#1 / LØSSALG KR. 30,-

Transkript

1 sosialistisk fremtid #1 / LØSSALG KR. 30,- FINANSKRISE GLOBALISERING SVINDEL NEPAL RAKETTSKJOLD FRIGJØRING HISTORIE EIER- SKAP MOTSIGELSER MARX PRODUKSJON DANNELSE ARBEIDERBEVEGELSE GRAMSCI DAGGRY PYRAMIDESPILL KEYNES ØKOLOGI ALBA TJENESTEDIREKTIV PRESSEDEKNING SOSIALIS

2 Kapitalismen i krise 2008 ble det året da det internasjonale finansmarkedet kollapset. Det mest brutale kollaps i verdensøkonomien siden krakket i 1929, kanskje mer dyptgående og mer omfattende enn noen andre økonomiske kriser den kapitalistiske verden noen gang har erfart. Selv om Norge seiler i smult farvann med stort sett fulle oljetanker, vil 2009 bli et tungt år for en rekke arbeidsfolk og bedrifter. De mest pessimistiske spådommene sier at 500 bedrifter vil gå konkurs hver måned, og at arbeidsledigheten vil stige sterkt mistet jobben i 2008 på grunn av konkurser. I 2009 sier prognosene at vil gjøre det samme. For den internasjonale arbeiderklassen, som er alltid må betale kriseregningene, er det helt andre tall. Her regner ILO med at arbeidsledigheten vil stige med om lag 20 millioner. Professor i økonomi ved Ny York Universitet, Nouriel Roubini forutså krisen i USAs økonomi. På 1990-tallet studerte han tidligere kriser i Mexico, Thailand, Korea, Indonesia, Russland, Brasil og Argentina. Her så han et mønster i som han kjente igjen da USA passerte år Det var ikke til å ta feil av. Og han fikk rett. Men, som de fleste ikkemarxistiske økonomer, ser ikke Roubini krisen som et fundamentalt problem for den kapitalistiske økonomien. Dermed ligger ikke løsningen i en overskridelse av kapitalismen som system. For disse ligger løsningen innenfor systemet, der tiltak først og fremst er rettet mot opprettholdelse av systemet. Det var det som skjedde på slutten av De fleste sentralbanker pøste inn store ressurser for å unngå totalkollaps i økonomien. Økomat til massene 100 kroner måneden? Nepal og maoistene Rakettskjold Arbeiderbevegelsen Marx og Keynes Pyramidespillet Offentlig eierskap Gramsci Selv om Marx forsto krisen som et økonomisk fenomen innebygd i kapitalismen som system og alltid uttrykt som et misforhold mellom totaletterspørselen og totaltilbudet, påpekte han samtidig at det også var et juridisk aspekt som bare kan løse politisk. Så lenge den private eiendomsretten til produksjonsmidlene eksisterer, skapes det en motsigelse mellom samfunnsmessiggjøringen av produksjon og den private kapitalistiske tilegnelsen av verdiene som skapes av arbeidsfolk. Det er denne motsigelsen som må overskrides, og her er det først og fremst et spørsmål om politisk vilje. Det er et spørsmål om åpenhet og utvidelse demokratiet som også må nå inn i de lukkede styrerom. Uten at det skjer, vil alle tiltak bare være lappverksarbeid på et råttent system, som i stadig mindre grad klarer å forbedre livsbetingelsene for verdens befolkning. Red. Marx-Engels-ordbok Daggry Streiftog Debatt sosialistisk fremtid Utgis av Bevegelsen for sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S Redaktør: Marcos Amano Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter Sosialistisk fremtid, Boks 131, N-5804 Bergen sosialistiskfremtid@bevegelsen.no Redaksjon: Marcos Amano, Jan Selmer Methi og Aslak Storaker. Layout: Marcos Amano og Even Underlid Redaksjonen avsluttet: Opplag: 2000 Trykk: Designtrykkeriet ISSN Sosialistisk fremtid nr

3 GLIM T AV VERDE N Karl Marx gjør comeback Den økonomiske krisa gjør at stadig flere for fornyet interesse for den marxistiske kapitalismekritikken. Salget av Marx' hovedverk Kapitalen i Tyskland er tredobla fra 2007 til Forlaget var fullstendig utsolgt etter å ha solgt 1500 eksemplarer. På tyske universiteter deltar nå mer enn 2000 studenter i marxistiske studiesirkler. Også i Japan selges venstreorientert litteratur som aldri før, og Kapitalen skal til og med gis ut i tegneserieformat. Det meldes også at det japanske kommunistpartiet gjennomgår en sterk økning i antall medlemmer og deltakere på åpne møter. Obama vil ikkje avslutte okkupasjonen av Irak I valkampen skapte Obama-kampanjen eit inntrykk av at dei ville avslutte okkupasjonen av Irak og "trekke ut alle kampsoldatar innan 16 månadar". Men Obama har gjort det klart at det "må" stå igjen ein "rest-styrke", og sjøl om han har nekta å talfeste denne styrken verkar det klart at det er snakk om titusenvis av soldatar. Dei styrkane som faktisk blir trekte ut frå Irak skal overførast til krigen i Afghanistan. USAnsk opptrapping mot Pakistan USA utfører stadige bombeangrep på pakistansk territorium, trass i protestar frå pakistanske myndigheiter. Amerikanske National Public Radio rapporterte i september at Bush-administrasjonen hadde satt i gong den første av tre faser i ein plan for ei hardare linje mot mål i Pakistan. Barack Obama har lova ei stor militær opptrapping i Afghanistan og ei hardare linje mot Pakistan. Tyske agentar pågripne for terror Tre BND-agentar vart i november fengsla for å ha kasta bomber mot eit EU-kontor i "Vi har latt ideologi ta overhånd på flere hundre års kunnskap. Og det får ganske dramatiske konsekvenser, som vi ser nå. Ser man historisk på det, kan man se at slike kriser har kommet jevnlig gjennom hele kapitalismens historie. Men det ser ut til at man må gjenoppdage paraplyen hver gang det regner." Pristina, Kosovo. Dei vart idømt 30 dagar i varetekt, men blei frigjevne innan to veker, etter massivt press frå Tyskland. Både BND og det tyske militæret har skrive rapportar som kritiserar det sittande regimet i Kosovo for omfattande involvering i organisert kriminalitet. EU er i ferd med å ta over politimyndigheita i provinsen frå FN-styrte UNMIK. Krise i bilindustrien General Motors, verdens største bilprodusent, tapte 25 mrd. NOK i tredje kvartal i GM vil kutte ytterligere arbeidsplasser og kostnader, men opplyser at de likevel vil gå tom for penger i løpet av første halvår 2009 hvis ingen bedring skjer og de ikke får statsstøtte. Ford tapte 18 mrd. NOK i samme periode. Volvo Lastvagnars ordreinngang falt fra biler i 3. kvartal i 2007 til 143 i 3. kvartal i Lastebilprodusenten Scania registrerte et ordrefall på 60 % i tredje kvartal av Bolivia med ny grunnlov Den revolusjonære prosessen i Bolivia ventes å skyte fart etter at landet har vedtatt en ny, sosialistisk orientert grunnlov. Denne legger til rette for en flerkulturell republikk, i et land hvor den hvite elite i århundrer har sittet med makten. Den utvider mulighetene for urbefolkning og kvinners deltakelse Økonom Erik Reinert til Klassekampen i politikken, sidestiller alle religioner, og garanterer for "seksuelle rettigheter", uten at det siste er nærmere definert. Den forbyr også storgods på over hektar i jordbruket, og utenlandske militære baser, og etablerer som et prinsipp at grunnleggende tjenester som helse, utdanning, vann og tak over hodet skal være for alle. Over 60 % av velgerne stemte ja til det nye lovforslaget. Konkursras i Oslo i 2009 Statistikken viser ein nedgang i talet på konkursar i Oslo etter at finanskrisa slo til for fullt. Men det er ingen grunn til å juble, for årsaka er at kemneren har hatt store tekniske problem etter innføringa av eit nytt datasystem i sommar. Mange bedrifter har dermed fått drive lenger enn normalt med raude tal og gjeld på skattar og avgifter. Finansavisen anslår at etterslepet kan ligge på omlag 450 konkursbegjæringar. Oslo kemnerkontor vil ikkje kommentere talet, men stadfestar at ein må vente ein sterk auke i talet på konkursar i første kvartal Truar med å "utslette Iran" USAs påtroppande utanriksminister, Hillary Clinton, har i eit TV-intervju trua med å "utslette (obliterate) Iran" viss Iran truar Israel. Sosialistisk fremtid nr

4 Økomat til massene AV ASLAK STORAKER Økologisk mat er i skuddet som aldri før. Salget av økologisk mat har mangedobla seg de siste årene og regjeringa har som mål at 15 % av Norges matproduksjon skal være økologisk innen 2015 (ved utgangen av 2007 var 4,7 % av norsk landbruk drevet økologisk). Samtidig melder kritiske røster seg om hvorvidt økologisk matproduksjon er produktiv nok til å sørge for nok mat til verdens befolkning. Er økologisk mat bare et luksusprodukt for de rike og sjølopptatte? Prinsippene i økologisk matproduksjon Den mest grunnleggende forskjellen mellom konvensjonelt og økologisk landbruk er at økologiske bønder ikke bruker industrielt framstilt kunstgjødsel eller giftige sprøytemidler i matproduksjonen. I stedet for giftige plantevernmidler er vekstskifte veldig sentralt for å begrense skadedyr, ugras og sykdommer i økologisk planteproduksjon. Ved stadig å rotere hvilke vekster som vokser på åkeren hvert år hindrer en artsspesifikke skadedyr og sykdom i å være et vedvarende problem i dyrkinga. En velger gjerne å bruke vekstsorter som er tilpassa lokale klimatiske forhold. Bruk av fiberduk er vanlig for å dekke og beskytte grønnsakene i perioder der de er spesielt utsatt for enkelte skadedyr. Å legge til rette for rovinsekter og samplanting av forskjellige vekster kan også være nyttig i mange tilfeller. Luking og radrensing må til for å holde ugraset på et akseptabelt nivå. Bruken av belgvekster (særlig kløver) i eng og som grønngjødsel er essensielt i økologisk drift. Belgvekster har evnen til å utvinne nitrogen fra luft, og bidrar dermed til å tilføre jorda ny og viktig næring. I stedet for kunstgjødsel brukes husdyrgjødsel og kompostert matavfall, som er med å bygge humus, holder på fuktighet og stimulerer mikrolivet i jorda. Det kan også legges til her at Thomas Cottis fra Høgskolen i Hedmark har regna ut at dersom en kunne fanga opp urinen fra alle menneskene i Norge ville det vært nok til å fullgjødsle halve landets kornareal. Han slår videre fast at de tekniske, agronomiske og helsemessige sidene er godt nok belyst til å sette i gang med kildesortering av humanurin og å anvende denne som gjødsel. Foreløpig er det imidlertid forbudt å bruke menneskegjødsel til å dyrke mat i Norge, men på sikt kan det trolig være en viktig ressurs. I forhold til dyrehold legges det vekt på at dyrene skal få bevege seg fritt og få muligheten til å utfolde sine naturlige instinkter. Arealkravet per dyr er høyere i økologisk dyrehold. Storfe på bås skal luftes minst to ganger i uka. For drøvtyggerne skal halvparten av fôret være dyrka på egen gård, minst 60 % av dyras fôropptak skal være grovfôr og fôret skal være 100 % økologisk dyrka. For svin og fjørfe må minst 90 % av fôret være økologisk. Økologiske høner har større arealtilgang enn konvensjonelle og frittgående høner, og de er de eneste som har tilgang på utegård. Økologiske griser skal også ha tilgang til luftegård eller beite, og skal ha muligheten til å grave med trynet i jord, halm eller sagflis. Å grave med trynet er et av grisens primærinstinkter og svært viktig for å sikre dens naturlige adferd og trivsel. Dessuten skal de alltid ha tilgang til grovfôr så de slipper å bli tomme i magen. Det er store forskjeller i levekår i forhold til konvensjonelle svin som ofte står på trange betonggolv uten strø og har liten mulighet til fri utfoldelse. Det økologiske idégrunnlaget går i det hele tatt ut på å drive miljø- og dyrevennlig landbruk på naturens egne premisser. Sunn og naturlig mat Niels C. Geelmuyden hadde for ei tid siden Det økologiske idégrunnlaget går i det hele tatt ut på å drive miljø- og dyrevennlig landbruk på naturens egne premisser en kronikk i Aftenposten der han ga uttrykk for bekymring over at maten tilsynelatende har blitt tappa for næring de seinere årene. Mat og Helse fulgte seinere opp saken. Vitenskapelige undersøkelser tyder på at næringsinnholdet i en rekke utvalgte matvarer har sunket betraktelig etter overgangen til det moderne industrilandbruket. Utvalgte frukter og grønnsaker i dag inneholder betraktelig mye mindre av vitaminer, mineraler og sporstoffer som kalium, kalsium, magnesium, natrium, jern, kobber, vitamin B og vitamin C enn de gjorde for 50 år siden. En delforklaring kan være at kunstgjødsel hovedsaklig består av nitrogen, fosfor og kalsium, de viktigste makronæringsstoffene som plantene trenger for å vokse. Men de fleste matvekster er i stand til å ta opp i seg langt flere ulike mineraler fra jorda de er planta i, og dermed tappes jorda for mikronæringsstoffer. En annen delforklaring er at mange moderne plantesorter er avla fram utelukkende for å gi stor og rasktvoksende avling, muliggjort ved opptak av den lettløselige næringa fra kunstgjødsel. Rask vekst gir plantene mindre tid til å danne næringsstoffer og ta opp mineraler fra jorda. Resultater av forskning på hvete har vist at de sortene som gir høyest avlingsnivå inneholder minst næring. En tredje delforklaring er at sprøytemidlene gir plantene en så beskytta tilværelse at de ikke trenger å produsere antioksidanter for å beskytte seg mot solskader, infeksjoner og skadedyr. Men er moderne økoprodukter bedre? Her er det en del sprikende forskning, men et par resultater synes ganske klare. Studier ved universitetene i Newcastle og California tyder på at økologisk frukt og grønt inneholder ca 50 % mer antioksidanter enn tilsvarende konvensjonelle. Det er også 4 Sosialistisk fremtid nr

5 K O M M E N T A R I dag er det over 900 millioner mennesker som sulter og dør hver dag av sultrelaterte årsaker. Samtidig er det rundt 1 milliard overvektige i verden. Sultproblemene skyldes ikke for lav produksjon, men urettferdig fordeling. påvist at animalske økologiske produkter inneholder mer omega3-fettsyrer enn konvensjonelle. Antioksidanter er essensielle for å motvirke kreft, hjerte- og karsykdommer og en del aldersbestemte sykdommer. Tilførsel av omega-3-fettsyrer er viktig for å forebygge kreft, hjerte-karsykdommer og en del kroniske lidelser. Det er påvist at mennesker som har et økologisk kosthold har mindre sprøytemiddelrester i urinen enn de som hovedsaklig spiser konvensjonelt. Halvparten av de konvensjonelle matvarene inneholdt sprøytemiddelrester i Mattilsynets undersøkelse i En annen ting mange forbrukere setter pris på med økomat er at 90 % av tilsetningsstoffene som er tillatt i konvensjonelle er forbudt i økologiske produkter. Tilsetningsstoffene har forskjellige funksjoner, og noen av de er naturlige. Men mange av de kunstige tilsetningsstoffene er kjemisk framstilte produkter som har til oppgave å lure sansene dine til å tro at du spiser noe du egentlig ikke gjør. I sitronbrus er det uhyre sjelden at det finnes en dråpe sitron. Farge- og aromastoffer er designa for å lure instinktene dine til å tro at produktet er næringsrikt i naturen er gjerne sterke farger og lukter en indikasjon på at maten inneholder mye antioksidanter mens det i virkeligheten ikke inneholder næring. Smaksforsterkere som natriumglutamat (E621) forsterker smaksopplevelsen av det du spiser og gjør det dermed mulig for produsentene å bruke dårligere ingredienser. Mange føler at de opplever ubehag ved inntak av enkelte tilsetningsstoffer. Noen hevder også at de kan føre til allergier, hyperaktivitet og kreft. Det er først og fremst produsentene av tilsetningsstoffene som forsker på om de isolert sett har noen helsemessig effekt, og det finnes svært liten forskning på hvordan forskjellige tilsetningsstoffer virker i kombinasjon med hverandre. Et bærekraftig landbruk Det moderne industrilandbruket er ikke bærekraftig på verdensbasis. (Her må det bemerkes at det norske landbruket generelt er langt mindre industrialisert enn det som For å produsere ett tonn kunstgjødsel forbrukes det 30 tonn vann er tilfelle mange andre steder.) 3 millioner landarbeidere lider av alvorlig sprøytemiddelforgiftning, dør årlig. Sprøytemiddelrester forurenser elver og innsjøer. I Mexicogulfen finnes det enorme områder der fisk og skalldyr er blitt utrydda som følge av den store avrenninga fra kunstgjødsel. I følge agropub.no går det hvert år tapt 10 millioner hektar matjord på grunn av erosjon. For å produsere ett tonn kunstgjødsel forbrukes det 30 tonn med vann i prosessen. Det store energiforbruket i produksjonen er heller ikke bærekraftig verken i forhold til CO²-utslipp eller Jordas energireserver. Forskningsinstituttet for biologisk landbruk i Sveits har drevet et forsøk der de i 21 år ( ) har sammenligna forskjellige former for økologisk (biodynamisk og organisk-biologisk) og konvensjonelt landbruk. De forskjellige dyrkingsmetodene blei praktisert på samme jordsmonn under samme klima. Den konvensjonelle produksjonen blei gjennomført etter prinsippene for integrert produksjon og fikk like mye husdyrgjødsel som de økologiske. Noen av de mest interessante resultatene: - Forbruk av energi per arealenhet var bare 50-70% av det konvensjonelle (kunstgjødsel og sprøytemidler er energikrevende å framstille. Ca. 40 % av energiforbruket i konvensjonelt landbruk kommer fra kunstgjødselproduksjonen) - Det biodynamiske feltet var det eneste som førte til økning av moldinnholdet (matjordlaget). Dette skyldes trolig at den biodynamiske parsellen komposterte husdyrmøkka. - Den økologiske jorda var 30 % mer stabil mot erosjon enn den konvensjonelle - Den økologiske jorda inneholdt % flere meitemarker - Det økologiske avlingsnivået var i gjennomsnitt 21 % mindre enn det konvensjonelle. Potetavlinga blei mer enn halvert, mens hvete- og engproduksjonen blei redusert med rundt 10 % Avlingsreduksjonen er tilsynelatende den Avlingsreduksjonen er tilsynelatende den største utfordringa med økologisk landbruk største utfordringa med økologisk landbruk. Det kan også legges til at utegående svin og kylling er mer energikrevende enn de som holdes inne i bygninger. Men de fleste tegn tyder på at det vil være mulig å dyrke nok mat til alle på jorda med økologiske metoder. FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, kom for ei tid tilbake med en rapport som konkluderte med at en fullskala omlegging til økologisk landbruk kan produsere 132 % av dagens matproduksjon. De fastholdt også at produksjonen i de industrialiserte landene vil reduseres, men til gjengjeld vil produksjonen i mange u-land kunne økes ved hjelp av økologiske driftsteknikker. Bruken av eksterne innsatsmidler (kunstgjødsel og sprøytemidler) er kostnadskrevende og derfor dyrkes den konvensjonelle jorda i u-land som oftest ikke særlig intensivt. Universitetet i Michigan tok i 2007 for seg 293 studier som sammenligna produktiviteten i økologisk og konvensjonelt landbruk, og konkluderte med at det økologiske landbruket i i-land i gjennomsnitt produserer 92 % av tilsvarende konvensjonell produksjon, og at avlingene i u-land gjennomsnittlig er 80 % høyere på økologiske gårder enn på konvensjonelle. Som kjent har det i mange år vært overproduksjon av matvarer i EU og USA, så en viss avlingsreduksjon i disse landene trenger overhode ikke være problematisk. Professor Ivette Perfecto uttalte i forbindelse med rapporten at ho håpa at den ville "slå den endelige spikeren i kista for påstanden om at økologisk matproduksjon ikke kan brødfø verden." Ho mente også at avlinga i mange utviklingsland kunne dobles og tredobles fra dagens lavintensive konvensjonelle drift. Sultens årsaker... Også i dag produseres det nok mat i verden til at alle kunne ha spist seg mette. I år 2000 lå Verdens gjennomsnittlige kaloriinntak 22 % høyere enn FAOs minimumskrav. I dag er det over 900 millioner mennesker som sulter og dør hver dag av sultrelaterte årsaker. Samtidig er det rundt 1 milliard overvektige i verden. Sultproblemene skyldes ikke for lav produksjon, men urettferdig fordeling. I 2001 hadde India et reko- Sosialistisk fremtid nr

6 K O M M E N T A R En rapport fra Food First International fra 1999 konkluderer entydig med at produksjon per arealenhet er mye større på småbruk enn store gårder. rdoverskudd på 65 millioner tonn ris og hvete på lager. Halvparten råtna på lagrene, samtidig som 320 mill. fattige indere er kronisk sultne fordi de mangler kjøpekraft til å skaffe seg mat. 2/3 av verdens underernærte bor i land med et produksjonsoverskudd av mat i forhold til eget behov. Og flertallet av de som sulter, over 70 %, er småbrukere eller jordløse landarbeidere. IMF og Verdensbanken har i lengre tid pressa utviklingslandene til å kutte subsidiering av egen matproduksjon og oppfordra til å satse på å eksportere "cash crops" som kaffe, kakao, hamp og matolje i stedet for å sikre en sjølforsynt matproduksjon. Samtidig tvang WTO-avtalen de samme landene til å åpne opp sine markeder for subsidiert mat fra USA og EU, noe som førte til at mange fattige småbrukere ikke lenger kunne konkurrere med sin lokale matproduksjon. Når de internasjonale matprisene så stiger er det de fattige som får svi. Rekordlave matvarelagre har også ført til at multinasjonale selskaper har kunnet spekulere for å presse prisene opp. Den rike eksporteliten i utviklingslandene, godseierne og handelskapitalistene, tjener imidlertid mer på å eksportere cash crops til Vesten enn de ville ha gjort av å dyrke matvarer til egen befolkning. Dette er i høyeste grad et klassespørsmål. Bytteforholdet mellom råvarer og industriprodukter har i de siste tiårene konstant endra seg slik at råvarene har fått mindre verdi. Dette har gjort det hardt å livberge seg for verdens fattige råvareprodusenter. Dessverre er det ikke nødvendigvis slik at produsentene tjener på det nå som prisene øker. Mellomleddene, de multinasjonale konsernene som kontrollerer matvarehandelen, stikker som oftest av med størstedelen av profitten. Fattigbøndene sitter igjen med noen lusne promiller av utsalgsprisen. De multinasjonale konsernene får også stadig større makt over selve produksjonen. Bøndene betaler mer enn før for å kjøpe sprøytemidler, kunstgjødsel og frø. En veldig skummel utvikling foregår i forhold til patentering av frø og andre levende organismer. I USA er det ikke lenger slik at bare genmodifiserte organismer kan patenteres. Alt levende unntatt et menneske kan patenters dersom en klarer å knekke den genetiske koden og redegjøre for den. Store landareal blir brukt til dyrking av bomull for å finansiere overforbruket av klær i vesten Dette fører til at frøselskapene kan hindre bøndene i å avle videre på frøene deres og at de kan forsøke å kreve avgifter fra bønder som dyrker noe de har patentert. Monsanto har 75 fulltidsansatte advokater som arbeider med å saksøke bønder som har forbrutt seg mot deres patentrettigheter på såkorn. I EU pågår det nå en ankesak mot at firmaet Planet Bioscience fikk innvilga patent på brokkolli (!!!). Dersom de multinasjonale selskapene får fullstendig kontroll både på produksjons- og distribusjonslinja vil vi gå en farlig framtid i møte. Det økende kjøttforbruket i Kina og India, men i hovedsak det allerede store kjøttforbruket i Vesten bidrar til at maten kanaliseres bort fra de som trenger den mest. I Framtiden i Våre Henders rapport "Slik spiser de rike" fra 2004 kommer det fram at det trenges 6760 kcal korn for å produsere 880 kcal kylling, altså et energitap i prosessen på 87 %. Hele 37 % av verdens kornproduksjon går til dyrefôr. Biodrivstoff er også skyld i å flytte store deler av maisproduksjonen fra å være menneskemat til å lage drivstoff til de rikes biler. De store landarealene som blir brukt til dyrking av bomull for å finansiere overforbruket av klær i vesten kan neppe heller være særlig bærekraftig. I Norge kastes det også over tonn med mat i året, noe som etter mitt syn tyder på manglende respekt for matmangelproblematikken....og veien videre La Via Campesina er en internasjonal sammenslutning av nasjonale organisasjoner for små og mellomstore bønder, landarbeidere og urbefolkninger. Den blei danna i 1992 og har medlemsorganisasjoner fra 56 forskjellige land i Asia, Afrika, Europa og Amerika med til sammen over 200 millioner medlemmer. Via Campesina agiterer for matsuverenitetsprinsippet, det vil si at ethvert land og enhver union først og fremst har rett og plikt til å sikre produksjonen av mat til sin egen befolkning. Egen produksjon må beskyttes gjennom tollmurer og subsidier. I de landene der godseiere kontrollerer landjorda må det innføres landreformer så jorda overtas av de som arbeider med den. De krever mer politisk styring og markedsregulering av matvarehandelen og slår fast at mat ikke er en vare, men en menneskerett. Det vil være viktig å beskytte, opprettholde og videreutvikle landbruket også i Norge både for å sikre oss mot nedgangstider, for å ikke ta maten ut av munnen på de fattige og fordi en lokal matproduksjon er mest bærekraftig miljømessig sett. På samme måte som utviklingslandene må ha rett til å verne egen landbruksproduksjon må de også ha rett til å beskytte egen industriproduksjon med tollmurer så de ikke blir sittende fast i den nykolonialistiske råvarefella som leverandører av billige varer til Vesten og kjøper dyre bearbeida varer tilbake. U-landsgjelda må slettes, og den internasjonale matvarehandelen må styres planmessig for å hindre uheldige svingninger i verdensmarkedet som skaper usikkerhet både for forbrukere og produsenter. Råvareprisene må holdes på et så høyt nivå at det gir økonomisk overskudd til produsentene og stimulerer til produksjonsøkning, og de fattige i byene må få muligheten til å kjøpe prissubsidiert mat. De fattige bøndene må i større grad få kontroll over distribueringsprosessen og bøndene må få muligheten til lån på gunstige betingelser så de har får muligheten til å videreutvikle sin produksjon. Godseierne, de multinasjonale selskapene og de imperialistiske institusjonene må fratas sin makt over landbruket. En rapport fra Food First International fra 1999 konkluderer entydig med at produksjon per arealenhet er mye større på småbruk enn store gårder. Dette gjelder både i industrialiserte land og utviklingsland. De økologiske driftsteknikkene passer perfekt inn i dette bildet. Bruken av vekstskifte fører dessuten til at bøndene i u-land får i seg mer variert kost og at de blir mindre sårbare for prissvingninger på enkeltvarer. Utfordringene verden står overfor både i forhold til energiknapphet og klimaproblemer viser at et mer arbeidsintensivt, energieffektivt, kortreist og miljøvennlig landbruk må være den eneste veien å gå. Det bør i alle fall være klart at i spørsmålet om å bekjempe sult, fattigdom og klimaendringer er økologisk landbruk en del av løsninga, ikke en del av problemet. Artikkelforfatteren er utdanna agronom i økologisk landbruk. 6 Sosialistisk fremtid nr

7 100 kroner i måneden? AV EVEN SANDVIK UNDERLID «Kommunismen er i ferd med å forsvinne på Cuba», kunne nylig den borgerlige avisen Aftenposten slå fast (1). Bakgrunnen for denne påstanden er at landet har innført en lønnsreform som skal gi økt samsvar mellom arbeidsinnsats og utbetalt godtgjørelse. Aftenposten hevder videre at «gjennomsnittslønnen for en arbeider på Cuba -- for alle arbeidsgrupper -- er så lav som 100 kroner i måneden». Da kan vel ingen tvile på at det står ille til i landet, som i femti år har forsøkt en alternativ kurs? Dagsavisen er ikke vennligere i sin omtale av lønnsreformen. I følge avisen har alle cubanere, inntil nå, hatt lik lønnsinntekt. «Enten du var kirurg eller dataingeniør, kommunal gatefeier eller kelner på et søvnig landsens spisested, så har lønna vært den samme, i dag rundt 400 pesos (eller 20 amerikanske dollar) i måneden», hevdes det i artikkelen «Cuba slakter hellige kyr» (2). Denne informasjonen går godt i hop med vestlige stereotype forestillinger om sosialisme, men blir ikke mer korrekt av den grunn. Man forsøker seg siden på en «marxistisk» kritikk av endringene, ved å beskrive den nye lønnspolitikken på Cuba som et brudd med Karl Marx' kjente prinsipp «fra enhver etter evne, til enhver etter behov». Den som kjenner det cubanske samfunnet og kanskje attpåtil har en viss kjennskap til marxistisk ideologi vil se at både Aftenposten og Dagsavisen befinner seg på tynn is. En annerledes økonomi At mange cubanere har det vanskelig økonomisk finnes ingen grunn til å benekte. Fortsatt merkes senvirkningene av den dramatiske krisen som rammet landet etter Sovjetunionens fall, og som ble ytterligere forsterket av den påfølgende utvidelsen av USAs blokade til å omfatte tredjeland. Perioden med gater tomme for kjøretøyer, utbredt varemangel, daglige og langvarige strømbrudd, og massiv utvandring på primitive farkoster i retning av Florida, er forbi. Norsk pressedekning av en ny lønnsreform på Cuba forvirrer snarere enn å skape forståelse av situasjonen i det karibiske landet. Men lønningenes kjøpekraft er fortsatt vesentlig lavere enn i 1989 trass i en jevn økning i nominallønnen siden den gang. En studie viser at en ordinær lønning, med utgangspunkt i året 2006, fortsatt ikke er tilstrekkelig til å dekke alle grunnleggende materielle behov (3). En sammenlikning av størrelsen på lønningene på Cuba med de som finnes i andre land, blir likevel fort meningsløs. Man må ta i betraktning at den jevne cubaner verken betaler inntektsskatt eller har utgifter til bolig. Forsikringer, f.eks. livs- eller boligforsikring, har man heller ikke behov for. «La libreta», en rasjoneringsblokk som alle innbyggere kan benytte seg av, gir folk mulighet til å kjøpe en betydelig del av maten man trenger til symbolske priser. I en tid med økende matvarepriser på verdensmarkedet er dette tiltaket av stor betydning. Rasjoneringsblokken inkluderer noe brød, ris, bønner, kjøtt, kylling og fisk, kaffe, sukker, samt noe kokeolje og såpe. Melk og yogurt tilbys de aldersgrupper som trenger det mest. I motsetning til behovsprøvd sosialhjelp etter nordisk modell bidrar ikke slike universelle velferdstilbud til stigmatisering av sosiale grupper. På den annen side er det lite økonomisk forsvarlig å gi gratis mat til befolkningsgrupper som alt har mer enn nok. Det pågår derfor en debatt om «la libreta» skal avskaffes til fordel for økte lønninger. Offentlig transport og telekommunikasjon er i mange land kostbare tilbud som ikke alle har lik mulighet til å benytte. På Cuba er disse tilbudene sterkt subsidiert av staten. Omregnet til norske priser, koster en tur med en moderne lokalbuss i Havanna omtrent femten øre. Mens en fire timers busstur koster en turist omkring en hundrelapp, betaler en cubaner bare ti-tolv kroner, for et tilbud med komfort på linje med Lavprisekspressen i Norge. Samme to-prissystem finnes for fly og tog. En cubaner med fasttelefon kan prate lenge for femti pesos, eller ti kroner i måneden. Den jevne cubaner betaler verken inntektsskatt eller husleie Vidtrekkende subsidier Et annet viktig moment når man skal sammenlikne lønnsinntekter på Cuba med de i andre land i allefall utviklingsland - er at all utdanning er gratis. Skoleelever får utdelt nødvendig materiell som blyanter og bøker og alle har rett til to gratis måltider hver dag, som del av et grunnskoletilbud som i følge UNESCOs kriterier har høyest kvalitet i Latin-Amerika (4). Studenter ved høyere utdanning får et stipend - utilstrekkelig - men man blir ikke gjeldsslave ved fullførte studier. Den som studerer får også et enkelt botilbud ved lærestedet, dersom det er nødvendig, og kantinemat til symbolske priser. Når det gjelder det offentlige helsetilbudet på Cuba finner jeg det unødvendig å gå nærmere inn på det her; dette har alt fått mye positiv omtale i internasjonal presse, og nå i det siste også gjennom Michael Moores film «Sicko». Det er stor forskjell på land som lar fattige dø av lett kurerbare sykdommer, og et land hvor selv kjønnskifteoperasjoner dekkes av «folketrygden» (5). Cubansk kulturpolitikk har hatt og har fortsatt sine problematiske sider, noe som kom til uttrykk under den nasjonale kulturforeningen UNEACs kongress tidligere i år (6). Kulturpersonligheter kom der med sterkt kritiske innspill som ble overført på riksdekkende fjernsyn. Men i en tekst som i stor grad dreier seg om cubansk privatøkonomi er det i første rekke grunn til å dvele ved et positivt trekk ved cubansk kulturpolitikk; den er ikke profittorientert. En konsert med kjente artister i Cubas største konsertsal koster kanskje to til tre kroner. En kinobillett koster omtrent 30 øre. Vil man ha en iskrem eller en pose popkorn til forestillingen er prisen sjelden høyere. En ny paperbackutgave av «Hundre års ensomhet» av Gabriel García Márquez ligger på cirka fem kroner. Subsidiepolitikken strekker seg langt på Cuba, så langt som til seremonier som bryllup og begravelse. Samfunnsborgere Sosialistisk fremtid nr

8 K R O N I K K Det er all grunn til å tro at betydelige endringer vil finne sted i det cubanske samfu sted. Både mannen i gata, massemedia og regjeringen gir uttrykk for at det system gen til én enkelt valuta, men advarer mot å tro at en slik endring vil løse alle lande regjerings prioriterte mål er at den ordinære lønnsinntekt atter en gang skal gjenvi som gifter seg får tre netter ved et turisthotell etter eget valg, og et kuponghefte som gjør det mulig å kjøpe mat og drikke til redusert pris. Og ingen fattig cubaner blir gravlagt uten kiste på en ulovlig kirkegård sammen med andre fattige, ofre for kriminalitet og fostre noe som forekommer i andre land i Latin-Amerika... Luksusvarer og fordelingspolitikk Når alt dette er sagt finnes det selvsagt en grense for hva staten har råd til å subsidiere. Importvarer og cubanske «luksusvarer» selges bare i hard valuta («peso convertible»), mens lønninger som regel utbetales i lokal valuta («peso cubano»). Vekslingskursen er 24:1, noe som gjør at man fort må veksle inn en hel årsinntekt for å kunne kjøpe et nytt tv-apparat. Det skal bemerkes at staten den siste tiden har tilbydd en rekke hvitevarer og elektronikkprodukter til redusert pris og på avbetaling, som en del av et prosjekt for å erstatte gamle og strømslukende husholdningsartikler, også kjent som «energirevolusjonen». Men disse kjøpene er vanligvis knyttet til innlevering av brukt utstyr. Tidligere i år skapte det overskrifter verden over at Cuba la datamaskiner, dvd-spillere og en rekke andre produkter ut for salg i ordinære butikker. Men det er ikke slik at cubanerne var fremmed for disse varene tidligere, slik det kan fremstå i en del nyhetsoppslag. Dvd-spillere og datamaskiner har lenge vært vanlig blant mer velstående lag av den cubanske befolkningen. Disse produktene har blitt tatt med inn i landet både på lovlig og ulovlig vis, og omsettes, vises frem til pryd og har lenge blitt brukt både privat og i det offentlige rom. Dersom det eksisterte et «forbud mot datamaskiner i private hjem», slik Dagbladet nylig fremstilte det (7), ville dette være utenkelig. Når disse produktene ikke har blitt solgt i ordinære butikker i likhet med mikrobølgeovner, klimaanlegg, tv-apparater av en viss størrelse, elektriske mopeder og andre «luksusprodukter» som nå er å se i butikkvinduene - henger dette først og fremst sammen med energikrisen som i mange år preget landet. I tillegg er det slik at man i en planbasert økonomi med sosiale målsetninger gjerne prioriterer å bruke begrensede valutareserver på å dekke folks Tidligere i år skapte det overskrifter verden over at Cuba la datamaskiner, dvd-spillere og en rekke andre produkter ut for salg i ordinære butikker. basisbehov i en spesielt kritisk fase. Hva er viktigst ris og bønner, eller mobiltelefoner? Opphevelsen av et midlertidig forbud mot salg av mobiltelefoner til privatpersoner er en annen nyhetssak som har gått verden rundt de siste månedene. I følge Nettavisen var slikt utstyr en luksus som var «som kun var forunt noen få av de rike og mektige» (8). Men utbredelsen av mobiltelefoner har utvilsomt vært større enn det man får inntrykk av gjennom Nettavisen og andre norske avisers omtale av i forbindelse med opphevelsen av det såkalte mobilforbudet. I følge en talsperson for det cubanske telekommunikasjonsselskapet ETECSA, Máximo Lafuente Vázquez, var allerede mobiltelefoner i bruk i landet da man den 14. april la disse ut for direkte og uregulert salg til privatpersoner (9). Er de kanskje alle medlemmer av Sentralkomiteen? BBCs korrespondent på Cuba, Fernando Ravsberg, har bodd i landet i 17 år. I et intervju med den spanske nettavisen Publico.es påpeker han noe som ingen norsk avis har fått med seg, nemlig at salget av luksusprodukter i stor grad benyttes som et fordelingstiltak (10). Avgifter på luksusprodukter skal gjøre det mulig for staten å gi mer til de som i dag har lavest kjøpekraft. Ravsberg viser til at mobiltelefonene som har blitt lagt ut for salg koster «en formue». Til gjengjeld, påpeker han, deler regjeringen ut «mobiltelefoner med 400 minutter taletid til lite bemidlede personer for 25 cent av en dollar i måneden». Prosjektet Ravsberg nevner har eksistert en stund og omfatter først og fremst personer i utkantstrøk hvor det ikke finnes muligheter for fasttelefoni. Nå skal tilbudet imidlertid utvides til å gjelde eldre, handikappede, leger og andre grupper (11). Imidlertid har andre varer som importerte klær og mat ved de fleste gode restauranter, ofte uoppnåelige priser for personer som bare har en ordinær lønnsinntekt å leve for. Dette skaper forståelig nok misnøye i de deler av befolkningen som rammes. Heldigvis er ikke dette fremmede problemstillinger for cubansk p r e s s e. S t o r a v i s e n J u v e n t u d Rebelde publiserte for en stund siden en tre-delers reportasje hvor man beskriver situasjonen til ungdom som ikke kommer inn på populære utesteder fordi de ikke har tilgang på hard valuta (12), og det er langt fra den eneste reportasjen som har tatt for seg dette problemet. Bilde fra en av hovedgatene i kulturbydelen Vedado i Havanna. Foto: E. S. Underlid. Ulike inntekter Men la meg vende tilbake til påstanden om at alle cubanere tjener tjue dollar i måneden, som jeg har sett gjengitt et uttall ganger. Det er riktig at gjennomsnittslønningen på Cuba for øyeblikket er på 408 cubanske pesos, som ganske riktig blir omtrent tjue dollar om man velger å veksle pengene inn i hard valuta. Men det er ikke riktig som Dagsavisen hevder at alle cubanere tjener det samme, uavhengig av yrkesgruppe og ansenitet. En lege tjener gjerne 600 pesos, mens universitetsansatte kan ha 800 per måned. Jurister og revisorer kommer fort i nærheten av 1000-tallet. På den annen side finnes mange ufaglærte som bare pesos i måneden. En gjennomsnittlig pensjonist får omtrent det samme, etter at man nylig økte pensjonene med 20 %. Det skal legges til at det finnes tilskuddsordninger for personer i en vanskelig livssituasjon, f.eks. alenemødre. Man skal også være forsiktig med å begrense seg til å se på lønnsinntekt når man skriver om cubaneres inntektskilder. De fleste cubanere mottar også penger på andre måter, og i en del tilfeller er det snakk om virkelig store beløper. I følge nyhetsbyrået Associated Press har omlag seks av ti cubanere har jevnlig tilgang på «pesos 8 Sosialistisk fremtid nr

9 K R O N I K K nnet i årene som kommer, men lite tyder på at noe radikalt systemskifte vil finne et trenger betydelige justeringer. Cubanske myndigheter forbereder nå overgants økonomiske problemer, eller fjerne alle økonomiske skiller. Et av Raul Castros nne sin plass som husholdningenes hovedinntektsskilde. convertibles», hard valuta (13). Slike inntekter gjør hverdagen en hel del lettere, og kan skaffes på ulike vis: - Pengeoverføringer fra utlandet, de såkalte remesas. Overføringer fra USA har av Bushadministrasjonen blitt begrenset til cirka 100 dollar i måneden, men det finnes cubanere med velstående slektninger i Europa. - Selvstendig næringsvirksomhet, herunder utleie av husvære til turister og en lang rekke andre aktiviteter. Selv om man må betale avgifter til staten, blir det ofte penger av dette. - Arbeid hvor man får tips fra turister eller cubanere med hard valuta. Kelnere, hotellansatte, drosjesjåfører og andre tilhører denne gruppen. - Lønn utbetalt i hard valuta av utenlandske selskaper som opererer i landet. Slike inntekter underlegges nå progressiv beskatning. - Lønn for arbeid i utlandet. Cirka cubanere arbeider for øyeblikket som helsearbeidere, lærere, idrettsinstruktører o.a. i utlandet. - Månedlige «stimuli» som blir utbetalt til ansatte ved enkelte statlige bedrifter. Disse utbetalingene blir i noen tilfeller gitt alle, i noen tilfeller ut fra innsats, og er gjerne større enn selve lønnsinntekten. - Penger tjent gjennom den uformelle økonomien. Det kan være snakk om alt fra tolerert virksomhet som salg av kaffe fra stuevinduet eller malearbeid, til mer problematiske inntektskilder. Veien fremover Aftenposten og Dagsavisens påstand om at Cuba ved å åpne for noen flere materielle stimuli i arbeidslivet, er i ferd med å bryte med marxistisk ideologi, er ikke mindre problematisk enn omtalen av størrelsen på lønningene. Alt på 1960-tallet hadde man på Cuba en debatt om materielle kontra moralske incentiver i arbeidslivet, hvor blant andre kommunisten og økonomen Carlos Rafael Rodriguez deltok. Han tok til orde for et system med rom for betydelige materielle incentiver, i tråd med det marxistiske idealet for den første fasen etter bruddet med kapitalismen også kjent som sosialismen. I følge Marx skal enhver «få etter ytelse» i denne fasen (14), noe som i seg selv representerer et radikalt brudd med et kapitalistisk (eller før-kapitalistisk) samfunn, kjennetegnet av at en liten gruppe mennesker tjener seg rike uten å i nevneverdig grad bidra til den samfunnsmessige produksjon. Målet om at alle skal «yte etter evne og få etter behov» gjelder snarere den kommunistiske fasen, som man får tro ligger et stykke inn i fremtiden. I så måte kan man si at den nye politikken på Cuba innebærer en tilnærming til klassiske sosialistiske prinsipper, snarere enn et brudd med disse. Det er all grunn til å tro at betydelige endringer vil finne sted i det cubanske samfunnet i årene som kommer, men lite tyder på at noe radikalt En kinobillett på Cuba koster omtrent 30 norske øre, en bussbillett 15 øre. I følge forfatteren blir det meningsløst å sammenlikne lønninger på Cuba med de i de kapitalistiske land. Foto av E. S. Underlid - Cine Riviera i Havanna. systemskifte vil finne sted. Både mannen i gata, massemedia og regjeringen gir uttrykk for at det systemet trenger betydelige just e r i n g e r. Cubanske myndigheter forbereder nå overgangen til én enkelt valuta, men advarer mot å tro at en slik endring vil løse alle landets ø k o n o m i s k e problemer, eller fjerne alle ø k o n o m i s k e skiller. Et av Raul Castros regjerings prioriterte mål er at den ordinære lønnsinntekt atter en gang skal gjenvinne sin plass som husholdningenes hovedinntektsskilde. Vestlig presse synes å lide under misforståelsen at det cubanske samfunnet er som de «sosialistiske» samfunnene i Øst- Europa, en slags gryte med lokk på som når som helst kan renne over. Det må derfor være traumatisk for mange at Fidel Castros avgang ikke har ført til de opptøyer og de endringer som man i så mange år har varslet, men snarere bidratt til å akselerere en endringsprosess som han selv tok til orde for, i en nå berømt tale som ble holdt i Han tok ta til orde for «en revolusjon i revolusjonen», som blant annet skulle innebære en bredere offentlig debatt og kamp mot korrupsjon, ineffektivitet og klasseskiller (15). Kanskje er en av de viktigste forskjellene mellom Cuba og de «sosialistiske» samfunnene i Øst-Europa at det cubanske folk gis mulighet til å delta i beslutningsprosessene, selv om det saktens finnes tabuemner i det offentlige ordskiftet. Den pågående reformprosessen på Cuba er et resultat av den nasjonale debatten som ble satt i gang i fjor. Fem millioner cubanere deltok i denne debatten, og bidro til identifisere samfunnsproblemer, i følge BBCs Cuba-korrespondent. Problemet med de lave lønningene blir flittig diskutert i cubanske medier. Når vil det som foregår av demokratiske prosesser innenfor det cubanske samfunnet opphøre å være tabuer for aviser som Aftenposten og Dagsavisen? Kronikkforfatteren har master i Spansk og latinamerikastudier fra Universitetet i Bergen og har bodd på Cuba siden august Artikkelen har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Corriente del Golfo. Kilder: ipsnews.net/news.asp?idnews= granma.cubaweb.cu/2008/06/20/nacional/artic22.html 5. ipsnews.net/news.asp?idnews= ipsnews.net/news.asp?idnews= stro/raul/fidel Algunos-cubanos-podran-contratar-celulares-en-monedanacional-oficial.html Cuba-Dual-Currency.php 14.en.wikipedia.org/wiki/To_each_according_to_his_contri bution 15. cuba.cu/gobierno/discursos/2005/ing/f171105i.html Sosialistisk fremtid nr

10 Nepal og maoistene Hva skjer framover i landet? AV STIAN BRAGTVEDT Fjellandet Nepal har etter ti år med krig fått en folkevalgt koalisjonsregjering hvor de maoistiske opprørerne er det største partiet. Maoistene ble valgt på løfter om forandring og fred, og har som mål å avskaffe føydalismen i Nepal. Veien til makten har vært preget av geriljakrig, ideologisk kamp, utenlandsk innblanding og krav om ny grunnlov. Fortsatt står maoistene på USAs terrorliste, samtidig som de beskyldes for revisjonisme av indiske maoister. Hvor står maoistene i dagens Nepal, og hva vil skje framover? Er det grunn til optimisme for oss som hevder at en annen verden er mulig? Nepal ligger inneklemt mellom stormaktene India og Kina, er omtrent halvparten så stort som Norge og har i underkant av 30 millioner innbyggere. I nord domineres Nepal av Himalayafjellkjeden og Mount Everest, mens man i sør finner det frodige Teraiområdet. Mellom disse to områdene karakteriseres området av langstrakte åsrygger. Det er i åsområdet Nepals politiske sentrum, hovedstaden Katmandu, ligger. Jordbruk er den desidert største sektoren i økonomien, og over 80% av nepaliene jobber innen jordbruk. Nepal er det nest fattigste landet i Asia, og scorer generelt dårlig på alle indikatorer for utvikling. 24% av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, og kvinner har kortere forventet levealder enn menn. Historisk har Nepal vært fragmentert i en rekke mindre kongedømmer, før Prithvi Narayan Shah samlet kongedømmene til et Nepal er det nest fattigste landet i Asia rike som ble det moderne Nepal på tallet. Prithvi bygde opp den nye staten ved å lønne embetsfolkene under seg med jordeiendommer, og det vi kjenner som føydale strukturer fra middelalderens Europa ble viktig i fremveksten av den nepalske staten. Samtidig var nærhet til kongen og hoffet viktig for å komme seg opp og fram, noe som førte til en sterk sentralisering. Tendensene med sterk sentralisering og føydale strukturer preget av patron-klient forhold er viktige forklaringer for den som ønsker å forstå dagens maoistopprør i Nepal. Nettopp det at store grupper har vært ekskludert fra politisk og økonomisk innflytelse har gjort sitt til at folk har vært villige til å kjempe mot makthaverne med våpen i hånd. Nepal var et monarkistisk diktatur store deler av det 20. århundre. Nepal var en ettpartistat, hvor kongen og hans rådgivere satt med makten. Tendensene med sentralisering fortsatte, og nasjonen skulle bygges under mottoet et språk, en religion og et folkeslag. Henholdsvis språket nepali, hinduismen og parbatiya-folket, som har dominert den politiske utviklingen i Nepal. I tillegg ble statens legitimitet forankret i dens evne til å drive utvikling. Utviklingsprosjekter finansiert med utenlanske bistandspenger skulle rettferdiggjøre statens tilstedeværelse. Resultatene uteble imidlertid, og etterhvert økte misnøyen med kongens ettpartistyre. Etter massive protester ble kongen presset til å innføre flerpartidemokrati i Det nye Maoistenes krav hadde stor gjenklang blant vanlige folk parlamentet ble dominert av Kongresspartiet, det reformistiske kommunistpartiet Unified Marxist-Leninist (UML) og partier dannet av kongens tidligere rådgivere. Lokale jordeiere og stormenn gikk etter 1990 inn i Kongresspartiet i stort antall, mens UML fikk oppslutning blant både rurale og urbane intellektuelle. Væpnet kamp I 1996 startet en liten gruppe maoister væpnet kamp mot staten. Før opprøret startet distribuerte de en pamflett med 40 krav de krevde innfridd om opprøret skulle unngås. Jordreform, en ny grunnlov, velferdsordninger og slutt på diskriminering av kvinner, etniske minoriteter og kasteløse var blant de viktigste kravene. De fem første årene opprøret varte vokste det raskt, og spredde seg snart til alle deler av Nepal. Forklaringen på suksessen er to-delt. For det første hadde maoistenes krav stor gjenklang blant vanlige folk. Løfter om jord ble godt mottatt blant det store flertallet av befolkningen som er fattigbønder, samtidig som undertrykte grupper så at maoistene støttet kravene deres. Maoistene greide å få gjennomført prosjekter i områdene de var sterke, og opprettet folkedomstoler og nye landsbyråd som ikke var dominert av de store jordeierne. I tillegg var angrep mot utlånere, føydalherrer og korrupte embetsmenn populære. På den andre siden hadde staten ikke noe effektivt mottiltak mot maoistopprøret. Kongen hadde makten over hæren, men nektet å sette den inn i krigen fordi han "ikke ville bruke den mot sitt eget 10 Sosialistisk fremtid nr

11 A K T U E L T Regionale stormakter som India og Kina lite interessert i et progressivt Nepal som kan fungere som inspirasjon for andre folk". En mer sannsynlig forklaring er at kongen så opprøret som en mulighet til å diskreditere demokratiet og berede grunnen for et comeback for monarkiet. Dette førte til at kampen fra ble utkjempet mellom en motivert og godt organisert geriljahær og en dårlig utrustet og ineffektiv politistyrke. I 2001 ble kongefamilien i Nepal angivelig massakrert av kronprinsen etter en krangel med dronningen om hans valg av kjæreste. Den nye kongen, Gyanendra, lovte en hardere linje mot maoistene og satte hæren inn i krigen. Samtidig startet en prosess hvor kongemakten gradvis undergravde makten til parlamentet. Denne utviklingen toppet seg da Gyanendra sparket politikerne i 2005 og tok all makt i sine egne hender. Dette gjorde at maoistene og de andre politiske partiene dannet en allianse mot Gyanendra. Maoistene forpliktet seg til å bevare det parlamentariske systemet og flerpartivalg, mens de andre partiene forpliktet seg til å erklære Nepal en republikk og utskrive valg til grunnlovsforsamling. Valget i 2008 klare å forandre maktstrukturene som sitter dypt forankret i det nepalske samfunnet, og bringe reell forandring til Nepal, i tråd med folks forventninger. Utfordinger i kø Sikkert er det i alle fall at utfordringene står i kø. Sterke krefter i Nepal står mot økonomisk og politisk forandring. Ledende krefter i hæren setter seg kraftig mot å slås sammen maoistenes geriljahær i tråd med fredsavtalen. De store jordeierne hjulpet av politiske allierte i MJF og Kongresspartiet krever at staten må beskytte den private eiendommen deres mot okkupasjon av andre linjen som ledende kadre fra Rolpaområdet står for, er at revolusjonen må utvides og folket mobiliseres for å kunne fravriste føydalklassen kontrollen over hæren og de store jordeiendommene. I september kom denne politiske uenigheten til uttrykk da maoistenes minsiter for jordreform, Matrika Yadav, trakk seg fra vervet etter å ha fått kritikk for å ha ledet an i okkupasjon av jord i landsbyen Siraha. Statsminister Prachanda irettesatte Yadav for å ha brutt loven og de "demokratiske" spillreglene og forlangte selvkritikk. Minister Yadav hevdet å ha handlet etter sin overbevisning, og valgte å trekke seg fra ministerposten heller enn å ta selvkritikk for å ha Det var denne avtalen som gjorde protestene i april 2006 mulige, og som førte til at Gyanendra måtte trekke seg. De parlamentariske partiene og maoister hadde felles interesser, og en felles fiende i kong Gyanendra som planla et Nepal uten hverken maoister eller de gamle partiene. Etter mye tautrekking i parlamentet ble partier og maoister omsider enige om å avholde valg til en grunnlovsgivende forsamling i april Valget ble til de flestes overraskelse en brakseier for maoistene, som fikk en tredjedel av stemmene i valget som ble karakterisert som fritt av internasjonale valgobservatører. Forklaringen på maoistenes suksess er først og fremst støtten de har fra folk på landbygda i Nepal, som stort sett har vært neglisjert av de øvrige partiene og maktgrupperingene. Maoistene har møysommelig bygd opp organisasjonen sin etter fredsavtalen i mai 2006, slik at de kunne kjøre en effektiv valgkampanje i april I tillegg har vanlige folk mistet mye av tiltroen til de andre partiene på grunn av manglende forbedringer for folk flest. Situasjonen i dag er at maoistene leder Nepals regjering som også består av MJF og UML. MJF er et regionalt parti som er stort i Terai-området sør i Nepal. Kongresspartiet er det største opposisjonspartiet. I løpet av de to neste årene skal det skrives en ny grunnlov for Nepal, og fredsprosessen skal fullbyrdes. Spørsmålet mange stiller seg er hvorvidt maoistene kan Jordbruk er den største sektoren i økonomien - 80% av nepaliene jobber innen jordbruket jordløse og bostedsløse. Blant maoistenes nærmeste allierte i parlamentet, UML, er mange mot å nærme seg maoistene og vil heller kompromisse med Kongresspartiet. I tillegg er regionale stormakter som India og Kina lite interessert i et progressivt Nepal som kan fungere som inspirasjon for andre. Den største utfordringen er allikevel å innfri folks forventninger i Nepal. Kan Nepal forandres i progressiv retning gjennom de parlamentariske strukturene, eller må man mobilisere for å drive revolusjonen videre i retning mot en demokratisk folkerepublikk? Hva vil i så fall en slik republikk fremstå i praksis? Dette er spørsmålene det er mest debatt om blant maoistene i Nepal. Arkitekten bak linjen som førte til alliansen med de parlamentariske partiene mot kongen, Baburam Bhattarai, hevder at samfunnet i første omgang må forandres innenfor de parlamentariske rammene for ikke å provosere reaksjonære krefter for mye. Den oppfordret til jordokkupasjon. Hvordan maoistene løser denne indre motsetningen vil bli avgjørende for hvilken retning Nepal beveger seg i. For å kunne forandre Nepal er de avhengige av massiv støtte blant fattigbøndene på landsbygda. Dermed blir det en vanskelig balansegang mellom å forholde seg til de parlamentariske spillereglene, og skape reelle forbedringer i livene til vanlige folk. Sikkert er det at maoistenes udogmatiske håndtering av utfordringer som tidligere så uløselige ut, har brakt dem dit de er i dag. Om Nepal ender opp som et vellykket eksperiment i omfordeling og folkemakt, eller om maoistene korrumperer til nok et parti for eliten i Nepal, vet vi trolig mer om etter den nye grunnloven er på plass. Sosialistisk fremtid nr

12 A K T U E L L T Bruce Gagnon : Rakettskjold er heilt misvisande Rakettskjold handlar ikkje om forsvar, men om å kunne gå til åtak på andre utan at ein sjølv vert ramma, seier Bruce Gagnon. Rakettskjold, med vekt på ordet skjold, er heilt misvisande. Eit skjold gjev ei førestilling om at vi talar om noko defensivt, noko som handlar om å forsvare seg mot åtak. Men slik er det ikkje. USA sitt rakettskjold er kjerna i landet sin aggressive militærdoktrine, som omfattar planer om å bruke atomvåpen mot fiendar - og under visse omstende slå til med atomåtak utan at fienden har avfyrt så mykje som eitt einaste skot. Det er det ulovlege redslescenariet som vert kalt "first strike". Meininga er rett og slett å slå motstandaren ut med eit overraskingsåtak. Det er likevel lite truleg at dette vil øydeleggje alle (atom)våpna til fienden, og difor skal rakettskjoldet verne USA og allierte mot fienden si gjengjelding. Rakettskjold handlar om å kunne gå til åtak på andre utan at ein sjølv vert ramma. Orda kjem frå Bruce Gagnon, og han er sint på regjeringa i heimlandet sitt. Sjølv er han nemleg fødd og oppvaksen i i USA. I dag lever han i Maine på USA sin austkyst. Men Bruce Gagnon er på farten mykje av tida. Han reiser kring om i verda for å fortelje om og agitere mot USA sin stjernekrig og militariseringa av verdsrommet. Media tutar folket i USA og Europa øyro fulle om at Iran og Nordkorea trugar med atomåtak. Difor lyt vi ha eit rakettforsvar. Bruce Gagnon synest sjølv at dette er så vanvittig at han er forundra over at velutdanna folk kan hoppe på den slags vulgær propaganda, men tilsynelatane verkar det. Det reiser seg enno ikkje noko ramaskrik i protest mot å bruke enorme summar på oppbygging av rakettskjoldet, og i Polen og Tsjekkia seier regjeringa ja til å huse radarar og rakettar. Kuupik skriv ikkje Er du klar over at Thule-radaren på Grønland er ein viktig del av USA sitt rakettskjold, spør Gagnon. Bruce Gagnon fortel at han for eit par år sidan hadde nokså god kontakt med Kuupik Kleist frå det grønlandske venstrefløypartiet IA om motstand mot USA sitt stjernekrigsprosjekt. Men han er uroleg over at kommunikasjonen er blitt avbroten samstundes med at det er inngått ein avtale mellom USA, Danmark og Grønland, som opnar opp for at USA skal oppgradere radaren. Han hadde vona at IA kunne ha blitt ein partnar i motstanden mot rakettforsvarsprosjektet. Han er overtydd om at dette vil føre til auka global kapprusting. Rakkettforsvaret er sjølvsagt ikkje retta mot Iran eller Nordkorea. Desse to landa har naturlegvis ingen aggressive planer om å gå til åtak på USA eller Europa. Nei, rakettskjoldet er retta mot Kina og Russland, og det handlar om å etablere den militære makta for å kunne kontollere olje og og naturgass. Bruce Gagnon samanliknar verda med ein bil og kontrollen med tilgangen til olje og gass med tenningsnøkkelen. Den som har bilnøkkelen i handa, kontrollerer verda. Det er USA sin plan, og denne planen kan ikkje Kina og Russland leve med, så dei tek sine eigne forholdsreglar. Gagnon prøver å sjå situasjonen med kinesarane og russarane sine auge. Rakettskjoldet sett med kinesiske auge Dersom USA lykkast med å byggje opp eit rakettskjold, som kanskje kan fange opp 80 eller 90 prosent av innkommande rakettar, så vil Kina og Russland sitt svar vere nokså enkelt og logisk. Dei vil byggje nokre fleire atomrakettar, slik at eit tilstrekkeleg stort tal kan trenge igjennom USA sitt rakettskjold og derved fasthalde ei nødvendig atomavskrekking, som kan sikre at USA ikkje torer å utløyse eit atomåtak. DAGBLADET ARBEJDEREN Kina har om lag 20 atomrakettar, som peikar i ulike retningar. Dei vil fordoble eller tredoble dette talet for å halde ved like kapasiteten deira til atomavskrekking, spår Bruce Gagnon. Og dermed rullar snøballen. Dersom Kina tredoblar atomslagstyrken sin, så vil India straks begynne å ruste opp. Når India rustar opp, vil Pakistan gjere likeins. Han er sikker på at våpna vert laga for å bli brukt, og han er ikkje eit sekund i tvil om at USA sin militære strategi med "first strike" - altså å vere den første til å bruke atomvåpen - er alvorleg meint. Om åtte år USA sitt militærvesen øver seg kvart år på "first strife" i simulerte computerscenarier, fortel han. Computer-modellane deira er innretta mot ein tenkt situasjon i år 2016; dette har han frå artiklar i Pentagon sine eigne tidsskrift. Kinesarane og russarane tek også USA sitt stjernekrigsprogram alvorleg. Dei har i fleire år lagt fram forslag i SN om ein ny internasjonal traktat om forbod mot militarisering av verdsrommet. USA og Israel avviser det kvart år. USA seier at dette ikkje er noko problem. Den gjeldande traktaten forbyr permanent stasjonering av masseøydeleggingsvåpen i verdsrommet. Og det er ingen som har planer om å føreta ei "permanent" stasjonering av "masseøydeleggingsvåpen" i rommet, i følgje Washington sin argumentasjon. Bruce Gagnon forklarer korleis dette i røynda heng saman. Han illustrerer det med to døme frå USA sine aktuelle våpenprogram, som er under utvikling. Det første dømet gjeld utviklinga av eit supersonisk fly, som i løpet av 60 minutt kan nå einkvar tenkjeleg stad på jorda med ei stor last av atombomber. Flyet forflyttar seg opp i verdsrommet, men det er ikkje "permanent" stasjonert i rommet, 12 Sosialistisk fremtid nr

13 M A R X I S T I S K F O R U M og er difor ikkje i strid med gjeldande traktat. Det andre dømet handlar om ein laservæpna satellitt, som USA plasserer permanent i verdsrommet. Lasarstrålar derifrå kan destruere kva som helst på jorda eller i lufta. Men, seier Washington, det er ikkje eit "masseøydeleggingsvåpen", og derfor er ikkje satelitten i strid med den gjeldande traktaten. Åtvara i 26 år Bruce Gagnon har arbeidd i 26 år med å åtvare verda mot dei farane som ei militarisering av verdsrommet representerer. Han synest ikkje at det er viktigare enn at fredsrørsla kjempar mot krigane i Afghanistan eller Irak. Men han synest at det er viktig at fleire menneske vert medvitne om farane. Og dei har to sider. Dels den openlyste faren for eit militært ragnarokk, som utslettar livet på jorda eller skader det fatalt. Dels at utgiftene til det rustingskappløpet som er i støypeskeia, vil få alle dei tidlegare militære prosjekta til å bleikna. Det vil koste så mykje at vi kjem til å oppleve enorme nedskjeringar på dei sosiale utgiftene, på velferda, utdanninga, sjukehusa og barnehagane, åtvarer han. Han påpeikar at det er betre å investere i sivil produksjon, service og og velferd enn i militær opprusting. Universitetet i Massachusetts har i oktober sist år rekna ut dei sysselsettingsmessige og økonomiske konsekvensane av å investere ein milliard dollar på ulike måtar. Å investere denne pengesummen i militær opprusting er det dårlegaste ein kan gjere. Ein milliard dollar investert i forsvaret vil skape arbeidsplassar. 564 millionar dollar vil vende tilbake til staten over tid. Ein milliard dollar investert i skattelette er det nest dårlegaste ei regjering kan gjere. Det vert her skapt arbeidsplassar og 504 millionar vender tilbake til statskassen. Byggeverksemd og infrastruktur er det bra å investere i. Ein milliard dollar skaper arbeidsplassar og staten vil få 694 millionar dollar tilbakeført. Endå betre er offentleg helse. Her får ein arbeidsplassar og staten hentar 730 millionar dollar heimatt. Best er utdanning med nye arbeidsplassar og direkte overskot til staten, som over tid får 1309 millionar dollar heimigjen på å investere millionar. --- Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling. Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer. Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet (Karl Marx). Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse. Marxistisk Forum ble grunnlagt i Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag. marxistisk-forum.no Omsett frå dansk til nynorsk av Kjell Underlid

14 D A N N E L S E - Arbeiderbevegelsen i et frigjørings- og danningsperspektiv AV ODD ANDREASSEN Våren 1970 fikk jeg en telefon som skulle komme til å bety et veiskille i mitt liv. Jeg hadde da vært på Landsorganisasjonens skole, Sørmarka, siden høsten Der hadde bestyrer Breivik og jeg et nært samarbeid for å gjøre Sørmarka til arbeiderbevegelsens ideologiske sentrum, til det sted hvor det ideologiske fundament for bevegelsen skulle utformes. I dagens terminologi ville vi vel brukt ordet tankesmie eller tenkeloft! Nå ja, navnet skal vel ikke skjemme noen. Det viktigste er hva som skjer praksis! Jeg fikk frie hender av Breivik til å utarbeide og i verksette de praktiske tiltak som vi mente var nødvendige for å få denne arbeiderbevegelsens tankesmie til å fungere. En av de første ideene jeg tok op var begrepet organisasjonspedagogikk. Kunne et kollektiv (arbeiderbevegelsen) lære, og i tilfelle hva ville det bety for deltakerne i dette kollektiv? Dette var i realiteten spørsmål om hvordan arbeiderklassens viten om samfunnet ble etablert. Som man vil forstå hadde svaret på disse spørsmålene stor betydning for arbeiderbevegelsens kamp for et fritt samfunn og for det vi kalte danningen av den enkeltes ideologiske utvikling dvs for klassens forståelse av seg selv og sin egen funksjon. Det er ikke mulig for noe samfunn å fungere uten en eller annen form for hva vi kan kalle sosial trening noe som krever et system for å ta seg av dette. Det er ikke nok å forklare de økonomiske mekanismer i et samfunn(produksjon og fordeling) hvis man skal forstå hvorfor et samfunn for eksempel det kapitalistiske - fungerer. Det må eksistere institusjonelle ordninger som trener menneskene til å godta det eksisterende, til å forme sine ønsker for sin egen framtid på en måte som er tilpasset det eksisterende samfunns krav. I et klassedelt samfunn vil dette være den herskende klasses syn. Det er denne problemstilling som ligger til grunn for danningens betydning for arbeiderklassen for den bevegelse denne klassen skapte. Er det mulig for den avhengige sosiale klasse å formulere sin egen oppfatning av den framtid den ønsker? Hvordan skal denne klassen skape sin egen danningsprosess som vil kvalifisere den til å etablere det nye samfunnet og bli den ledende klasse? Hvordan skal det være mulig i et samfunn hvor alle institusjonelle ordninger ikke minst de ideologiske institusjoner står under sterk innflytelse av nettopp den tankegang man vil bekjempe? Marx behandlet dette spørsmålet i sin tredje tese om Feuerbach hvor han sier at omstendighetene er skapt av mennesker, men at den som lærer menneskene å endre disse omstendigheter, er selv et produkt av omstendighetenes læring: Den materialistiske læren om omstendighetenes forandring og oppdragelsen glemmer at omstendigheten må forandres av menneskene og at oppdrageren selv må oppdras. Den må derfor dele opp samfunnet i to deler, hvorav den ene er opphøyet over samfunnet. Dette at forandring av omstendighetene og den menneskelige virksomhet eller selvforandring faller sammen, kan bare oppfattes og rasjonelt forstås som revolusjonær praksis. Her finner vi tre viktige prinsipper eller retningsgivende ideer i arbeiderbevegelsens oppgave i et dannings- og frigjøringsperspektiv: Det ene er sammenhengen mellom individ og samfunn, og det andre er nødvendigheten av å se teori og praksis som et hele - med praksis som den grunnleggende. Det tredje prinsippet er arbeiderbevegelsens revolusjonære virksomhet både i teori og praksis. Revolusjon ikke Hvordan skal denne klassen skape sin egen danningsprosess som vil kvalifisere den til å etablere det nye samfunnet og bli den ledende klasse? tenkt som en nødvendig voldelig begivenhet, men som et totalt brudd med det eksisterende. I arbeiderbevegelsens opprinnelige og grunnleggende holdning er det ikke plass for kompromiss med det man mener er hindringer på menneskeheten ustoppelige kamp gjennom historien for sin frihet og sin selvbestemmelse. Dette er prinsipp som langt overskrider det vi kjenne som menneskets rettigheter som faktisk stiller individ og samfunn ovenfor hverandre som hver i sær utelukkende fenomen. Det var i hvert fall klart for meg at det offisielle utdanningssystemet (skolen og andre institusjoner for eksempel kirken) som er de kanskje viktigste i denne danningsprosessen ikke tjente arbeiderklassens forsøk på å komme ut av sitt ideologiske fangenskap. Jeg var oppmerksom på at det fantes andre formidlere av den herskende klasses danningsideal: arbeidslivet. Men arbeidslivet især det private arbeidsliv hadde jo ikke menneskets situasjon som et utviklingsdyktig menneske i sine tanker når arbeidslivets struktur og mål ble formulert. Profitt og teknisk-økonomisk effektivitet var de bærende idébjelker i de organisasjoner som kan hende var enda viktigere enn skolen når det gjaldt å overbevise menneskene om hvordan de burde tenke. Arbeidslivet hadde jo en fryktelig sanksjon mot de som ikke ville godta dette: arbeidsledighet. Arbeidslivet i den offentlige sektor var vel ikke av samme karakter. Der stod jo det motsatte prinsipp - tjeneste og omsorg sentralt. Det passet jo ganske annerledes til arbeiderbevegelsens ideologiske bærebjelker. Det var altså grunn til å undersøke hvilken rolle arbeidsliv spillere når det gjelder å forme den kunnskap som blir presentert 14 Sosialistisk fremtid nr

15 D A N N E L S E som nødvendig? Og hvilken rolle spiller det samme arbeidsliv når det er snakk om å etablere holdninger om samfunnet? Dette siste blir lett presentert som sannheter eller virkeligheten. Men ikke minst viktig især for Born og Kommuneforbundets opplysningssekretær, Edgar Eliassen, som var Borns lytterpost på Sørmarka, var nok at jeg i mine forelesninger om organisasjonenes rolle i samfunnsutviklingen, i historien, pekte på at dersom fagbevegelsen skulle bli en reell aktør i den forandring av samfunnet som var nødvendig, så måtte man se ut over arbeidsplassen eller yrkeslivet og orientere seg mot staten og samfunnet. I dag vil man si det sivile samfunn for å utskille staten som en egen samfunnsaktør, men likevel ikke som en del av det sivile samfunn. Dette betydde at fagbevegelsen måtte løsrive seg fra en politisk binding som var definert utenfor fagbevegelsen selv. Det var klart at det lå en mengde tradisjonsbundne spørsmål i en slik holdning. Sammen med tanker omkring demokrati i arbeidslivet (eks.: bedriftsdemokrati), demokratikravet generelt, ikke minst i oppvekstmiljøet), og var dette hovedinnholdet av hva jeg arbeidet med på Sørmarka i de tre år jeg var der. Nøkkelbegrepene i dette arbeidet var fremmedgjøring, frihet og danning. Min personlige motivering hadde jeg fra Marx. I Om jødespørsmålet sier han bl.a.: All frigjøring er en tilbakeføring av den menneskelige verden, av forholdene, til mennesket selv. Først når det virkelig individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine forces proper (dvs. egne krefter, min over- settelse)- s o m s a m - f u n n s - m e s s i g e krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbrakt (1843). Og i et brev til daværende vennen Arnold Ruge sier Marx: Vårt valgspråk må derfor være: Reform av bevisstheten ikke ved hjelp av dogmer, men gjennom en analyse av den mystiske bevissthet, som savner klarhet over seg selv, -. Det vil da vise seg at verden lenge har hatt drømmen om en sak hvor den bare trenger bevisstheten om den for virkelig å eie den.--- Dette er grunnlaget for de tanker, den ideologi jeg tok med meg inn i Norsk Kommuneforbund. Og det som skjedde på Sørmarka hadde formannen i det daværende Norsk Kommuneforbund, Arne Born, merket seg. Men hva tenkte Arne Born? Denne merkelige mannen som skulle endevende det forbund han hadde overtatt ledelsen av i 1966, hadde klare tanker om hva han ville. Og ikke bare med forbundet, men med LO og ikke minst med arbeiderbevegelsen. Han hadde en drøm. Forbundet skulle bli en politisk bevisst organisasjon, en organisasjon som også skulle bli spydspissen i LO og i arbeiderbevegelsen. Han så vårt forbund som organiserte folk i den offentlige sektor, som det element som skulle føre arbeiderbevegelsen igjen i spissen for å skape en nytt samfunn, et samfunn som var tuftet på sosialistiske prinsipper dvs. på de prinsipper den franske revolusjon (1789) kjempet for og som borgerskapet i sin radikale periode og som arbeiderbevegelsen gjorde til sitt (frihet-likhet-brorskap). Bakgrunnen for denne ideen om vårt forbund som fagbevegelsens viktigste del, var Borns overbevisning om at det var d e n En sosialistisk organisering av samfunnet offentlige sektor som skulle holde fellesskapstanken levende i vårt land. Noe som er det samme som å snakke om en sosialistisk organisering av samfunnet. Til å gjennomføre disse tankene så han seg om etter redskaper som kunne være ham behjelpelig! Og så kom telefonen Hva ville Born meg? Han ba om et møte og han ville ha det så umerkelig og skjult som mulig Hvorfor? Ja, det kan jo spekulere en del omkring! Men i alle fall vi får la det ligge. Vi møttes på Vinkelkafeen på Majorstua! Et møte som i hvert fall for meg, skulle føre langt. Der la Born fram for meg de tanker og som jeg vil kalle det den drøm han hadde og som jeg har fortalt om ovenfor. Men hvilke rolle ville han jeg skulle spille i dette arbeidet et arbeid som utvilsomt hadde et historisk utsyn som ikke var vanlig i arbeiderbevegelsen på dette tidspunktet da de store linjer var forsvunnet til fordel et sterkt pragmatisk syn på politikken. Du skal arbeide innad i Kommuneforbundet for å politisere de enkelte medlemmer og organisasjonen som sådan. Utad skal du presentere vårt politiske og ideologiske syn både overfor arbeiderbevegelsens ulike organer og i samfunnet for øvrig. Det er min mening at utdanning er viktig, fortsatte Born, ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. Men innholdet i denne utdanning vil være det overordnede spørsmål. Og det må vi få innflytelse på. Det samme gjelder utdanningens organisasjon. Selvfølgelig var Born opptatt av arbeidslivet både dets organisering, ikke minst dets b e t y d n i n g for danningen av arbeid s t a k e r n e s sosiale ideologi. Han skulle vise dette ved å lage det kommunale opplærings- og utviklingsfond i samarbeid med vår forhandlingsmotpart. Dette ble ikke godt mottatt i LO hvor man så på det som en illojal og usolidarisk handling fra Borns side. Man forstod ikke at det var Borns tanke at vi gjennom dette fellesskapet skulle få en betydelig innflytelse på motpartens tenkning. Sosialistisk fremtid nr

16 D A N N E L S E Nå var dette slett ikke noe nytt i arbeiderbevegelsens sosiale idéverden, men det må innrømmes at Marx som frihetens tenker nok ikke stod særlig sterkt etter hva som hadde skjedd i verden i det 20. århundre med gulaginstitusjonen i Sovjet. Det skulle derfor bli avgjørende hvordan jeg kunne makte denne presentasjonen! Så å si tolke Marx. Det ble en pedagogisk utfordring! Fondets filosofi skulle bygge på vår oppfatning av samfunnet og den pedagogikk som måtte legges til grunn for den pedagogisering av arbeidslivet som vi skulle ta fatt på, noe som forutsatte at vi hadde klare oppfatninger på dette område. Det skulle forøvrig bli en av mine første oppgaver i forbundet å reise til en felles konferanse av forbundene (Rapham) for å forsøke å forklare bakgrunnen. Jeg tror ikke jeg lyktes i dette ikke minst fordi jeg mente det ikke ville være taktisk klokt å gjøre så åpenlyst rede for Borns planer med vårt fond. Kanskje jeg var for fersk i et miljø som var sterkt politisk grunnfestet i troen på arbeiderpartiet og dets pragmatiske ideologi? Born konkluderte vårt møte med følgende ord: Den politikk og den ideologi vi skal forfekte, blir det altså din oppgave å formulere. Jeg venter også at du legger fram forslag til en konkretisering som forbundsledelsen så må ta stilling til. Dette var Arne Borns krav til meg. Jeg undres vel på om noen har fått slike krav og retningslinjer lagt på bordet i fagbevegelsen. Diskusjon var utelukket, det forstod jeg med en gang. Enten måtte jeg godta hva Born gav uttrykk for, eller så ville det ikke bli noe engasjement for meg i NKF under hans ledelse. Men hvordan stod det egentlig til med meg i lys av en slik oppgave? For meg var dette en utfordring, men denne oppgaven representerte også en mulighet til å få prøvd ute noe av dette jeg hadde hatt i tankene i mange, mange år. Jeg følte det som Born hadde stilt et instrument til min disposisjon. Det var bare å sette i gang å gjøre bruk av det. Jeg fikk fri adgang til å utforme mine tanker og legge dem fram for ulike fora: arbeidsutvalg, forbundsstyre, landsstyre, et stort tillitvalgtapparat som jeg sjøl skulle være med å gi de rette politiske kvalifikasjoner, men ikke minst for de tusentalls medlemmer som hadde seg en usvikelig lojalitet over den organisasjon de var medlem av og den mann som var deres valgte leder. Men var jeg kvalifisert til å ta på meg denne oppgaven, eller kanskje bedre hva hadde gitt meg slike kvalifikasjoner? Jeg hadde studert Marx i flere år og det var resultatet av dette arbeidet jeg nå ville få muligheter til fortelle om, muligheter til å praktisere. Medlemmene hadde ikke noen særlig kunnskap om Karl Marx. Det var altså nødvendig å trå varsomt så ikke medlemmene ble skremt. Det var Marx tanker om menneskene, om samfunnet og i særlig grad hans analyser av det økonomiske system som vi levde under: kapitalismen som det var min oppgave å gjøre forståelig. Jeg mente det ikke var noe alternativ. Marx var den filosof og samfunnsforsker som hadde gitt arbeiderbevegelsen oppgaven å arbeide for egen frigjøring. Nå var dette slett ikke noe nytt i arbeiderbevegelsens sosiale idéverden, men det må innrømmes at Marx som frihetens tenker nok ikke stod særlig sterkt etter hva som hadde skjedd i verden i det 20. århundre med gulaginstitusjonen i Sovjet. Det skulle derfor bli avgjørende hvordan jeg kunne makte denne presentasjonen! Så å si tolke Marx. Det ble en pedagogisk utfordring! Hvorfor Marx? Diskusjon var utelukket, det forstod jeg med en gang Det skal jeg snart komme tilbake til. Det skulle raskt vise seg at de tanker jeg forfektet ble godt mottatt simpelthen fordi de var tenkt av de mennesker jeg møtte. Jeg erfarte at jeg i hvert fall ikke skulle tre tanker ned over hodene på folk. Det skulle vise seg å være nok å minne medlemmene på noe de hadde i seg, men som ikke hadde blitt utfordret i tilstrekkelig grad. Og så hvorfor Marx? Jeg har ovenfor pekt på to forhold som i og for seg skulle være nok til å svare på dette hvorfor, men jeg vil likevel si litt til. Da vil jeg trekke fram et brev jeg fikk fra daværende professor ved Institutt for filosofi (Universitetet i Oslo), Anfinn Stigen. Brevet er skrevet i midten av 1970-åra, men er selvfølgelig dekkende for tiden både før og etter. Stigen skriver om Marx: Marx` følelse av opprørthet over den urett noen mennesker lider i samfunnet har gjort det dypeste inntrykk på meg. Dette er noe som også jeg og en hver som leser Marx uten fordommer blir engasjert i. Jeg vil imidlertid i særlig grad vektlegge en formulering av Marx selv som har vært selve fundamentet i min samfunnsmessige tenkning og praksis. I Til kritikken av Hegels rettsfilosofi sier Marx: - -- det kategoriske imperativ å omstyrte alle forhold der mennesket er et fornedret, et trellbundet, et forlatt, et foraktet vesen. Et klarere bud til oss selv om vår plikt i samfunnsstriden, kjenner jeg ikke. I en parentes kan jeg jo bemerke at det var akkurat dette min mor lærte meg svært tidlig. Og hun hadde aldri hørt om Marx! Derimot var hun nok godt innforstått med en annen opprører: Jesus av Nazaret. Og også nazareeren har vært min læremester, selv om det vi kaller hans religiøse plassering, nok har vært et problem. Men kanskje det er slik Ernst Bloch skriver: Bare en ateist kan være en god kristen, men også: bare en kristen kan være en god ateist. (Ernst Bloch: Atheismus im Christentum, Rowolth, München 1970). Det siste får nå være som det vil. Men Jesus fra Nazaret har spilt en stor rolle for min tenkning omkring sosiale og politiske spørsmål. For meg var det avgjørende utgangspunkt i min rolle å reise følgende spørsmål for meg selv: Hva er det viktigste som finnes? Svaret var enkelt: Mennesker er det viktigste som finnes. Og da blir det avgjørende hva slags mennesker som finnes og ikke minst hvordan blir menneskene til det de er eller hvordan dannes mennesker? Konkretisert kan det kort sies: hvordan påvirket det kapitalistiske økonomiske system det enkelte menneske og organisasjonene (samfunnet)? Dette spørsmålet var utgangspunktet for min virksomhet i NKF fra første dag. Den oppgaven jeg stod overfor, kunne ikke løses teoretisk. Den måtte altså løses praktisk. Og bygges inn i en historisk forståelse (bevissthet). Jeg var historiker (mitt hovedemne) en marxistisk orienter historiker. Men hva vil det si å ha en historisk forståelse? Det er uten videre klart at det ikke er nok å fastslå at begivenhetene fulgte på hverandre, altså forstå historien som et forbruk av tid. Det avgjørende er å forstå historien som en bevegelse som samler opp i seg begivenhetene og dermed representerer en utvikling. Det er også nødvendig å definere de historiske aktører eller om man vil agentene for den historiske utvikling. De må så å si bestemmes i forhold til hverandre dette ett av de viktigste elementene i den dialektiske utviklingen i historien sammen med relasjonene mellom den generelle utvikling og de enkelte deler i den. Det er det andre elementet i den historiske dialektikken som er historien, men som også må (helst) komme fram i beretningen om den samme historien. Dette er et foreløpig utkast til en innledning til et arbeid for Arbeiderbevegelsens arkiv. 16 Sosialistisk fremtid nr

17 Aslaks anbefalinger - filmer verdt å se Det lages mange gode systemkritiske dokumentarfilmer som får lite eller ingen omtale i media. SF vil i denne spalten presentere filmer med budskap og mening. Store Bedrifter (The Corporation) Store Bedrifter (the Corporation), 168 minutter, engelsk tale, teksta på bokmål, utgitt i Store Bedrifter er en glitrede kanadisk dokumentar som gir oss ei analyse av de multinasjonale konsernene og den enorme og skadelige rollen de spiller i dagens organisering av verdenssamfunnet. Det blir framheva at konsernene er vår tids mektigste dominerende institusjon, som innehar enorm innflytelse over menneskenes liv, og at konsernene har ett eneste mål med sin virksomhet: å skaffe eierne profitt. Vi får se intervjuer ikke bare med systemkritikere som Noam Chomsky, Michael Moore, Naomi Klein og Vandana Shiva, men også markedsliberalistiske ideologer (bl.a. Milton Friedman) og tidligere og nåværende ledere og arbeidere i forskjellige konserner. Filmen er delt inn i tre episoder. Del 1 fokuserer på aksjeselskapets framvekst, dets sammensetning og dets umenneskelige rovdyrlogikk: Profitt er viktigere enn lovbrudd, menneskerettighetsbrudd, forurensing, dyreplageri og utbytting. Særlig de uhyrlige forholdene for klesprodusenter i u-land i kontrast til klesfirmaenes enorme profittrate blir behørig dokumentert. Chomsky kommer dessuten med den nødvendige påminnelsen at problemene ikke skyldes den enkelte dirketørs eller aksjeeiers onde vilje, men selve systemets oppbygging. Del 2 tar for seg de multinasjonale selskapenes forsøk på å overta hele verden; alt skal eies. Private selskaper ønsker ikke bare å kontrollere mat-, industri- og vareproduksjon, men også skoler, helsevesen, luft, vann, media, ja til og med det menneskelige dna - selve Livets byggeklosser - er i USA gjenstand for patentering av aksjeselskaper. Særlig interessant er delen om selskapenes bruk av barnepsykologer for å lage reklame som skal skape merkelojalitet hos små barn. Del 3 handler om usamerikanske konserners nære samarbeid med fascistiske diktaturer (bl.a. Nazi-Tyskland) og deres generelle udemokratiske holdninger og oppbygging. Men det handler også om folkelig motstand mot selskapenes makt, både i Bolivia, India og Nord-Amerika. Det blir diskutert forskjellige former for alternativer til dagens situasjon, men ordet "sosialisme" blir bare nevnt en gang i det en aktivist under et folkemøte uttaler at "ideen om at vi promoterer sosialisme er absurd". Frykten for sosialismebegrepet er denne dokumentarens største svakhet. Store Bedrifter er veldig gripende, og kan virkelig åpne opp øynene for mange mennesker som ikke egentlig interesserer seg for økonomi eller politikk. Samtidig kan den også være nyttig og informativ for garvede kommunister. Dette er rett og slett en unik presentasjon av den moderne monopolkapitalismen irrasjonelle og menneskefiendtlige systemlogikk som bør sees av så mange som mulig. The War on Democracy The War on Democracy, 94 minutter, engelsk/spansk lyd, teksta på engelsk, utgitt i I denne filmen tar den prisbelønte undersøkende journalisten John Pilger opp USAs kamp mot demokratiet i Latin-Amerika. Han viser på en overbevisende måte hvordan USAs intervensjoner i regionen ikke skyldes streben etter å spre demokrati og frihet, men at det ene og alene handler om å beskytte og innsette statsledere som er lojale mot Imperiet og som åpner landene for å bli utplyndra av usamerikanske selskaper. Filmen fokuserer hovedsaklig på Venezuela og Chile, men har også en god dekning av Bolivia, Nicaragua, Cuba og Guatemala. Vi får også innblikk i historien til School of the Americas, en skole i USA der latinamerikanske fascister mottok opplæring i å drepe og torturere politiske motstandere. I delene om klassekampen i Venezuela får vi innblikk i den nåværende regjeringas storstilte satsing på utdanning, bevisstgjøring, helsevesen og subsidiert mat til de fattige i Venezuela, samt interessante samtaler mellom Pilger og president Hugo Chavez. Det blir lagt fram overbevisende dokumentasjon på at kuppforsøket mot den demokratiske regjeringa i 2002 mottok direkte økonomisk og politisk støtte fra USA, og at de i prosessen var villige til å gå over lik for å holde folkemassene nede. Likevel nevnes det også at Chavez blir kritisert fra venstre for at han burde ha gått mer drastisk til verks for å utrydde fattigdommen. Det hadde vært interessant med en utdyping av denne kritikken, men det faller kanskje utenfor filmens hovedfokus. I delen som omhandler Chile får vi både se intervjuer med chilenske torturofre og reportasjer fra slummen som viser at liberalismens "økonomiske mirakel" under Pinochetstyret på langt nær kom hele folket til gode. Det tjener Pilger til ære at han intervjuer representanter fra overklassen i Venezuela og tidligere CIA-agenter, slik at også de får legge fram sitt syn. Trolig er det lite av innholdet i dokumentaren som vil være nytt for faste lesere av Sosialistisk Fremtid, men filmen gir et godt innblikk i USA-imperialismens historie i Latin-Amerika etter Det er en sterk film som til tider overvelder seeren med lidelseshistorier, likevel sitter en først og fremst igjen med en følelse av håp og inspirasjon for framtida. Kan bestilles fra for 250 kroner. -- Anmeldt av Aslak Storaker aslak@bevegelsen.no Kan bestilles fra for 249 kroner. Sosialistisk fremtid nr

18 Marx i hjertet og Keynes i hodet? AV HARRY NICK Dreier det seg om forskjellen mellom Keynes og de nyliberale, er jeg 100% keynesianer; dreier det seg om forskjellen mellom Marx og Keynes, er jeg 100% marxist. Naturligvis kan man, som det ofte høres fra politisk venstreorienterte økonomer, forstå neoliberalismen som teoretisk motstykke til keynesianismen og praktisk-politisk til velferdsstaten, til sosial markedsøkonomi. Men det treffer ikke sakens kjerne. Nyliberalismen retter seg teoretisk fram for alt og direkte mot Marx og politisk mot sosialismen. Fellestrekk mellom Marx og Keynes Nyliberalismen er et motsatt konsept i forhold til marxismen; det er et syn på økonomien sett fra sirkulasjonen, fra markedet, til forskjell fra marxismens syn som er rettet mot produksjonen, produksjonsforholdene, eiendomsforholdene, merverdien; som også gjelder hos Keynes. Nyliberalismen, som ble etablert i 1940 og - 50 årene skar så vel praktisk-politisk som økonomisk fascisme og den reelle sosialisme, sentralforvaltningsøkonomi henholdsvis planøkonomi, over samme kam. Kapitalisme og sosialisme skulle ikke anses som fundamentale alternativer; det skulle imidlertid planøkonomi og markedsøkonomi, diktatur og demokrati. Teoretisk grunnlag for denne historieforståelse var Fredrich A. Hayeks skrift Vegen til undertrykkelse, som kom i Det var rettet mot alle som i nasjonalsosialismen så en kapitalistisk reaksjon mot Weimarrepublikkens sosiale tendenser og skulle skape forståelse for at det handlet om en videreutvikling av sosialismen. Det kan føres tilbake til Hayek at i Vest-Tysklands politikk og medier hørte Hitlerfascistenes sjølbeteknelse Nasjonalsosialismen -,den mest brutale av deres løgner, til det vanlige språkbruk. De viktigste overensstemmelser i Marx` og Keynes` lære består i at begge ser årsakene til de kapitalistiske økonomiske kriser i økonomien, i motsetning til de nyliberale som ser disse årsakene i forhold og omstendigheter utenfor økonomien, i falske forhold, falsk politikk, i naturkatastrofer, uår, i demografiske forandringer. Etter deres overbevisning, behøvde det egentlig ikke finnes økonomiske kriser i det hele tatt. Til deres fundamentale læresetninger, hører det Sayiske teorem. Jean-Babtiste Say ( ) forsøkte å påvise at det totaløkonomiske varetilbudet og vareetterspørselen befant seg i en naturnødvendig likevekt; at hvert tilbud frambringer likeså stor etterspørsel. At verdidelene i en vare som tilbys, samtidig er lik med komponentene i etterspørselen: At lønnen samtidig er lik etterspørselen Den økonomiske krisens umiddelbare årsak er den samme for Marx som for Keynes etter konsumvarer, likeså er arbeidsgivergevinsten lik med en del av etterspørselen. Benyttede maskiner og vinning forbrukt i investeringer, er lik med etterspørsel etter investeringsvarer osv. Marx gjør oppmerksom på en avgjørende tankefeil hos Says: Det som blir solgt, må ikke ubetinget og med det samme gi salgssummen tilbake; slik inneholder pengeøkonomien fra begynnelsen muligheten for at varetilbudet og vareetterspørselen ikke faller sammen, dermed den abstrakte muligheten for økonomisk krise. Den økonomiske krisens umiddelbare årsak er den samme for Marx som for Keynes: At totaletterspørselen utvikler seg langsommere enn totaltilbudet. Om man med det mener begrepet overakkumulasjon eller begrepet etterspørselsessvikt, anser jeg ikke for særlig viktig. Problematisk synes det meg imidlertid å henføre det førstnevnte til Marx og det andre til Keynes, og dermed ville betekne bestemte forskjeller i oppfatning mellom dem. Hva angår at totaletterspørselen utvikles langsommere enn totaltilbudet, finnes det ingen forskjell mellom Marx og Keynes. Man kan sikkert i den betydning henføre begrepet overakkumulasjon til Karl Marx, Keynes legger ikke merke til at han henter opprinnelsen til sin hovedidé om at totaletterspørselen utvikler seg langsommere enn totaltilbudet, fra den marxistiske teori etterspørselsessvikt til John Maynard Keynes og tekniske fornyelser til Joseph Alois Schumpeter. Og at dette til enhver tid har vært synspunkter som disse tre forfattere har foretrukket når det gjelder økonomisk utvikling: Men ikke i den betydning at nettopp disse momentene og ikke de andre har vært de konstituerende elementer i deres teorier. Tar man for eksempel teknisk framskritt som den utslagsgivende faktor i utvikling av produktivkrefter ut av den marxistiske teorioppbygging, så faller den sammen av seg sjøl. Den engelske økonom Joan Robinson mente at den keynesianske teori ville ha overflødiggjort seg som en særlig teori dersom de marxistisk orienterte økonomene etter Marx, konsekvent hadde fulgt opp videreutviklingen av den marxistiske teori. Dette hadde sikkert også kunnet ført til den keynesianske idé: Gjennom statlig investerings- og fiskalpolitikk å realisere antisyklisk økonomisk politikk. Imidlertid synes det for meg mer berettiget at disse kritiske bemerkninger er adressert John Maynard Keynes. Keynes legger ikke merke til at han henter opprinnelsen til sin hovedidé om at totaletterspørselen utvikler seg langsommere enn totaltilbudet, fra den marxistiske teori. Han gjendriver det sayiske teorem med eksakt de samme argumenter som allerede var utviklet av Marx og bare av ham, uten å nevne Marx. Keynes fulgte her den etablerte borgerlige økonomis sneversynthet, nemlig å kunne rydde Marx av veien ved å tie ham i hjel. Keynes største fortjeneste er uten tvil at han som den første borgerlige økonom etter at Marx første gang i store trekk begrunnet fenomenet med at totaltilbudet forble tilbake for total etterspørselen, aksepterte og fastholdt dette. Det var samtidig en slags livredder for den borgerlige teoretiske økonomi, som med den store økonomiske verdenskrise som satte inn i slutten av 1920 årene, var like så bankerott som bankerotte banker. Med solflekker som dukket opp og derav følgende misvekst som ble gjort ansvarlig for tidligere 18 Sosialistisk fremtid nr

19 S P Ø R S M Å L I M A R X I S M E N Arbeidsløsheten lar seg også bekjempe når de rike lar bygge palasser for å huse sine legemer mens de lever, og pyramider for å huse dem etter døden. Slike resepter kunne naturligvis ikke falle Marx inn. økonomiske kriser, var det ikke mer å si om denne økonomiske kollapsen. Den keynesianske teori var den som rydda veien og som begrunnet en ny politikk, nemlig New Deal s politikk. Som i følge den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith, reddet kapitalismen. Forskjellen mellom Marx og Keynes Forskjellen mellom Marx og Keynes ligger i hvordan de begrunner fenomenene, noe som også resulterer i visse forskjeller i deres forestillinger om krisebekjempelse. Krisen kommer atter engang fra USA. I årtier har de lønnsavhengiges inntekter stagnert her; imidlertid har konsumet steget kraftig og kontinuerlig. Det har fristelser fra kredittkortkonserner sørget for. For å fatte at dette over tid ikke kan gå godt, rekker det med de fire grunnreknemåter. Hva gjør så kredittkortskyldneren? Han tar pantelån på sitt lille hus, sin bolig. Men også det bare skyver katastrofen framover: Så følger nettopp millioner av betalingsudyktige husholdninger, tvangsauksjoner, uslettelig gjeld, tvilsomme fordringer. Igjen må folket, skattebetalerne betale, og det med kjempestore summer for å redde det råtne finanssystem. Keynes tilrådde absolutt ingen lønnsøkninger. Han ga heller det fiffige råd, at man skulle ikke senke lønningene ved å senke nominallønnen, men senke dem gjennom prisstigning. For å unngå arbeidsløshet ligger den idé ham nærmere, at man lar å skattemyndigheten grave ned gamle flasker under byens søppel og så overlate til foretaksånden å grave dem fram igjen. Arbeidsløsheten lar seg også bekjempe når de rike lar bygge palasser for å huse sine legemer mens de lever, og pyramider for å huse dem etter døden. Slike resepter kunne naturligvis ikke falle Marx inn. Marx ledet totaletterspørselens svakere utvikling i forhold til totaltilbudet ut av kapitalens vesen, ut av dens tendens til grenseløs økning i produksjonen på den ene side, og på den annen side dens tendens til samtidig til å holde tilbake lønnsutvikling og kostnadsbesparing. Slik forårsakes motsigelsen mellom produksjon og marked. Den viktigste kriseårsaken er for ham en refleks av motsigelsen mellom kapital og arbeid i produksjonen. Det er aldri på tale for Keynes å betrakte motsigelsen mellom kapital og arbeid; å se at det sosialøkonomiske forhold hvor totaletterspørselen utvikler seg seinere enn totaltilbudet, har røtter i eiendomsforholdene. Han forklarer fenomenet med totaletterspørselens svakere utvikling i forhold til totaltilbudet med faktorer som er samfunnet uvedkommende, med allmenn menneskelige, fortrinnsvis psykologiske særegenheter, med sparetilbøyelighet, likeså mye som med hang til forbruk og med hang til likviditet. Naturligvis erkjenner han at også økonomiske interesser står bak; besittelse av penger er mer fordelaktig enn besittelse av varer som må lagres og som dermed kunne forderves. Nettopp fordi det akkurat da ikke finnes en allmenn ekvivalent, penger, som man ellers kan bytte alle andre varer mot. Men det tales aldri om spesifikke kapitalistiske motiver. Fullstendig ubrukbar viser keynesiansk teori om menneskelig sparetilbøyelighet som forklaring på nåværende finans-, bankkrise og krise når det gjelder faste eiendommer. Fra USA kommer også den nyliberale religion og politikk, rikdomskulten: Misforståelsen om at det går Amerika vel, dersom det går General Motors vel, at det er dette som har skapt det rike Amerika. Altså: Høyere skatt på m a s s e n e, merverdiskatt, og samtidig ned med skatt på bedriftseiere og skattesatsen på toppskiktet. Når det er i deres interesse, tror åpenbart virkelig de herskende, at slike omfordelinger nedenfra og opp, bringer økonomien fram og skaper beskjeftigelse. Det direkte motsatte er tilfellet. Det finnes ingen annen utveg av krisen enn å gjøre endelig slutt med slik form for omfordeling. Betydningen av å skille mellom Marx og Keynes Ut av keynesiansk teori har venstresida trukket slutningene for en sosial og økonomiske politikk. Naturligvis vil lønnsøkning forminske eller til og med kunne forhindre at totaletterspørselen blir liggende etter totaltilbudet. Det er riktignok en legitim følge av den keynesianske teori, men det er ikke teorien i seg sjøl. Den egentlige keynesianske ide er at staten under økonomiske dødperioder gjennom finansierte investeringer, også gjennom statsgjeld, igjen stimulerer økonomien, for under konjunkturperioder igjen å nedbetale gjeld. Med Marx i hodet, vil vi ha for øye de virkelige sosialøkonomiske og politiske årsaker til den økonomiske og sosiale politiske misère Den vestlige venstresida med forkjærlighet for Keynes og valgspråket Marx i hjertet, Keynes i hodet, har en hang til å betekne venstresidas totalkonsept for økonomiskog sosialpolitikk som keynesiansime. Likeens er det deres strategi å lede det direkte fra Marx. Til slutt kan de hevde at det uansett er likegyldig: Hovedsaken er at det handler om venstrestandpunkter, innbefattet antikapitalistiske venstrestandpunkter. Som det likevel viser seg, er dette ikke likegyldig. Det kenyesianske synspunkt begrenser blikkfeltet bare til den keynesianske hovedtanken om en antisyklisk statlig konjunkturpolitikk. Det totale konsept for en økonomisk politikk og sosialpolitikk blir da presset inn i Prokrustsenga til et f r a m t i d s i n v e s t e r i n g s p r o g r a m. Nærliggende er da faren for fravær av realisme, fordi det ikke er realistisk å finansiere utgiftene. Med Marx i hodet, vil vi ha for øye de virkelige sosialøkonomiske og politiske årsaker til den økonomiske og sosiale politiske misère. Og direkte forbedre livsbetingelsene for de arbeidene, og nå de som er sosialt urettferdig behandlet. (Oversatt av Eystein Kleven fra Zeitschrift Marxistische Erneuerung nr 75, september Merknad: Prokrustseng er billedlig uttrykk for med makt å presse en sak vilkårlig inn i et bestemt mønster.) Sosialistisk fremtid nr

20 A K T U E L T Det lovlige pyramidespillet AV JAN SELMER METHI - eller Det store kuppet Forbrytelse og straff Som en gigantisk skogbrann, som svir av alt og legger store områder i aske, flammet finanskrisa over verden og slukte den ene finansinstitusjonen etter den andre. Det lille stakkarslige konkurslandet Island ble sittende igjen med en gjeld 10 ganger brutto nasjonalprodukt (BNP) og må fortsatt stå med lua i handa og be om almisser fra de rike. Selv Bush, som for ett år siden ikke ville tatt med ildtang i vedtak om statlig tiltak for å berge finanskapitalen, (alt slikt smaker av sosialisme og er av det onde) måtte ty til en gigantisk offentlig pakkeløsning på 700 milliarder dollar for å redde stumpene av kapitalismen i landet som visstnok skal være beskyttet av Gud. I Norge, som mange sier ikke er særlig berørt av krisa, ble regjeringen tvunget til å gi finansinstitusjonene en mulighet til å bytte råtne lån med gullkantete statsobligasjoner for i det hele tatt å få pengeverden til å leve igjen. Da det norske runde bordet var dekket, lå det på den grønne fløyelsduken 350 milliarder kroner fra finansminister Kristin Halvorsen (SV). Rundt bordet satt den norske finansverden med DnB Nor- sjef Rune Bjerke i spissen. I plastposen under bordet lå søpla etter deres ualminnelige profesjonelle megleres innsats på verdipapirhandel. Men der satt ingen ordførere fra Terrakommunene, som samlet kunne klart seg med en av disse 350 milliardene. Disse hadde jo bare på en alminnelig amatørmessig måte satt velferden i kommunene på spill, og nå fått sin rettmessige straff. Bjerke har dessuten et krav på 850 millioner i konkursboet til disse amatørene. Nå legger han på en strafferente (12,75%) fordi de har misligholdt lånene. Det gir han 10 millioner ekstra hver måned. Da er det vel bare rett og rimelig at de ikke er invitert til Kristins gaveutdeling. Forbrytelse og straff følger ikke rettferd og rett. Verden består nemlig av to grupper mennesker; de alminnelige og de ualminnelige, skal vi tro Raskolnikov. 1 menneskene (må) ifølge naturens lov i det store og hele ( ) inndeles i to kategorier: en lavere de alminnelige materialet, så å si, som utelukkende tjener artens formering, og de egentlige mennesker, dvs. de som eier begavelse og talent til å si et nytt ord på sitt felt. De alminnelige skal leve lydig og har ikke rett til å overtre loven fordi de er alminnelig.. Men de ualminnelige har rett til å begå alle slags forbrytelser og bryte loven på alle måter simpelthen av den grunn at de er ualminnelig. 2 Det er derfor bare en naturrettmessig konsekvens, og ikke så viktig at finanskrisa først og fremst rammer de alminnelige. Ifølge generaldirektør Juan Somavia i ILO må vi forvente en økning på 20 millioner arbeidsledige (190 millioner til 210 millioner) i De fattigste, de mest alminnelige, de som lever på 2 pr. dag eller mindre og som bare så vidt klarer å formere arten, vil øke med 140 millioner. Bare de siste tre månedene fram til og med oktober 2008 økte arbeidsledigheten i USA med over ,5 % er nå arbeidsledige i USA. Hva var det disse ualminnelige, de egentlige mennesker, med begavelse og talent, gjorde som de alminnelige nå må betale for? Hva var det egentlig som skjedde? Det er ikke lett å forstå, selv ikke for noen ualminnelige økonomer, og slettes ikke for den alminnelige arbeider som ble lurt opp i stry med enten å sette alle sparepengene i tillegg til et unødvendig ekstra lån i såkalt strukturerte spareprodukter med nesten This is not simply a crisis on Wall Street, this is a crisis on all streets. garantert avkasting. For ikke å snakke om alle som fikk kjøpe en bolig de ikke hadde råd til. Man kunne jo ikke si nei når banken la fram en finansieringsordning som garanterte at boligprisene ville vokse til himmelen i enda mange år. Man kunne jo ikke si nei, når man i tillegg lærte seg så mange nye ord som man aldri hadde hørt før: Subprime- og Alternativ A-lån, CDO, 2/28- og 2/27-lån, transjering av lån. Det hørtes jo ualminnelig vakkert ut. Men vakkert ble det ikke. Det som står nedenfor er en gjengivelse av eventyret om søppelbilen Siv. Det har ingenting med Frp Siv å gjøre. Jeg tror ikke Frp Siv er så ualminnelig. Trekk pusten dypt. Det kan bli vanskelig å følge med i svingene. Juan Somavia, generalsekretær i ILO Søppelbilen Siv 3 Like før det store globale finanseventyret startet, ble et mer regionalt eventyr avsluttet. Det var det såkalte Dotcom-eventyret, som startet på midten av 1990-tallet. Da det var over møtte sentralbankene det økonomiske tilbakeslaget med rentekutt. Det ga da også forventet resultat og en ny eventyrlig opptur i økonomien kunne starte fra Globaliseringen av finanskapitalen førte til at inflasjonen og rentene ble holdt lave. Oljeeksportørene og vekstøkonomien gikk med store overskudd, og på sparekontoene var det overflod av penger. Rund 2003 rant det formelig over med billige penger som desperat lengtet etter å kunne formere seg. Men hvor og hvordan skulle det kunne skje? Det fornuftige ville vært å investere i produksjon av varer og tjenester i land med underutviklet kapitalmarket som en langsiktig og strategisk plassering. Noen ualminnelig kloke hoder tvang fram kreative løsninger innafor 20 Sosialistisk fremtid nr