En analyse av transportdokumentet som tredjemannsavtale

Transkript

1 En analyse av transportdokumentet som tredjemannsavtale Skriv inn eventuell undertittel her Kandidatnummer: Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Hovedproblemstilling og formål med oppgaven Den kjøpsrettslige bakgrunn for transportavtalen Tema for oppgaven Rettskildesituasjonen TREDJEMANNSAVTALEN Tredjemannsavtaler i sin generelle form Sentrale begreper Selvstendig rett Ugjenkallelig rett Påbud Avsluttende bemerkninger TRANSPORTDOKUMENTENE Innledende bemerkninger Mottakskvittering og bevis på transportavtalen Konnossementene og deres egenskaper Omsetningsdokument Legitimasjonsdokument Presentasjonsdokument Innløsningsdokument Sjøfraktbrev Avsluttende bemerkninger TRANSPORTDOKUMENTET SOM TREDJEMANNSAVTALE Utgangspunktet for analysen Tolkning av transportavtalen Har partene ment å gi mottaker selvstendig rett til å kreve utlevering? Når har mottaker ugjenkallelig rett til å kreve utlevering? Mottakers legitimasjon Senders disposisjonsrett Innebærer transportdokumentet plikt for mottaker? Betaling av fraktkravet Mottaksplikt Gunstvilkåret i

3 4.7 Avslutning LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Hovedproblemstilling og formål med oppgaven Partene i transportavtalen er sender og transportør. 1 Mottaker er ikke part i transportavtalen, han figurer bare ved utlevering av godset i kraft av transportdokumentet. Det foreligger altså ikke noe rettsbånd mellom transportøren og mottaker. Likevel har de rettigheter og plikter overfor hverandre. Dette harmonerer dårlig med det grunnleggende prinsippet om avtalens subjektive grenser som går ut på at bare de kontraherende parter blir berettiget og forpliktet etter avtalen. Dette manglende rettsbåndet mellom transportør og mottaker som er oppgavens hovedproblemstilling. I teorien har det manglende rettsbåndet vært søkt forklart ved ulike avtalemodeller. 2 Den rådende modellen synes å være tredjemannsavtalen, 3 som anses som et anerkjent unntak 4 fra hovedregelen om avtalens subjektive grenser. Oppgavens formål er å teste ut tredjemannsavtale modellen 5 for å finne ut om transportdokumentet 6 de lege lata er en tredjemannsavtale. Av hensiktsmessighetsgrunner har jeg valgt å dele selve oppgaven inn i tre deler innholdsmessig sett. I del en, kapittel 2, presenteres tredjemannsavtalens karakteristika og sentrale begrep i tilknytning til den. Dette utgjør rammen for analysen og jeg finner det naturlig å presentere den først. Dette gjøres på generelt grunnlag da jeg finner det hensiktsmessig for å skape klarhet og unngå dobbeltbehandling. I del to, kapittel 3, følger en redegjørelse for transportdokumentene og deres egenskaper. Transportdokumentene er motivet for analysen og må naturligvis presenteres nærmere før selve analysen. Det tas der sikte på å gi et oversiktsbilde. Egenskapene er elementære for den sikkerhetsfunksjonen de tjener i tilknytning til kjøpsavtalen og også i relasjon til tredjemannsavtalen. I de tre, kapittel 4, kommer selve analysen hvor de to tidligere delene knyttes sammen. 1 Sjølv Se Smeele, The Bill of Lading Contracts Under European National Laws Civil law approaches to explaining the legal position of the consignee under bills of lading, I Thomas, The Evolving Law and Practice of Voyage Charterparties, Informa, London Krüger, Norsk kontraktsrett, andre opplag 1991 s. 99, jevnfør note72 (der) 4 Woxholt, Avtalerett, 5. utgave s. 225, Aubert, Den norske obligationsrets specielle del, andet bind, anden udgave, 1905, Gram, Fraktavtaler, 4. utgave 1977, s Det er tredjemannsavtalen i form av tredjemannsløfte som er gjenstand for analysen. 6 Analysen baseres på sjølovens bestemmelser om konnossementer og sjøfraktbrev. 1

5 Innledningsvis vil jeg presentere den kjøpsrettslige bakgrunnen for transporten. Dette for å belyse transportdokumentenes sentrale funksjon som sikkerhet for partenes ytelser. 1.2 Den kjøpsrettslige bakgrunn for transportavtalen Foranledningen til at gods transporteres til sjøs er ofte en bakenforliggende kjøpsavtale. Transporten inngår da som et ledd i oppfyllelsen av kjøpsavtalen. Samtidighetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i kjøpsretten. Det går ut på at partenes ytelser, levering og betaling, skjer samtidig; selgeren oppgir kontroll over varene mot betaling fra kjøperen, og kjøperen får rådigheten over varene mot å betale kjøpesummen. 7 Bakgrunnen for dette prinsippet er partenes behov for sikkerhet under salgskontrakten. Den typiske situasjonen er et alminnelig disksalg. Partene kan da holde tilbake egen ytelse inntil motparten oppfyller sin del av avtalen. Et sendekjøp kjennetegnes ved at salgsvarene transporteres til kjøper. 8 Selger inngår en transportavtale med transportøren vedrørende transporten av varene. På grunn av den fysiske avstanden mellom partene oppstår et brudd med samtidighetsprinsippet og partene må da finne en alternativ måte å sikre sine ytelser på. Dette er transportdokumentenes grunnleggende funksjon. Ved levering av salgsvarene til transportøren 9 utsteder han et transportdokument til selger som bevis på transportavtalen og at varene er mottatt til transport. 10 Dette overleverer selger så til kjøper mot betaling av kjøpesummen. Kjøper benytter transportdokumentet som grunnlag for å kreve utlevering av varene overfor transportøren. Når alle varene er utlevert får transportøren transportdokumentet tilbakelevert fra kjøper. Transportdokumentet får dermed funksjon som et varerepresentativ og innløsningsdokument. Innløsningsfunksjonen er sentral da den sikrer at varene ikke utleveres på annen måte enn mot tilbakelevering av dokumentet. Kjøper kan da være trygg på at ingen andre enn han får varene utlevert til seg så lenge han har dokumentet i sin besittelse Tema for oppgaven Bindeleddet mellom kjøpsavtalen og transportavtalen er transportdokumentet som utstedes i tilknytning til varene som transporteres. Transportdokumenter finnes i mange varianter med ulike egenskaper hvor samtlige er gjenstand forbehandling i oppgaven. Foreløpig kan vi dele 7 Selvig, Fra kjøpsrettens og transportrettens grenseland: om transportdokumentenes kjøpsrettslige funksjoner, Oslo 1970, s Lov 13.mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjl.) 7 nr.2 9 Dette utgjør kontraktsmessig levering i henhold til kjøpsavtalen dersom ikke annet er avtalt mellom partene, jevnfør kjl. 7 nr.2 10 Lov 26.juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven, sjøl.) 292 første ledd og 308 første ledd. 2

6 de inn i to hovedkategorier: ikke-omsettelige og omsettelige. Den siste gruppen benyttes når varene er tiltenkt videresalg mens de er under transport. I det følgende benytter vi betegnelsen konnossement på transportdokumentet. 11 Varene omsettes ved overdragelse av konnossementet. Det er ikke eiendomsretten i varene som overdras, men retten til å få de utlevert av transportøren. Sentralt i denne sammenhengen er besittelsen av konnossementet. Det er fordi det har betydning i to relasjoner; legitimasjon og råderett. Legitimasjon vil si at den som har den faktiske besittelsen av dokumentet fremtrer utad som rett innehaver av dokumentet og ved det er legitimert til å råde over det. 12 Råde over det vil si å foreta rettslige disposisjoner tilknyttet dokumentet. Det betyr for det første at han kan selge konnossementet videre og for det andre at han kan kreve utlevering av transportøren. 13 Ved krav om utlevering fra legitimert mottaker har transportøren plikt til å utlevere godset. Konnossementet utstedes vanligvis i tre eksemplarer, ett til sender, ett til mottaker og ett til en eventuell bank eller annen tredjeperson. Det kan utstedes flere, men av sikkerhetsmessige årsaker anbefales det ikke. Fordi det er flere eksemplarer kan det unntaksvis oppstå en situasjon hvor det melder seg flere legitimerte mottakere som krever varene utlevert. Det kan for eksempel være at sender som selger ikke har mottatt betaling og utøver stansingsrett. 14 Situasjonen må da være at han har gitt mottaker kreditt og i løpet av transporten oppdager at mottaker er insolvent. Stansingsretten ser vi nærmere på under overskriften senders 15 disposisjonsrett i Det kan også ha skjedd et dobbeltsalg slik at det er en konkurrerende kjøper som melder seg. Ved konkurrerende rettigheter gjelder prinsippet om «først i tid, best i rett». I utgangspunktet følger sjøloven denne hovedregelen, slik at den som først fikk overdratt et konnossement i god tro kan kreve varene utlevert. 16 Dersom legitimert mottaker i god tro allerede har fått varene utlevert ekstingverer han tidligere erververs rett og får beholde varene. Dersom mottakerne melder seg samtidig og flere er legitimerte skal transportøren i risiko for å pådra seg ansvar ved rettsmangler legge opp godset for rette eiers regning. 17 De ikke-omsettelige transportdokumentene er rektakonnossement og sjøfraktbrev. 18 De er ikke tiltenkt videresalg og kjøper er derfor navngitt i dokumentet fra utstedelsestidspunkt. Det sentrale for disse transportdokumentene er ikke råderetten over dokumentet, men at innehaveren av dokumentet er legitimert som mottaker med grunnlag for å kreve utlevering av trans- 11 Sjølv Lov 17.februar 1939 nr. 1 om gjeldsbrev (gbl.) Sjøl. 302 jevnfør Sjøl Som i vår modell også er selger. 16 Sjøl Sjøl annet ledd og 308 første ledd nr. 2 3

7 portøren og dermed få utlevert varene mot å betale frakt eller andre krav transportøren måtte ha på bakgrunn av transportdokumentet. 19 Transportdokumentene, særlig konnossementet, innehar flere egenskaper som er av elementær betydning for transportdokumentenes sikkerhetsfunksjon. Dette skal vi se nærmere på i kapittel 3 under transportdokumentene og deres egenskaper. Under analysen av transportdokumentet som tredjemannsavtale i kapittel 4 gjør disse egenskapene seg igjen gjeldende ved tolkningen av transportavtalen i 4.2 da de gir en sterk indikasjon på partenes intensjoner ved avtalen og hvorvidt de mente å gi mottaker selvstendig rett til å kreve utlevering. Legitimasjon og råderett er igjen aktuelt under spørsmålet om når utleveringsretten er ugjenkallelig i Rettskildesituasjonen Analysen er i hovedsak basert på norsk rett. I den grad det er inntatt utenlandsk rett i form av dommer og fravikende regler er dette gjort av hensiktsmessighetsgrunner. Den sentrale lovkilden er lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten, med tidligere utgaver og forarbeider. 2 Tredjemannsavtalen Tredjemannsavtalen er rammen for analysen. I denne delen forsøkes det å utlede noen parametere som kan benyttes som holdepunkter når transportdokumentet skal under lupen. Det tas utgangspunkt i definisjonen av tredjemannsavtalen. 2.1 Tredjemannsavtaler i sin generelle form Tredjemannsavtaler i sin generelle form er ikke lovregulert i norsk rett. 20 Veiledning må derfor søkes i teori og praksis der det finnes. 19 Dette utgangspunkt modifiseres noe for sjøfraktbrevet som ikke er et legitimasjonsdokument som sådan. For fraktkravet se 269 henholdsvis første og annet ledd 20 I motsetning til for eksempel tysk rett, Bürgerliches Gesetzbuch 328 (Vertag zugunsten Dritter avtale til fordel for tredjemann) 4

8 Tredjemannsavtaler defineres gjerne ved at det er en avtale som etter sitt innhold begunstiger andre enn kontraktspartene ved selvstendig rett for den eller de utenforstående tredjemenn til å kreve oppfyllelse av avtalen. 21 Partene 22 i tredjemannsavtalen er promittent, løftegiver, som gir promissaren, løftemottaker, et løfte om å yte noe til tredjemann. 23 Avtalen må ikke innebære noen plikt for tredjemann, tredjemannspåbud krever særskilt hjemmel. 24 Partene kan som hovedregel gjøre om på avtalen helt til tredjemann har fått oppfyllelse i henhold til den. Tredjemann kan velge å avslå ytelsen. 25 Et sentralt spørsmål under tredjemannsavtaler er på hvilket tidspunkt retten blir ugjenkallelig. Først da er tredjemann sikret oppfyllelse av avtalen. Av denne definisjonen kan det utledes at tredjemann får en fordel av en avtale mellom to andre personer som går ut på å gi tredjemann en selvstendig rett til å kreve avtalen oppfylt, men at han ikke er sikret oppfyllelse før det faktisk skjer. Prinsippet om individets autonomi setter begrensing på partenes adgang til å pålegge tredjemann plikter. Ved mangel på særskilt hjemmelsgrunnlag kan samtykke fra tredjemann være grunnlag for tredjemannspåbud. På denne bakgrunn er det tre begreper jeg finner det nødvendig å redegjøre nærmere for før vi går videre. Det første er selvstendig rett, det andre er ugjenkallelig rett og det tredje er tredjemannspåbud. 2.2 Sentrale begreper Under dette kapittelet skal vi undersøke den nærmere betydningen og innholdet av de tre begrepene som ble presentert ovenfor. Selvstendig rett følger under, før ugjenkallelig rett i og påbud i Krüger, Norsk kontraktsrett 1989 s. 94 flg 22 Selv om de er noe utdaterte, velger jeg å holde fast ved Arnholms betegnelse av partene i det følgende. Dette for å unngå forvirring av roller i persongalleriet; vi har allerede en mottaker i transportforholdet og ikke vil blande dette med løftemottaker (sender) i tredjemannsavtalen. 23 Arnholm, Lærebok i avtalerett, 4. opplag 1978 s Ibid. s. 92, Krüger s. 95 note 59. Se under Hov, s

9 2.2.1 Selvstendig rett At tredjemann får en selvstendig rett vil si at han selv får en rett til å kreve løftet oppfylt uavhengig av promissaren. 26 Situasjonen blir da at det er to rettighetshavere, slik at både promissaren og tredjemann har rett til å kreve oppfyllelse uavhengig av hverandre. Det bør presiseres at dreier seg om en direkte søksmålsrett som kan kreves oppfylt ved domstolene om nødvendig. 27 Dette betyr at dersom promittenten ikke oppfyller avtalen kan både promissaren og tredjemann anlegge søksmål med krav om oppfyllelse 28 overfor tredjemann. At retten er selvstendig og kan kreves oppfylt av promittenten uavhengig av promissaren og hans velvilje betyr ikke at tredjemann er sikret å få oppfyllelse. Da må det mer til. Hva som skal til for at retten er ugjenkallelig skal vi se på i det følgende Ugjenkallelig rett Ugjenkallelig betyr rent språklig at noe er endelig. I denne sammenhengen vil det si at partene ikke lenger kan endre på avtalen og at tredjemann fra dette tidspunkt er sikret oppfyllelse av den. 29 Hovedregelen under tredjemannsavtaler er at promissaren når som helst kan frigi promittenten fra sitt løfte og at partene har fri adgang til å gjøre om på avtalen inntil oppfyllelse skjer. 30 I utgangspunktet er tredjemann altså sikret oppfyllelse av avtalen først når den er endelig oppfylt. Promittentens ytelse kan da ikke kalles tilbake. Det interessante spørsmålet er da om retten kan gjøres ugjenkallelig på et tidligere tidspunkt slik at tredjemann er sikret oppfyllelse allerede da. Et løfte fra promittenten til tredjemann om ikke å endre på avtalen vil være bindende. 31 Det utgjør imidlertid et eget rettsgrunnlag isolert fra tredjemannsavtalen og promissaren. Det er uenighet i teorien om hvorvidt et løfte fra promissaren til tredjemann om ikke å frigi promittenten fra sitt løfte om ytelse til tredjemann gjør tredjemanns rett ugjenkallelig. Stang mener på generelt grunnlag at retten blir ugjenkallelig ved et slikt løfte fra promissaren til 26 Hov, s Krüger, s I transportforholdet ville det være et krav om naturaloppfyllelse siden ytelsen er utlevering av varene.. 29 Dette sies ikke eksplisitt i kildematerialet, men utledes klart fra det, se for eksempel Hos s. 331 og Arnholm s Arnholm s Hov, s

10 tredjemann. 32 Dette trolig i tråd med prinsippet om at avtaler skal holdes, 33 promittenten må stå ved sitt løfte til promissaren om å yte til tredjemann. Hov og Arnholm mener dette ikke er grunnlag for en hovedregel for ugjenkallelig rett. Hov peker på at promissaren ikke kan forplikte promittenten til å gi tredjemann ugjenkallelig rett fordi han selv forplikter seg overfor tredjemann til ikke å gjøre om på avtalen. 34 Dette bygger trolig på autonomihensyn, at promittentens selv skal bestemme over sine disposisjoner. Arnholm ser ut til å gå for en mellomløsning. Han hevder promissaren kan binde seg overfor tredjemann til ikke å frigi promittenten, med den virkning at promissaren blir ansvarlig overfor tredjemann dersom han likevel frigir promittenten for oppfyllelse av avtalen. 35 Det vil si at promissaren har ansvar for egne disposisjoner overfor tredjemann. Videre mener Arnhold at så lenge promittenten ikke vet om promissarens løfte overfor tredjemann kan han bygge på promissarens frigivelse. 36 Situasjonen er altså at det foreligger to uforenelige utsagn fra promissaren, løfte om oppfyllelse til tredjemann og frigivelse av oppfyllelse til promittenten. Dersom promittenten ikke har kjennskap til promissarens løfte til tredjemann vil han være i god tro i forhold til tredjemanns rett til oppfyllelse av avtalen. Tanken her er trolig at det da ikke foreligger noen berettiget forventning om ugjenkallelig rett hos tredjemann. Etter hovedregelen må han være forberedt på omgjøring helt til oppfyllelse skjer. Motsatt må det bety at han ikke kan bygge på promissarens frigivelse dersom han vet om at promissaren har gitt tredjemann et slikt løfte. Han må da i så fall velge mellom å oppfylle avtalen overfor tredjemann eller betale erstatning. 37 Jeg tolker dette slik at Arnholm oppstiller et godtrokrav til transportøren. For tredjemann innebærer det at han må gi promittenten varsel om promissarens løfte for å være sikret. Løftet fra promissaren til tredjemann innebærer en ensidig endringsadgang fra parten som ikke skal prestere ytelsen. Adgangen til dette må i utgangspunktet følge av avtalen mellom promittenten og promissaren. Om det er avtalt slik ensidig endringsadgang er det uproblematisk. Hensynet til lojalitet mellom avtalepartene tilsier at promissaren ikke skal ha anledning til å endre avtalen uten promittentens viten eller aksept, slik jeg tolker Arnholms utgangspunkt. Autonomihensynets vekt vil være avhengig av ytelsen. Dersom det er snakk om en betalingsforpliktelse overfor tredjemann vil det ha mindre vekt enn i tilfeller hvor ytelsen er en naturalytelse som her. Promissaren kan ha foretatt disposisjoner på grunnlag av en berettiget forventning om oppfyllelse av avtalen. I så fall tilsier innrettelseshensynet at løftet har 32 Stang, Norsk formuerett I, Innledning til formueretten, 3. utgave, Oslo 1935 s. 335 Jeg lykkes ikke å få tak i denne kilden selv. Stangs anførsler er derfor basert på det som fremgår i Arnholm og Hovs fremstillinger hvor det refereres til Stangs synspunkt, se henholdsvis s. 90 og Pacta sunt servanda 34 Hov, s Arnholm s l.c. 37 Min tolkning. 7

11 bindende effekt for promittenten. Promissarens løfte til tredjemann innebærer jo ingen endring i promittentens ytelse og avtaler skal i prinsippet holdes. 38 På den annen side kan det argumenteres for at han selv må bære risikoen for et tap som følge av dette da han må ha vært klar over at promittenten kunne motsette seg et slikt løfte. Hvor langt promittenten har kommet i oppfyllelsen av avtalen når løftet ble gitt og hvor byrdefullt det vil være for han å oppfylle vil være et relevant argument for om han skal være pliktig til å oppfylle. Jo nærmere oppfyllelse jo større grunn til at han er forpliktet. Jeg finner ikke grunnlag for å konkludere i forhold hvorvidt et løfte fra promissaren gir ugjenkallelig rett på dette tidspunkt og lar spørsmålet stå åpent inntil videre. Det vil dette si at tredjemanns rett som hovedregel ikke er ugjenkallelig før oppfyllelse skjer og at når han først har fått oppfyllelse så er han sikret. Vi har nå sett på begrepene selvstendig rett og ugjenkallelig rett og satt de i sammenheng med hverandre. I det følgende skal vi se på hva som ligger i begrepet tredjemannspåbud Påbud Av definisjonen så vi at tredjemannsavtalen ikke må innebære noen plikt for løftemottaker. 39 Påbud kjennetegnes ved pliktpåleggelse. 40 Det er utsagn som tar sikte på å skape rett for avgiveren og plikt for adressaten, det motsatte av løfter som skaper rett for adressaten og plikt for avgiveren. Påbudene griper inn i adressatens rettsfære og legger et rettslig bånd på han. Adressaten settes i en presssituasjon. Det typiske eksempelet er aksept av et tilbud, se avtaleloven Med aksepten blir tilbudet bindende for tilbyder. Aksept er imidlertid ikke et helt dekkende uttrykk fordi det også inneholder et løfte. 42 Et rent påbud er det derfor ikke. I tråd med autonomiprinsippet har man bare kompetanse til å forplikte seg selv. Man kan ikke bryte inn i andres rettsstilling uten særlig hjemmel. Hov kaller dette påbudsgrunn. Slik påbudsgrunn kan for eksempel være en forutgående avtale eller et tilbud. Da kan man selv beslutte i hvilken grad man ønsker å forplikte seg. Påbudet blir bindende for adressaten i det det kommer frem til han, altså tidligere enn et tilbud som først blir bindende når det er kommet frem til adressatens bevissthet. 43 Dette skyldes 38 Pacta sunt servanda 39 Tredjemannspåbud krever særskilt hjemmel, Arnholm. s. 92, Krüger s. 95 note Arnholm, s 15, Hov s Lov 31. mai 1918 nr.4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. 42 Woxholt Avtalerett, 5. utgave 2005 s l.c 8

12 praktiske hensyn. Dersom det ble bindende på et senere tidspunkt ville påbudet miste sin funksjon. Adressaten kunne da unngå pliktpåleggelsen ved å unngå å gjøre seg kjent med den. 44 Påbud kan gjøres betinget, det vil si at utsagnets rettsvirkninger er avhengig av en annen begivenhet. 45 Som eksempel kan nevnes et tilbud om kjøp av en ting mot betaling av kjøpesummen. Av dette kan det utledes at tredjemannspåbud skaper plikt på tredjemanns side og rett på avtalepartenes side. Påbudet kan gjøres betinget, men det må foreligge en påbudsgrunn i form av avtale, samtykke eller lignende. 2.3 Avsluttende bemerkninger Vi har nå sett på det rettslige grunnlaget for tredjemannsavtaler og sentrale begreper i en generell sammenheng. Dette for å skape en ramme for analysen. I det neste kapittelet presenteres de ulike transportdokumentene og deres egenskaper slik at vi får belyst grunnlaget for det som skal analyseres. Det vil så settes i sammenheng under analysen av transportdokumentene i relasjon til tredjemannsavtalen i kapittel 4. 3 Transportdokumentene 3.1 Innledende bemerkninger Vi skal i det følgende få en oversikt over de ulike transportdokumentene og deres egenskaper. Som nevnt innledningsvis er sikkerhet nøkkelordet for transportdokumentenes funksjon. Grunnen til at transportdokumentene fremstilles på bakgrunn av deres egenskaper er fordi det er nyanseforskjeller mellom de ulike egenskapene som er av betydning for sikkerhetsfunksjonen og som det ville være lett å overse ved en annen inndeling.. Det kan her nevnes at sjøloven er deklaratorisk i den forstand at partene i utgangspunktet står fritt til å velge hvilken type transportdokument som skal benyttes og hva slags utforming det skal ha. Dersom de velger å utstede konnossement eller sjøfraktbrev i henhold til lovens definisjon er dokumentene imidlertid underlagt sjølovens regler med hensyn til deres egenskaper l.c. 45 Hov s

13 Fremstillingen i dette kapittelet tar sikte på å gi et oversiktsbilde over de ulike typene transportdokument og egenskapene de innehar. En fyldigere beskrivelse av virkningen av dem og hvordan dette forholder seg rent praktisk vil komme i kapittel 4 under analysen av transportdokumentet som tredjemannsavtale. Vi starter med dokumentenes egenskap av kvittering og bevis, dette fordi det er felles for samtlige av transportdokumentene. Etter det ser vi på konnossementene og så sjøfraktbrevet til sist. 3.2 Mottakskvittering og bevis på transportavtalen Sjøloven opererer med to hovedtyper transportdokument, konnossement og sjøfraktbrev, som defineres i henholdsvis 292 og 308. Felles for de to er at de er bevis for transportavtalen og at transportøren har mottatt godset for transport. Kvitteringsfunksjonen er foruten at det er bevis for at sender faktisk har levert godset, hovedsakelig av betydning som sammenligningsgrunnlag ved skadebedømmelse i henhold til transportansvaret. Det er mindre relevant i vår sammenheng og vil ikke være gjenstand for nærmere behandling. Som bevis for transportavtalen menes at dokumentet inneholder transportløftet og gjenspeiler avtalens vilkår. 47 Loven stiller langt mindre krav til sjøfraktbrevets innhold enn konnossementet, men i praksis er de nokså like innholdsmessig. 48 Dette betyr at mottaker kan bedømme sin rettsstilling på bakgrunn av dokumentets innhold. Hvilken grad av tillit mottaker kan ha til dokumentet avhenger av dets bevisvirkning. Her er det forskjell på de to, se 299 og 309. Sjøfraktbrevet er et såkalt «prima facie»-bevis, det vil si at det er en presumsjon for at innholdet er korrekt, men at transportøren er fri til å føre motbevis dersom andre forhold skulle tilsi noe annet. Loven og forarbeidene angir ikke hvilket krav som stilles til bevisvekt, men jeg antar at det er de alminnelige bevisreglene om sannsynlighetsovervekt som gjelder. Konnossementet har en egen regel om bevisavskjæring i forhold til tredjemann som har innløst dokumentet i god tro, se 299 tredje ledd. 49 Bestemmelsen er en prosessuell regel som bygger på innrettelseshensynet. Den er til beskyttelse for tredjemann som ikke har kjennskap til at de faktiske forholdene avviker fra det som fremgår av dokumentet. At det er en prosessuell regel fremgår av ordlyden. Bestemmelsen regulerer tilfellene der mottaker har innløst dokumentet og på grunnlag av dets innhold foretatt disposisjoner hvorpå han lider tap som følge av feil ved innholdet i dokumentet og krever erstatning av transportøren. Overfor slik mottaker 47 Dette gjennomføres på ulike måter. For trampkonnossementet del er certepartiet gjerne inkorporert ved en henvisning til certepartiet i konnossementet. For mottakeren betyr dette at han får to dokumenter å forholde seg til. Problemstillingene i forbindelse med denne situasjonen skal ikke behandles. Oppgaven konsentrer seg om linjekonnossementet. 48 NOU 1993:36 s I forhold til tredjemann som avlaster vil regelen i første ledd komme til anvendelse, hvor beviskravet er tilsvarende det for sjøfraktbrev, altså at annet må «godtgjøres». Men dette er ikke situasjonen i vår sammenheng. 10

14 kan transportøren ikke føre motbevis. Bestemmelsen kan derfor ikke påberopes dersom mottaker har kjennskap om at slike faktiske forhold foreligger. I det følgende skal vi se nærmere på konnossementenes øvrige egenskaper. Det mest sentrale i sammenheng med mottakers rettsstilling er legitimasjonsegenskapen, men som vi skal se er det nær sammenheng mellom de like egenskapene og de har alle en viktig rolle i dette sammensatte bildet. 3.3 Konnossementene og deres egenskaper Konnossementene deles gjerne inn i tre kategorier: ihendehaver-, ordre- og rektakonnossement. 50 Rektakonnossementet skiller seg fra de to andre ved at det er et ikke-omsettelig transportdokument i likhet med sjøfraktbrevet. Det kjennetegnes ved at dokumentet er angitt med «ikke til ordre» eller lignende. Det er derfor ikke et omsetningsdokument, men de øvrige egenskapene er i behold. Av praktiske grunner skal vi først ta en titt på omsetningsdokumentene. De omtales gjerne i en gruppe som ordrekonnossement Omsetningsdokument Omsetningsdokumentene kjennetegnes ved at de, som navnet hentyder, er omsettelige. Dette er synonymt med negotiable. De fungerer som et instrument ved videresalg av varene mens varene er til havs. I så måte kalles de gjerne for varerepresentativ. Ihendehaverkonnossementet overdras til ukjent person, 51 mens ordrekonnossementet kan overdras til navngitt person, navngitt persons ordre eller in blaco, det vil si ukjent person. Denne inndelingen har betydning i sammenheng med legitimasjon, som vi skal se på i neste punkt. Hovedregelen om konnossementets negotiable karakter følger av 292 tredje ledd. Den angir at konnossementet bestemmer vilkårene for transporten og utleveringen i forholdet mellom transporten og annen konnossementsinnehaver enn senderen. Altså bestemmer det rettsforholdet mellom transportøren og mottaker som tredjemann. 52 Det fremgår av ordlyden at konnossementet er overdratt siden mottaker er en annen enn sender, transportørens medkontrahent jevnfør 251. I denne posisjonen får mottaker stilling som tredjemann og blir bare bundet av bestemmelser og vilkår som fremgår av dokumentet. Negotiabilitetsvirkningen ligger i at senderen ikke kan påberope seg rettigheter etter konnossementet som fraviker det underlig annet ledd 51 NN. 52 I vår modell må det forutsettes at konnossementet er overdratt fra kjøper i salgsavtalen til ny tredjemann. 11

15 gende rettsforholdet mellom partene, det vil si kjøpsavtalen etter vår modell. Skulle konnossementet for eksempel angi at frakten er forhåndsbetalt, men betaling ikke har funnet sted, vil ikke mottaker i god tro bli ansvarlig for frakt. Bestemmelsen begrunnes i hensyn til forutsigbarhet. Siden innehaveren er en annen enn sender er transportavtalen fremmed for han og han har ikke annet grunnlag å forholde seg til enn konnossementet. Dette er da det eneste grunnlaget han har for å bedømme sin rettsstilling. Bestemmelsens siste punktum gjelder certepartiforhold og trampkonnossement. Siden forutsetningen for oppgaven er at det er utstedt linjekonnossement vil det typisk ikke foreligge noen annen transportavtale enn konnossementet. Problemstillingen bestemmelsen tar sikte på å regulere kommer derfor ikke på spissen i vår sammenheng. 53 Omsetningsdokumentets negotiabilitetsvirkning har også betydning i relasjon til andre rettighetshavere og godtroerverv. Disse situasjonene skal vi se nærmere på under mottakers legitimasjon under i forbindelse med spørsmålet om når mottaker har selvstendig rett til å kreve utlevering. I det følgende skal vi konsentrere oss om konnossementets egenskap som legitimasjonsdokument Legitimasjonsdokument Legitimasjon er et sentralt begrep for retten til å kreve utlevering. Dersom mottaker ikke er legitimert vil han ikke ha rett til å kreve godset utlevert. Legitimasjon gir med andre ord trygghet for å få utlevering av godset. Hensynet bak reglene om legitimasjon er begrunnet i en berettiget forventning om utlevering på grunnlag av oppfyllelsen av visse vilkår. Dette skal vi se nærmere på i det følgende. Det minnes om at dette ikke er en utførlig behandling av mottakers legitimasjon, men ment til å gi et oversiktsbilde for å belyse en av nøkkelegenskapene ved konnossementet. Konnossementets egenskap av legitimasjonsdokument følger av hovedregelen om mottakers legitimasjon i sjøloven 302 første ledd: «Den som foreviser et konnossement og ved dets tekst, eller, for ordrekonnossement, ved en sammenhengende rekke av transporterklæringer eller erklæring om overdragelse in blanco, fremtrer som rett innehaver av konnossementet, er legitimert som mottaker av godset.» 53 Ved trampkonnossement oppstår problemstillinger rundt henvisninger til bestemmelser i certepartiet og hvor klart dette må fremgå. 12

16 At mottaker fremtrer som rett innehaver av konnossementet vil si at det er en presumsjon for at han er rett innehaver på bakgrunn av besittelsen av dokumentet. Ved at han fremtrer utad som rett innehaver av konnossementet er han dermed legitimert som mottaker med rett til å kreve godset utlevert. Han er imidlertid ikke legitimert som eier av godset og har ingen råderett over det. Besittelsen av konnossementet er altså ikke ensbetydende med besittelse av godset. 54 Slik sett kan betegnelsen varerepresentativ være noe misvisende. Dette fremgår av forarbeidene til 1893-loven hvor det i forbindelse med det skandinaviske lovsamarbeidet var diskusjon rundt spørsmålet om eiendomsretten i godset skulle overdras i forbindelse med overdragelsen av konnossementet. 55 Det var på dette tidspunkt varierende tradisjoner i de ulike rettssystemer til hvorvidt besittelsesovergang av tingen var nødvendig for eiendomsoverdragelse. Etter fransk og engelsk-amerikansk rett var det ikke krav om besittelse for å etablere eiendomsrett og konnossementet kunne overdras uavhengig av eiendomsretten i godset. Tysk rett fulgte romersk rettstradisjon hvor eiendomsoverdragelse forutsatte besittelsesovergang. Der ble det derfor satt likhetstegn mellom besittelse av konnossementet og besittelse av godset. Altså fulgte eiendomsretten i godset med overdragelsen av konnossementet. Om tysk rett har opprettholdt denne regelen er jeg usikker på. At mottaker er legitimert innebærer at han har rett til å kreve utlevering av godset med frigjørende virkning for transportøren. 56 På transportøren side innebærer det at han har plikt til å utlevere godset og at han kan komme i ansvar overfor rette eier av godset dersom han utleverer til en mottaker som ikke er legitimert. I henhold til utleveringsansvaret stilles det krav om at transportøren er i aktsom god tro i forhold til mottakers legitimasjon. Ved utleveringsansvaret gjelder ingen ansvarsbegrensning. At transportøren risikerer erstatningsansvar ved utlevering til feil mottaker er et viktig incentiv for å overholde legitimasjonsreglene. Det følger av oppramsingen i ordlyden at samtlige konnossementer er legitimasjonsdokumenter. Legitimasjonen fremgår av dokumentet på ulik måte avhengig av den aktuelle typen konnossement. For denne fremstillingen er det tilstrekkelig å nevne at der dokumentet er utstedt eller overdratt til navngitt person må transportøren må forvisse seg om at personen som presenterer dokumentet er identisk med navnet som står oppført i dokumentet, det vil si kontrollere personens identifikasjonspapirer for å se at de er i overensstemmelse med transportdokumentet. Vi har nå fått en oversikt over de ulike typene konnossementer og de grunnleggende reglene om mottakers legitimasjon som er avgjørende for mottakers rett til å kreve utlevering av godset. Vi skal se sagt se på dette i detalj i Det gjenstår nå å se på egenskapene som presentasjonsdokument og innløsningsdokument før vi går over til sjøfraktbrevet. 54 Se Indstilling fra den ved kongelige Resolustion af 9de December 1882 nedsatte norske Kommision, s som er kilde for hele petitavsnittet. 55 l.c. 56 Om utleveringsansvaret, se Falkanger/Bull, Sjørett, 7. utgave, 2010 s

17 3.3.3 Presentasjonsdokument Presentasjonsegenskapen har nær tilknytning til legitimasjon. For mottaker innebærer det at dokumentet må forevises transportøren før han kan kreve utlevering og på transportørens side at han ikke kan, uten potensielt ansvar, utlevere godset. På en måte kan man si at det er en betingelse for at mottakers legitimasjon, se 302 «Den som foreviser et konnossement og ved dets tekst». Uten at dokumentet presenteres for transportøren får han nemlig ikke undersøkt hvorvidt mottaker faktisk er legitimert som mottaker. Dette er begrunnelsen for at dokumentet skal presenteres for transportøren før godset kan utleveres, se for eksempel ND s. 373, 57 hvor det ble konstatert ansvar som følge av utlevering av en kasse kulepenner uten presentasjon av konnossementet mot en bankgaranti som viste seg å være falsk. Dommen er for øvrig også et eksempel på at det gjelder et ubegrenset ansvar for transportøren ved feilutlevering. Etter engelsk rett var det lenge usikkert om rektakonnossementet, «Straight Bill of Lading», var å betegne som et presentasjonspapir. Resonnementet var at siden det på lik linje med sjøfraktbrevet ikke overfører rettigheter og plikter og ikke er tiltenkt noen overdragelse skulle det heller ikke være nødvendig å presentere det for transportøren. Med andre ord; siden det ikke er et omsetningsdokument er det heller ikke er et presentasjonsdokument. Det ble vist til at siden transportøren har navngitt mottaker ved utstedelse av dokumentet vet hvem han skal utlevere til og det er da unødvendig å presentere dokumentet. Uten å legitimere seg ved dokumentet i hende ved utlevering ville det imidlertid kunne oppstå bevisspørsmål om hvorvidt han er rett vedkommende. Transportøren vil da stå i fare for å pådra seg ansvar ved å utlevere til feil person og være motvillig til å gi fra seg godset. Rettsavklaring fulgte etter House of Lords avgjørelse i «Rafaela S». 58 Det konkrete spørsmålet i saken var hvorvidt en Straight Bill of Lading falt inn under legaldefinisjonen "Bill of Lading or similar document of title" som til da hadde vært reservert for negotiable transportdokumenter. Dette var avgjørende for hvorvidt dokumentet kom innenfor anvendelsesområdet for de tvingende ansvarsreglene innført etter Haag-Visby reglene og medførte en betydelig økning i ansvarsbegrensningen, i denne saken fra amerikanske dollar. Det aktuelle transportdokumentet i saken innehadde en presentasjonsklausul, men førstevoterende uttalte i obiter (avsnitt 20) at det samme måtte gjelde om det motsatte var tilfellet, altså at presentasjon av dokumentet var et vilkår for å kunne kreve utlevering uavhengig av klausul med slikt innhold: «I have no difficulty in regarding it as a document of title, given that on its express terms it must be presented to obtain delivery of the goods. But like Rix LJ (para 145) I would, if it were necessary to do so, hold that production of the bill is a necessary pre-condition of requiring delivery even where there is no express provision to that effect. Vi har nå sett på tre av de særegne egenskapene til konnossementene. Det fjerde, innløsningsfunksjonen, skal vi se på i det følgende Innløsningsdokument 57 ND 1954 s JI MacWilliam Co Inc -v- Mediterranean Shipping Company SA [2005] UK HL 11 14

18 Innløsningsfunksjonen følger av 304 annet ledd, som sier at konnossementet skal leveres tilbake til transportøren med påtegnet kvittering etter utlevering. Denne funksjonen er en nødvendig betingelse for at transportdokumentet skal kunne betegne seg som konnossement. 59 For mottaker innebærer det en byttehandel; ved å innløse dokumentet får han godset utlevert. Innløsningsegenskapen innebærer for transportøren at han har bevis for at han har utlevert godset til legitimert mottaker og kan påberope seg utleveringen til sitt forsvar mot et eventuelt erstatningskrav fra godsets rette eier. For omsetningsdokumentene har det en særlig betydning. Ved at det leveres tilbake settes det en stopper for at konnossementet kommer ut i omsetning etter godset er utlevert. Dersom dette skulle skje ville transportøren stå overfor en ny legitimert mottaker å stå til ansvar for. Vi har nå fått en oversikt over konnossementene og deres egenskaper. Tre egenskaper er essensielle i relasjon til sikkerhet og henger som vi har sett nøye sammen; legitimasjon, presentasjon og innløsning. Disse egenskapene, i tillegg til negotiabilitet, er særegne for konnossementene. Sjøfraktbrevet er neste punkt på listen. Det mangler dette «sikkerhetsnettet» som kjennetegner konnossementet, men som vi så innledningsvis har sjøfraktbrevet samme funksjon som mottakskvittering og bevis for transportavtalen. 3.4 Sjøfraktbrev I likhet med rektakonnossementet er sjøfraktbrevet et ikke-omsettelig transportdokument hvor mottaker er navngitt. Sjøfraktbrevet skiller seg imidlertid fra konnossementene ved at det hverken er et legitimasjons-, presentasjons- eller innløsningsdokument, se ordlyden i henholdsvis 292 første ledd nr.2 for konnossement; «utlevering av godset mot tilbakelevering av dokumentet» og 308 første ledd nr.2 for sjøfraktbrev; «utlevere godset til den mottaker som er angitt i dokumentet». At det ikke er et legitimasjonspapir følger ikke av ordlyden, men det fremgår av senders endringsadgang i 308 annet ledd. Når sender kan endre mottaker etter utstedelse av dokumentet vil ikke den nye mottakeren kunne legitimere seg ved det. Mottaker legitimeres altså ikke ved dokumentet og det kreves derfor heller ikke presentert for utlevering av godset. Det fremgår av 308 annet ledd at sender kan gi avkall på sin endringsrett. I så fall skal det gjøres ved påtegnelse på sjøfraktbrevet ved utstedelse av dokumentet. Dette fremgår ikke av ordlyden, men følger av forarbeidene. 60 Ved slikt avkall er 59 Grönfors, Sjölagens bestämmelser om godsbefordran (1982) s NOU 1993:36 s

19 sjøfraktbrevets sikkerhetsfunksjon i hold ved at mottaker da er sikret å få utlevert varene, men det vil være en følge av senders avkall og ikke i kraft av dokumentets egenskap. Til slutt må det nevnes at transportøren og sender står fritt til å innta en presentasjonsklausul i sjøfraktbrevet. Det vil i så fall bety at dokumentet må forevises transportøren for kontroll av mottakers legitimasjon jevnfør over. Av dette følger at sjøfraktbrevets rådende egenskaper er som bevismiddel for transportavtalen og godsets tilstand da transportøren fikk det levert i lastehavnen. 3.5 Avsluttende bemerkninger Vi har nå fått en oversikt over de ulike transportdokumentene og deres egenskaper og med det belyst grunnlaget for analysen av transportdokumentet som tredjemannsavtale i neste kapittel. 4 Transportdokumentet som tredjemannsavtale 4.1 Utgangspunktet for analysen Med utgangspunkt i definisjonen av tredjemannsavtalen blir utgangspunktet for analysen spørsmålet om det foreligger en avtale mellom sender og transportøren som går ut på å gi mottaker selvstendig rett til utlevering av godset. Dette innebærer at avtalen må tolkes for å finne ut om partene mente å gi mottakeren selvstendig rett til utlevering av godset. Tolkningen må gjøres i samsvar med alminnelige regler for tolkning av avtaler. På dette grunnlaget legger vi premissene for tolkningen av transportavtalen i 4.2 før vi går til den konkrete tolkningen av avtalen i 4.3 hvor formålet er å finne partenes intensjoner ved avtalen. I 4.4 går vi nærmere inn på utleveringsretten for å fastslå når mottaker har ugjenkallelig rett til å kreve utlevering. Først da er mottaker sikret utlevering av godset. Dette spørsmålet er avhengig av mottakers legitimasjon og senders disposisjonsrett i Til slutt ser vi på spørsmålet om transportavtalen innebærer noen plikt for mottaker i og I så fall må det foreligge påbudsgrunn. I det følgende er det tolkningen av transportavtalen med sikte på å finne partenes intensjoner med avtalen og hvorvidt de mente å gi mottaker en selvstendig rett til utlevering av godset vi har for øyet. Vi tar utgangspunkt i de generelle reglene for tolkning av avtaler. 16

20 4.2 Tolkning av transportavtalen Avtalen må tolkes i henhold til alminnelige prinsipper for tolkning av avtaler. Målet for tolkningen er få finne partenes felles mening med avtalen ut fra en objektiv synsvinkel. 61 Det er innholdet som er avgjørende, ikke formen eller navnet 62. Der det foreligger en skriftlig avtale vil en alminnelig forståelse av ordlyden som regel være avgjørende for utfallet av saken. Dette følger av høyesteretts dom inntatt i Rt.1994 s.581 «Avtalen er en forretningsmessig avtale utformet av personer med stor profesjonell kompetanse i slike forhold. Det ville etter mitt syn åpne for tvil og uklarhet om man ved tolkningen av slike avtaler skulle fravike ordlyden». Utdraget fra dommen viser også at formålet med avtalen og den faktiske sammenhengen er relevante tolkningsmomenter av betydelig vekt. Partene i avtalen er promittenten, den som avgir løftet om å yte en tjeneste til tredjemann, og promisar, den som mottar løftet. I transportavtalen vil promittenten være transportøren, som påtar seg overfor sender, promisaren, å utlevere godset 63 til tredjemann, altså mottaker. Det snakk om kommersiell handelsvirksomhet hvor transporten skjer enten i forlengelsen av, eller som et ledd i oppfyllelsen av kjøpsavtalen 64. Det er da ingen tvil om at kjøperen er tiltenkt godset rent faktisk. At han er berettiget til godset etter kjøpsavtalen, gir han imidlertid ikke rett til å kreve utlevering fra transportøren uten å gå om selger som er hans medkontrahent etter kjøpsavtalen. Det kunne tenkes at sender av sikkerhetsmessige hensyn ønsket å stå for transporten selv. 65 Det må finnes klare holdepunkter for at kjøper var tiltenkt rollen som legitimert mottaker av godset. Avgjørende for om mottaker har en selvstendig rett til utlevering blir innholdet i transportavtalen mellom sender og transportøren. Spørsmålet avhenger av omstendighetene i den enkelte sak og må vurderes konkret i hvert tilfelle. Partene i transportavtalen står i utgangspunktet fritt til å avtale hvilken type transportdokument de ønsker å benytte i relasjon til godset og med det også frihet til å velge utforming av dokumentet slik de ønsker. 66 Bransjen opererer med standarddokumenter og forholdene er nokså rutinepreget. 61 For eksempel rt s. 564, Woxholt, Avtalerett,s NL, Det fremgår av lovens ordlyd i 292 og 304, begge første ledd nr. 2, at det er løftet om å utlevere godset som er den aktuelle rett. 64 Se Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven), 7 (2) 65 Kjøpsloven er deklaratorisk. At kjøpsrettlig levering skjer ved levering av varene til transportøren vil derfor være regelen der partene ikke har avtalt annet. Kjøpsl Sjøl. 254 annet ledd 17

21 Tilfeller hvor det bare foreligger muntlig transportavtale uten noen form for dokumentbevis vil nok høre til sjeldenhetene. At det kan være en teoretisk mulighet for det kan imidlertid ikke utelukkes. Fremstillingen er basert på konnossement og sjøfraktbrev. Som vi har sett tilegner sjøloven de ulike transportdokumentene ulike egenskaper som har betydning for partenes og mottakers rettsstilling. Hvilken type dokument partene har valgt å utstede vil derfor være en sterk indikasjon på partenes vilje og hvorvidt de har ment at mottaker skulle få selvstendig rett til å kreve utlevering av godset. De relevante egenskapene i denne sammenheng er legitimasjons-, presentasjons og innløsningsegenskapene. Partenes intensjoner skal vi ta rede på nedenfor. Spørsmålet om når mottaker har selvstendig rett skal vi se på under Har partene ment å gi mottaker selvstendig rett til å kreve utlevering? Selvstendig rett overført til transportforholdet vil si at mottaker har rett til å kreve godset utlevert uavhengig av sender og hans velvilje. Vi skal her ikke se på når mottakers rett er selvstendig, det hører inn under tema ugjenkallelig rett under. Her skal vi nøye oss med å fastslå ved hvilke transportdokument mottaker vil ha rett til å kreve utlevering uavhengig av sender fordi dette vil gi uttrykk for partenes intensjoner ved transportavtalen. Som vi så i kapittel 3 innehar samtlige konnossementer de tre sentrale egenskapene ved utleveringssituasjonen; legitimasjons, presentasjon og innløsning. Ved å være legitimert har mottaker rett til å kreve utlevering av transportøren og dette uavhengig av sender. For sjøfraktbrevets del er ikke legitimasjonen like absolutt som ved konnossementet, men at mottakers navn er påført dokumentet kan ikke tolkes på annen måte enn at han var tilsiktet rett til å kreve godset utlevert fra transportøren uavhengig av sender. Dersom sjøfraktbrevet innehar en presentasjonsklausul vil dette selvsagt veie i samme retning. Konklusjonen er at partene har ment å gi mottaker selvstendig rett til å kreve godset utlevert. 4.4 Når har mottaker ugjenkallelig rett til å kreve utlevering? Vi fant over at transportøren og sender ved å utstede transportdokument mente å gi mottaker selvstendig rett til å kreve godset utlevert fra transportøren uavhengig av sender. Spørsmålet herunder er når mottaker har ugjenkallelig rett til å kreve godset utlevert. Dette er det sentrale spørsmålet for mottaker, for først når utleveringsretten er ugjenkallelig er han sikret å få opp- 18

22 fyllelse av avtalen. Dette spørsmålet er avhengig av to forhold, mottakers legitimasjon og senders disposisjonsrett. Disse forholdene skal vi se nærmere på i det følgende Mottakers legitimasjon Under dokumentets egenskap som legitimasjonsdokument fikk vi et innblikk i hva det vil si at mottaker er legitimert til å kreve utlevering og sammenhengen med transportørens utleveringsansvar. I det videre skal vi se nærmere på mottakers legitimasjon for å fastslå når og i hvilke situasjoner han er legitimert. Vi starter med konnossementene og tar sjøfraktbrevet til slutt Konnossementer Hovedregelen om mottakers legitimasjon følger som nevnt over av 302: «Den som foreviser et konnossement og ved dets tekst, eller, for ordrekonnossement, ved en sammenhengende rekke av transporterklæringer eller erklæring om overdragelse in blanco, fremtrer som rett innehaver av konnossementet, er legitimert som mottaker av godset. Når konnossementet er utstedt i flere eksemplarer, er det for utlevering på bestemmelsesstedet tilstrekkelig at mottakeren legitimerer seg ved ett eksemplar. Utleveres godset på et annet sted, må dessuten de øvrige eksemplarer leveres tilbake eller sikkerhet stilles for krav som innehaverne måtte gjøre gjeldende mot transportøren.» For å friske opp minnet kan vi gjenta at legitimasjon innebærer at innehaveren av dokumentet presumeres å være rett innehaver og dermed er legitimert som mottaker. Det kan nevnes at mottaker som er legitimert ikke bare har rett til utlevering, men også rett til å undersøke godset i forkant av utlevering. 67 Dette har imidlertid størst betydning i forhold til eventuell skade på godset i relasjon til transportansvar eller kjøpsrettslig mangelbedømmelse og er ikke relevant i vår sammenheng. Det behandles derfor ikke i det følgende. At innehaveren er legitimert er også en forutsetning for gyldig overdragelse av omsetningskonnossementer. Dette skal vi komme inn på senere. 67 Sjøl. 268 annet ledd 19

23 Vi ser av hovedregelen i første ledd at det i destinasjonshavn er tilstrekkelig å legitimere seg med ett eksemplar av konnossementet. Annet ledd gjelder utlevering på annet sted, det vil si før skipet har kommet frem til destinasjonshavn. Mottaker må da legitimere seg med samtlige originaleksemplarer eller stille sikkerhet. Forklaringen er at dersom dette ikke var tilfelle kunne transportøren risikere at det meldte seg en annen legitimert mottaker i destinasjonshavn med følge av ansvar for transportøren dersom han hadde utlevert til uberettiget mottaker. Når mottakeren har samtlige konnossementseksemplarer i sin besittelse vil han kunne være trygg på at det ikke er andre legitimerte mottakere. Situasjonen hvor det er flere legitimerte mottakere skal vi se nærmere på nedenfor etter vi har sett på legitimasjonsvilkårene for de ulike konnossementstypene. Vilkårene for at mottaker er legitimert fremgår av første ledd. Vi skal nå se på hva som kreves for at mottaker er legitimert etter de ulike typene konnossement. Det kan nevnes her at i forhold til utleveringsansvaret og det krav som stilles til at transportøren er i aktsom god tro i relasjon til mottakers legitimasjon gjelder tilsvarende for alle transportdokumentene. Det vil si at dersom det foreligger omstendigheter som sår tvil om mottakers legitimasjon og transportøren vet eller burde vite om disse, men likevel utleverer godset blir han ansvarlig. For å unngå å bli skyldig i kontraktsbrudd og komme i ansvar må han foreta rimelige undersøkelser for å forvisse seg om at legitimasjonen er korrekt. 68 Hvilke krav som stilles til faktiske tiltak i forbindelse med bekreftelsen av legitimasjonen vil imidlertid variere avhengig av hvilken type transportdokument han har med å gjøre. Der mottaker er navngitt i dokumentet må han i første omgang kontrollere at personen som faktisk krever utlevering er identisk med den som står oppført som mottaker i konnossementet. 69 En dansk dom 70 avsagt av Sø- og handelsretten i København i 2004 kan tjene til illustrasjon i denne anledning. Saken gjaldt legitimasjon ved ordrekonnossement som var utstedt til navngitt mottaker uten å være overdratt. Mottaker og notify party var oppført i konnossementet ved K c/o V, c/o i betydningen «care of». K var kausjonist for et parti leskedrikker som var kjøpt av butikken V på kreditt med forfall 60 dager etter levering. Varene skulle transportere fra Danmark til Australia og ble utlevert til V mot presentasjon av et originaleksemplar av konnossementet. V kom under konkursbehandling og K ble avkrevd for kjøpesummen. Han krevde erstatning av transportøren på grunnlag av at han hadde utlevert til feil mottaker. Spørsmålet i saken var således hvorvidt V var legitimert ved konnossementet. Retten fant at transportøren var ansvarlig. Begrunnelsen var at c/o var å anse som en adresse og ikke grunnlag for å etablere et fullmaktsforhold som ellers kunne gitt legitimasjon. Videre forelå det ingen overdragelse av konnossementet. At kjøpesummen ikke var forfalt gjorde heller ikke at V var materielt berettiget til godset selv om han hadde fått konnossementet overdratt. Dommen viser at det stilles nokså strenge krav til transportørens grad av aktsomhet ved utleveringsansvaret og at han har en aktiv plikt til å påse at mottaker er legitimert. 68 Grönfors, Sjölagens bestämmelser om godsbefordran (1982) s Ot.prp.nr.23 (1937), Se sjølovskommisjonens instilling av 7 mai 1936 s.70 annen spalte 70 ND s