Repetisjon og reformulering som forståelsesstrategier i andrespråkssamtaler

Transkript

1 Jan Svennevig Repetisjon og reformulering som forståelsesstrategier i andrespråkssamtaler 1 Innledning Repetisjon og reformulering av samtalepartnerens ytring er knyttet til eksplisitt forhandling om forståelse. Denne artikkelen undersøker tre ulike samtalepraksiser som brukes i stor utstrekning i samtaler mellom morsmålstalere og andrespråksbrukere. Det gjelder kvitteringer, reparasjonsinnledninger og såkalte ekkosvar. Tidligere studier av andrespråkskommunikasjon har hovedsakelig foregått innenfor to forskningsgrener, nemlig andrespråkslæring og tverrkulturell kommunikasjon. Andrespråksforskere har gitt viktige bidrag til å forstå morsmålstalernes tilpasninger til andrespråksbrukerne i form av forenkling av egne ytringer (såkalt foreigner talk ) og interaksjonelle støttemekanismer, ofte referert til som stillasbygging (scaffolding) 1. Denne forskningstradisjonen ser på den mormålstalendes ytringer først og fremst som innputt for språklæring og har slik sett primært et kognitivt perspektiv. Litteraturen om tverrkulturell kommunikasjon har tatt opp slike ting som forskjeller i høflighetskonvensjoner, turtaking, språklige formuleringsmåter og ikke-verbale signaler i ulike kulturer. Et gjennomgangstema i denne forskningen har vært misforståelser i tverrkulturell kommunikasjon. Ved siden av disse tilnærmingene har det i de senere år vokst fram en interesse blant samtaleanalytikere for kommunikasjon som involverer et fremmedspråk eller et lingua franca (se for eksempel Wagner 1996, Gardner & Wagner 2004). Interessen her har vært å undersøke deltakernes samarbeid fra øyeblikk til øyeblikk for å etablere felles forståelse og de konvensjonelle prosedyrer de gjør bruk av i den forbindelse. Det er altså ikke snakk om den enkelte parts kompetanse eller tilpasning, men om interaksjonelle prosedyrer som krever koordinert handling. Denne tilnærmingen kan forhåpentligvis gi et viktig bidrag til praktisk kommunikasjonskunnskap i det å 1 Jeg har også selv studert hvordan saksbehandlere forenkler sin samtalestil for å gjøre det enklere for andrespråksbrukere å delta i samtalen, se Svennevig (2001).

2 bevisstgjøre praktikere om mulighetene og ressursene for tverrspråklig kommunikasjon (heller enn å fokusere på problemene). Analysene jeg presenterer her ble gjort innenfor et treårig forskningsprosjekt om forståelsesstrategier i samtaler mellom offentlige saksbehandlere og klienter med innvandrerbakgrunn, finansiert av NFR under programmet Immigrasjon og etniske relasjoner (IMER). Det empiriske materialet er videoopptak av naturlig forekommende konsultasjoner ved ulike kontorer innenfor sosialsektoren, slik som arbeidskontor, kommunale flyktninge- og innvandrerkontor og et kompetansesenter for innvandrere i regi av Aetat. Samtalene er transkribert etter systemet til DuBois m.fl. (1993, se appendiks for transkripsjonssymboler). 1.1 Repetisjon, reformulering og forståelse For å forklare hva slags funksjoner repetisjon og reformulering har i samtale, kan vi ha nytte av visse analytiske distinksjoner om hva slags handlinger vi utfører når vi ytrer oss språklig. Dette har blitt presentert i språkhandlingsteorien, og en eksplisitt interaksjonell versjon av denne teorien finner vi i Herbert Clarks teori om språkbruk som samhandling (Clark 1996). Clark viser hvordan språkbruk krever samhandling på alle nivåer, helt fra det å opprette felles oppmerksomhet mot en viss (vokal eller gestuell) atferd (se tabell 1, nivå 1), til det å identifisere et visst lingvistisk signal (nivå 2) og videre til å det å etablere talerens mening med ytringen (nivå 3) (tilsvarende Austins illokusjonære handlinger). Først når dette er etablert, kan deltakerne forhandle om hva taleren ønsker å oppnå med ytringen og forholde seg til det (nivå 4 tilsvarende Austins perlokusjonære nivå). Level Speaker A s actions Addressee B s actions 4 A is proposing joint project w to B B is considering A s proposal of w 3 A is signaling that p for B B is recognizing that p from A 2 A is presenting signal s to B B is identifying signal s from A 1 A is executing behavior t for B B is attending to behavior t from A Tabell 1: Clarks handlingsstige (Clark 1996:152). Ethvert nytt bidrag til en samtale vil gi signaler om oppfattelse, forståelse og akseptering av forrige bidrag. La oss se på et enkelt eksempel: (1)

3 S: og mannen din a, ^jobber han eller? A: nei.. han er ^pensjonist. S: han er ^pensjonist? A: ja. Her ser vi at klientens svar i linje 3 ( nei.. han er ^pensjonist. ) gir signaler om koordinering på alle fire nivåene. På første nivå i skalaen viser det oppmerksomhet om den foregående ytringen som et kommunikativt initiativ rettet mot henne. På andre nivå viser det en oppfattelse av det språklige materialet i ytringen, for eksempel ved at pronomenet han viser en oppfattelse av referansen til mannen din i spørsmålet. På nivå 3 viser det en oppfattelse av ytringen som et informasjonssøkende spørsmål, og videre som et spørsmål om yrkesstatus (heller enn for eksempel hvor mannen befinner seg i øyeblikket). På nivå 4 viser ytringen en oppfattelse av at samtalepartneren ikke bare ønsker å vite om han jobber eller ikke, men hva hans yrkesstatus er. Videre viser den aksept for dette initiativet ved at taleren faktisk bidrar med informasjonen. Som vi ser av dette eksempelet, er det å vise sin forståelse ikke bare noe man kan gjøre i samtale, men noe man uvilkårlig må gjøre. Det er nemlig et grunnleggende prinsipp at en replikk hvis det ikke gis signaler om noe annet blir tolket som en reaksjon på umiddelbart foregående tur, og dermed framviser (spor av) en fortolkning av den (Schegloff & Sacks 1974). Den hyppige turvekslingen medfører dermed at deltakerne fortløpende viser hvordan de har forstått forrige replikk, og kan sjekke hvordan de selv er blitt forstått av samtalepartneren. Bare det å gi et nytt bidrag til den aktuelle aktiviteten eller emnet framviser altså implisitt ens forståelse av forrige ytring. I tillegg til den implisitte signaliseringen av forståelse fra tur til tur, finnes det også mer eksplisitte måter å vise og sjekke sin forståelse på. Repetisjon og reformulering er eksempler på slike forståelsesstrategier. De brukes primært til å signalisere forståelse og koordinering på lavere nivåer i hierarkiet. Repetisjonen i linje 4 i det samme eksempelet (1) viser at S har oppfattet det språklige uttrykket A brukte i sin ytring, altså på nivå 2. Det viser derimot ikke om han har forstått hva A mente (nivå 3). Det ser vi av at slike repetisjoner av og til blir etterfulgt av oppklaringsspørsmål og andre reparasjonsinnledninger. Replikkvekslingen over kunne for eksempel godt ha fortsatt med et oppklaringsspørsmål av typen: hva mener du med det? Repetisjon i seg selv ser altså bare ut til å signalisere vellykket koordinering på nivå 2: det viser at det språklige uttrykket er hørt og identifisert.

4 Noen repetisjoner blir imidlertid komplettert av et svarord i ekstraposisjon, for eksempel slik: (2) S: du er 'gift er du ikke 'det? B: jeg er 'gift, og har 'tre ^barn. S:.. 'tre ^barn ja. B: [ja.] S: [og] 'kona di jobber ^hun eller? Dette påhenget signaliserer at ytringen ikke bare er hørt og oppfattet, men at den er forstått. Taleren viser ikke eksplisitt hvordan han har forstått ytringen, men svarordet hevder forståelse (nivå 3) og dessuten akseptering (nivå 4). Dette har disse responsene felles med minimale responser som bare inneholder et svarord ( ja, nei ) eller en annen bekreftelse ( akkurat, mhm osv.). Slike repetisjoner blir nemlig ikke etterfulgt av reparasjonsinnledninger eller av eksplisitte avvisninger av språkhandlingen. Reformulering signaliserer i større grad forståelse (nivå 3), ved at det ikke bare hevder, men også viser en viss fortolkning av en tidligere ytring. (3) J: i mitt land.. jeg bodde i et.. ikke stort ^land. ikke stor ^by. S: ikke-- nei [ akkurat] en ^liten by. J: [ nei. ] ^liten by. Her ser vi at saksbehandleren presenterer en spesifikk fortolkning av klientens svar, nemlig at han bodde i en liten by i hjemlandet, noe som bare er én mulig tolkning av svaret (en annen er at han bodde på landet). Hvor går så grensen mellom en repetisjon og en reformulering? Dette har ikke bare teoretisk interesse, men ser ut til å være alternative ressurser for meningsskaping for deltakerne selv. Det ser vi blant annet av at S begynner å repetere, men så avbryter seg selv og produserer en reformulering i stedet. I reformuleringer er det nettopp et poeng at innholdet uttrykkes med andre ord, slik at det framstår som talerens egen versjon av det som ble sagt og ikke bare en nøytral gjentakelse av hva samtalepartneren sa. For å oppsummere kan vi si at ulike samtalebidrag i ulik grad viser forståelse av forrige ytring. Å gå videre med et nytt bidrag til den aktuelle aktiviteten vil

5 presupponere forståelse av forrige bidrag og implisitt vise spor av hva denne forståelsen er gjennom hvordan den knytter an til den. Å reformulere presenterer eksplisitt en fortolkning av forrige ytring(er), og søker samtidig bekreftelse av den. Å repetere sammen med en bekreftelse (i form av et påhengt svarord) hevder forståelse, men uten å eksemplifisere den. En repetisjon alene viser en oppfattelse (identifisering) av ytringen, og utgjør slik sett en kvittering for mottatt beskjed, men gir ikke signaler om forståelse. Vi får dermed en skala av sterkere og svakere måter å signalisere forståelse på i samtale slik som i figur1. Sterkere Eksplisitt framvisning av forståelse: reformulering Implisitt framvisning av forståelse: nytt bidrag til emnet/aktiviteten Hevde forståelse: repetisjon med svarord, minimal respons Svakere Vise oppfattelse: enkel repetisjon Figur 1: Skala av forståelsesstrategier i samtale I det følgende vil jeg gå gjennom noen av disse eksplisitte måtene å signalisere forståelse på, og drøfte deres funksjon i den typen andrespråkssamtaler jeg studerer. Det gjelder kvitteringer, reparasjonsinnledninger og svar som repeterer spørsmålet (såkalte ekkosvar). 2 Kvitteringer Kvitteringer er altså en kategori handlinger som primært signaliserer at taleren har hørt og oppfattet en ytring. De opptrer etter språkhandlinger som presenterer ny informasjon, enten som svar på et spørsmål eller i andre sekvensielle omgivelser. Kvitteringer kan bestå av bekreftende responser av ulike slag, eller altså av repetisjon, eventuelt supplert med et bekreftende responsord. Hvorfor bruker man så kvitteringer? Ut fra et rent effektivitetshensyn er de jo noe som sinker progresjonen i emnet, ettersom man stopper opp og bruker en ekstra tur bare på å signalisere at man er med. Bruken av kvitteringer kan ha å gjøre med mange ulike forhold, slik som sekvensielle omgivelser, innholdet i den repeterte ytringen eller spesielle kjennetegn ved aktivitetskonteksten (jf. Svennevig, u.utg.). For det første er det en del sekvensielle omgivelser som typisk genererer kvitteringer. Det er når det ikke er noen naturlig oppfølging av en informativ ytring. Det kan for eksempel være når man ikke utvikler emnet videre, men går over til et nytt emnet (eller delemne), slik som i (2) over.

6 En annen type omgivelser der det ikke er noen naturlig anledning til vise sin forståelse i en neste tur, er når flere opplysninger presenteres i en og samme komplekse tur, slik som i (4). (4) S: det går på torsdager, K: mhm? S: og fredager, K: mhm? S: og er ikke så mange ^timer. K: ehe? S: på torsdar så er det fra.. tolv til ^tre, K: tolv til ^tre. [mhm] S: [og på] fredager er det fra=.. ni til ^ett tror jæ. Her signaliserer saksbehandleren at hun skal angi tidspunktet for kurset for både torsdag og fredag, men gir klienten rom for å vise sin oppfattelse etter hver enkelt opplysning. For det andre ser kvitteringer ut til å være knyttet til visse typer opplysninger, nemlig slike hvor den nøyaktige ordlyden er viktig i seg selv. Det gjelder særlig kvantitetsangivelser, slik som med antallet barn i (2) over og tidspunktet i (4). Videre gjelder det egennavn, slik som her: (5) K: gå på den ^Bjerkebanen eller? S: nei det er på ^Linderudsenteret. K: Linderudsenteret. S: og det er jo mulig med ^banen ikke sant? Videre blir kvitteringer særlig mye brukt i tilfeller der informasjonen ikke bare er ny, men også uventet. I (5) ser vi at klienten forventet at kurset var på Bjerkebanen, men får dette avkreftet. I slike tilfeller er det svært vanlig å kvittere med en repetisjon for å vise at man har justert sin opprinnelige antakelse. De typene kvitteringer vi har sett på her, brukes av både klienter og saksbehandlere, og ser ut til å være allmenne bruksmåter av kvitteringer. Men noen bruksmåter er mer spesifikt knyttet til den aktuelle aktivitetskonteksten, og reflekterer partenes ulike roller, både som saksbehandler og klient, og som morsmålsbruker og andrespråksbruker.

7 I institusjonelle intervjuer består samtalen ofte av en rekke spørsmål og svar som ikke er emnemessig integrert. Saksbehandlerne går fra ett spørsmål til et annet på lista, og dermed vil ikke det nye spørsmålet vise hvordan de har oppfattet svaret. I slike tilfeller gir de som regel en kvittering, ofte i form av repetisjon, for å vise at svaret er oppfattet og registrert (jf. (2) over). Dette blir særlig tydelig i tilfeller der svaret blir skrevet ned samtidig. Repetisjonen ratifiserer svaret og gir det offisiell status som del av saksgrunnlaget. Et annet aspekt ved konteksten som ser ut til å generere en del kvitteringer, er deltakernes status som første- og andrespråkstalere. Det har blitt påvist i tidligere studier at det er mer repetisjon i andrespråkssamtaler enn i morsmålssamtaler (Long 1981), og kvitteringene ser ut til å ha en del av ansvaret for dette. I materialet mitt er det veldig mange kvitteringer, og det virker som de er mer hyppige jo svakere klienten er i norsk. Svært ofte blir ugrammatiske eller uidiomatiske svar fra klienten gjentatt i korrigert form av saksbehandleren, slik som i (6): (6) S: synes du det begynner å ^ordne seg? synes du det liksom nå du begynner å se at ^nå=, nå er det [ fine ting som ^skjer?] J: [jeg vil-] jeg vil.. eh barna kommer å se alle i ^orden. S:.. du vi- du vil at barna skal se at alt er i ^orden. J: ja. Klientens ytring her er problematisk. De grammatiske feilene gjør den flertydig selv på nivå 2: det er ikke klart hvilken lingvistisk struktur som er intendert. I slike tilfeller blir det altså et poeng for samtalepartneren å vise hvordan han har oppfattet ytringen, gjennom å repetere den i grammatisk og idiomatisk korrekt form. På den måten sjekker han at dette er en akseptabel rekonstruksjon av hva klienten ønsket å si. Slike modifiserte gjengivelser blir gjennomgående gjenstand for respons fra samtalepartneren, som dermed får muligheten til å bekrefte eller avkrefte tolkningen. Repetisjonen er samtidig en implisitt språklig korrigering av klientens språk. Dette blir imidlertid skjøvet i bakgrunnen ved at ytringen primært utgjør en kvittering for mottatt svar. Det blir dermed en form for innbakt korrigering ( embedded correction ), som reduserer det sosialt sensitive i det å påpeke andres feil eksplisitt (Jefferson 1987, Kurhila 2001). Det kan være et visst læringspotensial for

8 andrespråksbrukerne i denne typen modifiserte repetisjoner, ettersom de får en målytring å sammenlikne sin egen ytring med. Funksjonene av kvitteringer kan oppsummeres ved stikkordene i tabell 2. Sekvensiell struktur Avslutte (del)emne Komplekse turer: registrere lister av opplysninger Innhold Egennavn og tallord: vise oppfattelse av eksakt informasjon Uventet informasjon: vise justering av forhåndsantakelser Aktivitetskontekst Konsultasjon: markere opplysningens offisielle status Andrespråkssamtale: vise analyse og tolkning av potensielt problematisk (uidiomatisk, ugrammatisk) ytring Tabell 2: Bruksmåter av kvitteringer sortert etter funksjonelt domene 2.1 Kvitteringer og emosjonell holdning De kvitteringene vi har sett på her, er relativt nøytrale når det gjelder talerens emotive innstilling til informasjonen han eller hun mottar. Det er imidlertid en klasse av repeterende kvitteringer som eksplisitt markerer talerens emosjonelle holdning, og det er repetisjoner med et påhengt, trykklett svarord med høy grensetone. 2 Vi finner noe nær et minimalt par i de to neste eksemplene, der to repetisjoner blir produsert med henholdsvis lav og høy tone på den finale svarordspartikkelen (markert med henholdsvis punktum og spørsmålstegn). (7) S: du er 'gift er du ikke 'det? B: jeg er 'gift, og har 'tre ^barn. S:.. 'tre ^barn ja. B: [ja.] S: [og] 'kona di jobber ^hun eller? (8) S: du er ^gift du ikke sant? A: ja= jeg har @]@ S: [ tre ^barn ja?] ((smiler)) jaha hvor gamle er de ^barna dine a? Den siste repetisjonen viser ikke bare at informasjonen er mottatt, men også talerens emosjonelle reaksjon på den. Den kommer dessuten sammen med en rekke ikke- 2 En prosodisk analyse av slike finale partikler er å finne i Fretheim (1983). Selting (1996) analyserer en liknende kobling mellom prosodi og emosjonsuttrykk i såkalte astonished questions.

9 verbale emosjonsuttrykk, slik som smil fra saksbehandleren og latter fra klienten. I materialet uttrykker dette repetisjonsformatet slike ting som overraskelse, interesse og positiv evaluering. I dette eksempelet kan repetisjonen tolkes som et uttrykk for flere av disse emosjonene samtidig. Kvitteringen i det første eksempelet (med lavtonepartikkel) utgjør en nøytral kvittering og etterfølges av et emneskifte. I det neste eksempelet markerer den derimot interesse for den nye opplysningen, og inviterer slik sett samtalepartneren til å si mer om saken. Den fungerer dermed som en tematiseringsmarkører ( topicalizer jf. Maynard & Zimmerman 1984). I mange tilfeller er en slik repetisjon med høytonepartikkel nok til at samtalepartneren går videre og utdyper svaret sitt, men i dette tilfellet ser vi at saksbehandleren selv følger opp med et nytt spørsmål som tematiserer svaret. 3 Reparasjonsinnledninger En klasse repetisjoner som har en del til felles med kvitteringer, er repetisjoner med stigende intonasjon. Men heller enn å kvittere for mottatt informasjon, brukes de til å sjekke om en viss oppfattelse av forrige ytring er korrekt, altså om identifiseringen av språklig form (nivå 2) er vellykket eller akseptabel. Her er et eksempel: (9) S: hvor gamle er de a, hvis du tar fra den minste og ^oppover. ((utpeker trinn oppover)) C: ja=\.. m=...(1.2) ti elleve,.. [ell]eve S: [t-] ti år og ^elleve år? C: elleve i ^år. S: <H ja H> C: e=... eldste datteren min er.. ^elleve i år, S: ja/ C:.. minste ti år. sju år. S: tjue? C: sju år. S: sju? C: ja\ S: ja_ C:.. og nesten tre år. (Hx) ((C smiler)) S:... tre sju (1.4) ti og ^elleve. ((S skriver)) C: ja\

10 S:... (H) (KREMT) I det første svaret fra klienten her ( ti elleve ) kan det være noe uklart hva hun egentlig mener å si. Det kan være at hun gir en omtrentlig aldersangivelse for ett barn (10-11 år), at hun retter seg selv fra 10 til 11, eller at hun angir alderen på to ulike barn. Saksbehandlerens repetisjon ( ti år og ^elleve år? ) viser en bestemt fortolkning av ytringen, nemlig at det er snakk om to barn, og søker dermed å disambiguere den. Dette blir så bekreftet av klienten ved at hun sier det på nytt i en langt mer eksplisitt form. De to neste repetisjonene sjekker oppfattelsen av en ny aldersangivelse ( sju år ), hvorav den første ( tjue? ) er en feilhøring og blir avkreftet, mens den andre er korrekt og blir bekreftet. Vi kan nok forklare feilhøringen delvis med den fonologiske likheten mellom uttrykkene tjue og sju år (særlig i munnen på en andrespråksbruker som bruker lik initial konsonant i de to ordene), delvis med forventninger om et høyere tall (saksbehandleren har bedt henne å gå fra den minste og oppover). Hele sekvensen blir så summert opp i en avsluttende kvittering. Disse repetisjonene med stigende intonasjon er reparasjonsinnledinger som ber om bekreftelse av en viss identifisering av fonologisk form og morfosyntaktisk struktur. I fremmedspråksinteraksjon er det svært mange slike anmodninger om bekreftelse, og de fleste blir produsert av den morsmålstalende. Det viser at samtale med særlig svake andrespråksbrukere krever en ekstra innsats for å gjøre selve den språklige ytringen felles for partene altså koordinering på nivå 2 i handlingsstigen Reparasjon og korrigering I en del tilfeller er slike repetisjoner helt klart orientert mot å reprodusere det talerne tror samtalepartnerne deres mener å si, heller enn hva de faktisk sier. I eksempelet over gir saksbehandleren en utvidelse av ytringen som gjør den mer entydig. I det neste eksempelet korrigerer han uttalen i en slik grad at det er svært liten fonetisk likhet mellom originalen og repetisjonen: (10) E: [men jeg] kan lese også den ((skriver i lufta)).. du kan ta med den,.. <L uffa, L> ((peker på ark på bordet)).. jeg skjønner ikke sant? / ai double ^eff/, ((staver på engelsk)) uffe,

11 hva betyder den ^der a? S:.. IF F? (/i eff eff/) E: F F, (/eff eff/) uffa, S: hva det betyr? E: ja/ S: (H) det betyr introduksjonsplan for ^fremmedspråklige. Her forsøker klienten å uttale en forkortelse som står skrevet på et ark foran han. Han leser det først som et ord ( uffa ), og så staver han det (på engelsk): ai double ^eff. Saksbehandlerens repetisjon ( /i eff eff/ ) er opplagt ikke et forsøk på å gjengi det klienten faktisk sa, men heller en gjengivelse av den antatte målytringen. Dette ser ut til å bli bekreftet av klienten ved at han delvis gjentar dette igjen ( /eff eff/ ). På denne måten kan repetisjoner som avviker fra originalen enten være feilaktig oppfattelse av den originale ytringen (som i eks. over: sju år tjue? ), eller de kan være potensielle korrigeringer. Den opprinnelige taleren må dermed ta stilling til om avvikelsen er en bevisst forandring (en korrigering) eller om det er en feil (en misoppfattelse). Det kan med andre ord være to ulike underliggende spørsmål involvert i en repetisjon med stigende intonasjon: 1 Var det dette du sa? 2 Var det dette du mente å si? Det første spørsmålet aktualiseres når man bare reproduserer det man har hørt og overlater til den andre å bekrefte eller avkrefte denne tolkningen (såkalt otherinitiation of self-repair, se Schegloff, Jefferson & Sacks 1977), mens det andre spørsmålet foreslår en potensiell korrigering av målytringen ( other-initiated otherrepair ). Men også dette utgjør en implisitt måte å korrigere på, akkurat som i tilfellet med korrigeringer innbakt i kvitteringer (se over). Korrigeringen trer i bakgrunnen fordi taleren primært utfører en annen handling, nemlig å sjekke oppfattelsen. 3.2 Preferanse for lavere grads reparasjonsinnledning Mange anmodninger om bekreftelse av språklig form ser ut til å foregripe problemer på høyere nivå i handlingsstigen, det vil si problemer med forståelse (nivå 3) eller med akseptering av bidraget (nivå 4). Her er et eksempel: (11)

12 E: men.. er det beke- bek- e= -- bakerjobb er det ^bra eller ^nei? S: bakerjobb? E: ja_ S:...(3.0) ja bake ^brød, er det ^det du mener eller? E: m= baker i= den ligger på ^Hasle, Her begynner saksbehandleren med å sjekke den språklige formen på en av konstituentene og får en bekreftende respons. En lang pause oppstår, og så innleder han en ny reparasjonssekvens hvor han går over til å spørre etter mening (nivå 3). Reparasjonsinnledningen presenterer en potensiell fortolkning av hva klienten mener (aktiviteten å bake brød). Denne fortolkningen blir implisitt avvist eller i alle fall korrigert ved at klienten i sin neste tur kommer med en annen forklaring på hva han mener (en jobb i fabrikken til Bakers på Hasle). Det er et vanlig mønster i mine samtaler at forståelsesproblemer (nivå 3) eller akseptabilitetsproblemer (nivå 4) først blir adressert som oppfattelsesproblemer (nivå 2). Dette kan indikere en preferanse for å begynne å nøste i problemer på så lavt nivå som mulig. Det kan ha å gjøre med at det er mindre ansiktstruende å framstille et problem som et hørselsproblem enn som et forståelsesproblem. Et forståelsesproblem kan implisere at taleren har uttrykt seg uklart eller at samtalepartneren mangler forventet bakgrunnskunnskap. Som vi ser i eksempelet over, venter saksbehandleren i det lengste før han spør hva klienten mener (3 sekunder er en svært lang pause i samtale). I denne pausen hadde klienten hatt muligheten til å se at det var et problem på et høyere nivå og komme inn med en forklaring. Et annet eksempel på dette mønsteret så vi i (3), der en repetisjon ble avbrutt og erstattet med en reformulering ( ikke- nei akkurat en liten by ). Taleren begynner å sjekke oppfattelsen av det språklige uttrykket, men avbryter seg selv med utropet nei akkurat, som her må tolkes som en markering av at hun er kommet til ny innsikt (en såkalt tilstandsskiftemarkør, change-of-state token, jf. Heritage 1984). Først etter det sjekker hun om hennes tolkning (at det er en liten by) er akseptabel. Selv om problemet altså hele tiden ser ut til å være forståelse av hva klienten mener, begynner hun med en hørselssjekk. En annen form for evidens er at reparasjonsinnledninger av denne typen i mange tilfeller ikke bare blir bekreftet, men at det blir tilføyd en ekspansjon som gir en forklaring av hva man mente med det man sa.

13 (12) S: mhm_ men jeg liker i- ikke å jobbe den uten ^papirene, jeg må- liker å jobbe!med papirene. S: med papir? E: ja men e= med skatt og alt ikke ^sant? S:.. ja selvfølgelig. E: mh=\ S: ja\ Her innleder saksbehandleren til reparasjon på nivå 2 med noe som trolig er ment som en språklig korrigert repetisjon: med papir? og han får en bekreftelse på denne versjonen av klienten. 3 Men klienten går videre på eget initiativ med en forklaring på hva han mener med denne formuleringen. I dette tilfellet har klienten brukt ordet papir to ganger i sin egen ytring, og dessuten i trykksterk stilling, så det virker lite plausibelt at problemet er oppfattelse av ordene. Dermed kommer han med en forklaring som retter seg mot et problem på et annet nivå, nemlig meningsnivået (nivå 3). Slike reparasjonssekvenser ser ut til å indikere at samtalepartneren ikke alltid tar repetisjoner bare som en kontroll av oppfattelsen av språklig form, men heller oppfatter dem som en indikasjon på et problem høyere oppe i handlingsstigen. Slike sekvenser er interessante, fordi de ender opp med en reparasjon på nivå 3, mens reparasjonsinnledningen kan holdes på nivå 2. På den måten blir reparasjonen både raskere enn å foreta reparasjonen i to omganger (som i (11)), og mindre sensitiv enn å måtte indikere et problem med mening. Vi får rett og slett en forkortet reparasjonssekvens som hopper over et ledd: Full totrinns reparasjonssekvens: Problemkilde: B: bakerjobb er det ^bra eller ^nei? Nivå 2 reparasjonsinnledning (sjekk) A: bakerjobb? Nivå 2 reparasjon (bekreftelse) B: ja Nivå 3 reparasjonsinnledning A: ja bake ^brød, er det ^det du mener eller? Nivå 3 reparasjon (forklaring) B: m= baker i= den ligger på ^Hasle, Forkortet reparasjonssekvens: Problemkilde: B: jeg må- liker å jobbe!med papirene. Nivå 2 reparasjonsinnledning (sjekk) A: med papir? Nivå 3 reparasjon (forklaring) B: ja men e= med skatt og alt ikke ^sant? 3 Men som vi ser av det følgende, er ikke dette en idiomatisk versjon av hva klienten forsøker å uttrykke, nemlig at han ikke ønsker å arbeide svart.

14 Det kan slik sett se ut til at det er to omvendte preferanser for samtalepartnerne i slike tilfeller. For den som har et problem, går preferansen ut på å søke å innlede til reparasjon på et så lavt nivå som mulig i handlingsstigen, mens den som reparasjonsinnledningen er rettet mot, ser ut til å søke etter muligheten for problemer på høyere nivåer og i så fall behandle dem i sin reparasjonstur (for nærmere analyse, se Svennevig u.arb.) 3.3. Pronominalisering, ellipse og utfylling Et slående trekk ved mange av den morsmålstalendes repetisjoner i dette materialet er at de i svært stor grad gjengir hele målytringen framfor å pronominalisere eller å bruke ellipse. Dette gjelder både i kvitteringer og i reparasjonsinnledninger. Hvis vi ser på (6) igjen, kan vi tenke oss en rekke kortere repetisjonsformer som kanskje ville være mer vanlige i morsmålsinteraksjon: Original du vil at barna skal se at alt er i orden. Pronominalisering du vil at de skal se at alt er i orden. du vil at de skal det. du vil det. Ellipse at barna skal se at alt er i orden. at alt er i orden. Særlig fullstendig pronominaliserte repetisjoner ( du vil det ) er svært sjeldne, og utgjør bare 3 av 195 repetisjoner i materialet. Dette er i sterk kontrast til (uformell) morsmålsinteraksjon, hvor slike repetisjoner er svært vanlige (Heritage 1984). Det ser altså ut til at de morsmålstalende retter spesiell oppmerksomhet mot å klarlegge den lingvistiske formen til andrespråkstalernes ytringer. Dette gir seg videre utslag i at mange repetisjoner legger til elementer i forhold til den opprinnelige ytringen og derved gjør den mer fullstendig og eksplisitt. Dette så vi et eksempel på i (9) over ( ti år og elleve år? ), og vi finner et eksempel med en kvittering i (13). (13)

15 S:... hva jobba mannen din med før du- før han ble ^pensjonist a? A: Freia. S: jobba på Freia ja. A: ja Her ser vi at korte og til dels uklare svar blir gjentatt i en form som legger til konstituenter og derved gjør ytringene mer entydige og idiomatiske. Denne formen for utfyllende repetisjon er en klassisk stillasbyggingsteknikk som er vanlig både i voksen/barn-interaksjon og i samtaler mellom morsmålstalere og andrespråksbrukere. 4 Ekkosvar En tredje form for repetisjon som brukes som forståelsesstrategi, er repetisjoner i svar som tar opp formuleringer fra spørsmålsturen. Jeg har foreslått å kalle slike svar ekkosvar i analogi med det mer kjente begrepet ekkospørsmål. Her er et eksempel: (14) S: ja det er e= slitsom ^jobb? A: ja/ (TS) [men ehm] S: [ ganske] ^tungt? A: ja ganske ^tungt, men det ]@ S: [det går bra ja.] ja/ Her framsetter saksbehandleren en evaluerende påstand med stigende intonasjon ( det er eh slitsom jobb? ), som inviterer klienten til å samtykke i vurderingen. Svaret er en minimal, men positiv respons, etterfulgt av et ikke-verbalt evaluerende uttrykk, nemlig et slags sukk (TS). Men dette blir ikke behandlet som tilstrekkelig innstemmende av saksbehandleren, ettersom han gjentar initiativet med litt andre ord ( ganske tungt? ). Denne gangen tar klienten litt hardere i og innstemmer med et svar som repeterer formuleringen til saksbehandleren. Dette svaret signaliserer et sterkere engasjement fra talerens side. Ekkosvaret brukes altså her til å styrke talerens epistemiske og affektive engasjement. Slike ekkosvar inngår svært ofte som respons på ulike former for reparasjonsinnledninger. I eksempel (10) over var vi inne på at klienten gjentar saksbehandlerens forslag til uttale av forkortelsen IFF. Det som er karakteristisk for disse omgivelsene, er at reparasjonsinnledningen gjerne involverer at taleren

16 formulerer en ytring på vegne av samtalepartneren. I dette eksempelet gjelder det at det er klienten som skal vise at han kan lese, og saksbehandleren kommer inn med hjelp til å uttale en forkortelse. I slike tilfeller brukes repetisjon til å gjøre formuleringen til sin egen, det vil si at man aksepterer forslaget og inkorporerer det i sin ytring ved å gjenta det. Videre aksepterer de den implisitte korreksjonen som er involvert i reparasjonsinnledningen ved å gjenta den korrekte formen og derved foreta en selvkorreksjon. I tilfellet over var det et forslag til korreksjon som ble tatt opp og akseptert gjennom repetisjonen. I andre tilfeller er det snakk om at samtalepartneren foreslår en formulering som taleren ser ut til å ha bruk for, slik som i det neste eksempelet: (15) M: for det hun eh- hun æ= -- (TS) men jeg vet ikke hva hun -- men hun æ= -- (H=) [ e= ] S: [hun er] kontaktperson? M: ja kontaktperson. ((nikker)) e- personal i industri ^Eklund. S: okei. I (15) viser klienten tydelig at han søker etter et ord som han ikke finner. Saksbehandleren foreslå et, og dette blir emfatisk akseptert ved hjelp av gjentakelsen. Repetisjonen utgjør en emfatisk måte å vise at forslaget er korrekt på, og å integrere det i talerens egen redegjørelse. Ekkosvar brukes også ofte etter ytringer der samtalepartneren sjekker sin forståelse av det som har blitt sagt. Det kan for eksempel være ved å formulere en slutning basert på talerens foregående ytring (Heritage & Watson 1979), slik som her: (16) S: men ehm= hvis du nå ikke får taxikurs av ^arbeidskontoret, (1.0) har du no ^alternativer? K: [(H) nei] S: [ tenker] du å gå på no ^norskopplæ=ring eller, K: [[nei da sø-]] S: [[ tenker du]] på å søke noen ^andre jobber eller? K: nei= egentlig så= for å få jobb på ^butikken, det er ikke no ^vanskelig. S: (0) nei så 'det kan du greie ^sjøl. D:.. 'det kan jeg [ greie ^sjøl. ] S: [<P ja/.. ja/ P>]

17 Saksbehandleren utleder en konklusjon av klientens ytring som klargjør den institusjonelle relevansen av svaret i dette tilfellet at klienten ikke trenger hjelp fra dette kontoret. Denne slutningen kan betraktes som en implikatur: saksbehandleren har spurt om klienten har noen alternativer, og nevner i den sammenheng alternativer som kontoret kan bidra med. Når klienten så nevner alternativet å gå tilbake til sin gamle jobb på butikken, så impliserer det at han ikke trenger hjelp fra kontoret. Det er dette saksbehandleren formulerer eksplisitt i sin påfølgende ytring. Det blir slik sett også en forståelsessjekk; saksbehandleren sjekker om han har forstått klienten riktig ved å formulere det han oppfatter som poenget med svaret. Ekkosvaret bekrefter at denne tolkningen er riktig og at det var nettopp det han mente å si (Schegloff 1996). Det som går igjen i alle disse eksemplene, er at det er den ene parten som er den primære taleren og som har ordet for å gjøre rede for noe. Samtalepartneren kommer så inn med et forslag til formulering som kan inngå i primærtalerens redegjørelse. Denne ytringen er både en framvisning av samtalepartnerens forståelse så langt (ofte en foregripende forståelse av en ytring som fortsatt er underveis) og en hjelp til den opprinnelige taleren med å få formulert sitt bidrag. Repetisjonen av et slikt forslag viser for det første at det er korrekt og passende i situasjonen, og videre at taleren tar på seg et selvstendig forfatteransvar for den foreslåtte formuleringen. Slik sett opptrer samtalepartneren som medforfatter til ytringen på en svært konkret måte. Med Goffmans (1981) inndeling i ulike talerroller kan vi si at samtalepartneren bidrar som medforfatter ( author ), men at repetisjonen gjør den opprinnelige taleren til den sosialt ansvarlige opphavsmannen ( principal ) (se videre analyse i Svennevig 2003). 5 Konklusjon I denne presentasjonen har jeg trukket fram noen samtalepraksiser som er svært vanlige i samtaler mellom morsmålsbrukere og andrespråkstalere. Ingen av dem er eksklusive for denne typen kommunikasjon, men de ser ut til å spille en ekstra viktig rolle her nettopp ut fra at de primært er redskaper for å sikre felles identifisering av språklig form (nivå 2) og felles forståelse (nivå 3) av ytringer. Strategiene viser hvordan det å etablere forståelse i samtale er et aktivt og interaktivt arbeid, som involverer handlinger fra begge parter, og som tar form av visse konvensjonelle samtalerutiner.

18 Imidlertid er samarbeidet om meningsskaping ikke symmetrisk i slike samtaler. Morsmålstaleren har mest språklige ressurser og dermed også størst mulighet til å foreslå fortolkninger. I denne asymmetrien ligger det både en mulighet for å hjelpe og en fare for å overkjøre. Forståelsesstrategiene kan lett bli til dominansstrategier hvis ikke morsmålstaleren har et bevisst forhold til bruken av dem. Appendiks: Transkripsjonsnøkkel (hardt linjeskift) ny intonasjonsenhet. (punktum) fallende intonasjonskontur? stigende intonasjonskontur, (komma) fortsettelsesintonasjon.. kort pause (under 0.3 sekund)... mellomlang pause ( sekund) (1.2) lengre pause (målt i tidels sekunder) (0) turskifte uten pause = forlenging av lyd 'ord trykksterkt ord ^ord primærtrykk!ord emfatisk trykk [ord], [[ord]] (vertikalt parallelle klammer) overlappende tale [ord], [[ord]] (doble klammer ved flere nærliggende tilfeller) - avbrutt ord -- avbrutt intonasjonsenhet (H) innpust (Hx) utpust (HOST) ikke-språklige lyder fra taleapparatet (host, kremt, sukk latter (ett tegn for hver "stavelse") <L ord L> sakte tempo ("lento") <P ord P> lav stemmestyrke ("piano") <H ord H> uttalt på innpust ((nikker)) nonverbal atferd (varighet indikert med understrekning) X uhørbar stavelse <X ord X> usikker transkripsjon Litteratur Clark, Herbert H. 1996: Using Language. Cambridge: Cambridge University Press. Du Bois, John, Schuetze-Coburn, Stephan, Paolino, Danae & Cumming, Susanna 1993: Outline of Discourse Transcription. Edwards, J.A. & M.D. Lampert (red.): Talking Data: Transcription and Coding in Discourse Research, Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum. Fretheim, Thorstein 1983: Norwegian ja, jo, nei as Tags. Jahr, E.H. & O. Lorentz (red.): Prosody. Oslo: Novus, Gardner, Rod & Johannes Wagner 2004: Second Language Conversations. Studies of Communication in Everyday Settings. London: Continuum. Goffman, Erving 1981: Footing. I Forms of talk. Oxford: Blackwell,

19 Heritage, John 1984: A Change-of-state Token and Aspects of its Sequential Placement. Atkinson, P. & J. Heritage (red.): Structures of Social Action. Studies in Conversation Analysis. Cambridge: Cambridge University Press. Heritage, John & D.R. Watson 1979: Formulations as conversational objects. Psathas, G. (red.): Everyday Language: Studies in Ethnomethodology. New York: Irvington, Jefferson, Gail 1987: On Exposed and Embedded Correction in Conversation. Button, G. & J.R.E. Lee (red): Talk and Social Organisation. Clevedon: Multilingual Matters. Kurhila, Salla 2001: Correction in Talk between Native and Non-native Speakers. Journal of Pragmatics 33, Long, Michael 1981: Native Speaker/Non-native Speaker Conversation and the Negotiation of Comprehensible Input. Applied Linguistics 4, Maynard, Douglas W. & Don H. Zimmerman 1984: Topical Talk, Ritual and the Social Organization of Relationships. Social Psychology Quarterly 47, Schegloff, Emanuel A. 1996: Confirming Allusions: Toward an Empirical Account of Action. American Journal of Sociology 104, Schegloff, Emanuel A., Gail Jefferson & Harvey Sacks 1977: The Preference for Selfcorrection in the Organization of Repair in Conversation. Language 53, Schegloff, Emanuel A. & Harvey Sacks1974: Opening up closings. Turner, R. (red.): Ethnomethodology: Selected Readings. Harmondsworth: Penguin, Selting, Margret 1996: Prosody as an Activity-type Distinctive Cue in Conversation: the Case of So-called Astonished Questions in Repair Initiation. Couper- Kuhlen, Elizabeth & Margret Selting (red.): Prosody in Conversation. Interactional Studies. Cambridge: Cambridge University Press, Svennevig, Jan 2001: Institutional and Conversational Modes of Talk in Bureaucratic Consultations. Hvenekilde, Anne & Jacomine Nortier (red.): Meetings at the Crossroads. Studies of Multilingualism and Multiculturalism in Oslo and Utrecht. Oslo: Novus, Svennevig, Jan 2003: Echo Answers in Native/Non-native Interaction. Pragmatics 13, Svennevig, Jan u. utg.: Other-repetition as Display of Hearing, Understanding and Emotional Stance. Kommer i Discourse Studies 6(4) Svennevig, Jan u. arb.: Rising Repeats as Repair Initiators in Native/Non-native Interaction. Manus. Wagner, Johannes (red.) 1996: Conversation Analysis of Foreign Language Data. (Temanummer) Journal of Pragmatics 26. Jan Svennevig Handelshøyskolen BI Institutt for kommunikasjon, kultur og språk Postboks 580 N-1302 Sandvika jan.svennevig@bi.no