Sverre Henmo. Det er bare kjærlighet

Transkript

1

2 Sverre Henmo Det er bare kjærlighet

3 Kapittel 1 Halvveis inne i hekken der veien svinger ved boden, ligger det en død skjære. Man må aldri ta på fuglefjær eller døde fugler. Da kan man få fuglelus og dø. I hvert fall bli utrolig syk. Skjæra må ha dødd mens jeg var på skolen. Kanskje mens jeg hadde fransk med Gulbrandsen i siste time. Hun har skolens dårligste ånde. På foreldremøtet var det noen som sa at det var fordi hun har en sykdom i magen, så det er ikke lov å snakke om det. Ingen ber om hjelp i timene hennes, for da kommer hun og stiller seg ved siden av pulten. Jeg låser meg inn og ser at skoene til Trym heldigvis ikke er der. Jeg kjapper meg å smøre et par skiver og tar dem med inn på rommet. Rekker akkurat å låse før han kommer hjem. Han roper «hallo», og jeg svarer halvhøyt. Hører skrittene hans på vei gjennom stua mot kjøkkenet, før de endrer retning. Kommer nærmere. Så røsker han i dørhåndtaket. «Jonathan? Er du der? Hvorfor har du låst?» «Hei, ja, jeg gjør lekser.» «Lås opp!» «Hvorfor det?» «Hallo, hvorfor låser du?» «Ikke for noe, jeg vet ikke. Jeg gjør bare lekser.» Plutselig smeller det så hardt i døra at jeg tror den skal gå i stykker. Jeg sitter helt stille på skrivebordsstolen. Tenker at hvis han faktisk klarer å slå seg inn gjennom døra, vil han se at jeg juger og ikke holder på med

4 leksene. Jeg skynder meg å ta fram noen skolebøker og legger dem ut på skrivebordet. Men så hører jeg at han går inn på rommet sitt i stedet. Slenger igjen døra etter seg. Det er bare en tynn vegg mellom rommene våre. Jeg hører alle bevegelsene hans. Skrittene fra døra bort til senga. Knirkingen når han legger seg ned og litt etter når han reiser seg og setter på musikk. Noe som gjør det vanskelig for meg å gjøre lekser, men som likevel er beroligende, for det betyr at han kommer til å bli på rommet sitt en stund. Heldigvis har han god musikksmak. Mamma kommer hjem et par timer senere. Jeg hører henne ikke før hun banker på hos Trym og ber ham dempe musikken. Så prøver hun å komme inn på rommet mitt, men stoppes av den låste døra. «Jonathan?» Jeg reiser meg fra senga og går og åpner. Hun ser ut som om hun trenger hjelp til noe. «Nå har jeg fått to store gutter», sier hun og gjør noen bevegelser med kinnene som kanskje er et smil. «Dere liker å låse dere inne.» Det er ikke et spørsmål, så jeg sier ingenting. Døra til Tryms rom er åpen. Han sitter på senga. Det ser ikke ut som om han husker at han forsøkte å slå inn døra til rommet mitt for en stund siden. «Har du hatt det fint i dag?» spør mamma, og jeg nikker. Trekker på skuldrene. Sier ingenting om at Trym prøvde å drepe meg i morges fordi jeg brente noen brødskiver i risteren.

5 Til middag er det gryterett med kjøttdeig og ris. Trym forteller om en i klassen som har startet en organisasjon for alle som har vært bortført av ufoer. Ingen er så morsom som Trym. Jeg ler så jeg får kjøttdeig ut av nesa. Trym sier at jeg er disgusting, og sparker meg i kneet under bordet, mens mamma ler og gir meg et tørk fra rullen over bordet. Akkurat da ringer det på. Vi har faste plasser rundt bordet. Mamma sitter på enden, og Trym og jeg sitter på hver vår side ved vinduet. Vanligvis ser jeg alle som kommer, men dette har jeg ikke fått med meg. «Det er i hvert fall ikke til meg», sier mamma og blir sittende. «Åpner du, Trym?» Det er helt unødvendig å si det, for han er allerede halvveis gjennom stua. Det slår meg at det er ganske sjelden noen ringer på. Det er høst, og når utgangsdøra blir åpnet, kommer det kald luft helt inn på kjøkkenet. Både mamma og jeg sitter stille mens vi forsøker å høre hvem det er, men det er ikke mulig å høre noe før Trym sier «vent litt». Han sier det helt rolig og høflig, så det er sikkert til mamma likevel. Han kommer tilbake til kjøkkenet. «Det er noen jenter som spør etter deg», sier han og setter seg. Han ser ikke på noen av oss, men det må være meg han snakker til. Jeg rødmer når mamma ser på meg. Later som om alt er helt vanlig, mens jeg skyver stolen fra bordet og reiser meg. Tørker meg rundt munnen med hånda. Kjenner at jeg får litt saus på den, slikker det av og gnir meg en gang til. Det eneste jeg klarer å tenke, er at det kan være Alina. Hun flyttet hit for to år siden, og

6 etter det har alle vært forelsket i henne. Hun er så pen at hun har vært med i en reklame for håndvesker. På bildet står hun med ryggen til og smiler over skulderen. Med langt, lyst hår og blått hårbånd. Som om bildet er tatt i gamle dager. I fjor kom hun og to andre jenter i klassen og spurte etter meg, men det var bursdagen til Trym, så jeg kunne ikke gå ut. Nå er de endelig her igjen, og denne gangen er det ingen som har bursdag. Jeg gnir meg rundt munnen en siste gang og putter hendene i bukselommene før jeg går til utgangsdøra med et hjerte som synes gjennom genseren. Utenfor på hellene står tre personer. Lyset rekker ikke helt fram til dem, så først gjenkjenner jeg bare Axel. Han står mellom to stykker som er mye større enn ham. Det er som om lyset bare når halvveis opp på dem. Hadde det ikke vært for at Axel smiler bredere enn jeg har sett ham gjøre noen gang før, ville jeg trodd han var tatt til fange. Så ser jeg hvem de andre er også. Det er Savannah og Liva. To bestevenninner vi havnet i klasse med da vi byttet skole. De er nest og tredje høyest i klassen, men han som er høyere enn dem, har en hjerneskade og må ta piller for ikke å bli fem meter høy, så det teller ikke helt. «Hei, Jonathan. Blir du med ut og finner på noe?» Axel ser ut som om han holder på verdens største hemmelighet og bare så vidt klarer å la være å rope den til meg og alle andre som vil høre på. Det gjør at han ser rarere ut enn han pleier, og han pleier å se rar ut. Han har stor mage og tynne bein. Når han sitter, ser han lav og tykk ut, men når han reiser seg, har han nesten normal høyde. Beina hans er utrolig lange i forhold til

7 resten av kroppen. Han flyttet hit sammen med mora og søstera for et par år siden, mens faren ble igjen i Belgia. Det er mye som er underlig med denne situasjonen. Hvorfor er Axel alene med to jenter? Og hvorfor har de ikke sendt melding før de kom? Og når Axel først er sammen med to jenter, er det helt merkelig at det er Savannah og Liva. Savannah er ganske tykk og har tynt hår i slappe krøller. Hun har nettopp fått regulering, og lager smattelyder når hun snakker. Det er som om hun alltid har litt for mye spytt i munnen. Liva er hakket mer normal, hun er på en måte bare stor og tung. Hun har langt, mørkt hår med pannelugg. Og litt kviser. Begge er nesten et hode høyere enn Axel. «Blir du med ut?» gjentar han. Savannah og Liva står bare og smiler. «Vi sitter og spiser», svarer jeg. Fra kjøkkenet roper Trym at det blir iskaldt, og at jeg skal lukke døra. Jeg trekker den litt inntil, men blir stående og henge i dørkarmen.

8 Kapittel 2 «Du må komme ut», gjentar Axel. Han har på seg en boblejakke som er litt for kort. Bak meg smeller plutselig døra mellom gangen og stua igjen. Jeg skvetter, og jentene ler helt på likt. Axel trekker seg noen meter bort fra døra og følger Trym med blikket gjennom vinduet. «Vent litt», sier jeg og ombestemmer meg. Jeg åpner døra igjen og roper inn på kjøkkenet at jeg går ut en tur. Så tråkker jeg ned i skoene og tar med meg jakka i hånda på veien. Kulda overrasker meg. Selv etter at jeg har tatt på meg jakka, fryser jeg. Det er blitt mørkt mens vi spiste. Når vi passerer postkassestativet, kommer jeg på at jeg har glemt mobilen hjemme. Det er helt fjernt å gå sammen med Axel og de to jentene. Vi kan se inn i alle leilighetene. Noen ser på tv, noen sitter foran pc-en, mens andre spiser middag. Det morsomste er å se inn til Gundersen, som alltid går i underbukse og forsøker å få hunden til å gjøre triks. Men mest spennende er det å se inn på storesøstera til Frank. Hun driver med yoga og har ofte på seg tights. I hvert fall av og til. Både Axel og jeg snur oss automatisk, men i dag er hun ikke der. «Hva skjer?» spør jeg når vi kommer opp på hovedveien. Det virker ikke som om noen har en plan for hvor vi skal, eller hva vi driver med. Men når jeg snur meg, ser jeg plutselig at Axel og

9 Savannah holder hverandre i hendene. Og selv om det kan være kulda som gjør det, innbiller jeg meg at Axel rødmer. Ingen sier noe, og det virker stadig mer idiotisk å gå gatelangs med Axel og to av de rareste jentene i klassen. Spesielt når ingen av dem sier noe. Så hvisker Axel noe til Savannah, og plutselig går Savannah og Liva ti meter foran Axel og meg. «Jeg har blitt sammen med Savannah», sier han. Stoltheten hans får ham til å se ut som han er fem år. Jeg har lyst til å si at hvem som helst sannsynligvis kunne blitt sammen med henne. Det underlige er at han faktisk vil være sammen med henne. «Gratulerer», sier jeg. «Så bra.» Jeg vet ikke helt hva jeg skal følge opp med. Liva og Savannah ser på oss over skulderen, men snur seg forover igjen når jeg møter blikkene deres. De ligner ikke noe på reklamebildet av Alina. Selv om jeg ikke hører det, kan jeg se på dem at de ler. To store, tunge kropper. Og jeg følger etter dem ti meter bak. Jeg angrer på at jeg ikke tok sjansen på å være hjemme med Trym i stedet. «Men det er litt avhengig av at du blir sammen med Liva», fortsetter han. Først hører jeg ikke helt hva han sier. Eller, jeg tror jeg har hørt feil. «Hva sa du?» «At det er avhengig av at du blir sammen med Liva.» Vinden blåser tvers igjennom jakka. En bil kommer mot oss og lyser opp jentene et kort øyeblikk før lyset treffer øynene mine og jeg må se bort. «Det er det dummeste jeg har hørt. Hvorfor er det avhengig av det? Dere kan vel gjøre hva dere vil?»

10 «Jeg vet det. Men Savannah sier at hun bare vil hvis du blir sammen med Liva. Vær så snill! Jeg har aldri vært sammen med en jente før. Du trenger ikke være sammen med henne lenge. Vi trenger ikke si det til noen engang. Du kan slå opp i morgen hvis du vil. Vær så, vær så, vær så snill å si ja.» Vi har vært bestevenner mer eller mindre sammenhengende siden han flyttet hit. Han er et halvt hode lavere enn meg og ganske irriterende på en del ting, men morsom å være sammen med. Han er alltid blid og finner alltid på ting å drive med. Og selv om han er dårlig i fotball, har han på en eller annen måte alltid flaks så det ser ut som om han er helt ok. Med de lange beina løper han raskest i klassen. Noe som ser merkelig ut med den store magen. «Nei.» Savannah og Liva snur seg mot oss igjen, og jeg er redd jeg har snakket så høyt at de har hørt det. For jeg klarer ikke å si nei til Liva hvis hun hører det. Hun har på seg støvler i stedet for sneakers. På en måte er det litt kult. «Kom igjen, da! Ikke ødelegg dette for meg. Du trenger bare å si ja akkurat nå. Så kan du gå hjem. Og så kan du slå opp i morgen. Please! Bare nå!» Axel vinker til Savannah som om alt går på skinner og det ikke er noe å bekymre seg for. Hun tar tak i overarmen til Liva med begge hender og sier hun noe som får Liva til å se på meg og smile. «Hvorfor gjorde du det?» spør jeg. Jeg har lyst til å slå ham. «Hva da?»