Unntaksregelen for offentlig anlegg slik den er utviklet i rettspraksis

Transkript

1 Unntaksregelen for offentlig anlegg slik den er utviklet i rettspraksis - med særlig fokus på skillet mellom offentlige og private formål, i takt med den økende privatiseringen i samfunnet. Kandidatnummer: 134 Antall ord: JUS399 Masteroppgave Det juridiske fakultet UNIVERSITETET I BERGEN Forord:

2 Denne oppgaven er en materialisering av fem års høyere utdannelse og jeg ønsker derfor å benytte muligheten til å takke noen uvurderlige støttespillere. Til min fantastiske veileder, som har bidratt med gode råd og tilbakemeldinger, god innsikt i tema og tålmodighet. Til mine enestående, vidunderlige og utrolige foreldre tusen takk for ubetinget kjærlighet og støtte. Til min herlige, morsomme og snille søster for vennskap og kjærlighet. Til min flotte venninne som har bidratt med gode ord, hjelp og råd. Til familie og venner for oppmuntrende ord, støtte og hyggelige stunder mellom øktene. Hjertelig tusen takk! Innholdsfortegnelse: 2

3 Kapittel 1 Innledning og presentasjon av problemstilling: 1.1 Innledning og problemstilling 1.2 Nærmere plassering av oppgavens tema Kapittel 2 Det nærmere innholdet i unntaket for offentlig anlegg: 2.1 Innledning 2.2 Situasjonen før Situasjonen mellom 1973 og Situasjonen mellom 1984 og Lena-dommen 2.4 Lena-dommen 2.5 Rettspraksis etter Lena-dommen og frem til i dag Steinerskole-dommen Rettspraksis etter Steinerskole-dommen 2.6 Hensyn bak hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning og unntaket for offentlig anlegg 2.7 Oppsummering innholdet i unntaksregelen for offentlig anlegg 2.8 Oppsummering innholdet i begrepet offentlig anlegg Kapittel 3 Virkninger av at av unntaksregelen for offentlig anlegg kommer til anvendelse: 3.1 Markedsappell i Steinerskoledommen 3.2 Grad av offentlighet i unntaksregelen for offentlig anlegg 3.3 Unntaksregelen for offentlig anlegg og full erstatning i Grunnloven Behovet for lovfesting av gjeldende rett 3.5 Nærmere om behovet for grensedragning mellom det offentlige og private i unntaksregelen for offentlig anlegg 3.6 Avslutning Kapittel 1 Innledning og presentasjon av problemstilling: 3

4 1.1 Innledning og problemstilling: Tradisjonelt har eiendomsretten i Norden vært underlangt et sterkt vern. I norsk rett har eiendomsrettens vern kommet til uttrykk i både Grunnloven 105 slik at ethvert inngrep medfører full erstatning. 1 Etter EMK 1. tilleggsprotokoll art. 1 er eiendomsrettens vern kommet til uttrykk gjennom at enhver skal være entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. 2 Utgangspunktet om at eiendomsretten står sterkt medfører at staten ikke kan forføye over borgernes eiendommer uten at kravet om full erstatning som er nedfelt i Grunnloven og EMK kan gjøres gjeldende. På den annen side strekker ikke eiendomsretten seg så langt at staten ikke har noen mulighet til å gjøre inngrep der visse angitte samfunnshensyn gjør seg gjeldende, eksempelvis ved ekspropriasjon, jfr. oreigningslova 3 2 og plan- og bygningsloven Dersom staten gjør inngrep i den private eiendomsrett ved ekspropriasjon etter oreigningslova 2 eller plan- og bygningsloven 16-1 skal grunneieren etter Grl. 105 gis full erstatning. Hovedregelen for hvordan man går frem for fastsettelse av ekspropriasjonserstatning er at det enten er salgs-, bruks- eller gjenervervsverdien som skal legges til grunn ved vurderingen av hvilken erstatning som kan ytes grunneieren, jfr. vederlagslova Ved fastsettelse av salgsverdien etter vederlagslova 5 er utgangspunktet at det er den påreknelege utnytting som skal legges til grunn ved fastsettelsen av salgsverdien, og ved fastsettelse av bruksverdien etter 6 er det pårekneleg utnytting som er avgjørende ved erstatningsfastsettelsen. Ordlydens innhold er nærmere presisert i Østensjø-dommen fra Høyesterett, der retten viser til at utgangspunktet for påregnelighetsvurderingen er at reguleringsplanen skal legges til grunn. Rettspraksis 6 viser imidlertid at denne hovedregelen blant annet må modifiseres for de tilfellene der det er tale om ekspropriasjon til fordel for et offentlig anlegg. 1 Kongeriget Norges Grundlov av 17. mai 1814 (Grunnloven). 2 Protocol to the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms of 4 November Lov 23. oktober 1959 nr.3 om oreigning av fast eigedom (Oreigningslova) 4 Lov 27. juni 2008 nr.71 om planlegging og byggesaksbehandling (Plan- og bygningsloven). 5 Lov 6.april 1984 nr.17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven). 6 Østensjø-dommen (Rt s. 24). 4

5 Oppgavens problemstilling omhandler rekkevidden av unntaksregelen for offentlige anlegg. Den overordnede problemstillingen for den påfølgende drøftelsen er således en identifikasjon, presentasjon og klargjøring av innholdet i unntaksregelen for offentlig anlegg slik den er utviklet i rettspraksis. Det vil i det følgende drøftes de problemstillinger som reiser seg ved presentasjon og identifikasjon av unntaksregelen for offentlig anlegg i sammenheng med vektleggingen av reguleringsplan ved beregningen av ekspropriasjonserstatning. Oppgaven vil særlig rette seg mot innholdet av betegnelsen offentlig anlegg slik det er utviklet i rettspraksis og de rettslige rammene for anvendelsen av unntaket med fokus på økt privatisering. Grensedragningen mellom offentlige og private formål er rettslig relevant fordi private formål som utgangspunkt faller utenfor unntaket om ekspropriasjon til fordel for offentlige anlegg. I oppgaven vil det derfor være av sentral betydning å trekke grensen mellom hva som er å anse som offentlige anlegg og hva som faller utenfor betegnelsen. Det overordnede målet med oppgaven er å redegjøre for, analysere og drøfte hvordan unntaksregelen for offentlig anlegg gjenspeiler privatiseringen i samfunnet og hvorvidt regelens rekkevidde har forandret seg i lys av dette. Oppgaven er delt inn i tre overordnede kapitler. Kapittel 1 tar for seg innledning og presentasjon av oppgavens problemstilling og en nærmere plassering av oppgavens tema. Deretter vil fokus i kapittel 2 være en gjennomgang av relevant rettspraksis på området og en oppsummering av dagens rettstilstand. Det siste kapittelet har som siktemål å drøfte utvalgte problemstillinger knyttet til unntaksregelen for offentlig anlegg med sikte på å klarlegge rettsregelens innhold. 1.2 Nærmere plassering av oppgavens tema: Grunnloven 105 oppstiller et vern av eiendomsretten ved at det kreves full erstatning til den som må avstå sin rørlige eller urørlige eiendom. Eiendomsretten har også vern etter EMK 1. tilleggsprotokoll art. 1 hvor det fremgår at enhver er entitled to the peaceful enjoyment of his possessions. Av tilleggsprotokollens art.1 fremgår det med andre ord at enhver har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Bestemmelsen sier videre at ingen skal fratas sin eiendom unntatt i det offentliges 5

6 interesse på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper. Selv om eiendomsretten har et sterkt vern følger det av sikker praksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at det kan gjøres inngrep i menneskeretighetene. I Sunday Times-dommen fra EMD drøftes vilkårene; prescribed by law, legitimate aim og necessary in a democratic society. 7 For inngrep i menneskerettighetene stilles det med andre ord at de tre kumulative vilkårene lovhjemmel, forholdsmessighet og formålsforankring er oppfylte. Det presumeres at kravet til formålstjenelighet vil være oppfylt i ekspropriasjoner til offentlige anlegg, da slike formål i utgangspunktet realiseres i allmennhetens interesse. Kravet til forholdsmessighet kommer ved ekspropriasjon til uttrykk i oreigningsloven 2 jfr. vilkåret; til meir gagn enn skade. Videre følger kravet til forholdsmessighet forutsetningsvis av Grunnloven 105 som sier at statens tarv må kreve det for at ekspropriasjon skal kunne finne sted. Kravet til interesseovervekt gjelder på samme måte ved ekspropriasjon etter spesiallovgivningen og gjelder følgelig også for ekspropriasjon etter plan- og bygningsloven, jfr. Rt s Av oreigningslova 1 fremgår det at ekspropriasjon foreligger når eiendomsretten til fast eiendom eller bygning som har fast tilknytning blir teken med tvang. Plan og bygningsloven 16-1 sier at ekspropriasjon foreligger når eiendomsretten til fast eiendom eller til bygning eller annet som har fast tilknytning til slik eiendom, blir ervervet ved tvang mot erstatning etter skjønn. I vederlagsloven forstås ekspropriasjon som tvangsavståing av eiendom, jfr. 1, jfr. 2. Vederlagsloven regulerer fastsettingen av vederlag ved ekspropriasjon og gir således ikke ekspropriasjonshjemmel. Kravet til lovhjemmel er en naturlig konsekvens av legalitetsprinsippet, som tilsier at det ikke kan gjøres inngrep i borgernes rettssfære uten lovhjemmel. Oreigningslova 2 gir ekspropriasjonshjemmel og det følger av lovens 3 at Regjeringen kan gi bestemmelser om hvem som kan gjøre eiendomsinngrep utover stat og kommune. I forskrift om rett til å foreta eiendomsinngrep er det nærmere 7 Sunday Times v. Storbritannia 26.april 1979, ref.nr. 6538/74. 8 Lie Ekspropriasjonsprosessen, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s

7 angitt hvem som kan gjøre inngrep i eiendomsretten ved ekspropriasjon. 9 Videre følger det av oreigningslova 5 at et departement kan få fullmakt til å gjøre vedtak om eller gi samtykke til ekspropriasjonsinngrep og det nærmere innholdet av denne fullmakten er angitt i forskrift. 10 Jeg avgrenser her mot å gå nærmere inn på forskriftenes innhold, da den ikke er egnet til å løse oppgavens problemstilling. Plan- og bygningsloven har en selvstendig ekspropriasjonshjemmel i 16-1, og er et sentralt eksempel på at det er den samme instans som treffer beslutningen om ekspropriasjon, som ekspropriasjonen skjer til fordel for. Det følger av pbl at det er kommunestyret som gir samtykke til ekspropriasjon. Private aktørers adgang til å ekspropriere etter plan- og bygningsloven er begrenset. I praksis foregår det slik at kommunen inngår avtaler med det private og eksproprierer på private aktørers vegne, slik at det er kommunen er ekspropriant selv om eiendommen skal benyttes av en privat aktør. For at oreignings- og plan- og bygningsloven skal komme til anvendelse må det være tale om en avståelse av eiendom, slik at rådighetsreguleringer vil falle utenfor ettersom disse bare båndlegger grunneiers utnyttelse av eiendommen. Den som krever ekspropriasjon kalles ekspropriant og den som må avstå sin eiendom kalles ekspropriat og kan også omtales som grunneier. 11 Oppgavens overordnede tema er unntaksregelen for offentlig anlegg, som er et unntak for reguleringsplanens bindende virkning i påregnelighetsvurderingen. Følgelig vil ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan etter plan- og bygningslovens bestemmelser stå sentralt. Selv om ekspropriasjon etter pbl. er sentralt, er det ikke nødvendig å foreta en avgrensning mot oreigningsloven. Det legges til at unntaket også vil gjelde for ekspropriasjonstilfeller som omfattes av Oreigningsloven, da ekspropriasjon til eksempelvis kraftlinjer ikke skjer gjennom reguleringsplan men gjennom kommuneplanen. Det avgrenses imidlertid mot øvrige regler om ekspropriasjon. 9 Forskrift i medhold av oreigningslovens 3 om rett til å gjøre vedtak om eller gi samtykke til eiendomsinngrep (FOR ). 10 Forskrift i medhold av oreigningsloven 5 om rett til å gjøre vedtak om eller å gi samtykke til eiendomsinngrep(for ). 11 Vederlagsloven 2. 7

8 Ekspropriasjonsprosessen har i det praktiske liv tre ledd. Det første steget er å innlede en forvaltningsmessig behandling, som deretter fører til at vedkommende forvaltningsorgan treffer et ekspropriasjonsvedtak. Dernest blir det andre leddet at man foretar en rettslig behandling som hovedsakelig tar for seg fastsettingen av erstatningen for ekspropriasjonsvedtaket. Til slutt kommer reglene om ekspropriantens tiltredelse av det eksproprierte. 12 Oppgavens tematikk er knyttet til ekspropriasjonsprosessens andre ledd; fastsetting av erstatning for ekspropriasjonsvedtaket. Spørsmålet i det følgende er hvordan man fastsetter erstatning ved ekspropriasjon til fordel for offentlige anlegg. Utgangspunktet om ekspropriasjonserstatningsutmåling fremgår som nevnt av Grunnloven 105, som sier at den som må avstå sin eiendom skal ha full erstatning. Grunnlovens ordlyd spesifiserer som nevnt imidlertid ikke nærmere hva som ligger i kravet om full erstatning. Bestemmelsen gir ikke i seg selv hjemmel for ekspropriasjon, men er en rettslig standard som angir nivået av eiendomsrettens beskyttelse ved at grunneier skal få full erstatning. Fordi Grunnlovens 105 kan sees som en rettslig standard vil dens innhold tilpasse seg endrede samfunnsforhold. 13 I 1984 kom dagens vederlagslov hvis anvendelsesområde er å fastsette vederlag ved ekspropriasjon av fast eiendom, jfr. 1. Vederlagsloven 4 angir lovens verdsettelsesprinsipper og det innbyrdes forhold mellom disse. Med hjemmel i vederlagsloven kan det fastsettes erstatning etter salgsverdi ( 5), bruksverdi ( 6) eller gjenervervsverdi ( 7). Lovens system er at den verdsettelsesmetoden som medfører høyest erstatning skal legges til grunn for fastsettelsen, jfr. 4. Hovedregelen er at det er salgsverdien som legges til grunn da denne verdien vanligvis er høyest og det fremgår av forarbeidene at grunneier alltid kan kreve erstatning etter salgsverdi. 14 Verdifastsettelsen etter salgsverdiprinsippet tar utgangspunkt i hva vanlege kjøparar er villig til å gi for eiendommen ved friviljug salg. Salgsverdien skal med andre ord gjenspeile eiendommens markedsverdi. Ved verdifastsettelsen skal det legges vekt på kva slag eigedom det gjeld, kvar eigedomen 12 Lie Ekspropriasjonsprosessen, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s Ankerud Ekspropriasjonsrettslig opptakt, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s. 36, viser til Fliflet (2006) s NOU 1981: 5 s

9 ligg og den påreknelege utnytting som det røyneleg er grunnlag for etter tilhøva på staden, jfr. 5. Eiendommens egenskaper og påregnelige utnyttelsesmuligheter spiller altså inn ved erstatningsfastsettelsen. Ekspropriasjonserstatning kan også gis etter 6 (bruksverdiprinsippet) som sier at vederlag etter bruksverdi fastsettes på grunnlag av avkastninga av eigedomen ved slik pårekneleg utnytting som det røyneleg er grunnlag for etter tilhøva på staden. Det er avkastningen som bruk av eiendommen ville medført etter en påregnelig utnyttelse som skal erstattes etter bruksverdiprinsippet. Det tredje utmålingsprinsippet 4 oppstiller er gjenervervsprinsippet, jfr. 7. Bestemmelsen sier at vederlag skal fastsettes på grunnlag av utgiftene til attkjøp av annan eigedom til tilsvarande bruk. Erstatning etter gjenervervsprinsippet settes med andre ord til den summen det vil koste å skaffe seg en tilsvarende eiendom. Etter både salgsverdi- og bruksverdiprinsippet skal det foretas en vurdering av hva som er den påreknelege eller pårekneleg utnytting av eiendommen, jfr. 5 og 6. Det legges ikke opp til en påregnelighetsvurdering etter gjenervervsprinsippet i 7, og denne vil derfor ikke behandles nærmere. Påregnelighetsvurderingen etter 5 og 6 er i kjernen av oppgavens tematikk. Ordlyden av påreknelege og pårekneleg utnytting gir anvisning på en faktisk påregnelighet, jfr. 5 og 6. Faktisk påregnelighet kan forstås som de utnyttelsesmuligheter som lar seg realisere på eiendommen. Det fremgår av forarbeidene hva som menes med faktisk påregnelig utnyttelse; Det skal legges vekt på markedsmessige, biologiske, teknologiske, ressursmessige og miljømessige forhold. 15 I tillegg til at utnyttelsen må være faktisk påregnelig må det også være et reelt grunnlag for den, jfr. røyneleg. Ordlyden taler for at det må være et reelt grunnlag for bruk av eiendommen. I forarbeidene uttales det om vilkåret røyneleg ; Det er bare de reelle utnyttingsmuligheter som kan tas i betraktning, ikke mer eller mindre løse planer eller tenkelige prosjekter. 16 Sett i sammenheng med røyneleg omhandler vilkårene påreknelege og påregneleg utnyttelse av eiendommen en vurdering av hvilken utnyttelse som lar 15 Ot.prp.nr , s NUT 1969:2 s Kommentert av A. Føllesdal s. 139 i E. Stavang Ekspropriasjon. 9

10 seg gjøre på eiendommen. Utnyttelse som er umulig på eiendommen har ikke erstatningsrettslig vern. Ifølge langvarig rettspraksis er det sikker rett at det skal innfortolkes en rettslig påregnelighet i vurderingen etter 5 og 6, dette følger blant annet av Lørenskogdommen. 17 Den rettslige påregnelighetsvurderingen kan beskrives som en vurdering av hva som er lovlig utnyttelse av eiendommen. Hovedregelen for den rettslige påregnelighetsvurderingen er at reguleringsplanen skal legges til grunn for det nærmere innhold av pårekneleg og den påreknelege utnytting av eiendommen etter 6 og 5, jfr. blant annet Østensjø-dommen. Plan- og bygningsloven 12-1 presenterer det rettslige grunnlaget for reguleringsplaner og sier at en reguleringsplan er et arealplankart med tilhørende bestemmelser som angir bruk, vern og utforming av arealer og fysiske omgivelser. Reguleringsplanens formål er å sikre forsvarlig planavklaring og gjennomføring bygge- og anleggstiltak, flerbruk og vern i forhold til berørte private og offentlige interesser. Hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning er ikke absolutt, og med hjemmel i rettspraksis kan det oppstilles fem unntak fra den. 18 For det første skal reguleringsplanen ikke legges til grunn dersom den ikke er godkjent og bindende. Det andre unntaket er at det skal ses bort fra planer som må anses foreldet. For det tredje trenger man ikke legge vekt på en plan det er sannsynlig at man får dispensasjon fra. 19 Det fjerde unntaket fremgår av Østensjø-dommens punkt. 1 og omhandler det såkalte strøkprinsippet/parkprinsippet. Det femte unntaket er unntaksregelen for offentlig anlegg, jfr. Lena-dommen. 20 Strøkprinsippet og unntaksregelen for offentlig anlegg omtales ofte som de egentlige unntakene. 21 Det er omfanget av unntaksregelen for offentlig anlegg som er temaet for denne oppgaven. Unntaksregelen for offentlig anlegg tilsier at man skal se bort fra reguleringsplanen i påregnelighetsvurderingen der det eksproprieres til offentlige anlegg som vei, 17 Rt s Østensjø-dommen. 19 De tre første unntak fra reg.planens bindende virkning fremgår av Østensjø-dommen punkt Rt s Ankerud Ekspropriasjonsrettslig opptakt, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s

11 jernbaner, skoler og så videre. Etter avklaringen av det rettslige utgangspunktet i Lena-dommen har unntaksregelen vært i stadig utvikling og det er denne utviklingen med tilhørende spørsmål som er oppgavens tema. Ettersom oppgavens tematikk befinner seg på ulovfestet område må det ses hen til rettspraksis og ulovfestede normer for identifisering og klargjøring av rettnormens innhold. Kapittel 2 Det nærmere innholdet i unntaket for offentlig anlegg: 2.1Innledning: Fokuset i det følgende kapittel er en gjennomgang av rettspraksis fra 1970 frem til i dag. Unntaksregelen for offentlig anlegg er utarbeidet i rettspraksis og den utviklingen som har skjedd de siste fire tiår er følgelig sentral for å belyse hvordan innholdet har blitt formet frem mot den regelen som gjelder i dag. Gjennomgangen av rettspraksis knyttet til unntaksregelen er følgelig ikke bare av historisk betydning, men også egnet til å vise regelens utvikling gjennom mangeårig praksis og klarlegge det nærmere innholdet av regelen. Ettersom unntaksregelen for offentlig anlegg er utviklet av domstolene er det rettspraksis som angir regelens anvendelsesområde. Kapittelet er delt inn i underkapitlene Situasjonen før 1973 som sier noe om hvordan situasjonen var før vi fikk lovregulering, Situasjonen mellom 1973 og 1984 som tar for seg dommer mellom ekspropriasjonserstatningsloven og den nye vederlagsloven av Lena-dommen er en helt sentral dom på dette området og den er på bakgrunn av dette viet et eget underkapittel. Etter presentasjonen av Lena-dommen følger Rettspraksis etter Lena-dommen og frem til i dag, her presenteres rettspraksis som er særlig viktig for oppgavens overordnede tema og Steinerskole-dommen er viet et eget underkapittel. I det siste underkapittelet vil det foretas en oppsummering av rettstilstanden. 2.2 Situasjonen før 1973: Før 1973 var ikke fastsettelsen av ekspropriasjonserstatning lovregulert. Reglene var ulovfestede og utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori med utgangspunkt i Grunnloven 105. Den eldre rettspraksisen på området er noe sprikende og kort 11

12 oppsummert gjaldt det ikke noen ubetinget og fast regel når man skulle fastsette erstatning med utgangspunkt i eiendommens påregnelige utnyttelsesmuligheter. 22 I forbindelse med en ønsket lovregulering på området ble den såkalte Husaaskomiteen nedsatt i 1965 og komiteen utarbeidet en innstilling til ny lov. 23 I innstillingen ble det lagt til grunn at det ved erstatningsfastsettelsen skulle ses bort fra reguleringsplanen, med bakgrunn i årsakssammenhengen mellom planen og ekspropriasjonen. Husaaskomiteen påberopte seg flere eldre dommer til støtte for sitt syn, blant annet Rt s. 730, Rt s.273 og Rt s.408. Jeg finner grunn til å foreta en presentasjon av Sarheim-dommen 24 da den uttrykker et annet syn på rettstilstanden enn Husaaskomiteens innstilling. 25 Sarheim-dommen omhandlet en forretningseiendom som ble omregulert til gate og parkeringsplass. Etter en brann hvor bygningen nærmest ble totalskadet gikk kommunen til ekspropriasjon for å realisere reguleringsplanen. På side 1030 uttalte førstvoterende: Når eiendommen eksproprieres i henhold til planen er det stillingen slik den da foreligger som må legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen, og det er ikke adgang til å se bort fra planen. Førstvoterende viste så til de samme dommene som Husaaskomiteen refererte til i den nevnte innstilling og uttalte følgende: [e]r fastslått at man ved ansettelse av ekspropriasjonserstatningen skal verdsette grunnen som bebyggelig selv om den er gjort ubebyggelig ved at den er regulert til gate. Høyesterett kom i Sarheim-dommen til at grunneier ikke hadde krav på den tomteverdien arealet subjektivt sett representerte. Som en oppsummering kan man si at det før 1973 ikke var noen fast og ubetinget regel om fastsettelse av erstatning på grunnlag av eiendommens påregnelige utnyttelsesmuligheter uten hensyn til reguleringsplanen Situasjonen mellom 1973 og 1984: 22 Ankerud Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s Innst. om skjønnsordningen og erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon av 12. juni 1969 s Rt.1970 s Ankerud Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s Ankerud Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s

13 Med ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 ble reglene om ekspropriasjonserstatning for første gang lovfestet. 27 Loven bygget på en utredning fra Husaaskomiteen som ble opprettet for å utrede skjønnsordningen og erstatningsutmålingen ved ekspropriasjon. Slik den ble vedtatt avviker imidlertid ekspropriasjonserstatningsloven fra komiteens innstilling på flere punkter. 28 I Stortinget var det politisk uenighet om loven og dette kommer til uttrykk i Justiskomiteens innstilling i saken. 29 Ekspropriasjonserstatningsloven kodifiserte store deler av gjeldende rett og selv om den løste mange problemer var den også med på å skape nye tvilsspørsmål. Flere slike spørsmål ble behandlet i etterfølgende rettspraksis som for eksempel Kløfta- 30 og Østensjø-dommen. Kløfta-dommen behandlet en rekke spørsmål og er således en omfattende dom. Høyesterett gikk inn på spørsmålet om reguleringsplanens betydning og uttalte at det generelt skulle ses bort fra verdiendringer som fulgte av planen. Bakgrunnen for at man skulle se bort fra reguleringsplanen var årsakssammenhengen mellom plan og ekspropriasjonen. På Kløfta-dommens side 18 uttalte Førstvoterende om regulering til vei: Jeg må bygge på at utleggingen til friområde var en følge av motorveiplanen som ligger til grunn for ekspropriasjonen. Når så er tilfellet, ville det følge av eldre ekspropriasjonsrett, og det følger av den nye lovs 4 nr. 3 at man skal se bort fra den verdisenkning som skyldes utleggingen til friareal. Det er den naturlige og påregnelige regulering før motorveiplanen kom, som må legges til grunn. I det foregående uttrykte Høyesterett at det ved regulering til vei skal ses bort fra reguleringsplanen. Skaar-dommen (Rt.1976 s.464) ble avsagt samme året som Kløfta-dommen. I dommen uttalte Høyesterett på side 468 at: det ved rettspraksis [er] fastlagt følgende rettstilstand: Ved ekspropriasjon til gjennomføring av en ny reguleringsplan skal grunnen verdsettes som bebyggelig, selv om området etter planen gjøres ubebyggelig ved at det er regulert til veg eller friareal. Det er ikke den foreliggende reguleringsplan som skal legges til 27 Lov av nr. 4 (Ekspropriasjonserstatningsloven, erstattet av Vederlagsloven). 28 Ot.prp.nr.50 ( ). 29 Innst. O. XXI for Rt s

14 grunn, men erstatningen skal fastsettes på grunnlag av det man kan kalle de naturlige og påregnelige u[t]nyttelsesmetoder. Dette er et helt alminnelig prinsipp. Med uttalelsen helt alminnelig prinsipp fastslo Høyesterett at det gjelder generelt at man skal se bort fra reguleringsplanen som det eksproprieres etter og at dette ikke bare er tilfelle i bymessige strøk slik kommunen hadde anført. Østensjø-dommen gir både gir uttrykk for hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning og unntak fra denne hovedregelen. Spørsmålet om reguleringsplanens betydning ble drøftet på i et obiter dictum. Uttalelsen er et uttrykk for hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning og jeg finner derfor ikke grunn til å gjengi den i sin helhet da oppgavens tema gjelder rekkevidden av et unntak fra hovedregelen. I Østensjø-dommen punkt I sa Høyesterett at det ved regulering til vei skal ses bort fra at arealet er gjort ubebyggelig som følge av reguleringsplan: Ved regulering av et område som ellers skal bebygges, må det avsettes arealer til gater, veger, lekeplasser m.v. ved ekspropriasjon til gjennomføring av slik regulering er det sett bort fra at nettopp disse arealer er gjort ubebyggelige. Det er gitt erstatning etter ens pris for bebyggelig og ubebyggelig grunn, såkalt strøkpris, jf Rt , Rt og Rt (Min kursivering). Østensjø-dommen er sentral for fastsettelsen av ekspropriasjonserstatning fordi den uttrykker hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning i påregnelighetsvurderingen, men også fordi den oppstiller unntak fra denne hovedregelen. Selv om Østensjø-dommen ble avsagt under 1973-loven gjelder de generelle uttalelsene også etter Vederlagsloven. 2.3 Situasjonen mellom 1984 og Lena-dommen: Ekspropriasjonserstatningsloven av 1973 var vanskelig tilgjengelig og skapte en uensartet praksis. Som følge av at det var uenighet knyttet til loven og til den praksis som hadde fulgt med den, ble loven opphevet og erstattet av dagens vederlagslov i Vederlagsloven er en fortsettelse av 1973-loven på flere områder, men har også mange sentrale forskjeller Ankerud Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s

15 Et viktig skille mellom ekspropriasjonserstatningsloven (1973-loven) og vederlagsloven (1984-loven) er at den påregnelige bruken ikke lenger skulle vurderes ut fra aktuell bruk, men påregnelig utnyttelse. I NOU:1981:5 (s. 242) uttales det om påregnelig utnyttelse at det er: den framtidige eierrådighet eiendommenes framtidige bruksmuligheter som avstås ved en ekspropriasjon. Det er følgelig det tap ekspropriaten derved påføres som etter Grunnloven 105 skal erstattes, og som en lovregulering av erstatningsutmålingen derfor bør ta utgangspunkt i. Etter Østensjø-dommen ble det avsagt det flere avgjørelser som underbygget dommens løsning, eksempelvis Moldegård-dommen. 32 Dommen omhandlet en bedrift som ble berørt av ekspropriasjon til riksvei utenfor Molde som hevdet å ha fått avkjørselsproblemer. I Moldegård-dommen var det uomtvistet at det skulle ses bort fra tilegnelsesplanen. Spørsmålet var om Høyesterett måtte vektlegge den underliggende reguleringsplanen, hvor arealet var regulert til friområde, eller om retten stod friere i påregnelighetsvurderingen. Førstvoterende uttalte at det i påregnelighetsvilkåret i vederlagsloven 5 annet ledd ligger at skjønnsretten må ha et reelt grunnlag for å kunne bygge på at situasjonen er endret fra den tidligere reguleringen til friområde og at det må stilles visse krav til skjønnsgrunnene i denne henseende. En omdiskutert dom fra denne perioden er Malvik-dommen 33, som omhandlet ekspropriasjon til motorvei. I dommen kom Høyesterett til at hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning også skulle gjelde ved ekspropriasjon til vei. Førstvoterende uttalte om reguleringsplanens bindende virkning på side : ( ) har jeg vanskelig for å se at det ved erstatningsfastsettelsen er riktig å gjøre forskjell på de to tilfeller. Det dreier seg om en regulering av arealanvendelsen som er av generell karakter, og det er en båndlegging av arealene til allmenn bruk som veibyggingen medfører. (Min kursivering). I dommen sa Høyesterett at de på tross av at det ved utbygging til vei kreves aktiv bruk av arealet og slik sett ikke er sammenlignbart med friområder ikke fant grunn til å gjøre forskjell på de to tilfellene ved erstatningsfastsettelsen. 32 Rt s Rt s

16 Malvik-dommen tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet ettersom den brøt med langvarig rettspraksis, idet man ved tidligere avgjørelser hadde sett bort fra reguleringsplanen, jfr. blant andre Kløfta- og Østensjø-dommen. Resultatet i Malvikdommen er fulgt opp i Bamble II-dommen Lena-dommen: Som nevnt kom Høyesterett i Malvik-dommen til at reguleringsplanens bindende virkning også skulle gjelde når en regulering til vei gjorde arealet ubebyggelig. I Lena-dommen 35 ble spørsmålet om reguleringsplanens bindende betydning ved ekspropriasjon til vei tatt opp på nytt. Dommen gjaldt prinsippene for verdifastsettelse av et areal som ble ekspropriert til vei som følge av detaljplan om ny riksvei i Østre Toten kommune. Skjønnsretten så bort fra reguleringen til vei og tilkjente erstatning for jord- eller skogbruksverdien, samt tomteverdi for noen takstnummers vedkommende. Skjønnsretten og Lagmannsretten var uenige om det var adgang til å se bort fra reguleringsplan og Lagmannsretten viste i sine skjønnsgrunner til Malvik-dommen. Lagmannsrettens syn var at reguleringsplanens bindende virkning skulle legges til grunn i påregnelighetsvurderingen ved ekspropriasjon til vei. Partene i Lena-saken var enige om at arealet egnet seg som byggetomter og at dette ville vært en påregnelig utnyttelse dersom man så bort fra veireguleringen. Det sentrale spørsmål var dermed om man skulle se bort fra reguleringen slik det fulgte av langvarig praksis, eller om rettstilstanden var endret ved Malvik-dommen. Førstvoterende uttalte på side 532: Jeg finner det for min del ikke nødvendig å gå nærmere inn på rekkevidden av Malvik-dommen, når nå et lignende rettsspørsmål er bragt inn i sin fulle bredde for Høyesterett i plenum. Det gir meg oppfordring til, uten å legge avgjørende vekt på Malvik-dommen, å gå gjennom rettskildene og søke å klarlegge rettsutviklingen og rettstilstanden på området. Høyesterett valgte med andre ord å ikke legge vekt på Malvik-dommen og foretok i stedet en gjennomgang av tidligere rettspraksis og uttaler på side 535: Det jeg nå har sagt om rettstilstanden ved veiekspropriasjon på grunnlag av Kløfta-, Skaar- og 34 Rt s Rt s

17 Østensjøsakene, mener jeg gir bakgrunnen for hvorledes man skal forstå påregnelighetskravet i vederlagsloven 5 annet ledd i forhold til den plan det eksproprieres på grunnlag av. Etter en gjennomgang av rettspraksis på området kom Høyesterett til at man ved ekspropriasjon til vei skal se bort fra reguleringsplanen, i tråd med praksis før Malvikdommen. Lena-dommen anses som en svært viktig og rettsavklarende dom og er utgangspunktet for løsning av lignende spørsmål i fremtidige saker. I tilknytning til hva som skal regnes som offentlig anlegg kom Høyesterett med en uttalelse på side 540: Men annerledes blir det etter mitt syn når det offentlige innenfor områder som ikke etter arealplan generelt skal holdes fri for utbygging, regulerer grunn til offentlige anlegg, slik som veier, og så går til ekspropriasjon på grunnlag av planen. (Min kursivering) Av det foregående sitat fremgår det at Høyesterett oppstilte en forutsetning om at arealet ikke generelt skal holdes fritt for utbygging etter arealplanen for at unntaksregelen skal komme til anvendelse. Etter en gjennomgang av tidligere rettspraksis kom Høyesterett i Lena-dommen til at det ved ekspropriasjon til offentlig anlegg slik som veier skal ses bort fra reguleringsplanen. Forenklet sett er det formuleringen slik som veier som er grunnlaget for at dagens regel omfatter flere typetilfeller enn vei og jernbane. Lenadommen gjaldt ekspropriasjon til en gjennomfartsvei og tidligere rettspraksis på området rettet seg også mot veier og det kan på bakgrunn av dette være grunn til å stille spørsmål ved om Høyesterett i etterfølgende rettspraksis har gått for langt i tolkningen av dommen. En alternativ tolkning av slik som veier enn den som har blitt lagt til grunn i senere rettspraksis er offentlige anlegg som tilsvarer veier, hvor det er naturlig å se hen til jernbane. Legger man en formålsrettet tolkning til grunn er det naturlig å tenke på kollektive tiltak med transport/fremkost som formål. Ettersom uttalelsen slik som veier kan tolkes på flere måter kan det stilles spørsmål ved om Høyesterett hadde til intensjon at unntaksregelen for offentlig anlegg skulle omfatte flere typetilfeller. Uttalelsen slik som veier og således klarleggingen av det nærmere innhold av unntaksregelen for offentlig anlegg kommer i Lena-dommen etter at Høyesterett begrunnet reguleringsplanens bindende virkning for friområder. Med bakgrunn i den nære rekkefølgen av de to nevnte rettslige utgangspunkter kan det argumenteres for at 17

18 Høyesterett brukte betegnelsen anlegg for å understreke at veier og friområder er av forskjellig karakter. Et særtrekk ved vei og jernbane er at arealet opparbeides, men utover dette holdes fritt for utbygging. En av betenkelighetene med at tilfeller som dreier seg om utbygging av skoler, sykehjem, barnehage og så videre, er at arealet ikke holdes fritt for utbygging. Begrunnelsen for at man sidestiller andre offentlige anlegg med vei og jernbane er at de for grunneier representerer den samme spolerte utnyttelsesmulighet på egen eiendom. De lege lata er det av liten relevans å dvele ved hva Høyesterett egentlig mente i Lena-dommen ettersom uttalelsen ble fulgt opp i Vangberg-dommen tre år etter, hvor det ble fastslått at unntaksregelen ikke er begrenset til veier, men gjelder offentlige anlegg mer allment. 2.5 Rettspraksis etter Lena-dommen og frem til i dag: Som nevnt foretok Høyesterett i Lena-dommen en avklaring av rettstilstanden og dommen regnes som et viktig utgangspunkt for den forståelsen av unntaksregelen for offentlig anlegg som legges til grunn i dag. Det rettslige utgangspunktet Lenadommen fastlegger er at det ved ekspropriasjon til vei skal sees bort fra reguleringsplanen i påregnelighetsvurderingen. I Vangberg-dommen 36 var spørsmålet om en grav- og urnelund skulle regnes som et offentlig anlegg slik at unntaksregelen for offentlig anlegg kom til anvendelse. Høyesterett viste til et sitat fra Lena-dommen på side 1920 i Vangberg-dommen; Man kan se det slik at den utbyggingsverdien som arealet har, overføres fra den private eier til det offentlige. Jeg anser det da vel begrunnet, og også best stemmende med budet i grunnloven 105 om full erstatning ved tvungen avståelse, at det sees bort fra den plan som det eksproprieres på grunnlag av, slik det etter mitt syn følger av lov og praksis Med henvisning til Lena-saken kom Høyesterett til at man skal se bort fra reguleringsplanen det eksproprieres etter og dette medførte i den konkrete saken at erstatningen ble fastsatt etter den anvendelsen av eiendommen som var påregnelig før reguleringen. 36 Rt s

19 Om offentlige anlegg generelt uttaler Høyesterett på side 1920 i Vangberg-dommen: Denne uttalelsen er ikke begrenset til veier, men gjelder offentlige anlegg mer allment. Jeg kan ikke følge kommunen når den hevder at veianlegg står i en særstilling, og at Lenadommen må sees som et uttrykk for dette. Etter min mening er det ikke grunnlag for å gi offentlige anlegg som grav- og urnelunder en annen erstatningsrettslig stilling ved ekspropriasjon enn offentlige veianlegg har. Og jeg finner at grav- og urnelunden på Vangberg er et offentlig anlegg som omfattes av uttalelsen.(min kursivering) Uttalelsen i dommen er et uttrykk for at retten bygget på som veier fra Lenadommen og ut fra det sier at unntaksregelen for offentlig anlegg skal gjelde mer allment. Med Vangberg-dommen ble et nytt typetilfelle omfattet av unntaksregelen, som er med på å underbygge Høyesteretts uttalelse om at regelen skal gjelde offentlige anlegg allment Steinerskole-dommen Frem til Steinerskole-dommen 37 hadde tilfellene i rettspraksis i hovedsak dreid seg om offentlige anlegg det utvilsomt var tillagt det offentlige å realisere; som vei og gravlund. Steinerskole-dommen markerer således en utvikling ettersom den omhandler grensen mellom oppgaver utelukkende tillagt det offentlige og formål som tillegges private aktører å realisere, dette er i kjernen av oppgavens overordnede tema og dommen er sentral for videre drøftelse. Saken dreide seg om fastsettelse av ekspropriasjonserstatning for et areal som ble benyttet til landbruk. Ekspropriasjonen ble gjennomført for å realisere en reguleringsplan hvor grunnen var avsatt til allmennyttig formål skole/barnehage. Det eksproprierte areal skulle benyttes til utvidelse av Steinerskolen i Hedemarken. Spørsmålet for Høyesterett var om arealet skulle erstattes som skoletomt etter tilegnelsesplanen. Dommen skiller seg fra tidligere presentert rettspraksis ved at grunneier ønsket at reguleringsplanen skulle legges til grunn. Høyesterett viste i avsnitt 31 til Lagmannsrettens skjønn: Når Lagmannsretten har fastsatt erstatningen for ekspropriasjonsarealet på grunnlag av salgsverdien som skoletomt, er det begrunnet med at arealet i reguleringsplanen er avsatt til skoletomt, og at bindende arealplaner som hovedregel skal legges til grunn ved erstatningsutmålingen. Etter lagmannsrettens syn kan regulering til privat skole ikke 37 Rt s

20 sidestilles med regulering til offentlig anlegg, som for eksempel offentlig skole, sykehus, rådhus mv. Som innebærer at reguleringsformålet i seg selv ikke har noen markedsverdi. Når tomten er regulert til utbygging til et privat formål har tomten etter lagmannsrettens oppfatning fått en helt annen verdi enn landbruksverdien. På dette grunnlag har lagmannsretten utmålt erstatningen ut fra hva en utbygger av et privat skoleområde er villig til å gi. Av det foregående avsnitt fremgår det at Lagmannsretten sondrer mellom private og offentlige skoler. Lagmannsretten mener at grunneier skal få erstatning basert på hva en privat utbygger er villig til å gi for området. Dette viser en annen forståelse av rettstilstanden enn den Høyesterett la til grunn. Høyesterett påpekte i dommen at Lagmannsrettens resultat bygget på en feilaktig anvendelse av ekspropriasjonserstatningsloven 5: Etter min oppfatning bygger lagmannsrettens erstatningsfastsettelse på en uriktig forståelse av ekspropriasjonserstatningsloven 5 første og andre ledd. 38 Videre i dommen viste Høyesterett til forutsetningen om et marked av kjøpere for at vederlagsloven 5 skal komme til anvendelse: Det følger av disse bestemmelsene at det er en forutsetning for at det skal kunne gis salgsverdierstatning på grunnlag av den bruk som eiendommen er regulert til, at det finnes et marked for salg av eiendommen til utnyttelse i samsvar med reguleringsformålet. Dette innebærer for det første at reguleringsformålet etter sin karakter må appellere til markedet. For det andre må det finnes et marked for den konkrete eiendom til det aktuelle reguleringsformål. 39 Av det foregående sitat fremgår det at det må finnes et marked for eiendommen dersom det skal kunne gis salgsverdierstatning etter vederlagsloven 5. Videre uttalte Høyesterett i avsnitt 35 at; Siden ekspropriasjonsarealet er regulert til allmennyttig formål, kan det ikke benyttes til kommersiell virksomhet [ ]Siden en allmennyttig virksomhet ikke har økonomisk formål, vil en regulering til slik virksomhet på samme måte som en regulering til offentlige bygninger eller anlegg ikke ha noen markedsmessig appell. Her sa Høyesterett at det i tilfeller som er regulert til allmennyttige formål ikke er adgang til å drive kommersiell virksomhet. At allmennyttig virksomhet ikke har markedsmessig appell er en av dommens mest sentrale uttalelser. Med bakgrunn i at 38 Steinerskole-dommen avsnitt Steinerskole-dommen avsnitt

21 allmennyttig virksomhet ikke har markedsappell kom Høyesterett til at det ikke kunne tilkjennes for skoletomt og resultatet ble at grunneier fikk erstatning for jordbrukseiendom. Det fremgår i dommens avsnitt 40 at Høyesterett hadde som intensjon at resultatet fra Steinerskole-dommen skulle gjelde i tilfeller hvor offentlige oppgaver er overlatt private aktører å realisere på ikke-forretningsmessig basis: På bakgrunn av prosedyren for Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å gi uttrykk for at begrunnelsen for unntaket for reguleringer til offentlige bygninger og anlegg gjør seg gjeldende å tilsvarende måte ved regulering til formål som det offentlige har ansvar for å ivareta, men som i større eller mindre utstrekning blir overlatt til private å realisere på ikkeforretningsmessig basis. Sett fra grunneiers side, vil regulering til slike formål ha samme virkning som regulering til offentlige bygninger eller anlegg. Gode grunner taler derfor for å sidestille slike reguleringer med regulering til offentlige bygninger eller anlegg. 40 Høyesterett gikk imidlertid ikke nærmere inn på hva de mente med at det vil ha samme virkning for grunneier om det er det offentlige eller private på ikkeforretningsmessig basis som eksproprierer da de finner at dette ikke er nødvendig for avgjørelsen av saken og uttalelsen er således avsagt obiter dictum. I Steinerskole-dommen ble resultatet at unntaksregelen for offentlig anlegg kom til anvendelse da det var tale om en allmennyttig virksomhet og at slik virksomhet ikke har markedsmessig appell Rettspraksis etter Steinerskole-dommen og frem til i dag: Seimsmyrane-dommen 41 dreide seg om spørsmålet hvorvidt et idrettsanlegg skulle omfattes av unntaksregelen for offentlig anlegg. Saken dreide seg om fastsettelse av erstatning for et idrettsanlegg plassert i et friområde. Idrettsanlegget hadde gressmatte, løpebaner, tribuner, flomlysmaster og tre bygninger. Høyesterett tok i dommens avsnitt 53 stilling til om idrettsanlegget skulle omfattes av unntaksregelen: Ved avgjerd av spørsmålet om unntaket for offentlege anlegg kjem til bruk for den delen av friområdet som skal nyttast til idrettsanlegget, er det av interesse at det er tale om eit relativt tungt anlegg, med tribune på eine langsida, ganske store bygningar, flomlysanlegg og med inngjerding som kan vere effektiv stengsel i arrangementssituasjonar. 40 Steinerskole-dommen avsnitt Rt s

22 Det inneber at det ikkje til dømes kan søkjast parallellar med grasmattar i større friområde, eller med hjelpebygningar som serveringsstader og toalettanlegg i tilknytning til slike. Ved vurderingen av hvorvidt idrettsanlegget skulle omfattes av unntaksregelen la Høyesterett avgjørende vekt på anleggets størrelse, og det kan synes som at dette gjøres for å understreke at idrettsanlegget skiller seg fra friområder. Videre begrunner Høyestereett hvorfor idrettsanlegget skal regnes som et offentlig anlegg i siste del av avsnitt 56; Eit stadion som det på Seimsmyrane bør etter mitt syn likestillast med andre former for offentlege anlegg. Eg legg vekt på at det er tale om ei utbygging som er kostnadsrekna til fleire titals millionar kroner. Omsynet til rettferd- og likskap talar for at ein i denne situasjonen ser bort frå reguleringa til friområde. I motsetning til tidligere rettspraksis hvor man ut fra en sammenligningstilnærming har valgt å sidestille ulike typer anlegg, uttaler Høyesterett i Seimsmyrane-dommen at det er hensynet til rettferd- og likskap som taler for at man skal se bort fra reguleringen til friområde. Bakgrunnen for denne forskjellen kan være at dommen omhandler et litt annet tilfelle enn det som har vært drøftet hittil. Spørsmålet var om unntaksregelen for offentlig anlegg kom til anvendelse for den delen av friområdet som inneholdt idrettsanlegget. At man la til grunn at idrettsanlegget er et offentlig anlegg må ses i sammenheng med utnyttelsen av friområdet, da det var tale om et tungt anlegg. Otra I-dommen 42 gjaldt utmåling av erstatning ved ekspropriasjon av fall i elver til kraftutbygging. I dommen kom Høyesterett til at det skulle tilkjennes erstatning for den alternative utnyttelse av fallene som ville vært småkraftverk, selv om den offentlige utbyggingsplan var til hinder for dette. Det var dissens i dommen 3-2, men denne uenigheten knyttet seg til begrunnelsen av den påregnelige utnyttelsen. Høyesterett ga en oppsummering av det formålsbestemte synet retten har hatt i avgjørelser om offentlig anlegg i Otra I-dommen avsnitt 46: For det andre er det slik at Lena-dommen, og den etterfølgende praksis bygget på denne, gjelder offentlige anlegg. Selve uttrykket er ikke helt entydig eller skarpt avgrenset, men omfatter typisk infrastrukturtiltak som veier, jernbaneanlegg, kirkebygg, grav- og urnelunder og stadionanlegg. Rettspraksis etter Lena-dommen viser at Høyesterett har hatt et formålsbestemt syn på hva som omfattes. Jeg nevner særlig Rt (Steinerskolen) som 42 Rt s

23 illustrasjon. Den bærende tanken i de høyesterettsdommer som foreligger, synes først og fremst å være at man ved tilegnelsesplaner må se bort fra den verdiendring som følger av at planene i seg selv skaper en sterkt monopolpreget etterspørselssituasjon for økonomisk utnyttelse av eiendommen. Dette vil i praksis nok først og fremst være aktuelt der ekspropriasjonen skjer i det offentliges interesse eller til fordel for offentlige aktører. (Min kursivering) Her ga Høyesterett uttrykk for et synspunkt om at rettspraksis på området for offentlig anlegg frem til Otra I-dommen har gitt uttrykk for et formålsbestemt syn på hva som omfattes av unntaksregelen med særlig henvisning til Steinerskole-dommen. I begrunnelsen av hvorfor anlegget i den konkrete saken skulle være omfattet av begrepet offentlig anlegg uttalte retten i avsnitt 47: I vår sak kommer spørsmålet om en grense ut fra prosjektets egenart ikke på spissen. Det er klart at ekspropriasjonen skjer for å ivareta også vesentlige samfunnsinteresser, og til fordel for offentlige aktører. At det for eksproprianten er store økonomiske interesser herunder næringsinteresser knyttet til utbyggingen, er etter mitt syn ikke av betydning. (Min kursivering) Her sluttet Høyesterett seg til den formålsbestemte tilnærmingen som følger av Steinerskole-dommen og kommenterte at tiltakets egenart ikke er avgjørende fordi ekspropriasjonen skjer for å ivareta vesentlige samfunnsinteresser. I Otra I-dommen videreførte Høyesterett uttalelsene fra Steinerskole-dommen om at det er uten betydning om det foreligger økonomiske interesser for eksproprianten. 2.6 Hensyn bak hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning og unntaket for offentlig anlegg: De hensyn som gjør seg gjeldende på et gitt rettsområde kan være med på å begrunne omfanget av reglenes tilblivelse og innhold. Det vil i det følgende redegjøres for de hensyn som ligger til grunn både for hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning og for unntaksregelen for offentlig anlegg. Dette er hensiktsmessig slik at hensynene kan trekkes inn i senere drøftelser. Skoghøyutvalget ble i 2003 nedsatt med formål om å komme frem til en lovregel om forholdet mellom reguleringsplanen og ekspropriasjonserstatning. 43 Utvalget la frem et lovforslag som foreløpig ikke har realisert seg i lovvedtakelse, og har slik sett begrenset rettskildemessig vekt. Imidlertid er lovforslaget godt egnet til å belyse 43 NOU 2003:29 s

24 denne oppgavens problemstillinger og uttalelser vil således bli knyttet opp mot noen av drøftelsene. Det er flere hensyn som begrunner hovedregelen om at reguleringsplanen skal legges til grunn for påregnelighetsvurderingen. Som tidligere nevnt skal det innfortolkes en rettslig påregnelighetsvurdering i vilkåret påreknelege og pårekneleg utnytting i vederlagsloven 5 og 6, jfr. blant annet Lørenskog-dommen. Hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning er blant annet begrunnet med at det kun er den lovlige utnyttelsen av eiendommen som har erstatningsrettslig vern. Det følger av årsaksprinsippet at reguleringsplanen er avgjørende når eiendommens verdi skal fastsettes. Det er tapet grunneier lider som følge av ekspropriasjonen som skal erstattes og det tap som følger av reguleringsplanen er normalt ikke erstatningsbetingende, jfr. plan og bygningsloven En erstatningsfastsettelse i samsvar med reguleringsplanen vil sette grunneieren i samme økonomiske stilling som om ekspropriasjonen ikke hadde funnet sted. I Skoghøyutvalgets lovforslag ble det om dette uttalt: Hvis eieren av den eksproprierte gjenstand får erstatning i samsvar med den verdi han selv kunne fått ut av tingen ved frivillig utnyttelse dersom ekspropriasjonen ikke hadde kommet, får han nødvendigvis full erstatning i bokstavelig forstand. Han stilles økonomisk som om ekspropriasjonen ikke hadde kommet, og han hadde fått beholde og utnytte den gjenstanden innenfor rammene av gjeldende restriksjoner. 45 Videre er hovedregelen reguleringsplanens bindende virkning begrunnet i hensynet til likhet. Grunneiere som ikke får ekspropriert sin eiendom kan kun utnytte den i samsvar med reguleringsplanen, dersom det ses bort fra planen, vil ekspropriaten kunne komme i en bedre posisjon enn de andre grunneierne. Likhetshensynet tilsier med andre ord at ekspropriaten ikke skal stilles bedre økonomisk enn andre grunneiere. Hovedregelen om reguleringsplanens bindende virkning har gode grunner for seg, men det følger av rettspraksis at regelen ikke gjelder absolutt, jfr. Østensjø-dommen. Som tidligere nevnt kan det utledes fem unntak fra hovedregelen og det er unntaksregelen for offentlig anlegg som er gjenstand for den videre drøftelsen. 44 Ankerud Reguleringsplanens betydning for ekspropriasjonserstatningen, i Stavang Ekspropriasjon, 2.utgave, 2015, s NOU 2003:29 s