Å, så søøøøt du er, Ruben! Mamma presset en liten bursdagskrone ned på hodet mitt. Jeg var rød som en tomat.

Transkript

1

2

3 Å, så søøøøt du er, Ruben! Mamma presset en liten bursdagskrone ned på hodet mitt. Jeg var rød som en tomat. Det var synd at ingen fra klassen din kunne komme i bursdagen, men det gjør vel ikke noe! Alle bamsene dine er jo her! Mamma trippet energisk rundt bordet og småpratet med bamsene som satt ved siden av meg på hver sin stol. Alle hadde bursdagshatter. Her er Bamse Brumlebass! Og der er Bamse Blå! Bamse Gul og Nussepus og frøken Harepus og Klisselabb og Bamse Busemann. 3

4 Så flott at dere kunne komme! Skal vi synge bursdagssangen for søtnosen Ruben, dere? Kom igjen, alle sammen! Slutt! Slutt! Slutt! ropte jeg. Men ingen hørte på meg, i stedet klatret Bamse Busemann opp på bordet. Han tok sats og hoppet med begge beina rett opp i bursdagskaken så kakelys og krem traff meg i ansiktet med et klask. Jeg kjente hvordan øynene mine ble fylt av tårer og klissete kakekrem. De sang av full hals. Mamma og bamsene konkurrerte om hvem som kunne synge høyest og surest. Mamma vant. Jeg kjente hvordan kakekremen rant inn i ørene mens jeg skled nedover og nedover på stolen. Til slutt traff jeg gulvet med et digert DUNK! Jeg bråvåknet og så meg forvirret rundt. Pysjen 4 5

5 var gjennomvåt av svette, og jeg lå på gulvet i en haug av bamser. Dere er like stygge som i drømmen, tenkte jeg og sparket Bamse Klisselabb så hardt at han føk gjennom lufta og landet på hodet i søppelkassen. På veggen over søppelkassen hang det en kalender. Nederst på kalenderen, i høyre hjørne, hadde mamma sirklet inn en dato med rød tusj. Jippi, du liksom. Det var bare fem dager til. Men jeg hadde hatt grusomme mareritt om bursdagen min i flere måneder. Jeg kastet på meg klærne og subbet ut på kjøkkenet. Frokostbordet var et hvitt hav. Lillesøsteren min, Ragnhild, hadde som vanlig veltet et melkeglass. Nå lå hun og sprellet som en fisk oppå bordet og prøvde å slikke i seg melken som rant utover. Jeg rev med meg en brødskive og gikk. Husk invitasjonene! ropte mamma da jeg smalt igjen ytterdøra bak meg. 6 7

6 Jeg gikk fort i samme retning som jeg alltid gikk. Bestekompisen min, Kent, bodde i en grå blokk med skitne vinduer. I andre etasje, med soverom ut mot skoleveien. Dørklokka virket aldri, likevel trykket jeg alltid på den. Som om jeg tenkte at kanskje, kanskje den virket i dag. Om vinteren kastet jeg snøball på vinduet hans. Om sommeren kastet jeg andre ting. Han våknet alltid til slutt, særlig hvis jeg kastet noe hardt. Han var jo ikke død, heller, selv om det av og til virket sånn. Kent stakk verdens trøtteste hode ut av vinduet og myste ned mot meg. I hånda holdt han en brødskalk. Fader ass! Kaster du brødskalker på din beste venn? Ser jeg ut som en and? Noen minutter etterpå kom han snublende ut. Halvveis påkledd med håret feil vei, skolesekken åpen og brødskalken i munnen. Vi hørte skoleklokka ringe i det fjerne, og begynte å småløpe. Jeg først og Kent bak. Har du med invitasjonene? spurte Kent. Ja. Kan jeg få se? Skal du ikke dele dem ut? Timen begynner. Gjør det etterpå. 8 9

7 «Etterpå» kom fort. Da skoleklokka ringte ut var det som å skru på en magisk bråkebryter. Heia, Ruben! Heia, Ruben! Få se på invitasjonene, da! Kent sto i døråpningen og ventet. Her. Jeg trakk bunken opp av sekken. Kent myste seg sakte gjennom teksten. Alt våknet til liv, de bevisstløse dovendyrene forvandlet seg til en gal bøffelflokk med brennende raketter i rumpa. De flyktet i galopp over savannen. Stoler veltet. Bøker og pennal falt i gulvet så blyantspiss virvlet rundt i lufta. Jeg lå igjen som en flatklemt flyndre. Jeg så på ham. Hva synes du? Kent svarte ikke med en gang. Det er vel helt greit. Vi deler dem ut

8 Vi la lappene i hyllene til alle i klassen. Ved den innerste plassen i hjørnet stoppet jeg opp. Foran plassen sto Cecilie og to andre jenter. Hva er dette? sa Cecilie og snappet til seg en lapp. Æsj! Bursdag hos Ruben. Høres kjeeeedelig ut. Hun krøllet sammen lappen, slapp den ned på gulvet og sparket den bortover som en fotball. De andre jentene lo, og forsvant fnisende inn på do. Jeg liker deg, Ruben! sa han og lekedyttet meg. Jeg mener det seriøst. Tenk hvis ingen kommer? Kent så alvorlig på meg. Hm. Hvordan kan vi forsikre oss om at de gjør det, da? Jeg sukket. Hørte hvordan Cecilie og de andre lo bak dodøra. Plutselig lyste det ut av øynene til Kent, som om noen hadde tent et digert bål der inne i skallen. Jeg så på Kent. Kent så etter jentene. Kent, sa jeg. Tenk hvis det ikke kommer noen på bursdagen min. Tenk hvis jeg Tenk hvis ingen liker meg. Jeg har det, Ruben. Vi må gjøre deg populær! Kent tok tak i kinnene mine og ristet dem ivrig. Vi, du og jeg, må dra hjem til deg etter skolen og legge en plan. Vi skal gjøre deg populær, Ruben! POP, POP, POPULÆÆÆÆR! POP, 12 13

9 POP, POPULÆÆÆÆR! Kent sang og danset rundt i gangen mens han vrikket og ristet på rumpa. Jeg så meg redd rundt. Ok, ok, ok. Kent. KENT! Greit. Slutt! SLUTT! Jeg skjønner poenget. Vi legger en plan. Men hold opp med det der. Jeg blir i hvert fall ikke noe mer populær av at du danser rumpedansen. Vi gikk opp på rommet mitt. Kent slang igjen døra bak oss så veggene ristet og sjakkpokalene på hylla nesten falt ned. Vi går ikke ut av den døra før vi har en ferdig plan, Ruben! Kent låste døra, tok ut nøkkelen og puttet den i munnen. Jeg svelger nøkkelen så lenge. Der ligger den trygt til vi er klare. Jeg så irritert på ham. Så vi må vente her inne til du har bæsjet ut nøkkelen, Kent? Særlig! Hva om den blir sittende fast? Jeg så for meg hva som kunne skje. 15