Vinningsavståelseskrav som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler

Transkript

1 Vinningsavståelseskrav som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler Kandidatnummer: 106 Antall ord: JUS398 Masteroppgave Det juridiske fakultet UNIVERSITETET I BERGEN 1. juni I

2 «Berikelsesregler synes å spille en tilbaketrukket rolle ved økonomiske oppgjør i forbindelse med kontraktsmislighold.» Kai Krüger, Norsk kontraktsrett (1989), s II

3 Innholdsfortegnelse 1 Innledning Emnet og problemstilling Erstatningsreglenes manglende effektivitet Vinningsavståelseskrav som en mulig misligholdssanksjon Avgrensninger Opplegget videre Metodiske betraktninger Rettskildebildet Avhandlingens argumentasjonsmåte Rettsdogmatisk fremstilling vinklet de sententia ferenda Regeldanningsprosessen i avhandlingen Formålet med bruk av komparative elementer i avhandlingen Rettshistorisk bakteppe Innledning Berikelsesgrunnsetningens opphav og utvikling Komparativt utsyn Svensk og dansk rett Engelsk rett Amerikansk rett Tysk rett Legislative betraktninger Betraktninger om korreksjonsrettferdighet Betraktninger om prevensjonshensynet Betraktninger om effektive kontraktsbrudd Betraktninger om den ulovfestede lojalitetsplikt i kontraktsforhold Rettsgrunnlaget for vinningsavståelseskrav som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler Formål og opplegg To konkrete typetilfeller Identifikasjon av et argumentasjonsmønster Et argumentasjonsmønster i rettspraksis Betydningen av fellestrekkene i tilgrensende lovgivning III

4 6.3.3 Utslag av hensynet til likevekt i lovgivningen Utslag av prevensjonshensynet i lovgivningen Lovgivningens orientering mot vinning Fra argumentasjonsmønster til primært rettsgrunnlag Vilkår for vinningsavståelseskrav som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler Innledning Vilkåret om at det foreligger et brudd på en avtalt konkurranseklausul Vilkåret om at det er oppnådd en vinning Vilkåret om skyld Vilkåret om årsakssammenheng Innledende bemerkninger Faktisk årsakssammenheng Rettslige begrensninger av årsakssammenheng Vilkår om at vinningsavståelse vil være rimelig? Avslutning Formulering av regelen Avsluttende refleksjoner Referanseliste Litteraturliste Domsregister Lover Restatements of Law Soft Law Forarbeider Nettsider: IV

5 1 Innledning 1.1 Emnet og problemstilling I en rekke ulike kontraktstyper er det vanlig å avtale såkalte konkurranseklausuler. Slike klausuler kan for eksempel forekomme i arbeidsavtaler, samarbeidsavtaler, tillitsmannsavtaler, ved ulike former for salgsoppdrag eller ved virksomhetsoverdragelse. Det sentrale ved slike klausuler er at de begrenser konkurransefriheten til den ene, begge eller flere parter i større grad enn de begrensninger som følger av lovregler og ulovfestet rett. 1 Et eksempel kan være arbeidsgiveren som pålegger virksomhetens daglige leder et forbud mot å gjøre forretninger med virksomhetens faste kunder i ett år etter lederens fratredelse (kundeklausul), eller et annet eksempel kan være kjøperen av et aksjeselskap som forbyr selgeren å starte konkurrerende virksomhet de første seks månedene etter salget (konkurranseklausul). 2 Årsaken til at slike avtaler inngås er at den berettigede har et eller annet konkurransefortrinn som vedkommende ønsker å beskytte. Med konkurransefortrinn menes her en egenskap eller kunnskap som setter den berettigede i en bedre markedsposisjon enn øvrige konkurrenter. Dette kan for eksempel være goodwill, spesiell bransjekunnskap, godt kontaktnettverk eller gode leverandøravtaler. 3 Ettersom slike konkurransefortrinn innebærer en markedsfordel kan de som regel benyttes til å generere inntekter. Nettopp fordi slike konkurransefortrinn kan medføre økonomiske fordeler for den som står i en posisjon til å utnytte fortrinnet, hender det ikke så rent sjeldent at konkurranseklausuler brytes. Den forpliktede ser ofte sitt snitt til å utnytte konkurransefortrinnet for å oppnå egen vinning. Dette til tross for at vedkommende i avtalen med berettigede samtykket i å la være å utnytte konkurransefortrinnet. Foreligger det først et slikt kontraktsbrudd blir spørsmålet hvilke krav den berettigede kan gjøre gjeldende mot forpliktede. Hvilke krav berettigede kan gjøre gjeldende kan være regulert i avtalen. Det kan for eksempel være en konvensjonalbot, 1 Sml. Monsen 2006 s Slike klausuler kan ha ulik utforming avhengig av kontraktsforholdet, men her benytter jeg konkurranseklausul som en samlebetegnelse på avtaler som innebærer en innskrenkning av en annens konkurransefrihet. Partene i en slik avtale omtaler jeg som berettigede og forpliktede. Berettigede er den som i avtalen har fått beskyttet et konkurransefortrinn, mens forpliktede er den som skal avstå fra å foreta seg en eller annen form for konkurransehandling. 3 Loc.cit. 1

6 erstatning, et vederlag eller vinningsavståelse. 4 Er sanksjonen regulert i avtalen er det i prinsippet uproblematisk for berettigede å gjøre gjeldende et krav mot forpliktede. I denne avhandlingen skal jeg kun se nærmere på tilfeller hvor berettigedes sanksjonsmuligheter ikke er regulert i avtalen. Kontrakten må derfor utfylles med kontraktsrettslig bakgrunnsrett. Ofte vil den berettigede i slike tilfeller kreve erstatning for eventuelle tap kontraktsbruddet medfører. Men av grunner som jeg kommer tilbake til i punkt 1.2 er det ikke alltid så praktisk å gjøre gjeldende et erstatningskrav. Spørsmålet som da oppstår er om berettigede kan gjøre gjeldende andre krav mot kontraktsbruddet. Fordi konkurranseklausulen skulle beskytte et konkurransefortrinn som var egnet til å genere en økonomisk fordel for berettigede, kan det spørres om ikke det er praktisk at forpliktede må avstå de økonomiske fordelene oppebåret ved kontraktsbruddet, til nettopp berettigede. Med andre ord kan det spørres om berettigede kan gjøre gjeldende et vinningsavståelseskrav mot forpliktede. Det er dette spørsmålet som utgjør emnet for denne avhandlingen. Vinningsavståelseskravenes stilling i norsk rett må kunne karakteriseres som usikker. 5 Det er i det hele usikkert om det er grunnlag for et slikt krav i norsk rett. Denne avhandlingen analyserer kun om det er grunnlag for et slikt krav mot brudd på avtalte konkurranseklausuler. Det er ikke avhandlingens formål å avklare vinningsavståelseskrav mer generelt. Avhandlingens problemstilling blir dermed om, og eventuelt på hvilke vilkår, det kan gjøres gjeldende et vinningsavståelseskrav som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler uten at avtalen i seg selv gir hjemmel for et slikt krav. 1.2 Erstatningsreglenes manglende effektivitet Like over i punkt 1.1 skrev jeg at et erstatningskrav ikke alltid er like praktisk som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler. Her skal jeg begrunne dette nærmere. For at et erstatningskrav skal kunne gjøres gjeldende kreves det at de tre erstatningsrettslige grunnvilkårene om ansvarsgrunnlag, økonomisk skade og årsakssammenheng er oppfylt. Disse tre grunnvilkårene gjelder uavhengig av om kravet blir 4 Berettigede kan også begjære midlertidig forføyning etter tvistelovens regler i kapittel 34, for å få den urettmessige utnyttelsen til å opphøre. 5 Se punkt

7 ansett gjort gjeldende i kontrakt eller delikt. Jeg tar utgangspunkt i at kravet mot forpliktede blir gjort gjeldende i kontrakt. 6 Ved brudd på konkurranseklausuler er det ikke alltid like lett å bevise at det foreligger et økonomisk tap, eller å bevise at det foreligger årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og for eksempel omsetningsnedgang eller et kundetap. 7 Det er nok flere grunner til dette. En av grunnene kan være at det finnes andre konkurrenter som utøver legitim konkurranse. Det kan derfor ikke alltid utelukkes at omsetningsnedgangen eller kundetapet ikke ville skjedd dersom kontraktsbruddet blir tenkt borte. Enkelte ganger kan det også tenkes at bruddet på konkurranseklausulen ikke har noen økonomiske følger for berettigede i det hele tatt. 8 En annen grunn jeg vil fremheve her er at en konkurranseklausul er en utpreget unnlatelsesplikt. 9 Med dette mener jeg at det fremtredende elementet ved slike klausuler er at forpliktede har akseptert å innskrenke sin egen handlefrihet i større grad enn det som ellers ville vært vanlig. Videre er unnlatelsen individuelt bestemt til én eller flere konkrete handlinger som forpliktede skal la være å forta seg. På dette punkt får konkurranseklausulene likhetstrekk med såkalte specieytelser, som er individuelt bestemte gjenstander eller tjenester. 10 Slike ytelser er etter sin natur ofte vanskelig å erstatte. 11 Selv om det konkurransefortrinnet som søkes beskyttet som regel har en økonomisk verdi, er det vanskelig å tallfeste verdien, og det er derfor også vanskelig å erstatte utnyttelse når den først har skjedd. 12 Lignende problemer kan konstateres for andre unnlatelsesplikter. Ved negative servitutter er det for eksempel ofte vanskelig å påvise et økonomisk tap dersom en strøksservitutt brytes av en utbygger. I tillegg vil det kunne være slik at den negative servitutten har en verdi utover det rent økonomiske for den berettigede. Ved overtredelse av en slik servitutt vil det være anledning til å tilkjenne «ei høveleg 6 Monsen 2006 s. 159 påpeker at likt resultat vil bli nådd uavhengig av om kravet anses gjort gjeldende i kontrakt eller delikt. Bakgrunnen for at jeg tar utgangspunkt i kontrakt er fordi forpliktedes konkurransehandlinger innebærer et kontraktsbrudd. 7 Borch mfl s Jeg skisserer et eksempel på dette i punkt 6.2. En annen grunn kan som Monsen påpeker, være at erstatningsretten tradisjonelt har vært utviklet for å bøte for integritetskrenkelser uten at det alltid har blitt vurdert om de samme betraktninger gjør seg gjeldende for ikke-integritetskrenkelser jf. Monsen 2006 s Det er altså ikke sikkert at det erstatningsrettslige tankesettet alltid passer for ikkeintegritetskrenkelser. Sml. Rognstad og Stenvik 2002 s. 511 flg., med betraktninger om enkelte svakheter ved erstatning på immaterialrettens område. 9 Om unnlatelsespliktene se Arnholm 1964 s. 86 flg. 10 Hagstrøm 2011 s Haaskjold 2013 s I juridisk teori er det en oppfatning om at erstatning ikke alltid er tilstrekkelig effektiv som sanksjon ved brudd på unnlatelsesplikter. Se blant annet Ehlers 1955 s

8 skadebot, endå pengeskade ikkje er valda» jf. servituttlova 17 annet ledd. Dette var tilfellet i Naturbetong II-dommen (Rt s. 228). Jeg kommer tilbake til denne avgjørelsen i punkt 5.2. Enkelte ganger vil imidlertid slike problemer kunne løses under henvisning til at ytterrammene for de erstatningsrettslige grunnvilkårene ikke er fast bestemt. Det er derfor tenkelig at disse rammene utvides noe for å få plass til nye typetilfeller. I så fall kan man som Nygaard, tale om «utvidande tolkning av ulovfestet rett». 13 Dette er ikke et ukjent fenomen i norsk rett, noe som kan være påvirket av den nordiske realisme. 14 De tidlige dommene om «farlig bedrift» på erstatningsrettens område kan ses som eksempler på denne fremgangsmåten. 15 Både Rt s. 145 og Rt s. 330 ble løst etter skyldregelen (culpa). Dermed fremsto løsningene som forankret i gjeldende rett, men i realiteten innebar dommene en nyvinning i form av ulovfestet objektivt ansvar. Ved en utvidende fortolkning kunne det for eksempel bli tale om å operere med presumsjoner om tap selv om et slikt tap ikke foreligger, eller det kan for eksempel bli tale om å presumerer at tapet samsvarer med vinningen oppnådd ved bruddet på konkurranseklausulen. Men på ett eller annet punkt når en slik utvidende fortolkning sin grense. Ytterligere kan det være prinsipielt uheldig å utvide grunnvilkårene i for stor grad ettersom dette vil kunne lede til svekket forutberegnelighet for borgerne. Dermed står vi igjen med en gruppe typetilfeller hvor konkurranseklausuler ikke i tilstrekkelig grad blir ivaretatt av erstatningsreglene. Det er derfor mulig å legge til grunn at erstatningsreglene ikke alltid vil være tilstrekkelig effektive. Problemstillingen i denne avhandlingen ment å rette seg mot nettopp disse typetilfellene. I det følgende punkt 1.3 skal jeg, uten å foregripe drøftelsen i avhandlingens hoveddel, kort drøfte om et vinningsavståelseskrav vil kunne egne seg som en sanksjon mot brudd på konkurranseklausuler i de tilfeller hvor erstatningskravene ikke gjør det. 1.3 Vinningsavståelseskrav som en mulig misligholdssanksjon I den kontraktsrettslige bakgrunnsretten finnes det en rekke ulike misligholdssanksjoner som kan gjøres gjeldende ved kontraktsbrudd. 16 Overordnet sett skal disse ulike 13 Nygaard 2004 s Jeg kommenterer hva jeg mener med nordisk realisme kort i punkt Loc.cit. 16 Det er ikke uvanlig at det systemet disse reglene utgjør omtales som «misligholdslæren», se blant annet Monsen 2007 s

9 beføyelsene ivareta partenes interesser i kontrakten til tross for misligholdet. I den juridiske litteraturen er det ofte fremhevet at disse beføyelsene har to sentrale formål: de skal virke preventivt for å forhindre kontraktsbrudd, og de skal virke reparativt når kontraktsbruddet først er et faktum. 17 Ved spørsmålet om et vinningsavståelseskrav kan tilkjennes for å gjøre konkurranseklausuler effektive, vil det være sentralt om en slik sanksjon kan begrunnes ut fra disse to grunnleggende hensynene. Et vinningsavståelseskrav knytter seg, som allerede nevnt, til avståelse av en økonomisk fordel. I motsetning til et erstatningskrav, som er avhengig av at den skadelidte kan bevise at vedkommende har lidt et økonomisk tap, knytter et vinningsavståelseskrav seg til økonomiske fordeler oppnådd som en følge av den krenkende handling. 18 Det karakteristiske ved sistnevnte krav er altså at oppmerksomheten ikke ligger ved krenkedes formuesmasse, men ved krenkerens formuesmasse. I Rt s. 817, en avgjørelse jeg skal analysere grundig nedenfor, 19 uttales det at et berikelseskrav 20 «kjennetegnes ved at oppmerksomheten flyttes fra skadelidtes tap - som i erstatningsretten - til skadevolders gevinst ved den urettmessige handlingen». 21 Et erstatningskrav er avhengig av at det er lidt et tap, uten at det kreves at skadevolder oppnår en fortjeneste. Motsetningsvis vil et vinningsavståelseskrav være avhengig av at krenkeren oppnår en økonomisk fordel, uten at det kreves at krenkede har lidt et økonomisk tap. 22 Som et utgangspunkt må derfor også disse to ulike kravstypene holdes adskilt. Situasjonen ved brudd på konkurranseklausuler er som regel den at forpliktede ser en mulighet til å oppnå egen vinning ved å bryte klausulen. Slike klausuler brytes derfor som oftest forsettlig. 23 Dersom det økonomiske incentivet ved slike brudd fjernes gjennom et vinningsavståelseskrav, må det antas å være mindre attraktivt å bryte 17 Simonsen 1999 s Sml. Krüger 1989 s som foretar en litt annen inndeling av beføyelsenes funksjoner. 18 Jeg unnlater bevisst å bruke «skadevoldende» handling når det er spørsmål om vinningsavståelse. Dette fordi begrepet etter vår erstatningsrettslige tradisjon er tett knyttet til tapsvilkåret. 19 Se punkt Berikelseskrav må her regnes som en overordnet kategori som et vinningsavståelseskrav vil falle inn under, Monsen 2007 s Avsnitt Sml. Siems 2003 s Borch mfl s

10 konkurranseklausuler. Det fremstår derfor som nokså åpenbart at et vinningsavståelseskrav har stor preventiv effekt akkurat ved disse kontraktsbruddene. 24 Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om et vinningsavståelseskrav også er pønalt begrunnet, og at kravet dermed utgjøre et problematisk element på privatrettens område. 25 Jeg vil drøfte dette grundigere i punkt 5.2. Det er kanskje ikke like åpenbart er det at et vinningsavståelseskrav vil ha en reparativ effekt. Den tradisjonelle forståelsen av reparasjonshensynet er at skadevolder skal gjenopprette situasjonen slik den var før skaden. Måten dette gjøres på er ved å betale erstatning til skadelidte. 26 Årsaken til at erstatning anses å være gjenopprettende er fordi vi etter erstatningsrettslig tradisjon utmåler skaden som en økonomisk størrelse. Når skadevolder betaler erstatning til skadelidte anser vi situasjonen som gjenopprettet. Ved vinningsavståelseskrav er det som nevnt imidlertid ikke et vilkår at berettigede kan påvise et økonomisk tap. I tilfeller hvor et brudd på en konkurranseklausul ikke leder til et økonomisk tap kan det da synes vanskelig å anse et vinningsavståelseskrav som reparativt. 27 Som jeg skal komme tilbake til senere i punkt 5.1 kan det imidlertid være grunn til å forstå reparasjonshensynet videre enn at det kun innebærer at økonomiske tap skal erstattes. Reparasjonshensynet kan nemlig anses som utslag av en rettferdighetstanke ofte omtalt som tanken om korreksjonsrettferdighet. 28 I sin rene form går denne tanken ut på at «det gale skal gjøres godt igjen». 29 Dette innebærer at en negativ effekt skal forsøkes fjernet ved at den som påfører den negative effekten skal foreta seg noe positivt. 30 Korreksjonsrettferdighet kan derfor ses som å gi uttrykk for en likevektstankegang, idet det gale har blitt gjort godt igjen har likevekten gjenoppstått. 31 Reelt sett skal dermed reparasjonshensynet, forstått i en videre forstand, sørge 24 Monsen 2006 s Sml. Berg 2007 s Nygaard 2007 s. 19. Sml. Stang 1919 s , som påpeker at erstatning egentlig bare innebærer en forflytning av skaden. 27 Berg 2007 s Monsen 2006 s Eckhoff 1971 s Loc.cit. 31 Monsen 2007 s

11 for at en ubalanse blir korrigert. 32 Reparasjon kan altså også være aktuelt selv om den negative effekten ikke gir seg utslag i et økonomisk tap. En slik tanke er overførbar til typetilfellene avhandlingens problemstilling retter seg mot. Som jeg skal vise kan nemlig en kontrakt anses å gi uttrykk for en likevekt mellom partene i kontraktsforholdet. Likevekten i kontraktsforhold kan anses å være kontraktens avtalte balanse. Så lenge kontraktspartene oppfyller sine forpliktelser slik disse kommer til uttrykk i kontrakten vil balansen i forholdet mellom dem bestå. Det er idet kontrakten ikke oppfylles som forutsatt det oppstår en ubalanse. I en kontrakt hvor det er inntatt en konkurranseklausul vil likevekten mellom partene bestå så lenge klausulen respekteres av partene. Dersom konkurranseklausulen brytes av forpliktede medfører dette at det oppstår en ubalanse en likevektsforstyrrelse 33 i kontraktsforholdet. For at reparasjonshensynet da skal ivaretas kreves det en gjenopprettende sanksjon. For å kunne legge til grunn at vinningsavståelse kan korrigere for ubalansen må det undersøkes hvilken interesse konkurranseklausulen søker å beskytte. 34 Som nevnt skal slike klausuler beskytte et konkurransefortrinn. Et slikt fortrinn er egnet til å generere en økonomisk fordel. Når ubalansen består i at denne økonomiske fordelen oppstår på feil hånd, kan det tenkes at balansen gjenopprettes dersom den økonomiske fordelen overføres til riktig hånd. Ved første øyekast kan det altså se ut til at et vinningsavståelseskrav kan ha reparativ effekt. Denne innledende drøftelsen viser at et vinningsavståelseskrav kan være egnet til å ivareta de grunnleggende hensyn øvrige misligholdssanksjoner vanligvis ivaretar. Ut fra en slik synsvinkel kan altså et vinningsavståelseskrav utgjøre en misligholdssanksjon i de tilfeller hvor det øvrige sanksjonsapparatet ikke ivaretar konkurranseklausuler tilstrekkelig effektivt. Grundigere drøftelser av legislative betraktninger knyttet til et slikt krav foretar jeg i punkt At vi ser slik korreksjon best oppnådd gjennom å betale et økonomisk beløp er egentlig kun utslag av et normativt valg om at dette er den mest effektive måten å gjenopprette en skade. Det er ingen logisk nødvendighet at erstatning er mest reparativt. Krenkede skulle vel aller helst ønske å skru tiden tilbake til før skaden. Sml. Hagstrøm og Stenvik 2015 s Sml. loc.cit. 34 Sml. Monsen 2007 s

12 1.4 Avgrensninger Temaet som drøftes i denne avhandlingen er kun vinningsavståelse som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler. Dette innebærer at jeg ikke vil se nærmere på gyldighetsbetingelser for konkurranseklausuler. Det forutsettes derfor at konkurranseklausulene oppfyller avtalelovens gyldighetsregler, 35 og samme lovs 36 og 38. For konkurranseklausuler i arbeidsforhold forutsettes det ytterligere at de krav som stilles i arbeidsmiljølovens bestemmelser i kapittel 14 A er innfridd. 36 Spørsmålet om slike klausulers legitimitet ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er heller ikke gjenstand for behandling her. 37 Selskapsforhold eller samarbeidsavtaler som faller inn under selskapsloven anvendelsesområde vil ikke bli analysert, 38 ettersom det da kun blir tale om direkte anvendelse av sel (2). 39 Jeg avgrenser også mot vinningsavståelseskrav som sanksjon mot brudd på andre lovbestemt konkurransebegrensninger. Det er, som nevnt, en forutsetning for drøftelsene at partene ikke har inntatt en regulering i kontrakten som fastslår hvilke sanksjoner som kan gjøres gjeldende mot et brudd på en avtalt konkurranseklausul. Spørsmålet relaterer seg med andre ord til en utfylling av kontrakten mellom berettigede og forpliktede med kontraktsrettslig bakgrunnsrett. Nærmere bestemt er spørsmålet om bakgrunnsretten gir grunnlag for en slik utfylling. I avhandlingen kommer jeg ikke til å drøfte spørsmålet om det kan gjøres berikelsesfradrag ved heving av kontrakt, for eksempel i de tilfeller hvor en kontrakt heves urettmessig fordi det vil være økonomisk gunstig å gå fra kontrakten, eller i andre tilfeller hvor det skal tas stilling til erstatningens størrelse. 40 Jeg skal heller ikke her se på vinningsavståelseskrav som en mulig sanksjon ved brudd på såkalte rekrutteringsklausuler. 41 Det er kun brudd på de mer rene formene for konkurranseklausuler som skal analyseres her. 35 Også ulovfestede gyldighetsregler forutsettes oppfylt. 36 Arbeidsmiljøloven kapittel 14 A stiller nå flere krav til slike betingelser. Se bant annet Borch (red.) mfl og Lunde for gjennomgang av ulike betingelser. 37 Se likevel korte merknader om dette i punkt Det vil nemlig kunne tenkes at enkelte samarbeidsavtaler faller inn under selskapsloven 1-2 (1) bokstav a), jf. 1-1 (1). 39 Jeg skal imidlertid se nærmere på den bestemmelsen i punkt For mer om berikelsesfradrag ved erstatningsberegning se Skjefstad 2016, og ellers Krokeide Se Borch mfl s for en analyse av disse klausulene. 8

13 Jeg avgrenser også i denne avhandlingen mot å drøfte utmålingsprinsipper for et eventuelt vinningsavståelseskrav. I det følgende er det kun selve rettsgrunnlaget og eventuelle vilkår for regelen som skal drøftes. Drøftelsene over viser at det er særlig for tilfellene hvor det er tvilsomt om et erstatningskrav kan tilkjennes det er naturlig å stille spørsmål ved om et vinningsavståelseskrav kan gjøres gjeldende. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor den berettigede utvilsomt kan kreve erstatning for bruddet på konkurranseklausulen, men hvor det også er klart at krenkeren har oppnådd en økonomisk fordel. Det vil da kunne stilles spørsmål ved om et vinningsavståelseskrav kan gjøres gjeldende i tillegg til et erstatningskrav. 42 I denne avhandlingen skal jeg kun fokusere på de tilfeller hvor det er tvilsomt om et erstatningskrav kan føre frem, altså i de typetilfeller hvor det kan hevdes at et erstatningskrav ikke ivaretar konkurranseklausulers effektivitet tilstrekkelig. Det er to grunner til at jeg har valgt en slik avgrensning. For det første er det i disse tilfeller et spørsmål om vinningsavståelse nok er mest praktisk. For det annet vil en drøftelse av vinningsavståelseskravets forhold til erstatning sprenge rammene for denne avhandlingen. Det vi da står igjen med er tilfellene hvor en konkurranseklausul har blitt brutt, og forpliktede har på bakgrunn av bruddet oppnådd en økonomisk fordel uten at det kan påvises at berettigede har lidt et erstatningsrettslig tap. 1.5 Opplegget videre I det følgende skal jeg i punkt 2 gi en kort oversikt over rettskildebildet, og forklare hvordan dette påvirker den metodiske innfallsvinkelen jeg legger til grunn. Deretter skal jeg i punkt 3 foreta et kortfattet rettshistorisk tilbakeblikk. Det rettshistoriske tilbakeblikket vil vise tyngden til den rettferdighetstanken som ligger bak den såkalte berikelsesgrunnsetningen, og det kan spørres om denne rettferdighetstanken også er normerende i typetilfellene som jeg skal drøfte. I punkt 4 foretar jeg et kortfattet 43 komparativt utsyn til vinningsavståelseskravenes stilling i utenlandsk rett. Jeg ser der på svensk, dansk, engelsk, amerikansk og tysk rett. Gjennomgangen vil vise at mange 42 Det må her presiseres at jeg ikke mener at vinningen overstiger tapet. Som jeg skrev i punkt 1.3 krever ikke et erstatningskrav at skadevolder/krenker har hatt en vinning, kun at skadelidte har hatt et tap. Motsetningsvis krever ikke et vinningsavståelseskrav at krenkede har hatt et tap, kun at krenkeren har oppnådd en økonomisk fordel. 43 Se punkt

14 av de problemer vi møter i norsk rett ved spørsmålet om vinningsavståelse, også gjør seg gjeldende i utenlandsk rett. Deretter gjenstår de tre punktene som må kunne omtales som avhandlingens hoveddel. I punkt 5 skal jeg foreta en grundig drøftelse av viktig legislative betraktninger som gjør seg gjeldende i tilknytning til avhandlingens problemstilling. Jeg skal deretter, i punkt 6, analysere det rettsstoffet som sett i sammenheng kan utgjøre det primære rettsgrunnlaget for en regel om vinningsavståelse. I punkt 7 skal jeg drøfte de eventuelle vilkårene for en regel om vinningsavståelse. Drøftelsene i dette punktet henger tett sammen med punkt 5 og 6, ettersom slutningene derfra naturligvis påvirker vilkårene for en regel om vinningsavståelse. Avslutningsvis i punkt 8 oppstilles regelen for når et vinningsavståelseskrav kan tilkjennes. Jeg gjør meg avslutningsvis også opp noen refleksjoner knyttet til drøftelsene som nå følger. 10

15 2 Metodiske betraktninger 2.1 Rettskildebildet Rettskildebildet for avhandlingens problemstilling kan karakteriseres som ufullstendig. 44 Det finnes ingen lovbestemmelse som hjemler et vinningsavståelseskrav som sanksjon mot avtalte konkurranseklausuler. Fra rettspraksis er materialet sparsomt, både i omfanget av materiale og i de konkrete uttalelsene. Med unntak av den noe omdiskuterte avgjørelsen inntatt i Rt s. 305 og et forholdsvis uklart obiter dictum i Rt s. 817, har heller ikke Høyesterett tatt stilling til spørsmålet om det kan tilkjennes vinningsavståelseskrav som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler. Fra Høyesteretts praksis finnes det enkelte mer generelle uttalelser hvor krav forankres i «alminnelige berikelses- restitusjonsprinsipper», 45 og det har i juridisk teori vært drøftet om det gjelder en alminnelig «berikelseslære». 46 Som det vil fremgå i punkt 3.2 er det tvilsomt om materielle krav kan hjemles i en «berikelseslære». Det er derfor neppe mulig å løse avhandlingens problemstilling ved å utlede en ulovfestet regel gjennom deduksjon fra et overordnet prinsipp. 47 Spørsmålet har heller ikke blitt viet stor oppmerksomhet i juridisk teori. 48 Dette uklare rettskildebildet er ikke unikt for norsk rett. Problemstillingen må kunne karakteriseres som uavklart for en rekke andre jurisdiksjoner. 49 Fordi lignende problemstillinger kan identifiseres i utenlandsk rett har jeg valgt å ha mer oppmerksomhet mot utenlandsk rett enn det som gjerne er tradisjonelt for en avhandling som denne. Jeg kommer nærmere inn på bruken av komparative elementer i punkt 2.3. I tillegg til at rettstilstanden ut fra det positive rettsstoffet er uklar, reiser avhandlingens problemstilling også vanskelige vurderinger av overordnede legislative hensyn. Det tradisjonelle kontraktsrettslige sanksjonsapparatet er i utgangspunktet kompensatorisk motivert når det først kommer til anvendelse, 50 mens et vinningsavståelseskrav er, som jeg drøftet kort i punkt 1.3, ikke kompensatorisk. Det er gjerne 44 Likedan Monsen 2007 s. 143, i tilknytning til hans problemstilling. 45 Jf. Rt s. 497, Rt s. 1089, Rt s og Rt s Jf. blant annet Thomle 1913, Vinding Kruse 1950, Hellner 1950 og Simonsen 1997 s. 378 flg. 47 Sml. Monsen 2007 s Se likevel Monsen 2006, Monsen 2007 s og Berg For konkurranseklausuler i arbeidsforhold se Borch mfl s Se drøftelsene i punkt Jeg utdyper sondringen mellom sanksjoners ulike formål på ulike stadier i punkt

16 mer naturlig å si at et vinningsavståelseskrav er korrigerende, enn kompenserende. Er det slik at et vinningsavståelseskrav ikke lar seg begrunne i formålet bak misligholdssanksjoner vil det være vanskelig å se hvorfor et slikt krav skal kunne aksepteres. Avhandlingens problemstilling nødvendiggjør derfor en drøftelse av grunnleggende legislative hensyn. 51 Til tross for rettskildebildet er uklart finnes det heller ingen kilder som klart slår fast at et vinningsavståelseskrav ikke kan tilkjennes som sanksjon mot brudd på konkurranseklausuler. Det er derfor ikke grunnlag for å tolke mangelen av, og utydelige kilder antitetisk slik at det på bakgrunn av antitesen må legges til grunn et benektende svar på problemstillingen. Tilsynelatende skulle det for avhandlingens problemstilling bli tale om rettskildenød. Det har imidlertid i teorien blitt uttalt at dette er «eit meiningslaust uttrykk så lenge rettsbrukaren har hovudet på plass». 52 Å kapitulere på bakgrunn av få og uklare kilder er derfor ikke et alternativ. Temaet krever en grundig analyse av de kildene som finnes, og det må drøftes om de underliggende verdiene på kontraktsrettens område kan begrunne et vinningsavståelseskrav som sanksjon. Drøftelsene av rettsstoffet må som ved annen rettslig argumentasjon holdes innenfor intervallet av legitim rettslig argumentasjon. Når det skal tas stilling til tvilsspørsmålet for avhandlingen må den løsning «som har de beste rettskildemessige grunnene for seg» legges til grunn. 53 Fordi avhandlingens problemstilling kan innplasseres under obligasjonsretten er nok intervallet for legitim rettslig argumentasjon videre enn på andre rettsområder. 54 Det er to viktige årsaker til dette. For det første er obligasjonsretten i stor grad basert på domstolsskapt rett. 55 Argumentasjonen har derfor i stor grad vært rettet mot praktiske og velfungerende løsninger av de individuelle spørsmål. 56 For det annet finnes det en aksept om at det ikke gjelder et alminnelig legalitetsprinsipp på obligasjonsrettens område. 57 Dette utgangspunktet er en naturlig 51 Se drøftelsene i punkt 5. Sml. Mæhle 2004 s. 338 flg., om dogmatikkens krav til diskursiv årvåkenhet. 52 Lilleholt 2000 s Mæhle 2004 s. 337, kursiv i original. 54 Hagstrøm 2011 s Tørum 2002 s Historisk har rettsvitenskapen på området også blitt karakterisert som en «praktisk betonad, empirisk grundad bruksjuridik, innom vilken beaktandet av rättspraxis fick en allt större betydelse» jf. Björne 1998 s Det samme må vel kunne legges til grunn for rettsvitenskapen i dag. 57 Se likevel Fleischer 1998 s. 163, som legger til grunn at legalitetsprinsippet «gjelder på alle rettsområder» (kursiv i original). Monsen 2007 s fremhever at Fleischer ser på dannelsen av ulov- 12

17 forlengelse av avtalefriheten, som ikke ville vært reell dersom krav i kontrakt behøvde forankring i lov. Det at partene kan skreddersy ulike løsninger i kontraktsforholdet gjør at det på rettsområdet kan oppstå en rekke ulike løsninger av lignende typetilfeller. Avtalefriheten skaper slik sett et rom for regeldanning på kontraktsrettens område. 58 Gjennomgangen viser at spørsmålet som stilles i denne avhandlingen er ufullstendig besvart i det positive rettsstoffet. Dette nødvendiggjør etter mitt syn en egen argumentasjonsmåte. 59 Jeg skal begrunne valget av argumentasjonsmåte i punkt Avhandlingens argumentasjonsmåte Rettsdogmatisk fremstilling vinklet de sententia ferenda Denne avhandlingen er en rettsdogmatisk fremstilling. 60 Som jeg har pekt på i punkt 2.1 er rettskildebildet uklart. Fordi drøftelsene av problemstillingen knytter seg til obligasjonsretten medfører dette at avhandlingens fremstillings- og argumentasjonsmåte må tilpasses særegenhetene på dette rettsområdet. I punkt 2.1 la jeg til grunn en erkjennelse om at rettsanvenderen står friere innenfor obligasjonsrettens område enn på andre rettsområder til å foreta regeldanning. Ved å ta utgangspunkt i at denne avhandlingen er rettsdogmatisk medfører dette at fremstillingen skal presentere «de muligheter rettsstoffet inneholder». 61 Dette betyr at også mulighetene for regeldanning må presenteres. Så lenge en rettsdogmatisk fremstilling ikke medfører et autoritativt standpunkt til tvilsspørsmålet, men kun en fremstilling av argumentasjonsmuligheter innenfor det juridiske legitimitetsintervall, er det lengste jeg kan gå i denne sammenheng å gi anbefalinger om hvordan spørsmålet kan løses. Det kan derfor ikke her bli tale om å foreta en konkret regeldanning, men kun en anbefaling om hvordan en regeldanning kan foretas. 62 Det er på denne måten jeg forstår argumentasjon anført de sententia ferenda, altså en anbefaling om hvordan festet rett som konstatering av rett, og at ulovfestet rett må anses stilltiende akseptert av lovgiver, se Fleischer 1998 s. 168 og s Lilleholt 2002 s , Aasland 2000 s og Monsen 2012 s Sml. Sundes uttalelser om at ethvert rettsspørsmål krever en egen metode jf. Sunde 2009 s Med dette mener jeg at jeg skal presentere og systematisere det rettsstoffet og de argumenter som er relevante ved stillingtagen til avhandlingens problemstilling. Sml. Mæhle 2004 s Graver 1998 s Sml. Monsen 2007 s. 148, som også legger til grunn en de sententia ferenda-innfallsvinkel i sin avhandling. 13

18 et rettsspørsmål skal løses. 63 Den anbefalingen som blir gitt er den som, hele rettskildebildet tatt i betraktning, har de beste rettskildemessige grunnene for seg Regeldanningsprosessen i avhandlingen Like over har jeg kort redegjort for hvorfor de konklusjoner jeg legger til grunn i denne avhandlingen kun kan anses som anbefalinger, og jeg har påpekt at dette dreier seg om eventuelle anbefalinger om en regeldanning. I dette punktet skal jeg kort forklare hvordan regeldanningsprosessen foretas i denne avhandlingen. Spørsmålet som oppstilles i avhandlingen kan verken besvares bekreftende eller benektende på bakgrunn av én enkelt rettskilde. Jeg skal derfor se flere rettskildefaktorer, og argumenter utledet fra disse, i sammenheng. Som jeg skal vise i punkt 6, er det ut fra denne sammenhengen i rettsstoffet mulig å identifisere et felles argumentasjonsmønster når det skal tas stilling til avhandlingens problemstilling. Ut fra dette felles argumentasjonsmønsteret er det mulig at det vil være anledning til å utlede et primært rettsgrunnlag som åpner for vinningsavståelse. Jeg skal altså undersøke om det vil være mulig å «finna generelle vilkår eller retningsliner i domsmaterialet og øvrige rettskjeldefaktorar som kan gi bidrag til ein generell regel for typetilfellet». 64 Den generelle regelen Nygaard her taler om forstår jeg som en henvisning til det primære rettsgrunnlaget ved løsningen av et typetilfelle. Ved å se rettsstoffet i sammenheng, og fra dette eventuelt utlede et rettsgrunnlag er det imidlertid ikke her tale om en tradisjonell regeldanningsprosess som for eksempel analogi eller induksjon. Argumentasjonsprosessen ligner nok mest på en induksjon hvor rettsanvenderen undersøker «en rekke regler eller annet rettsstoff for å finne en fellesnevner». 65 Induksjon innebærer altså en abstrahering av rettsstoffet for å finne frem til en felles rettstanke, 66 og derfor blir induksjon ofte omtalt som en generalisering. 67 Argumentasjonsprosessen i denne avhandlingen innebærer også en slik abstrahering. En induksjon er imidlertid avhengig av «formelle argumentbærere», altså kilder som har «faktisk ytre eksistens [ ] for eksempel en lovtekst eller dom» Bernt 2004 s Nygaard 2004 s. 331, min kursivering. 65 Askeland 2004 s Fellesnevneren det søkes etter kan omtales som reglenes felles rettstanke jf. Monsen 2012 s Nygaard 2004 s Frøberg 2015 s. 46 sammenholdt med s Dette er nokså logisk ettersom for eksempel et reelt hensyn ikke er en fast størrelse. En induksjon fra slike ikke-positiverte kilder vil derfor teoretisk sett kunne variere uendelig avhengig av rettsanvenderens forståelse og fremstilling. 14

19 Fordi den eventuelle anbefalingen til regeldanning i stor grad vil avhenge av overordnede legislative betraktninger blir det derfor ikke helt treffende å omtale prosessen som induksjon. En aktiv bruk av utenlandsk rett gjør det heller ikke naturlig å omtale argumentasjonen som induksjon. Den mulige anbefalingen til regeldanning vil heller måtte anses som en «brobygging» mellom det positiverte rettsstoffet og de legislative betraktningene som ligger til grunn for spørsmålet. 69 Det er imidlertid viktig å understreke at brobyggingen ikke kan skje på fritt grunnlag ut fra eget skjønn, men må forholde seg tett til positivert rettsstoff. 70 Kan det ut fra sammenhengen vises til et primært rettsgrunnlag vil dette da altså utgjøre en syntese fra det analyserte rettsstoffet. Dersom drøftelsene viser at det ikke er godt nok grunnlag for en brobygging, vil det heller ikke kunne fremsettes en slik syntese. Fremgangsmåten jeg anlegger i avhandlingen skaper imidlertid et dilemma. Fordi det her blir tale om å se et vidt spenn av rettskilder i sammenheng, vil en samlet behandling av disse lett kunne bli uoversiktlig. Å identifisere og drøfte sammenhengen i ett enkelt punkt kan gjøre helheten vanskelig å gripe. På den annen side kan en inndeling av kildene for eksempel ut fra hvilke rettskildefaktor det er tale om, gjøre at viktige betraktninger om sammenhengen ikke kommer like tydelig frem. For å gjøre drøftelsene av det rettslige grunnlaget mest mulig oversiktlig er hoveddelen delt inn i tre punkter. Først drøfter jeg de grunnleggende legislative betraktningene som avhandlingens problemstilling aktualiserer i punkt 5. De slutninger som fremgår vil bli tatt med videre i punkt 6 hvor jeg skal drøfte om det kan påvises et felles argumentasjonsmønster i ulike relevante kilder som kan bidra til en regeldanning. Den siste delen utgjør en drøftelse av hvilke vilkår som eventuelt må gjelde for en regel om vinningsavståelse som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler. Jeg foretar denne drøftelsen i punkt 7. Alle disse delene henger tett sammen. Det er derfor viktig å påpeke at inndelingen ikke er tenkt å være et klart skille mellom ulike prosesser, men et pedagogisk virkemiddel for å gjøre det enklere å identifisere sammenhengene som eventuelt vil ligge til grunn for en regeldanning. 69 Sml. Monsen 2012 s Op.cit. s

20 2.3 Formålet med bruk av komparative elementer i avhandlingen Like over har jeg fremhevet at komparative elementer vil være viktige for analysen av spørsmålet om det kan foretas en regeldanningsprosess. Spørsmålet om det kan gjøres gjeldende et vinningsavståelseskrav ved kontraktsbrudd er et tema også i utenlandsk rett. Spørsmålet om slike krav kan tilkjennes må kunne karakteriseres som uklart også i den utenlandske retten jeg gjennomgår. På et overordnet plan vil derfor gjennomgangen og sammenligningen med utenlandsk rett ha to formål. For det første kan gjennomgangen i punkt 4 være egnet til å gi et perspektiv på hvordan de norske kildene kan forstås. Fremstillingen av utenlandsk rett vil dermed kunne gi en dypere forståelse av styrker og svakheter ved nasjonal rett. 71 For det annet vil de observasjoner som blir gjort fra utenlandsk rett kunne anvendes som argumenter i analysen av norsk rett. Den norske rettskildelære åpner i stor grad for at det ved stillingtagen til et rettsspørsmål vil kunne legges vekt på reelle hensyn. Slik jeg ser det har et reelt hensyn ingen nasjonalitet, og da vil det ikke kunne innvendes mot et reelt hensyn at det for eksempel er inspirert av svensk rett. At det reelle hensynet kan ha ulik vekt i de ulike jurisdiksjonene er imidlertid selvsagt. Rettssystemet og konteksten vil kunne påvirke betydningen av et reelt hensyn. Ytterligere må det presiseres at jeg ikke mener at en løsning basert på reelle hensyn må velges i norsk rett fordi en slik løsning har blitt valgt i utenlandsk rett. Poenget her er at et argument fra utenlandsk rett også vil kunne være et argument i norsk rett. Forskjellene mellom de ulike rettssystemene kan imidlertid også innebære at et argument som taler til fordel for et vinningsavståelseskrav i utenlandsk rett er et motargument mot et slikt krav i norsk rett. De komparative elementene vil ut fra dette derfor både kunne anvendes som støttemoment, 72 altså slik at den nasjonale løsning samsvarer med utenlandsk rett, men også som direkte bidrag til den konkrete løsningen for norsk rett. 73 Dermed får de komparative elementene i denne avhandlingen to formål. Fremstillingen kan sies å inneholde både et element av såkalt Länderbericht, som er en fremstilling av hvert lands rett for seg, 74 og elementer av den analytiske 71 Zweigert & Kötz 1998 s og s Sml. Askeland 2013 s Nygaard 2004 s Op.cit. s Sml. Tørum 2007 s

21 metode, som går ut på å finne like regler i utenlandsk rett uavhengig av hvilken betegnelse og systematisering disse reglene har. 75 Det må i denne sammenheng presiseres at avhandlingens omfang og tiden som har stått til rådighet begrenser grundigheten av de komparative analysene. Jeg har i denne avhandlingen rettet blikket mot svensk, dansk, engelsk, amerikansk og tysk rett. Tyngende av de komparative analysene ligger på den engelske retten. Bakgrunnen for dette valget er at det i engelsk praksis og juridisk teori i et stort omfang har blitt diskutert om vinningsavståelse kan gjøres gjeldende som sanksjon i kontraktsforhold. Det vil derfor være anledning til å hente en del inspirasjon fra dette rettssystemet. 75 Op.cit. s

22 3 Rettshistorisk bakteppe 3.1. Innledning Jeg nevnte i punkt 2.1 at det finnes enkelte eksempler på at Høyesterett forankrer obligasjonsrettslige krav i «alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper». Dersom det gjelder et slikt alminnelig prinsipp i norsk rett vil det kunne tenkes at avhandlingens problemstilling finner sin løsning i dette prinsippet. 76 Ut fra et rettshistorisk perspektiv er det imidlertid vanskelig å se at det gjelder et slikt prinsipp på et generelt grunnlag, og særlig at et slikt prinsipp skal kunne anvendes på typetilfellene som behandles i denne avhandlingen. For å underbygge en slik påstand skal jeg i punkt 3.2 foreta en kortfattet rettshistorisk gjennomgang av berikelsesgrunnsetningen. 3.2 Berikelsesgrunnsetningens opphav og utvikling Berikelseskrav har, som en rekke andre deler av obligasjonsretten, sitt opphav i romerretten. Romerne anerkjente tidlig at det for obligasjoner 77 kunne sondres mellom ufrivillige krav (delikt) og frivillige krav (kontrakt). 78 I Gaius institusjoner utgjorde disse to kategoriene viktige elementer av de ulike obligasjoner sammen med den tredje kategorien berikelse. Denne tredje kategorien var tilfeller som verken kunne innpasses under delikt eller kontrakt. 79 I Justinians institusjoner ble inndelingen delvis videreført, men kravene ble delt inn i fire kategorier: kontrakt, delikt, kvasi-kontrakt og kvasi-delikt. 80 Berikelseskravene falt inn under kvasi-kontrakt, og viktige typetilfeller som vi kjenner godt til i dag var blant annet condictio indebiti og negotiorum gestio. 81 Ettersom romerretten var kasuistisk anlagt, og typetilfellene under berikelse hadde et vidt spenn av ulikheter, var det vanskelig å konkretisere typetilfellenes positive fellestrekk Sml. Monsen 2007 s. 142, for betraktninger om et slikt prinsipp og hans problemstilling. 77 Zimmermann 1992 s Op.cit. s Op.cit. s. 14. Sml. Vinding Kruse 1950 s. 1 om det de har negativt til felles. 80 Loc.cit. 81 Op.cit. s Derfor er det egentlig usikkert om det i romerretten gjaldt en alminnelig berikelsesgrunnsetning jf. Vinding Kruse 1950 s

23 Det sentrale her er at selv om typetilfellene ikke kunne henføres under én alminnelig regel, hvilte de på en felles tanke. Denne tanken ble uttalt av Pomponius som at: «ingen skulle kunne berike seg selv på en annens bekostning». 83 Flere hundre år senere skulle setningen fra Pomponius få oppmerksomhet i den tyske rettsvitenskapen, og da særlig fra den tysk-historiske skole og andre retninger etter den. 84 Den tysk-historiske skole baserte seg på resepsjon av romerretten, 85 og Savigny regnes som denne vitenskapelige retningens grunnlegger og hovedteoretiker. 86 Med sin slagordsmessige form ble berikelsesgrunnsetningen, av blant annet Savigny, ansett for å være for generell til å kunne være en rettsregel i seg selv. 87 Det måtte derfor oppstilles et krav om at berikelsen var ugrunnet. 88 En begrensning som antageligvis også gjaldt i romerretten. 89 Å innta en alminnelig berikelsesregel basert på berikelsestanken skapte uenighet blant samtidige teoretikere, 90 men uenigheten fikk sin prinsipielle avslutning ved vedtagelsen av Bürgerliches Gesetzbuch (BGB). I BGB 812 ble det inntatt en alminnelig berikelsesregel. 91 Bestemmelsen lyder: «Wer durch die Leistung eines anderen oder in sonstiger Weise auf dessen Kosten etwas ohne rechtlichen Grund erlangt, ist ihm zur Herasugabe verpflichtet.» Det er denne regelen og dens historiske bakgrunn som i nordisk rett har blitt omtalt som den romanistiske berikelsesgrunnsetning. For den nordiske rettens del har Ørsted og Lassen hatt stor innflytelse på tankene om berikelsesgrunnsetningen. 92 I motsetning til den tysk-historiske skole brukte 83 Zimmermann 1992 s. 852 (min oversettelse av Zimmermanns engelske oversettelse). Sml. Hellner 1950 s Det bemerkes at berikelsessetningen fikk oppmerksomhet allerede av naturrettsteoretikere jf. Thomle 1913 s. 286 med videre henvisning til Christian Wolff, Grundsätze des Natur- und Völkerrechts, Halle Likedan Hellner 1950 s Det faller utenfor avhandling å se nærmere på den tysk-historiske skole. Jeg viser videre til Björne 2003 s og Stang 1935 s Björne 2003 s Hellner 1950 s Det fremgår av hans verker at en obligasjon kunne oppstå på bakgrunn av en grunnløs berikelse av en fremmeds formue jf. Savigny 1851 s Se Thomle 1913 s. 287 og Zimmermann 1992 s Thomle 1913 s Op.cit. s Hellner 1950 s

24 Ørsted rettspraksis som hovedkilde. 93 Ørsteds fremstilling av retten var dermed mer praktisk og livsnær enn blant annet Savignys fremstilling av retten. 94 Denne realistiske tradisjonen blir fulgt opp av Lassen, som også har hatt stor betydning for norsk obligasjonsrett. 95 Lassen var kritisk til berikelsesgrunnsetningen som en alminnelig regel. Kritikken mot berikelsesgrunnsetningen har ulike fasetter, 96 men hovedinnvendingen var at grunnsetningen ikke var operativ når konkrete typetilfeller skulle løses. 97 For norsk retts del forsvarte Thomle en alminnelig berikelsesgrunnsetning basert på den tyske regelen. 98 Andre norske teoretikere var nok, i likhet med de tidlige danske, negativt innstilt Årsaken kan være den danske obligasjonsrettslige litteraturens innflytelse i Norge. I tillegg kan det ha hatt betydning at det var færre jurister i Norge, enn det var i for eksempel Tyskland. Derfor kunne ikke ressursene legges til prinsipielle drøftelser av romerske kilder. 101 For det nordiske synet på berikelsesgrunnsetningen har Hellner og Vinding Kruses monografier om berikelsesgrunnsetningen nok også hatt stor betydning. 102 Begge gjennomfører en historisk og komparativ gjennomgang av grunnsetningen, og begge er grunnleggende skeptiske til å anse berikelsesgrunnsetningen som en regel for svensk og dansk rett. 103 Forfatterne kritiserte berikelsesgrunnsetning på flere punkter. 104 Det sentrale fra disse monografiene er at begge var åpne for at det vil kunne være anledning til å tilkjenne berikelseskrav i konkrete typetilfeller uten at det var nødvendig å forankre kravene i berikelsesgrunnsetningen. 105 Poenget var at grunnsetningen som et prinsipp «giver icke, lika litet som andre allmänt formulerade principer, med en enkel formel en generell lösning av ett stort antal invecklade juridiska 93 Ørsted har hatt stor betydning for den nordiske obligasjonsretten jf. Hagstrøm 2011 s. 82 flg. 94 Op.cit. s Hagstrøm 2011 s For mer utfyllende om kritikken se Ussing 1959 s Sml. Hellner 1950 s Monsen 2005 s Dette er en gjennomgående kritikk mot grunnsetningen. Savigny fremholdt også dette som en fare. 98 Thomle Se også Simonsen 1997 s. 380, med videre henvisning til Francis Hagerup. 99 Sml. Hallager-Aubert 1887 s Arnholm behandler riktignok condictio indebiti i Streiftog jf. Arnholm 1939 s Senere også Augdahl 1953 s Sml. Tørum 2002 s Se Vinding Kruse 1950 og Hellner Hellner 1950 s og Vinding Kruse 1950 s For en fremstilling av grunnsetningens ulike vilkår se: Vinding Kruse 1950 s og Hellner 1950 s Hellner 1950 s. 398 og Vinding Kruse 1950 s. 148 sammenholdt med s

25 problem». 106 Det er altså det samme realistiske synet som den tidlige nordiske obligasjonsretten var preget av, vi ser igjen her. I nyere litteratur har grunnsetningen vært fremholdt som et «rettspolitisk argument for å begrunne restitusjonskrav». 107 Altså kan det være slik at det er den rettferdighetstanken uttrykt av Pomponius som er styrende for løsningen av typetilfeller, uten at det er nødvendig å anse tanken som uttrykk for en materiell regel. 108 Når Høyesterett da, i de ovennevnte avgjørelser, viser til «alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper» er det derfor mer nærliggende at det er den underliggende rettferdighetstanken resultatet begrunnes i, enn at berikelsesgrunnsetningen legges til grunn som en alminnelig materiell regel. Denne rettferdighetstanken vil imidlertid kunne ha tung vekt i konkrete typetilfeller. Rettspraksis omkring condictio indebiti er egnet til å illustrere dette. I de saker hvor dette regelsettet er aktuelt har det skjedd en utbetaling på bakgrunn av en feil, og slik sett har mottakeren av betalingen blitt beriket på en ugrunnet måte. Spørsmålet blir da om mottakeren må tilbakebetale beløpet. Ved slike tilfeller er det uttalt i praksis at «hvert tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet» jf. blant annet Rt s. 290, på s Selv om et tilbakebetalingskrav i et slikt tilfelle forankres etter læren om condictio indebiti, er det ikke berikelsesgrunnsetningens ulike vilkår det tas utgangspunkt i, men den underliggende rettferdighetstanken. Det er nok derfor det i juridisk teori blitt tatt til orde for at berikelseskrav i andre typetilfeller bør følge de samme retningslinjer som ved condictio indebiti. 109 En slik konkret rimelighetsvurdering kan imidlertid neppe anvendes ved løsningen av spørsmålet om et vinningsavståelseskrav kan tilkjennes som sanksjon mot brudd på avtalte konkurranseklausuler. For det første fordi et condictio indebititilfelle prinsipielt sett faller utenfor kontrakt. Et slikt tilfelle kan riktignok oppstå i kontraktsforhold, men vil etter den romerrettslige inndelingen høre til kategorien berikelse. Motsetningsvis vil et eventuelt vinningsavståelseskrav i denne avhandlingens forstand oppstå som en sanksjon mot et kontraktsbrudd, altså oppstår kravet i kontrakt. For det annet er det nettopp fordi situasjonen oppstår i kontrakt viktig å ta hen- 106 Hellner 1950 s. 398, min kursivering. 107 Krokeide 1982 s Sml. Monsens drøftelser i Monsen 2005 s Sml. Hellner 2001 s Hagstrøm 2011 s