RUNA FJELLANGER På motorveiene

Transkript

1

2 RUNA FJELLANGER På motorveiene Roman FORLAGET OKTOBER 2017

3 Til M.

4 ANNA SIER AT hun ikke husker så mye, at hun ikke husker hvor de reiste. Hun sier at hun ikke husker gresset og sola, hun husker ikke bilen og campingplassene, hun husker ikke søvnen og veiene, hun husker ikke foreldrene foran og seg selv i baksetet, hun husker ikke å strekke ut setebeltet og snu seg rundt for å se på motorveien gjennom bakruta, hun husker ikke å spørre foreldrene om den er uendelig. Anna sier at hun ikke husker, men hun husker morgenene, hun husker å sitte på huk, plukke blomster, de er gule, gresset er grønt, tørt der sola har brent sterkest, gresset vannes ikke av annet enn regnvær, det regner ikke ofte her. Mellom gressstråene vokser de små gule blomstene som Anna plukker, smørblomster, Anna sitter på huk, samler blomstene i den ene hånda, plukker med den andre. Foran Anna går gresset over i en åker, lysegule aks blir bøyd av vinden, rett bak åkeren ligger det en skog på en lav åskam, løvtrær, mørkegrønne, bare et gjerde skiller åkeren og skogen. Anna vender ryggen mot campingplassen hun og familien har sovet på den natta, hun sitter på huk, lener rumpa mot baksiden av leggene, plukker smørblomster. Hun har lilla buksedrakt med lysegule stjerner på, hun har brune, praktiske sandaler, hun plukker smørblomster, hun ser ned på bakken, biter seg i underleppa når hun konsentrerer seg, håret faller ned foran ansiktet. Anna har tjukt og lyst hår i bollesveis, tynne armer, runde kinn, hun plukker smørblomster til mamma, til pappa, de sover fortsatt på campingplassen, de skal snart spise frokost utenfor teltet, de skal snart starte bilen, rope på Anna, si at hun må kjappe seg, nå skal de videre. Nå skal de kjøre videre på de sentraleuropeiske veiene, videre på autobahn, autoroute, autovías, til nye rasteplasser og nye campingplasser. Anna i baksetet, hun har bare kastet opp en eneste gang i løpet av turen, hun er stolt fordi foreldrene har sagt at det er veldig bra, hun sover mye, hun sover mens bilen glir forbi tollstasjoner, bomstasjoner, landegrenser. Men nå sitter Anna fortsatt på huk, flytter seg små steg bortover for å

5 komme nærmere neste smørblomst, men reiser seg ikke, ser ikke opp, legger ikke håret bak ørene, løper ikke tilbake til campingplassen for å vekke mamma, pappa, tenker ikke på frokost, tenker ikke på å kjøre videre, tenker ikke på de lange dagene på motorveiene, tenker ikke på rasteplassene, tenker ikke på kassettene de spiller i bilen, tenker ikke på utsikten fra barnesetet, tenker ikke på å sitte bak i bilen og se veiene, trærne, jordene, fjellene forsvinne. Anna tenker ikke på mamma og pappa på campingplassen, Anna plukker gule blomster, biter seg i underleppa og konsentrerer seg, plukker de blomstene som har lengst stilker. Pappa sier hei, Anna vinker til ham, så bøyer hun seg ned og plukker videre, hun plukker smørblomster så konsentrert at hun ikke hører lyden av kameraet, de to klikkene fra kameraet da pappa tar to bilder, hun fortsetter bare å plukke smørblomster, løfter ikke hodet da pappa går tilbake til campingplassen. Anna tenker ikke på pappa som et par uker seinere skal hente bildene fra fremkalling, alt skal være annerledes om et par uker, Annas verden vil alltid forandre seg mye bare på et par uker, heller ikke som voksen vil hun kjenne seg igjen i den hun var bare en måned tidligere, som om hun er et nytt menneske, et bedre menneske, denne sommeren tenker hun ikke over det, men hun merker at ting forandrer seg. Pappa skal likevel hente bildene noen uker seinere, han skal se gjennom bildene, vise dem til Anna, peke sammen med Anna, si der er du, si der er jeg. Anna skal si at hun vil ha bildene, peke på de bildene hun liker, Anna skal få det dårligste bildet av seg selv som sitter på gresset foran en åker foran et gjerde foran en skog som ligger på en åskam. Anna skal fylle sitt eget fotoalbum med utydelige bilder, B- bilder, bilder der hun ser vekk, bilder av mamma der ansiktet ligger i skygge, uskarpe bilder av Anna som sitter på pappas fang, hun skal samle på de uutvalgte bildene. Men ikke ennå, nå er de på ferie, Anna kommer til å våkne på en

6 campingplass også neste morgen, Anna skal stå opp først, Anna har ikke foreldre som blir redde når de ser at hun har stått opp, Anna har foreldre som venter med å bli redde til det er god grunn. Seinere den sommeren skal Anna løpe inn i en skog og være helt umulig å finne, hun er sint, hun blir alltid så sint, når hun blir eldre og de skriker til hverandre vil hun ofte tenke at det aldri kommer til å bli det samme, at det er siste gang hun snakker med dem, roper til dem, at det er ødelagt for alltid. Den dagen hun løper inn i skogen er hun sint, hun løper inn mellom trærne, det er ikke en stor skog, men et lite barn kan like gjerne forsvinne i en liten skog som i en stor skog, foreldrene roper, foreldrene leter, foreldrene løper etter og da skal foreldrene bli redde, men ennå blir ikke foreldrene redde, det er lenge før årtusenskiftet og det er ennå ingen som er redde på bilferie i Europa, ikke når barnet sitter rett utenfor teltet, eller på gresset et stykke unna, ikke før hun løper inn i skogen, det er ennå ingen som tenker på overskrifter om forsvunne barn, som tenker på politiskisser av barn som har forsvunnet, hvordan ser de ut nå. Dagene den sommeren er vanskelige å skille i ettertid, de er fylt med bil og vei og campingplasser og blomstene Anna har plukket. Anna hilser på alle hundene hun møter, mamma sier at hun må spørre først, ikke bare gå bort, hun sier at ikke alle hunder er snille, men denne hunden er veldig snill sier Anna hver gang, hun sier det når hun møter en myk og stor hund, en hund som lener seg mot henne så hun blir omgitt av myk pels, Annas klissete hender holder forsiktig i pelsen, hun er ikke redd for hunder. Anna møter ikke mange andre barn denne sommeren, mennesker som bor på campingplasser reiser sjelden samme vei, en dag og en natt på ett sted gir Anna så vidt tid til å titte nysgjerrig på de andre barna, hun er utadvendt, men det er for kort tid, hun skjønner ikke hva de sier, de andre barna ler på andre språk. En dag sover Anna lenge, hun sover lenge dagen etter at hun har besøkt en dyrehage, hun skal få se en sebra i en innhegning, Anna får klappe sebraen, pappa

7 tar bilde av Anna og sebraen, hun har gul kjole på seg. Anna sier at hun ikke husker, men hun husker morgenene. Hun plukker smørblomster, hun løfter hodet når pappa roper på henne, reiser seg, løper mot stemmen, mot pappa, mot campingplassen, hun løper med smørblomster i hånda, hun løper med vinden i håret. Anna tar tak i hånda til pappa, hun får en brødskive, hun snakker, mamma snakker, pappa snakker, de smører matpakker, drar ut teltplugger, ruller sammen teltet, pakker bilen. Anna spiser sakte, hun kommer alltid til å spise sakte, hun kommer ikke til å like å dele pizza med andre, hun rekker aldri mer enn ett stykke, to stykker, Anna spiser alltid så sakte, Anna snakker alltid så mye, Anna tygger brødskiva lenge.

8 ANNA ER SVETT mellom lårene, airconditionen funker ikke, hun husker ikke om det var sånn da hun var liten, om bilen alltid var sånn, litt knirkete, om hun svettet så mye, hun sprer beina så bredt hun kan i setet, hun legger dem opp på dashbordet, Ida ser på henne, Ida ser på veien igjen. Anna tar beina ned fra dashbordet, hun kipper av seg skoene, legger beina opp igjen, stikker hånda ut av det åpne vinduet, sprer fingrene, vinden drar i hånda hennes, hun tar hånda inn igjen og løsner setebeltet, finner en knapp på siden av setet, setet sklir bakover, hun legger seg ned, strak fra hode til rumpe, beina spredt på dashbordet, hodet opp mot vinduet i taket, øynene lukket, øynene åpne, en flue flyr inn gjennom vinduet, hun slår etter den, treffer ikke, trykker på knappen ved siden av setet så det spretter opp, hun tar på seg beltet igjen. Hun våkner av at Ida sier navnet hennes, det tar et øyeblikk før hun skjønner hvor hun er, Ida har parkert bilen foran et motell, det ligner andre moteller de har kjørt forbi, det er lavt og pastellfarget, en slitt gulfarge i skumringen. Anna strekker på beina, de er korte nok til at hun kan strekke dem ut under dashbordet, men armene treffer taket når hun strekker seg oppover. Ida strekker seg også, hermer nærmest, de går ut av bilen, begge strekker seg igjen, ser på hverandre, deilig sier Ida, hun åpner bagasjerommet, de henter sekkene, Anna slenger sekken over skulderen, Ida bærer sin i hånda. Ved inngangen henger et lysskilt, MOTELL i store bokstaver, lyset har gått i L-en og halve O-en, døra står åpen, det surrer fra bilene på motorveien, i sirisser i det høye gresset rundt motellet, i airconditionen i resepsjonen. Anna slipper sekken på gulvet rett innenfor døra, slenger seg på senga, ligger midt på senga med armer og bein utstrakt, som en sjøstjerne, beveger armene og beina litt frem og tilbake, hun plukker litt på dynelakenet. Er du ferdig snart? sier hun, Ida roper noe, hun står foran

9 speilet på badet og pusser tenna, Anna kan se ryggen hennes fra der hun ligger, hun kan se henne bøye seg over vasken, hæ? sier Anna, jeg hører ikke hva du sier når du har tannkrem i munnen, Ida spytter i vasken, skrur på springen, skyller tannbørsten, skrur av springen igjen, Anna ser på ryggen til Ida, Ida setter opp håret i en hestehale, vrir strikken tre ganger rundt og strammer hestehalen med begge hender. Anna ser på Ida mens hun slår av lyset på badet, lukker døra til badet, går over til andre siden av rommet og låser ytterdøra, Ida sier slår du på lyset over senga, Anna slår på lyset over senga samtidig som Ida slår av taklyset, bra tima sier Ida, da jeg var liten pleide jeg og pappa gjøre det der sier Anna, noen kvelder prøvde vi igjen og igjen for å klare det sier hun, så søtt sier Ida, egentlig tror jeg vi gjorde det fordi jeg var redd for å gå gjennom rommet i mørket sier Anna, jeg gjør jo fortsatt ikke det egentlig, nå slår jeg på leselampa og så går jeg tilbake for å slå av taklyset. Jeg sjekka under senga til jeg var i hvert fall 18 sier Ida, kom igjen sier hun, Anna reiser seg, de drar dynelakenet løs fra senga, det er festet på den måten de gjør i alle andre land enn Norge, de har snakket om det tidligere på turen, at de aldri har vært i noe land som har en like overlegen dynekultur som Norge, at det er helt latterlig å forvente at de skal være varme under et laken. Hva var du redd for at skulle være under senga? sier hun, Ida trekker på skuldrene, Anna nikker, når jeg har slått av taklampa hopper jeg den siste meteren fra gulvet til senga i tilfelle noen skal gripe fatt i beinet mitt sier hun. Gjør du det fortsatt? sier Ida, ja sier Anna, de ligger på hver sin side av dobbeltsenga med ansiktene mot hverandre, speiler hverandre, knærne opp mot magen, herregud, for noen pyser vi er sier Anna, det er bra vi har hverandre sier Ida.

10 HUN VÅKNER INNTIL Ida, kroppen hennes ligger tett inntil Idas rygg, den ene armen rundt Idas mage, Ida har et svakt grep rundt Annas håndledd, hun dulter i Ida med hele kroppen, Ida mumler et søvnig hva?, hun hvisker god morgen mot bakhodet til Ida, Ida snur seg så hun ligger på ryggen. Dette var en god løsning sier Ida, sov du godt? sier Anna, Ida gjesper og strekker seg, hun nikker halvveis i gjespet, sov du godt? sier Ida, ja sier Anna. Frokost? sier Ida, hun drar av dynelakenet med beina, toppen hun har sovet i har blitt dratt oppover, magen hennes er synlig fra ribbeina og ned til trusa, hun klør seg på magen, hallo? sier Ida, hæ? sier Anna, jeg spurte om vi skulle spise frokost sier Ida, åja sier Anna, frokost? sier Ida, ja sier Anna, jeg skal bare ta en dusj først, drit i det sier Ida, vi finner heller et sted å bade på veien, ok sier Anna. Hun parkerer bilen på en rasteplass, de følger stien til innsjøen, vannet er varmt, men grumsete, hun kan ikke se beina under overflaten, æsj sier Ida, hva? sier Anna, jeg liker egentlig ikke ferskvann så godt sier Ida, det er i hvert fall varmt sier Anna, joda sier Ida, men det er så skittent sier hun, det er bare alger og sånt sier Anna, eller død hud sier Ida, æsj sier Anna, hun svømmer bort mot Ida, Ida blir liggende i vannet, som om hun avventer hva Anna skal gjøre, se der! roper Anna, hun peker, Ida snur hodet mot bredden, Anna tar tak i skuldrene hennes og trekker henne ned, Ida kaver med armene, Anna slipper, Ida spytter ut innsjøvannet, jeg ville jo ikke ha håret under sier Ida, du har ikke bada hvis ikke håret har vært under sier Anna, æsj sier Ida, du har ikke vått hår selv engang sier hun, Anna senker seg raskt ned, kommer opp igjen, nå har jeg det sier hun. Du har noe i håret sier Ida, hun svømmer helt bort til henne, hva er det? sier Anna, hold deg i ro sier Ida, hun fikler med noe i håret til Anna, Anna svømmer stillestående, Ida tar tak i henne, hun dytter henne under, Anna kaver med armene og får tak i Ida, hun drar Ida under, ingen av dem slipper taket, vannet er grønt, uklart,