Den unødvendige angsten

Transkript

1 2012 Microsoft Office Outlook 2007.lnk Den unødvendige angsten En undersøkelse av hvordan de instrumentalt relaterte psykiske spenninger er bygget opp og om hva skjer rent mentalt når de endres Et bidrag i utviklingen av en vitenskapelig tilnærming til undersøkelse og endring av instrumentalt relaterte psykiske spenninger. Et ledd i utviklingen av anvendt psykologi for musikere Norges Musikkhøgskole Philip Dammen September

2 2

3 Den unødvendige angsten En undersøkelse av hvordan de instrumentalt relaterte psykiske spenninger er bygget opp og om hva skjer rent mentalt når de endres Et bidrag i utviklingen av en vitenskapelig tilnærming til undersøkelse og endring av instrumentalt relaterte psykiske spenninger. Et ledd i utviklingen av faget anvendt psykologi for musikere Philip Dammen Norges Musikkhøgskole 3

4 4

5 Forord Dette er en tvillingavhandling. Den første avhandlingen var en undersøkelse av hvordan de psykisk forankrede plager var bygget opp rent mentalt, og av hva som skjedde rent mentalt når klientene oppnådde psykiske endringer som følge av behandling. I denne avhandlingen overfører jeg erfaringer fra den første avhandlingen til arbeidet med de musikkrelaterte psykiske plager. Det er to grunner til dette. Den ene er at 50 % av utvalget i den første avhandlingen var musikere, selv om mitt fokus var på de psykiske plager mer generelt. Den andre er den første avhandlingens konklusjoner om at det prinsipielt sett ikke er noe forskjell mellom oppbyggingen av psykisk forankrede plager og de psykiske plager som er knyttet til arbeidet med musikk, dvs. til psykiske spenninger knyttet til øving, prestasjons, time med lærer, forberedelse til prøvespill og til konserter etc. Denne avhandlingen er slik mer direkte rettet mot hvordan de instrumentalt relaterte psykiske spenninger er bygget opp, og av hva som skjer rent mentalt når musikere får mindre uro og spenninger som følge av arbeidet med disse plagene. Utgangspunktet for dette arbeidet er den antagelse at psykiske plager mer generelt og de musikkrelaterte psykiske spenninger er bygget opp på samme måte. Jeg kan derfor sømløst overføre teorier og metoder fra den første avhandlingen til arbeidet med de psykiske spenninger som musikere og musikkstudenter måtte utvikle i sitt arbeid. Avhandlingen tjener to hensikter. Den første er å formidle kunnskap om musikkrelaterte psykiske spenninger i et språk som musikere, musikkstudenter og musikkvitere er i større grad er fortrolige med. Avhandlingen er derfor også et pedagogisk prosjekt. Den andre hensikten er å undersøke i hvilken grad den første avhandlingens funn, som fokuserte på psykiske plager mer generelt, kan overføres til arbeidet med psykiske plager og spenninger man kan stå overfor som musiker. Denne avhandlingen ligger språklig og innholdsmessig så nært som mulig den første ut fra den forståelse at en høy grad av likhet mellom avhandlingene vil støtte antagelsen om at de psykisk forankrede lidelser og plager og de instrumentalt relaterte psykiske spenninger rent mentalt og biologisk er bygget opp på samme måte, og at de derfor kan endres på samme måte. Forskjellene 5

6 mellom den første avhandling og denne består i at eksemplene er forskjellige og at datamaterialet i denne avhandlingen kun er hentet fra arbeidet med musikere. Denne avhandlingen inneholder også avsnitt om terapi og psykiatri. Begrunnelsen er at psykologisk forståelse danner et bakteppe også i denne avhandlingen. Og fordi at noe av forståelsen for de instrumentalt relaterte psykiske spenninger vil forsvinne, om de mer rent psykologiske temaene blir tatt ut. Et spørsmål som leser likevel vil kunne stille er, hvorfor jeg tar utgangspunkt i terapeutisk og psykiatrisk litteratur og forskning, selv om jeg forlater dette fokus etter hvert når jeg skal skrive om musikkrelaterte psykiske spenninger. Og hvorfor jeg i mindre grad fokuserer på den omfattende populærvitenskapelig litteratur som fokuserer på hvordan man kan bli tryggere og flinkere gjennom mental trening. Den ene begrunnelsen er at denne litteraturen først og fremst fokuserer på evne til å bli bedre til å mestre bestemte situasjoner ved å anvende mental trening og bestemte visualiseringsteknikker. Den andre begrunnelse er at denne type litteratur ikke primært er fokusert på endring av psykiske spenninger, selv om de psykiske spenninger også kan reduseres ved bruk av mental treningslitteratur. Den tredje begrunnelsen er at selv om det finnes en omfattende populærvitenskapelig litteratur om mestring av press og utvikling av dyktighet innen idrett generelt og innenfor spesielle idretter (Weibull, Wallsbeck og Almgren 2012.; Larsen 2012; Pensgaard, og Hollingen 2006; Helstrup og Kaufmann 2002; Asknes og Wormnes 1996; Barry Green 1986, 2005; Werner, K. 1996; Railo, W. 1974) finner man, uten sammenlikning de mest vitenskapelig forankrede teorier om psykiske spenninger og om psykisk endring og den mest omfattende forskning på disse områder innenfor psykologisk og psykiatrisk litteratur. Den populærvitenskapelige litteratur fokuserer på mentale prosessers betydning for prestasjon, men denne litteratur mangler en vitenskapelig forståelse for psyken som mentalbiologisk fenomen, hvilket fører til at når mental trening eller idrettspsykologi ikke virker, vet de ikke helt hva de skal gjøre. Denne avhandling søker blant annet å utvikle og formidle en kunnskap som kan gjøre det mulig å komme videre også der musikeren har stoppet opp, og der de har anvendt mental trening og visualiseringsteknikker. Når dette er sagt. Selv om psykologisk og psykiatrisk kunnskap er den mest utforskede og dokumenterte, og derfor fokusert i denne avhandlingen, er dens innsikter fortsatt ikke tilstrekkelig vitenskapelig holdbare. Psykologi og psykiatri vet fortsatt ikke hvordan den psykiske tilstand som opplevelse er bygget opp rent mentalt, og hva som skjer rent mentalt når 6

7 klientene utvikler en psykisk plage eller blir kvitt denne gjennom behandling. Og psykologien vet fortsatt ikke når i den terapeutiske prosess det skjer en psykisk endring. Også av denne grunn er denne avhandlingen av betydning. Dette fordi den presenterer teorier, forståelse og metoder som er vitenskapelig i den forstand at de kan etterprøves og i prinsippet falsifiseres eller avkreftes. Kravet til at antagelser og teorier må kunne falsifiseres for å kunne fremstå som vitenskapelig er hevdet med styrke av en av forrige hundreårs mest sentrale vitenskapsteoretikere, Karl Popper ( ). Når dette er sagt. Selv om psykologisk og psykiatrisk kunnskap er den mest utforskede og dokumenterte, og derfor fokusert i denne avhandlingen, er dens innsikter fortsatt ikke tilstrekkelig vitenskapelig holdbare. Psykologi og psykiatri vet fortsatt ikke hvordan den psykiske tilstand som opplevelse er bygget opp rent mentalt, og hva som skjer rent mentalt når klientene utvikler en psykisk plage eller blir kvitt denne gjennom behandling. Og psykologien vet fortsatt ikke når i den terapeutiske prosess det skjer en psykisk endring. Også av denne grunn er denne avhandlingen av betydning. Dette fordi den presenterer teorier, forståelse og metoder som er vitenskapelig i den forstand at de kan etterprøves og i prinsippet falsifiseres eller avkreftes. Kravet til at antagelser og teorier må kunne falsifiseres for å kunne fremstå som vitenskapelig er hevdet med styrke av en av forrige hundreårs mest sentrale vitenskapsteoretikere, Karl Popper ( ). 7

8 8

9 Innhold 1. Introduksjon og sammendrag Oppbygging av avhandlingen, inspirasjonen utenfra og skisse av et ståsted Endringserfaringer som inspirasjon og bakgrunn for avhandlingen Litteratursøk og psykiatriens situasjon som bakgrunn Behandlingsteori som bakgrunn Klientsentrert terapi MRI tradisjonen Nevrolingvistisk programmering Løsningsorientert terapi Narrativ terapi Postmoderne terapi En vurdering av elementer i den sosialkonstruksjonistiske forståelse Paralleller til og forskjeller fra Kognitiv terapi En vurdering av trekk den positivistiske og den humanistiske forskningstradisjon vinklet i forhold til forskning på de musikkrelaterte psykiske spenninger Metaforskning på hva som virker i behandling Avhandlingens forhold til den eksisterende behandlingsforskning Behandling virker Fellesfaktorene Mulighet for tilbakemeldinger Evne til å bruke klientens ressurser Tidlig bedring I tråd med klientens virkelighetsforståelse Ingen forskjell mellom psykoterapiretninger Teorien om the common factors og holdninger i avhandlingen Enkelte kritiske merknader Design og metode Utgangspunkt og avklaringer Forholdet mellom biologi og psyke et utgangspunkt for valg av design Triangulering Bortvalg av en kasuistisk tilnærming Etiske momenter Kombinasjonen av det å være terapeut og forsker Anvendelsen av en ekstern person for å kontrollere kodingen av de ulike utsagn

10 2.1.7 Om den tilsynelatende utelatelse av følelsesnære informasjoner Hit Outcome rating scales Utdyping av de ulike delundersøkelser Delundersøkelse 1. Gjennomføringen av endringsprosessene og innsamlingen av rådata Delundersøkelse 2. Teoriutvikling Delundersøkelse 3. Utvikling av de ulike utsagnskategorier Delundersøkelse 4. Undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnskategorier Undersøkelsen med hensyn på de vitenskapelige kriterier Objektivitet og confirmability Validitet - Credibility Reliabilitet dependability Generaliserbarhet og transferability Resultater Resultater fra delundersøkelse 1. Fra behandlingene Prosess 1. Prestasjonsangst hos musikkstudent og psykisk blokkering Behandling uten innhold Resultater fra delundersøkelse 2. Teorier om den instrumentalt relaterte psykiske plage og psykisk endring Noen premisser ligger til grunn for det videre arbeid Teorien om de bio-psykiske enheter Teorien om den indre empiri og ytre empiri Koplingsteorien for den instrumentalt relaterte psykiske plage Koplingsteorien for psykisk endring Teorien om utvikling av psykisk forankret plage gjennom en matematisk modell Hit Teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske plage, og for psykisk endring Teorien om språkets betydning for følelser Teorien om de terapeutiske ressurser Teorien om transformasjon En helhetlig teori om den psykiske plage og endring en syntese av de presenterte teorier Den utvidede nanopsykologiske definisjon på den psykiske plage og psykisk endring Teorienes betydning for dette arbeid Tilfredsstiller teoriene kravene til en god teori? Resultatene fra 3. delundersøkelse. Utvikling av utsagnskategoriene Kartleggingsrelaterte utsagn Hovedgruppe 2. De endringsrelaterte utsagn fra terapeut Hovedgruppe 3. Andre utsagn

11 3.3.5 Musikernes terapeutiske ressurser Avslutning Resultater fra 4. delundersøkelse Introduksjon Forskningsspørsmålene Fordelingen av utsagn mellom terapeut og musikerne Svar på forskningsspørsmål 1. Frekvens og prosentfordeling av de ulike utsagnstyper Kartleggingsrelaterte utsagn De endringsrelaterte utsagn Andre utsagnskategorier Resultater med utgangspunkt i sammenslåtte utsagnskategorier Samvariasjonen mellom ulike utsagnstyper Skaleringsutsagn Svar på forskningsspørsmål 2. Om utsagnstyper med betydning for endring Svar på forskningsspørsmål 3. Om dokumentasjon på endring Svar på forskningsspørsmål 4. Om kartlegging Svar på forskningsspørsmål 5. Om relasjon Svar på forskningsspørsmål 6. Om terapeutiske ressurser Svar på forskningsspørsmål 7. Om likheter mellom instrumentalt relaterte psykiske plager og andre psykiske forankrede plager Svar på forskningsspørsmål 8. Om kulturelle forskjeller Svar på forskningsspørsmål 9. Om de mentale årsaker til psykisk plage og endring Svar på forskningsspørsmål 10. Om tettheten mellom den ytre og indre empiri Resymé Her følger et sammendrag av undersøkelsen som et bakteppe for den avsluttende drøfting i avsluttende kapittel Bakgrunn, fokus og mål Det teoretiske grunnlag De ulike delundersøkelser Diskusjonen Utgangspunkt for arbeidet med avhandlingen Hovedspørsmål 1. Hvordan er den psykiske plage som opplevelse, bygget opp rent mentalt? Hva er forutsetningene for at man skal oppnå psykiske endringer i den anvendte tilnærming til behandling De viktigste konklusjoner i forhold til den instrumentalt relaterte psykiske plage og spenning og psykisk endring Samsvar mellom mine forventninger og de ulike teorier

12 5.6 Samsvaret mellom forventninger og oppnådde resultater i delundersøkelse Kan mine resultater forklares på andre måter enn via mine teorier? Samsvar mellom de teoretiske resultater og eksisterende kunnskap Motsetninger mellom avhandlingens forståelse og eksisterende kunnskap? Samsvar mellom metaforskning på behandling og denne undersøkelse Resultater og avvik i mine funn Det store bildet Videre forskning Svakheter ved avhandlingens tilnærming Nye arbeidsoppgaver ved utvidelse av avhandlingen Sluttord Etterord Litteratur Tabeller og figurer Vedlegg VEDLEGG 1. OVERSIKTSTABELLER Eget manus?? Svar på forskningsspørsmål 7. Om likheter mellom instrumentalt relaterte psykiske plager og andre psykiske forankrede plager Svar på forskningsspørsmål 8. Om kulturelle forskjeller

13 13

14 1. Introduksjon og sammendrag Denne avhandlingen er en undersøkelse av hvordan den instrumentalt relaterte psykisk plage er bygget opp rent mentalt, og av hva som skjer mentalt når disse reduseres. Jeg fokuserer på de psykiske endringsprosesser, og jeg beskriver teoriene om den instrumentalt forankrede psykiske plage som ble utviklet gjennom arbeidet med avhandlingen Jeg beskriver også typer av utsagn som inngikk i endringsprosessene og jeg undersøker fordelingen av disse utsagn i de utvalgte endringsprosesser. 3 dimensjoner, 4 faser og delundersøkelser og 3 generaliseringsnivåer 3 dimensjoner Avhandlingen kan betraktes innenfor tre dimensjoner, spenningsdimensjonen som er den instrumentalt relaterte psykiske plage som et mentalt fenomen, endringsdimensjonen som er den opplevde endring av den psykiske plagen og utsagnsdimensjonen som inneholder et fokus på de utsagnene som førte til og ledsaget de psykiske endringsprosessene, som kunne observere. Disse tre fenomener ble undersøkt i fire faser eller delundersøkelser. 4 faser Første fase og delundersøkelse Første fase og delundersøkelse var knyttet til gjennomføringen av 120 endringsprosesser med til sammen ca 720 konsultasjoner som inkluderte arbeidet med en rekke musikere. 12 av disse endringsprosessene ble valgt ut for en nærmere beskrivelse og en kvalitativ analyse. Arbeidet med disse 12 førte til de første analyser. Dette arbeidet førte til den andre fase og delundersøkelser. Andre fase og delundersøkelse Den 2. fase eller delundersøkelse bestod av en teoretisk analyse av hvordan den instrumentalt relaterte psykiske spenning var bygget opp rent mentalt og av hva som skjedde rent mentalt når det skjedde en psykisk endring av disse spenninger som følge av endringsarbeidet. Andre fase førte til utvikling av 10 teorier om den psykiske plage og om psykisk endring. Dette ledet frem til 3. fase og delundersøkelse. Tredje fase og delundersøkelse 14

15 Den tredje fase og delundersøkelse var en undersøkelse av de utsagn som ble formidlet mellom endringsveileder og musikerne i 2 nye endringsprosesser. Fjerde fase og delundersøkelse I fjerde fase undersøkte jeg fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker i 7 konsultasjoner hentet fra de nevnte 2 endringsprosesser. Arbeidet i de to første faser dannet grunnlaget for de to neste. 3 generaliseringsnivåer Jeg skiller mellom kunnskaper på tre generaliseringsnivåer. 1. generaliseringsnivå Første delundersøkelse førte til kunnskap på 1. ordens generaliseringsnivå, dvs. på det private nivå. Jeg setter her i verk verbale intervensjoner eller endringstiltak, og musikerne responderer med utsagn som reflekterer mentale endringer som har skjedd, eller med utsagn som avkrefter at det har skjedd psykiske endring. Arbeidet i første fase, gjennomføringen av endringsprosessene, førte først til en lokal og avgrenset kunnskap. 2. generaliseringsnivå Analysen av de ulike utsagn og utviklingen av de ulike utsagnskategoriene eller utsagnstypene (3. delundersøkelse) førte til kunnskap på 2. ordens generaliseringsnivå. Her beveger jeg meg fra et fokus på det enkelte utsagn til grupper eller kategorier av utsagn, som rommer flere typer av utsagn. Utsagnstypene var ment å dekke, ikke kun de utvalgte behandlinger, men også de utsagnstyper som ble formidlet i min øvrige populasjon av musikere, dvs. musikere jeg hadde behandlet, men som ikke inngikk i undersøkelsen. 3. Generaliseringsnivå Utsagnskategoriene befinner seg på 3. ordens generaliseringsnivå i det øyeblikk de fanger opp og beskriver typer av utsagn som går igjen i terapeutiske tradisjoner som anvender andre metoder enn de jeg hadde brukt. Ideen er at man vil gjenfinne nesten de samme typer av utsagn i alle andre terapeutiske tradisjoner, men med en ulike fordeling. En av mine antakelser var at man vil finne en større prosentandel endringsorienterte utsagn i mitt arbeid enn i andre terapeutiske tradisjoner. 15

16 Utviklingen av teoriene i delundersøkelse 2 befant seg på, eller førte til kunnskap både på 2. og 3. ordens generaliseringsnivå. Her søkte jeg å utvikle kunnskap om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage og spenning var bygget opp, og om hva som skjedde når det skjedde en psykisk endring mer generelt. dvs. kunnskap som kunne generaliseres til andre endringsprosesser i min øvrige musikerpopulasjon. Jeg forsøkte jeg også å avdekke hvordan alle instrumentalt relaterte forankrede plager var bygget opp rent mentalt, og om hva som skjedde rent mentalt når det skjedde en psykisk endring, som følge av behandling, ikke kun med mine musikerklienter, men også med musikere som gikk i annen behandling. I den 4 delundersøkelse, i undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom meg og musikerne beveget arbeidet seg på flere nivåer. På den ene siden undersøkte jeg noen bestemte lokale psykiske endringsprosesser hos to musikere, hvor jeg befant meg på 1. ordens generaliseringsnivå. I tillegg var målet å utvikle kunnskap om hva som kjennetegnet endringsarbeidet også i den øvrige populasjon eller gruppe av konsultasjoner, dvs. i arbeidet med de andre musikerne som jeg hadde arbeidet med. Dette innebar at jeg befant meg på 2. ordens generaliseringsnivå. Samtidig var målet å utvikle kunnskap om hva som kjennetegnet fordelingen av utsagnstyper i andre former for behandling som lykkes, evt. ikke lykkes. Dette innebar at jeg forsøkte å utvikle kunnskap på det høyeste generaliseringsnivå, det tredje. De ulike generaliseringsnivåer forteller noe om hvilket ambisjonsnivå som preger arbeidet med denne avhandling. Det tredje generaliseringsnivå er det høyeste. Min vurdering er undersøkelsens resultater kan være av betydning for terapeuter, lærere eller musikere som ønsker å reflektere over egen praksis, og for forskere som ønsker innsikt i hvordan de instrumentalt relaterte psykiske spenninger er bygget opp og om hva som skjer rent mentalt med musikerne når de får det bedre som følge av endringsarbeidet, evt. når de ikke oppnår noen psykisk bedring. Eklektisk og evidensbasert Den anvendte behandlingsform var eklektisk og evidensbasert. Den var eklektisk i den forstand at jeg kombinerte metoder fra flere korttidsterapeutiske tradisjoner, hvorav de fleste var hentet fra USA. Den var evidensbasert i den forstand at den var forskningsbar og at jeg forsøkte få frem bevis eller klare tendenser, i tillegg til målet om levere noe som inneholdt en høy kvalitet. 16

17 Med evidenced based practice (EBP) menes her best practice. Begrepet best practice har fått sitt innhold fra APA (The American Psychological Association), et innhold som er blitt overtatt som ideal av psykologiforeningen i Norge (Rønnestad 2008). I utvidet forstand forstås EBP som en behandling som er forskningsbar, teoretisk fundert og som har høyest mulig kvalitet. Begrepet evidenced based practice, eller best practice inkluderer andre terapeutiske tradisjoner enn de som tidligere har vært utgangspunkt for det mer medisinsk orienterte begrepet evidenced based therapy (EBT), som innenfor psykologien tidligere var dominert av kognitiv terapi og kognitiv atferdsterapi. Dvs. terapiformer som kunne bli gjenstand for randomiserte undersøkelser (RCT random controlled trials). RCT er også kalt gullstandarden innenfor kvantitativ forskning. Gullet har imidlertid begynt å falme noe i de senere år da heller ikke randomiserte undersøkelser kan fremskaffe bevis når det gjelder kunnskap om hvordan mentale fenomener og psykiske plager er bygget opp og om hva som virker i behandling og hva som skjer rent mentalt når behandling virker. Randomiserte undersøkelser betyr her at utvalget er tilfeldig på den ene side og at man arbeider med kontrollgrupper, noe som innebærer at en gruppe blir utsatt for påvirkning, mens kontrollgruppen ikke blir påvirket eller påvirket via placebo. Og så undersøker man om det har skjedd endringer i forsøksgruppa som man ikke finner i kontrollgruppa. Forskningstyper Avhandlingen kan plasseres innenfor flere forskningstyper Grunnforskning Avhandlingen har karakter av grunnforskning ved at jeg undersøker allmenne trekk ved de instrumentalt relaterte psykiske plager og spenninger og det som skjer rent mentalt når det skjer en endring av de psykiske spenninger. Anvendt forskning Prosjektet er anvendt forskning ved at det søker å utvikle kunnskap som kan anvendes av terapeuter, pedagoger og forskere for å løse utfordringer knyttet til behandling av instrumentalt relaterte psykiske plager og spenninger mer generelt. Aksjonsforskning 17

18 Avhandlingen rommer også elementer fra aksjonsforskningen (Him, 2010) ved at det tar utgangspunkt i musikerens situasjon og behov. Og ved at det søker å frembringe kunnskap om psykiske spenninger som musikerne og musikkpedagoger i neste omgang kan anvende for å bedre sin situasjon. Og ved at musikerne er medskapende i endringsarbeidet. Eksplorerende forskning I tillegg har prosjektet en eksplorerende karakter ved at jeg prøver ut nye metoder og teorier, tester ut disse, justeringer de og prøver de ut på nytt. Det kreative element er vevet inn de 3 første delundersøkelser som fokuserer på behandling, teoriutvikling og utvikling av utsagnskategoriene. Triangulering Undersøkelsen er triangulær (Yin, 2002) ved at jeg kombinerer flere metoder. Jeg anvendte 3 kvalitative og en kvantitativ metode, men i ulike faser av undersøkelsen. I delundersøkelse 1 anvendes behandlingsdesign med enkelte eksperimentelle trekk samtidig som de ligger nært opp til et design som kalles for prosess-utfallsdesign (Orlinsky, Rønnestad & Willutzki, 2004 i Rønnested 2008) og naturalistiske prosess-utfallsstudier (ibid). 1 Dvs. at man undersøker de oppnådde resultater av behandling i en naturalistisk og prosessuell setting, hvilket igjen betyr at man henter sine data fra en vanlig terapeutisk sammenheng. I 2. og 3. delundersøkelse anvendes en grounded inspirert analyse (se metode) men i 4. delundersøkelse anvendte jeg et kvantitativt design som innebar koding og statistisk bearbeiding av materialet. Jeg anvendte ikke et randomisert design (RCT). Årsaken til denne situasjon er at randomiserte studier i for liten grad fanger opp de allsidige kvaliteter som preger den terapeutiske prosess som relasjonen mellom terapeut og klient og forskjellene mellom ulike terapeutiske retninger. RCT har fortsatt betydning, og særlig i forbindelse med kausalorienterte studier og effektstudier (Rønnestad 2008) 2 Eksperimentelle trekk 1 Det har foregått en sterk økning i studier som kombinerer eksperimentelle design med prosess utfallsdesign innenfor behandlingsforskningen fra (Rønnestad 2008), delvis på bekostning av randomiserte undersøkelser (RCT, random controlled trials). Dette i kombinasjon med kvalitativt orienterte kasusstudier 1. 2 (Se for øvrig etterord, som beskriver den pågående nær intellektuelle kamp mellom kognitiv terapi og kognitiv atferdsferdsterapi som versjerte i Morgenbladet våren 2012) 18

19 De eksperimentelle trekk i denne undersøkelse er knyttet til at jeg kunne kontrollere eller holde konstant 3. partsfaktorer, dvs. utenforliggende faktorer, som kunne påvirke de oppnådde resultatene. Dette som følge av at kartleggingen av de psykiske spenninger, endringen av disse og kartleggingen av de psykiske endringer kunne skje i innenfor samme konsultasjon og derved tidsrom. Mitt fokus var rettet mot den øyeblikkelig opplevde psykiske spenning og den øyeblikkelige mentale endring, mens studier innenfor kvalitativt fokuserte tradisjoner som psykodynamisk behandling (Haugsgjerd, S., Jensen, P., & Karlsson, B. 1998), narrativ terapi (White, M., & Epston, D., 1990) og sosialkonstruksjonistisk terapi (Andersen, T., 1996; Anderson, H., 1997), i større grad fokuserer på psykososiale og kontekstuelle sider ved klientenes problematikk, dvs. at man tar i betraktning flere faktorer som påvirker den psykiske tilstand. De ulike delundersøkelser I det følgende vil jeg mer detaljert beskrive de ulike faser og delundersøkelser 1. Fase og delundersøkelse. Gjennomføring av behandlinger, innsamling av rådata og de første analyser. Den første fase, som var utgangspunktet for de øvrige, bestod av ca 120 behandlinger og endringsprosesser fordelt på rundt 720 konsultasjoner med et snitt på mellom 90 og 120 minutter og med en variasjonsbredde fra ca 60 til 150 minutter. Arbeidet som gikk over flere år, var preget av veksling mellom refleksjoner over mine erfaringer fra arbeidet med vanlige klienter og musikere, og utvikling av antagelser om de instrumentalt relaterte psykiske plager, og om hva som skjedde rent mentalt når musikerne oppnådde psykisk endring som følge av endringsarbeidet. Arbeidet var også preget at jeg testet ut mine delantagelser ved å justere endringsmetodene, noe som føre til nye erfaringer og til nye analyser. Den metodiske tilnærming i 2 fase og delundersøkelse var kvalitativ og inspirert av Grounded Theory (Strauss & Corbin, 1998). I Grounded Theory gjennomfører man praksisnære refleksjoner og analyser som er forankret, ikke i hypoteser som skulle testes, men i åpne spørsmål om den psykiske plage og om psykisk endring. Dette innebar en mer induktiv tilnærming i motsetning til en deduktiv der man tester ut om en bestemt antagelse stemmer med virkeligheten. Det første resultat var en analyse av de 12 terapeutiske prosesser, hvorav 2 er presentert i denne avhandlingen. Erfaringene fra de terapeutiske prosesser la grunnlaget for den andre delundersøkelsen. 19

20 2. Fase. Utvikling av de ulike teorier. Den andre delundersøkelse var en teoretisk undersøkelse av mine erfaringer fra arbeidet med psykisk godt oppegående musikere og ordinære klienter. Målet var å undersøke disse med utgangspunkt i spørsmål som: Hvordan var den instrumentalt relaterte psykiske plage og spenning bygget opp rent mentalt? Hva skjedde rent mentalt når musikerne opplevde psykiske endringer som følge av endringsarbeidet? Hvilke fysiske og mentale strategier anvendte musikerne som førte til utvikling av de psykiske spenningene og til reduksjon av disse plager Dette arbeidet førte til 10 teorier om hvordan de instrumentalt relaterte psykiske plager og spenninger var bygget opp rent mentalt og om hva som skjedde rent mentalt når musikerne oppnådde psykiske endringer som følge av endringsarbeidet. Den siste teorien var en syntese av de ni første. På den ene siden var hver enkelt teori et selvstendig produkt og et selvstendig resultat som kunne anvendes for seg. På den andre siden dannet de utgangspunktet for undersøkelsen av de ulike utsagnstyper (delundersøkelse 3) som inngikk i behandlingene, avsnitt, 3.3). Teoriutviklingen var preget av induktive, abduktive og deduktive trekk. Før den 3. og 4. delundersøkelsen var det derfor utviklet et sett med teorier: a) om utviklingen av den instrumentalt relaterte psykiske plage og spenning, b) om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske tilstand var bygget opp som et mentalt fenomen c) om hva som skjedde rent mentalt når musikerne opplevde en psykisk forandring gjennom det psykiske endringsarbeid d) om språkets betydning for opplevelsen av den psykiske smerte og for endringen av denne smerte (avsnitt 3.2.7). De 10 teoriene som jeg kommer tilbake til, dannet et av flere utgangspunkt for undersøkelsen av de ulike utsagnene mellom terapeut og musikerne. Teoriene utgjør det teoretiske grunnlag for arbeidet i 3. og 4. delundersøkelse. 3. Utvikling av de ulike utsagnskategorier. 3. delundersøkelse var en undersøkelse av de utsagn som ble formidlet mellom terapeut og musikerne. Hensikten var å undersøke hvilke typer av utsagn som inngikk i endringsprosessene 20

21 med et særlig fokus på de utsagnstyper som var forbundet med den psykiske endring. Hensikten var i tillegg å utvikle utsagnskategorier som kunne danne grunnlag for koding av musikernes og undertegnedes utsagn i 4. delundersøkelse. 3 innfallsvinkler ble anvendt for å kategorisere usagnene, en målsettingsbasert, en teoribasert og en grounded inspirert. Dette arbeidet var inspirert av Grounded Theory (Strauss & Corbin, 1998). 4. Undersøkelsen av fordelingen av utsagn mellom terapeut og musiker i den enkelte konsultasjon. 4. delundersøkelse var en undersøkelse av frekvens- og prosentvis fordeling av de utsagnstypene som ble formidlet mellom behandler og musiker i den enkelte konsultasjon. Begrunnelsen for denne undersøkelsen var at jeg manglet et kvantitativt materiale som kunne verifisere (bekrefte) eller falsifisere (avkrefte), i den grad dette var mulig, de teoriene som var utviklet i 2. delundersøkelse, og som beskrev, mer presist, hva som skjedde, rent verbalt og derved observerbart i endringsprosessene. Målet var også å undersøke hvordan fordelingen av de ulike utsagnstyper endret seg fra begynnelse til slutt i den enkelte konsultasjon og kartlegge hvordan samtalene utviklet seg underveis i endringsprosessene. Begrunnelsen for valget av en kvantitativ tilnærming i 4. delundersøkelse var at resultatene kunne støtte eller svekke antagelsen om at det var mulig å utvikle en vitenskapelig fundert kunnskap om instrumentalt relatere psykisk plager og om endringen av disse. Hvorfor skrev jeg avhandlingen? Jeg hadde kommet tett inn på den smerte og angst, det kaos, den skyldfølelse, den tvil og handlingslammelse og den vedvarende følelse av tretthet som kan prege et menneske, som også kan ramme musikere med instrumentalt relaterte plager. Og jeg opplevde et behov for metoder og kunnskap som kunne føre til at musikere med psykiske plager fikk det bedre. Ut fra min vurdering hadde ikke fag som psykologi og pedagogikk klart å demme opp for eller å redusere de instrumentalt relaterte psykiske plagene i tilstrekkelig grad. Og jeg antok at den innsikt og de metoder som var blitt utviklet gjennom mitt arbeid, kunne ta vekk den musikkrelaterte psykiske spenning raskere enn tradisjonelle terapeutiske metoder. Med utgangspunkt i erfaringene fra den første avhandlingen, var jeg sikker på at man kunne forklare hvordan de musikkrelaterte spenninger er bygget opp rent mentalt, hvordan de forsterkes gjennom arbeidet med musikk og hva som skjer når de endres. Den psykiske smerte 21

22 som mange musikere opplever, dominerer enkelte musikeres fokus i lang tid før og av og til i lang tid etter en konsert, et prøvespill, en time med lærer etc. Min vurdering var at dette intense psykiske ubehag kan forklares vitenskapelig og endres forutsigbart, men også at disse plager kunne forsterkes om man ikke tok de riktige grep. Denne avhandlingen kan derfor ha betydning for musikere, musikkpedagoger og musikkvitere og musikkpsykologer. Avhandlingen berører flere aspekter ved det psykiske. På den ene side har vi den instrumentalt relaterte psykisk plage forstått som en statisk tilstand. På den andre siden har vi det som skjer når musikere utvikler eller får aktivert psykiske spenninger i forbindelse med sitt arbeid, og for det tredje det som skjer rent verbalt og mentalt når den instrumentalt relaterte psykiske plage endres gjennom behandling. Her er jeg fokusert på prosess. Det er denne tilstand og prosessene frem mot denne tilstand som er i fokus i dette arbeid. I det følgende beskrives avhandlingens oppbygging, bakteppe og den type erfaringer som utløste dette arbeid. 1.1 Oppbygging av avhandlingen, inspirasjonen utenfra og skisse av et ståsted Avhandlingens oppbygging kan sees på som en variant over IMRAD med Introduksjon, Metode, Resultat og Diskusjon (American Psychological Association, 2009). Akronymet IMRAD illustrerer den modell for presentasjon av forskningsprosjekter og resultater som ble utviklet innenfor naturvitenskapene, men som nå brukes i større grad innenfor humaniora. IMRAD oppfordrer til stringens, til å skille mellom beskrivelsene av introduksjon, metoder, resultater og diskusjon, men dette er en pedagogisk konstruksjon, mer av hensyn til forsker- og lesersamfunnet enn av hensyn til hvordan forskning foregår. I arbeidet med denne avhandling gikk disse faser om hverandre. Det å forske er en kompleks prosess der jeg stadig beveger meg mellom de ulike faser og der de ulike faser gjensidig har betydning for hverandre. Noe vil derfor gå tapt i IMRADSKE stringens. IMRAD som modell for presentasjon av forskningsrapporter er i liten grad fokusert på formidling av fortellinger og erfaringer, og den understreker betydningen av å skille mellom skille resultater og fortolkninger. Slik blir den en effektiv modell for formidling av forskningsresultater og for andre forskere på jakt etter presise beskrivelser av metode, resultater og tolkninger. Men slik kan også forskningen miste kontakt med noe av det liv, de erfaringer og opplevelser som også er en del prosjektets resultater. Denne type erfaringer er viktige for å 22

23 forstå at forskningsprosjekter er komplekse fenomener. En utfordring er derfor i hvilken grad de verdier som forfektes i IMRAD kan realiseres uten at man mister kontakt med det meningsinnhold som går ut over teoriene, metodene, resultatene og diskusjonen? Dvs. uten å miste kontakt med de erfaringer som er interessante for de som søker kunnskaper og opplevelser ut over det rent forskningsmessige. Presentasjonen av mer kontekstbasert stoff i denne avhandlingen er et uttrykk for et ønske om å ta vare på denne type kvaliteter. Vanligvis danner litteratur og tidligere forskning grunnlaget for ny forskning ved at den gjør det mulig å plassere den nye undersøkelse inn i en større kontekst. Og resultatene fra den nye undersøkelse har ofte den funksjon å konfrontere, kritisere eller utvide den forståelse som er utviklet gjennom tidligere forskning. For eksempel gjennom forsøk på å verifisere eller bekrefte tidligere funn - i tråd med en positivistisk forståelse. Og gjennom forsøk på å falsifisere eller avkrefte tidligere forskningsresultater, i tråd med et postpositivistisk ideal (Popper, 2002). De første litteratursøk støttet ikke de antagelser som oppstod i kjølvannet av mine terapeutiske erfaringer (avsnitt 1.3), med det som konsekvens at jeg skiftet fokus fra eksisterende litteratur og tidligere forskning og vendte tilbake til mine terapeutiske erfaringer for å få svar på mine spørsmål om den psykisk forankrede plage og om psykisk endring. Årsaken til at jeg ikke fant svar på spørsmålene om hvordan den instrumentalt relaterte spenning var bygget opp og om hva som skjedde rent mentalt når man oppnådde psykiske endringer som følge av behandling i den eksisterende forskning og litteratur var en følge av flere forhold.. Mens psykiatrien og de internasjonale diagnostiske systemene ICD 10 (Helsedirektoratet, 2011) og DSM IV (APA, 2011) fokuserte på forskjellene mellom de psykiske plager, fokuserte jeg på de elementer som var felles mellom de psykiske plager og på det som var felles mellom opplevelsen av psykisk smerte og av den alminnelige psykiske tilstand. Og mens flere terapeutiske systemer fokuserte på innholdet i den psykiske plage, fokuserte jeg på den mentale struktur som den psykiske smerte utspant seg innenfor. Og mens det sosialkonstruksjonistiske perspektiv med fokus på dialog og meningsdannelse fikk større og større betydning for utviklingen innenfor familie- og individualterapi (Anderson, 1997; Gergen, 1992 ; McNamee & Gergen, 1992; Wifstad, 1997) fokuserte jeg på den intrapsykiske, dvs. på den indre private og på mentalbiologiske opplevelse av psykisk smerte. Dette innebar at jeg større anvendte et naturvitenskapelig fokus for å kartlegge psykiske plager, dvs. et fokus som inkluderte både mentale og rent biologiske elementer (mer om dette i forbindelse med teoriene) 23

24 Til tross for disse forskjeller i fokus fantes det paralleller mellom mine erfaringer og sentrale begreper i psykologien. Dette gjaldt begreper som selvet (Kohut, 1971) objektrelasjoner (Karterud, Monsen, Skårderud, & Kohut, 1997), gestalter (Hostrup, 2009) og begrepet skjemaer fra Piaget (Imsen, 2005). Disse begreper blir i psykologien forstått som uttrykk for ulike former for psykisk materiale. Selv om jeg fant paralleller mellom disse godt kjente begrepene fra psykologien som var et uttrykk for at det fantes noe som kunne kalles et psykisk materiale og mine antagelser om den instrumentalt relaterte psykiske plage og psykisk endring, var disse begreper ikke egnet som utgangspunkt for min undersøkelse. Dette fordi de representerte et fokus som var forskjellig fra mitt. Teoriene om den instrumentalt relaterte spenninger som ble utviklet gjennom undersøkelsen, fikk derfor større betydning for den første avhandlingen enn psykologisk teori hentet inn utenfra. Mine arbeidshypoteser, begreper og teorier ble derfor utviklet uavhengig av annen teori og på grunnlag av analyser av de gjennomførte behandlinger. Behandlingsmetodene var likevel hentet fra kjente terapeutiske tradisjoner som problemorientert behandling, fra løsningsorientert terapi, fra narrativ terapi og fra NLP, nevrolingvistisk programmering. Jeg vil senere belyse hvordan det var mulig både å være inspirert av noe og samtidig defokusere dette noe i det videre arbeid. (kilde?) Avhandlingen består av 5 kapitler Kapittel 1 inneholder en beskrivelse av terapeutiske erfaringer, litteratursøk og glimt fra behandlingstradisjoner, som har inspirert dette arbeid. Kapittel 2 beskriver design og metode. Kapittel 3 beskriver resultatene: 1) fra de ulike endringsprosessene, 2) fra de teoriene som ble utviklet, 3) fra undersøkelsen av de ulike utsagn, som førte til utviklingen av de ulike utsagnkategorier og 4) fra resultatene av fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom musiker og terapeut i 7 konsultasjoner. Kapittel 4 rommer et resymé over arbeidet. Kapittel 5 inneholder diskusjonen. Her repeteres avhandlingens formål, de viktigste resultater, samsvaret mellom forventninger og resultater, samsvar mellom mine teorier og ideer i den øvrige behandlingstradisjon, avvik i mine funn, hvordan man kan forklare min funn, resultatenes potensielle betydning, videre forskning og svakheter ved undersøkelsens design. En begrepsavklaring og et premiss for det følgende. 24

25 I det videre vil jeg med betegnelsen instrumentalt relaterte psykiske plager og spenninger og musikkrelaterte psykiske plager mene psykiske plager som kan oppstå i forbindelse med arbeidet med musikk, og psykiske plager som påvirker arbeidet og resultatene fra dette arbeidet, selv om de ikke stammer direkte fra arbeidet med musikk. De dominerende instrumentalt relaterte psykiske plager er knyttet til konserter, prøvespill, time med lærer, det å sitte i orkester, bestemte teknikker. Og til øving, til bestemte fraser, til et bestemt repertoar og til bestemte komponister. I tillegg kommer psykiske plager som følge av fysiske smerter,, det ikke å kunne øve, manglende konsentrasjon og slitasje og til tvil på om man har valgt et riktig yrke. Flere musikkstudenter har også tatt kontakt på grunn av forelskelser som tar all oppmerksomhet og konsentrasjon, psykisk ubehag knyttet til brutte kjæreste- og samboerforhold eller til foreldrenes skillsmisser. Jeg har sjeldnere jobbet med musikere som først og fremst har psykiske plager som ensomhet, fobier, tvangstanker. Incestproblematikk, selvskading og enkelte andre tyngre plager kan forekomme, men musikere og musikkstudenter med tyngre psykiske plager tar først og fremst kontakt med andre instanser, eller jeg informerer om hvor de kan få hjelp. Min stillingsdel til veiledning på NMH gir i liten grad anledning til tyngre terapeutiske arbeid. Jeg har imidlertid arbeidet med tyngre klienter i en privat praksis. Et kjennetegn på de instrumentalt relaterte psykiske plager er at de her er avgrenset til de plager som har en psykisk foranking eller de er reaksjoner på somatiske plager eller skader Endringserfaringer som inspirasjon og bakgrunn for avhandlingen I det følgende vil jeg presentere terapeutiske erfaringer som var bakgrunnen for mitt ønske om utvikle vitenskapelig kunnskap om de musikkrelaterte psykiske spenninger og om psykisk endring. Disse erfaringer stammer fra musikere, men også fra arbeidet med andre klienter En posttraumatisk plage En utvekslingsstudent i musikk, 22 år, tok kontakt med utgangspunkt i en posttraumatisk reaksjon etter en ulykke 3. Som formann i en ferie for utearbeidet i en park og personalansvarlig 3 Posttraumatisk plage. Her forstått som psykisk ubehag, ofte intens og kompleks, utløst og opprettholdt av en bevisst eller ubevisst tilgang til et eller flere sett med mentale / bio-psykiske elementer av modal og språklig karakter som rommer angst eller sterkt ubehag som følge av tidligere opplevelser. P. er ofte forankret i en repeterende tilgang til visuelle og mentale elementer. Disse stammer fra de dramatiske opplevelsene som utløste de opprinnelige følelser som var knyttet til den posttraumatiske hendelse. 25

26 opplevde han en ulykke med en kvinne, som kjørte en minitraktor. Han hadde nesten ikke sovet siden, og han maktet ikke lenger å studere. I 3 uker hadde han gjenopplevd det som skjedde for sitt indre, i farger som på en film, natt og dag. Mens han forteller kommer skjelvingene, angsten og kvalmen tilbake, og de indre bildene av den unge kvinnen med avkuttede fingre, av gjerdestolpen gjennom låret, av blodet som rant, lyden av kvinnens jamring og sin egen kvalme og handlingslammelse. 45 minutter senere går musikeren. Vi har anvendt ca. 10 minutter til kartlegging. Ca. 35 minutter er gått med til endringsarbeid. Han er kvitt traumet. Ingen bilder, ingen lyder, ingen angst å spore, ingen kvalme og ingen skjelvinger. Og han forteller på nytt om sin opplevelse, men nå ganske rolig. Siden han er min student, treffer jeg han igjen ukentlig over et lengre tidsrom. Siste gang vi treffes, 2 år senere, og etter at han har avsluttet studiene, spør jeg hvordan det går. Han ser undrende ut. Spørsmålet virker uventet. Episoden er borte En skolissefølelse Noe senere får jeg en depressiv mannlig klient med sterke mestringsproblemer og med et selvbilde nærmere 0 på en skala fra 0 til 10. Jeg søker å få kontakt med opplevelser der han har fått til noe, bare et eller annet, hva som helst. Begrunnelsen for dette er at jeg ikke vil starte en endringsprosess mens klienten er i et negativt psykisk leie av frykt for at han kan dra med seg det psykiske ubehag innover i endringsprosessene. Han forsøker, men rister på hodet. Hans opplevelse er at han aldri har fått til noe. Han er nå over 50 år. Jeg er ganske trygg på at det en eller annen gang i mannens liv finnes en opplevelse av mestring og en opplevelse av å få til. Det går mer tid. Gjennom spørsmål bringer jeg klienten tilbake i tid for å undersøke om det finnes enkelte gode opplevelser av å mestre i fortid. Så lyser han opp. Det var første gang han klarte å knytte skolissene. Han husker sløyfen, kjenner den gode følelsen og smiler over hele det ellers så tunge ansikt. Skolissefølelsen var hans største opplevelse av mestring, av å få til. Denne følelse ble grunnlaget for den videre behandling. Gradvis bygget vi opp en ny historie av mestring i situasjoner der han tidligere hadde opplevd nederlag. Hver gang med utgangspunkt i spørsmålet. Hvordan hadde du mestret situasjonen dersom du hadde hatt tilgang til skolissefølelsen den gangen? Med skolissefølelsen hadde han mestret det meste, også i det voksne liv. Klienten var mentalt oppegående med en stor endringskapasitet. Etter noen få konsultasjoner forsvant depresjonen En følelse av erfaring oppnådd på minutter Jeg får en ny klient, en oppegående leder i en større bank. Det forventes at han skal legge frem avdelingens resultater for bedriftens styre, under forrige bankkrise i Norge, men intens 26

27 prestasjonsfrykt fører til søvnløshet og angstreaksjoner uker i forveien. Det hender han sykmelder seg. Det er blitt verre i det siste. Vi jobber med angsten for å fortelle om de røde tall, og får den bort. Men det oppstår en ny utfordring. Klienten stoler ikke på at det han opplever rent mentalt i konsultasjonen også skal skje i virkeligheten, fordi han aldri har vært uten angst i denne type situasjoner. Jeg får en spontan ide og spør: - Har du kokeplate? Han smiler og bekrefter det med en liten latter, og kommer litt ovenpå. Kanskje terapeuten er mindre klok? - Er du sikker, stoler du på, og har du erfaringer fra at kaffen blir varm om du har satt på kaffekjelen og slått på plata? Han dro på det. - Men, hvis komfyren virker? - Jo, da var han sikker. Helt sikker? Han smiler igjen. - Helt sikker. - Kan du kjenne på den følelse av sikkerhet og erfaring som du har i forhold til at kaffen blir varm? - Ja, svarer han. - Er det denne følelse av erfaring som du trenger når du skal innlede på styremøtene? Klienten bekrefter igjen. Med bakgrunn i NLP, nevrolingvistisk programmering (Bandler & Grinder 1985), ber jeg han låne seg følelsen av erfaring og sikkerhet i forbindelse med kaffekoking til seg selv, der borte på styrerommet. Deretter undersøker jeg hvordan han har det når han innleder med den tryggheten vi har etablert tidligere. Og med den samme type erfaring på at det går bra, som han har når han setter på kaffen. Det fungerer. Vi tester ut på forskjellige måter og justerer noe. Følelsen av erfaring fra at kaffen ble varm, når han slo på kokeplata, ble utviklet til en erfaring fra at han hadde holdt flere innledninger på styremøtene uten angst. Tvilen på om det skulle virke i virkeligheten forsvant. Et par dager senere gjennomførte han styremøtet uten angst. Senere justerte vi noe. Han ønsket ikke kun å bli kvitt angsten, men å bli dyktigere i det han gjorde. Jeg var på dette tidspunkt ikke klar over hvilket psykisk materiale jeg hadde tilgang til. Jeg anvendte flere metoder, deriblant en metode fra NLP som kalles ressursopphenting (O Connor & Seymour, 1993). Men jeg trakk intuitivt inn, også for meg, fremmede elementer, for eks. den ide at sikkerhet og erfaring fra at kaffen ville blitt varm om han hadde slått på kokeplata kunne hentes opp, aktiveres og transformeres til en opplevelse av sikkerhet i forhold til det å holde innledning på styremøtet Behandling uten innhold En kvinne, en musikkstudent, tok kontakt. Hun var blitt utsatt for incest over flere år, som barn, men fikk først sammenbrudd sent i tenårene. Samtaler med politi, lege, helsesøster og psykolog førte ikke frem. Hun var fortsatt preget av skyld, angst, aggresjon og av følelsen av å bli sveket av sine foreldre, år etter sammenbruddet. 27

28 Det første hun formidlet var - Jeg har det vondt, jeg fungerer ikke, jeg vil bli kvitt tankene og plagene. Jeg vil ha et vanlig forhold til en mann, men jeg orker ikke å snakke om det. Hun hadde gradvis opplevd de repeterende og langvarige samtaler og spørsmålsrunder, der flere hadde vært mer interessert i detaljerte beskrivelser av overgrepene, som et nytt overgrep. Hun hadde opplevd at enkelte, gjennom sine spørsmål om seksuelle detaljer, var blitt mer interessert i selve historien og i de seksuelle opplevelsene enn i henne. Kvinnens situasjon gikk sterkt ut over evnen til å leve et alminnelig liv og evnen til å gjennomføre et musikkstudium. Jeg stod nå overfor den utfordring å skulle behandle en incestopplevelse som ikke var blitt løst gjennom tidligere terapi, uten å vite noe om hva som hadde skjedd, og uten å vite noe om hvordan kvinnen opplevde sin egen situasjon. Jeg måtte jobbe uten innhold. Etter fem konsultasjoner var incestopplevelsen på det nærmeste over. Deretter arbeidet vi med prestasjonsangst. Noe senere oppdaget kvinnen at hun lenge hadde vært glad i en mann. Hun giftet seg og fikk et barn ganske raskt. Fortsatt vet jeg ikke hva som skjedde i de år som overgrepene fant sted. Jeg vet hvem i familien som var overgriper og litt om hvordan enkelte familiemedlemmer reagerte på at overgrepene ble oppdaget, men tilnærmet ingenting om kvinnens følelser og opplevelser disse årene. Noen år senere får jeg et vakkert brev. Hun har det godt. Incestopplevelsen og de seinpsykiske reaksjonene har vært borte siden behandlingen. Og hun forteller at hun har fått tilbake og gjenerobret sin egen kropp og sitt eget liv. Brevet forteller noe om den omfattende endring som kan være en følge av behandling. For en mer utfyllende beskrivelse av denne prosessen, se avsnitt Nye spørsmål Ut fra min daværende forståelse for psykiske problemer og behandling skulle disse resultater ikke vært mulige. Man skulle ikke kunne kurere en posttraumatisk plage på 45 minutter, bygge opp et psykisk liv først og fremst ved å ta fatt i en skolissefølelse, eller utvikle en klients opplevelse av erfaring i en ny situasjon ved å gi klienten tilgang til en positiv erfaring, og deretter å overføre denne til den angstfylte situasjon. Og man skulle ikke kunne behandle seksuelle overgrep, begått gjennom flere år uten å vite noe om klienten og det klienten var blitt utsatt for. Disse erfaringer førte til følgende spørsmål: Hva preget utviklingen frem mot psykiske plager og den instrumentalt relaterte psykiske plage? Hvordan var den psykiske plage og den instrumentalt relaterte psykisk spenning bygget opp som et rent mentalt fenomen? 28

29 Hva skjedde rent mentalt med klientene og her, musikerne, når de oppnådde psykiske endringer som følge av et psykisk endringsarbeid rettet mot disse plager. Hvordan var det mulig å bli kvitt sine psykiske plager og spenninger på kort tid? Var det som var felles ved den normalpsykiske tilstand og den instrumentalt relaterte psykiske plage av større betydning for å forstå den psykiske plage enn det som skilte disse ulike typer av tilstander? Denne type erfaringer og spørsmål var utgangspunktet for mine undersøkelser og for denne avhandlingen Litteratursøk og psykiatriens situasjon som bakgrunn Med utgangspunkt i de uventet gode terapeutiske resultater undersøkte jeg om det fantes litteratur som kunne belyse de spørsmål som jeg hadde reist. En rekke kilder ble undersøkt. Her nevnes kun enkelte (Haugsgjerd, 1972 ; Haugsgjerd, Jensen, & Karlsson, 1998 ; Hoffman 1981; Hawton, Salkovskis, Kirk, & Clark, 1989), i oversiktslitteratur over psykiatri (Kringlen, 2011), i oversikter over metaforskning innenfor behandlingsforskningen (B. L. Duncan, Miller, Wampold, & Hubble, 2009, Bergin & Garfield, 1994), i pensumlitteratur i psykologi (Gazzaniga, Ivry, & Mangun, 2002), i psykologiens og psykiatriens historie (Saugstad, 1998, Hermundstad, 1999). I tillegg søkte jeg i ulike forskningsdatabaser (Psyc Info; Bibsys, Medline og Eric) og i de internasjonale diagnostiske systemene (ICD-10, 2011 og DSM IV, Diagnostic and statistical manual of mental disorders, 2011). Hensikten var å undersøke om det fantes litteratur som kunne utdype mine gryende antagelser om: at psykiske plager og tilstander inkludert de instrumentalt relaterte psykiske spenninger ble utløst og opprettholdt av at et bestemt psykisk materiale at endringer i de psykiske spenninger var en følge av endringer i dette materialet at de psykiske endringer kunne kartlegges ved å kartlegge endringer i det psykiske materialet som oppstod gjennom behandling. Jeg fant ingen studier eller litteratur som støttet disse antagelser. Det må tilføyes at jeg ved en dypere forståelse, som riktig nok ble utviklet senere, i større grad hadde oppdaget de nøkler som fantes i den tidlige NLP litteratur. Jeg tenker her på de psykiske endringer som kan oppstå som følge av endringer i de submodale elementer (Bandler & Grinder, 1979; Bandler & MacDonald, 1998; Bandler & Grinder, 1982) og på fenomenet ankring, som riktignok er inspirert av fenomenet klassisk betinging (Gazzaniga mfl., 2002). 29

30 Heller ikke de internasjonalt mest anvendte diagnostiske systemene ICD10 (Helsedirektoratet, 2011) og DSM IV (APA, 2011) rommet innsikter parallelle til prosjektets antagelser. Et unntak var forskning som understreket den betydning som den gode relasjon mellom terapeut og klient, og derved mellom endringsarbeider/terapeut og musiker, hadde for de resultater man kunne oppnå i behandling (Duncan mfl., 2009). Her var man også fokusert på de terapeutiske ressursene som klientene var i besittelse av, og som hadde dokumentert betydning for de resultater man kunne oppnå i behandling. Denne forskning fikk betydning for min forståelse for relasjonens betydning i arbeidet med de instrumentalt relaterte psykiske plager og for mitt fokus på de mentale ressurser som musikerne satt inne med, (avsnitt 3.2.8). Hvilket var i tråd med holdninger og oppfatninger som kom til uttrykk gjennom positiv psykologi (Seligman 1999). Min vurdering noe senere, etter å ha gjennomgått 16 terapeutiske tradisjoner, var de samme som tidligere. De mest anvendte individualterapeutiske og familieterapeutiske tradisjoner - som psykoanalyse (Haugsgjerd, 1972; Haugsgjerd mfl., 1998), atferdsterapi (Hawton mfl., 1989), gestaltterapi (Hostrup, 2009), kognitiv terapi (Berge & Repål, 2008; J. S. Beck & Beck, 2011), kognitiv Atferdsterapi (Hawton mfl., 1989), eksistensiell terapi (Yalom, 1980), strategisk terapi (Haley, 1963; Watzlawick, Weakland, & Fisch, 1980) 4, problemfokusert terapi (MRI tradisjonen, Watzlawick mfl., 1980; Watzlawick, 1993, Watzlawick, 1984), strukturell terapi (Minuchin & Fishman, 1981), løsningsorientert terapi (Shazer, 1985, 1988, 1994; Berg & Miller, 1992), narrativ terapi (White, 1995; White & Epston, 1990; White, 1989; Lundby, 1998), postmoderne terapi (Anderson, 1997; Andersen, 1994) og Marte Meo metoden (Birk Sørensen, 2002) - var ikke fokusert på den psykiske plage som en avgrenset, observerbar tilstand som ble utløst og opprettholdt av tilgangen til bestemte mentale elementer, noe som var en av mine viktigste hypoteser. Og de var heller ikke fokusert på hvorvidt de psykiske endringer som ble oppnådd gjennom behandlingen, var en følge av endringer i mentale elementer som 4 Strategisk terapi. Begrep anvendt i Strategisk, Strukturell, Problemfokusert, Løsningsorientert, Narrativ og Kognitiv terapi. Begrepet illustrerer at terapeut har et eller flere mål med behandlingen, og oftest flere metoder for å nå disse mål. Strategisk terapi i denne avhandling innebærer at behandlingen er preget av utsagn fra terapeut som innebærer en intendert på eller avkopling av positivt eller negativt ladet psykisk materiale med forankring i fortid og nåtid eller i forestillinger om fremtid. De anvendte terapeutiske strategier i denne undersøkelse er preget av en bevisst påkopling av psykisk positivt ladet materialet, og av avkopling av et psykisk negativt ladet materialet som er knyttet til fortid, nåtid eller til forestillinger om fremtid. For utfyllende informasjon om strategisk terapi, se Jay Haley 1963, 1973,

31 hadde utløst og opprettholdt klientens opplevelse av psykisk plage 5. Og blant annet av denne grunn var den tanke at den instrumentalt relaterte psykiske plager var en følge av tilgangen til bestemente mentale elementer i det bestemt øyeblikk, fraværende. Chomskys ( 2002) ideer om at det fantes en medfødt grammatikalsk syntaks som var felles for alle mennesker ble oppfattet som en parallell til min forståelse for det jeg hadde kalt den følelsesmessige grammatikk. Begrepet den følelsesmessige grammatikk henspeilte på at utviklingen av de psykiske forankrede og instrumentalt relaterte psykiske plager syntes å følge et bestemt logisk mønster som var felles for mange klienter (se teorien om Matematikk og psyke, avsnitt 3.2.5). Jeg var også, gjennom studier av postmoderne terapi (Anderson, 1997; Andersen, 1987; Goolishian & Anderson, 1992) og løsningsorientert terapi (deshazer, 1994), inspirert av den oppfatning at språket i seg selv hadde en betydningsfull rolle i utviklingen og reduksjonen av psykiske og av instrumentalt relaterte psykiske spenninger. Jeg fant også paralleller til min forståelse for språk hos Ludwig Wittgenstein der han i sin tidlige logisk positivistiske periode presenterte sin bildeteori hvor han hevder at de enkelte ord må bli oppfattet som et presist uttrykk for virkeligheten (Wittgenstein, 2007), selv om ordet virkelighet, for meg henspeilte på den indre mentale virkelighet og ikke den ytre observerbare. Og i hans forståelse for språkspill, som først ble formidlet etter hans død, i avhandlingen Filosofiske undersøkelser, som kom ut i 1953 (Wittgenstein, 1999). Spesielt Wittgensteins teori om språkspill har fungert som inspirasjonskilde i utviklingen av løsningsfokusert og postmoderne terapi. I begge sine avhandlinger hevdet Wittgenstein at det ikke fantes noen virkelighet uten om språket 6. Dvs. at de språklige grenser også satte grenser for hva vi kunne oppfatte. En utfordring for meg i forbindelse med Wittgensteins avhandlinger var at han ikke var fokusert på de følelsesmessige reaksjoner, mens følelsesmessige reaksjoner var et hovedfokus i mitt arbeid 7. 5 I studiene av de 16 terapeutiske tradisjoner ble det anvendt et relativt omfattende kildetilfang, men det vil være for omfattende, og oppfattes ikke som relevant, å presentere dette kildegrunnlaget i sin helhet her. 6 (se teorien om språkets betydning for følelser, avsnitt En interessant observasjon er at Wittgensteins bildeteori som ble formidlet i Tractatus Logico-Philosophicus (2007), hans første og eneste selvskrevne avhandling, som han, ut fra kritikernes oppfatning tilbakeviste eller kritiserte i Philosophical Investigations (1999) har større interesse og betydning i denne avhandling enn hans teori om språkspill, som er mer sosialkonstruksjonistisk preget. Begrunnelsen er at i bildeteorien betraktes ordet som en direkte avbildning av eksisterende fenomener i virkeligheten hvilket var en teori som ble forlatt i den mer sosialkonstruksjonistisk pregede avhandling Philosophical Investigations som ble redigert etter hans død og av hans studenter. Bildeteorien er likevel den teori som er mest interessant og i samsvar med teorien om språkets betydning for følelser som presenteres i denne avhandling. Her blir ordet nettopp betraktet som et direkte uttrykk for en følelsesmessig virkelighet, som følge av at ordet rommer de følelser som, er knyttet til den indre kontekst som aktiveres gjennom ord og utsagn. Det er imidlertid noe ironisk at Wittgenstein, mens han skrev Tractatus 31

32 Som en følge av at de eksisterende forståelser ikke samsvarte med min forståelse begynte jeg å analysere mine terapeutiske erfaringer uavhengig av den eksisterende litteratur, men likevel med basis i en ganske bredspektret terapeutisk teoretisk forståelse, hvor metoder fra NLP var et sentralt element (kilde). Analysene var forankret i antagelser om at det måtte være mulig å utvikle en vitenskapelig kunnskap om hvordan de instrumentalt relaterte psykiske spenninger var bygget opp rent mentalt, og om hva som skjedde rent mentalt når det oppstod en psykisk endring, som følge av et psykisk endringsarbeid. Noe ble opplevd som ganske klart og formulert som et program: Jeg måtte fokusere på den instrumentalt relaterte psykiske plage som et intrapsykisk, dvs. som en indre mental opplevelse, og i mindre grad som et sosialkonstruksjonistisk og samskapt fenomen. Jeg måtte fokusere på den instrumentalt relaterte psykiske plage som en indre opplevelse, mer enn på de ytre observerbare uttrykk for denne opplevelse, og jeg måtte redusere mitt fokus på fortolkninger av musikkstudentenes og musikernes psykiske tilstand og fokusere på hvordan følelser og den psykiske smerte fremtrådte rent mentalt for musikerne gjennom språk og sanseopplevelser. En presisering Jeg skiller mellom den behandlingsmodell som ble anvendt, og teoriene om den psykiske tilstand som opplevelse og om psykisk endring som oppstod gjennom analyser av de terapeutiske erfaringene. Behandlingsmodellen var preget av metoder fra forskjellige terapeutiske tradisjoner. Behandlingsmessig stod jeg på skuldrene til den terapeutiske litteratur og de terapeutiske tradisjoner. Mine holdninger til klientene var inspirert av humanistisk terapi og Carl Rogers klientsentrerte tilnærming (C. Rogers, 2003, 1992), av de sosialkonstruksjonistiske holdninger vi finner i den løsningsorienterte tradisjon (deshazer, 1988; deshazer, 1985), av den narrative tradisjon (White & Epston, 1990b) og av den postmoderne tradisjon (Andersen, 1994; Anderson, 1997). Går vi lenger tilbake, finner vi en verdimessig inspirasjon fra eksistensialistisk orienterte filosofer og psykologer (Martin Buber, 1992; Sartre, 1992; Rollo May, 1995). Om vi går til de vitenskapsteoretiske tradisjoner, finner vi en påvirkning fra den positivistiske, og den fenomenologiske forståelse (Zahavi, 2001) 8 og fra den sosialkonstruksjonistiske forståelse (Gergen, 1985; Anderson, 1997). Logico-Philosophicus var inspirert av den logisk empirisme og av Bertrand Russell, som mer enn noen annen forskningstradisjon dyrket et program om å redusere forskningen til et fokus på det logisk selvinnlysende eller empirisk bekreftbare. 32

33 Innsikter er også hentet fra psykiatrien (Kringlen, 2011), (Haugsgjerd mfl., 1998; Haugsgjerd, 1972) og fra nevrobiologisk forskning ved Damasio (Damasio, 2001, 2002 og 2004). Damasio fokuserer blant annet på forbindelsen mellom følelser og nevrobiologiske tilstander uten at han, ut fra min vurdering, lykkes i å avdekke presist forbindelsen mellom disse tilstander. Vitenskapsteoretisk har jeg funnet verdifulle synspunkter i den logiske positivismens idealer om å forske på det som er logisk og empirisk testbart (Carnap ) 9, og av denne retnings forståelse for språk, samt hos den tidlige Wittgenstein som hevdet at det ikke fantes noen virkelighet utenfor språket (Wittgenstein, 1999, 2007). Jeg var også inspirert av postpositivismen gjennom Popper som hevdet falsifikasjon som metodisk prinsipp (Popper, 2002), men også av Kuhns kritikk av Poppers syn på den vitenskapelige utvikling (Kuhn, 1996). Og av Kuhns forståelse for den vitenskapelige utvikling med utgangspunktet i begrepene normalvitenskap og paradigmeskift 10. Denne inspirasjon er forenlig med den oppatning at det finnes enkelte anomalier i disse tradisjoner, for eksempel i den positivistiske oppfatning om at de indre mentale tilstander ikke er tilgjengelige for observasjon. Se for øvrig teorien om de bio-psykiske enheter, avsnitt En annen årsak til at jeg opplevde det som nødvendig å utvikle ny teori var de utfordringer som psykiatrien stod overfor. Psykiatrien, psykologien og pedagogikken kunne ikke forklare hvordan den instrumentalt psykiske plage var bygget opp rent mentalt, hvordan man kunne få tilgang til den psykiske plage som opplevelse, når den psykiske endring skjedde i den enkelte endringsprosess, og hva som skjedde med klientene rent mentalt når de opplevde psykiske endringer som følge av behandling. Jeg opplevde derfor at psykologi og psykiatri var preget av kvalifiserte spekulasjoner, til tross for de senere års ideal om evidens (Reichborn-Kjennerud & Falkum, 2000; M. Rønnestad, 2008). Psykologisk og psykiatrisk forskning anvendte vitenskapelig metoder på kvasivitenskapelige psykiske objekter, dvs. på ikke tilstrekkelig valide og objektive uttrykk for den psykiske plage og tilstand som opplevelse. Positivismen hadde betydningsfulle idealer for forskning, men ut fra min vurdering paradigmatisk feilaktige forestillinger om at psyken ikke var tilgjengelig for observasjon. Dens løsning var å utdefinere psyken som metafysikk, eller å redusere den til kjemi eller til nevrobiologiske prosesser uten å være i stand til å undersøke de nevrobiologiske elementers psykiske komponenter og forbindelsen mellom de nevrobiologiske elementer og bevissthet. En løsning inspirert av den 9 Carnap (1999): Der logische Aufbau der Welt (kilde). 10 Min vurdering er at det kun er nyanseforskjeller mellom kravet til verifikasjon og falsifikasjon når det kommer til det praktiske i den forstand at enhver test som fører til manglende bekreftelse representerer en form for falsifikasjon. 33

34 positivistiske forståelse var å gjennomføre randomiserte undersøkelser for å kartlegge psykiske plager og resultater av behandling, men uten at dette gjorde det mulig å fokusere på det mest sentrale ved den psykiske plage som ut fra min oppfatning var hvordan musikerne rent mentalt opplevde eller erfarte denne smerte. Mitt syn på positivismen ble supplert med min vurdering av trekk ved den kvalitative forskningens forhold til det psykiske. Den kvalitative vitenskap har, ut fra min vurdering, arvet det samme syn fra naturvitenskapen, den at psyken ikke er tilgjengelig for observasjon. Den har utviklet meningsfulle løsninger belagt med viktig argumentasjon og forståelse, men samtidig utformet et paradigme som, gjennom sitt fokus på kontekst, mening og helhet, gjør det nær umulig for den å utvikle en enkel vitenskapelig forutsigbar og kontrollerbar kunnskap om det psykiske. Den kvalitative forskning ignorerer det faktum at psyken er et biologisk materiale med bestemte egenskaper som eksisterer i et bestemt øyeblikk og som kan objektiveres, manipuleres og kvantifiseres. Det er noen anomalier både i den positivistiske forståelse og i den kvalitative, her forstått som den fenomenologiske, den hermeneutiske og den sosialkonstruksjonistiske forståelse. Den største er at man har utdefinert muligheten for å kunne forske på psykiske tilstander og derved også på instrumentalt relaterte psykiske plager med utgangspunkt i den forståelse at psyke både er natur, biologi og kjemi. I tillegg kommer at de psykiske tilstander er forstått som sosialt samskapt og utløst av en ytre kontekst. Jeg måtte derfor bevege meg forbi de eksisterende paradigmer for å forstå de instrumentalt relaterte psykiske tilstander på psykens premisser, som et avgrenset og intrapsykisk fenomen. Målet var å utvikle teorier som kunne forklare mine terapeutiske resultater. Analysene var ikke helt uten forutsetninger. Musikerne og musikkstudentene kom tungsindig inn på kontoret og gikk lettere og gladere ut etter ca 90 minutter etter at jeg hadde anvendt noen bestemte metoder. Og jeg hadde brukt språk som redskap for forandring. En av metodene var submodale teknikker. Metoden var hentet fra NLP, bl.a. fra Using Your Brain For a Change" (Bandler, 1985; Bandler & Grinder, 1979). Den innebar at man fikk resultater ved å endre de sanseopplevelser som var knyttet til opplevelsen av psykisk plage. Etter hvert ble erfaringer fra denne metode en viktig innfallsvinkel til forståelse for de psykiske spenninger. Det viste seg mulig å kombinere mine antagelser om psykisk endring med sosialkonstruksjonistisk teori. Det var ingen konflikt mellom mitt fokus på den intrapsykiske opplevelse og på forståelsen for relasjonens betydning for de resultater man kunne oppnå i behandling. Det at den instrumentalt relaterte psykiske plage hadde oppstått i en sosial situasjon 34

35 var intet hinder for at den var et intrapsykisk fenomen. Og det var heller intet hinder for at den psykiske smerte kunne oppstå gjennom intrapsykiske mentale prosesser i det enkelte øyeblikk, uavhengig av en sosial kontekst. Disse innfallsvinkler støttet hverandre gjensidig, men det var likevel ingen direkte forbindelse mellom de anvendte behandlingsmetoder og den sosialkonstruksjonistiske forståelse ut over den erkjennelse at en god relasjon til terapeut var en av forutsetningene for musikernes evne til å endre seg gjennom behandling. I det videre er ikke spørsmålet om jeg skal tilpasse min forståelse til de eksisterende vitenskapelige og behandlingsrelaterte paradigmer, men å bruke det jeg opplever som det beste i de ulike, peke på det som hindrer utvikling av overskridende kunnskap i enkelte, og deretter utvikle en kunnskap som ulike vitenskapelige og terapeutiske tradisjoner kan integrere i sin egen forståelse. 1.4 Behandlingsteori som bakgrunn Selv om jeg ikke fant støtte for mine antagelser og for mitt fokus på de mentale elementer, som jeg antok rommet og utløste opplevelsen av psykisk plage innenfor eksisterende forskning og litteratur, er avhandlingen påvirket av familieterapeutiske tradisjoner, som vokste frem i USA fra rundt 1950 og frem til i dag. I det følgende vil jeg presentere disse tradisjoner. Dette for å gi leser et bakteppe for den videre lesing. De som blir presentert er: Klientsentrert terapi (C. Rogers, 1992, 1995, 2003), Nevrolingvistisk programmering (Bandler & Grinder, 1979, 1982b; Bandler & MacDonald; 1998; Bandler, 1985), Problemfokusert korttidsterapi (MRI tradisjonen) fra Mental Research Institute (Watzlawick, 1984, 1993; Watzlawick mfl., 1980); korttidsterapi (Cade & O Hanlon, 1993), Løsningsorientert terapi (Berg & Miller, 1992; deshazer, 1985, 1988, 1994), Narrativ terapi (White, 1989a, 1989b, 1995; White & Epston, 1990 ; Lundby, 1998) og Postmoderne terapi (Andersen, 1994; Wifstad, 1997; Anderson, 1997). Marte Meo metoden (Birk Sørensen, 2002) har også fungert som en holdningsmessig støtte, men vil ikke bli beskrevet i det videre. Men først, litt om veien frem. I perioden deltok jeg på flere kongresser i Norge, Sverige og i USA om korttidsterapi og om forskning på hva som virket i behandling. Her fulgte jeg forelesningene til og snakket med toneangivende forskere og terapeuter: Grunnleggerne av løsningsorientert terapi Steve deshazer og Insoo Kim Berg, en av grunnleggerne av postmoderne terapi Harlene Anderson, og en av de få norske internasjonalt kjente terapeutene innenfor postmoderne terapi Tom Andersen. Nevnes kan også grunnleggerne av narrativ terapi 35

36 David Epston og Michael White. I tillegg fulgte jeg forelesningene til og hadde kontakt med behandlingsforskere og metaforskere som Michael Lambert (Lambert & et al., 2002; John Norcross (Norcross, 1995; Norcross, Beutler & Levant, 2006); Barry Duncan (B. L. Duncan & Lambert, 2000; B. L. Duncan, Hubble, & Miller, 1996; B. L. Duncan, Miller, & Sparks, 2004; B. L. Duncan mfl., 2009) og Scott Miller (Miller, Duncan, & Hubble, 1997; Miller, Hubble, & Duncan, 1999), og filosofen Kenneth Gergen (Gergen, 1992). Sistnevnte har hatt stor betydning for utvikling av den sosialkonstruksjonistiske forståelse i Norge. Disse opplevelsene fikk betydning for min forståelse for psykisk endring og for min forståelse for hva deler av fagfeltet oppfattet som sentralt for å lykkes med behandling, Her inngikk også forståelse betydningen av gode relasjonen mellom terapeut og musiker hadde for det terapeutiske resultat (Bergin, A. E., & Garfield, S. L. E., 1994; Duncan, B. L., Miller, S. D., Wampold, B. E., & Hubble, M. A., 2009). I det videre presenteres Klientsentrert terapi, deretter MRI tradisjonen, nevrolingvistisk programmering, løsningsorientert terapi, narrativ terapi og postmoderne terapi Klientsentrert terapi. Klientsentrert terapi ble utviklet av Carl Rogers ( ). Carl Rogers var inspirert av Otto Ranks ( ) humanistiske forståelse. Otto Rank var opprinnelig en nær samarbeidspartner med Freud ( ), men han brøt med Freud. Andre navn på klientsentrert terapi er personorientert terapi og Rogeriansk terapi. Carl Rogers etablerte den humanistiske skole innenfor psykologi og pedagogikk sammen med Abraham Maslow ( ) og Charlotte Bühler ( ). Klientsentrert terapi representerte et brudd med psykoanalysen. Sentrale begreper var: betingelsesløs kjærlighet og selvaktualisering. Klientsentrert terapi er en ikke-strategisk behandlingsform, sterkt kritisk til diagnoser med en dyp respekt og toleranse for klient. Carl Rogers var den første som tok i bruk lydbånd for å forske på psykiske plager og på behandling. Klientsentrert terapi har hatt og har fortsatt stor betydning på behandlingsfeltet gjennom sin respektfulle, tolerante og anerkjennende lytting til klientene. Carl Rogers var overbevist om at den gjensidige, vennlige og støttende samtale preget av en betingelsesløs kjærlighet ( Unconditional love ) var tilstrekkelig for at klientene skulle komme ut av sin psykiske plage. Klientsentrert terapi har gjennom sin humanistiske tilnærming inspirert andre terapeutiske tradisjoner, inkludert den modell for psykisk endring som ble anvendt denne avhandling. 36

37 1.4.2 MRI tradisjonen Mental Research Institute er et banebrytende terapeutisk forskningsinstitutt i Palo Alto USA, som ble opprettet i Sentrale personer ved oppstart var Gregory Bateson ( ), Virginia Satir ( ) (en kort periode), Milton Erickson ( ), Paul Watzlawick ( ) og John Weakland ( ). MRI etablerte BTC, Brief Therapy Center i 1967 i Palo Alto i USA, som ble et internasjonalt senter for behandlingsforskning. Paul Watzlawick (Watzlawick mfl., 1980, 1984, 1993), en av de ledende skikkelser innenfor MRI tradisjonen, var opprinnelig psykoanalytiker, men opplevde behandlingsformen som lite tilfredsstillende og brøt med psykoanalysen. MRI tradisjonen, hvor sosialantropologen Gregory Bateson i en periode var en førende skikkelse utviklet en teori om at schizofreni var forårsaket av bestemte av kommunikasjonsmønstre, av double bind kommunikasjon (Bateson, 2000). Teorien fikk i en periode stor betydning for behandlingsfeltet, men er forlatt i dag. MRI utviklet problemfokusert terapi og hevdet at den manifeste atferd var problemet. MRI avviste derved Freuds forståelse av at det manifeste problem kun var et symptom på en dypereliggende årsak. MRI tradisjonen (Watzlawick 1974) hevdet at det var de løsninger som klientene hadde anvendt for å løse sitt problem, som over tid, var blitt de egentlige problemer. Et mål ble derfor å få klienten til å slutte med atferd som ikke fungerte. MRI utviklet og anvendte redefineringer som metode. MRI tradisjonen etablerte korttidsterapien som tilnærmingsform. Opprinnelig skulle det være tilstrekkelig med 10 konsultasjoner, men denne grense ble senere myket opp. Målet med behandlingen var kun å bidra til at klientene fikk løst sitt problem, og til at de fungerte bedre. Målet var ikke å endre deres personlighet, noe man i større grad hadde som mål i psykoanalytisk tradisjon. MRI tradisjonen er inspirert av den atferdsterapeutiske tradisjon, selv om de arbeider forskjellig fra Atferdsterapi. MRI tradisjonen fikk omfattende betydning for utvikling av terapeutiske retninger som Løsningsorientert, Narrativ og Postmoderne terapi. MRI tradisjonen har også påvirket den forståelse for de instrumentalt relaterte psykiske plager og for psykisk endring som preger denne avhandlingen, selv om man finner markerte forskjeller her. Sentrale ider: Det er musikerens forsøk på løse problemet som over tid er blitt det egentlige problem / Når noe ikke funger, gjør noe annet /Det er det manifeste problemet som er interessant for terapeut. / De store psykiske utfordringer i livet er knyttet til livets overganger fra barn til ungdom, fra tilstanden som ugift til gift, skifte av jobb og skole og fra å være i jobb til en tilværelse som syk eller trygdet etc./ Psykiske problemer ble forstått som en følge av avstanden 37

38 mellom forventninger om livets lykke og livets realiteter. /Psykisk endring kan og bør skje raskt Nevrolingvistisk programmering. NLP er en kortidsterapeutisk tradisjon utviklet fra og med 1970 tallet av John Grinder (1939-) og Richard Bandler (1950-). Og mer nylig beskrevet av Joseph O Connor og John Seymour (O Connor & Seymour, 1993). Studier av anerkjente terapeuter som grunnleggeren av gestaltterapien Fritz Perls ( ), av familieterapeut Virginia Satir ( ) og av den myteomspunnede lege og hypnoterapeut Milton Erickson ( ), var grunnlaget for Nevrolingvistisk programmering. Nevrolingvistisk programmering er opptatt av språk og hevder at det er en sammenheng mellom nerver, følelser og de språklige mønstre. Bestemte repeterende språklige mønstre ble betraktet som avgjørende for utvikling av psykisk plage og psykiske problemer (Bandler & Grinder, 1979). Et av målene med NLP er å bryte og erstatte disse språklige mønstre med språkmønstre som fører til psykisk velvære (Bandler & Grinder, 1975). Nevrolingvistisk programmering er utbredt, men anvendes mest innenfor personlig utvikling, ledelse og kommunikasjon. Terapeutiske erfaringer med Nevrolingvistisk programmering var utgangspunkt for denne undersøkelse, selv om man også finner forskjeller mellom NLP og den behandlingsform som jeg har anvendt. Nevrolingvistisk programmering er pragmatisk fokusert. De er opptatt av det som virket, ikke hvorfor det virket. Grinder og Bandler utviklet effektive terapeutiske metoder som dissosiering, assosiering, submodale justeringer, pacing og leading og 6 step reframing (Bandler & Grinder, 1982; Bandler, 1985; Andreas & Andreas, 1987). Nevrolingvistisk programmering utviklet også sin egen kommunikasjonsmodell, en metamodell (Bandler & Grinder, 1975). NLP er den terapeutiske tradisjon som sterkest har inspirert og påvirket den behandling som ble anvendt i arbeidet med denne avhandlingen. Blant enkelte sentrale teser i NLP, som trolig inspirert av Milton Erickson, har vi: Når noe fungerer, ikke rør det /Når noe ikke fungerer, gjør noe annet / Når det normale ikke fungerer, gjør noe mer ekstremt / Klientene har de ressurser de trenger for å bli kvitt den psykiske plage /Alt ligger perfekt til rette for at klientene reagerer som de gjør de reagerer perfekt i forhold til sine egne livserfaringer. 11 Litt: Change (1974) av Paul Watzlawick med flere. Watzlawick, Paul (1984): The invented reality / Watzlawick, Paul, J. H. Beavin & D. D. Jackson (1967): Pragmatics of human communication / Watzlawick. Paul. (1978). The Language of Change. Elements of Therapeutic Communication. 38

39 1.4.4 Løsningsorientert terapi. Løsningsorientert terapi ble utviklet av Steve deshazer ( ), en jazzmusiker og sosionom, og av hans kone Insoo KIM Berg ( ). Løsningsorientert terapi er inspirert av MRI tradisjonen, men beveger seg et skritt videre, fra det å fokusere på problemet til å fokusere på løsningen av problemet. Løsningsorientert terapi var i den tidlige fase meget opptatt av språk (Shazer 1994) og av Ludwig Wittgensteins tese (Wittgenstein, 2007, 1999). om at alt er i språket, og at det ikke eksisterer noe utenfor det man har språk for. I den senere fase har man vært mer opptatt av relasjonen mellom terapeut og musiker, her musikere og musikkstudenter og av deres terapeutiske ressurser. Løsningsorientert terapi (Shazer, 1985, 1988) har utviklet metoder som har fått stor utbredelse også utenfor den løsningsfokuserte tradisjon. Løsningsfokusert terapi er fokusert på løsninger og på unntaket av problematferden, dvs. på situasjoner der problemet ikke var følbart eller der problemene ikke oppstod. Dette fordi unntaket på en måte representerte løsningen på klientenes problem, og ved at unntaket rommet atferd eller følelsesmessige reaksjoner som innebar at problemet ikke var til stede, eller ble mestret. De anvender også en metode som kalles for mirakelspørsmålet der klientene forestiller seg problemets løsning gjennom opplevelsen av et mirakel. Løsningsorientert terapi anvendte også en metode som ble kalt skalering. Skalering innebar at man skalerte den psykiske tilstand og graden av psykisk endring som var blitt oppnådd i behandlingen for å undersøke hva musikeren mente måtte til for å komme et skritt høyere opp på skalaen, rent følelsesmessig. Musikernes vurderinger fungerte deretter som et utgangspunkt for nye intervensjoner. Løsningsorientert terapi er strategisk i den forstand at man anvender bestemte forhåndsutformede intervensjoner for å oppnå endringer hos klientene. Løsningsfokusert terapi avviste ikke-strategiske tilnærminger som postmoderne terapi og den psykodynamiske tilnærming. Løsningsorientert terapi har fått en meget stor utbredelse og anvendes i dag innenfor ledelse og pedagogikk og som problemløsningsstrategi, mer generelt. Sentrale terapeuter foruten Steve deshazer (1985, 1988, 1994) og Insoo Kim Berg (Berg & Miller, 1992) var Will O Hanlon (Cade & O Hanlon, 1993) Narrativ terapi. Narrativ terapi ble utviklet av Michael White ( ), Australia og David Epston (1944), New Zeeland. Narrativ terapi har likhetstrekk med løsningsorientert terapi, men anerkjenner ikke dette slektskap. Narrativ terapi hevder at klientenes, her forstått som musikernes, psykiske plage eller problemer er en følge av de historier som de bærer med seg, historier som er preget av nederlag, tap, sorg, fortvilelse etc. (Lundby, 1998). Narrativ terapi er derfor fokusert på 39

40 endring av disse historier. En av de mest kjente metoder innenfor Narrativ terapi er eksternalisering (Lundby, 1998). Eksternalisering innebærer at det ikke er klienten som har problemet. Problemet er utenfor klienten, her musikeren, noe familien eller musikerens venner kan samles om å bekjempe, men det er blitt reist kritiske spørsmål til anvendelsen av fiendebilder innenfor narrativ terapi. Narrativ terapi anvender en rekke metoder som brev, familiesamlinger og nettverk for å redusere den psykiske plage. Men det er lite trolig at disse metoder er relevante i arbeidet med de ofte mer spesifikke psykiske utfordringer som musikere kan stå overfor i sitt arbeide med musikk. Narrativ terapi har imidlertid utviklet en rekke virksomme løsningsfokuserte spørsmål, trolig inspirert av løsningsfokusert terapi. Og redefineringer, trolig inspirert fra MRI tradisjonen (Watzlawick, 1993). Narrativ terapi arbeider også behandlingspolitisk, og de har opprettet ligaer som Anti Depression League, som et ledd i behandlingen, hvilket er en metode som er interessant, men lite aktuell i vår sammenheng. Narrativ terapi har påvirket familieterapifeltet i Norge, blant annet gjennom bøker som Historier og terapi (Lundby, 1998) og ved at norske familieterapeuter har gått på kurs og fulgt forelesningene til White og Epston i Australia og New Zealand. Den narrative terapis forståelse for hvordan de historier som musikeren bærer med seg skaper og opprettholder musikernes psykiske plager har inspirert den terapeutiske tilnærming, som ble anvendt i denne avhandlingen. Dette selv om jeg ikke først og fremst er opptatt av innholdet i musikerens historier, men disse historier som uttrykk for tilgangen til bestemte mentale elementer som rommer følelser (se teorien om de bio-psykiske elementer og teorien om språkets betydning for følelser i avsnitt 3.2) Postmoderne terapi. Postmoderne terapi (Goolishian & Anderson, 1992; Anderson, 1997) er en familieterapeutisk og individualterapeutiske retning som er inspirert av MRI tradisjonen. Grunnleggere er Harry Goolishian ( ) og Harlene Anderson. Postmoderne terapi forlot den strategisk fokuserte og vitende terapi til fordel for den narrative og ikke-vitende posisjon. Postmoderne terapi er sterkt opptatt av språk og av Ludwig Wittgenstein (Wittgenstein, 1999). Postmoderne terapi rommer en teori om at alt er i språket. Vi er i språket og klientens, her musikernes psykiske plager er i språket. Postmoderne terapi er en sosialkonstruksjonistisk behandlingsform der man, i tråd med Carl Rogers holdninger (C. Rogers, 1992, 2003), er opptatt av relasjonens betydning for det terapeutiske resultat. Postmoderne terapi er påvirket av den sosialkonstruksjonistiske filosof Kenneth Gergen (Gergen, 1992, 1985) selv om Harry Goolishian selv var en frontfigur innenfor utvikling av den sosialkonstruksjonistiske forståelse 40

41 og filosofi. Harry Goolishian opprettet et familieterapeutisk institutt, Housten Galvaston Institute, hvor de blant annet arbeider med samfunnets svakeste. Sentrale ideer i postmoderne terapi er den ikke-strategiske holdning. Den ikke-strategiske holdning innebærer blant annet at terapeuten eller endringsarbeider ikke skal ha noe bestemt mål med behandlingen og ingen klar plan eller strategi. (Goolishian & Anderson, 1992). Endringsarbeidet skal utvikle seg spontant gjennom en gjensidig samtale der begge parter er villige til å forandre sine vurderinger og oppfatninger. Man skal møte klienten som likeverdig og som uvitende om hans eller hennes psykiske plage og tilstand. Og man skal være et lyttende medmenneske og en samtalepartner. Man skal ikke fremstå som en ekspert som foregir å vite mer enn klienten, her musikeren om musikerens problemer. Postmoderne terapi er opptatt av språkets og dialogens betydning for den psykiske endring. Postmoderne terapi er kritisk til de strategiske terapeutiske tradisjoner som strategisk terapi, utviklet av Jay Haley ( , Haley, 1963, 1976), og til MRI tradisjonen, løsningsorientert terapi og narrativ terapi. Postmoderne terapi blir, på sin side, kritisert for ikke å innse de strategiske elementer i sin terapeutiske praksis, med utgangspunkt i den vurdering at det ikke er mulig å være ikke-strategisk, dvs. ikke ha en form for plan eller bevissthet om hvor man skal som terapeut. Postmoderne terapi er også kritisert, særlig fra den løsningsorienterte tradisjon, for at de inntar en ikke-vitende posisjon, som hevdes å være umulig. Bakgrunnen for denne vurdering er at terapeuten, for klient, pr. definisjon fremstår som en autoritet på psykiske problemer og på løsningen av disse. Man fremstår derfor for klienten som vitende, som en som vet noe som klienten ikke vet. En sentral postmodernistisk terapeut i Norge var professor i psykologi Tom Andersen (1987, 1994). (Ikke uventet har begge tradisjoner formidlet at de er utsatt for misforståelser fra den andre.) De skisserte terapeutiske tradisjoner betrakter seg som forskjellige fra hverandre, men de er, om enn på ulike måter, opptatt av språkets og dialogens betydning for endring av psykiske plager. I tillegg er de opptatt av å skape en god relasjon mellom terapeut og klient og av den gode relasjons betydning for de resultater man kan oppnå i behandling. Slik sett er kanskje de viktigste paralleller til denne avhandling klarlagt. I de neste avsnitt vil jeg drøfte, noe mer kritisk, elementer i den sosialkonstruksjonistiske forståelse. Deretter utdypes enkelte forskjeller og likheter mellom denne avhandlingen og kognitiv terapi En vurdering av elementer i den sosialkonstruksjonistiske forståelse Den sosialkonstruksjonismen hevder klientens virkelighet er en følge av samspillet mellom individet og de som inngår i musikerens omgivelser. En sentral filosof her er Kenneth Gergen 41

42 (1935-), som skrev boken The Saturated Self (1992) der han understreker at et sentralt trekk ved mennesket som art og ved selvet er at det kontinuerlig befinner seg innenfor et sosialt kommunikativt fellesskap, dvs. at selvet er relasjonelt. Kenneth Gergen har sterkt preget den sosialkonstruksjonistiske forståelse i Norge, og han er blant annet kjent for utsagnet I am linked therefore I am formidlet i boken Relational Being (Gergen 2009:400). Dette som en parafrase over Descartes ( ) Cogito ergo sum. Sentrale terapeuter i denne tradisjon er grunnleggerne av postmoderne terapi, den multiskolerte Harry Goolishian og Harlene Anderson og Tom Andersen. Tom Andersen har gjennom sin metode Det reflekterende team (Andersen, 1987) og Reflekterende prosesser (Andersen, 1996) gitt et viktig bidrag i utviklingen av sosialkonstruksjonistisk familieterapi. Den sosialkonstruksjonistiske familieterapi hevder at psykiske plager utvikles i et sosialt samspill (Anderson, 1997; Wifstad, 1997). Forståelse for den sosiale kontekst og det sosiale system som den psykiske plage utspiller innenfor blir derfor sentralt for å forstå den psykiske plage. Sosialkonstruksjonismen 12 avviser at det finnes noen objektiv sannhet om klienten, og den trekker terapeuten ned fra sin høye pidestall som autoritativ ekspert og plasserer terapeuten i en posisjon som likeverdig. Den sosialkonstruksjonistiske holdning rommer stor respekt for klientens opplevelse av sin egen situasjon. Postmodernistisk terapi er den tradisjon som sterkest vektlegger det sosialkonstruksjonistiske syn, men også kognitiv terapi og nyere Psykoanalyse (McNamee & Gergen, 1992) vektlegger nå det sosialkonstruksjonistiske aspekt. Dette gjelder også Løsningsorientert og Narrativ og terapi. Relasjonens betydning for det terapeutiske resultat Et sentralt element i sosialkonstruksjonistisk inspirert familieterapi er opptattheten av relasjonen mellom terapeut og klient. Fra ganske tidlig i forrige århundre hadde behandlingsforskningen understreket relasjonens betydning for de resultater man kunne oppnå i behandling (Rosenzweig 1936, i Duncan mfl., 2009). Disse resultater er blitt bekreftet gjennom nyere forskning, og denne forskning har sterkt preget det familieterapeutiske felt og forskningen på behandling i de senere år i Norge og i USA (A. K. Ulvestad, 2007) (se avsnitt 1.5.4). Her understrekes betydningen av at terapeuten lytter og støtter klientens, her musikerens, versjon, og at terapeut får opprettet et tillitsforhold mellom seg og klient. Disse holdninger bidro 42

43 til utvikling av de utsagnskategoriene i 3. delundersøkelse som fokuserte på relasjonen mellom terapeut og musiker som de bekreftende utsagn, de konfronterende utsagn og de negativt konfronterende utsagn fra terapeut, og kategorien kritiske utsagn mot prosess og resultat fra musiker. Relasjonens betydning kommer også til uttrykk gjennom begrepene pacing og leading fra NLP (Bandler & Grinder 1975), der man hevdet at man ikke burde iverksette en intervensjon før musikeren hadde gitt signaler på at han var mottagelig for dette. Denne holdning preger også dette arbeid. Det er kun musikeren som kan avgjøre om det er en god relasjon mellom terapeut og seg selv. Denne presisering er nødvendig for å unngå en situasjon der terapeuten definerer relasjonen som god før man har fått bekreftet at musikeren også opplever at han har det godt med behandlingssituasjonen. Det er fullt mulig for terapeut å oppleve relasjonen som god, mens musikeren ikke opplever den som fullt så god. Min erfaring er også at musikeren kan oppleve relasjonen som god og som et godt utgangspunkt for endring, mens terapeut opplever den som mindre god på grunn av manglende faglig trygghet. Det ble derfor det viktig å registrere musikernes følelsemessige leie underveis i konsultasjonene. Musikerne ble i dette arbeid vurdert som den eneste som kunne si noe om hvorvidt behandlingen fungerte, hvilket er synsmåter som er i tråd med kriterier for god vitenskap, som finner i den kvalitative forskningstradisjon (Yin 2002). To eksperter og to amatører Nært knyttet til forståelse for relasjonens betydning ligger forståelsen for musikerens og endringsarbeideres roller. I medisinsk foranket psykiatri (Kringlen, 2011) og i atferdsterapi (Wolpe, J. 1972) finner vi en praksis der psykiater, analytiker og terapeut blir definert som ekspert på psykiske plager og på behandling. Klienten blir betraktet som amatør på psykisk plage, behandling og i forhold til sin egen situasjon. I denne situasjon er undertrykkelse mulig, som følge av at klienten kan bli definert som en som ikke forstår sitt eget beste, selv om han opplever at han forstår seg selv på en utmerket måte. I avhandlingen praktiserer jeg en annen forståelse som var inspirert av sosialkonstruksjonistisk teori og løsningsorientert terapi: når en musiker møter en terapeut har vi to eksperter, som møter to amatører. Mens musikeren oppfattes som ekspert på sitt eget liv og sin psykiske plage, fremstår terapeut som ekspert på behandling. På den annen side fremstår musikeren som amatør på behandling, mens terapeuten fremstår som amatør på musikerens psykiske liv og behov. Denne posisjon innebærer at musikeren tilkjennes innsikt i sin egen situasjon, dvs. en innsikt terapeuten aldri vil kunne få uten gjennom musikerens utsagn om denne. Musikeren trenger terapeut, men terapeut trenger også musiker. De er likeverdige partnere i et gjensidig 43

44 samarbeidsforhold. Det er denne holdning som preger den terapeutiske praksis i denne avhandlingen. I andre deler av den sosialkonstruksjonistiske, og spesielt i den postmodernistiske forståelse, finner vi en enda mer uttalt demokratisk holdning enn i denne avhandlingen, en holdning som kommer til uttrykk gjennom den ikke vitende posisjon. Den ikke vitende posisjon er et ideal i postmoderne terapi (Andersen, 1994; Anderson, 1997). Her formidles at terapeut burde møte klientene som en ikke vitende og likeverdig person, dvs. fullstendig åpent. Først da kan det oppstå en ekte terapeutisk dialog, en dialog der begge parter er villige til å forandre sine oppfatninger og vurderinger som følge av behandlingen. Strategisk eller ikke strategisk terapi? En annen problemstilling, i tråd med den ikke-vitende holdning var spørsmål om terapeuten skulle være strategisk eller ikke. Den strategiske tilnærming til behandling innebærer at man som terapeut har et mål med behandlingen, og at man bevisst anvender bestemte metoder for å nå disse mål. Den postmoderne tradisjon med Harlene Anderson og Harry Goolishian hevdet at den ikke burde være strategisk. (kilde) Samtidig kritiserte de MRI tradisjonen, løsningsorientert terapi og narrativ terapi på grunn av deres strategiske tilnærming som de mente kunne føre til at man i for liten grad bevarte sin lydhørhet overfor musikerens behov, med den følge at man kunne manipulere musikerne. Min vurdering og som preget mitt arbeid var at terapeut ikke kom utenom det å måtte være strategisk. Og at selve det å definere seg som ikke-strategisk, i seg selv innebar en strategi, dvs. et valg av tilnærming. Det å innta den ikke-vitende posisjon blir her betraktet som strategi på linje med en hver annen terapeutisk strategi. Det interessante spørsmål blir derfor ikke om behandlingen er strategisk eller ikke, men om den fungerer, og om klienten, her musikeren, opplever at han blir forstått og tatt vare på, og om han oppnår psykiske endringer som følge av behandlingen. Klientene kommer til en terapeut for å få hjelp og med tillit til at terapeuten kan hjelpe. Terapeuten fremstår derfor pr. definisjon som en autoritet, som en med kompetanse, og som en som kan redusere de psykiske spenningene. Det må likevel tilføyes at den ikke-vitende holdning og den åpnende og likeverdige og gjensidige dialog som forfektes i postmoderne terapi rommer viktig tillit til musikerens iboende evne til å få det bedre. Denne holdning preget også de utvalgte behandlinger i denne avhandling, selv om behandlingene var strategiske. Det var ingen 44

45 motsetning mellom det å behandle ut fra en klar strategi og verdiene respekt, gjensidighet og tillit. Behandlingene som lå til grunn for denne undersøkelse var preget av holdninger jeg fant i den strategisk orienterte løsningsorienterte terapi (Shazer, 1985, 1988). Målet var forandring, ikke forståelse. Musikerne ville med nødvendighet utvikle sin forståelse gjennom behandlingen, men det var ikke ny innsikt som var målet, slik som i postmoderne terapi og i psykodynamisk behandling, men endring. Målet var endring og behandlingen strategisk. Jeg antar derfor at man vil finne få utsagn i mine behandlinger som ikke har en klar strategisk og målrettet funksjon. Utsagnsrelasjoner og språkets betydning De sosialkonstruksjonistisk inspirerte terapeutiske tradisjoner tillegger språket en stor, men noe ulik betydning i den terapeutiske prosess. Mens løsningsorientert terapi er fokusert på språket som redskap i en terapeutisk strategi og på språkets magiske egenskaper når det gjelder endring (deshazer, 1994), er Narrativ terapi fokusert på språket som bærer av musikerens historier. Og de hevder at språket derigjennom fungerer som et grunnlag for utvikling av psykisk plage (Lundby, 1998). Postmoderne terapi (Anderson, 1997) er mer opptatt av språkets relasjonsfremmende karakter og av språkets frigjørende element. Og de hevder at psykisk endring oppstår gjennom gjensidige dialoger som skaper ny virkelighet både for terapeut og musiker der begge parter må være villige til å forandre seg og forstå seg selv på nye måter. Felles for disse retninger er at de er inspirert at Ludwig Wittgensteins påstand om at det ikke fantes noen virkelighet utenfor språket (Wittgenstein, 1999, 2007). Det sentrale ved språk, i denne undersøkelse, er det endringspotensial som ligger i språket. Språket blir oppfattet som et følelsesbærende, relasjonsskapende, endringsiverksettende og endringskartleggende redskap. Og som et strategisk virkemiddel for å oppnå psykisk endring, noe som skiller denne tilnærming fra Postmoderne terapi. Sosialkonstruksjonismen, og den sosialt samskapte virkelighet Selv om den sosialkonstruksjonistiske forståelse for språkets virkelighetsdannende egenskaper deles av undertegnede, er jeg mer kritisk til den sosialkonstruksjonistiske vurdering om at det viktigste ved vår virkelighet og våre følelser er at de er sosialt samskapt. Jeg er også kritisk til den vurdering at psykiske endringer som følge av behandling er en følge av en gjensidig virkelighetsdannende samtale. Som forståelse fungerer dette utmerket i kraft av den innsikt i sosiale faktorers betydning for den psykiske plage og for den respekt for klienten, her musikeren som ligger implisitt i denne forståelse. Som vitenskapelig basiskunnskap har det sosialkonstruksjonistiske paradigmet svakheter. For å si det litt brutalt: Det finnes i siste 45

46 instans- ingen samskapt virkelighet når det gjelder opplevelsen av psykisk plage, kun musikerens private opplevelse av sin egen psykiske smerte eller velvære. Den musikkrelaterte psykiske plage som opplevelse er i siste og avgjørende instans et privat og unikt fenomen, selv om den kan være en følge av sosiale relasjoner og opprettholdes og forsterkes av kommunikative prosesser. Klientene er alene i verden med sin psykiske smerte, og de psykiske endringer er kun et resultat av de intrapsykiske prosesser som musikerne gjenomgår, som følge av behandlingen, annen sosial påvirkning eller egen tenkning. Den terapeutiske dialog har betydning for å initiere de endringer som musikeren gjennomgår, men der går også sosialkonstruksjonismens grense. Enhver psykisk endring, selv om den er en følge av ytre påvirkning eller behandling, er et intrapsykisk fenomen. Det kun er gjennom forståelse for dette intrapsykiske fenomen og for de intrapsykiske endringsprosesser man kan utvikle en vitenskapelig holdbar forståelse for den musikkrelaterte psykiske plage som opplevelse, og for psykisk endring, som en mental prosess. Det sosialkonstruksjonistiske standpunkt kan ikke forklare vitenskapelig tilfredsstillende den psykiske tilstand som intrapsykisk opplevelse av smerte, eller den psykiske endring som en mentalbiologisk endring. Som et utgangspunkt for å forstå at sosiale situasjoner og relasjoner kan føre til psykisk smerte og plage, er den sosialkonstruksjonistiske forståelse likevel viktig. Musikernes terapeutiske ressurser Behandlingsforskningen slo tidlig fast at klientenes ressurser var en medvirkende faktor til de resultater man kunne oppnå i behandling (Rosenzweig, 1936 i Duncan mfl., 2009). Følgende formulering, som tillegges Milton Erickson, en myteomspunnet lege og hypnoterapeut, som i en periode var tilknyttet internasjonalt kjente Mental Research Institute i Palo Alto USA på slutten 1950 tallet, understreket dette ytterligere, ved å hevde at klienten hadde de ressursene de trengte for å mestre den psykiske plage. Senere forskning og metaforskning (Duncan mfl., 2009, Seligman 1999) har formidlet det samme. Denne forståelse preget også dette arbeid. En følge av dette var at jeg vurderte de enkelte utsagn med utgangspunkt i i hvilken grad de henviste til eller kunne anvendes som en terapeutisk ressurs. Terapeutiske ressurser ble definert som musikerens positive opplevelser, følelser og tanker. I tillegg kom evnen til å danne og endre mentale forestillinger. Disse to typer av terapeutiske ressurser ble betraktet som nødvendige og tilstrekkelige for å oppnå psykisk endring. Jeg opprettet derfor en egen variabel i 4. delundersøkelse (den kvantitative tilnærming) for å registrere utsagn som var uttrykk for musikernes terapeutiske ressurser (avsnitt 3.3.5). 46

47 1.4.8 Paralleller til og forskjeller fra Kognitiv terapi Parallelt med utviklingen av de sosialkonstruksjonistiske tradisjoner innenfor familieterapi som løsningsorientert, narrativ og postmoderne terapi, har vi hatt en utvikling av kognitiv terapi fra 1970 tallet og frem til dag (A. T. Beck, 1979 ; Beck & Beck, 2011). I dag er kognitiv terapi og kognitiv atferdsterapi (CBT) blant de mest utbredte og utforskede evidensbaserte terapeutiske tradisjoner (Carr, 2000). Felles i den anvendte tilnærming til behandling og kognitiv terapi er synet på tankens betydning for utvikling og endring av den psykiske plage. Også den endringsmodell som ble anvendt i denne undersøkelse har en kognitiv basis, på linje med all terapi som behandler gjennom bruk av ord. Den psykoanalytiske tradisjon (Haugsgjerd, 1972; Haugsgjerd mfl., 1998) den gestaltorienterte tradisjon (F. Perls, 1973, 1992; Hostrup, 2009), og eksistensiell terapi (Yalom, 1980) har også en kognitiv basis, selv om dette ikke er eksplisitt erkjent. Verbale terapiformer fremstår derfor som variasjoner av kognitiv terapi. Dette fordi de endringer som skjer i verbale terapiformer vil være en følge av de mentale prosesser som blir initiert gjennom bruk av ord. De ulike tradisjoner tillegg imidlertid ordene de ulike betydninger og bruker de på ulike måter. Evidens Felles for kognitiv terapi, og min behandlingsform er opptattheten av evidens (Bergin & Garfield, 1994; Reichborn-Kjennerud & Falkum, 2000; Michael, H. Rønnestad 2008). De kan begge danne grunnlag for forskning. Forskjellen mellom kognitiv terapi, som rommer en rekke metoder (A. T. Beck, 1979; J. S. Beck & Beck, 2011; Berge & Repål, 2008, 2010), og den tilnærming til behandling som ble anvendt i dette arbeidet, er forholdet til utredning, det terapeutiske fokus og forholdet til tanken som psykisk fenomen og redskap. Disse momenter blir kort belyst under. Utredning Mens man i den kognitive tradisjon kan bruke lang tid på utredning før man begynner endringsarbeidet 13, dannet her musikerens utsagn nesten umiddelbart grunnlag for terapeutens intervensjon i den anvendte tilnærming 14. Endringsarbeidet i kognitiv terapi er ofte en følge av en bevisst strategi på grunnlag av bred kunnskap om psykiske plager og om klientene, mens intervensjonene i denne undersøkelse skjedde spontant og umiddelbart med utgangspunkt i 13 En musiker, som fortsatt var under behandling hos en kognitivt orientert terapeut fortalte at hun fortsatt var under utredning, etter 6 måneder. Trolig er dette uvanlig, men det antyder noe om de muligheter for fokus som kan foreligge, 14 Jeg har tidligere gjennomført behandlinger preget av mer kartlegging enn i de behandlinger som inngår i utvalget, selv om kartleggingen ikke har vart mer enn ca 1 time. Tid anvendt til kartlegging er redusert i forhold til mine tidligere behandlinger, med utgangspunkt den erfaring en nitid kartlegging kunne hemme endringsarbeidet. 47

48 musikerens utsagn i det terapeutiske øyeblikk. Terapeutens utsagn hadde likevel en teoretisk og en strategisk forankring. Fokus Mens man i kognitiv terapi er fokusert på klientens dysfunksjonelle tanker 15 og tankemønstre, på tankens innhold, og på i hvilken grad klientens tanker kunne forstås som fornuftige eller ikke (Berge & Repål, 2010), var jeg mindre opptatt av tankens innhold. I stedet var jeg fokusert på musikerens følelser i det øyeblikk tanken ble formidlet og på de elementer i musikerens tanke, som utløste og opprettholdt disse følelser. Det informative aspekt ved tanken var tonet ned, mens den følelsesmessige side ved tankene ble fokusert. Jeg var også fokusert på i hvilken grad musikerens tanke innebar at noe psykisk positivt eller negativt ladet var koplet på eller av musikerens følelsesmessige tilstand i forhold til fortid, nåtid eller fremtid (se koplingsteorien for den musikkrelaterte psykiske plage og tilstand (avsnitt 3.2.3) Tanken som psykisk fenomen. I tillegg var jeg opptatt av i hvilken grad tanken avdekket egenskaper som kunne anvendes terapeutisk. Den store forskjellen lå i at jeg var mer opptatt av de sanseelementer som musikeren hadde tilgang til i et bestemt øyeblikk, og som ble forstått som styrende for musikerens følelser, mens kognitiv terapi var fokusert på tankens dysfunksjonelle innhold. En følge av dette var at jeg ikke primært var opptatt av å endre musikernes forståelse, men av å endre mentale elementer som rommet musikerens følelser som ble uttrykt gjennom tankene., Jeg fokuserte også på det tankemessige innhold. Antagelsen var at dersom jeg endret de elementer i tankene som lå til grunn for musikerens følelser, ville musikernes tenkning bli endret tilsvarende. Musikerens tanker ble således forstått som en følge av de følelser som var lagret i de mentale elementer og som ble uttrykt gjennom musikerens formuleringer. Musikerens ord og utsagn ble slik betraktet som et direkte uttrykk for en bestemt følelse. For å endre musikerens tanker anvendte jeg ofte redefineringer, en metode som ble hentet fra MRI tradisjonen (Watzlawick, 1993; Watzlawick mfl., 1980). Redefinering innebærer at man redefinerer eller forstår noe på en ny måte som gir klienten en bedre følelse. Redefineringer er et knippe metoder som anvendes i flere terapeutiske tradisjoner inkludert kognitiv terapi, løsningsorientert terapi og nevrolingvistisk programmering (O Connor & Seymour, 1993). De kan fungere som et utmerket redskap for å endre dysfunksjonelle tanker, tankemønstre eller 15 (tanker som bidrar til manglende mestring og psykisk ubehag) 48

49 forestillinger. Av og til er det først og fremst redefineringen, endringen i forståelse, som er formålet i det terapeutiske øyeblikk, men i min tilnærming er redefineringer, anvendt ikke primært for å endre musikernes forståelse, men de følelsesmessige elementer som utløser og opprettholder de dysfunksjonelle tanker og forestillinger hvilket også vil innebære eller fører til en endring i forståelse. Oppsummering I det foregående har jeg skissert felles trekk ved og forskjeller mellom min endringsmetode og konstruktivistisk og sosialkonstruksjonistisk orienterte behandlingsformer inkludert kognitiv terapi 16. Hensikten var å gi leser innsikt i de holdninger og den forståelse som har preget arbeidet med denne avhandlingen. Litteratur og teori hentet inn utenfra har hatt en generell betydning for meg som terapeut og for utvikling av de holdninger som har preget mitt terapeutiske arbeid, men den har hatt liten betydning for utvikling av den teori som ligger til grunn for utformingen av denne undersøkelse. Det å formidle at man er inspirert av noe, samtidig som dette noe ikke hatt praktisk betydning for utvikling av det teoretiske grunnlag for arbeidet, kan oppleves som en selvmotsigelse. Men det er ganske enkelt. Jeg er påvirket behandlingsmetodisk og holdningsmessig av metoder og holdninger i korttids- og familieterapien. Denne påvirkning kommer til uttrykk gjennom mine behandlinger. Men da denne påvirkningen ikke berører temaer som: Hvordan den musikkrelaterte psykiske plage er bygget opp som et mentalt fenomen, eller hva som skjer rent mentalt når musikerne opplever psykiske endringer som følge av behandling, hadde disse påvirkninger liten betydning for mitt fokus og for mine antagelser om hvordan den psykiske tilstand og opplevelse av psykisk plage var bygget opp som et intrapsykisk og psykisk-biologisk fenomen. Tvert i mot. Dersom jeg hadde overtatt den sosialkonstruksjoniske forståelse, ville jeg fokusert på hvordan relasjonen mellom terapeut og musiker hadde utviklet seg gjennom de ulike behandlinger. Og jeg ville anvendt denne forståelse som et utgangspunkt for å forklare de oppnådde terapeutiske endringer. Her ville jeg vært i godt selskap både med den sosialkonstruksjonistiske og med den hermeneutisk psykodynamiske tradisjon (Vetlesen, A. J., & Stänicke, E., 1999). Men det ville vært et sidespor. Interessant kunnskap kunne blitt utviklet, men jeg ville ikke fått svar på spørsmålet om hvordan den musikkrelaterte psykiske plage var bygget opp som et intrapsykisk og psykobiologisk fenomen. Jeg ville heller ikke utviklet presise 16 Kognitiv terapi hadde opprinnelig ikke et sosialkonstruksjonistisk utgangspunkt, og er kanskje først og fremst en konstruktivistisk tradisjon med en atferdsterapeutisk historisk foranking, men de anvender i dag enkelte metoder som er i overensstemmelse med den sosialkonstruksjonistiske forståelse. 49

50 svar på spørsmålet om hva som skjedde rent mentalt når klientene opplevde psykiske endringer. Og med et sosialkonstruksjonistisk perspektiv ville jeg analysert de ulike utsagn med et ganske annet utgangspunkt enn å undersøke frekvens og prosentvis fordeling av de ulike utsagnstyper underveis i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet. Mitt arbeid med musikere er preget av de konstruktivistiske og sosialkonstruksjonistisk orienterte behandlingsformer, men denne påvirkning har hatt liten betydning for utforming av undersøkelsens teorier, design og metode. Det må likevel formidles at metoden submodale justeringer, der man endrer den psykiske tilstand ved å endre de sanseopplevelser som er knyttet til den psykiske plage, hentet fra NLP (Bandler & Grinder, 1985; O Connor & Seymour, 1993) fungerte som en viktig innfallsvinkel for mitt tidlige fokus. Før jeg beskriver de ulike teorier og resultatene fra 2. delundersøkelse, vil jeg gi et glimt fra min kritikk av enkelte behandlingsteoretiske tradisjoner og av resultatene fra nyere og tidligere behandlingsforskning En kritisk oppsummering av trekk ved de behandlingsteoretiske tradisjoner. Denne avhandling gir ikke anledning til å analysere grundig de teorier som ligger til grunn for anerkjente terapeutiske tradisjoner innenfor familieterapi og individualterapi, men dette er heller ikke nødvendig for å vurdere disse kritisk. Ut fra de teorier som ble utviklet gjennom denne avhandling (kapittel 3.2), er det kun nødvendig å undersøke hvorvidt de øvrige terapeutiske tradisjoner fokuserer på den indre eller ytre empiri, dv. på indre følelser eller på sosiale erfaringer, på avgrensede mentale elementer som rommer klientens følelser, på det psykiske materialet som er koplet på eller av i et bestemt øyeblikk, og som, ut fra min vurdering utgjorde opplevelsen av psykisk smerte eller behag, eller på det psykiske materialet som rommet klientens følelser før og etter endring. Dersom de eksisterende behandlingsteorier ikke fokuserer på disse fenomener, men kun fokuserer på den historiske bakgrunn og på innholdet i den psykiske plage, på musikerens observerbare reaksjoner og atferd, og på de situasjoner som den psykiske plage utspiller seg innenfor, vil de, ut fra min, dvs. ut fra min forståelse ikke være vitenskapelig holdbare, men fremstå som kvalifiserte gjetninger. Man kan, som før nevnt, ikke trekke vitenskapelig holdbare slutninger om indre mentale opplevelser med utgangspunkt i ytre observasjoner av atferd. Ingen behandlingstradisjoner, det være seg atferdsterapi, psykoanalyse, gestaltterapi, eksistensiell terapi, psykodynamisk terapi, strukturell terapi, strategisk terapi, systemetisk terapi, multisystemisk terapi, Marte Meo metode, MRI tradisjonen, løsningsorientert terapi, 50

51 narrativ terapi, postmoderne terapi og kognitiv terapi er fokusert på det mentalbiologiske psykiske materialet som rommer klientens, her musikerens følelser. Felles for de nevnte behandlingstradisjoner er at de forholder seg til ytre informasjoner om den psykiske plage og kun indirekte til hvordan individet opplever den psykiske tilstand. De er fokusert på den psykiske plage uten at de har en presis forståelse for hvilken forbindelse det er mellom den ytre empiri og de ytre observasjoner, og den indre empiri, dvs. musikerens følelsesmessige opplevelser (se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt 3.2.2). De har defokusert, uten å være seg dette bevisst, hvordan opplevelsen av den psykiske tilstand fremtrer rent mentalt for individet. De har defokusert den psykiske plage som et mentalbiologisk fenomen og den psykiske endring som en mentalbiologisk endring. Disse tradisjoner kan derfor ikke utvikle en strengt vitenskapelig og holdbar forståelse for opplevelsen av den psykiske plage og for psykisk endring, dersom man med vitenskapelighet mener en kontrollerbar og forutsigbar og falsifiserbar kunnskap. Denne situasjon er intet hinder for at man kan oppnå gode resultater i behandling. En vitenskapelig forankring og en evidensbasert behandlingsform er ingen nødvendig betingelse for å kunne oppnå psykiske endringer i behandling. Og heller ingen garanti for å oppnå et godt resultat, men en reell vitenskapelig forankring er godt utgangspunkt om man ønsker å forstå hvorfor det som har virket i arbeidet med en klient ikke lenger fungerer om man arbeider med en annen klient, om det ikke skulle fungere. Og reelt sett vitenskapelig forankret kunnskap om musikkrelaterte psykiske spenninger og om endringen av disse spenninger kan gjøre disse til observerbare, forutsigbare og kontrollerbare fenomener. Jeg vil utvide denne påstand og hevde at de psykiske endringer som oppnås i andre behandlingsformer, vil være en følge av endringer i de bio-psykiske elementer (se avsnitt 3.2.1) som rommer psykisk ubehag eller velvære. Dette uansett hvilken forståelse for psykisk plage og endring som man finner i disse behandlingstradisjoner. Med andre ord. Man kommer ikke utenom de mentale elementer som rommer den psykiske plage og som må endres, dersom man skal utvikle en vitenskapelig kunnskap om det psykiske. For utfyllende informasjon, se resultatene fra 2. delundersøkelse, teorien om de bio-psykiske enheter og teorien om den indre empiri, avsnitt og 3, 2, 2, Det foregående har vært en generell kritikk av trekk ved de enkelte betydningsfulle terapeutiske retninger. Den mest kjente kritikk av psykiatrien var Eysencks kritikk i 1952 hvor han konkluderer med at behandling ikke virker og til og med har negative effekter (Rønnestad 2008). Senere forskning har med stor iver søkt å tilbakevise denne forskning, og har også lyktes i dette, men først i 1977 gjennom metaanalyser utført av Smith og Glass i 1977 ble det allment 51

52 akseptert at psykoterapi virker (ibid). Senere har en rekke forskere kommet frem til samme konklusjon. (se avsnittet om metaforskning). Men vi vet også at en viss prosent av klientene ikke blir bedre, at enkelte, rundt 10 % blir verre, og at det er forskjeller mellom terapeuter. Jeg rekker ikke å gå mer spesifikt inn på den kritikk som er rettet mot de terapeutiske tradisjoner, som jeg har hentet metodisk inspirasjon fra. Men noe kritikk må nevnes, kritikken mot NLP eller nevrolingvistisk programmering. Kritikken av NLP Begrunnelsen for å kommentere kritikken mot NLP er at den er massiv. Samtidig er de mest anvendte metoder i arbeidet med avhandlingen hentet fra eller inspirert av NLP. En avklaring synes derfor nødvendig. Av rundt 30 kritiske vurderinger av NLP hentet fra internett 17 var flere rettet mot NLPs ambisjonsnivå. Kritikken gikk på at ambisjonsnivået til NLP-ere var urealistisk høyt, og at det ikke var realiserbart (Devilly G.J. 2005). Forestillingen innenfor NLP har vært at NLP kunne kurere nær sagt alle psykiske og enkelte somatiske sykdommer. En annen kritikk var rettet mot NLPs språkbruk. NLP anvender et ambisiøst og vitenskapelig forankret språk hvor følgende ord går igjen: nevrolingvistisk programmering dypstruktur overflatestruktur, metamodell dissosiering reframing etc. dvs. et språk som gir inntrykk av en vitenskapelig forankring. Kritikerne mener at det ikke er dekning for disse ambisiøse begreper (Witkowski 2010). Kritikk er også rettet mot de nevrologiske ambisjoner. Her hevder kritikerne at det ikke er noen forbindelse mellom den NLP-iske tilnærming og kunnskaper om nevrologi (Witkowski 2010; Beyerstein 1995). Mens andre hevdet at forskning som er foretatt innenfor NLP miljøet, ikke var reliabel og manglet kredibilitet (Gareth Roderique-Davies 2009). Ytterligere artikler hevder, i tråd disse vurderinger, at NLP er en pseudovitenskapelig tilnærming som mangler vitenskapelig grunnlag (Encyclopedia of Pseudoscience 2000; The Skeptic's Dictionary 2003). Disse vurderinger kan sees i sammenheng med flere mer generelt forankrede artikler/bøker som hevder at NLP er kommet i miskreditt på grunn av manglende resultater (Norcross et. al. 2006). Mer spesifikk kritikk er rettet mot NLPs sanserelaterte (sensory) representasjonssystem, VAK (Sharpley, C.F. 1984; Einspruch E.L., Forman B.D. 1985; Druckman, Danielm 2004). Utøvere av NLP har hevdet at de ved å registrere klientenes språk og øyebevegelser (the VAK modell - Visual, Auditory, Kinestetic) kan avdekke de mentale strategiene, som fører til psykisk plage

53 eller plage for klientene en innsikt som deretter kan anvendes for å redusere den psykiske plage. Singer (Singer & Lalich, 1996) oppsummerer kritikken i boka Crazy therapies kjennetegn på behandlingstradisjoner man bør unngå. Her blir NLP blir plasser som nr 7 blant de 10 mest elendige. Hensikten med dette avsnitt er verken å utfylle eller tilbakevise kritikken, kun plassere den i forhold til mitt eget arbeid. Det finnes uskolerte NLP utøvere, som kun etter et kurs på 6-7 dager, eller 3-4 kurs med en ukes varighet begynner å behandle mennesker, uten forutgående psykologisk eller pedagogisk innsikt. For noen terapeuter og for noen klienter må det gå galt. NLP er effektivt, men brukes det feil, kan man like gjerne produsere psykisk ubehag som å redusere dette ubehag. Hvilket også kan skje innenfor andre terapeutiske tradisjoner. Men de psykiske skader blir ofte mindre her, siden de oftest er mindre effektive med hensyn på endring. (et problem som ikke blir fokusert her er terapeuter, inkludert psykologer like gjerne kan skade mennesker psykisk som å hjelpe dem, hvis man ikke er ryddig nok). For å kalle seg psykolog og lege må man ha lisens. NLP mangler et krav om sertifisering. Alle kan kalle seg NLP-ere og alle kan anvende den på sin måte. Vi har således nesten like mange NLP-iske tradisjoner som man har terapeuter. Feil vil oppstå 18. Til forskjell fra dette har man 6 års utdanning i psykologi pluss spesialistutdanning for å bli klinisk psykolog, dvs. før man slipper helt alene ut på mennesker. I tillegg har man innenfor akademia en omfattende mengde forskning på psykiske lidelser og på behandling, men klart mest innenfor kognitiv terapi og atferdsterapi. Få forskere har sin faglige forankring i NLP, og mange NLP utøvere har en annen bakgrunn enn universitetsutdanning. NLP som forskning og som system for behandling kan derfor beskrives som demokratisk på den ene siden og anarkistisk på den andre. I tillegg brukes NLP på nær sagt alle områder, innenfor psykologi, pedagogikk, ledelse og idrettpsykologi og coaching med mer. På den ene side rommer NLP en omfattende mengde nytenkning, på den andre siden mangler man et enhetlig miljø og systemer for kvalitetssikring og kontroll Denne situasjon kan forklare noe av den feilbehandling som kan skje innenfor NLP. NLP kan kritiseres, men kritikerne av NLP kan også møtes med kritikk. Kritikerne mangler, som de øvrige psykologer og forskere (se innledningen) en presis og vitenskapelig holdbar forståelse for hva som fører til psykisk endring. De kan derfor ikke med vitenskapelig sikkerhet 18 I Norge har man dannet en fagforening og noen forsøker å etablere et system for sertifisering, men her er fortsatt ingen kontroll. 53

54 fastslå hva som er riktig og hva som er feil i den NLP-iske tilnærming. Kritikken mot NLP synes først og fremst fokusert på perifere elementer, dvs. på fenomener som i liten grad berører de psykiske endringer som er en følge av NLP, som VAK dvs. på representasjonssystemet, på NLPs ambisjonsnivå og på pseudovitenskapelige elementer. Sjeldnere ser man kritikk av det som for meg er NLP, metodene for psykisk endring og oppbygging. Metoder som submodale justeringer, ankring, assosiering, dissosiering, reframing, pacing og leading, change history, bring back og andre metoder (Bandler, 1988; O Connor & Seymour, 1993) er mindre fokusert. Felles trekk med kognitiv terapi og psykologi, med MRI tradisjonen (strategisk terapi), med klientsentrert terapi (respekten for klientene), med løsningsorientert terapi (fokus på løsninger og på unntak) og med narrativ terapi (fokusert på endring av musikerens historie) blir for eksempel lite fokusert. Kritikerne synes også å ha oversett at NLP er et ekstrakt av det som virket i Fritz Perls arbeid, og i behandlinger gjennomført av Virginia Satir og den verdenskjente hypnoterapeut Milton Erickson. Med andre ord, inspirasjonen og metodene i NLP er hentet fra flere av datidens mest prominente og anerkjente terapeuter. Kritikken av NLP faller også inn i en mer omfattende kritikk av behandlingsformer, som i dag har vunnet stor utbredelse. Bare et par eksempler: Bruk av øyebevegelser i traumebehandling, som anvendes innenfor retningen EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) (Shapiro, 2001) er betraktet som dårlig terapi, bruk av mirakelspørsmålet fra Løsningsorientert terapi (Shazer, 1985) det samme, og et redusert fokus på utredning, noe som kjennetegner flere korttidsterapeutiske tradisjoner, er kritisert og plassert i hardtkorn med NLP (Singer & Lalich, 1996). Dette til tross for at enkelte av disse innfallsvinkler i dag også anvendes innenfor anerkjente tradisjoner som kognitiv terapi. Jeg har ikke anvendt NLPs representasjonstenkning (VAK systemet) i mine behandlinger. Ikke fordi klientenes øyebevegelser ikke gir informasjoner om musikernes mentale strategier, men fordi man her fokuserer på den ytre empiri, på samme måte som andre terapeutiske tradisjoner, dvs. si på ytre observasjoner, som ikke gir en presis informasjon om hvordan individet opplever den psykiske tilstand (se teorien om den indre empiri, avsnitt 3.2.2). Jeg har kun anvendt metoder jeg har kontroll over som ankring, submodale justeringer, dissosiering, eksternalisering, fokus på løsninger, endring av musikerens historie, bring back, ressurshenting og redefinering etc. Disse kan beskrives og analyseres med utgangspunkt i de teorier som er beskrevet i kapittel 3.2, dvs. i Teorien om de bio-psykiske enheter, Koplingsteorien for den psykiske plage, Koplingsteorien for den psykiske endring, Teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske endring, Teorien om matematikk og psyke, Teorien om språkets betydning for endring og teorien om enkelhet. De metoder som ble anvendt i de 2 utvalgte prosesser med 54

55 musikere som er fokusert i 3. og 4. delundersøkelse i denne avhandling, ble anvendt i tråd med den forståelse som er skissert i disse teoriene. Et annet moment er at metoder fra NLP har felles trekk med metoder fra andre terapeutiske tradisjoner. Metoden ankring er inspirert av klassisk betinging, redefinering finner vi i MRI tradisjonen (Watzlawick 1989, 1993), pacing og leading synes inspirert av Carl Rogers klientsentrerte tilnærming (2003) og av NLP, og metode change history, endring av musikerens historier finner vi igjen i Narrativ terapi, samt eksternalisering (1989), som synes inspirert av løsningsorientert terapi. Og de verdiene man finner i NLP synes i stor grad å være inspirert av Milton Erickson, Virginia Satir og Fritz og Laura Perls. Og den forståelse for språk som preget NLP og også arbeidet med denne avhandling er inspirert av Noam Chomsky (Chomsky 2002), og de korttidsterapeutiske tradisjoner. De metoder som jeg anvender og som er hentet fra eller som er inspirert av NLP, har således ikke oppstått i et vakuum. De er en følge av kontakt med kjente terapeutiske tradisjoner på den ene siden og med enkelte av de ypperste av datidens terapeutiske tenkere på den andre. I tillegg til de allerede nevnte Milton Erickson, Virginia Satir og Fritz Perls kan nevnes Gregory Bateson, Laura Perls, Paul Watzlawick, Steve de Shazer, og Jay Haley, som har ført pennen i bøkene om Milton Ericksons tilnærming til behandling (Haley, 1993). Om du søker på NLP på internett får du flere millioner treff. Det empiriske grunnlag for nysgjerrighet på hva de får til, og på hva som skjer med klientene når de oppnår psykiske endringer som følge av NLP har således et visst grunnlag. I tillegg kommer at mine terapeutiske erfaringer viser at metoder fra NLP fungerer, at de er forskningsbare og at de representerer en type innsikt som de ikke er tilkjent i den nevnte kritikk. Disse erfaringer har større gjennomslagskraft i min tenkning enn de kritiske merknader. Den nevnte kritikk gjør det imidlertid viktig å være observant på de feil som kan bli begått. NLP kan derfor kritisere kritikken med samme mynt. Kritikken tilfredsstiller ikke krav til nøytralitet, objektivitet, fullstendighet og vilje til å anerkjenne det som fungerer. Trolig kan man også vurdere kritikken i lys av Kuhns forståelse for den skjebne som lett vil møte retninger, som bryter med den eksisterende normalvitenskap (Kuhn, 1996). De blir latterliggjort, kritisert eller oversett. Dette betyr ikke at deler av kritikken ikke er holdbar, men at den kan kritiseres. I tillegg bør kritikerne sortere mellom det som er kritikkverdig og det som representerer verdifull, overskridende og ny innsikt. Da verken analysen av NLP og den fremsatte kritikk er avhandlingens tema vil jeg ikke foreta en grundigere gjennomgang av denne kritikk. Dette avsnitt bringer meg over til de 55

56 forskningstradisjoner og paradigmer som enkelte av kritikerne av NLP har sitt utspring i, noe som også kan sette kritikken av NLP i perspektiv En vurdering av trekk den positivistiske og den humanistiske forskningstradisjon vinklet i forhold til forskning på de musikkrelaterte psykiske spenninger. Formålet med de neste avsnitt er å klargjøre avhandlingens posisjon i forhold til enkelte dominerende vitenskapelige tradisjoner. Trekk ved den positivistiske forsknings tradisjon Grovt sett kan man hevde at de psykologisk relaterte samfunnsvitenskaper er forankret i to paradigmer. Det naturvitenskapelige og positivistiske paradigmet på den ene siden og det humanistiske og kvalitative på den andre. Det kvalitative paradigme består igjen av ulike retninger som den hermeneutiske, fenomenologiske, eksistensialistiske, konstruktivistiske, den sosialkonstruksjonistiske og postmoderne. For enkelhetsskyld vil jeg i det følgende kun anvende begrepene positivisme eller kvantitativ forskning på den ene siden og kvalitative tilnærminger på den andre, selv om disse begrepene er misvisende og noe demagogiske i sin karakter. Kvantitet er også kvalitet, samtidig som det ikke finnes kvalitet uten forankring i noe kvantitativt. Det verdifulle ved den positivistiske tradisjon er dens idealer om objektivitet, forutsigbarhet, nøytralitet, reliabilitet, validitet og generaliserbarhet. Dette er idealer som, ut fra min vurdering, bør prege enhver vitenskapelig ambisjon, selv om de ikke kan realiseres fullt, og selv om de må suppleres med andre, for eks. med enkelte kvalitativt funderte kriterier (avsnitt 2.3). Positivismes styrke, men samtidig dens akilleshæl når det gjelder forskning på psykiske fenomener er dens paradigmatiske forståelse om at man kun skal forske på det umiddelbart observerbare, kombinert med den vurdering at psyken og psykiske fenomener ikke er tilgjengelige for observasjon. Dette med den følge at følelser, mentale prosesser og psykiske tilstander og opplevelser ofte er blitt utdefinert som objekter for forskning. Idealet om observasjon av det som viser seg er opprettholdbart, men konklusjonen er feil. En konsekvens av denne paradigmatiske grunnlagsforståelse er at positivismen rommer selvpålagte hindre for forskning på psykiske fenomener som følelser og psykiske plager. Den har, gjennom avvisningen av at følelser er tilgjengelige som objektivt observerbare fenomener, gjort seg ubrukelig som en innfallsvinkel til å utvikle forståelse for indre opplevde psykiske 56

57 fenomener (om den fastholder sine vurderinger). Heller ikke resultater fra nevrobiologisk forskning kan forstås fullt ut om man ikke har en holdbar teori om det psykiske. Dette med den følge at denne tradisjon ikke forstår sine funn fullt ut og heller ikke fullt ut kan nyttiggjøre seg sine funn. Damasios bøker er fylt av interessante refleksjoner om forholdet mellom følelser og hjerneforskning, men er preget av at han mangler forståelse for følelser som et mentalbiologisk fenomen med bestemte egenskaper (Damasio 2002) 19. Min vurdering er at den positivistiske forskning på psykiske fenomener tar utgangspunkt i kvasiobjekter for den psykiske tilstand, som atferd og utsagn om musikerens situasjon forstått som informasjoner, som observasjoner av musikernes reaksjoner og på informasjon om hendelser og situasjoner. Dette kan føre til interessant og fyllende informasjon om musikerens psykiske plager og spenninger, men disse objekter er ikke et direkte uttrykk for den instrumentalt relaterte psykiske plage som opplevelse. Man kan slutte fra denne type data til hvordan den psykiske plage er bygget opp, men slutningene vil være beheftet med feil. Hvorfor? Atferd er ikke følelser, tanker forstått kun som tanker er heller ikke følelser og sosiale relasjoner er ikke følelser selv om disse forhold kan uttrykke eller signalisere følelser. Og man kan ikke predikere hvordan andre musikere kommer til å reagere på en behandling, selv om den er forankret i signifikante resultater fra randomiserte undersøkelser med samme behandling. Her har den kvalitative forskning rett. Ethvert menneske er unikt og uforutsigbart. Mennesket kan ikke reduseres til statistikk, og fortsatt fremstå som et helt menneske, men må møtes åpent, og hver gang som om det var første gang, for å få tilgang til det enkelte individs øyeblikkelige følelser - om man ønsker tilgang til de mentale elementer som utløser disse følelser (se teorien om de bio-psykiske elementer, avsnitt og teorien om språkets betydning for følelser, avsnitt 3.2.7). Derimot er den psykiske struktur felles for alle mennesker, dvs. den psykiske tilstand hos ulike individer er bygget opp på samme måte (se teoriene, kapittel 3.2) 20. Til tross for disse svakheter ved det positivistiske fokus, positivismen har beholdt et sentralt element av betydning for å kunne gripe det psykiske som en mentalbiologisk tilstand, det reduksjoniske prinsipp. Dvs. den ide at man må redusere noe til sine minste bestanddeler for å bygge opp en omfattende, presis, vitenskapelig og holdbar kunnskap om det psykiske. Min vurdering, til tross for at positivismen er blitt utsatt for hard kritikk på grunn av sin atomistiske og reduksjonistiske karakter, er at dette prinsipp er en forutsetning for å utvikle vitenskapelig 19 Damasio, portugisisk nevrobiologisk forsker, bosatt i USA, og en av de mest sentrale innenfor hjerneforskning for tiden. 20 Dette er både en av avhandlingens hovedfunn og et premiss for mye arbeidet. 57

58 holdbar kunnskap om det psykiske. Og for å forstå hva som skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring, som følge av terapi. For å utvikle en vitenskapelig kunnskap om psykisk plage og psykisk endring, bør man derfor beholde de positivistiske idealer og det reduksjonistiske prinsipp. Men man må erstatte oppfatningen om at psyken ikke er tilgjengelig for observasjon med den forståelse at psyken er observerbar gjennom observasjon av de mentale elementer, dvs. de bio-psykiske enheter som rommer musikerens følelser (se teorien om de bio-psykiske enheter, (avsnitt 3.2.1). Grunnlaget for denne innsikt og holdning er teorien om de bio-psykiske enheter og teorien om språkets betydning for følelser (avsnitt 3.2.7). Positivismen må utvide sitt fokus fra den ytre til den indre empiri om den skal være i stand til å utvikle vitenskapelig holdbar kunnskap om det psykiske. Denne vurdering av positivismens begrensede mulighet til å produsere vitenskapelig holdbar kunnskap om mentale prosesser er intet hinder for at behandling forankret i de positivistiske eller sosialkonstruksjonistiske ideer kan føre til meningsfull kunnskap og gode resultater. De oppnådde resultater kan imidlertid ikke forklares tilstrekkelig vitenskapelig gjennom den positivistiske tilnærming, slik empiri er definert i dag (se teorien om indre og ytre empiri, 2. delundersøkelse.) Trekk ved den kvalitative forskningstradisjon Styrken ved den kvalitative og humanistiske forskningstradisjon er dens opptatthet av at mennesket skapes av og inngår i kontekstuelle helheter, dens vektlegging på respekt og menneskeverd og dens opptatthet av mangfold og breddekunnskap. Samtidig er den opptatt av å utvikle meningsfull og utfyllende kunnskap om de fenomener den gir oppmerksomhet. Den kunnskap som utvikles gjennom kvalitativ forskning er omfattende, men av og til av lokal, og derved av mindre generaliserbar karakter. Yin ( 2002) hevder riktignok at man kan generalisere fra kasuistiske studier, men i det man forsøker dette, når det gjelder psykiske tilstander, havner man i samme uføre som den kvantitative forskning, og av samme grunn. Det er begrenset i hvilken grad man kan predikere resultater fremkommet gjennom kvalitativ forskning på behandling av instrumentalt relaterte psykiske plager fordi de fremkomne resultater vil være utledet fra undersøkelse av ikke vitenskapelige holdbare objekter for den musikkrelaterte psykiske plage og tilstand. Denne posisjon er imidlertid intet hinder for at den kvalitative forskning kan fokusere på et avgrenset objekt for følelser, og fortsatt befinne seg innenfor sitt kvalitative paradigme, men det forutsetter en utvidet av forståelse for hvilke fenomener som kan inngå i kvalitative og kontekstbaserte studier. Den kvalitative forskning har også en svakhet når det gjelder muligheten for å utvikle vitenskapelig holdbar kunnskap om psykiske plager og psykisk endring. Denne svakhet, trolig 58

59 arvet fra positivismen, er den vurdering at psykiske tilstander og psykisk endring ikke er tilgjengelig for observasjon, som indre opplevelse, uten gjennom en fortolkning av disse. Derved har også de kvalitative tilnærminger ekskludert seg selv fra den naturpsykiske eller mentalbiologiske innfallsvinkel til forståelse for det psykiske. I tillegg vil det helhetlige fokus som preger kvalitative tilnærminger, kunne fungere som et hinder for forskning på psyke ved at de forkaster reduksjonismen, som prinsipp. Nok en utfordring som den kvalitative forskning kan stå overfor, er overproduksjon av kunnskap på den ene siden og produksjon av falsk innsikt på den andre. Vi har overproduksjon når kravet om fullstendighet gjør at man favner så mange aspekter og kvaliteter ved et fenomen at man mister grepet om det som er mest vesentlig. Vi kan ha denne situasjon i psykiatrien der man finner omfattende teorier og utlegninger av ganske uvesentlige betydning for endring av den psykiske tilstand og plage dersom og jeg understreker dersom man har som mål å utvikle en presis, effektiv og vitenskapelig etterprøvbar kunnskap om endring av psykiske tilstander. Om man betviler denne påstand, er det kun nødvendig å lese epikriser utformet av psykologer eller psykiatere enten det gjelder innlagte eller poliklinisk behandlede musikere. De er ofte godt skrevet og presist formulerte historier, spekket med fagtermer, men oftest blottet for beskrivelse av klientenes mentale ressurser, mentale kapasitet, hva klienten får til og for analyser av hvorfor klientene ikke er verre enn de er dvs. av de positive ressurser som klientene også besitter. De er slik i liten grad fokusert på de av klientenes mentale egenskaper som kan anvendes for å skape endring. Det finnes sikkert unntak, men dette er hovedmønsteret. I verste fall produserer man falsk innsikt som følge av at forskere inntar en hermeneutisk posisjon der musikernes opplevelse av den psykiske plage blandes sammen med terapeutens forforståelse og fordommer (ikke i odiøs betydning), og danner grunnlag for ny virkelighetsproduksjon både for terapeut og musiker. Vi har her den mulighet at forskerens førforståelse kan få større gjennomslagskraft enn musikerens opplevelse av sin situasjon i kraft at det er forskeren som fører pennen, med redusert validitet som følge. Et mulig problem er også at denne virkelighetsproduksjon, selv om den fungerer i teorien, kan føre til feilbehandling, fordi den ikke lenger er et presist uttrykk for hvordan musikeren rent mentalt opplever den psykiske smerte. Det er blitt sagt at jo mindre man vet om den psykiske plage, desto mer tid bruker man på å utrede den psykiske tilstand. Muligens har vi her en parallell til den kvalitative forskning på psykiske fenomener. Jo mindre man vet, desto større spillerom får man for ny kunnskapsproduksjon. Denne økte kunnskapsproduksjon kan føre til at fagfeltets fokus dreies mot temaer og områder som ligger utenfor løsningen av psykologiens og psykiatriens utfordringer. Man kan miste oversikt over det som er vesentlig. Omfattende 59

60 kunnskap kan like gjerne opprettholde usikkerhet som den kan føre til en klar forståelse av hvordan den psykiske tilstand og plage er bygget opp rent mentalt. Jamfør den vedvarende uenighet eller forvirring blant våre ypperste psykiatriske eksperter rundt vurderingen av hvorvidt Anders Behring Breivik var eller er psykotisk, schizofren eller utilregnelig, og Juklerødsaken, der psykiaterne nektet å erklære Juklerød som frisk av diagnosen kverulant paranoia, selv om han var skrevet ut, for å ta de mest spektakulære eksemplene (Ellefsen, J., O., 2012). Den kvalitative forskning må derfor. dersom målet er å forklare de psykiske prosesser, være villig til å avgrense sitt fokus mot de mentale elementer som eksisterer i et bestemt øyeblikk og som utløser og opprettholder musikerens følelser. Man må for en periode forlate sitt fokus på kontekst og innta en reduksjonistisk posisjon, selv om man etter denne reduksjon kan vende tilbake til utgangspunktet for å utvikle forståelse for helhet og kontekstuelle meningsdannende forhold. Jeg har her vurdert trekk ved den kvalitative forskningstradisjon med utgangspunkt i målet om å forstå hvordan den instrumentalt relaterte plage er bygget opp rent mentalt, og for å forstå hva skjer som rent mentalt når det skjer en psykisk endring, som følge av et endringsarbeid. Deretter kan man gjerne vende tilbake til den mer omfattende kontekstuelle analyse. En tredje posisjon den nanovitenskapelige forståelse for psykiske plage Løsningen på de utfordringer som den positivistiske og kvalitative tradisjon står overfor i forbindelse med forskning på psykiske fenomener er en tredje posisjon. Løsningen ligger i å kombinere positivistiske idealer og verdier og tilnærmingsmåter med verdier og tilnærmingsmåter hentet fra kvalitativ forskning. I denne tredje posisjon, her benevnt som nanopsykologi, nanopsykologisk teori eller den nanopsykologiske tilnærming til forskning og behandling er man fokusert på følelser, dvs. på den mest autentiske kvalitet et menneske kan oppleve, men det skjer via et reduksjonistisk prinsipp og med en forankring i de positivistiske idealer. Og det vil skje gjennom et fokus på indre modale erfaringer og på musikerens ord og utsagn, dvs. på språk. Dette i kombinasjon med den respekt for musikerens virkelighetsopplevelse som finnes nedfelt som verdi i de kvalitative tradisjoner som den hermeneutiske, fenomenologiske, sosialkonstruksjonistiske, konstruktivistiske og postmodernistiske tradisjon. For meg er det ingen motsetning mellom en positivistisk tilnærming til forskning på psyke og de idealer som rommes i de humanistiske tradisjoner. De er gjensidig avhengige av hverandre. Det er i møte mellom disse tradisjoner, mellom den positivistiske og den kvalitative, vi kan 60

61 utvikle en vitenskapelig holdbar forståelse for det psykiske, men i dette møte må begge tradisjoner oppgi enkelte av sine darlings. Og ingen av disse tradisjoner kan utvikle en vitenskapelig forståelse for og kunnskap om det psykiske om de ikke forener sine krefter og verdier. Striden mellom disse to posisjoner er kun ødeleggende for utvikling av vitenskapelig holdbar kunnskap om intrapsykiske og mentalbiologiske fenomener. Før jeg fokuserer på metode, vil jeg gi enkelte glimt fra metaforskningens resultater, dvs. resultater fra forskning som har fokusert på resultater fra forskning som igjen har forsket på hva som virker i behandling. 1.5 Metaforskning på hva som virker i behandling Man har hatt forskning på behandling siden tidlig i forrige århundre. Blant de mest kjente tidlige metaforskerne finner vi Saul Rosenzweigs forskning (Duncan mfl., 2009). Og blant de mest kjente konklusjoner om behandling som er blitt resultatet av denne forskning, er The dodo bird verdict, som innebærer påstanden om at All have won og all must have prizes (Ibid). Utsagnet er hentet fra Alice in Wonderland. Den rommer den konklusjon at alle datidens terapeutiske tradisjoner virker. Ingen har forrang fremfor noen når det gjelder effekt, og at det er det de ulike terapeutiske tradisjoner har felles, The common factors, som borger for de terapeutiske resultater og ikke den enkelte tradisjonsforankrede terapeutiske metode (Duncan mfl., 2009 (1.utg.: 1999). I de siste årene har denne forskningen vokst i omfang og konklusjonene er, med enkelte nyanser, de samme (Bergin & Garfield 2004). Et sentralt fokus i denne metaforskning forskning på resultater fra behandlingsforskning - har vært hva som bevirker den psykiske endring hos klient, og forskjellen mellom de ulike terapeutiske tradisjoner når det gjelder resultater Avhandlingens forhold til den eksisterende behandlingsforskning Den eksisterende metaforskning har i liten grad påvirket den terapeutiske prosess og de terapeutiske valg i dette arbeid. Likevel er dens resultater av interesse. Dette fordi den gjør det mulig å sammenlikne kvaliteter ved min tilnærming med metaforskningens resultater. Og fordi at et samsvar mellom den anvendte behandlingsform og metaforskningens resultater kan bidra til å forklare de gode terapeutiske resultater som ble oppnådd i arbeidet med denne avhandlingen, selv om disse forklaringer ikke vil være tilstrekkelige. I de følgende vil jeg presentere funn fra metaforskningen og kort drøfte avhandlingens posisjon i forhold til dens resultater. 61

62 1.5.2 Behandling virker Enkeltstående forskning og metaanalyser har vist at de fleste velprøvde terapiretninger kan være effektive for en rekke psykiske problemer, (Bergin & Garfield, 1994/2004; Carr 2000, Wampold, 2001, Kazdin, 2004, B. L. Duncan mfl., 2009). Da behandlingsmetodene som ble anvendt i denne avhandlingen, er hentet fra velprøvde behandlingstradisjoner som nevrolingvistisk programmering, MRI tradisjonen, løsningsorientert terapi, narrativ terapi og postmoderne terapi, vil de nevnte forskningsresultater meget sannsynlig også gjelde denne avhandling En god relasjon Musikerens opplevelse av å ha en god relasjon til og allianse med terapeut har betydning for resultatet. Dette presenteres som en avgjørende faktor for de resultater man kan oppnå. En rekke forskere har belyst relasjonens betydning for de resultater man kan oppnå i behandlingen. Her nevnes kun enkelte: (Bergin & Garfield, 1994; Horvath & Symonds, 1991; Wampold, 2001; Orlinsky, Rønnestad & Willutsky i Bergin & Garfield, 2004; Norcross, 2002, Krupnick, 2007). Undertegnede har arbeidet i tråd med resultatene fra denne forskning. Min forståelse for relasjonens betydning har likevel først og fremst sprunget ut fra et humanistisk menneskesyn, som igjen har vært inspirert av Carl Rogers, 1951 (C. Rogers, 2003) klientsentrerte tilnærming og av Martin Bubers humanistiske og eksistensielt forankrede forståelse for møtet mellom mennesker (Buber, 1992). I tillegg har bevisstheten om nødvendigheten av å skape en god relasjon mellom terapeut og klient en mer pragmatisk forankring i begrepene pacing og leading, som er hentet fra NLP (Bandler 1985). Disse begreper rommer det terapeutiske påbud om at man som terapeut ikke må sette i gang en intervensjon før klienten, her musikeren, har ansatt terapeuten som en som får lov til å hjelpe. Jeg bruker begrepet pragmatisk fordi man, ut fra min kjennskap til NLP, først og fremst er fokusert på det som fungerer. Den gode relasjonen fungerer her som en forutsetning for endringsarbeidet, ikke som et mål. Dette i den forstand at musikerens opplevelse av en god relasjon betraktes som en forutsetning for at de skal de si et ja til mine intervensjoner. Og et trekk ved det å skape tillit og en god relasjon er at man lytter til, respekterer og støtter musikerne uansatt hva de måtte si, i Carl Rogers ånd, og at man først starter en intervensjon når musikeren er klar for denne. i. Jeg har vært opptatt både av det humanistiske aspekt og av de pragmatiske element ved relasjonen, dvs. av den gode relasjon, som en forutsetning for et godt resultat, selv om jeg 62

63 erkjenner at den gode relasjon, i seg selv, for enkelte musikere, vil kunne ha terapeutisk effekt. I skillet mellom de som ser på relasjonen både som en forutsetning for og som et virkemiddel til forandring, og de som ser en god relasjon kun som en forutsetning for forandring (von der Lippe & Rønnestad, 2001 i Rønnestad 2008) befinner jeg meg i den gruppen som ser den gode relasjon også som et terapeutisk virkemiddel selv om jeg betrakter de relasjonelt orienterte utsagn mer som støtteutsagn i den terapeutiske prosess. Jeg er her i samsvar med resultater fra nyere behandlingsforskning, og med de initiativ som Psykologisk institutt i Oslo har stått for gjennom å etablere obligatoriske kurs i relasjonskompetanse for psykologer på profesjonsstudiet (Rønnestad 2008). Flere av de utsagnstypene som blir beskrevet i 3. delundersøkelse, avsnitt 3.3, hadde en trygghetsskapende og relasjonsfremmende hensikt. Se for øvrig de tilgangsgivende og endringsbekreftende utsagn fra musiker kombinert med fraværet av konfronterende utsagn fra terapeut, og fraværet av utsagn som rommet kritikk av terapeut og prosess, fra musiker. Jeg opplever det som viktig å utvikle en god relasjon. Samtidig vil jeg hevde at denne kvalitet er realisert i denne undersøkelse. For utfyllende vurderinger av relasjonelle forhold, se avsnitt om etikk (avsnitt 2.1.4), for mer om de bekreftende og støttende utsagn, se avsnitt Og for mer om de endringsbekreftende utsagn fra musiker (avsnitt 3.3.3) Fellesfaktorene Fellesfaktorene er avgjørende for de resultater man kan oppnå i behandling. Fellesfaktorene er de trekk terapeuter fra ulike terapeutiske retninger har felles, selv om de arbeider med utgangspunkt i ulike metoder. Forskningen viser at The common factors har større betydning for de resultater som klientene kan oppnå i behandling enn terapeutens egen teori metode og teknikk (Wampold, 2001; Lambert, Bergin, & Garfield, 2004; Orlinsky, Rønnestad, & Willutski, 2004; Duncan mfl., 2009). En følge av dette er at terapeutiske metoder og teknikker hevdes å ha mindre betydning enn tidligere antatt for de resultater man kan oppnå. Og at faktorer som er felles i mange terapeutiske retninger, og som anses som teoriuavhengige, har større betydning. Dette er faktorer som relasjonen mellom terapeut og klient, placebo, dvs. troen på at behandling virker og klientens, her musikerens, mentale resurser inkludert klientens sosiale omgivelser Metaforskningen hevdet også man kan fastslå den prosentvise andel av hvilke faktorer som fører til det terapeutiske resultat (B. L. Duncan & Lambert, 2000). Her blir hevdet at den terapeutiske tilnærming og metode stod for 15 % prosent av oppnådde resultater, relasjonen mellom terapeut og musiker stod for 30 %, de klientrelaterte faktorer stod for 40 % 63

64 prosent mens 15 % var en følge av forventninger og placebo. Disse tall refereres til i en mengde rapporter, og de blir av mange betraktet som valide eller gyldige uttrykk for hva som faktisk virker i behandling. Denne forskning står i motsetning til tidligere forestillinger, for eksempel i den medisinsk psykiatriske modell, som hevder at behandlingsresultatene er en følge av bestemte metoder anvendt på bestemte problemer (Imel, Z. E. & Wampold, B. E. i Brown, Dr, & Lent, 2008). Få eller ingen betviler i dag fellesfaktorenes betydning for det terapeutiske resultat, men det råder noe ulike oppfatninger om hvor bokstavelig man skal forstå påstanden om at metode ikke lenger er et betydningsfullt terapeutisk virkemiddel. Vi finner enkelte nyanserte synspunkter, som fortsatt anerkjenner metodenes betydning for de oppnådde terapeutiske resultater hos John Norcross (Norcross, 1995) og Helge Rønnestad (M.H. Rønnestad, 2000). Mitt forhold til denne forskning er ambivalent. Den gode relasjon mellom terapeut og musiker, forventninger, placebo og musikerens mentale og sosiale ressurser har betydning for de oppnådde resultater. Men dersom disse faktorer ikke kombineres med en form for systematisk terapeutiske prosess, er disse faktorer, ut fra min vurdering, alene ikke tilstekkelige for å oppnå gode og forutsigbare resultater, med den følge at man blir avhengig av metode. Med den følge at man må se metode og de øvrige faktorer i en tettere sammenheng enn fellesfaktorene antyder. Man må likevel ta høyde for at det finnes klienter med et så stort behov for å snakke at dette i seg selv er tilstrekkelig for å få resultater. I tillegg betviler jeg riktigheten av de forskningsresultater som i prosent antyder i hvilken grad de ulike terapeutiske elementer har for resultatet. Disse prosenttallene er stipulerte. De er verken kontrollerbare eller dokumenterbare vitenskapelig. Jeg vil hevde at det ikke er mulig, i vurderingen av de oppnådde resultater, å skille presist mellom klientens relasjon til terapeut og klientens forventninger og tro på et godt resultat, eller å skille metodenes betydning for den psykiske endring fra terapeutens personlighet og musikernes evne til å anvende sine mentale ressurser samme øyeblikk. Begrunnelsen er at forskerne som har undersøkt disse forhold, mangler en vitenskapelig holdbar forståelse for hvordan den psykiske tilstand og plage fremtrer rent mentalbiologisk for klientene. De mangler forståelse for de mentale prosesser som skjer i forbindelse med psykisk endring. Og de mangler fortsatt evne til å dokumentere følelser presist. De har med sikkerhet utelatt faktorer som fremmer psykisk endring, som de ikke har vært bevisst. Noe annet er at de heller ikke har fokusert på denne type indre mentale opplevelser. Som følge av dette er de ikke i stand til å fastslå presist hva som skjer rent mentalt med klientene 64

65 når de opplever psykiske endringer. Derfor er de heller ikke stand til å beskrive vitenskapelig presist hva som virker eller ikke virker i behandling, med den følge at de foreslåtte prosenter mer fremstår som antydende spekulasjoner enn som harde data. Det er først mulig å måle presist effekten av behandling når man kan kartlegge den musikkrelaterte psykiske plage, iverksette endring og kartlegge de psykiske endringer som er oppnådd, innenfor samme tidsrom, dvs. innenfor en og samme konsultasjon. Presise vurderinger av hva som virker i behandling forutsetter evne til å undersøke klientens mentale opplevelser før og etter en eller flere intervensjoner, eller før og etter en konsultasjon. Den eksisterende behandlingsforskning og metaforskning har, så langt jeg kjenner til, ikke vært i stand til dette. Min oppfatning er at fellesfaktorene er nødvendige hver for seg, men at de må virke sammen for at man skulle få resultater av behandling. Relasjonen mellom musiker og terapeut blir her sett på som en avgjørende og selvstendig forutsetning. Terapeutens tilnærming og metode har sin selvstendige betydning, og i tillegg kommer klientens ressurser eller evne til å nyttiggjøre seg behandling og evne til å anvende eksisterende mentale ressurser for å redusere den psykiske plage. Men det er summen av disse faktorer som gjør det mulig for musikerne å gjennomgå psykiske endringer som følge av behandling. Og det er ikke mulig å forske på disse elementer uavhengig av de øvrige elementer hvis man ikke ganske presist vet hvordan den musikkrelaterte psykiske plage er bygget opp - fordi de påvirker hverandre gjensidig. Den eksisterende forskning har manglet vesentlige elementer for å forstå både den musikkrelaterte psykiske plage og den psykiske endring. Det er flere veier til psykisk endring. Mens enkelte terapeuter vil oppnå gode resultater som følge av evnen til å skape en god relasjon til musikere, som nettopp er relasjonstrengende, vil andre terapeuter oppnå resultater først og fremst gjennom sin metode fordi at musikerne allerede har fått tilfredsstilt sine relasjonelle behov, uten at dette har redusert den psykiske smerte i tilstrekkelig grad. Dette med den følge at disse musikerne først og fremst trenger en endring av det psykiske materialet som opprettholder den musikkrelaterte psykiske plage. Min konklusjon er at behandlingsforskningen ikke har nok kunnskap om hvordan den psykiske plage er bygget opp som et mentalt fenomen til å fastslå at metodene i meget liten grad har en avgjørende betydning for det terapeutiske resultat. I tillegg vil jeg definere begrepet metode noe forskjellig fra det begrep metode som synes å være anvendt i behandlingsforskningen. Det synes som om begrepet metode er forstått som begrenset til terapeutiske teknikker, mens selve det å skape en god relasjon betraktes som en 65

66 ulært eller ubevisst terapeutisk kvalitet, selv om man i Norge har hatt et fokus på utvikling av interpersonlig kompetanse i de senere år, se det foregående. Alt det en terapeut gjør i en bestemt situasjon må defineres som metode hos en profesjonell terapeut. Metode er ikke noe som kun er begrenset til den terapeutiske teknikk som er beskrevet i den terapeutiske tradisjon. Og det kan tenkes at den likhet i resultater som ble funnet mellom terapeuter med ulik tradisjonsbakgrunn nettopp var knyttet til disse terapeuters fellesterapeutiske stil her betraktet som metode - selv om denne stil ikke var beskrevet som metode i metodelitteraturen. Ut fra mine terapeutiske erfaringer kan valg av metode ha avgjørende betydning for de resultater som kan oppnås, men da både med utgangspunkt i en spesifikk metode og metode som utvidet begrep. I denne undersøkelse betraktes det å være i stand til å skape en god relasjon mellom terapeut og musiker som et viktig delelement innenfor fenomenet metode. Evnen til å skape en god relasjon med musiker er knyttet til terapeutisk profesjonalitet. Noen har denne, andre ikke. Det var blant annet denne vurdering som gjorde det ønskelig å undersøke hvilke typer av utsagn som bidro til å skape en god relasjon mellom musiker og terapeut. Blant annet derfor var jeg fokusert på de bekreftende utsagn, de tilgangsgivende (endringsforberedende), på de endringsiverksettende utsagn fra terapeut. Og på de tilgangsbekreftende og endringsbekreftende utsagn fra musiker. Hensikten var å skille de primært relasjonsdannende utsagn fra de endringsrelaterte. Jeg er fristet til å foreta en justering av oppfatningen om relasjonens betydning for behandlingsresultatet og bevege meg fra et fokus på relasjonen mellom terapeut og musiker (Duncan mfl., 2009) til et fokus på utsagnsrelasjoner. Utsagnsrelasjoner sier noe om terapeutens relasjon til musikerens utsagn, for eksempel om terapeut validerer og støtter disse eller ikke. Et fokus på utsagnsrelasjoner vil også kunne føre til innsikt i hvordan terapeut forstår musikerens utsagn og er i stand til å anvende de enkelte utsagns endringspotensial i behandlingen. Begrunnelsen for dette er at det vil være lettere å kontrollere terapeutens relasjoner til musikerens utsagn enn å kontrollere terapeutens relasjon til musikeren som person. Min konklusjon er at fellesfaktorene har betydning, men at prosentfordelingen er stipulert og ikke et presist vitenskapelig mål på hva som faktisk skaper endring hos ulike musikere. Metode kan ha en langt større betydning enn de 15 % som antydes. I det videre arbeid betraktes fellefaktorene som et bakteppe, som forutsetninger som må være oppfylt for at man skal få psykiske endringer, men det er metodene og de terapeutiske intervensjoner som betraktes som avgjørende for de oppnådde resultater. Dette nevnt vel vitende om at dersom det ikke eksisterte en god relasjon mellom terapeut og musiker, ville metodene ikke hatt endringseffekt. 66

67 Forskningen viser imidlertid også at spesifikke behandlingsmetoder kan ha betydning for behandlingen av bestemte psykiske utfordringer (M.H. Rønnestad, 2000, Norcross, 1995). Man henviser her til studier av resultater i forbindelse med kognitiv behandling av aggresjon og depresjon. Disse forskningsresultater er i tråd med undertegnedes erfaringer og vurderinger av metodenes betydning for de oppnådde terapeutiske resultater Mulighet for tilbakemeldinger Musikerens mulighet for å gi tilbakemeldinger til terapeut om sin opplevelse av om behandlingen fungerer er av betydning for de resultater som kan oppnås. Klientens mulighet for å gi tilbakemelding på metode, relasjon og resultat styrker alliansen og fører til et bedre resultat (Whipple, Lambert, Vermeersch, & Smart, 2003). Denne forskningen støttes av effektmålinger basert på Outcome Rating Scale (ORS) til bruk for korttids terapi (Duncan et al. 2003). Ulike effektmålingssystemer blir i dag anvendt i flere institusjoner i Norge, blant annet på Phoenix House Haga, et behandlingssenter for rusavhengige i Hedemark. Til tross for at klientens mulighet til å gi tilbakemeldinger til terapeut styrker alliansen og fører til et bedre resultat, samt fører til færre terapeutiske dropouts, er denne type outcome rating scales ikke anvendt i dette arbeid. En begrunnelse for ikke å anvende KOR, som er den norske versjonen av ORS er gitt i avsnitt Evne til å bruke klientens ressurser Det å ta i bruk klientene, her inkludert musikernes resurser i behandlingen fører til et bedre og raskere oppnådd resultat. Her tillegges klienten en avgjørende betydning for de resultater man kan oppnå i terapi, og det hevdes at klientens deltakelse er avgjørende for behandlingsresultatet, (Bohart & Tallman, 1999; Eliassen & Seikkula, 2006). Disse resultater er viktige og i samsvar både med de holdninger som preger den terapeutiske praksis som ble gjennomført. Jeg var kontinuerlig fokusert på de av musikernes mentale erfaringer og egenskaper som kunne anvendes som en ressurs og som et utgangspunkt for det neste endringsiverksettende utsagn. Årsaken til mitt fokus på musikernes terapeutiske ressurser var en følge av føringer i sterkt ressursfokuserte tradisjoner som nevrolingvistisk programmering (O Connor & Seymour, 1993) og de korttidsterapeutiske tradisjoner. Dette er føringer som allerede kom til uttrykk i 67

68 den klientsentrerte tilnærming (C. Rogers, 2003), og som man også finner i positiv psykologi (Seligman, 2006) Tidlig bedring Tidlig bedring, dvs. at musikeren opplever endringer mellom 2. og 7. konsultasjon har betydning for de resultatene man kan oppnå totalt sett (Howard Krase og Orlinsky 1986, 1993; Brown mfl., 2008; Brown, Dreiss og Nace 1999 i Duncan mfl., 2009). Dette er særlig interessante resultater for terapeutiske tradisjoner som anvender mange behandlingstimer. I og med at musikerne fikk løst sine psykiske problemer og utfordringer i løpet av 1-6 konsultasjoner, og at de allerede i 1. konsultasjon opplevde psykiske endringer, ligger man, i denne undersøkelse, godt innenfor det som blir vurdert som tidlig bedring I tråd med klientens virkelighetsforståelse At terapeut behandler i tråd med klientens virkelighetsforståelse og forestillinger om hva som vil være til hjelp er av stor betydning (Frank, 1991, Duncan, Miller, & Sparks, 2004). Jeg betrakter dette som en av flere forutsetninger for et godt resultat, men som nevnt ovenfor. Et kjennetegn ved den anvendte behandlingsform var at jeg kontinuerlig arbeidet i tråd med musikerens virkelighetsforståelse. Dette i kraft av at det var musikeren som bestilte de psykiske endringer, som kontrollerte de oppnådde resultater og som formidlet i hvilken grad han eller hun opplevde psykiske endringer. Denne praksis var inspirert av terapeutiske tradisjoner som MRI tradisjonen (Watzlawick mfl., 1980), klientsentrert terapi med Carl Rogers (Rogers, 1992), løsningsorientert terapi med Steve deshazer (deshazer, 1985) og Insoo Kim Berg (Berg & Miller, 1992)), NLP med Bandler og Grinder (O Connor & Seymour, 1993), og postmoderne terapi med Goolishian og Anderson (Anderson, 1997). I tillegg var denne praksis inspirert av egne terapeutiske erfaringer Ingen intervensjoner eller endringsiverksettende utsagn ble iverksatt uten at terapeut var trygg på at musikerne var mottagelig for endring. Ethvert nei-signal fra musiker i form av et kanskje, mulig, vet ikke, tja etc. førte til nye oftest kartleggende utsagn fra terapeut eller til nye tilgangsgivende utsagn (se 3. delundersøkelse). Man kan imidlertid likevel ikke utelukke at terapeuten i sin iver iverksatte enkelte intervensjoner for raskt, men prosentandelen a v denne type utsagn er marginal. Se for øvrig statistikken. 68

69 Aktive terapeuter og musikere At terapeuten og klienten er aktiv og engasjert i behandlingen har betydning for resultatet. (Duncan, Hubble, & Miller, 1997 ; Bohart & Tallman, 1999; Wampold, 2001). Disse forskningsresultater betraktes som en støtte til den anvendte behandlingsform. Både undertegnede og musiker hadde et høyt engasjement og aktivitet noe som kom til uttrykk gjennom resultatene fra denne undersøkelse, avsnitt Terapeutens hyppig intervenerende stil var grunnlaget for musikernes høye aktivitet, da en enhver intervensjon initierte en mental prosess hos musikerne. Det høye aktivitetsnivået i behandlingene var her en følge av de behandlings- og endringsmetoder som ble anvendt Ingen forskjell mellom psykoterapiretninger Det er ikke forskjell behandlingseffekt mellom ulike psykoterapiretninger. Ingen psykoterapeutisk skoleretning har vist seg andre retninger generelt overlegen (Lambert 1992 i Norcross & Goldfried, 2005; Bergin og Garfield 1994/2004, B. L. Duncan mfl. 2009). Sammen med de forskningsresultater som hevder at fellesfaktorene har større betydning for det terapeutiske resultat enn de metoder som ble anvendt, opplever jeg dette som et alvorlig resultat for behandlingsfeltet, dersom det medfører riktighet. Men noe gjør meg usikker på resultatenes holdbarhet. Selv om resultatene, for eksempel i psykoanalytisk terapi og løsningsorientert terapi skulle være like gode, ville den ene tradisjonen ha anvendt opp til flere hundre konsultasjoner for å oppnå denne bedring, mens den andre ville ha fått resultater i løpet av 2 til 20 konsultasjoner. Den løsningsorienterte tradisjon er derfor i realiteten mer effektiv enn den psykoanalytiske, og uten sammenlikning rimeligere, selv om de måtte oppnå de samme resultater. En metodisk utfordring er knyttet til det å skille de resultater som er en følge av behandling fra de som er en følge av klientens livsførsel og modning, når behandlingen har pågått i flere år Teorien om the common factors og holdninger i avhandlingen Jeg har tidligere støttet betydningen av the common factors for de resultater man kan oppnå i behandling. Samtidig har jeg kritisert den prosent som de ulike faktorer tillegges for det terapeutiske resultat, og begrunnet hvorfor disse ikke er vitenskapelig holdbare. Et fenomen er at teoriene som ble utviklet gjennom arbeidet (kapittel 3.2) også illustrerer og er i samsvar med forståelsen for the common factors. Forskjellen er at den forskning som har avdekket fellesfaktorenes betydning for de oppnådde resultater, har tatt utgangspunkt i de ytre 69

70 observerbare fenomener, som klientenes utsagn i form av informasjoner om bedringer av den psykiske tilstand. Mens teoriene i denne avhandling er fokusert på de indre fellesfaktorer, dvs. på den mentale struktur og på de mentale fenomener og prosesser hos musikerne som blir iverksatt gjennom behandlingen, uavhengig av den terapeutiske tradisjon som terapeuten behandler ut i fra. Dette innebærer at man i tillegg til the common factors i form av placebo, relasjon, klientens ressurser, sosiale miljø etc. må ta i betraktning de mentale elementer som rommer psykisk plage eller velvære. dvs. det jeg har kalt de bio-psykiske enheter, som er en følge av tidligere og nåværende opplevelser, samt evnen til å danne mentale forestillinger. Da har vi at avhandlingen uten at det har vært intensjonen kan fungere og indirekte har fungert som et utgangspunkt for å vurdere validiteten eller gyldigheten i den forskning som understreker fellesfaktorenes betydning. Jeg antyder her at resultatene, de oppgitte prosenter er feil, ikke på grunn av at fellesfaktorteorien ikke stemmer, men på grunn av at forskningen ikke fanger inn alle de sentrale fellesfaktorer som har betydning for endringen av musikernes psykiske tilstand. Til de ytre observerte fellesfaktorer må man integrere de indre fellesfaktorer. Dvs. evne til å danne mentale forestillinger, få tilgang til de eksisterende mentale forestillinger, samt evne til å endre de mentale forestillinger og indre forankrede sanseopplevelser som rommer følelser. Denne vurdering er i tråd med den oppfatning at det som er felles mellom ulike psykiske plager, og det som er felles mellom den normalpsykiske tilstand og den psykiske plage, er av større betydning for å forstå den psykiske plage og den psykiske endring enn forskjellen på disse tilstander. Slik sett er mine vurderinger en støtte til den forskning som hevder fellesfaktorenes betydning, samtidig som jeg hevder at de ytre fellesfaktorene som er skissert i tidligere forskning, ikke er tilstrekkelige for å forstå hva som bevirker psykisk endring. Man må integrere et fokus på de mentale, indre fellesfaktorer i forskningen på ulike psykiske tilstander og på psykisk endring for å forstå både den psykiske plage og den psykiske endring Enkelte kritiske merknader Min vurdering er at de 7 utvalgte konsultasjoner i denne avhandling var preget av de kvaliteter som behandlingsforskningen hevder har betydning for å oppnå gode resultater. Likevel var de oppnådde resultater i denne undersøkelse først og fremst en følge av den anvendte behandlingsmetode. Denne påstand vil bli illustrert gjennom den høye frekvens og prosentandel av de endringsrelaterte utsagn fra terapeut og av de endringsbekreftende utsagn fra musiker. Som antydet tidligere: Selv om man har funnet disse tendenser ved å sammenlikne resultatene fra forskning på ulike terapeutiske tradisjoner via en rekke metastudier har denne forskningen svakheter. Dette ved at de som har utført de ulike undersøkelser selv ikke har en fullt ut 70

71 vitenskapelig forståelse for hvordan den psykiske plage er bygget opp som et mentalt fenomen og for hva som skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring. Selv i den mest anerkjente oversikt over forskning innenfor psykoterapi, Bergin and Garfields Handbook of Pscyhotherapy and Behavioral Change (Michael Lambert 2004, 5. utg.), finner man ingen kapitler som berører forbindelsen mellom psykiske plager og de mentale elementer som er knyttet til den psykiske plage, eller om forbindelsen mellom gode resultater i behandling og endringen av de mentale elementer som er knyttet til den psykiske plage. Den forskning som hevder metodenes reduserte betydning for behandling (avsnitt 1.5) rommer viktige signaler for behandlingsfeltet, samtidig som dens resultater er beheftet med usikkerhet. Det må ny forskning til for å bekrefte de foreliggende resultater. Og muligens forteller forskning som reduserer metodens betydning for de resultater som kan oppnås i behandling mer om de metoder som ble anvendt i denne forskning enn om den betydning behandlingsmetodene kan ha for de resultater som oppnås. 71

72 2. Design og metode I det videre vil jeg beskrive og begrunne valg av design. Deretter følger en beskrivelse av utvalget, de ulike utvalgskriterier og de ulike subjekter. Jeg vil først fokusere på forholdet mellom biologi og psyke for å gi et bakteppe for dette arbeid. Deretter beskrives temaene metodetriangulering, en begrunnelse for at jeg valgte bort en kasuistisk tilnærming og etiske momenter. Så følger en beskrivelse av utfordringer knyttet til kombinasjonen av å være terapeut og forsker, begrunnelsen for ikke å anvende en ekstern person for å kontrollere kodingen av materialet og om den tilsynelatende utelatelse av følelsesnære informasjoner. Så kommer begrunnelsen for at jeg ikke anvendte outcome rating scales eller session rating scales som metode i denne undersøkelse. Til slutt i kapittel 2 presenteres 4. delundersøkelsene. Her drøftes også undersøkelsene med hensyn på objektivitet, validitet, reliabilitet, og ytre validitet og de tilsvarende vitenskapelige kriterier som er utviklet innenfor den kvalitative forskningstradisjon. 2.1 Utgangspunkt og avklaringer Forholdet mellom biologi og psyke et utgangspunkt for valg av design Av betydning i forbindelse med valget av design var den oppfatning at den psykiske tilstand var en biologisk tilstand, og at psykiske endringer reflekterte biologiske endringer. Dette med den konsekvens at disse fenomener måtte møtes med en naturvitenskapelig forståelse og innfallsvinkel. Dvs. man måtte bokstavelig talt inn i den psykiske opplevelse som biologi om man ønsket å utvikle en presis og vitenskapelig forklaring på hvordan opplevelsen av psykisk plage var bygget opp, og om man ønsket å undersøke hva som skjedde rent mentalt når musikeren opplevde en psykisk endring som følge av behandling. Hermeneutisk inspirerterte fortolkninger av den psykiske plage basert på observasjoner utenfra ble her forstått som utilstrekkelige for å forklare psykiske plager. Da forståelsen for at den psykiske plage er en biologisk tilstand uttrykker et selvfølgelig, men mindre påaktet fenomen i forbindelse med verbale behandlingsformer, vil jeg gi en mer utfyllende begrunnelse for dette syn. Dette syn har betydning for de teorier som ble utformet og for hvordan jeg forstår den psykiske plage og psykiske endring. Enhver indre sanseopplevelse, ethvert ord og ord og utsagn og enhver opplevelse av mening må reflektere en biologisk tilstand. Hvilket innebærer at disse fenomener er objektivt til stede i det enkelte øyeblikk som biologi og kjemi. I tråd med denne forståelse oppstod den tanke at den psykiske tilstand og plage og psykisk endring måtte være observerbar for musiker gjennom introspeksjon, observasjon av indre mentale reaksjoner, og derved tilgjengelig for forskning 72

73 gjennom musikernes utsagn om hvordan de indre mentale opplevelser ble opplevd, lagret og organisert. Bakgrunnen for denne vurdering var den erfaring at musikerne kom inn på kontoret med en psykisk plage og gikk ut av kontoret etter ca. 90 minutter med en sterkt redusert plage eller med psykisk overskudd. Jeg måtte ha hatt tilgang til det psykiske materialet som styrte opplevelsen av psykisk smerte, og jeg måtte ha endret dette psykiske materiale i en lukket terapeutisk setting. Hvilke mentale prosesser musikerne hadde gjennomgått var jeg ikke klar over, og heller ikke hvilke, og hva ved metodene og samtalene som hadde vært ansvarlig for de psykiske endringer. Ut fra disse erfaringene trakk jeg den slutning at det måtte være mulig å få tilgang til og å forklare hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage var bygget opp mentalt og biologisk. Og at det måtte være mulig å endre opplevelsen av den psykiske plage gjennom en forutsigbar og vitenskapelig behandling. Her møtte jeg en av undersøkelsens utfordringer. En grunnholdning i den positivistiske tradisjon er at forskningsobjektet må kunne observeres. Den positivistiske forståelse var derfor ikke tilstrekkelig som utgangpunkt for undersøkelsen, selv om jeg opplevde de positivistiske idealer som viktige. I dette arbeid utvider jeg derfor positivismens nedslagsfelt fra et fokus på den ytre empiri til et fokus på den indre empiri (se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt 3.2.2). Det vil si fra observasjon av ytre fenomener til muligheten for å observere den psykiske tilstand gjennom et fokus på det psykiske materialet som for musikerne utgjorde opplevelsen av den psykiske smerte (se teorien om de bio-psykiske elementer). Dette fordi den psykiske tilstand fremstod, gjennom mine terapeutiske erfaringer og analyser, som noe observerbart, avgrensbart og tilgjengelig. Denne vurdering representerer et brudd med den forståelse vi finner både i de kvantitative og kvalitative forskningstradisjoner, men den inngår som en av de viktigste aksiomer i dette arbeid. Et annet element som inngår i den positivistiske forståelse og som ligger som mulighet i den anvendte tilnærming til behandling, er det reduksjonistiske perspektiv Det reduksjonistiske perspektiv lå i at jeg søkte de minste og mest avgrensede psykiske elementer som kunne romme en følelse. Dette med utgangspunkt i den antagelse at om jeg fant det minste psykiske element som rommet en følelse, kunne jeg bygge opp mer komplekse psykiske tilstander. De minste psykiske elementer som kunne romme en følelse og som kunne endres gjennom verbale instruksjoner ble, blant annet, antatt å være de lagrede sanseelementer. Disse fikk senere betegnelsen de bio-psykiske enheter (se teorien om de bio-psykiske enheter, avsnitt 3.2.1). Forståelsen for disse elementer gjorde det mulig å utvide positivismens nedslagsfelt til å omfatte et studium av disse sansebaserte biologiske elementer som ut fra min 73

74 vurdering forankret den psykiske tilstand, og derigjennom også de antatt minste psykiske elementer som kunne romme en følelse. Denne forståelse fikk betydning for valg av endringsmetoder og for utvikling av undersøkelsens design. Ethvert utsagn fra musiker ble her forstått som et uttrykk for et mentalbiologisk element som rommet en følelse. Med Derridas forståelse som bakgrunn kunne man kalle dette for en dekonstruksjon og som en dekonstruerende virksomhet, om enn med et ganske forskjellig innhold fra det begrep dekonstruksjon som Derrida anvendte, som mer betydde at man dekonstruerte gamle tekster med det for øye å la de fremstå som nye kilder for kunnskap 22. Her er begrepet dekonstruksjon forstått som at jeg dekonstruerer helhetlige terapeutiske prosesser gjennom et fokus på det enkelte avgrensede utsagn for å avdekke hva som, mer presist, bevirker den psykiske endring, og hvilke utsagn som skaper en spesifikk psykisk forandring Triangulering Jeg anvendte triangulering. Triangulering innebærer at man undersøker en problemstilling gjennom flere metoder. Formålet med triangulering kan være flere. Vi har triangulering med det for øye å verifisere eller falsifisere en hypotese eller en teori (i den grad dette er mulig). Vi har triangulering med det mål å redusere eller eliminere de feilkilder som forskeren kan representere, og for å utvikle en mer dyptgående kunnskap om det fenomenet som skal undersøkes (Yin, 2002). Alle tre former var relevante i denne undersøkelse Den anvendte triangulering var muligens noe uvanlig. I stedet for å undersøke en bestemt problemstilling ved bruk av flere metoder, har jeg har brukt ulike metoder i ulike faser i undersøkelsen, men kun en metode i hver enkelt fase. Hvert delprosjekt hadde ulike målsettinger, noe som gjorde det naturlig å anvende forskjellige metoder. 22 Dekonstruksjon (hentet fra Wikipedia ). Begrep utviklet av Derrida, fransk filosof. D. ble forstått som en teknikk for å avsløre hva teksten og dermed leseren tok for gitt. Dekonstruksjonen legger vekt på å finne motsetninger mellom den helheten forfatteren har tilstrebet, og det teksten faktisk uttrykker (Store norske leksikon). Her forstått som uttrykk for en dekonstruksjon eller oppspalting av den psykiske plage og fenomenet psykisk endring. Forskjellen mellom Derridas begrep dekonstruksjon og ordets betydning i denne avhandling ligger i at Derrida hadde et kritisk utgangspunkt til tekst, og han fokuserte på at man gjennom dekonstruksjon kunne avsløre teksten og aksentuere den makt som lå implisitt i tekst, med andre ord bringe det skjulte frem i lyset, med en parallell til Foucault. D. innebærer i denne undersøkelse at psykisk plage brytes ned til mentale elementer som utløser og opprettholder den psykiske smerte. Musikerens språk dekonstrueres, men man søker den følelsesmessige konstruksjon eller sannhet som rommes i musikerens utsagn. Utgangspunktet er således forskjellig. Psykisk endring som fenomen blir brutt ned til endringen av tilgangen til de mentale elementer som rommer den psykiske plage eller smerte. Mens behandling blir brutt ned til de enkelte følelses- og meningsbærende utsagn som formidles av musiker i de bestemte øyeblikk i den terapeutiske prosess, blir relasjonen mellom musiker og terapeut brutt ned til utsagnsrelasjoner, dvs. til terapeutens forhold til musikerens utsagn i den terapeutiske prosess. Man opprettholder likevel et fokus på, og søker å opprettholde en god relasjon i behandlingssituasjonen gjennom dette fokus. 74

75 Fase 1, Innsamlingen av rådata, skjedde gjennom en kvalitativ tilnærming, dvs. gjennom behandlingsprosser, som innebar endring av den instrumentalt relaterte psykiske plage. Fase 2, utviklingen av de ulike teorier, rommet den teoretiske eller refleksive undersøkelse av de terapeutiske erfaringer, (avsnitt 3.2). Denne fase som også innebar en kvalitativ tilnærming, var preget av idealer hentet fra Grounded Theory (B. Glaser & Strauss, 1967; Strauss & Corbin, 1998). Resultatet, de ulike teorier dannet noe av grunnlaget for arbeidet i fase 3. Fase 3, den tredje delundersøkelsen som rommet undersøkelsen av de ulike utsagn og utvikling av utsagnskategoriene ble gjennomført med en kvalitativ, groundedinspirert tilnærming. Utgangspunktet var transkripsjoner av utsagnene fra terapeut og musikerne i 7 konsultasjoner hentet fra 2 endringsprosesser. Fase 4, undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker i de ulike konsultasjoner ble gjennomført med en kvantitativ tilnærming. Jeg anvendte således 3 kvalitative tilnærminger og en kvantitativ. Fase 1, 2 og 3 ble gjennomført gjennom kvalitative tilnærminger. Fase 1 og 2 dannet grunnlag for fase 3 og 4. Fase 4 ble gjennomført med en kvantitativ tilnærming. Innenfor kvalitativ og kvantitativ forskning anvendes flere former for triangulering enn de som er nevnt her. I tillegg til forskertriangulering som innebærer at flere forskere undersøker det samme fenomen, har man teoritriangulering som innebærer at man undersøker et fenomen med ulike teoretiske innfallsvinkler. Teoritriangulering ble anvendt i denne undersøkelse. Teorien om de bio-psykiske enheter var fundamentet for de øvrige teorier i den forstand at de øvrige teoriene tok utgangspunkt i denne teorien. Teoriene belyser hver på sin måte fenomenet psykisk plage og fenomenet psykisk endring (avsnitt 3.2). Man kan slik snakke om en teoritriangulering. Analysene av de terapeutiske erfaringer og prosesser førte til utvikling av 10 teorier om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage og tilstand var bygget opp rent mentalt, og om hva som skjedde, rent mentalt når musikerne opplevde psykiske endringer som følge av behandlingen. Den 10. teori var en syntese av de 9 første. Men jeg valgte en form for triangulering som oppfattes som problematisk. Vi har trianguleringer der man anvender flere kvalitative metoder, eller flere metoder innenfor en kvantitativ tilnærming for å undersøke et fenomen. Jeg har triangulert ved å anvende en 75

76 kvantitativ og en kvalitativ innfallsvinkel. Det oppfattes som et metodisk minefelt å kombinere ulike forskningssyn og virkelighetsoppfatninger når man skal undersøke et fenomen (Yin, 2002; Phil McEvoy & David Richards 2006). Jeg opplevde imidlertid ikke dette som noe problem. Årsaken var trolig undersøkelsenes overordnede fokus om å utvikle kunnskap som kunne forklare hvordan den psykiske tilstand var bygget opp som et mentalt fenomen, og hva som skjedde rent mentalt når musikerne oppnådde psykiske endringer. I tillegg kom at de ulike faser var atskilte prosesser, selv om de påvirket hverandre. Jeg opplevde det derfor som uproblematisk å kombinere den kvalitativt orienterte forskerrolle i en situasjon og en kvantitativ posisjon i en annen Bortvalg av en kasuistisk tilnærming Jeg kunne valgt en kasuistisk tilnærming. Dette ble valgt bort. Under følger en begrunnelse. Yin hevder følgende om kasusstudier: It is one of several ways of doing research. In general, case studies are preferred when (a) how and why questions are being posed, (b) the investigator has little control over events, and (Yin, 2009:2). Selv om prosjektet som helhet er fokusert på hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage er bygget opp rent mentalt, og på hva som skjedde rent mentalt når musikerne oppnådde uvanlig gode resultater i behandling, var jeg i denne avhandling, og spesielt i delundersøkelse 3 og 4 mer opptatt av hva som skjedde mellom terapeut og musiker i de ulike endringsprosesser. I tillegg var behandlingene preget av at jeg hadde kontroll på det som skjedde i endringsprosessene. Dvs. at undersøkelsene rommet trekk som var noe avvikende i forhold til det ideelle kasusstudiet. Yin hevder også at A case study is an inquiry that investigates a contemporary phenomenon in depth and within a real-life context, especially when the boundaries between phenomenon and context are not really clear (Yin, 2009: 18). Formålet med denne avhandlingen var ikke å gå i dybden i utvidet kvalitativ forstand, men å snevre inn mitt fokus mot det jeg opplevde som det mest sentrale ved den instrumentalt relaterte psykiske plage og psykisk endring. De resultater som ble fremskaffet gjennom de ulike undersøkelser ga i sum den dybdekunnskap som søkes gjennom kvalitative studier. Yin peker også på to andre momenter som gjør at en kasuistisk tilnærming ikke var optimal. Og han hevder, som nevnt i ovenstående sitat, at man kan anvende kasusstudier når the boundaries between phenomenon and context are not really clear, (Yin 2009:18), dvs. når grensene mellom det fenomenet som undersøkes og den kontekst som fenomenet befinner seg i eller oppstår innenfor ikke er fullstendig klar. I dette arbeid var det ingen uklare grenser mellom fenomenet psykisk endring og den kontekst som endringen skjedde innenfor. Det måtte eksistere en årsakssammenheng mellom behandlingen 76

77 og de oppnådde endringer. Konteksten var i så måte meget begrenset og meget kontrollerbar. Den behandlingsmessige kontekst bestod som kjent av utsagn fra terapeut og musiker formidlet i en lukket terapeutisk setting i perioder på ca. 60 til 150 minutter, med en hovedvekt fra ca minutter. En tredje forutsetning for anvendelse av kasusstudier blir også nevnt i sitatet ovenfor. Et kasusstudium investigates a contemporary phenomenon in depth and within a real-life context (Yin, 2009:18). I denne avhandlingen har jeg valgt bort the real life context, i betydningen de omstendigheter som klientens psykiske problemer utspiller seg innenfor. Mitt fokus var innsnevret til spørsmålet om hva som skjedde mellom terapeut og musiker i det sekund musikeren gjennomgikk en psykisk endring dvs. innenfor en ganske avgrenset ytre kontekst. Og mitt mål var å utvikle en så presis kunnskap mulig om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage var bygget opp som et indre mentalt fenomen. Mitt fokus har således et reduksjonistisk og dekonstruksjonistisk preg. Ikke for å forbli i det dekonstruerte eller reduserte, men for å anvende det dekonstruerte som et utgangspunkt for å forstå hvordan den mer komplekse psykiske virkelighet var bygget opp og kunne endres. Dette ønsket kan sees som motsetning til det å anvende en hermeneutisk eller fortolkende tilnærming, dvs. tilnærminger som er meget anvendt i kasuistiske studier. Begrunnelsen for mitt ønske om å redusere fortolkninger, i den grad dette var mulig, var den vurdering at enhver fortolkning, i forbindelse med behandling, ville innebære en form for samskaping av virkelighet. Dvs. av en virkelighet der musikerens opplevelse av den psykiske tilstand og det psykiske ubehag kunne bli defokusert gjennom behandlingen og oppstå som en ny sosial konstruksjon. En konstruksjon der terapeutens forforståelse og fortolkning kunne bli forgrunn og derved dominerende, og musikerens opplevelser av den psykiske tilstand bakgrunn. På samme måte som atferd aldri kan bli et presist uttrykk for den følelse som ligger til grunn for atferd, kan ingen fortolkninger føre til en presis innsikt i hvordan den psykiske tilstand og den psykiske endring fremtrer rent mentalt for musikerne. Mens kvalitative analyser og hermeneutisk baserte fortolkninger kan føre til betydningsfull innsikt gjennom kasuistiske studier, kan de også føre til systematiske feil med hensyn på validitet når det gjelder utvikling av forståelse for de indre mentale prosesser som skjer i forbindelse med psykisk endring. (Se teorien om den indre empiri. Avsnitt 3.2.2). Dette var en av grunnene til at jeg forsøkte å beholde kontakten med empirien så ren som mulig og så langt som mulig innover i forskningsprosessen, og til bortvalget av en kasuistisk tilnærming. 77

78 Det lå også andre begrunnelser til grunn for bortvalget av en kasuistisk tilnærming. Jeg ønsket å undersøke muligheten for å utvikle en generaliserbar og en nomotetisk orientert kunnskap. Disse ambisjoner bryter med kasuistisk orienterte forskeres postmoderne forståelse for målet med forskning, og også til en viss grad til Yins fokus, selv om han er mer harddata orientert (Yin, 2002). Kasusstudier har fått kritikk for at de til tross for utvikling av dyp og meningsfull kunnskap, produserer kunnskap som er av mer avgrenset, lokal og kontekstforankret karakter, med den konsekvens at dens resultater er mindre generaliserbare (ibid) dvs. mindre overførbare. Og derigjennom at de i mindre grad kan danne grunnlag for anvendelse i andre sammenhenger. Jeg deler ikke nødvendigvis denne oppfatning, og jeg er langt på vei enig i Yins vurdering av generaliserbarheten i kasuistiske studier. Dette er knyttet til at kvalitative studier, for eksempel om endringsprosesser, vil kunne føre til omfattende kunnskap. Og til en kunnskap som vil gå videre enn den rent lokale erfaring og derfor vil kunne romme en mer allmenn innsikt for eksempel i fenomenet endring. Kvalitative studier kan således føre til en kunnskap om endringsgrammatikk, hvilket jeg ser paralleller til hos Kjell Skogen (Sjøvoll, J & Skogen, K. 2008; Skogen, 2006, Skogen, & Sjøvoll, 2009). Mao så vil kvalitative studier av psykiske endringsprosesser kunne levere deler av det erfaringsgrunnlag som er nødvendig for å kunne lykkes i behandling, som følge av erfaring og læring. Et mål for avhandlingen er å undersøke om det er mulig å utvikle kunnskap som kan anvendes for å belyse fenomenet psykisk endring mer generelt, og som andre terapeuter kan anvende i sitt eget arbeid. Jeg er også nomotetisk orientert ved at jeg søker å undersøke allmenne mentale mønstre og de antatte lovmessigheter som måtte eksistere i forbindelse med endring av psykiske tilstander. Hvorvidt dette er realiserbart eller ikke er mindre interessant. Mitt valg er at jeg ikke har avvist det som umulig å avdekke de grader av lovmessighet som finnes når det gjelder oppbygging av psykiske plager, og når det gjelder hva som skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring. Når dette er sagt, kasusstudier er viktige i mange sammenhenger, men bortvalget av disse var det mest optimale valg i denne undersøkelse, med utgangspunkt i mine mål og faglige interesser Etiske momenter Undersøkelsen stod overfor to sett med etiske utfordringer, et behandlingsrelatert og et forskningsrelatert. De terapeutisk relaterte og forskningsrelaterte etiske utfordringer var 78

79 forbundet med hverandre i og med at musikerne både var deltakere i behandlingen og i forskningen, og ved at terapeut også fungerte som forsker. 23 Bakgrunnen for det følgende var loven om personregister (1978) som formidlet et krav om informert samtykke, anonymisering og oppbevaring av innhenta opplysninger, om innsynsrett frå deltakarar og teieplikt for dei som medverka i forskinga (Befring, 2007). Dette var etiske krav som ble utdypet gjennom Norges Allmennvitenskapelige Forskningsrådets utredning om forskningsetikk (1981). I tillegg kom Helsinkideklarasjonen av 1964, revidert i Helsinkideklarasjonen retter seg mot klinisk forskning. Utgangspunktet var Nürnbergkodeksen, som ble utformet etter siste verdenskrigs forskningsetiske overgrep mot svake grupper. Her står det informerte samtykket sentralt, samtidig som det understrekes at det forskningsetiske ansvaret påhviler forskeren. Dette betyr at det informerte samtykket, uansett hvor informert det er, ikke forsvarer uetisk forskning (Reidun Førde 2009). Samtidig understrekes at behovet for ny kunnskap ikke kan forsvare at forskningssubjektene utsettes for unødig og ufrivillig ubehag og risiko. Reidun Førde problematiserer imidlertid at man i klinisk praksis kan omgå de strenge vitenskapelige regler ved at forskningen defineres som behandling. En mulig følge av dette er at pasientene ikke alltid blir informert om at virkningen av behandlingen ikke er godt nok dokumentert. Denne mulighet har ikke vært noe problem i denne undersøkelse. Det følgende vil belyse hvordan terapeut og forsker har fulgt opp disse etiske føringer, men først en beskrivelse av enkelte av de etiskvitenskapelige krav, slik de er formulert av Befring (2002:68). På den ene siden betraktes redelighet som et selvfølgelig krav. På den andre begrunnes det med utgangspunkt i at man har opplevd vitenskapelig svindel. Som eksempler på svindel nevnes handlinger som innebærer at forfatter fremstår som ansvarlig for ideer, metoder og kunnskap som er utarbeidet av andre. Men et spørsmål er, hvor langt skal man gå i kildehenvisninger? Jeg har fulgt den regel at jeg har oppgitt litteratur som har vært direkte anvendt, men også en del stoff som har hatt en mer generell betydning for utforming av undersøkelsen. Men det ville være nær umulig å referere til all den litteratur som har hatt betydning for ens faglige ståsted og som ligger til grunn, på et dypere nivå, for de faglige valg som ble tatt. I denne undersøkelsen vil dette for eksempel gjelde den behandlingsmetodiske litteratur. De viktigste kilder for mine første behandlinger var imidlertid ikke litteratur, men 23 Etikk. Her forstått som regler og holdninger som danner utgangspunkt for terapeutens opptreden overfor og behandling av musiker. Idealer om å opptre med vennlighet, respekt, forståelse, gjensidighet, evne til å fokusere på det musikeren syntes er viktig, og evne til at man kun søker å løse de problemer som musikerne ønsker å løse. E.: Vilje til å bevare musikerens psykiske overskudd og velvære gjennom behandlingen. E.: Vilje å beskytte musikeren mot sin egen psykisk smerte, i behandlingssituasjonen. Se relasjon, respekt, vennlighet 79

80 seminarer i nevrolingvistisk programmering i tre perioder fra ledet av Truls Fleiner og Jorunn Sjøbakken. Disse seminarene dannet utgangspunktet for den videre skolering, kontakt med nye behandlingsretninger og for utvikling av egne terapeutiske innfallsvinkler. I tillegg kommer deltakelse i internasjonale kongresser om familieterapi og forskning på behandling i Norge, Sverige og USA som ga anledning til å følge forelesninger og seminarer med flere av de toneangivende familieterapeutiske frontfigurer i de senere år. Jeg har således stått på skuldrene til en rekke fagfeller. Ikke alle er blitt nevnt, selv om de har hatt betydning for utvikling av min faglige forståelse. De øvrige etiske holdninger som ble nevnt var informert samtykke, at man unngår å krenke forskersubjektet, kravet til anonymitet og konfidensialitet, at undersøkelsen skal ha en nytteverdi samt at man skal verne musikernes privatliv (Befring 2002). De følgende sider vil belyse i hvilken grad jeg har klart å realisere disse etiske krav. Et etisk aspekt var knyttet til kravet om at musikerne måtte beskyttes psykisk smerte i den terapeutiske situasjon. Dette hensynet var i høy grad mulig å ivareta fordi jeg anvendte behandlingsmetoder som kunne lindre den psykiske smerte uten å hindre det terapeutiske arbeid. En følge av dette var at jeg reduserte den psykiske smerte i det øyeblikk den oppstod. Den andre følge av denne holdning var at ingen musikere slapp ut av kontoret før de var i et bedre psykisk leie enn da de kom inn. På grunn av det høye endringstempoet, og det store antall endringer som musikerne opplevde underveis i den enkelte konsultasjonen, forlot de fleste musikerne kontoret, ikke kun i et bedre psykisk leie, men i en positiv psykisk tilstand, som de ikke hadde opplevd på lang tid. Jeg har fått mange rapporter som formidlet at musikerne, rett etter behandlingen, opplevde en nærmest euforisk tilstand av velvære, men at denne følelse avtok i løpet 1-4 dager. Uansett, de etiske krav ble tilfredsstilt. En tredje innfallsvinkel for å ivareta de etiske krav var at musikerne fikk de informasjoner om behandlingen som de ønsket uansett når de ønsket, og at det ikke ble satt i gang intervensjoner mot musikerens ønske. Musikerne hadde definisjonsmakten over den psykiske plage, var de som bestilte endringene, og de som kontrollerte at endringene var i tråd med egne ønsker. Og musikerne møtte ikke, ut fra egen vurdering, tvil eller skepsis mot sine utsagn. Behandlingene førte uten unntak til at musikerne i løpet av konsultasjonen fikk redusert den øyeblikkelige psykiske smerte, og til at de gikk mer maktfulle ut av konsultasjonen. Jamfør forventningen om musikerne ikke skulle utsettes for ufrivillig ubehag. De etiske holdninger som er formidlet i det foregående, hadde en humanistisk forankring og en behandlingsrelatert begrunnelse. Min erfaring var at musikernes psykiske tilstand på 80

81 konsultasjonen og i endringsøyeblikket var en av flere faktorer som påvirket resultatet. Musikerens opplevelse av psykisk ubehag når intensjonen var å redusere dette ubehag kunne fungere så fremt musikeren mestret det. Men opplevelsen av psykisk ubehag i endringsarbeidet kunne også være ødeleggende og føre til at dette ubehag ble overført til de psykiske endringer. Prinsippet er betinging. Musikernes velvære var derfor av betydning for å oppnå gode resultater og for å fremskaffe valid kunnskap om hvordan endringsarbeidet fungerte, og hva som fungerte når det fungerte optimalt. De etiske krav var i like stor grad faglig og vitenskapelig som humanistisk begrunnet. Et annet etisk aspekt var knyttet til den informasjon som ble gitt musikeren om forskningen og i forbindelse med innhenting av samtykke til at behandlingene ble tatt opp på lyd, jfr. Helsinkierklæringens utsagn om informert samtykke. Musikerne ble spurt om det var i orden at jeg tok opp samtalene på lyd. Mitt ønske var begrunnet i to forhold. Jeg fortalte at jeg forsket på psykisk endring, på oppbygging av den psykiske tilstand og på hvordan jeg kunne redusere psykiske plager. Den andre begrunnelse var at jeg, dersom noe ikke fungerte, kunne gå tilbake til opptakene og sjekke om jeg hadde gjort noen terapeutiske feil, for eksempel ved å overse noe. Musikerne opplevde dette som positivt. Kun 4 klienter, ingen musikere har i løpet av de siste 12 år og noen hundre klienter, svart nei. Det tredje forskningsetiske aspekt var knyttet til verdien om å beskytte informasjon som musikerne ga om seg selv (Jfr. kravet til anonymitet og konfidensialitet, Befring, E., 2002.) Dette ble løst ved at jeg i minimal grad registrerte og derfor heller ikke oppbevarte informasjoner om tidligere hendelser av intim eller av injurierende karakter der navn på andre personer inngikk. Behandlingsmessig ved at jeg fokuserte på psykisk endring og på utvikling av mestringsevne og i liten grad fokuserte på tidligere ubehag og på de situasjoner som hadde fremkalt dette ubehag. Behandlingsmessig fordi samtalene for en utenforstående og for musikerne minnet mer om hyggelige og litt uvanlige samtaler enn om behandling. Teknisk sett også ved at først båndene og deretter de digitalt registrerte lydfiler ble lagret på eksterne harddisker plassert utenfor mine datamaskiner og kun på fornavn. Teknisk også ved at behandlingene, utskriving av båndene og kodingen av de enkelte utsagn ble utført av en person, undertegnede. Fortsatt har ingen fått tilgang til de lagrede lydopptak, bortsett fra en student som skrev ut 3 avsluttede endringsprosesser. Teknisk, også fordi de informasjoner som er gitt i denne undersøkelse rommer kamuflert informasjon, og fordi at lyden vil bli behandlet med et program som vil ugjenkjenneliggjøre stemmene. Det er derfor nær umulig å spore musikerne. Konklusjonen så langt er at de etiske krav ble godt ivaretatt. 81

82 I tillegg til kravet om nøkternhet i behandlingen av data og kravet om å skulle redegjøre for mulige feil og svakheter i undersøkelsen, kom kravet om en mest mulig fullstendig og objektiv presentasjon av resultater som stod i motsetning til hypoteser og forventede resultater. Løsningen ble å presentere de utfordringer jeg stod overfor i forbindelse med kodingen av de enkelte utsagn (3. delundersøkelse) og å peke på de mulige feil som kunne oppstå. Et spørsmål var om bruken av lydbånd ville gjøre musikerne usikre og derigjennom påvirke deres reaksjoner underveis i konsultasjonen. Men dette påvirket verken musikernes reaksjoner underveis i behandlingen eller forskningens fokus i positiv eller negativ retning. Musikerne ble møtt med respekt, vennlighet og tillit. Jeg fokuserte kun på det som de var opptatt av uten å stemple musikernes informasjoner som uttrykk for en diagnostisk tilstand. Musikerne kom med et ønske om å få løst sitt problem, og med det håp at jeg kunne hjelpe. Grunnlaget var derfor lagt for tillit og trygghet. Et sentralt element var at jeg gjennom bestemte spørsmål dreide musikerens fokus mot de situasjonene som rommet de følelser som skulle arbeides med. Det tok derfor kun sekunder før musikerne var tilbake til et fokus på sin egen situasjon hvor båndopptakeren som alltid lå godt synlig, likevel ble mentalt usynlig for musikerne. Som terapeut opplevde jeg imidlertid en liten uro over å skulle spørre musikerne om det var ok å bli tatt opp på lyd, på grunn av at de kunne bli preget av båndet. Den videre endringsprosess var imidlertid så fokuskrevende og hendelsesrik at verken musiker eller terapeut hadde muligheter til å tenke på noe annet enn den pågående endringsprosess. Denne vurdering ble bekreftet gjennom den lave andel av utsagn med mindre betydning for behandlingen, se 4. delundersøkelse. Min konklusjon var at bruk av lydbånd verken gjorde behandlingen bedre eller verre, eller tilstanden bedre eller verre for musiker. I og med at jeg hadde tatt opp musikerne på lyd fra og med 1998 var rammene rundt de utvalgte behandlingene like for musikerne i utvalget og i den øvrige populasjon av musikere. En utfordring er at det kliniske arbeid kan få et laboratoriepreg og derigjennom påvirke behandlingen negativt ved at jeg tilpasser det terapeutiske arbeid til den forskningsmessige situasjon, for eksempel ved at det ofte er flere personer involvert i forskningen, ved at behandlingen foregår et annet sted enn vannlig, ved at jeg anvender teknisk utstyr, ved at behandlingen blir omfattet av flere utenomterapeutiske prosedyrer, og ved at forskerens spørsmål og hypoteser og forskerens mål og ønsker preger forskeren som terapeut. Disse tilleggsprosedyrer kan føre til et bedre eller dårligere terapeutisk resultat og mindre valid resultat, alt etter som hvordan musikerne reagerer på de ytre omstendigheter. 82

83 Disse faktorene ble eliminert. Musikerne kom frivillig. De var ikke forsøkspersoner, men ekte klienter. Behandlingene foregikk som vanlig på mitt kontor. Det skjedde ingen endringer i behandlingene som følge av forskningen, teknisk sett. Ingen andre var involvert. Musikerne i den øvrige populasjon ble møtt med de samme ytre betingelser som de i utvalget. Og Musikerne og deres problemer var i sentrum. De samme metoder ble anvendt for alle. Og mine forskningsspørsmål og hypoteser ble ikke fokusert underveis i behandlingene. Målet var kun å bidra til at musikeren fikk det bedre psykisk. Min konklusjon er at forskningssituasjonen ikke påvirket det psykiske endringsarbeidet i negativ eller positiv retning. Se for øvrig neste avsnitt der enkelte av disse forhold blir utdypet Kombinasjonen av det å være terapeut og forsker. Det oppfattes ofte som problematisk å forske på egne erfaringer, dvs. å være terapeut og forsker samtidig. Jeg vil derfor drøfte denne situasjonen med utgangspunkt i følgende spørsmål. Hvilke utfordringer stod jeg overfor, og hvordan ble de løst? Men først presenteres enkelte av de utfordringer som andre forskere har fokusert på. I kombinasjonen av rollen som terapeut står man overfor enkelte dilemmaer knyttet til fenomener som a) sensitive temaer, b) nærhet og analyse og c) analyse og tolkning. Dette kommer til uttrykk gjennom en artikkel, utformet av Ellen Sæter Hansen og Bengt Karlsson, (Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 2009: ). Med bakgrunn i en pågående doktorgradsstudie hevder de...at kombinasjonen rollen som terapeut og forsker fordrer økt refleksjon over hvordan de parallelle rollene påvirker hverandre og de dilemmaer som kan oppstå i spennet mellom rollene. Og de formidler, med bakgrunn i Fangen (2004), Kvale & Brinkmann (2009) og Malterud (2008) at de utfordringene man står overfor er knyttet til problemstilling, forskningsspørsmål, forespørsmål om deltakelse, innhenting av informert samtykke, møte med deltakere i studien, koding og analysering av materialet samt formidling (ibid). Samtidig understreker de betydningen av at man reflekterer rundt enkelte av de etiske dilemmaer man står overfor. Her henvises til Bondevik & Bostad (2003), Kvale & Brinkmann (2009), Reyterm Førde og Solbakk (2007). I tillegg skisseres enkelte utfordringer med utgangspunkt i en, ikke eksplisitt formulert, sosialkonstruksjonistisk forståelse. Artikkelen problematiserer imidlertid ikke Heinz Von Foersters oppfatning om at man som observatør alltid observerer familiens atferd og interaksjonsmøter i en situasjon der de blir observert (Segal 2001), dvs. man observerer observatørens påvirkning på det system man observerer, med redusert validitet som en mulig følge. Noe informantene, her familiene som ble undersøkt, 83

84 indirekte adresserer ved å formidle at de kunne oppleve observasjonssituasjonen som kunstig, dvs. som forskjellig fra familiens daglige interaksjon. Ellen Sæter Hansen og Bengt Karlsson reiser en viktig problematikk, men da dette temaet ikke er hovedfokus i denne avhandlingen, vil jeg kun peke på enkelte momenter som kan sette min egen posisjon som forskende terapeut i relieff til de dilemmaer som fokuseres, før jeg beskriver min egen situasjon som forskende terapeut. Forfatternes utgangspunkt er en kvalitativ studie, et pågående arbeid der man blant annet anvender intervjuer, observasjon, og deltakende observasjon inspirert av Grounded theory slik den er formulert av Corbin Strauss (Strauss, A. C., & Corbin, J. M., 1998). De peker på relevante utfordringer innenfor denne metodiske tilnærming. En utfordring for meg som leser er at artikkelen i større grad synes fokusert på de forskningsmessige mål og utfordringer, kombinert med et mindre uttalt fokus på de terapeutiske utfordringer og på klientenes ønske om bedring. Muligens kan denne posisjon i seg selv bidra til enkelte av de dilemmaer som de stod overfor. Dette fordi jeg leser mellom linjene at enkelte av familiene ikke alltid har opplevd seg som forskningens absolutte subjekt, og deres øyeblikkelige ve og vel som forskerens absolutte og nær eneste mål i det øyeblikk de hadde kontakt hvilket jeg mener må være et krav, dersom man mener alvor med å hjelpe klienter. I tillegg kommer at organiseringen av forskningen gjennom ulike former for observasjon, fra deltakende observasjon til avstandsobservasjon, intervjuer, videoopptak og analyse av videoopptak innebærer så store endringer i forhold til hvordan tradisjonell behandling foregår at resultatene må drøftes i forhold til validitet. Det er allment kjent at de rammer som forskningen foregår innenfor kan svekke validiteten av de terapeutiske resultater som er fremkommet i denne situasjonen, hvilket innebærer at resultatene er mindre generaliserbare. Artikkelen drøfter heller ikke det dilemmaet som kan oppstå gjennom en hermeneutisk og fortolkende virksomhet, som kan innebære at forskerens fortolkning av familiens atferds- og interaksjonsmønster, som er forankret i forskerens førkunnskap, kan bli forgrunn, mens familiens forståelse av sin egen situasjon blir bakgrunn og i mindre grad gyldiggjort. Den ene utfordring synes her knyttet til muligheten for redusert validitet. Den andre er at familiene ikke helt vil kunne innestå for eller gjenkjenne seg selv i den nye historien, som blir fortalt. Med andre ord, valg av metode og innfallsvinkel og forskerens prioriterte ståsted kan føre til at man skaper et etisk dilemma. Artikkelens styrke er at den synliggjør utfordringer man kan stå overfor når man kombinerer rollen som terapeut og forsker. Enkelte av de dilemmaer som er reist synes imidlertid ikke kun knyttet til kombinasjon av rollen som forsker og terapeut, men til de dilemmaer man kan stå 84

85 overfor som følge av de kvalitative metodiske valg. Noe som forfatterne også påpeker (Ellen Sæter Hansen og Bengt Karlsson, 2009). Jeg anvendte begrepet relieff i det foregående. Artikkelen fungerer på en utmerket måte som et bakteppe for de utfordringer som jeg har stått overfor, de løsninger jeg har valgt og den forståelse som ligger til grunn for disse løsninger. Disse løsninger og min forståelse blir skissert i det videre. Avsnittet om etikk i det foregående (avsnitt 2.1.4) utfyller min løsning på enkelte av de utfordringer som kan oppstå i kombinasjonen av det å være terapeut og forsker. I de neste avsnitt vil jeg tydeliggjøre mitt eget ståsted. Men først: Med utgangspunktet i at kombinasjonen av rollen som terapeut og forsker kan være problematisk forskningsmessig kan man stille spørsmålet om det er verdt det, dvs. om den kunnskap som oppstod gjennom forskningen fører til en bedre behandling eller til en mer valid kunnskap om behandling og om psykisk endring? Dersom jeg ikke hadde undersøkt mine terapeutiske erfaringer, ville dette prosjektet ikke ha funnet sted, de ulike teorier ville ikke bli utviklet, og den forståelse for psykisk plage og for psykisk endring som er resultatet av dette arbeid ville ikke sett dagens lys. Den videre beskrivelse har dette som bakgrunn. Selv om man i kombinasjonen av rollen som deltaker og forsker står overfor enkelte utfordringer er min vurdering at det er bedre å forske på sin egen praksis enn å la vær. Situasjonen både når gjelder behandling og undervisning er snarere den at det er for få praktikere som forsker på sine egne erfaringer. Konsekvensen av dette er at viktige erfaringer enten ikke blir undersøkt, hvilket er det mest vanlige i norsk skole og psykiatri, eller at forskere setter i gang tidsavgrensede prosjekter som fører til avansement, akademiske titler og til tunge rapporter, som ikke alltid kommer deltakerne eller utøverne til gode. Jeg skisserer her en demokratisk utfordring som akademia står overfor, uten at jeg rekker å fordype meg i denne problemstillingen her. Konklusjonen er at selv om man står overfor utfordringer i rollen som forsker, deltaker og terapeut burde langt flere gjennomføre denne type forskning. Hvilket er i tråd med stortingsmelding nr. 20 ( ) som blant annet fokuserer på betydningen av økt klinisk forskning på behandling. Så får heller høyskoler og universiteter utvikle den erfaringsbase og kompetanse som er nødvendig for at studenter og fagfolk skal kunne gjennomføre denne type praksisrelaterte forskningsprosjekter med færrest mulige feil og med minst mulig skade. En annen begrunnelse for at terapeuter bør forske på sin egen praksis er at virkelig interessante prosjekter kan fordre mer tid og arbeid enn det en utenforstående forsker er villig til, eller har tid og råd til å sette av. Med den konsekvens at man kan miste tilgang til den overskridende 85

86 kunnskap som kan ligge som potensialer i praksis, men som fordrer omfattende tid, arbeid og innsikt i forskningsobjektet eller temaet for å bli avdekket. Flere av de utfordringer som ble skisser av Ellen Sæter Hansen og Bengt Karlsson ble ikke opplevd som noe dilemma i denne undersøkelse. Årsakene var knyttet til de metodiske valg. 1. Jeg var først og fremst terapeut og dernest forsker. 2. Musikernes situasjon, bedring og behov var kontinuerlig i sentrum. 3. Fortolkninger ble unngått så langt det var mulig. Musikernes og terapeutens utsagn ble registrert uten at det ble lagt noe til eller trukket noe fra. 4. Gjennomføring av forskningen førte ikke til endringer i den terapeutiske situasjon. 5. Flere av delundersøkelsene foregikk etter at behandlingene var over. Disse elementer bidro til at jeg opplevde det som mulig å kombinere rollen som forsker og terapeut. Til tross for denne situasjonen, kombinasjonen av å være forsker og terapeut er ikke uproblematisk. Man kjenner igjen problematikken rundt forholdet mellom deltaker og observatør fra sosialantropologien gjennom begrepet go native. Begrepet illustrerer at den deltakende observatør kan bli så engasjert i den stamme eller det miljø han deltar i og observerer at han mister sin forskeroversikt og ender opp som deltaker på linje med de andre deltakerne. Forskeren blir, som en følge av dette, en feilkilde. Resultat: Forskerens opplevelser er verdifulle for forsker, men forskningen mister kvaliteter som nøkternhet og distanse. Det subjektivt opplevde tar over og den optimale objektivitet forsvinner. Et annet begrep er vested interests som illustrerer at forsker kan ha investert så mye arbeid og prestisje i det han skal undersøke at hans tilnærming til objektet og fortolkningene av data kan bli preget av forskerens forventninger om et bestemt resultat. En følge av dette er at objektiviteten eller den størst mulige sannhet går tapt ved at forskerens personlige interesser preger hans eller hennes fortolkninger og konklusjoner. Men denne problematikk gjelder forskerrollen i sin alminnelighet og er ikke begrenset til kombinasjonen av å være deltaker og forsker. Spørsmålet ble likevel hvordan det var mulig å skille terapeut og forskerrollen? Og hvorvidt jeg klarte denne viktige sorteringsutfordring? Jeg stod her overfor ulike utfordringer i de ulike faser i arbeidet med avhandlingen. Kombinasjonen av rollen som terapeut og forsker i 1. delundersøkelse Den største utfordring i første delundersøkelsen, i forbindelse med det kliniske arbeid er knyttet til det å kombinere rollen som terapeut og forsker. Dette fordi disse roller tradisjonelt er svært ulike. Mens terapeutens oppgave er å påvirke, og lykkes når han makter dette, er et ideal ved forskerrollen at ens personlighet og personlige vurderinger, med utgangspunkt i de 86

87 positivistiske idealer, i minst mulig grad skal påvirke forskningsobjektet og de resultater som oppnås. Dette idealet står til en viss grad fast selv om man som forsker erkjenner at man ikke kan fungere forutsetningsløst objektivt eller nøytralt. Jeg ser her bort i fra den rolle som aksjonsforskeren står overfor. Og idealet står også fast, selv om man ikke kan stille seg utenfor det system man observerer, i den forstand at man som observatør ikke kun observerer et system, men samtidig virkningene av å bli observert (Segal, 2001). Men likevel, hvis jeg tross denne innsikt, i minst mulig grad søker å blande kortene, hvordan var det mulig? 5 forhold bidro til jeg opplevde at dette var mulig: Opprettelse av skille mellom rollen som terapeut og rollen som forsker Valget av kun vellykkede behandlinger Fravær av fortolkninger underveis Den ordrette transkribering av terapeutens og musikerens utsagn Tidsavstand mellom behandlinger transkripsjoner og analyser Opprettelse av skille mellom rollen som terapeut og rollen som forsker Jeg måtte ta noen valg for å kunne skille rollen som terapeut og forsker. Det ene valget var at behandlingen hadde forrang fremfor forskningen. Musikerens velvære og bedring stod i sentrum, alt ble rettet inn mot dette. Engasjement og medlevendehet fra terapeut skulle og burde rettes mot musiker. Det var musikerne som skulle sette premissene for behandlingene. Når dette var utgangspunktet og fungerte, kunne man gjerne forske. Ved en eventuell konflikt måtte forskningen vike. Valget var etisk begrunnet. Her var forskerterapeuten først og fremst terapeut, men denne situasjon var likevel en viktig forutsetning for forskningen. Dette med utgangspunkt i egne terapeutiske erfaringer, og den forskning (avsnitt 1.5) som hevdet at den gode relasjon mellom terapeut og klient var en av de viktigste forutsetninger for å oppnå et godt resultat. Selv om jeg prioriterte musikerens interesser, var denne prioritet også en forutsetning for å lykkes som forsker. For å illustrere denne situasjonen: Hvis musikerens ve og vel ikke var i sentrum, men andre av forskerens (mine) ambisjoner og mål med forskningen, kunne musikeren bli urolig fordi hun eller han ville merke at terapeutens fokus var et annet sted. Resultatet ville være redusert behandlingsmessig effekt. Engasjement fra terapeutens side stod ikke i motsetning til objektivitet, men ble betraktet som en forutsetning for objektivitet i forhold til målet om å skape psykisk endring. Idealet om objektivitet og nøytralitet, i den grad det var ønskelig og mulig å realisere, var knyttet til at terapeut inntok en avventende, lyttende, ikke vurderende og ikke dømmende, men aksepterende holdning til musikerne. Samtidig lot jeg musikernes virkelighet tre frem uten at den ble endret som følge av min forståelse, fagkunnskap eller virkelighetsoppfatning før den 87

88 ble forsøkt endret gjennom en bevisst valgt intervensjon. Dette var idealer i tråd med verdier som var blitt formidlet i den klientsentrerte tilnærming (C. Rogers, 1995, 1992, 2003). Denne respekt for musikerens livsverden rommet også en forventning om at jeg kun skulle gjennomføre intervensjoner som var i overensstemmelse med musikerens ønsker. Hvilket er et ideal man også finner i Nevrolingvistisk programmering (Bandler, 1988; O Connor & Seymour, 1993). Jeg var således ganske forutsetningsløs når det gjaldt forståelse for musikerens liv og ønsker, men ganske forutsetningspreget når det gjaldt forståelse for hvordan behandlingen skulle gjennomføres. Ett annet trekk ved behandlingen var at jeg som terapeut eller forsker ikke trakk slutninger om oppnådde resultater før jeg var ganske sikker på at det hadde skjedd et psykisk skifte eller en psykisk endring. Årsaken til denne tilbakeholdenhet var at feilaktige slutninger underveis i konsultasjonen om at musikerne hadde oppnådd en psykisk endring ville føre til terapeutiske problemer i neste omgang, som følge av at terapeuten hadde holdt et høyere endringsiverksettende tempo enn musikeren hadde klart å følge opp. Denne holdning smittet også over på forskerens holdning til rådata. Det var derfor større sannsynlighet for at jeg underkjente de endringsbekreftende utsagn fra musiker - hvilket skjedde - enn at jeg tilla musikeren flere psykiske endringer enn det var dekning for. Verken mine terapeutiske eller forskningsmessige ambisjoner førte således til fortolkninger om oppnådde endringer, som det ikke var dekning for, noe som kommer til uttrykk gjennom registreringen av de endringsbekreftende utsagn fra musiker (avsnitt 3.4.4). Valget av kun vellykkede behandlinger Som tidligere nevnt inngikk det kun vellykkede behandlinger i utvalget. En følge av denne situasjonen var at jeg i liten grad fikk behov for å fortolke resultatene slik at de fremstod som bedre enn det som var tilfellet. Vellykkethet var et premiss for utvalget og ikke noe som skulle testes eller undersøkes. Min rolle ble derfor ikke å overbevise noen, men å undersøke konsultasjoner som hadde ført til et godt resultat. Min ære eller dyktighet som terapeut stod således ikke på spill. Ved at forskningen ikke førte til endringer i den terapeutiske prosess. En utfordring ved klinisk forskning er at forskningssituasjonen kan få et laboratoriepreg og fremstå som så forskjellig fra den terapeutiske virkelighet at resultatene ikke kan overføres til dagliglivets situasjoner, med andre ord, redusert validitet. Dette er knyttet til at flere personer koples inn i prosessen, bruk av teknisk utstyr, at behandlingen foregår i et annet miljø og at behandlingen følges av flere prosedyrer enn det som er vanlig. Disse forskjeller fra den daglige 88

89 praksis kan romme feilkilder i begge retninger. De kan redusere behandlingens effektivitet for noen musikere, men øke den for andre. Disse mulige feilkilder var eliminert i de utvalgte behandlinger. Som antydet tidligere: Behandlingene foregikk på mitt vanlige kontor. De var reelle, og også de som ikke ble valgt ut ble gjennomført på samme måte som de i utvalget. Intet ekstra utstyr ble brukt. Den digitale opptakeren ble anvendt i nær alle mine behandlinger. De utvalgte musikerne fikk samme forespørsel som de øvrige, om de godtok at jeg tok opp behandlingene på bånd. Prosedyrene var de samme og varigheten av behandlingene var innenfor det normale. Det var således ingen forskjeller mellom de utvalgte konsultasjoner og den øvrige populasjon av konsultasjoner. Dette var trekk som gjorde det enklere å skille rollen som terapeut og forsker mer enn det som er vanlig. Et annet moment var fraværet av fortolkninger av den psykiske tilstand, av den psykiske plage og av årsaker til den psykiske plage. I tillegg kom at musikernes utsagn ble tatt på face value og anvendt direkte som et utgangspunkt for intervensjon. Terapeut la således minimalt til og trakk minimalt fra det som ordrett kom til uttrykk gjennom musikernes utsagn. Og musikernes utsagn var nesten alltid utgangspunkt for terapeutens utsagn. Musikerens definisjon av egen virkelighet var styrende for behandlingen, og musikeren var den som vurderte i hvilken grad behandlingene fungerte og om de ulike intervensjonene hadde effekt. Terapeutens rolle var mer som endringsoperatør enn som medskaper av musikerens forståelse for den psykiske tilstand. Behandlingene var i minimal grad preget av samskaping av historier slik som i fortolkende terapeutiske tradisjoner, bortsett fra når målet var å bidra til en måte å oppleve på som førte til reduksjon av den psykiske smerte. En følge av denne situasjon var at jeg både som terapeut og som forsker forholdt meg så tett som mulig til musikerens virkelighet uten å legge noe til eller trekke noe fra, for å avdekke, så presist som mulig det psykiske materialet som styrte den psykiske plage og for å utvikle en forståelse som kunne anvendes for å bedre musikerens psykiske tilstand. Denne nøkternhet som følge av at jeg i minst mulig grad forsøkte å tolke eller tillegge musikernes utsagn mer mening enn det som eksplisitt kom frem gjennom de ulike ord. Her eksisterte intet motiv for å fortolke informasjoner fra musiker i den ene eller annen retning. De terapeutiske erfaringer og klientenes utsagn var derfor alltid det som kontrollerte mine teorier og antagelser. Denne situasjon var intet hinder for en abduktiv virksomhet dvs. utvikling av antagelser om oppbyggingen av de psykiske spenninger som ikke var eksplisitt støttet av mine observasjoner selv om disse rommet en art fortolkning. Overføringer 89

90 Overføringer som begrep og innhold er sterkt fokusert i den psykoanalytiske og psykodynamiske tradisjon (Store Norske leksikon, 2012; Jacobsen B., og Tomsen, P. 2012) og er et fenomen som kunne ha gjort det vanskelig å skille mellom rollen som forsker og terapeut. Overføringsbegrepet rommer den forståelse at klientene kan overføre uløste konflikter og behov knyttet til andre viktige personer i sitt liv på terapeut, for eksempel ved at klientens aggresjon eller motstand mot terapeut blir forstått som et uttykk klientens forhold til sin far eller andre autoritetspersoner. Vi har også positive overføringer der klientens forelskelse i terapeut blir forstått som uttrykk for følelser, som egentlig uttrykker klientens behov. Man opererer også med motoverføringer ved at terapeut kan overføre sine følelsesmessige reaksjoner på klient, selv om de stammer fra terapeutens eget liv. Fenomenet overføringer, forstått på denne måte, ville gjort det vanskelig å skille rollen som terapeut fra rollen som forsker. Årsaken til dette er at enhver musiker- eller terapeutreaksjon kunne føre til antagelser som gikk ut over det innhold som kom direkte til uttrykk gjennom musikerens utsagn. Her ville musikerens utsagn, som et direkte observerbart uttrykk for en øyeblikkelig mental opplevelse gå tapt, med den følge at man ville sitte igjen med en terapeutsubjektiv fortolkning av musikerens utsagn. Skillet mellom den terapeutsubjektive fortolkning og musikerens virkelighet ville også gå tapt. Overføringer ble i dette arbeid sidestilt med enhver annen fortolkning av musiker og derfor unngått eller defokusert, mens det jeg i stedet fokuserte på var de ord og uttrykk som ble formidlet av musiker. En begrunnelse for at overføringer ble unngått er at jeg betrakter overføringer som mentale konstruksjoner. Det er fullt mulig å definere nesten ethvert utsagn fra musiker som uttrykk for en bakenforliggende virkelighet. Problemet er at denne form for virkelighetsdannelse i liten grad er etterprøvbar. Man setter igjen med overføringer som en art gjetninger som ikke kan falsifiseres. Blant annet av denne grunn ble overføringer defokusert i dette arbeid. I stedet tok jeg det enkelte utsagn fra musiker på face value uten å tillegge det mer innhold enn det var dekning for, eller som kunne testes ved enkle midler. Blant de nær utsagn jeg har observert i ulike terapeutiske situasjoner er ingen blitt forstått som uttrykk for overføringer. Denne situasjonen innebærer at forståelsen for overføringer og tendensen til å tenke i overføringer ikke har påvirket kombinasjonen av rollen som forsker og terapeut. I tillegg til de nevnte overføringer kunne følelsesmessig fascinasjon og sympati påvirke rollen som forsker og terapeut. Men heller ikke dette preget forsker eller terapeut negativt i de utvalgte 90

91 behandlinger. Den ene årsak er at en gjensidig sympati, tillit, respekt og støtte er betraktet som viktige kvaliteter ved de endringsprosessene som ble gjennomført, (avsnitt 1.5.4). Den andre er at terapeut som følge av behandlingens intensitet, ble så opptatt av innholdet i musikernes utsagn at det i liten grad var anledning til å utvikle følelsesmessig relasjon som ikke var forankret i selve behandlingen. I tillegg kom at behandlingene var av så kortvarig karakter at muligheten for å utvikle følelser overfor musikerne som kunne forstyrre behandlingenes hovedformål, var meget små. I tillegg må nevnes den etiske kodeks som psykologer og terapeuter og lærere må forholde seg til. Enhver utvikling av følelsesmessig i en behandlingssituasjon blir forstått som en form for overgrep. Jeg beskriver her elementer som gjorde det lettere å fungere i samsvar med de profesjonsetiske retningslinjer som er av betydning for å skille rollen som terapeut fra rollen som forsker. De ulike roller har her sammenfallende interesser. Nøkternhet og ryddighet er en forutsetning for å lykkes med begge. Min konklusjon er at kombinasjonen av å være forsker og terapeut ikke bød på uløselige utfordringer, og at denne kombinasjon ikke påvirket endringsarbeidet eller forskningen negativt i den første fase. Kombinasjon av rollen som terapeut og forsker i 2. delundersøkelse, teoriutviklingsfasen Den 2. delundersøkelse bestod i å analysere behandlingene med utgangspunkt i spørsmål som: Hvordan var den instrumentalt relaterte psykiske plage og tilstand bygget opp som et mentalt fenomen, og hva skjedde rent mentalt med musikerne når det oppstod en psykisk endring? Denne refleksjonspregede undersøkelse var åpen i den forstand at jeg forsøkte å forklare mine erfaringer uten å ta utgangspunkt i en forhåndsutformet teori. Også her stod jeg overfor utfordringer i forbindelse med kombinasjonen av rollen som terapeut og som forsker. Den ene utfordringen var knyttet til det å sette mine kunnskaper om psykiatri og psykologi, mitt engasjement i musikerne, viljen til å hjelpe og mitt ønske om raskt å finne løsninger, i parentes (Zahavi, 2001). Med andre ord forsøkte jeg å la de terapeutiske erfaringer tre frem mest mulig forutsetningsløst, i tråd med de idealer som den tidlige Husserl (Karlsen, 2011) hadde forfektet, gjennom sitt begrep det originært gitte. Denne posisjonen var nødvendig ut fra min opplevelse av at den eksisterende teori og psykologi ikke hadde gitt, eller hadde vært i stand til å gi presise svar på de spørsmålene om hvordan de psykiske plager var bygget opp. Som følge av disse valg var jeg i denne fase først og fremst forsker. Og metoden, foruten å være preget av en systematisk veksling mellom praksis, refleksjoner over praksis og teoretiske refleksjoner, var preget av de idealer som var formulert 91

92 i Grounded Theory (B. Glaser & Strauss, 1967; B. G. Glaser, 1998; Strauss & Corbin, 1998), (se avsnitt 2.2.3). Det forskningsrelaterte mål i denne fasen var å utvikle praksisnære teorier, teorier som i neste omgang kunne anvendes for å utvikle en bedre behandlingsmodell. I tillegg var målet å utvikle teorier om hvordan den instrument relaterte psykiske plage var bygget opp, og om hva som skjedde rent mentalt med musikerne når de oppnådde psykiske endringer som følge av behandling. Det terapeutiske og de forskningsteoretiske mål var sammenfallende: Utvikling av kunnskap som kunne forbedre praksis, men også kunnskap som kunne utvikle behandlingenes teoretiske grunnlag, og i beste fall også kunne fylle noen psykologiske kunnskapshull. Det teoretiske arbeidet var hele tiden jordet. Nytteverdi og praktisk relevans var de kriteriene som teoriene ble vurdert i forhold til. Disse kriterier ble opplevd som nødvendige forutsetninger for at teoriene, i neste omgang, skulle kunne få betydning innover i det terapeutiske felt og for en anvendbar forståelse for fenomenet psykisk endring. Kombinasjonen av rollen som forsker og terapeut i 3. delundersøkelse, utvikling av de ulike utsagnskategorier Også i forbindelse med utvikling av de ulike utsagnskategorier (3. delundersøkelse) stod jeg overfor utfordringer knyttet til det å kombinere rollen som forsker og terapeut. Her var imidlertid kombinasjonen av rollen som terapeut og forsker en nødvendig forutsetning for arbeidet. Uten de terapeutiske erfaringer og uten at de ulike teorier var blitt utviklet, ville jeg ikke kunnet utvikle valide og operasjonaliserbare utsagnskategorier. Dette som følge av at jeg da ikke ville vært bevisst den betydning som ord og utsagn hadde for endring av den psykiske smerte, eller for de funksjoner som de ulike utsagn hadde i den terapeutiske prosess. Forskerrollen var likevel i forgrunnen mens terapeutrollen dannet bakgrunn. Hensikten var å utvikle utsagnskategorier som fanget opp de funksjoner som de ulike utsagn hadde i den terapeutiske prosess. Prosessen var av induktiv og av deduktiv karakter. Målet var å komme frem til presise og funksjonelle utsagnskategorier. Jeg opplevde her ingen motsetninger mellom forskerrollen og det å forske og å være terapeut. Opprettelse av et skille mellom terapeut- og forskerrollen ble også realisert ved at samtlige ord og utsagn fra terapeut og musiker ble skrevet ordrett ned med det som følge at jeg ikke påvirket data gjennom mine fortolkninger. Begrunnelsen var at musikerens ord, selv om de kunne forstås som ulogiske, sett utenfra, ble forstått som presise uttrykk for bestemte følelser i det øyeblikk ordene ble uttalt. Dersom jeg som forsker eller terapeut endret disse ord slik at de fremstod som mer logiske og presise for terapeut, kunne jeg risikere at de ikke lenger var et direkte uttrykk 92

93 for musikerens følelser, men mer et uttrykk for terapeutens og forskerens forståelse av musikerens følelser, og som sådan et mindre objektivt uttrykk for musikernes følelser. En annen begrunnelse for den ordrette transkripsjon var ønsket om å være trofast mot det å søke den sannhet som datamaterialet rommet og ikke, i bearbeidingsfasen, trekke for tidlige konklusjoner som det ikke var dekning for. Hensikten var å bevare de originale data så langt som mulig innover i forskningsarbeidet for å hindre produksjon av terapeutsubjektive eller forskersubjektive fortolkninger som det ikke var hold i. I utskrivingen av materialet la jeg vekt på nøkternhet og nøyaktighet for å hindre at data ble manipulert og endret. En konsekvens av dette grep var at det ble lettere å opprettholde skillet mellom undertegnede som terapeut og forsker. Kombinasjonen som forsker og terapeut i 4. delundersøkelse, undersøkelse av fordelingen av de ulike utsagnstyper Kombinasjon av rollen som terapeut og forsker kunne kommet i konflikt i forbindelse med kodingen av materialet. Men trolig er disse konflikter mer et uttrykk for iboende konflikter i forskerrollen mer generelt og knyttet til redelighet. For eksempel om jeg hadde kodet flere utsagn som støttende og endringsverksettende usagn fra terapeut enn det som var tilfelle, eller om jeg hadde kodet flere av musikerens utsagn som endringsbekreftende eller som positive enn det som var tilfelle i den hensikt å fremheve det positive ved egne behandlinger og min fortreffelighet som terapeut. En annen mulig konflikt var knyttet til fortolkningen av resultatene, for eksempel ved at jeg fortolket tabellene mer i retning av de resultater jeg ønsket å oppnå enn det var dekning for. Og at jeg for eksempel underkjente eller defokuserte tendenser i materialet som avvek fra mine antagelser eller ønsker. Enkelte faktorer tyder på at denne type feilkilder enten ikke oppsto eller at de oppstod, i minimal grad. De utvalgte behandlingene var vellykkede. Jeg hadde intet behov for å gjøre resultatene penere. De tendensene som kom var i tillegg så markante at det ville vært nødvendig med omfattende manipulering av data for at det skulle slå ut i resultatene. Resultatene var nesten i overkant i samsvar med mine forutanelser og forhåndsvurderinger av hvordan jeg arbeidet som terapeut. Dette gjaldt for eksempel prosentandelen av de endringsiverksettende og endringsbekreftende utsagn (avsnitt 3.4.4) Et annet moment som bidro til edruelighet i fortolkningen av data og til evne til å skille mellom undertegnede som forsker og som terapeut, var den erfaring at det hadde vært mulig å endre enkelte musikkrelaterte psykiske spenninger i en nærmest overraskende grad. Jeg betraktet derfor denne undersøkelse som en mulighet til å avdekke faktorer som jeg tidligere hadde 93

94 oversett, faktorer som kunne svekke mine teorier. Jeg gikk derfor til verket med det for øye å lete etter avvik fra tidligere erfaringer og med en falsifiserende innstilling. Jeg ønsket nesten et avvik som kunne føre til nye kritiske spørsmål og til nye antagelser om psykiske plager og om psykisk endring. Jeg søkte også bevisst å skille resultatene fra fortolkninger av resultatene. Men enhver kommentar representerte en art fortolkning selv om fortolkningene lå presist opp til de resultater som kom frem. Til tross for et ønske om å skille mellom min forsker- og deltakerrolle-, kommer man ikke utenom at forskning ikke kun avdekker virkelighet. Man produserer også virkelighet som forsker. Denne situasjonen fordret årvåkenhet fra undertegnede som forsker. Min konklusjon er at det i dette arbeid har vært mulig å være helt terapeut i enkelte faser, helt forsker i andre og både terapeut og forsker der disse to roller hadde felles interesser Anvendelsen av en ekstern person for å kontrollere kodingen av de ulike utsagn For å kvalitetssikre behandlingen og bearbeidingen av data og for å avdekke feil som kunne oppstå oppfordres man, i den kvalitative forskning, til å anvende peer debriefing, dvs. at man lar andre forskere gjennomgå datamaterialet (Baxter, J, & Eyles, J., 1996). Forventningene er knyttet til kriteriet kredibilitet i kvalitativ forskning. Credibility can also be enhanced by using peer debriefing (i.e., critical examination and evaluation by a qualified outside researcher of the study design, data collection, analyses, etc.) (Brown J. D., 2005:31). Jeg leiet inn en psykologistudent som hjelp til å skrive ut enkelte av de terapeutiske prosessene som ikke ble tatt med i undersøkelsen. Tanken var at vedkommende senere kunne anvendes for å kode og gjennomgå min koding av materialet. Utskrivingen fungerte. Kodingen ikke. Vedkommende trengte tid til å sette seg inn i de ulike utsagnskategoriene og formålet med disse. I tillegg anvendte studenten uforholdsmessig lang tid på å kontrollere kodingene som følge av manglende fortrolighet med kategoriene og med de formål som lå til grunn for disse. Materialet i den større undersøkelse (4 klienter og 11 konsultasjoner) var omfattende utsagn skulle kontrolleres med utgangspunkt i 52 variable. Studenten fant enkelte kodingsfeil, men ved usikkerhet på kodingsalternativ viste det seg at mine valg var de korrekte. Jeg overtok derfor kontrollen selv. Ved uklare tendenser i materialet burde man i større grad ha innhentet ekstern hjelp, men tendensene var så markante at enkelte kodingsfeil har hatt marginal betydning for resultatene. Det ville også vært enklere å la en annen forsker gjennomgå kodingene 1) dersom det hadde vært økonomisk grunnlag for dette og 2) dersom noen andre enn undertegnede hadde 94

95 orket å påta seg denne meget tidkrevende og oppmerksomhetskrevende oppgave. Jeg tviler på at andre forskere ville sette av den tiden som var nødvendig fremfor å fokusere på eget arbeid med utgangspunkt i egne interesser. Og mer uerfarne studenter ville fordret mer opplæring. Kodingen innebar et omfattende arbeid. Om jeg hadde samarbeidet med en annen forsker kunne problemet muligens vært løst, men uten økonomisk støtte og med et prosjekt som var basert på mine private terapeutiske erfaringer og et ganske bredt behandlingsmetodisk register var dette en umulighet. Nevnes bør også at jeg gjentatte ganger tok kontakt med professorer og forskere innenfor psykologi, musikkpsykologi og musikkvitenskap med tanke på vurdering av design og metode uten å lyktes med dette. Prioritering av egne studenter var en årsak til denne situasjonen. En annen at enkelte ikke følte seg komfortable med eller hadde tilstrekkelig kompetanse til å gi veiledning på avhandlingens premisser, mens en tredje årsak kunne være at min tilnærming ble opplevd som noe utenfor mainstream. Jeg har likevel, gjennom mine musikeres reaksjoner på behandlingen og de oppnådde resultater på de anvendte behandlingsmetoder indirekte og direkte fått kontinuerlig feedback på prosjektet. Disse brukermedvirkningsreaksjoner er muligens de mest valide vurderinger man kan oppnå når målet er å endre den psykiske plage. For utfyllende informasjon om den type feedback som jeg mottok fra musikerne, se Outcome rating scales, avsnitt Om den tilsynelatende utelatelse av følelsesnære informasjoner Hit Tilgangen til følelsesnære informasjoner var et avgjørende element i behandlingene og i de delundersøkelser som tok utgangspunkt i behandlingen. Men her er de mest følelsesnære informasjoner forstått som de verbale elementer, dvs. som musikernes ord og utsagn, og ikke observasjoner av musikerens mimikk, kroppsspråk etc. I det følgende utdypes dette synspunkt. I behandlingene, i delundersøkelse 1, forholdt jeg meg først og fremst til musikernes ord og utsagn. Min forståelse av disse utsagn, i denne fase, ble likevel støttet eller svekket av nonverbale elementer som musikernes stemmeleie, sittestilling, endringer i kroppsbevegelser, endringer i ansiktsfarge og ansiktsuttrykk etc. I delundersøkelse 2 var musikernes nonverbale signaler ytterligere defokusert. Musikernes ord og utsagn var i fokus, og de psykiske endringer uttrykt gjennom ord som hadde oppstått som følge av terapeutens ord og utsagn. I tillegg dannet resultatene en bakgrunn for min analyse av behandlingene og for utvikling av de ulike teorier. I tredje og fjerde delundersøkelse var det kun ord og utsagn og de ulike utsagns funksjon i behandlingen som ble fokusert 95

96 Med dette som utgangspunkt kan man stille spørsmålet om hvorfor jeg valgte å utelate informasjoner som tradisjonelt sett oppleves følelsesnære i beskrivelser. Begrepet følelsesnære informasjoner antas her å romme endringer i ansiktsuttrykk, ansiktsfarge, pupillstørrelse, øyebevegelser. sittestilling, kroppsbevegelser, stemmeleie, snakketempo, grad av tilstedeværelse, gledesuttrykk, sinnesutrykk, gråt etc. Ord og utsagn betraktes således ikke som tilstrekkelige og selvstendige følelsesnære uttrykk. Det var flere grunner til defokusering av de nevnte typer følelsesnære uttrykk kombinert med et ensidig fokus på ord og utsagn. Observasjoner av de nevnte følelsesnære uttrykk er nettopp det, et uttrykk for følelser. De signaliserer for en observatør at musikeren er i en følelsesmessig tilstand, men de er likevel ikke et presist uttrykk for en bestemt følelsesmessig tilstand. De må fortolkes av terapeut for være presist meningsdannende. De er for forsker eller terapeut det jeg har benevnt som ytre empiri (se teorien om den ytre empiri avsnitt 3.2.2). På den ene siden er muligheten for å tolke feil relativt stor. På den andre, gir de følelsesnære informasjoner et inntrykk av musikerens følelsesmessige reaksjoner, men ingen presis informasjon om hvilke intervensjoner som vil hjelpe musikerne. Annerledes med ord og utsagn. I teorien om språkets betydning for følelser hevdes at ord og utsagn ikke kun henviser til eller informerer om følelser (avsnitt 3.2.7). De er følelser i kraft av at de reflekterer en biologisk tilstand, samtidig som de kan informere om og henvise til følelser. Det er dette aspekt ved ord og utsagn som er grunnlaget for at man kan endre følelser gjennom språk. Språket besitter den nær fantastiske egenskap at man gjennom ord kan endre de følelser som er knyttet til ord. Ved bruk av ord kan jeg således endre musikernes følelser. Man kommer ikke nærmere musikernes følelser enn gjennom de ord musikeren anvender for å uttrykke, være eller informere om sine følelser. Man får ingen bedre tilgang til musikerens følelser enn gjennom de ord musikeren anvender for å formidle sin situasjon og sine ønsker. Og det finnes intet annet redskap som kan anvendes presist og kontrollerbart for å endre musikerens følelsesmessige tilstand og musikerens opplevelse av den psykiske plage enn ord. Og som kan anvendes for å reversere etablerte følelser, om dette er ønskelig. Ordet fungerer her som det eneste tilstrekkelige og presise grunnlag for å få del i hvordan musikerens følelser fremtrer og oppleves, og som det eneste kontrollerbare og forutsigbare redskap for å endre musikerens følelser. Det å fokusere på andre typer av følelsesnære uttrykk ville derfor kunne føre til et ikke valid fokus, om hensikten var å utvikle en presis og vitenskapelig holdbar innsikt i hvordan man kan kartlegge og endre den psykiske tilstand, eller om man ønsker å kartlegge hva som 96

97 skjer helt presist i det behandlingsøyeblikket hvor musikeren opplever en psykisk endring. Derfor fokuserte jeg rendyrket på ord og utsagn i dette arbeid Outcome rating scales. Jeg har nevnt the outcome rating scales (ORS) som en innfallsvinkel til å kartlegge de terapeutiske resultater og relasjonen mellom terapeut og musiker (Miller, S.D., Duncan, B.L., Brown, J., Sparks, J., & Claud, D., 2003; Miller, S. D. & Duncan, B. L., 2000). ORS blir i dag mer og mer anvendt for å kartlegge virkningen av behandling og relasjonen mellom terapeut og musiker. Metoden kan også ha en terapeutisk funksjon. Som sådan kunne man forvente at den også ble anvendt i dette arbeid. I det følgende vil jeg først belyse outcome rating scales og deretter begrunne hvorfor det ikke var aktuelt å anvende denne metode i dette arbeid. Outcome rating scales, anvendt i arbeidet denne avhandlingen, ville innebære at musikeren gjennom på forhånd utarbeidete skjemaer evaluerte sin opplevelse av den psykiske endring og sin relasjon til terapeut (A. K. Ulvestad, 2007) ved å skåre sine følelser langs en enkel skala. Metoden har vært kjent i flere år og blitt anvendt i forskningsmessig sammenheng, men tidligere i liten grad blitt anvendt i behandling. Dette er knyttet til at de tidligere skjemaer for vurdering av resultat og relasjoner har vært for kompliserte. Erfaringer har vist at dersom de skal tas i bruk i terapeutisk sammenheng, må de ikke ta mer en noen minutter å fylle ut (Brown mfl., 2008; Brown et al i Ulvestad et al. 2007:57). Nyere kartleggingsskjemaer er blitt utviklet av Barry Duncan, Scott Miller og Sparks (Duncan & Miller 2000; Duncan, Miller & Sparks 2003). Disse er enklere å fylle ut. En av forgrunnfigurene i Norge for innføring av ORS eller KOR (Klient- og resultatstyrt praksis) er spesialist i klinisk psykologi Anne Grethe Tuseth ved det regionale senter for Barne- og ungdomspsykologi, RBUP Helse Øst. Brukerperspektivet og brukermedvirkningen er i sentrum samt intensjonen om å lytte til Klientens stemme, i den hensikt å engasjere og aktivisere klientene i sin egen bedringsprosess. Outcome Rating Scales (ORS) utformet av Duncan og Miller mfl. er enklere å anvende enn utgangspunktet, det mer omfattende og godt kjente resultatskjemaet Outcome questionnaire (OQ-45), som er utarbeidet av Michal Lambert (Lambert & et al., 2002). ORS eller KOR viser en rimelig høy grad av validitet, selv om den er noe lavere enn hos OQ45 (Ulvestad et al. 2007), men lavere validitet antas oppveiet av økt brukshyppighet. I tillegg har man hentet inn enkelte elementer fra SRS Session Rating Scales (A. K. Ulvestad, 2007; Duncan et al. 2003) for å måle relasjonen mellom klient og terapeut. Dette er viktige instrumenter for å kartlegge klientenes utbytte av behandling og relasjonen mellom terapeut og musiker. Men som nevnt, jeg anvendte ikke Outcome rating 97

98 scales i denne undersøkelse. Det var flere grunner til dette. ORS og KOR (Ulvestad et al. 2007) er evalueringssystemer som anvendes etter at konsultasjonen er slutt eller behandlingen avsluttet. Jeg er opptatt av det som skjer mellom musiker og terapeut i det terapeutiske øyeblikk, eller i det øyeblikk endringen skjer, slik disse endringer kommer til uttrykk gjennom musikerens øyeblikkelige utsagn. Musikerens utsagn forteller, ut fra teorien om språkets betydning for følelser, kontinuerlig hvor musikeren befinner seg psykisk underveis i den terapeutiske prosess, om relasjon til terapeut og om musikerens umiddelbare reaksjoner på terapeutens intervensjoner. Hvilket innebærer at det iboende system for kartlegging som preger denne undersøkelse, gir et presist bilde av musikerens situasjon, et bilde som kan danne grunnlag, enten for å fortsette den pågående endringsprosess eller for å justere denne, evt. for å fastlå at det har oppstått en psykisk endring. Gjennom et fokus på musikerens utsagn har jeg, med utgangspunkt i teorien om de bio-psykiske enheter, koplingsteorien for den psykiske plage og teorien om språkets betydning for følelser en presis tilgang til musikerens følelsesmessige tilstand og til hans eller hennes relasjon til terapeut og behandlingen. I tillegg vil musikeren kontinuerlig, som følge av terapeutens tette oppfølging, sitte med en følelse av at terapeut er interessert i musikeren og i hva som fungerer for musiker. Dette samtidig som terapeut hele tiden er fokusert på det viktigste, på det å endre den psykiske tilstand. En følge av dette er at jeg vurderer musikerens øyeblikkelige reaksjoner på de enkelte intervensjoner og musikerens utsagn om den psykiske endring og den psykiske tilstand som et mer valid uttrykk for det som skjer i hvert enkelt øyeblikk i den terapeutiske prosess enn musikerens beskrivelse av sin relasjon til behandlingen og terapeut etter konsultasjonen. 2. Musikerne er gjennomgående slitne etter den enkelte konsultasjon. Dette er en følge av at de har gjennomgått en rekke psykiske endringer, av og til nærmere 100 mentale endringer i løpet av 90 minutter, og derved mentale prosesser i løpet av kort tid. Mitt råd er at de ikke bør utsette seg for intellektuelt eller fysisk arbeid i de nærmeste timer etter at konsultasjonen er over. Anvendelsen av KOR vil i denne situasjonen kunne bli opplevd som en belastning og som en avsporing i forhold til de iverksatte endringsprosser, som har en tendens til å fortsette etter at konsultasjonen er over. 3. Anvendelsen av KOR kan romme etiske og forskningsmessige utfordringer. Dersom musikeren opplever at behandlingen fungerer og har en god relasjon til terapeut, kan man i mindre intense behandlingsformer anvende KOR. Men dersom musikernes ikke opplever at behandlingen fungerer godt nok, samtidig som de ønsker å ha en god relasjon til terapeut, kan 98

99 vi risikere at musikerne setter høyere skår på sin relasjon til terapeut, til sin tro på behandlingen og på opplevelsen av endring enn det som faktisk er tilfelle. Denne situasjon vil kunne oppleves som en følelsesmessig belastning for musikere som ønsker å fremtre som flinke, eller som ønsker at terapeuten skal sitte igjen med en god følelse. Denne situasjonen vil for eksempel kunne gjelde for usikre musikere og musikere med et sterkt ønske om tilfredsstille / please andre. Jeg ville derfor uansett vært forsiktig med å anvende KOR før jeg var helt trygg på hvor jeg hadde musikeren. 4. Gjennom musikerens utsagn underveis i den terapeutiske prosess får jeg umiddelbart tilgang til de informasjoner som fanges inn gjennom KOR. I tillegg får jeg kontinuerlig informasjon om hvordan musikerens følelser, relasjon til terapeut og tiltro til behandlingen endrer seg underveis i den enkelte konsultasjon. Jeg vet dermed ganske presist hva som fungerer i behandlingen, hva som er musikerens psykiske tilstand, musikerens forhold til behandlingen og terapeut og til seg selv, samt når i konsultasjonen det har skjedd en psykisk endring. En følge av dette er at KOR, den norske versjonen av ORS, ville ha liten betydning for min behandling og ingen betydning for det som er fokus i denne undersøkelse, fordelingen av de ulike utsagnskategorier underveis i den enkelte konsultasjon. Når dette er sagt. ORS/KOR kan fungere terapeutisk og inngå i en mindre intensiv behandling. Selve det å skulle reflektere over opplevde endringer og sin relasjon til terapeut kan, forutsatt at relasjonen er god og behandlingen har fungert, forsterke dens resultater som følge av de nye mentale prosesser som iverksettes gjennom det å reflektere over positive endringsopplevelser. Musikere som ikke opplever en bedring og som har mistillit til terapeut og prosess, vil kunne oppleve en forverret tilstand ved å få repetert sitt ubehag gjennom det å svare på denne type spørsmål. Konklusjonen er at jeg opplever KOR som et betydningsfullt redskap både terapeutisk og forskningsmessig, men også at det kan romme etiske utfordringer og utfordringer knyttet til validitet. KOR har også svakheter dersom målet er å kartlegge musikerens skiftende følelsesmessige reaksjoner underveis i konsultasjonen. KOR kan gi tilgang til viktige informasjoner om musikerens tilstand og reaksjoner, men den gir ikke en tilstrekkelig presis informasjon om musikerens psykiske tilstand og om den psykiske plage underveis i 99

100 behandlingen. KOR ble derfor vurdert som et ikke relevant redskap for å fremkalle svar på de ulike forskningsspørsmål, i denne undersøkelse Utdyping av de ulike delundersøkelser Delundersøkelse 1. Gjennomføringen av endringsprosessene og innsamlingen av rådata Den første fase var dominert av behandling og nedtegning av de terapeutiske erfaringer umiddelbart etter den enkelte konsultasjon. Og av empirinære refleksjoner uten noen bestemt teori om hva som var årsak til den instrumentalt relaterte psykiske plage og til psykisk endring. Formålet var todelt: Å utvikle innsikt i hvordan jeg kunne bli en god terapeut og å samle inn rådata. Behandlingene var preget av metoder og holdninger fra nevrolingvistisk programmering, MRI tradisjonen, løsningsorientert, narrativ og postmoderne terapi (avsnitt 1.4). I tillegg bestod de av enkelte egenutviklede metoder. Innsamlingen av rådata skjedde gjennom en klinisk prosess med enkelte eksperimentelle trekk. De eksperimentelle trekk var knyttet til at utredning, endringen av den psykiske tilstand og kartleggingen av de oppnådde resultater skjedde innenfor den samme konsultasjon fra ca minutter. Jeg kontrollerte derfor for påvirkningen av 3. parts faktorer, dvs. faktorer utenfor behandlingene som kunne ha påvirket musikernes psykiske tilstand og plage. Jeg hadde kontroll på endringsprosessene i den forstand at jeg kunne prøve ut intervensjoner og umiddelbart kartlegge de psykiske endringer som var en følge av disse intervensjoner ved å registrere musikernes verbale reaksjoner på disse. Behandlingene var forutsigbare i den forstand at intervensjonene fulgte et bestemt mønster som kunne beskrives på forhånd. Dette mønster er presentert gjennom koplingsteorien for psykisk endring (se avsnitt 3.2.4). Koplingsteorien for psykisk endring hevder at enhver psykisk endring er en følge av at noe psykisk negativt ladet ble koplet av, og at noe psykisk positivt ladet ble koplet på den psykiske tilstand i et bestemt øyeblikk i konsultasjonen. Forutsigbarheten lå også i at terapeut kontinuerlig var fokusert på de psykiske elementer som ble antatt å romme den psykiske smerte som skulle koples av, og på mentale elementer som rommet psykisk behag som skulle koples på. Dette mønster, samt det intense fokus på psykisk endring som preget Mine vurderinger av ORS og KOR har oppstått gjennom samtaler over tid med Anne Grethe Tuseth (BUP) og med Barry Duncan i flere perioder under hans gjentatte Norgesbesøk. 100

101 behandlingene, var en forutsetning for at det skulle være meningsfullt senere å analysere de ulike utsagns funksjon i forhold til målet om psykisk endring. Den neste utfordring bestod i å analysere 12 utvalgte terapeutiske prosesser som ble skrevet ut umiddelbart etter avslutningen av den enkelte konsultasjon. Prosessene ble analysert med utgangspunkt i spørsmålet om hvordan den psykiske tilstand og plage var bygget opp. I disse analyser tok jeg utgangspunkt i den psykiske smerte og de psykiske endringer slik de viste seg for musikerne, dvs. gjennom det originært gitte. Med det originært gitte mener jeg den psykiske smerte og den psykiske endring slik den ble opplevd gjennom de indre sansefornemmelser og gjennom de ord som musikerne anvendte for å beskrive disse opplevelser (se teorien om språkets betydning for følelser, avsnitt 3.2.7). Mine nedtegninger var empirinære. Mine tolkninger ble satt i parentes slik at de i minst mulig grad skulle overstyre de indre opplevelser slik de ble formidlet av musiker. Men arbeidsmetoden var i utpreget grad abduktiv, i den forstand at jeg kontinuerlig fremkastet nye antagelser om den instrumentalt relaterte psykiske plage og om den psykiske endring, som det ikke var eksplisitt dekning for i empirien. De fleste av disse antagelser ble forkastet. De øvrige ble endret flere ganger. Analysen av disse terapeutiske prosesser som ikke var blitt registrert på lyd, og nedskrivingen av disse, ble starten på den teoriutviklende fase. Da disse 12 endringsprosessene dannet grunnlaget for arbeidet med avhandlingen, har jeg valgt å presentere et utdrag fra en av prosessene (avsnitt 3.1), og 3 i appendiks. Dette fordi det ville føre for langt, med hensyn på antall sider, å presentere en prosess i sin helhet. Hensikten med utdragene er å gjøre undersøkelsen mer gjennomsiktig enn jeg oppnår ved kun å fokusere på de ulike typer av utsagn i delundersøkelse 3 og 4, dvs. i undersøkelsen av den prosentvise fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker. Jeg har enda ikke opplevd endringsprosesser med musikere som ikke har fungert, selv om jeg har arbeidet med godt over hundre studenter. Men jeg har enkelte, meget få, prosesser som ikke har vært fullt ut vellykkede selv om det skjedde endringer underveis i den enkelte konsultasjon. Disse vil være tilgjengelig for den leser som ønsker en nærmere beskrivelse av hvilke utfordringer jeg her stod overfor og mine refleksjoner om disse Delundersøkelse 2. Teoriutvikling Metoden i delundersøkelse 2 som fokuserte på utvikling av de ulike teorier, var kvalitativ og preget av induktive, deduktive og abduktive trekk. Den var preget av induktive trekk ved at en 101

102 omfattende mengde erfaringer med psykisk endring dannet grunnlag for refleksjon uten at prosessen var styrt av bestemte antagelser om årsaker til den plage, om den mentale oppbygging av den psykiske plage eller om psykisk endring. Den induktive prosess som bestod av gjentatte refleksjoner og analyser av de terapeutiske opplevelser, førte til flere hypoteser som igjen førte til nye terapeutiske eksperimenter og nye erfaringer som igjen førte til nye hypoteser. Det abduktive element innebar at disse hypotesene ofte gikk ut over det som kunne utledes direkte av de terapeutiske erfaringer. Disse 3 prosesser skjedde parallelt. De ulike former for refleksjon oppstod naturlig med utgangspunkt i de utfordringer jeg stod overfor og de spørsmål som jeg søkte å få svar på. Virkelighetens utfordringer søkte på en måte sine løsninger gjennom valg av ulike strategier av induktiv, deduktiv og abduktiv karakter. I tillegg rommet arbeidet elementer som kjennetegner kreative prosesser som en forberedelsesfase hvor man oppdager utfordringer og problemer og innhenter erfaringer og kunnskap, en inkubasjonsfase der tankene og løsningene modnes, en illuminasjonsfase hvor man opplevde at løsningen gikk opp for en og en verifikasjonsfase hvor man søker å verifisere eller teste ut de ulike løsninger (Edvardsen, udatert;h. A. Ulvestad, 2001). Denne avhandlingen representerer kommunikasjonsfasen hvor man meddeler sine erfaringer til andre. Et trekk ved arbeidet var at det foregikk flere kreative prosesser samtidig. Mens jeg befant meg i en fase i forbindelse med en tankerekke, befant jeg meg i en annen fase i forbindelse med en annen tankerekke. Mens noen tanker var nye, var andre ferdig bearbeidet. Fra først å være utviklet gjennom en induktiv og abduktiv tilnærming ble arbeidet med teoriene mer preget av deduktive trekk, som følge av at jeg testet ut mine antagelser i nye endringsprosesser. Jeg forsøkte her å verifisere teoriene - ut fra en positivistisk forståelse, og å falsifisere dem - ut fra en postpositivistisk forståelse (Popper, 2002). Samtidig søkte jeg etter anomalier (Kuhn, 1996), dvs. terapeutiske erfaringer som kunne motsi mine teorier. Gradvis fremstod teoriene som en samlet helhetlig og omfattende teori om den instrumentalt relaterte psykiske plage og om psykisk endring. Resultatet av disse tankeprosesser var de ulike teorier. For innblikk i de ulike teorier, se avsnitt Delundersøkelse 3. Utvikling av de ulike utsagnskategorier Utviklingen av teoriene førte til et behov for å kvantifisere de terapeutiske erfaringer. Av opprinnelige rundt 120 behandlinger og ca 710 konsultasjoner totalt sett med tradisjonelle klienter og musikere, hvorav ca 95 % vellykkede, ble 7 konsultasjoner fordelt på 2 nyere behandlinger valgt ut (se utvalgsproblematikk, foregående avsnitt). Begge med musikere. Disse endringsprosessene var på henholdsvis 1 og 6 konsultasjoner. Behandlingene ble skrevet ut 102

103 ordrett, og deretter delt inn i utsagn med ett, en sjelden gang to meningsbærende elementer i hvert utsagn. Begrunnelsen for dette var idealet om å beholde rådata uberørt så langt som mulig innover i forskningsprosessen, og det ideal at forsker ikke skulle påvirke og derved endre rådata for tidlig. Dette var i tråd med den oppfatning at musikerens spesifikke ordvalg ga terapeut direkte kontakt med de følelser som var knyttet til dette ordvalg (se teorien om språkets betydning for følelser, avsnitt 3.2.7). Og med den vurdering at jeg kunne miste kontakt med de elementer som lagret musikernes følelser om jeg valgte andre ord enn musikerens for å beskrive disse følelser. Formålet med å bevare de empirinære data innover i forskningsprosessen var blant annet ønsket om å kunne gjennomføre nye analyser av rådata. I tillegg var den ordrette transkripsjon en følge av teorien om språkets betydning for følelser (avsnitt 3.2.7). Denne teorien hevder at musikerens utsagn var øyeblikkelige og unike uttrykk for følelser i det øyeblikk de ble formidlet. Og at terapeut, ved å endre musikerens ord og uttrykk for eksempel med den intensjon å gjøre disse mer presise eller klarere, ville få redusert tilgang til de følelser som ble formidlet gjennom musikerens utsagn. Med det resultatet at jeg kunne miste tilgang til den type utsagn jeg har kalt utsagn med et stort endringspotensiale (kilde). Et valg av formuleringer som for terapeut virket mer logiske og dekkende, ville kunne romme et mindre endringspotensial. Dette fordi at terapeutens ordvalg ikke var en naturlig del av musikerens språkverden og derfor i mindre grad inngikk i den følelsesmessige kontekst som musikerens problemer utspilte seg innenfor. I analysen av de ulike utsagn anvendte jeg 3 metoder, en målsettingsbasert kategorisering, en teoribasert kategorisering og en metode inspirert av Grounded Theory (Strauss & Corbin, 1998). Formålet med kategoriseringen som var inspirert av Grounded theory, var å fange opp utsagn som ikke var blitt registrert gjennom de to andre kategoriseringsmetoder. Nær alle utsagn i endringsprosessene hadde terapeutisk betydning. Et kriterium var at utsagnskategoriene skulle reflektere utsagnenes funksjon i det terapeutiske øyeblikk. For utfyllende informasjon om de ulike utsagnskategorier henvises til gjennomgangen i kapittel 4. Målsettingsbaserte kategorisering Her søkte jeg å beskrive kategorier med utgangspunkt i den funksjon som de ulike utsagn hadde i forhold til behandlingenes mål, som var psykisk endring. Det viktigste mål var å redusere den psykiske plage og å bidra til større psykisk velvære og mestringsevne. Behandlingen var også preget av et mål om å skape en god relasjon til terapeut og et optimalt mentalt leie for psykisk endring hos musiker og å redusere faktorer som kunne hindre endring. Disse målsettinger førte til utvikling av de målsettingsrelaterte utsagn fra terapeut og musiker. Et tredje underliggende 103

104 mål var å kartlegge omstendighetene rundt den instrumentalt relaterte psykiske plage, men heller ikke mer enn det som var nødvendig for å endre denne. De kartleggende, endringsrelaterte og relasjonsrelaterte utsagnkategorier (avsnitt 3.3) var nært knyttet opp mot de målsettingsrelaterte utsagn. Teoribasert kategorisering For utfyllende informasjon om de ulike teorier, se 2. delundersøkelse. Den teoribaserte kategoriseringen førte til utsagnskategorier som var forankret i de ulike teorier. Koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage som hevdet at den psykiske tilstand og plage var en følge av at psykisk positivt eller negativt ladete psykiske elementer var koplet på eller av den psykiske tilstand, førte til utsagnskategorien de følelseskartleggende og de følelsesbeskrivende utsagn. Koplingsteorien for den psykiske endring 25 som hevdet at enhver psykisk endring var en følge av at noe psykisk ble koplet av eller på i et bestemt øyeblikk, førte til utsagnskategoriene de tilgangsgivende, endringsiverksettende og endringskartleggende utsagn fra terapeut og de tilgangsbekreftende og endringsbekreftende utsagn fra musiker. Teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske tilstand og endring som hevdet at øyeblikket var det sentrale utgangspunkt for kartlegging og endring av den psykiske tilstand, bidro til utsagnskategoriene de følelseskartleggende, tilgangsgivende og endringskartleg-gende utsagn fra terapeut og de følelsesbeskrivende, tilgangsbekreftende og endringsbe-kreftende utsagn fra musiker. Teorien om språkets betydning for følelser som hevdet at ethvert utsagn ikke kun henviste til, men var en følelse, legitimerte at jeg kunne kartlegge musikerens følelser, endre disse og kartlegge den psykiske endring ved bruk av språk. Teorien legitimerte også den vurdering at musikernes utsagn kunne beskrive den psykiske tilstand, fungere som et utgangspunkt for å endre denne tilstand og deretter som et utgangspunkt for beskrive den endrede psykiske tilstand. Teorien legitimerte og støttet derigjennom et fokus på de ulike typer av utsagn som ble formidlet i behandlingene. Teorien om de terapeutiske ressurser som hevdet at musikerne hadde de nødvendige ressurser for å endre den psykiske plage, førte til variabelen Terapeutiske ressurser med verdiene ingen eller liten betydning som terapeutisk ressurs, anvendbar som terapeutisk ressurs, meget betydningsfull terapeutisk ressurs. 25 (Avsnitt 3.2.4) 104

105 Teorien om de bio-psykiske enheter kunne ha ført til en variabel for å kartlegge hvilke mentale elementer som utgjorde musikernes følelsesmessige opplevelse, hvilke bio-psykiske elementer som ble aktivisert i forbindelse med den psykiske endring og hvilke bio-psykiske elementer som var knyttet til den psykiske tilstand etter endring. Jeg utformet ingen separate utsagnskategorier som beskrev de bio-psykiske enheter. Begrunnelse for dette var at ethvert utsagn fra musiker ble forstått som en følge av tilgangen til bio-psykiske enheter som rommet musikerens følelser. Dette gjaldt enten følelsen var positivt ladet, nøytralt eller negativt ladet. Og det gjaldt i forbindelse med kartlegging, endring og kartlegging av de opplevde endringer. Da alle utsagn fra musikeren ville innebære tilgang til bio-psykiske enheter, falt grunnlaget for kategorisering av utsagn som formidlet de bio-psykiske enheter bort. Denne forståelse innebar at alle utsagnskategoriene reflekterte mentale elementer, her benevnt som de bio-psykiske elementer med ulike funksjoner i endringsprosessen. Teoriene bidro til å utvikle og legitimere de utsagnskategoriene som var blitt utviklet, hvilket styrket opplevelsen av konsistens. De ulike utsagnskategoriene dannet deretter grunnlaget for koding av de ulike utsagn i delundersøkelse 4. Kategorisering inspirert av Grounded theory I forbindelse med kategoriseringen av de ulike utsagn anvendte jeg en tilpasset variant av Grounded theory (B. Glaser & Strauss, 1967; Strauss & Corbin, 1998; Alvesson & Sköldberg, 2008). Grounded Theory er en kvalitativ tilnærming til forskning. Hensikten med den grounded inspirerte tilnærming var å fange opp utsagnskategorier som ikke var blitt registrert gjennom de to andre innfallsvinkler. Jeg anvender begrepet grounded inspirert utsagnskategorisering fordi den anvendte modell for kategorisering avvek noe fra den originale versjon. Dette fikk som konsekvens at jeg undersøkte utsagnene i de enkelte behandlinger uten noen fast tømret teori. Gjennom denne tilnærming oppstod nye utsagnskategorier som de prosessrelaterte utsagn fra musiker og terapeut, de konfronterende utsagn fra operatør og de kritiske utsagn fra musiker. Etter at disse kategoriene var utviklet, ble de vurdert med utgangspunkt i den målsettingsbaserte og den teoretiske baserte innfallsvinkel til kategorisering. Da jeg er inspirert av, men likevel ikke har gjennomført metoden Grounded Theory slik den vanligvis praktiseres, vil jeg sammenlikne trekk ved Grounded Theory og den modell for kategorisering som ble anvendt i denne undersøkelse. Grounded theory ble først utviklet innenfor medisinsk sosiologi av Glaser ( ) og Strauss (1916-) (Kilde) (Vaag, 2011). Alle datatyper som forskeren møter, kan anvendes som utgangspunkt for analyse i Grounded Theory, også kvantitative. Mens man i Grounded Theory 105

106 fokuserer på en rekke observerbare datatyper, var jeg i denne undersøkelse fokusert på de mentale opplevelser og prosesser, som utløste og var knyttet til de psykiske tilstander og følelser. Her var kun terapeutens og musikerens utsagn i det terapeutiske øyeblikk av interesse. Andre datatyper som informasjon om musikeren og om hans eller hennes psykiske tilstand var mindre interessante. Dette fordi man fokuserte på følelser og på de følelsesmessige endringer i et bestemt øyeblikk og ikke på generelle informasjoner om musikeren. Målet i Grounded Theory er å avdekke hva som skjer på det utforskede området for å bidra til å løse de problemene man står overfor. Her har vi en parallell til målet for denne undersøkelse. Lesing av forhåndslitteratur for å sette seg inn i feltet unngås i Grounded Theory. Empirien danner grunnlag for analyser av data. Dette er en parallell til denne undersøkelse, men min begrunnelse var en annen. For denne undersøkelsens vedkommende var dette en tvunget situasjon da jeg ikke fant støtte for mine antagelser om de psykiske tilstander og plager og om psykisk endring i eksisterende forskning og litteratur. Teoriene ble utviklet som en følge av fravær av litteratur og teorier som kunne støtte de antagelser som var blitt utviklet. Forskningsobjektet skulle, ut fra grounded theory, møtes mest mulig uten forutinntatte meninger og forhåndsutformet teori som kunne påvirke resultatet. Denne undersøkelse var imidlertid preget av enkelte erfaringsbaserte antagelser om hvordan den psykiske tilstand og plage var bygget opp selv om de ble utviklet underveis i arbeidet - i tillegg til at jeg var åpen for utvikling av ny forståelse. I Grounded Theory analyserer man situasjoner og hendelser, ikke personer, hvilket er en parallell til det fokus som preger denne undersøkelse 26. I denne undersøkelse analyseres den psykiske endring gjennom et fokus på terapeutens og musikerens utsagn i den enkelte konsultasjon. Musikeren som helt menneske var ikke et objekt for forskningen, og heller ikke behandlingsprosessene som fortelling. Jeg var kun fokusert på de ulike utsagn som formidlet musikernes psykiske tilstand og de psykiske endringer som ble oppnådd. Senere vil jeg beskrive de terapeutiske prosesser i større grad som helhetlige fortellinger eller som narrativer (White kilde). Koding av data i grounded theory er sentralt og innebærer en ganske kompleks prosess som ikke blir fokusert her. Kodingen av data, dvs. av de ulike utsagn, i denne undersøkelse var en enklere prosess. De ulike utsagn ble plassert i den kategori som tettest reflekterte utsagnets ordlyd. Ved flere valgmuligheter ble utsagnet plassert i den utsagnskategori som best beskrev utsagnets funksjon i det øyeblikk det ble formidlet. 26 Man må likevel anta en rekke groundedinspirerte forskere også fokuserer på individer. 106

107 Grounded Theory er opptatt av nøkkelvariable, dvs. variable som kan forklare så mye som mulig av de informasjoner som gis gjennom data. Parallellen til denne undersøkelse ligger i at jeg var opptatt av informasjoner som presist kunne si noe om musikerens opplevelse av den psykiske plage, om de følelsesmessige endringer som musikerne gjennomgikk og om hvordan behandlingene og endringsprosessene forløp. Når man har funnet nøkkelvariable i Grounded theory, danner disse grunnlaget for den videre koding av materialet. Data som har mindre betydning for å belyse nøkkelvariable defokuseres i den videre analysen. Gradvis dannes det en syntese et helhetlig bilde av data, som igjen kan føre til en teori, en grounded theory. I denne undersøkelse er det mer snakk om å utvikle utsagnskategorier som var egnet til å avkrefte eller bekrefte de ulike teorier i den grad dette var mulig, i tillegg til å beskrive hva som skjedde rent verbalt mellom operatør og musiker. Prosjektet nærmer seg slutten i grounded theory når man når det som kalles en teoretisk metning, hvilket innebærer at teorien kan forklare de viktigste hendelser i forbindelse med forskningsobjektet (kilde), og når nye data ikke lenger frembringer nye viktige informasjoner. Denne undersøkelse nærmet seg en teoretisk metning 1) når de utviklede teorier kunne forklare alle utsagn i forbindelse med behandlingene, og når jeg opplevde at det ikke lenger var mulig å utvikle nye og bedre teorier om den psykiske tilstand og plage. Slik oppstod det en opplevelse av teoretisk metning allerede i 2. fase av denne undersøkelse. Den anvendte metode i Grounded theory er både induktiv og deduktiv, men den induktive tilnærming er dominerende. I denne undersøkelse arbeidet jeg induktivt og deduktivt, men i ulike faser. Mens teoriutviklingen oftest var en følge av en induktiv prosess, var uttesting av teoriene oftest en deduktiv prosess. Det deduktive elementet økte med mengden av den kunnskap som ble produsert i forbindelse med arbeidet og med de problemstillinger og antagelser som var blitt utviklet Transkripsjon av intervjuer blir betraktet som bortkastet tid i Grounded theory. Transkripsjon av mentale prosesser, slik det skjedde i denne undersøkelse, var avgjørende. Dette fordi at det å skrive om musikerens ord med forskerens ord ville, ut fra teorien om språkets betydning for følelser, destruere det psykiske materialet som lå i musikerens formulering. Det var derfor nødvendig å beholde musikernes formuleringer så lenge som mulig innover i arbeidet med avhandlingen. Det jevnlig å utarbeide notater eller memos er en viktig arbeidsform i Grounded theory. Disse arkiveres, sorteres i grupper og utgjør et viktig grunnlag for syntesen eller teorien, og de blir til slutt grunnlaget for en rapport, en artikkel eller en bok. I denne undersøkelse ble det ikke anvendt memos, selv om det er intet i veien for at de kunne vært anvendt. Nedskriving av 107

108 erfaringene fra de 12 terapeutiske prosesser i fase 1 kan betraktes som en parallell til memos, men disse notater ble kun anvendt indirekte som utgagnspunkt for kategorisering. De terapeutiske erfaringer ble analysert uten en bestemt teoretisk forankring nesten hver dag i flere år før teoriene fikk sin endelige form, hver gang med utgangspunkt i spørsmål om hvordan den psykiske plage og tilstand var bygget opp rent mentalt. I tillegg kom spørsmål om hva som skjedde rent mentalt når musikerne oppnådde psykiske endringer i behandlingen. Nye antagelser som dukket opp gjennom analysene, ble testet ut i nye behandlinger, som så igjen dannet grunnlag for nye analyser og for utvikling av nye antagelser. Analysene ble ikke skrevet ned i denne undersøkelsen, mens de blir skrevet ned i Grounded Theory. Begrunnelsen for dette var den antagelse at viktige refleksjoner, teoretiske betraktninger og løsninger ville opptre i senere analyser, mens mer uvesentlige tanker ville forsvinne. Denne antagelse slo tid. Gradvis satt jeg igjen med tanker, teorier og metoder som var sentrale og som hadde livets rett. Her har vi en parallell til fokus på nøkkelvariable eller kjernevariable som preger Grounded Theory. Etter flere år med behandling og refleksjoner over de terapeutiske erfaringer, ble teoriene skrevet ned i sin første form. Teoriene ble deretter korrigert, justert og utvidet med utgangspunkt i nye terapeutiske erfaringer. Her arbeidet jeg på linje med den arbeidsmåte man finner i Grounded Theory. De teoriene som ble utviklet i denne avhandlingen er således utviklet med utgangspunkt i analyser av flere behandlinger enn de som fokuseres delundersøkelse 3 og 4. Grounded Theory er kritisert. Kritikken er knyttet til at muligheten for å repetere andres resultater er til stede, som følgende av manglende litteratursjekk. Manglende tilgang av ideer er en annen kritikk. Den tredje kritikk er knyttet til den oppfatning at det er umulig å kvitte seg med sin forkunnskap. Jeg deler denne kritikk. I tillegg virker den groundede tilnærming komplisert og krevende. Den fordrer ganske mye forhåndsskolering for å lykkes hvilket for så vidt tilbys i det grounded dominerte miljø (Wikipedia, 2011a). Parallelliteten mellom grounded Theory og min tilnærming var knyttet til det empirinære fokus og den åpne og undersøkende refleksjon og av fraværet av forhåndsutviklet teori om de fenomener jeg undersøkte. Grounded Theory er i dag en av de mest anvendte kvalitative tilnærminger til forskning Delundersøkelse 4. Undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnskategorier Hensikten med 4. delundersøkelse var å undersøke frekvens- og prosentfordeling av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og musikerne i 7 konsultasjoner hentet fra 2 avsluttede 108

109 endringsprosesser. Hensikten var også å undersøke hvordan fordelingen av utsagn endret seg fra begynnelse til slutt i den enkelte konsultasjon. Undersøkelsen hadde flere formål. Det ene var en rent deskriptiv interesse. Jeg ønsket rett og slett større innsikt i hva som kjennetegnet endringsprosessene, og hvor stor andel som de ulike utsagnstyper hadde i disse konsultasjoner. Det andre formålet var å få frem kunnskap som kunne gi svar på de forskningsspørsmålene som jeg hadde reist (avsnitt 3.4.2) om hva som skjedde i endringsprosessene, om hvor nødvendig det hadde vært å utrede den instrumentalt relaterte psykiske plage, om hvilke utsagnstyper som hadde betydning for de psykiske endringer som ble oppnådd, om når i endringsprosessene det skjedde psykiske endringer og i hvilken grad terapeut støttet og bekreftet musikerne og hvilke utsagnstyper som ble unngått. Min antagelse var svarene på disse spørsmål kunne danne grunnlag for nye analyser av de ulike teoriene (se delundersøkelse 2). Bearbeiding av materialet Før jeg går i detalj når det gjelder utvalgskriterier, subjekter og de vitenskapelige kriterier, vil jeg skissere trekk fra forskningsprosessen. 7 konsultasjoner ble valgt ut fordelt på 2 vellykkede behandlinger med mannlige musikere, hvorav begge godt skolerte musikere med lettere problematikk. Hensikten med utvalget var å frembringe et empirisk materiale som i tillegg til å besvare undersøkelsens forskningsspørsmål, kunne si noe om forskjeller og likheter i behandling av musikere med psykiske plager og av alminnelig fungerende individer som ønsket en justering. Utvalgskriteriene blir beskrevet under. Alt som ble sagt i de 7 utvalgte konsultasjoner ble skrevet ut ordrett. Intet ble lagt til, intet ble omtolket, ingen ord ble erstattet av terapeuts ord. Jeg ønsket å beholde kontakt med den opprinnelige og rene empiri så lenge som mulig innover i forskningsprosessen. Til sammen ble det skrevet ut 8930 utsagn 4301 fra terapeut og 4629 fra musiker. Materialet ble skrevet ut i Word, versjon og deretter overført til Excel, versjon og SPSS versjon 15 og senere versjon 17 for videre behandling. Utsagnskategoriene som ble utviklet i 2. delundersøkelse var utgangspunkt for kodingen av utsagnene. De 7 konsultasjonene ble inndelt i 5 seksjoner som rommet 20 % av utsagnene innenfor den enkelte konsultasjon. Utsagnene ble lagt inn i Microsoft Excel med en rad for hvert utsagn. De originale utsagn ble plassert i en kolonne til venstre mens kodingen ble nedtegnet i en kolonne til høyre. Dette gjorde det mulig å gå tilbake til materialet for å sjekke om det enkelte utsagn var kodet korrekt og for å beholde kontakten med bestemte utsagn og 109

110 verbale hendelser i den terapeutiske prosess, når dette måtte være ønskelig. Utsagnene ble kodet med utgangspunkt i 52 variable eller utsagnskategorier. Kodingen ble utført i Excel, versjon Materialet ble gjennomgått to ganger. Tilfeldige stikkprøver ble tatt for å sjekke kodingen en tredje gang. Excel åpner for den mulighet at man kan sortere på flere variable samtidig. Typiske utsagn fra musikerne ble sortert opp i mot typiske terapeututsagn for å undersøke om det var oppstått tekniske feil, for eksempel ved at musikersvar var blitt kodet som terapeututsagn. Enhver match innebar feilskår og ble deretter endret. Testene opphørte når jeg ikke lenger fant flere feil. Resultatene dannet grunnlaget for de analysene som var nødvendige for å besvare de forskningsspørsmål som var blitt stilt. Datamaterialet ble bearbeidet gjennom enkle stastistiske prosedyrer for å kartlegge den frekvens- og prosentvise fordelingen av de ulike utsagnstyper. Resultatene ble deretter anvendt som utgangspunkt for å besvare de ulike forskningsspørsmålene. De utfordringer man stod overfor i forbindelse med kodingen av de enkelte utsagnstypene er beskrevet utførlig i kapittel 4. og vil derfor ikke bli belyst her. Man stod overfor enkelte utfordringer i forbindelse med bearbeidingen av data. De terapeutiske resultatene hadde oppstått i lukkede konsultasjoner der kartlegging av den psykiske plage, den psykiske endring og kartleggingen av de psykiske endringene skjedde i en kontrollert setting med en varighet fra rundt 60 til 150 minutter med en hovedvekt fra minutter. Jeg var ikke klar over hvordan de ulike utsagnstyper fra terapeut og musikerne fordelte seg ut over i den enkelte seksjon. Men jeg visste ut fra erfaring at de psykiske endringene hos musikerne var en følge av terapeutens utsagn, og hvilke typer av utsagn fra terapeut som satte i gang de mentale prosessene hos musikerne som førte til endring av den psykiske plage. Spørsmålet ble, derfor ikke kun hvordan frekvens og prosentfordeling av de ulike utsagnstyper fordelte seg fra seksjon til seksjon utover i den enkelte konsultasjon. Det var ganske enkelt å få svar på dette spørsmål. Spørsmålet ble, hvilke analyser som kunne gjennomføres på datamaterialet og hvilke ikke - gitt det man viste om de behandlingsresultatene man hadde oppnådd, det nivå dataene befant seg på og kriteriene for å kunne gjennomføre ulike analyser. Data befant seg på nominalnivå, med unntak av variabelen de terapeutiske ressurser som var på ordinalnivå, noe som begrenset hvilke statistiske analyser man kunne anvende på materialet. Jeg visste at nær alle utsagn fra terapeut var forankret i en bestemt terapeutisk intensjon, og at nær ingen utsagn var tilfeldige. Og at de fleste av musikerens utsagn fungerte som svar på terapeutens utsagn, med den følge at terapeutens utsagn fremstod som uavhengig variabel og musikerens utsagn som avhengig variabel. Dette til tross for at terapeutens utsagn også kunne være en følge av musikerens foregående utsagn. På bakgrunn av denne situasjon tok jeg 110

111 følgende avgjørelse: Tabellene burde fremstille frekvens og prosentandel for de ulike utsagnstyper for materialet samlet (alle konsultasjonene) og i de enkelte konsultasjoner. Tabellene burde også fremstille utviklingen av frekvens og den prosentvise andel fra seksjon til seksjon i den gjennomsnittlige konsultasjon og i de enkelte seksjoner. Antall konsultasjoner var så lavt at resultatene kunne presenteres i sin helhet med den følge at spredning og variasjonsbredde kunne presenteres gjennom kommentarer til tabellene. I tillegg kom at viktige resultater kunne presenteres gjennom figurer. Så langt ble resultatene presentert gjennom tellinger som endte i prosenter og frekvenser. Dette var tellinger der man kunne sammenlikne hvordan andelen av utsagn tilhørende en utsagnkategori utviklet tallmessig seg i forhold til utviklingen av en annen utsagnskategori i løpet av den enkelte konsultasjonen. Men jeg stod overfor en utfordring. Hvordan få frem et statistisk uttrykk for korrelasjon? På den ene side var korrelasjonen ikke påtenkt eller fokusert i det terapeutiske øyeblikk, på den annen side var den heller ikke tilfeldig, i den forstand at prosentandelen av utsagn i den enkelte utsagnskategori ble påvirket av utviklingen av antallet utsagn i de andre utsagnskategorier. Jeg valgte derfor å beskrive samvariasjonen gjennom figurer, men kun for å anvende disse som en illustrasjon på hvordan enkelte typer av utsagn varierte med hverandre. For mer utfyllende refleksjoner rundt samvariasjon henvises til introduksjonen i kapittel 5. Antagelsen var at mens noen utsagnstyper ville dominere ved konsultasjonens begynnelse, ville andre utsagnstyper bli mer dominerende senere i konsultasjonen. Men selv om antallet utsagn totalt sett i de 5 seksjoner i den enkelte konsultasjon var like høyt (20 %), varierte antallet og derved prosentandelen av utsagn fra terapeut og musikerne fra seksjon til seksjon. Mens musikerne oftest hadde flest utsagn i første seksjon, dvs. i den kartleggende fase, hadde terapeut flest utsagn i de endringsfokuserte faser. Når man leser tabellene må man ha i mente denne situasjon. Jeg anvendte deskriptiv statistikk. Resultatene ble presentert i tabeller og sentrale resultater ble plassert i figurer. Små variasjoner i fordelingen av de ulike utsagnstyper ble tilskrevet individuelle mentale forskjeller hos musikerne, forskjeller i terapeutens dagsform og forskjeller i de muligheter som ga seg i det terapeutiske øyeblikk. Markerte forskjeller når det gjaldt antallet av og den prosentvise fordelingen av de forskjellige utsagn ble betraktet som resultater som kunne gi svar de forskningsspørsmålene som var utgangspunkt for undersøkelsen. I det følgende vil jeg drøfte mer detaljert de kriterier som lå til grunn for valget av konsultasjoner Utvalgskriteriene 111

112 Følgende kriterier dannet grunnlag for valg av endringsprosessene. 1. Vellykkede behandlinger 2. Et tak på 6 konsultasjoner pr musiker. 3. Muligheten for å hindre at faktorer utenfor behandlingssituasjonen påvirket de resultater som ble oppnådd 4. Intellektuell tilgjengelighet og språklig evne i det terapeutiske øyeblikk 5. Musikere som ikke gikk på stoff eller som var ruset på alkohol eller gikk på medisiner 6. Musikere som ikke gikk i annen behandling parallelt 7. Representativitet Utvalgskriterium 1. Vellykkede behandlinger Det var flere årsaker til valget av vellykkede endringsprosesser. Jeg opplevde det som mer interessant å undersøke det som hadde fungert enn det som hadde fungert mindre bra. Som terapeut, i mangel av et bedre ord, arbeider man med mennesker med psykisk ubehag. Informasjon om det som fungerer er derfor viktigere enn det som ikke fungerer fordi den kan hjelpe flere mennesker. Behandling virker ikke alltid. Når den virker, er det derfor viktig å forstå hvorfor, i den hensikt å kunne utvikle generaliserbar og anvendbar kunnskap. Valget av vellykkede prosesser var også knyttet til et samfunnsansvar. Man er under tidspress. Man rekker ikke alt 27. Prioriteringer er nødvendige. Men utvalget var forankret i flere vurderinger. Den prosentvise andel av vellykkede behandlinger var rundt 94 prosent, men prosentandelen av konsultasjoner som førte til en øyeblikkelig psykisk lindring eller bedring var på nær 100 %. Og prosentandelen av vellykkede endringsprosesser med musikere er 100 %. Dette betyr ikke at enkelte musikere, som kun hadde en problematikk som var knyttet til arbeidet med instrumentet og til konserter, prøvespill, time med lærer, arbeidet med bestemte teknikker eller fraser etc. ikke senere kunne få kontakt med nytt psykisk ubehag. Men det betyr at de fikk redusert eller fjernet de psykiske spenningene de kom for å bli kvitt. Utvalget av vellykkede endringsprosesser var derfor mest representativt i forhold til de musikerne jeg hadde arbeidet med. Hvis jeg hadde tatt utgangspunkt i 300 konsultasjoner (ikke 27 To terapeutiske prosesser som ikke fungerte optimalt er likevel plassert i vedlegg. 112

113 behandlinger) ville kanskje noen få ikke ført til tilstrekkelige endringer. Ingen konsultasjoner ville vært uten endringer overhodet. Dette gjaldt også de øvrige klienter. Jeg har analysert enkelte meget få behandlinger med klienter som ikke har fungert godt nok selv om de oppnådde endringer underveis i den enkelte konsultasjon, og selv om min tilnærming prinsipielt sett var den samme i de ulike prosesser. Da dette kan være interessante informasjoner også for musikerklienter, vil jeg kort beskrive kjennetegn på behandlinger med tradisjonelle klienter som ikke hadde fungert godt nok. 1. Klientene hadde kontakt med signifikante andre med bakgrunn i tradisjonell psykiatri eller medisin som var kritiske til undertegnede siden jeg ikke hadde en utdanning som psykolog. Det var vanskelig for enkelte klienter å få utbytte av behandlingen når det fantes eksperter i nær familie som ikke trodde på den behandlingen klienten ønsket, selv om de oppnådde resultater (2 klienter). Den ene oppnådde imidlertid omfattende psykiske endringer før hun sluttet. 2. Når andre i familien har hatt psykiske plager i flere år og har brukt medisiner i like mange år, samtidig som de går i tradisjonell psykodynamisk terapi, kombinert med mistillit til annen behandling (1 Klient). 3. Når klienten som følge av manglende endringer hos psykolog, samtidig valgte å gå hos undertegnede, men hvor psykolog hadde reagert negativt på dette, samtidig som klienten var redd for å miste et fast punkt i tilværelsen, som følge av langvarig kontakt med psykologen (1 klient). 4. Når klienten hadde lest seg grundig opp i et terapeutisk system som han praktiserte på seg selv, og når jeg formidlet at min tilnærming kom i konflikt med klientens, psykoanalytisk forankrede tilnærming (egenanalyse med utgangspunkt i Karen Hornets tilnærming). Karen Hornet var en kjent psykoanalytisk terapeut. Klienten hadde installert videokamera leiligheten. Videoopptakene dannet grunnlag for en daglig analyse. Ut fra min vurdering ble klienten dårligere av denne egenanalyse fordi han anvendte omfattende mengde tid til å reflektere over egne negative reaksjoner og problemer (1 klient). 5. Dersom klientens problematikk var knyttet til at klientene konsekvent sa nei til forslag fra terapeut. Jeg maktet derfor ikke å gi klienten tilgang til det psykiske stadiet der klienten var mottagelig for endring (1 klient). 113

114 6. Klienter som var sendt av andre, men som i utgangspunktet egentlig ikke ønsket å gå i behandling (1 klient). 7. Klienten var blitt motivert av andre og var kritisk i den forstand at klientene kontinuerlig ga nei-signaler. Jeg formidlet at en forutsetning for at behandlingen skulle virke var at klienten klarte å si ja til noe. Vi avbrøt behandlingen. (1 klient) 8. Klienten kom med forestillinger om at behandlingen skulle vare i to år og at han måtte gå i dybden med sine problemer. Klienten hadde kontakt med psykodynamisk forankret psykolog og sluttet. Klienten oppnådde imidlertid resultater umiddelbart, men forstod ikke helt hvordan de kunne ha skjedd (noe som er en vanlig reaksjon) (1 Klient) 9. Klienten var preget av utbrenthet kombinert med det å skulle skrive en doktorgradsavhandling, en annen en mastergradsoppgave. Enkelte gjennombrudd underveis var ikke tilstrekkelig (2 kl.) 10. Klienten var grunnleggende sliten (utbrent) kombinert med smerter som forflyttet seg i kroppen kombinert med intens sansemessig følsomhet (smerter ved lys og lyder) og en vedvarende negativ indre samtale. Det ble oppnådd endringer underveis, men selve endringsarbeidet ble også opplevd som slitsomt, og prosessen tok mye lengre tid enn vanlig. (2 klienter) For de fleste av disse klientene var at det forhold utenfor endringsarbeidet som hindret klientene i å få utbytte av behandlingen. For enkelte av bruddene må jeg ta på meg ansvaret. Noen meget få fikk ikke gjennombrudd i løpet av de 4 første konsultasjonene. To av disse var preget av utbrenthet kombinert med skrivevegring. Det må tilføyes at klienter som er blitt sendt av lege eller psykolog, og der jeg har hatt et samarbeid med en psykiatrisk institusjon, har fått meget gode resultater. Denne situasjonen er i tråd med teorier om den betydning placebo og forventninger kan ha for de resultatene som man kan oppnå i behandling. Nevnes må også at jeg ikke har opplevd klienter som ikke har oppnådd psykiske endring, om de har gjennomført behandlingene i sin helhet. Min tilnærming rent behandlingsmessig har vært den samme, med noe variasjon, for alle klientene, selv om vi ville fått en noe annen fordeling av de ulike utsagnstyper for enkelte klienter, som opplevde det som vanskelig å gjennomføre de ulike endringsoperasjoner. Jeg har tidligere gjennomført en analyse av faktorer som midlertidig kan hindre endringer hos musiker, men dette har vært hindringer jeg har kommet rundt. Denne type hindringer har ikke vært relevante i en drøfting av utvalget. 114

115 Utvalgskriterium 2: Et tak på 6 konsultasjoner Et annet utvalgskriterium var at jeg satte et tak på 6 konsultasjoner. Hensikten med dette var å begrense arbeidet med kodingen av data til det som var mulig å gjennomføre innenfor en akseptabel tidsramme. Kodingen av 8930 utsagn med utgangspunkt 52 variable var relativt tidkrevende. De utvalgte behandlinger hadde større spredning i antall konsultasjoner enn det som var vanlig i den øvrige populasjon av musikerklienter. De fleste endringsprosessene med musikere lå på et snitt mellom 1 til 3 konsultasjoner. Utvalget var således i samsvar med tendenser man kan finne i den øvrige populasjon av musikerklienter. Utvalgskriterium 3: Muligheten for å hindre at faktorer utenfor behandlingssituasjonen påvirket de resultater som ble oppnådd Dette ble realisert og knyttet til at utredning av musikernes situasjon, den psykiske endring og kartleggingen av de oppnådde resultater skjedde innenfor den samme konsultasjon, dvs. fra rundt minutter, med de fleste av konsultasjonene fra minutter. Jeg kontrollerte derfor for påvirkningen av 3. parts faktorer, dvs. faktorer utenfor behandlingene som kunne ha påvirket resultatet. I tillegg kom at hver konsultasjon ble nullstilt. Vi begynte ikke arbeidet der vi slapp forrige gang, men med de følte konfliktene som musikerne stod overfor når de kom til neste konsultasjonen. Utvalgskriterium 4: Intellektuell tilgjengelighet og språklig evne Språklig evne og intellektuell tilgjengelighet i behandlingsøyeblikket var et krav. Jeg har hatt klienter som i begynnelsen av behandlingen har vært så deprimerte at de ikke var intellektuelt tilgjengelig gjennom språk. Disse ble utelukket. Utvalgskriterium 5: Musikere som ikke gikk på stoff, eller som var ruset på alkohol Musikere som gikk på betablokker, stoff eller alkohol, ble valgt bort med den begrunnelse at jeg ikke hadde kontroll over behandlingens resultater, og fordi at resultatene fra en behandling gjennomført i påvirket tilstand ikke ville vedvare når de ble medisinfrie eller alkohol- eller stoffrie. Utvalgskriterium 6: Musikere som ikke gikk i annen behandling parallelt Det å gå i en annen behandling parallelt ville gjøre det vanskeligere å skille ut hvilke behandlinger som hadde hvilken effekt, dersom musikerne hadde behov for mer enn en konsultasjon. 115

116 Utvalgskriterium 7: Representativitet i forhold til min øvrige populasjon av musikere I denne undersøkelse bestod utvalget ikke av subjekter, men av objekter. Undersøkelsens hovedfokus var ikke den enkelte endringsprosess og de behandlingsresultater som ble oppnådd totalt sett, men de enkelte konsultasjoner. Spørsmålet blir derfor om utvalget av konsultasjoner var representativt i forhold til den øvrige populasjon av konsultasjoner. Den prosentvise andel av vellykkede endringsprosesser var rundt 95 prosent, men prosentandelen av konsultasjoner som førte til en øyeblikkelig psykisk lindring eller bedring var på nær 100 %. Dette gjaldt for alle klientene. Utvalget av konsultasjoner og derved av mentale endringsprosesser var således representativt. Hvis jeg hadde tatt utgangspunkt i 100 konsultasjoner ville enkelte vært preget av færre endringer enn de andre. Men ingen ville vært uten endringer overhodet. Dersom jeg hadde valgt ut en av de meget få endringsprosessene som ikke fungerte tilfredsstillende, dvs. tatt med enkelte konsultasjoner fra de øvrige tradisjonelle klientene, ville vi fått et meget skjevt utvalg og et mindre representativt utvalg i forhold til min musikerpopulasjon. En enda større skjevhet i utvalget ville jeg fått om jeg hadde valgt ut konsultasjoner som ikke hadde fungert, i den forstand at det ikke hadde skjedd noen endringer. Muligens kan dette ha skjedd 1 gang i løpet av 300 konsultasjoner, totalt sett. Min vurdering er at utvalget var meget representativt for arbeidet med musikerne. I det videre vil jeg drøfte forventningene om representativitet mer utfyllende. Kvinnelig representasjon Det inngikk ikke kvinner utvalget. I dag ville jeg tatt med flere kvinner. 1 ny vellykkede endringsprosess med en musiker (kvinne) ble skrevet ut. Materialet ble imidlertid ikke kodet og derfor ikke tatt med i dette arbeid. (Klienten sendte senere uten å bli bedt om dette en meget positiv tilbakemelding en tid etter at endringsprosessen var blitt gjennomført.) Nevnes kan også at mine erfaringer er at det ikke har vært forskjeller mellom behandlingen av menn eller kvinner, innvandrere eller etniske nordmenn, unge eller gamle, høyt utdannede eller lavt utdannende. Dette er knyttet til at endringsprosessene tok utgangspunkt i fellesmenneskelige egenskaper som evne til å oppleve og å danne indre sanseforestillinger, evne til å tenke og føle og evnen til å lagre og fremkalle minner. Utvalget fungerte slik det var tenkt, selv om jeg i dag ville tatt med minst en kvinne i utvalget. Jeg har kompensert noe for denne mangel ved at en mer detaljerte beskrivelse av endringsprosess (kapittel x) er hentet fra en musiker og kvinne. 116

117 Representativitet og randomisering Innenfor den evidensbaserte terapeutiske tradisjon, dvs. innenfor medisin, psykologi og psykiatri er man opptatt av at utvalget skal være tilfeldig og representativt, hvilket innebærer at alle i populasjonen, her forstått som alle musikere med instrumentalt relaterte psykiske spenninger skal ha like stor mulighet til å bli valgt ut. Kravet om et tilfeldig utvalg oppheves imidlertid når man fokuserer på egenskaper som er felles for alle individer som inngår i den øvrige populasjon. Et eksempel, for å undersøke om nær alle mennesker har ett bein, er det nok å fokusere på noen ganske få mennesker. Dette fordi at det å ha to bein inngår i definisjonen på et menneske. Overført til prosjektet, kan man si at jeg undersøker musikernes evne til å besitte, danne og endre sanseforestillinger og følelser. Derved undersøker og fokuserer jeg på egenskaper som er felles for alle musikere. Resultatet blir da at alle musikere, uansett graden av psykisk smerte vil kunne inngå i utvalget, alle vil være representative fordi alle besitter, kan danne og endre sanseforestillinger og følelser. Noe annet hadde vært tilfelle om jeg hadde som mål først og fremst å undersøke musikkstudenters psykiske spenninger i forbindelse med konsert eller prøvespill. Da ville jeg stått overfor større utfordringer knyttet til drøftinger av representativitet. For hva er en konsert og hva er et prøvespill og hvor mye ubehag måtte musikeren og hvilke reaksjoner måtte kunne observeres ha før jeg kunne definere dette som en psykisk spenning. Denne type spørsmål har jeg unngått i denne avhandlingen. Mitt fokus er på den psykiske tilstand av ubehag og på psykisk endring. Dette innebærer at alle musikere med en psykisk tilstand og psykisk ubehag er representative. Det som vil variere vil være graden psykiske ubehag og graden av endringsevne, dvs. av muligheten for å oppnå psykisk endring. Og siden jeg har formidlet at jeg fokuserer på likhetene mellom musikere når det gjelder oppbyggingen av de psykiske spenninger, innebærer dette at enhver musiker vil være representativ for alle musikerne. Dette fordi jeg tar utgangspunkt i det musikerne har felles. Kravet til representativitet anses derfor som tilfredsstilt i den forstand at undersøkelsen av en eller to eller noen få musikere vil kunne si noe allment, noe som generaliseres til alle musikere med psykiske spenninger. I tillegg må nevnes at definisjonen av den psykiske spenning er forstått som musikerens eiendom. Psykiske spenninger er det som musikeren opplever som og beskriver som psykiske spenninger. Med andre ord, det har ikke vært min oppgave å definere hva som er en psykisk spenning eller ikke. Alle som formidler at de har psykiske spenninger vil derfor være representative for de andre med psykiske spenninger. Bakgrunnen, mer konkret, for denne forståelse, som er utdypet i Teorien om de bio-psykiske enheter, i Teorien om språkets betydning for følelser og i Teorien om den indre empiri (avsnitt 117

118 3.2.2) var den vurdering at alle psykiske reaksjoner er en følge av hva individet kunne se, høre, kjenne, smake eller lukte, og opplevelser som oppstod gjennom bruk av språk. I tillegg var de psykiske reaksjoner og spenninger knyttet til evnen til å lagre og gjenkalle minner. Disse fellesmenneskelige egenskaper og prosesser ble forstått som grunnlaget for opplevelsen av de psykiske spenninger. I tillegg kom at de psykiske endringer i det daglige liv, inkludert endringer oppstått uavhengig av terapeut, måtte være en følge av endringer i de prinsipielt samme mentale elementer Og det var disse fellesmenneskelige fenomener som ble fokusert og endret gjennom behandlingene. De utvalgte musikere var, i så måte, ikke forskjellige fra musikerne i den øvrige musikerpopulasjon, eller fra populasjonen mennesker med hensyn på det å oppleve denne type mentale elementer. Således kunne den enkelte musiker betraktes som et representativt uttrykk, ikke kun for mine øvrige musikere, men for alle musikere med psykiske plager, og i siste instans for alle fysisk og biologisk normalt utrustede mennesker. Forskjellen på innholdet i de utvalgte musikernes unike opplevelseshistorie og problemer, og de øvrige musikeres unike historie og spesifikke problemer er her underordnet de fellesmenneskelige egenskaper som ble fokusert for å endre de psykiske plager. Forutsetningen for denne representativitet var imidlertid at de instrumentalt relaterte psykiske plager og spenninger som jeg arbeidet med hadde en psykisk og ikke en somatisk forankring. dvs. at de ikke var forårsaket av fysisk sykdom eller hjerneskader. I tillegg til det foregående kommer at representativitet, slik begrepet er anvendt i denne undersøkelse, står for at utvalget av konsultasjoner skal være representativt i forhold til den øvrige konsultasjonspopulasjon, dvs. i forhold til det behandlingsmønster som preget de øvrige konsultasjoner. Her er forskjellen på individene av mindre interesse enn forskjellene i den behandlingen som ble gjennomført i de enkelte konsultasjoner. Man kan derfor endre kravet til representativitet og hevde at utvalget av konsultasjoner skal være representativt i forhold til den samlede populasjon av konsultasjoner. De utvalgte konsultasjoner skal således være representative i den forstand at det som skjer i en konsultasjonen skal kunne gjenfinnes i den øvrige populasjon av konsultasjoner. Også her blir svaret en bekreftelse: Den samme terapeutiske mal og de samme teorier ligger til grunn for arbeidet i alle mine konsultasjoner. Et tredje argument er følgende: Formålet med representativitet er at de resultatene man finner i utvalget, med hensyn på de ulike utsagnstyper, skal man også kunne finne i fremtidige 118

119 behandlinger. Dette er knyttet til forventninger om den ytre validitet. Her står vi overfor følgende utfordring. Det finnes ingen like musikere. Det finnes like mange årsaker til instrumentalt relaterte psykiske spenninger som det finnes musikere. Og det finnes like mange veier til ubehag knyttet til konserter som det finnes musikere. Det finnes med andre ord ingen representative musikere som mennesker, de er alle unike, men det kan finnes representative konsultasjoner med musikere, dvs. konsultasjoner som er så representative at man ved fremtidige endringsprosesser med samme behandlingsmetode vil kunne forutsi relativt presist hvilke typer av utsagn som vil inngå i disse, selv om man ikke presist vil kunne forutsi hvordan de ulike typer av utsagn fordeler seg i den fremtidige endringsprosess. Vurderinger av denne forutsigelse eller generaliserbarhet må jeg vente med til resultatene foreligger fra den 4. delundersøkelse. Et annet moment kan nevnes. Kravet til randomisering, dvs. kravet til et tilfeldig utvalg, gjennomført med eller uten kontrollgrupper, ikke er noen garanti for et godt resultat i forbindelse med behandling. Randomiserte resultater tar ikke bort menneskets uforutsigbarhet. Som behandler må man forholde seg til musikernes unike historier. Og selv om man finner bestemte tendenser som er felles mellom mange musikere, som vil være såkalt representative, vil man alltid kunne møte en klient som avviker fra hovedtendensen. Og denne musikeren må behandles på egne premisser. Resultatene fra randomiserte undersøkelser av behandling med kontrollgrupper er derfor heller ingen garanti for at de såkalt representative behandlingsmetoder vil fungere på en ny, ikke undersøkt klient. Det vil likevel være mulig å få innsikt i de forutsigbare elementer ved vellykkede behandlinger, noe som kan ha betydning for evnen til å predikere fremtidige behandlingsforløp 28, men dette fordrer en at man undersøker fenomenet psyke og psykisk endring, hvilket gjøres i denne avhandlingen, men da har man derfor forlatt spørsmålet om utvalgets representativitet og er godt inne i bearbeidingen av resultatene og i drøftingen av hvilke konklusjoner man kan trekke med utgangspunkt i de resultater som er fremkommet. Subjektene 28 Det har foregått og foregår en diskusjon i fagfeltet om man får bedre behandling med utgangspunkt i randomisert forskning, og enkelte mener at selv randomisering ikke er noen garanti for holdbare funn og forutsigbare resultater (M. Rønnestad, 2008). 119

120 Her presenteres de musikerne som inngikk i undersøkelsen. Hensikten er å gi leser noe mer kontakt med klientene og slik gi en bredere bakgrunn for forstå bakgrunnen for det videre arbeid. Musiker 1. Mann, musikkstudent utvekslingsstudent 22 år med kompleks problematikk. Antall konsultasjoner: 6. Henvisningsgrunn: Musikeren tok kontakt på bakgrunn av kjennskap til undertegnede gjennom min undervisning. Utgangspunkt for kontakt: Musikerens begrunnelse for å ta kontakt var forankret i prestasjonsangst og et ønske om å forberede seg mentalt til prøvespill. Musikeren hadde imidlertid en mer omfattende problematikk knyttet til brudd med samboer, depressive tendenser, relasjonelle problemer samt en vekslende selvfølelse, og var således ikke helt typisk som musikerklient, men likevel representativ med utgangspunkt i foregående drøfting. Generell livssituasjon: Oppgående, aktiv sosialt, meget verbal. Annen behandling. Ingen. Medikamenter: Ingen medisiner. Alkoholbruk: Normalt, ingen avvik. Verbal evne og mentale ressurser: Musikeren var velformulert og verbal. Og den eneste som snakket mer enn terapeut. Våken og tilstede. Resultat: Musikeren opplevde en rekke positive psykiske endringer. Endringene førte til et økt selvbilde og redusert prestasjonsangst. Vedkommende vant senere prøvespill i forbindelse med en ettertraktet jobb, hvilket forutsatte dyktighet og kontroll på nervene. Til tross for omfattende endringer hadde jeg en følelse av at ikke alle utfordringene ble løst på grunn av en ganske kompleks problematikk. Full recovery var imidlertid ikke behandlingens mål, men en tilstand der musikeren følte at han mestret og utviklet sitt liv uten hjelp utenfra. Dette ble oppnådd. Musikeren var i perioder inntil det overstrømmende fornøyd, noe som kom til uttrykk gjennom musikerens utsagn underveis i behandlingen. Musiker 2. Musiker ca 40 år Antall konsultasjoner: 1. Henvisning: Musikeren tok kontakt på grunn av rykter i musikkmiljøet om at jeg kunne redusere prestasjonsangst. Utgangspunkt for kontakt: Prestasjonsangst som dukket opp i bestemte situasjoner. Varighet av psykisk plage. Prestasjonsangsten hadde vart i nær 20 år og hadde artet seg omtrent på samme måte. Musikerens angst kunne lokaliseres til bestemte opplevelser i 120

121 ungdom, men var også knyttet til senere konsertsituasjoner. Livssituasjon: Musikeren var godt fungerende. Annen behandling. Musikeren hadde tidligere ikke søkt hjelp. Verbalt. Musikeren var reflektert, kommuniserende og interessert i mitt arbeid. Medikamenter: Ingen. Alkoholbruk: Ingen avvik. Resultat: Musikeren oppnådde full bedring for den uro han kom for å bli kvitt og var takknemlig. Musikeren kom med en klar bestilling og fikk løst sitt problem i løpet av en konsultasjon 2.3 Undersøkelsen med hensyn på de vitenskapelige kriterier I og med at jeg anvendte 4 metoder, 3 kvalitative tilnærminger og en kvantitativ for å få svar på spørsmål om hva som skjedde rent terapeutisk og mentalt med musikerne når de oppnådde psykiske endringer som følge av behandlingene, stod jeg overfor ulike forventninger til kvalitet. Kravene til validitet, reliabilitet, objektivitet og generaliserbarhet var knyttet til den kvantitative tradisjon. I tillegg kom de nesten tilsvarende tilleggs- eller erstatningskravene i kvalitativ forskning som credibility, confirmability, dependability og transferability (Guba & Lincoln, 1989). Jeg vil derfor drøfte de metodiske innfallsvinkler med utgangspunkt i disse vurderingskriterier.. Kriteriene er Validitet og credibility reliabilitet og dependability, objektivitet og confirmability. ytre validitet og transferability, Selv om begrepene validitet, reliabilitet, objektivitet og ytre validitet springer ut fra en kvantitativ forståelse, anvendes disse kriterier i dag også innenfor kvalitativ forskning. I tillegg har de kvalitativt orienterte forskere Guba og Lincoln (Guba 1981: Guba & Lincoln, 1989), se over) utarbeidet nye kriterier som et alternativ til de kvantitativt relaterte kriterier (se over). Begrunnelsen var at de opplevde at disse kriteriene i større grad reflekterte de forutsetninger og mål som lå til grunn for den kvalitative forskningen. Enkelte kvalitativt orienterte forskere avviser imidlertid begreper som ytre validitet med den begrunnelse at en enhver kvalitativ undersøkelse er unik, og at den kunnskap som utvikles først og fremst hører til det forskningsobjekt eller det kasus man har studert. Depending on their philosophical perspectives, some qualitative researchers reject the framework of validity that is commonly accepted in more quantitative research in the social sciences. (Trochim, W., 2006). For ordens 121

122 skyld: Forskjellen mellom kvalitativt orienterte forskere kan være større enn forskjellen mellom kvantitativt og kvalitativt orienterte forskere. Felles for begge grupper er at mange ser sammenhengen mellom de ulike vurderingskriterier og triangulering, i den forstand at triangulering, bruk av flere metoder for å undersøke et fenomen, kan styrke forskningens validitet og reliabilitet. I og med at jeg både har anvendt kvalitative og kvantitative metoder vil jeg drøfte avhandlingen med utgangspunkt i begge kriteriesett Objektivitet og confirmability I denne undersøkelse er forventningen om objektivitet knyttet til at forskers oppfatninger og interesser ikke skal påvirke forskningsobjektene og resultatene ut over å fremheve de informasjoner som ligger latent i det fenomenet som undersøkes. Forskeren kan aldri bli forutsetningsløst objektivt, kun forholde seg så upåvirket som mulig når man samler inn og vurderer data. Hvilket innebærer en forventning om redelighet og nøkternhet i forhold til forskningsprosessen, samt at man ikke skal tillegge resultatene en dypere mening enn det som direkte kan utledes fra dem. Denne holdning har ført til at jeg har redusert eller unngått fortolkninger i den grad det har vært mulig, og ved at de fortolkninger jeg ikke har kunnet unngå har vært så empirinære eller så empirilojale som mulig. I behandlingene førte dette til at terapeut ikke fortolket musikernes psykiske tilstand ut over de informasjoner som musikerne selv ga, at enhver fortolkning av musikernes psykiske smerte ble unngått, og at intervensjonene først og fremst tok utgangspunkt i de ord musikerne anvendte for å beskrive den psykiske tilstand og sine ønsker, i stedet for at de tok utgangspunkt i mine tokninger eller gjetninger om musikerens psykiske tilstand. Denne holdning var intet hinder for en abduktiv tilnærming i analysen av de terapeutiske erfaringer. I fase 2, der jeg analyserte de terapeutiske erfaringer og utviklet de ulike teorier, lå samme ideal om objektivitet til grunn. Teoriene skulle være empirinære og operasjonaliserbare og de skulle, ideelt sett, ikke romme mer informasjon enn det som kunne utledes på grunnlag av analyser av de terapeutiske erfaringer. Også fase 3, utviklingen av de ulike utsagnskategoriene, var preget av den holdning at de skulle være empirinære og mest mulig beskrive de faktiske funksjoner som de ulike utsagn hadde i den terapeutiske pross uten å legge noe til eller trekke noe fra. I den 4. fase fungerte idealet om objektivitet som en etisk rettesnor, som et påbud om å være så trofast mot empirien som mulig, samt at man, i forbindelsen med analysen av data, i minst mulig grad skulle trekke konklusjoner ut over det som lå som muligheter i empirien. 122

123 Objektivitet, slik det er forstått og anvendt i denne undersøkelse, fungerte således som et ideal og som en føring for arbeidet for å hindre fortolkninger som ikke kunne bekreftes empirisk. Innenfor kvalitativ forskning har man begrepet confirmability (Guba 1981: Guba & Lincoln, 1989). Bakgrunnen for dette begrepet er den oppfatning at enhver forsker bærer med seg sitt eget unike perspektiv uansett hva han undersøker. Begrepet referer seg til i hvilken grad forskningens resultater kan bekreftes av andre, men gjennom en vurdering av undersøkelsen som et hele, ikke som følge av replikerbarhet. I tillegg er begrepet forstått som at steps must be taken to help ensure as far as possible that the work s findings are the result of the experiences and ideas of the informants, rather than the characteristics and preferences of the researcher. (Andrew K. Shenton 2004:72) Med andre ord formidles at undersøkelsens resultater i størst mulig grad må være et resultat av den informasjon som informantene har gitt og i minst mulig grad være en følge av ikke kontrollerbare fortolkninger. Det er utviklet tiltak for å sikre confirmability: A) forskeren må kunne sjekke og resjekke data underveis i studien fra begynnelse til slutt. B) Forskeren må kunne begrunne sine metoder og evt. sitt bortvalg av metoder som også kunne vært anvendt. C) En annen forsker må kunne fungere som djevelens advokat og kritisk kunne granske metodene, datainnsamlingen, analysene og resultatene, noe som forutsetter at disse gjøres eksplisitt. Her ligger også en forventning om at forsker må redegjøre for tidligere utarbeidede teorier som har fungert som forutsetninger for metodevalg og gjennomføring av undersøkelsen. Og D) en forventning om at forskeren aktivt må oppsøke og beskrive mulige feil ved forskningen. I tillegg betraktes triangulering som en innfallsvinkel til confirmability, her i den hensikt å redusere de feil som kan være en følge av forskerens egenskaper og fortolkninger. Punktene A, B og D synes å være tilfredsstilt i denne undersøkelse. Jeg har ikke lyktes i å få etablert et system for veiledning. Situasjonen er derfor at kommisjonen som vurderte min doktorgrad kan forstås som den eller de andre forskere som kan kvalitetssikre prosessen. Slik ble også punkt C realisert, riktignok etter noe tid. Samtidig må man erkjenne at selv etter flere vurderinger av andre forskere, vil man fortsatt kunne kritisere og forbedre nær sagt ethvert arbeid. Men et sted må man sette strek, selv om man har fått kvalifiserte kritiske innspill og offentlig godkjenning gjennom en godkjenning av graden dr. philos, og la et arbeid stå der til offentlige beskuelse og anerkjennelse eller kritikk. 123

124 2.3.2 Validitet - Credibility Validitet og kredibilitet i 1. Delundersøkelse. Validitet eller gyldighet er en betegnelse på hvor presist man fokuserer på det man har til hensikt å måle eller undersøke, og i hvilken grad man kan trekke gyldige slutninger på grunnlag av de resultatene som er fremkommet. Målet med validitet er enkelt formulert at man skal fremskaffe data om det man undersøker som er til å stole på. Begrepet validitet beskriver ikke hvorvidt selve målingene er presise eller konsistente. Dette tilhører begrepet reliabilitet, som blir belyst senere. Dette nevnt selv om validitet forutsetter reliabilitet, mens reliabilitet ikke er avhengig av validitet. Det ene spørsmålet som ble reist var om endringsprosessene kunne fungere som et utgangspunkt for undersøkelsen av hvordan de musikkrelaterte psykiske spenninger var bygget opp mentalt, og av hva som skjedde rent mentalt med musikerne når de oppnådde psykiske endringer som følge av behandling. Det andre spørsmålet var om behandlingene var gyldige med utgangspunkt i målet om å redusere den psykiske smerte. Validitet i begge henseender var viktig. Om resultatene av behandlingene ikke hadde vært valide, ville systematiske feil med hensyn på validitet forplantet seg innover i de øvrige undersøkelser. Den viktigste bekreftelse på validitet var at musikerne oppnådde de ønskede resultater. Den anvendte behandlingsform var valid i forhold til målet om psykisk endring. Men trolig bør kriteriet validitet her suppleres med begrepet credibility. Med begrepet credibility, som man finner i kvalitativ forskning (Guba 1981, Guba & Lincoln, 1989) mener man kredibilitet eller troverdighet. Sentralt her er den oppfatning at det kun er deltakerne eller musikerne som kan avgjøre hvorvidt behandlingen eller undersøkelsen har troverdighet. Og man hevder at deltakerne, her forstått som musikerne, er de eneste med en legitim rett til å vurdere forskningens resultater, dvs. i hvilken grad de opplevde psykiske endringer, som følge av behandlingene. Begrepet credibility var et godt egnet kriterium i forbindelse med de utvalgte behandlinger. Med utgangspunkt i begrepet credibility kan jeg fastlå at behandlingene, dvs. de metoder som ble anvendt for å innsamle de rådata som skulle danne grunnlag for de øvrige undersøkelsene, var troverdige. Grunnlaget for denne konklusjon er at musikerne oppnådde markante psykiske endringer i den enkelte konsultasjon. Den situasjon at endringsprosessene ble gjennomført i en lukket setting, uten påvirkning fra 3. partsfaktorer, kan anvendes som et argument for at det var det som skjedde i den enkelte konsultasjon, som førte til den psykiske endring. I tillegg kan man hevde at siden man kun anvendte språk som endringsmetode, kan man trekke den 124

125 troverdige slutning at de oppnådde psykiske endringer hos musikerne var en følge av de utsagn som ble formidlet i endringsprosessene. Den ene konklusjonen var derfor at de ulike utsagn som ble formidlet, både fungerte som troverdige og som valide redskaper for å skape psykisk endring. Og som følge av dette kunne de ulike utsagn fungere som valide og troverdige objekter i den videre undersøkelse av de utvalgte endringsprosesser. Kriteriet credibility og validitet i betydningen troverdighet og gyldighet anses derfor som tilfredsstilt. Men jeg opplever at de ulike former for validitet som man finner i den kvantitative tradisjon, ytterligere kan utdype forståelsen for denne undersøkelse. Et sentralt begrep her er Construct validiy eller begrepsvaliditet (Carmines & Zeller, 1979). Construct Validity Begrepsvaliditet har som nevnt å gjøre med i hvilken grad vi virkelig måler det vi ønsker å måle, dvs. om de teoretiske definisjoner av et fenomen som vi ønsker å måle eller vurdere faktisk er det vi måler eller vurderer. Construct validity er betraktet som den grunnleggende formen for validitet. Slik sett dekker dette innholdet i det begrep validitet som er anvendt ovenfor, men begrepet kan nyanseres. Mer presist kan construct validity eller begrepsvaliditet defineres som "Graden av samsvar mellom den teoretiske definisjonen av den latente egenskapen og den operasjonelle definisjonen av den manifeste egenskapen som skal måles" (Hellevik, 2002). Den begrepsmessige validiteten sier noe om hvor god forbindelsen er mellom det teoretiske og praktiske (operasjonelle) planet. Her forstått som om det var et godt samsvar mellom de ulike utsagn og utsagnskategorier og mellom teoriene som dannet grunnlaget for disse utsagnskategorier, dvs. mellom endringsprosessene og den forståelse som endringsprosessene ble gjennomført innenfor. Begrepsvaliditet, dvs. samsvaret mellom teori og praksis, betraktes her som en forutsetning for at forskningsresultatene skal være gyldige og troverdige, ut over at de hadde betydning for musikerne. Dette samsvar ble vurdert som en forutsetning for at de ulike utsagn kunne anvendes som utgangspunkt for den videre undersøkelse. Hellevik betrakter begrepsvaliditet som logisk overordnet de andre formene for validitet (Hellevik 2002) og som den vesentligste validitetsformen i empirisk forskning. Intern validitet hadde imidlertid stor betydning i den første fasen, selv om begrepsvaliditet var av større betydning i de neste faser. Dette på grunn av at man i den første undersøkelse fokuserte på psykisk endring. Intern validitet 125

126 Begrepet Intern validitet berører hvorvidt det eksisterer en årsakssammenheng mellom den anvendte tilnærming til behandling og de behandlingsresultater som ble oppnådd. Dvs. i hvilken grad vi kan konkludere med at de oppnådde resultater kan tilskrives den årsaken vi tror, eller om det var andre utenforliggende faktorer som påvirket resultatet (Selnes -94). Her forstått som om vi kan hevde at det var behandlingen som var årsak til de oppnådde behandlingsresultater i form av psykisk endring. Denne formen for validitet anses som mest sentral ved eksperimentelle studier og kausalanalyser (årsaksanalyser). Selv om de ulike behandlingene ikke fullt ut tilfredsstilte kravet til eksperimentelle studier var behandlingssituasjonen preget av enkelte eksperimentelle trekk som gjorde det mulig å fastslå hvorvidt behandlingene tilfredsstilte kravene til intern validitet. Den viktigste begrunnelse for denne vurdering var musikernes uttalelser om at de hadde opplevd psykiske endringer. Jamfør kravet om kredibilitet. Dernest kommer følgende utfyllende argumentasjon (jeg tar her med enkelte resultater fra den større undersøkelse). En musiker hadde hatt de psykiske utfordringer han kom for å få hjelp til i over 20 år, en annen klient i 8 år (en iransk flyktning med sterk aggresjon, jobb og familieproblematikk, 1 konsultasjon), en i ca 2 år (en musikkstudent og musiker), og en i 2 år (en psykisk invalidisert ungdommen, som følge av vold, 3 konsultasjoner). Klientene hadde således opplevd psykiske problemer og utfordringer over lengre tid. For ikke-musikerne hadde de psykiske problemer hatt en invalidiserende karakter, i den forstand at de ikke hadde klart å fungere i det daglige. Etter behandlingene med en varighet på 1, 1, 3, og 6 konsultasjoner var problemene løst. Alle oppnådde psykiske endring i løpet av 1. konsultasjon, dvs. i løpet av 90 minutter. Det er nær utenkelig at disse endringene kunne oppstått plutselig, foranlediget av noe annet enn den gjennomførte behandling. Psykiske plager, hvorav enkelte sterkt invalidiserende, med varighet av flere år endres ikke av seg selv over natten uten noe ytre foranledning. Min konklusjon er derfor at behandlingene var den direkte årsak til at klientene opplevde psykisk endring og således at kravet til intern validitet var tilfredsstilt. Denne vurdering ble også støttet gjennom resultatene fra 4. delundersøkelse, som dokumenterte en tett sammenheng mellom de endringsiverksettende utsagn fra terapeut og de endringsbekreftende utsagn fra musikerne. Validitet i 2. delundersøkelse, En kvalitativ undersøkelse av de terapeutiske erfaringer og prosesser, som et ledd i det teorigenererende arbeid. Et spørsmål var om de teorier som ble utviklet tilfredsstilte kravet til validitet. Mer presist var spørsmålet om den teorigenererende prosess hadde ført til resultater (i betydningen teorier) som 126

127 kunne forklare hvordan den psykiske plage var bygget opp rent mentalt og de psykiske endringer som hadde oppstått gjennom behandlingene. Og deretter om teoriene i neste omgang kunne danne et utgangspunkt for utvikling av de ulike utsagnskategorier i 3. delundersøkelse. Tre forutsetninger for validitet ble tilfredsstilt. 1. Teoriene tok utgangspunkt i prosesser som hadde frembrakt valide endringsresultater, dvs. resultater man hadde som mål å oppnå. Grunnlaget for fortsatt validitet var således lagt. 2. Teoriene ble utviklet gjennom analyser av de terapeutiske erfaringer. Deretter dannet de et utgangspunkt for å undersøke de terapeutiske erfaringer på nytt, men nå med utgangspunkt i et høyere teoretisk, bevissthets- og kunnskapsnivå. Og med det formål å avdekke mer presist hva som skjedde rent mentalt når musikerne oppnådde psykiske endringer som følge av behandling. Resultatet var at det oppstod en indre sammenheng mellom praksis teoriutvikling forbedret praksis - ny analyse av praksis og ny teoriutvikling. Denne situasjonen borger for at teoriene var valide i forhold til målet om å utvikle praksisnære og operasjonaliserbare teorier om psykisk endring. 3. Den tredje utfordring knyttet til validitet var om teoriene var operasjonaliserbare, dvs. om de kunne anvendes som utgangspunkt i forbindelse med utvikling av de ulike utsagnskategorier (3. delundersøkelse). I og med at teoriene legitimerte og ledet til utvikling av flere av utsagnskategoriene, opplevde jeg at også denne forutsetning ble tilfredsstilt. Teoriene ble derfor opplevd som valide forklaringer på hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage var bygget opp rent mentalt, og om hva som skjedde rent mentalt med musikerne når de oppnådde psykiske endringer. Samtidig la teoriene grunnlaget for 3. undersøkelse som førte til utviklingen av de ulike utsagnskategoriene. Og for 4. undersøkelse av den frekvens- og prosentvise fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og klientene. Teoriene tilfredsstilte ut fra min vurdering også kravet til kredibilitet. Her er det ikke deltakerne, men undertegnede som er det subjekt som måtte vurdere teorienes troverdighet. Dette fordi teoriene, i denne fase av undersøkelsen, ikke var publisert og kun fungerte som et utgangspunkt for utvikling av de ulike utsagnskategorier. Og fordi at analysene ble utført uavhengig av kontakt med musikerne. I og med at 3 professorer fant avhandlingen verdi til å forsvares uten at man har kommet med kritiske merknader til teoriene, kan dette betrakte som en støtte til min vurdering om at teoriene tilfredsstiller kravet til kredibilitet. Teorienes troverdighet var også knyttet til at de sprang ut fra en langvarig induktiv prosess som tok utgangspunkt i de terapeutiske erfaringer, samtidig som de i neste omgang ble anvendt som et utgangspunkt for en analyse av disse erfaringer, men nå på et høyere nivå. Det viktigste 127

128 argumentet for validitet i denne sammenheng var at teoriene bidro til utvikling av det jeg opplevde som troverdige og operasjonaliserbare utsagnskategorier, i fase 3. Validitet i 3. delundersøkelse Spørsmålet var her om de ulike utsagnskategorier var valide eller troverdige uttrykk for den funksjon disse utsagn hadde i de ulike konsultasjoner? Fanget de ulike utsagnskategorier opp de sentrale funksjoner i behandlingene? Var utsagnskategoriene fullstendige, hvilket er et krav i forbindelse med validitet. Og var utsagnskategoriene, som i seg selv var et resultat, operasjonaliserbare og meningsfulle i forhold til målet om å frembringe de ønskede kvantitative data i neste delundersøkelse. Jeg vil svare ja på disse spørsmål. Og samtidig et nei på spørsmålet om det skjedde viktige ting i behandlingene som ikke ble fanget opp gjennom de ulike utsagnskategorier? De ulike utsagnskategorier ble opplevd som tilstrekkelige og valide for formålet med undersøkelsen. Og de fungerte som operasjonaliserbare kategorier for å kode de ulike utsagn med utgangspunkt i de funksjoner som de ulike utsagn hadde i endringsprosessene. Begrunnelsen for denne vurderingen er at de ulike utsagnkategoriene eksplisitt reflekterte de funksjoner som de ulike utsagn hadde i endringsprosessene. Og de beskrev sentrale utsagnstyper som alle konsultasjonene kunne undersøkes i forhold til. Og alle utsagn kunne bli plassert i den kategori som mest meningsfullt beskrev det enkelte utsagnets funksjon i endringsprosessen. Validiteten var således en følge av at de ulike utsagnskategorier dekket de sentrale behandlingsmessige funksjoner. Utsagnskategoriene utgjorde følgelig et valid utgangspunkt for den neste undersøkelse, undersøkelsen av frekvens og av den prosentvise fordelingen av de ulike utsagnstyper i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet. Validitet i 4. delundersøkelse. Undersøkelsen av frekvens- og prosentvis fordeling av de ulike utsagnstyper Spørsmålet om validitet i denne fase var knyttet til om jeg undersøkte det som var målet for undersøkelsen, fordelingen av de ulike utsagnstyper. Dette innebar samtidig at jeg indirekte kartla om de ulike utsagnskategoriene var et valid uttrykk for den funksjon som de ulike utsagn hadde i den enkelte konsultasjon. 4. undersøkelse bekrefter at jeg kan svare ja på dette spørsmålet. Jeg mener derfor at utsagnskategoriene tilfredsstilte kravet til det jeg vil beskrive som en funksjonell validitet. Et annet spørsmål var om kodingen av det enkelte utsagn var korrekt, eller om det oppstod målingsfeil eller feil med hensyn på reliabilitet. Dette spørsmål 128

129 blir drøftet mer utfyllende i de neste avsnitt. Et annet kriterium som var relevant for den videre vurdering, var begrepet statistisk validitet. Statistisk validitet Statistisk validitet forteller om vi har et tilstrekkelig statistisk grunnlag for kunne trekke konklusjoner med utgangspunkt i materialet. Eller litt mer presist; I hvilken grad det kvantitative materialet har et omfang som gjør det mulig å trekke riktige konklusjoner gjennom statistiske analyser i forhold til de forskningsspørsmål som ble reist. Dvs. om antallet utsagn i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet var tilstrekkelig for å kunne gjennomføre enkle og troverdige beregninger? I og med at musikerne opplevde psykiske endringer som et resultat av et bestemt antall utsagn, var det bestemte antallet utsagn tilstrekkelig som utgangspunkt for opptellingene. Selve behandlingsresultatene var her av betydning for å vurdere om man tilfredsstilte kriteriet statistisk validitet, og ikke kun mengden av utsagn som ble anvendt. Vi berører her utfordringer med parallellitet til de man står overfor i et design med et utvalg lik 1 («Psykologi på Internett / AB-design», 2011). Min vurdering er at det er mulig å vurdere statistisk validitet på grunnlag av enkle beregninger både innenfor den enkelte konsultasjon og i materialet samlet på grunn av det omfattende antall utsagn som inngikk i den enkelte konsultasjon. Statistisk validitet forutsetter bruk av riktig analysemetode, for eksempel at man ikke foretar analyser som fordrer et høyere målenivå enn data befinner seg på. De enkelte utsagn befant seg på nominalnivå, dvs. på det nivå som gir få muligheter for statistisk bearbeiding Reliabilitet dependability Reliabilitet og dependability i de gjennomførte behandlinger, fase 1. Reliabilitet berører hvordan undersøkelsen er gjennomført og om målingene er nøyaktige, presise og pålitelige. Idealet er at en annen forsker skal kunne komme frem til de samme resultater gjennom uavhengige målinger. Da innsamlingen av rådata skjedde gjennom en kvalitativ tilnærming, er det vanskelig å opprettholde kravet til reliabilitet med den følge at begrepet dependability hentet fra kvalitativ forskning virker mer anvendelig for å vurdere kvaliteter ved innsamlingsmetoden. Men først; Sett at man likevel ønsket å vurdere trekk ved innsamlingen av rådata og behandlingsmetodene med utgangspunkt i et ønske om reliabilitet, i betydningen konsistens og repeterbarhet. Dvs. om man betraktet dette begrepet som et ideal som man søkte å etterstrebe, hva ville bli 129

130 resultatet? Trolig kunne man operere med ulike mål for reliabilitet i betydningen konsistens. Grovt sett ville enhver forsker enkelt kunne undersøkt og endt opp med samme konklusjon når det gjaldt resultatene av behandlingene. De ville oppdaget, gjennom enkle spørsmål og intervjuer at musikerne opplevde psykiske endringer, og således at behandlingsresultatene, på dette punkt var reliable i betydningen pålitelige. En større utfordring ville man stå overfor om man skulle vurdere behandlingenes reliabilitet med utgangspunkt i repeterbarhet. Gjentakelse av behandlingsmetoden på andre musikere er mulig, men forutsetter kompetanse. Denne situasjon gjør det mer naturlig å anvende det kvalitativt forankrede begrep dependability i stedet for reliabilitet. Dependability Utgangspunktet for dependability er den vurdering at man pr. definisjon ikke kan gjennomføre det samme prosjekt på de samme menneskene to ganger ved to ulike tidspunkter og få de samme resultater. Dette som følge av endrede kontekstuelle forhold knyttet til forskningen, forskeren og til informantene. I tillegg vil forskningssubjektene ha endret seg som følge av påvirkningen ved å delta i den første undersøkelsen. Mine vurderinger er likevel at man kan beholde dette som et ideal. Dependability emphasizes the need for the researcher to account for the everchanging context within which research occurs, (Guba & Lincoln, 1989 hentet fra: og innebærer at forskeren forventes å beskrive presist de endringer som oppstår underveis i forskningssituasjonen, og i hvilken grad og på hvilken måte disse endringer har påvirket forskerens tilnærming underveis. Forutsetningen for dependability er en presis beskrivelse av behandlingsmetodene, og av hvordan de ble anvendt for å innsamle data. Og at man begrunner valg av intervensjoner og beskriver de utfordringer man står overfor i behandlingene/innsamlingen av rådata, og hvordan disse utfordringer ble løst. Samt hva som skjedde og hva som ble løsningen, når man ikke oppnådde resultater Disse forventninger var til en viss grad mulig å tilfredsstille i de utvalgte konsultasjoner, selv om jeg, av hensyn til omfanget av dette arbeid ikke har anledning til å beskrive de enkelte behandlingsmetoder i detalj. Det vil likevel være mulig å tilfredsstille disse forventninger i et utvidet arbeid. Nær alle intervensjoner og utsagn fra operatør hadde en bestemt funksjon. Funksjonene til de ulike utsagn er beskrevet i 3 og i 4. delundersøkelse. I tillegg er terapeutens/operatørens utsagn begrunnet med utgangspunkt i en eller flere teorier i 2. delundersøkelse. Jeg har også beskrevet de utfordringer som jeg stod overfor i forbindelse 130

131 kodingen av de enkelte utsagn (3. delundersøkelse), og hvordan disse utfordringer ble løst. De enkelte utsagn fra terapeut og musiker er også tilgjengelige for observasjon ved at endringsprosessene ble skrevet ut i sin helhet. Jeg har også beskrevet ganske presist oppståtte avvik fra mine forventninger når det gjelder prosentfordelingen av de ulike utsagnstyper, og forklart disse avvik (4. delundersøkelse). I sum er derfor de ulike endringsprosesser som metode for å innsamle data forutsigbare og gjennomsiktige, hvilket vil gjøre det mulig for andre forskere å sette seg inn i metoden for innsamling av rådata. Og også til en visse grad de behandlingsmetodene som ble anvendt, selv uten at jeg har beskrevet behandlingsmetodene i detalj. Dette fordi den terapeutiske struktur er skissert i koplingsteorien for den psykiske endring i 2. delundersøkelse, avsnitt Følgende teorier gir et godt innblikk i de rammer som behandlingene/innsamlingen av data ble gjennomført innenfor: Teorien om de bio-psykiske enheter, avsnitt 3.2.1, koplingsteorien for den psykiske tilstand og endring, avsnitt 3.2.3, teorien om matematikk og psyke, avsnitt 3.2.5, og teorien om språkets betydning før følelser og for psykisk endring, avsnitt Det gjenstår en utfordring. Jeg har ikke beskrevet de ulike behandlingsmetoder, men henvist til litteratur der disse metodene er beskrevet i detalj (Bandler og Grinder 75, 78, 82, O Connor & Seymor 1993, White 1989a, 1989b, 1995, Epston 1995, DeShazer 1984, 1985, 1988, Anderson 1997, Andersen 1987, 1996). Det vil derfor være mulig å synliggjøre behandlingsmetodene i større grad enn det som er gjort, men det vil fordre et relativt stort antall sider, og jeg har valgt å stoppe her. I praksis tror jeg det like vel vil være vanskelig for en annen terapeut og forsker å gjennomføre samme type terapeutiske prosesser, som ble gjennomført av undertegnede, uten at de får tilgang til arkiverte lydopptak fra disse prosesser. Men disse finnes, og kan bli tilgjengelige etter å ha gjennomgått et dataprogram som kan gjør stemmene ugjenkjennelige. Trolig vil det også være vanskelig å gjennomføre samme type endringsprosesser uten at jeg i detalj beskriver endringsprosessene som et kontekstuelt hele noe jeg er i ferd med å gjøre. Reliabilitet og dependability i fase 2, teoriutvikling Det er nær umulig å beskrive i detalj den prosess som førte til utvikling av teoriene. Prosessen pågikk i 10 år og bestod av flere hundre refleksive prosesser med utgangspunktet i de terapeutiske erfaringer. Den bestod av en veksling mellom en induktiv, deduktiv og abduktiv tilnærming. Prosessen tilfredsstiller derfor ikke kravet til repeterbarhet, til det var den for komplisert. 131

132 Men andre forskere kan i dag undersøke teorienes holdbarhet ved å starte med teoriene, dvs. ved å gå deduktivt verkts. Dette fordi de foreligger i skriftlig form. De er operasjonaliserbare og kan derfor testes og falsifiseres, i den grad det er mulig å falsifisere en teori. De kan også undersøkes gjennom logiske analyser. Dette gjelder teorien om de bio-psykiske enheter, koplingsteorien for den psykiske tilstand og koplingsteorien for den psykiske endring. Teoriene betraktes som konsistente og valide, som følge av å ha vært igjennom gjentatte forsøk på falsifisering og verifisering. Reliabilitet og dependability i fase 4. Undersøkelsen av utviklingen av frekvens og prosentfordeling av de ulike utsagnskategorier i de ulike konsultasjoner. Spørsmålet er her om målingene av fordelingen av de ulike utsagnstyper var reliable i betydningen pålitelige og repeterbare. Dvs. om kodingen av de enkelte utsagn var nøyaktig og uten feilkodinger, og om de anvendte instrumenter, her SPSS versjon 15 og 17, samt Excel, versjon inneholdt feil. Min vurdering foretas her med det som utgangspunkt at man innenfor forskning har erkjent at det er nær umulig å unngå noen form for målefeil, til tross for grundighet, godt håndverk og ytre kontroll fra annen forsker. Det nevnte spørsmål er bakgrunnen for at jeg har drøftet de utfordringer som jeg stod overfor, både i forbindelse med utviklingen av de ulike utsagnskategorier og i undersøkelsen av fordelingen av disse. Dette spørsmål er også begrunnelsen for at jeg har sjekket og kryssjekket kodingen flere ganger. Formålet med de utfyllende kommentarer har vært å begrunne mine valg, valg som andre kan problematisere og vurdere riktigheten av. Min vurdering er at de kodingsvalg som ble truffet var funksjonelle og konsistente, og at andre forskere derfor, i hovedsak, ville ha kodet de ulike utsagn på samme måte. Forutsetningen for dette er at de måtte ha vurdert kodingene og kodet materialet med utgangspunkt i de hensikter og de premisser som lå til grunn for undersøkelsen og for kodingen av de enkelte utsagn. Forutsetningen er også at tendensene i materialet er så markante at enkelte alternative kodingsvalg i liten grad ville ha påvirket resultatene. Jeg har valgt å godta at de beregninger som ble utført med SPSS og Excel ikke inneholder feil. Jeg har også lagt vekt på å ikke anvende statistiske analyser som fordrer data på et høyere nivå enn det dataene tåler. I tillegg har jeg anvendt figurer som kunne gi et mest mulig realistisk visuelt uttrykk for de ulike resultater. Min vurdering er at måleinstrumentene og den statistiske bearbeiding tilfredsstiller kravet til reliabilitet i tilstrekkelig grad, noe som også støttes av tilfredsstillelsen av de ulike validitetskrav. Men et annet spørsmål kan reises i forbindelse med kvalitetssikringen av kodingen av materialet og til spørsmålet om reliabilitet. Det gjelder 132

133 anvendelsen av en ekstra person for kontroll på de ulike kodinger. For utfyllende informasjon om dette temaet henvises til avsnitt Generaliserbarhet og transferability Felles for kvantitative og kvalitative forskere er at de søker den størst mulige sannhet på den ene side og den størst mulige betydning for eget forskningsarbeid på den andre. Den kvalitative og den kvantitative orienterte forsker har slik felles ambisjoner om at ens forskning skal komme flest mulig til gode, enten det gjelder samfunnet eller andre forskere. Steinar Kvale utarbeidet følgende definisjon på generaliserbarhet: Med generaliserbarhet menas att man søker överensstämmelse mellan forskningsfallet och vidare skeenden i samhället (Kvale, 1997: 212). I følge Store norske leksikon henspeiler ytre validitet på at resultatene fra en studie av et begrenset omfang kan gjøres allment gjeldende. Søye har følgende forståelse: Den ytre validitet, ekstern validitet eller generaliserbarhet omhandler i hvilken grad undersøkelsens resultater vil gjelde for andre klienter eller for større grupper i befolkningen (Fagkonferanse Oslo 23. mars 2009, Førsteamanuensis Sevald Høye, Høgskolen i Hedmark). Steinar Kvale (Kvale 2000: 227) skiller mellom 3 former for generaliserbarhet, naturalistisk, statistisk og analytisk generaliserbarhet. Naturalistisk generaliserbarhet henviser til den personlige erfaring og førstehånds opplevelse av hvordan ting er, med en forventning om hvordan ting kan bli i fremtiden. Den statistiske generaliserbarhet rommer en forventning om et samsvar mellom resultater fremkommet gjennom undersøkelsen og virkeligheten. dvs. en forventning om korrespondens. Mens den analytiske generaliserbarhet som mer er rettet mot kvalitativ forskning, innebærer en kompetent vurdering av i hvilken grad en undersøkelses resultater kan fungere som veiledning for hva som ville kunne skje i en annen situasjon. For Yin innebærer analytisk validitet at the investigator is striving to generalize a particular sets of results to some broader theory (Yin, R., K. 2003:37, 1988:29) Frode Svartdal anvender begrepet ekstern validitet, men skiller mellom generalisering og økologisk validitet (Svartdal, 2009). Med generalisering menes at en undersøkelses resultater skal gjelde for den øvrige populasjon. Mens økologisk validitet innebærer at resultatene fra en undersøkelse skal kunne gjelde ut over den klientpopulasjon man har arbeidet med, og også i andre sammenhenger så fremt tematikken og fokus er det samme. Min vurdering er at de nevnte begreper for ytre validitet er relevante i denne undersøkelse. Dette er knyttet til at rådata ble hentet inn gjennom en naturalistisk setting noe som sannsynliggjør de samme funn i de andre naturalistiske settinger som minner om den opprinnelige utforskede. Behandlingene var samtidig preget av enkelte eksperimentelle trekk, 133

134 med kontroll av utenforliggende faktorer noe som øker sannsynligheten for at resultatene, om de er til å stole på, vil gjelde ut over utvalget så fremt utvalget var representativt. I tillegg kan utvalget betraktes som representativt samtidig som resultatene var så markante at man kan snakke om en statistisk validitet. For drøfting av randomisering, se avsnitt I og med at de ulike utsagnskategorier, blant annet, ble utviklet med utgangspunkt i teorier om psykisk plage og psykisk om endring, kan resultatene sies å besitte analytisk validitet ved at undersøkelsens resultater kan støtte og belyse de ulike teorier, og motsatt, teoriene kan anvendes for å analysere de ulike resultater. De markante tendenser som kom frem gjennom materialet, for eksempel den høye prosentandel endringsiverksettende og endringsbekreftende utsagn, øker resultatenes generaliserbarhet til den øvrige populasjon av konsultasjoner. Frode Svartdal hevder at økologisk validitet forutsetter at flere forskere har fått de samme resultater gjennom samme type forskning på andre områder (ibid). Jeg antar at dette er vanskelig å oppnå fullt ut. Men trolig styrkes den økologiske validiteten gjennom den naturalistiske tilnærming, den tette forbindelse mellom teoriene og forskningens objekt, den tette forbindelse mellom ulike utsagnskategorier og den funksjon som de ulike utsagn hadde i de enkelte konsultasjoner og av den statistiske validitet, som var en følge av de markerte tendenser og resultater som kom frem. Nevnes kan også at den økologiske validitet ble styrket gjennom triangulering. Min vurdering av undersøkelsens generaliserbarhet (Kvale, 1997) er knyttet til at man omtrent vil få den samme prosentvise fordeling av de ulike utsagn mellom terapeut og musiker om man undersøkte konsultasjonene i den øvrige populasjon. Min vurdering er at de markante resultater indikerer at resultatene tilfredsstiller kravet til generell validitet. Forutsetningen for dette er at de ulike utsagnskategoriene er valide og et gyldig uttrykk for den funksjon som de ulike utsagnstyper hadde i endringsprosessene. Dette igjen forutsetter at de ulike utsagn er et gyldig og presist uttrykk for de ord og utsagn som ble utvekslet mellom terapeut og musiker, dvs. at transkripsjonene var korrekte. En annen forutsetning for den ytre validitet er at de øvrige konsultasjoner og behandlinger fulgte samme behandlingsmønstre som de i utvalget. Min vurdering er at disse forutsetninger ble realisert, med den konklusjon at resultatene kan sies å tilfredsstille kravet til generaliserbarhet. Svaret på spørsmålet om resultatene tilfredsstiller kravet til økologisk validitet er avkreftende. Man vil trolig finne variasjoner mellom de terapeutiske retninger når det gjelder fordelingen av de ulike utsagnstyper fordi man jobber forskjellig. En følge av dette er at resultatene ikke kan generaliseres til andre behandlingstradisjoner. 134

135 Men dersom man med økologisk validitet mener utsagnskategorienes anvendbarhet som utgangspunkt for å analysere fordelingen av utsagn mellom terapeut og musiker hos terapeuter som jobber innenfor samme metode, mener jeg det er mulig å tilfredsstille kravet til økologisk validitet. Dvs. i den forstand at andre forskere vil finne tilsvarende resultater med hensyn på fordelingen av de ulike utsagn mellom terapeut og musiker hos andre terapeuter som jobbet med andre typer av musikere, men innenfor samme behandlingsmodell. Med andre ord at man til tross for ulik terapeutisk stil i hovedsak ville få den samme prosentfordeling av de ulike utsagn, på grunn av behandlingenes forutsigbare struktur. Men disse vurderinger må foreløpig betraktes som gjetninger. Men utsagnskategoriene kan anvendes som utgangspunkt for å kartlegge det som skjer i verbale terapeutiske tradisjoner, selv om de måtte være forskjellige fra den tilnærming til behandling som ble anvendt i denne avhandling. Dette er begrunnet i at de ulike utsagnskategorier dekker de fleste av de funksjoner som finnes i en hver terapeutisk tradisjon, som kartleggende og utredende utsagn, endringsiverksettende, endringsbekreftende, ressursfokuserte, støttende og konfronterende utsagn samt utsagn som innebærer kritikk av musikeren selv eller av terapeut. Selv om de terapeutiske tradisjoner har utviklet mer spesifikke intervensjoner og spørsmål, ville terapeutens utsagn kunne plasseres innenfor disse kategorier. Men her er den økologiske validitet knyttet til forskningsmetodens generaliserbarhet og ikke til de resultater som oppstod gjennom bruk av utsagnskategorimetoden. Jeg betrakter her de ulike utsagnskategoriene som et selvstendig produkt, og det å anvende utsagnskategoriene for å beskrive de terapeutiske prosesser som en art forskningsmetode i forbindelse med undersøkelse av psykiske forhold, og ikke kun som et utgangspunkt for koding av de ulike utsagn kun i denne undersøkelse. Et spørsmål knyttet til den eksterne validitet er om den tilnærming til behandling som ble anvendt i denne undersøkelse, kan anvendes av andre terapeuter med tilsvarende bakgrunn som undertegnede. Min vurdering er at dette vil være mulig, men det vil fordre skolering både i metoden og i de teorier som utgjør det teoretiske grunnlag som metodene må anvendes innenfor. Transferability Transferability er den kvalitative forskningens parallell til begrepet ytre validitet, og omhandler i hvilken grad forskningens resultater kan bli generalisert eller overført til andre kontekster eller forskningsområder. Transferability refers to which the results of qualitative research can be generalized or transferred to other contexts or settings. From a qualitative perspective 135

136 transferability is primarily the responsibility of the one doing the generalizing (Guba & Lincoln, 1989). Begrepet ligger nært opp til begrepet ytre validitet. Men denne form for generaliserbarhet er betraktet som forskerens ansvar. Mao. at det er forskeren selv som avgjør graden av overførbarhet, og det er forskerens oppgave å beskrive sitt prosjekts antagelser og premisser og metoder så grundig at denne overførbarhet er mulig. Begrepet transferability rommer ut fra min oppfatning for få ambisjoner på forskningens vegne. Forskning koster og betales av folks skattepenger. Jeg ser det derfor som viktig at forskning gjennomføres og presenteres på en slik måte at den kan komme flest mulig til nytte. Det er derfor ikke tilfredsstillende at ansvaret for den videre anvendelse kun betraktes som forskers anliggende hvis det er dette som menes. Muligens trenger man et miljø eller en form institusjonaliserte Forskningsmidler bør muligens forplikte både de som gir midler og de som mottaker resultatene med det for øye å undersøke forskningens bruksverdi. Mine ønsker og ambisjoner er størst mulig ytre validitet. 136

137 3. Resultater I det foregående har jeg beskrevet de innledende momenter og de forutsetninger og refleksjoner som lå til grunn for valg av fokus og av metoder. I det videre vil jeg beskrive de ulike resultater. Kapittel 3.1 vil gi et eksempel på resultatene fra delundersøkelse 1 og inneholde et eksempel fra behandlingene. Endringsprosessene med kommentarer betraktes her, i seg selv som et resultat. Dette materialet blir presentert først fordi endringsprosessene leverte det terapeutiske råmaterialet som dannet utgangspunkt for de øvrige undersøkelser. De øvrige undersøkelser gir kunnskap om 1) hvordan den psykiske plage er bygget opp som et mentalt fenomen, 2) hva som skjer rent mentalt med musikerne når de oppnår psykisk endring som følge av behandling, 3) hvilke typer av utsagn som inngikk i de utvalgte vellykkede behandlinger og derved også, om resultatene kan generaliseres til mine øvrige behandlinger og 4) hvordan de ulike utsagnstyper fordelt seg i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet. Det overordnede mål er å utvikle kunnskap om den instrumentalt psykiske spenning og om endring av disse og en tilnærming til arbeidet med psykiske plager som holder vitenskapelig, og som peker ut over de undersøkte terapeutiske prosesser. De øvrige avsnitt, avsnitt 3.2 presenterer resultatene fra teoriutviklingsarbeidet (delundersøkelse 2). Kapittel 3.3 beskriver og drøfter resultatene fra 3. delundersøkelse, utviklingen av de ulike utsagnskategorier. Mens kapittel 4 vil inneholde resultatene fra undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnskategorier (4. delundersøkelse). 137

138 3.1 Resultater fra delundersøkelse 1. Fra behandlingene Her presenteres resultater fra de endringsprosessene som dannet bakgrunn for de undersøkelser, som gjennomføres i dette arbeidet. Formålet med dette kapittelet er å gjøre avhandlingen mer gjennomsiktig og å gi leser tettere kontakt med empirien med den intensjon å bidra til en dypere forståelse for endringsprosessene og for det videre arbeid. Hensikten er ikke å gi en utfyllende analyse av de enkelte endringsprosessene. Dette ville føre for langt. Det viktigste i denne avhandlingen er å presentere de ulike teorier om hvordan den psykiske plage er bygget opp rent mentalt og om hva som skjer, rent mentalt når det skjer en psykiskisk endring som følge av behandling (2. delundersøkelse). Målet er også å undersøke hvilke typer av utsagn som inngikk i behandlingene (3. delundersøkelse). I tillegg kommer målet om å undersøke frekvens og prosentvis fordeling av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og klienter i de 2 utvalgte behandlinger (4. delundersøkelse). Av opprinnelig ca. 120 endringsprosesser med rundt 720 konsultasjoner ble 12 prosesser valgt ut og analysert. To av disse beskriver enkelte sjeldne prosesser som ikke førte til et tilfredsstillende resultat, selv om det ble oppnådd psykiske endringer i den enkelte konsultasjon 29. Rundt 95 % av mine endringsprosesser er fullt ut vellykkede. Og 100 % av de behandlingene med musikere. Av de 12 først undersøkte prosesser er 2 tatt med i dette manus. På grunn av at manusets omfang har jeg plassert beskrivelsen av 2 endringsprosess i vedlegg. Den prosessen som er tatt med i dette avsnitt er Terapi uten innhold som ble gjennomført med en musikkstudent. Den er tatt med fordi den, i tillegg til å presentere det behandlingsmønster som blir fulgt, illustrerer at det er mulig å oppnå omfattende psykiske 29 Disse prosessene er tilgjengelige, om man skulle ønske dette, men de er ikke tatt med her da de er gjennomført med andre klienter enn musikere. 138

139 endringer uten at terapeut vet noe om musikerens historie og om musikerens opplevelse av den psykiske plage. Den andre beskriver arbeid med en klarinettist og student. Før jeg går i detalj, vil jeg besvare et spørsmål som naturlig kan melde seg for leser. På hvilken måte er behandlingene et resultat? Spørsmålet ble reist fordi man kan hevde at endringsprosessene først og fremst er et middel til hente inn data som kan føre til et resultat, ikke et resultat i seg selv. Flere forhold gjør at jeg betrakter den enkelte endringsprosess som et resultat. Den første begrunnelse er at den anvendte behandlingsform kun er en av mange mulige. På den ene siden er den eklektisk ved at den kombinerer elementer fra flere korttidsterapeutiske tilnærminger, som NLP, MRI tradisjonen, løsningsorientert, narrativ, klientsentrert og postmoderne terapi iblandet enkelte egenutviklede metoder. På den andre er den et resultat av de ulike teorier. Den anvendte tilnærming til behandling er derfor et produkt av min forskning og således et viktig resultat i seg selv. Endringsprosessene betraktes også som et resultat fordi de inneholder eksempler på kommunikative mønstre som fører til psykisk endring, og fordi enkelte utsagn, her forstått, er og reflekterer musikernes psykiske tilstand og den mentale endringsprosess som musikeren gjennomgår. Denne måte å forstå et resultat på forutsetter at man har en teoretisk forståelse som gjør det mulig å oppfatte det enkelte utsagn som et resultat, og ikke kun som noe som er grunnlaget for et resultat. Det enkelte utsagn fremkommet gjennom behandlingene er således et resultat som ikke er uten betydning i den endringsrelaterte og forskningsmessige sammenheng Prosess 1. Prestasjonsangst hos musikkstudent og psykisk blokkering Bakgrunnen for valg av prosess. Med utgangspunkt i teoriene om de instrumentalt relaterte psykiske plager er alle psykiske bygget opp på samme måte (se Teorien om de bio-psykiske enheter og Koplingsteorien for den instrumentalt relaterte psykiske plage). Noen psykisk ubehagelige mentale elementer, her de bio-psykiske enheter er koplet på den mentale tilstand og noen positivt ladete trygghetsrelaterte og mestringsrelaterte mentale elementer er koplet av i et bestemt øyeblikk i den forstand at 30 Dette nevnt fordi jeg gjennom observasjon av prosjekter og lesing av rapporter gjentatte ganger har sittet med en opplevelse av at akademikere har et reduksjonistisk forhold til sine egne resultater, De rommer ofte langt mer anvendbare og omfangsrike resultater enn det som kommer til uttrykk. Usedvanlig mye verdifull og potensielt anvendbar kunnskap blir skjult gjennom den måte vi definerer et akademisk resultat på. 139

140 musikeren ikke lenger har tilgang til disse mentale ressurser i situasjoner som oppleves som ubehagelig. De mentale elementer er forstått som styrende for den følelsesmessige opplevelse. Den utvalgte endringsprosess er valgt fordi den illustrerer de instrumentalt relaterte psykiske plagers psykiske lokale og spesifikke karakter. Musikkstudentens psykiske plage var direkte var knyttet til et avgrenset instrumentalt område, noe som ofte er tilfelle for musikere og musikkstudenter. I tillegg viste den seg å være forankret i tidligere opplevelser med mobbing. Prosessen illustrerer utfordringer man kan stå overfor og hvorfor man må skifte metodisk innfallsvinkel når en ikke fungerer. Eksemplet illustrerer også elementer i den kompetanse instrumentallærere kan ha behov for på grunn av at enkelte studenter står under et større mestringspress enn de kan takle. De metoder som anvendes inngår i det repertoar av metoder som også ble anvendt i forbindelse med andre musikere og i arbeidet med klienter med en annen type problematikk. Prinsipielt er det ingen forskjell mellom den kliniske prosess, selv om veien man må følge, og opplevelsene underveis vil være forskjellige for den enkelte musiker og student. Klienten - Kvinne, musikkstudent, 24 år Musikkstudenten er psykisk oppegående og har i dag få problemer i andre sammenhenger. Kvinnen er aktiv, dyktig, meget sosial og attraktiv, men har vært utsatt for mobbing som ungdom. Hun er et godt eksempel på lokal angst og på følelsesmessige reaksjoner og blokkeringer som først og fremst er knyttet til en bestemt situasjon, men der intensiteten i den følelsesmessige opplevelse trolig er blitt forsterket på grunn ubearbeidete opplevelser i ungdomstida. Klienten har utviklet en nærmest invalidiserende prestasjonsangst i forhold til det hun er mest glad i, nemlig det å spille og som hun har satset liv, karriere og penger på. Utenfra sett kan problemet oppleves bagatellmessig. For kvinnen oppleves det som et være eller ikke være i forhold til den yrkeskarriere hun har valgt. Muligheten for å måtte den oppgi den er tilstede og tanken er tenkt mange ganger. Arbeidet med denne klienten er kjennetegnet ved utstrakt bruk av submodale teknikker, som er hentet fra NLP, nevrolingivistisk programmering (Bandler & Grinder 1975, 1979, 1982). I tillegg anvendes også enkelte andre metoder. Prosessen er kjennetegnet ved at vi ikke umiddelbart fikk fullt gjennombrud og at jeg måtte endre strategi eller vinkling underveis. 140

141 Problem: Kari (anonymisert) klarer ikke 1/16 deler med enkeltunge på klarinett over et tempo på ca og må opp i et tempo på rundt 120 pr. minutt. I avslappete stunder har hun klart tempoet. Dette er et viktig signal og antyder at det ikke nødvendigvis er motoriske årsaker til at hun ikke får det til. Psykisk problem: Problemet har vart i 2 år, og oppleves som omfattende. Studenten mener hun har prøvd alt. Er nær ved å gi opp. Kari binder seg og strammer bare hun tenker på å spille med enkelttunge også i lavere tempi. Hun må spille enkelttunge i dette tempoet til eksamen. Problemet sprer seg til en generell mistillit til sin evne til å spille klarinett. Føler hun ødelegger for de andre når hun spiller. Føler at problemet går ut over alt med klarinetten. Vil nå bare blir ferdig. Gir nesten opp å spille klarinett. Har forsøkt å jobbe med problemet på forskjellige måter, blant annet ved å tvinge seg til å slappe av. Problemet har imidlertid gradvis vokst og er nå blitt et mareritt. Bare tanken på å spille enkelttunge skaper negative følelser, klump i magen og tvilende stemme som uttrykker at dette ikke går osv. Ut fra teorien om de bio-psykiske enheter og koplingsteorien for den psykiske plage har vi her en tilstand med opphoping av psykisk negative ladete mentale elementer, her forstått som biopsykiske enheter, knyttet til det å spille 1/16 deler med enkelttunge med tempo på 120. Arbeidet Jeg ber Kari tenke på situasjonen, se den klart for seg og beskrive den nøye og detaljert i den hensikt å kartlegge de mentale elementene som er knyttet til problemet. Da klientens øvrige psykiske problemer er ganske små, trenger jeg ikke å sikre Kari mot tilgang til psykisk smerte ved å opprette et sikkerhetsanker, dvs. et tegn som kan utløse følelsen av ro og trygghet. Kari får nå kontakt med de mentale elementer som rommer den ubehagelige følelse, med den følge at hun vil oppleve noe ubehag i situasjonen, men likevel, langt mindre enn ved instrumentet. Jeg jobber ganske tett opp i den virkelighet Kari befinner seg i til daglig. Hun ser for seg notene og de to taktene med enkeltunge i høyt tempo. Hun føler en klump i magen, på størrelse med en potet som er tung. Tunga føles stor og oppsvulmet. Den vokser i munnen og blir stiv og ubevegelig. Situasjonen er levende og ubehagelig. De mentale elementene som for Kari er knyttet til den psykiske plage knyttes til ord som "stor, klump, 141

142 oppsvulmet". Dvs. til ord som uttrykker visuelle og kinestetiske adjektiver. Her forstått som verbale visuelle og kinestetiske bio-psykiske enheter som rommer klientens følelser. Jeg forsøker å redusere det psykiske ubehag ved å endre de mentale elementer ved la studenten se seg selv på avstand å spille enkelttunge. Jeg anvender her visuelle bilder uttrykt gjennom ord som avstand, mindre, lengre unna og mørkere samtidig som jeg inviterer klienten til å forestille seg at det å spille 1/16 deler med enkelttunge i et tempo på 120 fungerer. Ikke alle de submodale justeringer (endringer av sanseopplevelser) fører til følelsesmessige endringer. Submodalitetene "lengre unna" virker. Submodaliteten "mørkere" virker ikke så bra. Dette understreker betydningen av å undersøke på hvilke modaliteter og submodaliteter det psykiske ubehag er lagret. For enkelte klienter vil forestillingen mørke være forbundet med psykisk ubehag og kanskje mørkreddhet, mens den for andre kan føre til at det som er ubehagelig befinner seg i mørket og derved ikke lenger er synlig, hvilket gir en bedre følelse. Dette nevnt selv, om en visuell opplevelse av at noe er mørkt oftest er forbundet med ubehag. Jeg justerer det auditive elementet knyttet til følelsen av ikke å klare å spille med rask enkelttunge. Dette fordi hun hører en indre stemme, en ubehagelig lyd når hun spiller. Den indre stemmen indikerer at Karis problem også er knyttet til hennes språklige konstruksjoner og til den indre samtale. Selve det å høre en stemme mens hun spiller, innebærer at Kari dissosierer situasjonen, dvs. hun observerer seg selv mens hun spiller. Hun er derfor mentalt splittet mellom det å spille, det å fokusere på stemmen og på sine egne reaksjoner. En følge av denne splittelse er redusert konsentrasjon og økt psykisk ubehag dersom stemmen inneholder ubehagelige tanker, eller om stemmen i seg selv er en psykisk ubehagelig lyd, dvs. en ubehagelig auditiv følelse. Jeg ber Kari skru av lyden mentalt som om den kom fra en radio. Denne type instruksjoner fungerer ofte for musikere som er meget fortrolig med volumøkninger eller reduksjoner. Plutselig sier hun at situasjonen er borte. Hun har sittet med lukkede øyne under prosessen. Terapeut: "Åpne opp øynene". "Kjenn på situasjonen med øynene åpne". Situasjonen med enkelttunge virker mindre, men hun har fortsatt en klump i magen. Terapeut: - Lukk øynene, Kjenn på klumpen. Deretter reduserer jeg klumpens mentale størrelse ved å be klienten forestille seg at den er blitt mindre. Her anvendes en submodale teknikk som innbærer justering av indre sanseopplevelser. Og hun sier igjen plutselig. - Nå er den borte. 142

143 Den submodale teknikken innebærer at hun forstiller seg i fantasien at hun eksternaliserer, dvs. ser klumpen på avstand. Vi endrer fargene på klumpen og gir klumpen farger som gir klienten en god følelse, og vi gjør den lettere, manipulerbar og formbar. Resultatet er at hun får tilbake en opplevelse av kontroll. Jeg guider underveis. Forutsetningen for å lykkes er at musikkstudenten kan følge og utføre de verbale instruksjoner på indre bane. Og at vi arbeider med mentale elementene som rommer det sterkeste ubehaget Hvis vi ikke endrer de mentale elementene som mest presist rommer det psykiske ubehag, får klienten ingen endring. Vurderinger Kari er fleksibel og følger raskt opp min forslag. Og hun sier mer plutselig enn vanlig at situasjonen/ubehaget er borte. Men jeg må forstå det høyere endringstempoet korrekt. Muligens ønsker hun å være flink. Muligens sier hun at ubehaget er borte før det er det. Dette kan forklare at hun fortsatt har noe ubehag igjen etter at hun åpner øynene når hun etter en liten pause tenker på situasjonen med enkelttunge på nytt. Min vurdering er likevel at hun har en god evne til å jobbe submodalt dvs. evne til å endre indre mentale sanseopplevelser ved å gi seg selv mentale instruksjoner. Kari vil gjerne at det skal gå bra. Men vilje kan virke på to måter. Jo sterkere vilje hun har til å få det til, desto vanskeligere er det å skape en psykisk endring. Det viser seg at selve det å få Kari til å la det som skjer skje og ikke forsere endringen er en forutsetning for at Kari skal få kontakt med det jeg har kalt for tilgangsstadiet for psykisk endring, (se avsnittet om de tilgangsgivende utsagn, s. 301). En sterk vilje til å lykkes kan hindre klienten i å lykkes. Men jeg kan komme rundt klientens intense viljesfølelse ved å aktivere fantasien, ved å skape positive forestillinger om hva som skjer når han faktisk lykkes. Viljesytringer, de bio-psykiske enheter og paradoksal teknikker Intens viljesfølelse kan endres ved at man ber musikkstudenten om å spille enkelttunge i høyt tempo, men samtidig hindre seg selv i å få det til, eller ved at jeg ber musikkstudenten om å forsøke å fremkalle den ubehagelige psykiske reaksjon mens hun spiller. Her anvender jeg klientens vilje motsatt vei. Dette kalles en 180 graders dreining. Metoden er hentet fra MRI tradisjonen (Mental Research Institute). Hun skal nå anvende sin (positive vilje) til ikke å få det til samtidig med at hun skal gjøre det. Med studenter som skjelver kan man av og til gi en instruks om at de skal forsøke å skjelve. Resultatet er ofte at de ikke klarer å skjelve, samt uroen for og fokuset på om de skjelver kan forsvinne. Viljen til å få angst reduserer angsten for angsten 143

144 og derved angsten. Det fungerer på denne klienten. Klientens angst forsvinner i øyeblikket. Men alle metoder har ikke samme effekt på alle. Man må derfor vurdere om de ulike metoder passer den enkeltes måte å tenke og reagere. Men siden jeg opplever dette som en mer generell egenskap ved studenten, det å ville være flink, ser jeg det som viktig å utvikle egenaksept. Jeg søker derfor ikke å redusere viljen til å lykkes, men å gi Kari tilgang til en følelse, et nytt mentalt eller bio-psykisk element som rommer opplevelsen av egenaksept. Dette skjer blant annet ved at gir klienten tilgang til en situasjon der hun virkelig opplevde at hun var stolt av og at aksepterte seg selv. Her får Kari får tilgang til flere positivt ladete reaksjoner. Det er nødvendig, da viljen til å få det til er så sterk at Kari overanstrenger seg og forserer sin egen yteevne noe som meget sannsynlig har forverret problemet. Fase 1 er over. Vi har redusert ubehaget i forhold til situasjonen og situasjonen. Det å tenke på å spille med enkelt tunge blitt noe mer overkommelig. Vi er ikke igjennom, men dette bringer oss over på neste fase. Fremkalle/forsterke en god følelse når hun spiller. Neste fase innebærer at jeg forsøker å hente opp eller kople på bio-psykiske elementer som rommer glede eller opplevelse av å mestre eller av å ha det godt. Jeg ber Kari tenke på en situasjon der det å spille kun har vært en god opplevelse. Hun tenker umiddelbart på Brahms. Det viser seg å være et stykke uten 1/16 deler med enkelttunge. Hun smiler da hun oppdager det. Hun ser situasjonen foran seg og kjenner det behagelige ved den, men oppdager samtidig noe ubehagelig i situasjonen. Med utgangspunkt i den ubehagelige opplevelse gir jeg enkelte instruksjoner. -Forsøk å skille ut det ubehagelige fra det ubehagelige og konsentrer deg kun om det behagelige. Kari prøver, -Se det ubehagelige på et bilde og det behagelige på et annet bilde. Og la deretter de det ubehagelige bilde forsvinne og bli mindre. Dette går. Følelsen hun får i kroppen er rolig og nydelig. Hun sier etterpå at følelsen var nesten religiøs (Kari er sterkt kristen). Ordet religiøs derved tilknyttet en sterk ressursopplevelse og et verbalmentalt element som kan anvendes terapeutisk.. Jeg fortsetter: "dvel litt ved følelsen... La den være der før du åpner øynene". Hun åpner øynene og er meget fornøyd og rolig. Ansiktet smiler, kroppen er åpen og avslappet. 144

145 Forsøk på å fremkalle en god følelse knyttet til 16. deler med enkelt tunge. Jeg forsøker nå å overføre, kople sammen den øyeblikkelige gode følelse med bildet av den situasjonen der hun spiller i høyt tempo med enkelttunge. Men Kari klarer ikke å fremkalle en god situasjon i denne forbindelse. Vi er fortsatt ikke igjennom. Noen ubehagelige følelser gjenstår. Jeg må bruke en annen innfallsvinkel. Guidingen er som følger: - "Beskriv helt i detalj hvordan du skulle spille enkelttunge dersom det gikk helt ideelt. Dette innebærer at jeg gir Kari tilgang til mentale elementer som rommer den ideelle situasjon. En følge av dette er at Kari utvikler og bygger ut det mentale positive bildet, dvs. et mentalt bilde av den ideelle sitasjonen. Den ideelle situasjon er naturlig nok en situasjon uten problemer med enkelttunge. Ved å be Kari konsentrere seg om det ideelle skjer det en automatisk mental reduksjon i de ubehagelige erfaringer dersom ikke opplevelsen er så sterkt negativ at den dominerer klientens mentale fokus i øyeblikket. Det fungerer. - Beskriv hvordan tungen går, hvordan den kjennes, hvordan den beveger seg når du får det til på denne måten. I denne setningen ligger en form for tranceinduserende instruksjon. Kari skal legge merke til hvordan det går når det går som det skal uten problemer. Dette innebærer en mental konstruksjon, en fantasi, fordi hun nesten aldri har opplevd det å spille med enkeltune kombinert med en god opplevelse. Samtidig rommer den språklige formuleringen et hypnotisk element som reduserer motstand. Setningen når det går som det skal.. øker muligheten for at det går som det skal. Hvis jeg derimot hadde brukt setningen undersøk om det går nå. Ville sannsynligheten vært større for at klienten hadde svart.. det går ikke så bra. Kari har imidlertid fortsatt kontakt med noe som er ubehagelig, noe som formidles gjennom ord om vanskeligheter, ord som hentyder til problemer. Muligens er mine instruksjoner ikke formulert riktig nok i forhold til Karis måte å tenke og oppleve på. Muligens kunne andre terapeuter betraktet Karis reaksjoner som uttrykk for motstand, noe som vil indikere at det er noe galt med klienten. Motstand kun et tegn at det vi gjør ikke fungerer. Innen psykodynamisk teori vil Karis reaksjon kunne betraktes som motstand. Motstand er imidlertid en mindre viktig og trolig hemmende teoretisk konstruksjon i dette system. Motstand i arbeidet med musikere er kun et tegn på at vi må gjøre noe annet fordi det vi har forsøkt ikke fungerte godt nok. Ansvaret påhviler fortsatt terapeuten. 145

146 Tar kontroll Jeg ber Kari konsentrere seg om den ideelle situasjonen og beskrive den med positive enkle hovedsetninger og kun ved å bruke positive ord. Her tar jeg kontroll over Karis tankerekke og derved over tilgangen de mentale elementer (de bio-psykiske enheter) som rommer ubehag. Dette gjøres for å hindre at Kari får tilgang til ubehagelige bio-psykiske enheter. Det går bedre, og bildet av hvordan det skulle gått helt ideelt sett begynner å ta form. Hun beskriver alt helt konkret. Tungens bevegelser, presset mot flisa osv. "dvel ved bildet". Jeg ber hun om å holde fast situasjonen med det perfekte før hun åpnet øynene. "Tenk på den gode situasjonen med Brahms. Hensikten med dette er å kople Kari til en god følelse i øyeblikket. Det går raskt og hun får den samme gode følelsen. Behold denne følelsen, ta den med deg og tenk at du legger denne rundt partituret og de to taktene der du skal spille med enkelt tunge. Her kobler jeg en ressursfølelse fra en annen situasjon presist til det som utløser følelse av ubehag. Bakgrunnen for denne instruksjonen er at angst eller usikkerhet i forbindelse med musikk ofte knyttes til elementer som inngår i den musikalske hverdag, enten det er lærer, bestemte musikkstykker eller bestemte deler av et partitur eller notebildet. Jeg antar her at det visuelle bildet av taktene der hun skal spille med enkelttunge er blitt et betinget stimulus for enkelttungefølelsen. Klienten har fått det Pavlov vil kalle en betinget respons, en betinget traumatisk reaksjoner. Hun forsøker rent mentalt å legge den gode varme følelsen rundt taktene, (kople disse elementene sammen), men jeg spør om hun kan ta med flere takter. Dette er en naturlig reaksjon da følelser knyttet til bestemte fraser eller steder i notene ofte settes i sving i god tid før man kommer til de vanskelige passasjene. Hun prøver å legge følelsen rundt hele partituret. Dette går, men er ikke helt uproblematisk. Hun merker litt motstand, eller at noe hindrer henne. "Forestill deg at du spiller de to taktene med full kontroll i et langsomt tempo og at det glir som det skal, som om du spiller helt ideelt". Etter en stund sier Kari plutselig. "Det går. Det er ikke noe problem lenger. Det er som om de to taktene bare er en del av resten av stykket og ikke noe spesielt." Jeg sier "dvel ved situasjonen en stund før du åpner øynene". Hun åpner øynene og sier. "Det er ikke noe problem lenger, men tilføyer. "det er som med religion, jeg har et lite hånflir i bakgrunnen som sier at dette går aldri i praksis. Jeg tviler på at det er sant i virkeligheten, slik jeg har det i forhold til religion". Klientens reaksjon er et tegn på at musikkstudenten fortsatt ikke er helt igjennom. Dette er naturlig da vi ikke har testet ut reaksjonen i forhold til en mental fremtid. Og da vi heller ikke 146

147 har testet det ut i praksis. I dag ville jeg endret metode og beveget meg over til dissosiering (se det utenfra) og anvendt metodene ressursopphenting eller bring back som begge innebærer å hente opp tidligere ressursopplevelser, som så overføres til de to enkelttungetaktene. Jeg befinner meg i en fase der jeg forsøker å lære og sette meg inn i arbeidet med submodale teknikker og velger å fortsette med disse. Tvil Jeg blir litt usikker på om klientens tvil på om det virker er sterkere enn de resultatene vi har oppnådd. Og bestemmer meg for å forsøke å fjerne tvilen og deretter bygge opp en følelse av sikkerhet i forhold til dette. Enkelte klienter har t rask tilgang til det mentale elementet eller til den bio-psykiske enheten av tvil. Tvilsopplevelser eller tvilsrelaterte mentale elementer kan være spesielt utbredt i kristne eller religiøse miljøer, mens de kan være langt mindre utbredt i andre. "Kjenn på tvilen". Tvilen er også en klump, men den sitter høyere opp, nærmere solar plexus. Jeg reduserer klumpen via submodalitetstenkning, dvs. ved at reduserer den visuelt. Plutselig sier hun igjen at den er borte. Klumpen er borte. Men tvilen er også en stemme som sier at dette aldri går. Jeg reduserer lydstyrken på stemmen og ber hun skru den av til slutt. Stemmen blir plutselig borte. Og klienten formidler igjen at hun har det bedre. Musikere under press er ofte kjennetegnet ved at deres arbeid med musikk i pressede situasjoner er ledsaget av stemmer som sier dette går ikke, jeg har ikke øvd nok, jeg må ikke skjelve, jeg må konsentrere meg, jeg er ikke god, jeg blir sikkert gjennomskuet etc.. Willy Railo har i boken Best når det gjelder (Railo 74) utførlig beskrevet denne type mentale prosesser. Denne type stemmer har trolig felles trekk med de indre stemmene som enkelte schizofrene klienter har, noe som kan bety at man, muligens i større grad må se på det å høre stemmer som en normal reaksjonsvariant som følge av en psykisk opplevelse av press. Jeg ber hun tenke på en følelse av sikkerhet i forbindelse med musikk, og hun assosierer til eksamen i fjor. Jeg ber hun beskrive situasjonen nøye, hva hun hadde på seg, når hun stod opp, hva hun gjorde, hvordan dagen gikk, oppvarmingen og gjennomføringen. Hensikten med dette er å få tilgang til tidligere gode følelser og forsterke disser, hvilket innebærer at jeg utvikler og forsterker bio-psykiske elementer som rommer følelsen av sikkerhet, kontroll, ro etc. Deler av eksamenssituasjonen var preget av nerver, men disse var underordnet den følelsen av glede og 147

148 sikkerhet hun hadde hatt under eksamen som gikk meget bra. Jeg gir instruksjoner som gjør at hun skiller de behagelige elementer fra de ubehagelige. Dette går. Jeg ber hun dvele ved situasjonen før hun åpnet øynene. "Sett at du forestiller deg i fantasien at du tar med deg følelsen av sikkerhet inn på øverommet og legger den rundt partituret der du spiller med enkelt tunge", hva skjer da? Her kopler vi en ressurs fra fortid inn i fremtid. Det går, sier Trine. Det er ikke noe problem lengre. Tvilen er borte. Etter en stund åpner hun øynene, smiler og er fornøyd. Selvtillit som generelt fenomen Vi snakker litt løst om spillingen. Hun formidler at hun er blitt redd litt for å spille med andre fordi hun kan ødelegge for dem, fordi hun føler seg så dårlig til tross for mange bevis på at hun er nokså god. Dette er et tegn på at jeg kan forsterke resultatene med hensyn på enkelttunge om jeg styrker hennes mer generelle selvtillit på spill i forhold til andre. Jeg ber hun tenke på en situasjon der hun har spilt sammen med andre og vært virkelig trygg. Her kopler jeg på mentale elementer som rommer positive følelser. Hun velger en situasjon der lærer har rost henne gang på gang på klassetime. Rosen fra berømt lærer betydde mye. Hun får raskt den gode sterke følelsen ved å se situasjonen foran seg. Foruten å utvikle en behagelig øyeblikkelig følelse henter vi opp et mentalt element, en bio-psykisk enhet, som kan fungere som et redskap i den videre prosess. I tillegg forsterker jeg den generelle opplevelsen av selvtillit ved at positive erfaringer hentes frem fra glemselen. Klientene får ofte mindre tilgang til positive tidligere opplevelser som følge av følge det stadig å fokusere på noe som ikke fokuserer, og som man er redd for i nåtid. Deretter ber jeg Kari velge et stykke med mye enkelttunge (noe vanskelig) og forestille seg at hun har spilt det helt perfekt og at hun nå får ros av lærer som sier at dette går akkurat som det skal, og at det låter akkurat som det skal låte. Det var dette lærer hadde sagt. (Her forsøker jeg å forsterke den gode følelsen). Her forsterker jeg de mentale elementer som rommer positive opplevelser samtidig som jeg skaper en forbindelse mellom det ubehagelige og det behagelige med det som formål å svekke intensiteten i den ubehagelige følelse. Se for øvrig metoden ankerkollaps i artikkel om metoder. Forutsetningen er at jeg først etablerer en positiv mental tilstand først, før jeg kopler på den ubehagelige. 148

149 Jeg er spent på om jeg får uventede negative reaksjoner her, men får det ikke. Det lykkes henne å forestille seg situasjonen og oppleve at hun får ros for å spille enkelttunge perfekt. Når vi kopler en god opplevelse av ros til å spille raskt med enkelttunge øker vi sannsynligheten for at det å spille enkelttunge oppleves som trygt og behagelig. Dette innebærer også at vi utvikler og gir musikkstudenten en ny mental erfaring. Jeg føler nå at det viktigste arbeidet er gjort. Og at hun nå er kvitt hovedproblemet, selv om det trolig gjenstår en del ting. Jeg snakker om det. Men tilføyer at det trolig er flere ting vi kan jobbe med. bl.a. den generelle mangel på selvtillit i forhold til det å spille sammen med andre. Vi har brukt ca 1 1/2 time. Det virker som om hun ikke har vært klar over at tiden har gått, og at hun godt kunne tenke seg mer. Hun forteller igjen at innimellom har de gode følelsene hun har fått fremkalt nærmest blitt opplevd som en religiøs følelse. Dette er skrevet rett etter første konsultasjon og viser noe av min egen intuisjon, i tillegg til den beskriver hva som skjedde. Min intuisjon var imidlertid feil på enkelte punkter. Erfaringer (skrevet etter første konsultasjon) Hvorfor virker dette? Muligens har hun en sterk tillit til meg på grunn av at jeg har undervist henne i 3 år i pedagogikk. Kari har en meget godt utviklet evne til å forestille seg ting på det mentale plan. Muligens er metodene meget effektive på denne type problemer, når musikkstudenten ellers har det ganske bra i livet. Det virker som om det er viktig at jeg bruker de riktige submodaliteter når jeg skal forandre på situasjonen. Med Kari måtte jeg bruke flere auditive sanseerfaringer og begreper knyttet til disse. Samtidig var det visse visuelle submodaliteter, dvs. visuelle forestillinger som virket, mens andre ikke virket. Noe av utfordringen består i finne fram til de submodaliteter eller biopsykiske enheter som virker for hver enkelt. I arbeidet med Kari brukte jeg en rekke innfallsvinkler til hennes problem. Og jeg måtte bruke NLP for å fjerne bivirkninger av NLP. Hånfliren og tvilen på at det virker i praksis oppstod som følge av at hun klarte å få det til mentalt, men likevel ikke trodde på at det ville vare. Hånfliren måtte fjernes og erstattes av trygghet. Det virker som om det er viktig med en allsidig tilnærmingsmåte. Men fortsatt bruker jeg meget enkle og meget få NLP teknikker. 149

150 Musikere har av og til noe til felles som andre ikke har i samme grad. Når jeg ber de om å gjøre en god situasjon i forbindelse med musikk lysere i den hensikt å forsterke den positive opplevelsen får de istedenfor en ubehagelig opplevelse. Situasjonen oppleves som for blendende, for lys og derved ubehagelig. Jeg har derfor sluttet med å forsterke de gode situasjonene som musikkstudentene opplever. Dvs. jeg overlater til dem hvor lyst de vil gjøre situasjonen. Den indre forestillingen eller bio-psykiske enheten lys er således ofte forbundet med en god følelse, men ikke alltid. Min erfaring med andre enn musikere er annerledes. Her får mange tilgang til en enda bedre følelse om jeg gjør det visuelle bildet av opplevelsen noe lysere. Noe tid etter konsultasjonen går jeg ned på øverommet og hører hvordan det går. Enkelttunge går uten særlige problemer i langsomt tempo. Jeg ber hun bygge seg langsomt opp, og ikke stresse for mye, og går, men uttrykker at hun er der hun skal være. Dette er i seg selv en terapeutisk strategi, men den forutsetter at musikkstudenten er godt på vei mot å komme dit, hvis ikke kan få vi en protestreaksjon. Senere sjekker jeg igjen og hun forteller at etter at jeg gikk spilte hun enkelttunge i fullt tempo uten problemer. Tunga gikk som en røyk. Kari er glad og lettet, og jeg er det. Men det gjenstår å se om virkningen er varig. Uansett er vi inne på noe som kan bearbeides og forbedres videre. En uke senere snakket jeg igjen med Kari. Virkningen hadde holdt seg samme dag, men ved akkompagnementsspill med pianist og sanger brøt det sammen, og reaksjonen oppstod nytt. Problemet nå var ikke først og fremst enkelttunge, men følelsen av å kunne ødelegge for de andre, at Kari ikke makter å markere seg i forhold til Sara som var lærer og akkompagnatør og at hun ikke klarer å komme ut med sine ting. Kari føler at Sara synes hun spiller dårlig, surt osv. Forsøkene på å spille rask enkelttunge på senere øving fungerte også dårlig. Øving på et stykke uten enkelttunge gikk meget bra. Kari mener at hun egentlig er psykisk sterk og er irritert over situasjonen. Hun tenker selv at det gjelder å øve riktigere og liker ikke tanken på at problemet kan ha en psykisk sammenheng. Jeg formidler at jeg tror problemet er av psykisk karakter og at det ikke har så mye å gjøre med riktig eller gal teknikk. Kari er utålmodig. Noe som gjør Kari litt deprimert er at hun sammenligner seg med hvordan hun befant seg spillemessig i forhold til eksamen i fjor med hvor langt hun er kommet i år. Sammenligningen faller uheldig ut. Kari er oppgitt. Og sier at 150

151 hun er trett, at hun tviler på at går. Jeg preges litt av stemningen og blir også (uprofesjonelt sett) mer alvorlig. Vi fortsetter arbeidet: Jeg opplever nå at det som gjenstår i forbindelse med problemet med enkelttunge i raskt tempo i større grad er et symptom på et annet problem av eldre dato, som mangel på selvtillit til seg selv i sosiale sammenhenger. Kari har tidligere vært et mobbeobjekt. Under press faller muligens Kari tilbake til gamle roller og får kontakt med tidligere ubehagelige følelser. Jeg antar at vi forrige gang jobbet for generelt på den ene siden og for lite presist, dvs. uten å gå grundig nok gjennom alle de situasjoner som vanligvis er forbundet med negative tanker og spenninger i forbindelse med spill. Ny målsetting Den nye målsettingen blir derfor å 1) styrke den generelle selvtilliten, 2) forbinde alle de kommende situasjoner frem til eksamen med selvtillit og forestillinger om at spillet fungerer ideelt. 3) minke eller fjerne tvilen på at det går an å endre noe som fortsatt er ubehagelig. 4) forandre Karis forhold til sitt eget spill. Kari vil så gjerne og tenker så mye på hva hun ikke skal gjøre og på at det må fungere. Viljen og anstrengelsene kan muligens øke problemet. Noe av Karis motstand gir seg utslag av tretthet. Jeg opplever det som en mulig avvergereaksjon samt slitenhet og oppgitthet i forhold til sitt eget problem som hun ikke blir kvitt. Strategi for det videre arbeid 1. Fjerne opplevelsen av at det er noe som hindrer henne 2. Redusere de negative følelser fortsatt knyttet til det å spille enkelttunge i høyt tempo 3. Forsterke selvtilliten 4. Redusere fortsatt motstand. 5. Minke og fjerne motløsheten som følge av å ha hatt problemet lenge 6. Teste ut om vi får resultater I dette arbeidet tar jeg utgangspunk i og anvender Karis ord og språk. Kari får instruksjoner om å gjøre den brennende følelsen av ubehag i situasjonen kjøligere og svalere via submodalitetstenkning (justering av det visuelle bilde av følelsen) for til slutt og la den oppløse seg. Det fungerer. Kari virker mer avslappet og tilfreds. Men formidler at hun er trett. Trettheten kan være et tegn på ubehag, men denne gang er den trolig en følge av det arbeidet vi driver 151

152 med. Et psykisk endringsarbeid er ofte slitsomt. Muligens jobber Kari for aktivt selv. Hun jobber med viljen istedenfor å "la det skje". Deretter arbeider vi med selvtillit. Kari får, på mine instruksjoner, kontakt med en situasjon der hun har opplevd selvtillit i en spillesituasjon. Hun finner en situasjon og beskriver tilstanden. Følelsen av selvtillit forsterkes. Kari får en fin følelse av selvtillit og ro i kroppen. Hun dveler ved situasjonen og blir spurt om hun kan forestille seg den samme selvtillit men nå sammen med Sara som akkompagnatør. Her forsøker jeg igjen å kople en god opplevelse sammen med en tidligere negativ. Hun forestiller seg/ser det for seg at det går som det skal, at hun markerer seg som musiker, og at Sara velger et tempo som er riktig for Kari. Kari setter seg mer avslappet i stolen. Ansiktet blir mykere og mer fornøyd. Jeg ber Kari forestille seg at hun legger følelsen av selvtillit over det stedet der den tidligere tvilen og motstanden var. Noe hindrer henne. Det går ikke helt. Dette indikerer at uroen fortsatt er mer intens enn intensiteten i de gode følelsene og i bildene som anvendes for å bedre situasjonen. Det er noe ved det jeg gjør som ikke fungerer, men jeg er ikke sikker på hva det er. Jeg er på nippet til å innse at jeg kanskje ikke kommer lenger. Men oppdager plutselig at Kari hittil har dominert hva som skjer i den terapeutiske prosess, i den forstand at jeg hele tiden har fulgt etter Karis reaksjoner. Noe som oftest fungerer utmerket og er riktig i forhold til en kommunikasjonsmetode fra Nevrolingvistisk programmering som heter Pacing og Leading. En metode som innebærer at jeg går med og støtter klientene kontinuerlig. Men det virker som om metoden gjør Kari i stand til å opprettholde sitt mønster av tvil på at det vil virke. Muligens trenger vi et mønsterbrudd dvs. en metode som inngår i begrepsapparatet fra Mental Research Institute. Jeg tar over kontrollen og bruker enkelte metoder fra nevrolingvistisk programmering kombinert med autogen trening slik den er beskrevet av Willy Railo (Railo 1974) samt aktiv bevisst deltakelse fra Kari (med lukkete øyne). Autogen trening i kombinasjon med NLP Jeg går langsomt over til autogen trening. Jeg ber klienten legge merke til pusten sin, puste med maven, og sier at hun er rolig, har selvtillit og kontroll og at hun forestiller seg situasjoner der hun spiller. Jeg forsterker den noe via en submodal teknikk, men det er jeg som forteller og som 152

153 beholder kontrollen. He forteller at det går som det skal. Hun befinner seg nå i autogen tilstand av ro og behag. Pusten går langsommere. Ansiktet er avspent som vanlig er under autogen trening. Jeg spør Kari i denne tilstanden og hun forklarer hvordan hun vil ha det med fast og rolig stemme, hun er avspent. Jeg gjennomgår i detalj hvordan hun reagerer positivt og kontrollert, med selvtillit når hun spiller med sin akkompagnatør, at hun spiller enkelttunge uten å anstrenge seg, og at fraseringene er nydelige. Jeg bruker nå ord vi har utviklet et godt forhold til tidligere. Jeg bringer klienten ned en dypere avspent tilstand og formidler hvordan hun er og handler positivt og med kontroll i tidligere kritiske situasjoner. Jeg holder på med dette nærmere 10 minutter. Ved avslutningen ber jeg klienten gradvis bli mer våken, spenne og stramme musklene for å få i gang blodomløpet. Jeg teller ned. Etter en stund er Kari våken og til stede. Hun har hatt en fantastisk opplevelse. Alt har gått som jeg har beskrevet det. Og motstanden er borte. Den tidligere trettheten er helt borte. Hun føler hun kan klare det, hun er lys våken og har lyst til å jobbe. Hun har forsøkt å jobbe med seg selv på samme måten, men uten å komme på langt nær i samme tilstand av velvære. Hun miler, ler og er fornøyd. Resultater Vi bryter der og avtaler å fortsette arbeidet etter hvert. I tilfelle det dukker opp nye utfordringer. Min erfaring er at når vi har redusert de viktigste problemene, dukker det ofte et mindre problem som også har vært tidligere, men som er blitt overskygget av de noe mer omfattende utfordringer. Resultatene er varige. Vi tar en kort samtale for å undersøke om noe fortsatt skal justeres. Noe mindre uro må justeres. Det var ikke nødvendig med mer arbeid. Jeg har kontakt med Kari flere måneder etter endringsarbeidet. Ingen tilbakefall. Vurdering Jeg tar sjelden kontrollen over klientens reaksjonsmessige forløp som her. Men det ble nødvendig å bryte musikeren mønster av mistillit til at endring var mulig, selv om hun også hadde gode opplevelser. En måte å bryte mønsteret på var gjennom autogen trening der jeg opprettet en tilstand av ro, trygghet og mottakelighet for psykisk påvirkning samtidig som jeg hadde kontroll på klientens dysfunksjonelle tanker (et begrep hetnet fra kognitiv terapi (Berge & Repål 2008). Resultatet var at klienten fikk en mental opplevelse av å kunne spille 1/16 deler med enkelttunge i et tempo på 120 i en tilstand av ro og følelsesmessig harmoni. 153

154 Erfaringene var nyttige. Bruken av autogen trening var et forsterkende tillegg. Dette har ført til at jeg oftere anvender autogen trening i arbeidet med klientene. Jeg ble mer oppmerksom på at sekundærreksjoner kan hemme endring, selv om man får resultater som følge av at det viktigste problemet er løst. Strukturen i arbeidet er som nevnt i forbindelse med koplingsteorien for den psykiske tilstand og koplingsteorien for psykisk endring. Kort fortalt rommer koplingsteorien følgende forståelse som er grunnlaget både for min forståelse for den instrumentalt relaterte psykisk tilstand og for endring av denne. Noe psykisk negativt ladet er koplet i øyeblikket (blokkeringer knyttet til å spille enkelttunge) i bestemte spillesituasjoner. Det som koples på er eldre eller øyeblikkelig produserte følelser. Disse stammer fra fortid og nåtid og fører til uro for fremtid. All uro oppleves i et bestemt øyeblikk. Av dette, og med utgangspunkt i koplingsteorien for psykisk endring får vi at: Noe psykisk negativt ladet må koples av, noe psykisk positivt ladet må koples på, mentale ressurser som tidligere var tilgjengelig, men som nå ikke lenger er det må gis tilgang til og aktiveres i spillesituasjonen. Og det som skal koples av eller på gjennom språk er de mentale elementer som rommer eller er grunnlaget for den følelsesmessige opplevelse, her forstått som de bio-psykiske enheter med bestemte egenskaper. Se for øvrig teorien om de biopsykiske enheter, koplingsteorien for den psykiske tilstand og koplingsteorien for psykisk endring. Metodevalget denne gang var relativt begrenset. Jeg holdt meg først og fremst til submodale teknikker, samt en enkel polarisasjonsteknikk fra NLP, autogen trening (som var et unntak) og en enkel dissosieringsprosess i siste fase samt metoden change history, samt enkelte teknikker fra MRI tradisjonen. Jeg arbeidet mindre med sperrer fra klientens tidligere historie. I dag ville jeg anvendt flere innfallsvinkler. I tillegg anvendte jeg en forståelse som inspirert av MRI tradisjonen (Mental Research Institutt). Vi brukte 2 behandlingstimer samt enkelte meget korte oppfølgingssekvenser av minutters varighet. Klientens lyktes og gjennomførte en utmerket eksamen med deler av repertoaret bestående av 1/16 med enkelttunge i et tempo Behandling uten innhold Det ligger forskningsmessige, behandlingsmessige og etiske begrunnelser til grunn for valget om å presentere den terapeutiske prosess som fikk navnet Terapi uten innhold. Prosessen ble 154

155 gjennomført med de samme metoder og teoretiske forståelse som i de øvrige utvalgte endringsprosessene. Den forskningsmessige begrunnelsen for valget av denne endringsprosessen er at behandling uten innhold vil gjøre det enklere å forske på de strukturelle trekk ved den psykiske endringsprosess (se koplingsteorien for den psykiske plage, avsnitt 3.2.3). Prosessen er valgt ut fordi den illustrerer en relativt vanlig situasjon. En musiker tok kontakt med utgangspunkt i to bestillinger eller ønsker. Det ene var ønsket om å få vekk prestasjonsangst og psykiske spenninger i forbindelse med arbeidet som musiker. Den andre bestillingen var knyttet til et ønske å bli mer omfattende psykiske plager forårsaket av en tidlig incestopplevelse. Min opplevelse var at de psykiske plagene var nøye forbundet. Da de psykiske plagene knyttet til incestopplevelsen ble opplevd som mest alvorlige, begynte vi har. Dette er en situasjon jeg har opplevd ofte. Musikeren kan først formidle et ønske om å redusere psykisk ubehag og psykiske spenninger knyttet til det å holde konserter, gjennomføre prøvespill med mer. Underveis i arbeidet forteller musikeren eller musikkstudenten om psykiske plager som er knyttet til tidligere eller nåværende sterke opplevelser. Da endrer jeg tilnærming og jobber med de mest alvorlige problemene først. Dette ut fra den erfaring at man ikke alltid får gjennombrudd om man tar utgangspunkt i noe mindre alvorlig, dersom de omfattende problemene ikke er løst. Behandlingen Terapi uten innhold, eller kanskje bedre strukturell terapi, bekrefter at det er mulig å behandle nesten uten informasjon om den psykiske plage og om bakgrunnen for denne. Slik sett vil denne prosessen utfylle synspunkter formidlet i forbindelse med koplingsteorien for psykiske endring, teorien om de bio-psykiske elementer og teorien om matematikk og psyke, avsnitt Erfaringene fra denne prosessen vil også kunne eksemplifisere og utdype resultatene fra 4. delundersøkelse når det gjelder andelen av kartleggende og informasjonsfokuserte utsagn, (avsnitt 3.4.4), og vil slik kunne stå i relieff til den omfattende kartlegging som skjer innenfor kognitiv, psykodynamisk og medisinsk forankret terapi. Det etiske aspekt ved terapi uten innhold er knyttet til at denne tilnærming gjør det mulig å behandle musikere som ikke ønsker å utlevere private informasjoner og erfaringer om seg selv, og som derfor slipper å være opptatt av å skjule seg for terapeut 31. Slik sett vil man som terapeut 31 Dette er egentlig en underlig og noe uventet problemstilling, men flere av mine musikere som har gått i behandling hos andre terapeuter har formidlet at de enten har klart å lure terapeuten eller å skjule viktige ting for terapeut. 155

156 kunne behandle mer i tråd med de etiske føringer som ligger i Helsinkierklæringen («Helsinki_declaration), avsnitt Terapi innebærer utlevering av private opplevelser. Mange musikere kan oppleve at opplysninger som de ønsker å holde innenfor for sitt private revir blir gjenstand for beskuelse og interesse av en offentlig eller privat instans. Dette kan være opplysninger om handlinger som musikeren ikke tør vedkjenne seg, eller informasjoner som hun eller han er flau over. Eller det kan være temaer som musikeren ønsker å unndra fra den terapeutiske prosess fordi hun søker hjelp for et annet problem. I tillegg kommer at musikeren kan ha et behov for å beskytte personer som står han eller hun nær, selv om de har påført vedkommende psykisk smerte. De færreste føler seg vel med å utlevere sin familie, medmusikere eller lærer, selv om man har vært utsatt for ubehagelige reaksjoner. Arbeidet med behandlingen terapi uten innhold ble som de øvrige utvalgte endringsprosesser som lå til grunn for utvikling av de ulike teorier, gjennomført i 3 faser. 1. Gjennomføring av den terapeutiske prosess, 2. Nedtegning og refleksjon over de terapeutiske erfaringer, 3. De første analyser, og deretter en ny analyse noe tid etter behandlingen, for å etablere en viss distanse til den terapeutiske opplevelse, Gjennomføringsdelen er forankret i ulike korttidsterapeutiske metoder (avsnitt 1.4), min øyeblikkelige terapeutiske intuisjon og i de teoriene som var under utvikling eller som allerede hadde fått sin første utforming. Bakgrunn Kvinnen, en musiker tok kontakt på grunn av incestopplevelser i tidlig barndom. Overgriper var nær slektning. Overgrepet ble først offentlig kjent når kvinnen var i tenårene, etter et akutt psykisk sammenbrudd. Deretter fulgte samtaler med leger, psykologer, helsepersonell og politi, som alle ønsket informasjoner for å hjelpe musikeren. Musikeren fikk behandling, men den hjalp lite. Prosessen ble opplevd som en omfattende tilleggsbelastning, som følge av at hun gjentatte ganger ble oppfordret til å fortelle i detalj, til fremmede mennesker om intime seksuelle detaljer. Sannsynligvis var spørsmålene stilt av ekte interesse og omsorg for kvinnen, ut fra den antagelse at det er viktig å snakke om det man har opplevd. Kvinnen opplevde dette mer og mer som sosialpornografi i den forstand at enkelte utspørrere ble spesielt opptatt av seksuelle detaljer. Hun orket ikke denne gjentakende utlevering av private opplevelser og følte at samtalene forverret den følelsesmessige situasjon. Som følge av dette brøt hun kontakten med hjelpeapparatet. 156

157 På første konsultasjon fortalte hun umiddelbart at hun hadde det vondt, men at hun ikke orket å snakke om det. Jeg beroliget hun med at hun ikke trengte å fortelle meg noe om det som hadde skjedd. Behandlingen ble gjennomført uten informasjoner om det hun hadde opplevd, noe som var avgjørende for at musikeren orket å gå i behandling. Kvinnen ble kvitt den posttraumatiske plage, oppdaget at hun lenge hadde vært glad i en venn, giftet seg etter kort tid og ble gravid umiddelbart etterpå. Noen år senere skriver hun i et vakkert brev at hun har fått et nytt liv gjennom behandlingen. Behandlingen av incestopplevelsene tok 5 konsultasjoner. Musikerens opplevelse av umiddelbare endringer gjennom behandlingen, og bekreftelsen av endringenes varighet noen år senere, viste at det er mulig å få resultater i behandling uten at man vet noe særlig om musikerens opplevelser. Beskrivelsen. Nesten hvert eneste utsagn fra terapeut, i denne prosessen, kan plasseres i forhold til de ulike teorier (se delundersøkelse 2) og de ulike utsagnskategorier, (se delundersøkelse 3). Beskrivelsen ligger meget tett opp til musikerens utsagn eller de er helt identiske. Men jeg presenterer her kun glimt fra en lengre prosess, glimt som likevel peker mot den helhetlige terapeutiske prosess som musikeren gjennomgikk. I tillegg vil jeg kommentere de ulike utsagn og gi glimt fra den type analyser som ble gjennomført. Prosessen Utsagn av typen: Informasjon om behandlingen (utsagnskategorier fra 3. delundersøkelse) Terapeuten (med utgangspunkt i at musiker formidler at hun har det vondt, men ikke orker å snakke om det ): Du har anledning til å vurdere hvilke informasjoner du ønsker å gi om deg selv i. Dette innebærer at dersom det er ting du ikke ønsker å formidle, blir dette respektert. Vi kan likevel arbeide med din situasjon. Dersom du likevel ønsker å snakke om noe av det du har opplevd, eller som du får kontakt med gjennom behandlingen, har du full anledning til dette. Du trenger, som sagt, ikke fortelle meg noe av det du opplever mens vi arbeider, men jeg trenger noen tegn fra deg enten i form av ja eller nei eller et nikk slik at du kan formidle hvor du befinner deg i arbeidet, og slik at jeg får vite hvordan arbeidet går. Musikeren nikker. Terapeut. Fint, da begynner vi der. Men kan jeg få vite hva det handler om? Musiker: Om seksuelle overgrep. Musikeren får umiddelbart kontakt med et sterkt psykisk ubehag. Jeg avleder raskt musikerens fokus for å redusere tilgangen til den psykiske smerte før vi begynner arbeidet. 157

158 Terapeut: Før vi begynner kommer jeg til å stille deg enkelte spørsmål. De kan oppleves som litt uvanlige, men de har en mening. Av og til stilles spørsmålene for å få deg ut av dine egne tanker og for å få rettet din oppmerksomhet mot meg. Andre ganger stilles spørsmålene for å gi deg kontakt med større trygghet eller med egenskaper som du hatt tilgang til en eller annen gang, men som du kanskje ikke føler at du har kontakt med i dag. Hvis det er noe du lurer på underveis, bare spør. Her gir terapeuten rammer for arbeidet og forbereder musikeren på det som skal skje, slik at det som skjer kan oppleves som naturlig. I pedagogikken ville man kunne kalt dette for å utvikle musikerens psykologiske beredskap for å delta i behandling. Ausubel, en kognitivt orientert pedagog bruker begrepet Advanced organizers på denne form for introduserende og forberedende samtale (Imsen, 2005), men da i en pedagogisk sammenheng. Dempe musikerens øyeblikkelige uro, aktivering av mentale ressurser (Se koplingsteorien, delundersøkelse 2) Musikeren virker urolig og preget psykisk ubehag. Jeg opplever det som viktig å redusere denne uro og å gi musikeren tilgang til en rolig og nøytral følelse (se koplingsteorien for psykisk endring, avsnitt 3.2.4). Terapeut: Aller først, En eller annen gang har du hatt en ganske nøytral følelse. Er det noe du er ganske likegyldig til? Musiker: Nei, jeg er alltid engasjert, jeg reagerer alltid og opplever alltid noe. For denne type musikere vil en terapeutisk ressurs kunne være evne til å oppleve likegyldighet, nøytralitet eller distanse til noe. For å gi musikeren tilgang til en nøytral ressurs, stiller jeg spørsmål som gir musikeren tilgang til en opplevelse av likegyldighet eller nøytralitet. Terapeut. - Har du sett en fyrstikkeske noen gang? Musikeren ser opp og smiler, lettere forbauset over dette ganske enkle spørsmål. Terapeuten får imidlertid et ja signal (Denne type dumme spørsmål gir ofte musikeren en følelse av trygghet og ovenpåhet i situasjonen). Terapeut: - Tenk på en fyrstikkeske. I midten av en fyrstikkeske ligger en fyrstikk. Hvilket forhold har du til denne fyrstikken? Hun smiler, enda et litt underlig spørsmål. Musiker: - Ganske likegyldig, eller ikke noe spesielt forhold. Terapeut: Fint, Er du helt sikker på at du er ganske likegyldig til denne fyrstikken?. Hun smiler, ganske sikker. Det kjennes ganske ufarlig ut, ja. Terapeut: Kan du kjenne den følelsen av likegyldighet. Musikeren nikker. Terapeut: Fint. 158

159 I dette øyeblikk, er ofte musikerne ute av den ubehagelige tilstand med tilgang til følelsen av likegyldighet, hvilket i denne sammenhengen fungerer som en mental ressurs. Av og til må det flere utsagn til av denne type før musikeren befinner seg i et rolig og godt psykisk leie. Samtidig har jeg aktivert den egenskapen å kunne reagere med nøkternhet og distanse, om dette skulle være nødvendig å aktivere denne ressurs i det videre arbeid. Nøytralisering, etablering av mentale ressurser, opprettelse av feedbacksystem Terapeut: Flott, pust godt. Siste gang du opplevde noe hyggelig og var rolig legg merke til hvilken situasjon som dukker opp da. Her kopler vi musikeren til noe godt. Terapeut: Du trenger ikke fortelle meg hvilken situasjon du får kontakt med, men du kan gi et lite tegn, for eks, et lite nikk når du har kontakt med denne situasjonen. Her etablerer vi et signal og feedbacksystem. Musikerens stemmeleie, kroppsspråk, øyebevegelser og valg av ord vil i tillegg gi signaler om hvor hun befinner seg rent følelsesmessig. Musiker: Jeg har kontakt med situasjonen allerede. Terapeut: Fint. Når du ser du det du ser i denne situasjonen og du har det hyggelig, legg merke til hvilke farger du ser. Og når du ser det stedet der du er, og fargene der, og opplever det du opplever, og hører det hyggelige du hører, hvis det er noen lyder der. Hvordan har du det da? Her bygger vi ut den gode opplevelse og befester den i flere sansekanaler, dvs. integrerer den følelsesmessig. I tillegger anvender jeg verbform i presens og nåtid, noe som ofte forsterker følelser. Musikeren opplever nå den hyggelige situasjonen innenfra, dvs. assosiert og derved med en viss følelsesmessig intensitet. I tillegg undersøker jeg i hvilken grad musikeren klarer å gjennomføre de instruksjonene jeg gir, i en situasjon som ikke er preget av psykisk ubehag. Hvis dette ikke fungerer i en lite belastet situasjon, vil det være vanskeligere å kontrollere musikerens følelsesmessige intensitet i den terapeutiske prosess. Musiker: Det kjennes godt. Følelsesmessig sikring av musiker, noe psykisk positivt koples på Terapeut: Fint. Legg høyre hånd på høyre bein og ta den vekk når følelsen begynner å avta. Musikeren legger høyre hånd på høyre bein og tar den vekk etter en stund. Her opprettes et sikkerhetsanker, som kan anvendes for å reetablere en god følelse dersom musikeren på nytt får tilgang til den opprinnelige ubehagelige opplevelse. Ofte tester jeg om ankeret fungerer ved å be klienten etter en liten stund legge sin hånd på samme sted. Oftest får de da kontakt med den gode følelsen. Metoden er hentet fra NLP og kalles ankring (O Connor, J., & Seymour, J. (1993). 159

160 Målsettingsrelaterte utsagn (Se 3, delundersøkelse) Terapeut: Fint. Det problemet du kommer for å få det bedre med, legg merke til om det er noe du ønsker å bli kvitt eller om det er noe du ønsker å få til bedre. Her arbeider vi med hovedstrukturen. Vi kartlegger hva musikeren ønsker, om hun ønsker å kople noe av eller på den psykiske tilstand, uten at vi vet hva hun ønsker å kople av eller på (se koplingsteorien for psykisk endring, avsnitt 3.2.4). Det vi likevel vet er at musikeren vil få tilgang til et bio-psykisk element, dvs. til en psykisk positivt eller negativt ladet følelse. (se avsnitt 3.2.1) Musiker: Begge deler. Det er både noe jeg ønsker å bli kvitt og det er noe jeg ønsker å få til bedre. Endringsforberedende utsagn og relasjonsbygging (Se 3. delundersøkelse) Terapeut: Sett at du nå skiller det du ønsker å bli kvitt fra det du ønsker å få til bedre. Når du gjør det hva skjer da? Terapeut: Ta deg litt tid. Musiker, etter litt tid: Det er litt vanskelig, det er liksom vevet så tett sammen. Her skjer to ting. Vi pacer, dvs., tilpasser oss musikeren ved å formidle at hun kan ta den tid hun trenger. Vi unngår derved at musikeren får følelse av press. Dernest arbeider vi med strukturen. Psykiske problemer er ofte kjennetegnet av mangel på sortering og ved at gode følelser blandes med ubehagelige følelser. Det er av og til nødvendig å arbeide med avgrensede følelser. Utvikling av evne til å skille og å sortere mellom forskjellige følelser er en viktig del av den terapeutiske prosess. For terapeuten kan utsagnet noe jeg ønsker å bli kvitt romme hva som helst, enten det er en kinestetisk, visuell eller en auditivt forankret følelse. For musikeren er dette noe følt og nært. Følelseskartleggende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Terapeut: Betyr dette at du ser et bilde av situasjonen? Her undersøker vi hvordan musikeren opplever situasjonen submodalt, men vi tar en sjanse og antar at musikeren opplever den visuelt, ut fra at musikeren anvender et ord som vevet, som antyder en tilgang til visuelle bio-psykiske elementer. Ordet vevet kan imidlertid romme en kinestetisk representasjon jfr. fingre som veves eller flettes sammen. Selv om musikere kan ha en kinestetisk eller auditiv preferanse når de skal uttrykke følelser, har nesten alle god tilgang til visuelle representasjoner eller visuelle bio-psykiske elementer (se teorien om de bio-psykiske elementer, avsnitt 3.2.1). Musiker: Ja, jeg ser situasjonen. I NLP kalles dette for submodalt arbeid (Bandler & Grinder 1985). 160

161 Endringsrelaterte utsagn sortering (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Fint. Sett nå at du forestiller deg at du ser to bilder, at de skilles fra hverandre som om du ser to fotografier. Her gir vi informasjoner som gjør det enklere for musikeren å forestille seg at det er to bilder som er atskilt. Terapeut: Forestill deg nå, i fantasien at det ene bildet inneholder den ubehagelige delen mens det andre bildet inneholder den gode følelsen. Ta deg litt tid. (Dette formidles for å unngå å aktivere musikerens prestasjonsangst) Hva skjer med de to bildene nå, når du får det til på denne måten? Utsagnet Når du får det til er en presupposisjon med hypnotisk effekt, og en metode hentet fra NLP (Bandler & Grinder 1985). Her sorterer vi ytterligere samtidig som vi bygger ut handlingsalternativet mentalt, som er evne til å sortere. Musiker: Det blir to atskilte bilder. Terapeut: Fint. Tenk deg nå at det ene bilde, bildet med den gode følelsen kommer nærmere og blir klarere, hva skjer nå. Musiker: Fargene og detaljene kommer tydeligere frem. Terapeut: Når dette skjer, hvordan får du det til da. Musiker: Det kjennes godt ut. Her anvender jeg en submodal teknikk som innebærer en justering av hvordan musikeren opplever de bildene som er knyttet til det psykiske ubehag (Bandler, 1988). Dette er en vanlig reaksjon. Når man flytter noe godt som oppleves som et indre visuelt bilde nærmere rent mentalt, forsterkes ofte den gode følelse. Musikerens uttalelser bekrefter også at hun er med i prosessen og at hun følger de alminnelige reaksjonsmønstre. Terapeut: Fint. Når du nå ser det andre bildet atskilt fra det første og det andre bildet flyttes bakover slik at det blir litt mindre, hva skjer nå. Musiker: Det blir mer utydelig, det er allerede langt unna, nesten bare en prikk. Ut fra en gestaltpsykologisk forståelse kan vi si at det ubehagelige bildet, som før var forgrunn, nå i større grad er bakgrunn og derved mindre følelsesbelagt. Her opprettholder vi avstanden mellom bildene og gjør det lettere for musikeren å forholde seg til det ene bildet. Enkelte musikere reagerer digitalt. Ordet lengre vekk fører til et sprang fra nært til fjernt for, mens det for ande fører til en gradvis forflytning, dvs. en analog bevegelse. Endringskartlegging og nye endringsiverksettende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Terapeut: Hvordan har du det nå? Musiker: Det kjennes bedre ut, ubehaget er mindre. Terapeut: Tenk på bildet du nå har nærme. Der er det noe du ønsker å få til, kan du se hva du ønsker å få til? Musiker: Ja, jeg ser det. Terapeut: Sett nå at du får til det du ønsker, hva skjer da, hva gjør du mer av som du kanskje har gjort før i andre situasjoner, og hva gjør du mindre 161

162 av når det går som du ønsker? Ta deg litt tid, hold litt avstand til bildet slik at du beholder den fine oversikten. Legg merke til hva som forandrer seg når du får det til på denne måten. Her formidler vi en instruks samtidig som vi formidler en mental strategi som, hvis musikeren utfører den, vil gi musikeren større tilgang til gode mestringsstrategier. Hensikten er terapeutisk og strategisk. I tillegg anvender jeg 2 presupposisjoner, utsagnet legg merke til hva som forandrer seg forutsetter at noe forandrer seg. - når du får det til forutsetter at musikeren får det til. Presupposisjoner fungerer som selvoppfyllende profetier som ofte fører til den atferd eller reaksjon, som allerede ligger implisitt i utsagnet, uten at det ligger noe krav om å få det til, i selve utsagnet Terapeut: Når du får det til, er det noe som skjer, kanskje noe annet enn det som er vanlig for tiden? Når du legger merke til det som er positivt nå, hva skjer da? Legg merke til det, men ikke fortell hva som skjer til meg. Her formidler vi en presupposisjon om at det vil skje en positiv endring, samtidig som vi inviterer musikeren til å legge merke til den endringen som skjer. Vi leder derved musikerens fokus over på det positive og tar kontrollen over musikerens mentale prosess uten at dette skjer via et direktiv. Samtidig oppmuntres musikeren til å beholde sin opplevelse for seg selv, noe som innebærer at musikeren unngår ytterligere uro. Endringskartlegging og endringsbekreftende utsagn, nye endringsiverksettende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Musiker: Jeg ser hvordan jeg gjør det. Terapeut: Hvordan har du det når du får det til på denne måten? Musiker: Det kjennes liksom lettere ut. Terapeut: Fint forestill deg at du legger bildet av den fine situasjonen på et sted du gjerne vil ha dette bildet. Her etablerer vi et anker eller et betinget stimulus for en god følelsesmessig reaksjon. Det mentale visuelle bildet/ankeret plasseres der hvor det er mest mentalt synlig for musikeren. Dette imaginære stimulus kan senere utløse assosiasjonen til den ønskede handlingsstrategi. Musiker: Jeg vil ha det hjemme i stua. Terapeut: Fint da henger vi det der. Ser det bra ut? Her tester vi ut om det er noe som fortsatt skal justeres. Dette er en liten økologisk test. Musikerens stemmeleie og ord vil avsløre eventuelt gjenstående ubehag. Det hender at jeg ber musikerne plassere positive, mestringspregede og selvtillitsfylte bilder i lommeboka, på badet, på utgangsdøra etc., som en følelsesmessig reminder eller påkopler. Dette har ofte et humoristisk tilsnitt, og det fungerer 162

163 Utsagn som signaliserer nye utfordringer. Nye endringsiverksettende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Musiker: Jo, men det er noe som er ubehagelig der fortsatt. Terapeut: Det er vanlig og normalt. Det er tegn på at det er noe som gjenstår. Men nå kan du gjøre hva du vil med dette bildet, i fantasien. Du kan forandre hva du vil på bildet slik at du opplever at det blir enda bedre å se på, hva ville du forandre ved dette bildet dersom, det er noe du forandrer. Her gis musikeren en følelse av kontroll og en opplevelse av frihet. Opplevelse av frihet åpner ofte opp for positive løsninger, samtidig som musikeren undersøker og blir bevisst hva som kunne vært enda bedre og hva som må gjøres for å få det bedre. Dette kan også betraktes som en skjult strategi for å utvikle musikerens opplevelse av frihet. Fortsatt vet jeg ingenting om musikerens problem og følelsesmessige opplevelse, selv om musikeren hele tiden har en direkte kontakt med sitt eget problem. Musiker: Det er fargene. Jeg vil ha litt mer farger, kanskje litt mer grønt og klarere blått og kanskje litt rødt. Her bygger musikeren ut sitt positive følelsesmessige visuelle alternativ. Dette er farger som rommer de kvaliteter eller følelser som musikeren ønsker å ha i denne situasjonen. Endringsiverksettende utsagn og ny endringskartlegging (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Når du har gjort de justeringene som du ønsker hva skjer da? Musiker: Da blir det klarere og litt varmende. Terapeut: Ser det i første omgang bra ut nå?. Musiker: Ja.. Terapeut: Når du kjenner det du kjenner ved å se på bildet, (pacer igjen), hvordan får du det når du får det sånn? Musiker: Da har jeg det fint. Terapeut: Flott. Pust godt. Kom helt tilbake til meg og til dette rommet mens du har med den gode stemningen i bildet når du får til det du ønsker å få til. Vi opprettholder her musikerens kontakt med den gode situasjonen samtidig som vi gir musikeren pause fra det ganske krevende mentale arbeid som musikeren gjennomfører. I tillegg vil vi skille de mentale prosesser fra hverandre for å unngå at det dras med ubehagelige følelser, som vi har jobbet med, over til positive situasjoner. Det mentale arbeidet som musikeren utfører på indre bane vil, ofte være psykisk slitsomt. Terapeut: Ser du deg på det bilde nå? Ja. Terapeut: Hvordan har du det nå. Jeg har det fint. Her tester vi igjen. 163

164 Tilgangsgivende, følelseskartleggende og endringsiverksettende og endringskartleggende utsagn (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Da skal vi se litt på det andre bildet. Men hold fin avstand. Legg høyre hånd på høyre ben. Her utløser vi ressursankeret og henter opp følelsen av ro. Terapeut: Ikke ta bildet for nært. Muligens er det noe ubehagelig der. Her forsøker vi å redusere det psykiske ubehag som er knyttet til den ubehagelige opplevelse ved å holde det ubehagelige bildet av situasjonen på avstand. Vi anvender her en submodal teknikk. Min intuisjon er at vi nå jobber direkte med overgrepssituasjonen, uten at jeg vet hvilken. Musiker: Ja det er vondt. Terapeut: Øk avstanden til bildet slik at det blir litt mindre og gråere. Når du gjør det, skjer det noe da? Er det noe som endrer seg? Musiker: Det blir mindre ubehagelig, men det er vondt fortsatt. Terapeut: Betyr det at du bare ser situasjonen og ikke deg selv der borte på avstand. Musiker: Ja, jeg ser bare situasjonen. Musikerens svar er tegn på at musikeren er assosiert dvs. at musikeren opplever situasjonen innenfra, hvilket innebærer tilgang til sterke følelser. Denne forståelse er hentet fra NLP (Bandler & Grinder 1985) Terapeut: Da skal vi gjøre lite eksperiment. Musikere synes ofte det interessant å gjennomføre eksperimenter. I eksperimenter er på en måte alt tillatt, og det er ingen krav om et vellykket resultat, noe som kan redusere musikerens eventuelle prestasjonsangst og motstand mot endring. Endringsiverksettende utsagn, endringskartleggende og endringsbekreftende utsagn (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Forestill deg at bildet blir enda mindre og nesten forsvinner ut i horisonten og så gjør vi en forandring. Men først. Forestill deg at du ser deg selv på bildet på lang avstand. Du sitter her med fin kontakt med høyre hånd i dette rommet sammen med meg. Jeg ankrer til her og nå situasjonen som er mer trygg, og ser deg selv der borte i en situasjon som er over nå, på det lille bildet som er ganske langt unna. Her øker jeg den mentale avstand og hindrer derved musikeren i å gå inn i den smertefulle følelsen. Terapeut: Hvordan ser det ut nå. Musiker: Det ser ut som før bortsett at jeg ser meg selv der borte, og så er det ikke så ubehagelig å se på lenger. Terapeut: Fint. Hold fint kontakt med høyre hånd og ben. Tenk at du sitter her og ser bildet der borte. Musiker: Det er bedre nå. Musikeren befant seg i en assosiert tilstand noe som ofte er vanlig når man opplever sterke følelser. Å være i en assosiert tilstand innebærer at man opplever noe innefra. Man ser sine 164

165 hender, men ikke sine øyne. Følelsene er mer intense når man opplever noe assosiert. Det motsatte, dissosiering, innebærer at man ser seg selv på avstand. Dissosieringen øker avstanden til situasjonen, samtidig som musikeren skifter posisjon fra å være der til å se seg selv der borte, noe som reduserer følelsens styrke. Dissosiering innebærer at det skjer en mental endring som fører til reduksjon i den følelsesmessige intensitet i situasjonen. Fortsatt arbeider vi med strukturen i opplevelsen og ikke med innholdet. Metoden er hentet fra Nevrolingvistisk programmering (O Connor, J., & Seymour, J., 1993). Her er det viktig at musikeren noe senere igjen bringes tilbake i en assosiert posisjon slik at musikeren ikke forblir i en dissosiert posisjon hvor hun mer jevnlig ser seg selv på avstand hvilket senere kan skape uro. Terapeut: Forestill deg følgende, at der borte er det noe du ønsker å bli plaget mindre av, men hold avstanden. Sett at du ser det du ønsker å bli kvitt der borte, men hold avstanden til bildet. Musiker: Jeg er redd og ønsker å løpe. Svaret innebærer at den første dissosieringen ikke er tilstrekkelig. Situasjonskartlegging og sikring av musiker (Se 3. delundersøkelse) Terapeut: Betyr det at det er noen som gjør noe med deg som du ønsker at de ikke gjorde. Musiker: Ja, men det er bare en. Terapeut: Pust godt og hold fin kontakt med høyre hånd og min stemme mens du ser deg selv der borte på avstand i forbindelse med noe som har hendt tidligere, men som er over nå. Her koples musikeren til den trygge følelsen og oppmerksomheten bringes tilbake på undertegnede, samtidig som jeg søker å roe ned ved å formidle at situasjonen er over, og at den derfor ikke kan skade musikeren i dag. Målsettingsrelaterte utsagn og endringsiverksettende utsagn, utsagn som antyder nye utfordringer, nye endringsiverksettende utsagn Terapeut: Men legg merke til hva du trenger der borte, som hvis du hadde hatt de egenskapene den gangen, og de ressursene du hadde trengt der og da, så ville det ha skjedd noe annet enn det som skjedde. Her formidler vi den presupposisjon at situasjonen hadde vært annerledes dersom musikeren hadde hatt tilgang til noen bestemte egenskaper eller mentale ressurser. Musiker: Jeg klarer ikke å se det. Utsagnet antyder at situasjonen fortsatt oppleves med så intenst ubehagelige følelser at musikeren fortsatt føler seg handlingslammet. Terapeut: Men sett at du i dag, som voksen, har noen egenskaper eller forståelse av et eller annet som du kunne trengt der borte, hva kunne det være? 165

166 Jo mer musikeren er fanget i sin egen opplevelse og innenfor den ramme som opplevelsen skjedde under, jo mindre vil hun kunne oppdage de ressursene hun hadde trengt. Setningen sett at er en kreativt åpnende setning. Koplingen til musikeren som voksen kvinne innebærer en omramming eller nyinnramming av situasjonen, samtidig som den innebærer en kopling til de ressurser og egenskaper musikeren har som voksen. (Omramminger og nyinnramminger av situasjoner er metoder vi både finner hos NLP, MRI tradisjonen, og i kognitiv terapi). Terapeuten har her en presupposisjon om at dersom musikeren hadde hatt tilgang til voksne egenskaper og ressurser som barn, ville situasjonen ha forløpt annerledes. Musiker: Jeg ville vært to meter høyere og sterk og bestemt. Terapeut: Oi oi, flott. Dette kan vi undersøke. Forestill deg at du er 2 meter høy og har de voksne egenskapene som du har i dag, dvs. at du er sterk og bestemt. Musiker: Jeg forstår, men har liksom ikke helt opplevelsen av det. Her søker vi å bygge ut den ønskede ressursfølelsen uten å gi musikeren tilgang til bestemte situasjoner som rommer disse ressurser, men lykkes ikke helt. Ressurskartleggende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Terapeut: Har du noen gang vært bestemt, så bestemt at andre har gjort det du har sagt de skal gjøre? Her kopler vi musikeren på en situasjon hun med stor sannsynlighet har opplevd i sitt voksne liv. Muligheten for å få et ja signal er ganske stor. Hun smiler. Klart, mange ganger. Terapeut: Fint. Tenk på siste gang du var bestemt. Hva gjør du nå og hvordan det kjennes ut å være deg. Her bygger vi ut den ressursfølelsen vi skal anvende senere. Endringsiverksettende utsagn og tilgangsgivende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Musiker: Da er stemmen min klar, og jeg vet hva jeg vil og hvorfor. Terapeut: Fint, sett nå at du er 2 meter høy og bestemt, og at vi undersøker hva som skjer når du i fantasien forestiller deg at du er 2 meter (bevisst repetisjon, som en forsterker) og bestemt i den situasjonen der det skjedde, som er over nå, hva ville bli annerledes? (Repetisjoner kan hjelpe musikeren til å fokusere og til utføre de nødvendige mentale operasjoner) Hva ville du si eller gjøre annerledes og hva ville skje med den andres atferd der borte? Her skjer følgende: Vi kopler musikeren til egenskapen bestemthet og til det å være høy eller stor og derved sterk med evne til å forsvare seg. (Vi kopler her til mentale ressurser se koplingsteorien for psykiske endring, avsnitt 3.2.4). Deretter bygger vi ut den indre opplevelse av hva det innebærer å reagere med voksne egenskaper i den situasjon hun ble utsatt for som barn, noe som meget sannsynlig vil føre til en ganske annet mentalt forløp og derved opplevelse 166

167 for musikeren. Vi oppretter her en konkurrerende historie i forhold til originalhistorien. Jfr. Narrativ terapi (Lundby, 1998; White & Epston, 1995). De siste mentale hendelser har av og til forrang overfor de tidligere om de stammer fra samme situasjon. Musiker: Da er jeg større og har en mer bestemt stemme. Jeg avviser han. Terapeut: Flott Sett nå at du er like klok der borte i den situasjonen som i dag, og at du har den innsikten som du har i dag, hva sier du der borte nå, med klar stemme? Her gir vi musikeren ytterligere tilgang til nye mentale ressurser, samtidig som vi setter musikeren i en situasjon der hun verbalt kan formidle noen sannhetens ord til vedkommende, ord som hun kanskje skulle ønsket å ha sagt mange ganger senere. Dette kan betraktes om en ressursatferd og en atferd som gjør det lettere å bli kvitt det eksisterende ubehag. Samtidig styrker det musikerens selvbilde å kunne være så klok og sterk i en vanskelig situasjon. Vi utvikler samtidig en nye mental historie. Michael White ville kalt dette for Eksternalisering og nydanning av historier (Lundby, 1998), NLP kaller det for Change history (Bandler og Grinder, 1985), MRI ville kalle dette for nyinnramming (Watzlawick mfl., 1980). Steve de Shazer, grunnleggeren av den Løsningsorienterte terapi ville kalt dette for en løsningsorientert tilnærming (Shazer, 1985) Endringsbekreftende usagn og endringsiverksettende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Musiker: Da stopper jeg det han prøver på før det er kommet for langt og forteller han hvordan han ikke må oppføre seg overfor barn. Terapeut: Hva skjer når du gjør dette? Musiker: Han stopper og trekker seg. Det blir liksom ikke noe mer. Terapeut: Hvordan har du det når han trekker seg fordi du har vært sterk og bestemt? Musiker: Da har jeg det fint. Jeg føler at det er jeg som har kontrollen. Terapeut: Hvordan kjennes det ut når du vet du har kontrollen på denne måten. Musiker: Da har jeg det fint. Her bygger vi ut den alternative atferd både som handling og som mental opplevelse og forestilling. Dette øker sjansen for at endringen skal vare. Samtidig er dette en økologisk test. Dersom musikeren opplever ubehag her, vil dette ubehaget meget sannsynlig oppstå når musikeren forteller om hvordan hun har det i situasjonen, dvs. i en assosiert posisjon. Endringskartleggende utsagn (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Hvordan har du det her nå? Musiker: Fint. Terapeut: Da tar vi en liten pause. Formålet med pause, dersom hun ikke viser tegn på tretthet, er at hun skal få anledning til å justere seg kroppslig ved å endre litt på sittestilling, kroppsholdning etc. Det er ofte hensiktsmessig å la kroppen justere og tilpasse seg de psykiske endringer som har skjedd. 167

168 Formålet med dette er også å skape et mentalt brudd, et psykisk skifte for å forberede de neste intervensjoner. Påkopling av psykisk ressurs (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Siste gang du hadde det hyggelig, når var det. Musiker: Det er den situasjonen jeg har i hånden. Hun smiler. Terapeut: Forestill deg at du ser den situasjonen og kjenner hva du kjenner når du ser den. Er det noen stemmer der? Musiker: Ja, jeg er sammen med noen venner. Terapeut: Er det noe humor der borte. (Her tar undertegnede en sjanse. Humor er en terapeutisk ressurs. Musikerens smil kan være tegn på tilgang til humor i situasjonen, men trenger ikke være det. Musikeren smiler igjen, Musiker: ja. Terapeut: Fint legg høyre hånd igjen på høyre ben. Her revitaliserer vi ankeret og kopler samtidig musikeren til en opplevelse av humor som samtidig rommer opplevelse av trygghet. Endringskartleggende og endringsiverksettende utsagn (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Vi kan undersøke hva som skjer en gang til i den tidligere ubehagelige situasjon når du er så bestemt der borte som du er nå. Her befester vi ressursatferden. Kan du se deg der borte i situasjonen, litt før den begynner, dvs. før den ubehagelige situasjonen oppstod? Musiker: Det går fint. Terapeut: Se hva som skjer nå, gjennomfør hele historien når du øker avstanden. Setningen øker avstanden til situasjonen, mens du holder deg på høyre ben (opprettholder følelsen knyttet til ankeret). Terapeut: Ta den i det tempo du ønsker (pacer musikeren), men tenk deg at du ser det på en film som gradvis fortsetter slik at du ikke stopper opp (sørger for fremdrift og at musikeren ikke fortaper seg i eventuelt ubehag se de prosessrelaterte utsagn, 3. delundersøkelse). Musikeren gjennomfører prosessen mentalt. Endringskartleggende og endringsforsterkende utsagn (se 3. delundersøkelse) Terapeut: Hva skjer nå? (Terapeut lar musikeren undersøke den nye virkelighet) Du trenger ikke fortelle meg det du ser (T. opprettholder den innholdsløse behandling), se hva du ser der borte, og hva du gjør, og hva som skjer deretter til situasjonen er over? Her forsterkes musikerens dissosierte posisjon. Pause. Musikeren jobber nå mentalt. Terapeut: Når du er ferdig kan du se på meg (kopler musikeren fra situasjonen). Pust jevnt og godt. Fint. Musiker: Jeg ser det. Det går fint. Jeg er stor og forteller ganske klart hva jeg mener, og han trekker seg. Etterpå er jeg litt stolt over meg selv. 168

169 Terapeut: Kjenn på den stoltheten du har når du har fått til noe som er verdifullt for deg (Her forsterker jeg den positive tolkning). Hvor sitter den stolte følelsen hos deg? Musiker: I hodet og magen. Terapeut: Fint. Her tester vi situasjonen grundigere, men forsterker også den nye mentale historie eller hendelsesforløp. Målsettingsrelaterte, endringsiverksettende utsagn og ressurskartleggende utsagn (Se 3. delundersøkelse) Terapeut: Skulle du ønske å undersøke hvordan det hadde vært å reagere slik du gjorde nå, den gangen? Her ønsker jeg å teste ut opplevelsen i assosiert posisjon. Musiker: Ja. Terapeut: Tenk på den hyggelige situasjonen igjen. Musikeren smiler. Terapeut: Forestill deg nå at du er i situasjonen, da ser du ikke deg selv, men alt rundt deg, forestill deg nå hvordan du har det og hva som skjer nå når du får det til slik du ønsker. Hold fin kontakt med høyre hånd. Pause. Musikeren gjør dette. Terapeut: Hvordan er det for deg? Musiker: Jeg er bestemt, men føler meg kanskje ikke fullt så stor lenger. Han trekker seg, men er jeg litt spent likevel, i begynnelsen, før han trekker seg. Musikeren får her tilgang til gjenstående ubehag som følge av at den mentale situasjonen oppleves assosiert. Usikkerhetsreaksjonen innebærer at noe fortsatt skal justeres Terapeut: Hva trenger du mer av som ville føre til at du har det bedre? Her inntar vi den presupposisjon at de viktigste følelsesmessige endringer er gjort, og at det musikeren nå trenger er tilgang til flere ressurser for å mestre situasjonen enda bedre. Musiker: Jeg trenger større trygghet og følelse av kontroll. Terapeut: Fint, siste gang du hadde ro, når var det? Musiker: Jeg har ofte ro i bestemte situasjoner når jeg er sammen med venner. Terapeut: Fint. Kjenn den gode følelsen du har da.. Musiker: Det er lett. Terapeut: Trenger du noen andre egenskaper for å mestre situasjonen enda bedre? Musiker: Kontroll. Fint. Terapeut: Når opplever du at har kontroll? Terapeut: Det skjer sikkert ofte. Her tar terapeuten en snarvei, men lykkes ikke og får et nei-signal i stedet for. Musiker: Nei, det er ikke så ofte jeg har følelsen av å ha kontroll. Endringsrelaterte utsagn, påkopling av nye ressurser (Se 3. delundersøkelse) Det er ganske vanlig at musikere opplever at de ikke har kontroll. Opplevelse av kontroll er en terapeutisk ressurs som kan bygges ut i behandlingssituasjonen. Jeg velger å ta utgangspunkt i en nærmest banal situasjon som med stor sikkerhet, ut fra tidligere erfaringer, vil kunne gi musikeren tilgang til opplevelse av kontroll. Terapeut: Men når du skrur på kokeplata for å sette over vannet, opplever at du at du har kontroll i den forstand at du vet hva som kommer til 169

170 å skje? Musiker: Selvfølgelig, vannet blir varmt. Smiler. Terapeut: Er du helt sikker på at plata blir varm? Musikeren smiler igjen. Musiker: Ja. Terapeut: Fint. Kjenn på den følelsen av å ha kontroll når du setter over vann. Når man undersøker hvilke ressurser musikerne besitter, tenker de ofte på ressurser de gjerne skulle hatt i krevende situasjoner, men hvor det er vanskeligere å få tilgang til dem. Jeg plasserer derfor musikeren i en situasjon hvor ressursfølelsen, opplevelse av kontroll er meget enkel å få tilgang til. Den sterke opplevelse av kontroll i en banal situasjon minner ofte om den følelse av kontroll vedkommende ønsker å ha i en komplisert situasjon, dersom den mestres. Det er oftest lettere å kople til ressurser ved å hente de opp i daglige situasjoner hvor de nesten alltid er tilgjengelige. Følelsen av kontroll, selve kontrollfølelsen er lik enten den oppstår i en vanskelig eller i en uproblematisk situasjon. Musiker: Det går. Terapeut: Og nå. Nå kan du låne deg følelsen av ro og kontroll der borte den gangen. Forestill deg i fantasien hvordan du har det når du er der borte og du er stor, med fast stemme, med følelse av kontroll og med følelse av ro. Her tester vi ut igjen dissosiert samtidig som vi integrerer de nye ressursene i atferden. Her summerer vi også ressurser eller foretar det NLP vil kalle en ressursopphoping Musiker: Da er det jeg som bestemmer. Da er det ikke noe farlig lenger. Terapeut: Du er flink, fint. Tenk deg nå at du er i situasjonen og kjenn hvordan det er når du er rolig, har kontroll med fast stemme og er like høy som du er i dag. Musiker: Da trenger jeg ikke være så høy lenger. Terapeut: Akkurat. Det var flott. Juster høyden til den er akkurat passe for å få til det du ønsker skal skje og som skjer der borte nå. Musiker: Jeg er litt høyere enn jeg var den gangen, men jeg er rolig. Jeg er bestemt og det skjer ingen ting. Terapeut: Hvordan har du det etterpå. Musiker: Da er jeg rolig, det er helt alminnelig, vanlig. Jeg leker. Terapeut: Pust godt ut. Hvordan har du det nå? Musiker: Fint, greit. Det gjør meg ikke så mye lenger. Men jeg er litt sliten. Musikeren formidler her at hun ikke trenger å være så høy lenger. Det skjer ofte at de "unaturlige justeringer" vi gjør i en fase, for eksempel å øke barnets høyde til 2 m., for å få tilgang til en bestemt atferd eller egenskap ikke lenger er nødvendig når traumet er endret. Når musikeren reagerer med tilgang til de ønskede ressurser, kan vi derfor reetablere den ytre normalsituasjon, men nå med de egenskapene som er nødvendige for å mestre situasjonen uten ubehag. I denne situasjonen var opplevelsen av kontroll, ro, bestemthet, og evne til å formidle hva hun mente sentralt for evnen til å stoppe et overgrep. Nevrolingvistisk programmering vil kalle dette for ressursopphoping. Vi henter opp og utvikler en mental atferd som rommer de 170

171 kvaliteter som musikeren opplever som nødvendige for å mestre situasjonen. Disse kvaliteter er her å betrakte som bio-psykiske enheter. Nå er det verste traumet trolig redusert, og vi kan gå tilbake til den andre delen av situasjonen, til det kvinnen ønsker å mestre. Foreløpig har vi kun skilt den ubehagelige fra den behagelige situasjonen og redusert den psykiske smerte knyttet til det opprinnelige traume samt utviklet et bedre handlingsalternativ i den ubehagelige situasjonen. Foreløpig har vi også kun jobbet strukturelt, dvs. uten at vi har fått informasjoner om musikerens situasjon. De ulike intervensjoner har tatt utgangspunkt i ja og nei signaler og tegn, tegn som forteller hvor musikeren har befunnet seg rent mentalt underveis i den terapeutiske prosess. Musikerens kroppslige signaler og forflytninger, øyebevegelser, endret stemmeleie, stemmetempo og pusterytme er signaler som bekrefter eller avkrefter musikerens verbale signaler. Denne musikeren ga klare signaler, noe som forenklet arbeidet og reduserte tolkningsmulighetene av hvor musikeren befinner seg følelsesmessig situasjonen. Musikeren har hele tiden arbeidet med sitt eget innhold og med fortsatt aktive minner fra den opprinnelige historiske hendelse. Jeg har kun gitt instruksjoner som handler om hvordan kvinnen kunne forholde seg til de ulike elementer i dette innhold. Dette er et utdrag fra en terapeutisk prosess over 5 konsultasjoner. Underveis var vi innom ulike forhold knyttet til musikerens reaksjoner på familiens reaksjoner når overgrepet ble kjent (taushet, mistro til musikerens utsagn og forsvar for overgriper), skyldfølelse overfor og aggresjon både mot familie og overgriper, og på det vanskelige forholdet til menn, og på det å få en kjæreste, noe hun aldri hadde klart å ha, og på forholdet til en bestemt mann som hun underveis i behandlingen oppdaget at hun hadde vært glad i lenge uten å være klar over det. En analyse Første fase innebærer at musikeren skal skille mellom det som oppleves som psykisk behagelig og psykisk ubehagelig. Dernest innebærer arbeidet at vi kartlegger eller finner ut hva musikeren ønsker. Her har vi flere alternativer. Den enkleste er at musikeren ønsker å kople noe på eller av (se koplingsteorien for den psykiske endring, avsnitt 3.2.4). Mer detaljert vil dette innebære at musikeren ønsker å utvikle noe, tilføye noe, redusere noe eller kvitte seg med noe. Enkelte musikere ønsker både å redusere noe, kvitte seg med noe, øke noe, tilføye noe annet og justere noe. Å justere noe kan innebære at musikeren både kopler noe psykisk på eller av. Det er viktig at musikeren finner ut hva hun ønsker å arbeide med. Derved sitter man igjen med en enkel diagnose. Musikerens diagnose blir nå at hennes tilstand består i at hun ønsker å kvitte seg med 171

172 noe og eller kople på noe annet samt at hun tidligere har hatt tilgang til en rekke mentale ressurser som kan anvendes i endringsarbeidet. Neste skritt blir at musikeren presiserer (gjennom følelsesbeskrivende utagn) hva hun ønsker å kvitte seg med, som plager henne, og hva hun ønsker å oppnå eller utvikle som vil innebære større psykisk trivsel eller mestringsevne. Musikeren trenger ikke være helt presis her. Det påhviler terapeuten å bidra til at musikeren får en presis forståelse for hva hun ønsker å få til eller å redusere. Musikerens uklarhet i begynnelsen av en konsultasjon uttrykker musikerens øyeblikkelige psykiske tilstand. Enkelte musikere har levd i situasjoner hvor enkle løsninger er blitt umuliggjort. De har mistet kontakt med sine enkle ønsker fordi at det som hindrer dem har vært så overveldende og dominerende psykisk. Vi møter musikeren med respekt, vennlighet, tillit og oppmerksomhet (Se de bekreftende utsagn fra terapeut, avsnitt 3.3.3). Mine teorier om årsaker til musikerens psykiske tilstand, om musikerens underliggende behov og om hennes symptomer styrer i liten grad mitt arbeid i denne fasen. Vi tar musikeren på ordet og lar det hun sier, de følelsesbeskrivende utsagn, være grunnlag for intervensjonene. Musikeren blir slik en premissleverandør for behandlingen. Musikerne har ofte innsikt i egen situasjon og vet hvor skoen trykker, når problemet oppstår og i hvilke situasjoner det er mindre uttalt. Musikerens opplevelse er tilstrekkelig for den terapeutiske prosess. Denne innsikt er hele tiden tilgjengelig for musikeren i den terapeutiske situasjon, selv om ikke terapeuten er orientert om hvilket psykisk materiale som musikeren har tilgang til. Fenomenet unntak inngår her i behandlingens struktur. Steve de Shazer, grunnleggeren av løsningsorientert terapi fokuserer ofte på "unntaket" (deshazer, 1985, 1988). For musikerne vil unntakssituasjoner være situasjoner som minner om de som vanligvis er forbundet med psykisk smerte, men uten at de, i denne situasjon fører til psykisk ubehag. Andre unntakssituasjoner er situasjoner der musikeren ikke opplever det psykiske ubehag, som hun kom for å bli kvitt. Vi spør, i tråd med den Løsningsorienterte tradisjonen, -Er det situasjoner der du ikke har reagert med psykisk ubehag? (Dette kalles for tilgangsgivende utsagn, avsnitt 3.3.3). Du trenger ikke fortelle meg i hvilke situasjoner dette er. Dette innebærer at musikeren får tilgang til situasjoner der hun har reagert slik hun ønsker å reagere. Hensikten er å gi musikeren tilgang til et mer positivt psykisk leie. Et naturlig oppfølgingsspørsmål er: Forestill deg hva du gjorde eller opplevde den gangen, som førte til at du hadde en ganske normal reaksjon og en god opplevelse, som du var fornøyd med etterpå. Kan du kjenne hva dette innebærer eller se hva som skjer? (Her anvendes et endringsiverksettende utsagn, avsnitt 3.3.3, som rommer tilgangsgivende elementer). 172

173 Svarer musikeren bekreftende, går vi videre. Kan du kjenne hvilke egenskaper du tar i bruk når du får det til på denne måten? Antagelsen er at dersom musikeren får tilgang til de egenskapene hun anvendte og hadde tilgang til i denne situasjonen, kan man overføre disse egenskapene til de situasjonene som hun ønsker å mestre i dag (se koplingsteorien for psykisk endring). Terapeuten forholder seg her til strukturen i den psykiske reaksjon mens musikeren forholder seg til innholdet i sin egen opplevelse og til sine egenskaper og ressurser. Neste spørsmål kunne være: Sett nå at du anvender de samme egenskapene som du anvendte den gangen i en eller flere situasjoner i dag, hva ville det føre til? (Her anvendes et endringsiverksettende utsagn, avsnitt 3.3.3). Undersøk dette i fantasien. Musikeren får her en instruks. Går alt bra, lykkes hun i å overføre disse ressurser fra unntakssituasjonen til den eller de situasjonene hun ønsker å mestre bedre i dag. Vi forsetter. Hva skjer når du handler i disse situasjonene med disse ressursene eller egenskapene? (Igjen et endringsiverksettende utsagn, se 3. delundersøkelse). Hvis situasjonen er for vanskelig eller at musikeren ikke får det til, kan vi undersøke hva som hindrer musikeren i å få det til. Deretter kan vi redusere det som hindrer via submodale justeringer. Vi kan for eksempel be musikeren om å forestille seg hva som skjer når det som tidligere har hindret ikke lenger fremstår som en hindring (endringsiverksettende utsagn fra terapeut, avsnitt 3.3.3). Hensikten med dette er å gjøre det lettere å få tilgang til positive mentale forestillinger og sine egne ressurser. Vi skaper en konstruksjon der hun forestiller seg at det ikke er noe som hindrer henne i å overføre mentale ressurser fra en situasjon til den nye. Resultatet er at det skapes en ny følelsesmessig og psykisk realitet for musikeren. Situasjonen beveger seg nå fra å være en konstruksjon til å være noe som virker psykisk. Fortsatt vet vi ikke hvilket psykisk innhold musikeren har kontakt med bortsett fra at vi har kontroll på om musikeren er fokusert, om hun opptatt av noe annet, eller om musikeren ikke får til det vi prøver på. I det øyeblikk musikeren overfører ressurser fra en situasjon til en ny, skjer det psykisk endring som følge av tilgangsgivende og endringsiverksettende utsagn (3. delundersøkelse). Her går musikeren går opp alternative psykiske spor med terapeuten som støttespiller. Terapeuten gir her musikeren tilgang til ny trygghet. Hvis den psykiske smerte likevel oppleves som intens, kan vi ta prosessen i dissosiert tilstand på nytt, hente frem flere mentale ressurser og slik forsterke de positive bio-psykiske enheter gjennom flere endringsiverksettende utsagn. Når dette fungerer i dissosiert tilstand, tester vi ut i assosiert tilstand. Dersom det fungerer i assosiert tilstand, vet vi at det har skjedd en psykisk endring. Fortsatt kan det gjenstå en del arbeid. 173

174 Denne metode passer ikke for alle. Enkelte ønsker nettopp en berikende og drøftende dialog med utgangspunkt i sine egne opplevelser. På den annen side har metoden "Terapi uten innhold" eller "strukturell terapi" enkelte fortrinn. Empati og utbrenthet En gevinst ved metoden er at terapeut blir mindre sliten ved å slippe å ta inn over seg all den smerte som rommes i musikernes livshistorie og psykiske problemer. Deprimerte klienter som stadig gjentar sin historie, kan føre til slitasje for den empatiske terapeut, men uten at denne empati med nødvendighet fører til at musikeren kommer ut av sin depresjon. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom terapeutens grad av empati og bedring av musikerens psykiske tilstand. Vi har av og en til situasjon der musikerne forlater terapien noe lettere til sinns, mens terapeuten senere forlater kontoret noe tyngre til mote. Terapi uten innhold kan endre denne situasjonen. Holder seg til det vesentlige Metoden er effektiv. Men arbeider lettere med det som er vesentlig for musikeren og for den terapeutiske prosess, og man får færre muligheter til å henge seg opp i uvesentligheter. Mye av det musikere forteller er opplevelser og følelser som det kan ta lang tid å formidle. Det er ikke sikkert at musikeren snakker seg ut av sitt problem og over i en positiv psykisk tilstand gjennom sine fortellinger. Det å fortelle utførlig om sine problemer kan like gjerne aktualisere og forsterke den psykiske smerte, som å redusere det psykiske ubehag. Terapi uten innhold kan anvendes for å bryte dette mønster, samtidig som man bringer musikerens fokus over på det som har betydning for å bedre den psykiske plage. Den gode relasjon er uavhengig av innhold Dersom man arbeider med det musikeren opplever som sentralt, kan det oppstå et godt forhold mellom terapeut og musiker. Musikeren er ikke avhengig av at terapeuten opplever innholdet i hans eller hennes situasjon for at musikeren skal få en opplevelse av å bli forstått. Og hva terapeuten forstår er ikke avgjørende for musikerens følelse av å bli forstått. Det er opplevelsen av å bli forstått, som vil være en følge av kommunikasjonen mellom terapeut og musiker, og musikerens vurdering av resultatene av de prosesser som terapeuten setter i gang i samarbeid med musiker som til slutt styrer musikerens opplevelse av relasjonen til terapeut og til endringsarbeidet. 174

175 Når er metoden egnet Terapi uten innhold kan være nødvendig for å hjelpe musikere som synes det er vanskelig å utlevere private informasjoner om seg selv eller om andre. Den kan også anvendes med musikere som snakker seg innover i og forsterker sin psykiske smerte når de forteller om den. Metoden er også egnet for terapeuter som mister sitt overskudd som følge av kontinuerlig å måtte lytte til sterkt ubehagelige opplevelser. Og metoden kan forenkle forskning på behandling ved at det vil bli enklere å kategorisere de ulike terapeutiske intervensjoner. Enkelte klienter kommer til behandling for å utvikle sin selvinnsikt og forståelse, selv om mine erfaringer er at dette i liten grad gjelder for musikere. Terapi uten innhold vil her kunne bli opplevd som utilstrekkelig. Men langt de fleste kommer for å få det bedre med noe, og helst så raskt som mulig. Terapi uten innhold har den samme oppbygging som de øvrige behandlinger, og jeg anvender de samme metoder og de samme utsagnstyper. Det er også de samme teoriene som ligger til grunn for behandlingen, som ved de øvrige terapeutiske prosesser. Terapi uten innhold, som innfallsvinkel til forståelse for fenomenet psykisk plage og psykiske endring Terapi uten innhold gir ikke et fyllestgjørende svar på spørsmålet om hvordan den psykiske plage oppleves av musikeren, men den gir et utmerket innblikk i egenskaper ved fenomenet psykisk plage ved at den psykiske plage besitter den egenskap at den kan endres, selv uten at terapeuten har konkret informasjon om denne tilstand. Den psykiske tilstand kan således endres uten at den som søker å endre denne tilstand vet noe særlig om innholdet i eller de opplevelser som ligger til grunn for den tilstand som skal endres. Dvs. ut over at man vet noe annet enn hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage, som fenomen, er bygget opp rent mentalt og om den psykiske plages mentale struktur. Vellykkethet i denne situasjonen innebærer en foreløpig bekreftelse på undertegnedes antagelse om hvordan den psykiske plage er bygget opp rent mentalt og for hvordan den kan endres, mer strukturelt. En konklusjon er således at man kan endre den instrumentalt relaterte psykiske plage kun ved å forholde seg den psykiske plage som mental struktur. Denne struktur er presentert i koplingsteorien for den psykiske plage, koplingsteorien for den psykiske endring og i teorien om matematikk og psyke. Mens fundamentet for denne forståelse er å finne i teorien om de biopsykiske enheter, se neste kapittel. 175

176 Denne forståelse skiller seg fra den man finner i de andre terapeutiske tradisjoner. De fleste tilnærminger til behandling fokuserer på innholdet i den psykiske plage. I atferdsterapi er innholdet atferd og fokuset er på mestring av bestemte situasjoner, i psykoanalysen er innholdet musikerens historie og de lagrede traumatiske opplevelser, ofte med relasjonelt tilsnitt som stammer fra fortid, men som også må forstås i forhold til de drivkrefter og motiver som preget individet. Mens man i kognitiv terapi er fokusert på tankens innhold og på de dysfunksjonelle tanker. En følge av dette fokuset på innhold er et omfattende behov for utredning og utvikling av epikriser og diagnoser. Dvs. et innhold som i Terapi uten innhold ikke er avgjørende for å endre opplevelsen av psykisk smerte. Slik sett rommer erfaringene fra denne prosessen innsikt i den instrumentalt relaterte psykiske plage som fenomen og i fenomenet psykisk endring, som går ut over den eksisterende forståelse. Dette også nevnt fordi at vi først forstår den instrumentalt relaterte psykiske plage som et fullstendig fenomen, om vi ser den i lys av psykisk endring. Mer presist. Det er nær umulig å utvikle vitenskapelig kunnskap om den psykiske plage om man ikke forstår det som skal til for å endre den og hva som skjer når rent mentalt når det endres. Klientens endringskapasitet inngår som en egenskap ved den psykiske plage. Et interessant aspekt ved terapi uten innhold er muligheten for å redusere behandlingens omfang og varighet når man forholder seg til strukturen i den instrumentalt relaterte psykiske plage. Det kan bli færre utsagn av typen mindre betydning for endring, og et fokus som i større grad er rettet mot de forhold som musikeren opplever som vesentlig for opplevelsen av psykisk ubehag. I sum kan vi få en mer effektiv behandling. Denne type terapeutiske erfaringer inngikk i grunnlaget for de analyser som førte til de ulike teorier, samtidig som den terapeutiske praksis også var preget av og et resultat av teoriene. Vi har her en vedvarende veksling mellom terapeutiske handlinger og målrettede refleksjoner over disse handlinger. For utfyllende informasjon om behandlingens teoretiske grunnlag, se neste kapittel. 176

177 3.2. Resultater fra delundersøkelse 2. Teorier om den instrumentalt relaterte psykiske plage og psykisk endring Introduksjon og sammendrag Den 2. delundersøkelse er en empirisk forankret teoretisk analyse utført i den hensikt å besvare avhandlingens hovedspørsmål. Hvordan er opplevelsen av den psykiske tilstand og plage bygget opp? Hva skjer rent verbalt i den anvendte behandlingsform som førte til de psykiske endringer som musikerne opplevde. Og hva skjer rent mentalt med musikerne når de opplever endringer i behandling? Det andre formål med teoriene er å utvikle et teoretisk grunnlag for de ulike utsagnskategorier (delundersøkelse 3), som i neste omgang danner grunnlaget for undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker i de ulike konsultasjoner (delundersøkelse 4). De enkelte teorier inngår i en fullstendig teori om psyken som et mentalbiologisk fenomen, om utviklingen frem mot opplevelsen av den psykiske tilstand og plage, og om endring av den psykiske plage. Teoriene utgjør det teoretiske grunnlaget for det jeg har kalt nanopsykologi, som er en strukturelt oppbygget og mentalbiologisk teori om psyken og om psykiske fenomener. 10 teorier blir presentert. Hver for seg rommer de ulike innfallsvinkler til det psykiske. Alle tar utgangspunkt i det psykiske fenomen som her er kalt de bio-psykiske enheter. Derav betegnelsen nanopsykologi dvs. en psykologi som tar utgangspunkt i for det jeg har opplevd som den minste psykiske enhet som kan romme en følelse, og som, ut fra teorien om de biopsykiske enheter alle psykiske tilstander inkludert de instrumentalt relaterte psykiske spenninger er bygget opp av. Teoriene som blir presentert er. Teorien om de bio-psykiske enheter som beskriver dette fenomen mer i detalj og den funksjon dette fenomen har for psykiske tilstander, her for opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage og for psykisk endring. Deretter følger teorien om den indre og ytre empiri som hevder at man for å få tilgang til og undersøke den psykiske plage som opplevelse må fokusere på hvordan denne opplevelse fremtrer rent 177

178 mentalt for musikerne gjennom de indre opplevelser. Teorien om den indre og ytre empiri hevder samtidig at ingen atferd, ingen ytre observerbare reaksjoner og ingen informasjoner om musikernes psykiske tilstand er denne tilstanden som følelse og som opplevelse. De kan derfor ikke fungere som et presist utgangspunkt for forskning på psykiske fenomener. Disse to teorier er grunnlaget for koplingsteorien for den psykiske tilstand som hevder at enhver psykisk tilstand er en følge av at noe psykisk positivt eller ladet er koplet på eller av den psykiske tilstand. En logisk følge av koplingsteorien for den psykiske tilstand er koplingsteorien for den psykiske endring som hevder at enhver endring av den psykiske tilstand og plage vil være en følge av endringen i tilgang en til de bio-psykiske elementer som rommer følelser. Etter at jeg mener å ha fastslått, gjennom de foregående teorier at det sentrale ved den psykiske plage i behandlingsmessig og forskningsmessig sammenheng er at den er en intrapsykisk opplevelse og at den psykiske endring er en intrapsykisk forankret mental prosess presenteres teorien matematikk og psyke. Teorien om matematikk og psyke hevder at man kan beskrive den fysiske og mentale livsprosess frem mot instrumentalt relaterte psykiske plage gjennom en psykiskmatematisk modell. Og at den samme modell kan anvendes for å kartlegge opplevelsen av denne psykiske plage og beskrive de mentale prosesser som fører til en psykisk endring. De neste teoriene som blir presentert, er teorien om øyeblikkets betydning for følelser og for psykisk endring, teorien om språkets betydning for psykisk endring, teorien om terapeutiske ressurser, teorien om transformasjon og teorien om enkelhet. Teorien om øyeblikkets betydning for følelser og for psykisk endring hevder at øyeblikket og den øyeblikkelige psykiske reaksjon i forhold til et problem eller en situasjon er den eneste mulige tilgang til den psykiske tilstand som opplevelse. Og den hevder at den eneste tilgang til de mentale prosesser som skjer i forbindelse med psykiske endringer går gjennom et fokus på øyeblikket. Dette uansett om den instrumentalt relaterte psykiske plage er forankret i hendelser i fortid, i nåtid eller er knyttet til forestillinger om fremtid. Man må derfor ta utgangspunkt i de ord og utsagn som musikeren anvender i et bestemt øyeblikk for å få tilgang til musikerens opplevelse av psykisk endring selv om denne endringsprosess til en viss grad kan beskrives senere, men også da innenfor et bestemt øyeblikk, som også vil romme en bestemt følelse for musikerne. Teorien om språkets betydning for endring hevder at den sentrale egenskap ved språket, ved ord og utsagn, er at er ord ikke kun informerer om følelser, men at de er følelser og følelsesmessige opplevelser. Og at denne egenskap ved språket er en forutsetning for at det kan 178

179 oppstå mentale endringer som følge av verbal behandling. I tillegg hevdes at enhver psykisk endring vil nedfelle seg som språklige endringer. Dette bringer oss over til teorien om de terapeutiske ressurser som hevder at musikerne har de mentale ressurser som er tilstrekkelige for komme ut av den psykiske plage, og at alle musikerens positive og til dels nøytrale opplevelse kan anvendes som mentale ressurser. Men at den viktigste terapeutiske ressurs er evnene til å danne, forsterke og eliminere mentale forestillinger gjennom tenkning eller ytre tale. Teorien om språkets betydning for endring er også grunnlaget for neste teori, teorien om transformasjon. Teorien om transformasjon hevder at man kan endre en uspesifikk opplevd psykisk tilstand eller følelse til en modalt spesifikk forankret psykisk tilstand eller følelse, og derigjennom til en endringsbar opplevelse, uten at man endrer intensiteten i musikerens følelser. Og at dette vil kunne føre til at den tidligere ikke observerbare psykiske plage blir observerbar for musikerne og deretter for terapeut gjennom musikernes språk og gjennom et fokus på de mentale elementer som rommer klientens psykiske ubehag. Hvilket fører til at den tidligere uspesifikke følelse blir tilgjengelig for endring. Teorien hevder også at denne egenskap kan ha betydning for at man skal kunne redusere det psykiske ubehag. Den siste teorien er en helhetlig og oppsummerende teori. Den inneholder en syntese av de øvrige teorier, og den hevder at opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage og psykisk endring er en følge av strukturelt enkle og observerbare, om enn komplekse mentale prosesser. Samlet utgjør disse teoriene det teoretiske grunnlag for de videre delundersøkelser. Samtlige teorier har betydning for å forstå hvordan den psykiske plage er bygget opp som et rent mentalt fenomen og for hva som skjer, i det fysiske liv og rent mentalt i forbindelse med psykisk endring. Noen premisser ligger til grunn for det videre arbeid. Jeg er opptatt av det som er felles mellom den normalpsykiske tilstand og den psykiske plage. Jeg er fokusert på det ved opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage som kan føre til operasjonaliserbar kunnskap, dvs. til kunnskap som kan anvendes i behandling og endring av psykiske plager. Jeg forstår den psykiske plage, ikke som noe mystisk og som et ikke-observerbart mentalt fenomen, men som noe observerbart, tilgjengelig og endringsbart. 179

180 Teoriene presenteres ikke i sin helhet form da avhandlingen da vil bli for omfattende. Teoriene har påvirket valget av design i denne avhandling. De fungerte også som premissleverandører i utviklingen av de ulike utsagnskategorier (delundersøkelse 3), og derved for undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagn mellom terapeut og musiker (delundersøkelse 4). I tillegg til mine terapeutiske erfaringer med musikere, med andre klienter og de utfordringer som jeg opplevde at psykiatrien stod overfor, lå tre forhold til grunn for arbeidet med å utvikle de ulike teorier. 1. Den intuitive opplevelse av at enhver psykisk opplevelse av smerte var en intrapsykisk opplevelse, selv om den var en konstruksjon som følge av sosial samhandling. Psykisk smerte var således noe inne i musikeren. Og psykisk endring måtte være en følge av at noe inne i musikeren var blitt endret. Dette var i tråd med en biologisk forståelse, og med den konstruktivistiske forståelse som hevdet at kun mennesket kunne endre seg selv (Rumesin & Varela, 1992) En følge av dette ble at den sosialkonstruksjonistiske forståelse, og en annen teori, symbolsk interaksjonisme (Imsen, 2005) ble valgt bort når det gjeldt undersøkelsen av hvordan den psykiske plage var bygget opp rent mentalt. Jeg erkjente likevel at den psykiske plage også var en følge av sosial samhandling og således også kunne betraktes som en sosial konstruksjon. 2. Troen på at det måtte finnes noe psykisk som var objektivt tilstede i verden. Det måtte finnes noe som Freud hadde kalt for et psykisk fortrengt materiale selv om det var en følge av en sosial konstruksjon. Ut fra min intuisjon måtte det finnes noe objektivt psykisk som var dokumenterbart og som var eller rommet opplevelsen av psykisk ubehag. Spørsmålet var derfor ikke om dette materialet fantes, men hvordan jeg kunne få tilgang til dette psykiske materialet. Men her støtte jeg på et problem. Forskere hadde, ut fra positivistiske idealer, avgrenset mye av sitt fokus til det som kunne sanses og erfares i den ytre verden, mens jeg var fokusert på det indre og på følelser, dvs. på en verden som var blitt definert som utilgjengelig for forskning. Utviklingen av kognitiv psykologi endret ikke denne situasjonen i tilstrekkelig grad, selv om man er opptatt av forbindelsen mellom tanker og følelser. Kognitiv psykologi, så langt jeg har forstått den, var først og fremst fokusert på tankens innhold og på dysfunksjonelle 180

181 tanker og på tankeatferd (avsnitt 1.4.7), ikke på tanken som et mentalbiologisk fenomen, som i seg selv var eller rommet en følelse, en mentalbiologisk tilstand Den erfaring at jeg hadde klart å endre det psykiske materiale slik at musikerne fikk redusert eller ble kvitt den psykiske smerte. Disse erfaringene var ufravikelige. De stod der som bautaer i min bevissthet. Men jeg forstod ikke hva som hadde skjedd rent mentalt med musikerne, som hadde ført til den psykiske endring, og hvilket psykiske materiale jeg hadde arbeidet med. Men den psykiske endring måtte være knyttet til de metoder og til de ord og utsagn jeg hadde anvendt. Disse forhold førte til et fokus på egne terapeutiske erfaringer på den ene side og på musikerens intrapsykiske opplevelser på den andre. Mitt fokus ble også legitimert gjennom teorien om språkets betydning for følelser ved at denne teori legitimerte det å fokusere på de enkelte ord og utsagn som ble formidlet i den terapeutiske prosess, og ved å betrakte ordet som et følelsesbærende fenomen, avsnitt Metodiske elementer Teoriene ble til gjennom følgende prosess: I de første år som terapeut skrev jeg ned hva som ble sagt i den terapeutiske prosess. Umiddelbart etter konsultasjonene skrev jeg ned det terapeutiske forløp, med utgangspunkt i mine notater. Jeg beskrev også de uløste psykiske utfordringer, som jeg antok at musikerne stod overfor, og jeg planla i detalj hva vi skulle arbeide med i neste konsultasjon. Dette selv om den neste konsultasjonen sjelden begynte der vi slapp den forrige. Det ble etter hvert noen hundre sider med behandlingsprosedyrer, refleksjoner over hva som hadde skjedd i behandlingstimene, over hva som virket, hvorfor det fungerte og nye planer. I begynnelsen var spørsmålene upresise og svarene likeså om hvordan den psykiske plage var bygget opp rent mentalt, og om hva som skjedde rent mentalt med musikerne når de oppnådde psykiske endringer som følge av behandling. Gradvis ble spørsmålene mer presise og rettet mot det som var viktig. Metoden kan beskrives som empirilojal og grounded (Strauss & Corbin, 1998) men uten at jeg var opptatt av kategorisering. En annen metode var primært refleksiv (Alvesson & Sköldberg, 2008). Hver morgen, i flere år, først uten at det var planlagt, så ganske bevisst, våknet jeg tidlig og reflekterte i halvsøvne over svarene på mine spørsmål om hvordan den psykiske plage var bygget opp som et mentalt 32 Jag kan ikke utelukke at det finnes kognitive terapeuter som først og fremst er opptatt av tanken som et rent følelsesuttrykk, mer enn på de informasjoner som musiker som kommer til uttrykk gjennom musikerens dysfunksjonelle tanker. 181

182 fenomen og om hva som skjedde, rent mentalt når musikerne oppnådde psykiske endringer som følge av behandling. Hver gang jeg fikk en ny ide eller forståelse lot jeg den ligge uten å skrive den ned, i begynnelsen, av praktiske årsaker og deretter som et bevisst valg. Jeg unngikk fortolkninger og bakenforliggende forståelse i den grad dette var mulig, og lot i den opprinnelige fenomenologiske ånd (Den tidlige Husserl) virkeligheten tre frem mest mulig ren. Tanken var at gode ideer og den riktige forståelse ville komme tilbake i bedre utgave, mens de mindre betydningsfulle ideer ville forsvinne. Dette slo til. Ideer med praktisk konsekvens ble testet ut i nye endringsprosesser, noe som førte til nye erfaringer, som igjen dannet grunnlag for utvikling av ny teori. Etter 6 år ble teoriene skrevet ned i en første versjon. I de neste 4 år ble teoriene analysert testet og skrevet ut med den følge at de nærmet seg sin endelige form. De teoriene som ble utviklet var: Teorien om de bio-psykiske enheter Koplingsteorien for den instrumentalt relaterte psykiske plage Koplingsteorien for psykisk endring. Teorien om øyeblikkets betydning for den instrumentalt relaterte psykiske plage og psykisk endring Teorien om språkets betydning for følelser Teorien om den indre og ytre empiri Teorien om musikernes terapeutiske ressurser. Teorien om matematikk og psyke Teorien om enkelhet Disse teoriene ble fundament for den psykiske endringsmodell som ble anvendt i denne undersøkelse, og for valg av design. I det videre vil jeg presentere teoriene og trekk ved den metoden som ble anvendt for å utvikle dem. De fleste teoriene sprang ut fra teorien om de biopsykiske enheter Teorien om de bio-psykiske enheter Teorien om de bio-psykiske elementer er grunnlaget for denne avhandling. Teorien fokuserer på den psykiske plage som en indre mentalbiologisk opplevelse. De øvrige teorier springer enten ut fra eller får sin legitimitet gjennom teorien om de bio-psykiske enheter. Det er denne 182

183 teorien som gir svaret på avhandlingens viktigste spørsmål, spørsmålet om hvordan opplevelsen av den psykiske plage er bygget opp som et rent mentalt fenomen. De bio-psykiske elementer er mentale forstillinger av modal og språklig karakter. De består av et modalt, et følelsesmessig, et biologisk og oftest et språklig element 33, dvs. av indre opplevde bilder, smaker, lukter, lyder og kroppslige opplevelser. I tillegg kommer ord og utsagn og følelsesmessige elementer (som er følge av tilgangen/konklusjon på tilgangen til de øvrige elementer). En presisering er nødvendig. Begrepet de bio-psykiske enheter er på den ene siden en tilpasset konstruksjon, på den andre en følelsesmessig realitet. Det er en konstruksjon i den hensikt å gjøre dette fenomen, den bio-psykiske enhet, operasjonaliserbart i behandling og i forskning. Det fremstår som en konstruksjon fordi jeg har skilt ut det følelsesmessige element fra de modale elementer, selv om en følelse også er et sanseelement. På samme måte er det fjerde element i den bio-psykiske enhet, ord og utsagn, av auditiv karakter og kunne blitt definert som et modalt element på samme måte som språket kunne vært definert som en 6. sans. Jeg har av praktiske grunner i det videre valgt å slå sammen de ulike modale elementer, da de besitter de samme egenskaper i forhold til opplevelsen av den psykiske tilstand og plage. Slik sett er dette begrepet, de bio-psykiske enheter en konstruksjon, som kunne vært erstattet av en annen der man hadde operert med 5 modale elementer og med det språklige element og latt disse utgjøre innholdet i den bio-psykiske enhet. Det sentrale ved den bio-psykiske enhet er imidlertid at den er en psykisk realitet, selv om den er intellektuell konstruksjon. Definisjonen av begrepet de bio-psykiske enheter som jeg anvender i denne avhandling, er begrunnet i den erfaring at det rommer følelser. Teoriens påstand er at tilgangen til de bio-psykiske enheter utgjør grunnlaget for enhver følelsesmessig tilstand og for enhver opplevelse av psykisk plage. Summen av de bio-psykiske enheter som musikeren har tilgang til i et bestemt øyeblikk reflekterer den psykisk relaterte hjernemessige tilstand i dette øyeblikk. De bio-psykiske enheter betraktes som den mentale konklusjon på den hjernemessige tilstand i et bestemt øyeblikk. De utgjør den indre empiri (se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt / 3.2.2). Og de er det fenomen jeg fokuserer på når jeg søker å få tilgang til, kartlegge og deretter endre den instrumentalt relaterte psykiske 33 Modalt element. Mentalt element av auditiv, visuell og kinestetisk karakter samt lukt og smak. M. er en sansemessig opplevelse som rommer musikerens følelser og følelsesmessige reaksjoner i tillegg til ord og utsagn. M. kan endres gjennom mentale operasjoner hos musiker som følge av bestemte utsagn formidlet utenfra. M. er et sentralt element i forbindelse med opplevelsen og endring av følelser. 183

184 plage. De bio-psykiske elementer betraktes her som psykens byggesteiner eller som psykens stamceller. Eksistensen av, tilgangen til, evne til å danne bio-psykiske elementer, musikerens mønster for dannelse forsterking, svekking og eliminering av de bio-psykiske enheter og grad av sansemessig følsomhet, dvs. mottagelighet for modale elementer utgjør samlet grunnlaget for musikerens psykiske liv. En konsekvens av dette er at enhver psykisk endring som er en følge av verbal terapi, forutsetter en endring av tilgangen til de bio-psykiske elementer som utløser og opprettholder musikerens følelser og de instrumentalt relaterte psykiske spenninger. Samtidig vil enhver endring av de bio-psykiske enheter og en enhver endring av tilgangen til de bio-psykiske elementer reflektere en endring av den nevrologiske og biologiske tilstand. De øvrige teorier springer ut fra teorien om de bio-psykiske enheter. Resultatene fra mine behandlinger, min forskning og denne avhandling står og faller med holdbarheten i og anvendeligheten av denne teori. Teorien om de bio-psykiske enheter er utgangspunktet for teoriene om psykisk endring. Dette fordi at det ut fra disse teorier er de bio-psykiske elementer som rommer den instrumentalt relaterte psykiske plage som må endres for å oppnå en psykisk endring. Enhver psykisk tilstand, og derfor enhver instrumentalt relaterte psykisk spenning kan derfor, ut fra teorien om de bio-psykiske elementer, dannes, utvikles, endres og elimineres gjennom dannelsen, utviklingen, endringen og elimineringen av de bio-psykiske elementer. Slik sett er det en parallell mellom de bio-psykiske elementer i psykologien og stamcelletenkningen i medisinen der stamceller, celler som enda ikke har funnet sin biologiske skjebne, kan danne grunnlag for utvikling av alle organer. De bio-psykiske enheter er også en parallell til de minste enheter i fysikken, til nanoenheter som kan danne grunnlag for oppbygging av alt nytt materiale. Og til tallene 0 og 1 i dataens verden der alle programmer, all tekst og alle bilder kan bygges opp av kombinasjoner av tallene 0 og 1. Det er denne forståelse for de minste psykiske enheter og for hvordan de psykiske tilstander er bygget opp som jeg har kalt nanopsykologi, eller den nanopsykologiske tilnærming til psykiske fenomener. Den bio-psykiske enhet er både en psykisk og en biologisk størrelse. Som en biologisk størrelse er den bio-psykiske enhet en art biologi, ved at ord og indre sanseopplevelser er biologiske fenomener, i tillegg til å være psykiske fenomener. Som en psykisk størrelse er den bio-psykiske enhet musikerens øyeblikkelige følelse og den rommer de ord og modale opplevelser som forankrer disse følelser. Det er denne tosidighet ved de bio-psykiske enheter som er interessant i denne avhandling. 184

185 Teorien om de bio-psykiske enheter hevder at den psykiske tilstand hos den psykisk lidende, hos musikeren med psykiske spenninger er biologisk og mentalt bygget opp på samme måte som den alminnelige psykiske tilstand hos den godt fungerende, med unntak av personer hvis psykiske plage er en følge av organiske skader som for eks. ved Alzheimer og Parkinsons sykdom. Som følge av dette vil enhver psykisk endring hos den psykisk normalfungerende og den psykisk plagede musiker være en følge av endringer i tilgangen til de mentale elementer som rommer musikerens følelser, enten denne tilgang er bevisst eller ubevisst. Endringen i tilgangen til de bio-psykiske enheter kan skje på 2 måter i verbal behandling, ved å endre musikerens mentale fokus, dvs. gjennom et psykisk skift, eller ved å endre de biopsykiske enheter som musikeren har tilgang til og som rommer de modale og språklige elementer som styrer musikerens følelser. Teorien om de bio-psykiske enheter hadde betydning for kategoriseringen av de ulike utsagnstyper (avsnitt 3.2.1) ved at den ledet min oppmerksomhet mot de mentale elementer som styrte opplevelsen av den psykiske plage og musikerens følelser. Og ved at den ledet min oppmerksomhet mot de elementer som måtte endres for å endre opplevelsen av psykiske ubehag 34, og mot de følelseskartleggende, følelsesbeskrivende, de tilgangsgivende, de endringsiverksettende og de endringsbekreftende utsagn. Utvikling av teorien Utgangspunktet for utvikling av teorien om de bio-psykiske enheter var den observasjon at dersom jeg endret de indre sanseopplevelser som var knyttet til opplevelsen av den psykiske smerte, så opplevde musikerne endringer i den følelsesmessige tilstand. Enkelte spørsmål dukket opp som følge av disse observasjoner. Den ene spørsmålet var. Hvordan var det mulig 34 Da det vil føre for langt å presentere teorien om de bio-psykiske enheter i sin helhet, har jeg ikke drøftet parallelliteten mellom de bio-psykiske enheter som fenomen og begreper som betinget og ubetinget respons hentet fra klassisk betinging, begrepet objektrelasjoner i Psykoanalysen (Karterud & Monsen 1997), ferdige og uferdige gestalter fra gestaltterapien (Hostrup 1999) og begrepet skjema i Piagets teori om den kognitive utvikling (Imsen 2005) og selvet (Karterud og Monsen 2007, Kohut 1971, Atwood 1984). Selv om det er store forskjeller mellom begrepet de bio-psykiske enheter og disse begrepene, er det også enkelte felles trekk. Dette fordi disse begreper reflekterer forestillingen om at det finnes former for psykisk avgrensbart materiale. En betinget reaksjon, en objektrelasjon, en ferdig eller uferdig gestalt henviser således til noe avgrenset psykisk, som her blir forstått som bio-psykiske enheter. Men disse begreper er ytre beskrivelser utviklet av forskere. Man har derfor ingen garanti for at de finnes før man går til musikerens opplevelse som rommer det innhold som disse begreper beskriver, men da er man tilbake til denne undersøkelsens forståelse for den indre empiri og for de bio-psykiske enheter. 185

186 at ord formidlet fra terapeut kunne føre til psykiske og derved også biologiske endringer hos en musiker? Og hvor i hjernen og hvordan gikk de ord som musikeren oppfattet fra terapeut over til å endre psykisk og biologisk materiale hos musikeren? Eller mer presist. Hva var skjæringspunktet mellom terapeutens ord og de mentale og biologiske endringer som musikerne gjennomgikk. Eller, hva var skjæringspunktet mellom biologi og psyke? Bevisste opplevelser, dvs. bevisste mentale forestillinger ble forstått som psyke, mens forestillinger som ikke var bevisst, men som kunne bli bevisst ble forstått som forestillinger lagret som biologi. Skjæringspunktet mellom biologi og psyke ble derfor forstått som det sted i hjernen der mentale forestillinger kunne bli bevisst, men der de også kunne gå over til ren biologi. Og det som avgjorde om noe skulle bli bevissthet eller forbli biologi var musikerens mentale fokus enten dette fokus var bevisst kontrollert eller ubevisst annammet. Musikerens mentale fokus, bevisst eller ubevisst, ble slik en innfallsvinkel til forståelse for musikerens følelser og for endring av disse følelser. Dette føre til følgende konklusjon: Å fokusere er å føle. Og det å fokusere førte alltid til et fokus på noe av modale/sansemessig karakter og oftest av verbal karakter. Det andre spørsmål var: Hvilke typer av psykiske materiale rommet eller forårsaket musikerens følelser? Spørsmålet ble reist som følge av min opplevelse av at psykisk plage først og fremst var en følelsesmessig plage. Dysfunksjonelle tanker slik de ble beskrevet i kognitiv terapi (Berge & Repål 2008) var således ikke en tilstrekkelig forklaring på følelsesmessig ubehag, da det var mulig å oppleve dysfunksjonelle tanker uten samtidig å oppleve psykisk ubehag. Det måtte noe mer til for å forklare musikerens følelsesmessige ubehag. Siden musikerne opplevde psykiske endringer gjennom bruk av metoder, hentet fra NLP, som endret musikerens sanseforestillinger, måtte det psykiske materialet bestå av sanseforestillinger, dvs. av sanseinntrykk av visuell, auditiv og kinestetisk karakter og av smak og lukt. Og siden de rommet følelser, måtte følelser inngå i disse sanseforestillinger. Men i og med at enhver psykisk tilstand hadde en biologisk forankring, måtte det finnes en biologisk ekvivalent, et biologisk element som rommet den følelsesmessige opplevelse som var forankret i den sansemessige opplevelse. De bio-psykiske enheter måtte således bestå av en øyeblikkelig sanseerfaring, av den følelse som fulgte denne indre sanseerfaring og av et biologisk element. Men siden de psykiske endringer, dvs. endringene i de indre sanseforestillinger som rommet musikerens følelser var en følge av ord og utsagn formidlet fra terapeut, måtte ord og utsagn, dvs. de språklige elementer potensielt kunne gripe eller inngå som et element i den bio-psykiske enhet. Denne vurdering ble styrket gjennom den observasjon at musikerne var i stand til å endre det psykiske materiale som rommet følelsesmessige ubehag, med utgangspunkt i terapeutens 186

187 ord og instruksjoner. Konklusjonen ble at opplevelsen av psykisk smerte måtte være en følge av den bevisste eller ubevisste tilgangen til sansebaserte og språklige elementer. Disse refleksjoner førte til den forståelse at de bio-psykiske enheter bestod av 4 elementer som var gjensidig avhengig av hverandre, i den forstand at man ikke kunne forandre det ene element uten at man fikk en endring i de andre elementer. De elementer som inngikk i den bio-psykiske enhet var det modale, det følelsesmessige, det språklige og det biologiske element. Av disse elementer var kun de modale og språklige elementer tilgjengelige for observasjon. Det følelsesmessige element i den bio-psykiske enhet var ikke direkte tilgjengelig for observasjon, Det biologiske element var heller ikke direkte tilgjengelig. Da følelser ikke kunne endres direkte ved å fokusere direkte på den følelse som skulle endres, samtidig som de kunne endres gjennom en endring av de modale og språklige elementer, ble de modale og de språklige elementer forstått som årsaken til musikerens følelsesmessige reaksjoner. Følelsene ble således forstått som en sekundærreaksjon og de modale og språklige elementer som følelsenes opphav. I det videre vil jeg beskrive enkelte elementer som inngår i den bio-psykiske enhet. Det modale element. Det modale element er sanseforestillinger forårsaket av ytre sanseopplevelser, eller av mental virksomhet uavhengig av ytre sanseopplevelser. Det modale element kan bestå av et visuelt, auditivt eller kinestetisk inntrykk og av smak eller lukt. De modale elementer er tilgjengelige for musikeren og gjennom musikerens utsagn også tilgjengelige for terapeut. I teorien om de bio-psykiske elementer utgjør de modale elementer, sammen med de språklige elementer, grunnlaget for musikerens følelser, og de er sammen med de språklige modalt uspesifiserte utsagn, de viktigste objekter for kartleggingen av hvordan musikeren opplever den psykiske smerte. Alle følelser og psykiske tilstander, inkludert opplevelsen av psykisk plage ble derfor forstått som om de ble lagret i og ble uttrykt gjennom de modale bio-psykiske elementer. Dette gjelder også når en følelse først og fremst er forankret i de språklige utsagn. Det følelsesmessige element. Det følelsesmessige element i den bio-psykiske enhet er opplevelsen av den kroppslige spenning i form av lyst, smerte, behag etc. som følge av mentale prosesser eller fysiske stimuli. Følelser er også et kinestetisk element. Jeg har likevel valgt å opprette et noe kunstig, men praktisk skille mellom følelsen som generell tilstand, og den følelse av ubehag som er knyttet til en bestemt kroppsdel. Generelle eller såkalte frittflytende følelser er ikke tilgjengelig 187

188 gjennom direkte observasjon, og de inngår derfor sjelden som objekt i kartlegging og endring av den psykiske plage. Generelle følelser kan, ut fra teorien om de bio-psykiske enheter, operasjonaliseres ved å kartlegge hvor i kroppen en bestemt følelse oppleves og er lagret. I dette øyeblikk blir en mer generell følelse transformert til et kinestetisk modalt element med den følge at følelsen er blitt tilgjengelig for introspeksjon og observasjon. Man kan også skille mellom følelser som er et direkte resultat av ytre sansning, for eks. det å se en ulykke, og følelser som er en følge av mentale prosesser uavhengig av ytre sansning. Jeg har valgt å opprettholde dette skille selv om disse følelser biologisk og opplevelsesmessig ikke er forskjellige. I dette arbeid fokuseres imidlertid følelser som først og fremst er utløst av mentale prosesser. Mine terapeutiske erfaringer tyder på at musikerens følelser utløses og styres av tilgangen til de modale og språklige elementer, og at følelser ikke opptrer som selvstendige elementer uavhengig av de andre. Denne erkjennelse er en følge av gjentatte intervensjoner der endringer av den følelsemessige tilstand ble forårsaket av en endring av de modale og språklige biopsykiske elementer som var knyttet til den psykiske plage, som nevnt i det foregående.. Følelsene, her forstått som kjemiske substanser og elektriske impulser, betraktes derfor i teorien om de bio-psykiske elementer som sekundærreaksjoner og som signaler på hvorvidt de modale og språklige elementer som musikeren har tilgang til rommer psykiske behag eller ubehag. Følelsene signaliserer således det psykiske behag eller ubehag som rommes i de modale og språklige bio-psykiske elementer. Følelser kan slik betraktes som hjernens signalsystem og som et varsel på om noe fungerer eller ikke fungerer rent psykisk. Følelser forstått på denne måte eksisterer således ikke i seg selv, i den forstand at de er sitt eget opphav. De er i stedet en følge av et bevisst eller ubevisst fokus på modale, sansebaserte eller språklige elementer, eller de er en følge av en biologisk prosess og tilstand. Tilgangen til disse elementer kan være bevisst eller ubevisst. Vi har et unntak fra denne situasjonen når følelser er blitt kinestetiske minner. Som et lagret følelsesmessig element og som et følelsesmessig minne kan følelser bli sin egen kilde. Et eksempel på denne type følelser er angsten for angsten, der angst utløses av tilgangen til et minne om følelsen av angst. Denne form for angst kan oppleves som mer dramatisk enn den situasjonen angsten opprinnelig var knyttet til. Men også denne type følelse oppleves gjennom en kinestetisk fornemmelse av angst. I tillegg kan angsten for angsten transponeres, overføres til et modalt element som uttrykker den samme angst (se teorien om transformasjon). 188

189 Denne oppfatning av det følelsesmessige element bryter med forestillinger som man finner i psykologien om at det eksisterer frittflytende følelser (henvisning) dvs. følelser som ikke har noen mental forankring eller noe mentalt fokus («personlighetsteori.pdf», udatert). Det finnes ut fra teorien om de bio-psykiske enheter ingen frittflytende følelser, i den forstand at det ikke er mulig å avdekke følelsens modale eller språklige forankring eller å oversette den uspesifikke følelse til et modalt element, så fremt følelsen har en psykisk forankring. Forestillingen om frittflytende følelser er, ut fra prosjektets forståelse, en følge av at man ikke har oppdaget de frittflytende følelsers tilknytning til spesifikke modale og språklige elementer. Denne situasjon innebærer at tilgangen til musikerens følelser dvs. til det følelsesmessige element i den bio-psykiske enhet vil være en følge av at musikeren får tilgang til de språklige elementer som rommer de modalt spesifiserte eller modalt uspesifiserte elementer som rommer følelser. Se for øvrig avsnitt 3.2.7, som berører forholdet mellom de bio-psykiske elementer, språk og følelser. Det biologiske element. Det biologiske element i den bio-psykiske enhet forankrer den følelsesmessige tilstand som er forårsaket av de modale og språklige elementer som musikeren har tilgang til. Enhver tanke, enhver følelse og ethvert modalt element har en biologisk forankring og er et biologisk element i det øyeblikk tanken tenkes, følelsen føles og sanseinntrykket oppleves. Det biologiske element, den øyeblikkelige hjernemessige tilstand, er ikke tilgjengelig for observasjon av musiker og derved heller ikke for terapeut, og inngår derfor ikke blant de objekter som fokuseres tilstrekkelig utfyllende i teorien om de bio-psykiske enheter. Men det biologiske element er av mindre interesse i dette arbeid, fordi jeg fokuserer på den instrumentalt relaterte psykiske plage via de psykiske og ikke via de biologiske elementer. En underliggende, men viktig forståelse i det videre er at språk reflekterer en biologisk tilstand, at følelser er biologi og at modale elementer som bilder, lyder, kinestetiske opplevelser, smaker og lukter er en art biologi i det øyeblikk disse elementer erfares Det språklige element. De språklige elementer i den bio-psykiske enhet er de tanker som ligger til grunn for musikerens utsagn og de ord som formuleres. De språklige elementer reflekterer musikerens mentale fokus og den psykiske tilstand, samtidig som man gjennom språk kan produsere nye mentale 189

190 elementer og derigjennom endre den eksisterende psykiske tilstand. Språket er også det redskap som gjør det mulig å bli bevisst egne opplevelser (se teorien om språkets betydning for følelser, avsnitt 3.2.7) Det er mulig å føle psykisk smerte og plage uten at språk er aktivert. Det er ikke mulig å formidle presist hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage oppleves uten gjennom språk. Språket i form av setninger og i form av ord kan i seg selv romme og utløse den psykiske plage for musikeren. Språket er samtidig det redskap som kan anvendes for å gi musikeren tilgang til den psykiske plage. Språket er således det avgjørende element for å få tilgang til og endre den psykiske plage (Se teorien om språkets funksjon for følelser, avsnitt 3.2.7) De bio-psykiske elementer inngår i ett fenomen Enhver bio-psykisk enhet består av de 3 første elementer, av modale forestillinger, følelser og av biologiske ekvivalenter. I tillegg kommer ofte det språklige element som består av ord, tanker og utsagn. Da ikke alle mentale opplevelser er av språklig karakter, vil de språklige elementer ikke alltid være aktivert i forbindelse med en opplevelse av den psykiske plage, selv om enhver mental opplevelse kan språkliggjøres og derigjennom omfatte 4 elementer. I forbindelse med behandling vil alle elementer være aktivert da enhver kartlegging og endring av den instrumentalt relaterte psykiske plage forutsetter bruk av språk. Årsaken til at de bio-psykiske enheter betraktes som ett fenomen bestående av ulike elementer, er den observasjon at det til hver enkelt av de bio-psykiske elementer alltid er tilknyttet minst to andre. Dette innebærer at det til et indre sanseinntrykk alltid eksisterer en tilsvarende følelse, et tilsvarende biologisk element, dvs. en øyeblikkelig biologisk tilstand, og potensielt et tilsvarende språklig element. Ethvert utsagn fra terapeut som gir musikeren tilgang til en biopsykisk enhet, fører således til at musikeren får tilgang til et modalt, et følelsesmessig, et biologisk og et språklig element. Til sammen utgjør tilgangen til disse elementer grunnlaget for musikerens følelsesmessige opplevelse. Mine erfaringer er at endringer i hvert av disse elementer vil føre til endringer i de andre elementer og derigjennom til endringer i den psykiske tilstand. Det finnes således ikke atskilte sanseopplevelser, språklige elementer eller følelser, selv om den daglige og vitenskapelige språkbruk forholder seg som om denne atskillelse eksisterer. Det finnes kun helhetlige integrerte psykiske fenomener tilknyttet flere bio-psykiske elementer som eksisterer i et gjensidig indre forhold. Ethvert sanseinntrykk, enhver kognisjon og enhver følelse er et udelelig biologisk og psykisk fenomen som består av, eller får sin betydning i kraft 190

191 av de andre elementer. Udelelig i den forstand at man ikke kan ta vekk eller endre et element uten at dette fører til endringer i de andre elementer i den bio-psykiske enhet og derved til en endring av den øyeblikkelige psykiske tilstand og følelse. Da får vi at følgende illustrasjon: Fig.. Den modale element består i tillegg av Det språklige element består i tillegg av Det følelsesmessige element består i tillegg av Den biologiske element består i tillegg av Et følelsesmessig element Et modalt element Et modalt element modalt element Et biologisk element Et følelsesmessig element Et biologisk element følelsesmessig element og potensielt et språklig element Et biologisk element og potensielt et språklig element og potensielt et språklig element Dette innebærer at når musikeren får tilgang til et bio-psykisk element som er knyttet til den psykiske plage, for eksempel et indre sanseinntrykk, får musikeren samtidig en ubevisst tilgang til de øvrige elementer som i sum utgjør grunnlaget for den øyeblikkelige følelse. Dette innebærer at hver gang terapeuten får tilgang til et språklig eller modalt element som rommer en ubehagelig følelse gjennom de følelseskartleggende eller tilgangsgivende utsagn (delundersøkelse 3) får han implisitt tilgang til de øvrige elementer som inngår i og som utgjør musikerens følelse av ubehag. Terapeuten får som følge av dette, tilgang, ikke kun til det bio-psykiske element som fokuseres gjennom språk, men til musikerens indre ubevisste kontekst som også består av de bio-psykiske elementer. Man har således tilgang til en langt mer omfattende psykisk virkelighet gjennom ordet enn den som eksplisitt oppfattes gjennom det enkelte utsagn. Denne situasjon, har betydning både for kartleggingen av den instrumentalt relaterte psykiske plage og for arbeidet med å endre denne plage. Betydningen av den gjensidige avhengighet mellom de bio-psykiske elementer Vissheten om at de bio-psykiske elementer finnes som atskilte, modale, språklige, følelsesmessige og biologiske elementer er ikke tilstrekkelig som dokumentasjon på at de biopsykiske enheter er et helhetlig fenomen. Det er den gjensidige avhengighet mellom disse elementer, som gjør det meningsfullt å snakke om enhetlige bio-psykiske enheter. 191

192 Betydningen av den gjensidige avhengighet mellom de bio-psykiske elementer kan formuleres gjennom følgende empirisk forankrede påstander: 1. Dersom man har tilgang til et bio-psykisk element, har man samtidig en potensiell tilgang til de øvrige bio-psykiske elementer knyttet til samme situasjon. 2. Dersom man endrer det ene bio-psykiske element som er knyttet til en bestemt følelse, vil dette føre til endringer i de andre elementer med den følge at det i sum skjer en endring av den øyeblikkelige følelse, så fremt de bio-psykiske elementer som ble endret opprinnelig var av betydning for den psykiske tilstand. Et eksempel: Dersom en musiker formidler han har fått tilgang til en følelse av uro, og han opplever denne som en tung og mørkt klump som sitter i magen rundt solar plexus, og at den har skarpe kanter samtidig som den roterer, så får vi et godt bilde av de bio-psykisk elementer som er knyttet til og som utgjør musikerens opplevelse av uro. Vi får følgende informasjoner. Uroen, som er en ubehagelig følelse, kjennes som noe tungt. Den sitter i magen, hvilket både illustrerer en kinestetisk og en visuell opplevelse. Den roterer hvilket innebærer at den oppleves som et kinestetisk og et visuelt element. Samtidig er følelsen mørk, dvs. den består av et visuelt element. Den har skarpe kanter og rommer derfor et visuelt og et taktilt element. I tillegg formidles disse informasjoner gjennom ord, dvs. gjennom auditive elementer. Hver for seg har disse elementer også en biologisk forankring eller en biologisk ekvivalent, i den forstand at enhver følelse reflekterer en bestemt kroppslig og hjernemessig tilstand. Vi har her fått tilgang til den psykiske plage gjennom tilgangen til de bio-psykiske elementer. Dette er likevel ingen dokumentasjon på den gjensidige avhengighet mellom disse elementer. Dersom man endrer det submodale element, for eksempel ved at musikeren i fantasien forestiller seg at den blir lettere, mindre og lysere, vil disse endringer i den bio-psykiske enhet, kunne føre til endringer i musikerens opplevelse av uro. I tillegg får vi en endring i de øvrige modale og de biologiske elementer som var knyttet til følelsen av uro. Forutsetningen for endring er at musikerens uro faktisk er knyttet til de bio-psykiske elementer som vi endrer. Uten en gjensidig avhengighet mellom de språklige elementer, følelser og modale elementer i den bio-psykiske enhet, ville man ikke kunne oppnå følelsesmessige endringer gjennom verbalt baserte behandlingsformer. Det er den gjensidige avhengighet mellom de bio-psykiske elementer som gjør at man kan endre komplekse følelser kun ved å anvende ord, dvs. språklige bio-psykiske elementer som virkemiddel. 192

193 Med utgangspunkt i det foregående kan man definere den øyeblikkelige opplevelse av psykisk smerte som en følge av musikerens øyeblikkelig tilgang til bestemte bio-psykiske enheter. Utviklingen frem mot psykiske plager blir forstått som forårsaket av mentale prosesser som gir tilgang til bio-psykiske enheter som rommer psykiske smerte. Den varige endring av den psykiske plage blir tilsvarende definert som en følge av en varig endring av tilgangen til biopsykiske enheter som rommer psykisk smerte. Eller den blir forstått som en følge av tilgang til nye bio-psykiske positivt ladete elementer som rommer følelsen av psykisk velvære I tilegg kom den observasjon, som blir beskrevet senere, at enhver psykisk tilstand måtte være en tilstand i et bestemt øyeblikk (se teorien om øyeblikkets betydning den psykiske endring, avsnitt 3.2.6). En følge av dette var at endringer i følelser måtte være en følge av endringer i tilgangen til bio-psykiske enheter som rommet ulike følelser eller følelser med ulike intensitet i dette øyeblikk. Og hvis dette gjaldt i bestemte øyeblikk, måtte dette rent logisk gjelde i alle øyeblikk. Dette førte til den slutning at den vedvarende opplevelse av psykisk plage, rent logisk måtte være en følge av en repeterende tilgang til øyeblikk som innebar tilgang til bio-psykiske enheter som rommet psykisk smerte. En utdyping av teorien om de bio-psykiske enheter Med det foregående er svaret på spørsmålet om hvordan opplevelsen av de instrumentalt relaterte psykiske spenninger bygget opp rent mentalt, avgitt. Men det knappe svar er ikke tilstrekkelig for å få en fullstendig forståelse for opplevelsen av disse spenninger, og i enda mindre grad for å forstå hvordan opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage kan endres. Jeg vil derfor beskrive mer utfyllende de egenskaper som de bio-psykiske enheter må besitte for å kunne danne grunnlag for forskning, for behandling og for utvikling av vitenskapelig kunnskap om den psykiske plage. Tilgjengelighet. En egenskap var tilgjengelighet. De terapeutiske erfaringer dokumenterte at enkelte av de elementer som inngikk i de bio-psykiske enheter var tilgjengelige for introspeksjon eller indre observasjon, og gjennom musikerens språk også tilgengelige for terapeut og forsker. Denne tilgjengelighet ble opplevd som en forutsetning for at opplevelsen av musikerens uro kunne bli tilgjengelige og objektiveres av musiker, og formidles til terapeut. Denne tilgjengelighet kom til uttrykk ved at musikerne, på spørsmål fra terapeut, kunne fortelle hvordan de opplevde den 193

194 psykiske tilstand rent modalt, noe som også avdekket hvilke ord og utsagn som musikernes opplevelse var lagret på, eller ble opplevd gjennom 35. Mens de modale og språklige elementer som lagret musikerens følelser, var tilgjengelig for musiker, og derigjennom potensielt tilgjengelig for terapeut gjennom musikerens språk, var det biologiske og det følelsesmessige element ikke direkte tilgjengelig for observasjon uten indirekte gjennom de verbale og modale elementer 36. Det psykiske materialet som inngikk i de bio-psykiske elementer, måtte også kunne gis tilgang til i øyeblikket eller i nåtid, selv om det var forankret i mentale forestillinger knyttet til fortid, nåtid eller fremtid. Dette fordi at den historiske fortid var forbi. Enhver forestilling om fremtid som rommet ubehagelige følelser, måtte også kunne bli tilgjengelig i nåtid, dvs. i det terapeutiske øyeblikk. De videre undersøkelser viste gjennom et omfattende antall empiriske erfaringer fra delundersøkelse, 1 at de bio-psykiske elementer var tilgjengelige for observasjon 37. For ytterligere dokumentasjon på de bio-psykiske enheters tilgjengelighet henvises til resultatene fra delundersøkelse 4 med hensyn på prosentandelen av de følelsesbeskrivende, tilgangsbekreftende og endringsbekreftende utsagn. De kunne romme følelser En nødvendig egenskap for at bio-psykiske enheter kunne forankre den psykiske plage var at de rommet følelser som var knyttet til den psykiske plage. Uten at de bio-psykiske elementer rommet følelser, kunne man ikke gripe den instrumentalt relaterte psykiske plage gjennom bruk av språk. Den forståelse som ble utviklet var at det biologiske element i den bio-psykiske enhet var det element som forankret musikerens følelser, rent organisk. Uten at det fantes et biologisk element som forankret musikerens følelse, ville det ikke være mulig å føle noe. Det følelsesmessige element var den følelse som musikeren opplevde, men følelsen som uspesifikk tilstand av ubehag var i liten grad tilgjengelig for indre observasjon. De viktigste følelsesutløsende elementer viste seg å være det modale og det språklige element i den biopsykiske enhet. Bakgrunnen for denne erkjennelse var den erfaring at dersom jeg endret intensiteten i det modale element som lagret musikerens følelser, opplevde musikeren en endring i den følelsesmessige tilstand 38. Og at dersom musikerne, som følge av de terapeutiske 35 For utfyllende informasjon se teorien om de bio-psykiske enheter, teorien om språkets betydning for følelser, de følelsesbeskrivende utsagn fra musiker og de tilgangsgivende utsagn fra terapeut. 36 For utfyllende informasjon, se teorien om språkets betydning for følelser. 37 For utfyllende informasjon, se de tilgangsbekreftende, de følelsesbeskrivende og de endringsbekreftende utsagn i 2i 3. Og 4. Delundersøkelse. 38 For utfyllende informasjon, se de endringsiverksettende utsagn i 3 og 4. delundersøkelse 194

195 intervensjoner, endret sin forståelse, opplevde de også en endring i den følelsesmessige tilstand. (Endring i forståelse var imidlertid ikke alltid tilstrekkelig for å oppnå psykisk endring). Forutsetningen for disse endringer var at de verbale intervensjoner endret den indre kontekst som forankret og utgjorde musikerens følelsesmessige opplevelse (se teorien om språkets betydning for følelser). De modale og språklige elementer ble derfor forstått som at de rommet de følelser som inngikk i den psykiske tilstand, samtidig som de var endringsbare i behandling 39. Konklusjonen ble at enhver psykisk forankret plage var en følge av de modale og språklige elementer som musikeren hadde tilgang til, i de situasjoner som den psykiske plage var forbundet med (se teorien om øyeblikkets betydning for den følelsesmessige tilstand og for psykisk endring). De kunne være stabile hit En tredje egenskap for å forstå de bio-psykiske enheters betydning for opplevelsen av den psykiske plage var at de måtte kunne være stabile på samme måte som at den psykiske tilstand kunne være en stabil tilstand over tid. I den forstand at de samme bio-psykiske elementer kunne romme og utløse de samme følelser over tid. Vedvarende fobier som fører til de samme psykiske reaksjoner over tid, er her forstått som en følge av en vedvarende tilgang til biopsykiske elementer som rommer de samme følelser over tid. Traumer og vedvarende angst kan forklares på samme måte. Vedvarende glede over å møte bestemte mennesker, og en vedvarende uro i de samme situasjoner over tid er uttrykk for den samme evne til stabilitet. Tilgangen til noen mentalbiologiske eller bio-psykiske elementer som rommer følelser, kan slik føre til de samme følelsesmessige reaksjoner over år. Den situasjon at de bio-psykiske elementer kunne være stabile åpnet for den forståelse at endringer i de bio-psykiske enheter, som følge av behandling, også kunne være stabile - om ikke andre psykiske påvirkninger hindret denne stabilitet. De kunne være endringsbare. En fjerde egenskap som de bio-psykiske enheter måtte besitte for at de skulle kunne belyse fenomenet psykisk endring, var at de modale og språklige elementer som rommet følelser måtte være endringsbare, i den forstand at endringen av disse elementer måtte kunne føre til følelsesmessige endringer. Hvis disse forutsetninger ikke kunne tilfredsstilles, ville musikerne 39 For utfyllende informasjon, se teorien om de bio-psykiske enheter og teorien om språkets betydning for følelser. 195

196 ikke kunne oppnå psykiske endringer som følge av endringer i de modale og språklige elementer gjennom behandling, hvilket også ville fortelle noe om egenskaper ved den mentale tilstand. Gjentatte terapeutiske erfaringer viste at musikerne opplevde psykiske endringer, som følge av at jeg endret de modale eller språklige elementer som var knyttet til opplevelsen av det psykiske ubehag 40. For eksempel ved å gjøre en visuelt lagret opplevelse, lysere eller mørkere, eller ved å øke eller redusere avstanden til det de var redd for, i det indre mentale bilde av den situasjonen de var urolige for. Eller ved å endre fargene i en mental opplevelse eller ved dempe den lyden som var forbundet med den psykiske plage. Jeg anvendte også mer komplekse og sofistikerte intervensjoner for å forsterke de positivt ladete og for å svekke de negativt ladete bio-psykiske elementer i den hensikt å endre den psykiske plage, men også disse har en enkelt forankring. De måtte kunne koples på og av den psykiske tilstand En femte egenskap som de bio-psykiske enheter måtte besitte for å kunne ha betydning for å forstå opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage, var at de måtte kunne koples på eller av musikerens psykiske tilstand gjennom terapeutens intervensjoner og gjennom levet liv. Koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage viste at det kun fantes 12 psykiske hovedtilstander, noe som innebar at noe psykisk positivt eller negativt ladet var koplet på eller av den øyeblikkelige psykiske tilstand. Og at dette psykiske materialet måtte være relatert til fortid, nåtid eller fremtid. Alle psykiske opplevelser måtte befinne seg innenfor en av disse 12 tilstander i det enkelte øyeblikk, selv om opplevelsen av den psykiske tilstand kunne skifte fra øyeblikk til øyeblikk 41. Tilsvarende hevdet koplingsteorien for psykisk endring at det kun fantes 12 endringsformer som innebar at noe psykisk ble koplet av eller på den psykiske tilstand i et bestemt terapeutisk øyeblikk (avsnitt 3.4.2). Og mens samtlige endringsiverksettende utsagn fra terapeut innebar at det ble forsøkt koplet noe psykisk på eller av den psykiske tilstand, innebar musikerens endringsbekreftende utsagn at han eller hun hadde opplevd at noe psykisk som rommet en følelse, var blitt koplet på eller av den øyeblikkelige psykiske tilstand, enten dette psykiske noe var positivt eller negativt ladet og var knyttet til en opplevelse i fortid, nåtid eller i forhold til fremtid gjennom disse koplinger fikk tilgang til en ny mer positivt ladet følelse. 40 For utfyllende informasjon se de endringsiverksettende utsagn i 2. og 3. delundersøkelse. 41 For utfyllende informasjon, se koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage 196

197 Min antagelse om at ethvert psykisk forankret ubehag innebar at noen følelsesrommende biopsykiske enheter knyttet til fortid, nåtid eller til forestillinger om fremtid var koplet på var blitt bekreftet. Likeledes antagelsen om at den positivt ladete psykiske endring var knyttet til det å kople av bio-psykiske elementer som rommet psykisk ubehag og på bio-psykiske elementer som rommet psykisk velvære. 42 Resultatet var avgjørende kunnskap både om hva som skjedde rent mentalt når det skjedde en psykisk endring og om sentrale egenskaper ved den mentale tilstand av psykisk plage. De var transformerbare En sjette egenskap ved de bio-psykiske enheter viste seg å være av betydning for å forstå både opplevelsen av den psykiske plage og den psykiske endring. De bio-psykiske elementer måtte være transformerbare. Dette innebar at følelser laget på et mindre observerbart og derved mindre endringsbart element, for eks. en uspesifikk følelse av uro, kunne oversettes til en mer observerbar og manipulerbar modalitet, som for eksempel til noe visuelt uten at følelsen ble redusert. Deretter kunne man endre den visuelle modalitet med den følge at man fikk en endring av musikerens følelser. 43 De terapeutiske erfaringer dokumenterte at jeg ofte anvendte de biopsykiske elementers transformerbarhet. Den transformative evne anvendes kontinuerlig i det daglige liv ved at sanseinntrykk blir til ord og følelser, ved at lyd (musikk) kan oppleves som farger og ved at bestemte stemmeleier kan føre til velvære, mens andre stemmer fører til ubehag. Det sentrale her er at følelser som av musikeren ikke oppleves som forankret i noe psykisk observerbart, og som derved ikke er operasjonaliserbare i terapeutisk sammenheng, kan transformeres til et modalt eller språklig element som er mer endringsbart, gjennom verbale intervensjoner (se teorien om transformerbarhet) De er gjensidig avhengig av hverandre En sjuende egenskap ved de bio-psykiske elementer var de er gjensidig avhengige av hverandre, i den forstand at man ikke kunne forandre det ene element som rommet en bestemt følelse, uten også å endre de andre elementer som var knyttet til den samme følelse. Et eksempel: Hvis musikeren opplever en situasjon som en intens ubehagelig rød opplevelse, og du endrer den røde fargen til en annen farge som musikeren liker, for eksempel gult, vil musikeren kunne 42 For utfyllende informasjon, se koplingsteorien for den psykiske plage, koplingsteorien for den psykiske endring, teorien om de bio-psykiske enheter, de tilgangsgivende og tilgangsbekreftende utsagn, de følelsesbekreftende utsagn, de endringsiversettende og de endringsbekreftende utsagn. 43 For utfyllende informasjon, se teorien om transformerbarhet 197

198 oppleve en ny følelse i forhold til situasjonen. Og hvis en situasjon beskrives gjennom bestemte ord og selve beskrivelsen rommer en ubehagelig følelse, og du endrer beskrivelsen slik at du får en annen historie, dvs. bruker andre ord i forhold til samme situasjon, vil musikeren også kunne få en endring av følelser. Den psykiske endring kan her både være en følge av at bestemte følelsesladete ord og utsagn byttes ut med ord som rommer andre følelser, eller ved at de nye ord innebærer en redefinering, en semantisk endring som fører til nye følelser (for utfyllende informasjon, se teorien om språkets betydning for følelser). De nye følelsesmessige opplevelser innebærer også at det har skjedd en endring i den biologiske tilstand. 44 Fra å være en ubehagelig opplevd biologisk tilstand har musikeren nå fått tilgang til en mer behagelig mentalbiologisk tilstand. Det er ut fra min erfaring den gjensidige avhengighet mellom de bio-psykiske elementer som gjør det mulig å oppnå følelsesmessige endringer som følge endringer i de modale og språklige elementer. Forbindelsen mellom de endringsiverksettende utsagn og de endringsbekreftende utsagn bekrefter denne form for gjensidige avhengighet, ved at de endringsiverksettende utsagn fra terapeut, dvs. de språklige uttrykk fører til en biologisk og følelsesmessig endring hos musikeren. Disse endringer er synkrone, de skjer samtidig. Avsluttende kommentar Forståelsen for de bio-psykiske enheter fikk overordentlig stor betydning for min terapeutiske praksis fordi jeg nå kunne frigjøre meg fra bestemte behandlingsmetoder. Og at jeg i stedet, med utgangspunkt i forståelse for koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage (neste avsnitt ) og koplingsteorien for psykisk endring (avsnitt 3.2.4), kunne fokusere på strukturen i den instrumentalt relaterte psykiske plage og på strukturen i den psykiske endring. En følge av dette var at alle terapeutiske metoder kunne anvendes så lenge de ble anvendt riktig i forhold til forståelsen for de bio-psykiske enheter og koplingsteoriene, hvilket er en interessant konklusjon i forhold til den forskning som fastslår at metoder ikke er avgjørende for de resultater man kan oppnå i behandling (avsnitt /1.3.1). Teorien om de bio-psykiske enheter gir de rammer som min øvrige tenkning og de øvrige teorier forholder seg til. Dette gjelder også teorien om den indre og ytre empiri. 44 For utfyllende informasjon, se teorien om de bio-psykiske enheter og teorien om språkets betydning for følelser og for endring 198

199 3.2.2 Teorien om den indre empiri og ytre empiri Teorien om den indre og ytre empiri hevder at det sentrale ved den psykiske plage er hvordan denne tilstand oppleves rent mentalt. Samtidig hevder den at atferd, informasjoner og observerbare reaksjoner ikke er tilstrekkelig valide utgangspunkt for å behandle eller forske på den psykiske plage. Teorien om den indre og ytre empiri hevder at man må forholde seg til det psykiske materialet, dvs. til de bio-psykiske enheter som utgjør opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage, for å endre denne plage. Men først og fremst er teorien en argumentasjon mot den positivistiske grunnlagsforståelse om at følelser og mentale prosesser ikke er tilgjengelige for observasjon. Og en av teoriens konklusjoner er at den ytre empiri, de ytre observasjoner av den psykiske plage verken kan frembringe tilstrekkelig vitenskapelig kunnskap om den psykiske plage eller om fenomenet psykisk endring. Kartleggingen og endringen av den instrumentalt relaterte psykiske plage i mine behandlinger skjedde gjennom et fokus på de mentale elementer som lagret musikerens følelsesmessige reaksjoner, dvs. gjennom et fokus på de bio-psykiske elementer. Jeg var intrapsykisk fokusert. Denne situasjon gjorde det maktpåliggende å undersøke betydningen av den ytre empiri opp i mot betydningen av den intrapsykiske opplevelse for å kartlegge, forklare og endre den psykiske tilstand. Mer presist. Jeg måtte undersøke i hvilken grad de indre opplevelser av de instrumentalt relaterte spenninger var anvendbare som objekt for forskning på den instrumentalt relaterte psykiske plage. Konklusjon ble at de ytre observasjoner kunne fungere som en innfallvinkel til å undersøke den indre opplevelser, men at ytre observasjoner ikke var valide uttrykk for disse. En følge av dette er at forskning på psykiske fenomener må ta utgangspunkt i det jeg her har kalt den indre empiri, dvs. i hvordan den psykiske tilstand fremtrer for musikeren gjennom de mentale opplevelser. Disse synspunkter belyses i det følgende. Teorien om den indre og ytre empiri hevder at det er mulig å kombinere positivistiske idealer med en undersøkelse av de indre opplevelser, men at man må endre den positivistiske paradigmatiske forståelse om at følelser ikke er tilgjengelig for observasjon. På den ene siden forsøker jeg å være lojal til de positivistiske verdier, på den annen hevder teorien om den indre 199

200 og ytre empiri at følelser er tilgjengelig for observasjon gjennom et fokus på de bio-psykiske elementer som rommer disse følelser (se teorien om de bio-psykiske enheter). Ut fra teorien om den indre og ytre empiri er den indre empiri, de bio-psykiske elementer som rommer musikerens følelser, et mer håndfast og objektivt uttrykk for musikerens opplevelse av den psykiske tilstand og plage enn ytre observasjoner av atferd, av tanker og følelsesmessige reaksjoner. Teorien hevder også at musikerens følelsesmessige opplevelser er tilgjengelig for musikeren gjennom introspeksjon, og gjennom musikerens, språk tilgjengelig for terapeut. Teorien utvider således positivismens nedslagsfelt fra kun å gjelde ytre observerte fenomener til observasjon av indre opplevde tilstander. Grunnlaget for teorien om den indre og ytre empiri er teorien om de bio-psykiske enheter og koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage (neste avsnitt) som hevder at den øyeblikkelige tilstand er en følge av tilgangen til følelsesrommende bio-psykiske enheter som er koplet på musikerens bevissthet eller i det ubevisste. Den er også knyttet til teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske plage (avsnitt 3.2.6) som hevder at den indre empiri er tilgjengelig i hvert enkelt øyeblikk gjennom tilgangen til de bio-psykiske enheter. Teorien om den indre og ytre empiri er også knyttet til teorien om språkets betydning for følelser (avsnitt 3.2.7) som hevder at musikerens ord og utsagn er et uttrykk for den indre empiri, samtidig som de kan anvendes for å få tilgang til de modale bio-psykiske elementer som også forankrer musikerens følelser. Med utgangspunkt i det foregående kan man formulere to påstander. 1. Den ytre empiri er ikke tilstrekkelig for å frembringe tilstrekkelig vitenskapelig holdbar kunnskap om psykiske tilstander og om psykisk endring. Man kan ikke slutte fra observasjon av en bestemt atferd, en formulert tanke, en fortolkning, en ytre observert reaksjon eller fra resultater fra ulike former for hjernescanning til den mentale opplevelse som ligger til grunn for denne atferd, tanke, reaksjon eller nevrobiologiske tilstand. Følgen av dette er at disse former for ytre empiri ikke kan danne et presist utgangspunkt for utvikling av en vitenskapelig holdbar og etterprøvbar kunnskap om den psykiske tilstand og plage og om opplevelsen av psykisk endring. Dette betyr ikke at den ytre empiri, den ytre observerte livsverden, ikke kan føre til vesentlige kunnskaper, kun at beskrivelse av atferd, andres fortolkninger av musikerens psykiske tilstand, av musikerens tanker, av ytre observerbare reaksjoner og nevrologiske funn ikke er den psykiske plage som opplevelse og som mental erfaring. De ulike former av ytre empiri er således ikke vitenskapelig holdbare som objekter for musikerens opplevelse av den psykiske tilstand. 200

201 2. Man må innføre begrepet indre empiri. Den indre empiri rommer den indre livsverden som består av tanker (indre tale), indre sanseopplevelser og følelser. Kontakt med de mentale forestillinger som utløser musikerens følelsesmessige tilstand, blir derfor den avgjørende kilde til innsikt om psykiske tilstander og plager. Forskning på psykiske tilstander og plager må derfor ta utgangspunkt i de følelsesbelagte tanker, de modale elementer og de spesifikke ord og utsagn fra musiker som uttrykker disse følelser, dvs. til de bio-psykiske enheter, om man ønsker å utvikle vitenskapelig holdbar kunnskap om psykiske fenomener og prosesser. Formulert negativt får man at forskning på psykiske tilstander som ikke tar utgangspunkt i musikerens indre livsverden, ikke vil være i stand til å utvikle vitenskapelig holdbar kunnskap om de psykiske tilstander og plagers fremtredelsesformer. En følge av dette er at man ikke vil være i stand til å utvikle en objektiv kunnskap om hvordan de psykiske tilstander oppleves og utvikles. Dette betyr ikke at den ytre empiri (informasjoner om musikerens sosiale situasjon, atferd og observerbare reaksjoner etc.) ikke har betydning når man søker å endre og behandle opplevelsen av psykisk smerte, men at man må skille mellom utsagn fra terapeut og fra musikeren som fokuserer på den ytre empiri, og utsagn som fokuserer på den indre empiri. Og det betyr heller ikke at et fokus på den ytre empiri, dvs. på informasjoner om den psykiske plage, ikke kan føre til viktig kunnskap, kun at kunnskap som er forankret i den ytre empiri, må erstattes av kunnskap forankret i den indre empiri, dersom man ønsker å behandle denne tilstand. Teorien om den indre og ytre empiri gjorde det nødvendig å være bevisst de terapeutiske begrensninger som lå i den ytre empiri, dvs. i informasjoner om den psykiske tilstand. Og de muligheter for kontakt med den instrumentalt relaterte psykiske plage og for psykisk endring som ga seg ut fra forståelsen for den indre empiri. I tillegg har det vært nødvendig å bli bevisst når musikerens utsagn er uttrykk for den ytre empiri, dvs. når de informerer om den psykiske tilstand, og når de uttrykker eller er den indre empiri, dvs. musikerens følelser. Teorien om den indre og den ytre empiri førte til innsikt i forskjellen på utsagn som kartla eller beskrev omstendighetene rundt den psykiske plage, og de utsagn fra musikeren som var et direkte uttrykk for musikerens følelser. Gjennom utsagn som fokuserte på den ytre empiri fikk jeg kartlagt den sosiale kontekst som den psykiske plage hadde utviklet seg innenfor og opplevd gjennom. Jeg satt igjen med informasjoner. Denne type utsagn fungerte som en innfallsvinkel til nye spørsmål som fokuserte på hvordan musikeren følelsesmessig opplevde disse situasjoner. De ble et utgangspunkt for de følelseskartleggende utsagn med det mål å få tilgang 201

202 til den måte som musikeren opplevde det psykiske ubehag på 45. De sentrale utsagn for å endre musikernes følelser ble derfor de tilgangsgivende, de følelseskartleggende og de endringsiverksettende utsagn fra terapeut. Mens formålet med de tilgangsivende utsagn var å gi musikeren tilgang til det psykiske materialet som skulle endres og formålet med de følelseskartleggende utsagn var å kartlegge musikerens følelser, var målet med de endringsiverksettende utsagn å endre disse følelser. Vi har en parallell til dette gjennom musikerens følelsesbeskrivende, tilgangsbekreftende og de endringsbekreftende utsagn. Dette er utsagn som beskriver musikerens følelsesmessige opplevelser, som bekrefter at musikeren hadde tilgang til det psykiske materialet som skulle endres og som bekrefter at det hadde skjedd en endrings i musikerens følelser. Jeg har i det foregående beskrevet betydningen av å skille mellom utsagn som fokuserer på og forholder seg til den indre og ytre empiri. Men en nyansering er nødvendig. I det øyeblikk musikeren har formidlet hvordan den ubehagelige psykiske tilstand oppleves har vi tilgang både til den indre og den ytre empiri. Den indre empiri består av tilgangen til musikerens følelse. Den ytre empiri kommer til uttrykk ved at følelsen beskrives gjennom utsagn som dokumenterer hvordan musikerens følelse er lagret. For eksempel ved at en bestemt følelse beskrives som en mørk klump, som roterer og har pigger og som sitter rundt solar plexus. (sitat fra en musikkstudent). Disse informasjoner fremstår for terapeut som ytre empiri, selv om de er et direkte uttrykk musikerens følelser. Det er viktig å forstå at følelsen, slik den er beskrevet ovenfor, er en psykisk realitet som reflekterer en biologisk tilstand, og ikke kun en litterær metafor. Et eksempel: Dersom jeg som terapeut tar musikerens følelsesbeskrivende utsagn på alvor og fjerner piggene på klumpen gjennom terapeutiske instruksjoner, vil musikeren umiddelbart kunne oppleve en psykisk endring til det bedre, så fremt musikerens mentale forestilling var den utløsende kilde til den følelsesmessige tilstand. Dersom jeg som forsker registrerer denne type utsagn, er det vesentlig at jeg forholder meg til denne type utsagn som 45 Jamfør begrepet Det originært gitte.. Slik det viser seg av, Husserl. Wormnæs, O (1993) ; Vitenskapsfilosofi, Oslo, At Notam Gyldendal. Den tyske filosofen Edmund Husserl ( ) regnes som grunnleggeren av fenomenologien. Husserl tar i sin filosofi utgangspunkt i den bevissthetsprosess som resulterer i at noe fremtrer som tolket og forstått, og kaller dette en akt. Akten kan sies å være den konstruksjonsprosess vi tar oss igjennom når vi tolker en gjenstand for eksempel et bilde, en tekst eller et produkt ut fra vår subjektive måte å forstå denne på. Den gjenstand prosessen er rettet mot, er imidlertid ikke en objektiv gjenstand i den ytre verden, men isteden det vår forforståelse gjør den til inne i vår bevissthet. Dette sier Husserl er oss originært gitt, og sikter til det erfarte, det oppfattede det bevissthetsmessig konstruerte. Kilde: /index.php/content/ content/download/ 144/639/version/file/51Dentranscender.. 202

203 om de er psykiske realiteter for musikeren, og ikke kun som om de informerer om en psykisk tilstand. Metaforer av denne type, formidlet i en behandlingssituasjon, er ikke kun litterære fenomener, de er psykiske realiteter (se teorien om språkets betydning for følelser). Som sådan kan de danne utgangspunkt en intervensjon som kan endre musikerens følelse. Selv om det er nødvendig å skille utsagn som fokuserer på den ytre empiri fra de som formidler den indre empiri, må vi være åpne for den forbindelse til den indre empiri som kan rommes i utsagn forstått som en ytre beskrivelse av musikerens situasjon. Teorien om den indre og den ytre empiri har betydning i denne undersøkelse ved at jeg, i delundersøkelse 3, søker å kartlegge frekvens og den prosentvise andel av utsagn fra musiker og terapeut som fokuserer på henholdsvis den ytre og den indre empiri. En antagelse med utgangspunkt i denne teori er at behandling, om den skal ha stor endringseffekt, bør domineres av utsagn som er relatert til den indre empiri, mens den prosentvise andel utsagn som fokuserer på og som henviser til den ytre empiri skal være relativt lav. Teorien om den indre og ytre empiri legitimerer at man må fokusere på den indre empiri, dvs. på hvordan opplevelsen av psykisk smerte fremtrer rent mentalt for musikeren om man skal kunne utvikle en vitenskapelig holdbar forståelse for og kunnskap om opplevelsen av psykisk smerte. Teorien ligger nært opp til koplingsteorien for den psykiske tilstand ved at opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage her er forstått som en følge av at noe psykisk, en bestemt indre empiri, er koplet på eller av den psykiske tilstand Koplingsteorien for den instrumentalt relaterte psykiske plage 46 Koplingsteorien for den psykiske tilstand og psykiske plage beveger seg et skritt videre, fra et fokus på de bio-psykiske enheter som et avgrenset fenomen til å betrakte den psykiske plage 46 Teorien om psykisk plage. Man må skille mellom psykiske forankrede psykiske plager og organisk forankrede psykiske plager. Forskjellen er knyttet til at de organisk og biologisk forankrede psykiske plager ikke, eller i mindre grad kan endres gjennom verbal behandling. Mens de psykisk forankrede psykiske plager kan endres gjennom verbal terapi og gjennom 203

204 som et resultat av tilgangen til de bio-psykiske enheter som rommer de følelser som inngår i den instrumentalt relaterte psykiske plage, enten dette er enkeltstående eller clustre av biopsykiske enheter. I neste omgang danner koplingsteorien for den psykiske tilstand utgangspunktet for koplingsteorien for den psykiske endring. Koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage hevder at enhver psykisk tilstand er en følge av at noe psykisk er koplet på eller av den psykiske tilstand. Det som er koplet på eller av er her forstått som de mentale elementer (de bio-psykiske enheter) som rommer psykisk ubehag eller behag. Teorien hevder at alle psykiske tilstander må befinne seg innenfor 3 dimensjoner: 1. Mental tid, som rommer fortid, nåtid og fremtid, 2. Dimensjonen positivt og negativt og 3. Den digitale dimensjon på og av. Som følge av dette får vi kun 12 psykiske hovedtilstander som all opplevelse av psykiske smerte og psykisk velvære må befinne seg innenfor i hvert enkelt øyeblikk. Nøytrale psykiske tilstander er her definert som positive, vurdert i forhold til den psykiske smerte og plage, eller som uproblematiske følelsesmessige tilstander som ikke er fokusert i dette arbeid. De 12 psykiske hovedtilstander er: Noe psykisk positivt ladet er koplet på musikerens opplevelse i forhold til fortid (1) nåtid (2) eller fremtid (3) Noe psykisk negativt ladet er koplet av musikerens opplevelser som er relatert til fortid (4) nåtid (5) eller fremtid (6). Noe psykisk negativt ladet er koplet på, som er relatert til fortid (7), nåtid (8) eller fremtid (9). Noe psykisk positivt ladet er koplet av, som er relatert til fortid (10), nåtid (11) eller musikerens egne tanker. T. hevder at alle psykisk forankrede psykiske plager er en følge av den ubevisste eller bevisste tilgang til mentale elementer som rommer de følelser som er knyttet til opplevelsen av psykisk plage. Psykisk plage som varig tilstand er forstått som en følge av en repeterende bevisst eller ubevisst tilgang til et eller flere sett med mentale /bio-psykiske elementer av modal og språklig karakter som rommer de følelser som individet opplever i forbindelse med den psykiske plage. Se: Teori om psykisk plage, angst, posttraumatisk plage, prestasjonsangst, depresjon, tvangstanker, fobier. 204

205 fremtid (12). Tilstandene 1-6 innebærer tilgang til positivt ladet psykisk materiale og derved til positive opplevelser. Mens tilstandene 7-12 innebærer tilgang til negativt ladet psykisk materiale, dvs. til bio-psykiske enheter som rommer psykisk ubehag. Ofte vil musikeren både ha tilgang til positivt og negativt ladet psykiske materiale i samme situasjon, men sjelden i samme øyeblikk, selv om musikerens fokus kan skifte fra øyeblikk til øyeblikk. Utvikling av teorien Utgangspunkt for koplingsteorien var en studie av utbrenthet hos nedslitte lærere med nedsatt mestrings- og handlingsevne kombinert med en ofte destruktiv samtale. Gjennom denne studie opplevde jeg tilstanden av utbrenthet som et sluttprodukt og som en konklusjon på en rekke livsopplevelser gjennom en lengre periode, selv om tilstanden for noen hadde utviklet seg ganske raskt på grunn av akutte og opplevelser. Tilstanden av utbrenthet fremstod etter hvert som så kompleks at det ble vanskelig å få oversikt over de mentale prosesser som lå til grunn for denne tilstand. Det ble nødvendig å forenkle. Følgende spørsmål ble reist: Hvor enkelt var det mulig å beskrive prosessen frem mot utvikling av utbrenthet og fra utbrenthet til psykisk overskudd? Dette fokus førte til nøkkelordene inn og ut. Utbrenthet ble definert som en psykisk tilstand med for mye ubehag inn i psyken, samtidig som dette ubehaget syntes å bli værende i psyken. I tillegg kom det for lite psykisk overskudd eller positivt psykisk materiale inn i psyken, samtidig som dette positive materialet, av enkelte musikere ble redefinert slik at det ble mindre positivt. I tillegg til ordparet inn og ut, for å forklare det mønster som ledet til utbrenthet, oppstod ordparene positivt og negativt og beholde eller kvitte seg med. Analysen førte til at den øyeblikkelige psykiske tilstand måtte være en følge av at noe psykisk var koplet av eller på. Dette noe måtte være positivt eller negativt ladet. Samtidig var den opplevde tilstand av følelsesmessig utbrenthet en øyeblikkelig tilstand, dvs. en tilstand i nåtid. Dette selv om det psykisk ubehagelig materiale var forankret i fortid, i nåtid eller det var knyttet til forestillinger om fremtid. Dette noe som var koplet på eller av i et bestemt øyeblikk og som rommet musikerens følelser, ble forstått som de bio-psykiske enheter. Konklusjonen på denne tankeprosess ble utviklingen av koplingsteorien for opplevelsen av den psykiske tilstand og den psykiske smerte. Teorien kan danne grunnlag for å beskrive og forstå utviklingen mot psykisk overskudd og velvære, men også mot psykisk smerte. 205

206 3.2.4 Koplingsteorien for psykisk endring Koplingsteorien for psykiske endring er en logisk videreføring av koplingsteorien for den psykiske tilstand. Mens koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage er av statisk karakter og kan anvendes for kartlegge den øyeblikkelige tilstand av psykisk ubehag eller velvære, kan koplingsteorien for psykisk endring anvendes for å kartlegge den psykiske endring i det daglige liv eller den psykiske endring som er en følge av behandling. Teorien gjør at man kan kartlegge prosessen frem mot utvikling av psykisk smerte, men også prosessen frem mot økt psykisk velvære. Her fokuseres først og fremst på de mentale koplingsprosesser som skjer i den terapeutiske prosess, selv om disse mentale på- og avkoplinger også vil være en følge av levet liv. Koplingsteorien for psykisk endring er foranket i koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage. Den hevder at det kun finnes 12 hovedtyper av psykisk endring i det enkelte terapeutiske øyeblikk som følge av at det kun finnes 12 hovedtyper av psykiske tilstander. Nøytrale tilstander er holdt utenfor, selv om de er av terapeutisk betydning. Dette fordi en nøytral tilstand vil bli oppfattet som en god tilstand dersom musikerens følelsesmessige tilstand beveger seg fra en ubehaglig til en nøytral tilstand. Nøytrale tilstander danner ofte det følelsesmessige utgangspunkt som intervensjonene kan starte fra, for å hindre at musikerne trekker med seg psykisk ubehag innover i endringsprosessene. Endringsiverksettende utsagn fra terapeut, og alle endringer hos musiker vil i hvert enkelt øyeblikk befinne seg innenfor en av følgende 12 endringsformer. Noe psykisk positivt koples på den psykiske tilstand relatert til fortid (1) nåtid (2) fremtid (3) 206

207 Noe psykisk negativt koples av den psykiske tilstand i forhold fortid (4) ) nåtid (5) fremtid (6) Noe psykisk positivt koples av den psykiske tilstand i forhold til Fortid (7) Nåtid (8) Fremtid (9) Noe psykisk negativt ladet koples på den psykiske tilstand i Fortid (10) Nåtid (11) Fremtid (12) Den positive psykiske endringsprosess antas å være en følge av utsagn fra terapeut som er knyttet til endringsformene 1-6, dvs. til endringsformer som gir økt tilgang til positive følelser. Endringsformene 7-12 kan forsterke opplevelsen av psykisk ubehag eller psykisk plage ved at de gir økt tilgang til mentale elementer som rommer psykisk smerte. Teoriens betydning, foruten at behandlingene ble gjennomført med utgangspunkt i denne forståelse, ligger i at koplingsteorien for psykisk endring er grunnlaget for utsagnskategoriene endringsiverksettende utsagn fra terapeut og endringsbekreftende utsagn fra musiker. Vi har endringsiverksettende utsagn der terapeut kopler av et negativt ladet psykisk materiale, og på et positivt ladet psykisk materiale. Jeg kan imidlertid ikke utelukke at det kan skje en utilsiktet påkopling av psykisk ubehag som følge av de kartleggende utsagn fra terapeut og de situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker (se avsnitt 3.3.2). Det må også bemerkes at hva som er positivt eller negativt ladet defineres av musiker med utgangspunkt i musikerens følelsesmessige opplevelse, ikke av terapeut. Utsagn som rommer positivt ladete intervensjoner, ut fra terapeutens forståelse, kan av musiker likevel oppleves som psykisk ubehagelige, og derved innebære påkopling av noe psykisk negativt. Koplingsteorien for psykisk endring gjør det mulig å undersøke i hvilken grad behandlingen reelt sett innebærer en på eller avkopling av psykisk positivt eller psykisk negativt ladet materiale, og derfor om behandlingen øker eller reduserer musikerens psykiske smerte. På- og avkoplingen av psykisk materiale kan, i tillegg til en ren på og avkopling, være en følge av endringer av de mentale elementer som utgjør musikerens psykiske plage. Disse endringer vil være en følge av terapeutens endringsiverksettende utsagn. 207

208 Teorien har en viss parallellitet til teoriene om betinging. Parallelliteten er knyttet til at koplingsteorien for den psykiske endring kan sees i forhold til begreper som betinging og ekstinksjon der betinging er forstått som påkopling og ekstinksjon som avkopling/svekking av psykisk materiale. Den forståelse som kommer til uttrykk i koplingsteorien for psykisk endring, angir det strukturelle mønster for psykisk endring som mine behandlinger preges av, og som de endringsiverksettende utsagn (delundersøkelse 3) må sees i forhold til Teorien om utvikling av psykisk forankret plage gjennom en matematisk modell Hit Mens jeg i de foregående teorier har fokusert på de mentale opplevelser og prosesser, utvides mitt fokus i teorien om matematikk og psyke til også å inkludere de fysiske livsstrategier som påvirker musikerens utvikling av psykisk velvære eller psykisk plage. Dette selv om teoriens hovedfokus er på de mentale prosesser som er knyttet til de fysiske strategier og på de mentale strategier for utvikling av psykisk velvære eller psykisk ubehag som skjer uavhengig av de fysiske opplevelser. Teorien hevder at det er mulig å kartlegge den psykiske tilstand, den psykiske endring og utviklingen av psykisk plage gjennom en matematisk formel. Utgangspunktet for teorien var den erfaring av musikerne meningsfullt, kunne skalere sin opplevelse av psykisk smerte og velvære (se skaleringsutsagn, avsnitt 3.3.4). Teorien gjør det også mulig å beskrive den terapeutiske strategi som kan anvendes for å redusere eller fjerne psykisk plage. Dette gjøres ved å beskrive de fysiske og mentale strategier som kan føre til psykisk plage, men som også kan føre til redusert psykisk plage og større velvære. Teorien gir ett av svarene på spørsmålet om hvordan den psykiske plage er bygget opp rent mentalt. Den gir derfor også et svar på spørsmålet om hva som skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring, men gjennom et fokus på de fysiske og mentale prosesser som fører til den psykiske plage eller endring. Teorien er intrapsykisk fokusert, men den inkluderer også musikerens ytre livsstrategi i den hensikt å fange opp sammenhengen mellom musikerens ytre livserfaringer, hvordan musikeren forholder seg mentalt til disse og utviklingen av psykisk plage. Teorien gir innsikt i strukturen 208

209 i utviklingen av den psykiske plage, strukturen i den psykiske endring og i det strukturelle mønster som preget de utvalgte behandlinger. I det videre legger jeg vekt på de matematiske elementer. Men det er mulig å lese teorien kun med et fokus på fysiske og mentale strategier som fører til eller reduserer den psykiske plage. Jeg har ikke støtt på matematiske modeller i litteraturen som minner om den som er presentert her. Et delvis unntak er Giorgio Nardone som hevder at det innenfor den korttidsterapeutiske og Løsningsorienterte tradisjon, er mulig å se på behandling innenfor en logisk matematisk modell (Nardone & Watzlawick, 2005). Men boken rommer ingen matematisk modell til forståelse av psykiske plager og psykisk endring. Det er mer snakk om å se de logiske elementer i den korttidsterapeutiske tilnærming. Teorier om forbindelsen mellom matematikk og psyke er imidlertid ikke av ny dato. I 1877 publiserte J. F. Herbart en artikkel om nødvendigheten av å integrere et matematisk perspektiv i psykologien. Og på YouTube (2012) finnes en video som orienterer om de ulike områder innenfor psykologien der man kan anvende matematikk. Et mer populærvitenskapelig sitat, uten opphavsmann, kan også illustrere forholdet mellom matematikk og psykologi: Psychology is actually biology. Biology is actually chemistry. Chemistry is actually physics. And physics is actually math. ( Teorien består av 2 deler. Del 1 fokuserer på de fysiske strategier eller de handlinger som fører til psykisk velvære eller til psykisk ubehag. Del 2 fokuserer på de mentale strategier som kan føre til psykisk ubehag og på de endringsstrategier som gir seg med utgangspunkt i disse mønstre. Utgangspunktet for beskrivelsen av de mentale strategier er som ved de fysiske strategier. Modellen viser at de mentale strategier for utvikling av psykisk ubehag kan kartlegges og skaleres, og slik danne grunnlag for forskning på og endring av disse strategier. Modellen Den matematiske modell inneholder variable som skaleres langs en skala fra 0 til +10 eller fra 0 til -10. I det følgende vil (B) står for de bio-psykiske elementer, dvs. de psykiske elementer 209

210 som rommer det psykiske ubehag eller behag. De negativt ladete bio-psykiske elementer som rommer det psykiske ubehag blir kalt (BN) og varierer langs en følelsesmessig skala fra 0 til minus 10. De positivt ladete bio-psykiske elementer som rommer det psykiske velvære, er kalt (BP). (BP) varierer langs en skala fra 0 til pluss 10. Modellen inneholder 4 variable: T Står for den totale opplevelsen av den psykiske tilstand BN Står for tilgangen til bio-psykiske enheter som rommer psykisk ubehag BP Står for tilgangen til bio-psykiske enheter som rommer psykisk velvære i samme situasjon (Positive bio-psykiske elementer) ØT Står for den ønskede tilstand av psykisk velvære i en bestemt situasjon Den øyeblikkelige psykiske tilstand og opplevelse av psykisk velvære eller psykisk ubehag kan således settes på formlene: T= BP+BN Dette innebærer at psykiske velvære er en følge av summen av tilgangen til bio-psykiske elementer som rommer psykisk velvære (BP) og av tilgangen til de bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag (BN). Den ønskede psykiske tilstand (ØT) blir her den øyeblikkelige tilstand (T) minus de bio-psykiske elementer som rommer det psykiske ubehag (BN). ØT = T BN = (BP+BN) -BN = BP = psykisk velvære. Dette innebærer at musikeren blir fornøyd dersom man fjerner det som hindrer opplevelsen av psykisk velvære. Dersom musikeren ønsker å forbedre sitt psykiske velvære etter at det psykiske ubehag er borte, må man kople på flere positivt ladete bio-psykiske elementer (BP2). (BP2) er her forstått som tilgangen til bio-psykiske elementer som rommer psykisk velvære, som musikeren tidligere ikke har hatt tilgang til. Strategien for den psykiske endringsprosess ut fra denne modell blir: å opprettholde den eksisterende tilgang til bio-psykiske enheter (BP) som rommer psykisk velvære. å redusere tilgangen til de bio-psykiske enheter (BN) som rommer psykisk ubehag å gi musikeren tilgang til flere bio-psykiske elementer (BP2) som rommer et psykisk velvære, som musikeren ikke har tilgang til i øyeblikket, men som han har hatt tilgang til i andre situasjoner tidligere. Da får vi at ønsket psykisk tilstand (ØT) med hensyn på psykisk velvære: ØT = BP-BN+BP2 210

211 Maksimalt psykisk ubehag får vi når det psykiske velvære (BP) er lik null og det psykiske ubehag (BN) er skåret til minus 10 i forhold til en situasjon som musikeren ønsker å få det bedre i. Her får vi at: T = (0 BP) + (-10 BN) = -10 BN Maksimalt psykisk velvære har vi når det psykiske ubehag (BN) er skåret til (0) og det psykiske velvære (BP) er pluss 10. Da får vi at T = 10BP + (-0BN) = +10BP. Den relative styrkegrad mellom psykisk velvære (BP) og psykisk ubehag (BN) Jeg forholder meg oftest til den relative styrkegrad mellom de bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag (BN) og de som rommer psykisk velvære (BP). Det psykiske ubehag (BN) vil ofte dominere over det psykiske velvære (BP) når ubehaget er intenst. Dette fordi at de psykiske elementer som rommer psykisk velvære (BP) vil være mindre tilgjengelige for musikeren på grunn av at det psykiske ubehag (BN) vil kunne dominere musikerens fokus. Et lavt skår på psykisk velvære (BP) kan derfor si mer om opplevelsen av det psykiske ubehag enn om eksistensen av bio-psykiske elementer som rommer psykisk velvære og derved også terapeutiske ressurser. De positivt ladete psykiske elementer vil bli mer tilgjengelige når det psykiske ubehag avtar. Når noe psykisk smertefullt avtar, vil man få økt tilgang til elementer som rommer psykisk velvære. Formelen ovenfor gjelder fortsatt, men man må ta høyde for disse forhold i endringsarbeidet. Modellen utvides Modellen ovenfor er en forenkling. Vi har, i samsvar med koplingsteorien for den psykiske tilstand, bio-psykiske enheter knyttet til opplevelser i fortid (Ht), opplevelser i nåtid (Nt), og i musikerens forhold til fremtid (Ft): BN BP Ht Nt Ft De bio-psykiske enheter som rommer psykisk ubehag De bio-psykiske enheter som rommer psykisk velvære Bio-psykiske enheter knyttet til fortid Bio-psykiske enheter knyttet til nåtid Bio-psykiske enheter knyttet til fremtid Da har vi at: Den øyeblikkelige tilstand (T) bestemmes av summen av den øyeblikkelige tilgangen til bio-psykiske enheter som rommer psykisk velvære (BP) og psykisk ubehag (BN) 211

212 knyttet til musikerens fortid, nåtid og fremtid. Satt på en formel, får vi at den øyeblikkelige tilstand (T) kan beskrives som: T = Ht(BP+BN) + Nt(BP+BN) + Ft(BP+BN), der (HT = fortid, Nt= Nåtid og Ft = fremtid) For å kartlegge den psykiske tilstand må vi derfor kartlegge de bio-psykiske elementer av positiv og negativ karakter som musikeren har tilgang til i forhold til fortid, nåtid og i forhold til musikerens forestillinger om fremtid. Det psykiske velvære og det psykiske ubehag vil kunne være preget av en eller flere opplevelser i fortid, i nåtid eller til forestillinger om noe i fremtid. Det vil derfor kunne være tilstrekkelig å fokusere på tilgangen til positivt og negativt ladet psykisk materiale kun på ett av tidsområdene i endringsarbeidet, mens det i forskningsøyemed kan være interessant å få frem det mer totale bildet, som også vil kunne inkludere et fokus på tidsperioder der problemet ikke er tilstede. Endringsprosessen Målet (M) er å utvikle det ønskede psykiske velvære som består av summen av de bio-psykiske enheter som rommer psykisk velvære (BP) minus summen av elementer som rommer psykisk ubehag (BN) pluss nye positivt ladete bio-psykiske elementer (BP2), som musikeren enda ikke har tilgang til. Dette innebærer, som antydet tidligere, at vi ikke nøyer oss med å redusere det psykiske ubehag, men at vi ønsker å videreutvikle det psykiske velvære etter at det psykiske ubehag er redusert. Målet for endringsprosessen blir da: M = B(P1-N1+P2) Dersom vi trekker inn alle tidsdimensjoner, får vi et mer komplekst bilde. Målet for endringsprosessen, (M) blir da: M =Ht(BP -BN) +Nt(BP-BN)+ Ft(BP-BN) + BP2 (Ht+Nt+Ft) Her er (Ht) bio-psykiske elementer relatert til fortid, (Nt) er bio-psykiske elementer relatert nåtid og (Ft) er bio-psykiske elementer relatert forestillinger om fremtid. Denne endringsprosess innebærer at man opprettholder tilgangen til de bio-psykiske elementer som rommer psykisk velvære knyttet til fortid, nåtid og fremtid. reduserer de bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag med forankring i fortid, nåtid og fremtid. 212

213 forbedrer eksisterende og etablerer nye bio-psykiske elementer som rommer psykisk velvære. Disse kan også utvikles i forhold til fortid, nåtid og fremtid Dersom det psykiske ubehag kun er knyttet til et psykisk materiale med forankring i fortid, (HtBN) blir målet å redusere de bio-psykiske elementer knyttet til denne opplevelse. Dette innebærer at man ikke behøver å arbeide med bio-psykiske elementer relatert til nåtid fordi disse har verdien 0 i forhold til det problem man arbeider med. Med andre ord, at musikeren har det rimelig bra i sitt øvrige liv i dag. I denne situasjon trenger vi heller ikke å arbeide med negativt ladete bio-psykiske enheter knyttet til fremtid (FtN) da musikerens problem heller ikke er knyttet til forestillinger om fremtiden. I endringsprosessen vil vi likevel ofte tilpasse den psykiske endring til nåtid og fremtid. Dette for å sikre at den endring som er oppnådd blir integrert i musikerens øvrige liv slik at den blir stabil i fremtiden. Endringsprosessen (E) når vi kun velger å endre de bio-psykiske enheter som rommer psykiske ubehag knyttet til fortid, blir for eksempel: E = HtBN(-7). Tallet (-7) indikerer her at det psykiske ubehag, av musiker, er skåret til verdien (-7) på skalaen 0 til -10. Musikerens skår på ( 7) fremkommer på bakgrunn av følgende spørsmål: Sett at du skalerer det psykiske ubehag på en skala fra -10 til 0 der -10 er den verst tenkelige opplevelse og 0 illustrerer en situasjon uten ubehag, hvor vil du plassere graden av det psykiske ubehag? (Se skaleringsspørsmål, avsnitt 3.3.4). De fleste musikere vil enkelt plassere seg selv langs en skala fra -10 til 0 med hensyn på psykisk ubehag, og det psykiske velvære på skalaen fra 0 til Mine erfaringer er at de fleste liker å skåre sitt psykiske ubehag på denne måte. Et tall kan være en enkel, men likevel presis måte å illustrere graden av psykisk ubehag på. Dersom musikeren skårer det psykiske ubehag knyttet til det man har arbeidet med ved slutten av den enkelte konsultasjon, vil musikerens skår kunne fortelle om endringsarbeidet har hatt effekt. Dersom endringsprosessen ikke har hatt effekt, vil musikeren fortsatt skåre sin psykiske tilstand til ( 7) i forhold til den situasjon eller det problem vi har arbeidet med Etter at man har redusert det psykiske ubehag knyttet til en bestemt situasjon i fortid vil musikeren ofte få tilgang til nytt psykisk ubehagelig materiale. Dette ubehaget kan være knyttet til mindre ubehagelige opplevelser i fortid, nåtid eller til forestillinger om fremtid. Årsaken til dette er at når man tar man vekk noe psykisk ubehagelig, en instrumentalt relatert psykisk uro, dukker det ofte opp noe annet mindre ubehagelig. Det mindre ubehagelige har vært der hele tiden, men er blitt defokusert på grunn av at det mest intense ubehag har overdøvet det mindre 213

214 alvorlige psykisk ubehag (se utsagnskategorien utsagn som rommer nye utfordringer, avsnitt 3.3.4). Denne situasjon kan føre til at skåringen av de negativt opplevde psykiske spenninger fortsatt kan ha et høyt tall, for eksempel ( 5) etter en eller en serie med intervensjoner. Etter at det psykiske ubehag er redusert, kartlegger jeg derfor og reduserer tilgangen til eller ender de resterende bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag som musikeren har tilgang til. Endringsprosessen følger de strategiene som er skissert i koplingsteorien for psykisk endring i foregående avsnitt. Psykisk ubehag vil kunne skrives på samme formel som det psykiske velvære. Modellen vil kunne dekke alle nivåer av psykisk velvære enten de er knyttet til opplevelser i fortid, nåtid eller fremtid. Intensiteten i det psykiske ubehag vil alltid oppleves gjennom det psykiske materiale, her de bio-psykiske enheter, som musikeren har tilgang til i nåtid, selv om opplevelsen består av mentale elementer knyttet til fortid og/eller fremtid. Jeg fokuserer derfor oftest på det psykiske ubehagelige materiale som oppleves nåtid. Dette innebærer at arbeidet for å utvikle det psykiske velvære kan være enkelt selv om den matematiske modell, som inkluderer psykisk materiale fra fortid, nåtid og fremtid, er ganske kompleks. Den matematiske modell kan fungere som en sjekkliste for å sikre at man kartlegger de elementer som virker positivt eller negativt inn på den psykiske tilstand. En presisering Opplevelsen av psykisk ubehag dominerer oftest over et psykisk velvære. Det skal ofte lite psykisk ubehag til før enkelte er dominert av dette ubehag. Andre kan oppleve det motsatte, at de har evne til å bevare et psykisk overskudd til tross for tilgang til et intenst ubehag. Skåringen av den psykiske tilstand skjer ved at musikeren skårer den totale opplevelse, ikke ved at man matematisk trekker de negativt ladete bio-psykiske enheter i situasjonen fra de positivt ladete bio-psykiske elementer selv om modellen nesten inviterer til denne operasjon. Tilgangen til positivt ladete bio-psykiske elementer vil oftest være integrert i den øyeblikkelige totale psykiske opplevelse. Tilgangen til de positivt ladete bio-psykiske elementer bidrar til at de instrumentalt relaterte psykiske spenninger ikke er mer intense enn de er. De positivt ladete bio-psykiske enheter som rommer det psykiske velvære kan kartlegges separat. De betraktes her som mentale ressurser som kan anvendes i det senere endringsarbeid. Se teorien om terapeutiske ressurser, avsnitt 3.2.8, utsagnskategorien ressurskartleggende utsagn og variabelen terapeutiske ressurser (avsnitt 3.3.5) 214

215 Maksimalt positivt skår på psykisk velvære er Da har vi at BP (positivt ladete bio-psykiske elementer) er lik 10 i fortid, nåtid og fremtid og BN (negativt ladete bio-psykiske elementer) er lik 0 i fortid, nåtid og fremtid. Maksimalt skår for det psykiske ubehag er (-30). Dette innebærer at de tidligere, nåtidige og fremtidsrelaterte bio-psykiske enheter, som rommer den psykiske smerte har en skår på -10. Denne situasjon forekommer aldri med musikere som ikke har alvorlig tilleggproblematikk. Ved denne utregningsmåte får vi en variasjonsbredde på 60. Tallene er et uttrykk for musikerens opplevelse. De er ikke presise matematiske størrelser. Hensikten med disse tall er å illustrere en måte å tenke på når det gjelder utredning og behandling. De fysiske og mentale strategier (FS) og (MS) Jeg har konsentrert meg om opplevelsen av psykisk ubehag uttrykt ved summen av de positivt og negativt ladete bio-psykiske elementer som musikeren har tilgang til i et bestemt øyeblikk. Opplevelsen av den psykiske tilstand fremstår her som noe statisk. Denne statiske beskrivelse er ikke tilstrekkelig om man ønsker å kartlegge og endre de prosesser som fører til psykisk ubehag eller til psykisk velvære. Jeg vil derfor beskrive de ofte ubevisste strategier for utvikling av psykisk velvære og psykisk ubehag. Disse strategier er det dynamiske element ved utvikling av den psykiske plage. Musikerens strategier for utvikling av psykisk velvære og psykisk ubehag utgjør det samlede mønster for psykisk input og output. Økt psykisk input innebærer at vi øker tilgangen til et psykisk materiale som rommer psykisk ubehag eller velvære. Økt psykisk output betyr her at vi reduserer eller kvitter oss med et psykisk materiale som rommer psykisk ubehag eller velvære. Den totale strategi for utvikling av psykisk ubehag og psykisk velvære kan deles opp i den fysiske strategi (FS) og den mentale strategi (MS). Først presenteres den fysiske strategi. Den fysiske strategi for utvikling av psykisk velvære eller ubehag Enhver kontakt med den ytre verden vil føre til dannelse, opprettholdelse eller endring av det psykiske materiale som musikerne har tilgang til. Vi har her en parallell til Piagets teori om den kognitive utvikling (Imsen 2005) gjennom dannelse og endring av skjemaer, men jeg skiller meg fra Piaget ved at jeg fokuserer på det følelsesmessige aspekt, mens de kognitive, og kunnskapsrelaterte elementer, som Piaget er opptatt av, er tonet ned. De fysiske strategier (FS) for kontakt med psykisk ubehagelig eller behagelig materiale kan beskrives gjennom følgende formel: 215

216 FS= (FN+ Fnu + FNT + FPNT) + (FP+ Fpu + FPT + FNPT). Klamme 1 illustrerer den fysiske strategi henimot økt psykisk ubehag. Klamme 2 illustrerer den fysiske strategi som fører til økt psykisk velvære. Formelen forklares i følgende oppsett: FP står for at Musikeren oppsøker/havner i situasjoner der han opplever psykisk velvære med den følge at tilgangen til positivt ladete bio-psykiske enheter øker. FN står for at Musikeren oppsøker/havner i situasjoner der han opplever psykisk ubehag, noe som innebærer at musikeren får tilgang til flere negativt ladete bio-psykiske enheter. FPu står for at Musikeren unngår opplevelser som fører til psykisk ubehag og får derved tilgang til færre negativt ladete bio-psykiske elementer noe som kan være positivt for utviklingen av psykisk velvære. FNu står for at Musikeren får mindre tilgang til situasjoner som rommer psykisk velvære og derved redusert tilgang til positivt ladete bio-psykiske elementer. Dette kan være negativt for den psykiske tilstand og utvikling. Dersom man trekker inn musikerens tolkning av de fysiske opplevelser får vi følgende tillegg: Musikeren tolker positive situasjoner negativt med den følge at positive FPNT står for at opplevelser lagres som psykisk ubehag. Gode opplevelser kan her ende opp som negativt ladete opplevelser. FNPT står for at Musikeren tolker ubehagelige hendelser positivt med den følge at Musikeren får flere positivt ladete bio-psykiske elementer og økt psykisk velvære. Ubehagelige situasjoner blir her noe som kan øke opplevelsen av psykisk velvære og det psykiske overskudd fremfor noe man går ned med. FPT Står for at Musikeren tolker positive hendelser ytterligere positivt med den følge at hun sitter igjen med enda flere positivt ladete bio-psykiske elementer og økt psykisk velvære. Positive opplevelser blir her noe man ytterligere vokser psykisk på. FNT Står for at Musikeren tolker ubehagelige hendelser ytterligere negativt med den følge at han eller hun sitter igjen med flere negativt ladete bio-psykiske elementer enn de som, ytre sett ble erfart. Ubehagelige situasjoner blir her noe man ytterligere svekkes av. Da årsaker til musikerens fortolkningsmønster ikke er i fokus i denne sammenheng, blir årsaker til individenes fortolkning av fysiske hendelser med utgangspunkt i attribusjonsteori (Imsen 2005) ikke diskutert i det videre 216

217 Oppsummert har vi at: 1. Den positive ladete fysiske strategi, (FS) som fører til opplevelsen av psykisk velvære består av: FP + FPu + FPT + FNPT. Dette innebærer at musikeren: oppsøker/havner i situasjoner som fører til opplevelsen av psykisk velvære (FP) unngår situasjoner som fører til psykisk ubehag (FPu) fortolker ubehagelige situasjoner slik at de fører til økt psykisk velvære (FPT) forsterker det psykiske velvære gjennom positive fortolkninger av negativt ladete opplevelser (FNPT). Resultatet er økt psykisk styrke, mestringsevne og velvære 2. Den negativt ladete fysiske strategi (FS) som fører til psykisk ubehag består av: FN + FPNT + FNu + FNT Dette innebærer at musikeren øker sin kontakt med situasjoner som fører til psykisk ubehag (FN) tolker positive opplevelser negativt slik at de fører til økt psykisk ubehag (FPNT) unngår situasjoner som kan gi positive opplevelser og psykisk velvære (FNu) fortolker negative opplevelser ytterligere negativt (FNT) slik at det psykiske ubehag øker. Resultatet er redusert psykisk styrke, mestringsevne og velvære Maksimal psykisk belastning, som følge av fysiske opplevelser, skåret langs en skala fra -10 til +10, blir her -40. FN = -10 FPNT = -10 FNu =- -10 FNT = -10 SUM= - 40 Vi snakker her om en musiker som har få opplevelser preget av psykisk velvære og mange opplevelser preget av psykisk ubehag. I tillegg har vi en musiker med stor evne til å redefinere positive nye erfaringer slik at de ender opp som mer negative. I tillegg har vi en musiker med evne til å forsterke det ubehagelige ved negativt ladete nye opplevelser. I sum ender dette individ opp med mer psykisk ubehag. (Se for øvrig koplingsteorien for den psykiske tilstand). 217

218 Endringsstrategien med utgangspunkt i denne situasjon innebærer å redusere musikerens kontakt med hendelser som fører til psykisk ubehag, øke tilgangen til opplevelser som gir psykisk velvære, utvikle musikerens evne til å redefinere ubehagelige nye opplevelser slik at de i større grad gir en følelse av psykisk velvære, og utvikle musikerens evne til å fastholde nye gode erfaringer som gode, eventuelt å forsterke disse. Den maksimalt positive fysiske strategi er en situasjon der den positive input (P) har en skår på pluss 10 og der (N) har en skår på (0). Resultatet blir en psykisk og fysisk strategi (FS) for utvikling av psykisk velvære med skår på (+40). Her har vi en musiker som har få ubehagelige opplevelser og mange positive. I tillegg har musikeren stor evne til å redefinere ubehagelige nye opplevelser slik at de blir til psykisk styrkende erfaringer, samtidig som musikeren har evne til å forsterke det positive ved nye positive opplevelser. Her har vi et menneske som systematisk bygger opp sitt psykiske velvære. Vi får en variasjonsbredde på (80) når det gjelder utvikling av psykisk velvære og psykisk plage. Men somt nevnt, tallene er ment som illustrasjoner og som et utgangspunkt for tenkning og analyse. Tallene er ikke presise matematiske uttrykk for dette psykiske velvære. Skåringsskjema Med utgangspunkt i det foregående får vi følgende skjema, som kan fungere som et utgangspunkt for å kartlegge musikerens fysiske strategier for utvikling av psykisk ubehag og psykisk velvære. Skåringen vil være en følge av spørsmål som blir utarbeidet i forbindelse med de ulike skåringsmuligheter. FP Skår fra I hvilken grad opplever musikeren situasjoner preget av psykisk velvære (med den følge at antallet positive bio-psykiske enheter øker) FN Skår fra 0 til -10 I hvilken grad oppsøker/havner musikeren i situasjoner forbundet med psykisk ubehag (og får økt tilgang til bio-psykiske enheter som er forbundet med psykisk ubehag.) 218

219 FPu Skår fra 0 til +10 I hvilken grad unngår musikeren ubehagelige opplevelser (og får derved tilgang til færre negativt ladete bio-psykiske elementer og mindre psykisk smerte, noe som er positivt.) FNu Skår fra 0 til -10 I hvilken grad unngår musikeren positive opplevelser, (som kunne gi følelsen av psykisk velvære, noe som fører til færre positivt ladete biopsykiske elementer, noe som er følelsesmessig negativt) FPNT Skår fra 0 til -10 FNPT Skår fra 0 til +10 I hvilken grad tolker musikeren positive nye opplevelser negativt med den følge at de positive opplevelser lagres som mindre positive. Positive opplevelser relatert til psykisk velvære blir her noe man ikke tar inn over seg. I hvilken grad tolker musikeren ubehagelige nye opplevelser positivt med den følge at musikeren sitter igjen med flere positivt ladete bio-psykiske elementer og derfor økt psykisk styrke. Mindre gode opplevelser blir her noe man vokser på. FPT Skår fra 0 til +10 I hvilken grad tolker musikeren nye gode opplevelser ytterligere positivt med den følge at musikeren sitter igjen med flere positivt ladete bio-psykiske elementer og økt psykisk velvære. Positive erfaringer blir her noe man ytterligere vokser psykisk på. FNT Skår fra 0 til -10 I hvilken grad tolker musikeren nye ubehagelige opplevelser ytterligere negativt med den følge at musikeren sitter igjen med større psykisk ubehag enn det som ble skapt i selve situasjonen. Ubehagelige opplevelser blir her noe man ytterligere svekkes av. Den samlede sum antyder i hvilken grad musikerens liv og fortolkninger forsterker eller svekker opplevelsen av psykisk velvære. Målet med endringsarbeidet blir å endre den fysiske strategi (FS) som fører til psykiske ubehag og å utvikle de fysiske strategier som fører til psykisk velvære. Skalaens egnethet Jeg har i det foregående anvendt en skala som beveger seg fra 0 til -10 og en skala fra 0 til +10. I endringsprosessen anvender jeg kun en skala fra 0 til Skalaen fra 0 til -10 er tatt med her fordi jeg har ønsket å gradere den psykiske smerte mer detaljert. Denne skala unngås i endringsarbeidet fordi et resultat på minus i seg selv vil kunne gi tilgang til en ubehagelig følelse. Men det endelige valg av skalering er ikke foretatt. Mer empiri vil avdekke sterke og svake sider ved det å anvende to skalaer fremfor en skala. Muligens må man anvende en type skala i forbindelse med forskning og en i forbindelse med behandling. 219

220 I det videre vil jeg fokusere på de mentale strategier for utvikling av psykisk ubehag og psykisk velvære. Enkelte presiseringer. Selv om jeg skiller mellom mentale opplevelser forankret i ytre hendelser og opplevelser som er produsert mentalt, uavhengig av øyeblikkelige ytre hendelser, er disse erfaringer mentalt sett av samme karakter. De er biologisk og mentalt bygget opp på samme måte av tilgangen til biopsykiske enheter som rommer følelser. Mentale prosesser som oppstår med utgangspunkt i ytre erfaringer, påvirker de mentale prosesser som oppstår tilsynelatende uavhengig av ytre erfaringer. Om omvendt. Mentale prosesser, tilsynelatende uavhengig av de ytre erfaringer påvirker den mentale virksomhet som skjer i forbindelse med ytre erfaringer, og derigjennom hvordan de ytre erfaringer fortolkes og oppleves. Det er praktiske årsaker til at jeg har ønsket å skille disse to kilder til mentale opplevelser. Av og til vil opplevelsen av psykisk ubehag i hovedsak være en følge av ytre hendelser. Andre ganger kan psykisk ubehag være forankret i selvgående mentale prosesser. Det skillet som er gjort her gjør det mulig å se på disse forhold hver for seg. Forutsetningen er at man er bevisst at mentale prosesser er av samme karakter enten de er ytre eller indre forankret, i den forstand at begge prosesser innebærer en på eller avkopling av bio-psykiske enheter som rommer psykisk smerte eller velvære. Jeg har i det foregående fokusert på de fysiske strategier for psykisk input og output. I de videre vil jeg fokusere på de mentale strategier for utvikling av psykisk behag eller ubehag. De mentale strategier (MS) for utvikling av psykisk ubehag Den mentale strategi for psykisk input og output følger samme mønster som den fysiske strategi. Vi finner den mentale strategi ved å kartlegge den mentale prosess som skjer uavhengig av ytre hendelser, som fører til at musikeren får tilgang til bio-psykiske elementer som er forbundet med psykisk velvære eller ubehag. Mental psykisk input innebærer at man øker tilgangen til de bio-psykiske enheter kun som følge av mental aktivitet. Mental output innebærer at man reduserer eller kvitter seg med biopsykiske enheter som rommer følelser kun som følge av mental aktivitet. Jeg skiller her mellom umiddelbare fortolkninger av øyeblikkelige hendelser og den mentale bearbeiding av fysiske opplevelser som skjer en tid etter at hendelsen har skjedd. Umiddelbare fortolkninger av nye fysiske hendelser er plassert i forbindelse med den fysiske strategi. Den mentale bearbeiding i ettertid er plassert her, under de mentale strategier. Denne sortering er 220

221 valgt for å skille mellom de fysisk initierte mentale prosesser og de mentalt initierte mentale prosesser. Rent mentalt er disse prosesser like. Teorien om matematikk og psyke rommer følgende grunnforståelse: Økt tilgang til positivt ladete bio-psykiske enheter vil forsterke opplevelsen av psykisk velvære. Økt tilgang til negativt ladete bio-psykiske elementer vil øke det psykiske ubehag. Mønsteret (MS) for mental input og output med hensyn på opplevelsen av psykisk velvære kan skrives på følgende formel: MS = MP +MN+ MPu + MNu. MN står for Mentalt produserte og negativt ladete bio-psykiske enheter inn i psyken. Dette øker opplevelsen av psykisk ubehag. MN u står for Mentalt produserte negativt ladete bio-psykiske enheter ut. Dette innebærer at musikeren kvitter seg med bio-psykiske enheter som rommer psykisk ubehag, noe som øker opplevelsen av psykisk velvære. MP står for Mentalt produserte positivt ladete bio-psykiske enheter inn som følge av positive tolkninger av ytre situasjoner en tid etter at de har skjedd. Dette reduserer opplevelsen av psykisk ubehag og fører til økt psykisk velvære MP u står for Mentalt produserte Positivt ladete bio-psykiske enheter ut. Dette innebærer at musikeren reduserer tilgangen til bio-psykiske enheter som rommer psykisk velvære, som følge av mentale prosesser. Resultatet er økt psykisk ubehag Den mentale strategi (MS) for utvikling av psykisk velvære blir, med utgangspunkt i den foregående skisse, følgende: MSst= MP + MN +MPu+ MNu. Dette innebærer at den mentale strategi (MS) er summen av musikerens tilgang til positivt ladete bio-psykiske elementer (MP) + Musikerens tilgang til negativt ladete bio-psykiske elementer (MN) + Musikerens omtolkning av negativt ladete bio-psykiske elementer til positive (MNu), + Musikerens redefinering av positivt ladete bio-psykiske elementer (positive forestillinger) (MPu) slik at de ender opp som mer ubehagelige. Et eksempel på en musikers mentale strategi som fører til psykisk ubehag. 221

222 Enkelte individer tenker stadig på opplevelser som er preget av psykisk ubehag, med den følge at de øker sin tilgang til bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag. Dette innebærer at de skårer høyt på (MN). I tillegg kan de blokkere, ikke tillegge betydning eller redefinere positive opplevelser (Mpu) slik at de fremstår som mer negative, med den følge at de får økt psykisk ubehag. I tillegg kan de skåre lavt på tilgangen til positive mentale opplevelser (MP) i form av positive tanker og indre sanseforestillinger, samtidig som de i liten grad tolker ubehagelige mentale opplevelser positivt. De skårer derfor lavt på (Mnu). Dette innebærer at de har liten tilgang til positivt ladete bio-psykiske elementer, noe som vil påvirke utviklingen av den psykiske tilstand negativt. Et eksempel på en mental strategi som fører til psykisk velvære: Musikere som opplever psykisk velvære vil ha en tendens til å skåre høyt på (MP), dvs. på tilgang til positivt ladete bio-psykiske elementer som følge av mental virksomhet. De vil også kunne skåre høyt på (MNu), dvs. på evne til å kvitte seg med negativt ladete bio-psykiske elementer gjennom mental virksomhet. Dette fører til reduksjon i tilgangen til negativt ladete bio-psykiske enheter, dvs. psykisk materiale som rommer psykisk ubehag. De vil kunne skåre lavt på (MN), dvs. på tilgangen til negativt ladete bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag, noe som fører til færre belastninger, og på (MPu), hvilket innebærer at de kun i liten grad fortolker tidligere hendelser negativt. I sum innebærer dette at de får tilgang til flere bio-psykiske elementer som rommer psykisk velvære, dvs. en økt tilgang til positivt ladet psykiske materiale, og at de har evne til å overse eller redefinere opplevelser som rommer psykisk ubehag, slik at de i sum ender opp med positive følelser. Resultatet er til økt psykisk velvære og redusert psykisk ubehag. Ytterligere forsterkninger Enkelte individer forsterker opplevelsen av psykisk velvære ved at de fokuserer mer på eller øker, gjennom ubevisst mental virksomhet, intensiteten i de bio-psykiske elementer / det psykiske materiale som er knyttet til det psykiske velvære. Denne tendens har fått betegnelsen (MPP). Vi har denne situasjon når de som snakker om sine gode opplevelser får forsterket det psykiske velvære gjennom samtalen. Dette kan skje når den man snakker med entusiastisk bryter ut, fantastisk, hvordan fikk du det til, når man forteller om noe man har klart, eller når musikeren dveler ved egne gode opplevelser. Andre fokuserer mer på og øker intensiteten i de bio-psykiske elementer som er forbundet med psykisk ubehag. Forsterking av de negativt ladete bio-psykiske elementer (MNN) vil 222

223 kjennetegne individer som ytterligere øker sitt psykiske ubehag når de snakker om sin situasjon, uten at de løser noe problem. Vi har dette når en musiker forteller om noe han mislyktes med og en annen ber han om å fortelle mer om hvorfor det gikk så dårlig. Mine terapeutiske erfaringer viser at det å fortelle om sitt psykiske ubehag ikke er noen garanti for at dette ubehag skal avta, selv om man stadig kan møte den forestilling at det å snakke om det vil lindre problemet. Graden av lindring som følge av å snakke, vil være styrt av hvordan man snakker, ikke bare av selve det å fortelle sin historie. Musikerens samlede mentale strategi (MS) for utvikling av psykisk ubehag blir da, som tidligere beskrevet MS = MP +MN+ MPu + MNu. I tillegg kommer strategiene MPP og MNN (se skjema under). Som i forbindelse med den fysiske strategi (FS) kan musikeren skåre seg selv på disse variable langs en skal fra -10 til Musikerens skår vil avdekke i hvilken grad musikeren utvikler ubehag som følge av mental virksomhet uavhengig av ytre erfaringer. musikerens skalering gir et godt utgangspunkt for nye intervensjoner. Under vil jeg presentere et skåringsskjema som kan illustrere denne situasjonen. MN Skåres fra 0 til - 10 MNu Skåres fra 0 til + 10 MP Skåres fra 0 til + 10 MPu Skåres fra 0 til -10 MPP Skåres fra 0 til + 10 Kl. Skår Kl. Skår Kl. Skår Kl. Skår Kl. Skår I hvilken grad får individet tilgang til negativt ladete bio-psykiske enheter som følge av mental virksomhet? Dette innebærer at individet får tilgang til bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag som følge av tanker og indre sanseopplevelser, uavhengig av kontakt med den ytre virkelighet I hvilken grad får musikeren redusert tilgang til negativt ladete biopsykiske enheter som følge av mental virksomhet. Dette innebærer at musikeren har måter å forholde seg på som gjør at de reduserer tilgangen til psykisk materiale som rommer psykisk ubehag. Resultatet er økt psykisk velvære. I hvilken grad får musikeren tilgang til positivt ladete bio-psykiske enheter som følge av mental virksomhet, dvs. gjennom tanker og mentale forestillinger? Dette innebærer at musikeren øker sitt psykiske velvære. I hvilken grad får musikeren redusert tilgang til eksisterende positivt ladete bio-psykiske enheter som følge av mental virksomhet - noe som innebærer at musikeren redefinerer de positive indre opplevelser og tanker slik at disse ender opp som mer negativt ladete elementer. I hvilken grad forsterker musikeren sin tilgang til eksisterende positivt ladete bio-psykiske enheter som følge av mental virksomhet Resultatet er økt psykisk velvære. Her forsterkes positive opplevelser ytterligere. 223

224 MNN Skåres fra 0 til -10 Kl. Skår I hvilken grad øker musikeren sin tilgang til negativt ladete bio-psykiske enheter som følge av mental virksomhet. Resultatet er redusert psykisk velvære og økt psykisk ubehag. Her har vi negative indre opplevelser som forsterkes gjennom mental virksomhet og blir enda mer ubehagelige. Skåringsskjema for kartlegging av de mentale strategier for utvikling av psykisk ubehag eller velvære Formålet med skåringsskjemaet er å kartlegge musikerens mentale strategier for utvikling av psykisk ubehag eller psykisk velvære, noe som kan danne grunnlag for tiltak for å endre disse strategier. Innsikt fremkommet gjennom skåringsskjemaet vil kunne føre til at musikeren bevisst velger mentale strategier som leder til større psykisk velvære. Skåringsskjemaet kan slik fungere som en indirekte intervensjon, samtidig som det kan danne et utgangspunkt for nye intervensjoner. Forutsetninger for å anvende teorien om matematikk og psyke Enkelte forutsetninger må oppfylles for at teorien om matematikk og psyke skal kunne anvendes for å kartlegge den psykiske tilstand. Disse forutsetninger er 1) eksistensen av de bio-psykiske enheter (se teorien om de bio-psykiske enheter) 2) at de bio-psykiske enheter er tilgjengelige for musikeren i kartleggingssituasjonen og for forsker eller operatør gjennom musikerens språk (se de tilgangsgivende utsagn, avsnitt 3.3.3), og 3) at de bio-psykiske enheter kan romme de følelser som utgjør musikerens psykiske tilstand (se teorien om den indre og ytre empiri avsnitt 3.2.2, teorien om de bio-psykiske enheter avsnitt 3.2.1, teorien om språkets betydning for følelser, avsnitt 3.2.7, og de følelseskartleggende avsnitt 3.3.2, og følelsesbeskrivende utsagn, avsnitt 3.3.2) Dersom teorien om matematikk og psyke skal anvendes i forbindelse med psykisk endring, må ytterligere enkelte forutsetninger tilfredsstilles. 1) De bio-psykiske enheter må være endringsbare (se teorien om de bio-psykiske enheter, avsnitt 3.2.1) 2) Man må beherske metoder for å endre de bio-psykiske enheter og derved også den psykiske tilstand (se behandling uten innhold, avsnitt 3.1), og 3) Man må kunne registrere de endringer som skjer med de biopsykiske enheter og kunne vise at den psykiske endring er en følge av endringen av de biopsykiske enheter. 4) Man må ha innsikt i de mentale prosesser som kan oppstå hos musikeren som følge av de intervensjoner som blir iverksatt (se delundersøkelse 1, de ulike teorier.) 224

225 Oppsummering I det foregående har jeg skissert 2 strategier for utvikling av psykisk velvære og psykisk ubehag, den fysiske strategi (FS) og den mentale strategi (MS). Disse strategier utgjør musikerens samlede strategi for utvikling av psykisk velvære eller psykisk ubehag. For enkelte musikere er disse strategiene relativt stabile personlighetstrekk. Musikeren totale strategi for fysisk og psykisk input og output (TS) blir da den fysiske strategi pluss den mentale strategi (FS+MS). Noe mer detaljert får vi følgende ligning. Den totale strategi: TS = (FP+FN+Fpu+Fnu+FPT+FNT) + (MP + MN +MPu+ MNu.) + (MPP + MNN) Klamme 1 inneholder summen av mønsteret for fysisk input og output i forhold til opplevelsen av psykisk velvære og psykisk ubehag. Klamme 2 inneholder summen av mønsteret for mental input og output i relasjon til psykisk ubehag, dvs. den mentale strategi for utvikling av psykiske ubehag eller velvære. Klamme 3 inkluderer forsterkingen av bio-psykiske elementer enten dette fører til ytterligere psykisk velvære (MPP) eller ytterligere økt psykisk smerte (MNN). Disse variable kan, som nevnt, skåres fra 0 til -10 eller fra 0 til pluss 10. Den samlede sum gir et tallmessig inntrykk av musikerens totale strategi for utvikling av psykisk velvære eller psykisk plage. Maksimalt skår er her +60. Her har de positivt ladete mentale prosesser med hensyn på psykisk velvære fått en skår på 10, mens de negativt ladete mentale prosesser har fått en skår på 0. Minimalt skår er (-60), noe som innebærer at de mentale prosesser som fører til psykisk velvære er skåret til 0 og de mentale prosesser som fører til psykisk ubehag har fått en skår på ( 10). Musikerens øyeblikkelige opplevelse av psykisk ubehag vil likevel være et resultat av summen av de bio-psykiske enheter som er knyttet til den totale psykiske situasjon (T) i et bestemt øyeblikk, som er beskrevet i del 1. Modellen fokuserer ikke på de ytre trekk som økonomiske og sosiale forhold. Disse forhold fanges imidlertid opp indirekte da de vil komme til uttrykk i forbindelse med kartleggingen av musikerens totalpsykiske tilstand (T) (se koplingsteorien for den psykiske plage). Tydeliggjøring av ytre faktorer er ikke avgjørende for å kartlegge eller endre den psykiske tilstand, selv om ytre faktorer kan være av betydning for de som ønsker å undersøke forbindelsen mellom den ytre sosiale situasjon og musikerens strategier for utvikling av psykisk plage eller velvære. Foruten at teorien om matematikk og psyke er knyttet opp til utsagnstypen skaleringsutsagn, bidro teorien til at jeg fikk en tydeligere forståelse av den instrumentalt relaterte psykiske plage 225

226 og den psykiske endring i forbindelse med behandlingene av musiker 1. Teorien bidro til større oppmerksomhet på hva som påvirket musikerens psykiske plage og de endringer som oppstod. Som nevnt innledningsvis. Dersom man ikke ønsker å fokusere på tall, kan man lese det foregående som en logisk skisse av de fysiske og mentale strategier som leder til utvikling av psykiske velvære eller plage hos musikerne uten at musikerne skalerer seg på med hensyn på det psykiske velvære eller ubehag. Da fremstår teorien først og fremst som en skisse av de mentale og fysiske strategier som påvirker, utvikler og endrer den psykiske tilstand. Teorien er ment å fange inn de fysiske og mentale strategier som har betydning for den psykiske utvikling. Et element ved de fysiske og mentale strategier er at den mentale påvirkning alltid vil være en påvirkning i et bestemt øyeblikk. Øyeblikket som arena for den øyeblikkelige psykiske opplevelse og den psykiske endring, står derfor sentralt. I det videre vil jeg presentere teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske plage og endring av den psykiske plage eller plage Teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske plage, og for psykisk endring Sammendrag Betydningen av teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske plage ligger i at enhver opplevelse av psykisk plage, uansett den psykiske plages historiske forankring, er en øyeblikkelig opplevd tilstand. Enhver undersøkelse av den instrumentalt relaterte psykiske plage må derfor ta utgangspunkt i musikerens øyeblikkelige følelser og opplevelser av den psykiske plage, selv om disse følelser har sitt utspring i hvordan individet, i det terapeutiske øyeblikk, opplever sin fortid, nåtid og fremtid, og selv om den psykiske plage har eksistert i lang tid. Teorien hevder også at enhver endring av den instrumentalt relaterte psykiske plage skjer i et bestemt øyeblikk i den enkelte konsultasjon som en følge av den øyeblikkelige endring i den bevisste eller ubevisste tilgangen til bio-psykiske elementer som rommer følelser. Dette i motsetning til den forståelse at psykisk endring er noe som modnes frem over tid, for eksempel gjennom langvarig terapi. Teorien åpner for den mulighet at man kan dekonstruere den psykiske plage slik at den fremstår som et øyeblikkelig observerbart, forskningsbart og 226

227 operasjonaliserbart fenomen i et bestemt øyeblikk. Teorien om øyeblikkets betydning gjorde det mulig å operasjonalisere de øvrige teorier. Bakgrunnen for teorien om øyeblikkets betydning for psykisk endring var observasjoner som viste at musikernes opplevelse av psykisk smerte og plage endret seg fra time til time eller fra minutt til minutt i løpet av en dag og i underveis i den enkelte konsultasjon. Og den erfaring at de i enkelte minutter eller timer opplevde en ganske alminnelig psykisk tilstand, selv om de i neste øyeblikk igjen kunne oppleve psykisk smerte. De forestillinger som man fant i psykologien om at tilstanden av psykisk plage var en vedvarende psykisk tilstand, kunne nå, som følge av fokus på øyeblikket, brytes ned i den oppfatning at musikeren opplevde en psykisk plage kun i bestemte øyeblikk i løpet av en dag, mens de i andre øyeblikk i løpet av den samme dag kunne oppleve psykisk velvære og at de i disse øyeblikk var psykisk friske eller reagerte ganske alminnelig. Denne vurdering brøt med forestillinger om den psykiske plage, slik man finner dem i psykiatrien. Her fremstod psykisk plage som en kontinuerlig og vedvarende tilstand, jfr. de diagnostiske systemer ICD 10 og DSV IV (Helsedirektoratet. 2011), hvor den samme diagnose gjaldt selv om klientene kunne oppleve lengre perioder uten psykisk ubehag. I psykologien kan man hevde at en klient har en psykisk plage selv om man ikke opplever det selv. I medisinen har man ikke et magesår når man er frisk, selv om magesåret kan komme igjen. Men musikere møter større respekt for sine følelse enn det bilde som er tegnet av psykiatrien. Man må være oppmerksom på det vedvarende mønster av avkoplinger og påkoplinger av psykisk ubehag som er en følge av musikernes mentale virksomhet, og som kan inngå som et trekk ved enkelte musikeres instrumentalt relaterte psykiske plager. Men dette mønster synes opprettholdt av en vedvarende tilgang til bestemte bio-psykiske enheter eller et psykisk materiale som ikke er ferdig endret, eller avsluttet ut fra en gestaltpsykologisk forståelse (Hostrup, 2009). I tillegg til at det vil være knyttet til musikernes sanseskarphet, mentalbiologiske sårbarhet, fantasi og forestillingsevne i retning av det ubehagelige og vanemessige tenkning, dvs. tendensen til dysfunksjonell tenkning (tendensen til å tenke negativt ladete tanker om seg selv, livet eller andre). Mine terapeutiske observasjoner var av samme karakter. Musikerne gjennomgikk en rekke endringer i løpet av en enkelt konsultasjon, og de opplevde en rekke psykiske skift fra behag til ubehag og fra ubehag til behag. Og selv om de kunne oppleve ro og tilfredshet i den ene øyeblikk, kunne de få tilgang til et psykisk materiale som rommet psykisk smerte i neste 227

228 øyeblikk. Den totale psykiske endring, i den enkelte konsultasjon, ble deretter forstått som summen av de endringer som skjedde i bestemte øyeblikk i løpet av 1-1 ½ time. Den forståelse at den psykiske plage og det psykiske velvære kom til uttrykk kun i bestemte øyeblikk gjorde det mulig å kartlegge musikerens øyeblikkelige opplevelse av psykisk plage og de øyeblikkelige psykiske skift eller endringer, dvs. øyeblikk uten psykisk smerte, som var et resultat av de enkelte intervensjoner i det øyeblikk endringen hadde skjedd. Øyeblikket ble slik en innfallsvinkel både til musikerens opplevelse av psykiske smerte og til fravær av psykisk smerte og til musikernes opplevelse av psykiske endring som kunne forklares med forskjellen de bio-psykiske elementer som musikerne hadde tilgang til i samme mentalt fokuserte situasjon før og etter en eller flere intervensjoner. Men hvor lenge varte et øyeblikk? Øyeblikket ble definert som den tid det tok å tenke og formidle et meningsfullt utsagn. Jeg opererte med et antall terapeutiske øyeblikk tilsvarende det antall utsagn og delutsagn som musikeren formidlet i endringsprosessen. Den psykiske endring i ett bestemt øyeblikk måtte således være en følge av mentale prosesser hos musikerne, som ble initiert gjennom en eller flere av terapeutens utsagn i samme eller i de foregående øyeblikk. Teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske endring gjorde det naturlig å undersøke den psykiske tilstand i det enkelte øyeblikk ved å fokusere på det enkelte usagn. Dette grep var nødvendig fordi det var meget vanskelig å undersøke opplevelsen av de instrumentalt relaterte spenninger med et fokus på varighet. Dersom man dekonstruerte varigheten av de psykiske spenninger og oppfattet de som følge av tilgangen til en rekke repeterende øyeblikk som rommet psykisk smerte, ble den psykiske smerte forskningsbar i det enkelte øyeblikk. Noe som også førte til at den psykiske endring fremstod som et operasjonaliserbart og derigjennom forskningsbart fenomen. De psykiske endringer ble antatt å være en følge av de endringsforberedende og endringsiverksettende utsagn, som ble formidlet fra terapeut i en rekke øyeblikk i løpet av den enkelte konsultasjon. Det var forståelsen for øyeblikket som endringsarena som gjorde det meningsfullt å snakke om tilgangsgivende, endringsiverksettende og endringskartleggende utsagn fra terapeut og tilgangsbekreftende og endringsbekreftende utsagn fra musiker. Fokus på øyeblikket gjorde det mulig å kartlegge de psykiske endringer som skjedde i det enkelte øyeblikk. Dette ved å kartlegge tilgangen til de bio-psykiske elementer som rommet musikerens følelser før etter en eller flere endringsiverksettende utsagn fra terapeut, dvs. i øyeblikkene før og etter den enkelte intervensjon. Og ved å kartlegge andelen av de endringsbekreftende utsagn utover i den enkelte konsultasjon. Forskjellene mellom de følelser 228

229 som musikeren hadde tilgang til ved konsultasjonens begynnelse og dens slutt, og før og etter en eller flere intervensjoner fortalte noe om de psykiske endringer, som musikeren hadde opplevd. Denne forståelse gjorde det nødvendig å kartlegge både de endringsiverksettende utsagn fra terapeut og de endringsbekreftende usagn fra musiker (se 3. delundersøkelse). Men også utsagn som innebar at det ikke skjedde noen psykisk endring og utsagn som innebar at musikeren stod overfor nye utfordringer underveis i den enkelte konsultasjon, selv om det hadde skjedd enkelte endringer. En annen grunn til å undersøke øyeblikkets betydning for den psykiske endring var at den psykoanalytiske, psykodynamiske og den kognitive tradisjon 47 mfl. hevdet at psykisk endring og behandling kunne være en langvarig prosess. Mens endring, ut fra den bio-psykiske forståelse, ble betraktet som en følge av den mentale prosess som skjedde i det enkelte øyeblikk i den enkelte konsultasjon, selv om denne endring kunne reverseres noe tid senere og selv om den fortsatt etter konsultasjonen. Den totale endring ble derfor forstått som en følge av mange endringer i løpet av mange øyeblikk i den enkelte konsultasjon, dvs. i løpet av 1-2 timer. Endringer som igjen førte til nye endringer i det daglige. Teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske tilstand og den psykiske endring fikk betydning for hvordan jeg kunne forstå og forholde meg til de enkelte utsagn fra musikerne i det enkelte øyeblikk i den terapeutiske prosess. Nær teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske plage og psykiske tilstand har vi teorien om språkets betydning for følelser. Dette i kraft av den antagelse at den øyeblikkelige opplevelse av psykiske smerte vil være knyttet til de ord musikeren anvender og til musikerens tanker i et bestemt øyeblikk. Forutsetningen for at ordene og språket skal kunne ha denne effekt er at ord og utsagn ikke kun informerer om musikerens situasjon og følelser, men er i stand til å fange opp og gripe eller være disse følelser Teorien om språkets betydning for følelser De foregående teorier har ut fra hver sin innfallsvinkel belyst hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage er bygget opp som et mentalt fenomen, og hva som skjer når det skjer 47 Rundt 20 behandlinger eller mer. Det er imidlertid blitt utviklet korttidsterapeutiske variasjoner innenfor disse tradisjoner i de senere år. 229

230 en psykisk endring. Teorien om språkets betydning for følelser belyser hvordan opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage er bygget opp ved å beskrive forbindelsen mellom ord og utsagn og følelser. Ord og utsagn er ut fra teorien om språkets betydning for følelser et sentralt element ved den instrumentalt relaterte psykiske plage som opplevelse. Dette fordi ord og utsagn er forstått som følelser, samtidig som de er en viktig kilde for følelser. Teorien om språkets betydning for følelser inkluderer en teori om språkets betydning for endring av følelser. Teorien hevder at ord og utsagn foruten å være følelser er i stand til å endre de følelser som er knyttet til de ordene som lagrer opplevelsen av den psykiske plage. Dette ved å endre de ord og utsagn som rommer den psykiske smerte og ved å endre musikerens måte snakke om og reflektere rundt den psykiske plage på. Teorien om språkets betydning for følelser og for psykisk endring er også knyttet til at språket er et nødvendig redskap for å kartlegge de psykiske endringer som er en følge av verbal terapi. Ved at man gjennom språk kartlegger forskjellen på den måte en musiker beskriver sine musikkrelaterte psykiske spenninger før og etter en intervensjon, en serie med intervensjoner, eller før og etter en konsultasjon eller en serie med konsultasjoner. Utgangspunkt. Utgangspunktet for teorien om språkets betydning for følelser var den observasjon at de psykiske endringer hos musikerne var en følge av terapeutens utsagn, dvs. av språkbruk. Ord fra terapeut ble til følelsesmessige endringer hos musiker. Ord og utsagn syntes her både å være en følelse (og en biologisk tilstand) i det øyeblikk de ble oppfattet av musiker, samtidig som de kunne påvirke musikerens mentale forestillinger og derigjennom følelser. I begynnelsen var dette en noe uklar og intuitiv opplevelse. Over tid ble denne intuisjon til en fullstendig teori. Jeg har tidligere beskrevet Wittgensteins og den sosialkonstruksjonistiske tradisjons oppfatning av språkets betydning for virkelighetsforståelse og behandling (avsnitt 1.4), og vil ikke gjenta dette. Teorien om språkets betydning for følelser fokuserer på språket ikke først og fremst som et utgangspunkt for virkelighetsdannelse gjennom sosiale utvekslinger eller språket som et kommunikativt redskap. Teorien fokuserer på språket som et intrapsykisk fenomen og som et mentalt redskap som kan produsere, lagre og fremkalle følelser. Bakgrunn To forhold som allerede er nevnt, lå til grunn for min antagelse om at ord og utsagn hadde betydning for utvikling av den instrumentalt relaterte psykiske plage og for psykisk endring. 230

231 Det ene var at psykiske endringer om de oppstod som følge av verbal behandling måtte være et resultat av bruk av ord. I tillegg kom den erfaring at enkelte ord og utsagn ikke kun syntes å informere om musikernes opplevelse av psykisk plage og følelser, men i seg selv var denne opplevelse, i den forstand at om man endret de ord musikeren anvendte for å beskrive en situasjon, så fikk musikeren tilgang til en ny følelse. Mens de fleste terapeutiske tradisjoner ser på ord som informasjon om situasjoner, om hendelser, om holdninger, om tankeinnhold og om følelser eller om psykisk smerte ble ord i dette arbeid sett på som en følelse i seg selv mens det informative og innholdsrelaterte aspekt ved ordet var tonet ned. Dette med utgangspunkt i den forståelse at man ikke kunne skille følelsen fra det ordet musikeren anvendte for å beskrive følelsen uten å miste tilgang til de følelser som var knyttet til ordet (se teorien om de bio-psykiske enheter, avsnitt 3.2.1). En forutsetning for samsvaret mellom ord og følelser var at musikeren var kongruent, dvs. at det var et indre samsvar mellom musikerens utsagn om følelser og de følelser som musikeren opplevde. Påstander Teorien om forbindelsen mellom språk og følelser hevder at ordene rommer de følelser som er knyttet til den situasjon og den indre kontekst som ordene refererer til på den måte at dersom vi endrer de ord eller utsagn som vi forstår en situasjonen gjennom, vil vi samtidig få en endring av den indre kontekst og av de følelser som er knyttet til den indre kontekst. Dette er begrunnet i at ord reflekterer den indre ubevisste, men potensielt bevisste kontekst 48 som forankrer de følelser som musikerne erfarer. Ord og utsagn rommer således følelser, samtidig som de kan beskrive følelser. En fascinerende side ved ord og utsagn som endringsredskaper er at de kan endre de følelser som de selv rommer gjennom språkbruk. Dersom man endrer de ordene som er knyttet til en bestemt indre kontekst, vil dette under visse betingelser føre til en endring av den indre kontekst og derigjennom til en endring av musikerens følelser. 48 Den Indre kontekst er de mentale opplevelser som er knyttet til psykisk plage, mestringsopplevelse eller velvære. Ethvert ord og usagn og enhver tanke inngår i en indre kontekst og er knyttet til enkle eller komplekse mentale forestillinger som rommer følelser. Den indre kontekst er også de mentale prosesser som blir utløst av å høre bestemte ord eller utsagn. Psykiske endringer innebærer endringer i den indre kontekst som følge av endringsiverksettende, evt. andre utsagn formidlet av terapeut. 231

232 Teorien hevder også at ordet er sin egen avgrensede kontekst, samtidig som det inngår som element i flere andre indre kontekster. Denne forståelse for ord og utsagn bidro til at de i denne undersøkelse ble betraktet som selvstendige og avgrensede følelsesmessige elementer, hvilket igjen legitimerte det å betrakte musikerens utsagn som uttrykk for dokumenterbare og objektiverbare psykiske tilstander og følelser. Analysen I det videre vil jeg begrunne den oppfatning at ord ikke kun informerer om følelser, men i seg selv er følelser og belyse forbindelsen mellom ord og følelser Ordet har følelsesmessig betydning i kraft av at ordet er eksistens Å anvende ord og å tenke er en art eksistens og å eksistere er å føle enten det er intenst og sterkt eller svakt og umerkelig. Ethvert tenkt eller formulert ord rommer derfor en følelse for den som anvender ordet. Dette gjelder enten ordet anvendes i en dramatisk eller udramatisk kontekst. Å anvende ord blir derfor både en måte å være i verden på og en måte å oppleve væren på. Slik rommer ordet følelser kun i kraft av at de inngår i vår eksistens og i vår væren i verden. På bakgrunn av den tese at ord og tanker er og rommer følelser i kraft av at de er eksistens, blir det videre spørsmål ikke hvorvidt det eksisterer en forbindelse mellom språklige elementer og følelser. Spørsmålet blir hvor intens denne forbindelse er og hvilken betydning denne forbindelsen mellom ordet og følelsen har for opplevelsen av psykisk plage og for psykisk endring. Ord har betydning i kraft at ordet er mening De språklige bio-psykiske elementer har betydning for følelser i kraft av at ord og utsagn rommer mening. Selv det enkleste ord er et meningsbærende tegn eller en meningsbærende gestalt, og som sådan rommer det en følelse. Opplevelse av mening og betydning er følelser. Ord og tanker rommer derfor følelser i kraft av at de betyr noe. Enkelte vil kanskje hevde at de mangler mening, at de ikke føler noe ved ord eller at noen ord eller utsagn er meningsløse og betrakte dette som argument mot at ord og tanker rommer følelser. Men meningsløshet og mangel på følelser er ikke et uttrykk for at man mangler følelser, kun at man besitter en bestemt følelse, nemlig følelsen av mangel på mening, eller følelsen av et fravær av følelser, hvilket også er en ganske bestemt følelse. 232

233 På samme måte som vi ikke kommer utenfor rommet, kommer vi heller ikke utenfor de følelser som rommes i ordene i kraft av at de er væren, tegn, mening og lyd. Dette gjelder uavhengig av hva ordet eller tanken henviser til innholdsmessig sett. Ordet rommer følelser i kraft av det er lyd De språklige bio-psykiske elementer rommer følelser i kraft av at de oppleves gjennom den ytre tale dvs. som hørbar lyd, og er således auditive sansefornemmelser. Tanken, den indre tale, er også en art auditiv indre sanseopplevelse, riktignok og for andre av taus karakter, men likefullt er det en indre auditiv opplevelse. I kraft av å være en indre lyd, et auditivt element er ordet også en følelse. Ordet kan oppleves som en nøytral, streng, vennlig, rolig, god, ubehagelig lyd og derigjennom som en behagelig eller ubehagelig auditiv stimulus. Ordet rommer følelser i kraft av at de både er betingede stimuli og betingede responser Vi har her fokusert på ordet på gjennom den auditive tilleggsopplevelse. Denne tilleggsopplevelse vil være av betinget karakter. Den betingede følelsesmessige respons som utløses ved ordet, kan være knyttet til ordets betydning, men den også være knyttet til ordet som lyd. Ordets lyd kan således utløse en følelse direkte og uavhengig av en komplekse intellektuell prosessering. Ordet som lyd kan utløse den direkte reaksjon i Amygdala, hjernens angstsenter (Wikipedia 2012b) uten at følelsen utløses som følge av den intellektuelle prosessering som foregår i frontal cortex, i fremre del av hjernebarken. Ordets lyd kan således fungere som en betinget stimulus for en hvilken som helst annen følelse. Et tonefall kan utløse en bestemt stemning på samme måte som et hvilket som helst annet tegn, et flagg, et fenomen etc. De betingede følelsesmessige responser er her både en følge av ordenes innholdsmessige betydning og av ordene som lyd og som tegn. Et interessant fenomen i denne sammenheng er forholdet mellom samtidighet og årsak. Ordet og ordets lyd blir her årsak til en følelse som oppleves samtidig med ordet. Ord og følelser er her ett. Vi kan således i tid ikke skille ordet fra den følelsesmessige opplevelse uten å endre både ordets betydning og den følelsesmessige opplevelse. Forståelsen av dette fenomen har betydning for å forstå den mulighet for endring som er knyttet til endring av ordet i en terapeutisk sammenheng. 233

234 Samsvaret mellom ord og følelser Av og til vil samsvaret i intensitet mellom ord og følelser være høy med den følge at bruk av bestemte ord og utsagn kan utløse intense følelser. En følge av denne tette forbindelse mellom ord og følelser kan være at musikeren ikke orker å snakke det som er problematisk. Vi kan møte denne reaksjon når man spør en som nylig er skilt om hvordan det går, en alvorlig syk om sykdommens utvikling, en person preget av sorg om musikerens opplevelse eller en fobiker om hvordan han har det i forhold til det fobien er rettet mot, eller en student om hvordan det gikk til eksamen. Dette illustrerer at det å anvende bestemte ord kan føre til aktivering av ubehagelige følelser og psykisk smerte på grunn av den indre kontekst som ordet gir tilgang til. Som følge av denne mulighet må jeg av og til beskytte musikeren mot å fortelle for lenge om sine vonde opplevelser, se avsnitt (2.1.4) om etikk. Som følge av denne forståelse bør behandlere vokst opp i en terapeutisk tradisjon der det å snakke om sine vanskeligheter inngår i selve løsningen bli bevisst når det å fortelle om sine plager kan forsterke disse uten at de blir løst. I de fleste språkbrukssammenhenger er likevel forbindelsen mellom de ord som sies og den følelsen som rommes i ordet defokusert. Det er informasjonen og budskapet som står i sentrum. De følelser som rommes i et utsagn går derfor ofte upåaktet hen. Med utgangspunkt i den gestaltterapeutiske forståelse (Hostrup, 2009) kan man hevde at ordets informasjon er kommet i forgrunnen, mens de følelser som utsagnet rommer er blitt bakgrunn og defokusert. I dette arbeid reetablerer jeg derfor ordet som bærer av og som et uttrykk for følelser. Grunnstemningen Av og til kan musikerens grunnstemning fungere som ordenes viktigste kontekst. Musikerens følelser blir her styrt av den øyeblikkelige følelse av tristhet, glede, og overskudd etc. enn av de positive erfaringer med ordene, som også måtte finnes, eller av den ytre situasjonen som musikeren befinner seg i. Følelser som er knyttet til ord kan således være styrt av tidligere erfaringer, av den aktuelle grunnstemning og av den situasjon som musikeren befinner seg i. Som en forenkling kan man hevde at musikerens psykiske tilstand styres av summen av de følelser som er knyttet til mentale elementer, dvs. til de bio-psykiske elementer som musikeren har tilgang til i et bestemt øyeblikk. Men at tilgangen til de bio-psykiske elementer med en indre forankring kan ha større øyeblikkelig betydning for musikerens stemninger enn de ytre påvirkninger. 234

235 De språklige bio-psykiske elementer, de ord og utsagn som aktiveres gjennom tenkning og samtale kan kartlegges gjennom de følelseskartleggende utsagn med den følge at man kan kartlegge kildene til musikerens øyeblikkelige følelser. Modale metaforer og følelser. Metaforer er språklige bio-psykiske elementer. Metaforer kan fungere som uttrykk for og som en innfallsvinkel til musikerens følelser i det øyeblikk metaforen formidles. Metaforens betydning ligger i at forsker eller terapeut gjennom metaforen kan få en direkte tilgang til hvordan musikeren opplever og utvikler en følelse. Meget få er klar over denne situasjon. For at terapeut skal kunne beholde kontakt med musikerens følelse når musikeren anvender metaforer, må metaforen bli anerkjent som et direkte uttrykk for en følelse og ikke kun bli betraktet som en metafor for følelsen. Metaforen er ikke kun et bilde på en følelsesmessig tilstand eller en situasjon, men en mental realitet. Metaforen som følelse er et biologisk element. Metaforer som følelsesmessige uttrykk skal derfor ikke fortolkes, men registreres slik de formidles, som harde data. Et eksempel. Når en musiker formidler at noe ser svart ut, dvs. anvender et utsagn som rommer en visuell modalitet, så forstås det modale utsagn ser svart ut, ut fra den nanopsykologiske forståelse, bokstavelig. Ser svart ut tilsvarer en hjernemessig og kroppslig tilstand i et bestemt øyeblikk, som gir klienten følelsen av svart. Metaforen blir her forstått som at noe, for musikerens indre blikk, faktisk ser og føles svart ut samtidig som ordet reflekterer en biologisk tilstand. Utsagnet er derfor ikke kun er et symbolsk uttrykk for noe ubehagelig. Dette betyr ikke at metaforen, det ser svart ut er den eneste mulige metafor som kan illustrere musikerens følelse, men at den i øyeblikket er og uttrykker musikerens følelsesmessige tilstand. Samtidig forteller den noe om musikerens følelsesspråk, dvs. hvilket språk som musikeren uttrykker følelser gjennom. Endring av metaforer og følelsesmessige endringer Utenfra sett er metaforen et symbolsk uttrykk for en ubehagelig følelse. For musikeren kan den både være et symbolsk uttrykk samtidig som den rommer selve følelsen. Opplevd innenfra er den en følelsesmessig realitet. Denne måte å forstå modale metaforer på er avgjørende for terapeutens og forskerens evne til å få tilgang til musikerens følelser på den måte som musikeren opplever dem. Et eksempel. Hvis man forholder seg til en metafor som om den uttrykker en følelsesmessig realitet og man spør: -sett at det var noe du kunne endre, trekke fra, justere eller legge til, som 235

236 ville gjøre det litt bedre for deg, hva ville du ha gjort da? Og musikeren svarer det er for mørkt, og at hun trenger en lysere farge som kan erstatte det svarte, forholder musikeren seg til terapeutens spørsmål som om metaforen rommet en psykisk og fysisk realitet og ikke kun var et symbolpreget uttrykk for musikerens følelsesmessige opplevelse. Dersom man fortsetter denne dialog og du som terapeut spør hvilke farger som musikeren skulle ønske å legge inn i situasjonen. Og deretter spør hvordan det ser ut når det mentale bildet har fått de fargene som musikerne liker, kan musikeren svare. Det ser bedre ut. Det kjennes lettere og litt bedre. Ordene man anvender er knyttet til den fysiske virkelighet, men resultatet er endringer av den følelsesmessige og biologiske virkelighet. Verbale endringer av metaforen fører her til en følelsesmessig og en biologisk endring. Denne samtale, som utenfra sett kun ville blitt betraktet som en metaforisk eller billedlig samtale, betraktes ut fra teorien om forbindelsen mellom språk og følelser som en handling som endrer musikerens fysiske og biologiske tilstand med den følge at vi får en endring av den følelsesmessige tilstand. Men hva har skjedd? Man har justert den visuelle metaforen ser stygt via språklige tilskudd til et lysere modalt bio-psykisk element med den følge at man har redusert musikerens følelsesmessige ubehag. Dette innebærer at det som opprinnelige ble opplevd som en metafor, var et biologisk uttrykk for hvordan musikeren opplevde sin følelse. Og da man endret denne metaforen endret man samtidig musikerens biologi og følelse. Jeg har et omfattende antall eksempler på denne type mentale prosesser i lydopptak fra mine behandlinger. Den følelsesmessige endring som følge av endringer i metaforen er kun mulig dersom det opprinnelig var en sammenheng mellom metaforen og følelsen. Dersom metaforen ikke rommer de følelser som er knyttet til opplevelsen av psykisk smerte, får man heller ingen følelsemessige endring ved å endre metaforen. Følger Teorien om språkets betydning for følelser opphøyer det enkelte ord og utsagn til det viktigste virkemiddel i verbale terapier, og som det viktigste objekt i denne undersøkelse, selv om ikke alle ord og utsagn har betydning for den psykiske tilstand eller for endringen av denne (se de ulike utsagnskategorier). En følge av dette var at mitt fokus, når jeg ønsket å undersøke de enkelte behandlinger og det som skjedde mellom terapeut og musikerne, ble rettet mot de utsagntyper som ble anvendt av terapeut og av musiker. Terapeutens utsagn ble oppfattet som 236

237 like sentrale som musikernes utsagn ved at de førte til at musikerne rettet sin oppmerksomhet mot egne følelser, og ved at de satte i gang de mentale endringsprosesser som var nødvendige for den psykiske endring. Forståelsen for ordets betydning for følelser fikk den konsekvens at jeg skilte mellom utsagn av informativ og følelsesrommende karakter ut fra den forståelse at ord og utsagn som primært rommet informasjoner om musikerens tilstand hadde mindre betydning for den psykiske endring og for den psykiske plage enn de følelsesbærende ord og utsagn. En annen følge av teorien var at jeg fokuserte på det følelsesmessige aspekt ved ordet, mens jeg tonet ned det informative og kunnskapsrelaterte eller det semantiske aspekt. Dette fikk den konsekvens at jeg i forbindelse med utvikling av de ulike utsagnskategorier (3. delundersøkelse) skilte mellom situasjonskartleggende utsagn, følelseskartleggende utsagn og endringsiverksettende utsagn fra terapeut. Når jeg fokuserer på ordets betydning for følelser, har jeg de følelseskartleggende, de følelsesbeskrivende og de endringsiverksettende utsagn i tankene, dvs. de fenomener som i Teorien om den indre og ytre empiri (se under) er beskrevet som den indre empiri, mens den ytre empiri, informasjoner om musikerens situasjon og ytre kontekst, er defokusert. Den vurdering at ordet er bærer av og rommer følelser, og at følelser er tilgjengelig i den språklige flate, fikk følger for hvordan jeg forstod det ubevisste. Oppfatningen om det ubevisste, som det egentlige, ble avvist. Likeledes ideen om at det finnes en dypereliggende årsak (i historisk forstand) til problemet, en årsak som kan tas fatt i og manipuleres med. Jeg forsøker derfor å unngå å tolke musikerens ord som uttrykk for noe underliggende, som i psykodynamisk terapi, men tar ordene på face value i tråd med den forståelse man finner i MRI tradisjonen 49. En konsekvens av dette er at jeg lar musikerne beholde sin beskrivelse av sin situasjon uten å korrigere den og at musikerens ord danner et direkte utgangspunkt for min intervensjon. Men selv om jeg deler den løsningsorienterte og postmoderne terapis oppfatning om at det interessante ikke er om det finnes en dypereliggende, i betydningen ubevisst årsak til musikernes psykiske plager, så finnes det likevel en årsak til det psykiske problem. Og denne årsak er her forstått som de mentale elementer, her forstått som de bio-psykiske elementer som musikeren har tilgang, som rommer den psykiske smerte og som kan formidles via språk. Det finnes således en årsak, men denne årsak er umiddelbart tilgjengelig i den bevisste språklige 49 Mental Research Institute, Palo Alto, USA 237

238 flate, og den kan bli tilgjengelig gjennom språk. Problemet er i flaten på samme måte som ordet er i flaten. Problemet fremstår derfor som noe flyktig som kan dekonstrueres 50 og deretter rekonstrueres gjennom en terapeutisk samtale, dvs. gjennom en samtale med det formål å endre de følelser som utgjorde den psykiske plage. Dette kan blant annet skje ved å gi musikeren tilgang til nye bio-psykiske elementer som rommer positive følelser. (Man må være klar over at musikerens biologiske konstitusjon som mental slitasje, sanseskarphet og smertetilstand vil ha betydning for hvilke bio-psykiske elementer musikeren får tilgang til). I de behandlingene var jeg derfor ikke rettet mot å forstå hva som lå i det dypere, men mot å få tilgang til og deretter å endre det følelsesmessige ubehag som var knyttet til de ord som musikerne anvendte for å beskrive sin opplevelse. En følge av denne intensjon var at jeg anvendte et språk som musikeren ikke fryktet, et språk han følte seg fortrolig med, dvs. et språk som førte til kontakt mellom terapeut og musiker og som åpnet opp for nye forståelser og derved for endring (hvilket er i overensstemmelse med postmoderne terapi (Anderson, H., 1997) og Nevrolingvistisk programmering (Bandler, R., & Grinder, J., 1979). I de utvalgte behandlinger fikk dette som konsekvens at jeg i størst mulig grad anvendte musikerens egne ord i arbeidet for å endre musikernes psykiske tilstand. Slik befant terapeut seg innenfor musikernes følelsesmessige kontekst og grammatikk, noe som ble betraktet som en forutsetning for å lykkes med og for samtidig ha kontroll på de endringsprosessene som musikerne gjennomgikk. Den forståelse for språk som er formidlet i det foregående var en av de viktigste beveggrunner for å utvikle forståelse for de ulike utsagnskategorier som ble anvendt og for å undersøke frekvensen og den prosentvise fordeling av de ulike utsagnstyper som inngikk i de utvalgte behandlinger. Konklusjoner 50 Dekonstruksjon skal her forstås på en noe annen måte en Derridas bruk av begrepet. Dekonstruksjon er i moderne filosofi, litteraturvitenskap og enkelte samfunnsvitenskapelige fag betegnelsen på en prosess hvor tekster spesielt innen den vestlige filosofiske tradisjonen synes å endre seg og kompliseres når man ser på premissene disse tekstene bygger på, og hvordan de motsier sine egne intensjoner og påstander. Jacques Derrida skapte begrepet i 1960-årene, men mente selv at det var lettere å snakke om hva dekonstruksjon ikke var enn hva det var. Spesielt innen litteraturvitenskap har dekonstruksjonen vært sentral i enkelte skoler, kanskje mest berømt er den såkalte Yale-skolen. Selv avviste Derrida at dekonstruksjon var en retning eller skole, men heller en teknikk for å avsløre hva den enkelte teksten og dermed leseren tar for gitt. Wikipedia 238

239 Mens de språklige elementers informative egenskaper er nødvendige for at musikeren skal kunne formidle sine følelser til andre, er de språklige elementers følelsesbærende og følelsesproduserende egenskaper en forutsetning for å endre og nydanne følelser gjennom bruk av språk. Og mens de modale bio-psykiske elementer dannes gjennom mentale prosesser som følge av ytre og indre erfaring, ligger språkets mulighet i at nye mentale opplevelser og nye følelser kan oppstå gjennom indre og ytre tale. Det er disse egenskaper ved språket som er grunnlaget både for de kartleggende og de endringsrelaterte utsagn (3. delundersøkelse). Ordenes følelsesskapende egenskaper er avgjørende når man skal endre eller nyskape følelser gjennom verbal terapi. Uten at de språklige elementer i den bio-psykiske enhet har betydning for eller rommer følelser, vil man ikke kunne få tilgang til og kunne formidle sine følelser ved å bruke ord, men kun være i stand til å informere om sine følelser. Man vil heller ikke være i stand å føle noe som følge av tilgangen til andres ord enten ordene kommer gjennom en samtale, tekst, film eller et skuespill. Uten at de språklige bio-psykiske elementer rommer følelser, blir ikke terapeut i stand til å få tilgang til musikerens følelser ved å anvende ord. De vil kun bli i stand til å registrere det informative aspekt ved følelsene, men ikke følelsene i seg selv. Dersom de språklige biopsykiske elementer som ord og utsagn ikke har betydning for den følelsesmessige opplevelse, ville man ikke kunne oppnå en endring av den instrumentalt relaterte psykiske plage ved å anvende språk. Noe som ikke har betydning for noe kan heller ikke endre dette noe. Evne til å formidle følelser presist forutsetter at ordene besitter den egenskap at de ikke kun evner å informere om noe, men at de kan romme de følelser som musikeren opplever når det forteller om sine følelser. Begrunnelsene overfor er formulert negativt. Den positive begrunnelse for forbindelsen mellom de bio-psykiske elementer og følelser er følgende: I det øyeblikk vi kan fastslå at enhver følelse kan gripes gjennom de språklige bio-psykiske elementer, kan vi dokumentere enhver følelse slik den oppleves i ethvert øyeblikk. Dette fordi følelser da kan kartlegges med utgangspunkt i de språklige bio-psykiske enheter de er knyttet til og blir utløst av. Følelser som glede, trygghet, ro, lykke og dyktighet, angst, forvirring, depresjon og fortvilelse etc. kan da undersøkes ved å kartlegge de ord og utsagn som uttrykkes og som for individet er knyttet til de forskjellige tilstander. Tilsvarende kan man undersøke hvordan de instrumentalt relaterte psykiske spenninger oppleves av det enkelte individ, med den følge at man kan avdekke hvorvidt den psykiske tilstand som diagnosene er ment å beskrive faktisk eksisterer. Med andre ord, man har 239

240 fått redskap som kan anvendes for å falsifisere eller bekrefte diagnoser, og derved et redskap for å bytte ut en diagnose med en annen evt. forkaste eller avslutte en diagnose. Og man kan undersøke hvilke følelser som er knyttet til de begreper som individet anvender for å beskrive sin situasjon i det øyeblikk de forteller om den Dersom man kan dokumentere at ord og utsagn rommer følelser, vil man kunne hevde at ord og utsagn kan fungere som utløsende årsak til dannelse, utvikling og endring av opplevelsen av psykiske plage. Forutsetningen om at de språklige elementer må kunne romme de følelser som ordet henviser til betyr ikke at ord, under alle forhold, reflekterer musikerens følelser, men at ordet, for eksempel i en terapeutisk situasjon, kan besitte denne evne. En forutsetning for å kunne anvende denne innsikt i forbindelse med behandling er at det er samsvar mellom de ord musikeren anvender for å beskrive sine følelser og det han faktisk føler. For å forstå hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage utvikles og kan reduseres er det av betydning at man forstår at og hvordan mentale prosesser kan foregå uavhengig av den ytre sosiale kontekst. Dette sagt selv om den sosiale kontekst fortsatt vil ha betydning for de mentale prosesser hvorigjennom følelser oppstår og endres. Anvendelsen av språk er således en intrapsykisk prosess også når den anvendes i kommunikative forbindelser. Og som et intrapsykisk element i form av tanker har språket betydning både for den instrumentalt relaterte psykiske plage som opplevd tilstand og for å forstå de mentale prosesser som leder til en psykisk endring. Språket er også det redskap som bringer andre enn musikeren i kontakt med det psykiske materialet som utgjør opplevelsen av den psykiske plage. Avslutning Teorien om språkets betydning for følelser er av betydning i denne sammenheng blant annet fordi den legitimerer det å forholde seg til språk som et følelsesbærende fenomen og som et redskap som terapeut kan anvende for å kartlegge og endre musikerens opplevelse av den psykiske plage. Betydningen av teorien om språkets betydning for følelser ligger også i at det er egenskaper ved språket som gjør det mulig å få tilgang til, kartlegge og endre musikerens opplevelse av psykisk ubehag og å kartlegge denne endring. Språkets betydning for følelser er avgjørende i terapeutisk sammenheng og det element som gjør at de øvrige teorier kan testes og fremstå som operasjonaliserbare. Mens språk i form av ord og utsagn tas for gitt i de fleste 240

241 terapeutiske og kommunikative sammenhenger, fremstår språket i denne teori som et unikt redskap for kartlegging og endring av psykisk materialet Teorien om de terapeutiske ressurser Sammendrag Teorien om de terapeutiske ressurser beskriver de mentale ressurser og egenskaper som musikere og terapeut kan anvende for å redusere eller fjerne den instrumentalt relaterte psykiske plage. I tråd med teorien om de bio-psykiske enheter vil de terapeutiske ressurser være bygget opp av bio-psykiske elementer. I tillegg vil de bestå av evnen til å produsere positivt ladete biopsykiske elementer som kan anvendes for å redusere den psykiske plage. De terapeutiske ressurser som blir fokusert her, er av indre empirisk og av mental karakter. Musikernes terapeutiske ressurser kan kartlegges og skaleres gjennom anvendelsen av teorien om matematikk og psyke. Og de kan produseres gjennom bruk av språk med utgangspunkt i forståelse for teorien om språkets betydning for følelser. På den ene siden kan man kartlegge musikerens grad av tilgang til de terapeutiske ressurser. På den andre kan de koples på og av den psykiske tilstand gjennom bruk av språk. Alle musikerne besitter terapeutiske ressurser, men noen er preget av at de ikke alltid har tilgang til de mestringsfremmende ressursene når de trenger dem. Teorien om de terapeutiske ressurser er forankret i de øvrige teorier. Utgangspunkt. Utgangspunktet for teorien om de terapeutiske ressurser var en metode i nevrolingvistisk programmering som heter ressursopphenting (Bandler 1985), og forskning som dokumenterte at klientenes ressurser hadde betydning for de resultater som kunne oppnås i behandling (Duncan mfl., 2009; B. Duncan & Miller, 2000). Ideen om at ethvert menneske besitter omfattende mentale ressurser som kunne anvendes terapeutisk, var også inspirert fra Milton Erickson og av den løsningsorienterte terapeutiske tradisjon (Shazer, 1985). Den myteomspunnede lege og hypnoterapeut Milton Erickson er tillagt følgende utsagn: Klientene har de ressurser de trenger for mestre sine psykiske problemer. Dette er holdninger som i sterk 241

242 grad preger NLP og løsningsfokusert terapi. I det følgende vil jeg utdype og nyansere disse vurderinger. De nevnte personer var imidlertid ikke fokusert på de klientenes spesifikke mentale egenskaper, men generelt på klientenes mentale ressurser. Teorien om de terapeutiske ressurser hevder, til tross for forskning på resiliens og positiv psykologi (Seligman, 2006,Seligman, 2007), at fag som psykologi og pedagogikk ikke er bevisst omfanget av de terapeutiske anvendbare ressurser som musikerne besitter og hvilke typer av mentale opplevelser som kan fungere som en terapeutisk ressurs. Hensikten med å fokusere på de terapeutiske ressurser i denne avhandlingen er å formidle at de er et viktig element i den psykiske plage og plage, samtidig som anvendelsen av disse ressurser er en forutsetning for å komme ut av den instrumentalt relaterte psykiske plage. Forståelsen for de terapeutiske ressurser førte til utviklingen av de ressursbeskrivende utsagn fra musiker og variabelen de terapeutiske ressurser (se 3. og 4. delundersøkelse). I det følgende beskrives de terapeutiske ressurser nærmere, den betydning de kan ha for musikerne og hvordan de kan anvendes og ble anvendt i endringsprosessene, Musikerens terapeutiske ressurser defineres her som alt som kan anvendes for å bringe musikeren fra en opplevelse av psykisk plage til en tilstand av psykisk tilfredshet. I denne teorien vil dette være de bio-psykiske enheter som rommer musikerens følelser og positive opplevelser, egenskaper, mestringserfaringer, håp og ønsker, sosiale relasjoner, talenter og motiver mm. Her inngår også musikerens evne til å få tilgang til visuelle, auditive, kinestetiske, lukt, smaks- forestillinger på indre bane, samt evne til å tenke og fantasere. I tillegg kommer musikerens endringsbarhet eller evne til å gjennomføre mentale endringer som følge av kontakt med terapeuten.. Betydningen av de terapeutiske ressurser er også knyttet til de er en årsak til at den psykiske plage ikke er verre enn den er. Tilgangen til de terapeutiske ressurser balanserer på denne måte den psykiske smerte For å kunne utvikle en psykisk plage, må man besitte enkelte mentale ressurser eller talenter. Disse talenter eller egenskaper kan føre til og forsterke opplevelsen av psykisk plage, men de kan også anvendes i et arbeid for å redusere den samme psykiske plage, ved en bevisst anvendelse av musikerens egenskaper for å skape psykisk velvære. Opplevelsen av psykisk plage er således forstått som et resultat av at musikeren har anvendt sine mentale ressurser på en bestemt måte. Dette innebærer at evnen til å produsere psykisk smerte er her definert som terapeutiske ressurser. Begge disse elementer, de positivt og negativt ladete er således av 242

243 betydning både for å forstå den instrumentalt relaterte psykiske plage som et helhetlig psykisk fenomen og for å forstå hva som skjer rent mentalt når musikerne opplever psykisk endring til det positive, som følge av aktivering av de terapeutiske ressurser. Disse vurderinger ligger til grunn for utsagnskategorien de ressurskartleggende utsagn og for undersøkelsen av de terapeutiske ressurser i delundersøkelse 4, se variabelen terapeutiske ressurser, avsnitt Terapeutiske ressurser og den terapeutiske oppgave Dette syn på terapeutiske ressurser har følger for hvordan jeg forstår de psykiske plager. Med innsikt i de mentale ressurser kan den psykiske plage forstås som en tilstand der musikeren, for tiden ikke har evne til å anvende sine mentale ressurser terapeutisk. I tillegg kan den psykiske plage forstås som et uttrykk for at musikeren anvender sine mentale ressurser på en slik måte at de fremmer opplevelsen av psykisk smerte, foruten at det er noe som hindrer musikeren i å få tilgang til eller i å anvende sine mentale ressurser terapeutisk. Denne forståelse får følger for målet med behandlingen. Terapeutens oppgave kan nå utvides fra å behandle den psykiske smerte til å vise at musikeren har de nødvendige terapeutiske ressurser. Terapeutens oppgave blir her også å utvikle musikerens evne til å få tilgang til og anvende sine mentale ressurser i behandlingen og i sitt øvrige liv. I tillegg ville man fokusere på hvordan man kan redusere det psykiske materialet som hindrer musikeren i å anvende sine mentale ressurser positivt. Musikerens psykiske kompetanse og terapeutiske ressurser vil bli fokusert i den terapeutiske prosess, og de bio-psykiske enheter som rommet den psykiske kompetanse vil bli hentet frem og forsterket. Behandlingen ville bli preget av et teamarbeid der musikerens oppgave er å delta i kartlegging og reaktivering av de positive egenskaper og kvaliteter som musikeren måtte besitte, og som kunne være av betydning for å bli kvitt den instrumentalt relaterte psykiske plage. I det følgende vil jeg utdype beskrivelsen av musikernes terapeutiske ressurser og derved de mentale elementer som terapeut kan anvende i endringsarbeidet. Psykisk plage og kognitive talenter Ser en bort fra den psykiske tilstands smertefulle innhold, vil man oppdage verdifulle egenskaper hos musikerne som kan anvendes terapeutisk, selv om de hittil ofte har bidradd til eller opprettholdt psykisk plage. Hukommelse betraktes her som en terapeutisk ressurs, dvs. som en egenskap som kan anvendes for å fremme psykisk sunnhet. Evne til å huske det som er 243

244 ubehagelig innebærer evne til å huske opplevelser mer generelt og til å bevare minner (biopsykiske enheter) levende og klare over lang tid. Musikere med god evne til å holde fast på det ubehagelige har ofte kapasitet til også å huske det positive som har skjedd. (Dette nevnt selv om depressive lettere husker negativt ladete opplevelser og kan glemme de positive erfaringer) Den terapeutiske utfordring blir å anvende evnen til å huske til å huske mestringssituasjoner og gode opplevelser. Jo mer levende musikeren erindrer psykiske ubehagelige situasjoner, desto mer levende vil musikeren også kunne huske detaljer i positive opplevelser dersom disse blir hentet frem. Den psykisk lidende har sannsynligvis en egen evne til å lagre bestemte typer hendelser, bestemte tankemønstre eller bestemte måter å oppleve på. Posttraumatiske reaksjoner i mange år etter at en hendelse har skjedd forteller ikke kun om den plage vedkommende har opplevd. De forteller også om evne til å bevare visse inntrykk meget skarpt og klart og med så intense følelser at de er tilnærmet like ubehagelige som de som ble erfart i forbindelse med den opprinnelige hendelse. Denne evne til å fastholde minner (bio-psykiske enheter) klart og sterkt over mange år forteller om noen vesentlige evner. Psykiske plager synes å henge sammen med musikernes kognitive talenter. Disse kognitive talenter kan anvendes terapeutisk. Psykisk plage innebærer et ofte intenst fokus på avgrensede situasjoner, andre mennesker og egne reaksjoner. Musikeren kan her få støtte, aksept og beundring for sin våkenhet, sammenlikningsevne, selvobservasjon og ofte skarpe iakttakelse av menneskelige fenomener, samtidig som han får hjelp til å dreie dette talent i retning av å legge merke til de små glimt av glede, av nærhet, forståelse, omsorg, vennlighet, tillit og mestring som han også opplever i sitt liv. En side ved dette er den glede eller fornøydhet som musikerne viser når jeg formidler at de er meget er intelligente og at de har noen særegne talenter, evner eller en særegen følsomhet. Og når jeg forteller at de psykiske problemer nettopp kan være et uttrykk for disse ressurser, selv om det kan være bedre måter å anvende disse ressurser på. Denne vinkling på den psykiske plage har en klar terapeutisk effekt. Musikerne har riktignok en psykisk plage, men denne blir nå forstått som uttrykk for en eller flere positive talenter. Når den psykiske plage endres, vil de fortsatt beholde disse talenter. Denne redefinering innebærer at de får et håp, en opplevelse av normalitet, av en ny egenverdi og en ny erkjennelse. De endrer sin øyeblikkelige følelse av identitet. Plagen blir uttrykk for en mental kapasitet som evne til nærhet, evne til refleksjon og evne til samvittighet etc. Og de får en følelse av å være mentalt ovenpå. Et eksempel kan illustrere denne situasjonen. 244

245 På et forskningsseminar i Denver i USA om hva som virker i behandling møtte jeg i en pause en deltaker som var klient. Han hadde vært gjennom periodiske behandlinger i mange år. Vi kom i snakk om behandling, og han fortalte om sine 18 personligheter og sin pessimisme med tanke på fremtiden. Det en lå liten forventning i luften om en terapeutisk samtale, men det var pause og vi hadde knapt med tid. Klienten virket formell, vennlig og meget våken. Jeg fikk en innskytelse og sa. - Fantastisk, du må være heldig som har evne til å forstå og sette deg inn i så mange forskjellige personligheters liv og tanker med så stor innlevelse. Mannen ble forbauset, men interessert. Om jeg kunne utdype dette? - Et menneske som har evne til å oppleve og å skille mellom 18 forskjellige personligheter må ha noen helt vesentlige evner og ressurser, som jeg mangler. Jeg har bare en, kanskje en antydning til 2 personligheter. Sannsynligheten er ganske stor for at du må være meget intelligent og kreativ kombinert med stor innlevelsesevne. Mannen smilte vennlig og nesten lykkelig. Pausen var over. Han takket meg for en meget, meget interessant samtale på sin litt korrekte og formelle måte. Vi skiltes. Senere så jeg han igjen. Han gikk fortsatt med den høyreiste holdning og de litt lette skritt som da vi skiltes. Følsomhet som kompetanse, og behandling som læring Evne til å oppleve hendelser sterkt forteller noe om evnen til å være mottagelig, følsom og til å danne intense mentale forestillinger (bio-psykiske elementer). Dette er anvendelige egenskaper og ressurser. Og mange musikere er skarpe iakttakere, ærlige og konfronterende. Og de oppdager ofte raskt uredelighet, urettferdighet, egne feil, kritikk og egne instrumentale svakheter eller mangler. Jeg opplever også disse egenskaper som mentale ressurser, selv om enkelte kan øke sin psykiske smerte som følge av at de nesten har for mye av disse egenskaper, kombinert med et lavt selvbilde. Disse egenskaper har bidratt til å forverre musikerens psykiske tilstand, men de er utmerkede i en terapeutisk sammenheng, om man endrer musikerens fokus, bekrefter disse egenskaper og bruker de som et utgangspunkt for endringsarbeidet. Noen musikere utvikler disse terapeutiske ressurser gjennom behandlingen uten at de tenker over det. Andre overtar mine metoder og anvender dem etter at behandling er over og øker derved sin evne til å få utbytte av behandlingen fra konsultasjon til konsultasjon. Psy Tai Chi - Når plage er energi og bevegelse 245

246 Sterke følelser rommer en tilsvarende sterk energi enten den er preget av velvære eller ubehag. Denne energien kan anvendes i behandling. En måte er å inngå en avtale med musikeren om at hver gang han tenker en negativ tanke, skal han tenke en nøytral tanke først og deretter 2 positive. Siden musikerne med instrumentalt relaterte psykiske plager ofte har tilgang til negative tanker og derved til negativt ladet psykisk materiale kan man anvende disse tanker som remindere for utløsning av positive psykiske prosesser. Smerten fungerer her som et betinget signal for en mental aktivitet som fører til økt tilgang til positive følelser. Dette gjør noe med de negative tanker. Enkelte avtar og mister sin kraft. Muligens kan man kalle denne metode for den psykiske tai chi eller for Psy Tai Chi. Dvs. en metode som innebærer at man går med musikeren og bruker dennes ressurser og mentale talenter for å fremme endring i stedet for at man stopper eller bremser musikernes mentale bevegelse. Et eksempel: Angst kan lamme individet. Men angst rommer også energi som kan anvendes som drivkraft for å bli kvitt angsten, blant annet ved la den ubetingede angst bli en betinget stimulus for konstruktive tanker eller atferd. Den ukontrollerte angst kan anvendes som et signal for eksempel for pustekontroll. Man lærer musikeren pusteøvelser mens han befinner seg i et rolig psykisk leie, noe som innebærer en jevnere og roligere pusterytme med en derpå følgende opplevelse av større ro. Deretter koples denne pusteteknikk til angstsituasjoner med den følge at de tidligere angstutløsende situasjoner nå utløser en kontrollert pust. Angsten kan paradoksalt nok anvendes som en betinget stimulus for å etablere en kroppslig tilstand som gir økt følelse av kontroll og derved av redusert angst. Denne forbindelse må etableres i en trygg terapeutisk situasjon og justeres for å hindre at opplevelsen av psykisk ubehag blir mer dominerende enn de positive opplevelser. dvs. at bevegelsen går motsatt vei. En interessant bivirkning er at bruken av angst som betinget stimulus for trygghet ofte reduserer angstens varighet. Jeg har også anvendt angst som et utgangspunkt for å utløse adekvat mestringsatferd i situasjoner som er blitt opplevd som truende. Liknende strategier kan koples til de fleste tilstander av psykisk ubehag. Forutsetningen er at den psykiske smerte ikke er så intens at koplingen går feil vei, med den følge at det psykiske ubehag smitter over på tidligere positivt opplevde situasjoner. Psykisk plage og evnen til refleksjon Psykisk smerte fremmer ofte refleksjon og tenkning selv om den kretser rundt psykisk smertefulle eller angstskapende situasjoner. Refleksjonsevnen er vesentlig selv om innholdet i den, og den måte som musikeren har anvendt sin refleksjonsevne på har bidratt til å utvikle den 246

247 instrumentalt relaterte psykiske plage. Denne refleksjonsevne betraktes som en vesentlig terapeutisk kompetanse som kan styres og anvendes i den terapeutiske prosess. Man kan anvende refleksjonsevnen bevisst for å sette i gang psykisk styrkende refleksjoner. Musikerne får nå hjelp til å bruke sin allerede godt utviklede refleksjonsevne til å reflektere over positive opplevelser, suksesser og mestringsatferd. Vi har her en parallell til metoder i kognitiv terapi der man søker å bryte dysfunksjonelle kognitive mønstre (Berge & Repål, 2008). Psykisk smerte som signalkompetanse Evne til å reagere med psykisk plage og psykisk smerte kan betraktes som livsdyktighet og mobiliseringsevne. Antagelsen er at psykisk smerte signaliserer at noe ikke fungerer som det skal. Musikeren besitter derved en form for varsel- og signalkompetanse. Dersom musikeren fortolker eller forstår den psykiske smerte som et signal på at noe bør gjøres, kan den psykiske smerte utløse atferd eller tenkning som bringer musikeren over i en bedre situasjon. Enkelte musikere har i liten grad utviklet evnen til å reagere med alternative handlingsstrategier under press med den følge at signaler om at noe er galt fatt ikke fører til mobilisering av energi eller til endret atferd, men til tilbaketrekning og passivitet. Andre overser sine psykiske signaler. Istedenfor får de kanskje muskelsmerter, hjertebank, hodesmerter eller somatiske skader og sykdommer.. Den psykiske plage betraktes her som et ledd i kroppens signalsystem som kan føre til mobilisering for å redusere den psykiske plage. Fra kun å være uttrykk for en svakhet fremhever man her den instrumentalt relaterte psykiske plages positive og betydningsfulle signalelementer. Dette gjør det lettere for musikeren å bære den musikkrelaterte psykiske plage. Han har en kropp og et varslingssystem som fungerer når noe oppleves som ubehagelig, når noe ikke fungerer og når noe ikke mestres. Opplevelse av psykisk plage kan også betraktes som uttrykk for at musikeren har et for svakt signalsystem, eller at han i for liten grad tar hensyn til sine signaler, med den følge at han pådrar seg for store belastninger før han setter inn motkrefter. Behandlingens oppgave blir her å styrke musikerens beredskap og å utvikle musikerens evne til å tåle mindre før han setter inn tiltak for å ta vare på sin egen psyke. Graden av psykisk plage som uttrykk for en terapeutisk ressurs De terapeutiske ressurser kommer paradoksalt nok til uttrykk gjennom graden av den psykiske smerte siden det er styrken i og livaktigheten ved den psykiske opplevelse som bestemmer 247

248 graden av den psykiske smerte. Evne til å oppleve intense følelser er slik en ressurs, selv om den for musikerne kan fungere destruktivt. Terapeutiske ressurser - og ubehagelige opplevelser Ubehagelige opplevelser kan anvendes som grunnlag for en positiv endring etter at den ubehagelige psykiske tilstand er behandlet, og de tidligere bio-psykiske enheter som var knyttet til det psykiske ubehag ikke lenger volder samme psykiske smerte. Dette innebærer at musikerne, i forhold til opplevelser og minner som før kun voldte ubehag, nå erkjenner at de også anvendte en rekke mentale ressurser i disse situasjoner. Min terapeutiske erfaring er at enhver livserfaring kan bli en kilde til livsvisdom når angsten og smerten er redusert. Overgangen fra mental invalidisering til visdom kan være ganske kort. En kvinnelig klients varhet og beskyttelsesstrategi overfor menn, som følge av en tidligere voldtekt, kan bli destruktiv og ødeleggende for hennes evne til å leve i et parrforhold. Når den traumatiske opplevelse er redusert, og hun har fått utviklet nye holdninger har hun fått 2 livsstrategier som hun kan veksle mellom. Den ene strategien er fortsatt den varhet og føre var holdningen som beskytter mot nye overgrep. På den annen side har hun fått tilgang til en ny strategi som er evnen til å være åpen og trygg i forhold til menn, som hun ønsker å være åpen i forhold til. Psykisk plage kan slik, gjennom terapi, føre til en nye livsressurser. Reaktivering av en glemt positiv fortid Musikere med psykiske plager kan ofte ha en redusert tilgang til sine høydepunktsopplevelser og alminnelige gode opplevelser. Enkelte må helt tilbake til tidlig barndom før de får tilgang til gode opplevelser. Evnen til å få tilgang til de positive opplevelser i eget liv, av terapeutisk karakter, er av særlig stor betydning for musikere med sterke sorg eller tapsopplevelser og med manglende mestringsevne. Terapeutens oppgave er her å gi musikeren tilgang til disse resurser og deretter anvende disse i behandlingen. Terapeutiske ressurser fra det gode liv Jeg har i de foregående avsnitt fokusert på mentale ressurser som er forbundet med opplevelse av psykisk plage. De viktigste terapeutiske ressurser er imidlertid de positive opplevelser, øyeblikk av lykke, opplevelse av mestring, ros, glede, ro, trygghet, hengivenhet, sikkerhet, forståelse, fellesskapsfølelse, opplevelse av mening og øyeblikk fylt av positiv spenning og dramatikk. Disse opplevelser er bygget opp av positivt ladete bio-psykiske enheter. I hver av 248

249 disse positive bio-psykiske enheter ligger det opplevelseskvaliteter som, dersom de overføres til situasjoner preget av psykiske ubehag, ville være av stor verdi. Enhver musiker har en viss tilgang til denne type ressurser. Noe av behandlingens mål er å gi musikeren tilgang til disse elementer. Dette har en klart positiv funksjon. De mentale strategier som terapeutiske ressurser Musikernes mentale strategier og system av tanker og forestillinger kan anvendes i den terapeutiske situasjon. Denne tankevirksomhet foregår kontinuerlig og forsterker eller svekker den psykiske smertefulle tilstand, samtidig som disse tanker ofte er den smertefulle tilstand. Det terapeutiske mål blir her å kartlegge de kognitive strategier som øker psykisk velvære og redusere tankemønstre som fører til psykisk plage. De kognitive positive mønstre fungerer her som terapeutiske ressurser som kan kopieres inn i eller overføres til tidligere destruktive mønstre. Dette skjer blant annet ved at man undersøker hvordan musikeren får det til når han tenker positive tanker. Vi overfører deretter denne type mentale strategier til situasjoner der musikeren tidligere har vært dominert av en destruktiv tenkning. Jeg beskriver her en terapeutisk innfallsvinkel som er anvendt innenfor kognitiv terapi (Berge, T., & Repål, A. (2008) selv om vi har en ulik forståelse for tankenes betydning og funksjon for den psykiske plage (se avsnitt1.4.8). Målet med endringsarbeidet er her å gi musikerne tilgang til konstruktiv tenkning. Jo mer tid man anvender tankemessig på positive tilstander, gode opplevelser og gode minner, desto mindre tid har musikeren til rådighet for tanker og mentale prosesser som forsterker eller opprettholder psykisk smerte. En følge av dette er at opplevelsen av psykisk plage reduseres. Man søker her å øke den tiden musikeren er fokusert på positive tanker og redusere tid anvendt på destruktive tanker. I enkelte tilfelle er det tilstrekkelig å aktivere musikerens terapeutiske ressurser for å sette i gang en terapeutisk selvhelbredende prosess som kan fortsette etter at behandlingstimen er over. For andre musikere vil aktivering av disse ressurser kunne lindre den psykiske smerte uten at denne lindring fører til en varig endring. Den varige endring forutsetter her at man endrer eller erstatter de bio-psykiske enheter som rommer den psykiske smerte med bio-psykiske elementer som rommer psykisk behag og mestringsevne. Nøytrale øyeblikk som en terapeutisk ressurs 249

250 Nøytrale opplevelser eller øyeblikk av likegyldighet kan også fungere som terapeutiske ressurser. Enkelte musikere føler noe kontinuerlig. De er alltid engasjert, på godt eller vondt. De opplever alt nært og i assosiert tilstand, dvs. innenfra (Using Your Brain - For a Change, 1985). Dette engasjement kan være slitsomt og krevende. I enkelte situasjoner er det derfor viktig for musikerne å kunne reagere med nøytralitet eller likegyldighet. Dette vil spesielt gjelde situasjoner der engasjement og lidenskap forsterker opplevelsen av psykisk smerte. Opphenting av nøytrale følelser og reaksjonsmønstre (nøytrale bio-psykiske enheter) vil kunne åpne for nye mestringsstrategier som igjen vil føre til en endret psykisk tilstand. De nøytrale bio-psykiske enheter kan, når de bli knyttet til situasjoner som tidligere har vært preget av psykisk ubehag, gi tilgang til andre egenskaper enn de musikeren anvendte tidligere. Enkelte eksempler: Be først en lett engasjert musiker tenke på noe hun er likegyldig i forhold til. Du kan få til svar at nei, det går ikke. Still deretter et spørsmål om hvilket forhold hun har til den midterste fyrstikk i en fyrstikkeske eller til et ukjent menneske som står på et gatehjørne i en eller annen by. Enkelte utvikler en umiddelbar levende og dyp interesse for spørsmålet. - Woow, en fyrstikk, også den midterste da gitt Men mange formidler at, nei, de er ganske likegyldig til denne fyrstikken eller denne person. Denne følelse av likegyldighet kan utvikles og forsterkes ved å hente frem noe som er enda mer likegyldig. For meget lettantennelige personer kan man for eksempel spørre om hvilket forhold de har til en kubikkmeter luft et eller annet sted. De aller fleste får tilgang til en ganske nøytral følelse (noen fatter imidlertid også interesse for akkurat denne kubikkmeter med luft). Deretter kan man spørre om musikeren er helt sikker på at hun er ganske likegyldig til denne kubikkmeter med luft et eller annet sted. Når musikeren har fått tilgang til en følelse av likegyldighet, kan vedkommende forestille seg hvordan det er å reagere med samme type likegyldighet i situasjoner der hun eller han tidligere har hatt for mye utslitende engasjement. Enkelte opplever at de blir fri, de slipper å engasjere seg, mene noe, gjøre noe, ta tak i noe eller ordne opp i noe. De blir avspent og får en følelse av å hvile. Det kan være nødvendig å teste ut graden av likegyldighet slik at musikeren blir akkurat passe likegyldige, verken for mye eller for lite. Her henter vi opp og gir musikeren tilgang til de nøytrale følelser (nøytralt ladete bio-psykiske elementer) som er hensiktsmessig for å mestre ulike situasjoner på en god måte. Slik sett kan likegyldighet, som vanligvis ikke blir anerkjent som en positiv egenskap i en situasjon, fungere som terapeutisk ressurs i en annen. Terapeutiske ressurser og kreativitet 250

251 Terapeutens kreative evne, hans eller hennes ideer og strategier for mestring kan bli en kilde til dannelse av nye bio-psykiske enheter hos musiker. Evne til å etablere en kreativ dialog hvor positive ideer og innspill utveksles mellom terapeut og musiker kan føre til at musikerens atferdsrepertoar og mestringsstrategier øker i antall, hvilket vil øke musikerens totale mestringsevne. Evnen til å utvikle en fantasifull, virkelighetsnær, levende og gjerne humoristisk dialog er derfor en viktig terapeutisk ressurs både for musiker og terapeut. Terapeutens ressurser og tilgangsstadiet for psykisk endring Musikeren vil være den viktigste ressurs i den bio-psykiske terapi. Av dette følger at terapeutens nest viktigste ressurs er hans egen evne til å få tilgang til og å anvende musikerens terapeutiske ressurser til beste for musikeren. Dette forutsetter at terapeuten er klar over at musikeren besitter en rekke terapeutisk anvendbare ressurser, og at terapeuten er i stand til å kommunisere på en slik måte at musikeren får tilgang til disse ressurser. I tillegg forutsetter det evne til å forstå når musikeren befinner seg i det jeg har kalt tilgangsstadiet for psykisk endring. Tilgangstadiet for psykisk endring er det mentale stadium da musikeren er mottagelig for endring, hvilket antyder at det finnes psykiske stadier der musikeren ikke er mottakelig for terapeutens intervensjoner. Det er her terapeuten settes på prøve. Terapeutens evne til å gi musikeren tilgang til stadiet for psykisk endring er en betydningsfull terapeutisk kvalitet. Evne til å danne positivt ladete mentale forestillinger (positivt ladete bio-psykiske elementer) som terapeutisk ressurs En annen terapeutisk ressurs er evne til å justere de submodale bio-psykiske elementer. Rent visuelt vil dette innebære evne til å flytte noe psykisk ubehagelig lengre vekk, forstørre eller forminske noe psykisk eller ved å endre fokus og posisjon. For eksempel ved å se seg utenfra og på avstand i en ubehagelig situasjon, ved å legge til positive farger eller trekke fra ubehagelige farger i en indre forestilling av en situasjon. Og ved at musikeren blir i stand til rent mentalt å gjøre noe tydeligere eller gråere, eller en psykisk opplevelse mer intens eller mer diffus, avhengig av musikerens behov og ønsker. Det er store forskjeller mellom musikerne når det gjelder evne til å justere de bio-psykiske elementer som utløser og utgjør den instrumentalt relaterte psykiske plage. Mens enkelte musikere kan ha liten tilgang til sine terapeutiske ressurser, har andre en nesten forbløffende tilgang til de mentale elementer som utløser opplevelsen av psykisk plage, og derigjennom også en omfattende evne til psykisk endring. Ut fra mine observasjoner har sterkt visuelle, mentalt 251

252 fleksible og kreative musikere ganske overraskende terapeutiske ressurser og potensialer for psykisk endring. En følge av dette er at jeg gir musikerne tilgang til metoder som kan øke musikerens kontroll over sine mentale prosesser, og som kan stimulere de mentale prosesser som leder til psykisk velvære. Samtidig forsøker jeg å utvikle musikerens evne til å justere de visuelle, auditive og kinestetiske elementer slik at de får redusert opplevelsen av psykisk smerte. En interessant observasjon som er nevnt tidligere, er at det ofte er de samme mentale ressursene som aktiveres når musikeren utvikler psykisk plage som når musikeren reduserer denne. Antiterapeutiske elementer. Jeg har i det foregående fokusert på musikerens terapeutiske ressurser og i enkelte tilfelle antydet hvordan de kan aktiveres av terapeut. I det følgende vil jeg fokusere på trekk ved terapeut som kan hindre aktivering av disse mentale ressurser. Disse trekk blir her benevnt som de antiterapeutiske elementer. Kunnskap som hinder Psykologisk innsikt kan fungere som et hinder mot behandling i den forstand at terapeuten kan være predisponert til å tolke musikerens utsagn og symptomer innenfor en bestemt teoretisk eller metodisk referanseramme. Dette kan hindre terapeut i å oppdage de betydningsfulle psykiske elementer som inngår i den psykiske plage, men som ligger utenfor terapeutens førforståelse. Som terapeut finner vi ofte det vi leter etter med den følge at vi kan bli blinde for signaler eller for informasjon som ikke passer inn i vårt eget paradigme. Troen på eget systems fortreffelighet kan føre til mindre åpenhet overfor tradisjoner med andre innfallsvinkler til terapi, selv om de også får resultater. I denne sammenheng fordrer profesjonalitet at man søker det som fungerer i terapi og er nysgjerrig på hvorfor det fungerer og når det fungerer, uansett hvilken retning som anvendes. Terapeutiske ressurser og fortolkningsiver For enkelte terapeuter vil det være en utfordring å forholde seg ufortolkende til musikerens virkelighet. Mange terapeuter er forankret i en forståelse hvor det å fortolke og skape mening av musikerens situasjon er tegn på kvalitet. Men enkelte fortolkninger vil være ødeleggende for terapi fordi de fører til at man mister tilgang til musikerens indre empiri dvs. til det stadiet der musikeren er mottagelig for psykisk endring. Den fortolkende virksomhet må derfor begrenses i det terapeutiske arbeid. Dette betyr ikke at terapeutens intuitive evne er mindre viktig. Men den endres fra å være rettet mot å forstå 252

253 innholdet i den instrumentalt relaterte psykiske plage til å fungere som et redskap for observasjon av når musikeren er mottagelig for endring, når musikeren er igjennom den psykiske smerte og når man kan nærme seg sterkt belastende temaer, uten å øke opplevelsen av psykiske smerte. I tillegg kan terapeutens fortolkende evne anvendes til å forestille seg hvilke mentale ressurser musikeren besitter som kommer til uttrykk gjennom musikerens språk, og hvilke som kommer til uttrykk gjennom musikerens opplevelse psykiske plage. Den fortolkende virksomhet er utmerket så lenge musikerens utsagn ikke fortolkes som noe annet enn det uttrykker rent konkret. For utfyllende informasjon om fortolkning, se Teorien om den indre empiri, avsnitt Terapeutiske ressurser og kunnskap om musikerens situasjon Kunnskap om musikerens situasjon og om det som bidrar til psykisk ubehag kan være et viktig utgangspunkt for terapeut. Det legges ofte omfattende vekt på å kartlegge klientens liv i behandling. Jo flere informasjoner man får desto bedre kan man føle seg rustet til å behandle. Informasjoner er imidlertid strengt tatt ikke nødvendig for å oppnå et godt resultat. Omfattende informasjon kan skape klarhet, men også forvirre og føre til handlingslammelse. Livet til den sterkt psykisk plagede er ofte fylt med ubehagelige minner. For terapeuten kan musikerens liv bli som en reise innover i menneskets indre, men denne reise kan forføre og gi terapeuten for mye kunnskap om ting som er uvesentlig for behandlingen. Informasjon er viktig, ikke minst for forskning, men forskningen kan også forføres av musikernes livshistorie. Et spørsmål i denne sammenheng er: Hvorfor er det ikke nødvendig å vite så mye om musikeren for å behandle den instrumentalt relaterte psykiske plage? Svaret er at kunnskap om de psykiske spenninger ikke er et tilstrekkelig utgangspunkt for endring (se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt 3.2.2, og terapi uten innhold, avsnitt 3.1). Man må vite noe om hvordan den psykiske plage fremtrer rent mentalt. Det følelsesmessige aspekt ved de ord musikerne anvender er av større betydning enn den informasjon som ligger i disse ord. En annen begrunnelse er at musikeren alltid vil ha tilstrekkelig kunnskap om sine følelser til at man kan intervenere med utgangspunkt i disse. I den anvendte tilnærming til behandling er det tilstrekkelig at musikeren kjenner sitt liv og at terapeuten kjenner sine metoder og angrepsvinkler. Man trenger ikke mer informasjon (se Terapi uten innhold, avsnitt 3.1.1). Man går ut fra at musikeren vet hva hvilke psykiske utfordringer han ønsker å mestre. Da informasjoner om musikeren kan, men ikke behøver å være viktige for å kunne iverksette en intervensjon, og da informasjoner kan være feiltolkninger, er det viktig å kunne skille mellom 253

254 hvilke informasjoner som har behandlingsmessig betydning, og hvilke som kan styre behandlingen i feil retning. Terapeutisk kompetanse - et mulig hinder Terapeutens kompetanse på psykiske plager blir også betraktet en terapeutisk ressurs. Evne til å gjenkjenne musikerens tanke- reaksjons- og handlingsmønstre med den følge at man blir tryggere som terapeut er vesentlig. Man kan noe. Og man behandler med større sikkerhet, selv om man ikke vet presist hva som virker og hvorfor det virker. Kunnskapens gode side er at den gjør det lettere for terapeuten ikke å bli frustrert, moralsk forarget eller engstelig for musikerens indre liv og reaksjoner, men den kan også holde terapeutene fast i behandlingsmønstre som ikke fungerer. Visse former for kunnskap om musiker kan derfor motvirke endring og terapeutisk fleksibilitet. Terapeutisk kunnskap kan fungere autoritært og hindre idéutvikling og utvikling av ny kunnskap. Det er vesentlig at terapeut er i stand til å skille informasjoner som gir et godt utgangspunkt for endring og den kunnskap som rommer informasjoner om musikeren, men som i liten grad kan danne grunnlag for endring. De terapeutiske ressurser, de øvrige teorier og variable Forbindelsen mellom teorien om de terapeutiske ressurser og de utsagn som inngikk i behandlingene var knyttet til at terapeut kontinuerlig var fokusert på utsagn som kunne fortelle noe om musikerens terapeutiske ressurser, selv om de ikke var aktivert på grunn av den psykiske plage. Teorien lå til grunn for variabelen De terapeutiske ressurser (avsnitt 3.4.7) Positive opplevelser fra barndom til voksen alder ble forstått som lagret gjennom de biopsykiske elementer som rommet positive følelser. Jeg antok at disse kunne reaktiveres og anvendes for å skape en positiv psykisk endring. De terapeutiske ressurser ble således definert med utgangspunkt i musikernes positive erfaringer og mestringsopplevelser samt ut fra musikerens mentale kapasitet og fleksibilitet, evne til å danne mentale forestillinger og å justere indre sanseopplevelser. De to siste momenter, musikerens mentale kapasitet og evne til å danne og justere indre sanseopplevelser ble ikke fokusert som terapeutiske ressurser i den litteratur jeg har vært igjennom. Jeg antok likevel at musikerens grad av mental kreativitet og fleksibilitet ville påvirke de resultater jeg kunne oppnå i behandling. Vi fikk gjennom teorien om de terapeutiske ressurser en forskyvning av fokus fra ytre sosiale ressurser som venner, sosial status, økonomi, og materielle forhold til musikerens mentale ressurser, dvs. til opplevelser, mentale egenskaper og ferdigheter. Avslutning 254

255 Gjennom det foregående har jeg på forsøkt å utdype hva jeg definerer som terapeutiske ressurser og på hvilken måte disse inngår som et element i den psykiske plage. I tillegg har jeg undersøkt forbindelsen mellom aktiveringen av de terapeutiske ressurser og de mentale prosesser som skjer når musikeren gjennomgår en psykisk endring som følge av verbal behandling. Min konklusjon er at man ikke vil få et fyllestgjørende bilde av den psykiske plage som opplevelse, og av hva som skjer rent mentalt med musikerne når de opplever en psykisk endring, om man ikke også inkluderer et fokus på de mentale, terapeutiske ressurser som musikerne besitter. Denne kunnskap er således av betydning for å få svar på de spørsmål som er fokusert i denne avhandling: Hvordan er den psykiske plage bygget opp rent mentalt, og hva skjer rent mentalt med musikerne når det skjer en psykisk endring som følge av behandling. I det følgende presenteres nok en terapeutisk ressurs, her betegnet som den transformative evne. Denne egenskap er av betydning for hvordan man kan forstå den instrumentalt relaterte psykiske plage og hva som skjer rent mentalt i forbindelse med psykisk endring Teorien om transformasjon Sammendrag Teorien om transformasjon er utviklet med utgangspunkt i den terapeutiske erfaring at følelser lagret og opplevd gjennom en modalitet kan oppleves og uttrykkes gjennom en annen modalitet, uten at man endrer følelsens intensitet. En visuelt forankret følelse kan slik transformere til et kinestetisk element, for eksempel til en klump i magen uten at intensiteten i følelsen endres. Og en uspesifikk følelse i magen kan transformeres til et visuelt bilde som rommer den samme følelse. Et allment erkjent fenomen er at ord, for eksempel i form av kritikk, dvs. auditive stimuli, kan føre til en følelse, for eksempel til en klump i magen, og derved til en ubehagelig kroppslig opplevelse. Disse fenomener åpner for den mulighet at følelser lagret på en lite endringsbar modalitet kan transformeres til en mer endringsbar modalitet. En opprinnelig intens uspesifikk følelse er lettere å endre dersom den av musikeren transformeres til et spesifikt modalt element, for eksempel et mentalt bilde som rommer den samme følelse. Dersom man for eksempel undersøker hva musikeren skulle ønske å gjøre med tidligere uspesifikt lagret følelse som nå er blitt transformert til et visuelt bilde, kan han formidle at han ønsker å skifte ut en rød farge, som oppleves som for intens til noe gult, grønt, blått eller til en lysere farge. Og deretter, gjennom terapeutens instruksjoner få etablert denne fantasi slik at den blir en mental opplevelse. Resultat er at musikeren opplever en følelsesmessig endring til det positive. 255

256 Hvis musikeren formidler at en uspesifikk, dvs. frittflytende følelse av spenning, gjennom transformasjon oppleves som gnister, kan man, om musikeren godtar fantasien, lage en forestilling om at man slår av strømmen og deretter sjekke hvordan musikeren har det når strømmen er slått av og gnistene er borte. Resultatet for musikerne er ofte at spenningen avtar. Jeg har gjennomført denne type mentale endringsprosesser flere ganger. Gjennom disse former for transformasjon, og det finnes uendelige muligheter, blir den opprinnelige uspesifikt lagrede følelse operasjonaliserbar og endringsbar. Det er som nevnt lettere å endre følelser som blir opplevd gjennom spesifikt enn gjennom diffust forankrede følelser. Teorien hevder således at enhver uspesifikk eller frittflytende følelse som ikke er terapeutisk operasjonaliserbar, kan transformeres til et modalt element som er operasjonaliserbart i en terapeutisk prosess. På den ene siden forteller denne type transformative erfaringer noe om psykens egenskaper og egenskaper ved de psykiske spenninger. På den andre forteller disse erfaringer om de potensialer for endring som rommes i de mentale forestillinger. Dette er egenskaper som vi anvender daglig uten at vi reflekterer over at det er dette som skjer. Det som tidligere er nevnt i forbindelse med teorien om språkets betydning for følelser beskriver nettopp språkets transformative evne, i det at det er gjennom språk, gjennom tanker, eller gjennom terapeutens verbale instruksjoner at denne type transformasjoner kan iverksettes. Vi har også andre ikke-verbale former for transformasjon som vi anvender i det daglige. Visse blikk, dvs. auditive stimuli, vekker varme eller frustrasjon, ord i en roman kan fremkalle gråt, musikk kan gi opplevelser av farge, en feil kan sette i gang en rekke forskjellige følelser etc., etc. Enkelte musikere kan ha en velutviklet transformativ evne og fantasi, med andre ord kvaliteter som inngår i opplevelsen av den psykiske plage. Disse psykiske egenskaper er anvendelige ved behandling. Transformasjon mellom ulike typer av submodale, spesifikke opplevelser som følge av språk, er et sentralt element i enhver form for verbal behandling, selv om terapeutene ikke er bevisst dette fenomen. 256

257 En helhetlig teori om den psykiske plage og endring en syntese av de presenterte teorier. De foregående teorier har beskrevet ulike teoretiske innfallsvinkler til forståelse for hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage er bygget opp rent mentalt. Enkelte beskriver også hva som skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring som følge av levet liv og av behandling. I det følgende søker jeg å gi et samlet bilde, en helhetlig teori om oppbygging av den instrumentalt relaterte psykiske plage og om psykisk endring med utgangspunkt i elementer fra de ulike teorier. Jeg beveger meg her fra et fokus på innholdet i opplevelsen av den psykiske plage, dvs. fra et fokus på den psykiske plage som ytre observerbare reaksjoner, som fortelling og som historie, til et fokus på den mentale struktur som den psykiske plage oppstår og utspiller seg innenfor. I dette fokus på struktur søker jeg å komme så tett inn på musikerens følelsesmessige reaksjoner som mulig. Den helhetlige teori er en reduksjonistisk tilnærming til forståelse for psykisk plage og psykisk endring. Dette perspektiv innebærer ikke at jeg overser at den instrumentalt relaterte psykiske plage oppleves som en kompleks tilstand, men at jeg søker de enkle prinsipper og de avgrensede psykiske elementer som har betydning for å forklare den psykiske plage. Det reduksjonistiske preg kommer også til uttrykk ved at jeg forstår den psykiske plage og psykisk endring med utgangspunkt i tilgangen til og endringen av ett psykisk fenomen, de bio-psykiske elementer 51. De bio-psykiske enheter er som nevnt mentalbiologiske elementer som rommer de psykiske komponenter som inngår i opplevelsen av den instrumentalt relaterte psykiske plage. Vi kan derfor snakke om en form for mentalbiologi og om psykiske elementer med en biologisk forankring. De modale og de språklige elementer som musikeren har tilgang til, betraktes her som den utløsende årsak til den tilstand i hjernen som utløser musikerens psykisk forårsakede 51 Se teorien om de bio-psykiske elementer. 257

258 følelse. De psykiske elementer i den bio-psykiske enhet er de modale forestillinger av visuell, kinestetisk og auditiv karakter eller av smak og lukt, de språklige elementer som rommer følelser, og det følelsesmessige element som ut fra teorien om de bio-psykiske enheter, er en følge av tilgangen til modale og språklige elementer. Til sammen utgjør tilgangen til disse elementer grunnlaget for den øyeblikkelige opplevelse av plage (se teorien om de bio-psykiske elementer, avsnitt 3.2.1). Teorien om de bio-psykiske enheter reduserer dannelse, utvikling, forsterking, reduksjon og eliminering av den psykiske plage til dannelse, utvikling, endring og eliminering av tilgangen til de bio-psykiske elementer som rommer følelser. Enhver psykisk forankret plage uansett hvilken atferd den kommer til uttrykk gjennom og de egenskaper den reflekterer defineres her som en følge av den øyeblikkelige tilgang til bio-psykiske elementer som rommer det psykiske ubehag. Definisjonen er operasjonaliserbar ved at det er mulig å kartlegge hvilke bio-psykiske elementer som i hvert enkelt øyeblikk er knyttet til opplevelsen av psykisk ubehag. Denne forenkling innebærer et skifte i fokus fra den psykiske tilstand av plage som innhold, til de spesifikke bio-psykiske elementer musikeren har tilgang til, og som utløser denne tilstand. Et interessant aspekt ved oppbyggingen av den psykiske plage slik den er definert her er at denne tilstand strukturelt sett er bygget opp som enhver annen mental tilstand. Tilstanden av glede og velvære vil, ut fra den bio-psykiske forståelse, være bygget opp på samme måte som angst, depresjon, tvangstanker og som den schizofrene tilstand 52. Disse tilstander vil også være en følge av tilgangen til bestemte bio-psykiske enheter i et bestemt øyeblikk, som rommer de positivt ladete følelser som musikeren opplever i dette øyeblikk 53. Teorien om øyeblikkets betydning for psykisk endring forener de ulike teorier i den påstand at enhver opplevelse av psykisk smerte i form av påkoplede bio-psykiske elementer som utgjør den indre empiri er en øyeblikkelig tilstand og opplevelse. Et sentralt trekk ved den instrumentalt relaterte psykiske plage er således at den er en bestemt tilstand i et bestemt øyeblikk. På den ene side er dette en nær banal påstand. Like fullt er det et faktum som dels er oversett som teoretisk fenomen i psykiatrien. Dette er trolig forårsaket av psykiatriens fokus på psykisk plage som et vedvarende fenomen og den fokus på årsaker. Det at den psykiske plage 52 Forutsatt at den har en psykisk forankring 53 For utfyllende informasjon se teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske tilstand og koplingsteorien for den psykisk plage. 258

259 er en øyeblikkelig opplevelse, gjør det mulig å få tilgang det psykiske materiale som utgjør musikerens opplevelse av psykiske plage. I tillegg må man erkjenne at enhver psykisk endring som er en følge av behandling, skjer i bestemt øyeblikk i den terapeutiske prosess. Uten en endring i det enkelte øyeblikk i den terapeutiske prosess får vi ingen endring av den psykiske plage. Og siden det er mange øyeblikk i enhver terapeutisk prosess åpner dette for den forståelse at den totale psykiske endring er en følge av en rekke endringer i løpet av den terapeutiske prosess. Og for den forståelse at den vedvarende opplevelse av psykisk plage er en følge av påkopling av negativt ladet psykisk materiale i en rekke repeterende øyeblikk, hvor summen av disse øyeblikk påvirker musikerens totale opplevelse av psykiske smerte, Forståelsen for øyeblikkets betydning er slik ikke kun en banalitet, men et viktig element for å forstå den psykiske plage og den psykiske endring. Selv om den psykiske tilstand av plage og psykisk velvære vil være bygget opp på samme måte, vil det likevel være forskjeller på disse tilstander når det gjelder innholdet i den følelsesmessige tilstand, i graden av følelsesmessig kontroll og graden av følelsessig intensitet. Disse forskjeller vil være styrt av forskjellen på intensiteten i de bio-psykiske enheter som musikeren har tilgang til. Intens psykiske smerte er her et tegn på tilgang til de bio-psykiske elementer som rommer et intenst psykisk ubehag. En side ved opplevelsen av psykisk plage er at den er en intrapsykisk tilstand og en følge av indre mentale prosesser, selv om disse prosesser kan være initiert av ytre hendelser og sosiale situasjoner (se teorien om den indre og ytre empiri). Opplevelsen av psykisk smerte forstås derfor først og fremst som en intrapsykisk tilstand, og den psykiske endring først og fremst som en intrapsykisk endring. Ut fra koplingsteorien for den instrumentalt relaterte psykiske plage og tilstand vil den øyeblikkelige opplevelse av psykisk plage være en følge av summen av de bio-psykiske elementer som er koplet på eller av musikerens bevissthet eller i det ubevisste, og som rommer de følelser som inngår i de bio-psykiske enheter. Vi har, som nevnt i koplingsteorien for den psykiske tilstand, kun 12 mulige tilstander i et bestemt øyeblikk, 6 positivt ladete tilstander og 6 negativt ladete psykiske tilstander. Dette som følge av at noen positivt eller negativt ladete bio-psykiske elementer knyttet til fortid, nåtid eller til forestillinger om fremtid er koplet på eller av den psykiske tilstand i dette øyeblikk. 259

260 Variasjoner i den psykiske plages intensitet fra øyeblikk til øyeblikk vil her være en følge av en varierende tilgang til bio-psykiske enheter med ulik følelsesmessig intensitet. En akutt tilstand av psykisk smerte vil være en følge av en akutt tilgang til bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag. Mens en vedvarende opplevelse av psykisk ubehag vil være en følge av en repeterende tilgang til bio-psykiske elementer som rommer psykisk ubehag. Dette med utgangspunkt i at opplevelsen av psykisk plage ikke kun er en statisk tilstand, men en følge av en rekke samtidig pågående mentale prosesser. Og fordi at en musiker som opplever psykisk plage også vil oppleve øyeblikk der den psykiske plage er fraværende, selv om musikeren i neste øyeblikk kan få tilgang til nye eller de samme bio-psykiske elementer som rommer psykisk plage. En kompleks psykisk forankret plage vil her være en følge av tilgang til ulike sett med biopsykiske elementer som rommer ubehagelige følelser med varierende intensitet. Mens en stabil opplevelse av psykisk plage vil være en følge av tilgangen til stabile bio-psykiske elementer som rommer det samme ubehag med den samme følelsesmessige intensitet over tid, hvilket fører til de samme reaksjoner over tid. Sterk angst traumer (intense minner fra dårlige konsertopplevelser) er eksempler på tilgangen denne type stabile bio-psykiske elementer, som kan vedvare med samme intensitet over år. Tilsvarende vil endringer i den psykiske opplevelse som følge av behandling være en følge av at de bio-psykiske elementer besitter den egenskap at de er foranderlige, selv om de også kan være stabile. Endringen i tilgangen til bio-psykiske elementer kan skje på to måter. Den kan skje gjennom et skifte i mentalt fokus, noe som fører til et øyeblikkelig psykisk skift og til en ny følelse. Eller det kan skje gjennom en endring av de bio-psykiske elementer som er knyttet til en bestemt situasjon og som styrer musikerens følelsesmessige reaksjon i denne situasjonen, med den følge at musikeren opplever en følelsesmessig endring. I den anvendte tilnærming til behandling skjer denne endring ved at musikeren gjennomfører mentale prosesser som er initiert gjennom samtalen med terapeut. Ord og utsagn fra terapeut besitter således den magiske evne at de kan endre musikerens følelsesmessige tilstand som følge av de mentale prosesser som de initierer hos musikerne. Denne evne ved språket er beskrevet detaljert i teorien om språkets betydning for den psykiske tilstand og endring. Teorien om språkets betydning for den psykiske tilstand og endring viser at den instrumentalt relaterte psykiske plage som opplevelse kan dannes, utvikles, opprettholdes og endres gjennom ordet, på grunn av at ord og utsagn er følelser og ikke noe som kun henviser til eller informerer om følelser. Ord er bio-psykiske elementer som inngår i opplevelsen av den psykiske plage. Vi 260

261 har opplevelser av psykisk smerte som ikke er tilknyttet eller utløst av ord og utsagn, men vi har ingen endringsprosesser i verbale behandlinger som ikke er initiert gjennom bruk av ord. Den psykiske plage som ordløs indre opplevelse er således en potensielt verbalmental tilstand. Ordenes betydning for den instrumentalt relaterte psykiske plage kommer særlig til uttrykk gjennom kartlegging og endring av den psykiske plage. En side ved den psykiske plage er at den er bygget opp av de følelser som rommes i bestemte ord eller meningsbærende tanker, eller blir utløst, gjennom assosiasjoner, som følge av de ord og utsagn som musikeren hører. Eventuelt av de ord som musikeren gjentar i sitt indre og som er eller påvirker opplevelsen av den psykiske plage. Ord og utsagn fra terapeut som endrer musikerens følelser, endrer enten de modale eller språklige elementer som rommer disse følelser. Endringen av de modale elementer som rommer musikerens følelser, skjer for eksempel ved at musikeren endrer de submodale elementer, som farge, form eller avstand i de visuelle modale elementer som rommer musikerens følelser. Eller at de endrer klang, harmoni eller andre kvaliteter i auditive elementer. Felles for disse endringer er at de fører til at musikeren får tilgang til mindre intense negativt ladete indre sanseopplevelser eller til mestringsorienterte følelser og mer energi. Disse endringer fører her, om alt fungerer som tenkt, til de følelsesmessige reaksjoner som musikerne ønsker å ha i de situasjoner man arbeider med. Terapeut kan også bidra til at musikerne endrer den fortolkning han eller hun har av en situasjon, med den følge at situasjonen utløser nye følelser og derved et nytt reaksjonsmønster i situasjonen. Metoden redefinger, en metode som er utbredt i ulike korttidsterapeutiske terapeutiske retninger, er et eksempel på dette. Koplingsteorien for psykisk endring angir mulighetene og grensene for det antall endringsformer som kan gjennomføres i hvert enkeltøyeblikk. Koplingsteorien for psykisk endring hevder at det kun finnes 12 hovedformer for psykisk endring i hvert enkelt øyeblikk, selv om endringsformene kan skifte fra øyeblikk til øyeblikk. Vi har 6 endringsformer som fører til økt psykisk velvære og 6 endringsformer som fører til økt psykisk ubehag. Kjennetegnet på disse endringsformer er at noe psykisk positivt eller negativt ladet som er knyttet til fortid og nåtid, eller som er relatert til forestillinger om fremtid, koples på eller av den psykiske tilstand i et bestemt øyeblikk, som følge av musikerens mentale prosesser som er en følge av terapeutens utsagn. 261

262 Ytterligere to teorier kan nevnes for gi et mer fullstendig bilde av egenskaper ved den instrumentalt relaterte psykiske plage og spenning selv om disse teorier, for terapeut først og fremst kan betraktes redskaper for psykisk endring. Dette er teorien om transformasjon og teorien om de terapeutiske ressurser. Teorien om transformasjon illustrerer den situasjon at den instrumentalt relaterte psykiske plage på den ene siden kan være lagret på forskjellige modale formater, samtidig som det er mulig å transformere opplevelsen av den psykiske plage som er lagret på et mindre endringsbart modalt format til en endringsbar modalitet uten at man endrer den følelsesmessige intensitet. Begge disse egenskaper er av betydning. De er av betydning for å forstå at, for enkelte, blir den instrumentalt relaterte psykiske plage laget først og fremst opplevd gjennom visuelle bilder og, for noen, hallusinasjoner, mens den for andre i større grad blir opplevd gjennom og er lagret som tanker, vurderinger og oppfatninger, mens den igjen, riktignok for færre individer er lagret eller knyttet til auditive opplevelser. Alle anvender imidlertid flere sansekanaler, om enn i ulik grad. Denne forståelse gjør at terapeut må undersøke hvordan den musikeren man har foran seg lagrer opplevelsen av psykiske smerte, og hvilke typer av modale prosesser som dominerer musikeren og som er en del av den psykiske plage. Denne innsikt er av betydning da noen musikere har utviklet en evne til visualisering som kan være meget effektiv i en terapeutisk sammenheng, mens andre mer forholder seg til rent følelsesmessige tilstander, tilsynelatende uten en visuell eller auditiv forbindelse. Her vil utfordringen innebære å utvikle musikerens evne til å visualisere de ønskede endringer. På den ene siden forteller dette noe om trekk ved den psykiske plage, på den annen om de muligheter for endring som ligger i at man kan oversette en lite endringsbar psykisk tilstand til en endringsbar tilstand. Den andre teorien som illustrerer en egenskap ved den psykiske tilstand og opplevelsen av psykisk plage, er teorien om de terapeutiske ressurser. Denne teorien er av betydning for å forstå at opplevelsen av psykisk plage ikke kun er en følge av begredeligheter og svakheter og av tap, men at opplevelsen av psykisk plage også er påvirket av musikerens mentale ressurser, her benevnt som de terapeutiske ressurser. Ethvert individ besitter terapeutiske ressurser, dvs. mentale egenskaper og erfaringer og livsopplevelser som kan anvendes terapeutisk, og som er årsaken til at opplevelsen av den psykiske plage ikke er verre enn den er. Uten tilgang til positivt ladete mentale ressurser ville musikerens situasjon blitt opplevd som alvorlig. Det er derfor nødvendig, når man skal forstå den instrumentalt relaterte psykiske plages oppbygging som et mentalt fenomen, å være oppmerksom på at musikeren besitter en rekke mentale ressurser. I tillegg vil man oppdage at musikeren anvender en rekke talenter eller ressurspregede 262

263 egenskaper i forbindelse med utvikling av den psykiske plage. Jeg hevder her at utviklingen av psykisk plage forutsetter en form for mental kompetanse. Den psykiske plage er således forstått som en følge av tilgangen til negativt ladete bio-psykiske elementer som er koplet på, men den totalpsykiske tilstand også rommer positivt ladete mentale elementer som ikke har gjennomslagskraft i det øyeblikk den psykiske smerte er fremtredende (se teorien om matematikk og psyke). I tillegg forutsetter utviklingen av psykisk plage mentale egenskaper som også kan anvendes for å redusere den psykiske smerte. Uten forståelse for disse elementer vil man ha en mangelfull forståelse både for den psykiske plage som fenomen og for fenomenet psykisk endring. Mens de nevnte teorier har fokusert på den instrumentalt relaterte psykiske plage som en øyeblikkelig opplevelse og som følge av tilgangen til de bio-psykiske enheter som rommer følelser, beskriver teorien om matematikk og psyke de prosesser som leder til frem opplevelsen av psykisk plage eller psykisk velvære. Den beskriver de fysiske og mentale strategier som musikeren anvender over tid og i øyeblikket som fører til påkopling av et psykisk materiale som rommer ubehag. Jeg opplever det prosessuelle aspekt ved utviklingen mot psykisk plage og mot psykisk bedring som sentralt for å forstå den psykiske plage som et resultat av en lengre, og ikke kun en øyeblikkelig prosess. Selv om opplevelsen av psykisk plage er et øyeblikkelig fenomen, er opplevelsen av den psykiske smerte nesten alltid utviklet over lengre tid, noe som innebærer en repeterende tilgang til mange øyeblikk som rommer psykisk smerte. Dette samtidig som endringen av den psykiske plage også er en følge av en prosess, riktignok over et mye kortere tidsrom enn utviklingen frem mot psykisk plage 54. Teorien om matematikk og psyke viser arten av de fysiske og de mentale strategier som utviklingen av den psykiske plage skjer innenfor. Disse strategier angir, på samme måte som koplingsteorien for den psykiske plage og for psykisk endring, de rammer som utviklingen av den instrumentalt relaterte psykiske plage må foregå innenfor. Teorien om matematikk og psyke utvider således bildet av hvordan den psykiske plage utvikles og er bygget opp som en mental tilstand. Ut fra denne teorien kan man også utlede forståelse de endringer i de fysiske og mentale strategier som er ønskelige for å redusere den psykiske smerte og for å utvikle et liv preget av større psykisk velvære. 54 (Vi kan også akutt oppståtte psykiske plager som følge av akutte hendelser). 263

264 Konklusjon Samlet sett utgjør de ulike teorier en helhetlig teori om hvordan opplevelsen av den psykiske plage er bygget opp og om hva som skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring. Det vil føre for langt i detalj å beskrive forbindelsen mellom de ulike teorier og hvordan de påvirker hverandre, men figuren under kan illustrere den tetthet og sammenheng som er mellom de ulike teorier ved at hver eneste teori kan belyse og belyses av de øvrige. Forbindelsene er illustrert med linjer. Psykisk lidelse Teorien om de Psykisk endring Teorien om den Teorien om Koplingsteo Psykisk lidelse rien for den Teorien om de Koplingsteori en for Teorien om øyeblikkets betydning for den Teorien om språkets betydning for den Teorien om transformas Teorien om matematikk psyke Den utvidede nanopsykologiske definisjon på den psykiske plage og psykisk endring I det følgende presenteres en utvidet definisjon på den psykiske tilstand og plage og på psykisk endring. Den utvidede definisjon springer ut fra de ulike teorier. Denne definisjon har fått betegnelsen den nanopsykologiske definisjon av psykisk plage og av psykisk endring fordi den utgjør grunnlaget for og konklusjonen på den nanopsykologiske forståelse for og tilnærming til psykisk plage og psykisk endring (for utfyllende informasjon nanopsykologien, (se side 44, note 16, s.54, 160, 162, 214 og s. 468), og derved grunnlaget for konklusjoner og svar på avhandlingens hovedspørsmål 264

265 Enhver opplevelse av psykisk plage innebærer en bestemt følelse. Enhver følelse er en følge av summen av de bio-psykiske elementer som musikeren har tilgang i et bestemt øyeblikk. De biopsykiske elementer er den minste mentale enhet som kan romme en følelse og utgjør det sentrale element i den indre empiri, dvs. i opplevelsen av den mentale tilstand (se teorien om de biopsykiske enheter og teorien om den indre empiri). Enhver bio-psykiske enhet består av 3, potensielt 4 elementer, av den følelse som er musikerens konklusjon på den psykiske opplevelse, av de modale elementer som inngår i grunnlaget for denne følelse og av den øyeblikkelig biologiske og kjemiske tilstand som utgjør det biologiske grunnlag for denne følelse (se teorien om de bio-psykiske enheter). I tillegg kommer det språklige element som muliggjør språkliggjøring av musikerens øyeblikkelige opplevelse, samtidig som det enkelte ord utsagn i seg selv er et bio-psykisk elementer som kan romme den følelse som musikeren opplever i forbindelse med den psykiske plage (se teorien om språkets betydning for følelser). Enhver psykisk opplevelse og enhver mental tilstand er således en følge av tilgangen til enkeltstående eller av clustre av bio-psykiske enheter i et hvert øyeblikk. Da har vi at enhver opplevd psykisk tilstand uansett innhold og følelsesmessig intensitet er en følge av tilgangen til de bio-psykiske elementer, og derved at de bio-psykiske enheter kan danne grunnlag for oppbyggingen av enhver psykisk tilstand uansett følelsesmessig valør, dvs. av glede, tristhet, angst etc. (se teorien om de bio-psykiske enheter). De bio-psykiske enheter som rommer musikerens følelser oppleves alltid i et bestemt øyeblikk selv om de for musikeren kan være knyttet til fortid, nåtid og fremtid og selv om de kan være koplet av eller på musikerens bevissthet og i de ubevisste. Som følge av dette har vi 12 psykiske hovedtilstander i hvert enkelt øyeblikk hvorav 6 er preget av psykisk velvære og 6 av psykisk ubehag eller plage (se teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske tilstand og koplingsteorien for den psykiske tilstand). Et trekk ved den instrumentalt relaterte psykiske plage er at den kan utvikles over tid samtidig som den kan oppstå i et bestemt øyeblikk. Som utviklet over tid er den psykiske plage en følge av både av de livserfaringer som musikeren har opplevd og av musikerens fysiske strategier som gir tilgang til behagelige eller smertefulle opplevelser. Opplevelsen av den psykiske plage eller den psykiske tilstand vil også være en følge av mentale strategier som umiddelbart aktiveres i forbindelse med musikerens livserfaringer. I tillegg vil den være knyttet til musikerens mentale strategier uavhengig av de ytre livserfaringer (se teorien om matematikk og psyke). 265

266 Den psykiske plage er tross opplevelsen av psykiske ubehag en følge av at musikeren har tilgang til en rekke mentale ressurser og ressurspregede egenskaper, men som anvendes på en slik måte at de mentale ressurser fører til psykisk smerte. Alternativt at den psykiske plage er så intens at musikeren ikke har tilgang til eller evner å anvende disse terapeutiske ressurser for å bedre den psykiske tilstand. Selve evnen til å gjennomføre de mentale prosesser som fører til psykisk plage er her forstått som en terapeutisk ressurs (se teorien om de terapeutiske ressurser). En viktig, men lite påaktet egenskap ved evne til å oppleve psykisk plage er at musikeren kontinuerlig transformerer ytre sanseopplevelser til følelser, og følelser lagret på en bestemt sansekanal til de samme følelser lagret på en annen kanal. Dette skjer for eksempel ved at musikk kan føre til bilder, at ord kan føre til kinestetiske opplevelser, at glede kan føre til språklige uttrykk og at bilder eller film kan føre til følelsesmessige reaksjoner etc. (se teorien om transformasjon). Den transformative evne er meget viktig i behandling, da følelser lagret på et uspesifikt og lite endringsbart element kan transformeres til et spesifikt og endringsbart element som kan anvendes i behandling (se teorien om transformasjon) I sum utgjør disse momenter ekstraktet av den psykisk opplevde tilstand. Og påstanden er at det finnes ingen psykiske tilstander som ikke kan analyseres og beskrives innenfor disse dimensjoner. Denne utvidete definisjon på den psykiske tilstand og plage er grunnlaget for å forstå hva som skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring. I det videre vil jeg fokusere på de endringsrelaterte elementer. En egenskap ved de bio-psykiske elementer er at rommer positive eller negative følelser. I tillegg kan koples på og koples av den psykiske tilstand i ethvert øyeblikk. Og tillegg vil de være knyttet til fortid, nåtid og fremtid. Dette gjør at musikeren i hvert enkelt øyeblikk har 12 muligheter for psykisk endring, 6 positivt ladete påkoplinger og 6 påkoplinger som fører til psykisk ubehag (se koplingsteorien for den psykiske tilstand). I og med at den instrumentalt relaterte psykiske plage kan være en følge av enkeltstående fysiske eller av fysiske opplevelser over tid av de systematiske fysiske strategier over tid, av de mentale strategier som musikeren anvender i forbindelse med de fysiske opplevelser, og av 266

267 de mentale strategier uavhengig av de fysiske opplevelser - har vi kartlagt årsakene til og prosessen frem mot psykisk plage, men da har jeg samtidig også beskrevet de muligheter som foreligger for å endre den psykiske plage (se koplingsteorien for de instrumentalt relaterte psykiske spenninger). Den psykiske plage kan med utgangspunkt i dette endres ved at man endrer musikerens fysiske strategier, de mentale strategier som anvendes i forbindelse med de fysiske opplevelser og de mentale strategier som skjer uavhengig av de fysiske opplevelser (se teorien om matematikk og psyke) Endringen av disse strategier skjer i den anvendte behandling ved å endre de bio-psykiske enheter som rommer det psykiske materialet som utløser de fysiske og mentale strategier. Endringen av disse strategier skjer gjennom en endring av, eller gjennom en endring av tilgangen til de bio-psykiske elementer i den terapeutiske situasjon med den følge at musikeren møter nye livsopplevelser med nye mentale strategier som fører til psykisk velvære. Forståelsen for den psykiske endring er forankret i teorien om de bio-psykiske enheter, koplingsteorien for psykisk endring, teorien om matematikk og psyke og teorien om transformasjon. Og med utgangspunkt i teorien om transformasjon fordi det er den transformative evne som gjør det mulig å få tilgang til og derved endre de psykiske opplevelser eller plager som for musikeren oppleves som diffuse og ikke er tilgjengelige. I tillegg må tilføyes at enhver mental endring av den psykiske plage skjer i et bestemt øyeblikk, og at den vil være en følge av de ord og utsagn terapeuten anvender i det terapeutiske øyeblikk. Og at anvendelsen av disse ord fører til en påkopling av bio-psykiske enheter som rommer psykisk velvære og en avkopling av bio-psykiske enheter som rommer psykisk plage (se koplingsteorien for psykisk endring og teorien om språkets betydning for følelser og for psykisk endring). Samt at den psykiske endring i behandling vil være en følge av anvendelse av musikernes terapeutiske ressurser på 2 nivåer, der det ene innebærer at man aktiverer evnen til å skape, endre, forsterke, og eliminere de bio-psykiske enhetene som rommer musikerens følelser, og til å hente og opp og aktivere eksisterende terapeutiske ressurser i form av positive opplevelser, holdninger og egenskaper (se teorien om de terapeutiske ressurser). Med dette er grunnlaget for forståelse av den instrumentalt relaterte psykiske plage og av endringen av den psykiske plage formulert. 267

268 En forutsetning for holdbarheten i disse teorier er eksistensen av en biologi som forankrer følelser og muliggjør de mentale prosesser. Enkelte musikere kan ha en biologisk og nevrobiologisk organisme som besitter en usedvanlig endringskapasitet. Mens andre har en biologisk og nevrologisk konstitusjon som kan fungere som en bremse mot psykisk endring. Det vil i de fleste tilfelle være mulig å påvirke den biologiske organisme slik at man kan øke sin kapasitet for psykisk endring, men man må være oppmerksom på at biologisk konstitusjonelle forhold som kan hindre endring for å hindre at man går for fort frem i endringsprosessen eller har for høye ambisjoner på musikernes vegne. Enkelte av disse biologiske konstitusjonelle forhold blir nevnt i det videre. Dette er hukommelse, mentalt tempo, mental kreativitet og forestillingsevne, følelsesmessig intensitet, nevrobiologisk og fysisk slitasje og graden kroppslige smerter. Dette er dimensjoner som enhver psykisk tilstand og plage må befinne seg innenfor, og det er disse forhold som blant annet påvirkes gjennom medikamenter, alkohol og andre rusmidler. De kan også påvirkes gjennom de mentale prosesser i kraft av at enhver psykisk tilstand reflekterer en biologisk tilstand og at enhver psykisk endringsprosess reflekterer en biologisk endringsprosess. Mens god hukommelse, mental kreativitet, fantasi og forestillingsevne og evne til å føle intenst kan føre til psykisk velvære ved et fokus på positivt ladete opplevelser og tanker, kan de samme egenskaper legge grunnlag for intens psykisk smerte ved ubehagelige opplevelser. Psykisk endring vil fordre lengre tid om musikeren er sliten mentalt med den følge, at selve det å gå i behandling, eller det å delta i intellektuell aktivitet kan bli opplevd som så slitsomt at den terapeutiske gevinst er mindre enn det psykiske ubehag som produseres som følge av at man nok en gang forsøker å bedre sin psykiske situasjon. Ved denne type plager vil den første oppgave i det terapeutiske arbeid være å lindre og utvikle musikernes evne til mental rekreasjon samtidig som man for eksempel søker å lære musikeren å reagere med et lavere intensitetsnivå. Dvs. gjennom å påvirke de fysiske strategier og de mentale strategier som utløses gjennom livets erfaringer. For å få et helhetlig bilde av den hvordan den mentale tilstand er bygget opp og hva som skjer i forbindelse med psykisk endres, bør også nevnes et annet forhold, men som ligger utenfor avhandlingens fokus. Dette er musikerens tendens til å danne kjemiske tilstander som for eks. nevrotransmittere eller signalstoffer som dopamin, tilsynelatende uavhengig av mentale prosesser, noe som kan påvirke opplevelsen av den psykiske plage og tilstand. Dette er stoffer med betydning for psykiske funksjoner som tankevirksomhet, stemningsleie og hukommelse (Store Danske Leksikon, 2012). Min antagelse er at musikeren til en viss grad gjennom mentale endringer kan påvirke produksjonen av de psykisk-relaterte kjemiske substanser. Dette fordi at 268

269 musikeren kontinuerlig endrer sin kjemi i det daglige. Glede rommer for eksempel en annen kjemisk tilstand enn sorg. Og aktivitet innebærer en annen kjemisk og elektromagnetisk tilstand enn passivitet. I hjerneforskningen anvender man for eksempel begrepet celler som fyrer eller som starter en aksjon, som følge av en overvekt av excitatoriske (+) impulser, mens de ikke fyrer når cellene får en overvekt av inhibitoriske (-) impulser med hemmende effekt, som stopper videresending av signaler 55. Dette er på et nevrobiologisk mikronivå, men trolig med følger for mentale prosesser. Om det ikke har direkte betydning for psykiske spenninger fungerer det likevel som klargjørende modell for å forstå tilstander som ambivalens, her forstått som en følge av tilgangen både til positivt og negativt ladete bio-psykiske elementer i forhold til samme situasjon eller samme avgjørelse. I og med at enkelte av mine musikere har beveget seg fra en tilstand av passivitet til aktivitet må behandlingen til en viss grad ha påvirket de nevrobiologiske prosesser knyttet til evne til å ta avgjørelser. Jeg fikk nærmest en euforisk opplevelse da jeg oppdaget at enkelte av de nevnte teorier passet som hånd i hanske med enkelte av hjerneforskningens funn på cellenivå. Funn som i dag er allmenne kunnskaper innenfor nevrovitenskapen. Jeg opplever dette som interessant, men temaet ligger utenfor avhandlingens fokus. Et mer omfattende arbeid for å kartlegge dette fenomen vil også fordre et samarbeid mellom nevrologer. I de neste avsnitt fokuseres teorienes betydning for dette arbeid og svaret på spørsmålet om de ulike teorier og den samlede og helhetlig teori tilfredsstiller kravene til en god teori. Deretter beskriver jeg resultatene fra 3. delundersøkelse, dvs. resultatene i form av de ulike utsagnstyper som inngikk i endringsprosessene. Disse utsagnskategoriene dannet deretter grunnlaget for 4. delundersøkelse, undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagn mellom terapeut og musikerne i de 7 utvalgte konsultasjoner Teorienes betydning for dette arbeid. Et spørsmål som oppstod var: I hvilken grad og på hvilken måte er teoriene av betydning for dette arbeid? I det følgende vil dette bli belyst. 55 (Borchgrevink, H. udatert, forelesning på Norges Musikkhøgskole) 269

270 Det viktigste resultatet er at teoriene samlet gir et svar på de spørsmålene som ble stilt innledningsvis om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage som opplevelse var bygget opp og hva som skjedde rent mentalt med musikerne når det skjedde en psykisk endring. Enkelte resultater og innsikter som følge av arbeidet med å utvikle teoriene var: en forklaring på hvordan opplevelsen av den psykiske tilstand og smerte var bygget opp som et mentalt fenomen (som følge av teorien om de bio-psykiske elementer). økt bevissthet om øyeblikkets betydning for den psykiske plage og for de psykiske endringer som kan skje i det enkelte øyeblikk i konsultasjonen (som følge av teorien om øyeblikkets betydning for følelser). et utgangspunkt for å vurdere om og når det skjedde en psykisk endring med musikerne ved å undersøke endringer i musikernes tilgang til bio-psykiske elementer som rommer følelser (som følge av koplingsteorien for den psykiske tilstand og for den psykiske endring, teorien om språkets betydning for følelser og teorien om transformasjon). større innsikt i den betydning ord og utsagn har for utvikling og endring av den instrumentalt relaterte psykiske plage og større innsikt i hvordan jeg kunne bruke språk for å endre den instrumentalt relaterte psykiske plage og større innsikt i hvordan jeg kunne skille utsagn med et stort endringspotensial fra utsagn med et mindre endringspotensial (som følge av teorien om språkets betydning for følelser og for psykisk endring). Økt forståelse for på hvilken måte spenninger de psykiske spenninger er en følge av musikernes fysiske og mentale livsstrategier (som følge av teorien om matematikk og psyke og koplingsteorien for den psykiske endring). økt forståelse for betydningen av å skille mellom situasjonskartleggende og beskrivende utsagn og utsagn som rommer følelsesmessige opplevelser når man vil endre den psykiske spenning. økt kunnskap om de ulike utsagnstypers funksjon i den terapeutiske prosess (som følge av nær alle teoriene) større innsikt i mentale ressurser som musikerne besitter, og som kan anvendes i endringsarbeidet (som følge av teorien om de terapeutiske ressurser) Oppsummert hadde teoriene betydning for de konsultasjoner som ble gjennomført i delundersøkelse 1, for undersøkelsen av de ulike utsagn og for utvikling av de ulike 270

271 utsagnskategorier (delundersøkelse 3) og for undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnskategorier i delundersøkelse 4. Et spørsmål som likevel må stilles er: Tilfredsstiller de ulike teoriene kravene til en god teori? Svaret på dette spørsmål blir fokusert i det videre Tilfredsstiller teoriene kravene til en god teori? Avkreftende svar på dette spørsmålet vil svekke betydningen av dette arbeid og mulighetene for å utlede holdbare innsikter og forutsigelser med utgangspunkt i teoriene. Men hva er en god teori? Opprinnelig fokuserte man på verifikasjon, i tråd den naturvitenskapelige og positivistiske forståelse. Teoriene måtte kunne bekreftes via ny forskning. Popper hevdet imidlertid at kravene til verifikasjon måtte byttes ut med kravet falsifikasjon (Popper 2002). Bakgrunnen var den påstand at alle teorier kunne bekreftes samtidig som enkelte ikke falsifiserbare teorier både kunne forklare et fenomen og det motsatte fenomen med utgangspunkt i samme teori med den følge at de ble uangripelige. Eksempler på dette var Freud og Adlers psykoanalytiske teorier (ibid). Popper betraktet dem som ikke falsifiserbare og derved som gjetninger (conjectures), selv om de ut fra Poppers forståelse rommet interessante og betydningsfulle innsikter. Interessanthet og betydning var derfor ikke tilstrekkelig som kriterium for å vurdere om en teori var vitenskapelig holdbar. Poppers mål var å trekke opp demarkasjonslinjen, skillet, mellom vitenskap og pseudovitenskap. Og han fant at anvendelse av vitenskapelige metoder heller ikke var tilstrekkelig for å skille vitenskapelige teorier fra pseudovitenskapelige. Teorien måtte kunne falsifiseres og de måtte ha motstått helst mange forsøk på falsifisering for å fremstå som vitenskapelig holdbare. Enhver test ble definert som et forsøk på falsifisering. Et unntak fra denne forståelse var hans begrep dristige hypoteser (Popper 2002). Holdbarheten av en teori kunne testes gjennom dristige hypoteser, dvs. med utgangspunkt i hypoteser om et fenomens egenskaper som klart brøt med de etablerte forestillinger om dette fenomens egenskaper. Med utgangspunktet i denne forståelse ble Poppers kriterier for en god teori falsifikasjon, gjendrivbarhet (refutation) og testbarhet. Andre har hevdet at en vitenskapelig teori måtte kunne forklare tidligere og nåværende observasjoner. Og de måtte kunne predikere fremtidige. I tilegg måtte de være enkle, da enkle teorier ville bli foretrukket fremfor kompliserte. Kompliserte teorier rommet for eksempel flere faktorer og flere forbehold. En teoris forklaringspotensial ble også ansett som et kriterium for en god teori, selv om dette for Popper ikke var et tilstrekkelig kriterium. Min vurdering er likevel at en virkelig god teori på det psykiske og mentale området er kjennetegnet ved at den 271

272 kan forklare flere fenomener innenfor samme område enn de som dannet utgangspunkt for teorien, men dette kravet er knyttet til generaliserbarhet. Spørsmålet var om teoriene i dette arbeid tilfredsstilte de nevnte kriterier. Er de testbare, i prinsippet falsifiserbare og derved avvisningsbare? Kan de forklare tidligere og nåværende observasjoner, og predikere fremtidige? Er de enkle? Og har de et stort forklaringspotensial og et nedslagsfelt som peker ut over det fokus som de sprang ut fra? Her forstått som om teoriene kan overføres fra forståelsen av opplevelsen av psykiske plager til musikerens følelsesmessige opplevelser og til andre psykisk relaterte fagområder som pedagogikk, spesialpedagogikk, ledelse etc.? Med Kuhns forståelse i tankene kan man supplere med følgende spørsmål: Rommer teoriene anomalier, hvilket ut fra Popper, om de gjør det, kan bety at de faktisk er falsifisert og/eller er blitt reddet (rescued) med redusert vitenskapelig betydning som konsekvens. Med utgangspunkt i den logiske positivisme kunne man tilføye enda et kriterium; De bør kunne dokumenteres eller verifiseres rent logisk. Jeg deler ikke det logisk-empiriske eller logisk-matematiske vitenskapsideal som ble formidlet av Wienerkretsens sentrale tenkere som Schlich, Carnap, Russel og Neurath 56 og som opprinnelige ble støttet, men senere ble kritisert av Wittgenstein og Popper. Men jeg opplever at de ulike teorier nevnt i det foregående tilfredsstiller empirisk-logiske krav, med utgangspunkt i at jeg kan analysere og bekrefte teoriene kun gjennom en rent logisk argumentasjon. Jeg arbeider derfor med et manus som vil omhandle forholdet mellom logikk og psyke (Dammen 2013). Det vil imidlertid føre for langt å presentere de logiske analysene i dette arbeid. Det avgjørende spørsmålet i denne sammenheng er om teorien om de bio-psykiske elementer er vitenskapelig holdbar. Min vurdering er at den er testbar på den ene siden samtidig som den ikke er gjendrevet på den andre. Begrunnelsen for at dette er at man kan kartlegge de bio-psykiske enheter som er koplet til musikerens psykiske tilstand og som utgjør musikerens følelsesmessige opplevelse. Deretter kan man endre de bio-psykiske elementer, og deretter kartlegge de nye følelser og de nye de bio-psykiske enheter som musikeren nå har tilgang til. Et omfattende antall erfaringer viser at dette er realiserbart. Jeg vil derfor hevde at teorien er falsifiserbar og at den har motstått forsøk på falsifisering med det som konsekvens at den fremstår som en god vitenskapelig teori. Spørsmålet er likevel om teorien om de bio-psykiske enheter kan forklare tidligere og nye observasjoner? Teorien vil kunne forklare tidligere observasjoner i den forstand at enhver tidligere følelsesmessig opplevelse kan forklares med 56 («Logisk positivisme - Wikipedia», udatert, «logisk_pos_popper_ny.pdf», udatert, «Popper», udatert) 272

273 utgangspunkt i de bio-psykiske enheter som var koplet på den psykiske tilstand i forbindelse med denne opplevelse. Men det er kun mulig å kontrollere forbindelsen mellom musikerens følelser og tilgangen til de avgrensede bio-psykiske enheter som rommer musikerens øyeblikkelige følelser i nåtid 57. Det vil også være mulig å predikere at ethvert individ vil ha tilgang til noen bio-psykiske enheter i fremtidige situasjoner som rommer følelser, selv om man ikke kan predikere hvilke ord og utsagn (tanker), bilder, lyder, følelser etc. som blir aktivert. Denne prediksjonen kan deretter testes ut når situasjonen dukker opp. I tillegg kan den bekreftes gjennom en rent logisk argumentasjon med utgangspunkt i at det ikke finnes psykiske tilstander som ikke innebærer tilgang til bio-psykiske elementer som rommer følelser. Som i nåtid, så også i fremtid. Teoriene er enkle og rommer hver for seg få hovedmomenter. Teorien om språkets betydning for følelser vil fordre en mer omfattende analyse enn de andre. Enkelheten, når det gjelder teorien om de bio-psykiske enheter er knyttet til at de fortidige, nåværende og fremtidige følelsesmessige tilstander vil kunne analyseres med utgangspunkt i tilgangen til ett psykisk fenomen, de bio-psykiske enheter. De bio-psykiske enheter består, som tidligere nevnt, av et modalt, et følelsesmessig, et biologisk og et språklig element. Innholdet og intensiteten i disse elementer er her mindre sentralt for å fastslå teoriens holdbarhet. Et annet kriterium for gode teorier var teoriens forklaringspotensial, her forstått som om den kunne forklare forskjellige psykiske tilstander og fenomener enn de som dannet utgangspunkt for teorien i denne avhandling. Teorien om de bio-psykiske enheter har, ut fra min vurdering, et omfattende forklaringspotensial. Selv om jeg har fokusert på psykiske og instrumentalt relaterte psykiske plager vil enhver tilstand av psykisk plage eller glede, men også av dyktighet og andre psykiske tilstander og egenskaper være en følge av tilgangen til de bio-psykiske enheter. I tillegg kommer at egenskaper som motivasjon og driv også kan kartlegges gjennom de modale elementer de eksisterer gjennom. Tilstanden av glede vil her være en følge av tilgangen til bio-psykiske elementer som rommer opplevelsen av glede. Egenskapen dyktighet 57 Men det vil være et interessant prosjekt å analysere historiske personers psyke ved å lese deres tekster om egenfølelsesmessig situasjon gjennom at bio-psykisk og nano-psykologisk fokus, istedenfor, hvilket er vanlig gjennom en hermeneutisk og fortolkende tilnærming Sschleiermacher). Dette innbærer at den nanopsykologiske teori kan danne grunnlag for kvalitative studier av nyere og eldre tekster som formidler forfaternes følelsesmessige reaksjoner. Istedenfor den kritiske dekonstruksjon som preger Derridas arbeider, kan man utforme en positivt fokusert dekonstruksjon, gjennom et prosjekt for å få en dypere forståelse for de følelser som forfatterne faktisk hadde i det øyeblikk de skrev sine brev, artikler, og tekster. Historiske nedtegnelser kan således danneet utgangspunkt for forskning på fortidens følelsesmessige reaksjoner. Dette betyr ikke at de utfordringer man står overfor vedfortolkning av vår historie er løst, men at man har fått en ny innfallsvinkel for lesing av tekst (se også siste avsnitt) 273

274 vil være knyttet til mentale elementer som inngår i evnen til å være dyktig, men også til de mentale elementer som er aktivert i forbindelse med de mentale strategier som fører til dyktighet. Evne til å produsere de mentale elementer (bio-psykiske elementer) relatert til dyktighet inngår således i teorien om de bio-psykiske enheter. Teorien om de bio-psykiske enheter er slik både en statisk, og dynamisk teori. Et annet spørsmål er om den rommer anomalier, dvs. om det finnes psykisk relaterte opplevelser som ikke kan forklares med utgangspunkt i teorien om de bio-psykiske enheter og de tilstøtende og supplerende teorier. Jeg har ikke oppdaget anomalier i teorien, men dette utelukker ikke at man vil kunne oppdage anomalier, evt. forklaringsmodeller som er mer korrekte og mer interessante enn de som er skissert her. Min vurdering er også at teorien om de bio-psykiske enheter kan bekreftes via logisk argumentasjon. I og med at fakta og observasjoner kun kan registreres gjennom våre sanser og gjennom vårt språk finnes det intet annet psykisk forankret materiale enn det vi har indre sanseopplevelser og språklige opplevelser for. Og i og med at de bio-psykiske enheter består av disse elementer finnes det rent logisk ikke følelser som har sin forankring i noe annet psykisk materiale enn det som rommes i de bio-psykiske enheter. Konklusjonen er at teorien om de bio-psykiske enheter tilfredsstiller kravene til en god vitenskapelig teori, hvilket også innebærer støtte til de øvrige supplerende teorier, selv om flere av disse står på egne bein, og også kan motstå forsøk på falsifikasjon gjennom en rent logisk argumentasjon. Men jeg vil tilføye et kriterium som kan rettes mot utvikling av en vitenskapelig holdbar teori om den psykiske tilstand og den psykiske endring. En vitenskapelig holdbar teori om den en psykisk tilstand forutsetter en holdbar teori om psykisk endring. Dette fordi det kun er mulig gjennom en kontrollert endring av den psykiske tilstand med et godt resultat å teste ut eller fastlå hvorvidt vår kunnskap om opplevelsen av den psykiske plage er korrekt. I tillegg kommer et annet moment. Garantien for at vi har utviklet en vitenskapelig holdbar teori om den psykiske tilstand og om psykiske endring forutsetter at vi kan forklare hva som skjer rent mentalt når man ikke får endringer gjennom behandling. Ingen teori om den psykiske tilstand og om endringen av den psykiske tilstand vil være en tilstrekkelig teori om den ikke evner dette. Prøvesteinen for en god teori om de musikkrelaterte psykiske tilstander blir således om den kan forklare hva som skjer med musikerne rent mentalt når de ikke oppnår psykiske endringer gjennom behandling, selv om man har oppnådd gode resultater med andre musikere gjennom samme metode. Dette kriterium kommer derfor som et nødvendig 274

275 tillegg til kravet om falsifikasjon når vil man vurdere holdbarheten av en teori om den psykiske tilstand og om psykisk endring. Noe forenklet formulert vil manglende psykisk endring som følge av behandling være en følge av at behandlingen ikke har ført til endringer i tilgangen til de bio-psykiske enheter som rommer musikerens opprinnelige følelser hvilket gjør det mulig å kartlegge hva som hemmer resultater i behandling. Min vurdering er at teoriene er testbare og falsifiserbare, men at falsifikasjonsprosessen vil forutsette kompetanse i form av kunnskap om hvordan man kan få tilgang til de bio-psykiske enheter som utløser musikerens følelser. Det er viktig at feil i kartleggingsprosessen ikke fører til avvisning av teorien, men til bedre skolering av forsker. Koplingsteorien for den psykiske tilstand, koplingsteorien for den psykiske endring og teorien om øyeblikkets betydning vil kunne bekreftes via logiske analyser. Likeledes med teorien om matematikk og psyke, som tar utgangspunkt i koplingsteorien for den psykiske tilstand og koplingsteorien for psykisk endring. Mer omfattende analyser med hensyn på teorienes holdbarhet kunne vært drøftet, men jeg velger å stoppe her, da det som er nevnt er tilstrekkelig for å gjennomføre de øvrige undersøkelser. Med dette har jeg rent teoretisk besvart to av avhandlingens hovedspørsmål. Hvordan er opplevelsen av de psykiske spenninger bygget opp rent mentalt? Og hva skjer rent mentalt når det skjer en psykisk endring som følge av verbal behandling? De neste spørsmål var: Hvilke utsagnstyper inngikk i de ulike konsultasjoner, hvordan var fordelingen mellom de ulike utsagnstyper i de utvalgte konsultasjoner, og hvordan endret denne fordelingen seg utover i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet? Svarene på disse spørsmål kommer frem i delundersøkelse 3 og Resultatene fra 3. delundersøkelse. Utvikling av utsagnskategoriene I de følgende avsnitt presenteres resultatene fra undersøkelsen av hvilke typer av utsagn som inngikk i de utvalgte endringsprosesser. Mens jeg i beskrivelsen av de ulike teorier fokuserte 275

276 på den indre empiri, på den indre opplevelse av den psykiske tilstand og på de indre mentale prosesser som skjedde i forbindelse med den psykiske endring, er her jeg her fokusert på den ytre empiri, dvs. på de ytre observerbare uttrykk for musikerens psykiske plage og for de psykiske endringer musikerne gjennomgikk. Det vil si på ord og utsagn fra terapeut og musiker som var et uttrykk for opplevelsen av psykiske plage og endringen av denne plage. Begrunnelsen for et fokus på den ytre empiri i denne undersøkelse, er at de ord og utsagn som ble formidlet i endringsprosessene var det mest direkte uttrykk for musikerens følelser og for de mentale opplevelser som inngikk i de ulike endringsprosessene som det var mulig å komme for en utenforstående terapeut og forsker. (For utfyllende informasjon, se teorien om den indre og ytre empiri.) På den ene siden var denne undersøkelse en forutsetning for neste undersøkelse der formålet var å undersøke fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker fra begynnelse og slutt i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet. På den andre side opplevde jeg det som interessant å få beskrevet og kategorisert hvilke typer av utsagn som ble anvendt i endringsprosessene hvor noen førte til innsikt i musikernes psykiske tilstand og plage og til en bedre psykisk tilstand, mens andre førte til psykisk endring. I tillegg var jeg interessert i de funksjoner som de ulike utsagnstyper hadde i endringsprosessene. I og med at 8930 utsagn totalt sett førte til at 2 musikere ble kvitt sin psykiske plage uten at utenforliggende faktorer påvirket behandlingsresultatene, måtte bestemte typer av utsagn og bestemte utvekslinger av utsagn mellom terapeut ha en psykisk endrende eller helbredende evne (det må understrekes at arbeidet med disse klientene var i samsvar med mine øvrige endringsprosesser som stammet fra rundt 120 klienter, 720 konsultasjoner og rundt utsagn). De utsagnstyper som inngikk i endringsprosessene var således av betydning for de mentale endringer som musikerne gjennomgikk. Og i kraft av at de ulike utsagnstyper førte til psykisk endring måtte de i tillegg til å fortelle noe om de mentale endringsprosessene som musikerne gjennomgikk. Således fortale de også om noe sentralt ved egenskaper til den psykiske plage, for eksempel at de var endringsbare som følge av bestemte former for språk mfl.. Dette var egenskaper som jeg antok kunne danne utgangspunkt for andre terapeuters behandling av andre psykiske plager. 276

277 I denne forbindelse må jeg problematisere skillet mellom den indre og ytre empiri som er beskrevet i teorien om den indre og ytre empiri (avsnitt 3.2.2). De enkelte utsagn fra terapeut som ble registrert på lyd og skrevet ut, førte her til mentale prosesser hos musikerne som endret den instrumentalt relaterte psykiske plage. De mentale prosessene som musikerne gjennomgikk, ble deretter formidlet gjennom musikernes utsagn, tatt opp på lyd og skrevet ut. Slik fremstod musikernes følelser og de mentale endringer som observerbare, dvs. som ytre empiri. På den ene siden har vi her at enkelte av utsagnstypene fra musiker var et direkte uttrykk for musikerens opplevelse av den psykiske plage, mens andre utsagnstyper var et uttrykk for de mentale endringer som skjedde underveis i arbeidet. Som terapeut og forsker satt jeg igjen med de ytre observerbare uttrykk for disse indre mentale tilstander og prosesser. Musikerens utsagn kombinerer således to kvaliteter, de er både indre og ytre empiri. Som indre empiri er de et direkte uttrykk for musikernes følelsesmessige tilstand og for de mentale endringer som musikerne opplevde. Som ytre empiri er de observerbare uttrykk for musikernes mentale opplevelser. Musikernes utsagn er for forsker og terapeut å betrakte som et skjæringspunkt mellom den ytre og indre empiri, mens skjæringspunktet mellom den ytre og de indre empiri er musikernes ord og utsagn (som i seg selv rommer følelser) og de indre sansefornemmelser. De ulike utsagnstypene som blir beskrevet, er således et uttrykk for to virkeligheter, den indre opplevde enten av psykiske plage eller psykisk endring, og den ytre registrerte av musikerens opplevelse av psykisk plage og av opplevelse av de mentale endringer. I det videre er det viktig å ha et øye for begge disse virkeligheter, den indre og ytre. Dette fordi jeg i beskrivelse av de ulike utsagnskategorier vil fokusere på de ulike utsagnstyper som ytre empiri, dvs. som fenomener som kan observeres utenfra. En mulighet er derfor at det de ulike utsagn representerer som et uttrykk for musikerens indre opplevelse og følelser kan bli defokusert. Det er kun ved å forholde seg til det følelsesrelaterte perspektiv, dvs. til den indre empiri, at beskrivelsen av de ulike utsagnskategorier kan føre til innsikt i egenskaper ved den psykiske plage som gjør det mulig gjennomgå psykiske endringer. I 4. delundersøkelse vil fordelingen av de ulike utsagnstyper sammen med de ulike teorier ytterligere kunne forklare og belyse hvilke typer av utsagn i de utvalgte endringsprosessene som førte til de psykiske endringer. 277

278 Hensikten med 3. delundersøkelse var å få svar på følgende spørsmål: Hvilke utsagnstyper inngikk i de ulike endringsprosesser? Hvilken funksjon hadde de ulike utsagnstyper hadde i behandlingen? Hvilke utfordringer kunne man stå overfor i forbindelse med kategorisering av de ulike utsagnstyper? Antagelsen var at svarene på disse spørsmål, i tillegg til å gi informasjon om endringsprosessene og de ulike utsagn mellom terapeut og musiker, kunne fortelle noe om egenskaper ved den instrumentalt relaterte psykiske plage og om hva som skjedde rent mentalt i forbindelse med de psykiske endringer. I tillegg var hensikten å få et utgangspunkt for 4. delundersøkelse med det formål undersøke utviklingen av fordelingen av de ulike typer av utsagn i de 7 konsultasjoner. Introduksjon av utsagnskategoriene Utsagnskategoriene oppstod gjennom analyser av den terapeutiske praksis og var et resultat av en grounded og empirinær metode. I tillegg ble utsagnskategoriene utledet med utgangspunkt i de ulike teorier. Grovt sett skilte jeg mellom 3 hovedgrupper av utsagn, mellom de kartleggingsrelaterte utsagn fra terapeut og musiker, de endringsrelaterte utsagn fra terapeut og musiker og andre utsagn. Formålet med denne inndelingen er enkelhet og relevans. Inn under de kartleggende utsagn plasserte jeg utsagn som var fokusert på den ytre empiri, med unntak av de følelseskartleggende utsagn. Hensikten med de kartleggende utsagn var å få et utgangspunkt for endringsarbeidet. I den andre store gruppen, de endringsrelaterte utsagn plasserte jeg de utsagnstyper som inngikk i endringsprosessene. I tillegg til de opplagte utsagn i denne hovedgruppe, som de endringsiverksettende, endringsbekreftende og de endringskartleggende utsagn ble utsagn som indikerte nye utfordringer i endringsarbeidet og de bekreftende og støttende utsagn plassert her, selv om de to siste utsagnstyper tilsynelatende ikke hadde noe eksplisitt endringsfokus. Men da de bekreftende utsagn er begrunnet, ikke kun i et ønske om å være hyggelig, men i målet om å sette musikeren i en situasjon der han var i stand til å gjennomføre mentale endringer (avsnitt 3.3.3/3.4.4) ble de bekreftende utsagns betydning for den psykiske endring bestemmende for plassering av utsagnstypen. Og i og med at utsagn kategorisert som nye utfordringer oftest oppstod som følge av problemer eller oppnådde resultater i selve endringsprosessen, ble også denne type utsagn plassert innenfor de endringsrelaterte utsagn. I tillegg ble de tilgangsgivende utsagn fra terapeut og de tilgangsbekreftende utsagn fra musiker plassert i gruppen de endringsrelaterte utsagn. Dette fordi at formålet med de tilgangsgivende utsagn var å gi 278

279 musikeren tilgangen til det psykiske materialet som skulle endres, eller som kunne danne grunnlag for en intervensjon eller endringsprosess. Musikernes tilgangsbekreftende utsagn bekreftet at musikerne hadde tilgang til det psykiske materialet som skulle endres, eller til det materialet som fungerte som var utgangspunkt for den videre endringsprosess. Hensikten med dette var å registrere hvor stor andel av terapeutens og musikernes utsagn som var orientert mot endring i de ulike konsultasjoner. Den tredje gruppe med utsagn ble benevnt som de andre utsagn. Her finner man utsagnstyper av prosessorientert karakter, men også utsagn med mindre betydning for de oppnådde resultater (selv om, for eksempel de konfronterende utsagn kunne fått betydning for resultatene, om de hadde vært mange nok). Forskjellen på disse utsagnstyper vil fortsatt fremstå som tydelige selv om de er plassert i samme gruppe. Av og til var plasseringen av det enkelte utsagn i den enkelte kategori ganske uproblematisk. Andre ganger stod jeg i overfor tvilstilfeller. Tvilen var knyttet til at enkelte utsagn kunne plasseres i flere utsagngskategorier. I hovedsak fulgte jeg den regel at utsagn som kunne plasseres i to kategorier ble kodet med utgangspunkt i den viktigste funksjon som utsagnet hadde i de terapeutiske øyeblikk. Musikerens utsagn var oftest et svar på terapeutens utsagn, men ikke alltid. Musikerne fungerte også spontant. Musikerens utsagn førte nesten alltid til et oppfølgende utsagn fra terapeut. Den videre beskrivelse fokuserer på to hovedelementer. På beskrivelsen av de ulike utsagnskategorier og på de metodiske utfordringer som jeg stod overfor i forbindelse med kodingen av de enkelte utsagn En oversikt av utsagnskategoriene De ulike utsagnskategorier ble som nevnt delt inn i følgende hovedgrupper, de kartleggingsrelaterte utsagn, de endringsrelaterte utsagn og de andre utsagn. Under gis en oversikt over hvilke utsagnstyper som ble plassert i de ulike hovedgrupper. Kartleggingsrelaterte utsagn Her inngikk følgende utsagntyper: Årsaksfokuserte utsagn fra terapeut Årsaksfokuserte utsagn fra musiker Historisk fokuserte utsagn fra terapeut Historisk relaterte utsagn fra musiker 279

280 Situasjonskartleggende utsagn fra ter. Situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker Følelseskartleggende utsagn Følelsesbeskrivende usagn Skaleringsutsagn Ressurskartleggende utsagn fra terapeut Endringsrelaterte utsagn Her inngikk følgende utsagnstyper: Målsettingsrelaterte utsagn fra terapeut Målsettingsbeskrivende utsagn fra musiker Bekreftende utsagn overfor musiker Tilgangsgivende utsagn Tilgangsbekreftende utsagn Endringsiverksettende Endringsbekreftende utsagn Endringskartleggende utsagn fra terapeut Utsagn som indikerer nye utfordringer i forbindelse med den psykiske endring Utsagn om manglende psykisk endring Skaleringsutsagn De andre utsagn Her inngikk følgende utsagnstyper: Prosessrelaterte utsagn Informasjoner om behandlingen Prosessrelaterte utsagn Tilstandsavbrytende / prosessavbrytende utsagn Prosessopprettholdende utsagn Presiseringer i forhold til prosess Utsagn som antyder problemer med å utføre instruksjonene Mindre endringsrelevante eller uheldige utsagn som de: Konfronterende utsagn Rådgivende utsagn Analyserende utsagn Årsaksorienterte utsagn fra terapeut Argumenterende utsagn Negativt konfronterende utsagn Utsagn som signaliserte tvil på musikerens utsagn fra terapeut Moraliserende utsagn fra terapeut Pessimistiske utsagn fra terapeut Kritiske utsagn fra terapeut Respektløse/nedsettende utsagn, 280

281 Direktiver, beskjeder om hva musikeren skal gjøre Utsagn om musikerens svakheter/begrensninger Utsagn som signaliserte psykisk ubehag fra musiker Kritiske utsagn til prosess Resultatskeptiske utsagn fra musiker Motstandsreaksjoner Negative vurderinger av terapeut Negative overføringer fra musiker til terapeut Negativt fortolkninger av seg selv Bebreidende, kritiske utsagn mot andre Oppgitthetsutsagn Kritiske utsagn til prosess fra musiker Utsagn med mindre betydning for den terapeutiske prosess Kartleggingsrelaterte utsagn Hensikten med de kartleggende utsagn var å få et grunnlag for en intervensjon, bli kjent med musiker og å få oversikt over opplevelser som var knyttet til den opplevde psykiske smerte. Vi hadde 5 typer kartleggende utsagn. a. Årsaksfokuserte utsagn b. Historisk fokuserte utsagn c. Situasjonskartleggende/beskrivende utsagn, modalt uspesifisert d. Følelseskartleggende utsagn ofte modalt spesifisert e. Ressurskartleggende utsagn Årsaksfokuserte utsagn Årsaksfokuserte utsagn fra terapeut Årsaksfokuserte utsagn søkte å fremskaffe kunnskaper om og evt. forståelse for de ytre årsakene til musikerens psykiske tilstand. De ble anvendt for å kartlegge ytre forhold, men i kraft av at de ikke beskrev musikerens følelsesmessige opplevelser ble de betraktet som lite anvendelige som et utgangspunkt for psykisk endring, på samme måte som historisk relaterte utsagn. Musikerens svar på denne type spørsmål kunne føre til nye spørsmål fra terapeut som var rettet mot hvordan musikeren modalt og følelsesmessig opplevde den psykiske plage. 281

282 Utfordringer Det var ingen problemer forbundet med å kode årsaksfokuserte utsagn. Dette hang delvis sammen med at materialet rommet få årsaksrelaterte utsagn. Eksempler Resultatet viste en så lav prosentandel årsaksfokuserte utsagn (0, 1 %) at jeg ikke har funnet grunn til å gi eksempler på denne utsagnstype. Årsaksfokuserte utsagn fra musiker Årsaksfokuserte utsagn fra musiker beskrev musikerens fortolkninger av årsaker til eller forklaringer på det psykiske ubehag. Musikerens årsaksbeskrivende utsagn ble betraktet som informasjonsfokuserte utsagn. De ble ikke betraktet som et uttrykk for de følelser som utgjorde musikerens opplevelse av den psykiske smerte 58. Musikerens årsaksfokuserte utsagn var oftest en reaksjon på terapeutens årsaksorienterte utsagn. De kunne også oppstå spontant. Årsaksbeskrivende utsagn fra musiker kunne anvendes for å kartlegge ytre forhold ved den psykiske plage, men i kraft av at de ikke beskrev musikerens følelsesmessige opplevelser ble de betraktet som lite anvendelige som utgangspunkt for psykisk endring. Musikerens årsaksbeskrivende utsagn kunne imidlertid føre til nye spørsmål fra terapeut, spørsmål som var rettet mot hvordan musikeren opplevde den psykiske plage, rent følelsesmessig Utfordringer Det var ingen problemer forbundet med å kode årsaksfokuserte årsak fra musiker. Denne situasjonen hang delvis sammen med at materialet rommet få årsaksrelaterte utsagn. Eksempler Resultatet viste en så lav prosentandel årsaksfokuserte utsagn (0, 4 %) at jeg ikke har funnet grunn til å eksemplifisere denne utsagnstype. Oppsummering Da ytre forankrede årsaksforklaringer til den instrumentalt relaterte psykiske plage i liten grad ble betraktet som et objektivt uttrykk for den psykiske plage og derfor ikke dannet et direkte utgangspunkt for endringsarbeidet, ble de i liten fokusert i endringsprosessene dersom ikke signaler fra musikerne tydet på at det var nødvendig med en mer omfattende kartlegging av den psykiske plages historiske bakgrunn. 58 Teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt

283 Historisk fokuserte utsagn Historisk relaterte utsagn fra terapeut Historisk fokuserte utsagn fra terapeut fokuserte på informasjoner om tidligere opplevelser som ble forbundet med det psykiske ubehag. Følgende antagelser lå til grunn for terapeutens fokus på tidligere hendelser: Informasjoner om hendelser med tidligere betydning for utvikling av den instrumentalt relaterte psykiske plage ble antatt å ha mindre betydning for de resultater man kunne oppnå i behandling (se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt 3.2.2). Selve det å snakke om tidligere opplevelser ble ikke betraktet som en hensiktmessig metode for å endre den instrumentalt realterte psykiske plage. Unntaket, med utgangspunkt i den psykodynamiske forståelse, gjaldt den klienten i det øvrige utvalg som i liten grad hadde fått snakket om sin situasjon tidligere. Her kunne selve det å fortelle føre til en terapeutisk lindring. Det sentrale ved historiske hendelser er at de er følelsesmessige reminisenser fra tidligere opplevelser og ikke den faktiske historiske hendelse. De faktiske historiske hendelser var avsluttet. Det man satt igjen med var hukommelse, dvs. de gjenværende og ofte rekonstruerte mentale konstruksjoner med basis i tidligere hendelser. De historisk relaterte utsagn fra musiker ble betraktet som verdifulle ved at de kunne føre til nye spørsmål som kunne gi informasjon om hvordan musikerne opplevde den psykiske smerte, modalt sett. Formålet med historiske relaterte utagn var således ikke å diagnostisere, utrede eller å få en mer fullstendig oversikt over årsakene til den instrumentalt relaterte psykiske plage, men å få et utgangspunkt for valg av intervensjoner. En lav frekvens av historisk relaterte utsagn fra terapeut ville støtte disse hypoteser dersom musikeren likevel oppnådde en psykisk endring som følge av behandlingen. En høy frekvens av denne type utsagn fra terapeut ville indikere at terapeut hadde arbeidet i strid med egne antagelser. Utfordringer knyttet til skåring av historisk relaterte utsagn fra terapeut Det var få utfordringer forbundet med det å plassere terapeutens utsagn i kategorien historisk relaterte utsagn. En utfordring var likevel knyttet til det å kategorisere utsagn som fokuserte på hendelser med forankring i nær fortid dersom de var knyttet til følelser i nåtid. Jeg fulgte den praksis at utsagn fra terapeut som fokuserte på hendelser i nær fortid, ble kategorisert som situasjonskartleggende utsagn. 283

284 Historisk relaterte utsagn fra musiker Historisk relaterte utsagn fra musiker inneholdt informasjon om hendelser i barndom, ungdom og voksen alder som musikeren opplevde som relatert til utviklingen av den instrumentalt relaterte psykiske plage. Denne type utsagn var ikke fokusert på hvordan musikeren følelsesmessig opplevde de tidligere hendelser på behandlingstidspunktet. Historisk relaterte utsagn som formidlet hvordan musikeren følelsesmessig opplevde sin situasjon i behandlingsøyeblikket, ble kodet som følelseskartleggende utsagn. Denne type ble kategorisert som følelsesbeskrivende utsagn om de også rommet for tiden opplevde følelser. Utsagn fra musiker som kun inneholdt informasjoner om tidligere hendelser, ble vurdert som mindre betydningsfulle for endringen av den instrumentalt relaterte psykiske plage 59. Som følge av dette ble musikeren ikke stimulert til å fokusere på tidligere hendelser ut over det som var nødvendig for å få et grunnlag for en intervensjon. Denne type utsagn var likevel av betydning for å forstå den kontekst som den psykiske plage hadde utviklet seg innenfor. Og ved at de dannet et utgangspunkt for nye spørsmål rettet mot de følelser som var knyttet til tidligere hendelser. Min antagelse var at andelen utsagn fra musikerne som informerte om tidligere hendelser, ville være lavt. Utfordringer knyttet til skåring av historisk relaterte utsagn Plassering av musikerens utsagn i denne kategori bød sjelden på vanskelighet. Musikerutsagn som beskrev hendelser nært i tid, ble plassert i kategorien situasjonsbeskrivende utsagn. Dette fordi de formidlet hendelser som musikeren fortsatt hadde en nær følelsesmessig kontakt med i behandlingssituasjonen. Det hendte at musikerens utsagn rommet informasjoner om tidligere hendelser samtidig som de formidlet de følelser som var knyttet til det psykiske ubehag. Denne type utsagn ble plassert i kategorien Følelsesbeskrivende utsagn, eller de ble spaltet opp slik at det informative element ble plassert i kategorien historisk relaterte utsagn, mens den følelsesformidlende del ble plassert i kategorien følelsesbeskrivende utsagn. 59 Se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt

285 Situasjons- hendelseskartleggende utsagn Situasjons- hendelseskartleggende utsagn fra terapeut Situasjons- og hendelseskartleggende utsagn fokuserte på omstendighetene rundt den psykiske plage. De var ikke fokusert på de følelser som var knyttet til disse hendelser. Hensikten med situasjons- og hendelseskartleggende spørsmål fra terapeut var å få et innblikk i den ytre kontekst som den psykiske plage utspilte seg innenfor. Tanken var at svarene på situasjonskartleggende spørsmål ville legge føringer for den videre behandling: 1) ved at terapeut kunne fortolke musikerens informasjoner om ubehagelige opplevelser og situasjoner, som en bestilling om å redusere det psykiske ubehag knyttet til disse situasjoner, 2) ved at terapeut kunne bli bedre kjent med musikeren og få en bredere bakgrunn for de endringsiverksettende utsagn, og 3) ved at terapeut fikk et utgangspunkt for å stille mer presise spørsmål rettet mot musikerens nåtidige følelser som var forbundet med disse situasjoner. Antagelser knyttet til situasjonskartleggende utsagn Til grunn for situasjonskartleggende spørsmål lå den antagelse, som er skissert tidligere, at informasjoner om situasjoner og hendelser i liten grad kunne gi et innblikk i musikerens følelser og derved den psykiske tilstand. Dette selv om de kunne gi en innfallsvinkel til kontakt med musikerens følelser gjennom nye spørsmål. Informasjoner om situasjoner ble betraktet som ytre empiri (teorien om den ytre og indre empiri, avsnitt 3.2.2) i motsetning til den indre empiri som rommet beskrivelser av hvordan musikerne opplevde sine følelser. Situasjons- og informasjonsfokuserte utsagn ble betraktet som utsagn med lavt endringspotensiale, og som følge av dette var de mindre interessante som utgangspunkt for terapeutens intervensjoner. Eksempler på situasjonskartleggende utsagn fra terapeut Eksemplene er hentet fra de ulike behandlinger. Numrene til venstre henviser til utsagnets nummer i behandlingen. Eksempelserie 1 er hentet fra arbeidet med prestasjonsangst og relasjonsproblematikk, musiker 1. utvekslingsstudent 247. Så du har hatt (psykisk) vondt i cirka 9 måneder de siste 2 år, en måned før og 14 dager etterpå (her refereres til prøvespillsituasjoner). (Angsten er fortsatt til stede 285

286 utsagnet er derfor ikke plassert i kategorien historisk relaterte utsagn, men i utsagnskategorien situasjonskartleggende utsagn) Så det får litt ubehagelige følger for deg selv og for omgivelsene dine. Her innhentes det informasjoner med tanke på en videre oppfølging 339. Hvordan spiller du nå, når du er litt nervøs der borte? 35. Hvor lenge varer den surheten der borte? Terapeutens fokus var her på informasjoner om situasjoner og hendelser. Denne type utsagn dannet ofte et utgangspunkt for ytterligere å kartlegge hvordan musikeren rent følelsesmessig opplevde disse situasjoner. Utfordringer knyttet til skåring av situasjonskartleggende utsagn Plasseringen av terapeutens utsagn innenfor de situasjons- og hendelseskartleggende utsagn bød ikke på store utfordringer. Dette var knyttet til at terapeut var klar over når han søkte informasjon om musikerens situasjon, og når han ønsket å kartlegge de følelser som musikeren opplevde. Det hendte at musikeren fortalte om sine følelser (kodet som følelsesbeskrivende utsagn) på informasjonsfokuserte spørsmål fra terapeut, og at han ga informasjoner om situasjonen (kodet som situasjonsbeskrivende utsagn) når terapeut stilte følelsesrelaterte spørsmål. Situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker Situasjonsbeskrivende utsagn fra musikerne var av samme karakter som historisk relaterte og årsaksfokuserte utsagn. De rommet informasjoner om musikerens situasjon, men de beskrev i liten grad hvordan musikeren opplevde de følelser som inngikk i den psykiske smerte, og som var knyttet til disse situasjoner. Situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker ble betraktet som utsagn med lavt endringspotensiale. Antagelser knyttet til de situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker Til grunn for registreringen av de situasjonsbeskrivende utsagn lå følgende vurderinger: 1. Situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker kunne fungere som en innfallsvinkel til de situasjoner som var forbundet med den instrumentalt relaterte psykiske plage. 2. Situasjonsbeskrivende utsagn rommet informasjoner om, men de var ikke den instrumentalt relaterte psykiske plage som opplevelse. De ble derfor forstått som mindre egnet som utgangspunkt for intervensjoner. 3. Prosentandelen situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker ville være relativt lav 286

287 sammenliknet med følelsesbeskrivende utsagn, dvs. utsagn som beskrev hvordan den psykiske spenningstilstand ble opplevd. 4. En høy andel situasjonsbeskrivende utsagn ville redusere behandlingens effektivitet. Utfordringer knyttet til kategorisering av situasjonsbeskrivende utsagn Det var få utfordringer knyttet til det å plassere musikerens utsagn i denne kategori, da det oftest var enkelt å skille mellom beskrivelse av situasjoner og beskrivelse av følelsesmessige reaksjoner. Utsagn som både rommet situasjonsbeskrivelser og følelser ble spaltet opp hvis dette var mulig. Mens informasjonsdelen av utsagnet ble plassert i kategorien situasjonsbeskrivende utsagn, ble den følelsesbeskrivende deler av utsagnet plassert i kategorien følelsesbeskrivende utsagn. Situasjonsrelaterte utsagn ble i liten grad forstått som et direkte uttrykk for opplevelsen av den psykiske plage selv om de kunne fungere som en utmerket innfallsvinkel til nye spørsmål som var rettet mot musikernes følelsesmessige opplevelser i disse situasjoner. Følelseskartleggende utsagn Følelseskartleggende utsagn fra terapeut Utsagn fra terapeut for å kartlegge musikerens følelser og de sanseforestillinger som var knyttet til disse følelser var blant de viktigste utsagntyper i den anvendte tilnærming til behandling. Betydningen av de følelseskartleggende utsagn lå i at de førte til svar som ga terapeut tilgang til det psykiske materiale, den indre empiri, som skulle endres. Når dette var oppnådd flyttet terapeut sitt fokus over på de endringsrelaterte spørsmål som de tilgangsgivende og endringsiverksettende utsagn. Følelseskartleggende utsagn fra terapeut fokuserte ofte på sanseopplevelser av visuell, auditiv og kroppslig karakter, som ble antatt å være forbundet med og som lagret musikerens følelser. Denne forståelse var inspirert av den betydning som de submodale elementene ble tillagt innenfor Nevrolingvistisk programmering (Bandler & MacDonald, 1998) (Se for øvrig teorien om de bio-psykiske enheter 60, avsnitt 3.2.1). Jeg var sjeldnere fokusert på lukt og smak da ubehagelige opplevelser sjelden var knyttet til smaksopplevelser eller til opplevelser i 287

288 forbindelse med lukt. Følelseskartleggende utsagn fokuserte også på musikerens uspesifikke følelser, dvs. på utsagn som ikke henviste til en bestemt modalitet eller hvor i kroppen følelsen ble opplevd. De fleste intervensjoner tok utgangspunkt i utsagn som uttrykte musikerens følelser. Dette fordi følelsesbeskrivende utsagn ble forstått som et direkte uttrykk for opplevelsen av psykisk smerte og til musikerens indre empiri. Mens Freud betraktet drømmene som kongeveien til det ubevisste sjeleliv (Freud, 2010) var tilgangen til musikerens følelser og til hvordan musikerne opplevde sine følelser via språklige og modale elementer kongeveien til det psykiske materialet som ble forsøkt endret i behandlingene. Eksempler på følelseskartleggende, modalt spesifikke og modalt uspesifikke spørsmål fra terapeut Her presenteres eksempler på utsagn fra terapeut med den hensikt å kartlegge hvordan musikeren følelsesmessig og modalt opplevde den instrumentalt relaterte psykiske plage. Terapeut fokuserte her på visuelle, kroppslige, auditive, smaks- og luktorienterte utsagn som også ga uttrykk for følelser. Modalt uspesifiserte følelseskartleggende utsagn førte ofte til nye spørsmål. Eksempler på følelseskartleggende utsagn fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst og familieproblematikk Kroppslig fokuserte kartleggingsspørsmål 288

289 63. Da føler du deg ganske elendig på x for tiden. (Kroppslig følelse) 107. Sitter ubehaget også i magen? (Visuell og kroppslig modalitet) 111. Har du noen følelser i andre deler av kroppen, når du en er ener? (En ener antyder det laveste nivå man kan komme mht velvære og dyktighet) (kroppslig og visuell modalitet) 117. Betyr det at du også har litt usikkerhet i forhold til selve stykket? (Kroppslig og visuell modalitet) 121. Den følelsen som du har når du tenker på Brahms og det stykket, hva er det? Hvordan kjennes det ut? (Kroppslig modalitet), 125. Hva kjenner du i fingrene? (Kroppslig modalitet) Fraser som ganske elendig, ubehag i magen, følelser i andre deler av kroppen, usikkerhet, følelsen ved å tenke på Brahms etc. er her betraktet som utsagn som uttrykker tilgang til kroppslige bio-psykiske elementer. Modalt uspesifikke kartleggingsspørsmål: 93. Er det tanker du har mens du spiller? 113. De tankene som du har når du prøvespiller, hvilke er det? 131. Hvis du tenker på det stykket er det noe kjenner, ser eller hører? Eller består det av flere elementer? Følelseskartleggende utsagn fra terapeut kunne være forskjellige selv om alle var rettet mot musikerens følelsemessige reaksjoner. Tanker ble her forstått som et direkte uttrykk for følelser. Det å undersøke tanker innebar således at jeg indirekte kartla musikerens følelser 61, hvilket var i tråd med oppfatninger innenfor kognitiv terapi (Scott, Williams, Beck, 1989; Berge, T., & Repål, A. (2010).) Antagelser som lå til grunn for følelseskartleggende spørsmål fra terapeut Det lå flere antagelser til grunn for utsagnskategorien følelseskartleggende utsagn fra terapeut. De viktigste er beskrevet i Teorien om de bio-psykiske enheter (avsnitt 3.2.1) og i 61 Se teorien om språkets betydning for følelser, avsnitt

290 Teorien om språkets betydning for følelser (avsnitt 3.2.7). Jeg vil kort presentere momenter fra disse teorier for å lette den videre lesning. Teorien om de bio-psykiske elementer hevder at enhver følelse og opplevelse av psykisk ubehag er forankret i avgrensbare psykiske elementer, og at disse består av et følelsesmessig element, et modalt element, et biologisk og oftest et språklig element. Teorien hevder at disse elementer er tilgjengelige for musiker og gjennom musikerens språk også tilgjengelige for terapeut. Og at tilgangen til de bio-psykiske elementer er en forutsetning for å få tilgang til det psykiske ubehag og til hvordan den psykiske plage blir opplevd. Teorien om de bio-psykiske enheter hevder også at følelser er en følge av tilgangen til modale og språklige elementer. Og at følelser ikke er selvstendige og uavhengige av disse elementer så fremt følelsene ikke er rent biologisk forankret, for eksempel gjennom skader eller sykdom. Teorien hevder også at enhver endring i den psykiske tilstand vil være en følge av endringer i de modale og språklige elementer som rommet disse følelser. Denne teori gjorde det maktpåliggende å få tilgang til musikerens følelser enten ved å fokusere direkte på følelsen eller indirekte via de modale og språklige opplevelser som var knyttet til disse følelser. Det bød på få utfordringer å plassere terapeutens utsagn i kategorien følelseskartleggende utsagn. Terapeutens følelseskartleggende spørsmål kunne av og til minne om situasjonskartleggende spørsmål. Dersom spørsmålet bestod både av situasjons- og følelseskartleggende elementer, ble utsagnet splittet opp i flere som ble kategorisert for seg. Følelsesbeskrivende utsagn fra musiker Følelsesbeskrivende utsagn fra musiker ga terapeut informasjon om hvordan musikerne opplevde sine problemer, og om hvordan disse følelser var lagret rent mentalt. Følelsesbeskrivende utsagn fra musiker dannet et viktig utgangspunkt for endringsarbeidet. De ble betraktet som et direkte uttrykk for den psykiske smerte. Følelsesbeskrivende utsagn var oftest et svar på terapeutens følelseskartleggende utsagn, men de kom av og til spontant og uavhengig av terapeutens spørsmål. Vi opererte med 4 hovedtyper musikerutsagn som rommet følelser: Utsagn som rommet 1) visuelle, 2) auditive og 3) kroppslige elementer og 4) modalt uspesifiserte språklige utsagn. I tillegg kom utsagn som henviste til følelser som var blitt lagret via lukt- og smaksopplevelser. Disse utsagnstyper forekom sjelden da lukt- og smaksopplevelser i liten grad var forbundet med ubehagelige opplevelser. Enkelte musikere har imidlertid hatt et fobisk forhold til bestemte matvarer eller til bestemte lukter uten at de vært opptatt av å endre denne situasjonen. 290

291 Antagelser knyttet til følelsesbeskrivende utsagn fra musiker Den antagelse som lå til grunn for kategorien følelsesbeskrivende utsagn var at de ga direkte tilgang til de følelser som inngikk i og som utgjorde opplevelsen av psykisk plage. Som følge av dette oppstod en ny antagelse om at en høy andel følelsesbeskrivende utsagn fra musiker i den første fase i den enkelte konsultasjon innebar at musikeren hadde tilgang til opplevelsen av psykiske smerte, noe som ville gi et godt utgangspunkt for intervensjoner fra terapeut. Mens en vedvarende høy andel negativt ladete følelsesbeskrivende utsagn utover i den enkelte konsultasjon ville indikere manglende psykisk endring, da dette ville innebære fortsatt tilgang til den psykiske smerte. Jeg forventet derfor en nedgang i andelen negativt ladete følelsesbeskrivende utsagn utover i den enkelte konsultasjon. Utfordringer knyttet til skåring av musikerens følelsesrelaterte utsagn Det var stort sett uproblematisk å kategorisere følelsesbeskrivende utsagn, men noen utfordringer kunne oppstå. Enkelte musikere anvendte et nøytralt språk. De brukte i liten grad følelsesladete ord, og i stedet et situasjonsbeskrivende og historisk relatert språk, når de formidlet følelser. Denne type utsagn ble kategorisert som situasjonsbeskrivende eller historisk relaterte utsagn, så fremt det ikke klart fremkom, gjennom den kontekst som utsagnet ble formidlet innenfor, at utsagnet formidlet følelser. Eksempler inn her? Utdypende tillegg om forskjellen på utsagn med et lite og stort endringspotensiale For å forstå betydningen av forskjellen på situasjonsbeskrivende og følelsesbeskrivende utsagn skilte jeg mellom utsagn med stort og lite endringspotensiale. Situasjonsbeskrivende utsagn ble betraktet som utsagn med lite endringspotensiale. Begrunnelsen var at den situasjon som utsagnet refererte til måtte undersøkes nærmere med tanke på hvilke følelser som var knyttet til denne situasjonen, før jeg kunne iverksette en endringsprosess. 62 Og at de i liten grad da et grunnlag for den videre endringsprosess. Følelsesbeskrivende utsagn ble betraktet som utsagn med et stort endringspotensiale. Dette fordi de umiddelbart kunne anvendes som utgangspunkt for en intervensjon, og fordi at en 62 I senere behandlinger har jeg i noe større grad intervenert direkte med utgangspunkt i situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker. Enkelte situasjonsbeskrivende utsagn kan således gi grunnlag for enkelte intervensjoner i større grad enn det som skjedde i denne undersøkelse. 291

292 endring av den indre kontekst som utsagnet var uttrykk for, ville føre til psykisk endring for musiker Hovedgruppe 2. De endringsrelaterte utsagn fra terapeut Endringsrelaterte utsagn var de viktigste utsagnstypene i denne undersøkelsen. Dette fordi jeg antok at det var disse utsagn som befordret de psykiske endringer som ble oppnådd hos musikerne. De endringsrelaterte utsagn ble delt inn i flere typer: Bekreftende utsagn overfor musiker. Målsettings- og ønskekartleggende utsagn Tilgangsgivende utsagn. Endringsiverksettende og endringsforsterkende utsagn. Endringskartleggende utsagn. Skaleringsutsagn. Disse utsagn ble plassert i denne hovedgruppe fordi de på ulike måter hadde en funksjon i endringsarbeidet og i endringsprosessen. Målsettings- og ønskekartleggende utsagn fra terapeut Hensikten med målsettings-, utfordrings- og ønskekartleggende utsagn fra terapeut var å kartlegge de målsettinger og ønsker som musikeren hadde for behandlingen. Målsettingskartleggende utsagn ble betraktet som utsagn av informativ karakter (ytre empiri), og av den grunn som mindre betydningsfulle for selve den mentale endringsprosess og for endringen av den psykiske smerte. Men denne type informasjoner ga behandlingen retning og var derfor også av endringsrelatert karakter. Til grunn for målsettingsrelaterte utsagn fra terapeut lå den oppfatning at det var mulig å arbeide presist med de psykiske utfordringer som musikeren stod overfor. Manglende presisjon, med hensyn på hva man ønsket å oppnå ble antatt å kunne føre til mindre kontroll i behandlingssituasjon, og til at man kunne oppnå noe annet enn man egentlig hadde tenkt. Jeg 63 (Utprøving av nye terapeutiske innfallsvinkler har imidlertid vist at det i enkelte tilfelle er mulig å oppnå en psykisk endring kun ved å be musikerne om å forestille seg bestemte situasjoner som rommer de kvaliteter som musikeren måtte trenge og deretter aktivere disse kvaliteter i behandlingssituasjonen uten å gå veien om spesifisere hvordan musikerens følelse er lagret. Denne type erfaringer er foreløpig ikke analysert, og disse erfaringene er derfor ikke integrert i dette arbeid, men denne type erfaringer åpner for at det er flere veier til mental endring enn de som blir beskrevet i denne undersøkelse. Denne metode fordrer en noe mer utførlig analyse for å avklare når dette er en gunstig og når dette kan være en ugunstig tilnærming. 292

293 antok også at målsettingsrelaterte utsagn ville øke musikerens tillit til terapeut og føre til at musikeren opplevde seg som en viktig samarbeidspartner i behandlingen. Målsettingsrelaterte utsagn hadde således også en relasjonsbyggende og trygghetsskapende funksjon. Jamfør det som tidligere er formidlet om betydningen av den gode relasjon mellom terapeut og musiker, kapittel x. Antagelser En viss andel målsettingskartleggende utsagn fra terapeut kombinert med et godt resultat ville styrke antagelsen om at det å arbeide i tråd med musikerens ønsker hadde betydning for det resultatet man kunne oppnå i behandling. Høy frekvens av målsettingsfokuserte utsagn, kombinert med et dårlig terapeutisk resultat ville derimot svekke denne antagelse. Fravær av denne type utsagn kombinert med et godt terapeutisk resultat ville indikere at målsettingsrelaterte utsagn ikke var avgjørende, verken for utvikling av en god relasjon mellom terapeut og musiker eller for å oppnå et godt behandlingsresultat. Med andre ord, at andre utsagnstyper hadde større betydning for de endringer man kunne oppnå. Utfordringer knyttet til skåring av målsettingsrelaterte utsagn Det var ingen spesielle utfordringer knyttet til det å kode utsagn som målsettingskartleggende. Denne utsagnstype var en følge av bevisste valg fra terapeut, og det var enkelt å avgjøre om et utsagn var av målsettingsrelatert karakter. Målsettingsbeskrivende utsagn fra musikerne Målsettingsbeskrivende utsagn beskrev de ønsker som musikerne hadde for behandlingen, og de psykiske utfordringer som musikeren ønsket å løse. De kunne også inneholde livsrelaterte mål. De behandlingsrelaterte mål dannet et utgangspunkt for endringsarbeidet, sjeldnere for utfyllende kartlegging. Selv om målsettingsrelaterte utsagn var en styrende faktor i endringsarbeidet, ble de ikke betraktet som tilstrekkelige for at det skulle oppstå en psykisk endring. De målsettingsbeskrivende utsagn fra musiker førte oftest til tilgangsgivende (endringsforberedende utsagn) og deretter til endringsiverksettende utsagn fra terapeut. Nye mål i positiv retning ble betraktet som uttrykk for at det hadde skjedd en psykisk endring. Man kan imidlertid ikke helt utelukke at selve det å formulere ønsker og mål i seg selv kunne befordre psykisk endring som følge av at musikerens fokus ble rettet mot noe ønskverdig 293

294 (positivt ladete bio-psykiske elementer), men dette aspekt ved målsettingsrelaterte utsagn fra musiker var vanskelig å isolere og ble derfor ikke fokusert. Utfordringer knyttet til skåring av målsettingsrelaterte utsagn fra musiker Det var få problemer knyttet til det å kategorisere målsettingsbeskrivende utsagn fra musiker. De var ofte svar på målsettingskartleggende spørsmål. Mål og ønsker kunne også bli formidlet uavhengig av terapeutens spørsmål. Eksempler på målsettingsrelaterte utsagn fra musiker En interessant observasjon var at enkelte målsettinger endret karakter underveis i behandlingen. Mens målsettingsrelaterte utsagn i første fase ofte dreide seg om et ønske om å redusere elementer ved den instrumentalt relaterte psykiske plage, berørte de siste målsettingsrelaterte utsagn mer omfattende ønsker for fremtiden. Denne utvikling var imidlertid først og fremst et kjennetegn ved behandlinger av mer intense og tyngre psykiske plager enn hos musikerne. Denne endring målsettinger ble fortolket som uttrykk for psykiske endringer som følge av behandlingen. En side ved den psykiske plage for en alvorlig belastet klient var at han hadde gitt opp håpet om å bli til noe, fordi den psykiske smerte dominerte hans liv i den grad at han ikke hadde noen tro på at han kunne fungere mentalt og sosialt, og langt mindre gjennomføre en utdanning. Senere i behandlingen formidlet klienten at han ønsket å bli advokat. Bekreftende og støttende utsagn fra terapeut Bekreftende og støttende utsagn fra terapeut inngikk i de endringsforberedende utsagn. Formålet med de bekreftende utsagn var å gi musikeren en følelse av aksept, støtte og trygghet, av å bli møtt med vennlighet og av å bli lyttet til. I tillegg var hensikten å utvikle en god relasjon til musiker og å gi musikeren trygghet på at man var på riktig spor i behandlingssituasjonen, samt å signalisere at terapeut var tilstede og våken. Støttende og bekreftende utsagn fra terapeut hadde et videre formål enn det å skape en god relasjon. De inngikk i den terapeutiske endringsstrategi. Begrunnelsen for dette var at støttende og bekreftende utsagn gjorde det lettere for musikerne å få tilgang til det psykiske materialet som skulle endres og å utføre de mentale operasjoner som kunne føre til endring. Fraværet av bekreftende og støttende utsagn ble antatt å kunne føre til usikkerhet i behandlingssituasjonen, noe som kunne føre til et redusert fokus på de mentale operasjoner, som musikeren skulle gjennomføre. Evne til å gjennomføre mentale endringer forutsatte at 294

295 musikeren, i endringsøyeblikket, ikke var fokusert på sin egen usikkerhet i forhold til terapeut. Et splittet fokus ble antatt å kunne hindre musikeren i å gjennomføre og lykkes med de mentale operasjoner som var nødvendige for at musikeren skulle oppnå en psykisk endring. Bekreftende og støttene utsagn fra terapeut hadde flere funksjoner. I begynnelsen av den enkelte konsultasjon var den tillits-, trygghetsskapende og relasjonsdannende funksjon av betydning. I endringsarbeidet var de støttende utsagn av betydning for å skape et optimalt leie for psykisk endring. Bekreftende utsagn kunne også fungere prosessopprettholdende og tilstandsavbrytende. Jeg betraktet således de bekreftende og støttende utsagn som medierende hjelpere i den terapeutiske endringsprosess (Vygotsky i Imsen, 2005). Støttende og bekreftende utsagn fra terapeut ble tillagt liten betydning for den psykiske endring, dersom de ikke ble fulgt opp av endringsiverksettende utsagn. En lav frekvens av støttende og bekreftende utsagn kunne redusere musikerens trygghet og trivsel og derigjennom den psykiske endringsevne. For musikere med få støttende opplevelser i livet ville bekreftende og støttende utsagn, om de var mange nok, i seg selv trolig kunne føre til positive psykiske endringer, men dette aspekt ved de støttende utsagn var likevel marginalt i denne undersøkelse og ble derfor ikke fokusert. Utfordringer knyttet til skåring av støttende og bekreftende utsagn fra terapeut. Kategoriseringen av støttende utsagn fra terapeut bød på enkelte utfordringer. Direkte bekreftelser var enkelt å kategorisere. Musikerne opplevde støtte fra terapeut også gjennom andre utsagn uten at disse utsagn ble kategorisert som bekreftende. Dette fordi behandlingssituasjonen som sådan var omgitt av en støttende, positiv og optimistisk stemning, noe som også ble uttrykt gjennom terapeutens kroppsspråk. Smil, latter og humor var en naturlig del av de ulike konsultasjoner. Gjentakelse av musikerens utsagn med musikernes egne ord var også en hyppig anvendt bekreftelsesform. Eksempler på bekreftende og støttende utsagn fra terapeut Eksemplene er hentet fra arbeidet med prestasjonsangst hos musiker Eksempel

296 363...Det er en god følelse. (Gjentakelse av musikerens utsagn) Det kan du godt gjøre Da kaller vi det jævlig bra. (Gjentakelse av musikerens utsagn) Du leker litt med klangnyansene ja.(gjentakelse av musikerens utsagn) Ja. Akkurat, lekkert Oi Veldig bra Man kan også bekrefte eller pace kroppslige tilstander Eksempel Akkurat. Pust godt med det Tenk litt på den og den gode følelsen Du er litt sterkere (Gjentakelse av musikerens utsagn) Du er trygg ja... (Gjentakelse av musikerens utsagn) Du har en naturlig ro. Eksempel 3. Bekreftende og støttende utsagn fra behandling av en posttraumatisk plage, klient 2. a0130..det er flott. a0233..oi a0235..spennende. a0236..ja vel. All right Vi ser her at støttende utsagn kunne være ganske forskjellige. Tilgangsgivende utsagn fra terapeut Formålet med de tilgangsgivende utsagn var å gi musikeren kontakt med det psykiske materialet som skulle endres. De tilgangsgivende utsagn ga musikeren tilgang til følelser (bio-psykiske enheter), jamfør teorien om språkets betydning for følelser, koplingsteorien for den psykiske tilstand og teorien om de bio-psykiske enheter. De fungerte som et utgangspunkt for de endringsiverksettende utsagn. Tilgangsgivende utsagn ble også anvendt for å gi musikeren tilgang til positive opplevelser og mentale ressurser, dvs. til den indre empiri, som var av betydning for at musiker skulle lykkes med endringsarbeidet, enten for å anvende eller forsterke disse opplevelser. Antagelser knyttet til tilgangsgivende utsagn Antagelsen knyttet til tilgangsgivende utsagn var at de ville gjøre musikerne mottagelige for psykisk endring ved at de rettet musikernes fokus mot de følelser og opplevelser som jeg 296

297 forsøkte å endre, eller mot de følelser og mentale ressurser musikeren trengte for å gjennomføre den mentale endringsprosess 64. Antagelsen var også at tilgangsgivende utsagn ville føre til større kontroll i den terapeutiske situasjon og derigjennom til et høyere tempo i endringsprosessen og til et bedre resultat. Jeg antok at en lav frekvens av tilgangsgivende utsagn kunne føre til et dårligere endringsresultat. Begrunnelsen var at uten tilgangsgivende utsagn kunne terapeutens intervensjoner komme før eller etter at musikerne var mentalt forberedt for den neste intervensjon 65. Nyere erfaringer tyder imidlertid på at jeg kan ta snarveier terapeutisk, i den forstand at det ikke alltid er nødvendig å gå veien om tilgangsgivende utsagn før jeg begynner endringsarbeidet. Utfordringer knyttet til skåring av de tilgangsgivende utsagn Det var relativt enkelt å kategorisere tilgangsgivende utsagn. En utfordring var knyttet til at alle utsagn fra terapeut hadde en tilgangsgivende funksjon. Ethvert utsagn fra terapeut påvirket musikerens fokus, og derigjennom ga musikeren kontakt med et psykisk materiale. Kartleggende og endringsiverksettende utsagn var således også tilgangsgivende uten at de var kategorisert som dette. Jeg har fulgt den praksis at utsagnets viktigste funksjon i det terapeutiske øyeblikk styrte kategoriseringen av terapeutens utsagn, dersom utsagnet kunne plasseres i flere utsagnskategorier. Terapeutens utsagn ble derfor plassert i kategorien tilgangsgivende utsagn når intensjonen med utsagnet var å gi musikeren tilgang til det psykiske materialet eller den situasjon som skulle endres eller fokuseres. Eksempler på tilgangsgivende utsagn fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst og familiekonflikt Her gis tilgang til prøvespill l, som er forbundet med følelse av å lykkes a00707 Du har ikke spilt instrumentet x enda har du det? (i en prøvespillprosess). (Her gis musikeren tilgang til den situasjon som utløser musikerens uro.) a00723 Da kan du se deg i pausen der borte. (Her gis tilgang til en nøytral følelse). 64 Man må imidlertid utvise forsiktighet i denne prosessen. Man må unngå å gi musikeren tilgang til situasjoner og erfaringer som rommer så intenst negativt ladete følelser at de vil dominere musikernes oppmerksomhet noe som vil hindre musikerne i å gjennomføre de mentale prosesser som terapeutens utsagn inviterer til 65 Nyere erfaringer tyder på at man kan ta snarveier terapeutisk i den forstand at det ikke alltid er nødvendig, i samme grad som tidligere antatt, å gå veien om tilgangsgivende utsagn før man begynner selve endringsarbeidet. 297

298 Her gis musikeren tilgang til en situasjon, i form av at noe psykisk koples på, som er forbundet med de følelser som er knyttet til den situasjon som fokuseres, jamfør koplingsteorien for den psykiske tilstand. Utsagnet rommer også et lite endringselement og forbereder slik den neste intervensjon. Det å se seg utenfra i en ufarlig situasjon gir ofte en nøytral følelse som kan være gunstig for musikerens evne til å gjennomføre en etterfølgende endringsoperasjon. Metoden anvendes i NLP og har navnet dissosiering (O Connor, J., & Seymour, J. 1993). Her gis først tilgang til en ubehaglig følelse som ledes over til en positiv følelse, en følelse av valgfrihet: a00763 Sett at du kan gjøre med det hva du vil. (Her koples musikeren til det ubehagelige i situasjonen.) a00765 Hva vil du gjøre med det da? (Her gis tilgang til det han ønsker å gjøre.) Her gis tilgang til positive følelser i en ellers ubehaglig situasjon hvilket ofte også rommer endringsiverksettende elementer: a00772 a00775 Betyr det at det er noe liv der? (i musikken) Når du ser at disse markene spøker og ler med klovnefarger. (Markene rommet opprinnelig fra en følelse av psykisk ubehag. Utsagnet var uttrykk for at det hadde skjedd en endring tidligere i behandlingen) Tilgangsbekreftende utsagn fra musiker Tilgangsbekreftende utsagn var nesten alltid et svar på tilgangsgivende utsagn fra terapeut. Tilgangsbekreftende svar bekreftet at musikerne hadde fått tilgang til det psykiske materialet som var intensjonen med de tilgangsgivende utsagn, og fungerte slik som en bekreftelse på koplingsteorien for den psykiske tilstand (avsnitt 3.2.3). Og på teorien om de bio-psykiske enheter (avsnitt 3.2.1) ved at det psykiske materialet som var blitt koplet på, ble forstått som bio-psykiske elementer som rommet følelser. De tilgangsgivende utsagn fra musiker fungerte gjennom dette også som en bekreftelse på teorien om språkets betydning for følelser (avsnitt 3.2.7). Og som en bekreftelse på at musikeren hadde kontakt med den indre empiri. Betydningen av tilgangsbekreftende svar var knyttet til at de fungerte som et signal på at musikeren hadde tilgang til det psykiske materialet som skulle endres, eller at han befant seg i et psykisk leie der han var mottagelig for terapeutens intervensjoner. De bidro til at terapeut ble trygg på at musikeren, rent mentalt, var der han mentalt sett skulle være i endringsprosessen. 298

299 Musikeren kunne også få tilgang til den følelsen som skulle endres uten at terapeut hadde stilt tilgangsgivende spørsmål. Dersom dette skjedde, var det mulig å intervenere direkte uten å gå veien om tilgangsgivende utsagn fra terapeut. En kvalitet ved tilgangsbekreftende utsagn var at de representerte en ja-tilstand, noe som var en av forutsetningene for å lykkes med de påfølgende intervensjoner. Antagelser knyttet til tilgangsbekreftende utsagn Det var viktig for terapeut å skille tilstander hvor musikeren var mottagelig for psykisk endring fra tilstander der han ikke var det. Antagelsen var at dersom terapeut iverksatte en intervensjon uten at musikeren var mentalt forberedt, ville han i mindre grad kunne oppnå den ønskede psykiske endring. Jamfør det som er nevnt om betydningen av den gode relasjon mellom terapeut og musiker (avsnitt 1.5.4) Vi ville også kunne forsterke musikerens psykiske smerte dersom musikeren startet en endringsprosess med en følelse av sterkt ubehag. Dette fordi det psykiske ubehag kunne trekkes med innover i endringsarbeidet og smitte over på opplevelser som tidligere ikke hadde vært forbundet med psykisk plage. 66 Prinsippet her er hentet fra klassisk betinging. Utfordringer knyttet til kategorisering av tilgangsbekreftende utsagn Tilgangsbekreftende utsagn fra musikerne var ofte klare, og det var relativt enkelt å kategorisere denne type utsagn. Men de kunne av og til forveksles med endringsbekreftende utsagn. Jeg valgte av og til å tolke musikerens utsagn som tilgangsgivende, selv om jeg opplevde at enkelte av musikerens svar også signaliserte at det allerede hadde skjedd en psykisk endring. Begrunnelsen for dette var at jeg ikke ville tillegge musikeren en psykisk endring før jeg var sikker på at dette faktisk hadde skjedd. Materialet rommer derfor i realiteten noen færre tilgangsbekreftende utsagn og noen flere endringsbekreftende utsagn fra musiker enn det som kom frem i prosentfordelingen, men denne situasjon hadde ingen betydning for de statistiske tendenser som kom frem i 4. delundersøkelse. Eksempler på tilgangsbekreftende utsagn fra musiker Eksempler (1) på bekreftende utsagn fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst og sosialt relatert problematikk 66 Tips fra Truls Fleiner på et kurs i NLP i

300 a03746 a04523 a04617 a04629 a04756 Ja (et ja-svar på et tilgangsgivende utsagn innebærer en bekreftelse) Det er kanskje en god ide. Ja det synes jeg egentlig. Det høres fint ut. Ja, nemlig. Eksempler (2) på tilgangsbekreftende utsagn fra musiker hentet fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst og relasjonsproblematikk a00332 a00510 a00581 a00869 a00872 Det var på spilletime på mandag. Jo, nå ser jeg alle de menneskene som er der. Ja, glimt i øyet selvfølgelig, ja, ja selvfølgelig, det er jo kjempelurt. (Dette er et svar, en bekreftelse på terapeutens spørsmål. ) Nå dukker det opp en ferie. (Tilgang til en god følelse) Nå er jeg i Trondheim. (Tilgang til en god følelse) Eksempel (3) på tilgangsbekreftende utsagn fra musiker hentet fra behandling av posttraumatisk plage etter grov vold mot ung gutt. a0530 a0588 a0725 a1055 a1081 Okei Da har jeg det bra. Et par timer, litt latter. (Som svar på et spørsmål om hvor lenge han må være i en situasjon som rommer en positiv følelse) Jo. Jeg følte meg ganske trygg når jeg var på skolen. (Tilgang til ressurssituasjon) nikker. (Kroppsspråk ble registrert som utsagn, om de ikke ble fulgt av ord. Dette skjedde noen få ganger i løpet av 6192 utsagn fra musikerne.) Endringsiverksettende utsagn Endringsiverksettende utsagn fra terapeut var den viktigste utsagnskategori i behandlingene. Målet med endringsiverksettende utsagn var å endre det psykiske materialet som utløste og som rommet opplevelsen av psykisk plage. Endringer hos musiker som følge av behandlingen ville, ut fra min forståelse, være en følge av de mentale prosesser som ble satt i gang gjennom de endringsiverksettende utsagn. Alle endringsiverksettende utsagn er tilgangsgivende, men i tillegg til å gi musikeren tilgang til et psykisk materiale er de formulert slik at de setter i verk en mental endringsprosess. Noe positivt koples på eller noe psykisk negativt av den mentale tilstand, hvilket er i tråd med koplingsteorien for den psykiske endring. Det som koples på eller av er bio-psykiske elementer som rommer følelser. De endringsiverksettende utsagn er således også i tråd med teorien om de bio-psykiske enheter (avsnitt 3.2.1). Terapeuten er her fokusert på den indre empiri. Nesten alle endringsiverksettende utsagn innebærer anvendelse av 300

301 musikerens terapeutiske ressurser eller gir en økt tilgang til terapeutiske ressurser. For utfyllende informasjon henvises til teorien om de terapeutiske ressurser (avsnitt 3.2.8). Antagelser knyttet til endringsiverksettende utsagn En høy andel endringsiverksettende utsagn var nødvendig for å oppnå en endring av den psykiske plage eller det psykiske ubehag. En lav andel av endringsiverksettende utsagn ville føre til færre endringer i den instrumentalt relaterte psykiske plage. Enkelte utsagn kan imidlertid ha en omfattende endringseffekt. De endringsiverksettende utsagn måtte føre til en endring av de mentale elementer (de bio-psykiske enheter) som utløste og som rommet den instrumentalt relaterte psykiske plage, dersom musikeren skulle oppnå en psykisk endring, som følge av de ulike intervensjoner. De fleste endringsiverksettende utsagn foregikk i presens og innebar etablering av en ny mental virkelighet, jamfør teorien om språkets betydning for følelser (avsnitt 3.2.7). De endringsiverksettende utsagn var preget av at jeg systematisk koplet på psykisk positive og av psykiske negative mentale (bio-psykiske) elementer knyttet til fortid, nåtid og til fremtid, se koplingsteorien for den psykiske endring avsnitt Utfordringer knyttet til kategoriseringen av de endringsiverksettende utsagn Det var få utfordringer knyttet til det å kategorisere de endringsiverksettende utsagn, da de innebar at terapeut inviterte musiker til å gjennomføre en mental operasjon. Opprinnelige skilte jeg mellom endringsiverksettende og endringsforsterkende utsagn, men da utsagn som ble plassert i disse kategorier viste seg å være av samme karakter, bortsett fra at de fulgte etter hverandre i tid, ble de slått sammen og plassert i kategorien endringsiverksettende utsagn. Eksempler på endringsforsterkende utsagn som ble kategorisert som endringsiverksettende Det var ofte nødvendig å forsterke og stabilisere den psykiske endring som var oppnådd for å hindre tilbakefall. Endringsforsterkende utsagn innebar en gjentakelse, en nyansering av et tidligere utsagn, eller et utsagn som ga musikeren tilgang til nye opplevelser, kvaliteter og verdier i samme situasjon. Disse utsagn kom etter at musikeren hadde bekreftet at han hadde opplevd en psykisk bedring. 67 Se koplingsteorien for den psykiske tilstand og plage (avsn ) og koplingsteorien for den psykiske endring (avsn ) 301

302 a01028 a01039 a01043 a01135 a01136 a01423 Nå går det sånn, som du virkelig ønsker at det skal gå. Den følelsen som du har når du virkelig får det til, hva vil du kalle den? Den vinne over deg selv - følelsen, hvor sitter den? og du tenker at, kan jeg dette her så kan jeg alt mulig med prøvespill. og at jeg kan fikse hele livet mitt. Kan du lagre den gode følelsen i deg? Vi lyktes her med å forsterke den positive psykiske endring. Det gjenstod likevel et omfattende arbeid. Det viste seg at musikerens problemer var mer komplekse enn opprinnelige adressert. Endringsbekreftende utsagn fra musiker Endringsbekreftende utsagn ble betraktet som den viktigste utsagnstype fra musikerne. De bekreftet at musikerne hadde gjennomført de enkelte intervensjoner, og at de hadde opplevd et øyeblikkelig psykisk skift eller en psykisk endring. De endringsbekreftende utsagn fra musikerne bekreftet koplingsteorien for den psykiske endring ved at ethvert endringsbekreftende utsagn fra musiker bekreftet at noe var koplet på eller av den psykiske tilstand som hadde ført til en bedre følelse. De endringsbekreftende utsagn bekreftet også indirekte teorien om språkets betydning for følelser. Ord og utsagn fra terapeut førte her til følelsesmessige endringer hos musiker. I tillegg ble teorien om de bio-psykiske enheter bekreftet ved at ethvert endringsbekreftende utsagn innebar at musikerne hadde fått tilgang til nye bio-psykiske elementer som rommet positivt ladete følelser. Jeg fant 3 typer endringsbekreftende utsagn: 1) Instruksjonsbekreftende utsagn som viste psykiske skift og muligens endring, 2) utsagn som klart indikerte psykisk endring og 3) skaleringsutsagn som antydet psykisk endring (Disse ble kun anvendt i arbeidet med musiker 1, konsultasjon 1/1-1/6). Hensikten med å registrere de endringsbekreftende utsagn var å få kartlagt om musikeren hadde opplevd en øyeblikkelig psykisk endring, hvilke intervensjoner som musikeren hadde profitert på og hvilke som ikke hadde endringseffekt. I tillegg var endringsbekreftende utsagn et signal på at terapeut og musiker var på riktig spor i endringsarbeidet. Antagelser knyttet til endringsbekreftende utsagn Antagelsen var at en høy frekvens av endringsbekreftende utsagn var det viktigste manifeste tegn på at det hadde skjedd en psykisk endring hos musiker. Dette var begrunnet i den vurdering 302

303 at enhver psykisk endring måtte skje i et bestemt øyeblikk i den enkelte konsultasjon. Og at den ville komme til uttrykk gjennom musikerens utsagn, jamfør teorien om øyeblikkets betydning for den psykiske tilstand og endring, (avsnitt 3.2.6). Psykisk endring ble således forstått som et subjektivt opplevd fenomen, men likevel som det mest objektive uttrykk for den psykiske endring som det var mulig å oppnå. Det kunne oppstå situasjoner der musikerne ytre sett endret seg uten at musikeren eksplisitt anerkjente den øyeblikkelige endring. Et eksempel: Følelsesmessige endringer i form av økt ro og psykisk velvære førte nesten alltid til at musikerne endret sittestilling, ansiktsuttrykk og hvordan de holdt hendene, hvilket var et signal for terapeut på at det hadde skjedd noe med musiker, uten at disse tegn ble betraktet som et bevis på endring. For enkelte tyngre belastede klienter var det vanskelig å tro at det hadde skjedd psykiske endringer, på grunn av angsten for tilbakefall. En lav frekvens av endringsbekreftende utsagn behøvde således ikke være et entydig tegn på at musikeren ikke hadde oppnådd psykiske endringer. Men et signal på at det fortsatt gjenstod uløste problemer, og at disse var så ubehagelige at klienten ikke var i stand til å validere de endringene som faktisk hadde skjedd, jamfør det som er nevnt i forbindelse med utsagnskategorien Nye utfordringer, (avsnitt ) Og selv om en musiker bekreftet at han hadde oppnådd psykiske endringer, var dette ikke alltid et tilstrekkelig tegn på at musikeren fullstendig hadde fått løst hele problemet. Det var ofte nødvendig med flere endringer før enkelte musikerne opplevde at den psykiske plage var helt borte. Utfordringer knyttet til skåring av de endringsbekreftende utsagn Det var få utfordringer forbundet med det å registrere endringsbekreftende utsagn. Det kunne likevel være vanskelig å skille mellom utsagn som indikerte psykiske skift og psykisk endring fra utsagn som klart bekreftet psykisk endring. Jo flere utsagn som indikerte endring, desto sikrere ble jeg på at musikerens utsagn var reelle bekreftelser på at det hadde skjedd en psykisk endring. Dersom jeg hadde kategorisert musikerens utsagn feil, for eksempel som et endringsbekreftende utsagn uten at det hadde skjedd en psykisk endring, ville dette bli avdekket gjennom musikerens reaksjoner på de neste intervensjoner i form av manglende psykisk endring. Dette fordi at de neste endringsiverksettende utsagn fra terapeut, som var svar på de antatt endringsbekreftende svar fra musiker, oftest lå på et noe høyere vanskelighetsnivå. Dette 303

304 førte til at terapeut justerte sin tilnærming. Dersom musikeren ikke signaliserte manglende endringer, litt senere i konsultasjonen, fungerte dette som et tegn på at terapeuten hadde vurdert musikerens tidligere endringsbekreftende utsagn korrekt. Kategoriseringen av endringsbekreftende utsagn kunne by på enkelte utfordringer. Et eksempel. En sterkt belastet klienten var ganske fåmælt og nøyde seg av og til med utsagn som hm, jo, det er ok etc. Knappe utsagn kombinert med lite mimikk gjorde at terapeut, tross klientens endringsbekreftende antydning, ble usikker på om enkelte av klientens svar var reelle bekreftelser på at det hadde skjedd en psykisk endring (noe de litt senere viste seg å være). Denne utfordring ble løst ved at jeg enten undersøkte hva som var knyttet til klientens svar eller tolket utsagnet som tilgangsbekreftende, og forsterket endringsarbeidet for å være på den sikre siden. Jeg har opplevd at enkelte musikere, i den øvrige musikerpopulasjon, har bekreftet at det hadde skjedd en positiv endring uten at dette var tilfelle. Det kunne være flere årsaker til denne situasjon. 1. Musikeren ønsket å fremstå som en flink musiker eller en som ønsket å bekrefte terapeut. Men selv velvillige musikere og musikere som ønsket å tilfredsstille terapeut møtte de psykiske realiteter ganske umiddelbart i endringsarbeidet. 2. Musikeren ønsket seg en bedring av den psykiske plage så intenst at han mer svarte med utgangspunkt i sitt eget ønske enn ut fra de psykiske endringer han faktisk hadde opplevd. Også denne musikeren møtte de psykiske realiteter ganske umiddelbart i løpet av konsultasjonen. Tross denne type utfordringer i forbindelse med kategoriseringen av de endringsbekreftende utsagn, de betød lite for det endelige resultat av behandlingen da feiltolkninger i positiv retning ganske raskt ble avdekket gjennom fravær av endringsbekreftende utsagn noe senere, og korrigert. Eksempler (1) på endringsbekreftende utsagn Eksemplene er hentet fra arbeidet med psykisk oppbygging i forbindelse med prøvespill og eksamen, musiker 1. Endringsmomentet var knyttet til at ethvert utsagn uttrykte en positiv endring i forhold til en tidligere negativt ladet følelse eller situasjon. Hver for seg var disse utsagn sjelden tilstrekkelige. Det var summen av de små endringer som førte til den omfattende endring. Enkelte utsagn er likevel et uttrykk for markante endringer. 304

305 a Ja, jeg leker meg litt med klangnyansene.. (versus tidligere alvorspreg) a00640 a00642 a00698 a00727 a00729 a00766 a00771 a03216 a03236 a Helt kontrollert, liksom. (vs. ukrontrollert) Og jeg kan på en måte egge tilhøreren. (vs. tilbaketrekning eller passivitet) Nei, intonasjonen er midt i der hvor den skal være. (vs.. upresis intonasjon) Jeg ville hatt en god magefølelse, først og fremst. (vs.. ubehag i magen)..men samtidig fokusert. (vs.. fokusert på noe annet) Ja da tror jeg meitemarken får noe store glis. (Musikeren smiler med humoristisk stemme, latter fra begge. Meitemarken ble opprinnelig opplevd som et bilde på gjenstående psykisk ubehag. Meitemarken er her justert). Klovnefarger blir det nå ja.. (En positiv assosiasjon) Selv de små feilene som jeg da kommer til å gjøre betyr ingenting for meg, og de betyr ingen ting for juryen. (Viktig positivt gjennombrudd) De oppdager at jeg er en bra musiker (Klart gjennombrudd) Jo det kjennes veldig betryggende, rolig og deilig ut. Både det enkelte endringsbekreftende utsagn og summen av disse fungerte som signaler på at musikeren opplevde psykiske endringer gjennom den enkelte konsultasjon. Eksempler (2) på utsagn som indikerte psykisk endring er hentet fra behandling av prestasjonsangst og sosial problematikk (musiker 1) Jeg har valgt å formidle denne musikerens entusiastiske reaksjoner. De ulike utsagn indikerte klart at det har skjedd en psykisk endring i løpet av det arbeidet som var utført. Disse utsagn er hentet noe senere i behandlingen enn de foregående eksempler. De ulike utsagn illustrerer mangfoldet i endringen av musikerens følelse 305

306 a03842 a03853 a03855 a03858 a03995 a04180 a04367 a04549 a04550 a04571 a04762 a04815 a04857 a04871 a04927 a05014 a05558 a05593 a05704 a05716 a05796 Det er veldig deilig altså, for nå er det noe som forsvinner. Jo jeg, å jo da. Jeg får til dybden. Først og fremst så får jeg til det å spille dybde. og så vet jeg på en måte, det som jeg vet at jeg får til, virkelig, det er å være en bra kammermusiker. Jeg har oversikten og vet akkurat hva som skjer i de forskjellige stemmene hele tiden. ja, det forløper kvalmende bra, latter. Klangen min er fin. Det føles nesten som om jeg har fått meg kjæreste nå. (Ny latter). Ja for da betyr også det at dette løser veldig mye det at prøvespillet ikke betyr så mye. fordi.. At jeg kan tenke at da at de er glad i meg selv om prøvespillet går dårlig. Jo det kjennes veldig, veldig bra ut. Det kjennes roligere ut. Jeg hadde en kjempefin spilletime på fredag, rett etter samtalene med deg. Nå forsvant magegreiene helt av seg selv. Jo, det fører til at jeg er fri. Jeg klarer å gjøre masse spennende ting, som de responderer på. Latter. Når det går så bra at det ikke er mulig å drite seg ut, går det bra. Altså nå føler jeg at hele datamaskinen og hele makkverket bare former seg som et papirfly. Ja jeg er mye friere altså. Men uansett så er det mye tryggere. Det gjør ingenting. (ikke å få sove) og jeg vet at jeg kommer til å spille bra det stykket jeg kommer til å spille som nr. 2. Jeg har det, mye mer behagelig. Hm. Det hjalp dette her. 306

307 a05808 a05912 a05914 Men det er fantastiske teknikker til å kunne brukes på andre. Det er selve oppkjøringen som har vært roligere. Jeg har ikke vært så urolig og så sur. De endringsbekreftende signaler er ganske markerte. Det er å bemerke at studenten var mer verbal enn andre musikere, men musikere har ofte en meget tett kontakt med egne følelsesmessige reaksjoner. Endringskartleggende utsagn fra terapeut Endringskartleggende utsagn hadde to formål, et resultatorientert og ett prosessorientert. Intensjonen var å kartlegge de psykiske endringene som ble oppnådd underveis i behandlingen og ved slutten av den enkelte konsultasjon. Underveis i prosessen var målet å undersøke om musikeren beveget seg i riktig retning mentalt sett, om terapeuten var på rett spor, og for av å dekke hva som fortsatt gjenstod av psykisk ubehag. Jeg var oppmerksom på at endringskartleggende utsagn fra terapeut kunne ha en endringsforsterkende effekt ved at de inviterte musikerne til å formidle sin opplevelse av den psykiske endring som hadde skjedd. Dette innebar en repetisjon og derigjennom en forsterking av musikerens positive følelse. Usikkerhet fra terapeut på om musikeren hadde oppnådd endring, førte til flere endringsiverksettende utsagn for å sikre resultatet - men overdrivelsene bidro til å forankre resultatet ytterligere. De endringskartleggende utsagn fra terapeut er fokusert på den indre empiri i den forstand at det er den følelsesmessige endring som er i sentrum. De endringskartleggende utsagn innebærer en kartlegging av i hvilken grad musikeren har fått koplet på bio-psykiske enheter som rommer økt mentalt velvære, og av bio-psykiske elementer som rommer et negativt ladet psykisk materiale. De endringskartleggende utsagn er således også en test på om koplingsteorien stemmer, og derved om teorien om språkets betydning for følelser og følelsesmessig endring synes bekreftet. I tillegg innebærer de endringskartleggende utsagn en test av teorien om øyeblikkets betydning for endring ved at man kartlegger den psykiske endring umiddelbart etter en eller flere intervensjoner. Mens musikeren forholder seg til det endringskartleggende budskap, kan de endringskartleggende utsagn tjene flere formål, som er relatert til bekreftelse på eller avkreftelse av enkelte teorier. Med betegnelsen bekreftelse, menes først og fremst en støtte til, mens avkreftelse først og fremst betyr en svekkelse av. 307

308 Antagelsen knyttet til de endringskartleggende utsagn Antagelsen knyttet til endringskartleggende utsagn var at det var mulig å kartlegge de psykiske endringer som musikerne opplevde i hvert enkelt øyeblikk i den terapeutiske prosess. En høy frekvens av endringskartleggende spørsmål reflekterte en tett oppfølging av musikerens utvikling. En lav frekvens av endringskartleggende utsagn behøvde imidlertid ikke være et uttrykk for manglende oppfølging fra terapeut. Dette fordi at musikerens svar på følelseskartleggende, tilgangsgivende og endringsiverksettende utsagn også avdekket hvor musikeren befant seg psykisk, og i forhold til målet om å endre den instrumentalt relaterte psykiske plage. Utfordringer knyttet til kategorisering av endringskartleggende utsagn. Det var få utfordringer forbundet med det å kategorisere de endringskartleggende utsagn fra terapeut. Jeg måtte imidlertid skille mellom de endringskartleggende utsagn og den endringskartlegging som skjedde kontinuerlig i det terapeutiske arbeid. Terapeutens utsagn ble kun kategorisert som endringskartleggende om intensjonen var å kartlegge de psykiske endringer som var oppnådd. Terapeuten registrerte imidlertid forløpende tegn fra musiker som fortalte om musikeren hadde oppnådd en psykisk endring eller ikke, uten at disse registreringer nedfelte seg skriftlig. Eksempler på endringskartleggende utsagn Utsagn fra musiker som indikerte nye utfordringer i endringsarbeidet Dersom musikeren presenterte nye problemer i løpet av endringsprosessen, ble disse også kategorisert som utsagn som rommer nye utfordringer. Det var ganske vanlig at når de største psykiske problemer var løst, dukket det opp et mindre problem som hadde vært der hele tiden, men som tidligere var blitt overskygget av de mest alvorlige problemer. Antagelser knyttet til utsagn som signaliserte nye psykiske utfordringer Prosjektets antagelse var at en høy frekvens av utsagn som signaliserte nye psykiske utfordringer underveis i endringsarbeidet indikerte at det gjenstod uløste psykiske problemer, eller at musikeren hadde fått tilgang til psykiske utfordringer som vi tidligere ikke hadde arbeidet med. En lav frekvens av utsagn som reflekterte nye psykiske utfordringer, indikerte at den psykiske plage var konsentrert og avgrenset, selv om den kunne være invalidiserende, eller at man hadde redusert den psykiske plage i tilstrekkelig grad. 308

309 Man må imidlertid være oppmerksomhet at utsagn som signaliserte nye utfordringer kunne være et tegn på at musikeren ikke hadde oppnådd psykiske endringer i forventet grad, noe som kunne tolkes i retning av en svekkelse av de ulike teorier. I og med at utsagn fra musiker som rommet nye utfordringer ble gjort til gjenstand for nye endringsiverksettende utsagn som førte til endringmessige gjennombrudd, har jeg ikke trukket den konklusjon at teoriene ble svekket. I stedet har jeg lagt meg på den tolkning som ble skissert innledningsvis. Men kan imidlertid oppleve musikere som befinner seg i et biologisk og psykisk leie som hindrer endring, som for eksempel fysisk utbrenthet, uten dette innebærer en svekkelse av teoriene. Men det er nødvendig å være oppmerksom på denne type situasjoner, og at man er åpen for andre konklusjoner enn de som jeg landet på. Eksempler på utsagn som indikerte at det gjenstod uløste psykiske utfordringer Eksempelserie 1 er hentet fra musiker 1, behandling av prestasjonsangst. a00320 a00337 a00450 a00508 a00512 a00513 a00518 a00519 a00520 a00521 a00678 Jo, jeg tror det. Jada. Det er fordi jeg ikke behersker det (ikke godt nok, noe gjenstår) Ja, Ja, Da hadde jeg i alle fall vært mye mer fornøyd enn det jeg var nå (hadde vært ikke godt nok, noe gjenstår) men det er litt diffust, rett og slett (fortsatt diffust ikke godt nok, noe gjenstår) men likevel så var jeg ikke fornøyd (ikke fornøyd, noe gjenstår) Jeg er ikke egentlig så veldig redd for de menneskene. ( egentlig ikke indikerer at det fortsatt er et problem der (noe gjenstår). men allikevel så merker jeg at nervøsiteten stiger. noe gjenstår) Da tenker jeg at jeg. Søren å.. (noe gjenstår). Jeg trodde jeg hadde spilt av meg nervøsiteten i første runde (noe gjenstår). Nå har jeg kommet videre selv om jeg ikke spilte så jævlig bra (noe gjenstår). Men det er irriterende at jeg må være nervøs nå, for nå er jeg jo videre (noe gjenstår). Jeg merker fortsatt litt av den uroen. (noe gjenstår) 309

310 Disse utsagn formidlet at musikerens problem ikke var helt løst. Terapeuten undersøkte av og til denne type utsagn med hensyn på hva de rommet av psykisk ubehagelig materiale. Utsagn om manglende psykisk endring fra musiker Endringsavkreftende utsagn fra musiker var et uttrykk for at musikerne ikke hadde opplevd psykiske endringer. Ut fra mine øvrige terapeutiske erfaringer antok jeg at de ville være få. En høy andel av utsagn som indikerte manglende psykisk endring ville svekke de ulike teorier, og ville føre til at jeg måtte lete etter og undersøke alternative forklaringsmodeller på den manglende psykiske endring, enn de teoriene som var blitt utviklet i forbindelse med 2. delundersøkelse. Utfordringer knyttet til skåring av utsagn som antydet manglende psykisk endring Det var enkelt å kategorisere utsagn som signaliserte manglende psykisk endring, dersom musikeren formidlet klare nei-signaler. Men musikerne behøvde ikke svare et direkte nei på endringskartleggende spørsmål for at svaret skulle bli kategorisert som endringsavkreftende. Utsagn fra musiker som inneholdt ord som vet ikke, muligens, kanskje var nesten alltid uttrykk for at et eller annet ikke hadde fungert som det skulle, selv om musikeren hadde oppnådd en viss psykisk endring. Selv et lite nei-signal fra musiker ble forstått som et tegn på at musikeren ikke hadde opplevd en tilstrekkelig endring. Det kunne være vanskelig å skille mellom endringsavkreftende utsagn og utsagn som signaliserte at musikerne hadde fått tilgang til nye utfordringer, som følge av de endringer som var oppnådd. Denne type utsagn ble kategorisert som utsagn som signaliserte nye utfordringer (forrige avsnitt). Dette innebar at endringsavkreftende utsagn av og til kun betød at de endringer som var oppnådd ikke var tilstrekkelige, ikke at musikeren overhodet ikke hadde oppnådd psykiske endringer. Tolket på denne måte ble de kategorisert som utsagn som signaliserte nye utfordringer (se forrige avsnitt). Antagelser knyttet til endringsavkreftende utsagn Det lå ingen antagelse til grunn for endringsavkreftende utsagn ut over at de ville være sjeldne. En høy frekvens av endringsavkreftende utsagn ble betraktet som et tegn på at man ikke hadde oppnådd de forventede resultater i det tempo man hadde forventet, og at teoriene var svekket. Skaleringsutsagn, 310

311 Skaleringsutsagn ble kun gjennomført systematisk i forbindelse med musiker 1. De innebar at musikeren skalerte graden av den psykiske smerte før og etter en intervensjon eller en serie med intervensjoner langs en skal fra 1-10 der 10 var et uttrykk for den best mulige situasjon. Erfaringene med skaleringsutsagn var den direkte foranledning for utvikling av teorien om matematikk og psyke. Og de kan betraktes som en form for operasjonalisering av denne teori. Eksempler (1) på skaleringsutsagn som indikerte psykisk endring hentet fra behandling av prestasjonsangst og sosial problematikk, musiker 1 a01214 Den ligger på en firer. Det er bedre i sted. Ja det er bedre. (Før lå musikeren på en ener) a01658 Mozart Med hjelp av dette her, så tror jeg kanskje det kan ligge på en sjuer a03521 eh jeg ligger fortsatt på en sjuer, men det betyr ikke at jeg ikke er blitt bedre. a03523 Den er litt mer reell den sjueren nå. (Latter). a03525 Og det er en gladere sjuer på en måte. Da skaleringsutsagn kun ble registrert for musiker 1 vil de ikke bli kommentert ytterligere Hovedgruppe 3. Andre utsagn Hovedgruppen andre utsagn omfatter utsagn av prosessrelatert karakter. Dette var utsagn som verken inngikk som et utgangspunkt i kartleggingen av den psykiske tilstand eller av endringen av de psykiske plager. Enkelte utsagn av denne type ble betraktet som nødvendige forutsetninger for endringsprosessene, andre som naturlige underveis i arbeidet, men felles for gruppen andre utsagn er at de i liten grad hadde betydning for kartleggingen og endringen av den psykiske plage. Det må likevel formidles at dersom denne type utsagn hadde hatt en høy andel av det totale antall utsagn fra terapeut og musiker, ville denne situasjon vært uttrykk for at behandlingene ikke fungerte som forventet, og at teoriene hadde alvorlige svakheter. Tilsvarende ville en lav andel av denne type utsagn indikere at behandlingene fungerte som forventet, noe som ville innebære en indirekte støtte til de ulike teorier som lå til grunn for de terapeutens utsagn og for hvordan musikernes utsagn ble forstått. Utsagn som rommet informasjon om behandlingen Utsagn som rommet informasjoner om behandlingen fra terapeut orienterte om behandlingens hva, hvordan og hvorfor. De informerte om hva metoden innebar, hva som skjedde i behandlingen, hvorfor det virket, hvordan jeg arbeidet og hvilket utbytte man kunne få etc

312 forutsatt at musikeren var interessert i dette. Musikeren kunne stille spørsmål når som helst, og han fikk utfyllende svar om han ønsket dette. Formålet med denne utsagnstype var å bidra til å skape trygghet hos musiker, tillit til terapeut og en god relasjon. Jamfør metaforskning som understreket betydning av den gode relasjon mellom terapeut og musiker for de resultater man kunne oppnå i behandling (avsnitt 1.5.4). Prosessrelaterte utsagn Vi har tre typer prosessrelaterte utsagn fra terapeut: Prosessopprettholdende utsagn, tilstandsavbrytende og prosessavbrytende utsagn Prosessopprettholdende utsagn fra terapeut Formålet med prosessopprettholdende utsagn fra terapeut var å sikre at musikerne fokuserte på den prosess de var inne i. Enkelte musikere stoppet opp i endringsprosessen på grunn av psykisk ubehag, mens andre av og til ble fanget av detaljer som ikke hadde betydning for endringen av den instrumentalt relaterte psykiske plage. Jeg antok at prosessopprettholdende utsagn fra terapeut kunne hjelpe musikerne til ikke å fortape seg i sin ubehagelige opplevelse. Gjennom prosessopprettholdende utsagn guidet jeg musikeren gjennom den psykiske endringsprosess, samtidig som jeg hjalp musikeren til å fokusere på de mentale operasjoner som var av betydning for psykisk endring. Enkelte prosessopprettholdende utsagn kunne minne om de prosessavbrytende utsagn. Hvorvidt et utsagn fungerte som prosessavbrytende eller prosessopprettholdende ble bestemt av den kontekst som utsagnet ble anvendt innenfor, og av de intervensjoner som fulgte etter utsagnet. Av og til fungerte utsagn med en prosessopprettholdende ordlyd som prosessavbrytende utsagn ved at de ga musikeren anledning til en liten pause eller litt mental hvile før jeg fortsatte det mentale arbeid Utfordringer knyttet til skåring av prosessopprettholdende utsagn Det bød på enkelte utfordringer å kategorisere terapeutens utsagn som prosessopprett-holdende. Dette fordi flere typer utsagn fra terapeut kunne ha en prosessopprettholdende effekt uten at dette var utsagnets viktigste funksjon i det terapeutiske øyeblikk. Ved tvil fulgte jeg samme praksis som tidligere beskrevet, at terapeutens utsagn ble plassert i den kategori som best illustrerte utsagnets funksjon i det terapeutiske øyeblikk. 312

313 Eksempler på prosessopprettholdende utsagn fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst 727. Og så kommer du ut og så, Ikke anstreng deg, eller press deg til å føle noe.. (Her guides musikeren videre)..når den gradvis avsluttes og dere går fra hverandre. (Her holder jeg musikeren i gang) Kanskje du må langt tilbake i tid. (Her ledes musikeren videre) Og så går du løs på neste stykket.. (Her ledes musikeren videre) Hvis vi tar oss litt god tid.. (Her forberedes det videre forløp) Prosessrelaterte utsagn fra musiker Utsagnskategorien prosessrelaterte utsagn rommet musikerens kommentarer til behandlingen. Vi hadde følgende typer: 1) Presiseringer i forhold til prosess og resultat og 2) Utsagn som antydet problemer med å utføre instruksjonene Presiseringer i forhold til prosess og resultat Presiseringsutsagn uttrykte musikerens behov for å få presisert hva terapeuten hadde ment med sine utsagn. En høy andel presiseringsutsagn fra musiker antydet en viss forvirring eller usikkerhet med hensyn på det arbeidet som pågikk. Denne usikkerhet var forårsaket av uklare informasjoner, vanskelig gjennomførbare intervensjoner eller at musikeren var opptatt av andre ting enn det som skjedde i behandlingsøyeblikket. Jeg antok at en lav frekvens av presiserende utsagn fra musiker var et tegn på at behandlingen i liten grad var preget av problemer og misforståelser. Men en lav frekvens av presiserende utsagn kunne også være et tegn på at musikeren ikke turte spørre eller ikke følte seg vel i behandlingssituasjonen, uten at han formidlet dette. Kategorisering av presiseringsutsagn forutsatte derfor at jeg hadde øye for musikerens totalsituasjon. Utfordringer knyttet til skåring av utsagn som rommet et ønske om presiseringer fra musiker Plassering av musikerens utsagn i denne kategori bød på få problemer. Det var relativt enkelt å registrere når musikeren ikke helt hadde forstått terapeutens utsagn. De forutsatte likevel en viss våkenhet fra terapeutens side for at de ikke skulle overses. 313

314 Tilstandsavbrytende og prosessavbrytende utsagn Tilstands- og prosessavbrytende utsagn fra terapeut ble anvendt for å avbryte en psykisk tilstand eller for å korrigere den mentale prosess som musikeren var inne i. Hensikten var å kople musikeren bort fra et bestemt mentalt fokus og derved defokusere et fokus på bio-psykiske enheter som rommet psykisk ubehag. Tilstandsavbrytende utsagn ble anvendt for å hindre at musikeren dro med seg en ubehagelig følelse innover i endringsprosessen. Og for å hindre at musikeren dvelte for lenge ved den psykiske smerte. Begrunnelsen for de tilstandsavbrytende utsagn var også den erfaring at enkelte mentale prosesser hos musiker kunne forsterke den psykiske smerte i stedet, noe som innebar at musikeren fikk økt tilgang til negativt ladete biopsykiske elementer som følge av behandlingen. Andre ganger var formålet å kople musikeren av et bestemt fokus for å forberede en ny intervensjon. Mens prosessopprettholdende utsagn driver behandlingen fremover, har tilstands- og prosessavbrytende utsagn det formål å avbryte en prosess. Utfordringer Det bød på få utfordringer å kategorisere terapeutens utsagn som tilstandsavbrytende. Som ovenfor må man være klar over at nær sagt alle utsagn fra terapeut kunne ha en tilstandavbrytende effekt uten at de var kategorisert som tilstandavbrytende utsagn. Dette fordi ethvert utsagn fra terapeut endret musikerens fokus og derved førte til små eller store øyeblikkelige følelsesmessige skift, som følge av at et nytt psykisk materiale ble koplet på musikerens bevissthet. Jeg fulgte samme praksis som er beskrevet tidligere, om at terapeutens utsagn ble plassert i den kategori som mest presist beskrev utsagnets funksjon i den terapeutiske prosess, dersom de var språklig tvetydige. Denne situasjon innebar at frekvensen av tilstandsavbrytende utsagn fra terapeut var høyere enn den andelen som kommer fram i resultatene (Delundersøkelse 4). Dette fikk ingen betydning for undersøkelsens hovedtendenser. Eksempler på tilstandsavbrytende utsagn Eksemplene er hentet fra behandling av musiker 1. Nøytraliserende utsagn 314

315 863. Nå skal vi ta en fantasi til. (Her endrer jeg musikerens fokus) Og da er det andre spørsmålet.. (Her dreier jeg musikerens oppmerksomhet) 653. Og så er det slutt. (Her stopper jeg en prosess) 673. Skal vi se. (Her stopper jeg en prosess) Nå skal du tenke på noe annet du har opplevd. (Her endres musikerens fokus) Og nå skal vi se. Hva gjorde du i Hellas? (Fullt avbrekk) Kan du se at situasjonen avrundes og avsluttes. (Her stoppes en mental prosess) Da kan vi se litt på en annen ting. (Her skifter vi fokus) Skal vi se, skal vi stoppe der. (Her stoppes en mental prosess) Nå er vi ferdig med kartleggingen. (Her avslutter vi et arbeid) Et fellestrekk ved disse utsagn var at terapeut endret musikerens fokus enten ved å bringe han ut av ett fokus og ved å lede han mot et nytt. Utsagn fra musiker som indikerer problemer med å utføre instruksjonene Det hendte at musikerne ikke klarte å utføre den mentale operasjon som terapeuten inviterte til. Det kunne være flere årsaker til dette: Musikeren hadde ikke oppfattet eller forstått terapeutens instruksjon, klarte ikke å endre sitt fokus, vegret seg mot å utføre instruksjonen fordi den aktiverte psykisk ubehag, eller opplevde at det var vanskelig å se for seg, høre, eller oppleve det som terapeuten inviterte til. Denne type utfordringer ble oftest løst ved terapeut endret sin innfallsvinkel. Utfordringer knyttet til skåring av utsagnstype Det var få problemer knyttet til kategoriseringen av denne type utsagn. Men det kunne oppstå situasjoner der musikeren ikke meddelte at han ikke klarte å gjennomføre de mentale operasjoner. En underformidling av problemer med å gjennomføre intervensjonene ble oftest avdekket ved at musikerens problem ikke ble løst, eller ved at det ble opplevd som like ubehagelig etter at en serie med intervensjoner var blitt gjennomført. Dette var oftest kun en midlertidig reaksjon, da denne type utsagn førte til at terapeut justerte sin innfallsvinkel. En lav frekvens av denne type utsagn fra musiker var ett av flere kjennetegn på at den terapeutiske prosess forløp som ønsket. 315

316 Konfronterende utsagn Konfronterende utsagn fra terapeut konfronterte musiker, om enn forsiktig, i stedet for å gå med og bekrefte musikerens forståelse av sin situasjon. De var forankret i terapeutens forståelse, og ikke i musikerens opplevelse av sin egen situasjon. Ut fra undertegnedes forståelse (og i tråd med den forståelse man finner i kvalitativ forskning (Yin 2002) og i sosialkonstruksjonistisk teori (Anderson, H., 1997) var det kun musikeren som var i stand til å vite noe om hvordan han opplevde sin situasjon, og hva som var best, rent følelsesmessig for musikeren. Den naturlige konsekvens av dette var at jeg søkte å unngå konfronterende utsagn. Dette også fordi de ble opplevd som provoserende og irrelevante av musiker og innebar påkopling av psykisk negativt ladet materiale. Jeg antok at denne type utsagn kunne redusere musikerens endringstempo eller hindre endring. De brøt med undersøkelsens teorier om hvordan de psykiske plager var bygget opp mentalt, og om hva som bevirket endring av den instrumentalt relaterte psykiske plage. Det var av forskningsmessig og behandlingsmessig interesse å få kartlagt i hvilken grad terapeut anvendte utsagn som brøt med egne teorier og som kunne hindre utvikling av et godt resultat. Dersom jeg hadde anvendt konfronterende utsagn, men likevel hadde oppnådd gode resultater i behandlingen, ville dette ha ført til mer omfattende analyser fordi disse resultatene ville stått i motsetning til undersøkelsens antagelser og teorier. Utfordringer knyttet til skåring av konfronterende utsagn Det var ingen problemer med å avdekke konfronterende utsagn fra terapeut. Men jeg måtte være oppmerksom på at enkelte utsagn fra terapeut kunne bli oppfattet som konfronterende av musiker uten at de inngikk i de konfronterende utsagnstyper. Og at enkelte konfronterende utsagn ikke ville bli oppfattet som konfronterende på grunn av den tillit og den gode relasjon som var skapt. Vi opererte med 4 typer konfronterende utsagn, rådgivende, analyserende, årsaksfokuserte og argumenterende utsagn Rådgivende utsagn Ved rådgivende utsagn ga terapeuten råd om hvordan musikeren burde tenke, forholde seg eller handle. Antagelsen var at rådgivende utsagn kunne hindre utvikling av et godt resultat. Dette fordi råd var forankret i terapeutens forståelse og fortolkning og ikke i musikerens følelsesmessige reaksjoner. Tolkninger fra terapeut er her betraktet som uttrykk for det jeg har kalt ytre empiri. De er terapeutens eiendom og virkelighet og reflekterer ikke musikerens følelsesmessige opplevelse. 316

317 Ethvert råd fra terapeut innebar at terapeut betraktet seg som den vitende og som ekspert (Goolishian & Anderson 1992), samtidig som musikeren fremstod som amatør på sin egen situasjon (se avsnitt 1.4.6). Enkelte musikere blir provosert over råd, da råd sjelden treffer musikerens følelser helt presist. Andre ber om råd og får det uten at de virker med den følge at musikerne blir kritiske til terapeut som får ansvaret for at behandlingen ikke fungerer som forventet. Antagelsen var også at råd kunne slå negativt ut fordi de kunne dreie terapeutens og musikerens fokus bort fra det som var sentralt, bort fra et fokus på endringen av det psykiske ubehag. Råd fungerte likevel for enkelte musikere. Men i det øyeblikk terapeuten ga råd, beveget han seg utenfor den forståelse som preget denne undersøkelse om hvordan de psykiske spenninger kunne endres. Det har hendt at jeg har gitt råd som innebar en forsterking av de råd musikeren har gitt seg selv. Dette kalles pacing. Pacing innebærer at man bekrefter musikerens forståelse, og derved musikerens indre empiri. Man går med musikeren istedenfor å konfrontere musikeren (Bandler og Grinder 1975). Og jeg har også gitt råd til enkelte musikere som var sterkt frustrert som følge av sin forvirring i forhold til enkelte nødvendige avgjørelser. Men jeg gikk her utenfor min teoretiske forståelse. Utfordringer knyttet til kategorisering av råd Rådgivende utsagn var enkelt å kategorisere. Jeg var oppmerksom på at de fleste utsagn fra terapeut rommet et skjult rådgivende budskap, og at de kunne fungere som en kommando. Ethvert endringsiverksettende utsagn rommer et implisitt råd som: Du bør gjennomføre de mentale prosesser, som jeg tror er nødvendig. Denne forståelse var en variant fra MRI tradisjonens forståelse for et budskaps kommandoaspekt (Watzlawick, P. Bevin, J. & Jackson, D. 1967). Et eksempel: Spørsmålet, Har vi melk i kjøleskapet? kunne romme kommandoen Hent melk eller kjøp melk. Og utsagnet Pillene dine ligger på badet, kunne oppleves som en oppfordring om å ta pillene, om utsagnet ikke kom som svar på et spørsmål om hvor pillene var. Jeg måtte derfor være oppmerksom på et eventuelt kommanderende budskap i mine utsagn, selv om kommandoaspektet ikke var intendert. Denne type skjulte rådgivende budskap ble ikke registrert. Eksempler på rådgivende utsagn 317

318 a01482 a01531 Det jeg foreslår nå er at du spiller deg opp til god form i løpet av en periode. Så det jeg foreslår, er at du kanskje spiller det noen ganger nå. Analyserende utsagn fra terapeut Analyserende utsagn fra terapeut formidlet terapeutens forståelse av musikerens tilstand og behov, noe som førte til en ytre form for innsikt. Situasjons- og hendelsesfokuserte analyser fra terapeut kan vanskelig bli valide som beskrivelser av musikerens følelsesmessige opplevelse. Dette fordi de vil de springe ut fra terapeutens opplevelser av musiker, og ikke ut fra musikerens opplevelse av sin egen situasjon. Jeg søkte å unngå å analysere musikerens situasjon, om ikke musikeren eksplisitt ba om undertegnedes forståelse, men også da var jeg forsiktig med å analysere musikerens situasjon. I stedet fokuserte jeg på hvordan musikeren selv opplevde sin tilstand og på musikerens forståelse av denne. Jeg har imidlertid senere i større grad tillatt meg å presentere analyser av enkelte musikeres situasjon for bryte enkeltes destruktive forståelse av sin egen tilstand. Det sentrale element for meg i denne type situasjoner er å konfrontere oppfatninger som kan fastholde musikerens psykisk problem. Det informative aspekt, for meg i denne situasjonen, har vært sekundært og det følelsesmessige det primære, men jeg ser at overgangen kan være hårfin og den mulighet at jeg samtidig befinner meg på flere nivåer, et følelsesrelatert og et informativt. Eksempler på analyserende utsagn fra terapeut Eksemplene er hentet fra musiker 1. a02287 Hun er vel også redd for noe som hun ikke vil inn i en gang til fordi det var smertefullt. (Det tidligere forhold ble av den andre parten opplevd som vanskelig) a02299 a02301 Med andre ord, betyr det at du faktisk representerer en som kan gi henne mye smerte? Og at hun absolutt ikke vil inn i den smerten eng gang til? Her fokuserte terapeut på ytre situasjoner mens de følelsesmessige opplevelser ble defokusert. Selv om denne type analyser kunne gi musikeren en ny forståelse og muligens føre til en psykisk endring, betraktet jeg effektene av denne type utsagn som mindre kontrollerbare, samtidig som jeg erkjente at terapeutens analyse kunne være feil, noe som kunne dreie eller forsterke et problem. Formålet med de analyserende utsagn, se over, var her å gjøre musikeren bevisst enkelte av sine utrygghetsskapende væremåter. 318

319 Årsaksforklarende utsagn fra terapeut Årsaksforklarende utsagn innebar at terapeut uttalte seg om hva som var årsaken til musikerens psykiske plage. Årsaksfokuserte utsagn var av samme natur som analyserende utsagn. De var beskrivelser av den instrumentalt relaterte psykiske plage sett utenfra og ikke innenfra. De hadde en ytre empirisk forankring. De var uttrykk for fortolkninger fra en utenforstående og ikke et direkte uttrykk for musikerens opplevelse. De var ikke verifiserbare og heller ikke presise. De ble betraktet som spekulasjoner på linje med andre utsagn utenfra om musikerens psykiske tilstand. Antagelsen var også at årsaksanalyserende utsagn fjernet terapeutens og musikerens fokus fra det psykiske materiale som utløste den instrumentalt relaterte psykiske plage og fra det psykiske endringsarbeid. Bak ethvert endringsiverksettende utsagn lå det imidlertid en forståelse for årsakene til den instrumentalt relaterte psykiske plage. Og ethvert endringsiverksettende utsagn fra terapeut var rettet mot de psykiske elementer som terapeuten opplevde som utløsende for den psykiske smerte. Jeg var således direkte eller indirekte fokusert på den umiddelbare årsak til musikerens følelsesmessige opplevelser, men uten at jeg forsøkte å forklare den instrumentalt relaterte psykiske plage med utgangspunkt i disse årsaker. Da enhver årsaksforklaring ville fremstå som upresis i forhold til musikerens følelser, søkte jeg å unngå årsaksfokuserte utsagn i de utvalgte behandlinger. Utfordringer knyttet til kategorisering av årsaksfokuserte utsagn Det bød på få utfordringer å kategorisere årsaksfokuserte utsagn fra terapeut. Beskrivelser av årsaker til var lett gjenkjennelige både for terapeut og musiker. Argumenterende utsagn fra terapeut Argumenterende utsagn innebar at terapeut forsøkte å overbevise musikeren om sin vurdering, eller at han gikk inn i andre former for diskusjoner. Argumenterende utsagn ble betraktet som uheldige fordi de 1) førte til en endring av fokus fra musikerens følelser og på endring av disse til et fokus på temaet for diskusjonen mellom terapeut og musiker, 2) kunne skape uenighet mellom terapeut og musiker, 3) ikke aktiverte musikerens terapeutiske ressurser, 4) sjelden førte til reelle psykiske endringer og 5) fordi de kunne føre til at musikeren følte seg dum, underlegen maktesløs overfor terapeut, som ble oppfattet som ekspert på psyke og på behandling. 319

320 Jeg søkte derfor å unngå argumenterende utsagn. Antagelser knyttet til argumenterende utsagn? Det ble antatt at en høy frekvens av argumenterende utsagn kunne oppleves som et lite overgrep ved at musiker kunne oppleve seg som underlegen terapeut. Og at dette kunne føre til motstand mot behandlingen, og hindre musikeren i få tilgang til det psykiske materiale som rommet den instrumentalt relaterte psykiske plage. Selv en lav frekvens av denne type utsagn ble antatt å kunne hindre at musikeren oppnådde gode resultater i behandlingen Utfordringer knyttet til kategorisering av argumenterende utsagn Det var enkelt å oppdage meningsutvekslinger der terapeuten argumenterte med musiker. Argumenterende utsagn skilte seg fra ganske klart kartleggende, tilgangsgivende, endringsiverksettende og andre typer utsagn som inngikk i til behandlingen Negativt konfronterende utsagn fra terapeut Negativt konfronterende utsagn fra terapeut innebar at terapeut behandlet musikeren dårlig eller med manglende respekt. Felles for de negativt konfronterende utsagn var at de ga musikeren økt psykisk ubehag, ved at negativt ladete mentale elementer (bio-psykiske enheter) ble koplet på musikerens psykisk tilstand. Med utgangspunkt i de ulike teorier ville negativt konfronterende utsagn innebære en påkopling av negativt ladete bio-psykiske elementer knyttet til nåtid og til en øyeblikkelig negativ opplevelse hos musiker som kunne vare ved etter at konsultasjonen var over. Denne type utsagn ville således føre til en defokusering av behandlingens mål som var psykisk bedring. Jeg opererte med følgende typer negativt konfronterende utsagn i behandlingen: Utsagn som uttrykte tvil i forhold til musikerens utsagn Moraliserende og kritiske utsagn Pessimistiske utsagn Utsagn som signaliserte uenighet Respektløse/nedsettende utsagn, Direktiver, beskjeder om hva musikeren skal gjøre Utsagn om musikerens svakheter/begrensninger/manglende egenskaper Uvennlighet 320

321 Denne type utsagn ble forsøkt unngått da jeg antok at de kunne føre til konflikt, avspore behandlingen, øke musikerens psykiske ubehag og hindre endring. Dersom de likevel inntraff, ble de betraktet som et tegn på at terapeut ikke arbeidet i tråd med sin forståelse for psykisk endring og for den instrumentalt relaterte psykiske plage. Dette betyr ikke at konfrontasjoner aldri kan anvendes i behandling, men at de ikke ble anvendt i de endringsprosesser som er fokusert i dette arbeid. Det er nødvendig å understreke at utsagn fra terapeut kun fungerer negativt for musiker når de oppfattes som negativt ladet. Konfrontasjoner i form av redefineringer som anvendes i en rekke terapeutiske tradisjoner, kan derfor oppfattes som positivt ladete og støttende og derved som endringsskapende utsagn. Terapeut må imidlertid være oppmerksom på om konfronterende redefineringer faktisk fører til den ønskede tilstand, om de skaper motstand mot terapeut eller mot behandlingen, eller om de fører til økt følt ubehag. Noe av hensikten med de følgende avsnitt er å formidle utsagnstyper som ble unngått, eller anvendt i minst mulig grad i forbindelse med denne avhandlingen. Utsagn som signaliserte tvil i forhold til musiker Dette var utsagn som uttrykte tvil med hensyn på sannheten i de informasjoner og opplevelser som musikeren formidlet. Enkelte musikere, som tidligere hadde gått i terapi, hadde fortalt om ubehagelige opplevelser med terapeuter som tvilte på om det de hadde fortalt var sant. Antagelser Antagelsen var at utsagn fra terapeut som tvilte på sannhetsinnholdet i musikerens informasjoner, virket destruktivt, kunne føre til konflikt og til at musikeren følte seg utilpass, lukket seg, og til at han ikke dro nytte av behandlingen. Utfordringer knyttet til kategorisering av utsagnet. Det var få utfordringer knyttet til det å kategorisere utsagn som rommet tvil, eller som betraktet musikerens forestillinger og fantasier som overdrivelser. En av forutsetningene for å lykkes med behandling var at terapeut stolte på musikerens utsagn uansett hvor underlig det måtte høres ut for terapeut. Til grunn for denne antagelse lå den erfaring at det ikke var sannheten som var det sentrale i kommunikasjonen mellom musiker og terapeut, men musikerens opplevelse av at det han sa ble opplevd som sant. Det avgjørende var at musikeren ble møtt med tillit uansett hva han eller hun måtte fortelle. Denne opplevelse ble antatt å kunne frigjøre mentale ressurser som kunne anvendes terapeutisk. Den viktigste 321

322 eksponent for denne forståelse var Carl Rogers, grunnleggeren av den klientsentrerte terapi (Rogers 1966). Moraliserende utsagn Moraliserende utsagn rommet bebreidelser rettet mot musiker og inneholdt et budskap om at musikeren burde ha opptrådt annerledes, eller at han hadde holdninger som var moralsk klanderverdige. Moraliserende utsagn inneholdt terapeutens oppfatninger av musiker og var basert på terapeutens forståelse og verdigrunnlag. De innebar et ikke-aksepterende språk som musikerne kunne ha opplevd mange ganger tidligere i livet, uten at det hadde ført til endringer. De kunne føre til skyldfølelse og fungere ødeleggende i enhver behandling. Med utgangspunkt i denne forståelse unngikk jeg moraliserende utsagn. Jeg stilte heller spørsmål rettet mot hvordan musikeren opplevde sin egen situasjon, og om hva han trengte for å mestre denne slik han ønsket. Utfordringer knyttet til skåringen av moraliserende utsagn Det var enkelt å fastslå hvorvidt et utsagn var av moraliserende karakter. Det var noe vanskeligere å kategorisere utsagn av implisitt moraliserende karakter. Dvs. usagn som rommet den holdning at musikeren opptrådte eller tenkte klanderverdig, uten at dette ble formulert i klar tekst. Her var jeg fokusert på de eksplisitt moraliserende utsagn. Pessimistiske utsagn fra terapeut Pessimistiske utsagn sådde tvil om muligheten for at musikeren kunne bli bedre av den psykiske plage eller spenning, eller om han ville kunne mestre sitt liv. Pessimistiske utsagn rommet det budskap at musikerne hadde en dårlig prognose, at problemet hadde kommet for langt, var for omfattende, for alvorlig, eller var av biologisk eller genetisk karakter - med den følge at det var lite man kunne gjøre. Og de innebar manglende tro på at musikeren hadde de ressurser han trengte for å bli frisk eller bedre. De er nevnt her fordi enkelte musikere har fortalt om episoder der psykologer eller psykiatere har formidlet at det var liten mulighet for bedring, og at musikerne måtte regne med å leve med sykdommen og ta medisiner resten av livet. For enkelte musikere ble dette opplevd som en tilleggsbelastning. Og terapeutene uttalte seg her om noe de med sikkerhet ikke kunne si med vitenskapelig sikkerhet. Denne utsagnstype ble betraktet som ødeleggende for et godt behandlingsresultat. De ble forstått mer som et uttrykk for terapeutens manglende kompetanse enn som et vitenskapelig holdbart uttrykk for musikerens evne til å komme seg ut av den plage eller spenning. 322

323 Utfordringer knyttet til skåring av pessimistiske utsagn Det var ingen bestemte utfordringer knyttet til kategorisering av pessimistiske utsagn. De var lett gjenkjennelige. Det finnes flere varianter. Her er enkelte: - dette ser alvorlig ut, dette vil ta lang tid, - det er liten mulighet for en varig bedring, - du vil nok måtte fortsette med medisiner resten av livet Fraværet av denne utsagnstype ble betraktet som en forutsetning for å utvikle en god relasjon til musiker, og dette fravær ble ansett som en del av grunnlaget for effektiv terapi. Kritiske utsagn fra terapeut Kritiske utsagn fra terapeut påla musikeren et ansvar for den følelsesmessige tilstand. De påførte musikeren et psykisk ubehag og kunne derigjennom hindre utvikling av en god relasjon mellom terapeut og musiker. De ble unngått så langt det var mulig fordi de brøt med de verdier og den kunnskap som var grunnlaget for behandlingen. Dersom de likevel forekom, var dette et uttrykk for at undertegnede terapeut gjorde en dårlig jobb. Disse oppfatninger var en følge av erfaringer med behandling og med forskning som hevdet nødvendigheten av den gode relasjon mellom musiker og terapeut (Hubble, Miller og Duncan 19999). I tillegg var denne holdning inspirert av de løsningsorientert terapi, narrativ terapi og NLP og postmoderne terapi. Antagelser knyttet til skåring av kritiske utsagn Antagelsen var at kritiske utsagn fra terapeut fungerte destruktivt og påførte musikeren et problem i tillegg til det de hadde fra før. Og at de ville ødelegge eller hindre utvikling av en god relasjon mellom terapeut og musiker. De ble forstått som et uttrykk for at terapeuten ikke arbeidet med utgangspunkt i musikerens opplevelse av sin situasjon, og som et uttrykk for terapeutens manglende forståelse. De kunne fungere antiterapeutisk, selv om terapeuten mente at han hadde rett. Men heri lå problemet, at terapeut fokuserte på hvem som hadde rett, og hvem som hadde feil. Denne posisjon ble forstått som et dårlig grunnlag for behandling. Utfordringer knyttet til skåring av kritiske utsagn Det var ikke forbundet med utfordringer å kategorisere denne type utsagn. Men jeg måtte skille mellom en eksplisitt og en implisitt kritikk. I dette arbeidet har jeg fokusert på utsagn som rommet eksplisitt kritikk. Det har hendt at jeg har vært kritisk til enkelte av musikernes 323

324 uttalelser, selv om jeg valgte å fokusere på de positive elementer og på de gode intensjoner som også inngikk i disse utsagn. Respektløse/nedsettende utsagn fra terapeut Respektløse og nedsettende utsagn innebar at jeg karakteriserte musikeren negativt, eller at jeg avbrøt eller overså musikeren. De ble betraktet som ødeleggende for behandlingen. Enkelte øvrige klienter hadde formidlet at de hadde møtt denne type reaksjoner på psykiatriske sykehus eller blant privatpraktiserende terapeuter. 68 Antagelser Antagelsen var at respektløse utsagn fra terapeut ville redusere utbyttet av behandlingen, musikerens selvtillit og selvrespekt og skape konflikt. De ville hindre utvikling av en god relasjon mellom terapeut. De kunne være uttrykk for en terapeutisk stil, men også at terapeut overførte egne uløste konflikter på musiker. Respektløse utsagn var lett synlige. Det var ikke forbundet med utfordringer å kategorisere denne type utsagn. Direktiver, beskjeder om hva musikeren skal gjøre Direktiver fortalte musikeren om hva han skulle gjøre eller hvordan han skulle forholde seg. De rommet den holdning at terapeuten visste bedre enn musikeren. Antagelser Antagelsen var at utsagn fra terapeut som rommet direktiver, ville føre til ubehag, protest og til motvilje mot terapeut og mot behandlingen. Men også til at musikeren kunne adlyde terapeut. Begge reaksjonstyper kunne hindre oppnåelse av gode resultater i behandlingen. Utfordringer knyttet til skåring av direktiver Det var ikke forbundet med utfordringer å kategorisere denne type utsagn. De var lett gjenkjennelige. Vi kan som under kritiske utsagn, skille mellom eksplisitte og implisitte direktiver. Her var jeg fokusert på de eksplisitte direktiver. Utsagn om musikerens svakheter, begrensninger og manglende egenskaper 68 Et illustrerende lite narrativ Bare en litt pussig, men likevel for musikeren ubehagelig opplevelse. Terapeuten hadde en vekkerklokke foran seg. Presis på minuttet stoppet terapeuten timen uansett hva man var i gang med. Innimellom sovnet terapeuten mens musikeren fortalte. Musikeren sluttet. Det var altså ikke nødvendig å bruke ord for at musikeren skulle føle seg respektløst behandlet. 324

325 Utsagn fra terapeut om musikerens svakheter og manglende positive egenskaper kunne fastholde den psykiske smerte og redusere tilgangen til musikerens terapeutiske ressurser. Denne utsagnstype ble tatt med på grunn av at enkelte musikere hadde opplevd denne type utsagn fra andre terapeuter. De ble forsøkt unngått i de utvalgte behandlinger. Utsagn som formidlet at musikeren var en vanskelig musiker Terapeuter står av og til overfor klienter som blir opplevd som vanskelige, vanskelige i den forstand at terapeut ikke oppnår et terapeutisk gjennombrudd. Det enkleste i denne situasjon er å gi klienten skylden for det man selv ikke fikk til. Enkelte klienter har fortalt om denne type utsagn fra helsepersonell. Utsagn fra terapeut om at musikeren var en vanskelig musiker ble antatt å kunne forverre musikerens tilstand og redusere utbytte av behandlingen. I tillegg kunne denne type utsagn skape aggresjon mot systemet og mot behandlerne. Her kommer terapeutens vurderinger i behandlingens sentrum, dvs. den ytre empiri, mens musikerens følelser blir defokusert. Terapeuten kan her bli kvitt sin frustrasjon over at behandlingen, tross gode intensjoner, tiltak og metoder ikke fungerer, selv om den samme tilnærming har fungert for mange andre. Utsagn om at musikeren var vanskelig innebar at musikeren ble påført enda et nederlag i tillegg til de han hadde fra før, mens terapeut/her undertegnede ikke tok ansvar for sitt. Denne type utsagn ble forsøkt unngått i de utvalgte behandlinger. Antagelser Antagelsen var at utsagn fra terapeut om at musikeren var vanskelig ville føre til psykisk ubehag, redusere musikerens selvtillit og selvrespekt og skape konflikt. Denne type utsagn ble antatt å fortelle mer om begrensninger ved terapeutens behandlingsmodell enn om egenskaper ved musikeren. Jeg betraktet det som riktigere å innrømme at vår kunnskap om hvordan vi skulle behandle psykiske plager eller problemer var mangelfull fremfor å skylde på musikeren om arbeidet ikke fungerte. Her gikk musikeren fri, og kunne beholde sin gode samvittighet og selvrespekt. Enkelte terapeuter har imidlertid negative utsagn i den hensikt å skape en tilstand hos musiker som kunne danne grunnlag for ny erkjennelse. Enkelte av disse terapeutene har hatt oversikt nok til å vite at musikerne ikke ville bli skadelidende. De ble likevel forsøkt unngått i de utvalgte behandlinger. 325

326 Utfordringer knyttet til skåring av utsagn som formidlet at musikeren var vanskelig Denne type utsagn var enkle å registrere. Det var ikke forbundet med utfordringer å kategorisere denne type utsagn. Oppsummering Fraværet av negativt konfronterende utsagn innebar at terapeut arbeidet i tråd med sine antagelser om disse utsagnstypers ødeleggende effekt på behandlingen, i tråd med verdier som lå til grunn for den behandlingsmodell som ble anvendt og i tråd med den kunnskap om den psykiske plage og om psykisk som ble formidlet gjennom de ulike teorier. En høy frekvens av denne type utsagn ble betraktet som et uttrykk for at terapeut ikke jobbet i overensstemmelse med sine terapeutiske idealer. Utsagn som signaliserte psykisk ubehag, fra musiker Det hendte at musikerne formidlet problemorienterte utsagn rettet mot behandlingen, negative opplevelser av seg selv, eller formidlet at de var slitne av å ha det så vondt i den første fase i behandlingen. Antagelsen var at denne type utsagn ville være få, og at de oftest ville forsvinne underveis i endringsarbeidet på grunn av behandlingens intense fokus på positive erfaringer og muligheter. Vi har følgende typer problemorienterte utsagn overfor andre eller seg selv: Kritiske utsagn til prosess Resultatskeptiske utsagn fra musiker Motstandsreaksjoner mot behandlingen og de ulike intervensjoner Negative overføringer fra musiker Negative fortolkninger av en selv Bebreidende og kritiske utsagn mot andre Oppgitthetsutsagn Denne type utsagn innebar nei-signaler fra musiker. De kunne være forårsaket av trekk ved behandlingen, av musikerens relasjoner til andre og seg selv eller være uttrykk for en kognitiv stil. De reflekterte uvelhet i behandlingssituasjonen. Selv en lav frekvens av denne type utsagn kunne være et uttrykk for manglende resultater eller, av og til, manglende endringsevne. En lav prosentandel av denne type utsagn ble betraktet som en forutsetning for å oppnå resultater i behandling. Kritiske utsagn til prosess 326

327 Kritiske utsagn til prosess innebar at musikeren kritiserte terapeutens tilnærming eller hvordan terapeuten arbeider. Antagelser Antagelsen var at en høy frekvens av denne type utsagn indikerte at behandlingen hadde liten effekt, og at musikerne befant seg i en psykisk tilstand der det var vanskelig å oppnå psykiske endringer. En lav frekvens av kritiske utsagn ville på den andre siden indikere, blant flere andre signaler, at musikeren var fortrolig med terapeut og med behandlingen, og at han befant seg i et psykisk leie der han var mottagelig for endring. Utfordringer knyttet til skåring av kritiske utsagn Det var enkelt å kategorisere kritiske utsagn. Enkelte musikere kunne imidlertid ha kritiske vurderinger av terapeut uten at dette kom eksplisitt til uttrykk. En underliggende kritikk ville imidlertid blitt synlig ganske raskt, som følge av at den kritiske holdning ville føre til musikeren i mindre grad klarte å følge opp de ulike intervensjoner, eller at musikerne ikke oppnådde psykiske endringer. Resultatskeptiske utsagn fra musiker Resultatskeptiske utsagn rommet manglende tro på at endringsarbeidet virket. De kunne være rettet mot musikerens egen evne til å endre seg psykisk eller mot behandlingen. Denne type reaksjoner innebar et splittet fokus i behandlingssituasjonen, noe som kunne hindre musikeren i å gjennomføre de nødvendige mentale operasjoner. Utfordringer knyttet til skåring av resultatskeptiske utsagn Kategorisering av resultatskeptiske utsagn bød ikke på problemer. Antagelser knyttet til registrering av resultatskeptiske utsagn fra musiker Antagelsen var at selv en lav frekvens av resultatskeptiske utsagn ville være et tegn på at behandlingen ikke fungerte god nok, eller at musikeren ikke følte seg vel i behandlingssituasjonen. Motstandsreaksjoner Musikeren kunne motsette seg terapeutens intervensjoner eller på andre måter avvise terapeut. Indre årsaker til motstand kunne være angst for å komme i kontakt med psykisk ubehagelig 327

328 materiale, uro for ikke å mestre behandlingssituasjonen, frykt for terapeut etc. Ytre årsaker kunne være en opplevelse av manglende respekt, kritikk, nedvurderende utsagn og negative fortolkninger fra terapeut. Motstanden kunne således være forankret i musikeren selv, eller den kunne oppstå som følge av kommunikasjonen med terapeut. I de utvalgte behandlinger ble det forventet at motstand kunne oppstå. Motstandsreaksjoner førte til at jeg undersøkte hvilke psykiske reaksjoner som utløste musikerens motstand, eller til at jeg omgikk den gjennom nye intervensjoner. Jeg har skilt mellom utsagn som rommet motstand og utsagn som innebar skepsis til terapeut og resultat. Motstandsreaksjoner ble oppfattet som signaler på at behandlingssituasjonen ikke fungerte, og de ble betraktet som et uttrykk for at terapeuten ikke var god nok eller ikke i stand til å møte musikeren der han befant seg psykisk. De ble definert som terapeutens ansvar, og som et tegn på at terapeuten ikke hadde etablert et tilstrekkelig tillitsfullt forhold til musiker. Motstandsreaksjoner kunne elimineres, men det forutsatte evne til å gå med musikeren, og evne til å gjenopprette en god relasjon. Antagelse Til grunn for registrering av motstandsreaksjoner lå følgende antagelser. Motstand mot terapeut eller mot behandlingen kunne føre til at musikeren vegret seg mot eller ikke klarte å utføre de mentale operasjoner som var nødvendige. Utfordringer knyttet til skåring av utsagn som representerer motstand mot behandling Det var enkelt å kategorisere utsagn som rommet motstand mot behandlingen om den ble formidlet eksplisitt. Jeg stod overfor noe større utfordringer om motstanden var mer subtil, men også her været terapeuten motstandsreaksjoner, fordi motstand oftest førte til manglende evne til å gjennomføre de mentale operasjoner som musikeren ble invitert til å utføre, og deretter til manglende endring. Signaler på motstand ble oppfattet som viktig informasjon. Men de var ikke farlige i dette behandlingssystemet da motstand ble betraktet som en naturlig reaksjon som tok vare på musikerens følelser. Evne til å mestre motstand inngikk således i terapeutens basiskompetanse. Negative overføringer fra musiker til terapeut Utsagn som rommet negative overføringer fra musiker tilla terapeuten negative egenskaper eller hensikter, ofte forstått som egenskaper som musikeren selv satt med, og som han ikke ville vedkjenne seg. Musiker kunne også overføre aggresjon eller andre følelser på terapeut. Det 328

329 kunne også forkomme positive overføringer. Musikeren kunne bli fascinert av terapeut og terapeuten av musiker. I de utvalgte behandlinger betraktet jeg ikke denne type overføringer som nødvendige, men som et utrykk for at behandlingen ikke i tilstrekkelig grad var fokusert på endring. De opplevelser som overføringene var uttrykk for ble sett på som en terapeutisk utfordring som kunne løses, men som ikke alltid var nødvendig å løse for å komme videre i endringsarbeidet. I de utvalgte behandlinger ble denne type reaksjoner registrert, men ikke fokusert som tema. Positive overføringer ble sett som et uttrykk for en god relasjon som kunne gjøre musikeren mer motivert til å følge terapeutens instruksjoner. Gjensidig sympati fungerte som et positivt incitament i behandlingen. Antagelsen var at negativt ladete overføringer reduserte musikerens fokus på det som var sentralt for psykisk endring, og således tempoet i behandlingen. En høy frekvens av utsagn som rommet negative overføringer innebar at musikerne fokuserte på noe annet enn det som var målet for behandlingen. Høy frekvens av utsagn som rommet overføringer utover i den terapeutiske prosess indikerte manglende psykisk endring og eventuelt økt opplevelse av psykisk smerte. Det foregående rommer den oppfatning at overføringer ikke kun var noe som musikeren utøvet, men noe som terapeut valgte å oppfatte som overføringer. Når terapeut nedtonet sitt fokus på overføringer, dvs. på i hvilken grad musikeren overførte egne egenskaper og behov på terapeut, kom andre elementer ved musikerens utsagn i fokus. For eksempel de følelsesbeskrivende utsagn, de mentale endringsprosesser som musikeren gjennomgikk og de mål som var satt opp for behandlingen 69. Min vurdering var at det å betrakte noe som overføringer kunne føre til innkapsling av musikeren, og til at jeg ikke tok musikerens utsagn og musikerens reaksjoner på alvor eller på face value. Utfordringer Det bød på få utfordringer å registrere negative overføringer fra musiker. Terapeut registrerte om musikeren tilla terapeuten egenskaper, følelser eller intensjoner. Musikerne kan imidlertid ha hatt følelsesmessige reaksjoner som innebar overføringer, uten at disse ble uttrykt eksplisitt. 69 Overføringer er beskrevet utførlig i den psykoanalytiske litteratur der de ble betraktet som naturlige elementer i den terapeutiske prosess, og der de sees i sammenheng med begreper som motstand, barndomsopplevelser og drømmer (Haugsgjerd, Jensen, & Karlsson, 1998). Her er overføringer forstått som ganske enkle fenomener, som en følge av en øyeblikkelig tilgang til psykisk ubehagelig materiale. 329

330 Negative overføringer av implisitt karakter kom imidlertid oftest til uttrykk gjennom utsagn om at musikeren ikke hadde fått tilgang til det psykiske materialet som ble forsøkt endret, gjennom utsagn om at musikeren ikke var i stand til å gjennomføre de ulike intervensjoner, eller at han ikke oppnådde en psykisk endring. Denne type reaksjoner førte til endringer i den terapeutiske innfalsvinkel. Negative fortolkninger av seg selv Negative fortolkninger av egen atferd, egne egenskaper og væremåte illustrerte trekk ved den psykiske tilstand. De ble betraktet som naturlige i den innledende fase av behandlingen og som et utgangspunkt for arbeidet. Antagelser En antagelse var at en høy frekvens av utsagn som rommet negative fortolkninger ut over i den enkelte konsultasjon indikerte manglende psykisk endring, eller at det gjenstod viktige psykiske utfordringer. Mens en gradvis lavere frekvens av denne type utsagn utover i behandlingen ville indikere at det hadde skjedd psykiske endringer med musikeren. Utfordringer Negative egenfortolkninger var enkelt å registrere ved at de innebar at musikerne formidlet noe negativt og kritisk til seg selv. Vi hadde negative fortolkninger rettet mot bestemte situasjoner og ufordringer, og utsagn som rommet mer fastlagte destruktive holdninger rettet mot egen personlighet Bebreidende, kritiske utsagn mot andre Bebreidende eller kritiske utsagn ble forstått som at musikeren enten hadde et uavklart forhold til andres atferd eller personlighet, eller at han var preget av følelsesmessig frustrasjon eller aggresjon. Disse utsagnene kunne være projiseringer, dvs. overføringer av egne egenskaper på andre. De kunne også uttrykke mistenksomhet eller mistro. Men de kunne også være uttrykk for en kognitiv stil. I tillegg må man innrømme at det finnes personer som kan oppleves som arrogante, likegyldige, uvennlige eller respektløse. Mao at musikerens bebreidende utsagn hadde en ganske fornuftsmessig forankring. Tendensen til å kritisere andre kunne likevel føre til problemer i relasjon til andre, om den ble aktivert utenfor behandlingstimene. Bebreidende og kritiske utsagn ble forstått som at de fortalte noe om musikerens psykiske tilstand, men ikke nødvendigvis noe om de forhold som skulle endres. Dersom terapeuten tok fatt i denne type reaksjoner, ble de undersøkt med hensyn på den betydning de hadde for 330

331 musikerens psykiske tilstand. De kunne også bli undersøkt for å avdekke hvilket psykisk materiale de var bygget opp av, og om de hadde så stor negativ betydning for musikeren at de burde endres. Utfordringer Det medførte ingen spesielle utfordringer å plassere musikernes utsagn i kategorien bebreidende og kritiske utsagn mot andre. Det var enkelt å oppdage denne type utsagn, og de tilhørte i liten grad andre kategorier, utover at de kunne signalisere et problem Antagelser Høy frekvens av kritiske utsagn utover i endringsprosessen kunne, men behøvde ikke å signalisere problemer som musikeren ønsket å bli kvitt. Men de kunne være et uttrykk for at musikerens fokus var et annet sted enn på den psykiske endringsprosess, noe som kunne redusere behandlingens effektivitet. En høy frekvens av bebreidende og kritiske utsagn mot andre i begynnelsen av behandlingen, kombinert med en gradvis lavere frekvens utover i behandlingen ble forstått som en indikasjon på at musikerens fokus var rettet mot de temaer som ble fokusert i den terapeutiske prosess. Og at musikeren hadde oppnådd enkelte psykiske endringer. Fravær av bebreidende og kritiske utsagn mot andre betydde ikke at musikeren ikke kunne være kritisk overfor andre, men at de kritiske og bebreidende holdninger var blitt deaktivert i øyeblikket, som følge av fokus på det som skjedde i behandlingen. Oppgitthetsutsagn Oppgitthetsutsagn rommet det budskap at musikeren ikke orket mer og var lei egne problemer. De kunne være forårsaket av opplevelsen i lang tid av at han ikke fungerte som han ønsket. Oppgitthetsutsagn kunne også være et tegn på at musikeren i lang tid hadde snakket om sin situasjon med mange mennesker uten at dette hadde ført til bedring. De kunne også være et trekk ved den psykiske plage, for eks. et trekk ved en depressiv tilstand. Antagelser knytt til oppgitthetsutsagn relatert til behandlingen Jeg antok at andelen av denne type utsagn ville avta underveis i konsultasjonen dersom musikeren opplevde en positiv psykisk endring. En høy frekvens av denne type utsagn, særlig om de vedvarte mot slutten av den enkelte konsultasjon, ble antatt å være en indikator på at musikeren ikke hadde oppnådd den ønskede psykiske endring. Høy frekvens av 331

332 oppgitthetsreaksjoner ved behandlingens begynnelse kombinert med en fallende tendens underveis i endringsprosessen ville indikere psykisk endring. En lav frekvens av oppgitthetsreaksjoner indikerte at musikeren opplevde den terapeutiske situasjon som positiv, uten at dette var noen garanti for at det hadde skjedd eller ville skje en psykisk endring med musiker. Utfordringer knyttet til skåring av oppgitthetsutsagn Det bød på få utfordringer å kategorisere utsagn som signaliserte oppgitthet. Musikerens frustrasjon kom ganske tydelig til uttrykk gjennom musikerens utsagn eller stemmeleie. Dersom det forelå tvil med hensyn til plassering av utsagnet, ble de undersøkt nærmere. Kritiske utsagn til prosess fra musiker Kritiske utsagn mot prosess fra musikerne ble betraktet som et uttrykk for at musikeren trengte noe på en annen måte. De førte til justeringer i terapeutens arbeidsstil med det formål å sette musikeren i en følelsesmessig tilstand der han var positiv, og der han var mottagelig for terapeutens intervensjoner. Det var viktig at musikeren kom i et følelsesmessig leie der han kunne gi ja-signaler. Vi opererte med følgende typer av kritiske utsagn: Resultatskeptiske utsagn fra musiker Negative vurderinger av terapeut Motstandsreaksjoner Avkreftende utsagn Denne type utsagn ble forstått som et uttrykk for terapeuten ikke hadde gjort en god nok jobb. Få utsagn av denne type indikerte at endringsprosessene fungerte tilfredsstillende for musikerne. Skaleringsutsagn Skaleringsutsagn fra terapeut Skaleringsutsagn fra terapeut ble anvendt i en av endringsprosessene for å kartlegge graden av psykisk smerte og den psykiske endring som ble oppnådd. Formålet var også å få et grunnlag for å kartlegge hva som skulle til for å bevege seg fra den eksisterende til den ønskede psykiske tilstand. Navnet er hentet fra løsningsorientert terapi der man anvender skaleringsutsagn som et ledd i behandlingen (Berg, I. K., & Miller, S. D. 1992). Musikerens svar på skaleringsutsagn dannet oftest grunnlag for nye intervensjoner. 332

333 Utfordringer knyttet til skåring av skaleringsutsagn Det var enkelt å kategorisere skaleringsutsagn. De var lett gjenkjennelige ved at de inviterte musikeren til å tallfeste graden av den psykiske smerte og graden av opplevd psykisk endring. Eksempler på skaleringsutsagn fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst og familiekonflikt a02461 Hvor ligger du på en skala fra 0 til 10 i forhold til et maksimalt bra prøvespill på 10 og i forhold til et dårligst mulig prøvespill på 0? (Kartlegging av musikerens opplevelse av psykisk mestringsevne) a03522 a03532 a03535 a03537 a03663 Hva er forskjellen på den sjueren som du begynte med i dag, og den sjueren du er nå? (Kartlegging av endring som er oppnådd) Betyr det at den 8ern nå i større grad er knyttet til forståelsen for livet ditt, og ikke bare i forhold til prøvespillet som prøvespill? (Kartlegging av oppnådd endring) Betyr det at det er en forskjell rent musikalsk på prøvespillet på den reelle og gladere sjueren enn tidligere? Hvor høyt musikalsk kommer du på skalaen nå? (Kartlegging av endringsresultat) Ja vel. Hvis du skal skåre deg fra en skala fra null til ti når det gjelder kammermusikkfølelsen, hvor ligger du i dag da? (Kartlegging av mestringsnivå) Skaleringsutsagn fra musiker. 333

334 Skaleringsutsagn for å kartlegge den psykiske endring innebar at musikeren skalerte graden av den psykiske smerte før og etter den iverksatte intervensjon. De beskrev også musikerens opplevelse av den psykiske tilstand og reaksjon. Eksempler på skaleringsutsagn hentet fra behandling av prestasjonsangst og sosial problematikk, musiker 1 (6 konsultasjoner) a01214 a01216 a01219 a01220 Den ligger på en firer. Det er bedre i sted. Ja det er bedre. (Før lå musikeren på en ener i forbindelse med instrumentet) Den ligger på en 8er. Instrument x ligger generelt ligger på en 6 og 4 i forbindelse med komponist x Mozart var jo på en ener før. a01658 Mozart.. Med hjelp av dette her så tror jeg kanskje det kan ligge på en 7 (Opprinnelig nivå lå på en ener). a03521 a03523 a03525 eh, jeg ligger fortsatt på en 7 er, men det betyr ikke at jeg ikke er blitt bedre. Den er litt mer reell den sjueren nå (latter). Og det er en gladere 7 er på en måte. Musikerens skaleringssvar illustrerte her den psykiske endring som hadde skjedd 334

335 Ressurskartleggende utsagn Utsagnskategorien ressurskartleggende spørsmål oppstod som en følge av at enkelte utsagn fra terapeut hadde ressurskartlegging som formål. Mentale ressurser ble definert som positivt ladete indre sanseopplevelser, livserfaringer, mestringsopplevelser og positive holdninger, egenskaper og tanker. Dette fokus på musikerens mentale ressurser, enten de han hadde tilgang til eller de han trengte, var inspirert av MRI tradisjonen, av Løsningsorientert terapi, NLP og Narrativ terapi foruten av forskning på hva som virker i behandling (Hubble, Duncan og Miller 1999) (se avsnitt 1.5). Antagelser knyttet til ressurskartleggende utsagn Til grunn for ressurskartleggende utsagn fra terapeut lå den antagelse at musikerne hadde de ressursene de trengte for å redusere den psykiske plage og for å mestre sitt liv. Av dette fulgte at det å være fokusert på og å anvende musikerens mentale ressurser var av betydning for å oppnå et godt resultat i behandling. Utfordringer knyttet til kategorisering av ressurskartleggende utsagn. Det var få utfordringer knyttet til det å kategorisere ressurskartleggende da utsagnet innebar at terapeut kartla musikerens positive opplevelser, egenskaper og adekvate reaksjonsformer. For utfyllende informasjon, se teorien om de terapeutiske ressurser, (avsnitt 3.2.8). Jeg stod imidlertid overfor enkelte valgmuligheter når utsagn fra musikerne som avdekket at musikerne hadde mentale ressurser, kunne plasseres i en annen utsagnskategori som i større grad viste utsagnets betydning og funksjon i behandlingsøyeblikket. Dette førte til at enkelte utsagn fra musikerne ble kategorisert som målsettingsbeskrivende og endringsbekreftende, selv om de også avdekket musikernes mentale ressurser. Den prosentvise andel ressursbeskrivende utsagn fra musikerne var derfor mindre enn det som faktisk kom til uttrykk i behandlingssituasjonen. Av den grunn ble det opprettet en egen variabel for å registrere i hvilken grad musikernes utsagn rommet eller henviste til mentale ressurser som kunne anvendes terapeutisk (se variabelen terapeutiske ressurser, (avsnitt 3.3.5) Eksempler på ressurskartleggende utsagn fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst Hva trenger du for ikke å irritere deg over dem? (Over juryen eller medspillere)? 335

336 Hva trenger du nå for at den marken faktisk forsvinner av seg selv? (Marken er et indre bilde/uttrykk for en ubehagelig følelse)? Hva trenger du nå når du har evnen til å beholde overskuddet uansett hvor nervøs du måtte være? Hvilke egenskaper hadde du trengt der borte som hadde ført til at du hadde spilt enda bedre? Utsagn med mindre betydning for den terapeutiske prosess Utsagn med mindre betydning fra terapeut Enkelte av terapeutens utsagn ble betraktet som mindre betydningsfulle for å løse musikernes problemer. Dette var utsagn rettet mot musikerens liv og situasjon uavhengig av den instrumentalt relaterte psykiske plage. I de utvalgte behandlingene søkte jeg å redusere frekvensen denne type utsagn. Antagelsen Antagelsen var at en høy frekvens av utsagn med mindre betydning for endringsarbeidet ville redusere behandlingens effektivitet. Utfordringer knyttet til skåring av utsagn som har mindre betydning for det terapeutiske resultat Det bød på enkelte utfordringer å plassere utsagn i kategorien Mindre betydningsfulle utsagn da selv tilsynelatende ubetydelige utsagn kunne være viktige, som for eksempel å gi musikeren en mental pause mellom de ulike intervensjoner. Et trekk ved de utvalgte behandlinger var at utsagn som ble formidlet fra terapeut, var ment å ha bestemt funksjon i endringsarbeidet. Mindre relevante utsagn fra musikerne Mindre relevante utsagn fra musikerne ble definert som utsagn med mindre betydning for forståelse av musikerens opplevelse av den psykiske plage eller for endringen av den psykiske tilstand. Utsagn med mindre relevans kunne være svar på spørsmål fra terapeut, eller de kunne oppstå uavhengig av terapeutens usagn. Enkelte utsagn av mindre betydning i endringsarbeidet fungerte likevel som en ønsket liten pause i arbeidet. Denne type utsagn var således ikke helt uten verdi så lenge frekvensen var begrenset. Antagelse 336

337 Antagelsen var at en høy frekvens av denne type utsagn kunne føre til at behandlings-prosessen ble mindre effektiv og målrettet. Utfordringer Det var ganske enkelt å avdekke utsagn som i liten grad kunne anvendes terapeutisk Musikernes terapeutiske ressurser En stor andel av musikerens utsagn beskrev indirekte de mentale ressurser som musikerne hadde og som kunne anvendes i arbeidet. Jeg opprettet derfor en ny variabel, Utsagn som formidlet musikernes terapeutiske ressurser. Skåringen av musikernes utsagn med hensyn på denne variabel kom i tillegg til utsagnskategorien de ressurskartleggende utsagn. Mentale ressurser ble definert som positive opplevelser og mentale egenskaper som kunne aktiveres og anvendes for å redusere den instrumentalt relaterte psykiske plage, og for å utvikle den optimale psykiske tilstand (se teorien om de terapeutiske ressurser (avsnitt 3.2.8). Alt musikeren ønsket seg eller hadde fått til kunne fungere som en mental ressurs i forbindelse med behandling, selv om ønskene ikke alltid var realistiske. Positive forestillinger forberedte og fremmet psykisk endring og fungerte således som mentale ressurser. Mentale ressurser dannet ofte utgangspunkt for overføring av disse fra situasjoner der de fremtrådte naturlig til situasjoner der de var ønskelige, men ikke lenger tilgjengelige. Musikernes tilgang til og anvendelse av sine mentale ressurser ble betraktet som en av årsakene til at de psykiske spenningene ikke var verre enn den var. Musikerne var sjelden fokusert på at de hadde mentale ressursene, eller på at de manglet tilgang til de i dagliglivet. Antagelser knyttet til utsagn som rommet terapeutiske ressurser En høy andel utsagn som rommet terapeutiske ressurser ble forstått som et uttrykk for at musikeren hadde mentale ressurser som kunne anvendes terapeutisk. En lav frekvens av denne type utsagn ved behandlingens begynnelse med en økt frekvens ut over i behandlingen indikerte at det hadde skjedd positive psykiske endringer med musiker. Dette fordi jeg antok at positive psykiske endringer ville øke musikernes tilgang til ressurspregede mentale egenskaper, sanseopplevelser og erfaringer. Eksempler på ressursbeskrivende utsagn i forbindelse med behandling av posttraumatisk plage Eksemplene er tatt med som en illustrasjon på denne type utsagn. 337

338 Ønskerelaterte utsagn (positive ønsker er mentale ressurser) a0190..jeg har alltid hatt lyst til å skrive en bok.. (Lyst til å skrive - betraktes som en mental ressurs som kan aktiveres.) a0191 a0196 a0200 a0201..og så jeg lager jeg min egen verden om hvordan jeg har lyst til å få boken ut. (positive fantasier er mental ressurser)..hvis jeg blir alt for anspent, får jeg skrive.. (Evne til å skrive ble betraktet som en mental ressurs)..det er science fiction, det er rollespill. (Musikeren lager rollespill og besitter derfor viktige mentale produktive egenskaper.).. jeg lager mine egne roller. (Det å kunne lage egne roller ble definert som mental ressurs.) Forestillinger om positive egenskaper ble oppfattet som mentale ressurser. De kunne aktiveres hos musiker, selv om de ikke var aktive til daglig Enkelte eksempler: a2622..han må først være ganske rolig (Musikeren henter her opp positive egenskaper hos den dyktige politimann.) a2623..han må være kvikk i hodet.. a2625 a2627 a2629 a2631 a3014..og han må være rask....og han må være, ikke som de tyrkiske politiene som er veldig aggressive og sånn....han må være vennlig....og rolig....da må jeg bli veldig mye roligere.. Dette er egenskaper som klienten hadde hatt tilgang til i sitt tidligere liv, og som jeg antok kunne aktiveres på nytt. 338

339 Eksempler på ressursbeskrivende utsagn hentet fra behandling av utvekslingsstudent med prestasjonsangst (musiker 1) Forestillingen om positive egenskaper ble betraktet som mentale ressurser, som ble aktivert i behandlingen A Da ville jeg vært mye mer rolig.. A00719 A00721 A00808 A og mye mer stabil....for jeg ville jo bare hatt tryggheten....det er mer en generell trygghet på..at jeg er en bra person.. Ønsker om noe ble betraktet som terapeutiske ressurser som kunne anvendes i den psykiske oppbygging. Positive forestillinger om fremtiden ble definert som en mental ressurs: A00810 og at jeg kommer til å få et meningsfylt liv seinere uansett.. Mindre attraktive egenskaper kunne fungere som mentale ressurser i bestemte situasjoner: A01127 Ja. Litt mer likegyldig, Begrunnelsen for dette var den erfaring at enkelte musikere i større grad trengte evnen til likegyldighet og følelsesmessig avstand. Likegyldighet ble derfor sett på som en mental ressurs i noen situasjoner for noen musikere. Forestillinger om en positiv fremtid kan fungere som mentale ressurser: 339

340 A05515 A05516 A05517 A05620 A at jeg er i god form.... at jeg har masse god støtte..... men stresser ikke og blir ikke for anspent der....det er å være glad, og så finne ut at jeg kan bli lykkelig og få hund (latter)...det er hmm jeg for det første så ville jeg vært så rytmisk sikker som jeg føler at jeg er til vanlig. Positive forestillinger om hva man trenger kan fungere som mentale ressurser: A06265 Da trenger jeg at jeg spiller frasene helt ut liksom. A06267 Og så trenger jeg at det låter kjempefint. A06572 Det er å være helt trygg på at jeg kan greie det. a06613 Jeg tror kanskje jeg trenger litt humor på det. Disse utsagn ga musiker, og deretter terapeut tilgang til disse ressurser som deretter ble overført til de ønskede situasjoner for å bedre den psykiske tilstand. Avslutning I det foregående har jeg beskrevet de utsagnskategorier som inngikk i behandlingene, og tilleggsvariabelen Utsagn som rommet eller henviste til terapeutiske ressurser. I tillegg var hensikten å drøfte de utfordringer jeg stod overfor i forbindelse med kategoriseringen av de ulike utsagn fra terapeut og musiker. Hensikten med det foregående var også å antyde forbindelsen mellom de ulike utsagnskategorier og de teorier som lå til grunn for de utvalgte behandlinger. Ikke i den forstand å utforme en fyllestgjørende analyse av forbindelsen mellom alle utsagnskategoriene og de ulike teorier, men med det mål å gi en mer generell oversikt over forbindelsen mellom utsagnskategoriene og teoriene, og gjennom dette bidra til en legitimering og validering av de ulike teorier. Og samtidig å illustrere at de ulike utsagn som inngikk i endringsprosessene ikke hadde oppstått tilfeldig, men var en følge av et systematisk fokus og et teoretisk forankret arbeid. 340

341 Utsagnskategoriene dekker de utsagnstyper som var av betydning i de utvalgte endringsprosesser, i den forstand at de dekke de terapeutiske funksjoner i endringsprosessene. Min vurdering er at utsagnskategoriene også kan anvendes for å undersøke hva som skjer mellom terapeut og musiker i andre terapeutiske tradisjoner, selv om fordelingen av de ulike utsagnstyper vil være forskjellig fra den som kom frem i 4. delundersøkelse. Andre terapeutiske tradisjoner vil imidlertid også anvende utsagnstyper som i større grad er i samsvar med egne teorier, selv om disse også utsagn trolig kan plasseres innenfor de utsagnskategorier som er beskrevet her. Min vurdering er at de utfordringer jeg har stått overfor i forbindelse med kategorisering av de ulike utsagn er blitt løst på en adekvat måte i den forstand at samtlige kategorier er operasjonaliserbare, samtidig som de dekker de viktigste funksjoner som de ulike utsagn hadde i de utvalgte behandlinger. Et spørsmål er om arbeidet med å utvikle de ulike utsagnskategorier har gitt svar på spørsmålene om hvordan de psykiske spenninger er bygget mentalt og hva som skjer rent mentalt når musikerne opplever psykiske endringer som følge av behandling. Jeg må svare nei og ja på disse spørsmål. Dette er knyttet til at de ulike utsagnskategorier er ytre forankrede beskrivelser. Det er slik ingen direkte forbindelse mellom den enkelte utsagnskategori og den følelse som musikerne hadde når de enkelte utsagn ble formidlet. Utsagnskategoriene er derfor verken et direkte uttrykk for musikernes opplevelse av den psykiske tilstand eller for de mentale endringer som ble oppnådd, selv om det ofte er en meget tett forbindelse mellom de ulike utsagnskategoriene og musikernes mentale opplevelser underveis i endringsarbeidet. De ulike utsagnskategorier ble likevel betraktet som vesentlige fordi de var operasjonaliserbare. De egnet seg som utgangspunkt for å undersøke fordelingen av de ulike utsagnstyper i de utvalgte konsultasjoner og ga gjennom dette viktige informasjoner om de mentale prosessene som musikerne gjennomgikk. Vi er fortsatt på et ytre empirisk nivå, men et skritt nærmere den psykiske tilstand og den enkelte endringsprosess som opplevelse. Enkelte eksempler. Kartleggingsrelaterte utsagnstyper kan forstås som en art kartleggingsrelaterte bio-psykiske enheter. Likeledes de endringsrelaterte utsagnstyper. De rommer en art endringsrelaterte bio-psykiske elementer. På samme måte kan konfronterende utsagnstyper betraktes som en art konfronterende og negativt ladete bio- 341

342 psykiske enheter. Man befinner seg her fortsatt ikke i direkte kontakt med den psykiske plage og den psykiske endring som opplevelse. Men de gjør det enklere å forske på den psykiske tilstand som en mental tilstand og den psykiske endring som en mental prosess. I neste omgang kan man anvende de ulike utsagnskategorier for å undersøke det enkelte spesifikke utsagn fra terapeut og musiker for å få en tettere kontakt med musikernes opplevelse av psykisk ubehag, velvære eller psykisk endring. Utsagnskategoriene kan også anvendes som sjekklister i videre forskning på psykiske fenomener, og som sådan kan de fortelle hvor forsker og terapeut befinner seg i forhold til musikernes følelsesmessige tilstand og den psykiske endringsprosess. Som sjekklister kan de anvendes av terapeut som et utgangspunkt for å vurdere hva han bør fokusere mer på for å skape psykisk endring, om noe ikke fungerer. I denne undersøkelse ga utsagnskategoriene utgangspunktet og redskapene for delundersøkelse 4. Målet med 4. delundersøkelse var å undersøke fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker i 7 konsultasjoner fordelt på 2 endringsprosesser. Resultatene fra 4. delundersøkelse blir presentert i det følgende. 342

343 3.4 Resultater fra 4. delundersøkelse Introduksjon Delundersøkelse 4 er siste fase i denne avhandling. Det overordende mål med avhandlingen var å undersøke hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage var bygget opp rent mentalt, og hva som skjedde rent mentalt når musikerne opplevde psykiske endringer. Målet med den 4. delundersøkelse var å belyse svarene på disse spørsmål indirekte gjennom et fokus på den ytre empiri, dvs. på de observerbare verbale uttrykk for den mentale tilstand og den psykiske endring. For å få et innblikk i bakgrunnen for at det ble opplevd som mulig å utvikle en vitenskapelig kunnskap om disse fenomener gjennom et fokus på språklige ytringer henvises til teorien om språkets betydning for følelser. Og dernest til de øvrige teorier presentert i 2. delundersøkelse. Her ble enhver tilstand av psykisk plage definert som en følge av tilgangen til bio-psykiske elementer som rommet psykisk smerte 70. Og enhver psykisk endring, som følge av behandling, ble definert som en følge av endringer i tilgangen til bio-psykiske elementer som rommet psykisk smerte 71. Målet med 4. delundersøkelse var å undersøke fordelingen av ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker og utviklingen av denne fordeling fra begynnelse og slutt i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet. Gjennom denne undersøkelse søker jeg svar på enkelte av de forskningsspørsmål som ble stilt innledningsvis. Resultatene fra denne undersøkelse dannet deretter grunnlaget for å drøfte avhandlingens hovedspørsmål, om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske spenning er bygget opp rent mentalt, og om hva som skjer rent mentalt når musikerne oppnådde psykiske endringer som følge av behandlingen? Men nå med utgangspunkt i harde data. Den 4. delundersøkelse bygger på de foregående undersøkelser, men tar utgangspunkt i de utsagnskategorier som ble avdekket og utviklet 3. delundersøkelse (Se teorien om de bio-psykiske enheter og koplingsteorien for den psykiske tilstand). 71 (se teorien om de bio-psykiske elementer og koplingsteorien for den psykiske endring og teorien om matematikk og psyke, avsnitt

344 Før jeg besvarer de ulike forskningsspørsmål som ble utarbeidet i forbindelse med delundersøkelse 4, vil jeg kort repetere det arbeid som gikk forut for denne undersøkelse. Den 1. delundersøkelse bestod av gjennomføring av rundt 120 terapeutiske prosesser og en åpen, mer grounded inspirert analyse av 12 utvalgte endringsprosesser. Hensikten var å utvikle forståelse for hva som skjedde rent mentalt med musikerne og de øvrige klienter når de fikk redusert den psykiske smerte. Denne undersøkelsen dannet grunnlaget for den 2. delundersøkelse, som fokuserte på utviklingen av teorier om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage var bygget som en rent mental tilstand og om hva som skjedde, rent mentalt når musikerne oppnådde psykiske endringer som følge av behandling. Teoriene inngikk deretter som grunnlag for 3. delundersøkelse. 3. delundersøkelse tok utgangspunkt 8930 utsagn som var en følge av en nedtegnelse av utsagn mellom terapeut og musiker i 2 nyere terapeutiske prosesser. Hensikten var å undersøke hvilke utsagnstyper som inngikk i disse og som ble formidlet terapeut og musiker. Resultat var det sett med utsagnskategorier som ble beskrevet i 3. delundersøkelse, og som dannet grunnlag for koding av de ulike utsagn fra de utvalgte konsultasjoner i 4. delundersøkelse. Mens de øvrige undersøkelser var av kvalitativ karakter, var denne kvantitativ. Valget av et kvantitativt design var naturlig med utgangspunkt i de forskningsspørsmål som ble stilt (avsnitt3.4.2). Men hvorfor en kvantitativ tilnærming? Hvorfor tall? Tall er viktige på flere måter, Samfunnsmessig fordi beslutningstakere ofte fatter avgjørelser basert på tall. Man trenger, om ikke bevis, så informasjon om kvantitative tendenser som kan fortelle hva som fungerer og hva som ikke fungerer i behandling. Kravet til evidens og myndighetenes opptatthet av evidensbasert terapi er økende. Kravet til evidens er riktig nok diskutert (Carr, 2000; Norcross mfl., 2006; Michael. H. Rønnestad, 2008) og kvaliteten ved evidensbasert og manualbasert behandling har vært og blir fortsatt drøftet i fagfeltet (Norcross mfl. 2006). Men myndighetene ønsker tall, for eksempel tall som beskriver hvor lang tid ulike behandlingstradisjoner anvender for å redusere psykisk smerte og tall som kan dokumentere effekten av behandling. Begge disse ønsker forsøkes ivaretatt gjennom denne undersøkelse. Tall er ikke den eneste form evidens, men en av flere viktige informasjonskilder i denne undersøkelse. De er enkle, kan formidles og oppfattes raskt av mottakere. Harde data står ikke 344

345 i motsetning til kvalitet, de er i seg selv en form for kvalitet. Tall kan anvendes for å skjære igjennom verbalt utfyllende og overbevisende argumenter om faglige forhold som ikke er vitenskapelig etterprøvbare. Tall kan også utdype den ofte dyptgående kunnskap som kommer frem gjennom den kvalitative forskning. I denne undersøkelse inngår tall som ledd i en triangulering, dvs. bruk av flere, deriblant kvalitative metoder for å undersøke den psykiske plage og fenomenet psykisk endring. Det hevdes at det finnes over 400 psykiske plager (DSM IV; ICD 10) heri innbefattet de biologisk forankrede psykiske plager, og over 400 terapeutiske teknikker (Bergin & Garfield 1994), Det er derfor kontroversielt å hevde at det kun finnes en form for psykiske plager, inkludert det instrumentalt relaterte psykiske spenninger, som alle er bygget opp på samme måte rent mentalt. Og at de psykiske plager kan betraktes som variasjoner over tilgangen til de samme mentalbiologiske fenomener, og som en variant av den normalpsykiske tilstand. Og at de kan behandles på samme måte ved å ta utgangspunkt i noen få fenomener som de biopsykiske enheter som er knyttet til den instrumentalt relaterte psykiske plage. Få ville tro at dette var mulig om jeg kun utformet en kvalitativ analyse og laget en kvalitativ rapport. Hvorfor? Fordi de dominerende terapeutiske skoleretninger er relativt tilfredse med sine egne teorier og paradigmer. Jamfør Kuhns bidrag om endringer og paradigmeskift på det vitenskapelige område (Kuhn, 1996). Og fordi forskere med en annen forankring enn undertegnede ville krevd harde data som kunne dokumentere de overskridende resultater. De ville be om operasjonaliserbare begreper og teorier, etterprøvbare metoder og klare tendenser. Denne undersøkelse søker å tilfredsstille disse forventninger, om enn i liten skala. De tall som frembringes i denne undersøkelse kan anvendes for å styrke eller svekke mine teorier om hvordan den instrumentalt relaterte psykiske plage er bygget opp som et mentalbiologisk fenomen, og om hva som skjer rent mentalt med musikerne når de opplever en psykisk endring. Det er derfor interessant, mer konkret å undersøke om og i hvilken utstrekning det er en sammenheng mellom endringsiverksettende usagn fra terapeut og endringsbekreftende utsagn fra musiker. Og det er interessant å undersøke den prosentvise fordelingen av ulike utsagnstyper mellom terapeut og musiker i enkelte vellykkede endringsprosesser. Det er også interessant å avdekke i hvilken grad det er nødvendig å utrede den psykiske plage for å oppnå resultater i behandling og å undersøke om den anvendte tilnærming til behandling er i overensstemmelse med fra resultatene fra den øvrige metaforskning om hva som virker i behandling. Disse og enkelte andre spørsmål blir drøftet i det følgende. 345

346 Designrelaterte og metodiske elementer Fokus Fokus i 4. delundersøkelse er på fordelingen av de ulike utsagnstyper fra musiker og terapeut hentet fra 7 konsultasjoner. Jeg er opptatt av hvordan denne fordelingen endrer seg fra begynnelse til slutt i den enkelte konsultasjon. Dette fokus er forskjellig fra mitt fokus i behandlingene. I behandlingene er individenes problemer og løsningen av disse problemer i sentrum, mens fokuset i denne del av undersøkelsen er på fordelingen av utsagn mellom terapeut og musiker, og på hvorvidt denne fordelingen kan gi svar på de forskningsspørsmålene som ble reist (se avsnitt 3.4.2). Utvalget, de 7 konsultasjoner, er hentet fra 2 avsluttede vellykkede endringsprosessene på henholdsvis 1 og 6 konsultasjoner. Da jeg tidligere har drøftet utvalg, utvalgskriterier, representativitet og beskrevet subjektene, vil dette ikke bli gjentatt her 73. I undersøkelsen av fordelingen av de ulike utsagnstyper er jeg fokusert på harde data. Den ytre kontekst som den instrumentalt relaterte psykiske plage har oppstått i og utspiller seg innenfor, er defokusert. Mitt fokus er på fordelingen av utsagn mellom terapeut og musiker i de enkelte konsultasjoner, ikke på 2 musikere som kasus. De gjennomførte behandlinger gjorde det mulig å anvende en kasuistisk tilnærming (Yin 2003). Men mitt teoretiske fundament (de ulike teorier), mine terapeutiske erfaringer samt forskningsmessige interesser gjorde det i 4. delundersøkelse ønskelig med en kvantitativ tilnærming. Begrunnelsen for et bortvalg av en kasuistisk tilnærming er gitt i avsnitt Subjektene I forbindelse med presentasjonen av utvalget (avsnitt 2.2.4) ga jeg en detaljert beskrivelse av de ulike utvalgskriterier. Denne vil ikke bli gjentatt her. Men for å gi leser en bakgrunn for den videre gjennomgang, vil jeg kort beskrive de individer som inngikk i utvalget. Begge var musikerne var musikere, en utvekslingsstudent (konsultasjon 1-6) og en lærer (konsultasjon 10). Begge psykisk oppegående. Begge mestret sitt liv. Begges bestilling var knyttet til det å redusere og mestre prestasjonsangst. Begge hadde opplevd hendelser forbundet med uro og angst. Studentens psykiske spenninger var også knyttet til pågående utfordringer i 73 Se avsnitt

347 forbindelse med prøvespill, dvs. en ofte vanskelig opplevd situasjon for mange musikere. Lærerens prestasjonsangst var forankret i hendelser over 20 år tilbake i tid. Læreren var godt etablert og uten tilleggsproblematikk, mens det viste seg at studenten hadde en mer kompleks problematikk enn jeg opprinnelig var klar over. Et utvalgskriterium var at behandlingene skulle være vellykkede. Dette fordi jeg ønsket å undersøke hva som skjedde når jeg fikk gode resultater som følge av behandling. Musikerne fikk løst det problem de kom for å løse, selv om studenten nok ikke fikk løst alle sine. Sannhetsbevisene for dette: Jeg hadde kontakt med musikerne over flere år. Innsamlingen av data Innsamlingen av data skjedde gjennom en ordrett nedskriving av det som ble sagt mellom terapeut og musiker i 7 konsultasjoner. I alt 8930 utsagn fordelt med 4301 fra terapeut og 4629 fra musikerne. Utsagnskategoriene, som de ulike utsagn skulle kodes i forhold til var blitt utviklet i 3. delundersøkelse. De ulike utsagnskategorier var ment å dekke de prosesser som inngikk i de ulike konsultasjoner, fra kartlegging og utredning, til endringsforberedelse, endringsgjennomføring og endringskartlegging, og andre utsagn som de prosessorienterte utsagn og relasjonsorienterte utsagn. Definisjonen av utsagn Et usagn er i det videre definert som en verbalspråklig enhet som rommer et meningsbærende poeng. Terapeututsagn er ytringer som formidles av terapeut i løpet av behandlingen inkludert enkeltord som ja og hm. Musikerutsagn er de ord og setninger som ble formidlet av musikeren inkludert enstavelsesord som ja og hm etc. Enkelte utsagn rommet to ytringer som inneholdt samme meningsinnhold, men i all hovedsak var det kun en ytring i hvert utsagn. Bakhtins forståelse for forholdet mellom ytringer, stemmer og adressater var relevant i det videre (Bakhtin i Imsen 2005). Terapeutens ytringer hadde forankring i to stemmer, musikernes stemme, dvs. den stemme som rommet musikernes opplevelse og ønsker slik terapeuten oppfattet disse, og terapeutens stemme som rommet terapeutens intensjoner i det utsagnet ble formidlet Forbindelsen mellom terapeut- og musikerutsagn Musikernes utsagn var oftest en følge av terapeutens utsagn, selv om terapeut også stilte spørsmål uavhengig av musikernes svar. Terapeut- og musikerutsagn vekslet systematisk, for 347

348 eksempel ved at situasjonskartleggende utsagn fra terapeut ble fulgt av situasjonsbeskrivende utsagn fra musiker, og ved at endringsiverksettende utsagn fra terapeut ble fulgt av endringsbekreftende eller endringsavkreftende utsagn fra musiker. Det hendte, riktignok sjelden, at musikerne ga informasjoner om følelser (kodet som følelsesbeskrivende utsagn) på spørsmål som var rettet mot kartlegging av situasjoner og hendelser, og informasjoner om hendelsesforløp (kodet som situasjonsbeskrivende utsagn) når terapeutens utsagn var rettet mot kartlegging av følelsesmessige reaksjoner. Bearbeidingen og analysen av data Jeg behandlet utsagn fra musikerne og terapeut hver for seg. Dette fordi behandlingene kunne betraktes som 3 forskjellige prosesser, som terapeutens prosess, som musikernes prosess og som den felles prosess. På den ene siden ønsket jeg å følge terapeutens prosess fra utsagn til utsagn utover i den enkelte konsultasjon. På den andre siden var det interessant å følge utviklingen av musikernes utsagn i den enkelte konsultasjon. Jeg vurderte det også som lettere å gi et klart bilde av frekvens og prosentfordeling av henholdsvis terapeutens og musikernes utsagn når de ble undersøkt og presentert hver for seg. Dette var intet hinder mot at jeg også kunne analysere utsagnene samlet. Behandlingen av de ulike utsagn Jeg bestrebet jeg meg på å unngå å fortolke eller tillegge musikernes utsagn en mening ut over den som lå i de ord som inngikk i utsagnene. De ord som musikerne anvendte fungerte som utgangspunkt for terapeutens utsagn, dersom han ikke endret behandlingens fokus. Dette innebar at det var et tett samsvar mellom ytringer og stemmer, for å anvende Bakhtin, og mellom terapeut og musikerutsagn. Seksjoner med 20 % utsagnene i den enkelte konsultasjon Jeg delte den enkelte konsultasjon i 5 seksjoner med 20 % av det totale antallet utsagn i hver seksjon. Hensikten var å undersøke hvordan fordelingen av de enkelte utsagnstyper endret seg fra begynnelse til slutt i den enkelte konsultasjon. Seksjonene rommet også et tidsaspekt. 1. seksjon rommer de første 20 % av antall utsagn, noe som grovt sett innebar ca 20 % av den tid som ble anvendt. De fleste av konsultasjonene varte i ca 1, 5 timer med en spredning fra ca 60 til 120 minutter. 348

349 Jeg opplevde det som viktig å kartlegge utviklingen av fordelingen av de ulike utsagnstyper fra seksjon til seksjon for å avdekke utviklingen av forholdet mellom de kartleggende og endringsrelaterte utover i den enkelte konsultasjon. Dataoppsettet er noe forskjellige fra det man er vant med og bød på enkelte utfordringer. Hvis man definerer de enkelte utsagnskategorier som variable og de ulike skår som verdier fremstår de ulike utsagnskategorier som variable på nominalnivå, men som dikotome variable. Med verdien 1 når utsagnet kunne plasseres i en bestemt kategori og med et skår på 0 når utsagnet ble plassert i en annen kategori, som nå fikk et skår på 1. Denne situasjonen begrenser hvilke statistiske analyser som kan anvendes. Signifikanstesting, kjikvadrat og korrelasjon blir her uaktuelt. Her blir tellinger det mest sentrale og fremstillingen av data skjer best gjennom frekvenser og prosentangivelser. Denne tilnærming til data vil være mønsteret som blir anvendt i de følgende. Dersom jeg betrakter utsagnskategoriene som dikotome variable med verdien 1 og 0 der 1 betyr at en bestemt utsagnstype er koplet på og 0 at den samme utsagnstype ikke er koplet på, kan jeg undersøke utviklingen av frekvens og prosentvise fordeling av den enkelte variabel/utsagnstype fra seksjon til seksjon i den enkelte konsultasjon. Da gir det mening å undersøke hvordan to variable samvarierer med hverandre selv om en eventuell samvariasjon ikke kan si noe klart om årsaksforholdet mellom disse to variable, og selv om man ikke kan anvende korrelasjonstester. Uavhengig og avhengig variabel en presisering Utsagn fra terapeut vil her bli definert som uavhengig variabel mens utsagn fra musiker blir betraktet som avhengig variabel. Dette valg rommer en utfordring. Riktignok styrer terapeuten den terapeutiske prosess. Terapeutens utsagn fungerer som utløsende årsak til musikernes svar og således også som årsak til de mentale prosesser som initieres hos musiker. I forhold til at målet for behandlingen er endring, og at det er terapeut som driver denne prosessen, er dette riktig, men noen innsikter går tapt i denne forståelse. Endringsprosessene var også preget av en dialogmessig gjensidighet i den forstand at musikernes svar på terapeutens utsagn påvirket terapeutens neste utsagn. Vi hadde således å gjøre med en demokratisk prosess der musikerne ga premissene for terapeutens utsagn, selv om terapeutens utsagn var grunnlaget for de mentale prosesser som førte til psykisk endring for musiker. Denne situasjonen gjorde at det ikke var entydig enkelt å gi terapeutens utsagns status som uavhengig variabel hele tiden. En forskjell er likevel sentral. Musikernes rolle var den bestillende og premissgivende, mens terapeutens rolle var den kartleggende, prosessdrivende og endrende. 349

350 Utfordringer i forbindelse med analysen av data I forbindelse med analysen av data stod jeg overfor enkelte utfordringer. Utfordringen oppstod ved at det bak 1 % utsagn i de enkelte seksjoner fra musiker og terapeut lå et ulikt antall utsagn. Et eksempel: I seksjon 1 (i materialet sett som et hele) hadde terapeut 1195 utsagn. Her tilsvarer 1 % utsagn fra terapeut ca 12 utsagn. I seksjon 3, den mest endringsintensive seksjon hadde terapeut 1582 utsagn, hvilket innebar at 1 % rommer ca 16 utsagn, dvs. 4 utsagn mer pr. % utsagn enn i 1. seksjon. Prosentene fra de ulike seksjoner er derfor ikke helt sammenlignbare og angir derfor tendenser. Denne situasjon fikk liten betydning for det endelige resultat og for de utviklingstendenser som ble avdekket, men man må være oppmerksom på disse forhold når man leser de oppgitte prosenter for de enkelte seksjoner for terapeut og musiker. Utfordringer knyttet til samvariasjon Jeg ønsket å få frem et bilde av hvordan enkelte utsagn fra terapeut varierte med enkelte utsagn fra musiker fra seksjon til seksjon. Dikotome variable åpner for denne type korrelasjonstesting. Samtidig var jeg klar over at prosentandelen av andre utsagn som ikke inngikk i korrelasjonstesten ville påvirke frekvens og prosentandelen av de utsagn ble undersøkt med tanke på samvariasjon. I tillegg kom at samvariasjonen mellom enkelte variable (de ulike utsagnskategorier) ikke var en følge av tilfeldigheter, men av terapeutiske valg. Denne situasjonen førte til at jeg måtte være forsiktig med å anvende mål på samvariasjon i tolkningen av resultatene. Når dette er sagt, det jeg mistet som følge av mangel på tilfeldighet vant jeg gjennom muligheten for å årsaksforklare samvariasjonene. Dette fordi at hvert enkelt utsagn fra terapeut var en følge av en bestemt terapeutisk intensjon, og fordi at musikernes utsagn nesten konsekvent var en funksjon av terapeutens utsagn. Men også her stod jeg overfor en utfordring. Eventuelle forklaringer på hva som var årsaken til den registrerte samvariasjonen måtte begrunnes ut fra undersøkelsens teorier og mine terapeutiske observasjoner. Dvs. ut fra en kunnskap som gikk ut over det som direkte kunne avleses statistisk, hvilket kan innebære at mine konklusjoner angående samvariasjon (avsnitt ), for leser, vil kunne fremstå mer som sannsynligheter enn som harde data. Presentasjonen av resultatene Forventningen om en logisk presentasjon av resultatene ble løst ved at resultatene fra de ulike utsagnskategorier ble presentert i den rekkefølge de oftest inntraff i endringsprosessene. Først presenteres resultatene for de kartleggende utsagn (hovedgruppe 1). Deretter de endringsrelaterte utsagn (hovedgruppe 2). Og til slutt presenteres resultatene fra fordelingen 350

351 av utsagn de andre utsagn (hovedgruppe 3) som beskriver prosessrelaterte forhold, og musikernes forhold til seg selv og til den pågående prosess. Så følger en presentasjon av samvariasjonen mellom ulike utsagnstyper satt opp på figur og en beskrivelse av fordelingen av grupper med sammenslåtte utsagnskategorier. Til slutt presenteres resultatene fra den variabel som fikk navnet musikernes terapeutiske ressurser. Resultatene vil bli plassert i tabeller og i figurer. Enkelte tabeller vil bli plassert i appendiks. Oppsummert har vi at tallene og figurene vil presentere: Utviklingen av frekvens- og prosentfordelingen av utsagn fra terapeut og musiker i den enkelte konsultasjon og i materialet samlet. Utviklingen av prosentfordeling av de ulike utsagnstyper fra seksjon til seksjon i den enkelte konsultasjon Samvariasjonen mellom enkelte utsagnstyper for musiker, for terapeut og mellom terapeut og musiker (satt opp på figur) Utviklingen av prosentfordelingen av grupper med sammenslåtte utsagnstyper fra terapeut og musiker. Enkelte resultater vil bli kommentert med utgangspunkt i de teoriene som ble utviklet i 2. delundersøkelse. Jeg vil også kommentere resultatene med utgangspunkt i mine terapeutiske erfaringer for å sette undersøkelsens resultater i relieff til min øvrige terapeutiske kontekst. Dette vil gi leser en noe bredere forståelse av resultatene. Jeg har forsøkt å unngå fortolkninger som det ikke eksplisitt kommer til uttrykk gjennom resultatene. Jeg anvender begrepet forventninger. Forventninger beskriver her i hvilken grad resultatene som ble funnet var i samsvar med mine øvrige terapeutiske erfaringer. Begrepet vil ikke bli anvendt i en statistisk betydning som forskjellen på observerte og forventede resultater. Presentasjonens omfang Resultatene fra fordelingen av alle utsagnstypene blir presentert. Hvis jeg tok vekk et utsagn, ville dette innebære at jeg fjernet en utsagnskategori som inngikk i og som hadde betydning for endringsprosessene. Selv utsagn som ble kategorisert som mindre relevante for endringen av den psykiske plage, kunne ha betydning ved at de ga musikerne anledning til en kort hvile mellom endringsprosessene. I tillegg til argumentet om fullstendighet er dette valg begrunnet i at resultatene rommer kontroversielt stoff. Det er derfor nødvendig med flere typer av data og med grundighet for å overbevise. 351

352 3.4.2 Forskningsspørsmålene Det ble reist 10. forskningsspørsmål. Disse blir forsøkt besvart i det følgende. De ulike spørsmålene var: 1. Hvordan var frekvens og prosentfordeling av de ulike utsagnstyper og hvordan utviklet denne seg gjennom de ulike konsultasjoner? Svarene på dette spørsmålet vil gi et innblikk i hva som skjedde mellom terapeut og musiker fra minutt til minutt og derved indirekte fortelle noe om de endringsprosesser og de psykiske endringer som musikerne opplevde. Resultatene vil også fortelle noe om fordelingen av de enkelte utsagn og om forholdet mellom de ulike utsagn. 2. Hvilke utsagnstyper hadde betydning for den psykiske endring, og hvilke i mindre grad? 3. Hvordan kunne jeg dokumentere og registrere de psykiske endringer som ble oppnådd? Her var målet å avdekke hvilke utsagnstyper fra terapeut som hadde betydning for de psykiske endringer som musikerne opplevde. Og hva det var ved den terapeutiske tilnærming som førte til endringer av den psykiske plage. Spørsmål 2 og 3 berører undersøkelsens kjernepunkter. 4. I hvilken grad var det nødvendig å kartlegge musikernes opplevelse av den psykiske tilstand for å endre den psykiske tilstand? Enkelte korttidsterapeutiske retninger utreder i liten grad før de begynner behandlingen av musikeren, mens andre, den medisinske, den psykodynamiske og den kognitive tradisjon kan være sterkt fokusert på kartlegging. Utredning tar tid og kan oppleves som psykisk belastende. Det er derfor av betydning å få frem resultater som kan si noe om hvorvidt det er nødvendig å utrede musikernes mentale tilstand før man iverksetter et mentalt endringsarbeid. 5. Hva preget relasjonen mellom terapeut og musiker i dette arbeid, og hvordan kunne jeg dokumentere en eventuell god eller dårlig relasjon? Metaforskningen (avsnitt 1.5.4) understreker betydningen av det er en god relasjon mellom terapeut og musiker. Jeg opplever det derfor som interessant å få klarhet i hvorvidt behandlingene var preget av en god eller dårlig relasjon, og hvilke typer av utsagn som bidro til eller som kunne bidra til en god eller dårlig relasjon. 6. I hvilken grad avdekket undersøkelsen musikernes terapeutiske ressurser? 352

353 Metaforskningen (1.5.6) hevdet at klientenes ressurser har betydning for å oppnå bedring av den psykiske plage. Det er derfor viktig å få dekket i hvilken grad den anvendte behandlingsform var fokusert på og anvendte musikernes mentale ressurser, og hva dette innebar i de utvalgte behandlingene. 7. Hva var likhetene mellom og forskjellene på endringsprosessene i forbindelse med behandling av psykiske plager og normalpsykisk forankrede utfordringer? Dette er et sentralt spørsmål ut fra den situasjon at man i dag opererer med over 400 diagnoser, dvs. over 400 forskjellige psykiske plager, selv om mange fremstår som variasjoner innen en og samme gruppe (ICD10; Duncan mfl., 2004). I tillegg finnes det et omfattende antall behandlingsformer. I denne situasjon var det ønskelig å undersøke om det var avgjørende forskjeller eller likheter i behandling mellom den mer alvorlige psykiske plage og de mer alminnelige psykiske utfordringer. Selv om dette punkt ikke er hovedfokus i dette arbeid, kan undersøkelsen, selv om den er begrenset til to psykisk oppegående og normalfungerende musikere, bidra til et svar på spørsmål 7 i kraft av at jeg har anvendt de samme metoder på musikere som på tyngre psykisk belastede klienter. 8. Hva var likhetene mellom og forskjellene på behandling av individer med ulik kulturell bakgrunn? For å svare på dette spørsmål. Må vil jeg trekke inn enkelte erfaringer fra arbeidet med klienter med tradisjonelle psykiske plager. 9. Er det mulig, med utgangspunkt i de teorier som lå til grunn for undersøkelsen og de empiriske funn, å si noe om de mentalt forankrede årsakene til den instrumentalt relaterte psykiske plage og om årsakene de mentale psykiske endringer som ble oppnådd? Hvis dette er mulig, og om svarene fremstår som tilstrekkelige vitenskapelig forankret, kan dette være et verdifullt tilskudd til den eksisterende kunnskap om psykiske plager. 10. I hvilken grad kan resultatene fra en ytre fokusert empirisk undersøkelse si noe om den potensielle tetthet mellom den indre og den ytre empiri? Spørsmålet 10 berører et sentralt spørsmål knyttet til forskning på psyke. Jeg vil her kun kort antyde forbindelsen mellom den indre og ytre empiri i en terapeutisk situasjon. 353

354 3.4.3 Fordelingen av utsagn mellom terapeut og musikerne 1. Hvordan var frekvens og prosentfordeling av de ulike utsagnstyper og hvordan utviklet denne seg gjennom de ulike konsultasjoner? Svaret på dette spørsmål er todelt. Først gis en oversikt over fordelingen av utsagn fra terapeut og musiker. Deretter fokuseres fordelingen av de enkelte utsagnskategorier Fordelingen av utsagn mellom terapeut og musiker Det ble i den større undersøkelse registrert utsagn fra de 4 endringsprosessene (k.3) (to vanlige klienter og to musikere), 7233 utsagn fra terapeut og 6192 fra klientene, hvilket tilsvarte 54 % terapeututsagn og 46 % klientutsagn. Terapeut hadde 8,2 % flere ytringer enn klientene totalt sett (k9). For klient 2 og 4 stod terapeut for henholdsvis 65 % og 66 % av antall utsagn i behandlingen, mens de øvrige klientene stod for henholdsvis 35 % og 34 %. For klientenes ene utsagn hadde terapeut her nær 2 utsagn. Tabell 1. Frekvens og den prosentvise fordeling av klient utsagn og terapeututsagn K. 1 K. 2 K. 3 K. 4 K. 5 K. 6 K. 7 K. 8 K. 9 Klient Antall T utsagn Antall K utsagn Totalt antall utsagn Ant. konsultasjoner pr. musiker Gj.snittli g antall T utsagn pr konsultasjon Gj.snittlig antall K. utsagn pr. konsultasjon Prosentandel terapeututsagn Prosentandel Musikerutsagn Prosentvis spredning mellom T og K utsagn pr konsultasjo n Musikerklienter Klien % 53 % 5 % (k+) % 48 % 5 % (k-) Klien Totalt ,5 50,5 0 % Øvrige klienter i utvalget % 35% 30 % (k-) Klien % 34 % 32 % (k-) Klient Totalt ,65 % 0,35 % 30 % Sum % 46 % 8% (k-) 354

355 N = Utsagn = T = terapeututsagn. K = Klientutsagn Foruten at behandlingstiden var kort og varierte fra 1-6 konsultasjoner (k4), var terapeut og klient aktive verbalt med ca 50 % av utsagnene på terapeut og 50 % på musikerklientene. Mine øvrige erfaringer er at antallet konsultasjoner pr. musiker er fra 1-3, dersom musikerens problematikk kun er knyttet til psykisk oppbygging i forbindelse med prøvespill og konserter og til reduksjon av prestasjonsangst. Det var kun unntaksvis at musikeren eller musikkstudentene trengte mer enn 3 konsultasjoner. 4 eller flere konsultasjoner er oftest et tegn på at musikeren også har annen problematikk som må jobbes med. En utfyllende kommentar Klientene hadde i den 1.seksjon flere utsagn enn terapeut, noe som var forårsaket av at klientene her fortalte om den psykiske plage. Terapeut hadde med enkelte unntak, en større prosentandel utsagn enn klientene i seksjon 2-4 i den enkelte konsultasjon, dvs. i de faser terapeut og klient var mest fokusert på endring. Selv om prosentfordelingen mellom terapeut- og klientutsagn ikke nøyaktig predikerer fordelingen av utsagn fra terapeut og klientene for andre endringsprosesser, beskrev de en tendens man vil gjenfinne i alle konsultasjoner i mine behandlinger. Tabell 1 viste et gjennomsnittlig antall utsagn pr. konsultasjon på henholdsvis 630 (k5) fra terapeut og 630 (k6) for klient. Med ca 90 minutter pr. konsultasjon får vi ca. 7 mentale operasjoner pr. minutt for klient dersom hvert utsagn fra klient var uttrykk for en mental prosess. Hvilket illustrerer en ganske stor psykisk aktivitet fra klienten. Musikernes grad av tretthet etter konsultasjonen illustrerer at det psykiske arbeidet som musikerne utfører er ganske krevende. Denne vurdering er basert på erfaringer fra arbeidet med en rekke musikere og andre klienter. For terapeut fant jeg ca. 7 også utsagn pr. minutt. Dette tall varierte som nevnt noe i de ulike faser i den enkelte konsultasjon. Tallet vil kunne variere noe fra musiker til musiker. Jeg fant at for klient 1, en normalt fungerende musikkstudent med en mer kompleks psykisk problematikk var det nødvendig med 3651 utsagn fra terapeut fordelt på 6 konsultasjoner og 4042 utsagn fra klient. Dette utgjorde til sammen 7693 utsagn (k3). Behovet for flere konsultasjoner var forårsaket av denne studenten gjennomførte flere prøvespill i perioden 355

356 samtidig som han opplevde et brudd med kjæresten. Hver for seg var dette situasjoner som fordret oppfølging. Det laveste antall utsagn i de 2 endringsprosesser var knyttet til klient 2 hvor det var tilstrekkelig 650 utsagn fra terapeut og 587 fra musiker fra å fjerne den psykiske plage. Det var således stor spredning i det antall utsagn som skulle til for å endre den psykiske plage. Mine erfaringer er at denne spredningen er forårsaket av kompleksiteten i den psykiske plage og ikke i graden av intensitet i den psykiske smerte. Resultatene fra tabell 1 når det gjaldt antallet utsagn som var nødvendig i arbeidet var i tråd med mine øvrige terapeutiske erfaringer, som hadde vist at det med stor sannsynlighet ville være mulig å redusere og fjerne prestasjonsangst hos musikere fra 1 til 3 konsultasjoner. Forutsetningen var at den ikke var kombinert med en annen og mer kompleks problematikk. Resultatene ga ikke grunnlag for å predikere behandlingens varighet ved tyngre plager. Nevnes må også at utvalget bestod av vellykkede konsultasjoner og endringsprosesser, men dette var i samsvar med mine øvrige resultater. (S for øvrig drøfting av dette valg i diskusjonskapittelet). Rundt 95 % av mine klienter totalt sett har oppnådd tilstrekkelig gode resultater og 100 % av musikerne. 74 Vurderinger Det interessante ved disse resultatene er terapeutens og musikerne aktive deltakelse i behandlingen. I tillegg kom den situasjon at antallet utsagn som var nødvendig for å redusere den psykiske smerte var overraskende lite. Dette gjaldt for den ene musikeren og også for de to øvrige klientene som inngikk i den større undersøkelse. Disse resultatene avviker en del fra de allmenne terapeutiske erfaringer, og kan danne grunnlag for drøfting av hvor raskt det er mulig å redusere psykiske plager og spenninger. Dersom disse tall kan generaliseres, vil man kunne behandle flere både musikere med musikkrelaterte psykiske spenninger og øvrige klienter psykiske plager raskere enn det som er vanlig. I det videre presenteres resultatene fra fordelingen av de ulike utsagnstyper mellom terapeut og klientene. Jeg skiller mellom de kartleggingsrelaterte utsagn, endringsrelaterte utsagn og andre utsagn. 74 (For utfyllende informasjon om utvalgets representativitet henvises til avsnitt For et innblikk i terapeutiske prosesser som ikke fungerte optimalt henvises til vedlegg.) 356

357 3.4.4 Svar på forskningsspørsmål 1. Frekvens og prosentfordeling av de ulike utsagnstyper Her presenteres svarene på forskningsspørsmål 1. med fokus på fordelingen av de ulike utsagnskategorier. Spørsmålet var: Hvordan var frekvens og prosentfordeling av de ulike utsagnstyper og hvordan utviklet denne seg gjennom de ulike konsultasjoner? Først fokuseres svarene i fra hovedgruppe 1, de kartleggingsrelaterte utsagn Kartleggingsrelaterte utsagn De kartleggingsrelaterte utsagn består av de situasjons- og omstendighetsbeskrivende utsagn De bestod av de historisk kartleggende, situasjonskartleggende, årsakskartleggende og følelseskartleggende utsagn fra terapeut. Og av de historisk beskrivende, årsaksbeskrivende, situasjonsbeskrivende og følelsesbeskrivende utsagn fra musiker. De tre første utsagnstyper ble definert som ytre empiri (se teorien om den indre og ytre empiri) og ble ikke forstått som et uttrykk for musikerens følelsesmessige opplevelser. Disse utsagn fungerte som en innfallsvinkel til de følelseskartleggende spørsmål, dvs. til spørsmål om hvordan den psykiske plage og smerte fremtrådte rent mentalt for musikerne. 75 De følelseskartleggende utsagn ble integrert i de kartleggingsrelaterte utsagn fordi formålet var av kartleggende karakter. Dette selv om de følelseskartleggende utsagn var fokusert på den indre empiri, og selv om musikernes svar på denne type spørsmål ble betraktet som et direkte uttrykk for følelsesmessige opplevelser 76. De situasjons- og omstendighetsbeskrivende (årsaksfokuserte, historisk fokuserte og situasjonskartleggende utsagn fra terapeut hadde en lav prosentandel samlet (2 %), men med en topp i begynnelsen av den enkelte konsultasjon (9 %) i 1. seksjon, og med en lav prosentandel i de mest endringsaktive faser i den enkelte konsultasjon. Resultatet var som forventet. Resultatet illustrerte at utsagn med det formål å kartlegge omstendighetene rundt den instrumentalt relaterte psykiske plage (de følelsesbeskrivende usagn unntatt) hadde en viss betydning for å få et utgangspunkt for behandlingen, men at de ble forstått som utsagn som hadde liten betydning for endringen av den psykiske plage. 75 (I de senere år har jeg i større grad startet endringsprosessen med utgangspunkt i kun situasjonskartleggende beskrivelser fra musiker uten å gå veien om kartlegging av de følelser som var forbundet med disse situasjoner. Dette blant annet som følge av resultater fremkommet med utgangspunkt i de følelseskartleggende utsagn, se avsnitt 3.4.3) 76 For utfyllende informasjon se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt

358 De situasjons- og omstendighetsbeskrivende utsagn var utsagn som fokuserte på opplevelser i fortid, på de dagsaktuelle omstendighetene rundt den instrumentalt relaterte psykiske plage og tilstand og på årsaker til de psykiske plager (de følelsesbeskrivende utsagn er unntatt). Prosentandelen av disse utsagnstyper fra musiker var relativt lav (4 %), mens prosentandelen av denne type utsagn fra terapeut var på 2 %. Jeg fant imidlertid en topp på 14 % av denne type utsagn i begynnelsen av den enkelte konsultasjon for musikerne, mot 9 % kartleggende utsagn fra terapeut. Utviklingen av disse utsagnstyper utover i den enkelte konsultasjon var som forventet med en raskt minkende prosentandel fra og med 1. seksjon. Den noe større forskjell mellom prosentandelen situasjons- omstendighetskartleggende utsagn fra terapeut (9 %) og fra musikerne i første seksjon (14 %), var noe større enn forventet. Årsaken til denne utvikling var at terapeut endret sitt fokus når han hadde fått tilstrekkelig med informasjon til å begynne endringsarbeidet, mens musikerne i noe større grad fortsatt var i sitt fokus på sin egen situasjon. Den viktigste årsak var likevel at musikerne brukte noe flere utsagn for å beskrive sin situasjon enn terapeut trengte for å kartlegge denne. Det terapeutiske perspektiv ut fra prosentandelen kartleggende utsagn: Den lave prosentandel kartleggende utsagn var i tråd med tidligere terapeutiske erfaringer. Kartleggingen av de ytre omstendigheter som den psykiske plage hadde utspilt og utspilte innenfor, kan med utgangspunkt i den lave prosentandel situasjonskartleggende utsagn trolig trappes ned til et minimum også i andre terapeutiske tradisjoner. Enkelte musikere vil ha behov for å fortelle om sitt liv mens andre vil ønske å unngå dette. Musikere som ønsker dette bør få anledning til å fortelle, men man må registrere hvorvidt de snakker seg inn i den psykiske smerte og får mer av den når de forteller. Hvis dette skjer, må man redusere musikernes fokus på hendelser som forsterker det psykiske ubehag og deretter arbeide med psykisk endring. Det teoretiske perspektiv. Den lave prosentandel kartleggende utsagn var i tråd med teorien om de bio-psykiske enheter (avsnitt 3.2.1) og teorien om den indre og ytre empiri (avsnitt 3.2.2), som hevder at informasjon om omstendighetene rundt den instrumentalt relaterte psykiske plage har liten betydning for å endre den psykiske plage eller tilstand. Og som hevdet den vurdering at situasjonsbeskrivende utsagn i hovedsak ikke rommet de følelser som musikerne opplevde som forbundet med den 358

359 psykiske plage 77. Dette er i tråd med enkelte terapeutiske erfaringer som viser at det å fortelle om sin situasjon kan gi økt tilgang til, og derigjennom aktivere mentale elementer som rommer psykisk ubehag og føre til økt psykisk smerte. Musikerne kan slik få koplet på mer psykisk ubehag gjennom samtalen med terapeut. Ytre forankrede beskrivelser av musikernes situasjon ikke synes derfor ikke å være en nødvendig og heller ikke alltid egnet innfallsvinkel til å undersøke den psykiske plage. Dette fordi informasjoner om ytre omstendigheter i liten grad er operasjonaliserbare og derfor i liten grad egner seg som utgangspunkt for en direkte intervensjon. Informasjon om ytre omstendigheter kan imidlertid inspirere til nye spørsmål som i større grad er rettet mot hvordan musikerne opplever sine følelser. Følelseskartleggende utsagn fra terapeut Formålet med de følelseskartleggende utsagn fra terapeut var å kartlegge hvordan musikerne opplevde den psykiske tilstand og å få tilgang til de bio-psykiske elementer av modal og språklig karakter som rommet disse følelser. De følelsesbeskrivende utsagn ble opprinnelig oppfattet som utsagn med stort endringspotensiale ved at de ga terapeut tilgang til de endringsbare og følelsesrommende mentale elementer. Jeg måtte senere nyansere denne oppfatning. Prosentandelen følelseskartleggende utsagn fra terapeut var lavt totalt sett (9 %) i for musikerne. Men med en høy prosentandel i 1. seksjon (28 %). De følelseskartleggende utsagn fra terapeut var den mest dominerende utsagnstype i begynnelsen av den enkelte konsultasjon. Prosentandelen for denne utsagnstype ble redusert klart fra og med 1. seksjon Den høye prosentandel følelseskartleggende fra terapeut i 1.sesjon var uvanlig, men knyttet til at terapeut for klient 1 testet ut en metode som ble kalt følelsestegning, der klienten skal tegne sine følelser og deretter kommentere sine tegninger med utgangspunkt i de følelsesmessige reaksjoner. Følelsesrommende utsagn fra musiker Følelsesrommende utsagn fra musiker var oftest en følge av de følelseskartleggende utsagn fra terapeut. De innebar at terapeut ble informert om musikernes følelser og følelsesmessige reaksjoner. De uttrykte både den ytre og den indre empiri. Betraktet som informasjoner om musikernes følelser fremstod de som ytre empiri. Om de ble betraktet som et uttrykk for 77 Man kan stå overfor klienter som formidler sine følelser indirekte og først og fremst gjennom informasjonspregede utsagn. De må likevel undersøkes for å kartlegge noe mer presist hvilke følelser som er knyttet til disse utsagn. 359

360 musikernes følelsesmessige opplevelse, forble de et uttrykk for den indre empiri. I dette arbeid var terapeuten fokusert på den indre empiri, på det ved musikernes utsagn som formidlet musikernes følelsesmessige reaksjoner. Følelsesbeskrivende utsagn fra musikerne hadde en relativt sett høy prosentandel av i materialet samlet (20 %). Men denne utsagnstype dominerte musikernes utsagn i 1. seksjon med 46 % og med 17 % av denne utsagnstype i 2. seksjon, noe som innebar en markert nedgang i denne type utsagn fra 1. til 2. konsultasjon (tabell 3, vedlegg). De dominerte således musikernes utsagn i den første fase av konsultasjonen. Til sammenlikning var 28 % av terapeutens utsagn i 1. seksjon av følelseskartlegende karakter, med 5 % i 2. seksjon. Musikerne hadde således en høyere prosentandel følelsesbeskrivende utsagn enn terapeuten hadde følelseskartleggende utsagn i de to første seksjoner. Resultatet var som forventet, og forårsaket av at musikerne anvendte flere utsagn for å beskrive sine følelsesmessige reaksjoner enn terapeuten trengte for å kartlegge disse. Og at de hang noe mer igjen i sitt fokus på følelser, mens terapeut forlot sitt fokus på kartlegging av følelser og ble mer fokusert på psykisk endring når han hadde fått nok informasjon til å kunne intervenere. Jeg fant også en noe høyere prosentandel følelsesbeskrivende utsagn fra musikerne enn for de øvrige to klientene som deltok i den større undersøkelse. Denne høyere prosentandel følelsesbeskrivende utsagn her var som nevnt knyttet til det spesielle fokus på følelsestegning som gjaldt musikerklient 1 med 6 konsultasjoner og en følge av stadig nye følelsesmessige utfordringer mellom konsultasjonen som følge av nye prøvespill og brudd med samboer. Den fallende kurve med hensyn på prosentandelen følelsesbeskrivende utsagn fra musikerne utover i den enkelte konsultasjon var også forventet (tabell 3, vedlegg). Utviklingen var forårsaket av terapeutens og derved av musikernes økende fokus på endringen av den psykiske plage fra og med 1. seksjon. Mens prosentandelen situasjonskartleggende utsagn fra musikerne sank ned mot 0 % utover i den enkelte konsultasjon, holdt prosentandelen følelsesbeskrivende utsagn fra musikerne seg på et relativt stabilt nivå fra seksjon til seksjon i de tre siste seksjoner. Dette illustrerte at terapeut kontinuerlig søkte å kartlegge musikernes følelsesmessige reaksjoner underveis i endringsarbeidet. Og at musikerne jevnlig formidlet sine følelsesmessige reaksjoner. Jeg vil minne om at de følelsesbeskrivende utsagn ble forstått som et uttrykk for den indre empiri, mens de situasjons-, informasjons- og omstendighetsbeskrivende utsagn ble forstått som utsagn som formidlet den ytre empiri (Se teorien om den indre og ytre empiri, avsnitt 3.2.2). 360

361 Terapeutisk perspektiv. Før undersøkelsen hadde jeg den vurdering at kartlegging av de følelser som utgjorde den psykiske smerte var nødvendig for å endre denne. Derfor hadde jeg et ganske høyt fokus på følelseskartleggende utsagn. Svarene på spørsmålet om hva som virket i behandling førte til en justering av denne forståelse. Følelseskartleggende spørsmål viste seg å ha mindre betydning for de psykiske endringer som musikerne oppnådde, enn jeg hadde forventet. De følelseskartleggende utsagn fra terapeut hadde likevel en viktig funksjon ved at de ga terapeut informasjon om og tilgang til musikernes følelser og til hvordan disse følelser var lagret mentalt. Dette fordi musikernes følelsesmessige beskrivelser var den direkte foranledning for de endringsrelaterte utsagnstyper som de tilgangsgivende og de endringsiverksettende Teoretisk perspektiv. Terapeutens fokus på musikernes følelser innebærer at terapeut er fokusert på den indre empiri, her forstått som de bio-psykiske elementer som rommer og som utløser følelser. Terapeut kommer, ut fra teorien om den indre og ytre empiri, ikke nærmere hvordan de lagrer og opplever den instrumentalt relaterte psykiske plage enn gjennom musikernes beskrivelser av sine følelsesmessige reaksjoner. Men som nevnt i forbindelse med de kartleggende utsagn, kartlegging av et fenomen synes ikke tilstrekkelig til å endre dette fenomen, selv om det er de fenomener som kartlegges som må endres for skape endring. Min konklusjon er at kunnskap om hvordan musikerne erfarer den psykiske plage som et modalt og språklig fenomen ikke er tilstrekkelig for å endre dette fenomen. Undersøkelsens resultater har ført til endring av den antagelse at selve det å snakke om egne følelser ville føre til en psykisk endring. Følelser endres ikke automatisk, selv om musikerne har tilgang til de mentale elementer enheter som rommer musikernes følelser. De må endres aktivt. Man kan likevel ikke utelukke, noe som er allment erkjent innenfor psykodynamisk og psykoanalytisk terapi, at selve det å snakke om sitt problem, for enkelte kan føre til en psykisk forandring. Men man kan heller ikke utelukke at denne samtaleform kan føre til økt psykisk smerte. Man må derfor være oppmerksom på om en nitid kartlegging fører til økt psykisk smerte i øyeblikket for klientene De endringsrelaterte utsagn De endringsrelaterte utsagn var de Målsettingsrelaterte, Bekreftende, 361

362 Tilgangsgivende, Endringsiverksettende, Endringskartleggende og de Ressurskartleggende utsagn fra terapeut. Og de Målsettingsrelaterte, Tilgangsbekreftende og Endringsbekreftende Nye utfordringsrelaterte utsagn fra musiker Disse utsagnstypene var avgjørende for endringen av den psykiske tilstand og plage. Målsettingsrelaterte utsagn Hensikten med de målsettingskartleggende utsagn var å få et utgangspunkt for endringsarbeidet. De målsettingskartleggende utsagn var derfor endringsrelaterte, selv om de innebar kartlegging, og er derfor plassert i denne kategori. Hensikten med de målsettingskartleggende utsagn var også å få et utgangspunkt for å registrere hvordan musikernes målsettinger endret seg underveis i den enkelte konsultasjon. Mer ambisiøse mål eller nye fra musikerne underveis i konsultasjonene ble forstått som et uttrykk for at det hadde skjedd positive endringer. Målsettingsrelaterte utsagn fungerte også som en sjekk på om jeg var på riktig spor. Som i forbindelse med de øvrige kartleggende utsagn fant jeg en lav prosentandel målsettingsrelaterte utsagn fra terapeut totalt sett (4 %), men med en topp av denne utsagnstype i begynnelsen av den gjennomsnittlige konsultasjon (10 %), (tabell 2, vedlegg 1). Jeg fant en ganske lav, men likevel tilstrekkelig prosentandel målsettingsrelaterte utsagn fra musikerne totalt (4 %) med en noe større prosentandel i 1. seksjon (8 %) (tabell 3, vedlegg 1). Dette innebærer at terapeut var noe mer fokusert på målsettinger i begynnelsen av den enkelte konsultasjon, mens musikerne opprettholdt en noe høyere fokus på målsettinger enn terapeut utover i konsultasjonene. Trolig som følge av det jeg nevner senere at klientenes ambisjoner og målsettinger øker eller endres noe når klientene opplever større trygghet og mestringsevne. Terapeutisk perspektiv. 362

363 Den lave prosentandelen målsettingskartleggende utsagn var tilstrekkelig for å kartlegge musikernes mål og ønsker med å gå i behandling. Den stabilt lave prosentandelen målsettingskartleggende utsagn utover i konsultasjonen illustrerte mitt behov for å undersøke om jeg fortsatt arbeidet i tråd med musikernes ønsker, underveis i endringsarbeidet. Resultatet var optimalt i forhold til de utfordringer som musikerne i utvalget stod overfor. Foruten at de målsettingsrelaterte utsagn forberedte musikerne for den psykiske endringsprosess og staket ut kursen for arbeidet, hadde de også en resultatregistrerende funksjon. Dette ved at oppnådde mål og økte yrkesmessige ambisjoner fungerte som en bekreftelse på at musikerne hadde oppnådd psykiske endringer, noe som særlig gjaldt en av klientene i den større undersøkelse, en ung gutt med posttraumatiske lidelse. Teoretisk perspektiv. Ut fra teorien om de bio-psykiske enheter ga de målsettingsrelaterte utsagn musikerne tilgang til mentale elementer som rommet psykisk velvære i form av nye ideer og ønsker. Denne type ønsker dannet et utgangspunkt for endringsarbeidet. Samtidig kunne selve det å tro på en bedre fremtid ha endringseffekt. Forutsetningen var imidlertid at det var mulig å nå de oppsatte mål. Mål som musikerne ikke trodde på og mål som ikke ble realisert kunne gi motsatt effekt, økt tilgang til følelsen av å mislykkes og derved til økt psykisk ubehag. Noe av hensikten med de ulike intervensjoner var å utvikle musikernes tro på at det var mulig å realisere disse mål, og deretter gjøre musikerne i stand til å realisere disse. De bekreftende utsagn fra terapeut Formålet med de bekreftende utsagn var å skape et optimalt leie for psykisk endring, i tillegg til å støtte musikerne underveis i endringsprosessen, verdsette musikernes resultater og anstrengelser, og fortelle musikerne at de var på riktig spor. De ble derfor plassert i hovedgruppen de endringsrelaterte utsagn. Prosentandelen bekreftende utsagn fra terapeut til musikerne var relativt stabil med en topp i 1. seksjon på 13 % og med en prosentandel på 10 % totalt (tabell 2, vedlegg 1). Resultatet var som forventet. Den stabile andel bekreftende utsagn fra seksjon til seksjon illustrerte det klima av støtte og bekreftelse som preget konsultasjonene. Terapeutisk perspektiv. Jeg vil gjøre oppmerksom på at ethvert utsagn der terapeut som bekrefter musikernes versjon av sitt tidligere og nåværende liv, vil bli oppfattet som et bekreftende utsagn. Disse vil kunne 363

364 føre til større åpenhet for endring og mottagelighet for terapeutens endringsiverksettende utsagn. Det er ut fra min erfaring ingen selvfølge at musikerne er villig til å endre seg psykisk, selv om den eksisterende situasjon oppleves som smertefull. Dette fordi at endringen kan oppleves som truende, og fordi endring kan fordre et visst psykisk overskudd som kan mangle. Teoretisk perspektiv. Den teoretiske forståelse er knyttet til at ethvert utsagn som blir oppfattet som bekreftende, innebærer at musiker får tilgang til bio-psykiske elementer som rommer positive følelser. De kan, men behøver ikke ha endringseffekt i seg selv, men de bidrar til et psykisk skifte. Og til å sette musikerne i et optimalt psykisk leie i forhold til det å skulle gjennomføre de mentale instruksjoner, som er nødvendige for å oppnå endring. De bekreftende utsagn var derfor viktige i den terapeutiske prosess ut fra et terapeutisk og teoretisk perspektiv. De tilgangsgivende utsagn fra terapeut og de tilgangsbekreftende utsagn fra klient Formålet med de tilgangsgivende utsagn var å gi musikerne tilgang til det psykiske materialet som skulle endres for å få et utgangspunkt for det videre endringsarbeid. Mens de tilgangsbekreftende utsagn bekreftet at musikerne hadde tilgang til dette psykiske materialet og at musikerne befant seg i et psykisk leie der de var mottagelige for endring. Prosentandelen tilgangsgivende utsagn fra terapeut på 14 % var relativt stabilt med en topp i de mest endringsintensive faser i den enkelte konsultasjon (tabell 2, vedlegg 1). Tilsvarende hadde musikerne 11 % tilgangsbekreftende utsagn (tabell 3, vedlegg 1). De tilgangsgivende og de tilgangsbekreftende utsagn fulgte hverandre tett. Resultatet var som forventet. De tilgangsbekreftende utsagn fra musiker, som var et svar på de tilgangsgivende utsagn fra terapeut, var jevnt fordelt i de tre mest endringsintensive faser med en noe lavere prosentandel i den første seksjon i den enkelte konsultasjon. Terapeutisk perspektiv. Resultatet illustrerte at terapeut lyktes med å gi musikerne tilgang til det psykiske materialet som skulle endres, og at musikerne lyktes med å få tilgang til dette materialet. Det var ingen problemer med å få tilgang til det psykiske materialet som forankret den psykiske plage eller musikernes mentale ressurser. De tilgangsbekreftende utsagn fra musikerne var grunnlaget for de endringsiverksettende utsagn fra terapeut, selv om endringsiverksettende utsagn også ble formidlet uavhengig av musikernes tilgangsbekreftende svar. 364

365 Min opprinnelige antagelse var at de tilgangsgivende og de tilgangsbekreftende utsagn var nødvendige for å endre den psykiske tilstand. Men resultatene fra denne undersøkelse har ført til at denne antagelse må nyanseres. De tilgangsgivende utsagn fungerte etter planen, men prosentandelen endringsiverksettende utsagn var langt høyere enn prosentandelen tilgangsgivende utsagn. Resultatet viste således at det var mulig å iverksette endringer uten at musikerne ble gitt en øyeblikkelig tilgang til det materialet som rommet den psykiske smerte. Denne erfaring er i tråd med synspunkter i den løsningsfokuserte tradisjon som hevder at man kan fokusere direkte på løsningen av et problem uten å gå veien om det problem som har ført til den psykiske plage (Shazer, 1985, 1988). Men disse resultater tyder også på at musikerne fikk kontinuerlig tilgang til det psykiske materialet som skulle endres gjennom selve endringsprosessen, dvs. selv om jeg ikke hadde anvendt tilgangsgivende utsagn. Dette som følge av at de mer kontinuerlig var i den fasen som jeg har kalt for tilgangsstadiet for psykisk endring i den terapeutiske prosess. Det teoretiske perspektiv. Ut fra teorien om de bio-psykiske enheter, koplingsteorien for den instrumentalt relaterte psykiske plage og teorien om språkets betydning for følelser innebar de tilgangsgivende utsagn at terapeut koplet musikerne til den psykiske tilstand eller til det psykiske materialet som skulle endres. Musikerne fikk slik tilgang til de bio-psykiske elementer som rommet det psykiske ubehag. De tilgangsgivende utsagn fra terapeut ble også anvendt for å gi musikerne tilgang til mentale ressurser, dvs. de bio-psykiske elementer som rommet positive opplevelser og følelser som var nødvendige for at musikerne skulle mestre sine problemer og sin tilværelse. Dette som utgangspunkt for de endringsiverksettende utsagn. Ut fra disse teoretiske perspektiver vil ethvert utsagn fra terapeut gi musikerne tilgang til et psykisk materiale, enten dette er positivt, negativt eller nøytralt ladet. De endringsiverksettende utsagn fra terapeut Endringsverksettende utsagn fra terapeut hadde som mål å endre de mentale elementer som utløste eller opprettholdt den psykiske plage. Endringsiverksettende utsagn kunne også forsterke en allerede god følelse eller aktivere mentale egenskaper som var viktige for å lykkes med endringsarbeidet. De øvrige utsagn var også av betydning, men alene, uten de endringsiverksettende utsagn, ville de, ut fra mine øvrige erfaringer, hatt liten endringseffekt ut over økt øyeblikkelig velvære. 365

366 De endringsiverksettende utsagn fra terapeut utgjorde den klart største utsagnsgruppe (40 %, (tabell 2, vedlegg 1) med en lavere prosentandel i første seksjon og med en topp i den mest endringsintensive fase på rundt 52 % og med en nedgang i siste fase til 40 %. Resultatet illustrerte det intense endringsfokus som preget det terapeutiske arbeid. Prosentandelen var i overkant av det jeg hadde forventet og innebar at terapeut iverksatte en ganske anselig mengde endringsprosesser hos musikerne pr. konsultasjon. De endringsbekreftende utsagn fra musiker. De endringsbekreftende utsagn bekreftet at musikerne hadde opplevd et psykisk skifte eller en mer varig psykisk endring. På samme måte som det ofte var nødvendig med flere endringsiverksettende utsagn fra terapeut for å oppnå de psykiske endringer, opplevde jeg det som viktig å få flere endringsbekreftende utsagn fra musikerne for å bli trygg på at det hadde skjedd reelle psykiske endringer. Resultat De endringsbekreftende utsagn fra musikerne dominerte musikernes usagn med en prosentandel på 40 %. Prosentandelen endringsbekreftende utsagn fra musikerne var noe høyere enn forventet med en topp i den mest endringsintensive fase, 3. seksjon på 54 % (tabell 3, vedlegg 1). I enkelte seksjoner var prosentandelen endringsbekreftende utsagn fra en av musikerne på 68 %. Kurvene over de endringsiverksettende og de endringsbekreftende utsagn fulgte hverandre tett, noe som indikerte en meget klar samvariasjon. De øvrige klientene fulgte samme tendens. Resultatet dokumenterte på den ene siden terapeutens intense fokus på endringen av den psykiske smerte, og at musikerne opplevde endringer i den psykiske tilstand og plage i løpet av den enkelte konsultasjon. Ut fra mine terapeutiske erfaringer og undersøkelsens resultater kan jeg konkludere med at de endringsiverksettende utsagn fra terapeut var den direkte årsak til de psykiske endringer som musikerne gjennomgikk. Dette selv om enkelte endringer også kunne være knyttet til andre forhold som forventninger og en god relasjon (Bergin & Garfield, 1994; Duncan & Miller, 2011; Norcross, 2002; Orlinsky mfl., 2004; Wampold, 2001) Terapeutisk perspektiv. De endringsbekreftende utsagn var de viktigste utsagn fra musikerne i denne undersøkelsen. De bekreftet at musikerne hadde gjennomgått en mental prosess som følge av terapeutens endringsiverksettende utsagn, og at denne endringsprosess hadde ført til et øyeblikkelig psykisk 366

367 skift eller en øyeblikkelig psykisk endring. Hvilket bekreftet at de bekreftende og tilgangsgivende utsagn fra terapeut hadde gitt musikerne tilgang til et optimale psykisk leie for mentale endringer. De endringsiverksettende utsagn fra terapeut var en følge av terapeutens øyeblikkelige forståelse for de muligheter for psykisk endring som åpnet seg hos musiker. Den høye prosentandel var således både et naturlig resultat av den øyeblikkelige terapeutiske mulighet og en følge av en forutsigbar t plan. Det omfattende antall endringsiverksettende utsagn førte også til den forståelse at de psykiske endringer var en følge, ikke av en eller noen få endringsprosesser, men summen av en ganske omfattende mengde små mentale prosesser som musikerne gjennomgikk. I dette bildet må man være klar over at enkelte endringsiverksettende utsagn var gjentakelser og omskrivinger av tidligere utsagn, og at de slik hadde en endringsforsterkende effekt. Selv om omfanget av endringsiverksettende utsag var stort og stabiliserte de oppnådde psykiske endringer, kan man oppleve at plutselig og omfattende endringer kun en følge av noen få bestemte endringsiverksettende utsagn fra terapeut. Men da undersøkelsens formål ikke har vært å undersøke de mer spektakulære endringer som kan oppstå som følge av enkelte utsagn fra terapeut, vil disse ikke blir fokusert videre i dette arbeid. Det teoretiske perspektiv. Ut fra teorien om de bio-psykiske enheter innebærer de endringsiverksettende utsagn at terapeut kopler på nye positivt ladete bio-psykiske elementer til den psykiske tilstand. Og at han kopler av eller endrer de psykisk ubehagelige mentale elementer, med det som intensjon å gi musikerne tilgang til større psykisk velvære og større mestringsevne. De endringsiverksettende utsagn er også knyttet til teorien om den indre og ytre empiri, teorien om øyeblikkets betydning for psykisk endring og teorien om språkets betydning for følelser: Til teorien om den indre og ytre empiri ved at de endringsiverksettende utsagn kopler på eller endrer følelser og derved endrer den indre empiri. Til teorien om øyeblikkets betydning for endring ved at de endringsiverksettende utsagn førte til øyeblikkelige mentale endringsprosesser som igjen førte til en øyeblikkelig endring i det psykiske materialet som rommer musikernes følelser. Og til teorien om språkets betydning for følelser ved at de følelsesmessige endringer var en følge av språk, dvs. av ord og utsagn fra terapeut som førte til andre følelser hos musiker enn de opprinnelige. De endringsiverksettende utsagn hadde således en eksplisitt teoretisk forankring. 367

368 De endringskartleggende utsagn De endringskartleggende utsagn søkte å kartlegge de psykiske endringer som var oppnådd. Det foregikk imidlertid en kontinuerlig kartlegging av de psykiske endringer, selv om jeg ikke anvendte endringskartleggende utsagn. For de endringskartleggende utsagn, 11 % totalt (tabell 3, vedlegg 1), fant jeg også en forventet utvikling med lav andel i begynnelsen av behandlingene (3 %), jevnt stigende utover i konsultasjonen og med en liten nedgang i siste seksjon. Resultatet illustrerte den stabile interesse for å kartlegge de psykiske endringer som musikerne opplevde underveis i behandlingene. Samme tendens fant jeg også hos de øvrige to klienter. Terapeutisk perspektiv: Formålet med de endringskartleggende utsagn var å kartlegge de oppnådde endringer og kartlegge hvor langt man var kommet i endringsarbeidet for å få et grunnlag for den videre behandling. Man må likevel være klar over at kartleggingen av endringer skjedde kontinuerlig i den terapeutiske prosess gjennom observasjon av musikernes reaksjoner på terapeutens øvrige utsagn. Utsagn som signaliserte ubehag i forhold til terapeut og prosess var et tegn på at det var trekk ved behandlingen som ikke fungerte. Mens ja-signaler i den pågående prosess innebar enten at musikerne hadde det rimelig bra og var på rett spor mentalt, eller at de allerede hadde opplevd psykiske endringer. Teoretisk perspektiv. Ut fra teoriene har de endringskartleggende utsagn den funksjon å kartlegge graden av psykisk velvære eller ubehag som er knyttet til de bio-psykiske elementer, som musikerne har tilgang til etter en eller flere intervensjoner. Manglende endring vil her komme til uttrykk ved at musikeren har tilgang til de samme ubehagsrommende mentale elementer etter som før de endringsiverksettende utsagn. Eller at musikerne har fått tilgang til nye mentale elementer som rommer psykisk ubehag. Endringsavkreftende utsagn Innenfor de endringsrelaterte utsagn hadde vi også de endringsavkreftende utsagn. De fungerte som informasjon om musikernes psykiske tilstand. I tillegg fortalte de at terapeutens intervensjoner ikke hadde lyktes. Endringsavkreftende utsagn førte til nye intervensjoner med en annen vinkling. De ble betraktet som naturlige underveis i den terapeutiske prosess. På en måte var de i familie med utsagn fra musiker som signaliserte nye utfordringer. 368

369 Jeg fant nær 0 % endringsavkreftende utsagn. Resultatet indikerte av de endringsiverksettende utsagn føre til psykisk endring, og at musikerne følte seg vel i behandlingssituasjonen. Ressurskartleggende utsagn fra terapeut Ressurskartleggende utsagn søkte å kartlegge musikernes mentale ressurser med tanke på å bygge opp musikerne psykisk. Prosentandelen ressurskartleggende utsagn var lav, men ganske stabil gjennom den enkelte konsultasjon. De utgjorde 2 % av terapeutens utsagn totalt sett. Terapeutens fokus på musikernes terapeutiske ressurser var større enn prosentandelen ressurskartleggende utsagn skulle tilsi. Dette som følge av at musikernes utsagn ble plassert i den utsagnskategori som best beskrev utsagnets funksjon i den terapeutiske prosess. For eksempel: Endringsbekreftende utsagn som samtidig avdekket at musikerne hadde viktige terapeutiske ressurser, ble plassert i kategorien endringsbekreftende utsagn. Dette fordi at denne kategori, i det øyeblikk utsagnet ble formulert, var viktigere enn det å kartlegge musikernes ressurser. Av denne grunn fikk man en underrapportering av terapeutens fokus på musikernes ressurser. Det ble derfor opprettet en ny variabel: Terapeutiske ressurser 78 for å kartlegge utsagn som indikerte at musikerne hadde terapeutiske ressurser Terapeutisk perspektiv. Det var i liten grad nødvendig å kartlegge musikernes terapeutiske ressurser i den terapeutiske prosess. Dette fordi positive opplevelser og ja signaler fra musikerne var en terapeutisk ressurs, i den forstand at de var uttrykk for tilgang til et mentalt materiale som kunne anvendes i den videre endringsprosess. Det var likevel viktig for terapeut å være bevisst på når og på hvilken måte musikerne hadde tilgang til mentale ressurser som kunne anvendes terapeutisk. Dette fordi de ellers kunne overses med den følge at man mistet tilgang til de terapeutiske muligheter som lå i situasjonen. Teoretisk perspektiv. De terapeutiske ressurser er forstått som avgrensede psykiske elementer som rommer positivt ladete følelser. Disse kan hentes frem og aktiveres gjennom den terapeutiske prosess og anvendes i det psykiske endringsarbeid, enten for redusere psykisk plage eller for å forsterke psykisk velvære og mestringsevne. I tillegg kommer at evnen til å danne mentale forestillinger 78 Avsnitt

370 av positivt ladet karakter anvendes i alle faser av endringsarbeidet. Mens alle vil ha en større eller mindre evne til å anvende sine mentale evner til dette formål, er tilgangen til positivt ladete bio-psykiske elementer meget ulik for ulike musikere. I tillegg til at forståelsen for de terapeutiske ressurser springer ut fra teorien om de bio-psykiske enheter, vil anvendelsen av disse ressurser være i samsvar med koplingsteorien for den psykiske endring. Aktiviseringen og implementeringen av de terapeutiske ressurser skjedde gjennom språk. De terapeutiske ressurser kan slik også analyseres i forhold til teorien om språkets betydning for følelser. Utsagn som skisserte nye utfordringer fra musiker Mens endringsavkreftende utsagn rommet nei-svar, var utsagn som signaliserte nye utfordringer mer komplekse. Utsagn fra musikerne som skisserte nye utfordringer var 12 % totalt med en spredning var fra 4 % til 13 % til av antallet utsagn (tabell 3, vedlegg 1). Resultatet ble ikke forstått som et tegn på de ikke hadde oppnådd endringer i behandlingen. Denne type utsagn dukket opp som følge av at mer alvorlige utfordringer var blitt løst som følge av at musikerne fikk kontakt med tidligere ikke fokuserte, men likevel eksisterende problemer. I tillegg kom den situasjon at musiker 1 (6 konsultasjoner) som hadde den klart største prosentandel av denne utsagnstype for alle klientene, befant seg i en krevende psykisk situasjon mellom de ulike konsultasjoner. Dette førte til at det oppstod nye psykiske utfordringer mellom konsultasjonene som ikke var adressert tidligere. Resultatet viste at spredningen i prosentandelen utsagn som rommet nye utfordringer, var forårsaket av mangfoldet i klientenes psykiske problematikk. Og av de psykiske utfordringene som en av musikerne stod overfor mellom konsultasjonene. Spredningen i prosentandelen utsagn som skisserte nye utfordringer syntes uavhengig av intensiteten og alvoret i den psykiske plage, men den var påvirket av mangfoldet av de instrumentalt relaterte psykiske plager Andre utsagnskategorier Utsagn som ikke inngikk i kartleggingen av musikernes opplevelse av psykisk plage eller i forbindelse med endringen av den psykiske tilstand, ble plassert i gruppen andre utsagnskategorier. Dette var informasjon om behandlingen. I tillegg kom tilstandsavbrytende og prosessopprettholdende utsagn, nøytralt konfronterende og kritiske utsagn fra terapeut samt 370

371 presiseringer. Dette var utagn av mindre betydning for endringen av den psykiske tilstand. Prosentandelen av andre utagn hos terapeut var på til sammen på ca 7 %. Inkludert informasjon om endringsarbeidet. Og til sammen rundt 7 % prosent hos musikerne hvorav utsagn som uttrykte behov for å presisere utsagn fra terapeut utgjorde ca 2 %. Disse utsagnstypene hadde en marginal betydning for de endringer som musikerne gjennomgikk. De hadde de likevel en viss betydning for gjennomføringen av den terapeutiske prosess. Enkelte bør derfor nevnes nærmere. Utsagn fra terapeut som rommet informasjon om behandlingen Denne utsagnstype rommet informasjoner om behandlingens hva, hvorfor og hvordan. De kom når musikerne uttrykte et ønske om informasjon. Formålet var å utvikle musikernes trygghet og klarhet i hvordan behandlingen ville fungere for å skape en optimal psykisk tilstand med tanke på endring. De fungerte også som en mental forberedelse til endringsarbeidet dersom dette var nødvendig. Prosentandelen utsagn som rommet informasjon om behandlingen var lav (2 %, tabell 2, vedlegg 1). Det hendte at jeg spurte musikerne om de ønsket mer informasjon. Kun enkelte hadde tidligere uttrykt et behov for denne type informasjon. Jeg fant de fleste utsagn av denne kategori i begynnelsen av eller ved avslutningen av den enkelte konsultasjon. Resultatet var som forventet på grunn av at endringsarbeidet dominerte de andre faser. Terapeutisk perspektiv. Utsagn som rommet informasjoner om behandlingen hadde marginal betydning for endringen av den psykiske tilstand i denne undersøkelse. Det var likevel viktig å svare utfyllende dersom musikerne ønsket informasjon. Det terapeutiske budskap som kom frem gjennom resultatene var: Still gjerne spørsmål om du trenger informasjon. Følg opp musikernes ønsker, men ikke bruk mye tid på informasjonsvirksomhet. Musikernes ønske om informasjon kan være forankret i et ønske om innsikt, men de kan også være uttrykk for uro for terapeut eller for behandlingen. Informasjon om behandlingen kan gi en følelse av ro og trygghet og en følelse av å bli tatt vare på og respektert. De har en relasjonsdannende betydning, men man bør relativt raskt bevege seg over på et kartleggende eller endringsorientert fokus. Teoretisk perspektiv. 371

372 Det å befinne seg i en terapeutisk situasjon kan føre til uro. Det er viktig å fjerne det psykiske ubehag før kartleggingen og endringsarbeidet begynner, for å hindre at det psykiske ubehag overføres gjennom betinging til kartleggings- og endringsprosessen. Utsagn fra terapeut med mindre betydning for psykisk endring, men med betydning for endringsprosessen De øvrige utsagnstyper som inngikk i gruppen andre utsagn fokuserte på noe annet enn det som var formålet med endringsarbeidet og ble betraktet som utsagn mindre betydningsfulle utsagn for endringen av de psykiske spenninger. Andelen av denne utsagnstype var på rundt 5 % prosent for terapeut (tabell 2, vedlegg 1). Den lave prosentandelen illustrerte behandlingenes høye fokus på det som ble opplevd som vesentlig for endringen av den psykiske tilstand. Terapeutisk perspektiv. Behandlingen bør trolig preges av en viss andel utsagn av mindre betydning for selve endringsarbeidet. Dette fordi de ga musikerne litt pause og hvile mellom de hyppig forekommende og ofte mentalt slitsomme endringsprosesser. Teoretisk perspektiv. Ut fra teorien om de bio-psykiske enheter og koplingsteorien for den psykiske tilstand og endring innebærer denne type utsagn at musikerne får defokusert de bio-psykiske elementer som har betydning for den instrumentalt relaterte psykiske plage eller for reduksjonen av denne. Men også at musikerne et øyeblikk kan fokusere på noe som i mindre grad rommer psykisk ubehag. Nøytralt konfronterende utsagn Konfronterende utsagn fra terapeut er definert som utsagn som konfronterte musikernes forestillinger eller følelser i mildere grad. Blant de konfronterende, men ikke uvennlige utsagn hadde vi de: Rådgivende utsagn, som innebar at terapeuten ga musikerne råd om hvordan han burde opptre. Analyserende utsagn, som innebar at terapeut analyserte musikernes situasjon. Årsaksorienterte utsagn fra terapeut, som innebar at terapeut ikke kartla, men fastslo hva som er årsaken til musikernes opplevelse av den instrumentalt relaterte psykiske plage. 372

373 Argumenterende utsagn, som innebar at terapeut argumenterte med musikerne. Fortolkninger, som innebar at terapeut fortolket musikernes tilstand for musikeren. Overføringer, som innebar at terapeut overførte sin behov, sin irritasjon eller frustrasjon eller andre forestillinger på musikerne. Felles for de konfronterende utsagn var at de kunne påføre musikerne et psykisk ubehag. Jeg fant rundt 2 % konfronterende utsagn fra terapeut (tabell 2, vedlegg 1). Resultatet illustrerte at disse utsagnstyper hadde marginal betydning for de oppnådde behandlingsresultater. Terapeutisk perspektiv. Konfronterende utsagn kan føre til en dårligere relasjon mellom terapeut og musikerne, samtidig som de vil dreie musikernes fokus vekk fra behandlingens mål, fra et fokus på endringen av den instrumentalt relaterte psykiske plage til terapeutens virkelighetsforståelse. Terapeuten blir her den sentrale person i behandlingen. Konfronterende utsagn innebærer at terapeut forlater sin rolle som terapeut og går over, for eksempel til å fungere som rådgiver. Konfronterende utsagn ble forsøkt unngått i denne undersøkelse. Teoretisk perspektiv. Konfronterende utsagn innebærer at jeg gir musikerne tilgang til tanker eller mentale elementer som ligger utenfor behandlingens fokus som er endringen av musikernes øyeblikkelige følelsesmessige tilstand. Med utgangspunkt i teorien om de bio-psykiske elementer og koplingsteorien for den psykiske tilstand, vil de konfronterende utsagn innebære at man gir musikerne tilgang til mindre endringsrelevante mentale elementer. Og i større grad informasjoner som, ut fra teorien om den indre og ytre empiri, er forstått som ytre empiri. Det er viktig at terapeut er oppmerksom på om og når han eller hun beveger seg fra behandling på musikernes premisser, til å fremstå som en ekspert som foregir å vite mer enn musikerne om det musikerne er opptatt av. Jeg har for enkelte andre klienter enn i utvalget mer fungert som rådgiver, men i denne situasjon har jeg forlatt det teoretiske grunnlaget for den anvendte behandlingsform og mer fungert som coach eller veileder. Negativt konfronterende utsagn. Negativt konfronterende utsagn var utsagn som på ulike måter ga musikerne tilgang til psykisk ubehag. Av de negativt konfronterende utsagn fra terapeut hadde vi: 373

374 Tvil. Dette var utsagn som rommet tvil med hensyn på sannhetsinnholdet i de informasjoner og opplevelser som musikerne formidlet, Moraliserende utsagn. Moraliserende utsagn rommet bebreidelser mot musikerne. De formidlet at musikerne burde ha opptrådt annerledes, eller at de hadde holdninger som var moralsk klanderverdige. Pessimistiske utsagn. Pessimistiske utsagn sådde tvil om muligheten for å få det bedre. De kunne romme det budskap at musikerne hadde en dårlig prognose, at problemet var kommet for langt, var for omfattende, for alvorlig, eller var av biologisk eller genetisk karakter med den følge at det var lite man kan gjøre. Pessimistiske utsagn reflekterte terapeutens manglende tro på sin terapeutiske evne og på musikernes mentale ressurser. Kritiske utsagn. Kritiske utsagn påla musikerne et ansvar for den følelsesmessige tilstand og forverret musikernes situasjon. Uenighetsutsagn. Uenighetsutsagn innebar at terapeut formidlet at han var uenig med musikeren. Respektløse/nedsettende utsagn. Respektløse og nedsettende utsagn karakteriserte musikeren negativt, eller innebar at man avbrøt musiker eller overså musikerens utsagn. Direktiver. Direktiver var beskjeder om hva musikeren skulle gjøre. Utsagn om musikerens svakheter var utsagn om musikerens begrensninger og manglende egenskaper. De økte eller fastholdt den psykiske smerte og reduserte tilgangen til musikerens mentale ressurser. Utsagn som formidlet at musikeren var en vanskelig musiker. Det hendte man stod overfor musikere som ble opplevd som vanskelige. Utsagn fra terapeut om at musikeren var en vanskelig musiker kunne forverre musikerens tilstand og redusere musikerens utbytte av behandlingen. Det kunne likevel være nødvendig, en sjelden gang, å konfrontere musikeren med hans holdning til behandlingen eller terapeut, fordi den låste musikeren fast til det problem musikeren kom for å bli kvitt. Uvennlighet. Uvennlighet fra terapeut kunne bidra til konflikt mellom terapeut og musiker, og redusere behandlingens utbytte. Negativt konfronterende utsagn ble oppfattet som ødeleggende for relasjonen, og de ble antatt å kunne hindre musikeren i å gjennomføre de ønskede endringsprosesser. I tillegg antok jeg at de kunne forsterke opplevelsen av psykisk ubehag. Jeg fant ingen negativt konfronterende utsagn fra terapeut i resultatene. De ble derfor ikke registrert som et resultat i SSPS. Resultatene her illustrerte at disse utsagnstyper ikke hadde 374

375 betydning for behandlingen og for de oppnådde resultater. Fraværet av disse utsagnstyper var ingen garanti for et godt klima i endringsprosessen, men denne situasjonen illustrerte at negativt konfronterende utsagnstyper ikke påvirket relasjonen mellom terapeut og musikerne og behandlingsklimaet i negativ retning. Teoretisk perspektiv. Med utgangspunkt i forståelsen for de bio-psykiske enheter og koplingsteorien for den psykiske plage vil de negativt konfronterende utsagn gi musikerne tilgang til negativt ladete mentale elementer, her de bio-psykiske elementer. De kunne fungere antiterapeutisk og står i motsetning til det teoretiske og etiske grunn for den anvendte behandlingsmodell. Kritiske utsagn fra musiker til prosess og terapeut og problemorienterte utsagn. Kritiske utsagn til prosess og terapeut Av denne type utsagn hadde vi Kritiske utsagn. Kritiske utsagn til prosess innebar at musikeren kritiserte hvordan terapeuten arbeidet. Resultatskeptiske utsagn. Resultatskeptiske utsagn innebar skepsis til hvorvidt behandlingen ville ha den ønskede effekt. Manglende tro på behandlingen, eller på at de resultater som ble oppnådd var varige reduserte behandlingens effekt. Negative vurderinger. Negative vurderinger av terapeut rommet kritiske kommentarer til terapeutens person og opptreden på konsultasjonen. Motstandsreaksjoner. Motstandsreaksjoner antydet at musikeren ikke ønsket å delta i behandlingen eller å følge terapeutens instruksjoner. De fortalte at behandlingssituasjonen ikke fungerte som den skulle. Motstand fra musiker ble betraktet som terapeutens ansvar og som et tegn på at terapeuten ikke hadde maktet å etablere et trygt og tillitsfullt forhold til musiker, eller at terapeuten hadde provosert musikeren. Negative overføringer. Negative overføringer innebar at musikeren tilla terapeuten enkelte egenskaper eller hensikter, oftest forstått som egenskaper som minnet om musikerens egne, og som han eller hun ikke ville vedkjenne seg. Negative overføringer ble forstått som et uttrykk for at musikeren opplevde problemer med eller hadde en 375

376 dårlig relasjon til terapeut og behandlingen. De fjernet musikerens fokus på behandlingens endringselementer og hindret bedring av den psykiske plage. Kritiske utsagn fra klient mot terapeut eller prosess var meget nær null i antall og ble ikke registrert med prosent. Problemorienterte utsagn. Problemorienterte utsagn overfor andre eller seg selv beskrev musikerens psykiske tilstand og ga et utgangspunkt for behandlingen. Jeg fokuserte på 2 typer: Negative egenfortolkninger og bebreidende, kritiske utsagn mot andre. Negative fortolkninger av egen atferd, egenskaper eller mestring kunne forekomme i den innledende fase i behandlingen. De ble forstått som at musikeren hadde tilgang til negative ladete bio-psykiske elementer. Denne type utsagn reflekterte trekk ved den psykiske spenning. Bebreidende og kritiske utsagn. Bebreidende og kritiske utsagn overfor andre kunne indikere uløste psykiske problemer, men de kunne også være uttrykk for en kognitiv stil. De fortalte noe om musikerens situasjon, men ikke nødvendigvis noe om de forhold som skulle endres. Dersom terapeuten tok fatt i dem, ble de undersøkt med hensyn på den betydning de hadde for den psykiske tilstand. Jeg fant en lav andel problemfokuserte utsagn og kritiske utsagn rettet mot andre enn terapeut (rundt 0, 4 %). Fraværet ble forstått som forårsaket av at musikerne var så fokusert på endringsarbeidet at de ubehagelige opplevelser som disse utsagn kunne være uttrykk for var tonet ned. Resultatet støttet den forståelse at endringsprosessene fungerte uten problemer både for terapeut og musiker på den måte at de ikke hemmet endringsarbeidet. De prosessrelaterte utsagn Det var tre typer prosessrelaterte utsagn fra musikerne: Presiseringer i forhold til prosess, Utsagn som antydet problemer med å utføre instruksjonene og andre Prosessrelaterte utsagn. Presiseringsutsagn fra terapeut var oftest et svar på signaler fra musikerne om at noe var uklart eller upresist, eller at musiker ikke hadde forstått terapeut. Mens hensikten med 376

377 prosessopprettholdende utsagn var å opprettholde de endringsprosesser som musikerne var inne i, var formålet med de tilstandsavbrytende utsagn å avbryte musikernes fokus. Det kunne hende at musikerne stoppet opp og dvelte lenger ved sitt eget problem enn det som av terapeut ble opplevd som hensiktmessig for å oppnå psykisk endring. Prosentandelen utsagn som rommet presiseringer var lav, nær 0 % for terapeut (tabell 2, vedlegg 1) og 2 % for musikerne (tabell 3, vedlegg 1), hvilket innebar rundt 7 utsagn pr. konsultasjon, og at klientene av og til hadde behov for større klarhet. Resultatet illustrerte at behandlingene fungerte uten store behov for oppklaringer og at de forløp uten store problemer. En høyere prosentandel kunne illustrert kommunikasjonsproblemer mellom terapeut og musikerne. Prosentandelen presiserende utsagn var en av flere indikatorer på hvordan musikerne opplevde behandlingen. Resultatene i forbindelse med de prosessopprettholdende og tilstandsavbrytende utsagn var tilsvarende lave (ca 2 %, (tabell 2, vedlegg 1). Da disse utsagn har liten terapeutisk og teoretisk betydning, vil de ikke blir kommentert ytterligere 377

378 Resultater med utgangspunkt i sammenslåtte utsagnskategorier I det foregående har jeg presentert resultatene for de ulike utsagnstyper for seg. Begrunnelsen fore dette var at de enkelte utsagn ble betraktet som viktige i den terapeutiske prosess. Men resultatene fra de enkeltstående utsagn blir først fullt ut forstått om man ser resultatene i sammenheng med resultatene fra utsagnskategorier som hører sammen. I det følgende presenteres en oversikt de ulike hovedgrupper. Figur 1. En presentasjon av prosentfordelingen av de ulike utsagnsgrupper for musikerne og terapeut Figur 1 a. Musikerutsagn Figur 1b. Terapeututsagn Kartleggingsrelaterte utsagn, inkludert de følelseskartleggende 24 % Endringsrelaterte utsagn 68 % Andre utsagn 8 % Kartleggende utsagn inkludert de følelseskartleggende 11 % Endringsrelaterte utsagn 79 % Andre utsagn 10 % Figurene gir et godt bilde av fordelingen av de ulike utsagn i materialet. De endringsrelaterte utsagn dominerer, fulgt av de kartleggingsrelaterte som har en langt lavere prosentandel. Prosentfordelingen av de ulike utsagnsgrupper fra musikerne var ganske lik den jeg fant hos terapeut. Jeg fant imidlertid en noe større andel beskrivende (kartleggingsrelaterte) utsagn hos 378

379 musikerne. Da disse forskjeller er kommentert i forbindelse med gjennomgangen av de enkelte utsagn, vil jeg henvise til disse kommentarer for utfyllende informasjon. Figur 2 viser fordelingen av de endringsrelaterte utsagn fra terapeut. Også her er det en klar tendens til at de endringsiverksettende utsagn fra terapeut og de endringsbekreftende utsagn fra musikerne (figur 3) dominerte denne gruppe utsagn. Mens de øvrige endringsrelaterte utsagn spilte en viktig, men likevel mindre dominerende rolle. Figur 2. Endringsrelatere utsagn fra terapeut (79 %). 40,00 30,00 20,00 10,00 0,00 (Bekr.: 10,40, Tilg.g..: 13,6,, Endr.iv.: 39,62, Måls.: 4,03, Endr.k..:10,55, Res.k.: 1,3) Figur 3. Endringsrelaterte utsagn fra musiker (68 %). Tallene til venstre er i prosent (Mål: 4,14, Tilgb.: 10,75, Endrb: 40,0, Enda.: 0, Res.b: 1, NyeU: 11,91) Tallene er i prosent. 379

380 For de kartleggingsrelaterte utsagn fra terapeut (figur 4) har vi en klar dominans av de følelseskartleggende og de følelsesbeskrivende utsagn som fokuserte på den indre empiri, dvs. på musikernes opplevelser. De øvrige kartleggingsrelaterte utsagn som fokuserte på den ytre empiri, dvs. på omstendighetene rundt den psykiske spenning, utgjorde kun en liten andel av de kartleggingsrelaterte utsagnstyper. Resultatene var forventet, men nok noe i overkant endringsrelatert og fokusert på den indre empiri enn jeg var klar over. Figur 4 Fordelingen av kartleggende utsagn fra terapeut. 13 % totalt Av de beskrivende utsagn fra terapeut dominerte de følelseskartleggende utsagn, dvs. utsagn som var fokusert på den indre empiri, mens beskrivelser av de ytre omstendigheter som den psykiske spenning har utspilt seg innenfor kun har en liten andel av de beskrivende utsagn (figur 5). Figur 5. Fordelingen av beskrivende utsagn fra musiker (23,1 % totalt) HK: 0,78, FF: 19,95, SB: 3,64,ÅF: 0,1 De andre utsagn 380

381 De andre utsagn fra terapeut som kom i tillegg til de kartleggingsrelaterte og endringsrelaterte utsagn, utgjorde kun en liten del av terapeutens utsagn med 7,2 %. Figur 6. Fordelingen av andre utsagn fra terapeut (7,2 %) 2,5 2 1,5 1 0,5 0 De andre utsagn fra musikerne fulgte samme mønster og utgjorde kun en marginal prosent av musikerens samlede utsagn (figur 7). Figur 7. Fordelingen av andre utsagn fra musiker (5,8 %) 2,5 2 1,5 1 0,5 0 Tallene er i prosent Det var kun marginale forskjeller i prosentandelene for de andre utsagnstyper fra klientene. 381