Fagnotat, Arna, gnr. 275 bnr - Oversendelse av klage på Etat for landbruks vedtak av , vedrørende vedtak om konsesjon

Transkript

1 BERGEN KOMMUNE Kultur, næring, idrett og kirke/etat for landbruk Fagnotat Saksnr.: Emnekode: ESARK-5010 Saksbeh: TRHS Til: Harm-Christian Tolden Kopi til: Fra: Etat for landbruk Dato: 17. november 2014 Fagnotat, Arna, gnr. 275 bnr - Oversendelse av klage på Etat for landbruks vedtak av , vedrørende vedtak om konsesjon Hva saken gjelder: Advokatfirmaet Harris DA v/robert Neverdal har, på vegne av Helga og Hogne Hemre, i brev datert påklaget Etat for landbruks vedtak datert om å gi konsesjon til Hilde Gunnarson på gnr. 275 bnr. 2. Da behandling av klagen kan medføre at konsesjonen til erverv av gnr. 275, bnr. 2, som ble gitt til Hilde Gunnarson, blir trukket tilbake, anser Etat for landbruk saken å være av prinsipiell karakter, da dette vil ha store følger for Hilde Gunnarson. Derfor blir saken oversendt til Byrådet for behandling av klagen. Saksgang: Den ble det gitt konsesjon til Hilde Gunnarson for erverv av gnr. 275, bnr. 2 i Bergen kommune. Etat for landbruk mottok den klage på konsesjonsvedtak for gnr. 275, bnr. 2 fra Advokatfirmaet Harris DA v/ Robert Neverdal, på vegne av Helga og Hogne Hemre. Etat for landbruk vurderte i forbindelse med klagen om det forelå rettslig klageinteresse, og avviste klagen etter å ha kommet frem til at Helga og Hogne Hemre ikke hadde rettslig klageinteresse i vedtak datert Vedtaket vedrørende rettslig klageinteresse ble påklaget av Advokatfirmaet Harris på vegne av Helga og Hogne Hemre, datert Byrådet opprettholdt Etat for landbruk sitt vedtak datert om å avvise klagen som følge av manglende klageinteresse den , og klagen ble oversendt til Fylkesmannen i Hordaland for endelig avgjørelse. 1

2 Fylkesmannen i Hordaland overprøvde vedtaket til Etat for landbruk, og kom frem til at Helga og Hogne Hemre har klagerett i vedtak datert , og klagen ble sendt tilbake til kommunen for å realitetsbehandles. I forbindelse med at klagen vedrørende konsesjon skal realitetsbehandles, har Advokatfirmaet Dæhli, Bull & Co ved advokat Hans Martin Bjørge på vegne av Hilde Gunnarson sendt inn bemerkninger til klagen, datert Nærmere om klagen/klager anfører: Det anføres først at ervervet ikke vil innebære en «driftsmessig god løsning», jf. konsesjonsloven 9. Det anføres videre at Hemre kan gjøre bruk av eiendommen på en mer samfunnsmessig forsvarlig måte enn hva som er tilfelle for søker. Det bes på bakgrunn av dette at kommunen gjør om sitt vedtak, og gir avslag på søknaden om konsesjon. Dersom klagen ikke tas til følge, bes det om at klagen blir oversendt Fylkesmannen i Hordaland. Det bes avslutningsvis om at kommunen/klageinstansen foretar en befaring. Klagen er i sin helhet vedlagt, samt de dokumenter som er relevant for behandlingen av klagesaken. Etat for landbruk har kommet frem til at argumentene ikke er av slik betydning at det er grunnlag for å ta klagen til følge. Det vises til saksutredningen, der Etat for landbruks kommentarer og vurderinger fremgår. Anbefalt forslag fra Etat for landbruk Bergen kommune opprettholder vedtaket datert om å gi konsesjon til erverv av gnr. 275, bnr. 2 til Hilde Gunnarson. Klagen datert tas ikke til følge. Saken oversendes til Fylkesmannen i Hordaland for endelig avgjørelse. Trond Håkon Stadheim - saksbehandler Helene Dahl - etatsleder Dette dokumentet er godkjent elektronisk. 2

3 Saksutredning: Advokatfirmaet Harris DA v/robert Neverdal har, på vegne av Helga og Hogne Hemre, i brev datert påklaget Etat for landbruks vedtak datert om å gi konsesjon til Hilde Gunnarson på gnr. 275 bnr. 2. Da behandling av klagen kan medføre at konsesjonen til erverv av gnr. 275, bnr. 2, som ble gitt til Hilde Gunnarson, blir trukket tilbake, anser Etat for landbruk saken å være av prinsipiell karakter, da dette vil ha store følger for Hilde Gunnarson. Derfor blir saken oversendt til Byrådet for behandling av klagen. Saksgang: Den ble det gitt konsesjon til Hilde Gunnarson for erverv av gnr. 275, bnr. 2 i Bergen kommune. Etat for landbruk mottok den klage på konsesjonsvedtak for gnr. 275, bnr. 2 fra Advokatfirmaet Harris DA v/ Robert Neverdal, på vegne av Helga og Hogne Hemre. Etat for landbruk vurderte i forbindelse med klagen om det forelå rettslig klageinteresse, og avviste klagen etter å ha kommet frem til at Helga og Hogne Hemre ikke hadde rettslig klageinteresse i vedtak datert Vedtaket vedrørende rettslig klageinteresse ble påklaget av Advokatfirmaet Harris på vegne av Helga og Hogne Hemre, datert Byrådet oppretthold Etat for landbruk sitt vedtak datert om å avvise klagen som følge av manglende klageinteresse den , og klagen ble oversendt til Fylkesmannen i Hordaland for endelig avgjørelse. Fylkesmannen i Hordaland overprøvde vedtaket til Etat for landbruk, og kom frem til at Helga og Hogne Hemre har klagerett i vedtak datert , og klagen ble sendt tilbake til kommunen for å realitetsbehandles. I forbindelse med at klagen vedrørende konsesjon skal realitetsbehandles, har Advokatfirmaet Dæhli, Bull & Co ved advokat Hans Martin Bjørge på vegne av Hilde Gunnarson sendt inn bemerkninger til klagen, datert Nærmere om klagen/vurderingen: Etaten har i vurderingen tatt utgangspunkt i konsesjonsloven 1 og 9, forarbeider, aktuell rettspraksis og rundskriv M-2/2009. I vurderingen har det også blitt lagt vekt på informasjon som har kommet inn til etaten. Klagers første anførsel: Det anføres først at ervervet ikke vil innebære en «driftsmessig god løsning», jf. konsesjonsloven 9. Klager er av den oppfatning at den driften som skisseres ikke er realistisk eller gjennomførbar. Dette på bakgrunn av at søker har oppgitt at det er mulig med drift for opptil 150 vinterforete sau, uten at det finnes slåttemark, og søker er nødt til å kjøpe eller leie slåttemark, eventuelt kjøpe inn foret. Videre anfører klager at veien til eiendommen ikke er egnet for frakt av foret, da det må brukes større maskiner til dette. Klager anfører at det er på det rene at det er vanskelig å få tak i slåttemark i området, og at slikt prosjekt som søker 3

4 opplyser om å igangsette vil bli svært kostbart, og at det er usannsynlig at det vil bli igangsatt slik drift. Klager anfører videre at det er urealistisk å starte opp med bær eller frukt på eiendommen, pga. store vannårer, undersolt mark, samt mye skog og røtter som må tas bort. Videre anfører klager at det må bygges opp lagringsplass og kjølelager, da det ikke finnes noen form for driftsbygning. Kostnadene med slike tiltak er så store, at det er usannsynlig med oppstart av slik drift. På bakgrunn av dette kan klager vanskelig se hvordan kommunen har kunnet foreta vurderingen av hvorvidt ervervet vil innebære en god driftsmessig løsning uten å ha vært på befaring på eiendommen. Søkers bemerkning i forbindelse med første anførsel: Advokatfirmaet Dæhli Bull & Co ved advokat Hans Martin Bjørge har på vegne av Hilde Gunnarson (heretter omtalt som søker) kommet med bemerkninger i forbindelse med klagen. Vedrørende den første anførselen til klagen, er søker av den oppfatning at en i utgangspunktet må hevde at bruket er drivverdig, da Hemres som er ørlite mindre og har noenlunde de samme topografiske forhold anses som drivverdig. Søker opplyser om at det har blitt vurdert som lite hensiktsmessig å inngå avtaler vedrørende slåttemark, den tid konsesjonssaken ikke har blitt endelig avgjort. Utsagnet om at det ikke er lett å leie areal, er et subjektivt utsagn som søker ikke er enig i. Ut i fra de undersøkelser som er gjort, er søker av den mening at det vil være enkelt å få leid slik mark. Det er også tilgang på kjøp av rundballefor i distriktet. Søker opplyser videre om at maskiner vil bli kjøpt brukt, for å holde kostnadene nede, og det er god tilgang på slikt utstyr som er nødvendig. Når det gjelder argumentet om at urealistisk å starte opp drift med bær og frukt, er søker av den oppfatning at opplysningen om store vannårer et subjektivt utsagn, som har opphav i at eiendommen ikke har blitt grøftet og at en teig på ca. 5 dekar er vasstrukken. Søker opplyser om at dette er gammel slåttemark, som søker har begynt å jobbe med å håndgrøfte. Den bør maskingrøftes og kalkes, og vil deretter gi god jord. Det er tatt jordprøver som viser gode vekstforhold, såfremt surhetsgraden reguleres, som underbygger dette. Søker opplyser videre at maskingrøfting ikke har vært mulig hittil, da Hemre ikke gir adgang over den tinglyste veirett som bnr. 2 har. Søker opplyser videre at det for øvrig er tatt jordanalyser over hele eiendommen, utenom utmarken, for å kunne lage en driftsplan. Som følge at Hemre har blitt innvilget rettslig klageinteresse, har dette arbeidet blitt satt på hold og innkjøp av buskap utsatt enda et år, til konsesjonssaken har blitt endelig avgjort. Når det gjelder lagringsforholdene opplyser søker om at de har planer om eventuelt å bearbeide avlingen slik at dette behovet er minimalt. Det er planlagt å selge til ferskvaremarked i innhøstingssesongen og saftpressing i enge lokaler, etablere en lørdagsåpen gårdsbutikk i det sentrale butikksenteret u nærområdet, saftpressing vil gi lagringsdyktig vare uten behov for kjølelager og nettbutikk. I tillegg vil søker selge varer i veikanten, da gården ligger ved veistrekningen mellom Bergen og sentrale hytteområder på Kvamskogen og Voss/Myrkdalen. 4

5 Søker opplyser videre om at det skal bygges en driftsbygning, og viser i denne sammenheng til vedlegg tre som ble lagt ved konsesjonssøknaden. Her fremgår også finansiering, egenkapital og avkastningskrav, enhver produksjon på dette bruket må utvikles gradvis slik som det her er beskrevet. Bruket vil for øvrig også kunne søke om etableringstilskudd gjennom Innovasjon Norge. Søker viser til vedlegg 5 i konsesjonssøknaden når det gjelder kvalifikasjonene til å drive bruket, og opplyser i tillegg om at søkers ektefelle nå har fullført agronomutdannelsen ved Lien landbruksskole i Buskerud. I forbindelse med klagers påstand om at søkers planer for eiendommen er for kostbare, nevner søker at det er søkt om tilskudd innen SMIL-ordningen, hvor tre søknader har blitt innvilget, der i blant gjenvinning av utmark, oppsetting av gjerde og rydding og grøfting. Søker fastholder ut i fra det ovenfor at forslaget til drift innebærer en god driftsmessig løsning. Etat for landbruk sin vurdering i forbindelse med første anførsel: Etat for landbruk har ved behandling av konsesjonssøknaden påpekt at etaten vurderer driftsplanen med vinterfôra sau som optimistisk, og basert vurderingen på at det meste av grovforet mest sannsynlig må kjøpes inn. Når det gjelder frukt og bær, er etaten av den oppfatning at dette er en mulighet, spesielt for bær, og at det er et stort marked for salg i nærheten. Etat for landbruk har også i forbindelse med vurderingen om en vil oppnå driftsmessig godt resultat vurdert at nabobruket har ønsket å kjøpe bnr. 2 som tilleggsareal. I den forbindelse blir det påpekt at Etat for landbruk ikke kan pålegge eier til å selge tilleggsjord for å oppnå bruksrasjonalisering, og at det er opp til den enkelte grunneier å selge til hvem han eller hun vil selge til. Det er også på det rene at det ikke har foreligget en skriftlig avtale vedrørende beiteleie mellom Helga Hemre og eierne av bnr. 2, og det fremgår av skriftlig korrespondanse at eierne av bnr.2 ikke har tillatt beiting, samtidig som de påpeker at det har oppstått store beiteskader. Et annet viktig moment i denne vurderingen var at selvstendig drift på gnr. 275, bnr. 2 vil føre til drift av hele eiendommen, inkl. skogen, og at gjengrodde arealer vil bli ryddet og holdt i hevd. Videre er det søkers formål med kjøpet som skal legges til grunn i vurderingen, og at formålet skal veies opp mot de samfunnsinteresser som gjør seg gjeldende, jf. rundskriv M-2/2009. Etat for landbruk måtte av denne grunn vurdere den tilgjengelige løsningen som er mest gagnlig for samfunnet ved behandlingen av søknaden. Selv om det i denne saken er to små bruk med begrensede arealressurser, var det et viktig moment at eksisterende og planlagt driftsopplegg kan gi selvstendig økonomisk drift på grunn av at de ligger så nær et stort bymarked. På bakgrunn av dette kom Etat for landbruk frem til at eiendommen har stort nok potensiale til selvstendig drift, og at fremlagte driftsplaner stort sett er mulig å gjennomføre, og at kjøpet dermed gir en driftsmessig god løsning. Det følger av rundskriv M-2/2009 at det må foretas en konkret vurdering om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, hvor hvilken driftsform som er påregnelig er av betydning. Videre må det legges vekt på arronderingsmessige forhold, herunder hvordan grensene er trukket opp og eventuell avstand mellom flere teiger. For at det skal være en driftsmessig god løsning, forutsettes det rasjonelle driftsenheter. Etat for landbruk er av den oppfatning at vurderingen om ervervet medfører en driftsmessig god løsning, som ble foretatt i forbindelse med søknaden, ivaretar disse hensynene. Det 5

6 sentrale momentet her er at eksisterende og planlagt driftsopplegg kan gi selvstendig økonomisk drift på begge brukene, og at de prosjekterte driftsplanene har tilstrekkelig stort nok potensiale til å gjennomføres. Klagers andre anførsel: Klager anfører så videre at Hemre kan gjøre bruk av eiendommen på en mer samfunnsmessig forsvarlig måte enn det søker kan. Klager bemerker at bruk av tilleggsarealet på bnr. 2 i alle tilfelle vil gi et styrket driftsgrunnlag for gården og bidra til mer robust drift av den, og konsesjonsvedtaket innebærer en klart svekket drift for Hemre. Det vises her til at loven åpner for å trekke inn hensynet til tredjemannsinteresser i vurderingen. Det vises også til Rt s. 18, avsnitt 47, hvor Høyesterett uttalte «Forarbeidene viser dermed at det skal være adgang til å legge vekt på løsninger som konsesjonsmyndighetene mener vil være enda bedre, selv om konsesjon til søkeren også vil fremme hensynene som er nevnt i 9 første ledd». Videre vises det til avsnitt 58 om at «Konsesjon må kunne nektes dersom alternativet fremstår som en bedre ivaretakelse av disse hensyn, uten at det må foreligge en betydelig interesseovervekt til fordel for alternativet.» Klager mener at det i en slik vurdering kan være liten tvil om at Hemre har den mest beskyttelsesverdige interesse i å overta eiendommen, og at en slik overdragelse best samsvarer med overordnede samfunnsinteresser. Klager fremhever i den forbindelse at Hemre sin gård er en del av «inn på tunet» prosjektet, hvor barn fra barnevernet deltar i aktiviteter på gården, og at klager har en avtale med en barnehage om bruk av gården. Tilleggsarealet vil sikre driften av gården og medføre at den blir mer robust i fremtiden. Hemre har dermed allerede bygd opp et næringsgrunnlag noe som er klart best egnet til å sikre forutberegnelighet og stabilitet rundt eierforholdet, som igjen er med på å sikre ed overordnede samfunnsinteresser på best måte. Videre påpekes det i klagen at Hemre har lang tilknytning til området da hun er tredje generasjons gårdbruker, mens søker ikke har tilknytning til stedet. På bakgrunn av dette er mener klager at det er klart at det å gi konsesjon til søker ikke vil gi den mest gagnlige løsningen, og vilkårene for å gi konsesjon følgelig ikke er oppfylt. Bemerkning fra søker i forbindelse med klagens andre anførsel: Søker sier i forbindelse med klagen at Hemre så langt kun har benyttet bnr. 2 som tilleggsbeite, utover det hun disponerer på egen eiendom, og dersom klagen tas til følge og Hemre skulle gis konsesjon i stedet, vil det ikke medføre noe mer landbruksaktivitet i området, enn det som er der i dag. Med søkers planer vil den samlede landbruksdriften i området utvides betraktelig, noe som i seg selv vil være samfunnsmessig fordelaktig, sett i forhold til at Hemre kun opprettholder sin drift på dagens nivå. Søker påpeker i denne sammenhengen at Hemre selv har sagt at hun ikke trenger bnr. 2 som beite, men at denne uttalelsen senere har blitt modifisert av advokaten, og det der sies at tilleggsbeitet vil gi et styrket driftsgrunnlag. Søker bemerker til dette at Hemre har benyttet seg av eiendommen i 20 år, uten at driften av eiendommen har utvidet seg til noe mer enn det den er i dag, og det ikke er noe som tilsier at dette vil endre seg vesentlig dersom hun får kjøpe bnr. 2 som tilleggsjord. 6

7 Søker er i den forbindelse også sterkt uenig i uttalelsen fra Fylkesmannen vedrørende uttalelsen til Hemre i brev datert , hvor Fylkesmannen legger til grunn at siden uttalelsen til Hemre senere har blitt korrigert, medfører at en ikke kan tillegge uttalelsen særlig vekt. Søker mener at dersom Hemre mente at hun trengte arealet som tilleggsbeite, er det ingen grunn til at hun ikke skulle ha opplyst om dette i brevet av Søker mener at en derfor må legges til grunn som sikkert at brevet ga uttrykk for hva hun mente var riktig. Søker skriver videre at i klagen ser hun at denne uttalelsen er ufordelaktig for henne i klagesaken, og derfor velger å modifisere seg betydelig. I motsetning til i 2012 hadde hun i 2013 et motiv for å tilpasse argumentasjonen, som var å få medhold i klagesaken. Søker opplyser videre om at de har tilbudt Hemre å benytte seg av deler av bnr. 2 som beite, inntil søker selv trenger arealet, i et brev datert , men som ikke har blitt besvart. Søker erkjenner at Hemre har en viss tilknytning til jorden, men at denne er imidlertid opparbeidet mer eller mindre ved hjelp av selvtekt og bør således ikke tillegges særlig vekt. Søker er av den mening, ut i fra det ovenfor, at bruken av bnr. 2 som tilleggsareal ikke kan anses å utgjøre et viktig moment i driftsgrunnlaget. Søker opplyser også om at hun i søknaden har sagt at hun ønsker å restaurere gamle driftsveier slik at de kan brukes til riding av nærliggende bruk, noe som vil være med å bedre driftsgrunnlaget til Hemre. Når det gjelder søker tilknytning til området, skriver søker at det er feil å hevde at hun ikke har tilknytning. Det opplyses om at hun har bodd på naboeiendommen siden 2005/06, og som det fremgår av konsesjonssøknaden er hun tredje generasjon i Arna/Garnesområdet, og har således sterk tilknytning til stedet. Søkker oppsummerer med at søkers planer innebærer en driftsmessig god løsning, og at hennes planer innebærer en mer samfunnsmessig forsvarlig bruk, enn om Hemre skal få konsesjon. Søkers planer innebærer en selvstendig drift og en kultivering som vil foredle kulturlandskapet på en annen måte enn om eiendommen kun skal fortsette som hestebeite. Videre opplyser søker om at den planlagte driften vil også kunne gi nye arbeidsplasser innen landbruket, og det er en målsetting å kunne sysselsette minst to årsverk i løpet av 5 år. Søker er av den oppfatning at dersom Hemre får erverve eiendommen, vil den fortsatt kun fungere som tilleggsbeite, og det er ingen grunn til å anta at driften blir utvidet. Søker opplyser videre om at det er foretatt flere investeringer i eiendommen, og disse investeringene ikke vil komme til nytte for Hemres bruk av eiendommen, noe som må anses som lite samfunnsøkonomisk heldig. Avslutningsvis ber søker om at klager ikke gis medhold. Etat for landbruk sin vurdering i forbindelse med klagens andre anførsel: Klager viser til Rt s. 18 om at det er adgang for konsesjonsmyndighetene til å legge vekt på løsninger som vil være bedre, og at konsesjon kan nektes å gi selv om søker også vil kunne fremme hensynene som er nevnt i 9 første ledd. I den forbindelse vil Etat for landbruk bemerke at i nevnte dom var det et aksjeselskap som ble nektet konsesjon, da landbruksmyndighetene ville prioritere fysiske personer og styrke landbrukseiendommene til disse, da det var en som var villig til å inngå avtale på samme forpliktelser. Dette fremgår av avsnitt 62, hvor det vises til Ot.prp.nr. 79 ( ) side 66 at det fortsatt bør være slik at landbrukseiendommer i størst mulig grad eies av fysiske personer, selv om det er adgang for selskaper med begrenset ansvar. Det fremheves videre i avsnitt 63 at selskapsformen var et moment i vurderingen om det skulle gis konsesjon eller ikke. 7

8 Da det i denne saken er to fysiske personer som er interessert i å overta bnr. 2, skiller denne saken seg fra den saken som Rt s. 18 omhandler, og dommen sin relevans er dermed svekket. Dette underbygges også av Sivilombudsmannens årsmelding, SOM , hvor det vises til SLF sin uttalelse i forbindelse med det å ikke gi konsesjon til et aksjeselskap: «Det andre forholdet er det landbrukspolitiske målet om at landbrukseiendommer i størst mulig utstrekning bør eies av privatpersoner.» Under henvisning til RT s. 18 skrev SLF «Etter Høyesteretts syn kan en søknad avslås så lenge de hensyn som søkes ivaretatt innenfor lovens formål om samfunnsgagnlige eier- og bruksforhold. SLF mener det politiske målet om størst mulig personlig eierskap til landbrukseiendommer, faller inn under lovens formål.» Sivilombudsmannen kom i denne saken frem til at det ikke var grunn til å iverksette ytterligere undersøkelser i saken, ut i fra redegjørelsen landbruksforvaltningen hadde gitt. I Sivilombudsmannens årsmelding, SOMB (2009 S 193) gjaldt saken avslag på søknad om konsesjon for å overta landbrukseiendom, hvor begge parter var fysiske personer. Den begrunnelsen som var gitt for vedtaket, etterlot en begrunnet tvil om vedtaket var lovlig, og medførte at fylkeslandbruksstyret ble bedt om å vurdere saken på nytt. Avslaget ble gitt med henvisning til at salget ikke ville gi slike eier- og bruksforhold som var mest gagnlig for samfunnet, jf. konsesjonsloven 1. Kommunen konkluderte i denne saken at det var ønskelig at eiendommen ble solgt som tilleggsjord til noen med eiendom som grenset til konsesjonseiendommen og hadde yrket sitt i landbruket. Sivilombudsmannen viste til Ot.prp.nr.79 ( ), og det som fremgår av merknaden til 1 på side 76 i proposisjonen: «Det er søkeren og hans formål med ervervet som danner utgangspunktet for vurderingen. Søkers formål er derfor av sentral betydning for avgjørelsen både i saker som gjelder erverv av landbrukseiendom og ved erverv av andre typer arealer. Formålet med ervervet må veies opp mot de samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende. Avgjørelsen skjer etter en individuell og konkret vurdering. Etter loven har ingen krav på konsesjon, men konsesjon må gis med mindre det er saklig grunn til å avslå. Ordlyden i lovutkastet innebærer at det ved avveiningen mellom søkers interesser og samfunnsinteressene bare er adgang til å velge en løsning som er «mest» gagnlig for samfunnet. Mest innebærer ikke at en er tvunget til å velge den beste løsningen, men at en må velge mellom de faktiske mulighetene en har. Dette innebærer at samfunnshensynene er det sentrale ved vurderingen. Individuelle forhold er også relevante momenter, men da som korrigerende momenter.» Sivilombudsmannen uttaler videre i forbindelse med 9, at selv om ordlyden «til fordel for søker» har blitt utelatt, innebærer dette ikke en realitetsendring i forhold til praksis, jf. Ot.prp.nr.44 ( ) s Det er altså ingen som har krav på konsesjon, og myndighetene skal foreta en konkret avveining av hensynene for og imot. Sivilombudsmannen åpner for at det kan legges vekt på behovet for å styrke næringsgrunnlaget til eksisterende bruk, forutsatt at det virkelig eksisterer et slikt behov. Men også dette hensynet må vurderes opp mot andre hensyn som gjør seg gjeldende i saken. I denne aktuelle saken var det enighet om at kjøpsavtalen A hadde inngått var med på fremme lovens formål, noe som etter Sivilombudsmannens skjønn skjerper de krav som må stilles for at myndighetene skal kunne gripe inn i avtalen og nekte at det gis konsesjon. Sivilombudsmannen uttaler at det må nøye vurderes hvorvidt myndighetene bør gripe inn i en ellers gyldig kjøpekontrakt, og at lovens utgangspunkt er at en lovlig frivillig overdragelse skal legges til grunn. Etat for landbruk la til grunn i vedtaket vedrørende konsesjon datert søkers planer om å restaurere eiendommens bygninger og drive tradisjonelt landbruk. Formålet med ervervet ble vurdert dithen at det ville være positivt for kulturlandskapet, da «Restaurering av 8

9 stier, utløer og beiter kan bidra til skjøtsel av et viktig kulturlandskap og holde eiendommen i hevd.» Den tiden Hemre har benyttet seg av bnr. 2, har det vært som tilleggsbeite for hester, noe som fremgår av tidligere korrespondanse mellom Hemre og Arne Kleiveland datert og av klagen på konsesjonsvedtaket. Det fremgår ikke av klagen om det foreligger noen andre planer om bruk av eiendommen utover dette, og er dermed vanskelig å vurdere om det vil tas ut skog og lignende som vil ivareta kulturlandskapet, utover at arealet vil bli brukt som beite. Søker har søkt om SMIL-tilskudd, hvor blant annet hvor det har blitt innvilget tilskudd til rydding/tynning/planting av utmarksareal, som på sikt skal benyttes til beite/slått. Det har også blitt innvilget tilskudd til gjerder for å hindre gjengroing og rydding og grøfting av dyrka mark. Disse tiltakene er i samsvar med formålet til konsesjonsloven 1 jf. 9, ved at kulturlandskapet vil holdes i hevd ved at hele eiendommen tas i bruk. Når det gjelder søker og klager sin tilknytning til eiendommen, fremgår det av Rundskriv M- 2/2009 under punkt at søkers tilknytning til eiendommen kan ilegges vekt, men kun som korrigerende moment. Dette innebærer at «det ikke er hensynet til eier som skal være avgjørende for avveiningen.» Dersom den samlede vurderingen av de øvrige momentene etterlater tvil vedrørende hvordan en best kan ivareta samfunnsinteressene, kan tilknytning etter omstendighetene bli avgjørende. Denne tilknytningen kan være av ulik karakter, som slektskapsforhold eller at søker har vokst opp på eiendommen m.m. Dette må for øvrig ses i sammenheng med konteksten i 9 fjerde ledd, som omhandler odelsberettiget eller nær slekt som ikke skal oppfylle boplikten etter 5 andre ledd, noe som også fremgår av Ot.prp.nr.44 ( ) s Det at klager og søker hevder at de har en sterk tilknytning til området, er således ikke relevant i forbindelse ved vurderingen om det skal gis konsesjon til erverv for eiendommen bnr. 2. Som det fremgår av Sivilombudsmannens uttalelse, SOMB (2009 S 193), dersom søker ivaretar de formålene loven fremmer, skal kravene skjerpes til det skjønn for at en skal gripe inn i avtalen og nekte konsesjon når det foreligger en gyldig avtale. En eventuell omgjøring av vedtaket vil være i strid med lovens utgangspunkt, om at en frivillig overdragelse skal legges til grunn, dersom offentlig myndighet griper inn i avtalen mellom selger og konsesjonssøker. Det foreligger i denne saken etter Etat for landbruk sin vurdering ikke slike hensyn som tilsier at en bør gripe inn i avtalen mellom søker og selger, og dermed å nekte konsesjon, da søker ivaretar formålene som loven fremmer. Konklusjon: Etat for landbruk finner ikke at det har kommet noen argumenter av slik betydning at vi ser grunn til å endre vedtaket av