Rt <noscript>ncit: 2:02</noscript> Den personlige skatteplikt. - Den skattepliktige inntekt.

Transkript

1 Page 1 of 6 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Den personlige skatteplikt. - Den skattepliktige inntekt. SAMMENDRAG: Malersvennenes forening i Oslo, som er en fagforening uten å ha erverv til formål, ble inntektsbeskattet for den inntekt foreningen hadde hatt av sitt målekontor i medhold av byskatteloven 21 k annet ledd. Foreningen bestred ligningens riktighet, men fikk ikke medhold da driften av målekontoret måtte ansees som «økonomisk virksomhet». SAKSGANG: L.nr. 128 B/1963 PARTER: Malersvennenes Forening (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Arvid Blehr). FORFATTER: Rode, Gaarder, Heiberg, Stabel og Skau. Dommer Rode: Malersvennenes Forening, Oslo, ble for 1956 og 1957 inntektslignet for overskudd på driften av foreningens målekontor. Foreningen anså ikke denne virksomhet som skattbar og betalte de på driftsoverskuddene fallende skattebeløp, tilsammen kr , under forbehold. Ved stevning av 31. januar 1959 anla foreningen deretter sak mot Oslo kommune ved Oslo byrett med påstand om at skattebeløpet med renter skulle tilbakebetales foreningen. Ved byrettens dom av 5. desember 1960 ble kommunen frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Malersvennenes Forening påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som ved dom av 14. mai 1962 stadfestet byrettsdommen. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten. Angående saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Malersvennenes Forening har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett hva rettsanvendelsen og bevisvurderingen angår. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at målevirksomheten ikke er en direkte oppfyllelse av fagforeningens faglige og almennyttige formål, men en økonomisk virksomhet av den art at den går inn under byskattelovens 21 k, 2. ledd. Målevirksomheten er innenfor bygningsindustrien en tariffestet, sentral fagforeningsoppgave og har et sterkt samfunnsgagnlig preg. Det er i denne forbindelse bl.a. gjort gjeldende at det er uriktig når lagmannsretten har funnet og lagt vekt på at målegebyr ikke kan sidestilles med vanlig fagforeningskontingent. Det er ikke riktig å se målingene enkeltvis og som noe som utføres etter oppdrag fra de enkelte medlemmer, og målegebyrene som betaling for de enkelte målinger. Målingen er i sin organisasjon og utførelse en fagforeningsoppgave og gebyrene en ekstra fagforeningskontingent til dekning av foreningens omkostninger ved å løse denne oppgave. Ut fra rimelighetshensyn blir imidlertid denne kontingent utlignet på medlemmene i forhold til den bruk de gjør av måletjenesten. Det hevdes også at det syn som ligger til grunn for Høyesteretts dommer i Rt og Rt angående skatteplikt for Det norske Veritas og Lloyd's Register of Shippings Oslokontor, naturlig må føre til at foreningen, som ikke har ervervsmessig formål, ikke kan skattlegges for så vidt målevirksomheten angår. Foreningen har til nærmere begrunnelse av sin oppfatning anført i det vesentlige det samme som for byretten og Side 1361 lagmannsretten og som det er gjort rede for i disse retters domsgrunner, hvortil jeg for så vidt viser. Begge parters prosessfullmektiger har for Høyesterett uttalt at kommunens plikt til å tilbakebetale skattebeløpene med renter følger direkte av skattebetalingsloven av 21. november og 31 nr. 2, dersom målevirksomheten ikke kan inntektsbeskattes. Foreningens

2 Page 2 of 6 prosessfullmektig har derfor for Høyesterett nedlagt slik endret påstand: «1. Ligningen for inntektsårene 1956 og 1957 for såvidt angår Malersvennenes Forening i Oslo, oppheves. 2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Oslo kommune anser lagmannsrettens dom som riktig, så vel hva resultatet som begrunnelsen angår. Kommunen bestrider ikke at fagforeninger av vanlig type går inn under selskaper og innretninger, som i henhold til byskattelovens 21 k som hovedregel ikke kan pålegges formues- og inntektsskatt fordi de ikke har erverv til formål. Etter kommunens mening er imidlertid en forening som driver en økonomisk virksomhet av den art og det absolutte og relative omfang som Malersvennenes Forening gjør gjennom sin målevirksomhet, ikke - eller ikke lenger - noen fagforening av vanlig type. Den har fått et ervervs- eller næringsmessig preg som gjør at den nå overhodet ikke går inn under 21 k første ledd, og således ikke kan påberope seg skattefritagelse etter denne bestemmelse. Under enhver omstendighet må imidlertid formue i og inntekt av den omfattende målevirksomhet som foreningen driver, være gjenstand for beskatning etter 21 k annet ledd. Kommunen har for øvrig anført i det vesentlige det samme som for byretten og lagmannsretten, hvis domsgrunner jeg også for så vidt viser til. For kommunen er nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Det er for Høyesterett fremlagt en del nytt materiale, vesentlig til belysning av organisasjon, omfang og avtalemessig forankring av målevirksomheten innen bygningsfagene. For øvrig foreligger saken i faktisk henseende i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som lagmannsretten - under tilslutning i det vesentlige til byrettens begrunnelse - har gitt. Det er fra foreningens side sterkt fremholdt at lagmannsrettens - etter foreningens mening uriktige - resultat skyldes at lagmannsretten ikke har vært klar over at målevirksomheten er en sentral fagforeningsoppgave og over de sterke faglige og samfunnsmessige hensyn som gjør den til en sådan. Jeg bemerker i den anledning at også lagmannsretten har funnet at målevirksomheten er, og er utøvet, som en fagforeningsoppgave. Men det er en oppgave av ervervspreget art, idet den går ut på å fastslå hva den enkelte arbeidstager skal ha som betaling for den Side 1362 konkrete, utførte arbeidsoppgave. Målevirksomheten er således en tjeneste som ytes enkeltmedlemmer mot særskilt vederlag og som er direkte knyttet til vedkommende medlems ervervsvirksomhet. Etter min mening er denne tjenesteytelse en økonomisk virksomhet i den betydning hvori byskattelovens 21 k annet ledd bruker dette uttrykk. Jeg er enig med lagmannsretten i at målevirksomheten ikke mister sitt preg av tjenesteytelse til de enkelte medlemmer i forbindelse med deres aktuelle, konkrete lønnsoppgjør, og derved sitt preg av økonomisk virksomhet, fordi om målevirksomheten også tjener andre fagforeningsformål av mer omfattende faglig eller av samfunnsnyttig art. Som slike formål er bl.a. nevnt adgangen til å føre generell kontroll med at de tariffestede akkordsatser blir overholdt og til å drive propaganda- og opplysningsvirksomhet på arbeidsplassene, likesom det er vist til ordningens stabiliserende og fredsbevarende evne. Jeg må gå ut fra at det i alminnelighet ikke er noe motsetningsforhold mellom de enkelte medlemmers aktuelle økonomiske interesse i å få foreningens bistand til et akkordoppgjør, og de mer almene hensyn som målevirksomheten også måtte være til gagn for. Etter min oppfatning er den bistand som Malersvennenes Forening gjennom målekontorene og mot vederlag yter sine medlemmer, for vesentlige siders vedkommende beslektet med den foreningsbistand som ble ytet i det tilfelle som omhandles i høyesterettsdom i Rt , som også lagmannsretten har vist til. Vedkommende forening ble ansett skattepliktig for denne bistandsytelse, idet det ble lagt avgjørende vekt på dens nære tilknytning til medlemmenes daglige forretningsdrift, og at den innebar en effektiv rasjonalisering av medlemmenes ervervsvirksomhet.

3 Page 3 of 6 Jeg kan ikke finne at de av foreningen påberopte, tidligere nevnte to høyesterettsdommer er avgjørende for den foreliggende sak. I «Veritasdommen» - Rt ble det fastslått at Veritas er en halvoffentlig institusjon som fremmer almennyttige interesser, og av den grunn ikke har erverv til formål i den forstand byskattelovens 21 k første ledd bruker dette uttrykk. Institusjonen kunne da ikke beskattes for de inntekter som flyter av selve realisasjonen av det ikke ervervsmessige, almennyttige formål. Spørsmålet om Veritas kunne beskattes for inntekter som ikke hadde den nødvendige sammenheng med realisasjonen av dette formål var holdt utenfor saken. I «Lloyd's Registerdommen» - Rt forelå en lignende situasjon. Det følger av det jeg tidligere har sagt at den målevirksomhet som Malersvennenes Forening driver, etter min mening ikke har noen nødvendig sammenheng med selve realisasjonen av foreningens ikke ervervsmessige formål. Saksomkostninger er ikke tilkjent av byretten eller lagmannsretten på grunn av sakens prinsipielle karakter. Denne avgjørelse er jeg enig i, og jeg finner at det av samme grunn heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Side 1363 Jeg stemmer etter dette for slik dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Heiberg, Stabel og Skau: Likeså. Av byrettens dom (dommer F. A. Zimmer): Ved stevning av 31. januar 1959 har Malersvennenes Forening anlagt sak mot Oslo kommune med krav om tilbakebetaling av ilignede og betalte merskatter for inntektsårene 1956/57 med henholdsvis kr og kr Beløpene er fremkommet som forhøyelser av inntektsansettelsen for disse år for den virksomhet som foreningen driver ved sitt målekontor i Oslo. Beløpene er betalt med forbehold om tilbakebetaling, dersom foreningen får medhold i sitt syn om at den heller ikke er skattepliktig for denne virksomhet, jfr. byskattelovens 21 k annet ledd. Spørsmålet er av prinsipiell betydning for et stort antall andre målekontorer rundt om i landet. Målekontorene foretar måling av arbeid som utføres som akkord innen byggefagene og bygningsindustrien i henhold til gjeldende tariffavtaler og akkordtariffer. Hovedavtalen mellom Norsk Arbeidsgiverforening og Norsk Bygningsarbeiderforbund fastslår at partene i et tarifforhold har rett til å måle arbeid som utføres på byggeplassene. Akkordtariffene er etter hvert blitt så omfattende og kompliserte at det ikke lenger ville være mulig å fastsette akkorden på grunnlag av forhandlinger mellom partene eller deres representanter. Akkordtariffene fastsetter bestemte satser for hver enkelt arbeidsprestasjon. Målingen gir grunnlaget for akkordoppgjør mellom arbeidsgiveren og arbeidsdeltagerne på akkordlaget. Målingen får derved betydning for arbeidsgiverens oppgjør med sin oppdragsgiver. Målekontorene er i bygningsfagene vanligvis organisert som distriktskontorer. Deres område faller stort sett sammen med fylkes grensene, men bl.a. i Oslo har de fleste bygningsarbeiderforeninger sitt eget målekontor, således også Malersvennenes Forening. Dette målekontor har ikke eget styre. Det ledes av foreningens formann med de samme kontorfunksjonærer som i foreningen, mens målerne er særskilt ansatt og alene knyttet til målekontoret og lønnet av dette. Antall målere er f. t. 17. Kontorutgiftene fordeles skjønnsmessig på foreningen og målekontoret. Formannens lønn belastes dog i sin helhet målekontoret, mens kassererens lønn dekkes med 3/4 og de øvrige lønnsutgifter, herunder revisors godtgjørelse, med 2/3 av målekontoret, mens målerne utelukkende lønnes av dette kontor. Husleie, lys og brensel fordeles også skjønnsmessig. For 1956 refunderte således målekontoret foreningen vel kr , som er tatt til inntekt for foreningen, mens egen kontingent til foreningen er oppført med vel kr For 1957 var de tilsvarende tall henholdsvis kr og kr og for 1958 henholdsvis vel kr

4 Page 4 of 6 og kr Det føres særskilte regnskaper for foreningen og målekontoret. Side 1364 Taps- og vinningskonto for 1956 for målekontoret balanserte med vel kr på utgifts- og inntektssiden. Under utgifter er ført opp som medlemmenes tilgodehavende vel kr , hvorav kr ble avsatt til foreningens 75-års jubileumsfest, kr til et av foreningens feriehjem, mens kr ble overført i ny regning. For 1957 balanserte utgifts- og inntektssiden på taps- og vinningskonto med vel kr «Overskuddet» («for meget forskuddsbetalt av medlemmene») var dette år vel kr som er overført i ny regning. Året 1958 viste en regnskapsmessig underbalanse på vel kr. 3800, idet skatter da var utgiftsført med vel kr Det skal tilføyes at for 1955 var «Overskuddet» vel kr hvorav kr ble avsatt til 75-års jubileumsfesten, kr til feriehjemmet og vel kr overført til neste års regnskap. Foreningens egne regnskaper for årene 1955/58 viser en utgifts- og inntektsside på vel kr På inntektssiden er da tatt med de årlige refusjonsbeløp fra målekontoret. Målekontoret har ikke egne vedtekter. I 26 i vedtektene for Norsk Bygningsarbeiderforbund er det i punktene 1 og 2 gitt nærmere regler for målevirksomheten, således: «1. Forbundet leder og samordner arbeidet med akkordtariffens utbygging og praktisering og målevirksomheten i samsvar med forbundets vedtekter og de av landsmøtet fastsatte retningslinjer. 2. Målevirksomheten bygges i prinsippet opp på distriktsmålekontorer, omfattende alle forbundets avdelinger som kommer direkte inn under byggefagene og trevarefabrikkene. Oslo er eget distrikt i nåværende form.» For målingen betales et gebyr som vanligvis beregnes av akkordbeløpet med en nærmere bestemt prosentsats. I byggefagene varierer størrelsen av gebyrer fra 3 til 5 %. Malermesternes forening praktiserer en noe annen ordning, idet beregningen foretas med 7 % av akkordoverskuddet. Prosentsatsen fastsettes for hvert år av årsmøtet i foreningen. Dersom målingen ikke gir noe slikt overskudd eller det er betalt for stort forskudd til akkordlaget, belastes ikke gebyr. Gebyret trekkes i akkordoppgjøret og innbetales direkte til målekontoret av arbeidsgiveren, mens restbeløpet utbetales akkordlaget i henhold til foretatt utregning for hver enkelt deltager. Målegebyrene for 1956/57 utgjorde henholdsvis vel kr og kr Det er opplyst at i de tilfelle oppmålingen skjer ved en arbeidsgiverforening beregnes vanligvis ikke gebyr for målingen. I Oslo og de fleste andre større byer i landet skjer visstnok all oppmåling ved fagforeningene. Ifølge de nevnte vedtekter for Norsk Bygningsarbeiderforbund har målekontorene også som oppgave å virke for videre utbredelse av akkordsystemet. Det sies således i 2, nr. 4 bl.a.: «Forbundets formål er: Å arbeide for akkordsystemets videre utbredelse for medlemmene, herunder arbeide for at akkordtariffen blir gjennomført og praktisert overalt. Organisere en effektiv og rasjonell oppmåling i samsvar med de behov som melder seg i de enkelte distrikter » Rettens bemerkninger: Under hovedforhandlingen har formannen i Malersvennenes Forening avgitt partsforklaring. Side 1365 Malersvennenes Forening er som fagforeninger for øvrig ansett skattefri etter bestemmelsen i byskattelovens 21 k om selskaper og innretninger som ikke har erverv til formål. Dette har også Finansdepartementet uttalt i en skrivelse av 14. januar 1937, jfr. note 9 til Thomles komm. til byskattelovens 21 (utgave 10) side 128, 3. avsnitt. Spørsmålet om skattlegging av målekontorene ble tatt opp for en del år siden. Finansdepartementet uttalte i 1950 overfor Oslo ligningskontor at oppmålingskontorene var skattepliktige. Spørsmålet ble ikke aktuelt for Malersvennenes Forening før i 1957, da ligningsvesenet under klagebehandlingen foretok ny ligning av foreningen, og da medtok formue og inntekt vedrørende målekontoret for inntektsåret Senere er det gjort på

5 Page 5 of 6 samme måte. Det er opplyst at de innbetalte målegebyrer tidligere ble betraktet som forskuddsbetaling fra medlemmene og som disse hadde krav på å få tilbakebetalt. Innestående beløp ved årets slutt ble ført opp som foreningens gjeld. Avgjørelsen av det tilbakebetalingskrav som saken gjelder, avhenger av om saksøkeren må ansees skattefri for den virksomhet som foreningen driver gjennom sitt målekontor. Bestemmelsen i byskattelovens 21 k annet ledd, kom inn ved en lovendring i Foranledningen til at Finansdepartementet tok opp forslag om et tillegg til 21 k, var at Høyesterett i dom 10. april 1926 vedrørende Ålesund arbeiderforening med 4 mot 3 stemmer hadde avgjort at foreningen heller ikke kunne skattlegges for ervervsvirksomhet knyttet til fast eiendom. Departementet mente at det ikke var rimelig grunn til å frita slike selskaper og innretninger som omhandlet i punkt k for beskatning av formue og inntekt knyttet til ervervsmessig virksomhet. Departementets forslag gikk derfor ut på at slik virksomhet skulle unntas. Senere ble uttrykket «ervervsmessig virksomhet» erstattet med «økonomisk virksomhet» etter forslag fra ligningsutvalget, samtidig som loven fikk en mer omfattende formulering. Det vises herom til Innst. O. I og innst. O. XIV , jfr. Thomle 1 c, note 11 første ledd side 129 og de eksempler på økonomisk virksomhet som er nevnt i samme note side Meningen med formuleringen med bestemmelsen var at den ikke skulle gi tvil om betingelsene for skatteplikten og dens utstrekning. I det endelige lovforslag utgikk at virksomheten skulle ligge «utenfor selskapets eller innretningens egentlige formål», idet det heri kunne tenkes å ligge en reservasjon. Hensikten var således at loven skulle ha en videst mulig ramme. Dog hadde Stortingskomitéen uttrykkelig forutsatt at uttrykket «drive øk. virksomhet» ikke skulle ramme «enkeltstående mer tilfeldige foreteelser, såsom når en forening leilighetsvis holder basarer, oppvisninger eller lign. tilstelninger som bringer penger». Retten er kommet til det resultat at den målevirksomhet som foreningen driver - en virksomhet som er ganske omfattende - etter de foreliggende opplysninger slik som det er gjort nærmere rede for ovenfor, må antas å falle inn under begrepet økonomisk virksomhet i byskattelovens 21 k annet ledd. Målekontorets virksomhet fremtrer som en selvstendig virksomhet som har til formål å fastsette det vederlag som foreningens medlemmer i hvert enkelt tilfelle tilkommer for sin arbeidsprestasjon. Dette kan vanskelig ansees som en fagforeningsoppgave på Side 1366 linje med foreningens rent faglige virksomhet. At ordningen aksepteres av den annen part i tarifforholdet kan ikke frata det karakteren av at målekontoret representerer den ene part i det økonomiske oppgjør. Heller ikke kan det samfunnsmessige hensyn som er nevnt av saksøkte, at det er av den største betydning for arbeidslivet og arbeidsfreden at oppgjøret skjer på en korrekt måte innen rammen av gjeldende tariffbestemmelser, endre virksomhetens økonomiske karakter. På dette grunnlag har det bl.a. i Stortinget vært reist spørsmål om opprettelse av offentlige målekontorer uten at det har ført til noe resultat. Forholdet i nærværende sak kan etter rettens mening ikke sammenlignes med det syn som ble lagt til grunn i de 2 høyesterettsdommer om Det norske Veritas og Lloyd's Register of Shipping's Oslo-kontor, se Rt og Rt I begge saker fant Høyesterett at de 2 institusjoner ikke kunne sies å ha erverv til formål i relasjon til bestemmelsen i byskattelovens 21 k første ledd, dog slik at man her står overfor tvilsomme grensetilfelle (se Rt på side 1112 øverst). Det ble ved bedømmelsen lagt avgjørende vekt på institusjonens samfunnsmessige og almennyttige formål, som ble ansett dominerende i forhold til de spesielle næringsinteresser som de representerte. Dette måtte også etter Høyesteretts mening være avgjørende for at heller ikke bestemmelsen i lovens annet ledd kunne komme til anvendelse på de 2 institusjoners virksomhet. Det ble dog tatt en reservasjon for så vidt angikk spørsmålet om skatteplikt for enkelte særlige inntekter som kunne tenkes ikke å ha nødvendig sammenheng med realisasjonen av virksomhetens formål. Disse 2 institusjoner ble karakterisert som halvoffentlige som fremmet almennyttige interesser. Det er særlig de synspunkter som er anført i disse dommer som saksøkeren har lagt vekt på og mener må føre til skattefrihet for foreningen. Retten finner ikke at det i dette tilfelle er en slik sammenheng mellom inntekten av målevirksomheten og realiseringen av foreningens faglige formål, at skatteplikt etter byskattelovens 21 k annet ledd ikke foreligger.

6 Page 6 of 6 Saksøkte må derfor bli å frifinne. Retten har ikke ansett det nødvendig å gå nærmere inn på den måte målervirksomheten drives på. Med hensyn til målegebyrene kan det ikke bygges noe på om de for meget innbetalte beløp rettslig sett tilhørte arbeiderne inntil det forelå vedtak på årsmøtet om disponeringen av «Overskuddet» Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jens Fagereng, Hans Østgaard og Petter Meyer): Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til dens begrunnelse. Det avgjørende i saken er etter lagmannsrettens oppfatning om den inntekt som er blitt beskattet skyldes en virksomhet som direkte går ut på å oppfylle fagforeningens faglige og almennyttige formål, således at virksomheten faller inn under den alminnelige fagforeningsvirksomhet som er skattefri etter byskattelovens 21 k første ledd, eller om inntekten skyldes en virksomhet som må ansees for å være en økonomisk Side 1367 virksomhet, slik at den er gjenstand for beskatning etter bestemmelsen i 21 k annet ledd. Uttrykket økonomisk virksomhet i 21 k annet ledd, omfatter noe mer enn vanlig forretnings- og næringsvirksomhet. Det er ikke nødvendig at virksomheten skal ligge utenfor fagforeningens egentlige formål for at skatteplikt skal foreligge. Dette fremgår av lovens forarbeider og også av den forskjellige formulering i første og annet punktum i 21 k, 2. ledd. Retten tillegger det derfor ikke noen betydning at målekontoret administreres av foreningen og for så vidt er en del av dens virksomhet. Det kan ikke være avgjørende at virksomheten ikke tar sikte på å tjene penger, og heller ikke om virksomheten tjener fagforeningsformål. Det avgjørende må være hvordan selve den virksomhet som målekontoret driver skal bedømmes. Det er opplyst at i malerfaget utføres praktisk talt alt arbeid som akkordarbeid. Arbeidernes og arbeidsgivernes organisasjoner har en tariffestet rett til å foreta måling ved sine målekontorer. Bestemmelsen gir adgang til kontroll av at tariffavtalen overholdes, og dette kontrollerende arbeid må antas å ligge innenfor en fagforenings alminnelige oppgave. Etter bygningsindustriarbeiderforbundets vedtekter har forbundet også til formål å organisere en effektiv og rasjonell oppmåling. Det forhold at retten til måling er tariffestet og forbundets formålsbestemmelse om organisasjon av måling utelukker i seg selv ikke at en fagforenings målekontor kan drives som en økonomisk virksomhet, men viser at fagforeningens rett til måling også har sin betydning utover dette å få fastlagt hva den enkelte arbeider skal ha i akkordlønn. Slik målekontoret driver sin virksomhet synes allikevel dets primære oppgave å være å foreta måling på arbeidsstedet, for i det enkelte tilfelle å fastlegge hva der etter de tariffestede akkordsatser skal betales for en arbeidsprestasjon. Det skal foretas en objektiv riktig måling og beregning, og dette kunne oppnåes også ved måling av andre enn fagforeningens tillitsmenn. Målingen har ikke karakter av noen vanlig fagforeningsytelse. Målingen er et arbeid - en tjeneste - som utføres, og dette arbeid utføres mot betaling av arbeideren som har den direkte økonomiske interesse i å få fastlagt hva der skal betales til ham i akkordlønn. Lagmannsretten finner ikke at det målegebyr som betales kan sidestilles med vanlig fagforeningskontingent. Gebyret er et vederlag for arbeidet med målingen, og gebyret fastsettes slik at det står i forhold til omfanget av arbeidet i det enkelte tilfelle. Det er denne virksomhet som har gitt den inntekt som er beskattet, og lagmannsretten finner at den er en økonomisk virksomhet slik dette uttrykk i 21 k annet ledd, må forståes. Målekontoret har også andre oppgaver å løse som ikke har en slik direkte økonomisk karakter, men en samlet vurdering av kontorets virksomhet, må etter lagmannsrettens oppfatning lede til at det er den økonomiske virksomhet som er den vesentlige. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse i nærværende sak synes å ha noen likhet med det spørsmål som forelå til avgjørelse i dom i Rt