Norsk Militært Tidsskrift

Transkript

1 STEIN HELGE KINGSRØD Kampen om Forsvarets fortid side 4 SVERRE DIESEN Manøverkrigføring i det 21. århundre side 12 TERJE BRUØYGARD Suksess i krig krever klare og oppnåelige politiske målsetninger side 20 Norsk Militært Tidsskrift Utgitt av Oslo Militære Samfund Årgang 182 nr Kr. 63,- RETURUKE 48 INTERPRESS NORGE

2 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth INNHOLD GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831 Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: Tlf: Redaksjon, når betjent: Tlf: (privat) Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf (mobil) Bankgiro: Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Forskningssjef Vidar S. Andersen Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Gjert Lage Dyndal Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forskningssjef John-Mikal Størdal Oberstløytnant Vidar Vik Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN Redaktørens spalte s. 3 Stein Helge Kingsrød Kampen om Forsvarets fortid s. 4 Sverre Diesen Manøverkrigføring i det 21. århundre Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? s. 12 Terje Bruøygard Suksess i krig krever klare og oppnåelige politiske målsetninger s. 20 Informasjon til medlemmene i OMS s. 25 Thorvald Rud La de tre hundre kanoner dundre: Fredrik den store av Preussen s. 30 Terje Nilsen Kosteffektiv logistikk og datakvalitet s. 36 Debatt Espen Barth Eide Forsvarsomstilling med svært gode resultater s. 38 NMT bøker s. 42 NMT notiser s. 34 NMT notiser s. 45 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og -adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. 2

3 REDAKTØRENS SPALTE Historien gjentar seg heter det, først som tragedie, deretter som farse. I det minste om vi skal tro Marx. Nå er det neppe slik at historien stadig kommer igjen i gjenkjennelige former, men at vi kan la oss inspirere og kanskje endog lære litt av fortiden er jeg ganske sikker på. Dette nummeret av NMT har derfor to artikler om historiske forhold. Den ene trekker paralleller fra norsk forsvarspolitikk på midten av 1800-tallet og frem til i dag. Vi kjenner oss igjen, på flere måter. Den andre markerer 300-årsjubileet for Fredrik den store. I tillegg til de historiske artiklene finner vi Sverre Diesens andre artikkel om manøverkrigføring i det 21. århundre, en artikkel om suksesskriterier i krig, og en om datakvalitetens betydning for kosteffektiv logistikk. Forsidebildet viser infanterister anno Kilde: Forsvarsmuseet, Oslo. Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: : Norsk militærhistorisk bibliografi. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler : Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene som ikke dekkes av Norsk militærhistorisk bibliografi NORART: Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett. Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: / E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet. Norsk Militært Tidsskrift - nr

4 Kampen om Forsvarets fortid Stein Helge Kingsrød er for tiden kompanisjef i CBRN-kompaniet i Ingeniørbataljonen/Brig N. Han leverte mastergraden i historie ved UiO i Det hevdes at generaler, politikere og andre myndighetspersoner er skaphistorikere. De har alle en oppfatning om hvordan ting har vært. Det er utgangspunktet for hvordan de mener forholdene bør bli i fremtiden. Også forsvarspolitikken blir til i skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Hvordan var det før, tror vi, og hvordan vil vi ha det i fremtiden? I denne artikkelen går historiker og offiser Stein Helge Kingsrød bakover i historien for å kaste lys over vår egen tid. Kan vi lære, eller la oss inspirere av, en sikkerhetspolitisk korsvei som er 150 år gammel? AV STEIN HELGE KINGSRØD Norges forsvarspolitiske og militære ledelse har i en del år brukt mye energi på å forklare og begrunne overgangen fra den kalde krigens invasjonsforsvar til dagens innsatsforsvar. Å forklare en slik omfattende endring av forsvarets innretning har nok også vært en krevende øvelse. Til tider har også det prinsipielle grunnlaget for det gamle folkeforsvaret blitt forklart som et utslag av ideologisk svermeri fremfor strategiske vurderinger, og dermed som irrelevant for dagens konflikter. I følge tidligere forsvarssjef Sverre Diesen slo ideen om gårsdagens folkeforsvar virkelig rot i Norge på midten av attenhundretallet, og at det var da like mye et produkt av datidens nasjonalistiske strømninger, som militærstrategiske behov. Folkeforsvarsideen er med andre ord sprunget ut av tallets forestillinger om nasjonalstaten og det idealiserte bildet av forholdet mellom folk og militærvesen, så vel som av datidens økonomiske og teknologiske randbetingelser. i Dette har i følge Diesen medført at en kritikk av forsvarets omstilling dermed har blitt basert på ideologi slik den blant annet kommer til utrykk i vår nasjonalsang med strofen også vi når det blir krevet, før dets fred slår leir, og nostalgi for tidligere tiders forsvarsmodeller, fremfor åpenbare realistiske kjensgjerninger. Slike påstander har bidratt til å heve temperaturen i debatten, og det kan derfor være på sin plass å studere det historiske grunnlaget for Diesens analyse nærmere. Ved min masteroppgave i historie ved UIO studerte jeg den fagmilitære debatten rundt Forsvarets utforming nettopp i den perioden Diesen refererer til. ii Jeg vil imidlertid hevde at det først og fremst var en bevisst norsk politikk som var begrunnelsen for 4

5 det forsvaret vi fikk i andre halvdel av tallet, og ikke følelsesladet ideologisk tankegods. Norge sto den gang ovenfor noen viktige veivalg med tanke på hvordan landet skulle innrette sine væpnede styrker. Mange høyere offiserer hadde uttrykt et savn etter en helhetlig norsk forsvarsplan i de første tiårene etter Et viktig spørsmål som for så vidt hadde blitt fastsatt allerede på Eidsvoll var prinsippet om allmenn verneplikt, men regler for hvordan dette prinsippet i praksis skulle ivaretas hadde vært fraværende. Hvilken vernepliktslovgivning Norge skulle ha ville nemlig i første rekke være et produkt av hvilken type forsvar denne ordningen skulle bemanne. Og siden den helhetlige forsvarsplanen altså var fraværende, gav vernepliktsspørsmålet dermed støtet til en bredere debatt om hvordan Forsvaret prinsipielt skulle utformes. Unionsforholdet til Sverige gav to valgmuligheter for forsvarsutformingen. Norge kunne enten satse på et fullstendig nasjonalt forsvar på egen hånd, eller se Forsvaret som en del av et fellesforsvar for den skandinaviske halvøy. Disse spørsmålene ble brakt på banen i løpet av tallet både i forbindelse med vernepliktsloven, og ved en rekke svenske initiativ som tok sikte på å samordne deler av unionens forsvarskrefter til et felles unionsforsvar. I retorikken sto skandinavismen sterkt på 1800-tallet, men hvor langt strakk godviljen seg egentlig? Og var det noe man kunne basere landets forsvar på? Det tør være kjent for de fleste at Norge til slutt valgte et eget nasjonalt invasjonsforsvar, og dermed avviste tanken om et fellesforsvar med Sverige. I denne artikkelen vil jeg derfor kaste lys over det andre alternativet som ble diskutert, men forkastet. Ideen om et relativt lite innsatsforsvar dimensjonert for mer aktiv bruk enn et tradisjonelt invasjonsforsvar er nemlig ikke av ny dato. Ei heller tanken om et forsvarssamarbeid mellom flere stater, der ikke alle statene trenger å holde seg med de samme kostbare kapasitetene. Et slikt forsvarskonsept, med elementer både av et innsatsforsvar, og såkalt smart defence, ble altså lansert på tallet, men forkastet i tiårene som fulgte. I denne artikkelen vil jeg belyse dette alternativet, hvorfor det oppsto, hva det inneholdt, og deretter drøfte årsakene til at dette alternativet ikke ble valgt. Norsk Militært Tidsskrift - nr

6 Dette er neppe en helt naturtro fremstilling av soldatenes hjemkomst, men ser man godt etter finner man også det norske flagget som en del av festens bakgrunn. Bildet Soldaternes hjemkomst til København 1849, ble malt av Otto Bache ( ) i Norges sikkerhetspolitiske stilling ved midten av attenhundretallet. Perioden 1848 til 1871 var en turbulent periode i Europa. Folkenes selvbestemmelsesrett var hovedstridsspørsmålet, og det urolige året 1848 blir ofte omtalt som nasjonenes fødsel. Denne strømningen hadde også en nordisk variant i den såkalte skandinavismen. Her het det at ved en forbrødring mellom både nordmenn, svensker og dansker kunne man oppnå en større styrke, enn landene hver for seg var i stand til ikke minst gjennom en samordning av Skandinavias militære makt. Det var den tyske nasjonalismen, og kravet om samling av alle tysktalende folk i en nasjonalstat, som først og fremst involverte de skandinaviske landene i periodens uroligheter. I 1848 ble det reist et krav fra de tysktalende innbyggerne i hertugdømmene Schleswig og Holstein om å bli løsrevet fra deres underleggelsesforhold til den danske kongen. Da de tyske separatistene gikk til krig mot Danmark med støtte fra preussiske tropper, henvendte danskekongen seg da til den norsk- svenske kong Oscar I for støtte. Kongen var i utgangspunktet avvisende, men ved den senere våpenhvilen i 1849 var en del av avtalepunktene at den norsk- svenske kontingenten skulle stille som fredsbevarende styrker for å overvåke våpenhvilen. Imidlertid var det fra fagmilitært hold lite entusiasme å spore fra disse operasjonene, og de høyere offiserene var sterkt tvilende til om de skandinaviske styrkene kunne måle seg med de tilsvarende styrkene hvis det skulle komme til aktiv strid. Denne typen ekspedisjoner var de norsk/svenske styrkene verken trent eller utrustet for. iii Det var likevel Sveriges gamle arvefiende Russland, med dens autokratiske og etter forholdene barbariske styresett, som sto i første rekke som hovedfienden. Mange svensker, ikke minst kongen, næret revansjistiske tanker om å gjenerobre det tapte Finland, og med utbruddet av Krimkrigen i 1853 bød det seg kanskje en mulighet for å ta et oppgjør med arvefienden. Novembertraktaten som ble undertegnet i 1854, og som var en de facto allianse mellom Norge/ Sverige og Storbritannia og Frankrike, og et brudd med Carl Johans nøytralitetspolitikk fra 1812, skulle bare være første skritt på veien mot full norsk- svensk deltagelse i Krimkrigen. Imidlertid kom fredsslutningen mellom Russland og vestmaktene kong Oscar i forkjøpet slik at muligheten for et oppgjør med arvefienden glapp i den omgangen. Innsatsforsvar og smart defence De negative erfaringene fra deployeringen til Schleswig kunne man forholde seg til på prinsipielt to måter. En måte var å betrakte denne operasjonen som et unntakstilfelle hovedsakelig initiert av en overivrig monark med litt for vide fullmakter, men som ikke skulle gjenta seg, og at en angrepskrig mot Russland var noe man absolutt ikke burde innlate seg på, selv som en del av en allianse. Kongen fikk for øvrig mye kritikk for sin egenrådige utenrikspolitikk i denne perioden. Forsvarskreftenes manglende evne til slik innsats var dermed ikke noe som var så bekymringsfullt, da unionens norske og svenske regjeringer i fremtiden skulle sørge for at tilsvarende kongelig aktivisme ikke fikk gjenta seg. Den andre måten innebar å gå inn for en endret utenrikspolitikk i tråd med den kongen hadde skissert, og dermed ta konsekvensen av manglene, og iverksette en endring av militærmakten fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. En av eksponentene for et norsk innsatsforsvar var den unge ingeniørkaptein og senere generalløytnant Johan Georg Ræder. Ræder hadde ved flere artikler utmerket seg som en aktiv militær skribent, der han ivret for reformer og modernisering av Forsvaret. I 1853 tok han opp spørsmålet om forsvarskonseptet i sin helhet, og i grensesnittet til det politiske nivået. iv Bakgrunnen for den artikkelen var den pågående debatten om 6

7 Motsatsen til denne profesjonelle soldaten var den tradisjonelle militssoldaten, hvis dyder og egenskaper ikke lenger holdt mål i fremtidens konflikter. vernepliktslovgivningen. Spørsmålet var om forsvaret skulle baseres på et folkeoppbud der kjernen ville være en relativ tallrik landmilits, eller en mindre tallrik, men dog bedre utdannet og utstyrt linjehær. Et viktig premiss som Ræder la til grunn for sin argumentasjon vil nok mange av dagens lesere kjenne seg igjen i. Dette premisset la nemlig til grunn At Landmilitairetatens Budget ikke paaregnes væsentlig overskredet i et Forslag, som gjør noget Krav paa Udsigt til at fremskynde en endelig Ordning af vort Forsvarsvæsen, er en absolut Nødvendighed. Eller som vi kanskje ville sagt i dag: Skal det være noe håp om å få en foreslått struktur vedtatt, må den la seg finansiere innefor gjeldende budsjettrammer. Dermed måtte det prioriteres, og Ræders prioritet var klar; utformingen av hæren burde være gjennomtrængt af den Sandhed, at en mindre, men vel organiseret og vaabenøvet Hær udretter mer, end en større, der mangler Vaabendygtighed Han mente bestemt at det ikke kunne reduseres på kvaliteten til de væpnede styrkene. Her kom erfaringene fra operasjonen i Schleswig inn med full tyngde. Ledelsen i den norsk- svenske kontingenten hadde uttrykt bekymring for den stridsmessige kvaliteten på styrkene i forhold til de presussiske troppene, og så ikke lyst på en eventuell direkte involvering i konflikten. Kontingentledelsen og svært mange av den militære elitens svar på denne problemstillingen var ikke å involvere seg i slike ekspedisjoner i fremtiden. Men for Ræder var det nettopp slike operasjoner hæren måtte dimensjoneres for. Som begrunnelse for den kvalitetshevningen av de norske soldatene finner vi en argumentasjon som virker kjent også fra våre dager: thi Maalet (for bruken av militærmakt) var blevet et andet, det at lide, kjæmpe og døe, fjernt fra egne Dale, Slægt og Venner for en Sag, som den simpleste Soldat i de fleste Tilfælde vil betragte for sig uvedkommende. Den Kraft Soldaten og Armeen hidtil havde øst af, nemlig den der ligger i at kjæmpe paa egen Grund, oplivet af Landsmænds og alle Kjæres Opmuntringer, for at drive en indtrængende fiende som man fra barnsben av hatet av hjertet, ut av landet, svikter nå og måtte erstattes ved en mektigere og mer stadig påregnelig, nemlig ved tilvant Pligtfølelse og opammet Æresfølelse, ved at Liniearmeen gjordes til en militair Familie, hvor de ridderlige Dyder, Vaabenferdighed, Lydighed mod Loven og Overordnede, Troskab, Hengivenhed og Orden opelskes og fremfor alt holdes i Ære. Motsatsen til denne profesjonelle soldaten var den tradisjonelle militssoldaten, hvis dyder og egenskaper ikke lenger holdt mål i fremtidens konflikter. Ja, spørsmålet var om de noen gang hadde holdt tilstrekkelig mål. Ræder stiller seg tvilende, og brukte den litt tafatte norske innsatsen i 1814 da den norske hær gikk i oppløsning, som eksempel: Hva der hendte er charakteristisk for Militssoldaten. Naar denne ikke finder Krigen ført efter sit Hoved eller, naar hans egne private Affairer lide for meget ved hans præsterende Militairtjeneste, bliver han misfornøiet og benytter snart den første og den bedste Leilighed til at gaae hjem; han erkjender ikke som Liniesoldaten Fahnen som sit egentlige Hjem. Bruken av innsatsforsvaret out of area, or out of business Ræder vektla nødvendigheten av et felles unionelt forsvarssamarbeid for å kunne få etablert et sterkt nok forsvar. En slik påstand var ikke veldig kontroversiell. Det var en utbredt holdning blant Norges embetsmenn, også de militære, at et forsvarssamarbeid med Sverige ville gi mer vernekraft pr. investert spesidaler, og gi både Sverige og Norge større sikkerhet. Ræder hadde imidlertid videre ambisjoner med et slikt samarbeid. Et utbredt forsvarssamarbeid kunne nemlig gi unionene større påvirkningsmulighet i den internasjonale stormaktspolitikken. Ved en artikkel i NMT i 1859 redegjorde han for denne sikkerhetspolitiske målsetningen. v Inngåelsen av Novembertraktaten representerte for Ræder et vendepunkt i unionens sikkerhetspolitikk: Traktaten af 21de November 1855 antyder fuldstændig de forende Rigers politiske Stilling. De ere kaldede til at udgjøre Civilisationens og den europæiske Selvstændigheds Forpost i Norden. De skandinaviske riker burde gjøre seg i stand til å føre krigen utenfor egne grenser og ikke kun innrette seg defensivt, for dermed kun å gå i strid på det stedet og det tidspunktet fienden valgte, og som nødvendigvis Norsk Militært Tidsskrift - nr

8 I likhet med dagens retorikk henviste også Ræder til de ufravikelige kvalitetskravene til styrker som skulle delta i samtidens konflikter. Johan Georg Ræder ( ) var ikke bare offiser, men ingeniør og politiker. Han var vararepresentant til Stortinget og hadde sete i Christiania bystyre. kunne bli ugunstig for de skandinaviske rikene. Midlene for å få til dette var et innsatsforsvar, det vil si en havgående orlogsflåte og en linjearmé. Ræder var på det rene med at bruk av militærmakt utenfor Norges grenser ikke nødvendigvis førte til den samme entusiasme som et invasjonsforsvar ville gjøre, og dermed ikke anspore til økte forsvarsbevilgninger. Ethvert organisasjonsforslag måtte derfor kunne gjennomføres innenfor eksisterende budsjettrammer om det skulle være noe håp om å få det realisert. Oppbygging av slike kapasiteter var derfor betinget av et overnasjonalt forsvarssamarbeid. Skulle de skandinaviske landene holde mariner av en relevant styrke: forekommer (det) mig, at være en tvingende materiell Nødvendighed for de 3 skandinaviske Riger at søge i Forening at opnaa, hva de hvert for sig ikke længere ere i stand til. Den norske Sømands plads er utvilsomt, der, hvor Brødre og Allierede er Side om Side med dem, paa det aabne Hav at bekjæmpe Fienden; men derfor fordres Søfartøier af Nutidens Størrelse og Kraft, Skibe, der have lige, om ikke større Effekt end de, Fienden møder med. Dermed burde vi satse på samme type materiell som Sverige og våre allierte, dvs linjeskip, da vi ved at ikke antage samme Princip, udsætte os for at komme til at intage en aldeles upassende og underordnet Stilling i Forbundsflaaden. Det passet seg ikke for en stolt sjøfartsnasjon og bli henvist til konvoitjeneste og underordnede oppdrag, når Sverige og allierte overlodes Kampens Hæder og Farer paa det aabne Hav. Ved å sette opp en havgående marine sammen med Sverige, og kanskje også Danmark, kunne man regne med fortsatt å dominere i Østersjøen, i alle fall ved en allianse med Storbritannia og Frankrike. Inngangsbilletten til de forente riker for å kunne regnes som en av de vestlig allierte i en fremtidig konflikt mellom Russland og vestmaktene, var evnen til å delta med bidrag i konflikten, men [h]vis de derimod henfalde til smaalig Tvist, feig Frygt og utilgivelig Likegyldighed, skulle de i sin Svaghed forgjeves anraabe fremmed Beskyttelse. Og dermed heller ikke tilstrekkelig innflytelse til å fremme unionens interesser. Et forsvarspolitisk deja vu. I likhet med dagens retorikk henviste også Ræder til de ufravikelige kvalitetskravene til styrker som skulle delta i samtidens konflikter. Forholdet mellom kvalitet og kvantitet kunne ikke være gjenstand for politiske vurderinger, men var et rent fagmilitært spørsmål. Bevilgningene til Forsvaret derimot, lot han helt og holdent være opptil politikerne å avgjøre. Størrelsen på Forsvaret kunne derfor ikke bli et resultat av den foreliggende trusselen mot landets utenrikspolitiske interesser slik den ble vurdert gjennom dialog mellom landets øverste militære og politiske ledelse. Størrelsen kunne derimot bare bestemmes av hvor mange soldater som kunne utdannes (og fartøy som kunne anskaffes) med den kvaliteten som var påkrevet fra et fagmilitært synspunkt, for den sum penger politikerne var villige til å bevilge. Det er her tydelige paralleller mellom argumentasjonen fra tallet og til i dag. Forsvarspolitikken var i Norge under den kalde krigen et avveiningsspørsmål mellom kvalitet og kvantitet, men i argumentasjonen for et innsatsforsvar blir disse to stør- 8

9 De kongelige drømmer om å spille i den øverste maktpolitiske ligaen ble vurdert å bryte med vedtatt og hevdvunnen utenrikspolitikk for småstatene Norge og Sverige. relsene vurdert isolert fra hverandre. Det blir her et militærfaglig spørsmål å definere kvalitetskravet på avdelingene/kapasitetene for at de skal være relevante i moderne operasjoner. Den politiske oppgaven blir å sørge for tilstrekkelige antall med slike relevante avdelinger/kapasiteter. Jo flere relevante kapasiteter, jo mer deltagelse, jo mer innflytelse og påvirkningskraft, jo mer sikkerhet for Norge. Politikerne har dermed liten innflytelse på hvor god kvalitet det skal være på styrkene, mens de militære på sin side ikke har noe de skulle ha sagt i forhold til hvor stort forsvaret skal være. For en småstat som Norge er det ikke sikkert en slik tankegang gir det beste og mest helhetlige forsvaret pr. bevilgede krone. Innsatsforsvaret skrinlegges foreløpig. Hvorfor fikk tanken om innsatsforsvar og overnasjonalt forsvarssamarbeid gjennomslag på 1850 og 60- tallet? Blant den ledende norske embetseliten var det en utbredt enighet om at unionen var strategisk fordelaktig, og det virket fornuftig med et mer utbredt samarbeid både for materiellanskaffelser, felles kapasitetsbygging og operativt planverk. Likevel la ikke forsvarskommisjonene frem innstillinger som tok til orde for virkelig omfattende samordningstiltak. De forsiktige forslagene på tilnærming ble sågar torpedert i Stortinget. Svaret er kanskje å finne på politisk nivå. Den norske embetseliten var lite innstilt på å bevilge mer penger til forsvar enn strengt nødvendig. Et unionelt fellesforsvar fremsto i denne sammenhengen som mer kosteffektivt, og dermed var det å foretrekke. Likevel var de skeptiske til en utenrikspolitikk der et innsatsforsvar var en nødvendighet. Forebyggende krigføring i fremmed land hadde liten appell. For Stortinget var imidlertid frykten for en sammensmelting med Sverige større en den potensielle trusselen fra Russland, og alle unionelle samordningstiltak ble ofte blokkert på prinsipielt grunnlag. Etter hvert som Stortinget fikk kontrollen med forsvarspolitikken ble sågar en unionell militærstrategisk samordning direkte kontraproduktivt i forhold til Venstres politikk ovenfor Sverige, selv om den var strategisk fordelaktig ovenfor Russland og Preussen. Partiet Venstre sitt politiske program med en nasjonaliseringsprosess som til slutt førte fremt til unionsoppløsningen i 1905, startet med nasjonal forankring av de militære styrkene. På tallet hadde ikke Norge en utenrikspolitikk som skulle tilsi et innsatsforsvar. Norge skulle ikke delta i stormaktens maktpolitikk med innsatsklare kapasiteter. Norges forsvar skulle derimot markere norsk suverenitet på norsk territorium, og dermed var det nødvendig med en viss kvantitet. Så fikk det heller ikke hjelpe at kvaliteten på styrkene ikke var god nok til raskt å kunne settes inn i strid på fremmed jord. De norsksvenske operasjonene i Schleswig og de kongelige drømmer om å spille i den øverste maktpolitiske ligaen ble vurdert å bryte med vedtatt og hevdvunnen utenrikspolitikk for småstatene Norge og Sverige. Derfor førte ikke de operative manglene til omfattende transformasjoner av de militære styrker. Et norsk- svensk samarbeid om å bygge ut kostbare kapasiteter i felleskap var derimot god bedriftsøkonomisk politikk. Denne tanken hadde flere tilhengere, spesielt fra begge lands embetseliter. Problemet var bare at det mot slutten av århundret ikke lenger var noen felleskap å forsvare. Det spørs i hvilken grad et fellesforsvar ville vært til nytte for Norges politikk i konsulatsaken og ved den senere unionsoppløsningen. i Sverre Diesen, Debatten om forsvarets fortid og fremtid. NMT nr ii Stein Helge Kingsrød, Mænd af Faget, Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, urn.nb.no/urn:nbn:no iit Mats Hellstenius, Kriget som inte blev av, Doktoravhandling, Universitetet i Lund. iv Ræder, Georg. Om Norges væbnede Landmagt. NMT 16.bind (2. Rekke, 7. Bind), v Ræder, Georg. Bidrag til at fremskynde en tidsmæssig Ordning af Norges Forsvarsværker. NMT bind 22, Norsk Militært Tidsskrift - nr

10 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon Telefaks salg@bns.no

11 LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR LEVERANDØRER TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW BYG ENT Mangeårig Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB , Økern, Økern OsloTlf: Oslo, Tlf Fax: ww Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden NORSK FLYTTEFORBUND Vinghøg AS, P.O 3106 Tønsberg marketing@vin CCD Cameras Mounts Rang flytting@vinjes.no Se mer om oss på... vinjes.no Norsk Militært Tidsskrift - nr

12 Manøverkrigføring i det 21. århundre Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? General (p) Sverre Diesen er tidligere forsvarssjef og nå knyttet til Forsvarets forskningsinstitutt. Denne artikkelen følger opp artikkelen som sto i NMT nr Foto: Forsvaret/ Torbjørn Kjosvold I foregående artikkel, som sto i NMT nr. 2, 2012, pekte Sverre Diesen på hvordan ny teknologi, i kombinasjon med fremsynthet og dristighet, kan kaste rundt på tradisjonelle operasjonsmåter. I denne artikkelen ser Diesen nærmere på hvordan dette kan foregå i vårt eget land. Den største utfordringen synes å være, som vanlig, ikke å få de nye tankene inn, men å få de gamle ut. AV SVERRE DIESEN Andre artikkel: Nettverks- og ISTAR-konseptets spesielle relevans for norsk forsvar I første artikkel ble det gjort rede for hvorfor og hvordan informasjonsteknologien og det nettverksbaserte forsvaret ikke bare vil føre til en effektivisering av dagens operative konsepter og forsvarsstrukturer. På linje med tilsvarende teknologiske gjennombrudd tidligere i historien har informasjonsteknologien potensial til å endre militære organisasjoner og operasjonskonsepter grunnleggende, slik bensinmotoren i forrige århundre utløste motorisering og mekanisering. Det betyr at dersom manøverteoriens tidløse erfaringslover skal realiseres ut fra vår tids forutsetninger, innebærer det slutten på mekaniserte styrkers dominans på landstridsfeltet. I stedet vil morgendagens manøveravdelinger være enheter med ISTARkapasitet av alle forsvarsgrener, der bekjempelsesevnen ikke sitter i enhetens egne plattformer og våpen, men i dens evne til å lede avstandslevert, presisjonsstyrt ild. I denne andre artikkelen skal et slikt konsepts spesielle relevans for dagens norske forsvar drøftes. I den forbindelse er det nødvendig å begynne med et tilbakeblikk på hvordan vi på 1990-tallet tolket manøverteorien og omsatte den i forsvaret av Nord-Norge. Hensikten med det er å anskueliggjøre at en realisering av teoriens ideal ikke bare avhenger av en riktig utnyttelse av teknologiens muligheter generelt. Det kan også forutsette tilpasning til spesifikke sikkerhetspolitiske forhold, eller til geografiske og andre randbetingelser i operasjonsområdet. Da sikter jeg til Divisjon 2000-konseptet, som helt inn på 2000-tallet ble det konkrete og synlige uttrykk for manøverteoriens innflytelse på tankegangen i Hæren. 12

13 Alt forsvarsmateriell havner på et eller annet tidspunkt på museum, i beste fall. Spørsmålet er om det skjer tidsnok. (Foto: Heidi Martin). Sammenhengen mellom manøverkonsept og andre faktorer Utgangspunktet for dette konseptet var den kalde krigens trusselvurdering, der Nord-Norge ble utsatt for et angrep med ambisjon om å besette norsk område ned til Vestfjorden. I et slikt scenario ble Finnmark ansett som uegnet for avgjørende forsvarsstrid, og derfor planlagt oppgitt for andre formål enn forsinkende og forstyrrende operasjoner av begrenset omfang. Det egentlige hovedforsvarsområde var det sterke lende i Troms, mellom Lyngenfjorden og Ofotfjorden. Fortifikasjonene i FRØY-linjen skulle tvinge angriperen til utgruppering fra marsjformasjon og påføre ham tap av så vel tid som personell og materiell, før han trengte inn i selve kjerneområdet fra Balsfjordeidet og sydover. Her skulle divisjonens ene mekaniserte brigade, Brigade 6, sinke ham langs de få hurtige fremrykningsaksene, mens de to beltevognoppsatte brigadene, Brigade Nord og 5, manøvrerte mot hans rygg og flanker gjennom de vidstrakte fjellområdene til side for veiaksene. Brig 6 skulle således forme operasjonsområdet ved kontrollert å oppgi lende langs de hurtige aksene, og dermed skape et manøverrom for beltevognbrigadene i de fjellområdene som utgjorde angriperens flanker og rygg etter hvert som han rykket frem. Fra disse områdene, utilgjengelige for tyngre, mekaniserte avdelinger, skulle beltevognavdelingene rette angrep mot angriperens forsyningsog støtteavdelinger, kommandoplasser etc. Det interessante poeng ved dette konseptet er med andre ord at divisjonens egentlige knyttneve ikke som man intuitivt skulle tro var den mekaniserte brigaden, men derimot de to beltevognoppsatte brigadene. Det ble mulig ved en original utnyttelse av teoriens grunntanke nemlig at tilgangen til dypet av fiendens gruppering ikke skjer ved gjennombrudd og inntrengning, men ved å oppgi eget terreng og la fienden trenge frem langs noen få hurtige akser. Svakheten ved konseptet var imidlertid at beltevognbrigadene aldri ble utstyrt med den type tung ildkraft som ville gitt dem tellende effekt på dypet. Da måtte infanteribataljonenes geværkompanier med sine håndvåpen vært erstattet av mindre, men tyngre oppsatte kompanier med bombekastere og langtrekkende panservern, som kunne bekjempet mål langs aksene uten selv å måtte ta seg ned fra det høytliggende terrenget i flankene. Dertil kom selvsagt at da Hæren på 90-tallet etter 40 års virksomhet i Troms kom frem til et gjennomtenkt taktisk konsept, var det for sent både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Sikkerhetspolitisk fordi Sovjetunionen allerede var borte, og dermed hele konseptets forutsetning om en invasjon ned til Vestfjorden. Økonomisk fordi materiell til en divisjon med tre brigader ikke lenger lot seg gjenanskaffe innenfor rammen av noe tenkelig budsjett. Norsk Militært Tidsskrift - nr

14 Sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen har med andre ord problemet skiftet ikke bare skala, men karakter. Dette eksemplet fra vårt eget land og vår egen tid er ment å illustrere en fundamental side ved konseptuell utvikling av militære organisasjoner, nemlig den nødvendige koblingen til andre faktorer enn bare teknologi. Historisk har revolusjonerende nytenkning ikke vært en ren teoretisk øvelse der teknologiens potensial for endring av organisasjon og doktrine er blitt utviklet i isolasjon. Det har skjedd i en politisk og strategisk kontekst, der katalysatoren for å få det til har vært behovet for å løse et reelt problem å overvinne en identifisert fiende under bestemte geografiske og andre ytre betingelser. 1 Det eksemplet vi omtalte i forrige artikkel, det tyske Blitzkrieg-konseptet fra 1930-tallet, var således tenkt ut som et svar på hvordan Tyskland hurtig kunne beseire vestmaktene i en ny krig, før deres materielle og ressursmessige overlegenhet ble avgjørende slik den ble under Første verdenskrig. Tilsvarende ble den amerikanske hærens AirLand Battle doktrine på 1980-tallet ikke utviklet ensidig som en konsekvens av det teknologisk mulige men som svar på hvordan tallmessig overlegne sovjetiske styrker kunne stanses i en eventuell ny krig i Europa. Og, som vist, Divisjon 2000 hadde neppe sett dagens lys om det ikke hadde vært for den invasjonstrusselen vi sto overfor i Nord-Norge under den kalde krigen. På samme måte skal nå det generelle argument for hvordan informasjonsteknologien muliggjør radikalt andre konseptuelle løsninger underbygges ved et tilsvarende resonnement. Nemlig hvordan et ISTAR-basert operativt konsept kan løse de utfordringene Norge i dagens situasjon står overfor i nordområdene bedre enn restene av et delvis mekanisert invasjonsforsvar vil kunne gjøre. Vi snakker med andre ord om å innfri ikke bare den teknologiske betingelse for et annet operasjonskonsept, men også den kontekstuelle. Forsvarets utfordringer i dag Tar vi utgangspunkt i de scenariene som ligger til grunn for dagens forsvarsplanlegning, baserer de seg på at en annen stat kan komme til å bruke militærmakt overfor Norge og norske interesser, men da i langt mer begrenset omfang enn under den kalde krigen. Formålet vil ikke være å erobre store deler av Nord-Norge som del av en større europeisk krig, men å tvinge den norske regjering til å endre sin politikk på bestemte områder eller bøye seg for konkrete krav. Det dreier seg med andre ord om militærmakt som instrument for tvangsdiplomati i en regional konflikt, og ikke om nasjonens eksistens eller permanent avståelse av store landområder. Spesielt vil det i en slik situasjon være viktig for angriperen å gjennomføre operasjonen før NATO eller i det minste noen av våre viktigste allierte kan beslutte å intervenere, fordi det ikke lenger vil være balanse mellom gevinst og risiko hvis alliansen blir trukket inn. I dag er det neppe noe bilateralt stridsspørsmål mellom Norge og andre stater i regionen som er så viktig at vedkommende stat er innstilt på å risikere krig med NATO og USA for å få det som den vil. Prøver vi å operasjonalisere et slikt strategisk overfallsscenario ender vi derfor opp med en trussel som ligger innenfor relativt snevre grenser med hensyn til både maktbrukens varighet, geografiske omfang og styrkenivå. Til gjengjeld kan intensiteten være høy så lenge aksjonen pågår, nettopp fordi de militære mål og dermed den politiske hensikt må oppnås raskt. Av samme årsak vil det være avgjørende for angriperen å redusere den strategiske varslingstiden til timer eller høyst døgn. Det norske forsvarets strategiske utfordring er følgelig å stille opp den høyest mulige nasjonale terskel mot et slikt scenario, og kunne holde konflikten «varm» lenge nok til at våre allierte rekker å fatte de nødvendige vedtak. Merk at en meget vesentlig forskjell på dagens scenarier og det gamle invasjonsscenariet ligger nettopp her: Forskjellen på et invasjonsscenario hvor angriperen må ta alliansens inngripen for gitt allerede i utgangspunktet og et strategisk overfall, er at overfallet hviler på forutsetningen om at slik inngripen ikke er selvsagt og må unngås. Det betyr at mens det kritiske tidsvindu i invasjonsscenariet er tiden fra D-dag til forsterkninger kan ankomme, er det for det strategiske overfall tiden fra D-dag (eller H-timen) til NATO kan fatte politisk beslutning om å intervenere. Her har ikke angriperen råd til å regne feil, etter som konsekvensen av NATOinngripen er at han får valget mellom tre muligheter, hvor alle representerer enten et avgjørende politisk tilbakeslag eller et direkte nederlag. Da må han velge om han vil trappe opp og risikere en storkrig, trekke seg ut uten å ha oppnådd noe eller opprettholde nærværet med eksisterende styrke og bli forutsigbart slått eller kastet ut av en overlegen motstander. 14

15 Hvor skal vi bruke en bataljon innenfor dette området? Og hva tyder på at den i det hele tatt kommer frem i tide? (Kilde: Finnmark fylkeskommune). Når vi skal sette sammen den forsvarsstrukturen som i forhold til en slik trussel representerer den mest kost-effektive bruk av ressursene, ser vi likevel at dette ikke er noen triviell utfordring. Selv med et betydelig større forsvarsbudsjett vil vi ikke kunne endre det faktum at det er et fullstendig umulig forhold mellom den varslingstid vi kan basere oss på, utstrekningen på de geografiske områder som skal dekkes og størrelsen på den styrkestrukturen vi har til rådighet. Tar vi i betraktning at bare Finnmark fylke er et areal på størrelse med Danmark, og at også områder utenfor fastlands-norge kan tenkes som mål i en slik operasjon, blir det tilnærmet umulig å heve terskelen og redusere angriperens handlefrihet ved å gruppere de fåtallige hærstyrkene vi råder over til forhåndsplanlagte steder. Det finnes heller ingen sentral posisjon hvorfra en samlet, mekanisert styrke tilstrekkelig raskt vil kunne settes inn mot et hvilket som helst punkt innenfor hele dette området, med dets meget begrensede veinett. Gitt at et stort antall mål og operasjonstyper flyangrep, missilangrep, spesialstyrkeoperasjoner, raid med sjø- eller luftlandsatte styrker etc vil kunne tjene angriperens politiske formål, er problemet i realiteten snudd på hodet siden Divisjon 2000-konseptets dager. Da hadde vi relativt god tid for å utgruppere en langt større styrke i et vesentlig mindre, forhåndsbestemt nøkkelområde et område som også var sammenfallende med divisjonens øvings- og oppsettingsområde. Nå er problemet å skulle reagere på en brøkdel av tiden med en brøkdel av styrken for å forflytte seg en mange ganger så lang avstand til et punkt innenfor et mange ganger så stort område. Sammenlignet med situasjonen under den kalde krigen har med andre ord problemet skiftet ikke bare skala, men karakter. På operasjonelt nivå er kjernen i dagens norske forsvarsproblem et annet og langt mer ugunstig forhold mellom tid, rom og styrker til rådighet. Legger vi denne radikalt forskjellige forutsetningen for det spesifikt norske forsvarsproblem oppå den universelle endring som følger av teknologiutviklingen, må det derfor være grunnlag for følgende påstand: Sannsynligheten for at svaret på den sikkerhetspolitiske utfordring i dag er en nedskalert versjon av det gamle invasjonsforsvaret, basert på et tradisjonelt mekanisert operasjonskonsept, er tilnærmet lik null. Skal man tenke seg en løsning tilpasset vår tids trussel må den rimeligvis bygge på en annerledes tankegang, og dermed betjene seg av en annerledes organisasjon. ISTAR-konseptet Et godt utgangspunkt for å analysere seg frem til et slikt annerledes konsept vil være å gå tilbake til det operasjonelle problemets kjerne, som var det ugunstige forhold mellom tid, rom og styrker til rådighet. Formulert på en annen måte er det norske forsvarsproblem at vi skal kunne håndtere en sikkerhetspolitisk krise eller konflikt med meget beskjedne styrker til rådighet vi skal skape strategisk Norsk Militært Tidsskrift - nr

16 Vi er med andre ord kritisk avhengige av å kunne kraftsamle ilden på kort varsel til det punkt innenfor et enormt område som angriperen velger. Kampfly flyr åpenbart i luften, men er det en luftkapasitet? effekt med taktiske ressurser. Intuitivt vil det da være slik at den eneste måten vi kan kompensere for dette misforholdet på er å prioritere systemer karakterisert ved høy hastighet, lang rekkevidde og evne til avstandslevert presisjonsild. Vi er med andre ord kritisk avhengige av å kunne kraftsamle ilden på kort varsel til det punkt innenfor et enormt område som angriperen velger. For alle praktiske formål snakker vi da om multirolle kampfly og sjø- eller landbaserte taktiske missiler, der våpenvirkningen raskt kan forlegges over store avstander basert på informasjon fra et system av distribuerte sensorer. I tillegg bør balanseringen av kapabiliteter på tvers av forsvarsgrenene også ta høyde for en viss evne til krigføring i de ikke-fysiske domener, dvs i det elektromagnetiske spektrum og det computergenererte eller digitale rom. Hvilket ikke er noe annet enn det vi allerede har presentert som konsekvensen av den universelle teknologiutvikling: Et operasjonskonsept der ISTAR-enhetene er de egentlige manøveravdelinger, og der den øvrige struktur er bygget opp for å komplettere og understøtte dem. Det faktum at ISTAR-enhetene er lette og har sin taktiske mobilitet basert på lette kjøretøyer eller andre plattformer bidrar i tillegg til at de er langt mer strategisk mobile enn mekaniserte enheter. Det betyr at de i en krise med kort varslingstid langt raskere kan flyttes fra garnisoner i Troms til aktuelle innsettingspunkter andre steder i nordområdene, uavhengig av en mange hundre kilometer lang og meget sårbar veiakse. At vi allerede har konstatert at dette konseptet generelt favoriserer den strategisk defensive part på bekostning av den offensive bidrar ytterligere i samme retning, etter som vår strategiske posisjon i en slik sammenheng er og alltid vil være den defensive. Som påpekt i den første artikkelen, innebærer dette at Forsvarets strategiske ambisjonsnivå bør være nektelse ( denial ) fordi en målsetting om å slå angriperen ikke lenger forutsetter ambisjonsnivået kontroll. For den strategisk defensive part er det tilstrekkelig å kunne ødelegge fra avstand de styrkene som den offensive part ut fra sin operasjons hensikt er nødt til å konsentrere fysisk for kortere eller lengre tid. Lykkes vi med det, vil gjenetablering av egen kontroll i områder som innledningsvis blir besatt nærmest være en automatisk konsekvens av at motstanderen mislykkes. Da vil gjenopprettelsen av norsk suverenitet kunne markeres med langt enklere enheter enn dem vi måtte brukt for en tradisjonell eller symmetrisk gjenerobring av et slikt område med mekaniserte styrker. Kampfly Et kjernepunkt i dagens strukturdiskusjon er om ikke kampflyanskaffelsen blir så kostbar at den fører til en ubalansert struktur, der spesielt Hæren allerede er for liten. Nå er det beviselig slik at Hærens største svakhet frem til i dag ikke har vært 16

17 Gitt størrelsen på de områdene det er tale om, kan vi antagelig tredoble dagens hær uten at det reduserer nevneverdig angriperens handlefrihet til å velge både operasjonstype og mål tilpasset hans politiske hensikt. at den er liten, men at vi på grunn av vernepliktsmodellen har fått så liten operativ evne ut av den lille hæren vi har. Men hva som er en balansert norsk forsvarsstruktur kan uansett ikke bedømmes ut fra sammenligning med det tidligere invasjonsforsvaret, eller med hva som er normen i andre lands forsvar. Det bestemmes av de utfordringene vårt forsvar har i dag, og de geografiske og andre betingelser det skal løse sine oppgaver under. Gitt størrelsen på de områdene det er tale om, kan vi antagelig tredoble dagens hær uten at det reduserer nevneverdig angriperens handlefrihet til å velge både operasjonstype og mål tilpasset hans politiske hensikt. En slik situasjon tilsier som påpekt en prioritering av nettopp den kapasiteten som et høyverdig multirolle kampfly representerer. Dertil kommer at den gjensidige avhengighet mellom bakke- og luftstyrker heller ikke er symmetrisk. For hver ny hæravdeling vi etablerer skaper vi også et behov for flere kampfly til å kontrollere luftrommet over den, mens flere kampfly ikke genererer et tilsvarende behov for flere hæravdelinger. Og for det tredje er hele den slags diskusjon om balanse mellom forsvarsgrenene i ferd med å bli lite relevant. En sentral side ved utviklingen er jo nettopp at det ikke lenger vil være noen nær sammenheng mellom hvilket domene et mål befinner seg i, hvilket domene sensoren som ser det befinner seg i og hvilket domene vi velger å bekjempe det fra. En ISTAR-patrulje på landjorden kan identifisere et mål på sjøen og anmode om kampfly til å bekjempe det, eller sensorene til et kampfly kan overføre data for et mål på landjorden til en fregatt som så bekjemper målet med sine våpensystemer. Av samme årsak blir forsvarsgrenenes taktiske ledelseselementer mindre og mindre interessante som kommandoledd eksklusivt for styrker fra egen forsvarsgren. Operasjonene ledes i utgangspunktet fra fellesoperativt nivå. Forsvarsgrenenes taktiske kommandoledd skal først og fremst skape redundans i kommandostrukturen ved å supplere eller i noen grad dublere det fellesoperative hovedkvarteret. Alt dette bidrar til at tradisjonelle forestillinger om forsvarsgrenenes innbyrdes styrke og størrelse blir nokså uinteressante, så lenge det er besluttet at dimensjoneringskriteriet for forsvarsstrukturen er maksimal evne til å motstå væpnet aggresjon eller press her hjemme. Styrkebidrag til internasjonale operasjoner, som tradisjonelt har vært brukt som argument for en større hær, skal tilpasses kapabiliteter og utholdenhet i en struktur dimensjonert for hjemmeoppgavene. Det er et prinsipp vi lenge har bekjent oss til, og som vi nå må begynne å respektere. Men etter som det er en misforståelse å tro at verdien av slike styrkebidrag måles i antall hoder, eller avhenger av at vi står ute med samme type bidrag i mange år av gangen, behøver ikke det å redusere hverken deres politiske eller militære verdi. ISTAR-konseptets største utfordring er antagelig den logistikkmessige understøttelsen av distribuerte manøverenheter. Men for våre formål og med dagens trusselscenarier må vi likevel huske at det ikke lenger dreier seg om en fiende som rykker hundrevis av kilometer frem i divisjons- og større forband, og som dermed skaper et stort taktisk og operasjonelt dyp. Hele angrepets strategiske hensikt, og dermed begrensningene i så vel styrkeinnsats som geografisk utbredelse av operasjonen, tilsier at han etter det initielle angrep vil være i ro i operasjonell og strategisk forstand, men med taktisk mobilitet innenfor det besatte område. Det dreier seg derfor ikke om en tradisjonell «bak fiendens linjer»-problemstilling, men om evne til å manøvrere i periferien av målet for et begrenset angrep. What s in a name? Innledningsvis i den første av disse to artiklene reiste jeg spørsmålet om ikke både brigadenivå og mekanisering utgjør en avgrenset tidsepokes realisering av de tidløse militære erfaringslovene, men ikke er tidløst riktige svar i seg selv. Den nylig fremlagte langtidsproposisjon for Forsvaret i perioden , Prop. 73 S, viderefører riktignok det mekaniserte brigadekonseptet, men er samtidig et godt utgangspunkt for eksperimentering og en gradvis overgang til noe annet. Det skyldes ikke minst at den ene av de to bataljonsgruppene i Troms profesjonaliseres. Dermed vil ikke store deler av året måtte kastes bort på elementær grunnopplæring av stadig nye rekrutter. Tiden vil i stedet kunne brukes til forsøk og troppeprøver med et nytt konsept, parallelt med vedlikehold av treningsstandard på eksisterende materiell og konsept. Samtidig blir det interessant å vurdere om ikke bataljonsgruppen på Rena uansett bør beholde sin nåværende mekaniserte struktur, for blant annet å kunne ivareta de internasjonale operasjonene hvor det Norsk Militært Tidsskrift - nr

18 Med en slik løsning må riktignok den siste rest av forestillingen om brigadenivået i Hæren forlates fortsatt kan bli bruk for denne type materiell. Bataljonsgruppen i nord vil i så fall alltid ivareta det nasjonale beredskapsoppdraget basert på et ISTAR-konsept, mens den tilsvarende avdeling i sør vil kunne benyttes i internasjonale operasjoner med mer tradisjonell organisasjon og utrustning. Behovet for å gi vervede mannskaper og avdelinger den nødvendige avveksling i oppdrag og utfordringer kan da ivaretas ved å rotere avdelingene mellom nord og sør ved å la materiell og oppdrag ligge fast, men rotere personellet. Det er for øvrig også det samme prinsipp som de aller fleste andre land med profesjonelle styrker benytter. Med en slik løsning må riktignok den siste rest av forestillingen om brigadenivået i Hæren forlates, men det er allerede en meget diskutabel realitet, om ikke en illusjon. Av tre bataljoner vil den ene være vernepliktsbasert, og derfor bare operativt tilgjengelig noen måneder hvert år, på slutten av sin tjenestetid. Dertil kommer at den uansett vil være utstyrsmessig helt forskjellig fra de to profesjonelle bataljonene, og derfor vanskelig kan brukes innenfor rammen av samme taktiske konsept. En gjenoppliving av et nedskalert Divisjon 2000-konsept er som påpekt ikke noe alternativ i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. De to profesjonelle bataljonene vil dessuten befinne seg i hver sin landsdel, med en overføringstid fra syd til nord som er minst like lang eller lengre enn sannsynlig varslingstid i mange av de scenarier forsvarsplanlegningen bygger på. Antagelig er det derfor ikke bare hensiktsmessig, men også realistisk å ta inn over seg at Hærens reelle operative enhet i fremtiden vil være bataljonsstridsgruppen. Noe av utfordringen med dette er selvsagt å bryte ned historiske forestillinger hos mange om hva en bataljon er, og hvilken slagkraft en bataljon representerer. Mange vil nok fortsatt konkludere med at «en bataljon er for lite», fordi de setter et ubevisst likhetstegn mellom en moderne ISTARbataljon og en tradisjonell mekanisert bataljon. Men det vesentlige er jo ikke hva man kaller en enhet av mer eller mindre historiske årsaker, basert på hvor mange mennesker den består av. Spørsmålet er hvilken faktisk kampkraft den representerer eller kontrollerer. Bruker man ildkraft som kriterium for hva en enhet skal kalles i stedet for antall hoder, kan det altså være like riktig å kalle den nye bataljonen for en brigade. Det meningsløse i å være opptatt av avdelingsbetegnelser og nivåer i den forbindelse blir for øvrig enda mer åpenbart hvis man anlegger et litt lengre historisk perspektiv. Dersom hertugen av Wellington hadde fått utlevert et moderne geværkompani og latt det grave seg ned i gode stillinger på høydedraget ved Waterloo hadde det gjort kort prosess med en av datidens divisjoner i løpet av noen minutter. Ikke minst når vi skifter paradigme blir det viktig å se at den type sammenligning av enheter før og nå som vi intuitivt gjør hvis de heter det samme, er nokså irrelevant. Oppsummering - konklusjon Gitt tidligere tiders militære paradigmeskifter og deres sammenheng med store teknologiske gjennombrudd fremstår det som svært lite sannsynlig at informasjonsteknologien ikke skal utløse et tilsvarende skifte i dag. Dette skiftet vil sannsynligvis endre militære organisasjoner like fundamentalt som motorisering og mekanisering gjorde det for snart hundre år siden. En slik endring vil være den nødvendige konsekvens av en radikalt forbedret lokaliserings-, beslutnings- og engasjementsmobilitet, slik mekaniserte forband i sin tid var den naturlige konsekvens av forbedret fysisk mobilitet. At vi så langt bare har utnyttet informasjonsteknologien til å forbedre den eksisterende måten å operere på, er også konsistent med erfaringene fra tidligere tiders omveltninger. Det faller utenfor rammen for denne artikkelen å lansere mer detaljerte forslag til morgendagens forsvarsstrukturer som følge av så vel informasjonsteknologiens påvirkning som det norske forsvarsproblemets karakter. Intensjonen i denne omgang er å sannsynliggjøre ved hjelp av en induktiv metode at et militært konseptuelt vannskille må være nært forestående, drevet av generell teknologisk utvikling og forsterket hos oss av spesifikt norske forhold. Det har således vært hensikten å påvise at utviklingen av det nettverksbaserte forsvaret mot et ISTARbasert manøverkonsept innfrir både den teknologiske og den kontekstuelle historiske betingelse for operativ fornyelse. Ikke desto mindre vil det være meget krevende å skulle gjennomføre en slik transformasjon av eksisterende styrkestrukturer, i Norge så vel som i de fleste andre land. Utfordringen består først og fremst i å sannsynliggjøre at et nettverksbasert ISTAR- 18

19 Store endringer har alltid utløst motkrefter og friksjon fra etablerte interesser som føler sin stilling truet konsept faktisk har potensial for å bli morgendagens operative paradigme og overta de mekaniserte hærforbandenes hegemoni. Her hjemme vil det kreve inngående teoretiske studier og analyser, etter hvert støttet av krigsspill og regnemaskinsimuleringer ved FFI. Med erfaringer herfra som bakgrunn kan det så kjøres nye eksperimenter i MULTINETT-serien og etter hvert full skala troppeprøver. Dersom det viser seg å være grunnlag for denne artikkelens sentrale hypotese, vil dette også være med på å gi konseptuell retning til de mange tekniske NbF-prosjekter som pågår i ulike miljøer i Forsvaret. Et ISTAR-basert konsept er med andre ord ikke noe som skal innføres fra og med neste rekruttinntak. Tempoet i utviklingen gjør på den annen side at det heller ikke er så langt unna at det ikke for eksempel bør diskuteres om Hæren de neste årene skal bruke 10 milliarder kroner på pansrede kjøretøyer. Det store spørsmålet er likevel om vi i det norske forsvaret har det som skal til for å gjøre en så radikal og kritisk etterprøving av det konseptuelle tankegods, og dersom det blir konklusjonen gjennomføre de nødvendige endringer. Da sikter jeg ikke først og fremst til mulig politisk uvilje, men til holdningene innad i Forsvaret selv. Store endringer har alltid utløst motkrefter og friksjon fra etablerte interesser som føler sin stilling truet, og vi bør ikke ha noen illusjoner om at så ikke kommer til å være tilfelle også denne gangen. Jeg har tidligere beskrevet to forutsetninger som må være til stede for at revolusjonerende konseptuell nytenkning skal komme i gang og lykkes, hhv et teknologisk gjennombrudd og en strategisk kontekst som skaper behov for en radikal endring av det bestående. Historisk er det i realiteten også en tredje betingelse, nemlig en kultur og et klima for innovasjon og endring i organisasjonen selv. Til dette hører også en fordomsfri vilje til å lære av sine feil og ta konsekvensen av de erfaringer som gjøres under prøver, forsøk og øvelser uansett hvor dårlig de harmonerer med konvensjonell og bekvem tenkning. Vi har riktignok i Forsvaret en mengde høyttravende visjoner om å være både en lyttende og lærende organisasjon, men tidens tendens til å smykke seg med visjoner er vel ofte mer organisasjonskulturell mote enn noe vi etterlever i hverdagen. Til syvende og sist har vi likevel ikke råd til å la slike svakheter blokkere en fordomsfri diskusjon om informasjonsteknologiens og det nettverksbaserte forsvarets konsekvenser for fremtidig norsk struktur og operasjonskonsept. Det er verd å minne om at siden tidenes morgen er det ingen militære strukturer eller konsepter som har overlevd eller vært et tidsmessig svar på utfordringene i mer enn en begrenset periode. På et eller annet tidspunkt er alle blitt avløst av andre måter å tenke og operere på måter som bedre har utnyttet nye teknologiske, økonomiske, sosiale eller andre forutsetninger. Uansett kommer dagens konsept bygget opp rundt mekaniserte hæravdelinger selvsagt ikke til å være her om nye hundre år. På et eller annet tidspunkt vil det måtte følge alle sine forgjengere inn i militærmuseenes glasskasser. Det spørsmålet vi må ta stilling til er derfor om det er informasjonsteknologien som denne gang er den utløsende faktor, om et fellesoperativt og nettverksorganisert ISTAR-konsept er avløseren og om tidspunktet for å diskutere dette er nå. 1 Se bl a MacGregor Knox og Williamson Murray; The Dynamics of Military Revolution ; Cambridge University Press; New York 2001 Norsk Militært Tidsskrift - nr

20 Suksess i krig krever klare og op Strategi og krigskunst inneholder mange utfordringer. De største er kanskje å vite når man skal stoppe, og ikke minst hvordan. I denne artikkelen peker forfatteren på et vedvarende problem, nemlig å sikte på en blink som aldri står i ro. Major Terje Bruøygard er kavalerist og for tiden elev ved US Marine Corps Command and Staff College i Quantico, USA. Han har hatt to deployeringer til Afghanistan, senest 2010 som sjef for Task Unit PRT 15. AV TERJE BRUØYGARD Innledning For å lykkes som skytter trenger man et klart definert og synlig mål innenfor rekkevidde. Hvis målet er kamuflert, ikke til stede eller utenfor rekkevidde er det meningsløst å skyte. Skytteren kan være i verdensklasse, ha topp utstyr og en sterk motivasjon. Han vil likevel kaste bort alle sine kuler. Skytteren trenger en skive, et mål, for å lykkes. Denne analogien kan brukes for å forstå anvendelsen av militærmakt, herunder hvordan man skal omsette den til politisk gevinst. Enhver krig trenger et mål som er klart og oppnåelig. Akkurat som skytteren. Vi står ved starten av en utrekning fra Afghanistan. Strateger jobber på spreng i disse dager for å klare å definere parametere for suksess, slik at NATO og det internasjonale samfunn kan klare å komme seg ut med et snev av heder i behold. Oppgaven er ikke lett. Mer enn 10 år er gått siden krigen startet. ISAF sitt mandat og oppdrag er endret mange ganger, nasjoner er kommet og gått og ikke minst har flere land skiftet regjeringer. Ordskiftet på hjemmebane i flere land har gradvis beveget seg bort fra det opprinnelige målet med krigen. Deltakerlisten teller i skrivende stund 48 nasjonaliteter. Hver nasjon med sine målsetninger og særegne rasjonale for deltagelse. Selv om alle står bak oppdraget har alle land sin egen motivasjon med sine bidrag. De endrede målsetninger og den store koalisjonen har gjort det nærmest umulig å lykkes i Afghanistan. Denne artikkel argumenterer for at den viktigste forutsetning for suksess i krig er et klart, stabilt og oppnåelig politisk målsetning. I klassisk militærteori finnes tre forutsetninger for seier i krig. En må ha et klart og oppnåelig mål (hvorfor krigen føres), en god strategi (hvordan krigen føres) og de nødvendige midler til krigføring (med hva krigen føres). Målet, det vil si hva man ønsker å oppnå, dikterer de to andre. Den viktigste forutsetningen for suksess blir derfor at man setter klare og oppnåelige mål, fordi den viser hva strategien er laget for å oppnå og fordi den er målbar. 20