Ungdommens boligønsker kulturelle, strukturelle, rasjonelle?

Transkript

1 ARTIKLER Hans Christian Sandlie Regionale trender Ungdommens boligønsker kulturelle, strukturelle, rasjonelle? Nordmenns boligkonsum har gjennom hele etterkrigstiden vært jevnt stigende. Sammenlignet med tidligere generasjoner var imidlertid unge på 1990-tallet i mindre grad etablert som boligeiere, og de bodde i mindre boliger. Dette førte til at mange uttrykte stor bekymring for de unges situasjon på boligmarkedet. Man fryktet at høye og stigende boligpriser førte til at mange unge ikke maktet å etablere seg som boligeiere ved egen hjelp. I denne artikkelen blir det argumentert for at konsumnedgangen må betraktes i et livsløpsperspektiv, og at nedgangen da mer fremstår som tilsynelatende enn reell. Boligetablering kan i stor grad betraktes som en prosess der de unge først flytter ut av foreldrehjemmet, bor en periode i mer eller mindre midlertidige og leide husvære, før de etablerer seg mer permanent ved å kjøpe bolig. Forfatterinfo: Hans Christian Sandlie Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring Postboks 3223 Elisenberg, 0208 Oslo Telefon: e-post: hans.c.sandlie@nova.no 9

2 Regionale trender Innledning 1 Bolig har en sentral plass i våre liv både praktisk, økonomisk og symbolsk. For folk fl est har med andre ord bolig en betydning som strekker seg utover det å ha tak over hodet. Bolig fungerer også som et viktig symbol på familie og hjem. Boligen signaliserer smak og sosial tilhørighet. For boligeiere vil en bolig også være et sentralt spareprosjekt, der nedbetaling av gjeld og prisutvikling danner grunnlaget for akkumulering av en boligformue. Generelt sett har nordmenn et høyt boligkonsum 2, og gjennom hele etterkrigstiden har dette konsumet også vært jevnt stigende. Sammenlignet med tidligere generasjoner, var imidlertid unge på 1990-tallet i mindre grad etablert som boligeiere og de bodde i mindre boliger (se f.eks. Andersen 2001, Gulbrandsen og Sandlie 2000, Løwe 2001). Dette førte til at mange uttrykte stor bekymring for de unges situasjon på boligmarkedet. Man fryktet at høye og stigende boligpriser førte til at mange unge ikke maktet å etablere seg som boligeiere ved egen hjelp. En økende andel unge skulle også møte høye boligpriser med store studielån. Jeg har i min doktoravhandling (Sandlie 2008) argumentert for at denne konsumnedgangen må betraktes i et livsløpsperspektiv, og at nedgangen da mer fremstår som tilsynelatende enn reell. Boligetablering kan i stor grad betraktes som en prosess der de unge først fl ytter ut av foreldrehjemmet, bor en periode i mer eller mindre midlertidige og leide husvære, før de etablerer seg mer permanent ved å kjøpe bolig. Til tross for prisvekst og antatt økte etableringskostnader, var tidspunktet i livsløpet da de unge forlot foreldrehjemmet bemerkelsesverdig stabilt de siste tiårene før årtusenskiftet. Ungdom fl yttet hjemmefra ved omtrent samme alder ved årtusenskiftet som de gjorde på 1950-tallet. De fl yttet imidlertid av andre grunner enn tidligere. Mens de tidligere som oftest fl yttet hjemmefra for å starte yrkeskarrieren og etablere egen familie, fl ytter de nå i større grad for å påbegynne en utdanning og en mer selvstendig tilværelse uten familieetablering (se f.eks. Frønes 2003). Parallelt med dette stabile mønsteret for når ungdom flytter hjemmefra, skjedde det en endring i etableringsmønsteret på boligmarkedet med hensyn til eie eller leie. Fra og med krigens slutt og fram mot slutten av 1980-tallet var hovedtendensen at en økende andel unge ble boligeiere stadig tidligere i livsløpet. Helt på slutten av 1980-tallet stoppet som nevnt denne tendensen opp, og eierandelen blant de yngste ble på slutten av 1990-tallet redusert. Den reduserte eierandelen er primært et uttrykk for at tidspunktet de unge kjøper bolig på har blitt utsatt, og er ikke et uttrykk for at ungdom stenges ute fra eiermarkedet (Sandlie 2008). Siden tidspunktet for første boligkjøp er nært knyttet til tidspunktet for familieetablering, har økt utdanningsnivå og utsatt familieetablering ført til at også første boligkjøp skjer senere i livet. Ved årtusenskiftet ble imidlertid denne forsinkelsen tatt igjen blant dem som var i begynnelsen av 30-årene, en aldersgruppe der eierandelen hele tiden har vært høy. Når tiden var inne for å etablere seg med egen familie, kjøpte unge bolig i like stor utstrekning som tidligere fødselskohorter. Selv om mønsteret i ungdommens boligetablering endret seg på 1990-tallet, viste de unge en bemerkelsesverdig stor grad av kontinuitet med tidligere generasjoner i sine boligønsker (Sandlie 2008). Ungdom ønsker som oftest samme type bolig som foreldregenerasjonen bor i, men de oppnår denne boligen på et senere tidspunkt i livet enn hva tidligere fødselskohorter har gjort. Dermed lever de unge en lengre periode av livet der de opplever et misforhold mellom realisert boligkonsum og det de faktisk ønsker seg. Dette stabile mønsteret i ungdommens boligønsker danner utgangspunktet for denne artikkelen. Hvordan formes disse boligønskene? Dette berører en klassisk problemstilling innen samfunnsvitenskapen; hvordan skal man forklare stabilitet og endring i sosiale mønstre? En viktig forskjell mellom ulike tilnærminger til denne typen problemstillinger, er hva man velger som utgangspunkt for sin forklaring. Vanligvis skiller en mellom tilnærminger som tar utgangspunkt i enten samfunnsforhold eller i enkeltindividets handlinger. Innenfor tradisjonell sosiologisk teori, tenker man som oftest at aktørenes mulige alternativer ikke varierer 1 Artikkelen er en forkortet og lett bearbeidet versjon av min prøveforelesning til dr.polit.-graden, avholdt 13. mars 2008 ved Universitetet i Oslo. 2 Begrepet boligkonsum benyttes her videre enn en snever økonomisk definisjon, der boligkonsum vanligvis er knyttet til en verdi. For en nærmere diskusjon av begrepet, se Sandlie (2008). 10

3 med den umiddelbare handlingssituasjonen, men med aktørenes normer og verdier, aktørens tolkninger av situasjonen og aktørens posisjon innenfor en sosial struktur. Ut fra en slik tilnærming kan vi si at aktørenes ønsker og valg er kulturelt defi nert eller strukturelt formet. Ungdommens boligønsker kan slik sett forstås strukturelle og rasjonelle forklaringer), samt drøfte i hvilken grad disse tilnærmingene kan kaste lys over ungdommens boligønsker og stabiliteten i disse ønskene. Avslutningsvis vil jeg gi en kort introduksjon av en forklaringsmodell som gjør det mulig å betrakte de tre mekanismene parallelt. Regionale trender som et uttrykk for en kulturell tilhørighet eller som et produkt av én bestemt strukturell organisering, eller alternativt en kombinasjon av disse to. I forklaringsmodeller som tar utgangspunkt i rasjonelle aktører, er det derimot vanlig å tenke seg at ønsker eller preferanser uttrykker aktørenes rasjonelle vurderinger av et sett av mulige alternativer 3. Det forutsettes at folk fl est vil ønske seg det alternativet som anses som det mest optimale for seg og sine. Ut fra dette perspektivet kan ungdommens boligønsker betraktes som et uttrykk for hva de anser som den optimale boligløsningen for seg og sine i en gitt situasjon. I denne artikkelen vil jeg gi en nærmere presentasjon av disse tre tilnærmingene (kulturelle, Kulturelle forklaringer Illustrasjon: Hallvard Skauge Kulturelle forklaringer setter, som benevnelsen tilsier, kulturen i sentrum for forståelsen av folks preferanser og valg. Utgangspunktet for tilnærmingen er at moderne samfunn kjennetegnes av en egen forbrukerkultur, der varer og deres symbolske betydning er sentrale for å forstå sosiale mønstre og endringen av disse (Featherstone 1991). Bolig har slik sett en betydning som strekker seg utover det rent praktiske og økonomiske (Rolness 1995, Sandlie 1999). Dette betyr at det er mulig å knytte ulike meninger til folks boligønsker og boligvalg, og at disse meningene er knyttet til en kulturell kontekst. Hovedpoenget er å se boligvalg og boligønsker i sammenheng 3 Begrepene ønsker og preferanser tilskrives for enkelthetens skyld mer eller mindre lik betydning i denne artikkelen, selv om begrepene teoretisk sett er forskjellige. 11

4 Regionale trender med andre sider av tilværelsen, som en del av vårt hverdagsliv. Boligen symboliserer tilhørighet, identitet og livsstil. Bolig kan med andre ord betraktes som et middel, og ikke nødvendigvis som et mål i seg selv. En særlig fremtredende talsmann for den kulturelle tilnærmingen innen boligforskning, er den engelske sosiologen Peter Saunders (1984; 1990). Han tar utgangspunkt i Giddens beskrivelser av det moderne samfunnet som fl yktig og individualisert (se f.eks. Giddens 1984, 1991). Moderne mennesker har derfor behov for å skape sin egen identitet og etablere en grunnleggende trygghet. Saunders (1990) mener eierboligen dekker dette behovet og at den er helt sentral i folks etablering av trygghet, frihet og personlig identitet. Sammenlignet med leieboere, har boligeiere en større disposisjonsrett over egen bolig. Dette gir både trygghet og frihet. Boligsituasjonen blir gjerne mer langsiktig, og en står friere til å gjøre eventuelle endringer. I egenskap av å gi en sterkere assosiasjon til idéen «hjemmet», blir eierboligen også en viktig identitetsmarkør som symboliserer selvstendighet, personlighet og sosial tilhørighet. Saunders har også argumentert for at folks eierpreferanser har sitt utspring i et naturlig eierinstinkt og et ønske om å markere eget territorium. Folk fl est har med andre ord et behov for å være «herrer i eget hus». En annen som også har argumentert for at boligønsker kan forstås ut fra et kulturelt perspektiv, er Craig Gurney (1991, 1999). Selv om Gurney deler oppfatningen av at bolig er en viktig identitetsmarkør, deler han ikke Saunders syn på at de sterke eierpreferansene blant engelskmenn kan forklares med en naturlig trang til å eie. Gurney mener derimot at ønsket om å eie egen bolig må ses i lys av en normaliseringsprosess. Etter hvert som eierandelen vokste og ble den mest dominerende disposisjonsformen, ble det å eie egen bolig også etablert som en norm for hva som er en normal og passende form for boligetablering. Dagens ungdomsgenerasjon har vokst opp med en foreldregenerasjon som i all hovedsak var boligeiere. De er derfor sosialisert eller opplært til å tenke at etablering på boligmarkedet først skjer når man kjøper egen bolig. Med referanse til Foucault, mener Gurney at eiernormen har en disiplinerende kraft. Denne disiplineringen innebærer at det å etablere seg som leietaker blir ansett som en unormal og avvikende atferd. Man er ikke riktig etablert før man har blitt boligeier. Videre blir den eide boligen sterkere assosiert med idéen om et hjem enn andre disposisjonsformer, og statusen som boligeier blir gjerne forbundet med spesielle verdier som for eksempel ansvarsfølelse. For å være gode foreldre og omsorgspersoner, forventes det med andre ord også at man blir eiere av sitt eget hjem. Gurney mener eiernormen etter hvert har blitt så utbredt og rotfestet at den blir konstruert som en naturlig side ved den menneskelige natur. Boligens symbolske betydning begrenser seg imidlertid ikke til disposisjonsformen alene. Det kan også knyttes kulturelle forventninger til hva som er en akseptabel boligstandard og boligtype. David Clapham har for eksempel pekt på at det å bo kan være et livsprosjekt. Et lignende argument har også blitt presentert av den norske sosiologen Lise Kjølsrød. I dette legger de at forventninger til boligstandard henger sammen med hvor i livsløpet en befinner seg. Det antas at det eksisterer ulike normer for «passelig boligstandard» for hushold av ulik størrelse eller i ulike livsfaser. Disse kulturelle definisjonene har sannsynligvis endret seg raskt i løpet av de siste tiårene. I perioden rett etter siste verdenskrig, kunne for eksempel en treroms leilighet være ansett som en passende livsløpsbolig for en kjernefamilie, mens den i dag først og fremst blir betraktet som en passende etableringsbolig for unge barnefamilier. For dagens barnefamilier vil normen sannsynligvis være at barna skal ha egne rom. De unge vil med andre ord etablere boligønsker og vurdere eget boligkonsum ut fra hvilke normer som er gjeldende for et akseptabelt konsumnivå. Om de opplever en match eller mismatch i forholdet mellom ønsket og faktisk boligkonsum, vil blant annet avhenge av hvilke referansegrupper de har. Om vi legger til grunn resultater fra en dansk studie gjennomført av Thorkild Ærø (2002) og en norsk studie gjennomført av Marit Ekne Ruud (2001), er det mye som tyder på at det er foreldrene i større grad enn jevnaldrende som fungerer som referansegruppe når ungdommens boligønsker formes. Det er først og fremst tradisjoner som preger våre boligvalg, og vi foretrekker som oftest det velkjente. Ærø har derfor argumentert for at boligvalg går i arv. Vokser man opp i en enebolig, ønsker man seg ofte også tilbake til eneboligen når man etablerer seg med egen familie. Grovt sett kan vi oppsummerende si at ut fra 12

5 en kulturell forklaring vil ungdommens boligønsker være et produkt av en sosialiseringsprosess. Gjennom denne sosialiseringen lærer en ungdom å tenke på én bestemt måte om bolig og boligbehov. Innholdet i sosialiseringen vil blant annet variere etter sosial klasse, alder, etnisitet, tid, geografi og nasjon. Strukturelle forklaringer I en strukturell forklaring betraktes derimot boligønsker som et produkt av de strukturelle rammevilkårene på boligmarkedet. Ulike boligønsker anses å være et resultat av historisk utvikling i tilbudet av boliger, markedsprosesser og den boligpolitikken som føres. Boligtilbudet og organiseringen av dette tilbudet og gjeldende boligpolitikk danner med andre ord en mulighetsstruktur som former hva som er ønskelig og hva som er mulig å oppnå på et bestemt boligmarked. Sentrale navn innenfor strukturelle forklaringer på boligønsker og boligvalg, er Michael Harloe (1984, 1995), Jim Kemeny (1981, 1992) og Ray Forrest (1983; Forrest m.fl. 1990). Alle disse har vært ivrige kritikere av en kulturell tilnærming til boligforskning, og da særlig slik den har blitt presentert av Saunders. Boligønsker og boligvalg må etter deres mening ses i sammenheng med velferdsstatens boligpolitikk og dens direkte og indirekte påvirkning på tilbudet av og etterspørselen etter boliger. Særlig relevant er de boligjuridiske og de boligøkonomiske virkemidlene staten benytter seg av. De boligjuridiske virkemidlene har en viktig rolle i å defi nere eiendomsrettighetene på boligmarkedet. Eiendomsretten defi nerer hvem som kan bruke en vare eller tjeneste, og hvem som kan kreve profi tt eller fortjeneste ved salg eller utleie av denne varen eller tjenesten. Boligeiere og leietakere står slik sett i en ulik maktsituasjon når det gjelder råderetten over egen bolig. Forrest (1983) mener det likevel er viktig å understreke at dette maktforholdet ikke har noe å gjøre med boligen eller disposisjonsformen i seg selv, derimot kan det knyttes til de rettighetene og pliktene som gjelder for de ulike boligene og disposisjonsformene. En vid eller begrenset bruks- og salgsrett vil eksempelvis gjøre det mer eller mindre attraktivt å eie eller leie egen bolig. Kemeny (1981, 1992) har pekt på at mange av de antatt iboende fordelene ved å eie egen bolig, som for eksempel at boligeiere har en større frihet og en større trygghet enn leietakere, er en myte. Forutsetningen for en slik frihet og trygghet, er at staten sikrer disse fordelene gjennom en eiervennlig boligpolitikk. Trygghet kan også oppnås på leiemarkedet ved markedsreguleringer som gir leieboeren større vern og forutsigbarhet, hvilket historisk sett også var en viktig del av boligpolitikken. Videre stilles det spørsmålstegn ved om frihet er likt fordelt mellom ulike boligeiere. Denne friheten kan for eksempel påvirkes av boligeiernes gjeldssituasjon. Eiere med stor gjeldsbyrde opplever neppe like stor frihetsfølelse som boligeiere med lav gjeld. På samme måte vil boligens beliggenhet påvirke hvor stort formuespotensial som ligger i boligen. En studie Marja Elsinga har gjennomført i Nederland, gir støtte til disse påstandene (Elsinga 1995 i Elsinga og Hoekstra 2004). Hun fant at behovet for trygghet og frihet er bestemmende faktorer også for hvorfor folk velger å leie bolig. Trygghet blir her knyttet til fraværet av langsiktig kapitalrisiko, samt til leievern og prisreguleringer som finnes i det nederlandske systemet. Frihet er representert gjennom en mobilitet; leietakere har muligheten til å flytte på relativt kort varsel og til relativt sett lave flyttekostnader. Ifølge Harloe (1984) er den økonomiske og politiske ubalansen mellom å leie og eie egen bolig en konsekvens av at boligpolitikk har vært dominert av private kapitalinteresser. Dette har derfor ført til at de boligøkonomiske virkemidlene gjerne har vært svært eiervennlige. Ved siden av definerte og målrettede boligøkonomiske virkemidler, legger også statens generelle skatte- og subsidieringspolitikk viktige føringer på folks boligønsker. Strukturen i denne politikken vil motivere til noen typer markedsatferd og virke demotiverende når det gjelder andre. En svært eiervennlig skattepolitikk, kan for eksempel føre til at mange hushold velger et høyere konsumnivå enn hva de ellers ville gjort (Wessel 1996). I forbindelse med en strukturell forståelse av boligønsker, er det også viktig å huske at konjunkturutviklingen kan være med å forme folks boligønsker. Stigende boligpriser kan for eksempel gi gode gevinstmuligheter for dem som makter å etablere seg som boligeiere, mens fallende boligpriser og stigende renteutgifter kan føre til store økonomiske tap for dem som Regionale trender

6 Regionale trender ikke makter å betjene låneutgiftene. Mens oppgangskonjunkturer med andre ord kan tenkes å føre til at fl ere ønsker å eie egen bolig, kan nedgangskonjunkturer føre til at fl ere ønsker å leie. En dagsaktuell referanse i denne forbindelsen, som ikke minst er aktuell for de unge, er at når boligprisene slutter å stige eller faller, så stiger utleieprisene. Ut fra en strukturell forklaring kan vi altså anta at ungdommens boligønsker vil være et produkt av gjeldende bolig- og skattepolitikk og økonomiske konjunkturer. De politiske og økonomiske rammevilkårene på boligmarkedet, vil legge viktige føringer på hva som er ønskelig og hva som er mulig å få innfridd. En eiervennlig boligpolitikk kan for eksempel være med på å fremme sterke ønsker blant unge om å eie store boliger. Rasjonelle forklaringer I rasjonelle forklaringer, eller nærmere bestemt forklaringer som tar utgangspunkt i forestillinger om rasjonelle aktører, antar man at kulturelle og normative føringer spiller en mindre rolle for folks boligønsker. Kjernen i denne typen forklaringer, er rasjonelle aktører som foretar veloverveide vurderinger og valg mellom ulike boligalternativer 4. Kort og skjematisk kan vi si at rasjonelle valg handler om å fi nne de beste midlene for å nå et bestemt mål, som for eksempel våre boligønsker. I praksis vil som oftest det å handle rasjonelt bety at vi forsøker å tilpasse oss optimalt til en gitt kontekst. Like enkelt er det ikke å defi nere hva begrepet om rasjonelle ønsker skulle innebære. Om vi legger til grunn Humes påstand om at «fornuften er, og skal også bare være, lidenskapens slave», gir det liten mening å snakke om rasjonelle ønsker. Men på den annen side gir det heller ikke mening å tenke på fornuften som kun en refleks av våre drifter og lyster. Elster (1989) har derfor argumentert for at vi må skille mellom ønsker og drifter. Drifter er ubevisste fysiske krefter som leder oss mot en søken etter kortsiktige gleder, mens ønsker er basert på bevisste vurderinger som gjør at vi er villige til å avstå fra kortsiktige gleder for å oppnå mer langsiktige gevinster. Til grunn for rasjonelle ønsker, ligger altså både en evne til å være fremsynt og evne til å vise måtehold. Dette er ikke trivielt i forbindelse med boligønsker og boligvalg. Evnen til å tenke langsiktige konsekvenser og evnen til å utsette tilfredsstillelsen av behov eller ønsker, vil for eksempel bety at det ikke er rasjonelt for unge å sette seg i for stor gjeldsbyrde for å oppnå kortsiktige gevinster på boligmarkedet. Ved siden av muligheten til å se langsiktige effekter, peker Elster også på at rasjonelle ønsker må være konsistente og autonome. At ønskene er konsistente vil si at aktøren må være i stand til å rangere sine ønsker: Dersom A foretrekkes fremfor B, og B foretrekkes fremfor C, så må A også foretrekkes fremfor C. At ønskene er autonome betyr at de ikke må være etablert som et resultat av konformitet eller konformisme, altså drevet av et behov for å være som andre mennesker. Alternativt; et ønske om å være annerledes enn andre mennesker. Konformitet innebærer at andre menneskers atferd er en årsaksfaktor til mine ønsker; det vil si at jeg ønsker å eie min egen bolig, fordi «alle» andre er boligeiere. Konformisme er at andre mennesker er en del av beskrivelsen av tingen jeg ønsker; dette betyr for eksempel at jeg ønsker å bo i et bestemt nabolag for å få en tilhørighet til en bestemt sosial gruppe. Konformitet kan føre til både konformisme og antikonformisme 5. En implikasjon av at et ønske er autonomt, er at man ønsker det samme selv i et miljø der dette ikke nødvendigvis er konformt. Rasjonelle ønsker må altså være basert på en individuell motivasjon, som er konstant uavhengig av hva andre skulle mene eller gjøre. I mange tilfeller kan den beste måten å definere autonome ønsker være å definere dem som et restledd; autonome ønsker er med andre ord de ønskene vi står igjen med når vi har utelukket ønsker som har blitt formet av mekanismer som er ubevisste. Et kjent eksempel på en slik mekanisme er folks tilbøyelighet til å etablere adaptive preferanser, det vil si at vi tilpasser våre ønsker til hva som er faktisk mulig å oppnå. Elster (1985) bruker folkeeventyret om reven og rognebærene for å beskrive mekanismen som ligger til grunn for adaptive preferanser. Siden 4 Her vises det ikke til konkrete forfattere, men til en generell forklaringsmodell som er mest utbredt innenfor økonomifaget. I de senere årene har imidlertid lignende modeller også blitt vanligere innenfor sosiologi, særlig innenfor økonomisk sosiologi. 5 At vi ønsker oss en ting bare fordi alle andre har denne tingen, eller at vi ikke ønsker denne tingen nettopp fordi alle andre har denne tingen. 14

7 rognebærene henger høyt og er uoppnåelig for reven, slår den seg til ro ved å definere bærene som sure. Denne tilpasningen skjer ubevisst, og den skjer som en følge av et menneskelig behov for å redusere frustrasjonen en opplever ved å opprettholde ønsker som ikke kan innfris. Dette behovet er nærmere beskrevet i Festingers (1957) teori om kognitiv dissonans. Om vi skal knytte begrepet om adaptive preferanser til ungdommens boligønsker, kan et mulig eksempel være at de unge gir uttrykk for ønsker om å leie egen bolig fordi de ikke makter å bli boligeiere. Eller at de gir uttrykk for ønsker om «å bo i en liten boks», fordi dette strengt tatt er hva økonomien deres tillater. Ved siden av adaptive preferanser, nevner også Elster ønsketekning, at man lar seg lure av feilslutninger som kilder til irrasjonelle ønsker. Ønsketekning vil si at vi vurderer fakta slik vi ønsker de skal være. Et mulig eksempel på ønsketenkning kan være dagens lavinnskuddsboliger, der fellesgjelden gjerne er mange ganger større enn innskuddet kjøperen betaler. Dette kan (for) lede mange til å tro at de gjør et bedre kjøp enn hva som faktisk er tilfellet. Et eksempel på at man lar seg lure, vil være at man gjerne er villig til å betale mer for en vare eller tjeneste om denne tilbys i en pakkeløsning enn om man skulle kjøpt varen eller tjenesten alene. Slike pakkeløsninger gir med andre ord en illusjon av at man gjør et bedre kjøp enn det man rent faktisk gjør. Feilslutninger skjer når vi gjør slutninger basert på feil fakta. Om vi skal forstå ungdommens boligønsker som rasjonelle, må vi altså først og fremst utelukke at disse ønskene er irrasjonelle. Det vil si at disse boligønskene ikke må være basert på feilslutninger, ønsketekning eller illusjoner, og de må ikke kunne defi neres som adaptive preferanser. Videre må ønskene være konsistente og autonome. Det må med andre ord ligge en bevisst og individuell vurdering til grunn for de unges boligønsker, og det må kunne utelukkes at disse ønskene er preget av ønsker om konformitet og konformisme. Ingen lett oppgave med andre ord, og oppgaven blir ikke enklere om vi søker empirisk hold for disse påstandene. Diskusjon Tiden er nå inne for å vende tilbake til denne artikkelens utgangspunkt; Hvordan kan vi forstå den store stabiliteten i norske ungdommers boligønsker? Finnes det for eksempel gode argumenter for en kulturell forklaring? Ut fra eierandelen, har Saunders (1990) beskrevet England som en nasjon av boligeiere. Denne betegnelsen synes minst like treffende for Norge. Blant nordmenn eier til enhver tid omkring 80 prosent av alle hushold sin bolig, og nesten alle oppnår å bli boligeier én eller annen gang i løpet av livet. En mer presis beskrivelse ville likevel være å beskrive Norge som en nasjon av eneboligeiere. I en europeisk sammenheng er nordmenn de som oftest bor i småhus de eier selv (Andersen 2001). Omkring 80 prosent av norske husholdninger bor i småhus, det vil si enebolig, rekkehus, tomannsboliger og lignende mellom 50 og 60 prosent eier enebolig. Den norske antropologen Marianne Gullestad (1989) mener den norske idéen om hjemmet og drømmen om enebolig utgjør sentrale nøkkelsymbol i forståelsen av norsk kultur. Stabiliteten i ungdommens boligønsker kan derfor sannsynligvis ses i sammenheng med at for folk flest er bolig noe mer enn tak over hodet. Nordmenns sosiale liv har tradisjonelt utspilt seg i boligen, og bolig er i stor grad et livsprosjekt hvor man skaper identitet, familieintegrasjon og tilhørighet (Ibid.). Boligen representerer for de fleste et hjem, som er selve rammen om familielivet. Boligetablering står også sentralt i etableringen som voksen. Å flytte hjemmefra er et viktig tegn på selvstendighet, mens det å eie egen bolig er et viktig uttrykk for at man har etablert seg som voksen med eget hjem. Det er heller ikke vanskelig å finne empirisk støtte for strukturelle forklaringer på ungdommens boligønsker. I hele etterkrigstiden har Norge hatt en boligpolitikk der målet har vært at så mange som mulig skal kunne bli boligeiere, enten som selveiere eller andelseiere. Denne politikken ble klarest uttrykt av statsråd Trygve Bratteli i 1951, da han fra stortingets talerstol formulerte det som nærmest ble kjernen i Norges boligpolitiske hovedlinje: «For meg er dette et prinsipielt spørsmål og jeg vil gjøre det tindrende klart. I det moderne samfunn er det visse områder hvor det drives privat næringsdrift, og andre områder hvor det ikke lenger drives privat næringsdrift, eller hvor den er under avvikling, og jeg for mitt vedkommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers hjem.» (Annaniassen 1996:91) Denne eierpolitikken, som altså i utgangspunktet Regionale trender

8 Regionale trender var eierfiendtlig det vil si gårdeierfiendtlig, ble også støttet opp av en bred bruk av økonomiske virkemidler. Både i form av direkte overføringer, som for eksempel billige lån, og som indirekte overføringer ved at boligeiere har vært begunstiget ved lav boligbeskatning. I tillegg til disse virkemidlene, har også mer generelle økonomiske konjunkturer de siste ti-femten årene gjort bolig til en svært lønnsom investering (jf. Gulbrandsen 2004, Sandlie 2008). Det har med andre ord vært mulig for ungdommen å se hvordan boligeiere har blitt eiere av stadig større og mer verdifulle boliger. Et ønske om å ta del i denne verdiutviklingen, vil naturligvis også styrke generelle ønsker i befolkningen om å bli boligeier. Samlet sett kan slike økonomiske faktorer tale for at strukturelle mekanismer kan ligge bak de unges ønsker om å eie egen bolig. Videre er bruken av det norske leiemarkedet først og fremst, og i økende grad, knyttet til ulike overgangsperioder i livet; for eksempel perioden fra man fl yttet ut av foreldrehjemmet og til man etablerer seg med egen familie i en eid bolig, eller i den første perioden etter et samlivsbrudd (Langsether m.fl. 2003, Langsether og Sandlie 2006a, 2006b). Dette kan ses i sammenheng med både de økonomiske aspektene ved å eie egen bolig og at tilbudet på leiemarkedet er spesielt. Tilbudet dekkes i stor grad av private personer, som enten leier ut en bolig i det huset de selv bor (f.eks. sokkelbolig) eller en ekstra bolig de eier. Dette vil som oftest være boliger som tilbys med tidsbegrensede leieavtaler. Skal man etablere seg av mer permanent karakter, er det med andre ord få alternativer til å eie i Norge. Det ser altså ut til at det er mulig å finne argumenter for at ungdommens boligønsker er både kulturelt og strukturelt formet, men er de rasjonelle? Ved første øyekast, er det i alle fall lite som taler for at de er irrasjonelle. Det store misforholdet mellom ønsket og faktisk boligkonsum, tyder ikke på at de unge har etablert adaptive preferanser. Tvert imot. Selv om det første boligkjøpet muligens henger høyt og synes uoppnåelig, holder ungdommen fast ved troen på at smaken av eierskap er søt (Sandlie 2008). Det kan se ut til at de unge er seg bevisst at de en dag skal bli voksne. Med tiden vil de med andre ord vokse seg store nok til å kunne gripe bærene og bli boligeiere. Sannsynligvis skjer dette når de er blitt store nok til å være to om å høste bærene, og de kan strekke seg høyere ved å stå på skuldrene til hverandre (Sandlie 2005, 2008). Ungdommen ser altså ut til å ha evnen til måtehold og er langsiktige nok i sin planlegging at de er villige til å utsette tidspunktet de får sine ønsker innfridd 6. Et annet eksempel på dette måteholdet, er de unges gjeldssituasjon. Selv om vi skal være forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner på grunnlag av datamaterialet og analysene som ble benyttet i min avhandling, var det lite i situasjonen ved årtusenskiftet som tydet på at gjeldsbelastningen blant majoriteten av unge boligeiere var urimelig høy (Sandlie 2008). Til tross for prisvekst og lånevekst, endret ikke de unges gjeldsbelastning seg stort i løpet av 1990-tallet. Dette skyldes delvis at flere utsatte boligkjøpet, og delvis at gjelden blant unge boligeiere ikke økte mer enn det en eventuell lønnsvekst skulle tilsi. Blant dem som maktet å gjennomføre boligkjøpet, var det altså få som gjorde dette uten å ha en rimelig balanse mellom utgifter og inntekter. Det er med andre ord lite som tyder på at de unge på 1990-tallet utsatte seg for en hasardiøs gjeldsbyrde for å oppnå kortsiktige gevinster på boligmarkedet. De unge synes heller ikke å være preget av ønsketenkning i hvordan de vurderte utviklingen i boligpriser og rentenivå de første tre årene etter I så fall er de ikke mer irrasjonelle enn andre aldersgrupper. Selv om ungdom riktig nok var noe mer optimistiske enn eldre aldergrupper i sine vurderinger, var variasjonen ikke særlig stor (Sandlie 2008). Spørsmålet vi da må stille, er om ungdommens boligønsker er autonome. Er de et uttrykk for konformitet og konformisme, altså en form for kulturelle forventninger? Eller er dette ønsker som ungdom har etablert med utgangspunkt i individuelle vurderinger av hva som er best for seg og sine? Det finnes naturligvis ingen enkle svar på dette spørsmålet. Jeg mener likevel at det er urimelig å anta at unge primært ønsker å eie en stor bolig, bare fordi mange andre har oppnådd dette. Min vurdering er at ungdom ønsker å eie en stor bolig fordi de kan se hvilke fordeler dette kan ha både praktisk, økonomisk og symbolsk. Avslutning Det å begrepsfeste og gi mening til ulike sosiale mønstre og fenomener, er en viktig oppgave for samfunnsviten- 6 Bildet er imidlertid ikke så unyansert, siden mange unge ikke får lån selv om de ønsker det. 16

9 skapen (Therborn 1991). Problemet med mange forklaringsmodeller er imidlertid at de ofte legger for stor vekt på enten samfunnsmessige eller individuelle trekk ved slike mønstre og fenomener, mens våre liv har både en sosial og en personlig horisont. Boligønsker formes ikke i et sosialt vakuum, de refl ekterer både strukturelle føringer, kulturelle forventninger og individuelle vurderinger av de boligene som til en hver tid tilbys på boligmarkedet. Modeller som utelukkende forklarer sosiale fenomener ved hjelp av rasjonelle aktører, sier ofte lite om hvilke motiver som ligger bak ulike ønsker og rangeringen av disse. Slike modeller blir ofte kritisert for at de har for ensidig fokus på aktørenes rasjonalitet og valgfrihet. Markedsatferd og forbruksønsker er imidlertid som oftest knyttet til andre sosiale forhold på én eller annen måte, og disse forholdene utgjør en viktig kontekst for våre ønsker og valg. Forklaringsmodeller som tar utgangspunkt i strukturelle og kulturelle forhold, blir derimot kritisert for at de gjerne blir for statiske, og de gir lite rom for individuelle vurderinger og valg. Kulturelle og strukturelle føringer kan dermed oppfattes som deterministiske for aktørenes handlingsalternativer. Det har kommet fl ere teoretiske forslag om hvordan vi kan komme oss videre og ut av en slik dikotomisk tvangstrøye, der enten sosiale eller individuelle forhold tillegges størst vekt. Et av de mer lovende forsøkene, fi nner vi etter min mening innenfor en tilnærming som noe freidig har tatt benevnelsen analytisk sosiologi. Kjente representanter for denne tilnærmingen er blant andre Peter Hedström, Richard Swedberg, Mark Granovetter og James Coleman (se f.eks. Coleman 1990, Granovetter og Swedberg 1992, Hedström og Swedberg 1998, Hedström 2005). Denne artikkelen gir dessverre ikke rom for en fullstendig presentasjon av tilnærmingen analytisk sosiologi 7. Svært kort kan det likevel nevnes at betegnelsen «analytisk» brukes for å markere en forskjell til en mer beskrivende sosiologi, der formålet er å gi gode og fyldige beskrivelser av sosiale fenomener. I den analytiske sosiologien ønsker man i stedet å vektlegge forklaringer, der formålet er å identifisere ulike mekanismer som etablerer, opprettholder og endrer sosiale mønstre. Her bør det muligens presiseres at slike mekanismer ikke skal forstås som «sosiale lover» med egenskaper tilsvarende naturlover (altså determinerende for våre ønsker og muligheter), men som en del av handlingsbetingelsene (altså som en del av premissene i en gitt situasjon). Et viktig poeng i en analytisk sosiologi er at man antar at sosiale mønstre etableres, opprettholdes og eventuelt endres i samspillet mellom sosiale føringer og individuelle valg. Mennesket blir betraktet som en rasjonell aktør som søker optimale løsninger for seg og sine, men siden valg er knyttet til bestemte handlingssituasjoner begrenses rasjonaliteten av strukturelle og kulturelle føringer. Hva som oppfattes som optimalt kan for eksempel variere ut fra hva aktøren anser som kulturelt akseptabelt og strukturelt mulig. Jeg vil avslutte denne artikkelen med å vende tilbake til spørsmålet i artikkelens tittel: Er ungdommens boligønsker kulturelle, strukturelle eller rasjonelle? Vel. Blant de observante leserne, burde ingen bli overrasket når konklusjonen min kan oppsummeres med en liten grammatisk endring av tittelen: Ungdommens boligønsker er både kulturelle, strukturelle og rasjonelle! Mange unge ønsker seg samme type bolig som foreldregenerasjonen bor i, men de kan ha ulike begrunnelser for å ønske seg nettopp denne typen bolig. Boligønsker bør derfor ikke tolkes langs én dimensjon alene, men langs flere.. Regionale trender Tilnærmingen er mer fyldig presentert i min avhandling (Sandlie 2008) 17

10 Regionale trender Referanser: Andersen, Arne (2001): Eget hus og hage, SSBMagasinet på Statistisk sentralbyrås internettsider; norge_verden/art html Annaniassen, Erling (1996): Nå bygger vi den nye tid: Boligsamvirkets historie i Norge. Bind 2. Exil Forlag. Clapham, David (2002): Housing Pathways: A Post Modern Analytical Framework, Housing, Theory and Society, volum 19, s Clapham, David (2005): The Meaning of Housing. The Policy Press. Coleman, James (1990): Foundations of Social Theory. Belknap Harvard. Elsinga, Marja (1995): Een eigen huis voor een smalle beurs: het ideaal voor bewoner en overheid? [Homeownership on a low budget], Delft (DUP). Elsinga, Marja og Joris Hoekstra (2004): Homeownership and housing satisfaction: a study of the literature and an analysis of the European Community Household Panel, Paper presentert på ENHR-konferansen i Cambridge, UK, 2.-6.juli Elster, Jon (1985): Sour Grapes: Studies in the subversion of rationality. Cambridge University Press. Elster, Jon (1989): Nuts and Bolts for the social sciences. Cambridge University Press. Featherstone, M. (1991): Consumer Culture & Postmodernism. SAGE Publications. Festinger, Leon (1957): A Theory of Cognetive Dissonance. Stanford University Press. Forrest, Ray (1983): The meaning of homeownership, Environment & planning. D, Society and space, vol. 1, nr. 2, s Forrest, Ray, Alan Murie og Peter Williams (1990): Home ownership: differentiation and fragmentation. Unwin Hyman. Frønes, Ivar (2003): Boligkonsum generasjon, livsløp og etnisitet, i sluttrapporten for forskningsprogrammet «Bolig og levekår»: Rammen rundt våre liv forskning om bolig og levekår. Norges forskningsråd. Tapir akademiske forlag. Giddens, Anthony (1984): The Constitution of Society. Polity Press. Giddens, Anthony (1991): Modernity and Self-Identity: Self and Society in Late Modern Age. Polity Press. Granovetter, Mark og Richard Swedberg (1992): The Sociology of Economic Life. Westview Press. Gulbrandsen, Lars (2004): Lønnsomme boliginvesteringer, Eiendomsmegleren, nr. 1, s Gulbrandsen, Lars og Hans Christian Sandlie (2000): Alt som før? Boligkonsum i Norge ved årtusenskiftet, paper presentert på Nordisk seminar om by- og regionsforskning, Statens byggeforskningsinstitutt og Center for bypolitikk, byudvikling og velfærd, København, september Gullestad, Marianne (1989): Kultur og hverdagsliv. Universitetsforlaget. Gurney, Craig (1991): Ontological security and its place in the home, People and the physical environment research, vol. 36, s Gurney, Craig (1999): Pride and prejudice: Discourses of Normalisation in Public and Private Accounts of Home Ownership, Housing studies, volum 14, nr. 2, Harloe, Michael (1984): Sector and class: a critical comment, International journal of urban and regional research, vol. 8, nr. 2, s Harloe, Michael (1995): The People s Home?: Social rented housing in Europe & America. Basil Blackwell Ltd. Hedström, Peter (2005): Dissecting the Social. On the Principles of Analytical Sociology. Cambridge University Press. Hedström, Peter og Richard Swedberg (1998): Social Mechanism: An Analytical Approach to Social Theory. Cambridge University Press. Kemeny, J. (1981): The Myth of Home Ownership. Routledge & Kegan. Kemeny, J. (1992): Housing and Social Theory. Routledge & Kegan. Kjølsrød, Lise (1981): Å bo som livsprosjekt, Kontrast, nr. 6, Langsether, Åsmund, Lars Gulbrandsen og Erling Annaniassen (2003): Leiemarkedet og leietakernes rettsvern. NOVA-Rapport 2/03. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Langsether, Åsmund og Hans Christian Sandlie (2006a): Boforhold i leiemarkedet, i Gulbrandsen, Lars (red.): Bolig og levekår i Norge NOVA-Rapport 3/06. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Langsether, Åsmund og Hans Christian Sandlie (2006b): Befolkningens kunnskaper om husleielovgivningen. NOVA-Rapport 6/06. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Løwe, Torkild (2001): Boligkonsum og husholdningsstruktur: Livsfase- og generasjonsendringer i perioden SSB-Rapport 2001/24. Statistisk sentralbyrå. Rolness, Ketil (1995): Med smak skal hjemmet bygges. Aschehoug. Ruud, Marit Ekne (2001): Eget hjem for første gang: Å flytte hjemmefra blant et utvalg ungdom i Oslo. NBI-Prosjektrapport 311. Norges Byggforskningsinstitutt. Sandlie, Hans Christian (1999): Med teknologi skal hjemmet drives. SIFO-Rapport 7/99. Statens institutt for forbruksforskning. Sandlie, Hans Christian (2005): New Life Courses and Postponed Timing of Home Establishment, Open House International, Vol. 30, nr. 3, s Sandlie, Hans Christian (2008): To må man være: Om ungdoms boligetablering på 1990-tallet. Avhandling for graden dr.polit. ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Saunders, Peter (1984): Beyond housing classes: The sociological significance of private property rights in means of consumption, International journal of urban and regional research, vol. 8, nr. 2, s Saunders, Peter (1990): A Nation of Home Owners. Unwin Hyman. Therborn, Göran (1991): Cultural Belonging, Structural Location and Human Action: Explanation in Sociology and in Social Science, Acta Sociologica, vol. 34, s Wessel, Terje (1996): Eierleiligheter Framveksten av en ny boligsektor i Oslo, Bergen og Trondheim. Dr.philos-avhandling, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Ærø, Thorkild (2002): Boligpræferencer, boligvalg og livsstil. Ph.d-afhandling. By og Byg. Statens Byggeforskningsinstitut. 18