Rt <noscript>ncit: 2:01</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 7 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Skattesak. SAMMENDRAG: Enkelte aksjonærer (leieboere) i et gårdaksjeselskap ga selskapet foruten vanlig leieboerinnskudd rentefritt lån med sikkerhet i sideordnede 1. prioritets pantobligasjoner. Husleien ble for disse aksjonærer redusert med det beløp selskapet sparte i pantegjeldsrenter. Aksjonærene ble inntektsbeskattet for husleiereduksjonen, da den ble ansett som fordel vunnet ved kapital, jfr. landsskatteloven 42 første ledd. Det ble forgjeves gjort gjeldende at dette var i strid med landsskatteloven 51 femte ledd, 17 første ledd og 50 annet ledd. SAKSGANG: L.nr. 83/1967 PARTER: Nils-Konrad Selte (advokat Jon R. Gundersen - til prøve) mot Bærum kommune (høyesterettsadvokat Helge Haavind). FORFATTER: Ryssdal, Anker, Eckhoff, Bendiksby og justitiarius Terje Wold. Dommer Ryssdal: Høviksletta A/S bygde i fem boligblokker i Østre Bærum. To av blokkene har 24 treromsleiligheter, og tre har 12 fireromsleiligheter, til sammen 84 leiligheter. Hver leieboer har en aksje à kr ,- i gårdselskapet. Det er videre betalt leieboerinnskudd som gjennomsnittlig er kr ,- for treromsleilighetene og kr ,- for fireromsleilighetene. Innskuddene er rente- og avdragsfrie, og de er for hver blokk sikret ved en felles 2. prioritets leieboerobligasjon. Innskuddene dekker eiendommenes kostpris med fradrag av 1. prioritets pantelån som er ordnet på vanlig måte for de to blokker med treroms leiligheter. For de tre øvrige blokker ble derimot også 1. prioritetslånene ordnet av leieboerne, idet hver av de 12 leieboerne i vedkommende boligblokk gav selskapet et rentefritt lån på kr ,- med sikkerhet i 12 sideordnede 1. prioritets pantobligasjoner. I den anledning er det i prospekt av 24. februar 1962 fra gårdselskapet uttalt: «Leien for leilighetene vil da bli redusert i samme forhold som man sparer pantegjeldsrenter, idet denne post utgår i forholdet mellom Høviksletta A/S og leieren.» Leien for disse leiligheter dekker derfor bare vanlige driftstugifter, og den ble satt til kr. 60,- pr. måned. De 36 aksjonærer i gårdselskapet som har «selvfinansierte» fireroms leiligheter, er med virkning for inntektsåret 1964 inntektsbeskattet for differansen mellom vanlig husleie og den nevnte lave husleie, idet differansen er ansett som «fordel som er vunnet ved kapital», jfr. landsskattelovens 42 første ledd. Ligningen ble påklaget, men ligningsnemnda fastholdt den gjennomførte fordelsbeskatning. Den ene av de berørte leieboere, Nils-Konrad Selte, reiste ved stevning av 13. desember 1965 sak mot Bærum kommune med krav om at ligningen for inntektsåret 1964 skulle oppheves, og at Selte ved omligningen ikke skulle skattlegges for antatt fordel vunnet ved det rentefrie lån på kr ,- fra Selte til gårdselskapet. Det ble enighet om at dommen i saken skal tilegges virkning for alle 36 aksjonærer med «selvfinansierte» leiligheter, og videre om at størrelsen av den antatte fordel i tilfelle skal kunne tas opp senere. Side 898 Østre Bærum herredsrett avsa 16. november 1966 dom med denne domsslutning: «1. Den av Bærum kommune foretatte ligning av Nils-Konrad Selte for inntektsåret 1964 stadfestes. 2. Bærum kommune tilkjennes ikke saksomkostninger hos Nils-Konrad Selte.» Nils-Konrad Selte har påanket herredsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg bar 6. februar 1967 samtykket i anke direkte til Høyesterett og uten hensyn til ankegjenstandens verdi, Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens dom.

2 Page 2 of 7 Det er for Høyesterett lagt fram en rekke nye dokumenter, men saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Det er nå opplyst at Selte ble aksjonær i gårdselskapet i mai 1962, at han overtok sin leilighet 4. juni 1962, og at han dels av egne midler dels ved kortsiktig lån dekket leieboerinnskuddet som for hans vedkommende var kr ,-. I anledning av det rentefrie lån på kr ,- til gårdselskapet opptok Selte selv et lån på kr ,- i Spareskillingsbanken. For dette lån, som forrentes med 5 1/2 % årlig rente, utstedte Selte - med samtykke fra Høviksletta A/S - en pantobligasjon til banken med 1. prioritets panterett i vedkommende boligblokk sideordnet med 11 andre pantobligasjoner à kr ,-. Ifølge leiekontrakt datert 23. oktober 1962 mellom Høviksletta A/S og Selte skal andelsobligasjonen for leieboerinnskuddet kr ,- tjene som sikkerhet for de krav selskapet måtte få, og det heter videre i kontraktens 4: «Ved en misligholdelse som fører til opphør av leieforholdet, plikter leieren å stille aksjen og den tilhørende andelsobligasjon i transportert stand til disposisjon for selskapet ved styret, som er berettiget til å selge den med tilhørende leierett for gjeldende markedspris. Selskapet er i tilfelle ansvarlig for at 1. prioritetslånet, nevnt i annet ledd, innløses med fullt beløp.» Partene er enige om saksforholdet og om at Høviksletta A/S er et boligselskap som går inn under bestemmelsen om prosentligning i landsskattelovens 51 femte ledd. Tvisten gjelder det rettslige spørsmål om det likevel er adgang til å inntektsbeskatte Selte etter landsskattelovens 42 fordi han ved å gi gårdselskapet et rentefritt 1. prioritets pantelån har oppnådd vederlag eller fordel i form av lav husleie. Det er fra begge sider vist til forarbeidene til 51 femte ledd (Ot.prp. nr. 66/1938 og Innst. O. V/1939). Nils-Konrad Selte har i det vesentlige gjort gjeldende: Et boligselskaps formue og inntekt anses etter aksjonærbeskatningslovens 8 annet ledd skattlagt fullt ut ved skattlegging av selskapet. En aksjonær blir derfor ikke å skattlegge for verdien av aksjen eller mulig utbytte av denne. Bestemmelsen kan ikke gjelde lån fra aksjonær til selskapet, og fordel vunnet ved et slikt lån må i prinsippet være skattepliktig inntekt etter landsskattelovens 42 første ledd. Ved lovendring av 10. Side 899 februar 1939 ble det imidlertid i landsskattelovens 51 femte ledd tatt inn en særlig bestemmelse om det tilfelle at beboelseshus eies av aksjeselskap som helt eller hovedsaklig har til formål å skaffe aksjonærene bolig i huset. Nettoinntekten av huset skal i så fall ansettes til en bestemt prosent av husets verdi når minst 85 prosent av selskapets leieinntekt kommer fra aksjonærer. Inntekten blir derved uavhengig av innskuddenes og husleienes størrelse, og bestemmelsen i 51 femte ledd må anses uttømmende for så vidt angår beskatningen av husets leieverdi. Etter Seltes oppfatning har herredsretten tatt feil når den har funnet at hans rentefrie lån på kr ,- til boligselskapet står i en annen stilling enn det rentefrie leieboerinnskudd på kr ,-. Det kan ikke skatterettslig trekkes noe skille mellom de to obligasjonslån. Oppsplittingen av lånene er et rent praktisk spørsmål, og det ville ikke ha vært noe til hinder for at hele leiligheten var blitt finansiert ved en enkelt innskuddsobligasjon. Da bolighusets leieverdi i sin helhet beskattes gjennom prosentligningen av selskapet, vil den gjennomførte «fordels»-beskatning av aksjonærene lede til en dobbeltbeskatning som strider mot landsskattelovens 17 første ledd. Dette må gjelde selv om en aksjonærleieboer og et boligselskap er to forskjellige rettssubjekter. Forholdet ville ha vært annerledes om pantelånet hadde vært rentebærende. I så fall ville rentebeløpet komme til inntekt på aksjonærens hånd og til utgift på selskapets hånd, men slik som forholdet i dette tilfelle er ordnet, er det ikke hjemmel for å gi selskapet fradrag for den «fordel» aksjonærene er inntektsbeskattet for. Da bestemmelsen i landsskattelovens 51 femte ledd i sin tid ble gitt, tok man sikte på at aksjonærleieboerne skattemessig skulle likestilles med eiere av eneboliger. Ved den gjennomførte «fordels»-beskatning av aksjonærene har man etter Seltes oppfatning fraveket dette prinsipp, og han mener derfor at denne beskatning ikke er i samsvar med lovens formål. Den omstendighet at kombinasjonen av rentebærende og ikke rentebærende 1. prioritets pantelån bringer leieboerne i de «selvfinansierte» leiligheter i en fordelaktig skattemessig stilling, kan etter Seltes oppfatning ikke være avgjørende. Det omtvistede skattespørsmål må stå i samme

3 Page 3 of 7 stilling som om alle leiligheter hadde vært «selvfinansiert». Det er på det rene at lånene fra de 36 leieboere er rentefrie, og Selte har vist til bestemmelsen i landsskattelovens 50 annet ledd om at den skattepliktiges årsregnskap skal legges til grunn for så vidt det er gjort opp i samsvar med de grunnsetninger som gjelder for ordentlig forretningsførsel. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. Bærum kommunes ligning av Nils-Konrad Selte for inntektsåret 1964 oppheves. 2. Ved omligning blir Nils-Konrad Selte ikke å inntektsbeskatte for antatt fordel vunnet ved det rentefrie lån på kr ,- som han i egenskap av aksjonær har ydet A/S Høviksletta. Side Nils-Konrad Selte tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.» Bærum kommune har anført at Selte ved siden av å være aksjonær og leieboer også er ordinær långiver, og at det etter aksjonærbeskatningslovens 8 annet ledd bare er aksjeinnskuddet og mulig aksjeutbytte som ikke kan beskattes på Seltes hånd. En leieboerobligasjon skattlegges på leieboerens hånd ved formuesligningen, og for så vidt den er rentebærende, blir renteinntekten inntektsbeskattet. Når det - som i dette tilfelle - ikke betales renter av leieboerinnskuddet, blir husleien tilsvarende lavere enn den ville være blitt uten innskudd eller ved forrentning av innskuddet. Etter kommunens oppfatning skulle det i og for seg være adgang til å skattlegge differansen som en fordel vunnet ved formue, men når det gjelder et vanlig leieboerinnskudd, blir denne fordel ikke regnet med ved inntektsligningen av leieboeren. Det rentefrie 1. prioritets pantelån fra Selte til gårdselskapet står i en annen stilling enn en vanlig leieboerobligasjon. Det kan ikke være avgjørende at lånet er rentefritt. Etter kommunens oppfatning er dette for øvrig nærmest et formelt og bokholderimessig spørsmål, idet långiveren istedenfor vanlig rente krone for krone får tilsvarende fradrag i husleien. Den gjennomførte fordelsbeskatning er ikke i strid med landsskattelovens 51 femte ledd og heller ikke med bestemmelsen i landsskattelovens 17 første ledd. Det naturlige ville være at det ble beregnet vanlig rente av 1. prioritetslånet. I så fall ville rentebeløpet komme til inntekt hos långiveren og til utgift for gårdselskapet. Derved ville enhver dobbeltbeskatning unngås. Og gårdselskapet kan ikke ved formuleringen av leiekontraktene og ved sin bokføring avgjøre hvordan inntektsbeskatningen skal foretas. Ligningsmyndighetene har rett og plikt til å legge de reelle forhold til grunn. Bærum kommune, som for øvrig har henholdt seg til herredsrettens begrunnelse, har for Høyesterett nedlagt denne påstand: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for Høyesterett.» Jeg vurderer i det vesentlige saken på samme måte som herredsretten, og jeg er kommet til samme resultat. Det er naturlig å ta utgangspunkt i at en skattyter ikke får fradrag for utgifter til bolig, jfr. landsskattelovens 44 første ledd bokstav a), og at økonomisk utnytting av boligeiendom er skattbar inntekt også når den brukes til egen bolig, jfr. landsskattelovens 42 første og åttende ledd. Jeg går ikke inn på kommunens anførsel om at 42 første ledd i og for seg skulle gi adgang til å inntektsbeskatte den fordel i form av husleiereduksjon som leieboere oppnår ved å betale rentefrie leieboerinnskudd. Riksskattestyrets uttalelse av 22. april 1964 viser at det ikke er vanlig å foreta slik fordelsbeskatning, og aksjonærene i Høviksletta A/S er ikke inntektsbeskattet Side 901 i anledning av de leieboerinnskudd som samtlige aksjonærer har betalt. Tvisten gjelder bare den beskatning som er foretatt fordi Selte og 35 andre aksjonærer har oppnådd en særlig og betydelig nedsettelse av husleien. Det er klart at denne husleiereduksjon er en økonomisk fordel vunnet ved den kapital som 1. prioritetslånet representerer, og jeg er enig med kommunen, Riksskattestyret og herredsretten i at denne særlige fordel kan inntektsbeskattes etter

4 Page 4 of 7 landsskattelovens 42 første ledd. Det er nok så at avgrensningen mellom et slikt pantelån og en vanlig leieboerobligasjon etter omstendighetene kan bli skjønnsmessig. Men dette kan ikke være avgjørende. I det foreliggende tilfelle er for øvrig forskjellen klar både reelt og formelt. Det er bare 36 av 84 leieboere som har gitt 1. prioritets pantelån til gårdselskapet. Disse lån er meget store, særlig når de ses i sammenheng med kostprisen for leilighetene og med de leieboerinnskudd samtlige aksjonærer har betalt. Og 1. prioritetslånene leder til at de 36 aksjonærer får en helt uvanlig lav husleie. De står for så vidt i en særstilling i forhold til de øvrige aksjonærer. Videre er det både i prospektet, i leiekontrakten og i gårdselskapets regnskaper sondret mellom vanlige leieboerinnskudd som samtlige aksjonærer har betalt, og de 1. prioritets lån som 36 av aksjonærene har gitt. Etter min mening er det verken i landsskattelovens 51 femte ledd eller i forarbeidene til denne bestemmelse kommet til uttrykk at fordel i form av lav husleie vunnet ved kapital som vanlige 1. prioritetslån representerer, skal være unntatt fra inntektsbeskatning etter landsskattelovens 42 første ledd. Jeg er ikke enig med Selte i at reglene om beskatning ved bruk av eneboliger kan påberopes til støtte for den forståelse av landsskattelovens 51 femte ledd som han gjør gjeldende. Den gjennomførte fordelsbeskatning kommer etter min mening heller ikke i strid med landsskattelovens 17 første ledd eller 50 annet ledd. Den omstendighet at man valgte å gi vederlag for 1. prioritetslånene ved nedsettelse av leien i samme forhold som gårdselskapet sparer pantegjeldsrenter, kan ikke være til hinder for at långiverne inntektsbeskattes for den økonomiske fordel de oppnår. Etter dette er jeg kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes. Jeg er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, men etter utfallet av anken antar jeg at Selte må betale kommunen saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nils-Konrad Selte tre tusen fem hundre - kroner til Bærum kommune. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Side 902 Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Eckhoff, Bendiksby og justitiarius Terje Wold: Likeså. Av herredsrettens dom (hjelpedommer Ove Kreiner Nielsen): Saksøkeren har i retten fremholdt at grunnen til at 1. prioriteten forsåvidt angår de 36 4-roms leilighetene ble ordnet ved lån fra leieboerne i stedenfor ved vanlig 1. prioritetslån, var at selskapet ikke greide å skaffe kapitalen. Det var vanskelig for selskapet å få leid ut leilighetene slik forholdene lå an, og det var ikke av skattemessige grunner den gjennomførte ordning ble valgt. De skattemessige konsekvenser kom først frem etterpå. Med hjemmel i l.sktl. 42 første ledd tilla Bærum ligningsvesen for inntektsåret 1964 saksøkerens inntekt et beløp stort kr ,-, som «fordel vunnet ved kapital». Ligningsvesenets begrunnelse for påplussingen fremgår av følgende brev datert 9. desember 1963 fra ligningsvesenet til Skattedirektøren. «Forespørsel ang. forståelsen av inntektsbegrepet i landsskattel.s 42, 1, fordel vunnet ved kapital. Ved boligselskapet Høviksletta A/S har forretningsføreren, o.r.sakf. Tormod Lange, Rosenkrantzgt. 22, Oslo, etablert en ny gruppe leiligheter som benevnes «selvfinansierte leiligheter». Dette gjelder en gruppe på 36, 4 roms leiligheter, hvor leieboerne foruten å betale vanlig innskudd kr ,-, også må yte selskapet et rentefritt lån på kr ,-. For selskapet betyr denne ordning med «selvfinansierte» leiligheter, et rentefritt lån på i alt kr ,-. Vanlig husleie for disse 4

5 Page 5 of 7 roms leiligheter er kr. 300,- pr. måned. For de «selvfinansierte» leiligheter er husleien kr. 60,- pr. måned til dekning av administrasjon m.v. Bærum ligningskontor er av den oppfatning at innehaverne av «selvfinansierte» leiligheter må bli å inntektsbeskatte for differansen mellom vanlig husleie for disse leiligheter kr ,- og den lave husleie de svarer kr. 720,- pr. år. Kontorets begrunnelse er den at besparelse i husleie må bli å anse som «fordel vunnet ved kapital», jfr. landsskattel.s 42, 1. Slik fordelsbeskatning antas uten betydning for boligselskapets prosentligning. Også verdien av de «selvfinansierte» leiligheter må bli å medta i prosentgrunnlaget, idet det rentefrie lån kr ,- kompenserer prosentinntekten av disse leiligheter som der jo også svares husleie av - om enn lav » I brev av 2. januar og 22. april 1964 fra Riksskattestyret til Bærum ligningskontor uttales vedrørende dette spørsmål blandt annet henholdsvis: «Spørsmål om fordelsbeskatning av innehavere av «selvfinansierte leiligheter» i boligaksjeselskap. Deres brev av 9. desember 1963 med bilag. En forutsetter at boligselskapet Høviksletta A/S blir lignet etter reglene i landsktl. 51 femte ledd, jfr. Riksskattestyrets regler for ligning av boligselskap, inntatt i bind III av skattelovene, tredje utg. Side Den kapital som er nedlagt i eiendommen, blir da beskattet gjennom prosentligningen på selskapets hånd, og en antar at det ikke er adgang til å foreta noen fordelsbeskatning av leieboerne ved siden av denne prosentligning. Jfr. i denne forbindelse Finansdepartementets uttalelse i utv. VIII 399 (nytt utv. IV 458).» «Inntektsbeskatning ved fordel ved ekstraordinært lav husleie i forbindelse med rentefrie leieboerinnskudd. En viser til telefonsamtale med ligningssjefen om ovennevnte spørsmål. I brev av 3. mars d.å. har skattedirektøren bl.a. anført følgende om dette beskatningsspørsmål: «Etter bestemmelse i landsktl. 42 første ledd regnes som skattepliktig inntekt bl.a. enhver fordel vunnet ved kapital. Det må antas å være grunnlag for inntektsbeskatning etter denne bestemmelse når en leieboer ved å yte et rentefritt innskudd får stipulert en lavere husleie enn han ellers skulle ha hatt. Det som er anført i avsnittet ovenfor må gjelde både ved leieforhold i boligselskaper og i private bygg. Forholdet er imidlertid nå at ikke rentebærende innskudd fra leieboernes side er blitt et vanlig ledd i leieforhold i nye bygg. Ligningsmyndighetene har hittil som regel ikke foretatt noen fordelsbeskatning av leieboere for den husleiereduksjon som kan ansees for å være oppnådd ved ytelse av rentefrie innskudd. Skattedirektøren antar at denne praksis som hovedregel bør opprettholdes. Dette kan imidlertid ikke være til hinder for at fordelsbeskatning som nevnt gjennomføres i tilfelle hvor den husleie som er fastsatt ligger vesentlig lavere enn det som må sies å være vanlig og normalt. Ved vurderingen herav må det da sees hen til både husleiens og innskuddets størrelse. Det skjønnsspørsmål som kan oppstå i denne forbindelse er hvorvidt en skattyter har fordel ved rimelig husleie og hvor stor denne fordel er. Det er skattelovens forutsetning at ligningsnemnda må bruke skjønn i den utstrekning dette er nødvendig ved ansettelsen av bestemte inntektsposter, jfr. landskl. 83 nr. 1. Ligningsnemnda vil herunder, på et område som det foreliggende, kunne få veiledning i takster avholdt av de kommunale takstutvalg, jfr. landsktl. 80 nr. 3.» Det standpunkt som er inntatt i dette brev gir uttrykk for skattedirektørens syn og den uttalelse som tidligere er avgitt fra skattedirektørens kontor i brev av 2. januar d.å. tilbakekalles herved » Omhandlede skattespørsmål ble av saksøkerens prosessfullmektig h.r.advokat Per Brunsvig ved brev av 8. juni 1965 forelagt Det kgl. Finansdepartement til uttalelse. Ved svarbrev av 28. juli 1965 viste departementet til at Skattedirektøren hadde avgitt uttalelse om spørsmålet og at Bærum ligningskontor hadde meddelt at vedkommende leieboere ved ligningen for 1964 ville bli beskattet i samsvar hermed. Departementet fant under disse omstendigheter ikke å burde avgi uttalelse om spørsmålet.

6 Page 6 of 7 Partene ble under hovedforhandlingen enige om følgende: Side 904 Såfremt dommen skulle gå saksøkeren imot forbeholdt saksøkeren seg å ta opp spørsmålet om ansettelsen av den av ligningsmyndighetene beregnede fordel med virkning fra inntektsåret 1964, noe forøvrig klagen omfattet. Saksøkte var innforstått med dette Retten skal bemerke: Saken gjelder som det fremgår ikke spørsmålet om mulig beskatning i forbindelse med de rentefrie innskudd som alle 83 leieboerne i de 5 blokkene tilhørende A/S Høviksletta foretok mot 2. prioritets pant, innskudd på gjennomsnittlig kr ,- for 3-roms og kr ,- for 4-roms leilighetene. Disse innskudd, som forøvrig strekker seg fra 1. prioritet til full belåning av eiendommene, er etter rettens mening hva størrelsen og fremgangsmåten angår å anse som vanlige leieboerobligasjoner som nyttes i stor utstrekning. I nærværende sak er det spørsmål om mulig beskatning i forbindelse med det rentefrie innskudd på kr ,- som saksøkeren foretok mot 1. prioritet pant, et innskudd som hva størrelse og sikkerhet angår også ble ytet av de øvrige 35 aksjonær/leieboere som overtok 4-romsleiligheter i A/S Høviksletta. Saksøkeren har fremholdt at innskuddet på kr ,- fant sted som følge av A/S Høviksletta's vansker med å skaffe kapital, og ikke av skattemessige grunner. Retten finner å måtte godta denne saksøkerens påstand, et forhold som forøvrig ikke finnes å ha noen avgjørende betydning for resultatet i nærværende sak. Saksøkeren betaler kun en leie på kr. 60,- pr. måned (i 1964). Leien svarer kun til beregnede driftsutgifter for selskapet. Noen leie til dekning av pantelånsrenter er som følge av saksøkerens innskudd ikke beregnet. Saksøkte har, som det fremgår av ligningsvesenets brev av 9. desember 1963 til Skattedirektøren, beregnet vanlig husleie for saksøkerens 4-roms leilighet til kr ,- pr. år. Når det gjelder selve leieberegringen finner retten det unødvendig å komme inn på denne under henvisning til det partene er blitt enige om, og som er inntatt foran. Det beløp ligringsvesenet har påplusset saksøkerens inntekt for 1964, kr ,-, utgjør med et mindre avvik til fordel for saksøkeren (kr. 30,-) differansen mellom den beregrede normalhusleie og den leie saksøkeren faktisk betalte. Denne, den påplussede inntekt, svarer etter ligningsmyndighetenes oppfatning til den fordel saksøkeren har hatt av det rentefrie innskudd på kr ,-. Saksøkte har fremholdt at den besparelse saksøkeren har hatt i husleie som følge av innskuddet på kr må bli å anse som «fordel vunnet ved kapital» og må kunne skattelegges etter l.sktl. 42, 1. Saksøkte fremholder som grunnlag herfor at obligasjonsinnskuddet på kr ,- ikke kan sees som et vanlig obligasjonsinnskudd, men må ansees som et rent pantelån som må gi grunnlag for skattbar inntekt. Saksøkeren hevder derimot at l.sktl. 51 femte ledd kommer til anvendelse slik at beskatningen fullt ut blir å legge på boligselskapet som sådan som prosentligning, og noen skattelegging på innskyterens hånd for påstått fordel beregnet vunnet ved den innskutte kapital kan ikke komme på tale. Saksøkeren hevder at størrelsen på innskuddet og Side 905 størrelsen i forhold til andre leieboeres innskudd i selskapet forsåvidt ikke har noen betydning. Saksøkeren viser i den forbindelse spesielt til motivene for endringen av skattelovens 51 femte ledd i 1939 og viser til at formålet med endringen blandt annet var å stille slik leieboer som her omhandlet i samme stilling som innehaveren av enebolig, samtidig som formålet var å lette beskatningen og foreta en riktigere beskatning. Retten er enig med saksøkte i at det rentefrie obligasjonsinnskuddet på kr ,- her ikke dreier seg om et vanlig obligasjonsinnskudd på linje med slike som vanlig ytes av aksjonærer og

7 Page 7 of 7 leieboere. Retten bygger dette på innskuddets størrelse og det forhold at det kommer i tillegg til den obligasjon som ble ytet på 2. prioritet, at obligasjonen ytes som 1. prioritet og trer i stedet for vanlig 1. prioritets pantobligasjon i eiendommen, at saksøkeren ved å yte obligasjonslånet skaffer fullstendig selvfinansiering av leiligheten og at obligasjonslånet kun ytes av enkelte av leieboerne i selskapet. Grensen mellom et vanlig rentefritt obligasjonsinnskudd for hvilke ligningsmyndighetene, etter hva det fremgår av brevet av 22. april 1964 fra Riksskattestyret til Bærum ligningskontor, hittil som regel ikke har foretatt noen fordelsbeskatning av og slikt innskudd som nærværende på kr ,- er selvsagt flytende, men dette forhold kan ikke være avgjørende for at et lån som det her omhandlede ikke kan komme i en særstilling hvis vilkårene forøvrig er til stede. Man vil her ikke unnlate å peke på det som uttales i omhandlede brev av 22. april 1964, nemlig at det (etter Skattedirektørens mening) ikke kan være noe til hinder for at fordelsbeskatning gjennomføres i et tilfelle hvor den husleie som er fastsatt ligger vesentlig lavere enn det som må sies å være vanlig og normalt. Retten finner at den husleie som for saksøkerens vedkommende er fastsatt, ligger vesentlig lavere enn det som må sies å være vanlig og normalt, og at denne lave husleie skyldes omhandlede rentefrie obligasjonsinnskudd på kr ,-. Den finner videre at omhandlede innskudd som forholdene ligger an i relasjon til l.sktl. 42 første ledd må ansees som kapital og at det på saksøkerens inntekt for 1964 påplussede beløp kr ,- i henhold til samme lovbestemmelse må ansees som en fordel vunnet ved denne kapitalen. Retten er klar over de hensyn som tilsa og begrunnet lovendringen i 1939 forsåvidt angår den nye bestemmelse i l.sktl. 51 femte ledd som regulerer beskatning av boligselskap. Den finner imidlertid ikke at denne lovbestemmelse kan ansees uttømmende og kan ha gjennomslagskraft i forhold til samme lovs 42 første ledd i et tilfelle som nærværende. Retten er videre klar over at man her påplusser saksøkerens inntekt et beløp som ikke er en faktisk renteinntekt som følge av rentebetaling fra selskapets side, og at beløpet som følge derav ikke kan fratrekkes som gjeldsrenter på selskapets hånd i forbindelse med prosentligningen av dette, noe som formentlig kunne vært gjort hvis det hadde dreid seg om et lån med renteplikt, jfr. det som uttales i Ot.prp. nr. 66, side 26, spalte 1. At den nå av Bærum ligningskontor foretatte påplusning av saksøkerens inntekt ikke kompanseres i Side 906 gjeldsrentefradrag i selskapets inntekt, kan etter rettens mening ikke begrunne at den etter rettens mening riktige skatteligningsmåte blir nyttet. Det får da bli opp til saksøkeren og boligselskapet om det er noen mulighet for å endre låneordningen