Forvaltning. Foto: Rune Aae. Forvaltning 55

Transkript

1

2 Forvaltning For å kunne forvalte vårt land til det beste for oss og vår natur må vi ha et sett med nasjonale og internasjonale regler å forholde oss til. Dette er lover og regler som til sammen har til hensikt å beskytte vår sårbare natur, samt å regulere vår tilgang til ressursene. Samtidig må vi ha et forvaltningsapparat til å iverksette de planer og ideer vi har. Dette kapittelet handler om begge deler. Foto: Rune Aae Forvaltning 55

3 Forvaltningsnivåer Det er bestemt at det skal være tre sterke og direkte folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge. Den minste enheten er kommunen, deretter har vi fylkeskommunen i hvert enkelt fylke, og til slutt det nasjonale Stortinget på toppen. Regjeringen (den utøvende makt) utgår fra Stortinget (den lovgivende makt), og på grunnlag av de beslutninger som fattes i Stortinget, instruerer regjeringen sine departementer, direktorater og fylkesmannen. Fylkesmannen er i sin tur bindeleddet mellom stat og fylke og stat og kommune. Det er derfor ikke helt enkelt å holde oversikt over de enkelte etatenes ansvarsområder. Forvaltningen av natur og naturressurser er både kompleks og sammensatt. Hvilken natur og hvilke naturressurser som forvaltes, er bestemmende for hvilke forvaltningsorganer som er i sving på de ulike områdene. For et område som er vernet etter naturmangfoldloven, er det som regel fylkesmannen som er utøvende organ. For et område som skal utnyttes kommersielt, for eksempel et grustak regulert gjennom plan- og bygningsloven, er det normalt kommunen som er forvaltningsmyndighet, og som setter grenser for omfanget av uttaket. En faktor som imidlertid kompliserer dette bildet, er politiske vedtak som snur opp ned på innarbeidede roller. For eksempel er det politisk bestemt at en del av forvaltningsoppgavene som før var tillagt fylkesmannen, nå skal tillegges kommunene. I tillegg ble en del av fylkesmannens beslutningsområder overført til fylkeskommunen gjennom forvaltningsreformen. Noen politiske partier har også tatt til orde for at mer beslutningsmakt innenfor naturvern og naturforvaltning skal flyttes over til kommunene. På toppen av det hele er det politiske partier som har i sitt program at fylkeskommunen skal vekk. Det er derfor greit å ha i mente at det følgende til stadighet er gjenstand for forandring. Situasjonen beskrevet i det følgende er slik den var i Informasjonen om de ulike forvaltningsnivåene er hentet fra de ulike forvaltningsetatenes nettsteder, samt fra samtaler med personer i flere av etatene. Forvaltningsreformen Fra 1. januar 2010 trådte forvaltningsreformen i kraft. Gjennom forvaltningsreformen var det tenkt at det fylkeskommunale nivået skulle styrkes gjennom å få tilført en del arbeidsoppgaver som før var tillagt fylkesmannen, for å styrke lokaldemokratiet og for å knytte nærmere bånd til kommunene. Spesielt viktig var dette i forbindelse med forvaltningen at jaktbare arter. Mer om reformen under punktet om fylkeskommunen, s. 66. Lokalt kommunen Kommunen er den viktigste aktøren på den lokale arenaen når det gjelder en lang rekke oppgaver. Kommunene har mange ulike roller og er politiske aktører, tjenesteytere, myndighetsutøvere og eiendomsbesittere, og de har ansvar for planlegging og tilrettelegging for befolkningen, altså er de viktige aktører som samfunnsutviklere. Innenfor oppgaver som berører natur og miljø, har kommunen ansvaret for avfall og forurensning, friluftsliv, jakt-, fiske- og viltforvaltning, motorferdsel i utmark, vannsikkerhet og -forsyning, arealplanlegging, nærmiljøarbeid og kulturminneforvaltning. Avfall, avløp og forurensning Kommunen er ansvarlig for å sette ut søppeldunker og innhente og bearbeide alt forbruksavfall i kommunen. Hvordan dette er løst rent teknisk i de 56 Forvaltning

4 enkelte kommunene, er svært varierende, men i mange tilfeller er denne jobben enten overlatt til private aktører, eller det er interkommunale selskaper som gjør jobben. For øvrig er det slik at enkelte samfunnsborgere ikke vet at det er forbudt å slenge fra seg søppel på annet enn anviste plasser. Om dette skjer på privat grunn, er det grunneieren som må rydde opp. Om det skjer på offentlig grunn, er det kommunen som har ansvaret for oppryddingen om ikke synderen blir funnet. Dette gjelder også om noen har dumpet avfallet sitt på privat eller offentlig grunn og eieren av søppelet ikke blir funnet. Kommunen er ansvarlig for drift og vedlikehold av avløpsanlegg. Dette gjelder både det som er heleid og deleid av kommunen. Kommunen kan også pålegge innbyggerne å koble seg på eksisterende avløpsanlegg. Kommunen plikter også å sørge for tømming av slamavskillere, septiktanker og tilsvarende. Den skal også sørge for at det finnes anlegg for tømming av avløpsvann fra bobiler og fritidsbåter, samt ha anlegg for forsvarlig sluttbehandling av alt avløpsslam. Når det gjelder forurensning til grunn, vann eller luft, er det kommunen som er ansvarlig for å holde utslipp under de vedtatte grensene. Kommunen er også ansvarlig myndighet til å treffe de nødvendige tiltak for å hindre eller redusere uakseptable høye utslipp eller forurensninger. Forurensningsloven krever også at kommunen har beredskap mot akutt forurensning, dog innenfor rimelighetens grenser. Ved store oljekatastrofer eller tilsvarende er det et mye større apparat som settes i sving enn det en liten kommune har til rådighet av både utstyr og kompetanse. Forvaltningsreformen Kommunal- og regionaldepartementet skrev følgende om forvaltningsreformen da den var vedtatt: «Forvaltningsreformen skal bidra til å realisere følgende mål: Forsterket folkestyre og demokrati på lokalt og regionalt nivå gjennom desentralisering av makt og myndighet og klar ansvarsdeling mellom forvaltningsnivåene. Verdiskaping og sysselsetting basert på lokale og regionale fortrinn og forutsetninger til beste for innbyggere og næringsliv, som sikrer det framtidige grunnlaget for velferden i samfunnet. En mer samordnet og effektiv offentlig forvaltning ved at ulike sektorer ses i sammenheng innenfor den enkelte region. Effektiv ivaretakelse av nasjonale mål som for eksempel likeverdige tjenestetilbud og rettssikkerhet for den enkelte.» Det er kommunens ansvar å sette ut og tømme avfallsdunker til privathusholdningene. Foto: Rune Aae Forvaltning 57

5 eksempel Bergen vinteren januar 2010 innkalte byrådslederen i Bergen til krisemøte angående luftkvaliteten i Bergen. Da hadde målinger vist konsentrasjoner av NO 2 i deler av bykjernen på hele 349,2 mikrogram/m 3 luft, mens anbefalt grense er 200. Slik vinteren var i Bergen , medførte dette i en periode at byen hadde den dårligste luften av alle europeiske byer. Folk ble syke, og mange måtte holde seg inne. Det ble ikke iverksatt noen umiddelbare tiltak annet enn at man ble oppfordret til å la bilen stå og heller kjøre kollektivt. Bussene ble også etter hvert gratis, men det viste seg å ikke hjelpe nevneverdig på folks behov for å kjøre bil. 14. januar ble det innført partallskjøring og oddetallskjøring innenfor bomringen, noe som innebar at det siste sifferet på bilskiltet ble bestemmende for om en fikk kjøre i byen eller ikke. Dette ble opphevet allerede neste dag på grunn av vind som fjernet det meste av den dårlige luften. Denne vinden viste seg derimot å være midlertidig, og ikke lenge etter var luftkvaliteten like dårlig igjen. Bergen kommune innførte derfor en lang rekke tiltak 4. februar. Disse var: Generell informasjon og oppfordring om å la bilen stå. Oppfordring til kameratkjøring dersom bil må brukes. Oppfordring til næringsdrivende / store arbeidsplasser om å be ansatte la bilen stå, vurdere bruk av hjemmekontor dersom det er mulig, og/eller oppfordre egne ansatte til kameratkjøring. Anmode Statens vegvesen om å sørge for informasjon og oppfordring på lystavler på innfartsveiene. Oppfordre Hordaland fylkeskommune til å etablere direkte ekspressbusser mellom sentrale knutepunkter i bydelene og Bergen busstasjon (fra kjøpesentrene Lagunen og Åsane). Oppfordre Hordaland fylkeskommune til generell styrking av rutetilbud på belastede linjer. Anmode kjøpesentrene i Lagunen og Åsane om å avsette egne områder til parkeringsplasser for de som tar buss videre. Ekspressbusser fra Lagunen skulle gå hvert tiende minutt. Redusere kapasitet i Bygarasjen og i kommunalt parkeringshus i Solheimsviken med 50 %. Begrense parkering ved Rådhuset for kommunens ansatte, oppfordre ansatte om å reise kollektivt. Oppfordre private grunneiere i Solheimsviken/ Marineholmen om å halvere parkeringskapasiteten. Avtale med Bergen politikammer om iverksettelse av kontroller ut fra trafikkreglene vedrørende unødvendig tomgangskjøring. Avtale med havnen vedrørende å få vekk de mest forurensende skipene. Oppfordre transportører med tunge kjøretøy til å kjøre utenom Bergen sentrum. Anmode Statens vegvesen og politiet om å etablere sambruksfelt (2+) på søndre hovedinnfartsåre. Be Statens vegvesen og politiet om å vurdere iverksettelse av sambruksfelt (2+) fra vest og nord dersom luftforurensningen forverres. Fredag 26. februar 2010 ble de siste restriksjonene opphevet, da luftkvaliteten hadde bedret seg betraktelig både på grunn av restriksjonene og på grunn av vind som blåste bort den dårlige luften. Det er svært sjelden det er nødvendig å iverksette slike tiltak, men kommunene har altså både rett og plikt til å planlegge og gjennomføre disse tiltakene om de skulle vise seg å være nødvendige for å beskytte folks helse og sikkerhet. 58 Forvaltning

6 Fra midten av januar til midten av februar 2010 var det ekstremt dårlig luft i Bergen by, hvilket medførte en lang rekke restriksjoner på biltrafikken. Foto: Pål Bentdal Friluftsliv Ut fra friluftsloven kan kommunene fastsette ferdselsregler i friluftsområdene. Dette gjelder spesielt om det er områder med konkurrerende interesser, og når det er nødvendig å regulere de ulike bruker gruppenes benyttelse av området. Et klassisk eksempel er ryttere i skiløypene. Her kan kommunen gå inn og legge midlertidige restriksjoner på bruk av hest, eller tilrettelegge for hest andre steder. Kommunen skal sikre større områder for friluftsliv og tilrettelegge for friluftsliv for allmennheten i nærmiljøet. Dette kan være å anlegge kyststier gjennom hyttefelt eller ved strandsonen, hvilket av og til kan skape en del konflikter. Kommunen er også ansvarlig for oppsyn, vedlikehold og sikkerhet i friluftsområdene. Enkelte steder er det anlagt bålplasser. Noen kommuner sørger da for søppelkasser og legger gjerne ut ved til disse bålplassene slik at trærne i nærheten ikke skal bli helt ribbet for kvister og greiner. Kommunen skal sikre allmennhetens ferdselsmuligheter i utmark ved ikke å tillate tiltak som hindrer ferdsel, eller ved å kreve fjerning av ulovlige stengsler. Det siste er svært aktuelt i strandsonen. Kommunen har ansvar for å sikre friluftsområder og for å informere om atferd ved bruk av disse. Foto: Rune Aae Forvaltning 59

7 Jakt-, fiske- og viltforvaltning Kommunen er ansvarlig for å utstede fellingstillatelse for jaktbart vilt i samsvar med areal- og kvotefastsettelse. Med det menes at kommunen har ansvaret for å fastsette totalkvoter på de jaktbare artene (om de er kvoteregulert), og fordele denne kvoten på de enkelte valdene. Spesielt viktig er dette i forvaltningen av hjortedyrene. Kommunen skal i tillegg til dette drive med veiledning og informasjon om jakt og jakttider. Kommunen skal også håndtere fallvilt og skadet vilt, en funksjon som normalt er tillagt viltnemnda i kommunen. Kommunene kan, for å fremme en rasjonell og forsvarlig viltforvaltning, slå sammen flere eiendommer til et felles viltområde. Dette kan også i særskilte tilfeller gjelde små områder som ikke tilfredsstiller minstekravet for å oppnå løyve til storviltjakt. Kommunen kan oppfordre til sammenslåing, men om en eller flere grunneiere nekter, kan Direktoratet for naturforvaltning (DN) gå inn og fatte beslutning om sammenslåing dersom det er formålstjenlig. Viltfondet hører også inn under kommunene, hvor fondsmidlene skal brukes til viltforvaltning, opplysningsarbeid om vilt, dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadet vilt, og til å forebygge skader på landbruksnæringen forvoldt av hjortevilt. Kommunene har ikke ansvaret for forvaltningen av rovdyr. Kommunene er også forvaltningsorgan etter lakse- og innlandsfiskeloven. De er ikke tillagt direkte myndighet etter loven, men har i praksis fått delegert store deler av forvaltningsoppgavene knyttet til utnytting av innlandsfisk og delvis laksefisk. I praksis betyr det at kommunen er ansvarlig for tiltak i vann og vassdrag som er fremmende for fiskebestandene. Dette kan være å kalke forsurede elver og vann, legge ut gytegrus, fjerne eller begrense kantvegetasjonen langs elver og bekker, foreta fisketellinger og prøvegarnsfiske. I mange tilfeller utføres dette av frivillige aktører, for eksempel skoler og jeger- og fiskeorganisasjoner. Kommunen, ved viltnemnda, har ansvar for å håndtere alt fallvilt. Småvilt som rev og grevling blir ofte liggende i veien eller lagt ned i grøften, mens hjortedyrene blir tatt hånd om på forsvarlig måte. Foto: Rune Aae 60 Forvaltning

8 kommunale viltoppgaver Gjennom blant annet forskrift om forvaltning av hjortevilt og bever og naturmangfoldloven har kommunen en rekke konkrete oppgaver 3 : Utarbeide kommunale målsettinger og rammer for bestandene av hjortevilt og bever og gjennom målene å regulere størrelsen på de ulike bestandene. Åpne for jakt og fastsette minsteareal. Det kan fravikes fra minstearealet for jakt på elg, rådyr og hjort med inntil 50 %. Forslag om endring av minsteareal skal fremmes til kommunen innen 1. april og fastsettes av kommunen innen 1. mai. Vedta fellingstillatelser/-kvoter. Godkjenne nye jaktvald for storvilt innen 15. juni (søknadsfrist 15. mai). Gi fellingstillatelser til godkjente vald innen 15. juni (uten søknad). Stimulere og legge til rette for lokal forvaltning og bestandsplanlegging. Godkjenne bestandsplaner og avskytningsavtaler. Kommunen kan godkjenne flerårige, maksimalt femårige, bestandsplaner for vald godkjent for jakt på elg og/eller hjort. Sørge for et regionalt samarbeid om forvaltningen av hjorteviltbestandene innenfor en bestands leveområde. Pålegge rapportering ved felling, og utarbeide fellingsstatistikk for elg og hjort. Kommunene skal sende samlerapport over felt elg, hjort og rådyr til Statistisk sentralbyrå og til fylkeskommunen senest 30 dager etter siste jaktdag. Samle inn og bearbeide data over sett elg/hjort og felt elg/hjort/rådyr. Re ttighetshavere har ansvar for utfylling og innlevering gjennom valdansvarlig. Kommunen eventuelt fylkes kommunen legger dataene inn i Hjorteviltregisteret. 4 Gi tillatelse til uttak av hjortevilt og bever for å avverge skade, og til å fjerne beverdemning og hytte for å hindre vesentlig skade ved oversvømmelse. Gjennomføre ettersøk, ta hånd om skadet vilt og omsetting av fallvilt. Slik «annen avgang» av hjortevilt, rovfugl og oter rapporteres i KOSTRA 5 (Kommune Stat Rapportering) Disponere det kommunale viltfondet. Viltfondet skal benyttes til vilttiltak i kommunen, men er ikke avgrenset til kun å gjelde hjortevilt. Viltfondet skal ikke brukes til å dekke faste administrasjonsutgifter Listen er i hovedsak basert på FM i Nordlands nettinformasjon. Prøvegarnfiske er viktig for å kunne fatte riktige beslutninger ved forvaltning av kommunenes fiskebestander. Foto: Rune Aae Forvaltning 61

9 Kommunene kan tillate kjøring med snøscooter i utmark om nødvendig nyttekjøring ikke lar seg løse på andre måter. Foto: Rune Aae motorferdsel i utmark Kommunen er i utmark og på vassdrag tillagt myndighet etter motorferdselsloven til å vedta forbud eller legge begrensninger på motorferdsel på vann og vassdrag større enn 2 km 2 selv om dette er tillatt etter loven. Kommunen kan også tillate bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn 2 km 2, samt tillate landing og start med luftfartøy på bestemte steder i utmark og vassdrag. I tillegg kan kommunestyret anbefale fylkesmannen å gi adgang til kjøring med snøscooter langs særskilte løyper i Nord-Troms og Finnmark. Kommunen behandler også enkeltsøknader om dispensasjon fra forbud mot motorferdsel i utmark. Det er kun tillatt å gi dispensasjon der omsøkt ferdsel gjelder nødvendig nyttekjøring som ikke kan løses på annen måte. Vannsikkerhet og -forsyning Kommunen skal sørge for tilfredsstillende mengde og kvalitet på vannet til kommunens innbyggere. Dette inkluderer renseanlegg og adgangen til å legge begrensninger på bruk av drikkevannskilden, for eksempel ved å forby bading eller annen bruk av vannet som er tillatt etter friluftsloven. Kommunen plikter også å informere om hendelser med drikkevannskvaliteten som gjør at vannet ikke lenger kan drikkes, hvilke tiltak som skal iverksettes, og hvor lenge tiltakene skal vare. Dette er et typisk LNF område hvor avveininger mellom primærnæringer, biologisk mangfold og rekreasjonsbehovene er mange og til dels kompliserte. Foto: Rune Aae 62 Forvaltning

10 Arealplanlegging Kommuneplanens arealdel er kommunens viktigste forvaltningsverktøy. Arealplanen skal angi hovedtrekkene i arealdisponeringen og rammer og betingelser for hvilke nye tiltak og ny arealbruk som kan settes i verk, samt hvilke viktige hensyn som må ivaretas ved disponering av arealene. Den skal vise sammenhengen mellom framtidig samfunnsutvikling og arealbehov. Om kommunen ønsker mer detaljerte områdeplaner, kan det utarbeides kommune delplaner for avgrensede områder. All detaljplanlegging skjer gjennom reguleringseller områdeplaner. Reguleringsplanene fastsetter detaljene i arealbruken for et område, mens den enda mer detaljerte områdeplanen kan vise plasseringen av de enkelte bygningene. Viktigst for naturbruk og friluftsliv er LNF R-områdene. LNF R står for landbruks-, natur- og friluftsformål, samt reindrift, og er viktige arealer for utøvelse av primærnæring og rekreasjonsaktiviteter. I tillegg kan det forekomme båndlagte, vernede områder, men forvaltningen av disse ligger hos fylkesmannen selv om kommunen er grunneier. Landbruks- og skogbruksforvaltning Kommunen er viktigste aktør i forvaltning av områder knyttet til primærnæringene. Kommunen er både veileder, eier, kontrollorgan og forvaltningsmyndighet når det gjelder drift av jord og skog. Kommunen gir gjennom veiledning og tilskudd de enkelte aktørene i primærnæringene muligheten til å yte en ekstra innstats overfor miljøet. Spesielt må nevnes Regionalt miljøprogram (RMP) og Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL). Dette er ordninger som skal stimulere til økt innsats for å ta vare på kulturlandskapet og de miljøverdiene som er knyttet til et aktivt jordbruk. Bonden mottar også ordinært produksjonstilskudd. En av forpliktelsene for å motta fullt produksjonstilskudd, er at bonden utarbeider Miljøplan trinn 1. For å kunne motta SMIL-midler må han også utarbeide Miljøplan trinn 2. I tillegg gis det gjennom det ordinære produksjonstilskuddet en andel per dekar for rett og slett å holde kulturlandskapet i hevd. Dette er ordninger som alle administreres av kommunen. Kommunen kan også avkorte eller fjerne disse tilskuddene helt om ikke vilkårene for forsvarlig drift etter jordloven overholdes. Disse bildene fra henholdsvis 1852 og viser det spenningsfeltet som kommunenes skogbruksforvaltning står overfor. Samtidig som de skal forvalte sjeldne og sårbare skogsområder, skal de forvalte skogene med tanke på høyest mulig økonomisk avkastning. Malere: August Cappelen (1852) og Jan Petter Bratsberg ( ), Forvaltning 63

11 miljøplan Miljøplan trinn 1 Kart over jordbruksarealene som foretaket til enhver tid disponerer. Forhold av miljømessig verdi (for eksempel kulturminner eller areal med risiko for tap av jord) skal være kartfestet og dokumentert Gjødslingsplan og sprøytejournal for de foretakene som er underlagt krav om dette Sjekkliste som dokumenterer at det er gjort en gjennomgang av viktige miljømessige forhold knyttet til foretakets jordbruksdrift det siste året. Sjekkliste med veiledning blir fastsatt av Statens landbruksforvaltning (SLF) Plan med frist for gjennomføring av nødvendige tiltak (tiltaksplan) dersom det er avdekket manglende ivaretakelse av miljøhensyn ved utfylling av sjekkliste Dokumentasjon på gjennomføring av tiltak som viser at nødvendige tiltak er gjennomført i samsvar med tiltaksplanen Miljøplan trinn 2 Målsetting for foretakets miljøinnsats Planer for tiltak som skal fremme særskilte miljøformål Dokumentasjon på gjennomføring av tiltak Eksempler på aktuelle miljøtiltak i foretaket Endrede jordarbeidingsrutiner Etablering av vegetasjonssoner og fangdammer Rydding av gjengrodd eng Skjøtsel av kulturlandskap og områder rundt kulturminner Vedlikehold av bygninger eller andre kulturminner Tiltak for biologisk mangfold For å kunne søke om og motta SMIL midler må man utarbeide miljøplan trinn 2. Dette er en plan som blant annet sier noe om hvilket tiltak som skal iverksettes for å oppnå ønsket miljøgevinst på eiendommen. Her fra justeringer av et gammelt steingjerde. Foto: Rune Aae Midlene til skogbruksformål reguleres av egne forskrifter; forskrift om tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket og forskrift om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer. Mens den førstnevnte forskriften gir tilskudd som i all hovedsak skal dekke merutgifter ved å ta miljømessige hensyn i skogsdriften, skal den andre forskriften stimulere til skogbruksplanlegging blant annet for at biologisk mangfold, landskap, friluftsliv og kulturminner i skogen blir ivaretatt og videreutviklet. områdeforvaltning etter naturmangfoldloven Fylkesmannen har i mange år hatt ansvaret for forvaltningen av etablerte verneområder. I et forsøk på å overføre noe forvaltningsmyndighet til lokale forvaltningsorganer i kommunene har kommuner med areal i nasjonalparker og større landskapsvernområder fra 2010 fått tilbud om å overta forvaltningsansvaret for disse verneområdene gjennom deltakelse i interkommunale verneområdestyrer. Noen kommuner har også overtatt forvaltingsansvaret for mindre verneområder som naturreservater og fuglefredningsområder. Selv om 64 Forvaltning

12 det er kommunale forvaltningsorganer som har forvaltningsmyndighet over disse områdene, er det Statens naturoppsyn (SNO) som har hovedansvaret for oppsynet i verneområdene. kulturminneforvaltning Kommunen har ingen spesiell myndighet etter kulturminneloven, men er pliktig til å melde fra om tiltak som kan gå ut over fredede kulturminner. Loven pålegger således kommunene å samarbeide med kulturminnemyndighetene i alle saker som dreier seg om vern av vår kulturarv. Kommunen som eventuell eier av kulturminner kan ha et forvaltningsansvar, og ansvar for kulturminner som ikke er automatisk fredet etter kulturminneloven. Plan- og bygningsloven kan benyttes i den forbindelse. kommunal organisering Miljøvern i kommunene (MiK-reformen) fra 1991 medførte at nesten alle landets kommuner fikk en miljøvernleder i kommunen. Etter at ordningen opphørte i 1997, har færre og færre kommuner sett seg råd til å beholde denne stillingen. I dag er det under 10 % av landets 430 kommuner som har en egen miljøvernleder. Dette står i skarp kontrast til regjeringen Stoltenbergs Soria Moria-erklæring i 2005 om at de skulle «gjenreise fagkompetansen i kommunene innen natur- og miljøvern». Flere og flere oppgaver i natur- og miljøforvaltningen flyttes over til kommunene uten at den nødvendige kompetansen styrkes og utvides. Det er derfor ikke til å legge skjul på at mange er skeptiske til at kommuner uten tilstrekkelig kunnskap om natur og miljø skal overta viktige forvaltningsoppgaver. Spesielt bekymringsfullt er dette innenfor forvaltningen av det biologiske mangfoldet, hvor det kreves spesialkompetanse for å kunne forvalte en lang rekke arter og livsmiljøer. Likevel er mange av miljøoppgavene opprettholdt i kommunene. For saker som har med biologisk mangfold eller livsmiljøer å gjøre, ligger ansvaret gjerne hos landbruks- eller skogbruksansvarlig i kommunen. For tiltak som gjelder friluftsområder eller avfall, vann, areal eller tilsvarende, ligger gjerne hovedansvaret hos planavdelingen eller teknisk avdeling. Hvordan organiseringen av oppgaver på området natur og miljø er fordelt, varierer fra kommune til kommune. Hylligrava i Østfold er en ca år gammel hellekiste og er verdens nordligste forekomst av denne typen gravkister fra megalittkulturen i yngre steinalder (megalitt = stor stein). Om et tiltak i nærområdet skulle påvirke denne hellekisten, har kommunen meldeplikt overfor kulturmyndighetene. Foto: Rune Aae Ansvaret for forvaltningen av slike biologisk verdifulle områder er ofte tillagt skogbruksforvaltningen i kommunen i mangel av en egen miljøvernleder. Foto: Rune Aae Forvaltning 65

13 Regionalt fylkeskommunen Fylkeskommunenes viktigste oppgaver på området natur og miljø ble etter at forvaltningsreformen trådte i kraft 1. januar 2010, forvaltning av høstbare arter. Fylkeskommunen ble også vannregion myn dighet underlagt den nye vannforvaltningsforskriften. Før reformen var fylkeskommunes ansvar begrenset til planforvaltning, friluftsliv, klima, landbruk og næringsutvikling, men i og med reformen har den blitt en viktig aktør også i forvaltningen av miljødata og ulike tilskuddsordninger, vann og vassdrag og ikke-truede og høstbare arter. Vilt- og fiskeforvaltning I forslaget til lovendringene som følge av forvaltningsreformen ble følgende områder innenfor vilt- og fiskeforvaltningen foreslått overført fra fylkesmannen til fylkeskommunen: forvaltning knyttet til å sikre de høstbare, ikke-truede artene av vilt- og innlandsfisk fordeling av tilskudd til lokale vilttiltak fra det statlige viltfondet innsamling, kvalitetssikring og levering av data til nasjonale databaser innenfor vilt- og fiskefor valtningen veiledning av kommuner og rettighetshavere innenfor vilt- og fiskeforvaltningen ivaretakelse av hensynet til de lokale bestandene ved gjennomføring av vassdragstiltak og kultivering av innlandsfisk tilrettelegging for allmennhetens tilgang til jakt og fiske Lovendringene ble vedtatt i sin helhet, og fylkeskommunen er dermed inne som forvaltningsorgan sammen med kommunene, fylkesmannen, direktoratet (DN) og departementet (MD). Fylkeskommunen skal også forvalte det regionale viltfondet hvis hensikt er å styrke forvaltningen av hjortevilt og andre lokale vilttiltak i regionen eller enkeltkommuner. Fristen for å søke midler fra dette viltfondet er 15. januar. Fylkeskommunen har i tillegg overtatt myndighet vedrørende viltloven 21, som sier at jakt fra motorbåt under 2 km fra land ikke er tillatt, og kan Fylkeskommunen er etter forvaltningsreformen ansvarlig for forvaltning av de høstbare artene. Foto: Rune Aae 66 Forvaltning

14 Fylkeskommunene har ansvaret for å informere om og ivareta våre muligheter for å benytte oss av allemannsretten, som blant annet omfatter retten til å overnatte i telt i utmark. Foto: Rune Aae for bestemte områder eller i bestemte tidsrom øke eller minske denne avstanden. Fylkeskommunen kan utvide jakt på hjort og elg fram til 23. desember når det foreligger særlige bestands-, forvaltnings- eller næringsmessige behov etter søknad via kommunen. Om trekkende bestander av elg og/eller hjort medfører vesentlige beite skader, kan jakten utvides helt til 31. januar, dog ikke i rom julen. Fylkeskommunen kan også av hensyn til andre brukere av utmarka innskrenke jakttiden for elg og hjort, for eksempel utsette starttidspunkt, framskyve avslutningstidspunkt og innføre opphold i jakten i hele eller deler av kommunen. I saker som gjelder sammenslåing av eiendommer eller jaktvald som ligger i forskjellige kommuner, er det fylkeskommunen som er besluttende myndighet. Skuddpremier kan bare fastsettes for arter man har jakttid på, og som gjør skade. Fylkeskommunene godkjenner skuddpremien enten på egen hånd eller i samråd med direktoratet (DN). Friluftsliv Kommunene er i dag den viktigste forvalteren av allemannsretten hvor friluftsloven er viktigst i å gi innhold og setter rammer for denne retten. Allemannsretten er sterkt forankret i norsk tradisjon, både på private utmarksarealer og på offentlig tilrettelagte steder. Arealer til slike friluftsformål reguleres gjennom plan- og bygningsloven, hvor kommunene er besluttende myndighet. Forvaltning 67

15 Kartet viser de seksten vannregionene Norge er delt inn i, samt de delene av norske vassdrag som renner inn i andre land. Kart: 68 Forvaltning

16 Friluftsliv er gjerne tett knyttet opp mot folkehelsen og til næringsutvikling gjennom blant annet turisme, opplevelsesprodukter og villmarksprodukter, noe som er blant fylkeskommunens arbeidsområder. I tillegg kan tilrettelegging for friluftsliv være en viktig stimulans til samhandling i form av dugnader og fellesarrangementer. For å styrke samarbeidet mellom kommunal og regional næringsutvikling, helse og landbruk har fylkeskommunene fått tilført følgende oppgaver fra fylkesmannen: Være talsmann for og vokter av allemannsretten, blant annet ved å informere om allemannsretten og ivareta allmennhetens interesser ved behandling og uttalelser til saker om arealdisponering, og om nødvendig fremme innsigelser til kommunale planer som ikke er i samsvar med nasjonal politikk. Motivere kommunene til gjennom planlegging å ta vare på grøntstruktur og markaområder, og legge til rette for friluftsliv, blant annet gjennom å oppfordre til og samarbeide med kommunene om å fremme søknader om sikring av friluftslivsområder til Direktoratet for naturforvaltning. Saksforberede sikringssaker overfor staten knyttet til arealer som skal sikres for friluftsliv. Sakene skal som nå avgjøres av Direktoratet for naturforvaltning. Forvalte de statlige tilskuddsordningene for tilrettelegging og drift av friluftsområder og til stimulering til friluftsliv i tråd med budsjettforut setninger og rundskriv. Samarbeide med de frivillige organisasjonene om stimulering til friluftsliv i et folkehelseperspektiv, som ledd i blant annet næringsutvikling. Samle inn, kvalitetssikre og levere data om friluftsliv, blant annet til nasjonale databaser. Gi generell veiledning til kommuner, publikum og andre aktuelle parter knyttet til oppgavene på friluftsområdet, inklusive å veilede publikum og kommuner om gjeldende regelverk for jakt og fiske. Vannregionmyndighet Vannforvaltningsforskriften trådte i kraft 1. januar 2007 som et ledd i arbeidet med å innarbeide EUs vannrammedirektiv i nasjonalt lovverk og forvaltning. Forskriften stiller krav til å utvikle en mer helhetlig, økosystembasert og kunnskapsbasert forvaltning av ferskvann, grunnvann, brakkvann og kystvann. Norge er inndelt i 16 vannregioner. I 11 av disse regionene er fylkeskommunen utøvende myndighet (i Vg3-boka Naturforvaltning står det at fylkesmannen er vannregionmyndighet, men den ble skrevet før forvaltningsreformen vedtok at fylkeskommunen skulle overta for fylkesmannen). De resterende vannregionene i Norge har svensk eller finsk myndighet. Ved kartlegging av vannforekomster skal forsuring, overgjødsling, fysiske inngrep, miljøgiftutslipp og fremmede arter være blant det som skal registreres og vurderes. I arbeidet med dette ble følgende oppgaver overført fra fylkesmannen til fylkeskommunen: Være formell planmyndighet, det vil si å tilrettelegge for medvirkning og sørge for høring av planprogram og forvaltningsplan. Samordne statlige etater, kommuner og fylkeskommuner i arbeidet med vannrammedirektivet på regionalt nivå og se til at tidsfristene som følger av vannforvaltningsforskriften, overholdes. Opprette og lede et vannregionutvalg hvor statlige myndigheter, kommuner og fylkeskommuner deltar, og i samarbeid med vannregionutvalget utarbeide miljømål for den enkelte vannforekomst og utarbeide tiltaksprogram og forvaltningsplan for den enkelte vannregion. Ha ansvar for å melde til Miljøverndepartementet (MD) dersom tiltak i henhold til godkjent fylkesdelplan (forvaltningsplan) ikke blir fulgt opp av aktørene. Veilede lokale vannområder og kommuner i prosessene med forvaltningsplanene, og se til at arbeidet holder faglig mål. Rapportere til Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet i henhold til frister fastsatt i forskrift. Også disse forslagene til endringer ble vedtatt, men med to forbehold: Staten ved Miljøverndepartementet er ansvarlig overfor ESA for gjennomføring av EUs vannrammedirektiv, og nasjonale interesser knyttet til Forvaltning 69

17 gjennomføringen av vannforvaltningsforskriften medfører dermed at staten må ha vesentlig grad av styring med arbeidet. Nedbørfeltene følger naturlig nok ikke fylkesgrensene, og for å følge opp EUs krav om at det skal være kun én vannregionmyndighet per nedbørfelt, vil det bli færre vannregionmyndigheter enn det er fylkeskommuner. Dette innebærer at noen fylkeskommuner vil måtte opptre som vannregionmyndighet på vegne av en eller flere andre fylkeskommuner. klima En rapport fra CICERO (Senter for klimaforskning ved Universitetet i Oslo) anslår at omtrent 20 % av alle klimautslipp kommer fra kommunale aktiviteter eller aktiviteter hvor både kommunen og fylkeskommunen kan påvirke gjennom bruk av ulike virkemidler. Dette gjelder primært transport, primær næringer og avfall. Kommuner og fylkeskommuner er både politiske aktører, tjenesteytere, myndighetsutøvere og eiendomsbesittere, og kan derfor bidra i betydelig grad til å redusere utslipp av klimagasser både i egen drift og gjennom å stimulere andre aktører til å redusere sine utslipp. Plan- og bygningsloven er kommunens viktigste verktøy for å oppnå langsiktige klimamål. Gjennom dette lovverket kan kommunen legge føringer for og krav til arealbruk slik at tran sportbehov minimaliseres, og de kan stille krav til at områder ikke skal utbygges av samme grunn. I tillegg var det krav til alle kommuner om at de skulle utarbeide en klima- og energiplan innen utgangen av 2009, men fremdeles mangler noen kommuner en slik plan per juni En miljø- og klimaplan kan også utarbeides for et helt fylke eller for delområder i fylket. Også her er fylkeskommunen sentral både som rådgivende organ og som overordnet planmyndighet. Spesielt viktig er det da å se på utbyggingsmønstre og transportløsninger på tvers av kommunene som kan redusere de stadig økende utslippene fra veitrafikken. Regionale planer kan også brukes som grunnlag for en klimavennlig energiproduksjon og energibruk i et fylke. Dette gjelder for eksempel planer om småkraftverk og vindmølleparker. Også her er fylkeskommunen sentral. Fylkeskommunen er også ansvarlig for den lokale kollektivtrafikken, og er således en viktig aktør i arbeidet med å forbedre kollektivsatsingen, først og fremst med tanke på å begrense privat kjøring. Også de videregående skolene er fylkeskommunens ansvarsområde, og ved planlegging og bygging av nye skoler vil det være formålstjenlig å legge disse skolene ved kollektivknutepunkter slik at kjøring til og fra kan minimaliseres. Regionalt fylkesmannen Fylkesmannsembetene er regionale forvaltningsorganer underlagt departementalt ansvar og styring. Fylkesmannen eller fylkesmannsembetet brukes som navn på selve forvaltningsorganet. Fylkesmann er også embetstittel for den som er satt til å lede embetet. Fylkesmannen er administrativt underlagt Fornyings- og administrasjonsdepartementet, men utfører oppgaver for tolv departementer og åtte direktorater/tilsyn. Fylkesmannens oppgaver er derfor høyst mangfoldige og varierte, men bare oppgaver knyttet til bruk og forvaltning av natur og miljø blir omtalt i det følgende. Fiskeforvaltning Fylkesmannen utfører forvaltningsoppgaver etter lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. og forskrifter hjemlet i denne loven hvor de blant annet skal fastsette forskrifter for fiske etter laks, sjøørret, sjørøye og innlandsfisk av sårbare bestander i vassdrag. Fylkeskommunen har som nevnt tilsvarende forvaltningsoppgaver for innlandsfisk av ikke-truede bestander av innlandsfisk. Fylkesmannen skal videre samle inn fangststatistikk fra laks-, sjøørret-, og sjørøyefisket og registrere deltakelsen i sjølaksefisket, behandle søknader om tillatelse til fiskekultivering, samt dele ut tilskudd fra det statlige fiskefondet. Fylkesmannen er også klageinstans for kommunale vedtak etter lakse- og innlandsfiskeloven. 70 Forvaltning

18 Viltforvaltning og truede arter 2 i viltloven definerer vilt som alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr. Fylkeskommunen fikk gjennom forvaltningsre formen overtatt ansvaret for de fleste høstbare arter, mens fylkesmannen beholdt ansvaret for truede og sårbare arter. I tillegg beholdt fylkesmannen oppgaver knyttet til klage, tilsyn, lovlighetskontroll, innsigelse etter plan- og bygningsloven, bevaring av truede og sårbare arter, samt veiledning knyttet til disse oppgavene. Fylkesmannen er også klageinstans for kommunale vedtak etter viltloven. søknader om godkjenning av bås til fangst av jerv og gaupe og søknader om erstatning for skade på bufe og tamrein forvoldt av fredet rovvilt, samt avgjør eventuell skadefelling av gaupe, jerv, ulv og bjørn innenfor tildelt kvote fra rovviltnemnda. Fylkesmannen står også for forvaltningen av kongeørn, inkludert søknader om skadefelling. Rovviltforvaltning Dagens forvaltning av våre rovviltarter bygger på Stortingsmelding nr. 15 ( ) Rovvilt i norsk natur og Stortingets behandling av denne. Norge har også forpliktelser gjennom internasjonale miljøavtaler og konvensjoner, spesielt Bernkonvensjonen. Det er et hovedmål å sikre overlevelsen av jerv, gaupe, ulv, bjørn og kongeørn i norsk natur, samt deres leveområder. De nasjonale målene er definert som 3 årlige ynglinger for ulv, 15 årlige ynglinger for bjørn, 39 årlige ynglinger for jerv (derav tre i Finnmark), 65 årlige ynglinger for gaupe (derav fire i Finnmark) og hekkende par kongeørn. Samtidig er det et mål å opprettholde et aktivt jordbruk med tanke på å utnytte beiteressursene for sau og rein i utmark. For at en skal nå dette målet, må utbredelsen av rovvilt begrenses noe, og drift med sau må tilpasses i områder der det skal være faste forekomster av rovvilt. Derfor er Norge delt inn i åtte forvaltningsregioner med hver sin rovviltnemnd som skal bidra til at de nasjonale målene for rovviltbestandene nås. Fylkesmannen er sekretariat for rovviltnemndene. Fylkesmannen har også oppgaver knyttet til selve forvaltningen av de store rovdyrene. Fylkesmannen tildeler midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskade, behandler Heldigvis er ikke utslipp fra transportsektoren i Norge så ekstreme at vi er nødt til å bære gassmaske for å jobbe som trafikkpoliti. Her fra Bangkok i Thailand. Foto: Rune Aae Forvaltning 71

19 Arealforvaltning Fylkesmannen har to sentrale oppgaver knyttet til kommunenes arealforvaltning. For det første skal fylkesmannen som fagmyndighet på områdene landbruk, miljøvern, helse og samfunnssikkerhet sørge for at nasjonale interesser blir ivaretatt. For det andre skal fylkesmannen sikre at kommunale vedtak i plan- og byggesaker er i samsvar med gjeldende lovverk (i hovedsak plan- og bygningsloven) og rikspolitiske retningslinjer (RPR). Dersom den kommunale arealforvaltningen er i strid med nasjonale interesser, griper normalt fylkesmannen inn enten ved å fremme innsigelser på Denne soppen, en fagerbolle, er oppført som NT i rødlisten. Det betyr at den kan omfattes av fylkesmannens arbeid med truede og sårbare arter. Foto: Jan Ingar I. Båtvik planen eller ved å påklage dispensasjonsvedtak (gjelder ofte byggesaker innenfor hundremetersbeltet i strandsonen). Kommunenes rett til å dispensere fra plan- og bygningsloven ble for øvrig betydelig innskrenket sommeren 2009, da det tidligere hadde vært gitt så mange kommunale dispensasjoner at loven i praksis var uten virkning. Det er også slik at berørte parter kan klage på kommunale vedtak i reguleringsplaner og byggesaker, samt vedtak etter jordloven, konsesjonsloven og odelsloven. Klagen behandles først av kommunen. Dersom kommunen ikke endrer vedtaket i samsvar med det klageren ønsker, sender kommunen klagen til fylkesmannen, hvor fylkesmannens vedtak er endelig. områdevern etter naturmangfoldloven Fylkesmannen har ansvaret for saksforberedelse av verneplaner etter naturmangfoldloven (les mer om dette i avsnittet om planprosess, s. 120) og for forvaltning av verneforskriftene og prioritering av skjøtselstiltak (med unntak for områder hvor det pågår forsøk med lokal forvaltning). I områder hvor kommunene har fått delegert forvaltningsmyndighet, har fylkesmannen ansvar for å følge utviklingen i verneområdene og bruken av tildelte midler gjennom etablerte rapporteringsrutiner. Statens naturoppsyn (SNO) har det overordnede ansvar for tilsynet med nasjonalparkene og de øvrige vernområdene. Ansvaret gjelder både tilsynet med naturtilstanden og oppsyn med publikums bruk av og ferdsel i områdene, jf. naturoppsynsloven 1 og 2. Direktoratet for naturforvaltning (DN) er klageinstans for vedtak fattet av kommunene eller fylkesmannen etter verneforskriftene. Fylkesmannen tildeler midler til forebyggende tiltak for blant annet å unngå slike og andre skader på sau og annet bufe. Her en ulveskadet sau (ved Tomb videregående skole og landbruksstudier). Foto: Rune Aae 72 Forvaltning

20 Handlingsplaner for truede naturtyper og arter Å stanse tapet av biologisk mangfold gjør det nødvendig å ta vare på naturtyper som har en nøkkelfunksjon for truede arter. Dette er naturtyper som har en viktig økologisk funksjon for områdene rundt, og naturtyper som i seg selv er sjeldne. Vi har ifølge rødlisten for arter som står i fare for å bli utryddet i Norge. Det skal derfor utarbeides en lang rekke handlingsplaner for både naturtyper og arter, og fylkesmannen har ansvaret for å lage og drifte en stor del av disse handlingsplanene. I tillegg til de eksisterende planene er en rekke planer snart ferdige, eller planlagte. Handlingsplanene vil også kunne gagne andre arter enn dem de er ment for i utgangspunktet. Handlingsplan mot fremmede arter Omtrent like viktig som å hindre at arter og naturtyper forsvinner, er det å bekjempe arter som ikke hører naturlig hjemme her. En fremmed art er en art som opptrer utenfor sitt naturlige utbredelsesområde som en følge av menneskelig aktivitet. Spredning av fremmede arter er sett på som en av de største truslene mot biologisk mangfold globalt. En undersøkelse fra USA i 2004 viser at kostnader knyttet til skadereduksjon som følge av fremmede arter eller til direkte bekjempelse av fremmede arter beløper seg til over 120 milliarder dollar årlig, et tall som bare øker for hvert år. Svartelisten fra 2007 omfatter 2483 fremmede arter. En del arter er likevel utelatt. Dette gjelder blant annet treslag som er plantet i forbindelse med skogreising. De fleste av artene på svartelisten utgjør ingen eller liten trussel mot det biologiske mangfoldet, men 217 av disse artene er vurdert til å påvirke vår stedegne natur i negativ retning. Fylkesmannen utarbeider lokale handlingsplaner for både å bekjempe og begrense skadevirkningene av de verste fremmede artene. I første omgang dreier dette seg om arter som er en trussel for eksisterende verneområder, i første rekke rynkerose, kjempespringfrø og mink. Friluftsliv Allemannsretten gir deg fri adgang til utmark hele året, og fylkesmannen skal ivareta nasjonale friluftsinteresser som er knyttet til blant annet strandsonen, vassdrag og fjellområder. Fylkesmannen vil også som statens regionale representant for grunneieren (staten ved Direktoratet for naturforvaltning) føre tilsyn med at kommunene ivaretar statens interesser i de sikrede friluftsom rådene på en god måte. Fylkesmannen er også stadfestings- og klageorgan for kommunale vedtak, men kan også være behjelpelig i søksmålsutfordringer for kommunen knyttet til blant annet ulovlige stengsler i kommunenes strandsoner. Fylkesmannen vil også ha veiledningen knyttet til innsigelser til arealplaner, et ansvar han deler med fylkeskommunene. Fylkesmannen har ansvaret for forvaltningen av slike verneområder. Her fra Listastrendene landskapsvernområde ved Kviljo i Vest Agder. Foto: Rune Aae Forvaltning 73

21 Arbeid etter vannforskriften Fylkesmannen har det faglige ansvaret for gjennomføringen av vannforskriften i Norge. Det vil si at fylkesmannen skal koordinere og kvalitetssikre de miljøfaglige innspillene fra vannområdene og sektormyndighetene. Fylkesmannen står for gjennomføringen av karakterisering og klassifisering av vannforekomster, han har ansvar for å sette miljømål for alt Stillehavsøsters er en fremmed art som relativt nylig har nådd våre kystområder. Fylkesmannen har ansvar for å begrense skadevirkningene fra disse. Vanlig østers til venstre, stillehavsøsters til høyre. Foto: Rune Aae vann og skal ha den faglige styringen på utarbeidelsen av et overvåkingsprogram for hvert fylke i vann - reg ionene. Fylkesmannen har også det regionale sektoransvaret for landbruk i arbeidet med vannforskriften. Avfall, forurensning og klima Fylkesmannen har en generell veiledningsfunksjon overfor kommunene. På klimaområdet skal fylkemannen gjennom denne veiledningen sørge for at kommunene utarbeider klima- og energiplaner som er i tråd med de statlige retningslinjene for slik planlegging. De statlige retningslinjene setter krav til innholdet i planene og til bred medvirkning fra samfunnet i planarbeidet. Fylkesmannen er regional forurensningsmyndighet og fatter vedtak og fører tilsyn etter forurensningsloven og produktkontrolloven, herunder bruk og lagring av helse- og miljøfarlige kjemikalier, avfall og gjenvinning, luftforurensning og støy, samt forurensning av vann og grunn. Fylkesmannens forvaltningsområde gjelder alle virksomheter med unntak av utvalgte store industribedrifter av nasjonal interesse og behandlings anleggene for farlig avfall. Disse er det Klima- og forurensningsdirektoratet selv som utøver myndighet overfor. Fylkesmannens oppgaver omfatter blant annet å: Behandle meldinger og utslippssøknader fra virksomheter som avfallsanlegg, bilvrakplasser, forbrenningsanlegg, skytebaner, motorsportsbaner, flyplasser og ulike industribedrifter (asfalt- og pukkverk, betongindustri, skipsverft, overflatebehandling, næringsmiddelindustri, farmasøytiske bedrifter, plastindustri og andre typer bedrifter med utslipp til jord, luft eller vann). Behandle meldinger og utslippssøknader fra avløpsanlegg i tettsteder som er større enn 2000 personenheter ved utslipp til ferskvann eller elvemunning, og større enn personenheter ved utslipp til Sikring av allemannsretten sammen med ivaretaking av egnete habitater for tiuren gir forhåpentlig mulighet til slike opplevelser også i framtiden. Foto: Rune Aae 74 Forvaltning

22 Fylkesmannen behandler blant annet søknader om utslipp fra flyplasser. Foto: Rune Aae sjø, samt søknader om lagring av avløpsslam. Gjennomføre systematisk kontroll og tilsyn med at disse virksomhetene følger krav i tillatelsene og forkrifter, og kontrollaksjoner i virksomheter uten tillatelse for å kontrollere at de følger fastsatte krav i lover og forskrifter. Gi pålegg om undersøkelser og om nødvendig tiltak mot videre forurensning fra forurenset grunn, forurenset sjøbunn og nedlagte avfallsdeponier. Følge opp forurensninger fra akvakulturanlegg i forbindelse med fiskerimyndighetens konsesjonsbehandling av slike anlegg. Behandle søknader om mudring og dumping i sjø (noen kommuner har fått myndighet til å behandle slike søknader). Bistå brannvesenet og kystverket med forurensningsfaglige vurderinger i forbindelse med akuttutslipp, og følge opp at virksomheter som forårsaker slike hendelser, innfører forbyggende tiltak. Når forurensningsmyndigheten fatter vedtak om tillatelse etter forurensningsloven, skal den veie de fordeler forurenseren får, opp mot fordeler og ulemper ved tiltaket for øvrig. Dette innebærer at Forvaltning 75

23 fylkesmannen i disse sakene skal gjøre en helhetlig vurdering som går ut over de rent forurensningsmessige. For eksempel vil fylkesmannen normalt avslå en søknad om mudring i nærheten av en ålegresseng av hensyn til å ivareta denne naturtypen, selv om mudringen i seg selv ikke fører til forurensning av betydning. Avfall kan føre til utslipp av klimagasser, tungmetaller og andre miljøgifter, samt føre til luktulemper. Farlig avfall kan i tillegg føre til alvorlig forurensning eller skade på mennesker og dyr. Gitt at avfall håndteres riktig, kan det imidlertid også være en ressurs. Ubehandlet avfall har ofte lav verdi i seg selv. Avfallsbesittere vil ofte søke å finne den rime ligste lovlige behandlingsløsningen uten hensyn til om avfallets kvalitet forringes, og hvilke utslipp som oppstår. Det er derfor større risiko for utslipp fra avfallsbehandling enn fra produksjonsvirksomhet. Avfallsbehandling er regulert gjennom et mer omfattende regelverk enn andre bransjer, og fylkesmannen ser særlig på virksomhetenes håndtering av avfall og avfallsbehandlingsanleggene i arbeidet sitt. Fylkesmannen veileder kommunene på de områdene der kommunen er forurensningsmyndighet. Dette gjelder lokal luftkvalitet generelt og utvalgte avgrensede temaer slike som: avløpsanlegg fra mindre tettsteder og spredt bosetting, forsøpling og forurensning fra hensatte gjenstander, bygg- og anleggsavfall, graving på steder med forurenset grunn, utslipp fra oljeutskillere samt forurensning fra landbruket. Med visse unntak er fylkesmannen klageinstans for de vedtakene kommunen fatter. miljøprogrammer i jordbruket Fylkesmannen har også et omfattende ansvar for miljøoppgaver i jordbruket, herunder utarbeidelse og kursing i regionale miljøprogrammer (RMP). De regionale miljøprogrammene beskriver miljøutfordringene i fylket, og prioriterer hvilke virkemidler som kan brukes for å møte disse utfordringene. Utfordringene i jordbruket kan være svært forskjellige i ulike deler av landet, og tilskuddsordningene og prioriteringene vil derfor variere mellom ulike fylker. RMP er bygd på retningslinjer fra nasjonalt miljøprogram utarbeidet av Statens landbruksforvaltning Gjennom Regionalt miljøprogram kan man få støtte til å ivareta slike kulturminner. Foto: Rune Aae 76 Forvaltning

24 (SLF). Den viktigste utfordringen er å ivareta helheten i miljøutfordringene, hvor følgende miljøformål står sentralt: ivareta prioriterte kulturlandskap ivareta biologisk mangfold ivareta kulturhistoriske miljøer og kulturminner sikre tilgjengelighet og friluftslivsverdier hindre avrenning til vassdrag hindre utilsiktet spredning av plantevernmidler og sikre en god avfallsinnsamling Til dette arbeidet er det knyttet en del virkemidler som blant annet gjelder ulike tilskuddsordninger administrert av kommunene med midler fra Landbrukets utviklingsfond (LUF) gitt til de enkelte kommunene gjennom fylkesmannen. Nasjonalt Alle departementene i Norge spiller en eller annen rolle i forvaltning av norsk natur. Når det likevel presenteres bare to departementer i den følgende teksten, er det fordi disse to departementene med sine underliggende etater er de mest sentrale i denne typen forvaltning. miljøverndepartementet (md) MD har, som alle andre departementer, en politisk ledelse og en administrativ ledelse. MDs øverste politiske ledelse er den til enhver tid sittende miljøvernminister. Leder av administrasjonen er departementsråd. MDs hovedansvar er å ivareta regjeringens miljø- og klimapolitikk ved å samordne regjeringens miljøpolitiske mål og sørge for resultat oppfølging av miljøpolitikken. Et av MDs prinsipper er at miljøpolitikken får en lokal forankring, og MD stimulerer derfor gjennom en rekke tiltak til lokalt miljøarbeid. MD er også øverste ansvarlig myndighet for alle prosjektene med verdiskapning i verneområdene. Internasjonalt miljøsamarbeid er en forutsetning for å kunne treffe riktige beslutninger omkring de regionale og globale miljøutfordringene. MD bidrar derfor på en rekke arenaer for å sikre at det internasjonale miljøsamarbeidet på alle nivåer utvikles og styrkes. Miljøverndepartementet (MD). Foto: Rune Aae Resultatområder MDs arbeid er delt inn i sju resultatområder. Resultat områdene representerer de viktigste miljøutfordringene og er med på å synliggjøre regjeringens samlede miljøpolitiske satsing. Resultatområdene 1 4 omfatter miljøpolitiske utfordringer som går på tvers av departementsstrukturen. Resultatområde 5 viser MDs satsing når det gjelder internasjonalt miljøsamarbeid og miljøarbeid i de polare områdene. Resultatområde 6 omhandler MDs forvaltningsansvar for plandelen av plan- og bygningsloven og kart- og geodatapolitikken på nasjonalt nivå. Under resultatområde 7 omtales fellesoppgaver og miljøpolitisk arbeid som går på tvers av resultatområdene. De ulike resultatområdene: 1 Bevaring av naturens mangfold og friluftsliv 2 Bevaring og bruk av kulturminner 3 Rent hav og vann og giftfritt samfunn 4 Et stabilt klima og ren luft 5 Internasjonalt miljøsamarbeid og miljø i nord- og polarområdene 6 Planlegging for en bærekraftig utvikling 7 Tverrgående virkemidler og oppgaver Avdelinger MD er delt i seks avdelinger med ulike ansvarsområder: Avdeling for klima og forurensningssaker Avdeling for internasjonalt samarbeid Avdeling for kulturminneforvaltning Avdeling for naturforvaltning Forvaltning 77

25 Avdeling for organisasjon og økonomi Avdeling for regional planlegging etater MDs fem underliggende etater har hovedansvaret for å videreutvikle de sju tidligere nevnte resultatområdene: Direktoratet for naturforvaltning (DN) Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) Norsk Polarinstitutt (NPI) Riksantikvaren (RA) Statens kartverk (SK) Landbruks- og matdepartementet (Lmd) LMDs politiske ledelse er landbruksministeren. LMD har ansvaret for matpolitikken og landbrukspolitikken, og gjennom dette har de ansvaret for forvaltningen av enorme områder i Norge. Mens MD har hovedansvaret for vernet og truet natur, har LMD ansvaret for «hverdagslandskapet» som dyrkes og drives intensivt etter moderne driftsprinsipper. Dette utgjør over 90 % av Norges landareal. Som vi ser av listene til høyre, har LMD et stort og omfattende sektoransvar for miljøet. LMD har derfor en rekke støtteordninger for miljøtiltak i landbruket. Et av de viktigste fondene er Landbrukets utviklingsfond (LUF), som i 2009 hadde en fondskapital på litt over 2 mrd. kroner til bruk på ulike tiltak i landbruket, heriblant Regionalt miljøprogram (RMP) og Særskilte tiltak i jordbrukslandskapet (SMIL). underliggende etater Bioforsk Mattilsynet Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) Norsk institutt for skog og landskap Reindriftsforvaltningen Statens landbruksforvaltning (SLF) Veterinærinstituttet (VI) tilknyttede virksomheter AKVAFORSK Institutt for akvakulturforskning Debio Dyrevernnemnda Forskning.no Forsøksdyrutvalget Fylkesmannen Inn på tunet Innovasjon Norge KSL Matmerk Matportalen Nofima mat Norges forskningsråd Norges veterinærhøgskole Norsk bygdeturisme og gardsmat Norsk institutt for genøkologi (GenØk) Norsk senter for bygdeforskning Skogbrukets Kursinstitutt Skogfrøverket Statens institutt for forbruksforskning, SIFO Statskog Svalbard globale frøhvelv Universitet for miljø- og biovitenskap (UMB) Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) direktoratet for naturforvaltning (dn) DN skal sørge for å ha god oversikt over naturtilstanden. DNs viktigste arbeidsoppgaver er å bevare Landbruks og matdepartementet (LMD). Foto: Astraea Antal, LMD 78 Forvaltning

26 biologisk mangfold og å verne og styrke allemannsretten. DN har videre ansvaret for at regjeringens miljøpolitikk blir iverksatt, og et spesielt ansvar for å identifisere, forebygge og løse miljøproblemer. En viktig oppgave de senere årene har vært å kombinere vern og bærekraftig bruk av naturen. DN har også faglig instruksjonsmyndighet overfor fylkesmannens miljøvernavdeling innenfor egne ansvarsområder. DN har tre hovedsatsingsområder: Friluftsliv med vekt på allemannsretten, jakt og fiske, friluftsområder, pilegrimsledene og naturarven som verdiskaper Klima med vekt på effekter på naturen som følge av klimaendringer Naturmangfold med vekt på artsforvaltning, handlingsplaner for truede arter og naturtyper, bekjempelse av fremmede arter, inngrepsfrie naturområder, verneområdene, kulturlandskap med mer DN bidrar også overfor forvaltningen med strandsoneproblematikk, sikring av friluftsområder, arealplanlegging, grøntstrukturplanlegging, naturforvaltning i kommunene, samt tilrådinger av verneområder. I tillegg er DN den sentrale faginstansen på området rovviltforvaltning. Underlagt DN er også Statens naturoppsyn (SNO). SNOs hovedoppgave er å føre tilsyn med naturområder slik at det ikke begås straffbare handlinger mot arter eller naturområder. klima- og forurensnings - direktoratet (klif) Klifs viktigste arbeidsområder er klima, miljøgifter, hav og vann, avfall, luft og støy. Klif het tidligere Statens forurensningstilsyn, men i og med de globale klimaendringene vi står overfor, fant de det mer riktig på bakgrunn av arbeidsoppgavene sine å føye til klima i navnet. Klif har på samme måte som DN instruksjonsmyndighet overfor fylkesmannens miljøvernavdeling og faglig instruksjonsmyndighet overfor Sysselmannen på Svalbard innenfor Klifs fagfelt og omfatter blant annet forurensninger, avfall, klimatiltak og produkter. Norsk polarinstitutt (Npi) NPI er den sentrale statsinstitusjonen for kartlegging og gjennomføring av praktiske og vitenskapelige undersøkelser i polarområdene. NPI er også faglig og strategisk rådgiver overfor den sentrale forvaltningen i polarspørsmål. Polarinstituttet skal også bistå DN, Klif, RA og Sysselmannen på Svalbard som faglig rådgiver. NPI er myndighetsorgan for oppfølging og gjennomføring av norsk miljø lovgiving i Antarktis. Klima og forurensningsdirektoratet (Klif). Foto: Anne Sofie Gjestrum, Klimaog forurensningsdirektoratet Norsk Polarinstitutt (NPI). Foto: Ann Kristin Balto, NPI Direktoratet for naturforvaltning (DN). Foto: Lars Løfaldli, DN Forvaltning 79

27 Riksantikvaren (RA) RA er direktorat for kulturminneforvaltningen og MDs rådgivende og utøvende faginstans for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. RA har ansvar for å gi faglige bidrag til MDs arbeid med kulturminnevern som en del av miljøvernpolitikken. RA har også en rådgivende funksjon overfor annen offentlig forvaltning, allmennheten og næringslivet. Statens kartverk (SK) SK skal levere landsdekkende geografisk informasjon og tjenester for private og offentlige brukere, være statens fagorgan på området kart og geodata og ivareta de forvaltningsoppgaver som følger med det. SKs viktigste oppgave er å etablere og forvalte en nasjonal infrastruktur av geografisk informasjon og offentlig eiendomsinformasjon. SK produserer en lang rekke kart, både på papir og digitalt. I tillegg har de en kartløsning på nett som inneholder blant annet konvertering mellom ulike koordinatsystemer, hvilket er svært kjekt når man jobber med naturforvaltning og stedfestet informasjon. Internasjonalt Mye av vår forvaltning, bygd på vårt nasjonale lovverk, har sitt utgangspunkt i internasjonale avtaler som vi har forpliktet oss til å følge. Alt fra håndtering av søppel i strandsonen til forvaltning av fisk i Norskehavet og overvåking av dverggås i Finnmark har sitt utspring i internasjonale avtaler. Les om forvaltning på internasjonalt nivå på s. 85. Mer om nasjonal forvaltning Lenker du kan besøke for å finne mer informasjon om og flere detaljer om hva de ulike instansene jobber med, og hvordan de er organisert og strukturert: Miljøverndepartementet (MD) Riksantikvaren (RA). Foto: Rune Aae Statens kartverk (SK). Foto: Statens kartverk Landbruks- og matdepartementet (LMD) Direktoratet for naturforvaltning (DN) Inngrepsfrie naturområder ( Rovviltforvaltning: Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) Norsk Polarinstitutt (NPI) Riksantikvaren (RA) Statens kartverk (SK) 80 Forvaltning

28 Lovverk Det aller meste av norsk forvaltning er basert på lover, forskrifter og anbefalinger vi bør eller må følge. På den hjemlige og internasjonalt arena styres vi også av konvensjoner, protokoller, deklarasjoner og direktiver som er retningsgivende for grenseoverskridende miljøutfordringer. Etter dommen i Høyesterett fra april 2010 må informasjon om gammelskog og viktige områder for friluftsliv og biologisk mangfold i skogene utleveres på forespørsel. Foto: Rune Aae Lover De mest sentrale lovene for forvaltning av norsk natur ble omtalt i Vg3-boka Naturforvaltning. Her følger en del mindre, men vel så viktige lover. miljøinformasjonsloven Som en av konsekvensene etter Biomangfoldkonferansen i Rio de Janeiro i 1992 ble Grunnloven det samme året tilføyd 110b: «For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen.» Først i 2003 kom så miljøin formasjonsloven (lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet) som et operasjonelt verktøy for å sikre allmuen tilgang til miljøinformasjon. Det litt spesielle med denne loven er av miljøinformasjonen må Forvaltning 81

29 etterspørres. Med etterspørsel menes at dette ikke er en lov hvis konsekvens er at man uoppfordret plikter å oppgi relevante miljøopplysninger vedrørende et produkt eller et naturområde, men en lov som gir deg og meg rett til svar på de miljøspørsmål vi måtte stille. Dette er altså en lov som krever aktiv deltakelse fra vår side, og som ikke fungerer etter hensikten så lenge vi ikke stiller spørsmål. Hva kan vi så spørre om, kan være et nærliggende tema. Utgangspunktet for denne loven er at man som forbruker skal kunne få relevante miljø opp lysninger om et produkt, produksjonsprosessen, utslipp i nærmiljøet, verdifulle naturområder i nærmiljøet, konsekvenser ved utbygginger osv. Som forbruker kan jeg altså ta med meg hvilket som helst produkt til butikken og spørre om det innholdet for eksempel miljøgifter. Spesielt aktuelt er jo dette i forbindelse med barneleker produsert i Kina, hvorfra det gang på gang oppdages produkter i Norge som inneholder enten ulovlige miljøgifter som ftalater eller for store mengder av mindre miljøskadelige stoffer. Om ikke butikken kan svare der og da, plikter den å innhente denne typen informasjon så raskt som mulig, og ikke senere enn etter en måned (to måneder i krevende tilfeller). Fra det offentlige er svarfristen satt til 15 dager (to måneder i krevende tilfeller). Dessuten er det offentlige pålagt å ha overordnet miljøinformasjon lett tilgjengelig og gjøre den kjent for allmuen. Andre aktuelle miljøspørsmål kan være konsekvensene av en skogshogst i gammelskog, utvidelse av en vei, utbygging av et industriområde eller anleggelse av flyplass, eller man kan etterspørre kart over livsløpstrær i skogbruket eller kart over kantsoner i landbruket. I utgangspunktet er det bare fantasien som setter grenser for hva du kan etterspørre av relevant miljøinformasjon. Skulle du oppleve at for eksempel de private aktørene nekter å utlevere miljøinformasjonen, kan du klage til Klagenemnda for miljøinformasjon. Om et offentlig organ nekter å utlevere miljøinformasjonen, sendes klagen til det overordnede organet. For øvrig ble det fattet et historisk vedtak i norsk Høyesterett 8. april Norges Naturvernforbund avd. Oslo og Akershus (NOA) hadde i utgangspunktet bedt om å få utlevert kartfestet informasjon om hvor Løvenskiold har gammel skog og andre skoger som er viktige for friluftsliv og biologisk mangfold. Dette nektet Løvenskiold å gi fra seg, og det ble rettssak. I tingsretten vant Løvenskiold, mens i lagmannsretten vant NOA. Høyesterett forkastet anken, og dermed står dommen fra lagmannsretten. Dette var en meget viktig og prinsipiell seier for tilgjengeligheten på miljøinformasjon. Lakseloven Lakselovens (lov om laksefisk og innlandsfisk m.v.) formål er å forvalte de naturlig forekommende bestandene av anadrome laksefisk, innlandsfisk, til en viss grad kreps, samt andre ferskvannsorganismer i samsvar med naturmangfoldloven og på en slik måte at både mangfoldet og produktiviteten opprettholdes. Med anadrome laksefisker menes fisk som vandrer mellom sjø og ferskvann, og som er avhengig av ferskvann for å reprodusere seg. Loven innebærer et generelt forbud mot tiltak i vann og vassdrag, også tiltak som i utgangspunktet er positive for fiskeartene. Dette gjelder også utsetting av fisk uansett art og alle andre levende organismer i vassdrag. Om man ønsker å gjennomføre Poppeltrærne til høyre er genmodifiserte for å slå ut plantenes evne til å reagere på endringer i daglengde, mens de til venstre er kontrollgruppen. Genteknologiloven regulerer hvorvidt slike planter kan settes ut i naturen eller ikke. Foto: Rune Aae 82 Forvaltning

30 Papirprodusenter, her representert ved Norske Skog Saugbrugs i Halden, Østfold, er underlagt klimakvoteloven. Foto: Rune Aae slike tiltak eller sette ut fisk, må man alltid søke om det på forhånd. Ordinær søkeinstans er fylkesmannen eller fylkeskommunen. Unntaket er tiltak som etter vassdragsloven er så store at de er konsesjonsbelagt, så som store vannkraftutbygginger. Lakseloven regulerer også den allmenne tilgangen til fiskerettigheter. Til forskjell fra i utmarka og på sjøen, hvor alle ifølge allemannsretten har mer eller mindre fri tilgang, er grunneier (rettighetshaver) enerådende hva angår fiskerettighetene i vann og vassdrag. Rettighetshaver kan også avgjøre om det skal løses fiskekort i forkant av fiske i et gitt vann eller vassdrag. Er man under 16 år, kan man likevel fiske gratis med stang og håndsnøre i hele landet i perioden 1. januar til 20. august. Dette gjelder for innlandsfisk, men ikke anadrome laksefisker. Har man fylt 16 år, må man i tillegg betale fiskeravgift for å fiske på anadrome laksefisker, mens det fra 2002 er gratis å fiske på innlandsfisk. Loven gir også retningslinjer for hvordan fiske skal foregå, og hvilke fangsmetoder som er forbudt. genteknologiloven Formålet med genteknologiloven (lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer m.m.) er å sikre en forsvarlig framstilling, bruk og håndtering av alle genmodifiserte organismer (GMO) og klonede organismer av virveldyr og krepsdyr slik at de ikke utgjør en trussel for oss eller naturen, eller er i strid med etiske eller samfunnsmessige normer. Dette gjelder både for innesluttet bruk og utsetting av GMO. Med innesluttet bruk menes at alt arbeid med framstilling, dyrking og all annen håndtering foregår i et lukket system slik at faren for spredning til naturen er eliminert. Med utsetting av GMO menes enhver form for framstilling, dyrking, håndtering, import eller eksport som kan medføre kontakt med naturen. Slik utsetting kan bare skje etter godkjenning fra Kongen, hvilket i dette tilfellet vil si Miljøverndepartementet. For innesluttet bruk er det Sosial- og helsedepartementet som er besluttende myndighet. Tilsynsmyndighet er delt mellom Direktoratet for naturforvaltning og Mattilsynet avhengig av hva saken gjelder. Forvaltning 83

31 Havhest er en art som har sunket dramatisk i antall på grunn av overfiske. Foto: Rune Aae Bioteknologinemnda nevnes også spesifikt i loven som et frittstående organ som på forespørsel eller på eget grunnlag skal gi uttalelser i saker om genteknologi og andre spørsmål om bioteknologi. Takket være blant annet Bioteknologinemnda har vi (heldigvis) vært svært restriktive med å tillate utsetting av GMO i Norge, spesielt GMO med sprøytemiddel- og antibiotikaresistens, all den tid det er stor usikkerhet rundt de miljømessige konsekvensene. klimakvoteloven Klimakvoteloven (lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser) har som formålsparagraf «å begrense utslippene av klimagasser på en kostnadseffektiv måte gjennom et system med kvoteplikt for utslipp av klimagasser og fritt omsettelige utslippskvoter». I klartekst betyr det at loven regulerer handel med klimakvoter. Gjennom vår signatur i Kyotoavtalen begrenses Norges muligheter for å slippe ut klimagasser. Staten setter tak på hvor mye klimagasser en bestemt gruppe bedrifter får slippe ut årlig. Disse er såkalt kvotepliktige, det vil si at de er pliktige til å kjøpe, eller i enkelte tilfeller motta vederlagsfritt, klimakvoter. Dette gjelder blant andre smelteverk og bearbeiding av jern og stål, oljeraffinerier, samt produksjon av energi, koks, sement, kalk, glass, glassfiber, keramiske produkter, papir, papirmasse og papp. For Norges del er utslippstaket satt til 15 millioner klimakvoter årlig, hvor 1 klimakvote tilsvarer ett tonn CO 2. Slipper en bedrift ut tonn CO 2 per år, må de derfor årlig kjøpe klimakvoter. Er det derimot slik at bedriften har kjøpt klimakvoter, men slipper ut bare tonn CO 2, kan den selge de resterende klimakvotene. Klimakvotesystemet skal altså være en viktig motivator for bedriftene til å redusere sine utslipp. Det stipulerte utslippet av CO 2 i Norge er 21 millioner tonn, hvilket betyr at bedriftene må kjøpe om lag 6 millioner klimakvoter fra EUs kvotemarked. Privatpersoner kan også kjøpe klimakvoter, men de kan ikke selge dem videre. Klimakvoter som blir kjøpt av private, medfører også at det totale antallet klimakvoter som kan selges på det åpne klimakvotemarkedet, blir tilsvarende redusert. 6 Havressursloven Havressursloven (lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser) kom så sent som i 2008 og erstattet saltvannsfiskeloven fra Formålet med loven var å få på plass en mer helhetlig forvaltning av alle levende organismer i havet etter mange års rov - ut nytting av enkelte arter. Loven påpeker at alle levende organismer i havet skal forvaltes på en bærekraftig måte, og at høsting av disse artene skal ses i sammenheng med økosystemet som helhet. Med dette tenkes det også på konsekvensene for blant annet sjøfugl. 6 Klimakvoter kan blant annet kjøpes på og 2.klif.no. mer om Norges lover På finner du alle Norges lover i fulltekst. 84 Forvaltning

32 Utvikling og resirkulering av mobiltelefoner fører til ødelagt natur i Kongo og alvorlige helseplager i Kina. Foto: Chris Jordan Loven regulerer et økonomisk område som i 2007 hadde en omsetning på hele 37 milliarder kroner og sørget for arbeidsplasser, så vi skjønner at dette er en etterlengtet lov. Om den praktiske forvaltningen av våre fiskeressurser blir etter lovens intensjon, gjenstår å se. Ikke minst må man få bukt med tyvfisket, samt i enda sterkere grad kartlegge og ta hensyn til konsekvensene for sjøfugl, da sjøfuglbestandene i enkelte tilfeller har sunket med 90 %. En rapport fra Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, fra desember 2009, viser at hekkebestanden av ærfugl, gråmåke, krykkje, rødnebbterne og makrellterne har sunket med over 90 % siden 1995, havhest, toppskarv, svartbak, sildemåke og lunde mellom 50 og 90 %, mens fem andre arter gikk tilbake mellom 25 og 50 % (tjeld, tyvjo, fiskemåke, alke og lomvi). Håpet er at havressursloven skal sette en stopper for det hensynsløse overfisket som fant sted langt inn på 2000-tallet, og som medførte en nær total kollaps for disse og flere andre fuglearter. Internasjonalt samarbeid Miljøtilstanden i Norge kan ikke betraktes som uavhengig av utviklingen i resten av verden. Internasjonalt samarbeid er en viktig forutsetning for å løse mange av dagens miljøutfordringer. Prinsippene om å være føre var og ikke overskride naturens tålegrenser bør ligge til grunn for alt av samarbeid og avtaler. Norge deltar aktivt i de fleste miljøspørsmål på den internasjonale arenaen. Mange av dagens problemer lar seg simpelthen ikke løse om det ikke ligger internasjonale avtaler i bunn som styrer våre avgjørelser. Ser vi på konvensjonene omtalt i denne boka (se s. 87) og i Vg3-boka Naturforvaltning, handler de fleste av dem om internasjonale ut fordringer, også der hvor problemene tilsynelatende forekommer bare lokalt. I mange tilfeller kan det være krevende å finne ut av hva som er de bakenforliggende årsakene til alt fra lokale og regionale utfordringer til de store, internasjonale problemene. Er det for eksempel vår skyld at albatrossene på Midway-øyene i Stillehavet, over 3000 km fra nærmeste bosetting, dør? Er det vår feil at det er tørke i Sør-Sudan som gjør at tusener av mennesker og dyr dør? Er det vår feil at mangroveskogene i Burma hogges slik at flomvernet forsvinner og tusener av mennesker eksponeres for dødbringende tyfoner? Er det vår feil at regnskogen i Brasil hogges i et enormt tempo og raserer livsgrunnlaget til tusenvis av indianere? Er det vår feil at naturen i Kongo ødelegges, og at kinesiske arbeidere sliter med alvorlige helseplager? Og er det vår feil at bestanden av mange sjøfuglarter har sunket med 90 %, og at enkelte hvalarter fortsatt sliter med å overleve på tross av et internasjonalt forbud mot hvalfangst som har vart i mange tiår? Svaret på disse spørsmålene, og altfor mange Forvaltning 85

33 tilsvarende og ubehagelige spørsmål, er nok dessverre ja, eller i beste fall tja. Vi har i alle fall ikke bidratt til å forbedre situasjonen. Albatrossene dør som følge av plastsøppel som flyter rundt i verdens største søppelbøtte de nordlige delene av Stillehavet. Sør-Sudan (og mange andre steder) opplever tørke (eller oversvømmelser og jordras andre steder i verden) for n-te året på rad fordi vi har bidratt for mye til global oppvarming med forandret værsystem som resultat. Mangroveskogene i Burma og Thailand (og i store deler av Sørøst-Asia) hogges for å gi plass til oppdrett av tigerreker/kongereker slik at vi her ved de rikes bord kan meske oss med havets delikatesser. Regnskogene i Brasil hogges fordi det finnes etterspørsel etter sjeldne tresorter i Vesten, fordi områder skal bli landbruksjord så vi kan spise billige hamburgere, og fordi det skal dyrkes soyaolje som skal brukes blant annet til miljøvennlig biodiesel. Store naturområder i Kongo ødelegges hvert år for å utvinne metallene kobolt, tinn og tantalum (finnes i coltan), som brukes i mobiltelefoner. Når våre mobiler erstattes med nye, noe som i enkelte tilfeller skjer flere ganger i året fordi de nye mobilene er kulere enn den gamle (!), blir disse sendt til resirkulering i Kina, hvor mange stoffer i mobilen medfører alvorlige helseplager for arbeiderne. Hvalartene sliter både med mattilgang og kommunikasjon. Vi fisker havet tomt for arter lavt nede i næringskjeden, så som krill, tobis og lodde, slik at vi skal få nok fôr til fiskeoppdrett. Det er de samme artene som de store hvalartene og de fleste sjøfuglene spiser. I tillegg begynner støyen fra skipstrafikken å bli så omfattende at enkelte hvalarter har problemer med å finne hverandre ved hjelp av lyd slik de gjorde før. Om hvalene ikke lenger evner å finne hverandre, går det jo også dårlig med reproduksjonen. Manglende reproduksjon fører videre til ytterligere bestandsreduksjon som til slutt kan føre til deres utryddelse. For alle de nevnte utfordringene og en lang rekke andre er det avgjørende at landene samarbeider for å finne de beste løsningene. Uten et internasjonalt samarbeid er det lite trolig at mange av disse utfordringene finner en løsning. Mangroveskoger i Thailand beskytter bakenforliggende bebyggelse mot uvær og flom fra havet. Fjernes disse for å gi plass til oppdrett av kongereker, mister bebyggelsen sin helt nødvendige beskyttelse, og blir derfor svært sårbar overfor storm og uvær. Foto: Rune Aae 86 Forvaltning

34 Fiskeørn står på Bonnkonvensjonens liste 2. Bildet er tatt i forbindelse med ringmerking. Foto: Rune Aae Konvensjoner Til hjelp for å bøte på våre verste synder er det som nevnt utarbeidet en rekke konvensjoner. I tillegg finnes det mange andre ulike fora for samarbeid. Norge deltar blant annet i samtaler med EUs miljøvernmyndigheter, og er med i mange av FNs organisasjoner og fora for å bidra til løsninger på verdens store og små utfordringer. I tillegg er vi jevnlig i samtaler med land som Kina, India og Russland om tiltak som kan bedre situasjonen lokalt og globalt. Den aller største utfordringen er ikke å forfatte og signere all verdens miljøavtaler, men å overholde dem. Det eksisterer nemlig ikke noe internasjonalt organ som overvåker de enkelte konvensjonene, og som kan pålegge et land noen form for straff. Rett nok finnes det ved enhver konvensjon et konvensjonssekretariat. Disse har myndighet til å påpeke at konvensjonen ikke blir overholdt, men har ingen sanksjonsmyndighet. Dermed er det bare opp til vår «godhet» om vi ønsker å etterleve de avtalene vi har signert eller ikke. I det følgende skal vi se på resten av de mange miljøkonvensjonene som ikke ble omtalt i Vg3-boka Naturforvaltning, men som kan ha avgjørende betydning for mange miljøspørsmål. bonnkonvensjonen Bonnkonvensjonen er en avtale som skal sikre ville, trekkende arter som regelmessig krysser landegrenser. Konvensjonen trådte i kraft i 1979, og har per medlemsland. Denne konvensjonen er en såkalt rammeavtale. Dette betyr at det for en del arter må utarbeides spesialavtaler. Eksempler på dette er avtalene om flaggermus (EUROBATS), albatrosser og stormfugler (ACAP), vadefugler som trekker mellom Afrika og Europa (AEWA) og små tannhvaler i Østersjøen (ASCOBAN). I tillegg er det utarbeidet en større avtale vedrørende vannfugl i Europa. Konvensjonen deler de aktuelle artene opp i to lister. Liste 1 omhandler arter hvor hele eller deler av bestanden står i fare for å bli utryddet. For Norges del gjelder dette haien brugde, de fire Forvaltning 87

35 hvalartene knølhval, grønlandshval, blåhval og nordkaper og de tre fugleartene dverggås, stellerand og havørn. Liste 2 er arter som ikke står i fare for å bli utryddet, men hvor det kreves ekstra varsomhet i den internasjonale forvaltningen. Norge har 98 arter på liste 2, deriblant fuglearter som boltit, strandsnipe, stokkand og ærfugl, rovfuglene kongeørn, fiskeørn, musvåk, sivhauk, hønsehauk, dvergfalk, jaktfalk og vandrefalk, og hvalartene grindhval, hvithval, narhval, kvitskjeving og delfin. Laksekonvensjonen Som i nesten alle tilfeller av uregulert fiske på art ender det med overfiske. Dette skyldes som regel det faktum at alle skal høste så mye som mulig til seg selv før noen andre tar det, et prinsipp kjent som «allmenningens tragedie». Slik var det også med den nordatlantiske laksen. Bekymringen for en total kollaps i bestanden medførte etableringen av den nordatlantiske laksekonvensjonen i Den nyopprettede internasjonale organisasjonen North Atlantic Salmon Conservation Organization (NASCO) sto for arbeidet med å implementere konvensjonen i de aktuelle områdene, som i dette tilfellet var alle landene rundt det nordlige Atlanterhavet, totalt sju land per Mer konkret har organisasjonen som hovedformål å sikre en god forvaltning av den nordatlantiske laksestammen nord for 36. breddegrad i de områdene som ikke dekkes av den nasjonale fiskeriforvaltningen til de enkelte landene, hvilket i de fleste tilfellene betyr i havet utenfor 12 nautiske mil fra land. Det viktigste tiltaket var å opprette et enormt fredningsområde i denne sonen (med unntak av områdene rundt Grønland og Færøyene) slik at populasjonen ikke skulle bli overfisket, noe som har vært en stor suksess. I tillegg ble det, i samråd med de nasjonale fiskeforvaltningsorganene, lagt betydelige begrensninger på fiske etter laks innenfor 12-milssonen både med tanke på redskapstype og tidsrom for når fiske kunne finne sted. Den nordatlantiske laksestammen er på grunn av alle disse helt nødvendige tiltakene i dag høyst levedyktig, men nye utfordringer som konkurranse og genetisk forurensning fra rømt oppdrettslaks, lakselusa i saltvann og lakseparasitten «gyro» i ferskvann truer på nytt laksestammens overlevelse og genetiske mangfold. Arbeidet med disse problemstillingene er også tillagt blant annet NASCO. Hvalfangstkonvensjonen Som for laksekonvensjonen var bakgrunnen for opprettelsen av hvalfangstkonvensjonen i 1946 et forsøk på å regulere rovdrift på hvalartene, hvor blant annet Norge var en av de verste aktørene. Konvensjonens formål er å beskytte og forvalte de store hvalartene, mens småhvalene beskyttes av CITES-konvensjonen, Bernkonvensjonen og Bonnkonvensjonen. Hvalfangstkonvensjonen, med sine 88 medlemsland per 2010, forvaltes av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). I utgangspunktet var det tillatt å høste noe hval, men i 1986 innførte IWC forbud mot all kommersiell fangst. Norge og Island har reservert seg, og fanger fortsatt vågehval i strid med konvensjonen. Japan driver såkalt forskningsfangst på blant annet sperm-, bryde-, sei-, våge-, knøl- og finnhval, men mange mener at dette er et skalkeskjul for kommersiell fangst, da det aller meste av kjøttet visstnok omsettes på markedet. Spesielt omstridt er Japans fangst på finnhval, da denne er oppført på den internasjonale rødlisten over arter som står i fare for å bli utryddet. Færøyene har også tradisjonell fangst av grindhval, en fangst de har drevet med siden 1500-tallet (enkelte mener at denne tradisjonen skriver seg fra vikingtiden på 900-tallet). De jakter også ca kvitskjevinger i året i den samme tradisjonsrike hvalfangsten. I tillegg har urbefolkningsgrupper på Grønland og St. Vincent og Grenadinene og i Alaska, Canada og Russland sine tradisjonelle fangster på noen hvalarter. Uansett: Siste ord er ikke sagt om hvalfangst, og knapt noe forvaltningsområde har så harde og innbitte motstandere som fangst av hval. espookonvensjonen På FN-konferansen i Stockholm i 1972, om det menneskelige miljø, senere omtalt som Stockholmkonferansen, ble det stadfestet at et lands aktiviteter 88 Forvaltning

36 Kvitskjeving, en buttsnutet delfinart, kan som eneste sted jaktes på ved Færøyene. Foto: Erik Christensen ikke skulle medføre skade på andre lands miljø. Først i 1991, i den finske byen Espoo, ble konvensjonen om konsekvensutredninger for tiltak som kan ha grenseoverskridende miljøvirkninger, signert, men den trådte ikke i kraft før i Konvensjonen er per 2010 ratifisert av 44 land. Formål med konvensjonen er å forhindre, redusere og kontrollere vesentlige negative, grenseoverskridende miljøvirkninger. Konvensjonen forplikter partene til å varsle nabostater om planleggingen av nærmere angitte tiltak som kan få grenseoverskridende miljøvirkninger. I praksis vil dette si tiltak som kan medføre at langtransportert forurensning via luft eller vann når et annet land. Konvensjonen innebærer også en forpliktelse til å inkludere myndigheter og befolkningen i de berørte statene i konsekvensutredningsprosessen. Klima- og forurensningsdirektoratet er ansvarlig organ i Norge. Stockholmkonvensjonen Stockholmkonvensjonen omhandler persistente, organiske miljøgifter (POP-er), det vil si tungt nedbrytbare organiske gifter som spres over store avstander ved hjelp av vind og havstrømmer, og som har en tendens til å hope seg opp i næringskjeden (bioakkumulasjon). Slike kan føre til alvorlige forgiftninger og i verste fall død for dyr og mennesker. Spesielt ille er det i arktiske strøk hvor disse POP-ene er påvist i store mengder hos sel, isbjørn og sjøfugl og endatil hos mennesker med til dels alvorlige misdannelser som en av konsekvensene. POP-ene havner også i morsmelken, og overføres således effektivt til neste generasjon. Konvensjonen, med sine 170 land per 2010, åpner i utgangspunktet for å fjerne eller redusere de mest skadelige POP-ene til et absolutt minimum. Dette gjelder blant annet dioksiner, heksaklorbensen, PCB, siloksaner og DDT. I tillegg har Norge foreslått å ta inn bromerte flammehemmere på listen. Forvaltning 89

37 Grenseoverskridende forurensning, som fra dette kraftverket i Polen, er omfattet av Espookonvensjonen. Foto: Rune Aae På grunn av disse stoffenes svært langsomme nedbryting i naturen er det viktig at forbudet mot dem overholdes og kontrolleres nøye i de enkelte land. Samtidig må man være på vakt mot erstatningsstoffer for disse miljøgiftene. Vi har ingen garanti for at erstatningsstoffene er særlig bedre. ospar-konvensjonen Konvensjon om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren, som er dens egentlige navn, har som hovedformål å beskytte Nordøst-Atlanteren inklusive Kattegat og Nordsjøen mot alle aktiviteter som kan forurense dette havområdet. OSPAR er en samlebetegnelse for Paris-konvensjonen og Oslokonvensjonen, som omhandlet henholdsvis forurensning fra landbaserte kilder og dumping fra skip og fly. Hver for seg omhandlet disse to konvensjonene viktige forurensningskilder til havet, men ingen av dem var tilstrekkelige for å beskytte havområdene slik det var ønskelig. De to konvensjonene ble derfor slått sammen og utvidet i 1992, med ikrafttredelsesdato for Norge 25. mars Hensikten med OSPAR er å redusere eller stanse all forurensning som kan ha negative konsekvenser for livet i disse områdene, deriblant fosfor- og nitrogenavrenning til de store elvesystemene som renner ut Nordsjøen, spillolje fra spyling av tankene på skip og vanlig søppel som kastes over bord fra båter, og som driver i land langs strendene. En undersøkelse fra 2000 til 2007 gikk ut på å samle søppel i skjærgården i Oslofjorden fra svenskegrensa til Aust-Agder. Gjennomsnittlig innsamlet mengde søppel per år viste seg å være hele kg, i all hovedsak plastprodukter, hvilket viser at det er knyttet store utfordringer til å få stanset akkurat dette problemet. Slikt søppel er årlig ansvarlig for mange tapte liv i havene enten på grunn av drukning hvor sel, hval, fisk og fugl setter seg fast i tauverk eller plast og er ute av stand til å komme seg løs, ved at fisk som er avhengig av å svømme for å puste, blir sittende fast og kveles, eller ved at dyr spiser småbiter av plast i så store mengder at fordøyelsen stopper opp og dyret dør. Spesielt ille er det når flytegarn av kraftig nylon går tapt på havet. Disse kan opptre som såkalte spøkelsesgarn som fanger store mengder sel og fisk i mange år. Er fangsten stor nok, synker 90 Forvaltning

38 garnet til bunns, hvor de døde dyrene etter hvert går i oppløsning. Når garnet er fritt fra vekten av de døde dyrene, flyter det opp igjen og fanger på nytt store mengder fisk og sel. Ansvaret for å lage planer for hvilke aktiviteter eller stoffer som skal begrenses eller fases ut, påhviler kommisjonen OSPARCOM, hvis vedtak er bindende for alle de 15 partene som per 2010 har signert konvensjonen. århuskonvensjonen Lenge var det vanskelig å få ut viktig miljøinformasjon. De private aktørene i landbruk og skogbruk ga nødig fra seg informasjon om miljøsituasjonen på sine eiendommer, og bedrifter skjulte seg bak at slik informasjon ikke kunne offentliggjøres på grunn av produksjonshemmeligheter og konkurransefortrinn. Det ble derfor vanskelig, for ikke å si umulig, for den vanlige borger å få kunnskaper om miljøet som kunne ha direkte eller indirekte konsekvenser for våre liv, og langt mindre å få muligheten til å gjøre noe med det. Spesielt ille var det med manglende informasjon om giftig innhold i leker beregnet på små barn. Ftalater er en gruppe giftige kjemikalier som brukes til å gjøre plast myk, og er mye brukt i blant annet gulvbelegg, regntøy, skosåler og syntetisk lær. I tillegg forekommer ftalater i leketøy og kosmetikk. Det siste er nå forbudt, men slike leker og kosmetikkprodukter forekommer fortsatt. Er man i tvil, har man nå krav på å få vite i butikken om slike stoffer finnes i det produktet man har tenkt å kjøpe. Århuskonvensjonen, fra Århus i Danmark fra 1998, sikrer befolkningen i de 44 landene som per 2010 har ratifisert avtalen, tilgang på relevant miljøinformasjon, mulighet til å være med i beslutningsprosesser omkring natur og miljø, og tilgang til å klage på vedtak, eller få vedtak prøvd i domstolene. I Norge har dette munnet ut i den allerede nevnte miljøinformasjonsloven og Klagenemnda for miljøinformasjon. unesco-konvensjonen UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur, vedtok i 1972 konvensjonen om beskyttelse av verdens kultur- og naturarv. Bakgrunnen for opprettelsen av denne konvensjonen Drivende søppel langs norskekysten ender til slutt opp i fjæresteinene. Naturmaterialer vil sakte, men sikkert forsvinne, mens plast og andre tungt nedbrytbare materialer kan bli værende i området i svært lang tid til fare for mange arter. Foto: Jan Ingar I. Båtvik Datamaskiners kretskort inneholder som regel bromerte flammehemmere. Foto: Rune Aae Forvaltning 91

39 Selv om dette bildet ikke er fra Atlanterhavet, representerer det samme type problemstilling som i OSPAR konvensjonen. Midway atollen i det nordlige Stillehavet huser om lag to millioner laysanalbatrosser. Hvert år dør ca av ungene deres fordi de fôres med plastbiter av foreldrene sine, plast som de finner i havet utenfor atollen, og som de tror er mat. Selv om det er 3200 km til nærmeste befolkning, har avfallet vårt store konsekvenser for dyrelivet her og i resten av verden. Foto: Chris Jordan Gjennom Århuskonvensjonen har vi nå krav på å få vite om slike og andre leker inneholder giftige forbindelser som kan være skadelige for barn. Foto: Rune Aae var frykten for at naturområder, arkeologiske minnesmerker og kulturverdier skulle bli ødelagt på grunn av turisme, krig, forurensning, menneskelig utnytting eller alminnelig forfall. Formålet er å bevare kultur- og naturverdier som har betydning for hele menneskeheten. For at en lokalitet skal bli tatt opp på UNESCOs verdensarvliste, er det først og fremst opp til vertslandet selv å avgjøre om det skal søkes verdensarvstatus for lokaliteten. Søknaden sendes i første omgang til Verdensarvkomiteen, som består av representanter fra 21 medlemsland. For at et område skal bli vurdert som verdensarvområde, må det oppfylle minst ett av kriteriene på UNESCOs liste (se faktaboks). Før nye forslag blir tatt opp til 92 Forvaltning

40 vurdering i komiteen, gjennomgår den en lang rekke uttalelser om lokaliteten gitt fra ulike NGO-er (frivillige organisasjoner), IUCN (Verdens naturvern union) for naturområdet eller ICOMOS (Inter nasjonalt råd for monumenter og steder) for kulturområdet. Komiteen foretar så den endelige beslutningen om eventuell plassering på verdensarvlisten. Å komme på verdensarvlisten oppleves gjerne som en prestisjefylt anerkjennelse, ikke minst fordi oppmerksomhet rundt stedet gjerne medfører økt tilstrømning av turister og større søkelys på bevaring og vedlikehold. Dessverre er det ikke slik at det å stå på denne listen automatisk gir beskyttelse av lokaliteten. Dette så vi tydelige eksempler på i forbindelse med krigen i Irak, hvor verdensarvområdene ble utsatt for enorme ødeleggelser og tyverier. Spesielt oldtidsbyen Babylon ble hardt skadet da de allierte styrkene brukte dette stedet som ett av sine hovedkvarter fra april til desember Mange tusen år gamle brostein er ikke beregnet for tanks og beskytning, så skadene var til dels uopprettelige. I tillegg ble museene i de samme om rådene utsatt for enorme plyndringer som endte med at kulturskattene enten ble ødelagt eller solgt på det illegale markedet. Likevel er det en generell oppfatning at det å stå på denne listen gir en ekstra beskyttelse all den tid verdens øyne er rettet mot stedet. I Norge har vi, per 2010, sju områder på denne listen. Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke var de første til å bli tatt opp på listen i Senere fulgte helleristningene i Alta (1980), gruvebyen Røros (1981), Vegaøyan (2004), Vestnorsk fjordlandskap med Geirangerfjorden og Nerøyfjorden (2005), som per 2010 er Norges eneste naturområde på listen, og til slutt Struves meridianbue (2005). Sistnevnte er en triangelkjede i ti land fra Hammerfest i nord til Svartehavet i sør som ble bygd og brukt i perioden med formål å måle jordas krumning. På UNESCOs nettsted for verdensarven ligger det også en såkalt tentativ liste. Dette er en liste over områder som landene selv har sendt inn forslag om for eventuelt å oppnå verdensarvstatus. For Norges del, per 2010, består denne listen av utvidelse av verdensarvområdet på Røros, Bryggen i Bergen var sammen med Urnes stavkirke de første områdene i Norge som ble tatt inn på UNESCOs verdensarvliste. Foto: Rune Aae opprett elsen av ulike verdensarvområder i Lofoten, på Svalbard, Jan Mayen og Bouvetøya, utvidelse på norsk side av det svenske verdensarvområdet Laponia, samt opprettelsen av vannkraftbaserte, industrielle verdensarvområder på Rjukan/Notodden og i Odda/Tyssedal. Hvorvidt det faktisk blir søkt om verdensarvstatus på lokaliteter oppgitt i tentativ liste, er det opp til de enkelte land å vurdere. Så langt er det bare utvidelsen av Røros som er inne til vurdering hos verdensarvkomiteen, mens de andre ligger på vent her hjemme i Norge. Forvaltning 93

41 europas landskapskonvensjon Landskapet som omgir oss, er med på å forme vår identitet og er samtidig og på mange måter en speiling av vår kultur- og naturarv. Tidligere tiders og nåværende bruk av naturen er nedfelt i det landskapet vi omgir oss med. Et landskap i kontinuerlig forandring er et resultat av samspillet mellom naturens egne prosesser og våre endrede driftsformer eller annen påvirkning av arealene. Et landskap som forandres, trenger ikke alltid å være av det gode, og kan oppleves som et tap av både kultur- og naturhistoriske verdier. Den europeiske landskapskonvensjonen fra 2000 har derfor som formål at hvert av de 30 medlemslandene skal sikre sine kulturlandskaper av høy kvalitet. Artikkel 5 i konvensjonen forplikter partene til: a å erkjenne i egen lovgivning at landskapet er et vesentlig element i folks omgivelser, et uttrykk for mangfoldet i deres felles kultur- og naturarv samt et fundament for deres identitet unescos tipunktsliste for verdensarvstatus UNESCO har utarbeidet en liste på ti punkter hvor minst ett av kriteriene må være oppfylt for at stedet kan få status som verdensarvområde. 7 1 represent a masterpiece of human creative genius 2 exhibit an important interchange of human values, over a span of time or within a cultural area of the world, on developments in architecture or technology, monumental arts, townplanning or landscape design 3 bear a unique or at least exceptional testimony to a cultural tradition or to a civilization which is living or which has disappeared 4 be an outstanding example of a type of building, architectural or technological ensemble or landscape which illustrates (a) significant stage(s) in human history 5 be an outstanding example of a traditional human settlement, land-use, or sea-use which is representative of a culture (or cultures), or human interaction with the environment especially when it has become vulnerable under the impact of irreversible change 6 be directly or tangibly associated with events or living traditions, with ideas, or with beliefs, with artistic and literary works of outstanding universal significance. (The Committee considers that this criterion should preferably be used in conjunction with other criteria) 7 contain superlative natural phenomena or areas of exceptional natural beauty and aesthetic importance 8 be outstanding examples representing major stages of earth s history, including the record of life, significant on-going geological processes in the development of landforms, or significant geomorphic or physiographic features 9 be outstanding examples representing significant ongoing ecological and biological processes in the evolution and development of terrestrial, fresh water, coastal and marine ecosystems and communities of plants and animals 10 contain the most important and significant natural habitats for in-situ conservation of biological diversity, including those containing threatened species of outstanding universal value from the point of view of science or conservation 7 Punktene er sakset rett fra konvensjonsteksten. 94 Forvaltning

42 Pyramidene i Egypt er et klassisk eksempel på kulturminner som er med på UNESCOs verdensarvliste. Foto: Rune Aae b å fastlegge og iverksette en landskapspolitikk som tar sikte på vern, forvaltning og planlegging av landskap c å etablere prosedyrer som gir mulighet for medvirkning fra publikum, lokale og regionale myndigheter og andre med interesse for utforming og gjennomføring av landskapspolitikk omhandlet under bokstav b ovenfor d å integrere landskap i sin distrikts- og byplanleggingspolitikk og i sin politikk innenfor kultur, miljøvern, landbruk, økonomi og på det sosiale området, samt på andre områder som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på landskap Etter at konvensjonen ble iverksatt i Norge den 1. mars 2004, ble ansvaret lagt til Miljøverndepartementets avdeling for regional planlegging. Dette er fordi landskapet tilhører fellesskapet og ikke er en sektorinteresse. For Norges del forpliktet vi oss videre til å: a vurdere om landskap er godt nok ivaretatt i lovverket b integrere landskap i politikk på områder som kan ha direkte eller indirekte innvirkning på landskap c forbedre de faktiske kunnskapene om egne landskap d utdanne fagfolk og fremme undervisningsopplegg i skoler og universiteter e bidra til å bevisstgjøre folk i det sivile samfunnet, private organisasjoner og offentlige etater f gi befolkningen, lokale og regionale myndigheter og andre mulighet til å medvirke i landskapspolitikken g legge til rette for samarbeid over landegrensene på lokalt og regionalt nivå Forvaltning 95

43 Ett av mange tiltak for å oppfylle intensjonene i den europeiske landskapskonvensjonen var utvelgelsen av 20 spesielt verdifulle kulturlandskap i 2009, her representert ved Bøensætre i Aremark kommune, Østfold. Foto: Rune Aae mer om konvensjoner For fulltekst av konvensjonene henvises det til Her kan man lese om alle de bi- og multilaterale avtalene som Norge er bundet av. På dette nettstedet foreligger også avtale teksten for mange av avtalene i norsk versjon. bonnkonvensjonen under tema dyr og planter Laksekonvensjonen Hvalfangstkonvensjonen espookonvensjonen Stockholmkonvensjonen For mer informasjon om POP-er, se listene i vedleggene A, B og C i konvensjonsteksten på Lovdatas traktatoversikt (på traktater), søk på under «Ikrafttredelsesdato Norge», og velg ruten med «Norsk tekst» øverst i vinduet. ospar århuskonvensjonen unesco-konvensjonen whc.unesco.org europas landskapskonvensjon Et av resultatene fra denne satsingen er ulike nettsteder med informasjon om kulturlandskapet, for eksempel disse tre: Forvaltning

44 Direktiver i EU EU har en del direktiver som ikke er inkludert i EØS-avtalen. Dette er blant andre habitatdirektivet og fugledirektivet. Nabolandene våre er bundet av disse direktivene da det ikke er reservasjonsrett overfor disse avtalene. En viktig forskjell mellom konvensjoner og direktiver ligger i selve håndhevelsen av direktivene. For Norge og de undertegnete konvensjonene er det ikke noe overordnet, internasjonalt forvaltningsorgan som kan trekke Norge inn for en domstol om vi ikke håndhever disse på en tilfredsstillende måte. Det kan opprettes en sak mot Norge fra konvensjonssekretariatene, men vi får i verste fall en ripe i lakken. Annerledes er det med direktivene. Om EU-kommisjonen er misfornøyd med håndhevelsen av et direktiv, kan et land bli trukket for EUs domstol og faktisk bli dømt om misligholdelsen er åpenbar. Dette har så langt ikke skjedd i tilknytning til habitatdirektivet, men det har forekommet flere ganger i tilknytning til fugledirektivet. Fugledirektivet Fugledirektivet fra 1979 er EUs eldste naturvernlovgivning. Bakgrunnen for opprettelsen av direktivet var å få en enhetlig forvaltning av alle ville fuglearter i unionen. For eksempel kunne det være slik at en art som levde under streng beskyttelse i hekkeperioden i Nederland og Tyskland, kunne være utsatt for intensiv jakt i vinterkvarterene i Frankrike og Italia. Direktivets artsliste viser hvilke arter som omfattes av ulike tiltak. Jo mer truet en art er, desto flere tiltak omfattes den av. Et av tiltakene i direktivet omhandler habitatvern, noe som betyr at landene må peke ut spesielle beskyttelsesområder, såkalte Special Protected Areas (SPA-er), for trekkfugler og andre sårbare arter. Dette har vist seg å være redningen for en lang rekke sjeldne arter, spesielt arter som havørn, skjestork og iberiaørn. Det har også vist seg at disse sjeldne artene har klart seg langt bedre enn arter som ikke har vært omfattet av en slik betydelig verneinnsats. Et annet vernetiltak er forbudet mot aktiviteter som er direkte truende for en god del arter, så som reirforstyrrelser og egginnsamling. I tillegg er det også klare restriksjoner på hvilke arter som kan jaktes på, og til hvilke tider jakten kan foregå. For eksempel er det ikke tillatt med jakt på vårtrekket og i hekketiden. Det er mulig å søke dispensasjon fra de to siste punktene, men det foreligger strenge forutsetninger for å få avvike fra direktivet. Et eksempel på et svært uheldig avvik skjedde i Lombardia i 2004, en av regionene i Italia. Der ble det lokalt gitt tillatelse til å jakte på bokfink og bjørkefink til bruk som lokkefugler for jakt etter andre og større fugler. Begge artene er totalfredet i EU, så selv om nasjonale myndigheter er tillagt dispensasjonsmyndighet fra direktivet, var denne lokale tillatelsen alt annet enn formålstjenlig ut fra direktivets strenge dispensasjonsregler. EUs domstol avviste dermed dispensasjonskravet, og ingen fugl ble jaktet på i denne omgang. Andre og enda mer graverende avvik finner vi på Malta. Store deler av Europas trekkfugler passerer over Malta, en øy i Middelhavet som har lange tradisjoner for hensynsløs jakt etter alt med vinger og fjær. Tradisjonene er også omfattet av forbudte fangstmetoder, så som limpinner, store fangstnett, ruser og fotsnarer. EU har flere ganger forsøkt å få Malta på bedre tanker, uten å lykkes. Halsbåndfluesnapper er en av artene i fugledirektivets Annex I og er derfor totalfredet i EU. Her fra Öland i Sverige. Foto: Rune Aae Forvaltning 97

45 Fugledirektivet har to Annex: I og II. Annex I er de artene som er totalfredet i EU, mens Annex II inneholder de artene som kan jaktes på etter nasjonale lover, men som er underlagt strengere reguleringer enn tradisjonelt jaktbare arter. Habitatdirektivet Habitatdirektivet er EUs sentrale regelverk for forvaltning av det biologiske mangfoldet, og er en videreføring og betydelig utvidelse av habitatvernet i fugledirektivet. Samlet sett er ikke habitatdirektivet så ulikt hva vi selv har av regelverk å forholde oss til gjennom Bernkonvensjonen og Biomangfoldkonvensjonen. Den viktigste forskjellen rent praktisk er at artene gjennom habitatdirektivet skal forvaltes innenfor sitt naturlige utbredelsesområde, hvilket betyr at utbredelsesområdet ikke skal minke. Sverige er jo bundet av habitatdirektivet, noe Norge altså ikke er. Man skulle derfor tro at svensk forvaltning av arter etter habitatdirektivet vil påvirke oss i betydelig grad. I så måte er forvaltning av rovdyr mellom Norge og Sverige et aktuelt og stadig tilbakevendende tema. Det viser seg likevel at forvaltningen av disse artene i Norge, basert på bestemmelsene i Bernkonvensjonen, naturmangfoldloven og viltloven, er så lik den svenske forvaltningen basert på habitatdirektivet at det i praksis ikke er noen forskjell. Et unntak er at gaupa er ført opp på en strengere liste i habitatdirektivet i forhold til Bernkonvensjonen og således er underlagt et noe strengere vern i Sverige enn i Norge. Habitatdirektivet åpner primært for bevaring av spesielle naturtyper. Hvert medlemsland er forpliktet «Stora Alvaret» på Öland i Sverige, med sine svært verdifulle kalksjøer, er registrert som et SCI-område under habitatdirektivet. Foto: Rune Aae 98 Forvaltning

46 til å foreslå områder som skal vurderes opp mot behovet for vern. Disse områdene kalles SCI (Sites of Community Importance). Når SCI-ene er anerkjent av både EU og den nasjonale regjeringen, får disse områdene betegnelsen Special Areas of Conservation (SAC). Habitatdirektivet har en del vedlegg (Annex), og i de to første presenteres en del områder og arter som krever spesielle tiltak. I Annex I er det listet opp i alt 189 naturlig forekommende habitattyper (per 2010) som det kreves opprettelse av SCIområder for. I Annex II er det listet opp i alt 788 arter (per 2010) som krever spesielt vern. Natura 2000 Naturen kjenner som kjent ingen nasjonale grenser. Tidligere var både artsvern og habitatvern et nasjonalt anliggende, men erfaringer viste at dette ikke var tilstrekkelig for vern av verken arter eller habitater. Sentralt i forhold til intensjonene i fugle- og habitatdirektivet er Natura Dette er et nettverk av vernede områder i EU. Sammen med EUs strenge artsvern utgjør dette hovedpilarene i EUs naturvernarbeid. Per 2010 er over 1000 plante- og dyrearter og ca. 220 habitattyper underlagt et strengt vern gjennom direktivene. Arealene kalt SPA er underlagt fugledirektivet, og områdene kalt SCI/SAC er underlagt habitatdirektivet. De utgjør til sammen et europeisk nettverk av vernede områder kalt Natura Totalt er det i Natura 2000 avsatt intet mindre enn ca SPA-er og SCI/SAC-er, noe som utgjør omtrent 20 % av EUs landareal. Det er nok slik at Natura 2000 oppfattes svært ulikt i de enkelte medlemslandene. I Østerrike er det flere eksempler på at Natura 2000 har vært en relativt suksessfylt historie hvor regionale og lokale myndigheter har fått til et godt samarbeid når det Forvaltning 99

47 Innsjøen Tåkern øst for Vättern i Sverige er et Natura 2000 område. Den er registrert både som SPA og SCI område. Foto: Rune Aae gjelder å ta miljøhensyn ved planlegging og gjennomføring av infrastrukturtiltak, mens det i Romania ryktes at Natura 2000 er å betrakte som et skjellsord og således er svært lite gjennomført og innarbeidet i det politiske gangsynet så langt. Norge er ikke med i denne ordningen, men det ble i 2002 foretatt en sammenstilling av områdene omtalt i Natura 2000 med våre nasjonale naturtyper. Den viste at de fleste av våre naturtyper samsvarer med Natura 2000-definisjonene. Undersøkelsen viste også at mange av de norske områdene, spesielt nasjonalparkene, var altfor dårlig undersøkt med tanke på hvilke naturtyper nasjonalparkene faktisk inneholder, og således ikke oppfyller kravene til Natura Om Natura 2000 blir en del av EØS-avtalen, gjenstår å se, men kanskje blir det ikke før Norge eventuelt blir et fullverdig EU-medlem, at vi må tvinges til innføre Natura 2000 også i her i landet. eus handlingsplan for biologisk mangfold I 2001 vedtok EU det ambisiøse målet å stanse tapet av det biologiske mangfoldet innen 2010, kjent som Countdown I årene som fulgte, så man at tapet av det biologisk mangfoldet ikke lot seg begrense så effektivt som man hadde håpet på. EU utarbeidet derfor i 2006 en handlingsplan for biologisk mangfold, kjent som Biodiversity Action Plan. Dette er en overordnet plan som tar sikte på ytterligere reduksjon i tapet av det biologiske mangfoldet fram til 2010 og årene deretter. Hovedvekten er lagt på en langt sterkere implementering og integrering på alle beslutningsnivåer i EU. For at denne planen skal virke etter sin hensikt, er partnerskap av uvurderlig betydning. Hovedutfordringen blir å implementere denne planen i alle de nasjonale mer om eus direktiver Fugledirektivet Habitatdirektivet Natura 2000 natura2000.eea.europa.eu viser kart over alle Natura2000-områdene Countdown biodiversity Action plan biodiversity 100 Forvaltning

48 Strandtorn og de sandområdene den vokser i på Danmarks vestkyst, er inkludert i arbeidet med EUs handlingsplan for å redusere tapet av det biologiske mangfoldet. Foto: Rune Aae og sektororienterte beslutningsapparatene, noe som i utgangspunktet kan virke ganske tungvint og derfor relativt håpløst. Når planen likevel har en viss grad av suksess, er det fordi de fleste land anerkjenner det faktum at tapet av biologisk mangfold må komme under en langt sterkere kontroll, da dette kan påvirke oss mennesker i langt større grad enn vi tidligere har innsett. Norge gjennom EØS-avtalen er ikke med i denne handlingsplanen, men har gjennom naturmangfoldloven fra 2009 inkludert en lang rekke av de tiltakene som allerede er nedfelt i handlingsplanen. mer informasjon og forslag til øvelser finner du på Forvaltning 101