Oppsummering av innspill og erfaringer

Transkript

1 Oppsummering av innspill og erfaringer

2 Oppsummering av innspill og erfaringer Innledning Dette dokumentet gir en oppsummering av ulike aktørers erfaringer og kunnskap knyttet til markedet for etter- og videreutdanning. Kompetanse Norge har fått i oppdrag å lede et arbeid som skal resultere i konkrete anbefalinger om hvordan man kan få et velfungerende marked for etter- og videreutdanning. I tråd med oppdraget har vi hentet inn innspill om utfordringer og mulige tiltak gjennom å organisere idéverksteder i Bodø, Oslo og Ålesund. På idéverkstedene deltok representanter for utdanningsinstitusjoner, studiesentre, studieforbund, virksomheter/klynger, partene i arbeidslivet, fylkeskommuner, forskningsinstitusjoner, et regionalt utviklingsprosjekt og offentlige virkemiddelaktører. I tillegg er erfaringer og kunnskap om etter- og videreutdanningsmarkedet samlet inn gjennom møter og ulike samlinger, seminarer og konferanser. En liste over idéverksteder og andre arenaer der innspill er blitt innhentet, finnes bakerst i dokumentet. Utfordringer og tiltak 2 Hvordan kan myndighetene på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå og de relevante partene i arbeidslivet legge til rette for at virksomheter investerer mer i etter- og videreutdanning? Hvilken rolle spiller partssamarbeidet for investering i etter- og videreutdanning? Hvordan kan nasjonale og regionale myndigheter, de relevante partene i arbeidslivet, offentlige virkemiddelaktører og utdanningsinstitusjoner bidra til å utvikle nye samarbeidsformer og styrke samarbeidet mellom klynger og øvrig næringsliv, og fag- og yrkesopplæring, studieforbund, fagskoler, universiteter og høyskoler for utvikling av gode etter- og videreutdanningstilbud? I gjennomføringen av idéverkstedene valgte vi å belyse problemstillingene ved å dele dem opp i mindre spørsmål til bruk i diskusjoner. Utfordringene og innspillene under er strukturert etter temaer. Problemstillingene var til dels overlappende, og i diskusjonene var det noen temaer som i større grad ble løftet fram enn andre. Forankring, roller og ansvarsdeling Utfordringer Det er ikke tydelig definert hvem som har ansvaret for etter- og videreutdanning nasjonalt, regionalt og lokalt, hva ansvaret går ut på og hvordan det skal utføres. Det synes å være usikkert om rollene til de lokale og regionale aktører er godt nok beskrevet, og dessuten hvem som skal koordinere arbeidet i regionene. Fylkeskommunalt nivå Det er behov for å avklare ansvar og roller for utformingen av regional kompetansepolitikk. Det er en risiko for at planprosesser blir gjennomført uten at de partene som deltar, forankrer planarbeidet tilstrekkelig internt i sine organisasjoner. Dette skaper problemer når planene skal implementeres. o Det varierer i hvilken grad regionale kompetansestrategier er forankret i alle relevante avdelinger i fylkeskommunen. o Det er mange planer i fylkeskommunen, og overlapping og hierarki mellom planene.

3 Det er en utfordring å få til en samlet, koordinert innsats for å kartlegge og konkretisere regionale kompetansebehov, spesielt overfor private små virksomheter i lokalt arbeidsliv. Det mangler et helhetlig og pålitelig kunnskapsgrunnlag når det gjelder kompetansebehov. Kompetansebehov varierer med konjunkturene. Det er vanskelig å treffe med framskrivinger, og å vite hva som er godt nok kunnskapsgrunnlag for å handle. Det er behov for tettere regionalt samarbeid om kunnskapsgrunnlaget og bedre sammensatte nasjonale data. Et godt kunnskapsgrunnlag er en forutsetning for å utvikle den kompetansen som arbeidslivet trenger i framtiden. Fylkeskommunen lykkes ikke alltid i å formidle relevansen av kompetansepolitikken og de konkrete tiltakene som blir iverksatt, slik at det når ut til virksomhetene. Det er finnes mange lokale og regionale partnerskap med ulike mandat. Det er uklart hvordan partnerskapene blir brukt, og hva de skal drive med. Det er ulikt hvordan virkemiddelaktørene blir trukket inn i partnerskapene, og hvordan de etablerte klyngene blir brukt i kartleggingen av kompetansebehov etc. Det varierer i hvilken grad fagskolene samarbeider godt med regionalt arbeids- og næringsliv. Kommunalt nivå Kommunene skal legge til rette for næringsutvikling, men det kan være en utfordring å gjennomføre planene og å sikre at alle blir hørt i planprosessen, at resultatene blir gode og at risiko blir godt nok vurdert. Det kan virke som om ikke alle kommuner blir invitert med i fylkeskommunenes arbeid med regionale kompetansestrategier. Det er utfordrende med kartlegging på det lokale nivået, og krevende å få til en dialog med lokale aktører slik at næringslivet kjenner seg igjen i resultatene av kartleggingen. Virksomheter For dårlig kontakt og samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og virksomheter og fagforeninger som kjenner kompetansebehovene, kan føre til EVU-tilbud som ikke er relevante og gode nok. Det er en utfordring av næringslivet ikke kjenner beslutningsprosessene i kommunen og fylkeskommunene godt nok. Næringslivet/virksomheter må kjenne utdanningssektoren og hvordan arbeidet skjer i utdanningssektoren. Det er en utfordring at utdanningssektoren og næringslivet har gjensidig dårlig kjennskap til hverandre. Partene i arbeidslivet Det er vanskelig å mobilisere partene i arbeidslivet på regionalt/lokalt nivå. Partene viser varierende grad av engasjement for EVU på regionalt og lokalt nivå. Partene i arbeidslivet må jobbe på lokalt nivå for å påvirke utvikling av EVU-tilbud og motivere ansatte til å delta. 3

4 Innspill Nasjonalt nivå Staten må være sin koordinerende rolle mer bevisst enn i dag, dette gjelder ikke minst koordinering mellom departementene. Lover og regelverk må være tilpasset de utfordringene som raske samfunnsendringer og teknologisk utvikling stiller til livslang læring. Det må etableres bedre samhandling og samarbeid mellom myndighetene, virksomheter og klynger, partene i arbeidslivet, akademia, NAV og andre aktører som kompetansemeklere og studiesentre, blant annet gjennom felles møtearenaer. Fylkeskommunalt nivå Fylkeskommunen må utnytte det handlingsrommet som regionreformen gir, for å ta en større samfunnsutviklerrolle. Fylkeskommunen må ta lederskapet i den regionale utviklingen gjennom planlegging og strategiske tiltak. Fylkeskommunen kan ta et større ansvar for koordinering mellom aktører på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå. Man bør se på den interne organiseringen i fylkeskommunene med sikte på bedre koordinering og samarbeid på tvers av sektorene. En tverrfaglig kompetanseavdeling eller mer prosjektorganisering kan være virkemidler for å oppnå bedre koordinering og større fleksibilitet. Det bør være rom for eksperimentering for å skape fleksibilitet og nytenking. Planarbeidet i fylkeskommunen bør ha stor vekt på organisering av gjennomføringen, for å sikre eierskap og fokus på ansvar, samarbeid og arbeidsdeling. Noen på regionalt nivå må få en rolle/ansvar. Samarbeid går ikke av seg selv, og tydeligere ansvar vil bidra til bedre framdrift og samarbeid. Fylkeskommunene må bruke ressurser på EVU-arbeidet og ha en langsiktig strategi. Det er viktig å få EVU inn i den regionale strategien, siden dette gir ryggdekning for prioriteringer. Det er viktig å koordinere innad i fylkeskommunen, for eksempel Nav og videregående opplæring, for å et større handlingsrom. Kartlegging av kompetansebehov Det er viktig å kartlegge de regionale kompetansebehovene, og se hva trendene framover er. For å oppnå resultater bør kompetansestrategiene rendyrkes heller enn at alt forenes i én strategi. Det er verken plass eller praktisk å samle alt i én strategi. I tillegg til planprosesser må fylkeskommunen også legge vekt på konkret arbeid, utvikling av gode samarbeidsforhold og fleksibilitet i møtet med arbeids- og næringslivets behov for kompetanse. Myndigheter og virksomheter må medvirke til å dokumentere ansattes kompetanse slik at det kan bygges videre på den, og slik at den lettere kan anvendes innenfor andre bransjer eller sektorer. Involvering av aktører/forankring Det er behov for mer samarbeid mellom kommunal sektor og fylkeskommunene. Det er også behov for mer samarbeid mellom fylkeskommunal, kommunal og privat sektor. Å få opp dette samarbeidet må være en viktig del av kompetansepolitikken på fylkeskommunens nivå. 4

5 Fylkeskommunen må kommunisere betydningen av kompetansestrategier, og synliggjøre aktørene slik at alle ser betydningen et felles strategidokument. Klyngene, både virksomheter og forskningsmiljøer, må være med i regional kompetanseutvikling. Fylkeskommunen må ta et medansvar for å få med partene på lokalt/regionalt nivå i strategiarbeidet. Fylkeskommunen må ta i bruk kompetansepolitiske virkemidler som realkompetansevurdering, videregående opplæring, fagskoletilbud og partnerskap for karriereveiledning/kompetanse, og ta ansvar for kompetansepolitikken regionalt. Virksomhetene har behov for kompetanse, og utvikling av felles eierskap til kompetansestrategiene må starte der. Partene i arbeidslivet, klynger og andre nettverk i tillegg til regionale myndigheter må bidra i dette. Kommunalt nivå Kommunen bør inn i prosessene med regionale kompetansestrategier tidligere, slik at det blir lettere å følge opp på lokalt nivå. Kommunen trenger å bli tilført flere ressurser slik at de har tilstrekkelig kapasitet for å kunne bidra bedre i næringsutvikling. Virksomheter Næringslivet og kommunene må bli bedre til å se hverandre og spille på lag. Arbeid med kompetanseutvikling må være forankret i virksomheten, og ikke være basert på «ildsjeler». Virksomhetene må bedre sin bestillerkompetanse. De må sørge for å ha både kortsiktig og langsiktig perspektiv på kompetanseutvikling. Virksomhetene må ha større innflytelse på utformingen av opplæringen, og må styrke sitt eierskap til opplæringen. Partene i arbeidslivet Topartssamarbeidet skal sørge for at arbeidslivet, det vil si både arbeidsgivere og arbeidstakere, får tilgang til den rette kompetansen som gjør at arbeidslivet genererer det nødvendige overskuddet. Kompetanseutvikling er forankret i hovedavtalene mellom hovedorganisasjonene. Arbeidsgiver- og arbeidstakersiden har forskjellige virkemidler. Partene i arbeidslivet skal sørge for at virksomheter og arbeidstakere kan samarbeide, og bidra med innspill til kompetanseutvikling på forskjellige områder. Det er viktig at etter- og videreutdanning framsnakkes i hovedorganisasjonenes medlemsbedrifter og på deres arenaer. Partene må være med å utvikle EVU-tilbud i samspill med utdanningsinstitusjonene. Partene må drive motivasjonsarbeid og tilrettelegging for de minst motiverte, og det må være forankret i avtaleverket. Partene i arbeidslivet bør bidra til at virksomhetene er mer i forkant når det gjelder framtidige kompetansebehov. 5

6 Finansiering og rammebetingelser Utfordringer EVU har ikke alltid god nok forankring i UH-sektoren. Ikke alle utdanningsinstitusjonene har strategier for EVU. Det er en utfordring å få faglærere til å bruke tid på EVU versus ordinær undervisning og forskning. Det kan være vilje og interesse i UH-ledelsen, men ikke alltid på institutt- /fakultetsnivå. EVU-tilbud baserer seg ofte på innsats fra ildsjeler, og er derfor sårbare. Virksomheter og UH-institusjonene har til dels ulike oppgaver og fokus, og forskjeller i målsettinger, kompetanse og arbeidsmåter kan gjøre samarbeid krevende. Regelverk og finansiering i UH-sektoren gjør det vanskelig å utvikle EVU-tilbud tilpasset arbeids- og næringslivets behov. o UH-institusjoner mottar rammebevilgninger for å ta inn ordinære studenter. Det er ikke rom for gratis EVU-tilbud. o EVU-tilbud må være finansiert enten bare av deltaker eller bare av staten. o Insentivsystemet gjør at det er mindre attraktivt å jobbe mot arbeids-/næringslivet enn å drive med forskning og utdanne studenter innenfor det ordinære studietilbudet. o Studietilsynsforskriften gjør det vanskelig å ta inn fagfolk fra næringsliv. Det kan være behov for å prøve ut nye studietilbud for å se om det er et marked for dem. Hvis UH-institusjonene ikke selv har den nødvendige kompetansen eller kapasitet, kan det være aktuelt å hente inn folk fra arbeids-/næringsliv. UH-sektoren er for lite fleksibel og tilpasningsdyktig i forhold til å etablere nye EVU-tilbud. Regelverk i utdanningssystemet gjør at det tar lang tid for universiteter og høyskoler å utvikle EVU- tilbud. For utdanningsinstitusjonene er det er ikke alltid lett å vurdere om man skal utvikle et EVU-tilbud. Det må eksistere et marked for tilbudet. Det tar tid å innarbeide et kurstilbud og få opp antall søkere. Mange EVU-tilbud er dyre, og små og mellomstore virksomhetene har ikke ressurser nok til å investere i EVU. Utdanningsinstitusjonene, for eksempel fagskoler og videregående skoler, har ofte ikke godt nok utstyr, og har problemer med å henge med i den teknologiske utviklingen. Det er ressurskrevende å kjøpe inn og oppdatere utstyr i praktiske utdanninger. Utstyr er også plasskrevende. Økonomi kan være en utfordring for fagskolene når det gjelder å sette i gang nye EVUtilbud. Det er ikke alltid midler til frikjøp av lærere. For lokale/regionale kompetansemeklere er stabil finansiering en utfordring. De er i stor grad prosjektfinansierte, og det kan oppstå problemer når prosjektmidlene tar slutt. Flere kommuner jobber sammen om studiesentrene, men finansieringen er variabel. Innspill UH-sektoren trenger klarere mandat med hensyn til å tilby EVU. Utdanningsinstitusjonene må utforme en EVU-strategi for større fleksibilitet og tilpasning av opplæringstilbudet etter virksomhetenes behov. Dette gjelder både innholdet i og utformingen av tilbudet. 6

7 Et oppdatert og fleksibelt EVU-tilbud må være en del av UH-institusjonenes kjernevirksomhet, og UH-sektoren må innrettes slik at man kan få dette til. En annen type finansiering kan være nødvendig. Det er nødvendig å sette av ressurser, tid og penger til satsing på EVU, herunder relasjonsutvikling. Det er behov for stimuleringsordninger/insentiver til dette. Det er behov for å styrke finansieringen for levering av opplæringstilbud utenfor campus for universiteter og høyskoler Det bør være samme finansiering for antall studiepoeng i EVU som for eksempelvis en bachelor. Det bør utvikles en finansieringsmodell for opplæringstilbydere tilpasset EVU. o Institusjonene bør bli målt også på EVU-aktivitet. EVU på UH-nivå bør måltallsfinansieres. o Det bør være mulig å kunne kombinere delbetaling og offentlig finansiering. o En bør styrke finansieringen for UH-institusjonene for levering av opplæringstilbud utenfor campus. Studiefinansieringen må være hensiktsmessig og tilpasset EVU i et livslangt perspektiv. Det bør utvikles flere fleksible, modulbaserte EVU-tilbud. o Flere korte kurs der en kan bygge ut kompetansen. o EVU-tilbud der man kan styre sitt eget løp og betale for ett kurs av gangen. o EVU-tilbud slik at man skal kunne stå i jobb, ikke nødvendigvis fordi man skal over i en annen jobb/høyere stilling. o Desentraliserte etter- og videreutdanningstilbud. Kortprogrammer i UH-sektoren (7,5 studiepoeng) er mer egnet for EVU enn samlingsbaserte årsstudier, og bør ha et større potensiale. Realkompetansevurdering knyttet til fritak og innpass må tas i bruk i større grad enn i dag, og bidra til raskere løp for den enkelte. Det er behov for dimensjonering av utdanningstilbud i videregående opplæring. Det må satses på fagbrev. Det er behov for flere praksisplasser, lærekrefter og muligheter for hospitering. Det bør tilrettelegge for at arbeidsinnvandrere lettere kan få godkjent utenlandsk utdanning, og lettere kommer inn i en lærlingordning. Arbeidslivet vil lære om det som skjer framover, det er derfor viktig å hente inn nye eksempler fra arbeids-/næringslivet. Tettere kontakt mellom de som lager utdanningsplaner/kurs, og de virksomhetene som skal bruke kompetansen. Utdanningsinstitusjonene bør i større grad bruke folk fra virksomheter til å aktualisere innholdet i undervisningen. Større grad av partnerskap mellom videregående skoler, universiteter og høyskoler. Alternativt kan skoler inngå partnerskap med virksomheter. Partene i arbeidslivet må være med i dette arbeidet. Det er nødvendig å utforme en politikk som gjør det mulig å få gjort noe på EVU-området. Det bør utvikles et finansieringssystem og økonomiske incitament for virksomheter. Dette kan for eksempel være o Ordninger som kompetansfond, tilskudd, stipend eller skattefradrag. o Statlige tilskuddsmidler innenfor rammen av et trepartssamarbeid, for eksempel i Danmark. 7

8 o o Tilskudd til virksomheter som delfinansierer utforming og bestilling av kompetanseheving. Et virkemiddelapparat som er utformet slik at det treffer arbeidslivets behov bedre. Det bør opprettes tilskuddsordninger for opplæring i digital kompetanse. Informasjon, møteplasser, nettverk Utfordringer Det er behov for et system for å få informasjon om EVU ut til de som trenger den. Det finnes mange møteplasser og arenaer, men de har ikke alltid definerte målsettinger. Dette kan resultere i at virksomheter ikke ser seg tjent med å delta. For små virksomheter kan det være en utfordring å definere kompetansebehov, og virksomhetene trenger derfor hjelp til å kartlegge disse. Det er ikke lett å fange opp de små virksomhetenes kompetansebehov, og det er en utfordring å få dem til å prioritere deltakelse på møteplasser og arenaer for erfaringsutveksling og kompetansebygging. Det er mange aktører i EVU-markedet og behov for tilrettelegging. Bransjeforeninger driver med mye kompetansepåfyll, men det er ofte tette skott mellom bransjene. Dette gjør at man i stor grad treffer personer som driver med det samme som en selv. Dette kan være en ulempe (man tenker kanskje for likt), men også en fordel med tanke på erfaringsutveksling. Innspill Det bør være én dør inn: ett felles sted lokalt som virksomheter kan oppsøke for å få hjelp og informasjon, der de kan melde inn kompetansebehov og vurdere kvaliteten på EVUtilbudene. Dette må være aktører som kjenner næringslivet og har kontakt med virksomhetene, for eksempel karrieresentre, lokale sentre/studiesentre eller kompetansemeklere av ulike slag. Det er behov for tilgang på klasserom/fysiske lokaler i regionen for å kunne jobbe både individuelt og sammen med andre. Dette er også viktig for å få bedre tilgang til infrastruktur for nettbaserte opplæringstilbud, spesielt i områder med dårlig utbygd bredbånd. De økonomiske gevinstene av kompetanseheving må synliggjøres, som pris på produkt, høyere kvalitet, mindre svinn, fagbrev og kurs av god kvalitet. Dette er viktig for at virksomheter skal investere i EVU. Kompetansemeklerne har en viktig funksjon, og det er viktig med et kompetansemeklertilbud som fungerer. Systemet er delvis utbygget i dag. Kompetansemeklerne bidrar til å kople virksomheter og utdanningsinstitusjoner. Kompetansemeklere og partene i arbeidslivet lokalt må være tett på virksomhetene. Kompetansemeklerne informerer og skaper større bevissthet rundt EVU og hvorfor EVU er viktig. Mange virksomheter oppdager gjennom prosesser med meklere at kompetansebehovet er annerledes enn først antatt. Karrieresentrene kan undersøke opplæringstilbud, og de kan ha en nøytral tilretteleggingsfunksjon i koplingen mellom virksomheter og EVU. 8

9 For å få hjelp til å definere kompetansebehov og vite hva de skal etterspørre, kan små virksomheter med begrensede ressurser ha nytte av å være med i et nettverk, for eksempel en næringsforening, et industrinettverk eller en klynge. Klyngene kan fasilitere møteplasser der en kan se kompetanse på tvers av bransjer, eller i et bredere geografisk område. Små virksomheter kan ha nytte av å være med i nettverk for erfaringsdeling og kompetansebygging. Klyngene kan også få impulser fra de små virksomhetene. SMB-er kan delta i EVU-tilbud som klyngene utvikler. Det må etableres konkrete lokale samarbeidsavtaler og utviklingsplaner som gir de små virksomhetene mulighet til å delta i EVU. Studiesentrene er aktører på EVU-markedet, som tilretteleggere og formidlere av utdanning lokalt og regionalt. Relevans må uttrykkes mer eksplisitt. Oversikt over idéverksteder og andre arrangement Ideverksteder Idéverksted i Bodø, 2. november 2017 Idéverksted i Oslo, 8. november 2017 Idéverksted i Ålesund 16. november 2017 Deltakelse på andre arenaer KMDs regionalpolitiske utviklingsverksted 25. september 2017 Møte i fagskolerådet, 17. oktober 2017 Samling med partnerskapskoordinatorer for karriereveiledning, 17. oktober 2017 Workshop med fagskolerådet 18. oktober 2017 Nasjonal konferanse om innovasjon i fleksibel utdanning og EVU-forum, Lillehammer oktober 2017 Møte med klyngemiljøet på Raufoss, 20.oktober 2017 Samling pilotprosjekter, Gardermoen, 24. oktober 2017 Møte i Kompetansepolitisk råd, 28. oktober 2017 Møte med Fagskolen Ålesund 24. november 2017 Møte/seminar med Kompetanseforum Østfold, 8. desember