Rt <noscript>ncit: 9:05</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 5 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Spørsmål om inntektsbeskatning. SAMMENDRAG: Den fordel skyldneren oppnår ved at hans gjeld foreldes, er ikke gjenstand for inntektsbeskatning. SAKSGANG: L.nr. 146/1956 PARTER: Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson) mot Sverre Mohn (overrettssakfører Sam. Harris - til prøve). FORFATTER: Gaarder, Heiberg, Rode, Schei og Thrap. Dommer Gaarder: Saken gjelder spørsmålet om kjøpmann Sverre Mohn, Bergen, kan inntektsbeskattes for inntektsåret 1951 for et beløp stort kr ,90 som han skyldte diverse kreditorer som rest på akkordoppgjør fra 1939, og som han i sitt statusoppgjør pr. 1. januar 1952 strøk som gjeld og tilførte formuen fordi gjelden var foreldet. Bergen byrett avsa 30. september 1954 dom med denne domsslutning: «Den stedfunne kommuneskatteligning av Sverre Mohn for (inntektsåret 1951) oppheves. Ny kommuneskatteligning pålegges foretatt, hvorved kr ,90 som Sverre Mohn har medtatt i sin balansekonto pr. 31. desember 1951 under betegnelsen «Kreditorer fra akkorden 1938, ikke avkrevet», ikke blir å medta til inntektsbeskatning. Bergen kommune tilpliktes å betale Sverre Mohn tilbake den for meget innbetalte kommuneskatt med 4172 pst. årlig rente fra innbetaling til 30. juni 1954 og deretter 4 prosent årlig rente til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Byrettsdommen ble påanket til Gulating lagmannsrett, som ved dom av 24. september 1955 stadfestet byrettsdommen. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten. Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens fra rettens formann, Side 1324 som ville la det komme an på det konkrete tilfelles beskaffenhet om det ved foreldelse er oppstått en skattbar fordel for debitor. Bergen kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kommunen har begrunnet sitt standpunkt med de samme argumenter som er gjengitt i byrettens dom. Den har nedlagt denne påstand: «At den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Sverre Mohn har nedlagt denne påstand: «At lagmannsrettens dom stadfestes og at ankemotparten tilkjennes omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som byretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre det som byrettsdommeren - med lagmannsrettens tilslutning - har anført. Jeg finner i likhet med byretten å måtte legge avgjørende vekt på de tre av byretten omhandlede høyesterettsdommer om skattlegging av fordel oppnådd ved ettergivelse av gjeld. Jeg går ut fra at den rettsoppfatning disse dommer gir uttrykk for, i ettertiden har vært fulgt av ligningsmyndighetene på det område dommene gjelder, og at det derfor for så vidt foreligger en

2 Page 2 of 5 bindende praksis, som går ut på at fordel oppnådd ved ettergivelse av gjeld, ikke er gjenstand for inntektsbeskatning. Det ville da harmonere mindre godt med denne praksis om det skulle gjelde andre regler om bortfall av fordringer ved preskripsjon. I tillegg til det byretten anfører om dette, vil jeg bare nevne at også preskripsjon ofte kan være utslag av en bevisst opptreden fra kreditors side og være begrunnet i de samme hensyn som en ettergivelse. Preskripsjon er videre en innsigelse loven har gitt debitor bl.a. for å kunne avskjære enhver diskusjon om fordringen overhodet er gyldig stiftet eller er opphørt. En regel om at fordel vunnet ved preskripsjon skulle skattlegges, ville således ikke kunne gjennomføres uten vesentlige reservasjoner. Men å la avgjørelsen bero på en nærmere konkret analyse av det enkelte tilfelle - i motsetning til hva man har gjort ved ettergivelse - ville etter min mening by på praktiske vanskeligheter, som det i tilfelle får bli lovgiverens sak å regulere. Jeg finner ikke grunn til å endre byrettens og lagmannsrettens avgjørelse når det gjelder saksomkostninger for disse retter. For Høyesterett antar jeg at kommunen må ilegges saksomkostninger. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bergen kommune til Sverre Mohn tolv hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Side 1325 Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Rode, Schei og Thrap: Likeså. Av byrettens dom (dommer Einar B. Meidell): Kjøpmann Sverre Mohn, eneinnehaver av firmaene Westend Magasin og Sverre Mohn i Bergen, åpnet i 1938 akkordforhandling. Ved Bergen skifteretts kjennelse av 13. mai 1939 ble han meddelt stadfestelse på et akkordtilbud, som gikk ut på å betale de uprioriterte fordringshavere 55 pst. av deres tilgodehavender som full dekning. Betalingen skulle erlegges uten renter i terminer 3, 6, 9, 15, 18 og 21 måneder etter akkordens stadfestelse. I boet var anerkjent 146 fordringshavere til et samlet beløp av kr ,81. Frem til 1946 betalte Mohn ned på akkordgjelden som imidlertid ikke ble betalt fullt ut, angivelig til dels på grunn av krigen. En stor del av fordringene innehaddes nemlig av utenlandske kreditorer, som han mistet kontakten med, og under og etter krigen har en hel del av dem opphørt å eksistere. Mohn har angivelig dels ikke kunnet, dels ikke ønsket å betale restgjelden, som pr. 1. januar 1947 utgjorde kr ,90, fordelt på norske og utenlandske kreditorer. Da gjelden var foreldet, førte han den i 1951 ut av sine bøker. I regnskapet ble kapitalkonto tilført kr ,90 under betegnelsen «kreditorer fra akkorden 1938 ikke avkrevet», uten at beløpet ble ført over gevinst- og tapskonto. Omhandlede beløp ble av ligningsrådet gjort til gjenstand for inntektsligning, idet det ble tillagt det i henhold til regnskapet for øvrig fremkomne overskudd. Ansettelsene for inntektsåret 1951 ble etter dette ved kommuneskatteligningen - klasse 2, formue , inntekt kr (ved statsskatteligningen resp ), og skattene utgjorde - byskatt kr alderstrygd- og krigspensjoneringsavgift kr statsskatt kr Retten vil bemerke: Høyesterettsdommen av 1928 (Rt. side 371) refererer seg til et tilfelle av gjeldsettergivelse, og slår fast at denne ikke kan beskattes som inntekt for debitor. Høyesterett tiltrer «i det væsentlige» den begrunnelse som det dissenterende medlem av overretten har gitt, og hvori det bl.a. heter: «Den fordel en mand erhverver ved at faa sin gjeld eftergitt, hvadenten eftergivelsen er en «almindelig gave», eller som her en i forretningsmessige hensyn grundet akkord, kan imidlertid ikke ansees vundet ved eiendom, kapital, arbeide eller virksomhet.» Også dommen av 1930 (Rt. side 328) slår fast, under henvisning til dommen av 1928, at den

3 Page 3 of 5 fordel en skattepliktig oppnår ved ettergivelse av sin gjeld ikke kan beskattes som inntekt. Det finnes i denne henseende å være uten betydning at den ettergitte fordring har vært brakt i fradrag ved ligningen av næringsinntekten for et tidligere år. Begrunnelsen fra det dissenterende medlem av byretten ble i det vesentlige tiltrådt av Høyesterett. Heri heter det blant annet: «Jeg er enig med appellanten i, at ettergivelse av gjeld ikke er inntekt for skyldneren i skattelovens betydning. Etter byskattelovens 35 ansettes inntekten til Side 1326 det beløp som er innvunnet i penger og pengers verdi. «Til inntektsbegrepet hører altsaa aapenbart at der erhverves positive økonomiske verdier. Dette gaar ogsaa frem av en hel del bestemmelser i skattelovene. Se saaledes byskattelovens 36, 37 og følgende. Min fortolkning stemmer da ogsaa med rimelighetens krav, ti kun ved at erhverve positive økonomiske verdier faar man noget at betale skatter med. Man kan ikke leve og ennu mindre betale skatter av gjeldsettergivelser. Naar derfor appellanten i 1922 ble ettergitt en gjeldspost på kr saa kan dette beløp ikke beskattes som inntekt. Et annet spørsmaal er det hvorvidt appellanten nu kan ilignes ytterligere skatt av dets inntekt i 1918, fordi fradragsposten kr ,94 i inntektsansettelsen den gang senere er delvis ettergitt. Prinsipalt sett maa svaret bli det samme, ogsaa naar gjeld som er kommet til fradrag i inntekt senere faller bort paa alle andre maater enn ved fyldestgjørelse, f. eks. akkord foreldelse og preklusjon.» I dommen av 1931 (Rt. side 1250) henviser Høyesterett til de to tidligere refererte dommer og den rettsoppfatning som der har funnet uttrykk. Direkte avgjør de siterte høyesterettsdommer kun spørsmålet om beskatning av gjeld som faller bort ved foreldelse, og ikke det spørsmål som nærværende sak omhandler. Imidlertid synes det i stor utstrekning å være grunnlag for parallelle betraktninger med hensyn til de to former for bortfall av gjeld. I begge tilfelle vinner debitor en økonomisk fordel ved at gjelden faller bort uten fyldestgjørelse fra han side. Det er neppe berettiget å si, rent generelt, at foreldelse i motsetning til ettergivelse gjør debitor mer betalingsdyktig, og derav utlede en vesensforskjell mellom de to begreper. At debitor akkurat i det foreliggende tilfelle fikk øket sin allerede tilstedeværende betalingsevne, kan ikke være avgjørende for det prinsipielle spørsmål som saken gjelder. Avgjørende for spørsmålet om debitors skatteplikt kan det heller ikke være, at ettergivelse, i motsetning til foreldelse, er et resultat av en bevisst viljesakt fra kreditors side. Derimot synes det i denne forbindelse naturlig å forbinde en større eller mindre grad av aktivitet fra debitor selv med uttrykket «virksomhet» i byskattelovens 36, og en gjeldsettergivelse vil trolig i de fleste tilfelle være et resultat av ganske aktiv opptreden fra debitors side, i motsetning til den fullstendige passivitet som går forut for foreldelse. Det kan ikke innsees at man i større grad ved foreldelse enn ved ettergivelse erverver «positive økonomiske verdier», som man kan «leve av og betale skatt med». At debitor blir kvitt en forpliktelse som han tidligere har måttet ta i betraktning ved sine beregninger og kalkyler, og derfor står tilsvarende friere med hensyn til sine økonomiske disposisjoner er en annen ting, som ikke er særpreget for foreldelse i motsetning til ettergivelse. Når en næringsdrivendes gjeld faller bort ved foreldelse, oppnås den derved vunne fordel for så vidt i hans næringsvirksomhet. Men det samme er tilfelle når det er tale om ettergivelse, og det finnes ikke mer berettiget i det ene enn i det annet tilfelle å betegne fordelen som en direkte konsekvens av hans næringsvirksomhet, selv om foreldelse av fordringer vanligvis vil inntreffe hyppigere, og derfor Side 1327 kanskje kan sies å være mer påregnelig, enn bortfall av gjeld gjennom ettergivelse. Den omstendighet at debitor ved tidligere ligning har fått fradrag i sin næringsinntekt for den senere foreldede fordring, er det ikke grunn til å tillegge større vekt enn når det er tale om en ettergitt fordring, jfr. herom dommen av I begge tilfelle var gjelden i sin tid reell, men ikke i noen av tilfellene blir den betalt. I den byrettsdommen som ligger til grunn for høyesterettsdommen av 1930, sidestiller det dissenterende medlem av byretten i her omhandlede henseende uttrykkelig gjeldsettergivelse med foreldelse. At Høyesterett «i det vesentlige» har tiltrådt begrunnelsen, kan ikke uten videre oppfattes som en uforbeholden sanksjonering av dette spesielle punkt, som berører et forhold som ikke forelå til avgjørelse. På den annen side er det ingen grunn til helt å se bort fra den rettslige

4 Page 4 of 5 vurdering som er kommet til uttrykk, og som Høyesterett ikke har reservert seg mot utover det vanlige forbehold som ligger i uttrykket «i det vesentlige». I sin bok «Om begreberne formue og inntekt», utg , antar Per Rygh at bortfall av en forpliktelse kan være inntekt, da det, så sant forpliktelsen var rettskraftig, betegner en formuesforøkelse og dermed en økonomisk fordel. Det heter videre at hvis en forpliktelse ikke faller helt bort, men kun overgår til en obligatio naturalis f. eks. fordi den preskriberes, bør dette ikke ansees som inntekt. Riktignok er begrunnelsen for dette standpunkt at det ansees som naturlig og sedvanlig å oppfylle også slike forpliktelser, hvorfor det for livets alminnelige oppfatning ville være unaturlig å anse en forpliktelses overgang til en obligatio naturalis som inntekt for debitor. Men det tas allikevel ikke noe forbehold for det tilfelle at en debitor i et gitt tilfelle går utenfor «det naturlige og sedvanlige» ved å nekte å oppfylle en forpliktelse av denne art. Det anførte synes derfor i noen grad å støtte saksøkerens standpunkt, ikke minst etterat det senere ved de foran nevnte dommer er slått fast at selv det fullstendige bortfall av en forpliktelse, som ettergivelse medfører, ikke skal regnes som inntekt. Med støtte i de gjengitte høyesterettsdommer finner retten å måtte anta at den fordel saksøkeren har oppnådd gjennom foreldelsen, ikke er en fordel som, i skattelovens forstand, er vunnet ved hans virksomhet, liksom den heller ikke kan sees å være innvunnet ved disponering over hans kapital. Partenes øvrige anførsler blir det da unødvendig for retten å komme nærmere inn på. Saksøkerens påstand pkt. 1 og 2, blir å ta til følge, dog med en tilføyelse som viser at avgjørelsen kun gjelder kommuneskatten Av lagmannsrettens dom (lagdommer T. Gjessing, justitiarius M. Coucheron og sorenskriver Chr. Sveaas): Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse Lagdommer Gjessing er kommet til et annet resultat og skal bemerke: Etter byskl. 36 henregnes til inntekt: enhver fordel som er vunnet ved arbeid eller virksomhet, hva enten det Side 1328 oppebårne er innvunnet gjennom et lengre tidsrom eller er ervervet leilighetsvis eller ved en enkelt anledning Mohn har vunnet en fordel ved at gjelden er foreldet. Hans nettoformue øker derved med kr Han har en formue på over kroner og ville ha vært i stand til å betale hele sin gjeld. Videre finner jeg at fordelen er vunnet ved virksomhet. Riktignok har foreldelsen isolert sett inntrådt uten at Mohn i den forbindelse har opptrådt aktivt. Men det var gjeld knyttet til hans virksomhet som handlende. Han opptrådte aktivt i sin næring da gjelden ble stiftet og det oppsto allerede den gang en latent mulighet for at den senere kunne falle bort ved foreldelse. Høyesterett har riktignok i de tre av byretten nevnte dommer antatt at fordel ved ettergivelse av gjeld ikke kan skattlegges som inntekt. Men i den første dom gjelder det ettergivelse av gjeld stiftet ved et enkeltstående kjøp av fast eiendom og det er mulig at ettergivelsen i realiteten var et prisavslag (se Rt i. f.) som først skulle komme med til beskatning ved eventuell ligning av salgsgevinst. I de to sistnevnte høyesterettsdommer hadde skattyterne fått ettergitt gjeld som de formentlig allikevel ikke kunne ha betalt, iallfall ikke helt ut, slik at det i realiteten kunne være tvil om de oppnådde noen fordel. I alle fall kunne fordelen neppe være så stor som hele det beløp som var ettergitt, og det var dette som var skattlagt. Det dissenterende medlem av byretten, som Høyesterett sluttet seg til i uttaler da også at til inntekt hører bare positive økonomiske verdier, bare ved dem får man noget å betale skatter med. - Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å like stille foreldelse med ettergivelse. Ettergivelse vil som regel enten være en gave, eller være tilsagt av debitors manglende betalingsevne. Foreldelse inntrer uten hensyn til om fordringen er god eller dårlig. Det må bero på en konkret vurdering om debitor ved foreldelse oppnår en fordel, i tilfelle hvor stor denne er, og om det gjelder en fordel ved virksomhet. I det foreliggende tilfelle har Mohn pr. 31. desember 1951 ført gjelden ut av sine bøker. Han har derved gitt uttrykk for at han ikke vil betale gjelden selv om den er foreldet og at han ikke regner

5 Page 5 of 5 med at kreditorene kan nytte sine foreldede tilgodehavender til kompensasjon. Fordelen ved foreldelse må da ansees innvunnet i 1951 jfr. byskl. 40, 2. ledd. Som før nevnt finner jeg at dette er en fordel som er vunnet ved virksomhet