Bjørn Andreas Bull-Hansen

Transkript

1

2 Bjørn Andreas Bull-Hansen ISAK

3 Tidligere utgitt: Syv historier fra Vestskogen, novellesamling, 1996 Dragens tårer, roman, 1997 Brans reise, roman, 1998 Han Som Søker, roman, 1999 Profetier memoarer om John Thiersen, roman, 2000 Cernunnos komme, roman, 2000 Der gudene dør, roman, 2001 Tazka Kora, roman, 2002 Lushons plater, roman, 2004 Anubis, roman, 2006 Evercity, roman, 2007 Den røde oksen, roman 2008 Jotnens hjemkomst, roman, 2010 Før de ni verdener styrter, roman, 2011 Ragnarok, roman, Nidhogg Forlag Type-it AS, Trondheim 2015 Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk) bull-hansen.com facebook.com/andreasbullhansen twitter.com/bullhansen

4 TÅKEN KOMMER DRIVENDE. Den legger seg i bukten og brer seg utover, fyller den opp. Så trekker den opp langs bekken, inn mellom ruinene og de sortbrente grunnmurene. Den legger seg over det som en gang var fruktbare jorder, men som nå er skog der rådyr og elg kan beite. Den driver forbi restene av dagligvarebutikken og de nedbrente husene, og opp hit til skolen. Da jeg var ung, mente folk at det var gjenferd i tåken. Noen ganger ønsker jeg å tro det selv. Jeg ønsker å kjenne nærværet til de som var her før. Jeg vil at de skal se meg. Men jeg vender alltid de tankene ryggen. Jeg kjemper imot. Gammel er jeg nå, brukken og skrøpelig. Det halte benet mitt er vondt, jeg sleper det etter meg. Om det ikke var for fisket nede i bukten, ville jeg omkommet for mange år siden. Jeg har ikke krefter til å jakte lenger. Jeg dyrker ingen grønnsaker, og åkrene Åkrene fikk gro igjen. Noen kvelder står jeg bare her og ser mørket legge seg. Jeg liker mørket nå. Det skremmer meg ikke lenger, slik det kunne de første årene etter at jeg ble alene. Ja, etter hvert som jeg er blitt eldre, liker jeg skumringen stadig bedre. Og grålysningen, som alltid var en tid da jeg kunne puste ut og riste av meg nattens mareritt, er blitt en stund full av bekymringer. Da må den giktbrudne kroppen stables på bena, hånden min må gripe stokken. Så må jeg ned til bryggen og fiske. I både regn og sol. Sommer som vinter. Jeg vender om og går opp mot skolebygningene. De ble bygget i én etasje, og står grå og grønnfalmede på en høyde i skogen. Fra skolegården kan man se ned til sjøen. Der oppe har jeg et ildsted hvor jeg kan steke fisk. Jeg har et bord der også, og en benk jeg kan sitte på. Denne skolen har vært mitt hjem i flere tiår nå. Men jeg holder ikke til i et av klasserommene, hvor jeg kunne vasket soten av vinduene og sittet og sett vinden leke i bjørketrærne utenfor. Det er i kjelleren jeg bor. Ned en trapp, inn gjennom en sluse med to ståldører. Det er et gammelt tilfluktsrom. Da jeg ble alene, trakk jeg opp hit i redsel. Jeg fryktet at

5 folka ville komme tilbake. Så jeg krøp ned gjennom luftekanalen og kom meg inn hit. Dørene fikk jeg åpnet fra innsiden. Her er ingen vinduer. Noen ganger føles det som et gravkammer her nede, og gjenferdene er nære. Men ingen levende kan nå meg her. Og når jeg tenner oljelampen og lar lyset bre seg, ser jeg veggene, alle veggene innover, dekket av bøker. Det er tusenvis av dem. Bøker om tider før denne. Bøker om fjerne verdensdeler. Bøker som hvisker om det som var. Jeg har også en køye her inne, et bord og en stol. Jeg har en peis med et rør som leder røyken ut i luftekanalen. Jeg har en knagg hvor vinterkoften min henger. Jeg har en bue, piler, et fiskespyd og taukveiler. Jeg har kanner med parafin og tønner med vann. Her henger tørrfisk fra snorer under taket. Her har jeg spann med tørkede bær og sopp. Om jeg skulle snø inne, eller om jeg blir for syk til å komme meg ut, vil jeg likevel kunne fortsette på arbeidet mitt. En flis med tørrfisk. En kopp med vann. Jeg setter meg ved bordet og griper blyanten. Jeg vender om det fullskrevne arket. Det var i våres jeg begynte. Jeg tegnet først bokstavene, og ved hver bokstav en gjenstand for bokstavens lyd. Siden hele ord, også disse ved siden av gjenstander jeg tror de vil kjenne igjen. For det er mitt håp at det fortsatt finnes mennesker, og at de en gang i fremtiden vil komme hit og undres. At de vil sette seg ned ved dette bordet og bla i disse arkene. At de vil lære og forstå. Kanskje de da ikke gjør de samme feilene som vi gjorde. Noen ganger kan jeg mest se dem for meg. Fryktsomme kommer de inn hit, med faklene sine lyser de rundt seg. Hvem stablet disse bøkene opp langs veggene, undres de. Kan hende vet de ikke engang hva bøker er. De stikker spydene sine i dem, river dem ned på gulvet og ser dem åpne seg. Og så forundres de av tegnene. Kan hende tror de det er guder fra den gamle tiden som har vært her. Gudene som bygde broene og høyblokkene, gudene som malte verden med rake linjer av asfalt og

6 betong. Eller så springer de bare herfra i frykt. I hele sommer har jeg skrevet om tiden som en gang var. Hvordan tingene virket. Hva ruinene forteller oss. Hvordan verden var den gangen, før den store pesten. I dag begynner jeg på historien om dette stedet og de som levde her. Det føles som en evighet siden. Jeg var så ung den gangen.

7 I ELISE

8 1 DET VAR KVELD da Isak omsider kom frem til Grebbestad. Han hadde seilt ut tidlig dagen før, overnattet på anker i en bukt nord for Strømstad og dratt videre i grålysningen. Selv om det knapt hadde blåst den dagen, hadde han ikke satt på motoren før utpå ettermiddagen. Han likte å seile. Da Isak hadde fortøyd, skrittet han inn på bryggen. Han var kledd i jeans og en blå seilerjakke med en oljeflekk på ermet. Fra båtene omkring lød det av stemmer og latter. Det var trekkspillmusikk her også, det kom fra den andre enden av gjestehavnen. Isak kjøpte en øl i bryggecaféen og satt en stund på en benk og så folk gå forbi. Det var mange mennesker her. Barn med iskrem, gamle par og leende, unge mennesker med solbrune ansikter. Isak voktet seg vel for å holde blikket for lenge på dem. Han hadde aldri vært flink med mennesker, og han var redd noen skulle føle at han stirret. Slik hadde det vært så lenge han kunne huske. I løpet av de siste årene var en slags voksenhet blitt kastet på ham, og han hadde brått fått linjer rundt øynene og i pannen. På et vis var han tilfreds med det. Det var noe med alderen som jevnet ut skavanker og særegenheter. Da Isak hadde tømt glasset, reiste han seg fra benken. Han ville bort til svabergene og bålet han hadde sett ute fra sjøen. Deretter ville han se jentene danse i de hvite sommerkjolene sine, for ennå var han ikke så gammel at det virket upassende. Bare for en kort stund ville han sitte blant de andre og late som han var en av dem. Så Isak gikk langsmed bryggekanten helt til den søndre delen av havnebassenget. Herfra fulgte han en sti som ledet ut på svabergene. Like ut i vannkanten var det lagt et plankegulv, stort nok til å gi plass til en maistang og et titalls par som svingte seg i en vals. Han satte seg på en

9 av benkene. Det var flere ledige plasser rundt dansegulvet. Han fikk knapt satt seg før to kvinner dumpet ned ved siden av ham. Isak forsøkte å ikke se den veien. De stakk de lyse hodene sine sammen, hvisket og lo. Han kunne høre at de var norske. Så gikk den ene av sted. Nå måtte Isak se hvem av de to som hadde gått, for selv om han levde alene og hadde innfunnet seg med at det var slik det måtte være med ham, var han ikke uten interesse for kvinner. Hastig kastet han et blikk til siden. Hun som satt igjen, var ikke så ung som han først hadde trodd. Hun hadde et magert ansikt, med svært lange øyenvipper og en overleppe som sto litt ut over underleppen. Håret var lyst, langt og sommerlig. Den hvite kjolen hang løst over skuldrene, også de ganske magre og senete. Det ene brystet hennes så ut til å være litt større enn det andre. Hun hadde et sjal omkring seg, det skled ned idet hun snudde seg og så etter venninnen. Isak så bort. «Hei,» sa hun, og Isak trodde først at det var en annen hun sa det til. Så gjentok hun det: «Hei?» Isak så på henne fra øyekroken. «Ja,» sa han først, som for å bekrefte, mest for seg selv, at det virkelig var ham hun snakket til. «Hei.» Hun smilte. Det var bare en trekning i munnvikene, men nok for ham. «Hei,» gjentok han. «Unnskyld, jeg Jeg bare Litt sliten, bare.» «Å,» sa hun. «Da skal jeg ikke forstyrre.» «Nei, ikke Jeg mente det ikke sånn. Jeg bare hørte deg ikke. Men Du venter på hun andre, hun venninnen din?» «Ja, men jeg tror hun traff noen kjente.» Hun kastet et blikk tilbake langs stien, og idet hun gjorde det, så Isak at hun hadde en svært smal overkropp, den var vever og ungpikeaktig. «Eller Kanskje hun gikk tilbake. Det er noen i båten.» «Dere kom med båt?» «Ja.» Hun smilte igjen. «Med båt, ja.»

10 «Jeg også.» Hun rakte frem hånden. Det var en svært kvinnelig hånd, med blanklakkerte negler. «Elise.» Hittil hadde Isak sittet med sin venstre side vendt bort fra henne, og han hadde bare skottet raskt på henne fra øyekroken. Nå ble han tvunget til å snu seg mot henne. Den unge kvinnen hadde vakre, blå øyne, som brått ble litt større idet hun så hele ansiktet hans. Isak ventet et par sekunder mens blikket hennes flakket, hun visste ikke helt hvordan hun skulle se på ham. Han skjelte kraftig på venstre øye, pupillen sto nesten ute i øyekroken. «Ja, hei,» sa hun igjen, og festet blikket på det høyre øyet hans. «Elise heter jeg.» «Isak.» Han tok henne i hånden, men varsomt, som om den var noe skjørt han ikke måtte knuse. «Isak?» Igjen det smilet. Han likte hvordan leppene formet seg, de svingte seg liksom oppover helt ute i munnvikene. «Som i boken?» spurte hun. «Bibelen, mener du?» «Markens grøde. Jeg tenkte på den.» Hun slapp hånden hans, og Isak var plutselig redd for at han hadde holdt håndtrykket for lenge. Det tok seg ikke ut. «Har du hørt det før? Du har helt sikkert hørt det tusen ganger før.» «Nei, egentlig ikke. Ikke tusen ganger, i hvert fall. Det er ikke så mange som leser bøker lenger.» «Men du gjør det?» «Ja,» sa Isak. «Når jeg har tid. Gjør du?» «Ja. Jeg studerer litteratur.» Hun snudde seg enda litt mer mot ham