fugler på Langstøa i Begna nedenfor Hallingby, mens det i sommerhalvåret ( ) ble talt flest vannfugler i Åsa i nordenden av Steinsfjorden - noe som først og fremst skyldes en stor hettemåkekoloni på skjæret Kavringen. Prosjektet bekrefter de foreslåtte verneområdenes - og spesielt Steinsfjordens - nøkkelrolle for vannfuglene i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem. De foreslåtte verneområdene var viktigst for vannfuglene både i prosjektåret samlet sett, som rasteområde under vår- og høsttrekket, som overvintringsområde og som hekkeområde. Disse områdene var også viktigst for alle de mest tallrike vannfuglartene prosjektåret sett under ett, samt at de gir de beste betingelsene for sjeldne og truede arter. 1. BAKGRUNN Systematiske fugleregistreringer ble startet opp i Nordre Tyrifjorden i 1974 da Universitet i Oslo etablerte feltstasjon på Stadumsholmene i nåværende Averøya naturreservat. Ringerike Feltstasjon Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 6

7 Averøya publiserte årlige ornitologiske rapporter i perioden (Anon. 1975, T. Anker- Nilssen 1976, 1978a, 1979, 1980a, 1981 og 1982, T. Anker-Nilssen m.fl. 1977), mens resultatene fra virksomheten i perioden ble presentert i en samlerapport (P. Anker Nilssen m.fl. 1988), foruten at sesongen 1982 ble oppsummert i en artikkel i Vår Fuglefauna (T. Anker-Nilssen 1983). Det siste året med organisert aktivitet ved stasjonen var i 1988 (P. Anker-Nilssen 1989). Virksomheten ved feltstasjonen besto hovedsaklig av ringmerking ute på Stadumsholmene, tellinger av trekkende/rastende fugler i Nordfjorden og oppfølging av et fugleholkprosjekt i lauvskogen i nåværende reservat (T. Anker-Nilssen 1985 og 1987). I forbindelse med arbeidet ved feltstasjonen ble det også gjort ornitologiske registreringer i kroksjøene Juveren og Synneren langs Storelva (T. Anker-Nilssen 1978b og 1980b), mens andre deler av Nordre Tyrifjordens våtmarkssystem - slik som Sælabonn og Steinsfjorden - i liten grad ble undersøkt. Når så verneplanen for våtmarksområder i Buskerud fylke ble fremmet i 1982 (Fylkesmannen i Buskerud 1982) var det de områdene man hadde best kunnskaper om på dette tidspunktet, nemlig kroksjøene og lokalitetene i Nordfjorden, som ble foreslått vernet. Etter dette har Norsk Ornitologisk Forening (NOF) gjennom og 1990-årene drevet tellinger av fugl på ulike lokaliteter innen Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem. Dette har ført til en langt bedre og mer helhetlig innsikt i hvordan våtmarkssystemet fungerer. Noe av det innsamlede materialet er vintertellinger (Larsen 1990, 1991a, 1992a, 1993a, 1996a og b, 1997a og 1998a) og overvåkning av hekkende sjøfugl som er publisert i årlige rapporter (Larsen 1992b, 1993b, 1994 og 1995a, Larsen & Ree 1996 og 1997, Larsen m.fl. 1998). I forbindelse med kraftig nedtapping av Tyrifjorden somrene 1991 og 1992 ble det foretatt ganske omfattende undersøkelser av høsttrekket av vadere i systemet (Larsen 1995b). Et meget stort materiale er imidlertid upublisert (bl.a. Myrmo 1995a og b). Dette dreier seg om tallmateriale året rundt fra store deler av våtmarkskomplekset. En del av disse dataene er imidlertid omtalt i mer generelle former i oppsummerende publikasjoner om fuglelivet i denne delen av Buskerud (Ree 1995 a og b). Nordre Tyrifjordens betydning som våtmarksområde er derfor godt dokumentert. De første forslagene om vern av våtmarksområder utover allerede etablerte reservater i Nordre Tyrifjorden ble fremmet som et privat verneforslag i 1991 (Larsen 1991 b og c). Disse ble fulgt opp med forslag til utvidelser pga høyere kunnskapsnivå om de ulike områdenes betydning for vannfugler i 1995 (Larsen 1995c). I mars 1996 sørget norske myndigheter for at 9 nye våtmarksområder ble innlemmet i Ramsarkonvensjonen - en internasjonal avtale for vern av våtmarker med spesiell betydning for vannfugler (Direktoratet for naturforvaltning 1996, Størkersen 1996). Et av de nye områdene var Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem. Med utgangspunkt i myndighetenes prioritering av dette internasjonalt viktige våtmarksområde i Ringerike og Hole kommuner i Buskerud tok NOF kort tid etter initiativ til å følge opp arbeidet i tilknytning til Ramsar-avtalen. De eksisterende dataene fra og 1990-årene dannet grunnlaget for de konkrete forslag til nye naturvernområder i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem som NOF i april 1996 sendte i et 17 siders notat til fylkesmannen i Buskerud (NOF 1996). Dette gjaldt dels formell tilslutning til reservatforslagene fra med enkelte justeringer i dels forslag om fuglefredningsområder for å binde eksisterende og foreslåtte reservater sammen til to større sammenhengende verneområder (se Figur 1). NOFs viktigste argumenter for vern av disse områdene var som følger; Gjennom store deler av året oppholder mesteparten av vannfuglene som benytter våtmarkssystemet seg utenfor de etablerte verneområdene Karlsrudtangen, Averøya, Juveren og Synneren. For å oppnå en helhetlig forvaltning av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem er det viktig at alle områder av betydning for vannfuglene sikres på en best mulig måte. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 7

8 Fylkesmannen i Buskerud stilte seg meget positiv til forslagene fra NOF. I et svarbrev av ble det påpekt at fylkesmannen ville arbeid videre med forvaltningen av Ramsar-lokalitetene i Nordre Tyrifjorden-området og våtmarkskomplekset helhetlig i Det ble i brevet også pekt på at en representant fra Ramsar-sekretæriatet ville besøke Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem våren 1997, og at fylkesmannen overfor Direktoratet for Naturforvaltning har signalisert at de spørsmål som er reist av NOF om en mer helhetlig forvaltning av våtmarkskomplekset burde bli et av temaene i tilknytning til dette besøket. Ramsar-besøket til Nordre Tyrifjorden fant sted (Størkersen 1997a), og Europarådgiveren i sekretæriatet i Sveits, Tim Jones, fikk se de ulike lokaliteter denne dagen - både eksisterende Ramsarreservater og NOFs foreslåtte verneområder. Sammen med Ramsar-utsendingen deltok også representanter fra Direktoratet for naturforvaltning, miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Buskerud, Ringerike kommune og Hole kommune (Ree 1997). NOF-medlemmene Kendt Myrmo og Viggo Ree var også invitert med på befaringen, og sistnevnte holdt dessuten et lysbildekåseri om Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem under det etterfølgende møtet i Hole. Ramsar-besøket til Norge resulterte i en rapport datert juli 1997 (RCB 1997). Rapporten inkluderer 6 punkter under konklusjoner og anbefalinger i tilknytning til forvaltningen av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem (oversatt fra engelsk); Våtmarkskomplekset er utvilsomt av internasjonal betydning; de lokale samfunn og kommuner kan være stolte av den globale verdien og den framtredende naturskjønnhet som er knyttet til deres våtmarker. Norge har ansvaret for å avverge negative endringer i tilknytning til de økologiske karakterer i sine Ramsar-områder, og jernbane- og veiprosjekter må ta hensyn til funksjonene til Nordre Tyrifjorden som et enhetlig våtmarksøkologisk system. Byrået anbefaler at man unngår en situasjon der oppmerksomheten er rettet hovedsaklig mot de direkte påvirkningene av planene for de eksisterende naturreservatene, siden disse er små og oppdelte; de kan ikke forvaltes separat fra resten av våtmarkssystemet. For å oppfylle forpliktelsene under Ramsar-konvensjonen bør Norge velge jernbane- og/eller veitrasè med den minst mulig direkte og indirekte innvirkning på den økologiske karakter i våtmarksssystemet. Byrået anbefaler tiltak for å oppnå bedre vannsirkulasjon i Steinsfjorden-delen av våtmarkssystemet, som - slik byrået forstår det - står i fare for å få en vesentlig eutrofiering pga kunstige fyllinger ved Kroksund - forbindelsen med hoveddelen av innsjøen. På grunn av stedets trange passasje ved Kroksund er denne lokaliteten en nøkkelfaktor i økosystemet for hele regionen; forslag om nye vei- og jernbanekryssinger over Kroksund bør derfor bli behandlet med særdeles stor forsiktighet. De nye verneforslagene lagt fram fra ornitologer (les: Norsk Ornitologisk Forening) bør bli imøtekommet med førsteprioritet fra fylkesmannens miljøvernavdeling, og - i rette tid - Direktoratet for naturforvaltning. Ramsar-rapporten ble sendt ut fra Direktoratet for naturforvaltning til ulike etater, organisasjoner og enkeltpersoner i slutten av august I det øyeblikket NOF ble kjent med innholdet i rapporten, først og fremst konvensjonens konklusjoner og anbefalinger i tilknytning til Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem (spesielt pkt 3 og 6), ble det besluttet å følge opp arbeidet med innsamling av ytterligere data for å styrke de tidligere innsendte verneforslagene. Det ble derfor tatt initiativ til å gjennomføre systematiske vannfugltellinger i våtmarkssystemet som dekker hele området på en dag, og som skiller mellom fugler som befinner seg innenfor og utenfor de etablerte reservatene. En slik dokumentasjon både av det totale antallet våtmarksfugler som benytter området og hvordan de fordeler mellom reservater, foreslåtte verneområder og de delene som ikke er foreslått vernet var ønskelig å framskaffe. Det ble videre bestemt at tellingene skulle finne sted hver tirsdag gjennom et helt år. En så omfattende og regelmessig telling har ikke blitt gjennomført tidligere, selv om anslagsvis % av området har vært besøkt temmelig regelmessig i flere perioder de siste årene. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 8

9 Første kvartal av prosjektåret (august - desember 1997) er allerede oppsummert i en foreløpig rapport (Larsen 1997b). 2. MATERIALE OG METODER FOR TIRSDAGSTELLINGSPROSJEKTET Vi startet våre tellinger og siden ble tellinger foretatt hver tirsdag fram til I tillegg ble det utført en ekstratelling , i en periode med store forflytninger på vannfuglene pga vekslende isforhold. I løpet av prosjektåret ble det derfor utført 53 tellinger med full dekning av de viktigste lokalitetene innenfor våtmarkssystemet. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 9

10 Figur 1. Kart over Nordre Tyrifjorden som viser eksisterende reservater, foreslåtte verneområder og avgrensningen av undersøkelsesområdet. Vi har foretatt en avgrensning av det som bør omfattes av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem som følger: Nordfjorden, Bønsneslandet, Sælabonn, Storøysundet, Kroksund og Steinsfjorden, samt Storelva med kroksjøene Juveren, Synneren og Lamyra i tillegg til de nedre deler av Begna (fra Hallingby) og Randselva (fra Viul) før de løper sammen og danner Storelva. Med unntak av Begna, Randselva og de øvre deler av Storelva (oppstrøms Sandsætra) har hele området blitt dekt ved alle tellingene. I perioden november - primo april, samt ved en anledning i hekkesesongen, ble også Langstøa-området i Begna nedstrøms Hallingby undersøkt. Hovsenga i Randselva i Hønefoss ble også undersøkt forholdsvis jevnlig i samme periode, men ikke ved hver telling. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 10

11 Det faste telleområdet ble delt inn i 20 lokaliteter, bestemt av naturlige grenser og fuglenes bruk av områdene. Ekstra vekt ble lagt på å skille ut reservatene i Nordfjorden (Karlsrudtangen og Averøya) i egne lokaliteter, selv om dette hverken er naturlig utfra geografi eller fuglenes bruk av områdene. Videre er lokalitetene delt i tre kategorier: Reservater (4 lokaliteter) Foreslåtte verneområder (14 lokaliteter) Andre områder (3 lokaliteter) Utenom disse områdene har også 10 andre lokaliteter langs Begna og Randselva (Hovsenga) blitt undersøkt i perioder da disse har vesentlige funksjoner for vannfuglene (november-mars/april). I mai, juni og første halvdel av juli ble også Lamyra naturreservat undersøkt, da det bare er i perioder med høy vannstand området blir interessant som rasteplass for vannfugler. Grovt regnet utgjør reservatene i underkant av 10 %, de foreslåtte verneområdene ca 65 % og «andre områder» ca 25 % av det totale arealet i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, med den avgrensningen som er foretatt ovenfor. Det er imidlertid viktig å være klar over at åpne og forholdsvis dype vannarealer utgjør en svært stor andel av arealet i «andre områder» (spesielt utenfor Røyse/Gomnes og Bønsnes). Måkefuglene bruker området på en annen måte enn andre vannfuglarter, ved at de ofte søker næring på dyrket mark og hovedsaklig benytter våtmarkene til hvile. I beregningene av andel fugler i de forskjellige kategoriene er det i tillegg til antall vannfugler totalt også beregnet antall andefugler. Fugler på direkte trekk (som for eksempel overflyvende flokker med kortnebbgås vår og høst) er holdt utenom beregningene. I forbindelse med prosjektet «Overvåking av hekkebestand og ungeproduksjon hos vannfugl i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden» - som blir drevet av NOF Hole og Ringerike lokallag - ble det innhentet nøyaktige opplysninger om hekkebestandene av de ulike vannfuglartene i våtmarkssystemet. Det ble også under tirsdagstellingene fokusert spesielt på å telle reir og konstatere hekking i områder som ikke besøkes med båt i forbindelse med sjøfuglovervåkningen. På denne måten fikk vi nærmest en fullstendig oversikt over antall hekkende par med vannfugler i våtmarkssystemet denne sesongen. Antall hekkende par, som er enheten benyttet i resultatkapittelet i rapporten, har framkommet på noe ulik måte avhengig av hvilken art det gjelder. For artene toppdykker, knoppsvane, kanadagås, hettemåke og makrellterne er dette basert på antall opptalte reir. For toppand, kvinand og laksand er det kull på vannet som har gitt grunnlag for vurderingen av antall hekkende par, mens antall hekkende kanadagås-, stokkand- og silandpar har framkommet som en kombinasjon av disse metodene. Hekkebestanden av tjeld, vipe, dverglo, enkeltbekkasin og strandsnipe er vurdert på bakgrunn av varslende eller spillende fugler i hekketida. Bestanden av sothøne og fiskemåke er vurdert etter antall reir - der disse er plassert synlig, sammen med varslende fugler i hekketida. 3. VÆR- OG ISFORHOLD På mange måter var høsten 1997 spesiell rent værmessig. September ble dominert av mye kraftig vind fra sørvestlig kant, noe som førte til at flere kystbundne arter ble observert i Tyrifjorden. Første del av oktober var uvanlig mild, mens det i andre del av måneden kom en usedvanlig hard kuldeperiode for årstiden. Kroksjøene Juveren og Synneren frøs helt igjen i denne perioden, noe som er uvanlig i oktober. Utover i november satte imidlertid mildværet inn igjen, og åpnet tidligere islagte områder - det vil i hovedsak si reservatene (kroksjøene og Karlsrudtangen). Mildværet holdt seg nesten helt ut i Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 11

12 desember, og førte til at kroksjøene faktisk var åpne lenger enn registrert tidligere på 1990-tallet. Omkring månedsskiftet november/desember kom det noen kalde dager igjen, og kroksjøene, de indre delene av Nordfjorden og de grunneste områdene i Steinsfjorden (indre deler av Steinsvika, Vikbukta og området nord for Sundvollen) frøs til. Vinteren sett under ett var uvanlig mild og snøfattig i Tyrifjorden-området. Det var enkelte kalde dager i januar, men de eneste kuldeperiodene av noe betydning kom ikke før i de første dagene av februar og i første og andre uka av mars. Steinsfjorden frøs uvanlig seint til, og ei lita råk fantes ved Loretangen helt fram til midten av januar. Etter lengre tids mildvær i februar begynte det igjen å bli små råker inntil øyene og i Steinsvika, men disse frøs raskt til igjen etter en kuldeperiode i første del av mars. I Tyrifjorden varierte isforholdene mye gjennom vinteren, men de sentrale delene av fjorden - utenfor Gomnes og Bønsnes - frøs aldri helt til, selv om det under noen tellinger i mars var en tynn ishinne i det meste av dette området. I Storøysundet og de indre delene av Sælabonn la isen seg i slutten av januar, men et område på begge siden av Lemonstangen ved Rytteraker var isfritt store deler av vinteren. I Nordfjorden beveget iskanten seg noen hundre meter utover i perioder, men gikk raskt opp igjen i mildværsperioder og lå vanligvis et stykke utenfor de aller grunneste områdene. Karlsrudtangen-reservatet var hovedsaklig islagt hele vinteren. Mot slutten av mars ble det dannet mindre råker i begge ender av Synneren, og isen begynte å slippe taket i søndre deler av Steinsfjorden, samt i Steinsvika. Utover i april gikk Steinsfjorden, Synneren og Juveren (som den siste av områdene) gradvis opp, og ga grunnlag for at større mengder vannfugl kunne raste i området. Vannstanden i Tyrifjorden var forholdsvis høy hele vinteren. Utover i april sank den noe, og det ble blottlagt mindre arealer med mudderbanker i Sælabonn og Nordfjorden. Etter kraftig regnvær og snøsmelting i slutten av april kom imidlertid vårflommen ekstremt tidlig, og allerede under tellingen den 28. april var fjorden oppe på normal sommervannstand, noe som tilsvarer at alle mudderbankene ligger under vann. Dette førte til et svært amputert vadertrekk denne våren. Vannstanden fortsatte å øke utover i mai og kuliminerte omkring 20. mai på nærmere en meter over normal sommervannstand. Hekkesesongen 1998 ble i sterk grad preget av den uvanlig tidlige og kraftige flommen i Storelva og Tyrifjorden/Steinsfjorden. De fleste knoppsvanene, sothønene og mange hettemåker hadde allerede lagt egg da flommen kom tidlig i mai, og disse måtte da legge om igjen for å sikre reproduksjonen. Hettemåkene og sothønene gjorde dette i stor grad, mens de fleste knoppsvaneparene ikke la om igjen. Værmessig var sommeren preget av kjølig og vått vær, noe som førte til en unormalt høy vannstand i Tyrifjorden hele sommeren og utover høsten Forholdene for rastende vadere var derfor spesielt ugunstig så å si hele det året våre tellinger foregikk. 4. RESULTATER 4.1. Samlet telleresultat Hovedtrekk i forekomsten av vannfugler. Prosjektåret sett under ett lå det mellom 300 og 3850 vannfugler i våtmarkssystemet under de 53 tellingene (Figur 2). Antall andefugler varierte fra 290 ind i midten mars til 3130 ind i begynnelsen av november (Figur 3). I gjennomsnitt ble det observert litt over 1660 vannfugler ved de 53 tellingene og noe i underkant av 1350 andefugler. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 12

13 I hekkesesongen utgjorde måkefuglene mer enn halvparten av vannfuglene, mens andefuglene dominerte fullstendig i perioden oktober-mars. Vadefuglene opptrådte i uvanlig små antall både under vårtrekket og høsttrekket (begge år) pga de ugunstige vannstandsforholdene. I alt 89 våtmarkstilknyttede arter - hvorav 81 rene vannfuglarter - ble registrert under de faste tellingene i løpet av prosjektåret. Fem arter ble observert under alle 53 tellingene; knoppsvane, stokkand, kvinand, laksand og sothøne. Samlet ble 173 fuglearter, samt en hybrid (stokkand x stjertand) og en underart (amerikakrikkand) - observert. Utenom dette ble 3 andre arter registrert i våtmarkssystemet i løpet av prosjektåret, nemlig svømmesnipe (3 ind Nordfjorden ), alkekonge (1 ind Nordfjorden ) og gresshoppesanger (syngende ved Vik , O. Lund pers. medd.) VANNFUGLER TOTALT antall ind dato Figur 2. Totalt antall vannfugler under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden De mest tallrike andefuglene var stokkand (høyeste antall 965 ind ), kvinand (høyeste antall 651 ind ), sangsvane (høyeste antall 616 ind ), knoppsvane (høyeste antall 517 ind ), brunnakke (høyeste antall 486 ind ) og toppand (høyeste antall 402 ind ). Resultatene for de 10 vanligste artene er vist i Figur Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 13

14 ANDEFUGLER TOTALT antall andefugler dato Figur 3. Antall andefugler under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Forekomsten av de viktigste vannfuglartene. Knoppsvane Knoppsvanebestanden bygde seg jevnt opp utover høsten og nådde en topp i midten av november med over 500 ind. Utover vinteren avtok antallet gradvis, men i en periode i februar/mars var det store forflyttninger ut og inn av området, noe som gjenspeiler seg i ujevne antall under våre tellinger. På våren bygde antall knoppsvaner seg opp igjen, før antallet igjen gikk ned under hekkesesongen. Foruten hekkefuglene, var det på sommeren en flokk med yngre, ikke-hekkende svaner som forflyttet seg mellom Steinsfjorden, Kroksundet/Storøysundet og Juveren. To mindre flokker gjennomførte også mytingen i prosjektområdet; 14 fugler i Svarstadvika og 13 ind inne i Åsa, helt nord i Steinsfjorden. Dette er første gangen oversomrende myteflokker er registrert i våtmarkssystemet. KNOPPSVANE antall ind dato Figur 4. Antall knoppsvaner under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 14

15 Sangsvane Sangsvanene ankommer seinere enn de andre vannfuglene, og hovedmengden av fugler kom i to puljer høsten 1997; en i slutten av oktober og en i midten av november. Sangsvanene benyttet området hele vinteren, men antallet sank raskt fra midten av januar og til midten av mars. Antallet under vårtrekket var mindre enn i et normalår i området, trolig forårsaket av sein isløsning i sentrale rasteområder, bla. Henstjern langs Begna sør for Hallingby. Nordre Tyrifjorden er ett av tre sentrale rasteområder for sangsvane i Sørøst-Norge under høsttrekket. Som overvintringslokalitet er Langstøaområdet i Begna av de mest stabile og antallsmessig viktige i landet SANGSVANE antall dato Figur 5. Antall sangsvaner under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden KANADAGÅS antall ind dato Figur 6. Antall kanadagjess under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Kanadagås Kanadagåsa oppholder seg nå i Nordre Tyrifjorden så å si hele året. Antallet var stabilt fram til midten av desember, for så plutselig å bli redusert med 75 % under tellingen Midtvinters var antall svært lavt, før det økte raskt fra midten av mars. Antallet under vårtrekket kuliminerte allerede tidlig i april, på et noe lavere nivå enn høstbestanden. En flokk på 14 kanadagjess gjennomførte mytingen i nordre del av Steinsfjorden. Dette er første gang fjærfellende kanadagjess er registrert i systemet. Fra slutten av juli begynte høstbestanden å bygge seg opp på nytt. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 15

16 Brunnakke Etter det vi kjenner til er det intet våtmarksområde i Norge som har så store mengder med rastende brunnakker over så langt tidsrom på høsten som Nordre Tyrifjorden. Høsten 1997 bygde forekomsten seg opp mot en topp på nærmere 500 ind i første halvdel av oktober og holdt seg så temmelig stabil på i overkant av 300 fugler fram til slutten av november. Utover i desember trakk fuglene gradvis ut av området og ingen overvintret. På våren var antallet betydelig mindre og fuglene oppholdt seg heller ikke så lenge på rasteplassene. BRUNNAKKE antall dato Figur 7. Antall brunnakker under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden STOKKAND antall ind dato Figur 8. Antall stokkender under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Stokkand Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 16

17 Stokkanda hadde en temmelig stabil bestand hele høsten, med en trekktopp i midten av oktober da det det oppholdt seg nærmere 1000 stokkender i Nordre Tyrifjorden. I løpet av desember forsvant imidlertid disse fuglene, og bare et fåtall (omkring 10 fugler) overvintret i det faste telleområdet. Store flokker med stokkender overvintrer imidlertid i elvene i Hønefoss-området. På våren bygde antallet seg raskt opp fra slutten av mars og nådde et maksimum på ca 700 fugler allerede På sommeren lå det omkring 100 stokkender i området, hvorav mange ungekull. Høstbestanden begynte å bygge seg opp allerede fra slutten av juli og da tellingene ble avsluttet lå det igjen over 600 stokkender i våtmarkssystemet. Toppand Få andre våtmarksområder i Norge - om noen - har så store mengder med toppender over så lang tid under høsttrekket som Nordre Tyrifjorden. Høstbestanden bygde seg opp under september og nådde en topp på omkring 400 fugler i midten av oktober. Antallet var deretter ganske stabilt fram til månedskiftet november/desember. Selv om bare noen titalls fugler overvintret, holdt det fortsatt til nærmere 150 toppender i systemet et stykke ut i januar. Vårtrekket foregikk seinere enn for de fleste andre andeartene, og maksimumsantallet ble nådd i med ca 350 ind. En flokk på 15 fugler (flest hanner) gjennomførte myting i Steinsfjorden. TOPPAND antall ind dato Figur 9. Antall toppender under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Kvinand Kvinanda er en karakterart for Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem til alle årstider. Som eneste andeart opptrådde den mer tallrikt under vårtrekket enn under høsttrekket. Høstbestanden lå forholdsvis stabil på ind og uten så markert nedgang i antall som de andre andeartene hadde utover i desember. Kvinanda er da også den mest tallrike overvintrende vannfuglarten i systemet. Vårtrekket kuliminerte i midten av april med over 650 rastende fugler. Dette er også etter det vi kjenner til enestående for en innlandslokalitet i Norge (??). Det hekker også mange kvinandpar i området, og økningen i antall fra midten til slutten av juni skyldes at ungekullene kom på vannet. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 17

18 KVINAND antall ind dato Figur 10. Antall kvinender under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Siland De siste 2-3 årene har det ankommet større eller mindre flokker med silender til Nordre Tyrifjorden i september/oktober, som har ligget i systemet et stykke ut i november. Høsten 1997 ble rekordmange observert i midten av oktober (største antall 96 ind ). De største silandflokkene lå i de foreslåtte verneområder i Sælabonn og Storøysundet i september/oktober. Spesielt viktig var Svendsrudvika, helt innerst i Sælabonn. Silendene trakk ut av området allerede i første halvdel av november og ingen overvintret. På våren var antallet noe lavere, med en trekktopp så seint som i midten av mai. Tidlig i hekkesesongen lå det nærmere 20 par i systemet, de fleste i Steinsfjorden og omkring Storøysundet og Sælabonn, men det ble bare med sikkerhet registrert 3 hekkende par. I Sælabonnområdet gjennomførte en flokk på 24 hunnfargede silender mytingen i 1997, mens tilsvarende tall i 1998 var 18 fugler. SILAND antall ind dato Figur 11. Antall silender under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Laksand Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 18

19 Laksanda ble i likhet med stokkand og kvinand registrert under alle tellingene. Etter en markert trekktopp i begynnelsen av november sank antallet utover desember og januar, og ikke mer enn noen titalls fugler overvintret i området. Under vårtrekket var ikke laksanda like tallrik, men over 150 laksender i midten av april er allikevel det høyeste antallet som er notert i Nordre Tyrifjorden på våren. Det hekker heller ikke mange parene med laksand i systemet; i 1998 ble 5 par registrert med unger i Nordfjorden og ved Storøya. LAKSAND antall ind dato Figur 12. Antall laksender under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden Sothøne En av de største overraskelsene under våre registreringer var at sothøna ble en av fem arter som ble observert ved alle 53 tellingene. Høstbestanden lå svært stabilt mellom 50 og 70 fugler helt fram til juletider, og 3 fugler overvintret i Storøysundet/Sælabonn-området. Dette er første året vi har SOTHØNE antall ind dato Figur 13. Antall sothøner under tellingene i Nordre Tyrifjorden i perioden registrert overvintring i området. På våren ankom hekkefuglene fra slutten av mars og omkring 20 par gikk til hekking. I rugetida viser sothønene seg lite fram, og antallet var derfor gjennomgående lavt Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 19

20 under sommersesongen, men da ungekullene ble litt større la fuglene seg mer åpent og ny maksimumsnotering for våtmarkssystemet ble notert under den siste tellingen med 100 fugler Forekomsten av andre våtmarkstilknyttede arter. De aller sjeldneste artene og mest spesielle observasjonene er omtalt under kap (Fordeling av observasjoner av sjeldne arter). Lommene holder gjerne til på dypere vann og i andre områder enn de fleste andre vannfuglarter. Storlom ble sett i smågrupper også i Steinsfjorden, men de største antallene ble registrert utenfor Gomnes og Bønsnes, dvs i ytre deler av Nordfjorden og omkring Frognøya. Smålom er tidligere bare observert noen få ganger og i små antall i systemet, men årets grundige undersøkelser viser at arten trolig er ganske vanlig i en periode fra slutten av april til midten av mai i ytre deler av Nordfjorden. Under de faste tellingene ble opptil 8 smålommer (28.4.) observert her. 4 av 5 dykkere som hekker i Europa ble registrert i løpet av prosjektåret. Toppdykker ble påvist hekkende for første gang i systemet, da ett par bygde reir i Steinsvika. Hekkingen mislyktes trolig pga av den kraftige flommen i midten av mai. Forholdsvis mange funn (7) ble gjort av horndykker i prosjektåret, de fleste i Nordfjorden. Bare en observasjon av dvergdykker i telleperioden er derimot mindre enn et «normalår». Storskarv ble loggført under 22 tellinger, med maksimalt 14 ind Unge fugler (ett- og toåringer) ble sett hele sommeren. Arten var vanligst i Steinsvika og nord for Sundvollen. Ved Synneren hekket 2 eller 3 par med gråhegre, og i det best synlige reiret vokste det opp to unger. Allerede tidlig i juli får området besøk av omstreifende hegrer, men antallet oversteg sjelden 10 fugler i systemet som helhet. Kortnebbgåstrekket har vært markert - særlig på våren - i området de siste 2-3 årene. I 1998 hvilte også en del flokker på vannet i Nordfjorden, men arten var ikke så tallrik som i 1996 og Under de faste tellingene ble det største antallet notert så tidlig som med 270 fugler utenfor Onsakervika og inne i Karlsrudtangen-reservatet. Grågåsa opptrådde fåtallig under vår- og høsttrekket. De fleste av disse observasjonene dreier seg trolig om fugler fra hekkebestanden i Oslofjordenområdet. De sjeldne/uvanlige gressendene - gravand, knekkand, skjeand, snadderand og stjertand - var mer fåtallige under vårtrekket i 1998 enn på mange år. Årsaken var trolig en kombinasjon av høy vannstand under beste trekkperioden og ugunstige værforhold for forlenget vårtrekk. Under høsttrekket i 1997 ble det registrert omlag normale antall av stjertand - og observasjonene fordelte seg ganske jevnt mellom de foreslåtte verneområdene og reservatene. De andre dykkendene opptrådde omtrent som i et «normalår», med lappfiskand som ett unntak. Denne arten forekom regelmessig under høsttrekket, med totalt 3-5 fugler, og 2 fugler overvintrert også i våtmarkssystemet (en hann i Langstøa-området og en hunnfarget fugl i Nordfjorden). Dette er første gang overvintrende lappfiskender er registrert i Nordre Tyrifjorden. Også under vårtrekket opptrådde arten regelmessig, med største observasjon 3 ind For dykkendene generelt var det stor overvekt (over 90 %) av registreringer i de foreslåtte verneområdene. Sivhauken har blitt registrert langt oftere i Nordre Tyrifjorden de siste årene enn på og tallet. Under de faste tellingene ble det observert ett ind på Røssholmstranda , ett ind i Karlsrudtangen-reservatet og ett ind i Steinsvika alle ungfugler i sin første fjærdrakt. En voksen myrhaukhunn ble observert i Svendsrudvika Fiskeørna hekker i åsområdene rundt Nordre Tyrifjorden, og arten ble sett i perioden april-september. Lerkefalk ble funnet hekkende i systemet for første gang i 1997, men under våre tellinger ble arten bare sett en gang; i Svarstadvika Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 20

21 Trana raster i liten grad i våtmarkene i området, og den ble bare registrert i små antall både under vårog høsttrekket. En av de store overraskelsene under tellingene var ei vannrikse som holdt seg i bekken som løper ut i Steinsfjorden i Steinsvika Sivhøna ser ikke ut til å hekke i området lenger, men flere observasjoner ble gjort både vår og høst; de fleste i Steinsvika. Vadefugltrekket både høsten 1997 og våren 1998 ble tildels kraftig amputert pga unormalt høy vannstand i Tyrifjorden, spesielt under vårtrekket i april/mai. Også vadertrekket på ettersommeren og tidlig høst i 1998 ble betydelig hemmet av høy vannstand i Tyrifjorden. Vi fikk derfor fhv lite data på mønsteret hos rastende vadere i området denne sesongen. En del uvanlige vaderarter ble allikevel registrert i løpet av prosjektåret (se Tabell 1). Tundralo (en voksen hann 26.8.) og polarsnipe (en ungfugl og 2.9.) ble observert i Svarstadvika høsten 1997, mens en voksen dvergsnipe og en voksen sandløper holdt til på Sandtangen i Averøya-reservatet hhv og Den eneste sotsnipe-observasjonen stammer fra Røssholmstranda Steinvender ble sett to ganger i Steinsvika; på Loretangen og på Småøyene De beitede strandengene i vestre del av Svendsrudvika er den beste bekkasinlokaliteten i systemet, og her ble det registrert både kvartbekkasin (2 ind ) og dobbeltbekkasin ( ). Det ble imidlertid lagt ned lite tid og ressurser på å registrere bekkasiner under de faste tellingene. Dvergmåka opptrer også oftere og oftere i våtmarkssystemet. I løpet av prosjektåret ble det gjort 6 observasjoner, hvorav bla. en voksen fugl i hettemåkekolonien på Småøyene utenfor Steinsvika i siste halvdel av mai og to voksne fugler utenfor Veholt på vestsida av Nordfjorden Disse funnene gjør at man skal være spesielt oppmerksom på hekkeforsøk i området framover. Også sildemåke ble observert mer jevnlig i området enn tidligere registrert. De fleste funnene er fra Sandtangen i Averøyareservatet og Steinsvika. Fra tidligere er det kjent bare 4 funn av myrsanger i Nordre Tyrifjorden. I år ble det registrert like mange syngende fugler; alle i foreslåtte verneområder (Steinsvika, Bjørketangen i Storøysundet, Svarstadvika og langs Storelva v/domholt). Tabell 1 viser maksimumsobservasjoner under trekktidene, i vinterhalvåret og hekkebestanden sommeren 1998 i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem basert på de faste tellingene i perioden til Observasjoner utenom de faste telledagene er ikke tatt inn i tabellen. Tabell 1. Forekomst av våtmarksfugl i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem i de systematiske vannfugltellingene fra august 1997 til august Tegnforklaring: MAKS.TALL = maksimumsobservasjon FK = forekomst ANT.PAR = antall hekkende par ANT.OBS. = antall tellinger med arten observert (d) under maks.tall angir fugler på direktetrekk Under forekomst (FK): R = vanlig - tallrik r = vanlig - fåtallig (r) = uvanlig og fåtallig I= invasjonsartet forekomst S = sjelden (<3 observasjoner) Hekking er angitt med et intervall eller med ekstakt antall hekkende par, uten opplysninger under dato. Under forekomst er det angitt om arten ble påvist hekkende i 1998 (H), eller viste tydelige tegn på hekking uten at hekking ble påvist direkte (h). Det er ikke lagt vekt på å estimere antall hekkende par av spurvefugler, med unntak av noen ganske få arter som er knyttet til våtmarksområder. Sommerfunn og myting (m) er angitt med eksakt antall og dato i linja under antall hekkende par - eller alene dersom arten ikke hekker - og med de samme kodene under forekomst som angitt under trekktidene. Myteperioden varer for fiskeendene til ut i september, og det er derfor tatt med observasjoner lenger enn den vanlige sommerperioden for disse artene. Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 21

22 Under overvintring/vinterfunn er det på 2. linje angitt estimert antall overvintrende fugler. Flere vaderarter kan ses på vårtrekk et godt stykke ut i juni (f.eks. sandlo og rødstilk), mens andre arter starter høsttrekket i midten av juni (slik som skogsnipe og gluttsnipe). Disse observasjonene er derfor ført opp under hhv vårtrekk og høsttrekk selv de er gjort i juni og juli. ART VÅRTREKK ( ) HEKKING/ OVERSOMRING/ MYTING ( ) HØSTTREKK ( ) OVERVINTRING/ VINTERFUNN ( ) MAKS TALL DATO FK ANT. OBS AN.PAR/ MAKS. TALL DATO FK ANT. OBS. MAKS TALL DATO FK ANT. OBS. MAKS TALL DATO FK ANT. OBS SMÅLOM S 2 STORLOM R S 1 ISLOM S 1 LOM UBESTEMT DVERGDYKKER S 1 TOPPDYKKER r 8 1 par Steinsvika H r 8 GRÅSTRUPEDYKKER S S 1 HORNDYKKER S S (r) 4 STORSKARV r r r 9 EGRETTHEGRE S 1 GRÅHEGRE R par KNOPPSVANE R par 40 (m) H r H R r R SANGSVANE R R R R KORTNEBBGÅS R S 1 212(d) (r) S TUNDRAGÅS S GRÅGÅS r (r) 5 KANADAGÅS R par 14 juni 98 H R R R 12 KVITKINNGÅS S 1 GRAVAND S 1 BRUNNAKKE R r R r 7 SNADDERAND S 1 KRIKKAND R r R 10 AMERIKAKRIKKAND S 1 STOKKAND R par H R (m) R STJERTAND (r) r R 15 STOKKAND X S 3 STJERTAND KNEKKAND S 1 SKJEAND S S 1 TAFFELAND S S S TOPPAND R 11 2 par H R R (m) r BERGAND S (r) S HAVELLE S (r) 6 SVARTAND S S S 3 SJØORRE S 1 ART VÅRTREKK ( ) HEKKING/ OVERSOMRING/ MYTING ( ) HØSTTREKK ( ) OVERVINTRING/ VINTERFUNN ( ) Fugler og natur i Buskerud 1-99: Systematiske vannfugltellinger i Nordre Tyrifjorden 1997/98 sluttrapport side 22