5.2 Satellittbildekart - hjelpemiddel for oversiktlig informasjon om naturforhold

Transkript

1 5.2 Satellittbildekart - hjelpemiddel for oversiktlig informasjon om naturforhold I tre av forsøksområdene ble det brukt fargekodete Satellittbildekart. Visuell tolking av naturtypene er utprøvd for større eller mindre deler av områdene. Kartleggingen i Follo er basert på visuell tolking, mens automatisk klassifikasjon er utført for de andre områdene. For Grenland er automatisk metode supplert med visuell tolking. Nedenfor er gitt en generell beskrivelse av fargekoda Satellittbildekart som hjelpemiddel i kartlegging av naturtyper med noen eksempler fra Grenlandsområdet. Resultater og diskusjon av kartleggingen i de enkelte områder omhandles i neste kapitel. Satellittbildekartets fordeler ved naturtypekartlegging er først og fremst den umiddelbare oversikt man oppnår. På oversiktsnivå ser man hovedtrekkene i fordelingen av naturtyper/ vegetasjon og arealbruk. Det finnes ingen kartserier i dag som kan gi denne oversikten. Ved identifisering og avgrensning av naturtyper på detaljnivå gir imidlertid satellittbildets begrensede oppløsning rom for tvetydigheter. Koblingen satellittbilde og eksisterende vektorkart gir klare synergieffekter, bla med mulighet for å oppdatere kartinnholdet, tydeliggjøre skille mellom f.eks dyrka mark og løvskog og ikke minst se sammenheng mellom bildeinformasjon, fordeling av naturtyper og topografi. Satellittbildekartet gir informasjon om samspillet mellom naturgrunnlag og menneskelig virksomhet. Bl.a. derfor gir det en del informasjon relatert til arealenes tilstand i opptakstidspunktet. For eksempel vises det om et skogareal med barskog er snauhogd, i en gjengroingsfase eller fortsatt har sammenhengende/tett kronedekke. Fargenyanser kan gi indikasjoner på om dette er for eksempel tett granskog eller glissen furuskog på grunnlendt mark. Dette er informasjon som via andre, mer tradisjonelle datakilder er vanskelig tilgjengelig dersom en ønsker oversikt over større områder, for eksempel på kommunenivå eller i målestokk l : Mønster og tekstur i bildene er viktige for tolkingen av ulike naturtyper. F.eks har dyrket mark med grønn vegetasjon (gras) ofte svært lik spektralsignatur (fargenyanse) som lauvskog, men de vil vanligvis ha ulik mønster og tekstur. Dyrka mark opptrer med mer homogene flater og klart avgrensa felter/teiger. Dersom bildene tolkes på skjerm i GIS-miljø bør en benytte kartmasker fra N50 eller DMK for å få veiledende informasjon om slike forhold (ikke nødvendigvis sikker informasjon- endringer kan ha skjedd. Markerte avvik vil være synlige i bildene). Det er en klar fordel med høy geometrisk oppløsning (for eksempel 5-10 m) dersom man ønsker å tolke bildene visuelt og opererer i målestokkområdet l : l : Satellittbildekart med lavere geometrisk oppløsning, f.eks Landsat TM vil kunne ha sin berettigelse i første rekke dersom det er aktuelt å arbeide i målestokkområde l: l : l : , evt. mindre. Bildene vil være mindre skarpe i M l : , men naturtyper vil likevel kunne avledes. Dersom data er oppskarpet med pankromatisk informasjon med høyere oppløsning vil også infrastruktur komme bedre frem. Norge har store 44

2 fjell og viddeområder og polarområder hvor det kan være aktuelt å basere en kartlegging på denne type data. SATELLITTBILDEKART ELLER ORTOFOTO FRA FLY? Ikke enten /eller, men avhengig av aktuelt målestokkområde, datakapasitet i GIS/PC og datakostnader Egnethet for ulike målestokker: Landsat TM (MS) Landsat 7 ETM+ (MS+PAN) SPOT (XS+PAN) IRS-1C (LISS+PAN) IKONOS (MS+PAN) Digitale fargeortofoto* M l: ; M l: ; : M l: l; : M l: l: : M l: ; : M l: l: l: * avhengig av flyhøyde, kamera m.m. Data kan brukes digitalt under arbeid på skjerm i noe større målestokker enn antydet ovenfor. Uansett målestokk og type satellittdata bør en kartlegging av naturtyper baseres på integrering av flere ulike datakilder som supplerer hverandre. I tillegg til nødvendig feltobservasjon vil dette være kartdata fra N50 og DMK (evt. generalisert til egnet nivå) og satellittdata eller satellittbildekart. I et GIS system vil det selvsagt også være mulig å integrere punktregistreringer (eks. observasjoner av rødlistearter), tidligere verneregistreringer og/eller informasjon fra Naturbase. Bruk av satellittdata kan bidra til en mer helhetlig forståelse av og kommunikasjon omkring fordeling av naturkvaliteter i et område/kommune. Punktregistreringer, tidligere registrerte landskapselement vil kunne settes inn i en større landskapsmessig sammenheng hvor ofte også aktuelle "trusselfaktorer " i omgivelsene trer tydeligere frem. 45

3 5.3 Mulighet for klassifisering av naturtyper Nedenfor er det gjennomgått erfaringene fra de ulike testområdene Nordreisa - spektral informasjon fra satellitt og naturtypekart Fig. 22. Lyngrik furuskog i Nordreisa-dalen. Studier av spektrale karakteristikker ved ulike naturtyper, er et viktig hjelpemiddel i tolking og verifisering av klassifiserte produkt. Basert på slike karakteristikker er det mulig å få en forhåndsoppfatning av hvilke naturtyper som forekommer i et område. Denne oppfatningen må i neste omgang bekreftes gjennom feltstudier. Refleksjonskurven for åpent vann har et klassisk mønster med høyest verdi i den blå delen av det synlige spekteret. Verdiene avtar raskt i nær- og midlere infrarødt. Spesielt kommer gradienten fuktig - våt godt til uttrykk i den midlere infrarøde delen av spekteret, kanalene 5 og 7 hos Landsat 5. I denne delen av spekteret er det mulig å utlede graden av fuktighet ved ulike utforminger av snøleier i fjellet, samt å trekke opp skillet mellom tørre rismyrer og mer våte gras- og starrmyrer. Blautmyr og våtmark kommer ofte entydig fram i denne delen av spekteret. En annen viktig trend som kommer til uttrykk i midlere infrarødt, er at skog kommer ut med lavere verdier enn ikke-skogkledte vegetasjonsenheter. Den mest sannsynlige forklaringen på dette er vannabsorbsjon i den midlere infrarøde delen av spekteret (Nilsen & Pedersen 1983). Fuktige vegetasjonstyper skulle dermed gi mindre refleksjon i dette området av spekteret. Åpne vegetasjonsflater utsettes for raskere uttørking enn skogkledte flater. Spesielt på solvarme dager er fordampningen fra åpne vegetasjonstyper langt høyere enn for skog. Vind forsterker dette forholdet ytterligere. Refleksjons verdiene i den nær-infrarøde delen av spekteret, kanal 4, trekker opp gradienten fra frodige, via fattige vegetasjonstyper til vegetasjonsfrie flater på en entydig måte. Frodige vegetasjonsenheter som dyrka mark, lågurtenger, høgstaude- og gråorskoger kommer her ut med de høyeste refleksjonsverdiene. Fattige vegetasjonstyper dominert av lyng og lav, kommer ut med lavere verdier, mens enheter som åpne rabbesamfunn, grusrygger og nakent fjell kommer ut med de laveste verdiene. I spektralområdet synlig rødt kommer motsatt trend til uttrykk. Frodige vegetasjonstyper har her låge refleksjonsverdier, mens sparsomt vegeterte areal har noe høyere refleksjonstall. Dette forholdet er brukt i formelen for vegetasjonsindeks. 46

4 I den synlige delen av spekteret skilles lavdominerte vegetasjonstyper lettest frå annen vegetasjon. Både lavdominerte heier og lavbjørkeskog, viser gjennomgående høyere refleksjon her sammenlignet med «grønn» vegetasjon. Den generelle kunnskapen om spektrale karakteristikker ved ulike vegetasjonstyper, er viktig ved tolking av klassifiserte satellittprodukt. Videre er denne kunnskapen viktig ved valg av kanaler i en automatisk klassifikasjon. Ved bearbeiding av satellittdata er det imidlertid påvist at spektra! karakteristikk av ulike vegetasjonsenheter i mange tilfeller ikke er unik. Klasser av svært ulik floristisk utforming kan opptre med svært like signaturer. Dette skjer ofte i terreng med markert relieff der det kan dannes egne klasser i nord- og sørhelninger som et resultat av lys/ skygge-forhold. Andre eksempler på forhold som gir grunnlag for forveksling av naturtyper, er frodige engtyper i fjellet som ofte har samme signatur som dyrkningsflater i låglandet. Slike avvik kan dels bli korrigert ved bruk av digital terrengmodell. Videre er det slik at etablerte spektralklasser kan omfatte enheter av totalt forskjellig floristisk utforming. Erfaringer viser at tette, homogene bestand av barskog i mange sammenhenger har tilnærmet samme spektra! signatur som enkelte myr- og våtmarkstyper. Her kan en gjøre korreksjon ved bruk av maskeringsteknikker basert på kartdata. Korreksjon av det preklassifiserte produktet er i dette arbeidet gjort ved brak av maskeringsteknikk, dels ved brak av høydeinformasjon frå topografiske kart. Statistisk materiale om utskilte klasser er brukt til å korrigere for avvik som framkommer ved utskilte spektralenheter. I produktet frå Nordreisa er detekterte spektrale forstyrrelser knyttet til følgende forhold: 1. Ulike myrtyper som ikke framkommer med unike spektralsignaturer. 2. Heisamfunn i fjellet som opptrer med tilnærmet samme spektral karakteristikk som myr og åpne skogsområder. 3. Skygge-effekter som et resultat av variert topografi. Myr er vanskelig å detektere entydig kun basert på spektral informasjon. Ulike myrområder lar seg imidlertid lett detektere ved at de framkommer i kontrast til eksempelvis skogsvegetasjon i låglandet og tørre heisamfunn i fjellet. For områdene Nordreisa og Levanger er myrområdene skilt ut ved bruk av myrmaske. Spektralenheter som opptrer med et stort areal innen myrmaska er definert som myr. Er enheten i utgangspunktet definert som en vegetasjonstype med et vegetasjonsdekke dominert av lyng eller dvergbjørk (Betula nana), gis myrtypene betegnelsen rismyr eller blandet myr. Blautmyr og våtmark utgjør enheter med låge refleksjonsverdier i nær- og midlere infrarødt. Gras- og starrmyrer er karakteristisk ved relativt høye refleksjonstall både i kanal 4 og kanal 5, sammenlignet med andre enheter innen myr. Dette gir indikasjoner om en frodig og tørr myrtype. Det er grann til å tro at grasmyrene på sensommeren er sterkt uttørket og at innslaget av gras og urter bidrar til dette refleksjonsmønsteret. Rismyrene inntar en mellomposisjon mellom de nevnte ytterpunktet med hensyn på spektral karakteristikk. Under kartlegging av arealtyper i fjellet, er det påpekt at enkelte heisamfunn med et tett, sammenhengende vegetasjonsdekke ikke er entydig definert med hensyn på spektral refleksjon. For å forbedre deteksjonen av disse enhetene, er det brukt kartmaske for fastmarksvegetasjon og høydesoner for å forbedre deteksjonen av disse enhetene. Høye arealtall 47

5 innenfor fastmarks-maska, samt forekomst i fjellregionen er brukt som kriterier for korreksjon. Videre er dyrka mark i låglandet skilt fra frodige engsamfunn i fjellet ved bruk av karttema - dyrka mark - i topografiske kart. Vegetasjonskart - Nordreisa. Vegetasjons-/naturtypekartet over Nordreisa (fig. 15) er inndelt i 28 klasser: Kartet har et samlet areal på 942,3 km av vegetasjonsklassene disse belyser den lokale variasjonen av vegetasjon og naturtyper innen området. 1 Furuskog. Enheten omfatter skog med dominans av furu i treskiktet. Treskiktet varierer i tetthet fra tette, homogene furuskoger til mer åpne bestand av furutrær og en underskog av bjørk. Feltskiktet er dominert av lyngarter med krekling (Empetrum hermaphroditum), tyttebær (Vaccinium vitis-idaea), røsslyng (Calluna vulgaris) og blåbær (Vaccinium myrtillus) som dominante arter. I feltskiktet inngår videre smyle (Descampsia flexuosa) som et fast innslag. Bunnskiktet er på frisk substrat dominert av husmoser. Furuskoger opptrer med et samlet areal på 40,5 km 2 innen kartbladet. 2 Blandingsskog. Denne skogstypen utvikles på to ulike måter: a) - som en naturlig skogsutforming der bjørk og furu inngår i treskiktet i samme mengdeforhold, b) - som et suksesjonstrinn under gjengroing av hogstflater i furuskog. Feltskiktet er lyngdominert med smyle som fast innslag av grasartene. I bunnskiktet inngår moser og lav. Blandingsskogen er registrert med et areal på 61 km 2 innen kartbladet. 3 Bjørkeskog - tyttebær/krekling type. Skog med sluttet eller relativt åpent treskikt av bjørk og et sparsomt buskskikt. Feltskiktet består av flere lyngarter med krekling, tyttebær, blåbær og blokkebær som de mest vanlige. Videre er smyle et fast innslag i feltskiktet. Et fåtall urter forekommer med skrubbær, skogstjerne og gullris som de mest vanlige. Skogstypen er vanlig i hele landet. Innen kartbladet er denne skogstypen mer sjelden (16,2 km ) som et resultat av den kalkrike berggrunn i området. 4 Bjørkeskog - blåbær type. Denne skogstypen utvikles på tørr til frisk substrat. Treskiktet er dominert av bjørk med innslag av rogn (Sorbus aucuparia) og osp (Populus tremula). Feltskiktet er dominert av blåbær, skrubbær (Cornus suecica), fjellkrekling, blokkebær, småbregner og et fåtall urter. Av småbregnene er fugletelg (Gymnocarpium dryopteris) mest vanlig. Bunnskiktet er dominert av moser. Skogstypen er vanlig i området. 5 Bjørkeskog - lågurt type. Tørr, artsrik skogstype på kalkholdig berggrunn eller på rikere morenesubstrat. Lågurtskogene er ofte lokalisert til solvarme lier. Treskiktet kan ha flere ulike utforminger, avhengig av geografisk plassering. I Nordreisa utgjør bjørk, silkeselje, osp og gråor de mest vanlige arter i treskiktet. Tresettingen kan variere fra åpne til tette bestand. Lågurter, gras og lyng dominerer feltskiktet. Videre inngår sterile høgstauder. Bunnskiktet er ikke spesielt godt utviklet. Ved kulturpåvirkning kan typen få egne, lokale utforminger. 6 Bjørke- og gråoreskog - høgstaude type. Høgstaudeskoger er frodige lauvskoger på rik, frisk substrat. Treskiktet er tett, oftest dominert av bjørk, gråor og vierarter. Bringebær, rips og einer inngår ofte i busksjiktet. Feltskiktet er dominert av høgstauder, høgvokste gras, urter og storbregner. Bunnskiktet er dårlig utviklet. Flere dominansformer og økologiske varianter forekommer. Skogstypen er vanlig innen kart- 48

6 bladet og utgj ør et samlet areal på 61,7 km 2. 7 Gras- og starrmyrer. Grasmyrene er dominert av gras- og halvgrasarter med brunog torvmoser i bottenskiktet. Disse myrene er sigevannspåvirka og artsinnhold varierer med næringsinnholdet i sigevannet. To hovedtyper er vanlige i nord - torvuhv duskull-myrer og høgstarr-myrer ofte dominert av nordlandsstarr, trådstarr og flaskestarr. Et fåtall lokaliteter av grasmyr er registrert innen kartbladet. 8 Rismyr - moltemyr. Rismyr er karakterisert ved et buskskikt av dvergbjørk (Betula nana) og et feltskikt av lyngarter som kvitlyng, fjellkrekling, tyttebær, tranebær og blokkebær. Molte (Rubus chamaemorus) er en karakteristisk art i denne myrtypen. I bunnskiktet inngår husmoser og torvmoser. Rismyrene er oftest sterkt tueforma og fuktighetsforholdene varierer fra ekstremt tørre partier på toppen av tuene til fuktige/våte forhold mellom tuene. Vegetasjonsdekket er ut fra dette sterkt mosaikkpreget. Karakteristisk for disse myrene er at de er sterkt sesonghygrofile. På forsommeren er vanninnholdet betydelig for så å tørke helt ut på seinsommeren/høsten. Rismyr er sparsomt representert innen kartbladet. 9 Blandet myr. Enkelte utforminger av rismyr opptrer med et sterkt innslag av gråvier i buskskiktet. Disse myrene er i dette arbeidet gitt betegnelsen - blandet myr. Spesielt er lapp- og sølvvier vanlige sammen med dvergbjørk. Disse myrene er gjerne lokalisert til områder med påvirkning av mer næringsholdig sigevann. Innslaget av vier varierer med sigevasspåvirkningen. Lyngarter og molte er vanlige i feltskiktet. Videre opptrer mer krevende arter somjåblom, svarttopp, fjelltistel, bjønnbrodd og fjeufrøstjerne sammen med flere gras- og starrarter. Myrtypen er sparsomt representert innen kartbladet. l O Rabber og tørre risheier. Enheten omfatter vegetasjonstyper som utvikles på tørre knauser og morenehauger. Snødekket er tynt om vinteren. Rabbesamfunn er karakterisert ved et oppsplittet vegetasjonsdekke. Greplyngrabber er vanlige på næringsfattig substrat. Reinroserabber utvikles på mer kalkrik substrat. Vindherdige lav inngår i disse rabbesamfunnene. Åpne rabbesamfunn utvikles naturlig i områder med sterk mekanisk slitasje, men kan og dannes sekundært som en følge av sterk beitepress. Når snødekket blir noe tykkere på vinteren, utvikles et noe tettere vegetasjonsdekke med fjellkrekling, rypebær, tyttebær og krypende dvergbjørk i feltskiktet. Det utvikles et tettere mosedekke av bjørnemoser og husmoser. Enheten er registrert med et samlet areal på 142,0 km 2 innen kartbladet. Reinroseheier er vanlige i området. 11 Lyng- og risheier. Enheten utgj ør rabbesamfunn med et moderat snødekke om vinteren. Fjellkrekling- og dvergbjørkheier utgjør variasjonen på næringsfattig substrat. På mer kalkrik grunn utvikles gras- og moserike reinrosesarnfunn. Risheiene danner ofte en sone nedfor de eksponerte rabbesamfunnene og dekker store areal i lågalpin sone. Risheier er mest utbredt i kontinentale deler av fjellkjeden og opptrer med en fattig og en rikere utforming. Fattige utforminger inngår i denne enheten. Rikere utforminger opptrer med større innslag av gråvier (Salix spp.), gras og urter. Lyng- og risheier utgjør et areal på 114,7 km 2 i kartet. 12 Slitte lavheier. Ulike grader av beitepress fra reinsdyr endrer lavheienes floristiske sammensetning og mengdeforhold. Områder med liten beitepress er karakterisert ved lavartene kvitkrull, lys og grå reinlav. Videre er gullskinn og gråskjegg (Alectoria ochrolauca) viktige arter. Når beitetrykket øker avtar mengden av reinlavene. Arten kvitkrull ser ut til å være første art som forsvinner. Gullskinn ser ut til å klare et moderat beitepress. Ved ytterligere økning av beitetrykket kan en registrere økt oppsmuldring av lavdekket samtidig som flere begerlav opptrer med noe større mengdeforhold. Også mengden av flere mosearter øker. Ved sterkt beitepress forsvinner alt av lavdekke. Naken jord blottlegges og flere grasarter kommer inn i feltskiktet. Vedek- 49

7 50 stremt høyt beitetrykk forsvinner alt av vegetasjonsdekke og store areal framstår med betydelige erosjonsskader. Enheten "slitte lavheier" er en samlegruppe for lavhei med et redusert og oppsplittet lavdekke og opptrer med et samlet areal innen kartbladet på 79,3 km Blåbær-grashei. Typen omfatter tradisjonelle utforminger av blåbær-blålynghei og grasheier av naturlig utforming, dels heityper som er resultat av sterkt beitepress. Enheten har stor variasjon med hensyn på utforming. Artene blåbær og blålyng er faste innslag, men ikke nødvendigvis dominanter. Andre viktige arter er fjellkrekling, tyttebær, blokkebær, samt et fåtall urter. I mer kystnære områder øker innslaget av fjellkrekling. Enheten utgjør 125,1 km 2 innen kartbladet. 14 Rabbesamfunn, grus og blokkmark. Enheten omfatter samfunn med et sparsomt vegetasjonsdekke, dels uten vegetasjonsdekke. Rabbesamfunn utgjør størst areal i mellomalpin sone. Vegetasjonsdekket splittes her opp som et resultat av mekanisk og kjemisk forvitring. Videre er frostvirkninger med på å forsterke denne oppsplittingen av vegetasjonsdekket. Snødekket på vinteren er tynt. I mellomalpin sone er vegetasjonsperioden kort. På grunn av kort vekstperiode og noe snøbeskyttelse i mellomalpin sone, kan snøleieplanter her konkurrere med rabbeplanter og inngå relativt rikelig på rabbene. I lågalpin sone opptrer enheten langs rygger og på knauser med sparsomt snødekke på vinteren. Dels er enheten et resultat av beiting og tråkk frå reinsdyr. Blokkmark, grasmark og nakne fjellområder er karakteristisk for høgereliggende fjellområder. I øvre del av mellomalpin sone og i høgalpin sone er vegetasjonen kraftig oppsplittet og det er tvil om en kan bruke betegnelsen vegetasjonssamfunn i disse høytliggende områdene. Artene forekommer her enkeltvis eller i små grupper. Enheten utgjør store areal i høgfjellet. 15 Engsamfunn i fjellet. Enheten er en samlegruppe for lågurt-thøgstaudeenger i fjellet og rike snøleier. Enheten er artsrik og flere sjeldne fjellplanter opptrer innen enheten. Enheten er vanlig innen kartbladet og utgjør et samlet areal på 63,4 km innen kartet. Størst areal av denne enheten er lokalisert til fjellområdet Javre'oaivit. 16 Snøleier - skyggeområder i fjellet. Snøleier omfatter vegetasjonstyper med et modprat til betydelig snødekke om vinteren. Floristisk varierer enheten fra grasdominerte utforminger til samfunn dominert av dvergvier. De mest ekstreme snøleiene er gjerne fullstendig dominert av moser. Ekstreme snøleier er fuktige/våte gjennom hele vekstperioden. Skygge reduserer refleksjonen i søkk og i nordvendte skråninger. Slike områder framkommer ut fra dette med reduserte refleksjonsverdier i et satellittbilde. Dette forholdet kan korrigeres for ved brak av terrengmodell. Slike korreksjoner er ikke gjort i dette tilfelle. Ekstreme snøleier kan i mange tilfeller ha samme spektrale karakteristikk som skyggeområder i fjellet. Enkelte skyggesoner inngår derfor i denne klassen. 17 Mellomalpine hei- og snøleiesamfunn. Mellomalpin heitype som opptrer på stabil mark med tynt til moderat snødekke på vinteren. Spredt til sluttet vegetasjon med feltskikt av graminider, spredte urter og lawokste vierarter. Arter som rabbesiv (Juncus trifidus), stivstarr (Carex bigelowii), sausvingel (Festuca ovina) og vardefrytle (Luzula confusa) er vanlige. I denne enheten kan det inngå noe lav i områder med liten beitepress. Variasjonen innen enheten er forholdsvis stor, men skilles fra neste klasse ved et tettere vegetasjonsdekke. 18 Ekstreme snøleier. Enheten utgjør seint utsmelta snøleier. Et tett mosedekke er karakteristisk for disse snøleiene. Et fåtall urter og dvergvier inngår i feltsjiktet. Enheten er vanlig i høyereliggende områder.

8 19 Grusmark-ekstreme snøleier. Enheten er en samlegruppe vegetasj onstyper i høyereliggende områder med et sparsomt vegetasjonsdekke. I tillegg har kartet klassene tettsted, dyrka mark, isbreer, skygge-impediment, skog i skyggesone, hav og vann/innsjøer. Av kartet er det tydelig å lese hovedtrekkene i landskapsbilde! i Nordreisa-vassdraget. De gjenspeiler godt den plantegeografiske soneringen i området. A. Låglandet i dalføret er lokalisert til mellomboreal sone. I Nordreisa inntar furuskoger store areal i denne sonen. Nordboreal sone er karakterisert ved bjørkeskog. I lågalpin sone opptrer lyng- og risheier med et sammenhengende vegetasjonsdekke. Videre utgjør rike lågurt-thøgstaudeenger og rike snøleiesamfunn store areal i denne sonen. Mellom- og høgalpin sone er karakterisert ved et oppsplittet vegetasjonsdekke. Sparsomt vegeterte areal skilles entydig ut i kartet. Videre er blokkmark, isbreer, ekstreme snøleier og snø et karakteristisk trekk ved høyereliggende områder innen kartbladet. Kartet gir et godt grunnlag for plantegeografisk sonering av området. B. Furuskogene er entydig lokalisert i vegetasjonskartet. Store bestand av furuskog er lokalisert til Bergskogen, Kjellerskogen, Holmeskogen og Storbakken. Enkelte hogstflater kan leses av kartet. Dels framkommer hogstflatene som rektangulære felt av lauvskog i et sammenhengende flate av barskog. Dette er hogstflater med oppslag av småbjørk. Åpne hogstflater opptrer med samme signatur som lyngheier i fjellet. Videre utgjør rike gråorskoger betydelige areal oppetter dalføret. Dels opptrer gråorskogene som en smal sone nærmest Reisaelva, dels opptrer de som frodige bestand i nedre del av dalsidene. Gråorskogene opptrer ofte i mosaikk med rike høgstaudebjørkeskoger. I kartet er ikke gråorskogene skilt ut som en egen enhet, men er gruppert sammen med rike bjørkeskoger i' en felles enhet - frodige lauvskoger. Rike lauvskoger er i kartet angitt med en mørk grønnfarge og utgjør betydelige areal innen kartbladet. Mer fattige blåbær-tkreklingskoger er i kartet angitt med en lysere grønnfarge og opptrer i øvre del av skogliene. Fattige bjørkeskoger er mer sparsomt representert innen kartbladet. C. Fjellområder og fjellvegetasjon utgjør størst areal innen kartbladet. Rike samfunn i fjellet er angitt med en bleikgul farge i kartet. Dette utgjør lågurtenger, høgstaudeenger og rike gras- og urtesnøleier. Lyngheier er skilt ut i to hovedtyper - krekling-msheier og blåbær-/grasheier. Også rabbesamfunn i lågalpin sone kan inndeles i to hovedtyper - greplyng-/rabbesivheier og eksponerte rabber med et sparsomt vegetasjonsdekke. Reinroseheier lar seg ikke identifisere i kartet, men kan utledes indirekte ved bruk av geologisk kart. Reinroseheier er vanlige i fjellområdet mellom Nordreisa og Kåfjord. I de sørligste delene av kartbladet utgjør slitte rabbesamfunn et markert trekk i landskapet. Disse rabbene er resultat av sterkt beitepress av reinsdyr. Slitte rabber er spesielt lokalisert til området Gahperus. D. Mellom- og høgalpin sone er karakterisert ved sparsomt vegeterte areal. Snø, isbreer, ekstreme snøleier og blokkmarker utgjør størst areal innen denne sonen. Fjellområdene øst for hoveddalføret er karakterisert ved disse arealtypene. Vest for hoveddalføret finnes disse arealtypene sterkt representert i fjellområdene Gahkkovarri og Farresvarri. Vurderinger: Vegetasjonskartet frå Nordreisa gir en god oversikt over vegetasjon- og naturtyper innen 51

9 området. Furuskogene i låglandet, rike utforminger av lauvskog og mer fattige skogstyper skilles ut på en entydig måte. Videre er det lett å lokalisere frodige områder i fjellet. Dette identifiseres best ved forekomst av rike engsamfunn. Fjellområdet Javreoaivvit har store areal av disse vegetasjonstypene. Videre framkommer rike grasenger vest for Kildalsvannet, i fjellområdet nord for Røyelen, oppetter Gæiravaggi og i fjellområdet Gearpmescohkka. Karakteristisk for disse områdene er kalkrik berggrunn. Myr er sparsomt representert innen kartbladet. Dette tilsier at låglandsmyrer i Reisadalføret har stor biologisk verdi i lokal sammenheng. Det er gjort enkelte feltbefåringer i området i tilknytning til utarbeiding av vegetasjonskartet. Samlet utgjør feltinnsatsen tre dagsverk. Dette vurderes som altfor lite for å få en tilstrekkelig dokumentasjon av naturtypene i hele området. Satellittopptaket over området er fra 25. August For vegetasjonsutviklingen er dette et gunstig tidspunkt for opptak. Et problem er at solvinkelen seint i august begynner å bli temmelig lav. Dette gjør at slagskygger er et problem i deler av området Naturtypekartet for Levanger-området Sone-variasjonen innen undersøkelsesområdet med nærmeste omgivelser er vist i figur 5. Naturtypekartet (fig. 17) viser forekomsten av 25 enheter som belyser den lokale variasjonen. Ut fra sammenligninger med kart, og spesielt vegetasjonskart, tolkinger av flybilder og personlig kunnskap om området, gis følgende karakteristikk av de 25 klassene som er utskilt på naturtypekartet: 1 Barskog i skyggepartier. Dette er nordvendte lier som lå i skygge ved satellittopptakene den Det aller meste er granskog. 2 Tett granskog. Arealer med høgt og tett tresjikt som i all hovedsak består av gran, men og andre treslag kan inngå. Det meste er blåbærgranskog og småbregnegranskog, men og rikere typer inngår. Dekker store arealer og er den vanligste av skogtypene. 3 Granskog/blandingsskog. Tett tresjikt som i hovedsak består av gran, dels med innslag av bjørk og andre treslag. Det meste er blåbærgranskog og småbregnegranskog, men og rikere typer inngår. 4 Barskog med åpent tresjikt. I klassen inngår både gran- og furuskog. Granskog med et åpent tresjikt er dels et resultat av hogst og tynning, dels er dette høgereliggende skoger. Det meste er blåbærdominert skog på middels bonitet. 5 Blandingsskog. Blandingsskog med tresjikt av bjørk og furu. Feltsjikt dominert av lyng og gras. 6 Åpen furuskog. Furuskog på grunnlendt mark og i høgereliggende deler. Feltsjikt dominert av røsslyng og andre lyngarter. Dekker betydelige arealer, og er nest vanligst av skogtypene. 7 Hogstflate og impediment. Hogstflate med framstikkende knauser eller veger/asfalt. Opptrer nær tettbebygde områder, gjerne i boligfelt med gjenstående furuskog. 8 Hogstflate. Hogstflate med oppslag av lyngvekster, smyle og/eller småbjørk. 9 Bjørkeskog/granskog. Hovedsakelig høgtliggende skog der bjørk og gran er vanligst i et åpent tresjikt. Blåbærskog, småbregneskog og røsslyng-blokkebærskog er de vanligste vegetasjonstypene. 10 Rik lauvskog. Inkluderer høgstaude- og lågurtskoger. Bjørk og/eller gråor er vanligst i tresjiktet. 52

10 11 Åpen tuedominert myr. Nedbørmyr med tuevegetasjon og tørre fattigmyrer dominerer. 12 Åpen fastmatte og tue. Stort sett tørr fattigmyr, men rikere myr inngår. Tue- og fastmattevegetasjon dominerer. 13 Frodig fastmattemyr. Stort sett bakkemyr med brukbar produksjon av grasvekster. Grunnvannet står godt under overflata det meste av sommeren, men myrene er påvirket av sigevann. Betydelige deler har intermediær og rik fastmattevegetasjon. 14 Blautmyr. Stort sett mykmatte- og løsbunnvegetasjon med et fåtall arter i feltsjiktet. Grunnvannet står høgt i størstedelen av vekstsesongen. Flarker (på jordvannmyr) og høljer (på nedbørmyr) inngår som en del av totalbildet. 15 Tresatt fattigmyr. Furu og bjørk danner et glissent tresjiktet på tuer og andre forhøyninger. Ofte er dette en mosaikk mellom slike tuebevokste myrpartier og åpne myrmatter. 16 Vierkratt/ krattskog. Denne klassen omfatter flere tett krattskog og vierdominerte partier lang bekker og elver. Dette er gras- og urtedominerer vegetasjonstyper med stor produksjon. 17 Rabbevegetasjon. Åpne rabbesamfunn i områdene ved og over skoggrensa. Det meste er røsslyngdominert hei (dels fukthei), men også heier med krekling, tyttebær og blåbær er vanlig. Et meget glissent tresjikt av furu og bjørk kan forekomme i nordboreal sone. I lågalpin sone inngår også rabber med greplyng, rypebær og rabbesiv som karakteristiske arter, men ellers er ekstremrabben klassifisert til klasse 22. Små områder i Hårskallen har rikere hei. 18 Fukthei. Røsslyngdominerte heier er også vanligst i denne klassen, men dette er hovedsakelig fuktheier og overgangstyper mot myr, og delvis tørr myr. Omfatter også arealer med glissen tresetting. 19 Lesidevegetasjon. Denne klassen omfatter hovedsakelig blåbærdominerte lesider i lågalpin vegetasjonssone. 20 Fukthei og myr. Klassen omfatter arealer som kan ha glissent tresjikt av furu og bjørk, heivegetasjon og tørr myr inngår i mosaikk. 21 Engsamfunn. Dekker rike og fattige typer av gras- og urtedominert, åpen vegetasjon. De rikere engsamfunnene er lågurt/høgstaudeenger. De fattigere inkluderer finnskjeggsnøleier. 22 Impediment og ekstremrabb. I låglandet er dette skrotemark med sand, grus asfalt m.m. i dagen. Omfatter bl.a. veger og asfalterte plasser. I fjellet gir bart fjell og dårlig vegetasjonsdekke på rabbene samme klasse. I fjellet er dette hovedsakelig greplyngrabb. 23 Kulturskog/dyrkamark. Denne klassen inkluderer åkerholmer, små skogholt og kratt i kanten av dyrkamark. Gråor, bjørk og andre lauvtrær er vanligst. 24 Dyrkamark. Omfatter åker og eng på fulldyrka mark. 25 Åpent vann I tillegg til den lokale fordeling av de ulike naturtypene, viser kartet de store hovedtrekkene i landskapet, der en tredeling er tydelig, se figur 17. Tredelingen har klar sammenheng med den regionale fordelingen. Enheter av vegetasjon/naturtyper er definert ut frå spektralklasser i satellittbildet. Enhetene kan ikke direkte jamføres med enhetene av naturtyper slik de er definert i handboka (DN1999). A. Innen sørboreal sone (låglandet under ca 200 m.o.h. som også er områdene under marin grense) dominerer dyrka mark, og arealene på kartet er preget av den gule fargen. 53

11 Fig (øverst). Utsnitt fra fargekoda satellittbildekart, SPOT 4 frå Verdal- og Levangerområdet. De er frå sør- og mellomboreal sone i lavlandet. Til venstre kan en se myrer med lite inngrep (turkis farge). Grøfting kommer frem med en rødlig farge. På bildeutsnittet til høyre (Leinsmyra i Verdal) er det tatt ut store mengder torv. Utsnittet over (fig. 25) er frå Forra. Mørk grønn angir tett granskog, turkis er nedbørmyr (ombotrof myr) og fiolett er frodig jordvannmyr, mest bakkemyr, intermediære og rike myrer. Bildet (fig. 26 t.v.) er tatt mot øst samme sted (blå vinkel viser fotoretning). Dette bildet viser i forgrunnen bakkemyr som nederst går over i strengmyr med åpent vann i forsenkningene mellom strengene. Midt i bildet ligger de store, flate Forramyrene med skarp grense mot de høgvokste granskogene i kanten av elva Forra (se også figur 3 som er frå samme området). 54

12 Tettsted/impediment (grå farge) er og begrenset til låglandet. Ellers er rike lauvskoger typiske, som gråorskoger, rike tørre lauvskoger og kulturmarkskoger. Gråorskogene skilles utbl.a. ved Verdalselva. De tørre, rike lauvskogene skilles godt ut flere steder, bl.a. i Borrsåsen (skogåsen ved Trondheimsfjorden på figur 17, se også figur 4) der sammenligninger med de to vegetasjonskartene (Jordregisterinstituttet 1974 og Moen, B.F. 1979) viser at satellittbildekartet får fram differensieringen i skogtypene. Høgmyrene i området skilles svært godt fra omgivende natur, og høgmyrer der det er tatt torv (bl.a. Leinsmyra SV for Leksdalsvatnet) vises godt. Tettsted/ impediment (grå farge) dekker også noen steder (for eksempel nært Verdalselva) jordbruksareal som nok er nypløyd. B. Barskogområdet på kartet, dominert av mørk grønn farge som dekker et bredt belte frå SV og mot NØ er markert. Dette er i hovedsak mellomboreal sone, og ulike typer av granskog dominerer. Et problem er hogstflatene og de ulike stadiene (hogstklassene) skogene er i. Dels er det problem mellom hogstflater av granskog (med lauvoppslag) og «ekte» lauvskog. Men som det går fram frå Tromsdalen (til høgre i figur 17), vises hogststriper, og disse er og framstilt på vegetasjonskartet frå Tromsdalen (Moen & Moen 1979), og det er sammenfall. C. Sørøstlige fjerdedel av kartet er markert forskjellig frå resten, og dette området er i hovedtrekkene sammenfallende med nordboreal og lågalpin sone; dessuten klart oseanisk seksjon. Åpen myr og hei og områder med glissen tresetting dominerer, med blå, fiolett, orange og brun farge på kartet. I Øvre Forra ble det gjort sammenligninger mellom satellittbilder og det detaljerte vegetasjonskartet (Moen et al. 1976), og følgende konklusjoner trekkes: Rike og frodige starrmyrer skilles ut fra satellittbildene, dessuten er våte myrer (løsbunn og områder med lite vegetasjon, vann i dagen) mulig å skille ut fra resten. Også tuedominerte myrer skilles ut, mens det er verre å skille glissent furubevokst myr og fuktskog med furu. Skillet mellom fattige og rike fastmattemyrer er og vanskelig, som nevnt kan de frodige myrene skilles ut. De tette granskogene dekker lite areal i øvre del av mellomboreal og nordboreal sone, og de skilles veldig tydelig ut på satellittkartene. Dette gjelder for eksempel langs elva Forra, der den mørkegrønne fargen viser disse granskogene. Forsøk på å skille høgstaudegranskog (enggranskog) og blåbærgranskog (ved å bruke vegetasjonskartet som fasit) lyktes ikke. Dette henger nok sammen med at de tette granskogene helt preges av gran. Vurderinger: Satellittbildene frå Levanger-området er overraskende gode når de har pikselstørrelse på 10 m (oppskarpet med pankromatisk). Detaljer som skogsbilveger kan skilles ut, og bildene er gode for å skille ut lokal variasjon av naturforhold/naturtyper og ulik arealbruk. En lang rekke areal- og naturtyper lar seg skille med overbevisende sikkerhet, og ettersom det ikke ble mulig med feltbefaring (satellittbildene forelå etter at snøen kom), har sammenligning med vegetasjonskart og personlig kjennskap til områdenes natur vært viktig og nødvendig. I tillegg til den lokale variasjon, viste satellittbildet over Levanger-området å gjenspeile den regionale variasjon på en fin måte. Her er hovedtrekkene i satellittkartet veldig tydelige, og faller godt sammen med vegetasjonsregionene. Spesielt er områder med skarpe skiller i vegetasjonstypene greie. Låglandet (de sørboreale områdene) har dominerende åpen dyrka mark, og skogholt og myr i dette landskapet går klart fram. De høyereliggende områdene (nordboreal og alpin sone) har dominans av åpen myr og fjellvegetasjon, og skogholtene med tett 55

13 skog vises svært godt. Hovedtrekkene i areal- og naturtypenes fordeling innen låglandet og de høyereliggende områdene vises derfor meget godt på satellittbildene. I det mellomliggende skoglandskapet er det naturlig barskog som dominerer, og hogstflater og arealer i ulik hogstklasse kompliserer arbeidet med å skille hovedtypene av natur. Her er sammenligning med marksituasjonen i dag også vanskelig ved at vegetasjonskartene for en stor del er foreldet (viser stort sett ikke hogstflatene), og her ble derfor savnet av feltbefaring tydelig. Opptakene ble gjort"13. september i Ukene før opptaket hadde fint, tørt vær, og grunnvannet sto lågt samtidig som plantene hadde avsluttet eller var i ferd med å avslutte veksten. Disse forholdene kan kanskje forklare at vi hadde problemer med å skille tørre, rike myrer frå heivegetasjon (dels rik) i vestre del av Øvre Forra. Muligens ville det vært lettere også å skille mellom flere myrtyper, og mellom myr og hei om opptakene ble tatt midt i vekstsesongen. Hogstflater kommer inn som et forstyrrende element. Hogstflater i en tett barskog skilles lett ut som mer eller mindre rektangulære flater. I områder med mer glissen skog er dette ikke fult så enkelt. Videre skjer det en stadig gjengroing av hogstflatene, samtidig som nye flater anlegges. Fire hovedtyper av spektrale avvik kan påvises for hogstflatene: 1 Lyng- og risdominerte hogstflater grupperes sammen med lyng- og risheier i fjellet. 2 Åpne sparsomt vegeterte hogstflater grupperes sammen med rabbesamfunn i fjellet. 3 Hogstflater i første gjengroingsfase har gjerne et oppslag av lauvtrær i kombinasjon med bartrærne. Disse flatene grupperes ofte sammen med naturlige lauvskoger. 4 I enkelte hogstflater i området har en og et sterkt innslag av grasarten smyle (Descampsia flexuosa). Disse flatene grupperes sammen med engsamfunn og mer frodige grassnøleier i fjellet Satellittbildekart over Folio - kartlegging av naturtyper Erfaringene som NIJOS har gjort i Folloregionen viste at ingen av de beskrevne naturtypene i DN-håndbok 13 med sikkerhet kunne identifiseres og avgrenses ut fra satellittbildet alene. Tilleggsinformasjon var nødvendig og særlig DMK vil være et godt hjelpemiddel. Det ble foretatt en vurdering av tolkingspotensial med og uten DMK. Det har ikke vært mulig innenfor rammen av prosjektet å systematisk tolke og digitalisere naturtyper både med og uten DMK som tilleggsinformasjon. Det er derfor ikke utført systematiske sammenlignende studier, men en visuell vurdering av satellittbildets muligheter og begrensninger er foretatt ved å sammenligne potensielle lokaliteter på skjermbildet med og uten DMK. Innledningsvis ble det slått fast at tolkbarhet og presisjon ble såpass mye forbedret ved bruk av DMK, at påfølgende tolking er foretatt med DMK som tilleggsinformasjon. Dette sikrer presisjon i tolkingen da man er sikker på hvilken naturtype man tolker og kan konsentrere seg om variasjon innen denne typen. Ved tolkingen ble kjennskap til aktuelle lokaliteter utnyttet og noe feltarbeid for kalibrering av tolking foretatt. De beskrevne faktaarkene i DN-håndbok 13 var utgangspunktet for å klassifisere og avgrense lokaliteter på satellittbildet. Ut fra de naturgitte forholdene i Folloregionen var det 56

14 naturlig å legge hovedvekt på skog og kulturlandskap i første omgang og til en viss grad myr og våtmark. Fjell finnes ikke og sørvendte berg, kantkratt, kyst og havstrand dekker små arealer. Naturen er generelt sterkt påvirket av menneskelig aktivitet i Folloregionen og f.eks. intakte myrer finnes knapt. En del naturtyper dekker dessuten så små arealer at de kun dekker noen få piksler i satellittbildet, som dammer og store trær. I utgangspunktet ble naturtypene i DN-håndbok 13 forsøkt tolket på satellittbildet. Følgende typer ble forsøkt tolket ut: gråor-heggeskog, rike kulturlandskapssjøer, åkerholmer og strandeng. På grunn av satellittbildets begrensninger med hensyn til tolking av naturtyper var det nødvendig å slå sammen en del typer til nye, større enheter: myr, løvskog og nøkkelområder. Sistnevnte er områder som er en mosaikk av flere typer som er vanskelig å identifisere og avgrense, men som det er grann til å anta inneholder viktige naturtyper som bør avgrenses i felt. Dessuten ble løvskog langs rike kulturmarksjøer og rike sump/ fuktområder tolket ut som egne typer. Selv om de ikke er definert som naturtyper i DNhåndboka, sier de noe om naturtilstand og naturtype i og rundt ferskvann og våtmark. Myr Aktuelle myrtyper i henhold til DN's håndbok var: Intakt lavlandsmyr, intakte høgmyrer, og rikmyr. I Folloregionen dekker myrene et relativt beskjedent areal. Dette kommer av lang tids konvertering av myr til dyrkingsmark og skog. Generelt kan man derfor si at få myrer er intakte. Rikmyrer dekker også et beskjedent areal på grann av de naturgitte forholdene. Variasjonsbredden og tolkingspotensialet sett i forhold til DN's klassifikasjon var derfor begrenset. Det viste seg vanskelig å tolke myr, da fargenyansene og teksturen på satellittbildekartene til ulike myrtyper var nokså forskjellige og i mange tilfeller vanskelig å skille fra andre arealtyper, bl.a. visse typer skog. Typiske myrer av en viss størrelse kan man likevel tolke med rimelig sikkerhet i en del tilfeller. Refleksjon fra myr avhenger blant annet av fuktighetsforholdene i myra, tidspunktet på året opptaket ble tatt og grad av tredekning (Anon. 1997). Blant annet kan det være vanskelig å skille enkelte myrtyper fra helt ferske hogstflater. Mange myrer er dessuten grøftet og tilplanta med skog. Disse skiller seg lite fra den omkringliggende skogen. I Follo har vi derfor valgt å maske ut myr fra DMK. Dette ga presis og pålitelig informasjon om myrarealenes fordeling i landskapet. Dette er et mye bedre grunnlag for å klassifisere mer detaljert innen myrtyper, da man eliminerer en del feilkilder. Ved klassifisering av myr etter CORINE Land Cover har man også konkludert med at informasjon fra topografiske kart var et nødvendig hjelpemiddel (Arnoldussen et al. 1999). I mange tilfeller kan man få en indikasjon på at myra er grøfta, særlig hvis den er tilplanta og det ikke er slutta kronedekning, fordi rekkene med trær skaper lys- og skyggeforhold som kan gjenkjennes. Men da man ikke kan kjenne igjen rikmyrer risikerer man å eliminere myrer som bør kartlegges selv om de er grøftet. Skogkledde myrer med tett kronesjikt lar seg vanskelig skille ut fra omkringliggende skog. Det er heller ikke mulig å se om disse er grøfta. En del myrer lå som smale kantsoner rundt vann. Disse var relativt enkle å identifisere som våtmarksarealer, men det var ikke mulig å skille mellom myr og sumpvegetasjon kun etter farge og tekstur i bildene. Begge vegetasjonstypene forekommer langs vann som ligger i tilknytning til kulturlandskapet og i skog. I en del tilfeller er det derfor ikke mulig å skille mellom myr og 57

15 sumpvegetasjon rundt vann i kulturlandskapet. % I mange tilfeller har det vist seg vanskelig å skille mellom rismyr, gras- og starrmyrer og blautmyfe' ~ rer (Anon. 1997). Rikmyrer er derfor ikke mulig å tolke fra satellittbilde, da typen defineres ut fra fc forekomst av enkeltarter. Mosaikk av myrtyper skaper også problemer. Kilde og kildebekk dekker for små arealer til å være aktuelle og finnes dessuten ofte i tilknytning til myr. ^ Skog & Skogen i Follo-regionen er generelt sterkt påvirket av skogsdrift. Arealer med urskog/ & gammelskog som beskrevet i DN-håndboka finnes knapt. De mest verdifulle skogene må derfor skilles ut mye på grunnlag av artsrik flora og forekomst av lokalt sjeldne arter, i f? praksis arter som begunstiges av høyt baseinnhold i jorda. Edelløvskog er en artsrik og viktig type å skille ut i Folloregionen. Erfaringer fra NIJOS viser blant annet at løvskog skilles rimelig greit fra barskog og at % man kan skille mellom ferske hogstflater, hogstflater med oppslag av gras og lauv, og tette ^ barbestand (Tharaldsen 1995). Det viser seg å være liten forskjell i refleksjon fra en ung _ hogstklasse 3 til en gammel hogstklasse 5. Likeledes er det vanskelig å skille furu fra gran. Generelt vil det også være slik at variasjon i refleksjonsverdier er større innen et & bestand enn mellom bestander (Tharaldsen 1995). Det er heller ikke under evalueringen funnet sammenhenger mellom refleksjonsverdier i satellittbildet og mengde død ved og & andre parametere som indikerer gammelskog (i den grad de finnes i Follo). Satellittbildet ^ kan derfor ikke brukes til å klassifisere gammelskog i biologisk forstand sikkert. Når vi dessuten vet at skogen i Folleregionen (som antagelig er nokså representativt for store t skogarealer i lavlandet på nedre deler av Østlandet) er nokså sterkt påvirket av skogsdrift gjennom lang tid, blir det viktig å bruke lokalt tilpassede støttekriterier, bl.a. artsrik kar- f* planteflora, og legge vekt på avgrensing av edelløvskog. ~ if Vi har ved NIJOS valgt å bruke skogmaske fra DMK ved tolkingen. Vi har tatt ut masker ^ med barskog for seg og slått sammen blandingsskog og løvskog. Da vet vi med sikkerhet av vi tolker på skogareal, og kan konsentrere oss om variasjonen innen skog. Ferske hogst- * flater med mye dødt hogstavfall kan forveksles med myr, mens hogstflater med lauv- ~ oppslag kan forveksles både med opprinnelig lauvskog og beitemark eller eng. Imidlertid kan man avgrense hogstflater i barskog ved først å stratifisere etter DMK. Da kan man få <&. plukket ut en del områder som ikke er aktuelle å oppsøke i felt. Det er altså en viss mulighet for å identifisere områder som kan ha gammelskog, ved at man i skogmaska kan W identifisere områder med sluttet kronedekke. Dersom man har tilgang til oppdaterte hogst- ^ klassekart vil disse gi mer presis informasjon om skogtilstand og avgrensing av potensielle gammelskogsområder. fe. Selv om man kan skille ut løvskog er det vanskelig å klassifisere med sikkerhet til skog- "' M type. Det ser heller ikke ut til at skogtilstand kan tolkes med presisjon. Eksempelvis kan ^ en hogstflate med relativt ung bjørk se ut som en rik edelløvskog. Vi har også eksempler på at gjengroende beite med mye ung bjørk ikke lar seg skille fra åker. Aker og eng vil imidlertid ha en jjt jevnere struktur og farge en løvskog, som gjerne har en mer uryddig struktur med en del svarte piksler innimellom. Kombinerer vi satellittbildet med løvskogsfigurer fra DMK kan vi ta ut hogst- ^ flater, men satellittbildet klarer ikke å gjengi skogens tilstand. Vi vet ikke om det er en rik edel- ^, Wjf løvskog, en gammel edelløvskog, en bjørkedominert skogtype eller en annen boreal løvskog. 58

16 Fuktigere løvskogstyper langs bekkedrag kan tas ut i kombinasjon med generell økologisk kunnskap, men hva slags løvskog og hvilken tilstand den er i lar seg ikke tolke. Rasmark, berg og kantkratt Ifølge handboka skal det fokuseres på velutviklede typer rasmark og berg særlig på kalkrik grunn. Kantkratt finnes både i kulturlandskap og langs kysten. Dette er naturtyper som dekker små arealer i Follo og som følgelig har vært lite relevante å tolke. Arealene er for små til å synes godt i satellittbildet. I den grad de forekommer vil det ofte være elementer i andre naturtyper, som bergskrenter i skog og smale randsoner i overgangen mellom skog og jordbrukslandskap. Det har ikke vært mulig å tolke ut slike forekomster. Kulturlandskap Kulturlandskapet i Follo er gjennomgående så intensivt drevet at tradisjonelle slåtte-enger og naturbeitemark knapt finnes og i så fall dekker små areal. Kantkratt kan inngå i mosaikk med hagemark, skogspartier, åker og eng i overganger mellom skog og kulturmark. Man kan i enkelte tilfeller se at det er stor variasjon i ulike kulturlandskaps- og løvskogstyper. Slike "smårufsete" landskap kan være verd å undersøke nærmere. Det kan derfor være nyttig å avgrense disse potensielle forekomstene, og kontrollere i felt hva de i virkeligheten inneholder av naturtyper. Å skille ut naturbeitemark og slåttemark (slik de er beskrevet i handboka) i Folloregionen lar seg ikke gjøre. Det samme gjelder de mer spesielle kulturlandskapstypene som er beskrevet, for eksempel skrotemark, kalkrike enger, artsrike veikanter, småbiotoper og store gamle trær. Eksempelvis ser en eikelund med gamle trær lik ut i satellittbildet som en lund med unge, men nokså høye bjørketrær. Hagemark kan derfor ikke skilles ut med sikkerhet. Småbiotoper som åkerholmer, viktige linjedrag, etc. kommer vesentlig bedre fram i DMK. I kombinasjon med satellittbildet kan man muligens få noe informasjon om arealtilstand, eksempelvis om skogen er hogd. I områder der innmarka kommer frem med røde fargenyanser kan det være vanskelig å skille denne mot løvskog. Det er også en fare for å tolke innmarka som løvskog. Dette er spesielt problematisk i småskala områder med småteiger av innmark mot løvskog. Der innmarka har et større areal og gjerne avsluttes mer med "rett" kant mot løvskogen er det lettere for å se forskjell. På større innmark er pikselstrukturen ryddig med ensartet farge. I løvskogen er det gjerne innslag av enkelte mørkere piksler og flata får uryddig struktur. DMK er til god hjelp for å skille løvskog mot innmark. Ferskvann og våtmark I Follo var typene kroksjøer og meandrerende elveparti, viktige bekkedrag, rike kulturmarkssjøer og dammer aktuelle å tolke fra satellittbildet. Bekker og vann av en viss størrelse framtrer tydelig i bildet. Mindre bekker og dammer blir imidlertid skjult av dekkende tresjikt eller har for små arealer til å framtre tydelig. I kombinasjon med vannmaske frå ØK og DMK vil for eksempel meandrerende elveparti eller viktige bekkedrag bli godt synlige, og satellittbildet vil kunne gi informasjon om tilstanden langs bekkedraget, om det er løvskog eller jordbruksmark. Når det gjelder tilstanden i skogen gjelder de samme begrensninger og muligheter som nevnt under skog og kulturlandskap. 59

17 Bekker og vann av en viss størrelse framtrer tydelig i bildet. Mindre bekker og dammer blir imidlertid skjult av dekkende tresjikt eller har for små arealer til å framtre tydelig. I kombinasjon med vannmaske fra ØK og DMK vil for eksempel meandrerende elveparti eller viktige bekkedrag bli godt synlige, og satellittbildet vil kunne gi informasjon om tilstanden langs bekkedraget, om det er løvskog eller jordbruksmark. Når det gjelder tilstanden i skogen gjelder de samme begrensninger og muligheter som nevnt under skog og kulturlandskap. Fig. 27. Askehaugtjernet i Ås kommune. Rike kulturlandskapssjøer kan til en viss grad tolkes ved at de ligger i tilknytning til jordbruksarealer. Det går an å se om det er fuktvegetasjon langs strendene, men i enkelte tilfeller var det vanskelig å avgjøre om fuktvegetasjonen var myr eller starr/ grasbelter langs bredden. Likeledes er det greit å tolke ut partier med krattskog langs strendene. Typiske rike kulturlandskapssjøer er lett gjenkjennelige i satellittbildet. De er imidlertid lett synlige i landskapet og godt kjent fra før, slik at bruk av satellittbilde tilfører minimalt med ny kunnskap og liten besparelse. Dammer dekker ofte små arealer og ligger skjult under et tresjikt. Kun større dammer og mindre tjern er derfor synlige. Vannmaske fra ØK er nødvendig for å identifisere mindre dammer, og satellittbildet gir derfor ingen ny informasjon. Kyst og havstrand De fleste typene forekommer ikke eller dekker små arealer i Follo. En tolking og evaluering av disse naturtypene er derfor mindre relevant i Follo. Noen mindre områder med strandeng og strandsump lot seg tolke ut og avgrense i kombinasjon med DMK. Imidlertid ga ikke satellittbildet informasjon om tilstanden i strandenga, om den var gjengrodd, dominert av ugressarter eller påvirket av annen menneskelig aktivitet. Potensielle forekomster er det imidlertid mulig å kjenne igjen. Vurderinger Erfaringene med klassifikasjon i Folloregionen indikerer at tilleggsinformasjon fra DMK eller N50 må benyttes ved klassifisering av de beskrevne naturtypene i DN-håndbok 13. Likevel kan man ikke tolke og avgrense noen av naturtypene entydig. 60

18 Når det gjelder myr kan man i en del tilfeller si at myra ikke er intakt. Rikmyr kan ikke tolkes ut. I en del tilfeller kan man ta ut grøfta myrer, men da man ikke vet om de er rikmyrer som det er viktig å få med seiv om de er grøfta, kan dette være risikabelt. I kombinasjon med skogmaske fra DMK kan vi identifisere ferske hogstflater, løvskogsdominerte flater og annen løvskog. Satellittbildet gir derfor en viss støtte til å vurdere tilstand i barskog, men dette gjelder ikke i løvskog. Man kommer vesentlig lenger både i presisjon ved figurering og besparelser i felt ved å bruke middels og høy bonitet løvskogsfigurer frå DMK. I Folloregionen har det liten hensikt å tolke naturtypene sørvendte berg og rasmarker, og kantkratt. I kulturlandskapet er de viktige typene slåtte-eng og naturbeitemark dårlig representert i Folio. Slike områder har det ikke vært mulig å skille ut. Hagemark kan ikke skilles entydig fra annen løvskog. De andre mer spesielle typene lar seg enten ikke tolke entydig, eller de dekker så små arealer at de knapt er synlige i bildet, bl.a. store trær og småbiotoper. Det samme gjelder dammer, som imidlertid finnes i vannmaske fra ØK. Meandrerende elver, viktige bekkedrag og rike kulturmarkssjøer kan kjennes igjen når de er velutviklede og typiske. Bruk av DMK som tilleggsinformasjon forbedrer tolkingen vesentlig. Imidlertid er det vanskelig å si noe om tilstanden i den omgivende vegetasjonen. Det siste gjelder også strandeng og strandsump. Siden man ikke entydig kan tolke ut noen av de beskrevne typene uten hjelp av markslagsinformasjon, er det NIJOS vurdering at satellittbildeklassifikasjon i denne sammenheng, dvs. til kartlegging av biologisk mangfold, er av begrenset nytte. Satellittbildets muligheter ligger først og fremst i en oversiktlig framstilling av hovednaturtyper som skog, myr, ferskvann, etc., i et gitt område og til en viss grad til identifisering av potensielle forekomster som må feltsjekkes. Fig. 28. Kulturlandskap med dyrka mark, ungskog og tett barskog, ved E6 i Ås kommune. Foto tatt sent på høsten 1999 tv. og utsnitt av IRS-IC fargekodet satellittbilde fra 9. juli 1997 t.h. Blå vinkel angir fotoretning. Dyrka mark i forgrunnen har en noe mørkere farge og homogen struktur på satellittbildet enn bjørkekrattet/ungskogen. Barskogen i bakgrunnen vises som nyanser av grønt i satellittbildet. Grå felt er ferske hogstflater. 61

19 5.3.4 Grenland - tolking og klassifisering av naturtyper Fig 29. Utsnitt av IRS 1C satellittbildekart fra Grenland. A) Borgåsen i Skien. Lågurt-granskog (grønn), edelløvskog (rød, grov struktur). B) Brevik i Porsgrunn. Kalkfuruskoger (grønne). Nederst til høyre er det et naturreservat. Inngrep som kraftlinjetraseer, hogstflater med løvkratt (kan forveksles med edelløvskog) og mennesklige inngrep som bebyggelse og steinbrudd (grått). C) Storhaug i Skien. Furuskog på sandsten til venstre (grønn med grå innslag) i sterk kontrast til den næringsrike og løvdominerte skogen til høyre på basaltgrunn (rød til grønn, kornete struktur). 62

20 D) Rognsfjorden i Bamble. Kalkfuruskog ytterst mot havet, ellers lågurtgranskog (grønne homogene flater). Grunnfjellsområdene til venstre for fjorden er sterkt utbygget (hytter). E) Børsesjø i Skien. Hagemark ses til venstre (sorte prikker grunnet skygge fra enkeltstående trær). Samspill våtmarksområder og inngrep fra landbruk. F) Fossum i Skien. Barkog (grønn), ferske (grå) og gjengroende hogstflater (lysegrønne). Meandrerende elveløp med hogst og utbygging. Etter gjennomgang av alle de 56 naturtypene ble klassene nedenfor valgt ut for nærmere kartlegging/vurdering. De øvrige var ikke representert i området (eks. fjellvegetasjon) eller ikke relevante for kartlegging i forhold til bruk av satellittdata (eks. grotter). Noen fallgruver ble vi tidlig klar over; I nordhelninger gir skygge noe mørkere fargetoner, og Tabell 5. Naturtyper som er kartlagt/undersøkt i Grenland med basis i IRS satellittdata og bruk av supplerende informasjon. Metode: A= automatisk klassifisering(«clustring»), V= visuell tolking (digitalisering på skjerm) Nr Myr Klasse Rasmark Kultur- Landskap Ferskvann/ Våtmark Skog Havstrand/ Kyst Annet Type Intakt lavlandsmyr Intakt høgmyr Rikmyr Sørvendt berg/ rasmark Kantkratt Slåtteenger Naturbeite Hagemark Kalkrike enger Fuktenger Småbiotoper Parklandskap Erstatning sbiotoper Skrotemark Kroksjø, flomdammer, meandrerende parti Viktige bekkedrag Kalksjøer Rike kulturlandskapssjøer Dammer Rik edelløvskog Gammel edelløvskog Kalkskog Gråor-heggeskog Rikere Sumpskog Gammel løvskog Urskog/gammelskog Bekkekløfter Brannfelt Undervannseng Sandstrender Strandeng og strandsump Kalkrike strandberg Andre viktige forekomster Merknader/supplerende data Kombinasjon med myrmaske fra N50. Inngrep vil være svnlige. " Som over, tillegg til geologi kalksone Geologi kalksone Lite utbredt, men noe ved Børsesjø Under gjengroing, ikke tolkbar >» Kan se skygger fra store enkelttrær/nsokart Spredt forekomst i kalksone, meget små areal Små forekomster, bl.a. ved Børsesjø Åkerholmer (kalkgrunn, marin) Kombinasjon med N50 Gjengroende sandtak Gamle kalksteinsbrudd N50 N50 N50, geologi kalksone (ikke funnet) Næringsrike sjøer skiller seg ut (Børsesjø) N50 Isdammer med mer/ ØK,N50 Betydelig utbredelse, automatisk klassifikasjon klippet med skogmaske fra N50 Som edelløvskog, men mer kornet struktur Barskog i kalksone, skogmaske N50 I raviner/skogmaske N50 Sump/vier ved Børsesjø/N50 Boreal løvskog Innenfor tett/sammenhengende barskog Bruk ØK/N50, satellittbilde viser inngrep Finnes de? (ikke reg) Blålig på sjø, grunne områder Små areal, evt. ØK/N50 Strandeng/takrørsump, noen få finnes Kan se områder med lite inngrep, geologi kalksone med kyst fra N50 Nøkkellandskaper Metode A+V A+V A+V V - - V -(V) v A+V V V V V V - V v A+V A+V A+V A+V A+V A+V A+V V - V V v v v 63