Andreas Bull-Hansen Ragnarok. Roman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Andreas Bull-Hansen Ragnarok. Roman"

Sandra Ludvigsen
6 år siden
Visninger:

2 Andreas Bull-Hansen Ragnarok Roman

3 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN

4 Andreas Bull-Hansen: Syv historier fra Vestskogen, novellesamling 1996 Dragens tårer, roman 1997 Brans reise, roman 1998 Han Som Søker, roman 1999 Cernunnos komme, roman 2000 Profetier memoarer om John Thiersen, roman 2000 Der gudene dør, roman 2001 Tazka Kora, roman 2002 Lushons plater, roman 2004 Anubis, roman 2006 Evercity, roman 2007 Den røde oksen, roman 2008 Jotnens hjemkomst, roman 2010 Før de ni verdener styrter, roman 2011

5 Til Tir og Brage Til O., S., C. og I. VSSI

8 Kapittel 1 Samleren Det hadde regnet i syv dager. Vannet hadde samlet seg i gatene. Siden avløpene var tette, ble det alltid slik når det regnet. Vannet steg opp blant bilvrakene, mursteinshaugene og ruinene og forvandlet byen til en stinkende sump. Da holdt klanene seg oppe i tårnene sine. De fryktet vannet og mente at det brakte sykdom. Kanskje var det slik. Eller så var det bare overtro, et vagt minne fra tiden før verden brant. Mannen som kom vadende nedover byens hovedgate, brydde seg i hvert fall lite om dette. Han hadde vann til knærne, og på ryggen bar han en gammel sekk. I neven holdt han en bue. Han var kledd i en lang, fillete frakk, og både skjegget og det lange håret var grått. Ansiktet under den bredbremmete, skitne hatten var magert og hadde dype furer. Det ene øyet var en gang blitt revet ut. Det andre søkte ustanselig blant ruinene omkring, og stadig myste det opp mot de brukne skyskraperne. Han visste at klanene fulgte med. Ja, de sto der oppe bak de knuste vinduene og tenkte vel at de burde sende en pil i ham. Men piler var verdifulle, og hvis han døde her, ville han flyte med strømmen og ta med seg både pilspiss og fjær. Den enøyde bøyde seg under sekken og gikk videre. Skyene var i ferd med å bryte opp. Han måtte skynde seg å finne det han var her for. Byens hovedgate endte ved en bro. Regnvannet

9 fortsatte å renne tvers over broen, men i brystningen fantes dreneringshull som noe av vannet rant ut av. Den enøyde gikk ned en trapp ved siden av broen og kom ned til en brygge mot elven. Vannet sto ut av dreneringshullene som små fosser. Han kunne ikke funnet et bedre sted. Den enøyde ble stående på bryggekanten mens skydekket sprakk opp. Det sto en dis rundt de små fossene, og det var i denne disen han ville finne det han trengte. Det tok ikke lang tid. En søyle av solskinn trakk over elven, traff disen og tegnet en regnbue like foran ham. Den enøyde holdt frem hånden. De lange, magre fingrene hans skalv. Så forsvant regnbuen, og den enøyde knyttet neven og førte den til munnen. Han åpnet hånden og svelget. Hans ene øye ble stort og rundt. Han ramlet sammen og ble liggende. Da nattemørket hadde senket seg, hørte han de første hylene. Vannstanden hadde sunket, og jegerne var kommet ut i gatene. Et sted øst i byen klang det i blikk. Noen trommet i et bilpanser, kanskje for å hisse klansmennene til kamp. Den enøyde hadde brukt flere dager på å sirkle omkring denne byen. Han hadde klatret opp i de ytre tårnbygningene og stått på takene mens han iakttok jegerne gjennom den gamle kikkerten sin. En feide pågikk her. Det fantes ikke nok vilt til å fø to stammer, så de forsøkte begge å utrydde den andre. Kvinner trengte de også, kvinner utenfor sin egen blodslinje. Og den andre klanen ga ikke fra seg sine døtre frivillig. Så de kriget, slik menneskene alltid hadde gjort. Den enøyde hørte hylene og ropene gi gjenlyd i gatene, og

10 møysommelig klarte han å sette seg opp. I sekken hadde han noen stykker med rådyrkjøtt som han hadde røket ved et bål i skogen i nord. Nå tok han ut et av disse stykkene og begynte å tygge på det. Han tok også ut en ripete glassflaske som han hadde fylt vann på. For i den samme skogen hadde han funnet rent vann. Dyresporene ved elvebredden fortalte ham at det var friskt. Den enøyde tok av seg hatten. Det var egentlig en skyggelue, men han hadde tråklet en brem av dyrehud rundt, slik at den ga mer skygge. Han la hatten ved siden av seg, drakk noen små slurker og la flasken tilbake i sekken. Ennå hadde han ikke funnet noen verdige. Fra by til by hadde han gått. Ja, han hadde søkt i fjellene og skogene også, og i vikene langs havet. Men verken i landsbyene hvor menneskene kom ut og stirret på ham med sine innavlede, groteske fjes, eller her i byene hvor sulten rådet og vandrere som ham bare var enda et bytte, hadde han funnet noen. Menneskerasen hadde tapt seg. De fostret ikke lenger krigere. Men han hadde fortsatt et håp. Det måtte være en mening med at han hadde våknet opp i denne brente og forgiftede verdenen. Nå hørte han skrittene. Jegerne kom løpende nedover gaten. Fra utkikksplassene sine i tårnene hadde de fulgt med på ham. De visste at han var her nede. «Oua! Oua!» Et skjeggete fjes kom til syne oppe på broen. Jegeren holdt en fakkel, han lyste ned mot ham. Lyset flakket mot det runde fjeset og den halvåpne munnen. «Oua!» svarte det lenger oppe i gaten. Så plasket skrittene nedover, og den enøyde tenkte at de måtte være desperate av sult, siden de våget seg ut mens det ennå lå vann i gatene. De to mennene utvekslet noen ord og kom deretter ned

Like dokumenter

Bjørn Andreas Bull-Hansen NIDHOGG FORLAG

Bjørn Andreas Bull-Hansen NIDHOGG FORLAG Bjørn Andreas Bull-Hansen JOMSVIKING NIDHOGG FORLAG Tidligere utgitt: Syv historier fra Vestskogen, novellesamling, 1996 Dragens tårer, roman, 1997 Brans reise, roman, 1998 Han Som Søker, roman, 1999 Profetier