Fylkesmannen i Buskerud Miljøvernavdelingen

Transkript

1 Fylkesmannen i Buskerud Miljøvernavdelingen RAPPORT NR SJØFUGLENE I STEINSFJORDEN OG TYRIFJORDEN RESULTATER FRA 10 ÅRS OVERVÅKNING AV HEKKEBESTANDER OG UNGEPRODUKSJON Av Bjørn Harald Larsen, Viggo Ree, Morten Brandt og Kendt Myrmo

2 FYLKESMANNEN I BUSKERUD Miljøvernavdelingen Miljøvernavdelingen er en av Fylkesmannens fagavdelinger. Avdelingen er gjennom Fylkesmannen faglig og budsjettmessig underlagt Miljøverndepartementet, med Direktoratet for naturforvaltning og Statens forurensningstilsyn som nærmeste overordnet fagmyndighet. Miljøvernavdelingen skal bidra til at nasjonale miljøpolitiske mål tilpasses og gjennomføres i fylket. Avdelingen arbeider med naturvern og friluftsliv, bevaring av biologisk mangfold, avløp, avfall, luftforurensninger, regional planlegging og arealdokumentasjon. Avdelingen er inndelt i fire faggrupper. Dette er: - Biologisk mangfold - Miljødata og informasjon - Plan og inngrep - Forurensning og vannmiljø Resultatene av en del av avdelingens virksomhet trykkes i denne rapportserien. Dette omfatter også resultatene av enkelte konsulentoppdrag som utføres for miljøvernavdelingen. Opplaget er begrenset. Det er tillatt og ønskelig at data og vurderinger i rapporten gjengis og benyttes av andre, så fremt kilde oppgis. Forespørsler kan rettes til: Fylkesmannen i Buskerud Miljøvernavdelingen Postboks DRAMMEN Telefon: Telefaks: E-post: postmottak@fmbu.no ISBN Forside: Vestre Småøya i Steinsfjorden; en av de sikreste hettemåkekoloniene i overvåkningsområdet. Foto Viggo Ree

3 Forord Norsk Ornitologisk Forening har gjennomført årlige tellinger av vannfugl i Tyrifjorden og Steinsfjorden siden Tellinger er gjennomført både på sommeren og vinteren. Denne rapporten presenterer resultatene fra overvåkningen av hekkebestanden og ungeproduksjonen av sjøfugl og andre vannfugler den første 10-årsperioden. Tellingene har gitt verdifull informasjon om forekomsten av vannfugl og svingningene gjennom åra av de forskjellige artene. Kunnskapen har blant annet blitt brukt av kommunene og Fylkesmannen i forvaltningssammenheng. Tellingene av sårbare og fåtallige arter har medvirket til helhetskunnskapen på landsbasis. Hole og Ringerike kommuner sammen med Fylkesmannen har bidratt med noe midler til tellingene. Men tellingene og overvåkningen hadde ikke vært mulig uten den idealisme og kunnskap de involverte i tellingene har vist. Fylkesmannen benytter anledningen til å takke for innsatsen. Forfatterne av rapporten står ansvarlig for innholdet og de faglige vurderingene. Drammen, mai 2005 Bertil Anderson Avdelingsdirektør Viltforvalter

4 Forfatternes forord Overvåking av hekkebestand og ungeproduksjon hos vannfugl i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden har blitt foretatt fra 1992 til 2001 i regi av Norsk Ornitologisk Forening; i avd. Buskerud og i Hole og Ringerike lokallag. Feltarbeidet har i hovedsak blitt utført av forfatterne. I løpet av disse ti årene har følgende personer deltatt på en eller flere feltturer: Magnar Bjerga, Frode Norang Bye, Geir Gaarder, Jon Ludvik Hals, Torgeir Isdal, Frode Løset, Benjamin Olafsen Ree, Knut Røine, Bjarne Smukkestad og Leif Riis Strøm. En stor takk til alle for deres bidrag. Mange takk også til Lars Hemsing og Thor Østbye for scanning av dias til rapporten, og en spesiell takk til Helge Fjeldstad for produksjon av kartene til rapporten. Det første året ble registreringene gjennomført på idealistisk basis, mens Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Buskerud ga tilskudd til overvåkningen i perioden De siste årene har Hole og Ringerike kommuner stått for finansiering av arbeidet. Denne tiårsrapporten er finansiert av Fylkesmannen i Buskerud. Hole kommune takkes for å ha stilt båt til disposisjon under feltarbeidet helt fra starten av. En takk også til Bjørn Erik Grimnes, Tyristrand, for verdifulle opplysninger og praktisk bistand med oppsyn/informasjon på Furuøyene i Nordfjorden. Vi har lagt ned mye arbeid for å framskaffe navn på øyer, holmer, skjær, tanger og bukter i Tyrifjorden og Steinsfjorden til kartene som er laget spesielt for denne rapporten. I den forbindelse vil vi takke følgende personer; Hans Fekjær, Otto Frydenlund, Torleif Grimnes, Margit Harsson v/institutt for navnegranskning ved Universitetet i Oslo, Jan Fredrik Hornemann, Terje Lien, Arne Lüdemann, Navneutvalget i Hole v/bjørn Geirr Harsson, Kjeld Nørgaard, Ole Kristoffer Rytterager, Terje Steinsæther, Einar Throne-Holst, Arne Tjernsli og Anders Ullern. Otto Frydenlund har også skrevet en artikkel om fiske i Steinsfjorden i tidsskriftet Ringerike som har et kart med lokalnavn på en rekke undervannskjær, skjær, øyer og viker i fjorden (Frydenlund 2004). Vi har avventet data fra pioneren på fugleregistreringer i området, Eivind Fossheim, for å inkludere dette i rapporten; og dette har ført til at utgivelsen har blitt forsinket i forhold til opprinnelig planlagt. Foreløpig har vi for det meste benyttet ringmerkingsdata som ligger i sentrale databaser, mens det øvrige materialet til Fossheim vil bli bearbeidet i forbindelse med en nært forestående utgivelse av en statusrapport om fuglelivet i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem. Til referansebruk av rapporten: Larsen, B. H., Ree, V., Brandt, M. og Myrmo, K Sjøfuglene i Steinsfjorden og Tyrifjorden resultater fra 10 års overvåkning av hekkebestander og hekkesuksess. Fylkesmannen i Buskerud, Miljøvernavdelingen., rapp : Bjørn Harald Larsen prosjektansvarlig

5 Innhold 1. Innledning Materiale og metoder Resultater Generelle utviklingstrender Viktige hekkeområder Artsgjennomgang Hekkesuksess Ringmerking Diskusjon Bestandsutvikling Nye elementer i hekkefaunaen Forvaltning av sjøfuglenes hekkeplasser Litteratur...35

6 1. Innledning Overvåkningen av hekkende sjøfugler og andre vannfugler i Tyrifjorden og Steinsfjorden i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem startet opp sommeren Bakgrunnen for å begynne en systematisk overvåkning av disse bestandene var for det første at kunnskapsnivået omkring hekkende fugler i våtmarkssystemet var lavt, samtidig som det hadde vært episoder av faunakriminalitet på Småøyene i Steinsfjorden der folk hadde gått i land og knust måkeegg i reirene. Selv om vi visste lite om bestandsstørrelser og konkrete hekkelokaliteter var det tydelig at det bl.a. hekket forholdsvis mange par med makrellterne i systemet en art som allerede da var i tilbakegang i Buskerud. Formålet med overvåkningen har vært å gi et bilde av utviklingen i hekkebestandene over tid og variasjoner i ungeproduksjonen fra år til år. Dette gir forvaltningsmyndighetene lokalt og regionalt grunnlagsdata til å forvalte sjøfuglbestandene i området på best mulig måte. I samarbeid med kommunene har vi i løpet av overvåkningsperioden satt i verk en såkalt fleksibel forvaltning av de viktigste hekkeplassene for sjøfugler i systemet. Dette går i korthet ut på at vi etter den første feltturen omkring overgangen mai/juni setter opp skilt i de viktigste sjøfuglkoloniene (med særlig vekt på hekkeplassene for makrellterne). Samtidig blir mediene brukt aktivt for å informere om hvor koloniene befinner seg dette året, og hvordan folk kan unngå å forstyrre fuglene. Journalister har hvert år blitt invitert med på båtturen rett før sankthans, og reportasjer med informasjon om sjøfuglenes hekkeplasser har stått å lese i Ringerikes Blad. Det har videre blitt informert gjennom debattinnlegg i samme avis, i den lokale båtforeningens tidsskrift Tåkeluren (Ree 1996) og i et eget hefte om våtmarkene i Nordre Tyrifjorden som har blitt distribuert til skoler mv. (Ree 1995). Også NRK Buskerud er benyttet for å informere allmennheten om viktige hekkeplasser, og hvordan man bør forholde seg. Gjennom denne forvaltningsmodellen gis allmennheten fri adgang til de holmer og skjær som ikke benyttes som hekkeplasser for sjø fugl den aktuelle sommeren, selv om de kanskje tidligere år har vært viktige hekkelokaliteter samtidig som at fuglene i større grad enn tidligere får ro på de hekkeplassene som benyttes. 2. Materiale og metoder Registreringene av hekkende sjøfugler i området fikk en gradvis bedre dekning de første to-tre årene, før overvåkningsområdet ble mer permanent. Undersøkelsesområdet vårt omfatter nordre del av Tyrifjorden med Storøya/Purkøya/Geitøya, Sælabonn og ytre del av Nordfjorden, samt hele Steinsfjorden. Båtregistreringer blir utført tre-fire ganger i løpet av hekkesesongen den første turen legges til slutten av mai (opptelling av hekkebestander av de aller fleste arter, med unntak av makrellterne og siland), den andre rett før sankthansaften (hekkebestander av siland og makrellterne, ungeproduksjon og ringmerking av hettemåke, fiskemåke og stormåker), den tredje til første halvdel av juli (ungeproduksjon og ringmerking av makrellterne, samt seine måkekull) og en eventuell fjerde tur i slutten av juli eller begynnelsen av august (bl.a. spesielt med tanke på silandkull, omlagte ungekull av makrellterne og for å sjekke eventuell hekking av andre arter). Supplerende undersøkelser fra land blir gjort fra de første knoppsvanene legger seg på egg i slutten av april til midten av august (spesielt ungekull av sothøne). Registreringene har fulgt samme metodikk og hatt om lag samme kvalitative nivå i hele perioden. Et viktig unntak er imidlertid at Furuøyene i Nordfjorden først ble inkludert i overvåkingen i 1997 etter tips fra grunneieren. Det første året ble registreringene utført på idealistisk basis, mens Fylkesmannen i Buskerud ga tilskudd til overvåkningen i perioden Etter den tid har Hole og Ringerike kommuner finansiert arbeidet. Hole kommune har i hele overvåkningsperioden stilt kommunens båt til disposisjon for prosjektet. 6

7 Undersøkelsene har blitt rapportert fortløpende til Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Buskerud og til Hole kommune og Ringerike kommune (Larsen 1992 a og b, 1993, 1994 og 1995, Larsen & Ree 1996 og 1997, Larsen m.fl. 1998, 1999, 2000 og 2001). Siden 1996 har vi gjennomført et informasjonsopplegg for å styrke sjøfuglenes - og særlig makrellternas - hekkesuksess i området, i samarbeid med Hole og Ringerike kommuner. Skilt blir satt opp i sjøfuglkoloniene i slutten av mai/bygynnelsen av juni med anmodning om å vise hensyn under hekketida. I løpet av overvåkningsperioden har vi endret teksten på skiltene; spesielt i ternekoloniene, i skjerpende retning. Dette har vært fordi informasjonen på skiltene hadde lite effekt på folks atferd de første årene. Det første året med skilting (1996) ble følgende tekst benyttet i ternekoloniene: I år er det TERNEKOLONI på denne øya! Vær vennlig å la fuglene hekke i fred. Hole kommune I 1997 ble det tatt inn en undertekst med hvilke følger opphold på i kolonien får for fuglenes hekking og en henvisning til viltloven: I år er det TERNEKOLONI på denne øya! Vær vennlig å la fuglene hekke i fred! Opphold på øya i mer enn noen få minutter kan føre til at fostre i egg dør eller unger omkommer pga. kulde, regn eller sterk solstråling. Dette innebærer ødelagt hekkesesong for ternene, og dessuten brudd på viltloven. Makrellterna er i dag en truet art i Buskerud. Vær med å ta vare på dyrelivet i vår natur! Hole kommune Fra og med 1998 ble teksten ytterligere skjerpet med henvisninger til viltlovens straffebestemmelser: I år er det TERNEKOLONI på denne øya. Vær vennlig å la fuglene hekke i fred! Hekkeperioden varer fra 20. mai til 1. august. Opphold på øya i mer enn noen få minutter kan føre til at fostre i egg dør eller unger omkommer pga. kulde, regn eller sterk solstråling. Dette innebærer ødelagt hekkesesong for ternene, og dessuten brudd på Viltlovens 3. Slipp av hund representerer bl.a. brudd på viltlovens 52 og 53. Brudd på viltloven vil bli anmeldt. Strafferammen er bøter eller fengsel i ett år - jfr. viltlovens 56. Makrellterna er i dag en truet art i Buskerud. Vær med å ta vare på dyrelivet i vår natur! Hole kommune Ringerike kommune I alle tabeller og figurer opereres det med enheten antall hekkende par, som har basis i noe ulik informasjon fra art til art. Når det gjelder artene knoppsvane, kanadagås, hettemåke, fiskemåke og makrellterne refererer antall hekkende par seg til opptalte reir, mens tallene for sothøne, dverglo, vipe og strandsnipe er basert på antall par med hekkeatferd; for sothøne sin del i kombinasjon med opptelling av antall reir på de lokalitetene som egner seg for det. Antall hekkende par med siland er anslått ut fra stasjonære par i området på forsommeren, i kombinasjon med reir og observerte kull seinere i hekkesesongen. Hekkebestandene av kvinand og laksand er basert på antall observerte kull i området, mens stokkand- og toppandtallene er resultat av en kombinasjon av reir i sjøfuglkoloniene og kull på vannet. 7

8 Figur 1a. Kart over hele undersøkelsesområdet med eget utsnitt av Furuøyene. 8

9 Figur 1b. Kart over de nordøstre delene av Tyrifjorden med Sælabonn. 9

10 Figur 1c. Kart over Steinsfjorden og Kroksundet. 10

11 3. Resultater 3.1. Generelle utviklingstrender Hettemåke er den klart dominerende arten antallsmessig i overvåkningsområdet (70-80 % av totalt antall hekkende vannfugler), noe som gjør at endringer i denne bestanden er bestemmende for endringer i totalantall av hekkende vannfugler i systemet. I løpet av tiårsperioden økte det samlede antall hekkende sjøfugl i området fra ca 400 par ved oppstarten av overvåkningen, til mellom 520 og 680 par i perioden før antallet gikk ned til mellom 430 og 460 par i De fleste av de vanligste artene har samlet sett vist en svak økning i sine hekkebestander i løpet av perioden (Tabell 1). Det eneste klare unntaket er makrellterne, mens tendensen hos fiskemåke er noe mer usikker. En art har forsvunnet som hekkefugl i perioden (dverglo), mens tre arter har etablert seg i samme tidsrom (toppand, sildemåke og gråmåke). Toppdykker har også hekket for første gang i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem i løpet av overvåkningsperioden, men foreløpig kan vi ikke snakke om noen fast hekkebestand av denne arten. Tabell 2 viser hekkebestandene av alle registrerte vannfuglarter i løpet av ti-årsperioden. I og med at Furuøyene ikke ble inkludert i overvåkningen før i 1998, har vi foretatt et estimat for hekkebestanden på disse øyene i perioden for å få sammenlignbare tall (se tabelltekst). Tabell 1. Anslått hekkebestand av de mest sentrale vannfuglartene i Steinsfjorden og nordre deler av Tyrifjorden ved overvåkningens oppstart ( ) og i slutten av overvåkningsperioden ( ). Tegnforklaring: ++ = markert økning i perioden, + = positiv bestandsutvikling, (+) = ny hekkefugl i perioden, 0 = uendret bestand, - = negativ bestandsutvikling, - - = markert nedgang i perioden, F = forsvunnet som hekkefugl i løpet av perioden. Art Ved oppstart ( ) Siste del av perioden ( ) Bestandsutvikling Knoppsvane par par + Stokkand ca 5 par ca 10 par + Toppand 0 par 5-10 par (+) Kvinand 5-10 par 5-10 par 0 Siland 8-10 par par + Sothøne 1-2 par par ++ Tjeld 1 par 1-2 par 0 Dverglo 2-3 par 0 par F Hettemåke par par + Fiskemåke par par 0 Sildemåke 0 par 1-2 par (+) Gråmåke 0 par 1-2 par (+) Makrellterne par par

12 Tabell 2. Antall hekkende par med sjøfugl og andre vannfugler i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden i perioden Furuøyene i Nordfjorden ble ikke inkludert i overvåkningen før i 1998, og det er derfor foretatt en estimering av antall hekkende sjøfugl i denne kolonien for perioden (25-50 par hettemåke, tre-syv par fiskemåke og to-fem par makrellterne). Tegnforklaring * = antall ikke registrert. ART Toppdykker Knoppsvane Kanadagås Stokkand * Toppand Kvinand * Siland Laksand * Sothøne * Tjeld Dverglo Strandsnipe * * Hettemåke Fiskemåke Sildemåke Gråmåke Makrellterne SUM Viktige hekkeområder TYRIFJORDEN Furuøyene, Nordfjorden Området ligger sør for Tyristrand utenfor Fure Camping og består av tre små skjær (Nordre, Vestre og Østre Furuøya). På det innerste av skjærene vokser det et par furuer, mens de to andre skjærene er så å si helt vegetasjonsløse. Hekkebestanden består vanligvis av fem-ti par fiskemåker, par hettemåker og noen få makrellternepar. Makrellterne har hekket tre av de fire årene vi har tatt Furuøyene med i vår overvåkning, og alle årene har de hekket på Nordre Furuøya. Stamnesskjæret, Sælabonn Lite skjær helt sør i Svarstadvika. Vegetasjonen består av et par pilekratt og litt starrsump. Skjæret står som regel helt under vann når flommen når sitt maksimum I år med lav vannstand i Tyrifjorden (som i 1992 og i 1997) kan det hekke en større koloni med hettemåke på Stamnesskjæret, men vanligvis består hekkebestanden av ett-to fiskemåkepar og enkelte år ett knoppsvanepar. Lokaliteten er også en ustabil hekkeplass for makrellterne; hekket i 1993 (ett par), 1996 (fem par) og 1997 (seks par) alle år med dårlig ungeproduksjon pga flom. Året før overvåkingen begynte (i 1991), hekket det trolig tjeld på dette skjæret. I overvåkingsperioden har vi ikke konstatert hekking av tjeld i Tyrifjorden. Rytterakerskjærene, Sælabonn Små grasbevokste skjær med en del steiner som stikker opp i nærheten inne ved Rytterakerstranda i Sælabonn. På lav vannstand henger skjærene sammen med stranda innenfor. Vanligvis hekker ett-to par fiskemåke på disse skjærene eller de omkringliggende steinene, mens det enkelte år hekker noen få par med hettemåke. I 1993 hekket ett par med makrellterne. 12

13 Furuøyene i den ytre, vestre delen av Nordfjorden er en viktig hekkeplass for hettemåke, fiskemåke og enkelte år også makrellterne. Bildet fra viser det Vestre Furuøya, som vanligvis har en hettemåkekoloni på omkring 50 par. Foto Viggo Ree Purkøyskjæret Lite og lavt skjær vest for Purkøya med noen vierkjerr som eneste vegetasjon. Mer eller mindre fast hekkeplass for ett fiskemåkepar, mens makrellterne har hekket her to år (1996 og 1997). Det første hekkefunnet av gråmåke i Tyrifjorden ble gjort her i 1997, men arten er ikke senere påvist her. Haraøyskjæret, Storøysundet Et smalt og lite skjær inntil Haraøya på østsida av Storøysundet. Enkelte små furuer og vierkjerr er eneste vegetasjonen på skjæret. Hekkeplass for hettemåke i 1993 (ett par) og makrellterne i 1998 (to par). STEINSFJORDEN Pipøya Mindre holme nord for Braksøya med enkelte furutrær og en del rosekratt. Pipøya var i perioden en viktig hekkeplass for makrellterne med opptil 14 hekkende par. Det er usikkert hvorfor øya senere ikke har blitt benyttet, men trolig har ferdselen innvirkning. Pipøya er en konfliktfylt hekkeplass, da dette er av de mest populære øyene for friluftsliv i Steinsfjorden. Ternene produserte derfor også dårlig de årene det var hekking på øya. For øvrig kan det hekke ett fiskemåke- eller hettemåkepar år om annet, samt strandsnipe nesten årlig. I 1998 hekket kanadagås på øya. Småøyene En samling mindre holmer og skjær utenfor Steinsvika på vestsida av Steinsfjorden. Består av i alt fem lokaliteter (fra sør mot nord); Steintangen, Vestre Småøya, Østre Småøya, Småøyskjæret og Nordre Småøya. Steintangen er et flatt, starrbevokst løsmasseskjær sør for Tvillingøyene (Vestre og Østre Småøya), som raskt settes under vann i flomperioder. Østre og Vestre Småøya forbindes på normal sommervannstand med hverandre med et sumpområde. Disse øyene er, i likhet med Nordre Småøya, forholdsvis høye og bratte kalksteinsrygger med noe spredt buskvegetasjon, mest rosekjerr. Småøyskjæret ligger mellom Østre og Nordre Småøya, er flatere, vegetasjonsløst og settes raskt under vann i flomperioder. Samlet sett er dette det viktigste hekkeområdet for sjøfuglene i Nordre Tyrifjorden våtmarks- 13

14 system. Det er alltid en eller flere større hettemåkekolonier i området (som regel på Vestre Småøya og Steintangen), mens makrellterne er mer uregelmessig. Det hekker gjerne to-fire knoppsvanepar til sammen på øyene, og på de største holmene hekker det flere par med stokkand og toppand hvert år. Steintangen huser en større hettemåke-og makrellternekoloni i år med lav vannstand eller liten/moderat vårflom i Tyrifjorden. Slike år hekker det gjerne også et knoppsvanepar på skjæret. I 2000 var det den største hettemåkekolonien i systemet lokalisert til Steintangen, likeså var den største ternekolonien i 1997 her. Ungeproduksjonen varierer imidlertid betydelig, da området er utsatt for selv små økninger i vannstanden utover sommeren. Vestre Småøya er sammen med Østbråtaskjæret og Furuøyene den mest stabile lokaliteten for hettemåkene, og vanligvis hekker mellom 50 og 200 par på denne øya. Ungeproduksjonen er som oftest også god, med unntak av i 1992 da det hadde vært folk i land (trolig med hund) og drept så å si alle hettemåkeungene. Makrellternene har aldri hekket verken på Vestre eller Østre Småøya. I sumpområdet mellom øyene ligger det vanligvis et knoppsvanereir. Den første kanadagåshekkingen i Steinsfjorden i 1993 var også lokalisert hit, og arten har hekket her år om annet også senere. Hvert år er det en stor hettemåkekoloni på Vestre Småøya sammen med Østbråtaskjæret og Furuøyene er dette de sikreste lokalitetene for arten i våtmarkssystemet. Her er fuglene på vei inn i kolonien igjen etter et besøk her Foto Viggo Ree Østre Småøya er mer ustabil som hekkeplass for hettemåke; bare i 1994 var det litt størrelse på kolonien her (over 70 par). Øya ser imidlertid ut til å være av de beste lokalitetene for stormåker; sildemåke har hekket to år (ett par både i 1999 og 2001) og gråmåke ett år (to par i 2001). Sildemåkehekkingen i 1999 var den første vellykkede hekkingen i innlandet i Buskerud (Larsen m.fl. 1999). På Småøyskjæret har hettemåkene hekket i år med lav vannstand på forsommeren, slik som i 1993, 1999 og i I 1993 var det også en liten ternekoloni her. Nordre Småøya har aldri hatt større kolonier verken av hettemåke eller makrellterne. Det eneste året med hekking av disse artene var i 1999, med hhv fire og to par. Dette skjæret har trolig i likhet med Østre Småøya imidlertid et potensial som hekkeplass for stormåker. I 1999 og 2001 hekket sildemåke her, og samme år gjorde tjeld et mislykket hekkefor- 14

15 søk på øya som er mye benyttet som friluftsområde. Tjuvholmen En kalksteinsholme nordøst for Småøyene med en del krattvegetasjon, vesentlig vierkjerr og rosebusker. År om annet kan det slå seg ned en større koloni både med hettemåke og makrellterne på Tjuvholmen. I 1992 hekket det ca 150 par med hettemåke og par makrellterne på holmen, mens det i 2001 igjen var en hettemåkekoloni her da ble bare 29 reir funnet. Dette året hekket det også mange andepar på øya, bl.a. ble tre toppandreir funnet. Knoppsvane hekket i 1993 og gråmåke i 2000 og Maurøya En forholdsvis stor og høy øy til å være hekkeplass for sjøfugl i Steinsfjorden. Øya er lang og smal, og går som de andre øyene i Steinsfjorden rett nord-sør. På nordre delen vokser det kalkfuruskog med kanelrose og dvergmispel i busksjiktet, mens den søndre delen mangler tresjikt og bare har et glissent eller manglende busksjikt. Enkelte år, og særlig når flommen på et tidlig tidspunkt setter mange av de andre hekkeplassene helt eller delvis under vann, tyr både måker og terner til sørenden av Maurøya som hekkeplass. Makrellterne har hekket i 1994 og i 2001, med hhv 27 og 14 par. Kolonien på 27 par i 1994 er den største vi har registrert i løpet av de ti årene med sjøfuglovervåkning i Steinsfjorden og Tyrifjorden. Hekkesuksessen har vært god for ternene på denne lokaliteten. Hettemåkekoloniene på øya har derimot alltid vært små (under ti par). Ett knoppsvanepar hekker fast på nordspissen eller innsiden av øya. Også en del ender hekker på lokaliteten, og særlig de siste par årene er det funnet mange reir, bl.a. av toppand. I 2001 hekket tjelden på den sørøstre delen av øya. Terneskjæret Mellom Maurøya og Herøya ligger det tre små skjær. Et av disse (det sørligste) har blitt forbundet med Herøya med en molo. Det midterste skjæret har vi valgt å kalle Terneskjæret, da det her gjerne hekker en liten koloni med makrellterne og skjæret fra før var navnløst. På det nordligste skjæret hekker det vanligvis ett par med fiskemåke, og dette tidligere navnløse skjæret har vi derfor gitt navnet Måkeskjæret (for detaljer om navnsetting se Larsen m.fl. 2001). Terneskjæret, som er avlangt, smalt og tilnærmet vegetasjonsløst, er av de viktigste hekkelokalitetene for makrellterne i Steinsfjorden; med hekking i fem av ti år bl.a. årlig i perioden Det er ikke registrert andre hekkende arter på skjæret. Herøytangene Nord for brygga på Herøya (i Herøysundet) går det to langstrakte tanger ut fra øya. Disse har lite vegetasjon og ingen tresetting. Herøytangene er den sikreste hekkeplassen for makrellterne i overvåkingsområdet, med hekking i åtte av ti år. Ofte er det bare ett hekkende par, men i 1993 hekket det 14 par her. År om annet hekker hettemåkene i temmelig stort antall på tangene; i 1993 ble det funnet 47 reir. For øvrig hekker ett-tre fiskemåkepar fast på tangene. Herøytangene er også den viktigste hekkelokaliteten for tjeld i systemet, og den hekket her årlig i perioden , samt i Når dvergloen ennå hekket i området, var dette den viktigste hekkeplassen også for denne vaderarten. I perioden varslet ett par her hvert år. Nordspissen av Herøya Herøya ender i en steil kalksteinsrygg mot nord, og vegetasjonen her minner mye om den på Maurøya med veksling mellom kalkfuruskog og tørrbakkesamfunn. En sjelden gang tyr makrellternene til denne lokaliteten for å hekke, og det kan se ut som om dette er redningen i år med særlig kraftig flom slik tilfellet var i 1995 da 15 reir ble 15

16 funnet her i siste halvdel av juni. Fuglene hadde da trolig lagt om etter et mislykket hekkeforsøk på Herøytangene og Maurøya. Dette året hekket det også ett par tjeld, fire par hettemåke og seks par fiskemåke på lokaliteten. For øvrig legger det seg som regel opp ett knoppsvanepar ytterst på nordvestsida. Suserudskjæret (også kalt Sjørvollskjæret) Et flatt skjær med starrsumper mellom nakne kalksteinsberg og grusstrender. Settes som regel under vann i flomperioder. Suserudskjæret er ustabilt som hekkeplass for sjøfugler fordi det settes så raskt under vann. Men i de årene vannstanden i Steinsfjorden er lav hele forsommeren (slik som i 1992 og 1996), kan det etablere seg en større hettemåkekoloni på skjæret. Makrellterne har hekket her bare to år (1994 og 1997), mens fiskemåke hekker år om annet. Ett knoppsvanepar forsøker hekking på skjæret årvisst, men det er langt imellom hver gang hekkingen lykkes. Som regel tas reiret av flommen i siste halvdel av mai, før eggene har klekt. Suserudskjæret er den siste hekkeplassen for dverglo i overvåkingsområdet, da reir med fire egg ble funnet på steinstranda på vestsida av skjæret i Østbråtaskjæret (også kalt Kavringen) En liten og bratt kalksteinrygg som står opp av vannet i ei lita vik sørvest for Åsa. Skjæret er nærmest vegetasjonsløst, bare enkelte vierbusker klorer seg fast i sprekker i kalksteinen. Nord for skjæret er det en liten stein som forbindes med Østbråtaskjæret på lav vannstand. Også her hekker det sjøfugler de fleste år. Dette er den viktigste enkeltlokaliteten for sjøfuglene i våtmarkssystemet. Her hekker det alltid en stor hettemåkekoloni (fast siden 1994), som også bruker å være den kolonien som produserer flest unger pr hekkende par. De siste årene har hekkebestanden ligget mellom 100 og 170 par. Vanligvis hekker det også en større koloni med makrellterne på skjæret. På det meste har kolonien talt 19 par (1998). Også ternene har produsert bra med unger på denne lokaliteten, noe som skyldes at hettemåkenes tilstedeværelse gjør skjæret svært lite attraktivt som friluftsområde. Østbråtaskjæret er også en viktig hekkeplass for ender, og særlig de siste årene har vi funnet mange andereir her (bl.a. fem stokkandreir, tre toppandreir og to silandreir i 2000). Tjeld hekket på skjæret i 1997 og Holmenskjæret Et lite, vegetasjonsløst skjær sørøst for Åsa, hvor det hekket makrellterne i 1999 og 2000, og som dessuten er fast hekkeplass for ett fiskemåkepar. Bøtet (også kalt Droppen) Et skjær som skiller seg ut fra de andre i Steinsfjorden ved at det er bygd opp av løsmasser (regelmessige, firkantede sandsteinskifersteiner) ikke kalksteinsberg. Navnet har skjæret fått etter at det var fast plass for bøting av garn i tidligere tider. Ligger utenfor Elvika på østsiden av Steinsfjorden. Uregelmessig, men svært viktig hekkeplass for hettemåke. Skjæret kan bli satt helt under vann i kraftige flommer, og det er derfor ikke hvert år hettemåkene slår seg ned her. Men enkelte år kan hele skjæret være dekt med rugende hettemåker, slik som i 1997 da hekkebestanden ble estimert til par. Hekkesuksessen på lokaliteten er imidlertid ofte lav, da Steinsfjorden gjerne stiger utover i hekkesesongen og oversvømmer egg i rugetida eller begrenser arealet over vann så mye etter at ungene er klekt at mange unger hakkes i hjel av større unger. I første halvdel av overvåkingsperioden hekket makrellterne fast på Bøtet, men er siden ikke funnet her. Dette kan bl.a. skyldes at vårflommen har hatt en tendens til å komme tidligere og tidligere de senere årene, slik at Bøtet er delvis oversvømt når ternene etablerer seg i slutten av mai. Av andre arter hekker det ett fiskemåkepar ganske fast på varden midt på skjæret, samt knoppsvane eller kanadagås år om annet på sørspissen. Toppandreir ble funnet på skjæret i

17 Bøtet blir ofte besøkt av fiskere med de forstyrrelser det medfører for fuglelivet på dette vesle skjæret, og i juli 1999 ble det funnet hettemåkeegg som var skrapt sammen inntil ei stor gjedde her (Larsen m.fl. 1999). Gåsa Liten, lang og smal holme innenfor Bøtet. Vegetasjonen består av spredte furutrær med et busksjikt av diverse lauvtrær, samt rosekjerr. Fast hekkeplass for to fiskemåkepar, som deler holmen mellom seg. I tillegg har kanadagås hekket her, og trolig hekker det også ender her år om annet. Avskjæret En holme med noen furutrær og lauvtrær mellom Herøya og Elviktangen. Mindre arealer med starrsump og tørrenger. Vanligvis består hekkebestanden på Avskjæret av i høyden ett fiskemåkepar og/eller ett knoppsvanepar. I 1995 hekket imidlertid to par makrellterner her, og dette året ble også det første hekkefunnet av gråmåke i overvåkingsområdet gjort på Avskjæret. Kanadagås hekket i 1998, men reiret ble predatert trolig av kråke. Andre lokaliteter En del andre holmer og skjær har hekkende knoppsvane og/eller ett eller noen få fiskemåkepar, men kan ikke sies å være betydningsfulle hekkeplasser for sjøfugl. Dette gjelder for eksempel Pålsøya, Amundøya, Svinøya (Grisøya), Tvehjulingen (Tvillingøya), Braksøya, Store Svartøya og Geitekillingen (på sørsida av Geitøya). På den nordøstre delen av Herøya finnes en av de største fiskemåkekoloniene i systemet. Fiskemåkene hekker her både i kortvokste furuer og på bakken. Tidigere (i 1992 og 1993) hekket en liten koloni med fiskemåke (to-fire par) under bergveggen mellom Stamnes og Bønsnes. Av mer spesielle forekomster er det naturlig å trekke fram de to lokalitetene med klippehekkende fiskemåker. Klippehekking hos fiskemåke er uvanlig både langs kysten og i innlandet. I en liten bergvegg sør for Hellerud langs østsida av Steinsfjorden hekker ett-tre par, mens det på sørvestsida av Braksøya hekker ett par fast de seinere årene. De mange grunne buktene og vikene er hekkeplasser for andefugler (spesielt knoppsvane og stokkand) og sothøne, men ikke for måker og terner. Dverglo hekket tidligere i vestre del av Svendsrudvika (nedenfor Berg), men er nå forsvunnet som hekkefugl også her. På denne lokaliteten hekker det også vipe temmelig årvisst. Inne i reservatet på Karlsrudtangen kan imidlertid hettemåkene slå seg til i temmelig store antall i år med lav vannstand i Tyrifjorden utover forsommeren, slik som i 1996 og Ellers hekker det fast ett-to fiskemåkepar i dette området, mens makrellterne bare er funnet hekkende ett år (i 1997 på drivtømmer). Denne lokaliteten er ellers ikke å regne som noen klassisk sjøfuglhekkeplass Artsgjennomgang Toppdykker Podiceps cristatus Toppdykker har med sikkerhet bare hekket/forsøkt hekking to år i overvåkningsområdet i mai 1998 bygde ett par reir i Steinsvika, men dette ble offer for en tidlig og kraftig vårflom. I 1999 ble vellykket hekking gjennomført i Karlsrudtangen naturreservat i Nordfjorden, og ett par ble her sett matende en unge den Ellers har det vært indikasjoner på flere hekkeforsøk i Steinsvika de siste tre-fire årene, mens det er mer usikkert om arten også har forsøkt hekking i takrørområdet ved Åsa innerst i Steinsfjorden. Knoppsvane Cygnus olor Varemerket for Steinsfjorden framfor noe er knoppsvanene som preger våtmarksområdene i hele den isfrie perioden. Hekkebestanden har i overvåkningsperioden vært temmelig stabil, med en fallende tendens i 2001 etter en topp på slutten av 1990-tallet. Arten har imidlertid ikke hekket lenge i våtmarkssystemet den første hekkingen i Steinsfjorden ble rapportert i 1980, og den kraftigste veksten i bestanden skjedde i perioden (Larsen 1999a). 17

18 antall par Knoppsvane Figur 2. Hekkebestanden av knoppsvane i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden i perioden Fordeling mellom knoppsvanepar i Tyrifjorden og Steinsfjorden hekkesuksessen noe bedre pga at Knut Røine satte flåter under knoppsvanereirene før flommen. Etter at han sluttet med dette, etter sommeren 1994, har ungeproduksjonen variert mer naturlig. Selv i et godt år er imidlertid produksjonen langt under det som er vanlig i bestanden på Hadeland der svanene hekker i innsjøer og tjern uten så store vannstandsvariasjoner. Undersøkelser av hekkebestanden i Oppland i 1989 viste et gjennomsnitt på 5,4 unger ved klekking, som sank til 2,4 unger i første halvdel av november (Gaarder 1990). Over 80 % av disse knoppsvanene hekket på Hadeland. I 1991 sank gjennomsnittlig kullstørrelse fra 4,3 når ungene var to-fem uker gamle til 2,7 ved flygedyktig alder på hekkelokalitetene på Hadeland (Larsen 1991). Hekkebestanden på Hadeland var på denne tida på par. 100 prosent Steinsfjorden Tyrifjorden Figur 3. Prosentvis fordeling mellom knoppsvanepar i Steinsfjorden og Tyrifjorden Steinsfjorden er fortsatt det viktigste hekkeområdet for knoppsvane i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, men i siste halvdel av overvåkningsperioden har andelen som hekker i Tyrifjorden økt (Figur 3). Særlig øyene sør i Steinsfjorden, samt Småøyene/Steinsvikaområdet og Åsa har mange hekkende knoppsvanepar. I Tyrifjorden hekker flest par i Sælabonn. Ungeproduksjonen til knoppsvanene i området varierer betydelig fra år til år, og er i hovedsak bestemt av tidspunktet og intensiteten til vårflommen. En tidlig (før klekking) og kraftig flom (som i 2001) kan nærmest gi en total svikt i ungeproduksjonen, mens en moderat og sein flom (som i 1997) gir en forholdsvis god ungeproduksjon (Figur 4). I første halvdel av overvåkningsperioden var unger/par 1,8 1,6 1,4 1,2 1 0,8 0,6 0,4 0,2 0 Produksjon knoppsvane Figur 4. Ungeproduksjon hos knoppsvane i Steinsfjorden og nordre deler av Tyrifjorden i perioden Kanadagås Branta canadensis Det ser ut til at kanadagåsa forblir en svært fåtallig hekkefugl i våtmarkssystemet. Den etablerte seg i Steinsfjorden i 1994, og fortsatt er det her de fleste hekkefunnene blir gjort helst på Småøyene. Bare tre ganger har den hekket i Tyrifjorden; i Sælabonn i 1996 og 1997 og på Storøya i Det er noe overraskende at kanadagåsa ikke øker mer i antall i Steinsfjorden, som burde være et ideelt hekkeområde for arten. I Dokkadeltaet i nordenden av Randsfjorden har den økt kraftig de siste årene (Larsen og Høitomt 2001), og i 2001 hekket syv par her (Geir Høitomt pers. medd.). 18

19 Stokkand Anas platyrhynchos Stokkanda er den vanligste andearten i overvåkningsområdet, og det hekker nok en del flere par enn det vi registrerer med vår metodikk. Flere par hekker innenfor sivbelter og opp langs elver og bekker (særlig i Tyrifjorden), mens vi bare får med oss de som legger reiret i sjøfuglkoloniene. Antall reir i sjøfuglkoloniene varierer en del fra år til år (Figur 5), og det er en svak tendens til økning på slutten av overvåkningsperioden. Som regel blir det funnet flest stokkandreir på Småøyene og Tjuvholmen, men i likhet med toppanda tyr den gjerne til hettemåkekolonier (pga beskyttelsen mot predatorer) og hekker derfor ofte på Østbråtaskjæret, Bøtet og Maurøya. I Tyrifjorden hekker de fleste parene innenfor sivbelter i Sælabonn, og vi observerer her bare mer eller mindre tilfeldig ungekull på vannet. antall par Stokkand Figur 5. Hekkebestanden av stokkand i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden i perioden Stokkandunger i reiret på Tjuvholmen i Steinsfjorden De siste årene har det hekket mange andepar på denne holmen, som ligger utenfor Småøyene. Foto Viggo Ree 19

20 Toppand Aythya fuligula Etableringen og den raske veksten i hekkebestanden av toppand har vært av de mest interessante fenomenene å studere i løpet av overvåkningsperioden. Det første hekkefunnet ble gjort i Svarstadvika i Sælabonn, der en hunn med tre unger ble sett Etter det har toppanda hekket hvert år, og de siste to årene har bestanden økt fra to til ni par. Disse årene har alle reirene blitt funnet i sjøfuglkolonier i Steinsfjorden, og i 2001 ble det funnet tre reir både på Tjuvholmen og på sørspissen av Maurøya - så arten kan hekke ganske tett der forholdene er optimale. Hekkesuksessen til toppendene i systemet ser ut til å være god. Kullene med nesten flyvedyktige unger vi ser i juli teller som oftest trefem unger (som eksempel ble det registrert tre kull med hhv tre, fire og fem unger i Vikbukta ). De store mengdene med vasspest i Steinsfjorden er trolig god næring for toppandungene. antall par Toppand Figur 6. Hekkebestanden av toppand i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden i perioden Det blir spennende å følge utviklingen i denne populasjonen; hvor mange par er det plass til i overvåkningsområdet, vil den begynne å hekke i Tyrifjorden når Steinsfjorden er fylt opp, osv.? Kvinand Bucephala clangula Vårt overvåkningsopplegg gjør at vi kun registrerer vellykkede hekkinger av kvinand (ungekull på vannet), og vi får derfor ikke noe fullgodt bilde av bestandsutviklingen. De dataene vi samler blir mer som en indikasjon på endringer i bestandsnivået, samt en pekepinn på ungeproduksjonen. Av Figur 7 kan vi se en svak tendens til økning i bestand i løpet av overvåkningsperioden. Samlet vil vi anta at det hekker om lag par i vårt undersøkelsesområde. antall par Kvinand Figur 7. Registrerte ungekull av kvinand i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden i perioden De fleste kullene blir sett i Herøysundet, øst for Åsa, i søndre del av Steinsfjorden og i Sælabonn. Som hos toppand ligger et normalt kull på tre-fem unger når de begynner å nærme seg flyvedyktig alder i slutten av juli. Siland Mergus serrator Når det gjelder siland har vi valgt å benytte takseringer av stasjonære fugler i etableringsfasen (slutten av mai/begynnelsen av juni) som mål på hekkebestanden. Dette er gjort fordi arten hekker seint, og selv under vår andre båttur i midten av juni har de færrest hunnene lagt seg på reir. Hvor mange av de stasjonære parene som faktisk går til hekking vet vi ikke, men vi registrerer aldri tilnærmelsesvis så mange ungekull i juli/august som par i mai/juni. Antall stasjonære par i etableringsfasen har variert betydelig. Etter å ha vært nede på et svært lavt nivå i midten av perioden, har bestanden tatt seg opp igjen mot slutten av tiårsperioden (Figur 8). Samlet sett viser arten en positiv bestandsutvikling, noe som også understøttes av at vi de siste årene har funnet flere reir i sjøfuglkoloniene i Steinsfjorden og observert flere kull på vannet. Silendene hekker spredt i hele overvåkningsområdet, og selv om de få reirene vi har funnet har vært i sjøfuglkolonier i Steinsfjorden, er det like mange par i etableringsfasen i Tyri- 20

21 fjorden. Silendene hekker bl.a. under steiner og i sprekker i fjellet og trykker hardt, noe som er en viktig årsak til at vi finner så få reir. Vi har for lite grunnlagsdata til å si noe om ungeproduksjonen hos siland i våtmarkssystemet. antall par Siland Figur 8. Antall stasjonære par av siland i mai/juni i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden i perioden Laksand Mergus merganser I likhet med kvinand får vi ikke oversikt over alle laksandparene som hekker i området vi registrerer bare et fåtall kull på vannet utover sommeren (som oftest ett-to). Vanligvis er det omkring Storøya og Purkøya i Tyrifjorden vi finner ungekullene; bare en gang har vi sett ungekull i Steinsfjorden. Hekkebestanden ligger trolig på fem-ti par i hele overvåkningsområdet. Sothøne Fulica atra Hekkebestanden av sothøne økte svært raskt tidlig i overvåkningsperioden fra ett-to par ved oppstart til i underkant av 15 par i Etter to dårlige år (1996 og 1997) økte bestanden igjen og ligger nå ganske stabilt i overkant av 15 par i området. I tillegg hekker det noen par både i Juveren og Synneren innenfor Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem. I 1996 og 1997 var sothønene nesten helt borte fra området (Figur 9), mens de hekket i større antall enn normalt i kroksjøene. Dette har sammenheng med vannstanden i Tyrifjorden. Disse årene ble fjorden fylt opp svært seint, i etableringsperioden for sothønene (begynnelsen av mai), hadde vannet ennå ikke nådd inn til sivbeltene på artens beste hekkeplasser. De valgte derfor å bevege seg over i kroksjøene for å hekke, der dette ikke er noe problem for arten. Ved oppstarten av overvåkningen hekket de få sothøneparene vi kjente til i takrørbeltet inne i Åsa. Fra 1994 av begynte sothønene å hekke i Steinsvika, og dette har siden vært kjerneområdet i overvåkningsområdet. For øvrig hekker det flere par i Sælabonn, både i Svarstadvika og Svendsrudvika, samt enkeltpar (ikke årlig) ved Bjørketangen og i bukta sørøst for Sundvollen i Tyrifjorden. I Vikbukta kan det enkelte år hekke opptil tre-fire par i dunkjevlebestandene vest for Grantangen og nordøst for Vik camping, mens det andre år er tomt for sothøner. Trolig har dette sammenheng med forekomsten av vasspest, som er en viktig næringsplante for sothøna i Steinsfjorden (Larsen 1999a). antall par Sothøne Figur 9. Antall hekkende sothønepar i Steinsfjorden og nordre del av Tyrifjorden i perioden Hekkesuksessen for sothønene varierer mye fra år til år, og følger samme mønster som knoppsvane. Disse artene er følsomme for kraftige vannstandshevinger i midten/slutten av mai slik at en tidlig og kraftig flom som regel fører til at det første hekkeforsøket mislykkes. Sothønene legger normalt to kull, og i Tyrifjorden og Steinsfjorden er det som oftest det andre kullet som gir resultater. Tjeld Haematopus ostralegus En tidligere marint tilknyttet art som de siste årene også har hekket i innlandet i Sør- Norge. I hele overvåkningsperioden har det hekket ett par i Steinsfjorden, unntatt i 1996 da det ikke ble konstatert at de gikk til hekking. 21

22 Året før overvåkningen tok til, hekket imidlertid ett par på Bønsnesskjæret i Sælabonn. Kun ett år har vi bekreftet vellykket hekking i systemet. I 2000 fikk paret fram minst en unge (som for øvrig ble ringmerket). Den mest benyttede hekkeplassen er tangene nordvest på Herøya (Tabell 3). Denne lokaliteten er utsatt for forstyrrelser, og dette er nok årsaken til artens dårlige hekkesuksess. I Mjøsa har hekkebestanden av tjeld økt til nærmere 15 par i løpet av 1990-tallet (Larsen 1999b). Grunnen til at vi ikke har opplevd denne samme veksten i hekkebestanden i Steinsfjorden kan trolig tilskrives dårlig hekkesuksess forårsaket av menneskelige forstyrrelser. Dverglo Charadrius dubius Dvergloen har ikke blitt funnet hekkende i overvåkningsområdet de siste fire årene og kan ha forsvunnet som hekkefugl fra denne delen av Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem. Den hekker fortsatt i tilknytning til industriområder omkring Hønefoss og trolig også på strendene i Nordfjorden, hvor den ses årlig i hekketida. Tabell 3. Hekkeplasser for tjeld i Steinsfjorden i perioden Lokalitet År med hekking Herøytangene 1992, 1993, 1994, 1995, 2000 Østbråtaskjæret 1997, 1998 Nordre Småøya 1999 Maurøya 2001 Det eneste reiret av dverglo vi har funnet i løpet av ti-årsperioden Suserudskjæret i Steinsfjorden Foto Viggo Ree I første halvdel av overvåkningsperioden hekket to-tre par i overvåkningsområdet, bl.a. fast på Herøytangene og i den vestre delen av Svendsrudvika. De siste årene er det ingen indikasjoner på hekking på disse lokalitetene. Arten er rødlistet som sjelden i Norge (Direktoratet for naturforvaltning 1999), og dette er nok en brikke i dokumentasjonen av artens tilbakegang i Sør-Norge. For dvergloens del er det trolig en kombinasjon av økt forstyrrelse og en tendens til stadig tidligere vårflom i Tyrifjorden og Steinsfjorden som har ført til at arten har blitt borte. I 1997 som er det siste 22

23 året med hekking i overvåkningsområdet kom vårflommen svært seint. Tabell 4. Hekkeplasser for dverglo i Steinsfjorden i perioden Lokalitet År med hekking Herøytangene 1992, 1993, 1994 Svendsrudvika 1992, 1993, 1994 Suserudskjæret 1997 Strandsnipe Actitis hypoleucos Denne arten hekker spredt i hele våtmarkssystemet, helst på øyer eller nes. Vi fanger bare opp en liten del av hele bestanden de som hekker i tilknytning til sjøfuglkoloniene. Ut fra dette synes bestanden å være temmelig stabil. I hele Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem ble det registrert par i 1998 (Larsen m.fl. 1999b), men trolig ligger bestanden totalt på nærmere 30 par. Vi har ikke data på hekkesuksess når det gjelder strandsnipe. Hettemåke Larus ribibundus Den mest tallrike sjøfuglen både i Steinsfjorden og Tyrifjorden, og det er svingninger i denne bestanden som gjennom hele overvåkningsperioden har bestemt endringene i det samlede antall hekkende sjøfugler i systemet. Hekkebestanden var noenlunde stabil fram til en kraftig økning skjedde i 1997 fra par til over 500 par. Siden har bestanden stabilisert seg mellom 300 og 400 par, med unntak av i 2000 da det hekket i underkant av 500 par i området. Perioden sett under ett har ikke bestandsstørrelsen endret seg vesentlig. (Furuøyene ble ikke undersøkt før i 1998, og det er i Tabell 2 og Figur 10 og 11 gjort et anslag på at mellom 25 og 50 par hekket her i perioden ). Steinsfjorden har gjennom hele overvåkningsperioden vært det viktigste hekkeområdet for hettemåkene i systemet (Figur 15), mens Østbråtaskjæret sørvest for Åsa har utmerket seg som den mest stabile kolonien i siste halvdel av overvåkningen både i antall og mht til god ungeproduksjon. Også Furuøyene har vist seg å være en stabil og god hekkeplass for hettemåkene. antall par prosent Hettemåke Figur 10. Antall par med hekkende hettemåker i Steinsfjorden og Tyrifjorden i perioden unger/par Fordeling mellom hettemåkepar i Tyrifjorden og Steinsfjorden ,5 2 1,5 1 0, Steinsfjorden Tyrifjorden Figur 11. Prosentvis fordeling mellom antall hekkende hettemåkepar i Steinsfjorden og Tyrifjorden Produksjon hettemåke Figur 12. Ungeproduksjon hos hettemåke i Steinsfjorden og nordre deler av Tyrifjorden i perioden Andre kolonier er mer ustabile, men som regel er det alltid en større koloni på Vestre Småøya eller på Steintangen rett sør for denne. Unntaket var i 1992 da hettemåke hadde etablert seg 23

24 med en stor koloni (ca 150 par) på Tjuvholmen som også ligger i det samme arkipelet. Også på Bøtet utenfor Elvika langs østsida av Steinsfjorden har det vært mange år med hekking, og da helst i år med lav vannstand helt ut i juni slik som i 1997 da det hekket par med hettemåke her; den suverent største kolonien i systemet i løpet av overvåkningen. For øvrig kan det i år med lav vannstand også være større kolonier i Karlsrudtangen naturreservat, på Stamnesskjæret sørvest i Sælabonn og på Suserudskjæret nord for Herøya (Tabell 5). Ungeproduksjonen til hettemåkene har variert betydelig i overvåkningsperioden, og det er først og fremst tidspunktet og intensiteten i flommen som styrer variasjonene. En tidlig og kraftig flom kan føre til at de aller fleste reirene i de mest utsatte koloniene settes under vann. Hettemåkene legger da gjerne om igjen på andre og høyere øyer i nærheten. Både Østbråtaskjæret og Vestre Småøya er imidlertid såpass høye at de aller fleste reirene berger på disse lokalitetene. De mest utsatte koloniene for flom er Karlsrudtangen, Stamnesskjæret, Suserudskjæret og Bøtet og disse benyttes da helst også i år med lav vannstand (som for eksempel i 1996 og I slike år kan hettemåkene produsere svært bra, og helt opp mot to unger pr hekkende par. De store hettemåkekoloniene er i liten grad utsatt for forstyrrelser fra mennesker, pga artens aggressive atferd ved reiret. Disse koloniene blir også fort såpass tilsølt med møkk at de blir lite attraktive for friluftsfolket. I mindre kolonier (og gjerne blandingskolonier med makrellterne eller fiskemåke) derimot kan forstyrrelser føre til nedsatt hekkesuksess. Vi har to konkrete eksempler på faunakriminalitet knyttet til hettemåkekolonier i Steinsfjorden. I 1994 ble det funnet 57 døde unger i kolonien på Vestre Småøya; alle slått i hjel i reiret (Larsen 1994). På Bøtet hadde fiskere skrapt sammen egg inntil ei stor gjedde i 1999 (Larsen m.fl. 1999). Små hettemåkeunger på Østbråtaskjæret i Steinsfjorden Dette er som regel den kolonien som produserer best hvert år. Foto Viggo Ree 24

25 Tabell 5. Hekkeplasser for hettemåke i Steinsfjorden og Tyrifjorden i perioden Tallene angir antall hekkende par. Tallene vil ikke alltid avspeile samlet hekkebestand det enkelte år pga av omlegginger og flyttinger etter flom og/eller forstyrrelser. * = lokaliteten ikke undersøkt. Lokalitet Furuøyene (vestre) * * * * * * Furuøyene (midtre) * * * * * * min Furuøyene (søndre) * * * * * * 4 4. Karlsrudtangen Stamnesskjæret Rytterakerskjæret Furuholmskjæret 1 8. Pipøya Steintangen Vestre Småøya Østre Småøya Småøyskjæret Nordre Småøya Tjuvholmen Maurøya Terneskjæret Herøytangene Suserudskjæret Østbråtaskjæret Bøtet min Fiskemåke Larus canus Hekkebestanden av fiskemåke økte jevnt utover 1990-tallet og nådde en topp i 1998, men har etter det gått raskt tilbake og i 2001 hekket det færre par enn ved oppstarten av overvåkningen (Figur 13). En del par hekker i trær langs bredden av Tyrifjorden, så vi fanger ikke opp hele hekkebestanden i vår overvåkning. I hele Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem ble det registrert par i 1998 (Larsen m.fl. 1999). De beste hekkeplassene for fiskemåke har vært stabile gjennom hele overvåkningsperioden. Flest par har hekket på nordøstsiden av Herøya (fem-ti par) og på Furuøyene (fem-ti par i perioden ). Utenom disse koloniene hekker det fast ett-tre par på Stamnesskjæret, Rytterakerskjæret sør øst i Sælabonn, på Småøyene, i en bergvegg langs østsida av Steinsfjorden og på Gåsa utenfor Elvika. Det er fast klippehekking også i en liten vegg på vestsida av Braksøya. antall par Fiskemåke Figur 13. Antall par med hekkende fiskemåker i Steinsfjorden og Tyrifjorden i perioden Ungeproduksjonen hos fiskemåke varierer ikke like mye som hos hettemåke, da fiskemåkene hekker på lokaliteter som er mindre utsatt for flom (bla. i trær og på berghyller). I hettemåkekoloniene finner vi som oftest fiskemåkereirene på de høyeste partiene. 25

26 Sildemåke Larus fuscus I 1999 ble sildemåke funnet hekkende for første gang i innlandet i Buskerud da reir ble lokalisert både på Nordre og Østre Småøya. På sistnevnte lokalitet fikk sildemåkene fram to unger, mens de mislyktes på Nordre Småøya trolig pga forstyrrelser fra folk. Både i 2000 og 2001 har sildemåkene vært tilstede på Småøyene i hekkesesongen, men bare i 2001 ble det med sikkerhet påvist hekking da det ble funnet ett reir på Nordre Småøya. Også dette året ble hekkingen på denne lokaliteten spolert av folk (bålrester observert i nærheten av reiret). Tabell 6. Hekkeplasser for sildemåke i Steinsfjorden Lokalitet År Antall par Østre Småøya Nordre Småøya 1999 og De første sildemåkeungene som er klekt i Steinsfjorden; Østre Småøya Foto Viggo Ree Det er sannsynlig at hekkebestanden av sildemåke kan øke i Steinsfjorden framover. I Mjøsa hekker nå mellom 15 og 20 par (Larsen 2002a), og her etablerte arten seg i 1998 (Tøråsen 1998). Også Tyrifjorden har gunstige hekkeplasser for arten, bl.a. Furuøyene og Purkøyskjæret (vest for Purkøya). Gråmåke Larus argentatus Gråmåka er også en forholdsvis ny hekkefugl i Tyrifjorden/Steinsfjorden. Den første hekkingen ble konstatert på Avskjæret i Steinsfjorden i Siden har den hekket på Purkøyskjæret (1997), på Tjuvholmen (2000 og 2001) og på Østre Småøya (2 par i 2001). Hekkesuksessen har vært overveiende dårlig, med en eller to unger produsert for de parene som har hatt vellykket hekking. Det er også rimelig å anta at gråmåkebestanden i Steinsfjorden kan øke en god del framover. I Mjøsa hekker par og tendensen er svakt økende de siste tre årene (Larsen 2002a), mens bestandsøkningen i Oslofjorden har vært markant de siste årene (Andersen & Bergan 1999). Som for sildemåke kan 26

27 også enkelte skjær i Tyrifjorden egne seg som hekkeplass, ikke minst Furuøyene. Tabell 7. Hekkeplasser for gråmåke i Tyrifjorden og Steinsfjorden Lokalitet År Antall par Avskjæret Purkøyskjæret Tjuvholmen 2000 og Østre Småøya Makrellterne Sterna hirundo Av de mer tallrike sjøfuglartene i området er dette den eneste arten som viser en markert negativ langtidstrend. Fra en hekkebestand på mellom 35 og 45 par i første halvdel av overvåkingsperioden sank bestanden til omkring ti par i 1999 og I 2001 kom en gledelig oppgang til 17 par. Makrellternas status som hensynskrevende/hensynskrevende og fåtallig på Buskeruds liste over truede arter (Fylkesmannen i Buskerud og Buskerud fylkeskommune 1997) gjør det ekstra viktig å følge med på artens bestandsutvikling, og Steinsfjorden er et av fylkets aller viktigste hekkeområder for arten. På lokalitetene i Buskeruds del av Oslofjorden har den vist noe av samme utvikling som i Steinsfjorden, med en nedgang fra mellom 50 og 90 par i perioden til 14 par i 1999 (Jensen m.fl. 1999) og også her en oppgang i 2001; til 54 par (Andersen & Bergan 2001). I likhet med forholdene langs kysten skifter makrellternene i stor utstrekning hekkeplass fra år til år også i Steinsfjorden og Tyrifjorden. Steinsfjorden har imidlertid alltid de viktigste koloniene (Tabell 8). I år med lav vannstand på forsommeren kan ternene velge å legge koloniene til flate skjær med grusstrender, slik som for eksempel Steintangen i Småøyene, Bøtet utenfor Elvika eller Stamnesskjæret i Sælabonn. Vanligvis starter ternene hekkingen når fjorden er på sitt maksimum under vårflommen, dvs. i slutten av mai og koloniene legges da på noen høyere øyer/skjær. Den plasserer da helst reirene i de mange sprekkene i kalksteinen på øyene i Steinsfjorden. De mest benyttede lokalitetene er Østbråtaskjæret, Pipøya, Tjuvholmen og Maurøya. I ekstreme flomsituasjoner har også nordspissen av Herøya blitt brukt som hekkelokalitet. Andre mye benyttede hekkeplasser er Terneskjæret innenfor Maurøya og det innerste av skjærene i Furuøyene. Det største problemet for makrellternene i området er dårlig ungeproduksjon pga forstyrrelser i hekketida. Trolig er det dette som har ført til den jevnt avtagende bestanden i overvåkingsområdet. Problemet forsterkes når forholdene for båtutfart er gode i juni og begynnelsen av juli, og når ternene hekker utenom hettemåkekoloniene. Mye støy og møkk gjør måkekoloniene lite attraktive som rasteplasser, og ternene får derfor fred dersom de velger å hekke i disse. Som regel hekker omkring halvparten av parene i større hettemåkekolonier. Som et eksempel på forstyrrelser i ternekoloniene kan nevnes forholdene på Pipøya i juli 1997, da folk slo seg ned helt inntil informasjonsskiltet for et lengre opphold på øya og bl.a. slapp løs en hund (Fekjær & Ree 1997). 27

28 Så å si flygedyktig makrellterneunge på Østbråtaskjæret i Steinsfjorden Ternene skifter hekkeplass ofte, og det er ikke hvert år denne hekkeplassen blir benyttet (se Tabell 8). Foto Viggo Ree Det økte fokuset på å forbedre ternenes hekkesuksess i området de siste fire-fem årene gjennom informasjonsopplegget som er beskrevet i innledningskapitelet kan på slutten av overvåkingsperioden omsider ha begynt å få sin tiltenkte effekt. I 2000 og 2001 har ternenes hekkesuksess vært svært god. Ternene går til hekking fire eller fem år gamle, slik at en dårlig hekkesesong et år vil ha innvirkning på rekrutteringen til hekkebestanden først etter tilsvarende lang tid og 1995 var absolutte bunnår når det gjelder ungeproduksjon for ternene i overvåkingsområdet (Figur 15). Utslaget på hekkebestanden skulle da altså komme i perioden noe som kan leses svært tydelig i Figur 14! Dette skulle med all mulig tydelighet demonstrere hvor viktig det er å opprettholde en god ungeproduksjon for at vi skal beholde en livskraftig bestand av makrellterne i Steinsfjorden/Tyrifjorden. antall par Makrellterne Figur 14. Antall par med hekkende makrellterner i Steinsfjorden og Tyrifjorden i perioden

29 Tabell 8. Hekkeplasser for makrellterne i Steinsfjorden og Tyrifjorden i perioden Tallene angir antall hekkende par. Tallene vil ikke alltid avspeile samlet hekkebestand det enkelte år pga av omlegginger og flyttinger pga flom og/eller forstyrrelser. * = lokaliteten ikke undersøkt. Lokalitet Furuøyene (vestre) * * * * * * Karlsrudtangen 1 3. Stamnesskjæret Rytterakerskjæret 1 4. Purkøyskjæret Geitøyskjæret 1 6. Furuholmskjæret 2 7. Pipøya Steintangen Småøyskjæret Nordre Småøya Tjuvholmen Maurøya Terneskjæret Herøytangene Nordspissen av Herøya Suserudskjæret 1 2 (Sjørvollskjæret) 16. Østbråtaskjæret Holmenskjæret Bøtet Avskjæret Hekkesuksess Sjøfuglenes hekkesuksess har variert mye gjennom ti-årsperioden ungeproduksjonen for de artene vi har best data på er vist i Figur 15. unger/par 2,5 2 1,5 1 0,5 0 Ungeproduksjon knoppsvane hettemåke makrellterne Figur 15. Ungeproduksjon hos knoppsvane, hettemåke og makrellterne i Steinsfjorden og Tyrifjorden i perioden mens makrellterna viser et noe annet mønster. Årsaken til dette er at knoppsvanene og hettemåkene legger egg tidligere enn ternene, og er mer utsatt for vårflommen som normalt er på sitt høyeste i slutten av mai. Ternene er da i etableringsfasen, og bare de færreste av parene har lagt egg. Ternene er også de som er mest utsatte for menneskelige forstyrrelser, så selv om de unngår flommen er de ekstra utsatte dersom det er mye fint utfartsvær i juni og første halvdel av juli. Informasjonsopplegget som vi driver i samarbeid med Hole og Ringerike kommuner kan se ut til å ha båret frukter de siste årene. Skiltene som settes opp i de største måke- og ternekoloniene i slutten av mai/begynnelsen av juni hvert år, blir nå omsider respektert av de fleste. Trolig var det årsaken til at ternene hadde en bedre sesong enn de andre sjøfuglene i 2001 (Larsen m.fl. 2001). Figuren viser bla. at ungeproduksjonen til hettemåke og knoppsvane stort sett samvarierer, 29

30 3.5 Ringmerking Fra og med 1997 har Oslo og Akershus Ringmerkingsgruppe stått for ungemerking i de største måke- og ternekoloniene i overvåkingsområdet. En samlet oversikt over merkingene er vist i Tabell 9. Etterhvert har det også blitt noen gjenfunn så langt nesten bare av hettemåker (Tabell 10). To av gjenfunnene er døde fugler i eller i umiddelbar nærhet til kolonien på Furuøyene, mens en fugl er funnet død i Sørøst-Norge samme høst. De fire siste hettemåkegjenfunnene skriver seg fra overvintringsområdene på De britiske øyene. Tabell 9. Ringmerking av sjøfugler i Steinsfjorden og Tyrifjorden i perioden Art Sum Tjeld 1 1 Hettemåke Fiskemåke Sildemåke 2 2 Gråmåke Makrellterne Bjørn Harald Larsen med nesten flygedyktig makrellterneunge på Pipøya Så langt har vi merket 72 makrellterner og fått et gjenfunn fra Namibia i desember 2001! Foto Viggo Ree Vårt foreløpig eneste gjenfunn av makrellterne er en unge som ble merket på Maurøya (ringnr. NOS ) og kontrollert og satt på ny ring i tillegg til den gamle i Namibia Tabell 10. Gjenfunn av hettemåker merket som reirunger i Steinsfjorden og Tyrifjorden. Merket Gjenfunnet Østbråtaskjæret Funnet død Furuøyene Østbråtaskjæret Avlest Suffolf, England Furuøyene Funnet død Tyristrand Furuøyene Funnet død Bygdøy, Oslo Furuøyene Avlest Glasgow, Skottland Østre Småøya Avlest Northumberland, England Østbråtaskjæret Avlest Lake Lancashire, England

31 4. Diskusjon 4.1 Bestandsutvikling Sett i et noe lengre tidsperspektiv enn vår overvåking er mange av artene som hekker i Steinsfjorden og Tyrifjorden nye hekkefugler i området, eller har økt betydelig i antall de siste tiårene. Dette gjelder for eksempel knoppsvane, kanadagås, hettemåke og makrellterne som i følge lokalkjente ikke er noen gammel hekkefugl i Steinsfjorden (K. Røine pers. medd.). Arter som stokkand, siland og fiskemåke derimot har trolig hekket i området over svært lang tid, og det finnes ikke belegg for å hevde at bestandene har endret seg vesentlig. I løpet av overvåkingsperioden kan vi dele de faste hekkeartene inn i følgende kategorier når det gjelder bestandsutvikling: Arter som har økt i antall: stokkand, siland, sothøne og hettemåke. Arter som har stabile bestander eller ikke viser noen spesielle trend: knoppsvane, kanadagås, tjeld og fiskemåke. Arter som har gått sterkt tilbake: dverglo og makrellterne. Økningene i hekkebestandene til endene kan trolig tilskrives mildere vintrer. Dette fører til at endene er i bedre kondisjon når hekkingen tar til og sjansene for vellykket hekking øker. Mange av de stabile artene er også standfugler (knoppsvane, kanadagås og fiskemåke), men uten at bestandene har vist noen klar økning. Sett over et 20-års perspektiv har imidlertid knoppsvanebestanden økt betydelig i Steinsfjorden, mens kanadagåsa har etablert seg som hekkefugl i samme periode. Utviklingen i måkebestandene i denne tidsperioden vet vi for lite om til å si noe nærmere om. Hekkebestanden av hettemåke har gått markert tilbake i hele Sørøst-Norge i løpet av 1990-tallet. I artens viktigste hekkeområde i Sør-Norge Indre Oslofjord har bestanden avtatt fra par i perioden til par i 2001 (Andersen & Bergan 2001). Også langs Østfoldkysten har tilbakegangen vært dramatisk; fra par fram til 1997 til par i perioden (Martinsen 2002). Også i Buskeruds del av Oslofjorden (Jensen m.fl. 2001) og i Oppland (Opheim 1997) har hettemåkebestanden avtatt betydelig i løpet av de siste årene. Nordre Tyrifjorden er således et av svært få områder i Sørøst-Norge hvor hettemåkebestanden fortsatt er stabil faktisk har det vært en svak tendens til økning de siste årene. Det er betegnende at det er rødlisteartene som sliter blant vannfuglene i overvåkningsområdet. Dverglo plassert i kategori sjelden i den nasjonale rødlista (Direktoratet for naturforvaltning 1999) ser ut til å ha forsvunnet som hekkefugl fra selve overvåkningsområdet i løpet av perioden. Den siste sikre hekkingen ble registrert i 1997; før det hekket ett-tre par årlig. Fortsatt hekker den trolig årlig i Nordfjorden. I Indre Oslofjord forsvant dverglo som hekkefugl fra sjøfuglkoloniene på tallet, mens den fortsatt kan hevde territorium på Fornebulandet (Bergan 2000). Makrellterne hensynskrevende/ hensynskrevende og fåtallig i Buskeruds liste over truete arter (Fylkesmannen i Buskerud og Buskerud fylkeskommune 1997) er den eneste av de mer tallrike artene som viser en markert bestandsnedgang. Dette bidrar til å styrke disse artenes stilling på rødlistene, og det er viktig at forvaltningstiltak i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem retter seg spesielt mot å bedre hekkeforholdene for disse artene. Makrellterna har problemer også i flere andre nærliggende områder hvor det utføres sjøfuglovervåking; både i Buskeruds del av Oslofjorden (Jensen m.fl. 2001) og i Indre Oslofjord (Andersen & Bergan 1999) er den langsiktige trenden negativ. Langs Østfoldkysten har antall hekkende par variert mye innenfor perioden , med en positiv tendens fra 1992 til 1997, men avtagende igjen fra før det også her var en økning i 2001 (Martinsen 2002). 31

32 4.2 Nye elementer i hekkefaunaen I løpet av overvåkingsperioden har tre nye arter etablert seg som hekkefugler i Nordre Tyrifjorden toppand, sildemåke og gråmåke. Det var ingen overraskelse at toppanda skulle begynne å hekke i sjøfuglkoloniene i Steinsfjorden, slik den også gjør det bl.a. i Buskeruds del av Oslofjorden (Jensen m.fl. 2001). Men det har vært interessant å følge den store økningen som har skjedd de siste par årene (fra to reir i 1999 til ni reir i 2001). Det skal også bli spennende å se når arten når et metningsnivå i Steinsfjorden, og om den da begynner å hekke også i Tyrifjorden. I Buskeruds del av Oslofjorden hekker om lag like mange toppandpar som i Steinsfjorden (Jensen m.fl. 2001). I Indre Oslofjord derimot har toppanda forsvunnet som hekkefugl i løpet av de siste årene. Den var der knyttet til hettemåkekoloniene, og forsvant da stormåkene overtok disse fra slutten av tallet (Bergan 2000). Hvordan stormåkenes inntreden i Steinsfjorden vil påvirke toppandbestanden er også et interessant poeng i den videre overvåkningen. Det var også forventet at gråmåke og sildemåke skulle etablere seg i området i denne perioden, slik de har gjort i flere andre innsjøer på Østlandet. I Mjøsa etablerte det seg en koloni med gråmåke på Hedmarksida på tallet (Larsen 1999b), mens sildemåke ble påvist hekkende første gang i 1998 på samme lokalitet (Tøråsen 1998). I Randsfjorden (Oppland) hekket ett par gråmåke i 2000 (Larsen 2001), mens sildemåke gjorde hekkeforsøk i 2001 (egne upubl. notater). Det er nesten mer overraskende at de ikke har fått bedre fotfeste som hekkefugler i Steinsfjorden og Tyrifjorden; fortsatt er bestandene svært små og ustabile mens de i Mjøsa er betydelig større og økende (Larsen 2002a). Noen arter vil vi forvente etablerer seg med en hekkebestand i området i løpet av de nærmeste årene. I første rekke gjelder dette hvitkinngås og grågås. Hvitkinngåsa hekket første gang i Østfoldskjærgården i 2000, mens Buskerud fulgte etter i 2001 (Ree 2001). I Randsfjorden hekket to par i 2001 (Larsen 2001), mens en enslig varslende fugl har blitt observert i Mjøsa i 2000 og 2001 (Larsen 2002a). Hvitkinngåsa har enkelte år blitt sett i sjøfuglkoloniene på Småøyene i mai/juni. Grågås hekket i Tyrifjorden ved Vikersund i 1999 (Larsen m.fl. 1999), men har ennå ikke etablert seg som hekkefugl lenger nord i innsjøen. I Drammenselva hekker det flere par i Stryken ved Hokksund; i 1998 ble bestanden anslått til hekkende par (Bollerud & Klunderud 1999), mens Oppland fikk sitt første hekkefunn i 2002 (Larsen 2002b). Også i Mjøsa kan det se ut til at arten er i en etableringsfase (Larsen & Fjeldstad 2002). Så det er sannsynligvis bare et tidsspørsmål før vi finner arten hekkende også i vårt overvåkningsområde. Lomviene som ble ført med en høststorm til Tyrifjorden i 1997, skulle nå være kjønnsmodne og klare for hekking (Larsen & Ree 2001). Om de finner gode nok betingelser for hekking i innsjøen, gjenstår å se. Det vil bli svært spennende å følge de gjenværende fuglene i Tyrifjorden framover - innlandshekking av lomvi vil eventuelt bli en ornitologisk sensasjon av internasjonal interesse. 32

33 Voksen lomvi i sommerdrakt sør for Frognøya i Tyrifjorden Fortsatt holder noen fugler stand i innsjøen etter invasjonen i 1997, men hekking er ikke konstatert. Foto Viggo Ree 4.3 Forvaltning av sjøfuglenes hekkeplasser Vi ser det som viktig at den såkalte fleksible forvaltningsmodellen som er valgt i overvåkingsområdet blir videreført. Dette innebærer at skilt med anmodning om å vise hensyn til sjøfuglenes hekking settes opp i alle ternekolonier og i de største og mest sårbare hettemåkekoloniene, i stedet for et ferdselsforbud i de viktigste koloniene. Bakgrunnen for dette er at både hettemåkene og (spesielt) ternene i stor utstrekning skifter hekkeplass fra år til år (jf Tabell 6 og 7), og at det derfor ville legge uakseptabelt store restriksjoner på friluftslivet i innsjøene med et ferdselforbud som kanskje heller ikke var nødvendig hvert år. Det er imidlertid noen områder som alltid er sentrale for sjøfuglene, og som heller ikke er av de mest benyttede og attraktive områdene for båtfolket til dels pga sjøfuglenes, og spesielt hettemåkenes, nærvær. Disse burde på sikt inngå i en nasjonal verneplan for sjøfuglhekkeplasser i innlandet en type lokaliteter som har falt utenfor alle verneplanene som er gjennomført de to-tre siste tiårene. Til miljøvernmyndighetenes forsvar skal det vel legges til at koloniene heller ikke var så store og så mange, og at artsmangfoldet var mindre den gangen arbeidet med verneplanene ble startet opp. 33

34 Men nå begynner kunnskapsnivået å bli så bra at det er grunnlag for å følge opp kystens sjøfuglreservater med en plan for sikring av de viktigste hekkeplassene for sjøfugl i innlandet. Mjøsa, Randsfjorden og Tyrifjorden/ Steinsfjorden skal inngå i Årtusentellingen av hekkende sjøfugler i Norge, som skal gjennomføres i 2002 og Dette prosjektet utfører NINA og NOF på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning. Kanskje kan dette føre til et fokus på innlandslokaliteter som er viktige for hekkende sjøfugler, og dermed skape et grunnlag for at sentrale miljøvernmyndigheter setter i gang en verneplanprosess. De mest aktuelle sjøfuglkoloniene i en verneplansammenheng i overvåkingsområdet vårt ville være Småøyene (inkl. Tjuvholmen) og Østbråtaskjæret i Steinsfjorden og Furuøyene i Nordfjorden. Innenfor disse områdene hekker i et normalår % av hettemåkene, store deler av andefuglpopulasjonen i systemet, samt de få parene med stormåker som hekker. Makrellternene hekker i stor grad utenom disse lokalitetene og er mer uforutsigbare i sitt valg av hekkeplass. For ternenes del vil det derfor være helt avgjørende at den fleksible forvaltningen fortsetter også etter at eventuelle sjøfuglreservater er opprettet i området. Slike plakater settes opp i ternekoloniene rett etter etableringen har skjedd, som regel i slutten av mai eller i begynnelsen av juni. Pipøya Foto Viggo Ree 34