Alle snakker om incentivene...

Transkript

1 Artikkel i Sosiolognytt, 1/2009 Alle snakker om incentivene... Arnfinn Haagensen Midtbøen og Jon Rogstad Incentiver er et av tidens temaer. Nå har temaet også nådd forskningen og forskerpubliseringen. På Frischsenteret i Oslo får enkeltforskere opp til for en artikkel. Men er det slik at forskere blir mer produktive av å få noen ekstra kroner for å gjøre jobben? Blir artiklene bedre og flere på samme tid? Eller dreier dette seg egentlig bare om en fordekt lønnskamp, som i praksis legitimerer at enkelte unnlater å publisere? Det såkalte tellekantsystemet inngår i den resultatbaserte delen av finansieringssystemet som ble innført ved universiteter og høyskoler i 2002, og som med det nye basisfinansieringssystemet fra 2009 også vil gjelde for instituttsektoren. Tellekantsystemet går ut på å skille mellom vitenskapelige publikasjoner på ulike nivåer som gir ulik inntjening for forskningsinstitusjonene. En vitenskapelig artikkel i et tidsskrift som er rangert på nivå 2 gir for eksempel tre ganger så mye penger tilbake til den enkelte institusjon som en artikkel på nivå 1. Fordi forskningsinstitusjonene er avhengige av en høy grad av vitenskapelig produksjon, har en rekke institutter innført incentivordninger for å øke motivasjonen til å publisere blant de ansatte. Dette gjelder ikke minst for seniorforskere som befinner seg på toppen av lønnsstigen og som dermed ikke har de samme økonomiske incentivene til å publisere som yngre forskere. Premiering av artikler i tidsskrifter med fagfellevurdering, bokkapitler og monografier er mest utbredt. I instituttsektoren finnes det også eksempler på bonusordninger for enkeltforskere som får inn mange eksternt finansierte prosjekter. Utformingen av disse incentivordningene er imidlertid svært varierende: Noen har svært omfattende og detaljerte systemer, noen har ikke slike ordninger overhodet, mens atter andre har incentiver i form av at hyppige publikasjoner gir uttelling i for eksempel bedrede arbeidsvilkår 1

2 eller lettere innvilgelse av såkalte sabbatår. I de tilfeller der de ansatte blir premiert økonomisk, står forskere ved enkelte institusjoner fritt til selv å disponere midlene, mens det andre steder er regler for hva pengene kan brukes til. Varierende incentivstrukturer Sosiolognytt har undersøkt hvilke, om noen, incentivordninger som eksisterer ved utvalgte forskningsinstitusjoner. På Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo får ikke den enkelte forsker utbetalt ekstra lønn for publisering, men det gis et tilskudd til driftsbudsjettet og publisering kan dermed være et kjærkomment bidrag til en slunken reisekasse. For en artikkel i et internasjonalt topptidsskrift blir det for eksempel overført kroner, mens en bok publisert på et internasjonalt forlag gir kroner i driftmidler. Verken Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim eller Institutt for sosiologi ved Universitetet i Tromsø, opererer med økonomiske incentiver for akademisk publisering. Ved begge institusjonene får man imidlertid tilskudd til driftsmidler ved å ta på seg veilederoppdrag i Tromsø på doktorgradsnivå og på NTNU for veiledning på både master- og doktorgradsnivå. Ifølge instituttleder George Midré ved Institutt for sosiologi i Tromsø har man vurdert å ta i bruk incentiver i forbindelse med publisering, men av økonomiske årsaker har dette ikke vært aktuelt. Direkte premiering av vitenskapelig produksjon ved de sosiologiske fagmiljøene på universitetene, er med andre ord ikke veldig utbredt. I instituttsektoren fortoner det seg litt annerledes: På FAFO får for eksempel de vitenskapelige ansatte kroner per artikkel i tidsskrift med fagfellevurdering (maks 3 i året) og for en monografi. På Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) har de et lignende system med noe høyere summer; her gir en artikkel i et internasjonalt topptidsskrift kroner, mens en monografi utgitt ved et stort forlag gir kroner. På forskningsinstitutter som NOVA og Institutt for samfunnsforskning (ISF), eksisterer det per i dag ingen formelle incentivsystemer knyttet til vitenskapelig produksjon. Derimot er det i praksis indirekte incentiver knyttet til å være ansatt, i den forstand at for eksempel lønn for eksterne foredrag tilfaller forskeren selv. På andre forskningsinstitutter er det vanlig at en del av denne inntekten tilfaller institusjonen. Denne forskjellen har imidlertid sammenheng med et beslektet, men ikke mindre aktuelt tema i instituttsektoren, nemlig innføringen av timeregnskap i forbindelse med eksternt finansierte forskningsprosjekter. Nøyaktig føring av hvor mye tid som 2

3 går til prosjektarbeid og hva som går til egentid, gir helt andre muligheter til kontroll over forskernes aktiviteter også utenfor arbeidsplassen. Verken NOVA eller ISF opererer med timeregnskap foreløpig. Men hvordan fungerer det egentlig? Mye tyder på at innføringen av incentivordninger i forskningen var en snøball som begynte å rulle; da noen lanserte slike systemer begynte gradvis andre å komme etter. Etter det Sosiolognytt erfarer er diskusjoner knyttet til hvorvidt økonomiske incentiver skal innføres, aktuelle i de fleste forskningsinstitusjoner i dag. Tatt i betraktning oppmerksomheten som er blitt incentivstrukturer til del, er det imidlertid påfallende hvor lite vi egentlig vet om hvordan slike systemer virker. I siste nummer av Forskningspolitikk (3/2008) peker Gunnar Sivertsen ved NIFU STEP på at den vitenskapelige produksjonen i Norge har hatt en bemerkelsesverdig vekst de siste årene. Sivertsen trekker fram økningen i offentlige forskningsmidler og nettopp tellekantsystemet, med den påfølgende innføringen av incentiver, i sin forklaring. Fraværet av evalueringer av de ulike incentivordningene hvordan påvirker incentivene forskningsinstitusjonenes økonomi og de enkelte forskernes motivasjon? har likevel vært slående, all den tid tematikken har vært så kontroversiell i fagmiljøene. Ett forskningsinstitutt har imidlertid nylig evaluert sin incentivordning, og Sosiolognytt har fått innsyn i to interne evalueringsrapporter. Instituttet ønsker å bli anonymisert og omtales derfor heretter som instituttet. Her ble det innført et todelt incentivsystem som en prøveordning i På den ene siden i form av et publiseringsincentiv, der visse typer av publikasjoner premieres økonomisk. Artikler i tidsskrifter med fagfellevurdering (det gjøres ikke noe skille mellom nivå 1 og 2) belønnes med kroner, bokkapitler gir kroner, mens monografier gir kroner. Pengene kan imidlertid ikke fritt disponeres, men må brukes i forskningsøyemed som innkjøp av litteratur eller deltakelse på konferanser. Dersom ikke pengene er brukt opp innen et gitt tidsrom, blir halve beløpet utbetalt forskeren som lønn (minus skatt og arbeidsgiveravgift) mens halve beløpet går tilbake til instituttet. Den andre delen av incentivordningen er et bonussystem knyttet til utfakturering av eksternt finansierte prosjekter. Dersom en forsker utfakturerer mer enn inntjeningskravet for stillingskategorien vedkommende tilhører, blir halvparten av overskuddet utbetalt forskeren som lønn mens den andre halvparten går til instituttet. Bakgrunnen for bonussystemet var en tendens 3

4 til at forskerne ikke utfakturerte mer enn inntjeningskravet selv om de hadde muligheten til det. For å unngå at enkeltpersoner blir overarbeidet er det samtidig satt et tak på 400 ekstra timer som for en forsker II tilsvarer en bonusutbetaling på kroner minus skatt og arbeidsgiveravgift. Evalueringen av incentivordningen ble foretatt høsten 2008 og viser tilsynelatende positive resultater. Publiseringsaktiviteten har økt i form av et stigende antall publiserte artikler, det har vært en stor vekst i utfakturerte overskuddstimer og instituttets egenkapital har økt betraktelig i perioden prøveordningen har eksistert. Noe av det mest overraskende er at det ikke synes å være noen tendenser til at incentivene har gått utover såkalt komitéarbeid frivillig innsats for fellesaktiviteter internt på instituttet noe som er en vanlig antakelse, og som ofte benyttes som et ankepunkt mot innføringen av incentiver i forskningen. Den nedsatte evalueringskomiteen advarer samtidig mot en omfavnelse av incentivsystemet: Gode økonomiske tider i Norge og generelt full- eller overfinansierte forskere har gått hånd i hånd med innføringen av ordningen. Dårligere norsk økonomi og et potensielt regjeringsskifte høsten 2009 kan skape andre vilkår for oppdragsforskningen, og på lengre sikt føre til en skarpere konkurranse om knappe forskningsmidler også innad på instituttet. Frykten er at en slik situasjon vil bidra til en forringelse av arbeidsmiljøet. En av komiteens anbefalinger til et system det forøvrig var enighet om at skal videreføres, er derfor en årlig vurdering av hvordan incentivordningen fungerer i samarbeid med instituttets arbeidsmiljøkomité. På denne måten håper man at mulige faresignaler blir fanget opp slik at systemet kan justeres ved behov. Paradoksale incentiver Det er ingenting som tyder på at fokuset på incentiver i forskningen vil forsvinne. En del av bekymringene knyttet til incentivstrukturer synes foreløpig ikke å ha slått til, både institusjonene og forskerne later til å vinne på situasjonen, og at enkeltpersoner premieres for særskilt god innsats, det er vel bare rett og rimelig? George Midré, instituttleder ved Institutt for sosiologi i Tromsø, synes utviklingen er bemerkelsesverdig: - Det er påfallende hvor raskt sosiologer har blitt vant til økonomiske incentiver, sier han. Og kanskje er det noe med innføringen av incentivordninger som skurrer. Et vanlig kritikk har selvsagt vært knyttet til idealet om den engasjerte og formidlingsvillige forskeren, som slett 4

5 ikke burde være avhengig av økonomiske gulrøtter for å være villig til å publisere. Et annet poeng henger sammen med finansieringssystemets oppbygging: Tellekantsystemet skiller mellom tidsskrifter av ulik kvalitet, der publisering i de mest anerkjente gir langt høyere inntjening for forskningsinstitusjonene. Av denne grunn skulle en forvente at når incentivsystemer først ble innført, så ville også institusjonene selv skille mellom tidsskrifter av ulik kvalitet for å motivere de ansatte til å yte den ekstra investeringen i tid og krefter det krever å få publisere i topptidsskrifter. Men som vi har sett, skiller verken FAFO, NUPI eller instituttet mellom nivå 1 og 2 i sine systemer. Med andre ord får for eksempel en FAFO-forsker kroner uavhengig av om vedkommende har fått publisert en artikkel i Søkelys på arbeidslivet eller American Journal of Sociology. Selv om det for den enkelte forskers karriere åpenbart er mer fordelaktig å få publisert artikler i topptidsskifter, er det et paradoks at når man først har valgt å innføre et kontroversielt incentivsystem, så oppfordrer man i praksis til publisering i mindre anerkjente tidsskrifter. I økonomenes verden For å sette de ofte sosiologi- og statsvitenskapsdominerte fagmiljøene i perspektiv, har vi også henvendt oss til samfunnsøkonomene. Om noen, så må i alle fall de ha orden på incentivene. Og ganske riktig, en telefon til Frischsenteret viser at de nå har en prøveordning der tidsskrifter av ulik kvalitet medfører ulike økonomiske gevinster for forskerne. På Frischsenteret får seniorforskere som har nådd toppen av lønnsstigen kroner for en publisert artikkel i et internasjonalt topptidsskrift. Det er imidlertid ikke slik at alle økonomiske fagmiljøer opererer med slike ordninger, og det er blant økonomene og ikke sosiologer at vi har funnet de mest skeptiske holdningene. Vi har snakket med Halvor Mehlum, professor i økonomi ved Universitetet i Oslo, og han kan fortelle at det ikke er noen form for incentiver ved hans institutt. - Midlene som kommer til instituttet i forbindelse med publisering går inn i felles driftsbudsjett. Men for all del, vi feirer jo publisering i et topptidsskrift med kake til alle. Dette med alle er det imidlertid forslag å gjøre noe med. Et alternativ som er diskutert er om de i stedet skulle kunne be ti stykker ut på en bedre middag ved publisering. Vi vil holde på det kollektive, sier Mehlum. 5

6 Hvorfor er det kollektive så viktig? spør vi. Jo, svarer Mehlum, det er jo slik at incentiver er et tveegget sverd. Det kan selvsagt virke motiverende, men samtidig har de som ikke publiserer en slags legitim grunn til å la det være. De gjør opp for seg i form av å få mindre lønn. Og om de ønsker kan de til og med trekke argumentet enda lenger, og hevde at de som publiserer er grådige. De gjør det ikke fordi de har noe å si, men for å få penger. 6