Rt <noscript>ncit: 4:03</noscript> beskattes som inntekt, jfr. landsskatteloven 48. Dissens.

Transkript

1 Page 1 of 7 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Den skattepliktige inntekt. SAMMENDRAG: Skogbrannerstatning for skade på ungskog (dimensjon inntil 15 cm i brysthøyde) kunne ikke beskattes som inntekt, jfr. landsskatteloven 48. Dissens. SAKSGANG: PARTER: FORFATTER: L.nr. 61 B Staten v/ Finansdepartementet (advokat Sverre Østensvik - til prøve) mot Tollef Mykleby (høyesterettsadvokat Per Brunsvig). Hiorthøy, Roll-Matthiesen, Rode og Thrap. Mindretall: Ryssdal. Dommer Hiorthøy: Skogeier Tollef Mykleby, Rena, ble sommeren 1959 utsatt for brannskade på skog og fikk i oktober s. å. utbetalt skogbrannerstatning i henhold til polise i Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap. Erstatningen, som gjaldt skade på ungskog av dimensjon 15 cm i brysthøyde, var på netto kr ,31. Hertil kom kr (20 %) som av selskapet ble sendt skogrådet i Åmot til innsettelse på eierens konto for kulturavgift, jfr. lov 12. februar Ligningsmyndighetene i Åmot behandlet skogbrannerstatningen som skattepliktig inntekt og gjorde ved inntektsligningen for 1959 et tillegg for brannerstatningen stort kr Tollef Mykleby, som mente at erstatningen ikke var å anse som inntekt i skattelovens forstand, anla etter forgjeves klage til ligningsnemnd og overligningsnemnd ved stevning av 30. september 1961 søksmål ved Oslo byrett mot staten v/ Finansdepartementet. Oslo byrett - dommer Petter Koren - avsa 12. februar 1962 dom i saken med slik domsslutning: «Inntektsligningen til staten for inntektsåret 1959 av skogeier Tollef Mykleby i Åmot kommune oppheves. Ligningsmyndighetene pålegges å foreta ny ligning og slik at det ved inntektsansettelsen ses bort fra den skogbrannerstatning skattyteren har fått utbetalt av Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Staten v/ Finansdepartementet påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 5. april 1963 avsa dom med denne domsslutning: «Byrettens dom stadfestes. Staten v/ Finansdepartementet dømmes til å betale Tollef Mykleby femtenhundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.» Side 348 Staten v/ Finansdepartementet har påanket lagmannsrettens dom og Høyesteretts kjæremålsutvalg har 20. september 1963 samtykket i at anken fremmes for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. For Høyesterett har den ankende part nedlagt denne påstand: «1. Staten v/ Finansdepartementet frifinnes. 2. Staten v/ Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Tollef Mykleby har tatt til gjenmæle i ankesaken og har nedlagt denne påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at Tollef Mykleby tilkjennes saksomkostninger også for byretten og Høyesterett.» De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av byrettens og

2 Page 2 of 7 lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 7. februar 1964 med avhør av 3 vitner, idet ankemotparten, Tollef Mykleby, samtidig har gitt enkelte opplysninger. Det er fremlagt en del nytt bevismateriale, bl.a. en uttalelse av 29. november 1963 fra professor i skogøkonomi ved Ås landbrukshøgskole, Frits Jørgensen. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter, og partene har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt seg de samme bevis som for byretten og lagmannsretten, dog således at staten for Høyesterett alene har påberopt seg landsskattelovens 48 som hjemmel for skatteplikt. I tilknytning til prosedyren for Høyesterett skal jeg bemerke: Den ankende part har anført at lagmannsretten har lagt til grunn en feilaktig fortolkning av skattelovens inntektsbegrep vedkommende skognæringen, og at retten har bygget på en inadekvat oppfatning av skogbrannerstatningens karakter. Landsskattelovens 48 (1) fastsetter at inntekt av skogbruk skal ansettes til det beløp som «utbyttet» har utgjort. Det er ikke avvirkningen som er gjenstand for beskatning, men alt økonomisk utbytte av skognæringen som eieren får av skogen, jfr. oppregningen i den anførte lovbestemmelse. I motsetning til det som ellers gjelder i skatteforhold, er ved skattlegging av skogbruksinntekt investeringsutgifter fradragsberettiget, jfr. lovens 48 (2). Når slike utlegg gjenvinnes ved brannerstatning, er det etter den ankende parts mening et naturlig prinsipp at de blir undergitt beskatning. Ellers ville man komme i konflikt med regelen om at inntektsbeskatning og utgiftsfradrag skal korrespondere. I henhold til skogvernloven av 12. februar har 20 % av brannerstatningen vært avkortet og innbetalt som kulturavgift. Ifølge landsskattelovens 48 (1) behandles slike beløp som skattepliktig inntekt når de i sin tid utbetales, og det ville gi dårlig sammenheng om de respektive deler av brannerstatningen skattemessig skulle stå i en forskjellig stilling. Brannforsikring av ungskog er et naturlig ledd i skogbruksnæringen. I henhold til lov om investeringsavgift i skogbruket av 19. desember 1952, jfr. forskrifter, senest av 15. november 1961 II 6 i, Side 349 kan avgiftene bl.a. nyttes til engangspremie for skogbrannforsikring og premien er i praksis undergitt særskilte avskrivningsregler. Det synes å måtte følge av dette at den motsvarende assuransegevinst er å betrakte som skattbar inntekt. Når det gjelder brannerstatningens karakter har den ankende part med støtte i den sakkyndige uttalelse fra professor Jørgensen og de avgitte vitneprov gjort gjeldende at skadetaksten bygger på en venteverdiberegning og at dette er det naturlige og adekvate prinsipp ved en forsikring av den foreliggende art. Det har da også alltid vært lagt til grunn av skogbrannforsikringsselskapet. Beregning etter venteverdi, som går ut på ved diskontering å finne bruksverdien av de enkelte uttak, er i utpreget grad basert på et fortjenestesynspunkt. Da det ikke er den årlige tilvekst, men det økonomiske utbytte som er grunnlaget for skogbeskatning, må konsekvensen være at også venteverdien beskattes når den utløses. Det ville være en anomali hvis venteverdien skulle behandles på annen måte enn realisasjonsverdien. Det dreier seg i virkeligheten her om realisering av en oppspart tilvekst som er beheftet med en latent skattebyrde. Synspunktet ombytning av formuesverdier passer ikke ved inntektsbeskatning av skog, idet alt hva man hogger av skog blir skattlagt selv om det hogges mer enn tilveksten. Erstatningsbeløp i henhold til en venteverdiberegning gir uttrykk for det vederlag skogeieren skal ha fordi tidspunktet for den fremtidige avvirkning blir forskjøvet. Dette kan imidlertid ikke, som det har vært anført, sees under den synsvinkel at brannfeltet er påført et varig lyte. Takstmennene gikk ut fra at skogbunnen ikke var skadet, og det må da være klart at erstatningen refererer seg til avvirkningsverdien. Venteverdien øker for hvert år ettersom bestanden nærmer seg hogstmoden alder og vil ligge over realisasjonsverdien til samme tidspunkt. Derfor kan det ikke legges vekt på at ungskogen isolert sett ikke ville ha kunnet avvirkes med fortjeneste. Jeg er som byretten og lagtnannsretten kommet til det resultat at en skogbrannerstatning av den omhandlede art i mangel av særskilt lovhjemmel ikke kan beskattes som inntekt. Med hensyn til spørsmålet om brannerstatningens karakter, økonomisk og rettslig, frembyr saken betydelig tvil. Det er enighet mellom partene om at erstatningen er fastsatt etter venteverdiberegning, og det strides for så vidt bare om venteverdiens innhold og betydning. Den ankende part betrakter venteverdien som en antesipert avvirkningsverdi, mens ankemotparten ser den

3 Page 3 of 7 som en erstatning for formuestap. Som følge av de særegne drifts- og skatteforhold innenfor skogbruksnæringen, er det temmelig uklart hvordan erstatningen i den foreliggende forbindelse rettest bør behandles. På den ene side kan det ikke være avgjørende når ankemotparten anfører at forsikringen etter vilkårene ( 8) ikke skal føre til vinning, og at takstmennene har gitt uttrykk for at de har lagt vilkårene til grunn slik at det ved verdsettelsen ikke er fremkommet noen fortjeneste. Dette vil så vidt Side 350 sees like fullt være stillingen om man aksepterer synspunktet «realisering av oppspart tilvekst». Forsikringen stiller ikke skogeieren bedre enn om brannskaden ikke var inntruffet. Heller ikke synes det relevant når ankemotparten beskriver venteverdien som utslag av en hypotetisk fordeling av det man, hvis alt går godt, kan få ut av bestanden i hogstmoden alder; beregningen må jo åpenbart bygge på et normalt vekstforløp. På den annen side kan det virke fremmed å betegne erstatningen som dekning for inntekter skogeieren ellers kunne fått, når ungskogen uomtvistet var verdiløs og overhodet ikke hadde avvirkningsverdi på angjeldende tidspunkt. Selv om skogbunnen forutsettes intakt, ligger det ikke fjernt for en alminnelig betraktning å se den skade som er voldt ved ødeleggelse av ungskogen som et inngrep i selve produksjonsfaktoren. Det synes for så vidt å være en vesensforskjell mellom forsikring av ungskog og forsikring mot skade ved brann på hogstmoden skog, jfr. det som er anført av byretten angående tidsmomentets betydning. Begge parter har påberopt seg en uttalelse av professor Jørgensen om at «det erstatningsbeløpet som vi finner ved en bruksverdiberegning (c: beregning etter venteverdi) gir uttrykk for den kompensasjon skogeieren skal ha fordi tidspunktet for de fremtidige avvirkningsbeløp fra arealet blir forskjøvet». De særegne forhold jeg nettopp har nevnt skaper visstnok noen uklarhet, men jeg er likevel tilbøyelig til å være enig med den ankende part når han hevder at denne beskrivelse gir uttrykk for at beregningen er basert på et fortjenestesynspunkt, og jeg antar således at erstatningen, i hvert fall økonomisk sett, rettest bør rubriseres som inntekt. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette uklare og tvilsomme spørsmål, idet det etter min mening ikke kan ha avgjørende betydning for saken hvilken konstruksjon av brannerstatningen man stanser ved som den teoretisk riktige. Selv om man finner at erstatningen økonomisk sett er å anse som inntekt, står det for meg som temmelig klart at det må foreligge uttrykkelig lovhjemmel eller tydelig støtte i skattelovgivningen for at den skal kunne trekkes inn under inntektsbeskatningen. Særskilt lovhjemmel kan etter min mening ikke påvises, og skatteloven og dens forarbeider trekker så vidt sees snarere i retning av at formuesfordeler av denne art ikke kan ha vært forutsatt undergitt beskatning. Lovhjemmelen for skattelegging av inntekt av skogbruk inneholdes i landsskattelovens 48, og den ankende part har støttet sin argumentasjon på en rommelig forståelse av lovens uttrykk «utbyttet». I betraktning av at bestemmelsen under pkt. 1 gir en meget detaljert oppregning av de forskjellige former for utbytte som skal kunne beskattes, virker det imidlertid påfallende at erstatningsbeløp ikke er kommet med. Dette så meget mer som det fremgår av innstillingen fra den forberedende lovkomité at den var fullt oppmerksom på problemet. Jeg viser til Innst. I (1951) fra Skatteutvalget angående reglene om beskatning av jordbruk og skogbruk 34. Det kan være gjenstand for Side 351 meningsforskjell hvordan innstillingen på det anførte sted er å forstå, men avgjørende grunner taler etter min mening for at utvalget har ment at det ikke kan bli spørsmål om beskatning hvor det som her gjelder forsikring av skogbestand som er under 15 cm i brysthøyde. Jeg legger for så vidt særlig vekt på utvalgets avsluttende bemerkninger om beskatning av utbytte ved ekstraordinær hogst. Man må ha lov til å gå ut fra at utvalget har formulert sitt lovforslag på bakgrunn av dette syn. Lovens 48 har i pkt. 5 opptatt de berørte særskilte bestemmelser om adgang til fordeling av hogstutbytte til skattlegging over flere år når en skattepliktig bl.a. på grunn av brann må foreta ekstraordinær hogst. Jeg er enig i at man her skulle ha ventet at brannskadeerstatning var nevnt hvis det hadde vært lovgiverens mening at den skulle beskattes som inntekt, og viser til byrettens bemerkninger i denne sammenheng. Heller ikke synes man å kunne avvise ankemotpartens anførsel om at brannerstatningen i henhold til de alminnelige regler om inntektsbegrepet i skattelovens 42 flg. ikke kan anses skattbar. Erstatningsbeløp er bare gjenstand for beskatning når særlige vilkår foreligger og forutsetter spesielt en tilsvarende adgang til fradrag for tap, en adgang som ikke står åpen ved beskatning av inntekt av skogbruk. I forhold til dette synes det ikke å kunne tillegges

4 Page 4 of 7 avgjørende betydning at investeringsutgifter, forskjellig fra det som ellers gjelder, kommer til fradrag i bruttoutbyttet i medhold av den uttrykkelige bestemmelse i 48 (2). Sist, men ikke minst, må det være rimelig å legge noen vekt på at hensynet til skattyternes rettsbeskyttelse tilsier at en «inntekt» av en så tvilsom og hypotetisk natur som den omtvistede, bør ha klar lovhjemmel. Jeg stemmer etter dette for at lagmansrettens dom stadfestes, idet jeg ikke finner grunn til å gjøre forandring i avgjørelsen av omkostningsspørsmålet. Etter utfallet av anken vil den ankende part måtte tilsvare motparten saksomkostninger også for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten ved Finansdepartementet til Tollef Mykleby fire tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Ryssdal: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Når det gjelder spørsmålet om brannerstatningens karakter, kan jeg i det vesentlige slutte meg til det som førstvoterende har uttalt. Etter det spesielle inntektsbegrep man har for skogbeskatning i landsskattelovens 48, må det være riktig å Side 352 betrakte brannerstatningsbeløpet som inntekt, og jeg finner i motsetning til førstvoterende at 48 også gir hjemmel for dette. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på hva som ligger i at erstatningsbeløpet er utmålt ut fra en venteverdiberegning. Jeg er som førstvoterende tilbøyelig til å anta at beregningen er basert på et fortjenestesynspunkt - at venteverdien er en antesipert avvirkningsverdi - men uansett hva man mener om dette, må den utbetalte brannerstatning etter min mening i sin helhet anses som utbytte i relasjon til bestemmelsen i landsskattelovens 48 (1). For det tilfelle at hogstmoden skog skulle bli brannskadd og denne skade er dekket ved forsikring, synes det etter min mening å være klart at ikke bare nettoutbyttet ved avvirkningen av den brannskadde skog, men også brannerstatningen må beskattes som inntekt. Som byretten har uttalt, ville det være åpenbart urimelig om eieren av slik skog skulle fritas for å betale vanlig inntektsskatt av den grunn at tømmeret delvis ble realisert ved brann og ikke ved hogst. Selv om en brannskadd skog ikke var hogstmoden i vanlig forstand, og det bare er brannen som leder til at avvirkning blir foretatt, er det uten videre klart at en mulig nettoinntekt ved avvirkningen må skattlegges etter 48 (1), og jeg antar at inntektsbeskatningen også i dette tilfelle må skje på grunnlag av netto utbytte med tillegg av brannerstatningsbeløpet. Etter min mening kan det imidlertid ikke være grunn til å bedømme brannerstatningen på noen annen måte selv om de brannskadde trær i seg selv ikke har noen realisasjonsverdi. For øvrig vil det gjerne være forskjellig bestand med ulike dimensjoner i et brannfelt, slik at iallfall en del av skogen på feltet kan avvirkes med fortjeneste. I det foreliggende tilfelle har Mykleby avvirket 4183 m3 på brannfeltet, og det er opplyst at han av dette har hatt en netto inntekt på ca. kr Det nevnte kvantum omfatter også virke av ungskog med mindre dimensjoner enn 15 cm i brysthøyde, men Mykleby har opplyst at dette har redusert nettoinntekten av driften. Etter min mening er det likevel naturlig og riktig å se forholdet på den måten at de trær som var på brannfeltet, har skaffet skattyteren en nettoinntekt som består av det nevnte beløp med tillegg av den utbetalte brannerstatning for ungskog. Jeg er enig med staten i at det må legges vekt på at landsskattelovens 48 (2) gir adgang til å føre direkte til utgift alle utgifter til planting, såing, markberedning, rydding av hogstflater og ryddingshogst som ikke gir inntekt. Selv om skogbrannerstatning for ungskog i større eller mindre grad skulle anses som erstatning for utgifter til kulturarbeider, er det under disse omstendigheter naturlig at utbetalt brannerstatning i sin helhet beskattes som inntekt. Som førstvoterende har nevnt, er 20 % av brannerstatningsbeløpet satt inn på Myklebys konto

5 Page 5 of 7 for kulturavgift, og etter landsskattelovens 48 (1) skal slike beløp betraktes som Side 353 skattepliktig inntekt når de utbetales. Myklebys prosessfullmektig har under prosedyren for Høyesterett uttalt at det ikke vil bli reist noen invending mot slik beskatning. Den del av brannerstatningsbeløpet som passerer kulturavgiftskontoen, vil altså bli ført til inntekt og dermed skattemessig oppheve en tilsvarende fradragsberettiget utgift til kulturarbeider. Jeg er enig med staten i at det gir dårlig sammenheng om de forskjellige deler av brannerstatningsbeløpet skattemessig skal stå i forskjellig stilling. Dette gjelder uten hensyn til om resten av brannerstatningen brukes til kulturarbeider - også dette beløp vil i tilfelle være fradragsberettiget - eller om Mykleby foretrekker å anvende beløpet på annen måte. Selv om det ikke i og for seg er avgjørende, nevner jeg også at brannforsikring av ungskog er et naturlig ledd i skogbruksnæringen, og at engangspremie for slik forsikring er gjenstand for særskilt avskrivning. Til tross for at brannerstatning ikke er uttrykkelig nevnt i landsskattelovens 48 (1), gir bestemmelsen etter min mening den nødvendige hjemmel for den inntektsligning som er foretatt i dette tilfelle, og jeg stemmer for at staten frifinnes. Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Hiorthøy. Dommerne Rode og Thrap: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (dommer Petter Koren): Saksøkerens brannpolise er knyttet til «Ungskog Brannforsikringsvilkår, revidert 1959». Av vilkårene refereres «1: Selskapet erstatter den skade som, innen det i polisen angitte skogområde, skjer på ungskog ved brann. Med ungskog forståes skogbunnen og den derpå voksende unge skogbestand opp til den dimensjonsgrense som er anført i polisen. 8: Forsikringen må ikke føre til vinning. Sikrede har alene krav på å få erstattet den virkelige verdiforringelse på den forsikrede ungskog som følge av den skade, mot hvilken selskapet iflg. 1 har forsikret. Utgangspunktet for erstatningen blir derfor ungskogens reelle verdi ved skadens inntreden. Der må ikke tas hensyn til fremtidige fordeler som uteblir på grunn av skadens inntreden, heller ikke indirekte skade, f.eks. som følge av forretnings- eller driftsstans på grunn av skaden.» Av polisen fremgår at største forsikret dimensjon var 15 cm diameter målt i brysthøyde for gran og furu Saksøkerens prinsipale standpunkt om at skogbrannerstatning i det hele tatt ikke kan være gjenstand for inntektsbeskatning er neppe holdbart. Retten kan ikke se at det ville være i strid med lovens alminnelige inntektsbegrep, og det ville svare helt til de spesielle regler om skogsinntekter i 48 om brannerstatning for hogstmoden skog ble beskattet som inntekt. Et annet standpunkt ville føre til det åpenbart urimelige Side 354 resultat at om en hogstmoden skog brenner like før skogeieren skal hugge i den, vil han slippe inntektsskatt fordi tømmeret ble realisert ved brann og ikke ved hogst. Forutsetningen er da at også den hogstmodne skog er forsikret. Dette er ikke vanlig og retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de momenter som taler for og imot inntektsbeskatning av skogbrannerstatning i sin almindelighet, idet retten finner at avgjørende vekt må legges på det forhold at det i denne sak dreier seg om erstatning for ungskog hvor den naturlige avvirkning skulle funnet sted langt frem i tiden. Veksttiden i skogen er så lang at bare en helt ung skogeier kan regne med å få utbytte ved avvirkning av trær som han sår eller

6 Page 6 of 7 planter. Den verdi ungskogen har for ham ligger ikke så meget i muligheten for at den en gang i fremtiden kan gi ham pengeinntekter, men i at den kan gi hans arvinger det, eller i at han ved et salg kan få de verdier som ligger i ungskogen omsatt i penger, og disse verdier øker etterhvert som ungskogen vokser. Dette forhold gir realisasjon av ungskog ved salg av skogen, ekspropriasjon av skogen med eller uten skogbunnen, brann av forsikret skog o.l. mer karakteren av et ombytte av verdier enn av inntekt. (At det ikke kan gjelde ved juletrehogst, endrer ikke forholdet i de nevnte tilfeller.) Dermed får den utbetalte erstatning mer karakteren av en erstatning for formuestap enn erstatning for inntektstap. I mangel av positiv lovbestemmelse er det derfor ikke naturlig å betrakte denne skadeserstatning som inntekt. Retten finner at dette standpunkt ikke står i strid med de prinsipper som ligger til grunn for en særlig skogbruksligning og som har fått sitt uttrykk i landsskattelovens 48. Retten legger en viss vekt på de særlige bestemmelser som er fastsatt i 48.5 om inntekter ved hogst etter brann. Disse hogstinntekter kan med departementets samtykke fordeles over mer enn de vanlige 5 år. Det blir da mulig å fordele utbyttet såvidt mulig over de år hvor det etter en normal avvirkning ville kommet. Hvis det hadde vært lovgivernes mening at erstatning for ungskog skulle beskattes som inntekt, ville det vært ennu mer grunn til å åpne mulighet for slik fordeling av brannskadeserstatningen. Skal erstatningen for ungskog beskattes som inntekt og fordelt over 5 år og inntekten ved hogst av hogstmoden skog på samme areal fordeles over en lengre periode, ville det være et helt inkonsekvent forhold som det neppe har vært lovgivernes mening å skape. Retten bygger sin avgjørelse på den tid som er igjen til den skog som det betales erstatning for normalt skulle omsettes i penger. Dette gjør det nødvendig i det konkrete tilfelle å foreta en vurdering, og det kan medføre vanskeligheter å avgjøre hvor grensen går. Det får bli ligningsnemndas sak i det enkelte tilfelle å foreta et skjønn. Etter de opplysninger som foreligger i denne sak om dimensjonene på den skog som er erstattet er 15 cm i brysthøyde, finner retten å være på den sikre side når den sier at det er så langt frem til normal avvirkning skulle ha funnet sted at erstatningen må ansees som en erstatning for formuestap og ikke for inntektstap, og finner ikke grunn til å henvise dette til nytt skjønn av ligningsmyndighetene Side 355 Av lagmannsrettens dom (lagmann Tor Breien, lagdommerne Otter Boberg og Sigurd Fougner Hagen): Lagmannsretten skal først i tilknytning til byrettens saksfremstilling bemerke: Etter hva det er opplyst under ankeforhandlingen har man to former av brannforsikring for skog (gran og furu). Den ene omfatter skade på trebestand av dimensjoner over 15 cm, målt i brysthøyde, såkalt hogstmoden skog. Den annen omfatter, foruten skade på skogbunnen, skade på ungskog av dimensjoner inntil 15 cm, likeledes målt i brysthøyde. Den første form for forsikring er meget sjelden, den annen meget alminnelig. Ved brannskade på hogstmoden skog vil som regel den alt vesentlige del av den skadde trebestand kunne avvirkes lønnsomt, når avvirkning skjer noenlunde snart etter brannen. Erstatningen vil her i alminnelighet vesentlig gjelde økete utgifter ved avvirkningen av den branskadde trebestand samt eventuell forringelse av kvaliteten av det avvirkete. Erstatningen inkluderer altså tapt fortjeneste. Tap ved at trær må hugges før de blir helt hogstmodne erstattes ikke. - Brann på ungskog medfører at den skadde skog ikke vokser videre og da ungskogen ikke har noen realisasjonsverdi blir den verdiløs. Erstatning vil her i alminnelighet gjelde - foruten mulig skade på skogbunnen - utgifter til rydding av feltet, til kulturarbeider og til nyplantning, samt det tap skogeieren har lidt ved den forskyvning av avvirkningstiden for skogen som brannen har ført med seg. Erstatningen dekker ikke grunnleie og det tas ikke skattemessige hensyn ved fastsettelsen. Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten. Det er som nevnt på det rene at ungskog av dimensjoner under 15 cm ikke kan avvirkes med fortjeneste. Etter det som er opplyst om hva brannerstatningen for skade på ungskog omfatter, kan man ikke se at erstatningen innebærer

7 Page 7 of 7 noen form for fortjeneste for skogeieren - i motsetning til hva som er tilfellet ved erstatning for skade på hogstmoden skog. Når ungskogen fortsatt skal brukes til skogbruk, kan man da ikke se at erstatningsbeløpet etter vanlig skatterettslige prinsipper kan karakteriseres som inntekt eller utbytte etter landsskattelovens 48 og forøvrig heller ikke etter den generelle bestemmelse i 42. Noen annen hjemmel for å beskatte beløpet som inntekt inneholder loven heller ikke. - Det kan tilføyes at uttalelser fra «Skatteutvalget angående reglene om beskatning av jordbruk og skogbruk» i innstilling av 1/3 1951, som de nye lovbestemmelser av 1952 om skattlegging av skogbruk bygger på, kan tyde på at utvalget har tenkt seg at heller ikke gevinst oppnådd ved brannerstatning på skog skal inntektsbeskattes, jfr. innst