Døgnpasienter i psykisk helsevern for voksne 20. november 2007

Transkript

1

2

3 Døgnpasienter i psykisk helsevern for voksne 20. november 2007 Solfrid Lilleeng Solveig Osborg Ose Ragnild Bremnes Per Bernhard Pedersen Trond Hatling SINTEF Teknologi og samfunn Helsetjenesteforskning Telefon: Telefaks: Trondheim Rapport 1/09

4 ISBN ISSN SINTEF Teknologi og samfunn Helsetjenesteforskning Kopiering uten kildehenvisning er forbudt Trykk og omslagsdesign: Tapir Uttrykk

5

6

7 Forord Denne rapporten er en presentasjon av pasienttellingen i psykisk helsevern for voksne i Registreringen ble foretatt den 20. november 2007 ved alle voksenpsykiatriske døgnavdelinger i Norge og er den tredje registreringen i tilknytning til Opptrappingsplanen. Registreringen som presenteres i denne rapporten, er den første blant flere registreringer i prosjektet Pasienttellingen 2007/2008 som utføres på oppdrag fra Helsedirektoratet. De øvrige registreringene er en brukerundersøkelse blant de samme døgnpasientene som denne registreringen omfatter og en registrering av polikliniske pasienter ved voksenpsykiatriske poliklinikker og avtalespesialister i løpet av to uker i april I tillegg er tilsvarende registreringer gjennomført for psykisk helsevern for barn og unge. Jeg vil takke referansegruppen som bestod av psykiater Siri Nome, psykiater Olav M. Linaker og psykologspesialist Lasse Eriksen. Gruppen var svært sentral som fagråd i diskusjonene omkring utviklingen av skjemaet. Jeg vil også takke alle som har bidratt ved helseforetakene og som har tatt ansvar for intern distribuering, koordinering, opplæring og sist men ikke minst, selve utfyllingen av skjemaene. Uten dere har ikke dette datamaterialet vært mulig å etablere. Roar Håskjold ved Sentio AS har hatt ansvaret for å digitalisere papirskjemaene og har klart å konvertere tildels krevende håndskrift inn i standardiserte former. Spesielt vil jeg takke den forrige prosjektleder, Helge Hagen, som utvidet pasienttellingen til å omfatte hele det psykisk helsevernet samt utviklet en metode som gjør det mulig å fange opp feilplasserte pasienter og udekket behov. Og sist men ikke minst takk til Solveig Osborg Ose, for hennes entusiasme, interesse og bidrag som samtalepartner i dette prosjektet, Haldis Hjort for hennes kommentarer og Hanne Kvam, som har bistått i mange faser av prosjektet og som har stått for ferdigstillingen av rapporten. Trondheim, januar 2009 Solfrid Lilleeng prosjektleder 1

8

9 Innholdsfortegnelse Forord...1 Innholdsfortegnelse...3 Sammendrag Innledning Institusjonsstrukturen i perioden Bakgrunnen for Pasienttellingen Målet med rapporten Data og metode Datamaterialets design Representativitet Behandlernes egne vurderinger Statistiske metoder Pasientpopulasjonen Innledning Alder og kjønn Pasientpopulasjonen i Endringer i opptrappingsplanperioden Utdanningsnivå Hovedinntektskilde Sivilstatus Pasientenes hoveddiagnose og varighet av sykehusoppholdet Diagnosefordelingen

10 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER Alvorlige psykiske lidelser Varighet av døgnoppholdene Akuttpasienten ved sykehus Behandlingstiltak Faktisk og ønsket behandlingstiltak Pasientenes ønsker vedrørende behandlingsform Oppsummering Pasienter med rusproblematikk Rusreformen og døgntilbudet i psykisk helsevern Rusdiagnose og rusmiddelbruk Omfanget av rusdiagnoser og rusmiddelmisbruk Pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblematikk Oppsummering Samarbeid om pasienten Innledning Instanser det er etablert samarbeidet med i 2003 og Samarbeid om den enkelte pasient Samarbeidsprofiler Samarbeid med pårørende Samarbeid mellom tjenestenivå og andre instanser Hvor blir pasienten innlagt fra og har dette betydning for samarbeid? Oppsummering Individuell plan Individuell plan Hvilke pasientgrupper prioriteres Instanser representert i samarbeidet om pasienten Oppsummering Behov for kommunale tjenester

11 INNHOLDSFORTEGNELSE 7.1 Vekst i kommunenes psykiske helsearbeid men store udekkede behov Datagrunnlag Etablert, ideelt og pasientens ønske om kommunale tiltak og tjenester Etablert og ønsket tilbud etter pasientens bostedsregion Etablert og ønsket tilbud for ulike tjenester og tiltak Behov for kommunale tjenester gitt type døgnopphold Nasjonale anslag på udekkede behov Oppsummering Arbeid og psykisk helse Situasjon og kunnskap Datagrunnlag Samarbeid om arbeid/skole i 2003 og Oppsummering Pasienter med omsorg for barn Barn av psykisk syke Pasienter med omsorg for barn under 18 år Er tiltak iverksatt overfor barn som pasienten har omsorg for? Oppsummering Pasienter med opprinnelse utenfor Norge Innledning Asylsøkere/flyktninger Asylsøkere/flyktninger Pasienter med asylsøkerstatus Pasienter som er flyktninger Pasienter med fødeland utenfor Norge Pasienter oppvekstland/fødeland utenfor Norge Pasienter med alvorlige psykiske lidelser - forskjeller med hensyn på fødeland Oppsummering

12 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER Selvmordsfare og farlige handlinger Evalueringsinstrumenter Fare for selvmord Omfang av pasienter med suicidale problemer og endringer siden Prioriteres pasienter med selvmordsfare i forhold til ventelister Bruken av evalueringsinstrumenter Fare for farlige handlinger Pasientgruppen som karakteriseres som farlig for andre og omfanget av denne gruppen? Bruken av evalueringsinstrumenter Oppsummering Faktisk og ønskelig bo-/behandlingstilbud Innledning Data og metode Utvikling i antall og andel døgnpasienter som ideelt sett burde hatt et tilbud utenfor det psykiske helsevernet Hvilke kommunale bo-/behandlingstilbud er det som etterspørres? Varierer udekket behov for kommunalt døgntilbud mellom helseregionene? Faktisk og ideelt institusjonstilbud innenfor det psykiske helsevernet Faktisk og ønskelig/ideell avdelingstype ved sykehusene Pasientenes syn på ønsket behandlingstilbud Oppsummering Bruk av tvang Innledning Omfang Tvungent psykisk helsevern med døgnopphold Tvangsmidler Tvangsbehandling Geografisk variasjon Pasientegenskaper

13 INNHOLDSFORTEGNELSE 13.5 Hva slags bosituasjon har pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern? Tjenestetilbud Hva slags behandling får pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern? Er det stor differanse mellom faktisk behandlingstilbud og pasientens ønske? Samarbeid med andre instanser Oppsummering Referanser Tabell- og figuroversikt Tabelloversikt Figuroversikt Vedlegg

14

15 Sammendrag FORMÅLET MED RAPPORTEN Formålet med rapporten er å belyse utvalgte problemstillinger i lys av at opptrappingsplanperioden snart er ved veis ende. Pasienttellingens formål var å belyse aktuelle helsepolitiske mål som ikke ble dekket gjennom årlige rapporter eller andre undersøkelser. For enkelte tema kan utviklingstrekk gjennom planperioden helt eller delvis beskrives. Andre spørsmål inngår for første gang i pasienttellingen for Rapporten beskriver endringer i pasientpopulasjonen gjennom opptrappingsplanperioden og typiske trekk i forhold til en del kvalitative aspekter ved helse- og sosialtjenesten slik som bruk av individuell plan, samhandling mellom tjenestene, udekket behov innen kommunale tjenester, omfang av pasienter som behandles på for høyt omsorgsnivå og bruk av tvungent psykisk helsevern i løpet av planperioden. Rapporten inngår som grunnlag for vurdering av status for døgntilbudet til voksne når det gjenstår ett år av opptrappingsplanperioden. PASIENTPOPULASJONEN I perioden er langtidsplasser ved psykiatriske sykehjem omorganisert til aktive behandlingsplasser ved distriktspsykiatriske sentra. Mens pasientpopulasjonene ved sykehjem var karakterisert ved eldre pasienter med schizofreniforme lidelser og lange døgnopphold, er det i 2007 relativt små forskjeller mellom sykehuspasienter og pasienter som får døgntilbud utenfor sykehusene. Et viktig poeng i lys av den utviklingen som har pågått i denne perioden, er at de aller eldste pasientene representerer en liten men økende andel i behandlingstilbudet ved sykehusene. Mens pasientpopulasjonen i 1999 totalt sett var dominert av pasienter med schizofrenier eller paranoide lidelser, som den gangen utgjorde over halvparten av pasientene, er omfanget av disse lidelsene redusert til om lag 40 prosent av pasientene i Ruslidelser har økt i omfang innen psykisk helsevern siden Dette er sannsynligvis delvis en konsekvens av et generelt økt fokus på pasienter med rusproblematikk og samtidig psykisk lidelse gjennom denne perioden. Rusreformen, som trådte i kraft 1. januar 2004, har i tillegg bidratt til et økt fokus på rusmiddelmisbruk gjennom etableringen av tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbruk i spesialisthelsetjenesten. Gjennom nedbyggingen av sykehjemmene er det i 2007 blitt langt færre langtidsopphold i det psykiske helsevernet sammenlignet med 1999 og dette har da den konsekvens at median varighet av døgnoppholdene er redusert betydelig i perioden. Både for menn og kvinner er oppholdstiden ved sykehus kortere i 2007 sammenlignet med Median oppholdstid var 76 dager for menn og 45,5 dager for kvinner, mens i 2007 var median dager for menn på 50, mens halvparten av kvinnene hadde oppholdstid innenfor 5 uker. De aller største endringene er knyttet til døgntilbudet utenfor sykehusene. Pasientpopulasjonen har endret seg med hensyn på alderssammensetning, diagnosefordeling og varighet av oppholdene. 9

16 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER 2007 Økningen i utdanningsnivå blant pasientene består i at en større andel pasienter har eksamen fra universitet og høyskoler, samtidig som færre har grunnskole som høyeste utdanning. Disse endringene er ikke forklart ved endringer i alderssammensetning. I opptrappingsplanperioden har utdanningsnivået blant pasientene økt, med unntak av for menn som får døgntilbud ved sykehus. Det er fremdeles slik at ugifte er sterkt overrepresentert blant døgnpasientene i psykisk helsevern for voksne. Også skilte/separerte kvinner er overrepresentert i pasientpopulasjonen sammenlignet med i befolkningen. Selv om pasientpopulasjonene ved sykehus og DPS har mange fellestrekk er det noen forskjeller som kommer frem i registreringen i Ugifte menn og skilte/separerte kvinner er mer hyppig forekommende blant pasientene som får døgntilbud i DPS-ene og pasientene har lavere utdanning sammenlignet med sykehuspasientene. Pasienter ved sykehusenes akuttavdelinger i 2007 er karakterisert ved at det oftere er en øyeblikkelig hjelp innleggelse som initierer oppholdet, sammenlignet med situasjonen i Pasienten kan ofte være henvist fra DPS, men er i mye større grad henvist fra fastlegen i Videre ser vi at pasientene ved akuttavdelingen skiller seg fra pasienter ved de øvrige sykehusavdelingene ved at det er flere kvinner og en lavere andel ugifte pasienter, noe som også kjennetegnet akuttpasienten i Siden 1999 har akuttpasientenes utdanningsnivå og omfanget av lettere psykiske lidelser økt i mye sterkere grad enn for de øvrige pasientene ved sykehusene. I 2007 angir behandlerne i større grad at pasientene ved sykehusenes akuttavdelinger har akuttbehandling som siktemål for oppholdet. Dette kan bety at behandlerne i større grad avgrenser akuttavdelingenes ansvarsområde i 2007 sammenlignet med Det kan imidlertid også bety at pasientpopulasjonen ved akuttavdelingene i 2007 er kjennetegnet ved mindre behov for lengre utredningsopphold sammenlignet med pasientpopulasjonen i I perioden 2003 til 2007 er det også noen endringer med hensyn på omfang og bruk av de vanligste behandlingstiltak. Behandling med medikamenter er redusert fra å berøre 91 prosent av pasientene til 84 prosent av pasientene i Bruk av ulike treningsopplegg/ mestringstrening har økt i perioden og tilbys nå 42 prosent av pasientene. Dette er et behandlingstilbud hvor det udekkede behovet fra 2003 er imøtekommet og denne behandlingsformen er et tilbud pasientene selv også ønsker. Mestringstrening, enten i kombinasjon med medikamenter og/eller med samtaleterapi utgjør kjernetilbudet og tilbys de aller fleste pasientene. Samtaleterapi der pasientens nærmeste deltar, brukes i mindre grad nå sammenlignet med fire år tidligere. Behandlerne angir sjeldnere denne behandlingsformen som ønskelig behandlingstiltak i 2007 sammenlignet med I likhet med nevropsykologiske tester og rusbehandling er dette behandlingsformer hvor det ofte ikke er overensstemmelse mellom pasientens og behandlers ønsker. RUSMIDDELMISBRUK Andel pasienter med rusproblematikk har økt siden I 2007 utgjør denne pasientgruppen nesten 30 prosent av alle døgnpasientene og omfanget har økt med 4 prosentpoeng siden rusreformen trådte i kraft. Det synes som om det er bruk av rusdiagnoser som har bidratt til økningen av omfanget. Videre er en liten andel (10 prosent) av pasientene med lettere psykiske lidelser som er henvist fra russektoren som også er med på å forklare økningen. Pasienter med alvorlige psykiske lidelser (schizofrenier, paranoide lidelser, psykoser og maniske tilstander er vektlagt) utgjør om lag halvparten av alle pasientene i materialet og dette er en liten reduksjon fra 2003 som primært skyldes fraværet av langtidspasientene i den siste registreringen. Pasienter med alvorlige psykiske lidelser og samtidige ruslidelser/eller rusmiddelmisbruk utgjør imidlertid stadig prosent av pasientpopulasjonen 4 år etter rusreformen. 10

17 SAMMENDRAG Mens innslag av rusmiddelproblematikk reduserer varigheten av døgnoppholdet blant pasienter med lettere psykiske lidelser, er forholdet motsatt for pasienter med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg til at varigheten øker med økende rusproblematikk for disse pasientene, øker også andel menn, andel tvangsinnlagte, andel unge og andel ugifte når rusdiagnose er brukt som komorbiditet. Pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusproblematikk får i større grad behandlingsopplegg for rusproblemer sammenlignet med situasjonen i Økningen er en fordobling av andel pasienter med tiltak, og andel pasienter uten tiltak som ideelt sett burde hatt et slikt tilbud, er blitt lavere. Det synes imidlertid å ligge en stor utfordring å tilpasse behandlingstiltakene for denne pasientgruppen slik at de motiveres til å delta. SAMARBEID Pårørende er de vanligste støttespillerne pasientene har og er oftere involvert når pasienten behandles ved sykehus sammenlignet med DPS. Dette mønsteret, samt omfanget av kontakt med pårørende, er uendret siden Samarbeid med fastlegen, psykisk helsearbeid i kommunene, NAV Trygd eller psykiatrisk poliklinikk er blitt mer utbredt siden 2003 og økningen har funnet sted både i sykehus og ved DPS. Det er imidlertid DPS-ene som dominerer med etablert samarbeid for sine pasienter. Økningen i samarbeid med fastlegene og psykisk helsearbeid i kommunene er i tråd med fokuset som har vært i opptrappingsplanperioden. En grundigere analyse er nødvendig for å kartlegge hvordan endringene fra 2003 til 2007 fordeler seg på ulike pasientgrupper og om dette varierer med tilførselen av ressurser til den kommunale helsetjenesten. Pårørende, fastlegen eller psykisk helsearbeid inngår i samarbeid om 86 prosent av pasientpopulasjonen. Pårørende er involvert i samarbeidet om de unge som følges opp mot skole og utdanning. Pårørende deltar også i samarbeidet om de eldre pasientene, som ofte har samtidige somatiske lidelser og kontakt mot pleie og omsorg. Når pasientens familie har vært involvert i tilknytning til innleggelsen, er pårørende med i oppfølgingen i nesten 80 prosent av tilfellene, mens når pasienten er innlagt fra eget hjem og selv har bidratt til innleggelse, deltar pårørende i mye mindre grad i oppfølgingen. Da er det fastlegen og psykisk helsearbeid som i stor grad er involvert i samarbeidet om pasienten. Kommunale tjenester, som samlet sett er involvert i samarbeid om 80 prosent av pasientene, noe mer ved DPS og mindre ved sykehus, er klart den viktigste gruppe av samarbeidende instans for døgnavdelingene. For 18 prosent av pasientene er kommunale tjenester den eneste eksterne aktør i samarbeidet. Psykisk helsearbeid og fastlegen er de viktigste bidragsyterne. Fastlegen er involvert i en tredjedel av innleggelsene ved sykehusene mot en femtedel av innleggelsene ved DPS-ene. Når fastlegen henviser en pasient er sjansen stor for at også fastlegen deltar i samarbeidet om pasienten. Spesialisthelsetjenesten er involvert som samarbeidende instans for 55 prosent av pasientene. Psykiatrisk poliklinikk utgjør over halvparten av dette samarbeidet. Psykiatrisk poliklinikk henviser oftere til døgnbehandling ved DPS sammenlignet med sykehus, og poliklinikken deltar i stor grad i det videre samarbeidet om pasienten. Pasienter som henvises fra annen døgninstitusjon i spesialisthelsetjenesten er svært vanlig ved DPS, noe som tyder på at pasientstrømmen er større fra sykehus til DPS enn motsatt. Pasienter som henvises fra annet døgntilbud har ofte NAV Trygd med som samarbeidende instans. Sykehusene har en del henvisninger fra somatiske avdelinger, noe DPS-ene har i liten grad. For disse pasientene er det ofte etablert samarbeid med pleie- og omsorgstjenestene i kommunen. 11

18 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER 2007 INDIVIDUELL PLAN For omlag to tredjedeler av døgnpasientene som er aktuelle i forhold til utarbeidelse av individuell plan (IP), er det igangsatt et arbeid med en slik plan. Det er en større andel med utarbeidet IP blant menn sammenlignet med kvinner. IP er ikke aktuelt for 7 prosent av pasientene. Med bare 4 prosent av pasientene uten besvarelse på spørsmål om IP tyder på at oppmerksomheten og bruken av IP er relativt god. Blant pasientene med en etablert IP, har 77 prosent av pasientene en koordinator med en overordnet funksjon i forhold til pasientens samlede behandlingstilbud. Pasienter med en alvorlig psykisk lidelse er prioritert med hensyn på bruk av IP. Over 80 prosent av disse pasientene har en koordinator som tar hånd om de samlede tilbudet. De øvrige pasienter, har i mindre grad (70 prosent) en koordinator som samordner tilbudet innen den individuelle planen. Pasienter uten rusmiddelproblematikk reserverer seg i større grad sammenlignet med pasientene som har ruslidelse og/eller rusmiddelmisbruk. Pasientene som har en IP har gjennomgående lengre behandlingsopphold som hovedintensjon for det aktuelle døgnoppholdet. Kun om lag 40 prosent ble ansett som utskrivningsklare innen 3 måneder. Mer enn tre fjerdedeler av pasientene uten IP er forventet utskrivningsklare i løpet av 3 måneder. IP prioriteres for pasienter med alvorlige psykisk lidelser og dersom en pasient har rusproblematikk i tillegg, øker sjansen for at individuell plan utarbeides for denne pasienten. For en fjerdedel av pasienten med IP er det etablert samarbeid mellom kommunale tjenester, spesialisthelsetjenesten og NAV. Spesialisthelsetjenesten er her representert ved enhet utenfor døgnavdelingen hvor pasienten er innlagt og for pasientene med IP dreier det seg primært om psykiatrisk poliklinikk eller ambulant team. Samarbeid hvor alle tre typer instanser er representert, er betydelig mindre vanlig for pasienter uten IP. BEHOV FOR KOMMUNALE TILBUD Det er i dag nær kommunale årsverk som settes inn i tjenester rettet mot voksne mennesker med psykiske lidelser og problemer. På tross av en sterk vekst i det kommunale psykiske helsearbeidet og at målene i Opptrappingsplanen i stor grad vil bli nådd for de kommunale tjenestene, er det fortsatt udekkede behov. Når pasientene skal skrives ut fra spesialisthelsetjenesten vil det være behov for ulike kommunale tjenester. 64 prosent av pasientene har allerede minst ett tilbud fra kommunen når de utskrives. Mange har flere tilbud. Ett av de vanligste tilbudene å ha etablert når pasienter utskrives er hjemmetjenester, 16 prosent av brukerne har det. Relativt mange har også kommunalt dagtilbud/dagsenter, mens 14 prosent har omsorgsbolig når de utskrives. Pasientregistreringens egenskap ved at det er en punkttelling betyr at pasienter med lange opphold har større sannsynlighet for å bli med i registreringen. Data kan derfor være lite egnet til å gjøre nasjonale anslag for eksempel i forhold til udekkede behov for ulike tjenester. Vi har utnyttet informasjonen om forventet varighet for oppholdet og beregnet udekkede behov for pasientgrupper med ulik forventet varighet hver for seg. Dernest har vi benyttet informasjon fra den regulære pasientstatistikken fra NPR for å vekte sammen andelene for de ulike pasientgruppene i tillegg til anslag for totalt antall døgnpasienter i løpet av et år. På denne måten har vi estimert antall pasienter som har udekkede behov for kommunale tjenester. Vi finner at døgnpasientene har udekkede behov som tilsvarer omsorgsboliger og nesten andre boliger. På landsbasis anslås det at årlig vil døgnpasienter ha udekkede behov for hjemmetjenester når de skrives ut. Omtrent pasienter har behov for et kommunalt dagtilbud uten at dette er etablert. Nesten pasienter i psykisk helsevern står med udekkede behov for støttekontakt mens omtrent anslås å trenge arbeidstiltak uten at dette er på plass når pasienten mottar døgnbehandling i psykisk helsevern. 12

19 SAMMENDRAG Disse anslagene er sett i sammenheng med nye tall for udekkede behov for kommunale tjenester som er anslått med utgangspunkt i informasjon fra kommunene. Når disse to anslagene ses i sammenheng, kan vi beregne hvor stor andel av de udekkede behovene totalt i kommunen gjelder de antatt mest alvorlig syke, det vil si de som mottar døgnbehandling i psykisk helsevern. Hele 97 prosent av de udekkede behovene for omsorgsboliger gjelder de mest alvorlig syke (pasienter i døgnbehandling), mens kun 10 prosent av pasientene med udekkede behov for hjemmetjenester er blant de mest alvorlig syke. Dette er rimelig da de mest alvorlig syke har det største omsorgsbehovet mens de mindre alvorlig syke kan klare å bo i egen bolig dersom de mottar hjemmehjelp. Tolkningen kan også være at udekkede behov blant de mest alvorlig syke prioriteres i kommunene i forhold til hjemmetjenester. Hver fjerde av de som står uten nødvendig dagtilbud er blant de mest alvorlige syke, mens nesten 2 av 3 av de som mangler støttekontakt har alvorlige psykiske problemer personer med psykiske lidelser og problemer antas å stå uten nødvendige arbeidstiltak i norske kommuner i dag. Vi anslår at nesten av de som har udekkede behov for arbeidstiltak, eller nærmere 35 prosent, etter hvert skal skrives ut fra døgnbehandling i psykisk helsevern. ARBEID OG PSYKISK HELSE Pasientgruppen som har hatt tilknytning til arbeidslivet i tiden rett før innleggelse, utgjør over en fjerdedel av pasientene i Ved registreringen i 2003 hadde kun 13 prosent av pasientene en slik arbeidslivstilknytning. Økningen er knyttet til pasienter med sykepenger/ rehabiliteringspenger som hovedinntektskilde. Undersøkelsen i 2007 viser at det er pasientene med arbeidslivstilknytning som har fått økt oppmerksomhet når det gjelder oppfølging av AETAT/NAV arbeid og skole. Blant pasientene med eget arbeid som hovedinntektskilde har andelen med slik oppfølging økt fra 5 til 18 prosent, mens for pasientene med sykepenger/rehabiliteringspenger som hovedinntektskilde, er andelen økt fra 12 til 24 prosent fra 2003 til Blant pasientene i yrkesaktiv alder er det mottagere av uførepensjon som i minst grad blir fulgt opp med fokus på arbeid og skole. Psykisk helsearbeid er oftere involvert i samarbeid om pasientene i 2007 sammenlignet med Oppfølgingen fra psykiatrisk poliklinikk er imidlertid betydelig høyere for pasientgruppen med arbeidslivstilknytning sammenlignet med de øvrige pasientene. Fastlegene er mer involvert i forhold til denne pasientgruppen sammenlignet med situasjonen i Videre har trygdekontoret oftere et etablert samarbeid om disse pasientene sammenlignet med de øvrige pasientene. Både psykisk helsearbeid, fastlegen og psykiatrisk poliklinikk har hatt et økt fokus på oppfølging av denne pasientgruppen, mens trygdekontoret opprettholder samme nivå som i Fokuset på samarbeid om å hjelpe pasientene tilbake til arbeid eller studier må dermed sies å ha kommet godt i gang. Når tiltak i forhold til arbeid og skole settes i verk, så mobiliseres flere instanser i dette arbeidet i 2007 sammenlignet med Videre er det også en større andel av pasientene med tilknytning til arbeidslivet som fanges opp av denne innsatsen i 2007 sammenlignet med Innsatsen med hensyn på oppfølging mot arbeid/skole har ikke har økt i særlig grad når vi ser på antall pasienter, men oppfølgingen er i større grad rettet mot pasienter som har en arbeidstilknytning. Det er vanskelig å si om flere får psykiske problemer og lidelser som følge av at de er i arbeidslivet, om personer med arbeidstilknytning prioriteres i større grad for behandling eller at dette er en bevisst strategi ved mer målrettet samarbeid. Forskning viser at arbeidsfokus er viktig for alle pasientgruppene og større fokus på de som allerede har en arbeidstilknytning må ikke gå på bekostning av de som har en lenger vei å gå før arbeid er et realistisk alternativ. 13

20 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER 2007 PASIENTER SOM HAR OMSORG FOR BARN I alt 13 prosent av pasientene som er innlagt i psykisk helsevern har omsorg for barn under 18 år. Dette betyr at hver dag er det om lag barn som har en forelder som er innlagt ved en psykiatrisk avdeling. Nesten 70 prosent av pasientene med omsorg for barn er kvinner. Pasienter med omsorg for barn er ofte gift/samboende, hele 60 prosent av mennene og 55 prosent av kvinnene. De har i mindre grad alvorlige psykiske lidelser og rusproblematikk og de har kortere oppholdstid ved institusjonen sammenlignet med pasienter uten barn. Pasienter med omsorg for barn tilhører i liten grad de aller yngste pasientene, kun en liten andel er yngre enn 30 år. Median alder er på 39 år for kvinner med omsorg for barn, mens kvinner uten omsorg for barn er eldre og har median alder på 45 år. Pasienter med omsorg for barn har i større grad en arbeidslivstilknytning i tiden før innleggelse sammenlignet med pasienter som ikke har omsorg for barn under 18 år. Oppfølging av barna er iverksatt for over halvparten av kvinnene som har omsorg for barn under 18 år. For menn er det iverksatt tiltak for under en tredjedel av tilfellene og for over 20 prosent er det uklart om tiltak er iverksatt. I og med at tiltak ikke er spesifisert kan det være uklarheter i forhold til dette, men i denne sammenhengen er det åpenbart at alle rutiner i forhold til oppfølging av barna pasienten har omsorg for, kvalifiserer som tiltak. Bosituasjonen er forskjellig for menn og kvinner som har omsorg for barn. I underkant av 40 prosent av mennene bor alene (oftest uten barn), mens 45 prosent av kvinnene bor alene (som regel med barn). Kvinner som bor alene, har i større grad fått iverksatt tiltak overfor barna sammenlignet med kvinner som bor med ektefelle/samboer. Dette er ofte kvinner som er skilt/separert. PASIENTER MED UTENLANDSK OPPRINNELSE Blant døgnpasientene er kun 1 prosent oppført som asylsøker i denne registreringen. Antall asylsøknader i 2007 var på 14 per innbyggere. I dette pasientmaterialet er omfanget av asylsøkere beskjedent og for lite til å kunne si noe generelt om tilbudet til denne pasientgruppen. Omfanget av døgntilbud til denne pasientgruppen må i alle fall kunne sies å være beskjedent i forhold til det omfang av asylsøknader som behandles i Norge og i forhold til de belastninger som denne gruppen har vært utsatt for. Omfanget av pasienter som er flyktninger er også relativt beskjedent. I alt 2,3 prosent av døgnpasientene er flyktninger, noen av disse er også asylsøkere (13 prosent). Om lag to tredjedeler av pasientene er knyttet til storbyene og 80 prosent av dem har en alvorlig psykisk lidelse. Menn er overrepresentert, de utgjør hele 70 prosent. Pasienter født i den ikke-vestlige verden utgjør 7,7 prosent av pasientpopulasjonen som mottar døgntilbud i psykisk helsevern. I befolkningen utgjør denne gruppen 8,5 prosent. Pasientpopulasjonen med opprinnelse utenfor Norge skiller seg fra de som er født i Norge på flere punkter. Hele 70 prosent av pasientene har en alvorlig psykisk lidelse 1 og over halvparten ble innlagt med vedtak om tvungent psykisk helsevern. Av dette følger også at mange av pasientene med utenlandsk opprinnelse har lengre oppholdstid sammenlignet med pasienter som er født i Norge. Videre er det overvekt av menn og over en tredjedel av pasientene er yngre enn 30 år. Mange mangler eget bosted og bor i stor grad hos sin familie. Rusproblematikk synes i mindre grad å være en del av sykdomsbildet for disse pasientene. 1 Alvorlige psykiske lidelser er her definert ved forekomst av ICD10 kodene F20, F22-F29, F30-F31 som hoveddiagnose. I denne avgrensningen er schizofrenier, paranoide lidelser, psykoser og maniske tilstander vektlagt mens personlighetsforstyrrelser er holdt utenfor. Dette er en pasientgruppe som representerer de mest alvorlig syke i det psykiske helsevernet. 14

21 SAMMENDRAG Når pasienter med alvorlige psykiske lidelser som er født i Norge sammenlignes med pasienter med utenlandsk opprinnelse er det ingen store forskjeller mellom behandlingstilbudet til disse to pasientgruppene, med unntak av oppfølging fra psykiatrisk poliklinikk. Samarbeid med poliklinikk er etablert for over 40 prosent av pasientene med fødeland utenfor Norge, mot nær 30 prosent for pasienter født i Norge. En annen forskjell er at for pasienter født utenfor Norge er arbeid i kommunal regi i noe større grad angitt som ideelt enn for pasienter med Norge som fødeland. På flere områder er det imidlertid udekkede behov for pasientene som har alvorlige psykiske lidelser som gjelder uavhengig av fødeland. Særlig omsorgsbolig med døgnbemanning, dagtilbud i kommunal regi og spesialisthelsetjenestens dagtilbud er etterspurt. Videre er poliklinisk tilbud ønsket for flere av pasientene. Pasienter med fødeland i ikke- vestlige deler av verden, inkluderer asylsøkere og flyktninger. Pasientene har ofte alvorlige psykiske lidelser og mye tyder på høy terskel og for liten bruk av helsetjenester i denne gruppen. SELVMORD OG FARE FOR FARLIGE HANDLINGER Selvmord Pasienter med suicidale problemer utgjør 28 prosent av pasientpopulasjonen i Andel pasienter med selvmordsforsøk er redusert med to prosentpoeng i perioden Særlig for kvinner er andelen redusert betydelig, fra 9 prosent i 1999 til 6 prosent åtte år senere og forskjellene mellom kvinner og menn er blitt mindre i løpet av disse årene. Pasienter med suicidalproblemer befinner seg sjeldnere på venteliste enn pasienter uten suicidalproblemer: De som har hatt selvmordsforsøk i forbindelse med det aktuelle oppholdet, har i mindre grad vært henvist via venteliste enn de med selvmordstrusler eller selvmordstanker. Median ventetid fra mottatt henvisning til behandlingsstart er på 3 uker for pasienter med selvmordsforsøk i forbindelse med døgnoppholdet, mens ventetiden øker til 5 uker for pasienter med selvmordstanker. Totalt sett prioriteres pasientgruppen med suicidalproblemer foran øvrige pasientene, som har en median ventetid på 6 uker på døgnbehandling. Pasienter som har tanker om selvmord uten å ytre trusler eller forsøk på å gjennomgå selvmord, har i om lag 40 prosent av tilfellene blitt evaluert ved bruk av standardiserte instrumenter. Pasienter som har ytret trusler om eller gjennomgått et selvmordsforsøk har i omlag halvparten av tilfellene blitt evaluert med slike instrumenter. Dette betyr at en stor andel av pasientene med selvmordsforsøk bak seg ikke vurderes systematisk i forhold til å forhindre gjentagelse. Pasienter med selvmordsforsøk utgjør en større andel av pasientpopulasjonen ved sykehus sammenlignet med pasientpopulasjonen ved DPS og det kan bidra til å forklare at sykehus til en viss grad bruker evalueringsinstrument i større grad enn DPS. Fare for andre Pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern hvor farekriteriet pasienten utgjør fare for andres liv og helse er benyttet, er dominert av menn (80 prosent) og de fleste (75 prosent) er mellom 25 og 50 år. Den typiske diagnosen er en schizofrenilidelse (78 prosent) og det er større tendens til samtidig ruslidelse/rusmiddelmisbruk sammenlignet med de øvrige pasientene. Dette er en pasientgruppe som har lange opphold i psykisk helsevern, median varighet er på over 30 uker mot 10 uker blant de øvrige innlagt på tvang og 4 uker i den øvrige pasientpopulasjonen. Dette farekriteriet, alene eller i kombinasjon med de øvrige, er anvendt for om lag en fjerdedel av pasientene som har fått spesialistvedtak ved paragraf 3-3 (tvungent psykisk helsevern) i psykisk helsevernloven. Dette pasientutvalget er særlig relevant i forhold til å anslå bruken av standardiserte evalueringsinstrumenter i forhold til å avdekke risiko for farlige handlinger. I alt 70 prosent av pasientene er evaluert ved bruk av standardiserte 15

22 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER 2007 instrumenter. Dermed er det for hele 30 prosent ikke vurdert som nødvendig å vurdere risiko for voldelig atferd ved bruk av slike instrumenter. En årsak kan være at pasienten ennå ikke har vært i relevante vurderingssituasjoner ved registreringstidspunktet. Videre mangler informasjon om hvorvidt evalueringsinstrument er benyttet for en femdel av pasientene med farekriteriet knyttet til vedtaket. Rundskriv IS-9/2007, som beskriver rutiner og prosedyrer for risikovurdering, vurderingssituasjoner og en oversikt over standardiserte og strukturerte vurderingsverktøy, ble utgitt i mai 2007, men bruken var altså ikke innarbeidet for den relevante pasientpopulasjonen. TVANG Andel pasienter innlagt under tvang er lavere i 2007 enn i 1999, men det har vært en økning fra 2003 til Ved registreringen i 2007 var 29 prosent av pasientene underlagt tvungen undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern på registreringstidspunktet. 37 prosent av pasientene i registreringen hadde vedtak om tvang ved behandlingsstart. Omfanget av farekriteriet har økt vesentlig i perioden , målt ved andel pasienter som oppfyller kriteriet. I 2007 ble om lag hver fjerde pasient, som på registreringstidspunktet fortsatt var tilbakeholdt under tvang, vurdert å være en fare for andre ved innleggelse. Farekriteriet benyttes oftest fordi pasienten vurderes å være en fare for seg selv. Økingen i omfanget av tvang fra 2003 til 2007 gjelder også de andre tvangsformene; tvangsmidler og tvangsbehandling. Andel pasienter utsatt for bruk av tvang er størst i helseregionene Sør-Øst og i Vest, men det er store forskjeller innad i helseregionene. Forskjellen mellom helseregionene ser man også i andre analyser av geografisk variasjon i bruk av tvang. Økningen i omfang fra 2003 til 2007 ser ut til å gjelde alle helseregioner. Tvangsinnleggelser gjelder i større grad menn enn kvinner, og 57 prosent av de tvangsinnlagte pasientene var under 40 år. Tre av fire tvangsinnlagte er pasienter i diagnosegruppen schizofreniforme lidelser, og dette er en høyere andel enn ved registreringen i Over en fjerdedel av de tvangsinnlagte pasientene hadde ikke fast egen bolig i tiden før innleggelsen, halvparten av disse pasientene bodde imidlertid hos familie. De sosiodemografiske forskjellene mellom frivillig innlagte og tvangsinnlagte pasienter som ble beskrevet i 2003 (Helsetilsynet, 2006) bekreftes ved gjennomgang av data for 2007 og forskjellene mellom gruppene ser også ut til å ha økt. Det er sykehusene som i størst grad rapporterer om tvangsinnlagte pasienter, mens frivillig innlagte pasienter fordeler seg mer mellom sykehus og andre døgninstitusjoner. Kun en femtedel av de tvangsinnlagte pasientene mottar døgntilbud på den enheten og på det nivået de selv ønsker og dette er en betydelig lavere overensstemmelse sammenlignet med de frivillig innlagte. I registreringen mangler det imidlertid informasjon om pasientenes egne ønsker for om lag en tredjedel av de tvangsinnlagte og svært mange har dermed ikke fått anledning til å synliggjøre sin mening. Tre av fire pasienter, som på registreringstidspunktet var innlagt med vedtak om tvungen undersøkelse eller tvungent psykisk helsevern hadde fått utarbeidet en individuell plan. Dette er en høyere andel enn for frivillig innlagte pasienter, men avviker lite fra andel med individuell plan blant frivillig innlagte pasienter med alvorlig psykisk lidelse. Dette antyder at individuell plan i stor grad er utarbeidet for pasienter med omfattende og sammensatte behov for hjelp. Samarbeid med fastlegen er i mindre grad etablert for tvangsinnlagte pasienter enn for frivillig innlagte pasienter. FAKTISK OG ØNSKELIG BO- OG BEHANDLINGSTILBUD Et av målene for Psykiatrimeldingen og Opptrappingsplanen var å omstrukturere tjenestene for voksne slik at en fikk et bedre samsvar mellom faktisk og ønskelig behandlingstilbud. Antall og andel døgnpasienter som heller burde hatt et kommunalt døgntilbud steg fra

23 SAMMENDRAG til Dette var en fortsettelse av utviklingen fra 1994 til Denne trenden er nå snudd. Antall pasienter dette gjelder gikk ned fra 2003 til 2007, og ligger nå (2007) lavere en ved oppstarten av opptrappingsperioden (1999). Andelen var i 2007 på om lag 30 prosent og det synes derfor fortsatt å være et potensial for ytterligere desentralisering gjennom utbygging av kommunale tjenester. Hvilke bo-/behandlingstilbud utenfor spesialisthelsetjenesten som etterspørres, ble også undersøkt. Både antall og andel døgnpasienter som primært trenger et tilbud i somatisk sykehjem går ned i løpet av perioden. Andel og antall som trenger et annet døgntilbud øker fra 1999 til 2003, men har senere avtatt. Andelen som trenger et slikt tilbud ligger nå (2007) under andelen i Det er særlig antall og andelen pasienter med behov for egen bolig uten tilsyn som øker gjennom perioden. Helseregion Nord har en noe høyere andel og rate pasienter som heller burde hatt et kommunalt tilbud enn de øvrige helseregionene. Sammenhengen mellom faktisk og ønskelig institusjonstype innenfor det psykiske helsevernet ble undersøkt. Fra 1999 til 2003 var det en betydelig økning i avviket mellom antall pasienter som befant seg i sykehus, og antall pasienter der dette ble ansett som et ønskelig tilbud. Dette var en fortsettelse av trenden fra perioden 1994 til Trenden ble brutt fra 2003 til Avvik i antall, og i enda større grad andel er likevel fortsatt større i 2007 enn i For de øvrige institusjonene innen det psykiske helsevernet var avviket større enn for sykehusene ved registreringene i 1994 og Avviket holdt seg stabil fra 1994 til 1999, mens andelen steg ubetydelig. Fra 1999 til 2007 sank antall og prosentandel. Utviklingen må sees på bakgrunn av den endringen som har funnet sted i institusjonstilbudet utenfor sykehusene. Eldre pleiepasienter har blitt skrevet ut fra øvrige institusjoner til kommunal omsorg. Samtidig har behandlingstilbudet blitt bygget ut, og de psykiatriske sykehjemmene har blitt erstattet av DPS. Dette synes samtidig å redusere behovet for innleggelser i sykehus. Avslutningsvis undersøkte vi faktisk og ønskelig avdelingstilbud ved sykehusene. Drøyt 15 prosent av pasientene befant seg ved akuttavdelingene, både i 1999 og Det er fortsatt her vi finner det største avviket mellom faktisk og ideell plassering. Avviket ble imidlertid svakt redusert men ettersom samlet pasienttall også er redusert, øker likevel prosentdifferansen noe. Det er fortsatt slik at over halvparten av pasientene ved akuttavdelingene ideelt sett burde hatt et annet tilbud. Akuttavdelingene er de eneste avdelingene med øyeblikkelig hjelp plikt. Disse avdelingene må altså ta ansvaret når andre tilbud svikter. Det er derfor naturlig at avviket mellom faktisk og ønskelig tilbud er større ved disse avdelingene enn ved øvrige avdelinger. Løsningen bør imidlertid være å sikre at andre tilbud har tilstrekkelig kapasitet, slik at pasientene ved akuttavdelingene raskest mulig kan få et behandlingstilbud tilpasset deres behov. Andel pasienter ved korttids-/intermediæravdelinger gikk ned fra 15 i 1999 til 14 prosent i Dette ble i 1999 ansett som ideelt for en tilsvarende andel av pasientene. Fra 1999 til 2007 har det imidlertid oppstått et betydelig avvik. Om lag 40 prosent av pasientene burde ideelt sett hatt et annet tilbud. Nedgangen i etterspørsel etter denne typen avdelinger ved sykehusene har sannsynligvis sin bakgrunn i utbyggingen av DPS-ene, som nå ivaretar samme type funksjoner som disse sykehusavdelingene. Pasientenes egne synspunkter på ønsket behandlingstilbud avdekket at andelen som ønsker døgnopphold økte fra 61 prosent i 1999 til 76 prosent i Det er for opphold ved annet psykiatrisk døgntilbud vi finner denne økningen. Prosentandelen som ønsker dette alternativet øker fra 23 prosent i 1999 til 43 prosent i For alle øvrige alternativer er det en nedgang. Resultatet for annet psykiatrisk døgntilbud gjenspeiler sannsynligvis utbyggingen av de distriktspsykiatriske sentrene. Det kan se ut for at disse har blitt tatt godt imot av brukerne. 17

24 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER 2007 SAMARBEID MED BARNE- OG UNGDOMSPSYKIATRIEN Samarbeid mellom barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien i forbindelse med at unge voksne med pasienterfaring fra BUP får behandlingstilbud innen voksenpsykiatrien, er i liten grad berørt av denne registreringen. I alt er 11 pasienter henvist fra barne- og ungdomspsykiatrien og totalt har 30 pasienter et etablert samarbeid med BUP. Denne registreringen viser at det innen døgntilbudet i psykisk helsevern for voksne synes å være lite omfang av pasienter som henvises fra BUP. OPPSUMMERING Pasientpopulasjonen som fanges opp ved de tre tverrsnittsregistreringen i opptrappingsplanperioden har endret sammensetning i perioden. Andel pasienter hvor hovedintensjonen var et lengre utrednings- og behandlingsopphold på minst 3 måneder, utgjorde over 60 prosent av pasientene i pasienttellingen I 2007 er denne andelen på 40 prosent. Omstruktureringen av institusjonene utenfor sykehusene; fra psykiatriske sykehjem til distriktspsykiatriske sentra, har medført store endringen i behandlingstilbudet i løpet av denne perioden og dette har følgelig også påvirket pasientpopulasjonen. Samarbeid mellom sykehus og DPS synes ikke å ha endret seg særlig fra 2003 dersom andel feilplasserte pasienter legges til grunn. I 2003 oppga behandlerne at 13 prosent av sykehuspasientene heller burde vært ved DPS og i 2007 er denne andelen på 11 prosent. I løpet av denne perioden er imidlertid DPS utbyggingen sluttført og etablert i alle helseforetak. Pasientene som behandles ved sykehusene er blitt yngre. De unge pasientene utgjør i dag en større andel av pasientpopulasjonen og det er særlig fra 2003 til 2007 dette gjør seg gjeldende. Selv om det er de aller yngste voksne dette gjelder, så er det lite samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien. Unge menn har alvorlige psykiske lidelser, mens de unge kvinnene i større grad har lettere psykiske lidelser. De aller yngste utgjør også en økende andel av pasientene som trenger kommunale bo-/behandlingstilbud i stedet for opphold ved døgninstitusjon i spesialisthelsetjenesten og utgjør en fjerdedel av gruppen som behandles på for høyt omsorgsnivå i Pasientene i 2007 er karakterisert ved at flere har høyere utdanning, lavere andel enslige, større andel med arbeidstilknytning og lavere andel med alvorlige psykiske lidelser 2, sammenlignet med pasientpopulasjonen i Rusmiddelproblematikken har økt i omfang, fra en fjerdedel til om lag 30 prosent av pasientene i perioden Dette kan være et resultat av både økt forekomst og økt oppmerksomhet på pasienters rusmiddelbruk. I alt 29 prosent av pasientene har vedtak om tvungent psykisk helsevern og det er en svak nedgang i omfanget siden De sosiodemografiske forskjellene mellom frivillige og tvangsinnlagte har økt de siste årene. Tvangsinnleggelser gjelder i større grad menn enn kvinner, over halvparten er yngre enn 40 år, og det er ofte rusproblematikk involvert. Samarbeidet om pasientene har økt siden Det er særlig fastlegen, psykisk helsearbeid, NAV trygd og psykiatrisk poliklinikk som har økt sin deltagelse, og disse instansene deltar oftere i samarbeid om pasienter som får døgntilbud ved DPS. Samarbeid om pasienten med fokus på arbeid og skole mobiliserer flere instanser i 2007 sammenlignet med Individuell plan er tatt i bruk for to tredjedeler av pasientene og dette verktøyet brukes oftere for pasientene med alvorlige psykiske lidelser. De kommunale tjenestene har hatt en sterk vekst og et økt fokus på personer med psykiske lidelser i opptrappingsplanperioden. Ikke desto mindre gjenstår det store kommunale oppgaver for denne pasientgruppen. Hele 97 prosent av de udekkede behovene for omsorgsboliger en knyttet til de mest alvorlig syke. Hver fjerde av de som står uten 2 Alvorlige psykiske lidelser er her definert ved forekomst av ICD10 kodene F20, F22-F29, F30-F31 som hoveddiagnose. I denne avgrensningen er schizofrenier, paranoide lidelser, psykoser og maniske tilstander vektlagt mens personlighetsforstyrrelser er holdt utenfor. 18

25 SAMMENDRAG nødvendig dagtilbud er blant de mest alvorlige syke, mens en stor andel av de som mangler støttekontakt har alvorlige psykiske problemer. Pasienter med tilknytning til den ikke-vestlige verden er en liten pasientgruppe hvor mange har alvorlige psykiske lidelser. Omfanget og alvorligheten i diagnosesettingen kan tyde på for liten bruk av helsetjenester i denne populasjonen. Tatt i betraktning de påkjenningene mange i den gruppen har vært utsatt for og utfordringene mange av disse møter i det norske samfunnet, kan det tyde på at terskelen er for høy. 19

26

27 1 Innledning Solfrid Lilleeng 1.1 Institusjonsstrukturen i perioden Ved inngangen til opptrappingsplanperioden var kapasiteten i døgntilbudet til psykisk helsevern for voksne på om lag døgnplasser. Halvparten av disse var døgntilbud ved sykehusavdelinger mens det øvrige døgntilbudet var preget av langtidsbehandling ved psykiatriske sykehjem. I løpet av disse ni årene er døgnkapasiteten totalt sett redusert med 20 prosent og omstrukturert slik at sykehustilbudet nå utgjør 57 prosent av det totale døgntilbudet, mens det øvrige døgntilbudet er knyttet til distriktspsykiatriske sentra (DPS). Nedbyggingen av sykehjemsplasser startet imidlertid tidlig på 1990-tallet hvor tilbudet ble redusert til en fjerdedel i løpet av en ti-årsperiode (Hagen & Ruud 2004). Situasjonen ved planperiodens start var at sykehjemsplasser utgjorde om lag 20 prosent av alle døgnplassene og denne andelen var i 2007 nede i tre prosent av døgnplasskapasiteten i psykisk helsevern for voksne og tilnærmelsesvis avviklet. Den kraftige nedtrappingen av døgntilbudet på 1990-tallet fortsatte i noe mindre styrke inn i de påfølgende 10 år parallelt med Opptrappingsplanen som fremmet etableringen av DPSene. Det desentralisert psykiatriske helsevernet skulle ha ansvar for akutt og krisetjenester, tilby spesialisert utredning og behandling, være et bindeledd mellom kommunehelsetjenesten og de spesialiserte tjenestene ved sykehusene samt ivareta kontinuiteten innad i spesialisthelsetjenesten. Dette betyr at det i løpet av opptrappingsplanperioden har vokst frem en annen funksjonsfordeling mellom sykehus og døgntilbudet utenfor sykehusene, sammenlignet med status i Tabell 1.1 Døgnplasser i psykisk helsevern for voksne ved sykehus og andre institusjoner. Antall og endring i prosent. 1999, 2003 og Institusjonstype Endring i antall døgnplasser fra Sykehus % Andre institusjoner % Alle institusjoner % Psykiatriske sykehjemsplasser ble avviklet under forutsetning av opprettelse av døgntilbud ved DPS og bo- og omsorgstilbud innen kommunehelsetjenesten for den berørte pasientgruppen. Totalt sett er døgntilbudet utenfor sykehus redusert med en fjerdedel i løpet av opptrappingsplanperioden. 3 Antall døgnplasser i 1998 var

28 DØGNPASIENTER I PSYKISK HELSEVERN FOR VOKSNE 20. NOVEMBER 2007 Døgntilbudet utenfor sykehus har dermed en annen pasientpopulasjon i 2007 sammenlignet med Ved inngangen av planperioden foretok helseforetakene grep for å tilpasse seg satsningen på det nye og mer aktive døgntilbudet utenfor sykehusene. Over halvparten av behandlingstilbudet utenfor sykehusene ble gitt ved bo- og behandlingssentra i Mange av disse sentraene var i utgangspunktet psykiatriske sykehjem og pasientpopulasjonen var sannsynligvis relativt uendret i de første årene etter omleggingen. Ved utgangen av opptrappingsplanperioden, er over 90 prosent av døgntilbudet utenfor sykehusene knyttet til DPS og de eldre sykehjemspasientene er i stor grad utskrevet fra det psykiske helsevernet. 1.2 Bakgrunnen for Pasienttellingen 2007 Bakgrunnen for Pasienttellingen 2007 var å få belyst problemstillinger knyttet til satsningsområder i Opptrappingsplanen som ikke var belyst ved andre registreringer eller ved foreliggende statistikk. Registreringens formål var både å innhente informasjon som kunne belyse eventuelle endringer i opptrappingsplanperioden, men også å belyse status på nye områder og være med å danne grunnlaget for utformingen av mål og strategier etter Samhandling både innad i spesialisthelsetjenestene, mellom ulike tjenestenivå og mellom tjenesteapparat og pasient er en viktig forutsetning for en effektiv og velfungerende helsesektor. Mennesker som har en psykisk lidelse og hvor mange i tillegg sliter med rusmiddelmisbruk, har ofte behov for tjenester fra ulike sektorer og forvaltningsnivåer samtidig. Dette er ingen ny problemstilling, men fokus på dette har økt i opptrappingsplanperioden. Samarbeidsmønster innad i og på tvers av tjenester og tjenestenivå samt samhandling med førstelinjetjenesten for pasienter i psykisk helsevern for voksne er et område hvor status ønskes belyst i denne registreringen. I tillegg til samhandling er det viktig å avdekke hva som er etablert av kommunale bo/omsorgstjenester for pasientene versus det faktiske behov av kommunale tjenester som behandlingsapparatet opplever. I denne registreringen er eksisterende metodikk videreutviklet for å kunne belyse dette ytterligere. Rusreformen trådte i kraft 1. januar 2004 og tilbudet til pasientgruppen med ruslidelser/ rusmiddelmisbruk i 2007 sammenlignet med før reformen er viktig å belyse. I tillegg til kartlegging av pasientenes sosiodemografiske kjennetegn og informasjon knyttet til innleggelsen og behandlingstilbudet frem til nå, ble behandlerne spurt om hvorvidt et annet tilbud ville være bedre og hva som var planlagt av kommunale tilbud ved utskrivning. Ved å etterspørre behandlers vurderinger, vil vi få et bedre grunnlag for å korrigere eksisterende tilbud og utvide kapasitet der det mangler. 1.3 Målet med rapporten Formålet med rapporten er å belyse utvalgte problemstillinger i lys av at opptrappingsplanperioden snart er ved veis ende. For enkelte tema kan utviklingstrekk gjennom planperioden helt eller delvis beskrives. Andre spørsmål inngår for første gang i pasienttellingen. Rapporten beskriver endringer i pasientpopulasjonen gjennom opptrappingsplanperioden og typiske trekk i forhold til en del kvalitative aspekter ved helse- og sosialtjenesten slik som bruk av individuell plan, samhandling mellom tjenestene, udekket behov innen kommunale tjenester, omfang av pasienter som behandles på for høyt omsorgsnivå og bruk av tvungent psykisk helsevern. Rapporten vil inngå som grunnlag for vurdering av status for døgntilbudet til voksne når det gjenstår ett år av opptrappingsplanperioden. I denne rapporteringen er analysene avgrenset i forhold til at prosjektets hovedinnsats har vært knyttet til innsamlingen av datamaterialet. Resultatene som legges frem her er et grunnlag for mer utvidede analyser av enkelte problemstillinger. 22