Kart over lokal og regional variasjon Det kan skilles mellom to forskjellige typer av geografisk variasjon i naturen, lokal og regional variasjon.

Transkript

1 2 Områdebeskrivelser 2.1 Vegetasjonsgeografisk oversikt Kart over lokal og regional variasjon Det kan skilles mellom to forskjellige typer av geografisk variasjon i naturen, lokal og regional variasjon. Vegetasjonskart og naturtypekart viser lokal variasjon Lokal variasjon skyldes forskjeller i geoforhold (geologi, hydrologi, topografi m.m.) innen et areal. Et detaljert vegetasjonskart viser lokal variasjon gjennom arealfestet oversikt over vegetasjonstyper. En vegetasjonstype, for eksempel «blåbærskog», er en avgrensbar enhet som vanligvis består av mange arter, og som karakteriseres av sammensetning og mengdefordeling mellom artene, fysisk utforming (vegetasjonssjikt og annen struktur) og miljøforhold. Enhetene på vegetasjonskartet kan defineres på ulike måter, noe som fører til mange typer av vegetasjonskart. Kartene vil og variere sterkt med målestokken. Betegnelsen vegetasjonskart bør begrenses til kart der enhetene er definerte vegetasjonstyper; dette er fulgt i denne rapporten. En god oversikt er gitt i «Vegetasjonstyper i Norge» (Fremstad 1997). I arbeidet med satellittkartlegging er enhetene også definert av plantedekket, men ikke på plantesosiologisk grunnlag. Derfor kalles kartene som baseres på satellittdata i denne sammenheng dels også for «naturtypekart» (ikke nødvendigvis etter håndbokas definisjon). For å finne fram til fornuftige enheter for naturtypene, er gode vegetasjonskart brukt som referanser som enhetene fra satellittopptakene er justert opp mot. Regionkart Regional variasjon henger sammen med forskjeller i klimaet (nedbør, temperatur m.m.). Begrepet region brukes om denne variasjonen, og her følges begreper og resultater presentert i «Nasjonalatlas for Norge, Vegetasjon» (Moen 1998), i det videre kalt vegetasjonsatlaset. Vegetasjonstegionene er definert ut fra kriterier i plantedekket. Tilsvarende brukes begrepene &//maregion,yzøraregion og/awnaregion når henholdsvis klima, flora og fauna danner inndelingsgrunnlaget. Vegetasjonsregion er en samlebetegnelse på enheter som viser regional variasjon i vegetasjonen. Vegetasjonsregionene skilles primært etter utbredelsen av vegetasjonstyper, men også artenes utbredelse er tillagt vekt i arbeidet med det norske vegetasjonsatlaset, der det skilles mellom to hovedtyper: vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner. Vegetasjonssone viser variasjon frå sør til nord, og med høyde (i belter) over havet. Variasjonen i soner henger sammen med forskjeller i varmemengden i vekstsesongen. I Norge (utenom Svalbard) finnes følgende soner: nemoral, boreonemoral, sørboreal, mellomboreal, nordboreal, lågalpin/sørarktisk, mellomalpin og høgalpin. I sør og vestvendte lier går vegetasjonssonene noe høgere enn i flatt terreng, mens sonene ligger noe lågere i nord og østvendte lier. Spesielt kan vegetasjonssonene gå høgt i bratte, sørvendte lier, og dette gjelder alle vegetasjonssonene. I slike bratte lier kan sonene gå mer enn 100 m høgere enn 13

2 i flatt terreng, og i bratte nordvendte lier er det motsatt. De fire undersøkelsesområdene inkluderer arealer fra alle disse sonene, unntatt nemoral sone, se tabell 1. Vegetasjonsseksjon viser variasjon mellom kyst og innland. Variasjonen henger sammen med forskjeller i oseanitet kontinentalitet; f.eks. er vintertemperatur og luftfuktighet viktige klimafaktorer. I Norge finnes følgende seksjoner: sterkt oseanisk, klart oseanisk, svakt oseanisk, overgangsseksjon, svakt kontinental. De fire undersøkelsesområdene inkluderer arealer fra alle disse seksjonene, unntatt sterkt oseanisk seksjon (tabell 1). Ved å kombinere soner og seksjoner oppnås det som kalles vegetasjonsgeografiske regioner (kan og kalles soneseksjoner), og i vegetasjonsatlaset er det 26 slike regioner, se fig. 1. Tabell 1. Undersøkelsesområdenes tilhørighet til vegetasjonssoner og vegetasjonsseksjoner (etter Moen 1998). Antallet av viser hvor stor andel av sone og seksjon det er for hvert testområde ( = liten andel, = stor andel). Vegetasjonssoner Areal i km Beliggenhet i moh. Høgalpin sone Mellomalpin sone Lågalpin sone Nordboreal sone Mellomboreal sone Sørboreal sone Boreonemoral sone Nemoral sone Grenland () Follo () Levanger Nordreisa ca e 03 Sterkt oseanisk seksjon 02 Klart oseanisk seksjon Vegetasjonsseksjoner 01 Svakt oseanisk seksjon OG Indifferent seksjon Cl Svakt kontinental seksjon () 14

3 2.2 Nordreisa Fig.2. Reisadalen med Josvatnet (Foto: Bernt Johansen) Nordreisa kommune utgjør en av i alt fem kommuner i NordTromsregionen. Kommunen har et samlet areal på 2972,7 km 2 og har et variert landskap som strekker seg fra kystområder i nord og nordvest til typiske viddeområder i sørlige og sørøstlige deler av kommunen. Kommunen er sentrert omkring Reisaelva som har sitt utløp ved grensa mot Finland og slynger seg som en sentral midtlinje mot nordvest. Reisaelva har et nedbørsfelt på 2516 km 2. Deler av nedbørsfeltet ligger i Finnmark fylke, og omlag 5 km 2 i Finland. Resten ligger i Troms, Nordreisa kommune. Berggrunnen i Nordreisa kan grovt deles i to hovedgrupper med grunnfjell i de sørlige og sørøstlige deler av kommunen og kambrosilurbergarter langs det meste av hoveddalføret. I sonen med kambrosilurbergarter finnes avgrensede områder med vulkanske bergarter. Fjellområdet Røyelkampen er et eksempel på dette. Kambrosilurbergartene innen kommunen er i hovedsak skifrige. Selve dalføret utgjør et viktig geologisk skille med bergarter av "Altaskifer"type nord for dalføret og mer kalkholdig skifer på sørsiden av dalen. I nedre deler av hoveddalføret finnes og betydelige lag av marmorholdig berggrunn. Den kalkrike berggrunnen legger grunnlag for et rikt og variert planteliv i det meste av kommunen. Vegetasjonssonene som Reisadalen kan deles inn i er mellomboreal i dalbunnen, nordboreal med fjellskog i dalsidene og lågalpin fra 600 moh. Videre er det mellomalpin fra meter og innslag av høgalpin sone i meters høyde. Klimatisk tilhører de mest kystnære områdene i Nordreisa en svakt oseanisk seksjon med årsnedbør opptil 1000 mm. Nedbørsmengdene avtar raskt oppover hoveddalføret. De indre deler av kommunen tilhører en svakt kontinental seksjon, et klima med kalde vintre, varme somre og lave nedbørsmengder gjennom året. Vegetasjonsutformingen innen kommunen er variert med et viddelandskap dominert av rishei og fjellbjørkeskog i sørøst, områder med middels rik fjellvegetasjon på nordsida av dalen og rik fjellvegetasjon på sørsida. I områder med marmorhorisonter er vegetasjonen 15

4 ekstremrik og en rekke sjeldne fjellplanter er lokalisert til disse områdene. Eksempelvis er fjellområdet Jav'reoai've fredet p.g.a. forekomst av en rekke sjeldne fjellplanter. Skogsområdene er lokalisert langs hoveddalføret med furuskog og blandingsskog på grov morene og elveavsetninger i dalbotnen. Langs selve elveløpet finnes en rekke forekomster av frodig gråorskog mens liene er dominert av bjørkeskog. Mye av bjørkeskogen er av høgstaude og lågurttype, mens i områder med grovt morenemateriale dominerer utforminger med fjellkrekling og blåbær i feltsjiktet. I de innerste delene av kommunen er det et potensiale for å få utviklet lavrik fjellbjørkeskog. Lavdekket er i dag borte, dels sterkt nedtrampet som et resultat av intensiv reinbeiting gjennom de siste årtier. Myr er sparsomt representert langs selve hoveddalføret. I områdene rundt Røyelen finnes enkelte myrområder av en viss størrelse. I hovedsak finnes myrområdene som små flekker langs fjellfoten. De indre delene har derimot betydelige myrareal lokalisert til Reisa nasjonalpark. Av strandvegetasjon er deltaområdet i utløpet av Reisaelva karakterisert som verneverdig i nasjonal sammenheng (Fjelland et. al. 1983). Bosettinga strekker seg om lag 6 mil oppetter dalføret. Ovafor Sappen bor det lite folk. Jordbruk og skogbruk har tradisjonelt vært en viktig næringsvei for folk i dalen. Videre har reindrifta satt sitt preg på utformingen av vegetasjonen, særlig i de indre delene av kommunen. 2.3 Levanger Fig. 3. Forramyrene med Forra og kantskoger, mot øst fra fly. Myrområdene tilhører klart oseanisk seksjon hovedsakelig i nordboreal vegetasjonssone. (foto: Per Moen) Det meste av undersøkelsesområdet ligger i Levanger kommune, men også betydelige arealer i nord ligger i Verdal kommune; de aller sørligste delene ligger i Stjørdal. Området strekker seg frå havnivået ved Trondheimsfjorden i nord til fjellområdene i Kliningen (ca. 820 mon.) i sørøst, se fig. 4 og 5. 16

5 Berggrunnen i området er variert, og store områder i nord og vest har kalkrike bergarter (bl.a. fyllitt, grønnstein, glimmerskifer, og i Tromsdalen kalkstein) som forvitrer lett og gir et godt og næringsrikt jordsmonn. I sørøst dominerer surere og hardere bergarter (bl.a. gneis) som gir et ~j fattigere jordsmonn. Omkring en tredjedel av landarealet innen undersøkelsesområdet ligger nedenfor marin grense, som i området ligger på ca. 180 moh. Dette området har betydelige ' arealer med tykke avsetninger av marin leke. Ellers er størstedelen av området dekket av morene ^ materiale, bare små områder (spesielt i fjellområdene i sør) har bart fjell i dagen. x ~3 Hovedtrekk i vegetasjonen _ Det foreligger en rekke botaniske arbeider fra undersøkelsesområdet. Spesielt viktige for å sammenligne med satellittbildene er gode vegetasjonskart. Det foreligger flere slike kart, ^ noe som også var viktig ved valget av Levangerområdet. Følgende arbeider med vegetasjonskart, eller vegetasjonskart uten rapport i målestokk 1: foreligger: Øvre Forra (70 km 2, Moen et al. 1976), Rinnan (30 km 2, Jordregisterinstituttet 1974), Tromsdalen (24 km 2, Moen & Moen 1977), Borrsåsen (3 km 2, Moen, B. F. 1979), Rinnleiret (l km 2, Eklo 1980). Ellers har materiale fra landsplan for myrundersøkelser (Moen et al., 1983) og materiale fra arbeidet med å kartlegge biologisk mangfold i Verdal kommune (Fremstad, 2000) vært brukt. J Innen området er det markerte forskjeller i plantelivet mellom låglandet ved Trondheims fjorden og de høyereliggende delene lenger sør og øst. Den naturlige vegetasjonen i låg ^ landet er dominert av høgvokst og tett bar og lauvskog, dessuten inngår noen høgmyrer. I dag er låglandet dominert av dyrka mark. I høyereliggende områder, moh., er 9 skogen mer lågvokst og glissen, og myrene dekker store arealer, spesielt er bakkemyrene typiske. Over skoggrensa veksler landskapet mellom nakne rabber, lesider med lyngvekster, * snøleier og grunne myrer. Innen undersøkelsesområdet er det sørboreal sone som dekker låglandet, oppover til knapt % 200 moh. I store trekk er det sammenfall mellom marin grense og øvre grense for sørborealen, og dette er klart den mest markerte biologiske grensen i denne delen av landet. En * rekke varmekrevende vegetasjonstyper og plantearter er eksklusivt knyttet til sørborealen. a Mellomboreal sone dominerer i høgdebeltet 200 til 400 moh. Fortsatt er barskogen relativt tett og produktiv, og velutviklet gråorskog finnes ved vassdrag og i rike lier, men J^ edelløvskog mangler. Noe dyrka mark ligger i mellomborealen, men svært lite sammenlignet med sørborealen. Myrene har skiftet fra høgmyr i sørboreal til bakkemyr som også ^ finnes i nordboreal og lågalpin sone. Nordboreal sone er fjellskogsona med glissen, låg ^ vokst skog og store åpne myrområder. Tradisjonell dyrka mark mangler helt. Sona strekker seg oppover til den klimatiske skoggrensen som ligger på moh. Over dette % dekker lågalpin sone alt av fjellvegetasjon innen undersøkelsesområdet. ai ga De høyereliggende områdene (over ca. 400 moh.) ligger i «klart oseanisk seksjon» (O2), mens låglandet ligger i «svakt oseanisk seksjon» (Ol). Typiske trekk som skiller O2 fra O l er vanlig forekomst av bratte bakkemyrer (helling fra ), terrengdekkende myr % og vegetasjonstyper og arter med klart oseanisk utbredelse. Myrene i O2 er ellers preget av den vestlige arten rome, den forekommer mer spredt i O l. Motsatt finnes det vegetasj ons ^ typer og arter i O2 som mangler eller er svært sjeldne i O l. 17

6 Fig. 4. (over) Verdal med Verdalselva og Leksdalsvatnet til venstre. Borrsasen i Levanger vises nederst midt i bildet, og Øvre Forra med Forramyrene og Færen (de vestlige deler) øverst til høgre. 3D bilde med SPOT 4 data drapert på 100 meters digital terrengmodell. Fig. 5. (t.v.) Kart over vegetasjonssonering i det samme området. Den røde streken avgrenser undersøkelsesområdet. Sør, mellom og nordboreal og lågalpin sone har h.h.v. fargene lys gul, grønn, lys grønn og orange. Kartet er laget ut frå definerte høgdetall for sonene i ulike deler av området (verdier i Moen 1987, 1998). Grunnlaget for terrengmodellen er N50 høydekurver og vanntema, som gir en mer detaljert terrengmodell enn den landsdekkende digitale terrengmodellen, DTED. Det er ikke tatt hensyn til at vegetasjonssonenes høgde varierer noe med eksposisjonsretningen. 18

7 2.4 Follo Fig.6. Folloregionen preges av intensivt jordbruk. Aningen t.v., Ås og Ski øverst i bildet. Utsnitt av 3Dmodell basert på IRS satellittbildekart og drapert på 100 meters digital terrengmodell. Undersøkelsesområdet i Follo strekker seg fra østsiden av Oslofjorden østover gjennom Frogn, Ås og Ski kommuner omtrent til grensa mot Østfold. I sør inngår deler av Vestby kommune. Mot nord avgrenses området ved nordspissen av Nesodden kommune, Oppegård, og de sørligste deler av Østmarka i Oslo. Utsnittet har en vertikal utstrekning fra havets overflate til høyeste punkt, Tømmerås i Østmarka, som ligger 313 moh. Området dekkes av landskapsregionene Oslofjorden, Leirjordsbygdene på Østlandet og Skogtraktene på Østlandet (Elgersmaa & Asheim 1998). Landskapet har vært gjenstand for menneskelig aktivitet i tusener av år, og det finnes knapt urørt natur. Både jordbrukslandskap og skog er sterkt påvirket av menneskelige inngrep og intensivt utnyttet gjennom lang tid. Regionen er blant de med høyest oppdyrkingsgrad i landet. Fra Oslofjorden stiger landet relativt markert til rundt 100 moh. Videre østover karakteriseres topografien av et slakt bølgende jordbrukslandskap i veksling med lave åsrygger. Mot nord stiger landskapet mot de skogkledde åstraktene i Sør og Østmarka. Noen sprekkedaler bryter den nokså jevne topografien enkelte steder, som i dalsøkket mellom Aningen og Oslofjorden. Berggrunnen består i hovedsak av sure bergarter som granitter og gneiser av ulik sammensetning og opprinnelse (Sigmond et al. 1984). Stedvis finnes mer basiske bergarter som amfibolitt og i forkastningssoner kalkspat. Det meste av området ligger under marin grense og det finnes betydelige brerandavsetninger etter siste istid, som ÅsSkitrinnet, som ble avsatt da isen gjorde en stopp i tilbaketrekkingen for ca år siden. Avsetningene har vært av stor betydning for jordbruket fra de første bosetninger og fram til i dag. 19

8 Klimaet er karakterisert ved varm og tørr sommer og forholdsvis mild vinter. I Ås er gjennomsnittlig årstemperatur 5,3 C, med minimum i januar og februar på 4,8 C, og maksimum i juli på 16,1 C. Gjennomsnittlig årsnedbør ligger på 785 mm. Det meste av området ligger i boreonemoral sone, de høyereliggende områder (over 200 m) tilhører sørboreal sone. Området er svakt oseanisk. Følgende bakgrunnsmateriale har vært tilgjengelig; verneplan for edelløvskog (Korsmo 1974, Fylkesmannen i Oslo og Akershus 1978), verneplan for vann og våtmark (Fylkesmannen i Oslo og Akershus 1987), botaniske undersøkelser i Smihagan edelløvskogsreservat (Korsmo et al. 1996) og verneplan for barskog (Korsmo & Svalastog 1993). Viktigst var likevel data fra pågående kartlegging av biologisk mangfold i kommunene Frogn, Ski og Ås. Dette har muliggjort direkte sammenligning av tolkede lokaliteter fra satellittbilde og klassifikasjon av lokaliteter under feltbefaring. 2.5 Grenland Fig. 7.3D oversiktsbilde(irsdata) fra Porsgrunn og Gjerpensdalen i Skien. Borgåsen er midt i bildet. Basaltområdet med frodig lauvvegetasjon (rødbrunt) er godt synlig i åssiden øst for Gjepensdalen. Området ligger i Porsgrunn, Skien, Siljan og Bamble kommuner og har et variert landskap som omfatter kystområder med skjærgårdsmiljø ved Langesundsfjorden, rike jordbruksbygder, kulturlandskap og bebyggelse/ industri langs Skienselva. I åsene omkring hoveddalføret er det variert skogsterreng, dels preget av aktiv skogsdrift. I vest domineres berggrunnen av grunnfjellsbergarter, gneis, granitter/gneisgranitt og noe amfibolitt. Tvers gjennom området; fra Langesund, over Eidangerhalvøya, Porsgrunn/ 20

9 Skien og nordover opptrer en sone med kalkstein og skifere fra kambrosilurtiden ( mill. år). Disse lagene sees i dag som karakteristiske rygger NVSØ i området, ofte med en brattkant mot vest, jfr. Frierflaugene (se foto s. 8). I permtiden var det stor geologisk aktivitet, jordskorpen "revnet" fra Skagerak til Mjøsa og lavaer og dypbergarter ble dannet. Bergartene etter disse hendelsene finner vi i åsene på østsiden av Gjerpensdalen og i området ved Langgangen og Siljan. Disse består av synenitter (inkludert larvikitt og nordmarkitt), noe rombeporfyr og basalt. Basaltlavaen er særlig rik på plantenæring og finnes innenfor testområdet i et markert felt øst for Gjerpensdalen. Slik landskapet i området fremtrer i dag er det preget av hendelsene under og etter siste istid. Under avsmeltningen etter siste istid ble det dannet israndavsetninger ved Eidanger, Nenset/Borgåsen og Geiteryggen. Isranddeltaet ved Geiteryggen ble dannet for ca år siden, her er sand/gruslagene over 100 m dype. Etter istiden sto havet innover landområder som i dag er tørrlagt. I Grenlandsområdet er marin grense ca 150 moh. Store deler av de områder som da var oversvømt (bl.a. Gjerpensdalen) har i dag havavsetninger av silt/leire. I havavsetninger er det noen steder dannet velutviklede ravinelandskap. De øvrige områder, utenom israndavsetningene, har i dag vanligvis et tynt og usammenhengende dekke over berggrunnen av morene eller forvitringsjord. Skienselva skjærer gjennom området og det er dannet elveterasseer og deltaområder (bl.a. Herøya). Det er lite myrområder. Unntak er Gjerpensdalen hvor det har vært betydelige myrareal på dårlig drenerte havavsetninger. Vegetasjonsgeografisk ligger området i den boreonemorale sone, en overgangssone mellom varmekjære lauvskogsdominerte områder og de boreale barskogsområdene. De høyereliggende og nordlige deler av testområdet inngår i sørboreal sone. Området ligger i den svakt oseaniske vegetasjonsseksjon. Vegetasjonen preges av overgang fra rike edelløvskoger i de lavereliggende områdene og til barskogsområder høyere opp i landskapet. I solvendte lier med godt jordsmonn er det varmekrevende lauvtrær som eik, ask, lind og hassel. Skoglandskapet domineres av bjørk og gråor som går over i rene barskoger i den sørboreale vegetasjonssonen. De kalkrike kambrosilurområdene kjennetegnes av et rikt biologisk mangfold med vegetasjonssamfunn av edellauvskoger, kalkfuruskoger og bl.a. sjeldne orkideeer. De varmekjære edellauvskogene i varme lisoner og de meget artsrike kulturlandskap gir et rikt dyreliv, til dels med sjeldne fuglearter som vepsevåk og hvitryggspett og med leveområder for mange rødlistearter av både høyere og laverestående dyre og plantegrupper. Det er særlig kvaliteter knyttet til gjenværende edellauvskogsområder, kalkskog på kambrosilurisk berggrunn, kulturlandskapet i Gjerpensdalen og biotoper knyttet til gjenværende våtmarksområder og myrer som er viktig å følge i Grenland. Det er gjort en del tidligere undersøkelser i området av bl.a vegetasjon (Hesjedal 1981, Bjørndalen 1986), sammenstilling av biologisk mangfoldregistreringer i Skien (Lia 1998), berggrunnsgeologi (Dons, Jorde 1978) og kvartærgeologi (Østmoe m.fl. 1985). 21