M o d u l 9 S y k d o m m e r / s k j u l t e f u n k s j o n s h e m n i n g e r

Transkript

1 M o d u l 9 S y k d o m m e r / s k j u l t e f u n k s j o n s h e m n i n g e r MÅL Målet for denne modulen er å gi trenere og ledere innen idretten informasjon om noen vanlige og noen mindre vanlige sykdommer og skjulte funksjonshemninger, inkludert tips til tilrettelegging av fysisk aktivitet. Det er også et mål å gi informasjon om hvordan utøvere og trenere skal forholde seg til situasjoner hvor utøvere får foreskrevene medikamenter som står på dopinglisten. MÅLGRUPPE Alle som er involvert i tilrettelegging av idrett og fysisk aktivitet for personer med ulike typer funksjonshemning. INNLEDNING Modul 9 gir informasjon om sykdommer og skjulte funksjonshemninger som trenere kan støte på i sitt arbeid med utøvere med funksjonshemning, men som også finnes hos utøvere som ikke definerer seg selv som funksjonshemmet. Felles er at sykdommen/funksjonshemningen kan begrense muligheten for deltakelse og i mange tilfeller vil det også kreve tilrettelegging. Det gis kort informasjon om den enkelte sykdom og funksjonshemning, samt tips i forhold til hvordan en kan tilrettelegger for idrett og fysisk aktivitet. Modulen fokuserer også på medisinering og doping. Mange utøvere må på grunn av sin sykdom eller funksjonshemning ta medikamenter som står på dopinglisten, og denne delen gir informasjon i forhold til hvordan utøvere og trenere skal forholde seg til denne problematikken. Det er ikke utdannet kurslærere til denne modulen, men den kan gjennomføres som studiering og gå inn som en 4 timers modul i et VO-godkjent studieopplegg. 2005/Justert 2008 Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité Innhold ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) Allergi Astma Autisme Cystisk Fibrose Diabetes Epilepsi Fedme/overvekt Hjerte- og karsykdommer Osteoporose (beinskjørhet) Psykiske sykdommer Revmatiske sykdommer Transplantasjon Medisinering og doping Oppgaver til gruppearbeid/diskusjon Litteratur 1

2 ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) ADHD er en sykdom som kjennetegnes av betydelige og vedvarende vansker med oppmerksomhet og/eller impulsivitet og/eller hyperaktivitet. Oppmerksomhet: Slurvefeil og vansker med detaljer er vanlig, og oppmerksomhet over tid og organisering og oppgaver som krever tankearbeid er problematisk. Barna er lette å avlede og de glemmer lett. Selvvalgte og lystbetonte oppgaver mestres langt bedre. Impulsivitet: Har vansker med å vente på tur, forstyrrer og trenger seg på andre. Svarer før spørsmålet er stilt, og handler uten å tenke seg om. Hyperaktivitet: Preget av urolig, overdreven løping og klatring i situasjoner der det er upassende. Snakker i ett kjør, og har problemer med rolig lek. Hos voksne med ADHD er rastløshet og indre uro dominerende. Halvparten av de som har ADHD har minst én betydelig tilleggsvanske. De vanligste er adferdsavvik, lærevansker, motoriske koordinasjonsproblemer, språkproblemer, Tourettes syndrom (gjentatte, ufrivillige bevegelser og ukontrollerbare vokale lyder), angst, søvnvansker og depresjon. Mange barn med ADHD får problemer med skolegang og selvtillit i forhold til kunnskaper og ferdigheter, og en del strever med å forholde seg til jevnaldrende på en god måte og skape varig vennskap. ADHD problematikken kan vare hele livet. Voksne med ADHD har som regel rester av de problemene som preget barndom og ungdom, og de fleste har en opplevelse av ikke å strekke til med hensyn til utdanning, arbeid, sosialt eller i forhold til familien. Mange har vansker med å følge regler og akseptere fremgangsmåter, og utålmodighet og humørsvingninger kan få andre til å føle seg usikre. Voksne med ADHD har ofte vansker med å justere egen væremåte i forhold til omgivelsene. Mange tror at ADHD rammer gutter og gir hyperaktivitet, men diagnosen/sykdommen er like vanlig blant jenter. Jenter med ADHD oppdages ikke så lett fordi sykdommen ofte gir en annen adferd enn hos gutter. Jenter med ADHD er lydige, passive og vanskelige å engasjere. De har ofte et passivt forhold til læring, er sjenerte og misliker oppmerksomhet. Per i dag finnes ingen medisiner som kurerer ADHD, men medisinering er en viktig del av behandlingen fordi den i stor grad hjelper til med å mestre problemene. ADHD og doping Mange med ADHD har behov for langvarig behandling med sentralstimulerende midler, og dette er medikamenter som står på dopinglista. I slike tilfeller kan det søkes om fritak fra dopingreglene på medisinsk grunnlag. Vanlig praksis i Antidoping Norge (ADN) er at det blir gitt fritak for bruk av sentralstimulerende midler for nasjonale forhold i forbindelse med behandling av ADHD. Ved søknad om fritak må det foreligge tilfredsstillende dokumentasjon. Internasjonale forbund kan vurdere fritakssøknader på en annen måte enn det som er vanlig i Norge. For mer informasjon se ww.antidoping.no. Barn med ADHD er ikke helt klar over egne handlinger og kan i liten grad styre egen adferd. Det er derfor viktig å hjelpe barnet å forme tilværelsen. Forklar hva som er riktig eller bra, og ignorer irriterende oppførsel. Gi ros når noe er bra.- barnet skal ofte ha ros når det oppfører seg ordentlig. Barn med ADHD krever innsikt, toleranse og tålmodighet for å føle seg akseptert. De fleste har behov for ekstra hjelp til å holde orden på seg selv og tingene sine, også i fritidsaktiviteter. Personer med ADHD har behov for rutine, regelmessighet og repetisjon. Mange med ADHD får medisin som stimulerer sentralnervesystemet. Medisinen setter ned tempo, og kan gi bivirkninger som nedsatt appetitt og søvnløshet. Det er antydet at medikamentene også kan påvirke koordinasjon og balanse. Aktivitet for barn med ADHD bør legges til rette på steder med få forstyrrende elementer. Det kan være lettere å få oppmerksomhet dersom en henvender seg direkte til barnet. 2

3 Barn med ADHD skal oppmuntres til å gjøre langsomme bevegelser, som f. eks hvor langsomt en kan foreta en forlengs rulle. Det skal legges inn avspenningsøvelser, f. eks hvor en vekselvis spenner og slapper av i et ben. Hensikten er å gjøre oppmerksom på hvordan benet føles når det er avslappet. Øvelsen er med på å gjøre oppmerksom på forskjellen på langsom og avslappet fremfor hurtig og spendt. Det kan være lettere å beholde oppmerksomheten over lengre tid dersom utøverne jobber sammen i par. Bruk også fremgangsmåter som gjør det lettere å fokusere på de ferdigheter som skal læres. Med delelementer har en mulighet til å forsterke hver enkelt del med muntlig repetisjon, markeringer og mimikk. ALLERGI Allergi er overfølsomhet mot dagligdagse stoffer som f. eks husstøvmidd, muggsopp, pelsdyr, næringsmiddel, legemiddel, metaller og pollen. Allergi er vanlig og forekommer hos rundt en tredel av befolkningen. De fleste har milde plager, men noen har plager som gjør at de trenger medisinske råd og behandling. Symptomer kan være astma, pollenallergi og eksem. Allergi er mest plagsomt i barneog ungdomsårene. Noen blir bedre i voksen alder, men ikke alle. En allergisk reaksjon kan være atopisk eller ikke-atopisk. Atopisk er arvelig, og ofte er en eller begge foreldrene allergisk. Den ikke-atopiske allergiske reaksjonen kan være reaksjoner på legemidler eller bi- eller vepsestikk. Sykdommer som kan ha sammenheng med allergi er atopisk eksem, astma (særlig hos barn og unge), spedbarnsdiaré og elveblest. Høysnue er en allergisk reaksjon overfor pollen. Det beste ved allergi er i størst mulig grad å unngå kontakt med det en reagerer på for matvarer er dette vanskelig og for pollen nesten umulig. Mange må også derfor behandle allergi med medikamenter. Pollenallergi er en av de vanligste allergisykdommene, og symptomene utløses i hovedsak av pollen fra trær som bjørk, or og hassel og planter som gress og burot. Allergisk sjokk kan komme gradvis eller oppstå akutt og være livstruende. De få som har så uttalt allergi at de kan risikere allergisk sjokk, skal utstyres med adrenalin til injeksjon. Sprøyten med adrenalin settes med en gang og lege oppsøkes umiddelbart. Ved atopisk eksem kan hyppig trening med mye dusjing over tid føre til ekstra uttørking av huden, noe som kan forverre eksemet. Smør med en god fuktighetskrem etter dusjing/bading. Pollenallergikere bør unngå å trene ute når det er mye pollen i luften. ASTMA Astma er en kronisk sykdom i luftveiene som fører til anfall med tung pust eller hoste. Anfall utløses av ulike faktorer som f. eks infeksjon, allergi, kald luft, rå luft, tobakksrøyk, støv, forurensning, sterke lukter, stress, medisiner, fysisk aktivitet eller psykiske årsaker. Astma er en vanlig sykdom hos barn, og det er store variasjoner i hvordan sykdommen arter seg. Det som skjer er at luftveiene blir trangere fordi den glatte muskulaturen i luftveiene trekker seg sammen, blodårene utvides, slimhinnene blir tykkere og slimproduksjonen øker. Det er særlig tre faktorer som hver for seg forårsaker anfall: Kramper i muskulaturen rundt luftveiene. Betennelse i slimhinnene i luftveiene som ikke er forårsaket av infeksjon. Betennelsen fører til hevelse i slimhinnene, og dermed blir bronkiene trangere. Slimopphoping i luftveiene hindrer lufttilførsel, pustearbeidet øker og en føler seg tungpustet. 3

4 Målet for behandlingen er minst mulig begrensninger i dagliglivet, færrest mulig anfall og mest mulig normal lungefunksjon. Medisiner til inhalasjon er mest brukt ved behandling, og behandlingen må tilpasses individuelt. Det er også viktig å forsøke å unngå de faktorer som kan utløse et anfall. Anstrengelsesutløst astma er vanlig blant barn, og for å holde dette under kontroll er aktivitetens intensitet og varighet viktige faktorer. Alle former for fysisk aktivitet kan utløse anfall, men det er mer sannsynlig at dette skjer ved aktiviteter av lang varighet som f. eks løp, enn ved start/stopp aktiviteter som ballspill. Anstrengelsesutløst astma forverres ofte når kroppen avkjøles etter aktiviteten, men det kan også utløses under selve aktiviteten og fremskyndes da ofte av symptomer som å hive etter pusten og hoste. Førstehjelp ved astmaanfall 1. Sørg for at personen sitter komfortabelt. Vær rolig og fattet. 2. Gi personen fire sug av en akuttvirkende medisin (inhalator). 3. Vent fire minutter. Er det ingen tegn på bedring gis fire sug til. 4. Dersom det ikke er tegn til bedring skal en ringe etter ambulanse og opplyse om at personen har et astmaanfall. Fortsett med å gi fire sug hvert fjerde minutt inntil ambulansen kommer. Barn: Fire sug av gangen er en sikker dose. Voksne: Ved et alvorlig anfall kan en gi 6-8 sug hvert 5 minutt mens en venter på ambulanse. Astma og trening i kulde Kaldt vær byr på ekstra utfordringer for personer med astma og luftveisplager, men kulda alene er ofte ikke det største problemet. Partikkelforurensing som følger kaldt vær vil ofte forverre sykdommen, og det samme kan også hyppige forkjølelser. Det er store forskjeller på hvorvidt den enkelte vil føle ubehag i kaldt vær. Trening i sterk kulde kan ha negative konsekvenser dersom en ikke beskytter seg godt nok. Anstrengelsesutløst astma kan være forårsaket av hard trening i kaldt vær, fordi det blir for stor tilførsel av kjølig luft i luftveiene. Problemer med anstrengelsesutløst astma oppstår gjerne ved hard trening eller konkurranser i mer enn 15 kuldegrader. Det er likevel viktig å huske at fysisk aktivitet bedrer kondisjon og evnen til å mestre astma. Astmatikere kan være i regelmessig aktivitet, også i kaldt vær, forutsatt god beskyttelse mot kulda i ansiktet og riktige mengder forebyggende medisin. Trening vil ofte kreve individuell tilpasning og god kjennskap til egen sykdom. Generelt bør ikke astmatikere drive kondisjonstrening ved temperaturer under 5 grader. Jonas varmemaske fra Norges Astma- og Allergiforbund gir god beskyttelse mot kald og tørr luft og er egnet for astmatikere som føler at de blir verre i kaldt vær. Jonasmasken gir god beskyttelse ved trening i kaldt vær. Fysisk aktivitet gjør at personer med astma tåler mer før de får pustebesvær utløst av anstrengelse, samt at de blir kjent med egen kropp og kan skille mellom når de er tett i brystet og når de er slitne. Er de slitne, kan de fortsette aktiviteten, er de tett i brystet skal de stoppe. Svømming er en fin aktivitet fordi varm og fuktig luft sjeldent forårsaker anstrengelsesutløst astma. En skal likevel unngå plutselig temperaturskifte (f. eks varm kropp i kaldt vann). Aktiviteter som legger vekt på åndedrettskontroll, som karate og dans, kan også anbefales. De som har lett for å få symptomer ved anstrengelse trenger lang oppvarming, samt at de bør velge aktiviteter som veksler mellom bevegelse og hvile som f. eks ballspill, hinderløyper og turn. De bør også legge opp til aktiviteter som er tilpasset interesse, motivasjon og mestringsnivå, og må prøve seg frem ift aktivitetens lengde og intensitet til de har funnet det aktivitetsnivået som passer. 4

5 Noen må ta medisin minutter før fysisk aktivitet. Minn gjerne vedkommende på dette før aktiviteten starter. Noen kan ha behov for å ta medisin underveis, så legg inn pauser for dette. For å forhindre anfall kan det være nødvendig å ta en inhalasjon etter noen få minutter. Ta hensyn til dagsformen. Å presse utøveren kan gjøre astmaplagene verre, mens overbeskyttelse kan hemme utfoldelse og lek. Gymnastikksal/idrettshall må så godt det lar seg gjøre holdes fri for støv. Deodoranter, parfymer og hårspray kan føre til pustebesvær. Noen får sin astma forverret i pollensesongen, og de som opplever dette bør unngå å trene ute. Ved luftveisinfeksjoner, er en mer utsatt for å få astmaplager enn ellers. Da er det best å ta det med ro noen dager til forkjølelsen gir seg. Snakk med utøveren og foreldre om sykdommen. Lag en huskeliste over utløsende faktorer, mulige symptomer og advarselssignaler. AUTISME Autisme er betegnelsen på et syndrom, dvs. summen av en rekke symptomer som opptrer samtidig. Det er en omfattende funksjonshemming som særlig påvirker kommunikasjon og evnen til sosialt samspill. Diagnoser innen autismespekteret omfatter autisme (infantil autisme), Asperger syndrom, atypiske former for autisme og utviklingshemning med autistiske trekk. Barn med autisme virker ofte uinteresserte. De reagerer ikke når de blir lekt med eller stelt, eller reagerer påfallende annerledes enn andre barn. De kan være vanskelige å roe når de gråter, og virker ofte fornøyd med å være alene. Noen liker kroppskontakt særlig ved voldsom lek, mens andre blir stive og avvisende når de blir tatt på. Noen synes ikke å reagere på stemmer og blir ofte mistenkt for å være døve. Andre er veldig váre både for syns- og hørselsinntrykk. Noen har dårlig blikk-kontakt, mens andre lar blikket gli over ansiktet til dem de møter eller stirrer dem granskende inn i ansiktet fra kloss hold. De lærer sjelden ved å ta etter andre og har store vansker med å forstå og delta i ulike aktiviteter. Samhandling med andre mennesker og evne til å oppfatte andres perspektiv er begrenset. De har stort behov for forutsigbarhet. Språkferdigheten er svært varierende. Noen kan snakke en del og forstår mye. Andre har et nærmest normalt språk, men likevel problemer i forhold til gjensidig kommunikasjon. På den andre enden av skalaen er det andre som ikke utvikler funksjonelt talespråk og må bruke alternativ kommunikasjon. De fleste har et sterkt begrenset atferdsrepertoar preget av gjentakelser og "ritualer". F. eks kan å snurre hjulene på lekebilen være mer interessant enn å kjøre den. De viser ofte uvanlig interesse for ting som kan dunkes, svinges, snurres og luktes på, og ting som lyser eller blinker. Enkelte liker spesielle lyder, mens andre unngår visse lyder ved å holde seg for ørene. Noen er veldig urolige og har et høyt aktivitetsnivå, andre er passive eller fjerne. Hvilke aktiviteter som egner seg avhenger av alder og grad av funksjonshemning. Jo eldre personen er, jo viktigere er det å utvikle funksjonelle ferdigheter, mens jo yngre personen er, jo viktigere er det å utvikle grunnleggende ferdigheter som balanse og koordinasjon. Det er viktig at barn med autisme får mulighet til å utvikle funksjonelle grovmotoriske ferdigheter. Læringsmiljøet skal være svært strukturert. Visuell instruksjon virker som regel bedre enn verbal instruksjon. Overgangen mellom forskjellige aktiviteter er viktig. Det er en god ide å etablere en base som kan fungere som referansepunkt, og en bør bruke synlige eller hørbare signaler for å markere overgang fra en aktivitet til en annen. Det er en god ide å observere hvordan den enkeltes hverdag forløper, og innimellom gjøre små endringer for å motvirke stereotyp atferd. 5

6 Når en ny ferdighet skal læres, må enkle, visuelle demonstrasjoner som gjentas flere ganger benyttes. Bruk korte og presise setninger for å beskrive aktiviteten. I enkelte tilfeller kan det også være nødvendig å bane bevegelsene. Det er stort behov for individuelt tilpassede treningsopplegg. 6

7 CYSTISK FIBROSE Cystisk fibrose (CF) er en medfødt og arvelig sykdom som særlig påvirker lunger, fordøyelsessystem og svettekjertler. Slimet hos personer med CF er unormalt seigt, noe som gir dårlige lunger og nedsatt åndedrettsfunksjon. Det er også større fare for infeksjoner som f. eks lungebetennelse, da bakterier lett kan samle seg i slimet. Dårlig oppsuging av matens bestanddeler gir tarmsymptomer som diaré og underernæring. CF er en livstruende sykdom som ikke kan helbredes, men de seneste års medisinske fremskritt har medført en kraftig økning i forventet levealder. Dette skyldes mer regelmessig og effektiv bruk av lungefysioterapi, fysisk aktivitet, antibiotika og bedre kunnskap om ernæring. Personer med CF bør være fysisk aktiv hver dag. Undersøkelser har vist at det er sammenheng mellom regelmessig fysisk aktivitet og forventet levetid. Personer med CF mister mer salt gjennom svetten enn normalt, og med fare for dehydrering tåler de ikke varme særlig godt. De skal drikke mye under fysisk aktivitet, og de kan ha behov for salttabeletter under særlig anstrengende aktiviteter. En bør vite noe om hvilke medisiner den enkelte tar. Noe skal kanskje tas under treningen. Personer med CF får sannsynligvis ikke samme kost som andre, og pga dette er de kanskje ikke like utholdende. De skal ha lov til å hvile seg underveis i aktiviteten. Intervallpreget aktivitet er bra, hvor pausene kan benyttes til å hoste opp slim. Det kan være lurt å forklare de andre i gruppen noe om sykdommen, f. eks at en av og til hoster opp slim. Kondisjonsgivende aktiviteter bøt kombineres med noe styrke- og bevegelighetstrening. DIABETES Diabetes er en sykdom som skyldes mangel på insulin og/eller nedsatt insulinvirkning. Kroppens immunsystem angriper bukspyttkjertelen og ødelegger de insulinproduserende cellene. Cellene er ikke i stand til å ta opp sukker, sukkerinnholdet i blodet stiger, noe som resulterer i en opphoping av glukose i blodet (sukkeret vi har i blodet kalles glukose). Det finnes to former for diabetes: type 1 (insulinkrevende) og type 2 (ikke-insulinkrevende). Type 1-diabetes Type 1-diabetes oppstår i alle aldersgrupper, men er mest vanlig hos barn, ungdom og unge voksne. Sykdommen skyldes at de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen er ødelagt. Personer med type 1-diabetes må ha insulintilførsel i form av injeksjoner. Type 2-diabetes De fleste som har diabetes, har type 2-diabetes. Det er oftest personer over 40 år som blir rammet og forekomsten øker med alderen. Sykdommen skyldes dels at insulinet virker for dårlig, dels nedsatt insulinproduksjon. Type 2-diabetes er en alvorlig sykdom og en medvirkende årsak til utvikling av hjerte- og karsykdommer, hjerneslag, nyresvikt, blindhet, sår på føttene og amputasjoner. For å holde blodsukkeret på et normalt nivå brukes forskjellige tiltak: justering av kostholdet, økt fysisk aktivitet og evt. vektreduksjon. Mange trenger også blodsukkersenkende tabletter eller insulin. For høyt blodsukker Dersom kroppen ikke har produsert nok insulin til å transportere glukosen ordentlig fra blodet til cellene, blir blodsukkernivået for høyt. Dette kan skje dersom en har spist for mye, hvis en er syk eller stresset. Tegn på at en person har for høyt blodsukker er bl.a.: tisser ofte; mye urin; svært tørst; tørrhet i munn og slimhinner; rask og kraftig pust; gradvis dårligere allmenntilstand; oppkast og magesmerter; sløvhet eller bevisstløshet; endrer adferd; det kan lukte aceton (neglelakkfjerner) av pusten. 7

8 For lavt blodsukker Dersom det er for mye insulin i kroppen, blir blodsukkernivået for lavt. Årsaken kan være at en har tatt for mye insulin eller tabletter, spist for lite, gjort for store fysiske anstrengelser, vært utsatt for kraftig stress eller drukket mye alkohol. Glukose er helt nødvendig for at hjernen skal fungere normalt. Ved lavt blodsukker fungerer hjernen dårligere, og tankeevnen og reaksjonshastigheten blir nedsatt. Symptomene på for lavt blodsukker kan være svette, skjelvinger, uro, sult, frykt, irritabilitet og hjertebank. Ved svært lavt blodsukker kan folk virke beruset og få et glassaktig blikk. Det kan utvikle seg til bevisstløshet og kramper. Symptomene eller plagene personer med diabetes får når blodsukkeret blir lavt, kalles føling. Lavt blodsukker er ikke farlig, med mindre en får det i situasjoner hvor det er spesielt viktig å være helt våken og klar, f. eks når en kjører bil. Føling er svært vanlig ved type 1-diabetes. Det forekommer også ved type 2-diabetes, men det er da sjelden alvorlig. Førstehjelp ved for lavt blodsukker Mild til moderat lavt blodsukker Start førstehjelp dersom symptomene på føling viser seg. Gi karbohydrater som går fort over i blodet, f. eks fruktjuice (1/2 til 1/3 glass) eller frukt, noen glukosetabletter, melk eller søte drikker, sukker, honning eller syltetøy (2-3 teskjeer). Hvis det er lenge til neste måltid, er det nødvendig å spise noe brød i tillegg. Gjenta behandlingen dersom personen ikke har fått det bedre innen minutter Fortsett behandlingen med å gi langsomt omsettelige karbohydrater som f. eks brød eller stivelsesholdig kjeks. Personen må ikke overlates til seg selv. Fortsett å gi noe å spise eller drikke inntil personen er helt frisk. Forsvinner symptomene kan aktivitet gjenopptas etter 15 minutters pause. Hold personen under oppsikt. La ikke vedkommende gå alene hjem, og gi evt beskjed til foreldre/de som har daglig omsorg. Alvorlig lavt blodsukker Legg personen i stabilt sideleie. Gi førstehjelp luftveier, åndedrett og blodomløp. Det kan være nødvendig å gi en innsprøytning med glukagon (et hormon som frigjør glukose fra leveren), men dette skal kun gis av personer som har fått opplæring i dette. Etter innsprøyting skal en fortsette å gi noe søtt å spise og drikke for å unngå tilbakeanfall. Hvis følingen ikke går over, må lege kontaktes - ring eventuelt 113. Legen kan gi intravenøs (direkte inn i blodårene) tilførsel av konsentrert sukker. Personer med diabetes oppfordres til å være fysisk aktiv. Dette gir bedre kondisjon og bedrer insulinets virkning og blodsukkerkontrollen. Det kan også bidra til økt velvære og bedre selvtillit. Ved fysisk aktivitet forbrennes mer glukose, så konsentrasjonen av blodsukker synker både under og etter aktiviteten. Alle former for fysisk aktivitet bør tilpasses slik at personer som får føling ikke skader seg. Føling øker faren for drukning, noe som krever spesiell oppmerksomhet ved vannaktiviteter. Fordi kroppstemperaturen er lavere ved bading kan tegn på for lavt blodsukker lettere oversees. Spenning og stress påvirker blodsukkeret, og trening kan gi økt konsentrasjon av blodsukker. Ha et ekstra øye til diabetikere når de deltar i fysisk aktivitet, og spesielt hva barn spiser eller drikker før de går i gang med aktiviteten. God planlegging med ekstra mat er nødvendig ved fysisk aktivitet. Vær oppmerksom på at blodsukkeret kan fortsette å synke i mange timer etter avsluttet aktivitet. Diabetikere skal ha med noe som de kan spise dersom de får føling. 8

9 Aktivitetens varighet avgjør hvor mye insulin den enkelte har behov for. Ved langvarig aktivitet kan det være behov for mer karbohydrater og mindre insulin, mens det ved kortvarig, intens aktivitet kanskje ikke er behov for å endre dosering. Ved å måle blodsukkeret før en starter aktivitet, vil en se hvor mye insulin den enkelte har behov for. Insulin absorberes raskere i muskler som beveger seg (eks. armer og ben), så de beste steder å sette en insulinsprøyte før fysisk aktivitet er i mage- eller setemuskulatur. EPILEPSI Epilepsi er ikke en sykdom, men symptom på forskjellige tilstander som har det til felles at de leder til en anfallsvis funksjonsforstyrrelse i hjernen. Årsaken kan være nær sagt alle former for sykdom eller skade av hjernen, og i over halvparten av tilfellene klarer en ikke å påvise noen sikker årsak. Epileptiske anfall deles grovt i to hovedgrupper, generaliserte og partielle anfall. Generalisert anfall er et anfall som ser ut til å starte over hele hjernen samtidig. Partielt anfall er et anfall som starter i ett bestemt område i hjernen. Ved noen former for epilepsi mister en bevisstheten. Ved et Generalisert tonisk-klonisk anfall (GTK) vil f. eks personen miste bevisstheten, falle og stivne i kroppen. Deretter følger kramper både i armer og ben. Under anfallet vil pusten stanse, det kan komme fråde fra munnen, og av og til kan det være ufrivillig avgang av urin og avføring. Ved andre former for epilepsi beholder en bevisstheten under anfall, som ved Myoklone anfall hvor en får kortvarig rykninger av et par sekunders varighet oftest i armene og skuldrene. De fleste epileptikere kan holdes anfallsfrie ved bruk av antiepileptiske medisiner. Status epilepticus En sjelden gang ser en at et epileptisk anfall ikke vil stoppe, eller starter opp igjen rett etter at det foregående er avsluttet. Denne tilstanden kalles status epilepticus. Dette er en alvorlig tilstand som krever øyeblikkelig sykehusinnleggelse. Førstehjelp ved epileptisk anfall Forhold deg rolig, og følg med hvor lenge anfallet varer. IKKE forsøke å holde personen fast eller putte noe i munnen (heller ikke drikke). IKKE forsøke gjenoppliving. Beskytt personen mot skade. Fjern gjenstander som kan føre til skade. Løsne på stramt tøy (slips, belter o.l.), og legg noe bløtt under hode/skuldre. Så snart krampene er over skal personen legges på siden, og frie luftveier sikres. Bli hos personen til han/hun er kommet til bevissthet og klarer seg selv. Dersom et anfall oppstår i vann: Hold hode over vann. Bli hos personen og rop om hjelp. Hjelp personen opp av vannet når anfallet er over. Dersom et anfall oppstår i rullestolen: IKKE fjern personen fra rullestolen. Sikre at rullestolen står fast og sikkert, og beskytt personen mot å falle ut. Beskytt hodet. Dersom luftveiene er blokkert må personen hjelpes ut av rullestolen når anfallet er over. Bli hos personen til han/hun er kommet seg helt etter anfallet. Ring etter ambulanse (113) dersom: De aktive eller krampeaktive bevegelsene varer mer enn 5 minutter, eller dersom de varer lengre enn vanlig. Det kommer ett nytt anfall kort tid etter det første. Personen er kommet til skade, eller dersom du er i tvil. 9

10 Dersom anfallene holdes nesten helt under kontroll med medisinering, kan en person med epilepsi delta i nesten alle former for fysisk aktivitet. Dersom epilepsien ikke er helt under kontroll, krever det stor oppmerksomhet spesielt ved aktiviteter i eller på vann. En kan f. eks bruke et partnersystem i forbindelse med svømming, kano, kajakk, seilsport og snorkling. Det bør være en livredder til stede og/eller redningsvest benyttes. Idretter som boksing, klatring og dykking med surstoff kan være problematisk. Fysisk utmattelse kan utløse et anfall hold derfor øye med personen og unngå situasjoner hvor en føler seg presset. Anfall kan også oppstå etter hard aktivitet. Også andre situasjoner kan utløse anfall f. eks at en har glemt å ta medisinene, søvnmangel, stress, menstruasjon eller inntak av alkohol. Jo mer en vet jo bedre. Innhent derfor opplysninger om anfall, anfallstype, hyppighet m.m. fra foreldre og andre. Dersom anfall inntrer regelmessig er det viktig at treningsgruppen kjenner til hva som skjer under anfall. Et epileptisk anfall kan virke skremmende, og det er bedre om de andre utøverne er forberedt. Den som er ansvarlig for aktiviteten må vite hvordan en skal opptre ved anfall. Registrer hva som skjer, og hva som skjedde forut for anfallet. FEDME/OVERVEKT Generelt kan en si at fedme er å ha for mye fett på kroppen i forhold til høyden, og i forhold til det som er ønskelig. Det å veie noen kilo ekstra er ikke farlig, og i vår kultur der idealet er å være tynn, er idealvekten ofte høyere enn hva folk tror. Som mål på overvekt benyttes gjerne BMI (Body Mass Index), som måler vekt i forhold til høyde. Det er funnet en sammenheng mellom høy BMI og risikoen for mange sykdommer. Ved siden av overvekt er det sterke holdepunkter for at opphopning av fett rundt magen i seg selv er en risikofaktor for mange sykdommer, selv om resten av kroppen ikke er særlig overvektig. Overvekt er et økende problem, og mange ser pådette som den aller største helsefaren i fremtiden. Det er også et alvorlig problem blant barn og unge, og fedme er et like stort psykisk som fysisk problem. Dersom fedme oppstår allerede i tidlige barneår, har en tre ganger så stor risiko for fedme som voksen. Fedme begrenser den enkeltes funksjonsevne og medfører stor risiko for en rekke helesmessige problemer som hjerte- karsykdommer, diabetes, nyresykdommer, beinskjørhet og flere former for kreft. Det kan være ulike årsaker til overvekt, som arvelige faktorer eller ubalanse mellom den energi en inntar og den en forbrenner. Hormonelle forstyrrelser (i hypofyse eller skjoldbruskkjertel) kan gi overproduksjon av fettceller og dermed også forårsake overvekt. I tillegg er nedsatt fysisk aktivitet eller en stillesittende livsstil være en utbredt årsak til fedme. Størrelse eller vekt må ikke utelukke noen fra fysisk aktivitet. Barn og unge skal lære at det er normalt med forskjellige kroppstyper og størrelser, og selv om trening kan medvirke til å forebygge fedme bør en understreke at dette ikke er det viktigste målet med aktiviteten. Overvekt kan gi negative følelsesmessige og sosiale karaktertrekk, og all aktivitet skal fokusere på mestring for å gi gode opplevelser og hjelp til å bygge opp selvtillit og selvfølelse. Personer som er overvektige har ofte ubehag ved deltakelse i fysisk aktivitet. Dette kan være hudløshet, irritasjon/gnagsår på innsiden av lårene eller andre steder på kroppen, hoppende bryster og mage, eller hevelser i ankler og håndledd. Visse holdningsfeil kan også påvirke bevegelsen. Et treningsopplegg kan være en del av et vektkontrollprogram, som også kan bestå av veiledning, kostomlegging og medisinsk behandling. 10

11 HJERTE OG- KARSYKDOMMER Hjerte- og karsykdommer omfatter flere tilstander hvor hjertet eller hjertets karsystem (blodårer) er rammet. Det er en stor sammenheng mellom hvor fysisk aktiv en person er, og risikoen for å utvikle hjerte- og karsykdom. En person som er i god fysisk form har et sterkere hjerte i forhold til en som er fysisk inaktiv. Bare en forholdsvis liten øking i aktivitetsnivået skal til for at en fysisk inaktiv person senker risikoen for å rammes av hjerte- og karsykdommer betydelig. Ved å være fysisk aktiv i minst 30 minutter daglig reduseres risikoen for å utvikle hjerte- og karsykdom. Intensiteten på aktivitetene kan gjerne være så høy at du blir litt andpusten. Aktiviteten kan deles opp i mindre bolker eksempelvis 3 x 10 minutter. Økes aktivitetsnivået over dette vil det være ekstra gunstig. Fysisk aktivitets innvirkning på risikofaktorene for hjerte- og karsykdommer Fysisk aktive kan forebygge utviklingen av høyt blodtrykk eller redusere behovet for blodtrykksmedisin. Fysisk aktivitet bidrar til bedret fettomsetting i kroppen. Triglyserider og det dårlige kolesterolet reduseres, samtidig som andelen av det gode kolesterolet økes. Dette reduserer risikoen for åreforkalking og hjerteinfarkt. Helsemessig er det bedre å være overvektig og i god fysisk form, enn å slank og i dårlig fysisk form. Fedme rundt midjen øker sannsynligheten å utvikle hjerte- og karsykdom. Type-2 diabetikere har ofte en ansamling av en rekke risikofaktorer som gjør at de har 3-4 ganger større risiko for å utvikle hjerte- og karsykdom sammenliknet med en ikke diabetiker. Regelmessig fysisk aktivitet bedrer insulinfølsomheten slik at blodsukkeret brytes ned, og kan forhindre eller forsinke utviklingen av diabetes og dermed risikoen for hjerte- og karsykdom. Vi vil her omtale noen av de mest vanlige hjerte- og karsykdommene: angina pectoris, hjerteinfarkt, hjertesvikt, samt ett eget avsnitt om barn og unge med medfødte hjertefeil. Angina pectoris Hjertet er en muskel som trenger tilførsel av blod for at surstoffbehovet (oksygen) til enhver tid skal kunne dekkes under arbeid. Hjertemuskelen får blod fra egne pulsårer utenpå selve hjertet og i disse årene kan det oppstå sykelige forandringer som fører til avleiringer og forsnevringer, og som hindrer blodstrømmen til hjertet. Dette merkes først og fremst under anstrengelser fordi hjertet må pumpe mer blod rundt i kroppen, og for å klare dette må hjertemuskelen mangedoble sin egen blodtilførsel. Så lenge kransarteriene i hjertemuskelen er uskadet skjer denne økningen lett, men når årene blir trange minsker blodstrømmen. Mindre blod fører til surstoffmangel til deler av hjertemuskelen og dette utløser smerter. Angina pectoris er den medisinske betegnelsen på en smerte som oppstår i den delen av hjertemuskelen hvor det blir for lite surstoff i forhold til behovet. Mosjon i rimelige doser er viktig og all form for mosjon som ikke framkaller smerte er av det gode. Mange anbefaler at en mosjonerer til smertegrensen, men ikke lenger. Mosjon bør gjøres til en daglig vane - konkurranseidrett anbefales ikke. Den mest positive virkningen av fysisk aktivitet er det velvære en føler, både fysisk og psykisk. Det å merke at kroppen fungerer gjør en mer optimistisk. De fleste forskere mener at regelmessig fysisk aktivitet motvirker videreutvikling av åreforkalkningssykdommene. Smerte utløses først og fremst av fysisk anstrengelse og psykiske påkjenninger, og de utløses lettere i begynnelsen av aktivitet (start-angina), i kulde eller like etter et måltid. En god oppvarming er viktig, særlig etter måltider og om vinteren. Når personen har gått seg varm, kan vedkommende gjerne gå i nokså bra tempo i mange timer uten å merke ubehag. 11

12 Dersom smerte oppstår under fysisk anstrengelse, er det naturlig å stoppe opp og hvile, samtidig som en tar en nitroglycerin-tablett. Hjerteinfarkt Et hjerteinfarkt innebærer at en del av hjertemuskelen blir ødelagt på grunn av manglende tilførsel av oksygen. Hjertet er en pumpe som sørger for at kroppens organer hele tiden får det de trenger av oksygenrikt blod, og for å gjøre dette trenger også hjertet blodforsyning. En rekke blodårer forsyner hjerte med oksygenrikt blod, og dersom blodtilførselen til en del av hjertet stopper vil deler av muskelvevet i hjertet dø. Det er dette som kalles infarkt. Hovedårsaken til at et hjerteinfarkt oppstår, er at en propp av fett samler seg i åresystemet. Dersom fettinnholdet i blodet er høyt over tid, vil det kunne hope seg opp i åreveggen og danne et belegg på innsiden. Årebelegget vil vanskeliggjøre blodstrømmen gjennom årene. I områder der det danner seg mye belegg kan det oppstå betennelse. Hvordan føles hjerteinfarkt? Ring alltid 113 når hjertet slår alarm. Om en opplever kraftige brystsmerter som varer i mer enn 15 minutter, er det en generell regel at lege straks skal kontaktes. Jo raskere en får medisinsk hjelp, jo større er sjansen for å begrense skaden. Sekundene teller! Typiske symptomer på infarkt er smerte, vanligvis midt i brystet. Smerten kan stråle ut i armer, rygg, mave og opp i kjeven, og varierer ikke med pusten. Smerten blir karakterisert som klemmende eller sviende, og er ofte sterk og vedvarende. Andre symptomer kan være tungpustethet, kvalme, oppkast, kaldsvette eller angst. Det kan også forekomme "stumme infarkter, uten symptomer. Graden av smerte er uavhengig av infarktets størrelse, små infarkter kan gi store smerter og omvendt. Mosjon virker positivt - blodtrykket går ned og det gunstige kolesterolet øker. Samtidig bidrar fysisk aktivitet til å holde vekten nede. Selv om fysisk aktivitet rett etter infarktet kan føles ubehagelig, er det viktig å ikke sitte for mye stille. Mosjonen må tilpasses den enkelte i samråd med lege, men de fleste tåler moderat aktivitet allerede den første tiden. En daglig halvtimes spasertur legger mange år til livet, men en bør være forsiktig med plutselig og tung belastning. Tungvektstrening er ikke å anbefale. Hjertesvikt Ved hjertesvikt er hjertets pumpefunksjon utilstrekkelig. Symptomer på hjertesvikt melder seg når det settes krav til hjertet, som ved fysiske anstrengelser. Personen trenger ikke ha tegn til hjertesvikt så lenge funksjonsnivået holder seg innenfor rammen for hva svikthjerte kan takle særlig hvis moderne behandling er iverksatt. Det er i prinsippet fire grunner til hjertesvikt: kronisk overbelastning, hjertemuskelsykdom, sykdom i hjertesekken og som et resultat av åreforkalkning i kransblodårene (angina/gjennomgått infarkt). En som har hjertesvikt skal uten unntak rådføre seg med lege før han/hun starter med et treningsopplegg. Det er store individuelle forskjeller. Aktiviteter som å gå korte turer og øke disse etter hvert, kan alle gjøre på egen hånd uten rådføring med helsepersonell. Det er viktig å være klar over at en skal kontakte lege hvis det føles som formen blir verre over tid i stedet for bedre. Klarer en ikke å hente seg inn mellom aktivitetene må en legge inn nok hvilepauser. Ta kontakt med lege hvis du er i tvil. For voksne som er lite fysisk aktive vil mosjon i 30 minutter om dagen gi en betydelig helsegevinst. En økning utover dette vil gi enda større gevinst. 12

13 Trening påvirker både hjertemuskelen og skjelettmuskulaturens funksjon i positiv retning. Ved å styrke den delen av hjertemuskelen som fortsatt er trenbar kan hjertet få bedre pumpeevne. Treningen vil også sørge for at kroppens øvrige muskulatur får bedre sirkulasjon, blir sterkere og tåler mer uten at hjertet blir overbelastet. En person med hjertesvikt kan dermed gå lettere opp en trapp, gå små turer og mestre dagliglivets vanlige gjøremål bedre. Det finnes ingen generell regel når det gjelder mengde fysisk aktivitet. For lite fysisk aktivitet kan være skadelig, men også for mye fysisk aktivitet kan være uheldig. For de fleste er hyppige, korte økter som involverer få muskelgrupper riktig i starten. Etter hvert kan treningen legges opp etter samme prinsipper som for hjertepasienter for øvrig med hovedvekt på kondisjonstrening. Undersøkelser tyder dessuten på at generell styrketrening av muskulatur i armer og spesielt bein er gunstig. Barn og unge med medfødte hjertefeil Hjertefeil er en samlebetegnelse på alle avvik i hjertet eller de store årene nær hjertet, og hos barn dreier det seg oftest om medfødte misdannelser.det er store forskjeller på barn som er født med hjertefeil. En del kan være cyanotiske (blå), ha krumme negler, andpustne og svette, bleke, ha blussende kinn, ha arr på kroppen etter operasjoner og være små av vekst. Andre har ingen symptomer og er friske etter sin operasjon. Barn med samme type hjertefeil kan påvirkes ulikt. Om de andre i gruppen ikke får tilstrekkelig informasjon om barnets hjertefeil, kan en risikere at barnet blir mobbet. Det kan betraktes som underlig når barnet ikke deltar i lek og aktivitet. Gi informasjon - når de andre barna forstår hvorfor hjertebarnet er annerledes blir det lettere akseptert. For mange barn med hjertefeil kan det synes meningsløst å være med på gymnastikken, og det vanligste er at de slipper å være med. Dette er en uheldig løsning. Disse barna har som alle behov for å være i fysisk aktivitet, og har behov for tilrettelagt aktivitet. Det er viktig å stimulere til aktivitet, og at foreldre tør å la barna utfolde seg uten at de overanstrenger seg. Alle kan være med på noe, selv om de kanskje må begrense graden av aktiviteten. Det er vanskelig å gi noen konkrete anbefalinger. Hvor mye barnet kan være med og hva det tåler, er helt avhengig av type hjertefeil. Snakk med foreldre. Barna bør testes av helsepersonell for å se hvor mye de tåler av fysisk anstrengelse, og siden belastningen de tåler kan variere med årene er det viktig med jevnlige tester. Idretter som ikke er statiske å foretrekke, f. eks er det oftest bedre med fotball enn styrketrening. Lang og god oppvarming er viktig, og det er lurt å ikke belaste maksimalt. Mange orker kun å gå korte strekninger, og trenger oftere hvile og hjelp til å disponere kreftene for å orke en hel dag. Mange orker ikke det samme fra den ene dagen til den andre. Noen kan ikke være ute når det er kaldt eller blåser, og må ha mye klær på ute i kulda. Svømming i kaldt vann er ikke å anbefale. OSTEOPOROSE (beinskjørhet) Gjennom hele livet brytes det ned og bygges opp nytt benvev, og dersom det brytes ned mer enn det bygges opp, blir skjelettet svekket. Dette kalles osteoporose. Svekket skjelett økter faren for benbrudd. Mengde benvev i knoklene øker jevnt til 25 og 35 års alderen, og etter dette vil benvevet gradvis miste litt av sin styrke fordi en begynner å miste kalsium. Når kvinner kommer i overgangsalderen mister de større mengder benvev. I utgangspunktet har menn kraftigere beinstruktur og blir ikke rammet av osteoporose i så stor grad som kvinner. Ben kan svekkes hvis en har vært i ro i lengre tid, eller brukt korticosteroider som gis til behandling av for eksempel leddgikt eller astma. 13

14 Osteoporose er en sykdom hvor skjelettet blir mer og mer porøst og derfor mer skrøpelig og tilbøyelig til å brekke. Osteoporose kan ikke kureres, men en kan gjøre mye for å unngå brudd. Det er viktig med tidlig forebygging, slik at en minsker risikoen for å utvikle sykdommen. Fysisk aktivitet er viktig, spesielt i barne- og ungdomsårene hvor skjelettet bygges. Det beste tidspunkt for forebygging av osteoporose er i puberteten, og særlig i vekstspurten som er mellom 11 ½ og 13 ½ år for jenter, og 13 og 15 år for gutter. I denne perioden bygger vi opp en fjerdedel av total benmasse. Vektbærende aktiviteter som gåing, løping, mosjonsgymnastikk, aerobic og vektløfting er særlig nyttig for å styrke benbygningen. Mosjon og gymnastikk er også viktig for eldre som er rammet av osteoporose, ved å styrke balansen og musklene slik at en ikke faller så lett. Blir en sengeliggende over lengre tid vil skjelettet tilpasse seg til å ikke å bære kroppsvekten. Kommer en i aktivitet igjen, vil det meste av benmassen kunne gjenvinnes. Trener en så hardt at en mister menstruasjonen øker bentapet. Trening er bra, men for hard trening gir motsatt effekt. Lege, fysio- eller ergoterapeut skal konsulteres med hensyn til om det er enkelte aktiviteter personen ikke skal delta i, selv i perioder hvor sykdommen er i bedring. Dette gjelder f. eks aktiviteter som lengde- og høydehopp, eller aktiviteter hvor personen jevnlig faller. Er personen lite affisert kan han/hun være med på stort sett alle aktiviteter. For hardt angrepne personer vil bassengtrening og/eller fysikalsk behandling være nok. Ballspillaktiviteter anbefales sjelden fordi bevegelsene er brå og ukontrollert og leddene belastes i ytterstilling. Fysisk aktivitet forebygger tap av bevegelighet i leddene og fremmer normal vekst. PSYKISKE SYKDOMMER Psykiske sykdommer dekker over er en rekke forskjellige sykdommer eller tilstander, og er enten psykotiske eller ikke-psykotiske. En psykose er en form for sykdom som påvirker hjernen og medfører forandringer i tanker, følelser og adferd. Personer med psykose blir ofte isolert fra omverden fordi deres virkelighetsoppfatning er forvrengt i forhold til virkeligheten. De oppfatter sin egen verden på en helt annen måte enn det andre gjør. Ikke-psykotisk sykdom er en tilstand hvor den enkelte er utsatt for svært sterke føleleser, og kjennetegnes ved at personen har problemer med å klare hverdagen. Personer med denne formen for psykisk sykdom holder seg for seg selv, og ofte er verken familie eller venner klar over at personen har følelsemessige problemer. Samfunnets manglende forståelse for psykisk sykdom gjør at disse menneskene er omgitt av uvitenhet, klisjeer og misforståelser som medfører isolasjon og diskriminering. En psykisk sykdom er verken en utviklingshemning eller en hjerneskade. Det er en sykdom som enhver annen sykdom. Med riktig behandling kan mange psykisk syke leve normale liv. Enhver kan rammes av psykisk sykdom. Selv om en ikke kjenner årsaken har en funnet flere faktorer som kan utløse psykisk lidelse, bl.a. stress. Vi vil her omtale noen av de mest vanlige psykiske sykdommene; spiseforstyrrelser, angsttilstander, depresjoner og manisk-depressive psykoser. Spiseforstyrrelser Personer med spiseforstyrrelser er besatt av egen vekt, matinntak og spisemønster. Anoreksi og bulimi er blant de mest vanlige spiseforstyrrelsene. Personer med anoreksi har en sterk trang til å kontrollere hva og hvor mye de spiser, og sykdommen viser seg først og fremst som vekttap, en ekstrem frykt for å legge på seg, og en sykelig opptatthet av mat, vekt og utseende. Til tross for stor undervekt har personen et ønske om å gå ned i vekt, og ofte kombineres strenge dietter med overdreven fysisk 14

15 aktivitet og bruk av avførings- og slankemidler. Bulimi ligner på flere måter anoreksi med fokus på mat, kropp og vekt. Men hvor en med anoreksi som regel kan kontrollere og begrense spisningen, taper personen med bulimi kontroll og overspiser for deretter å kaste opp eller bruke avførende midler. Overdreven fysisk aktivitet og faste er andre måter at forsøke at regulere vekten på. Personer med bulimi er ofte normalvektige. En kan ikke peke på en bestemt årsak til spiseforstyrrelser, men enkelte faktorer synes å spille inn. Dårlig selvtillit er en viktig faktor, og når dette kombineres med andre sosiale, psykologiske og biologiske faktorer, forsterker problemet seg og gir utslag i spiseforstyrrelser. Det opptrer også andre helsemessige problemer i forbindelse med spiseforstyrrelser, og undersøkelser har f. eks vist at det er en direkte sammenheng mellom spiseforstyrrelser og osteoporose. Spiseforstyrrelse er et tegn på at personen har problemer som hun/han ikke klarer å mestre på egen hånd. Det er derfor viktig at alle som er i kontakt med unge er i stand til å oppdage begynnende spiseforstyrrelser. Som regel kan en se tegn på at noe er galt før sykdommen kan vises på vekten eller helsen, vær spesielt oppmerksom på: Et vedvarende og overdrevent ønske om at være tynn, og gjentakende slankekurer og dårlige spisevaner, hvor noen matvarer unngås og måltider hoppes over. Negativ oppfattelse av seg selv og egen kropp. Overdreven bekymring og opptatthet av vekt, kropp og mat. Overdreven fysisk aktivitet. Tegn på sykdom: Avmagrethet, vektsvingninger eller vekttap. Endrede spisevaner. Motvilje mot å spise sammen med andre eller hopper over måltider. Flytter maten rundt på tallerkenen og bruker lang tid ved bordet uten å spise mye. Toalettbesøk under og etter måltidet kan skyldes at maten kastes opp, og tannskader, sår i munnvikene og på knokene/håndbak kan være tegn på selvprovosert oppkast. Forstoppelse, oppblåst mage, hodepine, søvnproblemer, svimmelhet og manglende energi. Forsinket pubertetsutvikling og manglende menstruasjon. "Stikkende" øyne. Jenter kan få mye hår/dun i ansiktet. En unormal fokus og mye snakk om mat. Et enormt behov for fysisk trening/energibrenning. En generell adferd som er dominert av faste ritualer som ikke kan variere med en "millimeter", alt må gjøre på en spesiell måte, metode osv. For personer med spiseforstyrrelser, spesielt ved anoreksi, kan økt fysisk aktivitet utgjøre en del av sykdomsbildet. Fysisk trening kan brukes som en vektreduserende atferd på linje med selvprovosert oppkast eller bruk av vanndrivende og/eller avføringstabeletter. Men fysisk aktivitet kan også brukes som en del av behandlingen av spiseforstyrrelser. En undersøkelse har vist at regelmessig fysisk aktivitet reduserte tendensen til overspising for personer som var overvektig og tvangsspiste. Dessuten kan trening bidra til bedre selvfølelse hos personer som er deprimert, og dette kan muligens også oppnås hos personer med spiseforstyrrelser. En studie av normalvektige personer med bulimi har også vist at fysisk trening var mer virksom enn andre behandlingsformer. Angsttilstander Alle kan få angstfornemmelser i hverdagen, men personer med angsttilstander har ofte en konstant følelse av meget stor angst. De lider av vedvarende eller ekstrem engstelse og anspenthet, med frykt for å bli grepet av panikk. De er normalt ikke selv klar over hva som utløser dette eller hva som er årsaken til disse følelsene. Dersom angstfornemmelsene blir så store at personen fungerer dårlig eller ikke klarer å fungere i hverdagen, sier en at han/hun lider av en angsttilstand. 15

16 Angsttilstander kan påvirke den enkelte både med hensyn til tanker, følelser og adferd, og kan dersom dette ikke behandles føre til langvarige, smertefulle tilstander. Årsaken er ikke alltid klar, og ofte kan årsakene være vidt forskjellige. Personer som har en tendens til å bli opphisset eller sjokkert, eller personer som er ekstremt følsomme, kan være tilbøyelige til å utvikle angsttilstander. Mange opplever en angstøkning når de begynner å trene, og forklaringen er aktiveringen av det sympatiske nervesystem som skjer under fysisk aktivitet, med symptomer som rask puls, hjertebank, svetting og økt respirasjon. Det er de samme fysiske reaksjonene som kommer ved sterk angst, og mange har derfor unngått fysisk aktivitet fordi de opplever at angsten øker under aktivitet. Når personer med angsttilstander informeres om dette, oppleves ikke de kroppslige symptomene så skremmende og mange vil kunne gjennomføre fysisk trening med godt utbytte. Det er mange bekreftelser på nytten av fysisk aktivitet for personer med angst. En forbigående beroligende virkning er godt dokumentert og fysisk aktivitet kan være et alternativ til beroligende medikamenter. Fysisk aktivitet som alternativ til andre behandlingsmetoder er best dokumentert ved panikklidelser og agorafobi, og den mest sannsynlige grunnen for dette er at en gjennom fysisk aktivitet lærer å tolke symptomene på en mindre katastrofal måte. Den forbigående beroligende virkningen kan være nyttig ved angstlidelse, og personer med sosial fobi kan også ha nytte av trening selv om treningen ikke påvirker hovedsymptomene. For mange kan fysisk aktivitet være et fristed og en rekreasjonskilde. Depresjoner Depresjon er en betegnelse for en rekke forskjellige sykdommer, karakterisert ved lange perioder av tristhet og nedtrykthet. Personer med depresjoner virker lei av alt, og deltar som regel ikke på noe. De kan virke irritable og engstelige. I perioder kan de være helt følelseslammet og ha store vansker med å ta seg sammen. De endrer ofte spisevaner. Depresjoner kan oppstå når en utsettes for en vanskelig situasjon som en ikke er i stand til å mestre. Skilsmisse, arbeidsløshet, sykdom eller overgrep er noen eksempler, men en kan få depresjoner uten å være utsatt for disse store belastningene. Årsaken til depresjon kan være forskjellig fra person til person, men blant faktorer som kan spille inn er personlighet, stress, arv og biologiske faktorer. Symptomer på depresjon: Vedvarende tristhet og håpløshet. Følelse av pessimisme. Angst, tomhet eller irritasjon. Noen gråter mye, andre virker stivnet. Nedsatt energi og økt trøtthet. Mangel på interesse og lyst til det en før satte pris på. Tidlig oppvåkning og ofte også vansker med å sovne om kvelden. Dårlig appetitt og vekttap. Skyld og hjelpeløshet. Tanker på død eller selvmord. Vansker med konsentrasjon, hukommelse og beslutninger. Kroppslige symptomer som ikke skyldes fysisk sykdom. Undersøkelser som er gjennomført tyder på at regelmessig fysisk aktivitet reduserer sjansen for psykisk sykdom. For de som allerede har utviklet depresjon viser studier at systematisk fysisk trening har god effekt på depresjon, og at effekten er like stor som den en ser med de vanligst brukte behandlingsmetoder, antidepressive medikamenter og samtaleterapi. Noen undersøkelser tyder også på at regelmessig fysisk aktivitet kan redusere faren for tilbakeanfall etter behandling, og de mest aktive har størst beskyttelse mot tilbakeanfall. Manisk-depressiv 16

17 Dette er en sykdom som gir ekstremt store humørsvingninger fra ekstrem nedtrykthet til ekstrem oppstemthet. Noen får kun de maniske periodene (oppstemthet), og ikke de depressive (nedtrykthet). Personer som er manisk-depressive fører ofte et relativt normalt liv mellom de maniske og depressive periodene. Årsakene er de samme som til mange andre psykiske lidelser. De genetiske og biokjemiske faktorene påvirker den enkeltes sinnsstemning på samme måte som f. eks stress og årstider, og dersom en ikke behandler en manisk-depressiv psykose kan en risikere gjentakende maniske eller depressive perioder. En skal ikke være redd for å snakke om psykiske sykdommer, men behandle disse like naturlig som andre sykdommer. Treningsgruppen skal så vidt det er mulig settes inn i problemet, og en skal jobbe for å bekjempe fordommer som ofte forbindes med psykisk sykdom. Husk at det kan være behov for fortrolighet rundt sykdommen. Personer som er psykisk syke kan delta i alle former for fysisk aktivitet så fremst dette ikke er frarådet av lege/foreldre. Noen aktiviteter, som f. eks lagkonkurranser og enkelte treningsformer kan fremkalle stress og angst, og kan forverre bestemte tilstander. I toppidrett er spiseforstyrrelser ett kjent problem. Vær spesielt oppmerksom innen estetiske idretter hvor det er mye fokus på kropp. Det er viktig at unge får forståelse for at kroppen endrer form i puberteten, og at økning av kroppens fettmengde hos unge jenter er normalt. Være oppmerksom på den innvirkning energikrevende aktiviteter kan ha på den enkelte. Hold øye med energinivå og spisevaner, både før og etter aktivitet. Som trener for en som er psykisk syk, spesielt ved depresjon eller manisk-depressiv sykdom, skal en opptre på en rolig måte, legge vekt på det positive ved deltakelse og oppfordre den enkelte til å ha det morsomt. Undersøkelser har vist at personer med manisk-depressiv sykdom eller depresjoner reagerer positivt på fysisk aktivitet. Det er derfor viktig å motivere disse personene til å delta i fysisk aktivitet, da de selv ofte mangler initiativ til å delta. De fleste former for medisin har ingen innvirkning i forhold til fysisk aktivitet, men en skal likevel være oppmerksom på eventuelle bivirkninger. Fysisk aktivitet kan være et alternativ til beroligende og antidepressive medikamenter, men kan vanligvis ikke erstatte antipsykotiske eller stemningsstabiliserende medikamenter. REVMATISKE SYKDOMMER Revmatisme er en benevnelse på smertefulle tilstander i ledd, skjelett og muskler. Det er vanlig å dele revmatiske sykdommer inn i tre hovedgrupper: Bløtdelsrevmatisme. Slitasjebetingede sykdommer. Betennelsesaktive sykdommer (eks. leddgikt/barneleddgikt) Ved bløtdelsrevmatisme finner vi tilstander som ofte kommer av overbelastning og/eller feilstillinger. Mest vanlig er ømme og stramme muskler som gir smerte. I blant kan musklene bli så stramme at det gir trykk mot nerver og blodårer, og da vil en oppleve følelsesforandringer i områder nedenfor trykkstedet. Ved trykk på musklene i nakken kan dette føles helt ute i fingrene. Fibrositt (fibromyalgier) er en stor gruppe som hører inn under denne gruppen. Slitasjebetingede sykdommer er slitasjeskader som en ofte ser i hofte, knær og de små leddene i nakken. Det vil alltid være smerte og nedsatt bevegelighet ved slitasjebetingede sykdommer. Ved hoftearthrose kan smertene ofte føles på innsiden av kneet. Trykk mot lårhalsen vil medføre smerte på 17

18 trykkstedet. De første bevelsesinnskrenkingene i hoften vil være rotasjon utover og hoftestrekk. Etter hvert vil alle bevegelsesretninger reduseres. Fellesnevneren for barneleddgikt er betennelse i ett eller flere ledd. Sykdommen oppstår før 16-års alderen og årsaken er ukjent. En kronisk eller alvorlig gikt kan påvirke utviklingen, blant annet kan betennelsestilstanden føre til at barnet vokser saktere. Gikt kan også ledsages av en kronisk øyebetennelse. Barn med gikt skal oppfordres til å være fysisk aktive, og aktiviteter som svømming og sykling gir både en følelse av velvære og styrker muskler. En kan ikke forutse forløpet til barneleddgikt. Gikten kan påvirke barnet i flere måneder og deretter forsvinne; eller den kan utarte seg til en kronisk sykdom som konstant blusser opp hele livet igjennom. Den som har fått gikt har behov for hyppige hvilepauser og fysioterapi i aktive perioder. Leddgikt er en kronisk revmatisk betennelse i ledd, som ofte fører til gradvis ødeleggelse av leddene. I motsetning til andre revmatiske sykdommer som gir betennelse, er det typisk for leddgikt at den er symmetrisk (begge håndledd, begge knær etc.). Den revmatiske betennelsen kan også finnes i indre organer (lunger, hjerte, nyre, nerver, blod, hud, øye). Revmatisk betennelse går vanligvis ikke over av seg selv eller ved behandling, men blir kronisk. De typiske kjennetegn for betennelse er til stede: hevelse, varme, verk og nedsatt funksjon. Årsaken til at revmatisk betennelse oppfører seg annerledes enn andre betennelser skyldes "feil" i kroppens immunapparat. Mens immunapparatet hos friske har som hovedoppgave å beskytte kroppen, angriper immunapparatet hos leddpasienter kroppens eget vev som igjen fører til ødeleggelse av vevet. 18

19 Plager ved leddgikt Hevelse i ledd gjør det vanskelig å bøye dem. Dette er ofte mest synlig i fingerledd, men kan være vanskelig å se i andre ledd. Hevelsen kan reduseres ved nedkjøling og bruk av medisiner. Ved trykk og bevegelse er ofte et betent ledd smertefullt. Smerten varierer i løpet av dagen, og er gjerne verst om kvelden. Når leddet er ødelagt og helt stivnet forsvinner smerten - samme effekt oppnås ved å stive av et ledd med operasjon. Muskulaturen rundt betente ledd har en tendens til å stivne til når de ikke beveges. Det gir stivhet om morgenen og når en har sittet lenge i ro. Det hjelper å holde seg i lett aktivitet og å holde seg varm - en varm dusj om morgenen kan gjøre underverker. En rekke medisiner har også god innvirkning på stivheten. Muskulaturen rundt betente ledd blir ofte svakere når betennelsen er aktiv. Dette gir svekket kraft og nedsatt evne til å bruke leddet på samme måte som før. Sykdommen begynner ofte med uttalt tretthet, en tretthet som vanligvis ikke bedres av mer ro, hvile eller søvn. Når sykdommen faller til ro med behandling, bedres også trettheten. Det er vanlig at sykdommen varierer mye i aktivitet, og at gode og dårlige perioder avløser hverandre. Stress virker ofte negativt på sykdommen. Lege, fysio- eller ergoterapeut skal konsulteres med hensyn til om det er enkelte aktiviteter personen ikke skal delta i, selv i perioder hvor sykdommen er i bedring. Dette gjelder f. eks aktiviteter som lengde- og høydehopp, eller aktiviteter hvor personen jevnlig faller. Er personen lite affisert kan han/hun være med på stort sett alle aktiviteter. For hardt angrepne vil bassengtrening og/eller fysikalsk behandling være nok. Ballspillaktiviteter anbefales sjelden fordi bevegelsene er brå og ukontrollert og leddene belastes i ytterstilling. Fysisk aktivitet forebygger tap av bevegelighet i leddene og fremmer normal vekst. De beste øvelsene for personer med leddgikt er bl.a. øvelser med fokus på økt bevegelighet, gjenoppbygge muskelstyrken og bedret kondisjon. Ved slitasjebetingede revmatiske sykdommer er det ikke ønskelig å trene styrke på muskler som allerede er for korte. For at størst mulig leddutslag kan oppnås, er det viktigst å legge opp et program hvor det gis mulighet for å tøye de korte musklene. Dersom barnegikten har rammet en hånd eller ett håndledd, kan enkelte ha problemer med aktiviteter som krever gripe- og finmotoriske bevegelser. Akutte faser av sykdommen gir ofte perioder uten aktivitet, og den fysiske form reduseres. Trening i vann er velegnet, og varmt vann anbefaler. Skånsomme øvelser og trening i vann kan lindre noen av smertene. Fysisk aktivitet er nødvendig dersom en ønsker å holde sykdomen under kontroll. Undersøkelser har vist at personer med gikt tar like mye skade av for lite som for mye fysisk aktivitet. Det beste tidspunktet å trene på er i smertefrie perioder, når en ikke er trett og når medisinenes virkning er på sitt beste. En skal stoppe aktiviteten dersom en får nedsatt bevegelighet eller forverret betennelsestilstand i leddene, vedvarende smerte, økt svekkelser eller usedvanlig tretthet. TRANSPLANTASJON Kroppens større organer kan ødelegges av sykdom og infeksjon, og er organet ødelagt må en foreta en transplantasjon. Det finnes fem store former for transplantasjon; hjerte, lunger, lever, nyre og benmarg. Den mest vanlige er nyretransplantasjon, og de som har gjennomgått en slik transplantasjon er avhengig av medisin. Benmargstransplantasjon er brukt for å bekjempe mange former for kreft. Idrett for personer som har gjennomgått en transplantasjon er i vekst, og internasjonalt arrangeres det konkurranser for transplanterte. Det er også dannet flere organisasjoner med henblikk på å få transplanterte til å delta aktivt i idrettskonkurranser. De fleste problemer som transplanterte kan ha i 19

20 forbindelse med idrett og fysisk aktivitet er av medisinsk art snarere enn sportslig. Medisin som demper immunforsvaret benyttes normalt for å forhindre immunforsvaret i å angripe og frastøte det nye organet. Denne form for medisin er svært viktig, men gir ofte bivirkninger. Derfor gir en samtidig forskjellige steroider for å mildne bivirkningene. Noen av de vanligste bivirkningene ved transplantasjonsmedisin er: endret utseende på grunn av steroider; mage- og tarmproblemer; opphoping av væske og økt blodtrykk; vektøkning; økt blodsukker/diabetes; problemer med skjelett og muskler; endret adferd; synsproblemer; skjelving og hodepine og utslett/kviser. Bivirkningenes omfang er forskjellig fra person til person avhengig av den enkeltes kroppsfunksjon og medisinering. Før et treningsprogram planlegges skal en rådføre seg med den enkelte og hans/hennes lege. Få skriftlig godkjenning dersom det dreier seg om en som venter på transplantasjon. Unngå lange opphold i solen, og bruk solkrem og hatt, samt tøy som beskytter mot solen. Alle sår og rift skal behandles av helsepersonell. Aktiviteter som medfører støt, slag eller stor belastning kan være uegnede for transplanterte, da de ofte lider av beinskjørhet. Det anbefales at en alltid starter med korte og mindre belastende aktiviteter. Den enkelte skal støttes og oppmuntres en positiv innstilling til deltakelse kan bedre livskvalitet og selvtillit. MEDISINERING OG DOPING I dagligtale er doping gjerne forstått som medikamenter tatt i den hensikt å gi prestasjonsfremmende effekt. I idrettssammenheng er definisjonen utvidet, og med doping i idretten menes: Tilstedeværelse av forbudt stoff i dopingprøve. Bruk av stoffer og metoder på dopinglisten. Unnlate å møte til kontroll. Bryte krav til utøverinformasjon/tilgjengelighet. Forfalske, forbytte eller ødelegge dopingprøve. Besitte stoff eller metode forbudt på dopinglisten. Tilvirke, innføre, utføre, selge, distribuere, erverve, sende eller overdra stoff eller metode på dopinglisten. Foreskrive eller gi et forbudt stoff eller metode. De mest anvendte dopingmidlene er preparater som stimulerer sentralnervesystemet, narkotiske stoffer, smertestillende midler, vevsoppbyggende preparater (spesielt muskulatur) og bloddoping. Alle idrettsutøvere må følge de dopingbestemmelsene som til en hver tid gjelder, og utøveren har et selvstendig ansvar for at det som putters i kroppen av legemidler, drikke og kosttilskudd ikke medfører brudd på dopingbestemmelsene. Medisinsk fritak fra dopinglista Dersom en utøver har en diagnose/funksjonshemning som gjør at han/hun må bruke legemidler som står på dopinglisten, gir NIFs regelverk mulighet til å søke om medisinsk fritak. Utøver kan da få tillatelse til å bruke forbudte stoffer og forbudte metoder av medisinske årsaker. Hensikten er at alle skal ha mulighet til å drive med idrett, også de som trenger behandling med legemidler på dopinglista. Barn under 13 år som ikke konkurrer internasjonalt, utøvere som kun deltar i bedriftsidrett og mosjonister som ikke konkurrerer, trenger ikke søke om fritak, verken ordinært eller forenklet. 20