Utredning Finprikkauren på. Hardangervidda. og arealbruk

Transkript

1 Utredning Finprikkauren på Hardangervidda Miljøsamarbeid Naturområder og arealbruk Dyr og planter Friluftsliv

2 Finprikkauren på Hardangervidda Arne Fjellheim, Åsmund Tysse, Villhelm Bjerknes og Richard F. Wright. Utredning Utgiver: Direktoratet for naturforvaltning Dato: November 2002 Antall sider: 59 Emneord: Finprikkaure, Forsuring, Kalking, Næringsdyr Keywords: Fine spotted brown trout, Acidification, Liming, Food animals Bestilling: Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Ekstrakt: Finprikkaure er en særmerkt aurevariant som lever i et avgrenset område på Hardangervidda. Overvåking av bestandene viste at de ble rammet av reproduksjonssvikt rundt Samtidig forsvant forsuringssensitive bunndyr fra aurens diett. Flere tiltak ble igangsatt for å berge auren og dens miljø, blant annet kalking og forsøk på å gjenintrodusere viktige næringsdyr. Kalkingen resulterte i en betydelig forbedring av vannkvaliteten, til et nivå der tålegrensene for aure og sterkt sensitive bunndyr ikke lenger var overskredet. Prøvefiske viste at reproduksjonen kom igang igjen og det ble en markert økning av ungfisk i bestanden. Samtidig ble sterkt forsuringssensitive organismer igjen funnet i auremagene. Abstract: The fine spotted brown trout is located in a small area in Central Norway. Monitoring of the population indicated a decline and, since 1985, severe reproduction failure. The main reason was acidification damages, as critical limits of brown trout were exeeded. Also acid-sensitive invertebrates disappeared from the trout stomachs. Several actions were initiated in order to restore the trout and its environment, including liming and attempts to restore populations of sensitive food animals. Liming resulted in a considerable water quality improvement, indicating that critical limits for fish and sensitive invertebrates were no longer exceeded. Testfishing showed a marked increase in the frequency of young fish and normally reproducing populations. From 1999 and on, highly acid-sensitive food organisms seem to expand in the lakes. TE 942 Refereres som: Fjellheim, A., Tysse, Å., Bjerknes, V. & Wright, R.F. Finprikkauren på Hardangervidda. DN-utredning , 58 s. Foto forside: Roy M. Langåker.

3 Forord Forsuring av vann og vassdrag er fortsatt et av de alvorligste miljøproblemer i Norge. Langtransportert sur nedbør (SO 2 og NO x ) er den enkeltfaktor som har ført til størst reduksjon av biologisk mangfold i ferskvatn. Hovedmottiltaket er reduksjoner i luftutslipp basert på internasjonale avtaler. I den senere tid har vi registrert virkningen av reduserte utslipp i form av mindre surt vatn i vassdragene, økt overlevelse av fiskeyngel og forekomst av flere forsuringsfølsomme bunndyrarter i flere områder der det tidligere er dokumentert forsuringsskader. Inntil vannkvaliteten igjen er akseptabel for dyrelivet i ferskvatn, er kalking i utvalgte områder fremdeles nødvendig. Direktoratet for naturforvaltning (DN) har det sentrale forvaltningsansvaret for kalkingsvirksomheten i Norge. I DNs Handlingsplan for kalkingsvirksomheten i Norge mot år 2000 er hovedmålet bevaring av biologisk mangfold i sure vassdrag. Det er viktig med en god overvåking for å følge utviklingen i vannkvalitet og biologi i kalkede vassdrag. Med god overvåking kan kalkmengde og kalkingsstrategi reguleres i takt med redusert nedfall, og dermed optimaliseres biologisk og når det gjelder økonomi. Finprikkaure er en særmerkt aurevariant som lever i et avgrenset område på Hardangervidda. Overvåking viste at bestanden ble rammet av reproduksjonssvikt rundt Samtidig forsvant forsuringssensitive bunndyr fra aurens diett. Disse effektene ble etter hvert satt i sammenheng med økt forsuring. Flere tiltak ble igangsatt for å berge auren og dens miljø, blant annet kalking, holde finprikkauren i levende genbank, utsettinger av finprikkaure og forsøk på å gjeninnføre marflo og skjoldkreps. Kalkingen er gjennomført i regi av fylkesmannen i Hordaland. Prosjektet Finprikkauren på Hardangervidda ble gjennomført i perioden og er finansiert av DN. Målet var å dokumentere status til bestandene og effekten av kalking. Undersøkelsene har omfattet vannkvalitet, fiskbestand og andre organismer i ferskvatn. Resultatene fra prosjektet har også vært viktig for å evaluere kalkingsstrategien og vurdere behovet for kalking framover. Så langt har kalkingen virket som forventet på vannkvaliteten, og andelen vill finprikkaure har økt. I slutten av prosjektperioden ble sterkt forsuringsfølsomme organismer som marflo og skjoldkreps igjen funnet i auremagene. I denne rapporten er undersøkelsene i perioden oppsummert. Etter at prosjektet ble avsluttet i 2000, er de høyest prioriterte undersøkelsene videreført i 2001 og Undersøkelsene er gjennomført i regi av Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske (LFI), Universitetet i Bergen v/ Arne Fjellheim, Norsk institutt for vannforskning (NIVA) v/ Vilhelm Bjerknes og Åsmund Tysse som sentrale samarbeidsparter. Kontaktperson for prosjektet i DN er Roy M. Langåker. Trondheim, november 2002 Yngve Svarte Direktør Artsavdelingen 3

4 Forfatternes forord Finprikkauren, som har sin utbredelse i et lite område på Hardangervidda øverst i Numedalsvassdraget, er en av de mest særmerkte aurevariantene vi kjenner. Finprikkauren er kjent fra skriftlige kilder gjennom 90 år, men først på 1980-tallet ble en klar over at bestanden var truet. Prosjektet Prikkauren på Hardangervidda som ble startet i 1997 hadde som mål å sikre finprikkauren gode livsbetingelser i sitt opprinnelige miljø. Prosjektet bygger på kartlegging og forskning utført av en rekke personer i de siste 30 år. Vi skylder disse personene en stor takk for den entusiasme og det pågangsmot de har vist. Vi vil spesielt nevne den bestandskartleggingen Jan-Per Madsen utførte fra 1970 til Videre at oppsynsmann Arvid Holt og fiskerikonsulent Christoffer Senstad satte problemene rundt finprikkauren på dagsorden og tok initiativ til videre studier. Den innledende forskning og kartlegging av finprikkaurens genetikk og populasjonsbiologi ble utført av Øystein Skaala og Knut E. Jørstad, Havforskningsinstituttet og av Reidar Borgstrøm, NLH. Deres arbeider bidro til fornyet viten om finprikkauren, men de avslørte samtidig at bestandene var direkte truet. Jordprøvene ble tatt av Åsgeir Almås (Inst. Jord og Vannfag, NLH) på oppdrag fra NIVA, og de jordkjemiske analysene ble utført ved SKOGFORSK med finansiell støtte fra Fylkesmannen i Hordaland. Tilrettelegging av inputdatene og kalibrering av MAGIC ble utført av Carolyn Burchart, NIVA, i forbindelse med hennes stipend fra Valle Foundation (University of Washington, USA). Direktoratet for Naturforvaltning (DN) har finansiert og deltatt aktivt i styringen av prosjektet "Prikkauren på Hardangervidda". Takk til Kjell Hegna ved Miljøvernavdelinga i Hordaland for god og sikker kalkingsplanlegging. Vi takker også Eidfjord Kommune v/ Gunnar Elnan for et aktivt og positivt engasjement. Hardangervidda Fjelloppsyn takkes for innsamling av vannprøver, ofte under vanskelige værforhold. Eidfjord fjellstyre har velvillig stilt hytte og båt til disposisjon i forbindelse med feltarbeid. Til slutt vil vi takke Herman Stakseng som har bidratt som båtfører, fisker og kjentmann. 4

5 Sammendrag Rundt 1985 viste aurebestanden i Svartavatnet tydelige tegn på forsuringsskader. Rapporter konkluderte med at bestanden var dominert av voksen aure og lite yngel og at marfloa ble borte fra mageprøvene. Sporadiske phmålinger viste verdier ned mot 5,0 i snøsmeltingen. Omfattende vannkjemiske analyser våren 1993 skjerpet mistanken, da det ble målt ph=5,2 og LAl på 60 µg/l. Kombinert med lavt kalkinnhold og lite humus gir dette en vannkvalitet som er kritisk for aure. Disse verdier overskrider også tålegrensene for marflo, skjoldkreps og andre sterkt forsuringssensitive invertebrater. de kalkete profilene og fra 9-17 µg/l i referansesjøen. Profilene i Svartavatnet og Svartavasstjørni viser en gunstig vannkvalitet for sensitive invertebrater som marflo og skjoldkreps selv i den verste smelteperioden. Første utsetting av finprikkaure skjedde i Den var avkom etter stamfisk fanget i Svartavasstjørni i Bestanden i Svartavatnet ble styrket med 900 ensomrig aure og Svartavasstjørni med 250 ensomrig aure. Etter ny vurdering i 1995 satte Eidfjord fjellstyre ut 600 ensomrig finprikkaure både i Svartavatnet og Svartavasstjørni. Høsten 1994 ble feltet til Svartavasstjørni kalket med 15 tonn kalkgrus på rennende vatn og 12 tonn i innsjø. Året etter lå ph over 5,5 og LAl under 10 µg/l gjennom vår og sommer. Kalkingen ble gjentatt årlig med samme volum og metode. Østre basseng av Svartvatnet ble årlig kalket med 10 tonn kalksteinsmel fra I 2000 var ph over 6,0, LAl under 10 µg/l og kalsium 0,7-0,8 mg/l. Til sammenligning var ph=6,4 og kalsium 0,7 mg/l i Svartavatnet i juli I det ukalkete referansefeltet Langesteintjørni avtok innholdet av nitrogen i perioden , mens sulfat synes uendret. Det har resultert i økt ph og et lavere kalsiuminnhold. Bedre vannkvalitet har ennå ikke resultert i mindre LAl i snøsmeltingen. Våren 2000, under kraftig snøsmelting, ble vannkvaliteten målt i flere vertikaler i Svartavassområdet. Prøvene fra østre og vestre basseng av Svartavatnet viste ph nær 6,5 fra overflate til bunn. I Svartavasstjørni var ph 6,4 like under isen, for så å stige til over 6,5 ved bunnen. I den ukalkete Langesteintjørni var ph 5,4 under isen, og steg til 5,7 ned mot bunn. I Svartavatnet var det 1,5 mg Ca/l fra 4 m og ned til bunnen. I Svartavasstjørni var det mer kalk i vannet, 1,5 mg Ca/l i overflaten stigende til 3 mg/l ned mot bunnen. I referansefeltet Langesteintjørni var det lavere kalkverdier, 0,7 i overflaten og 0,5 mg Ca/l ned til 12 m. Innholdet av LAl var under 5 µg/l i Ved el-fiske høsten 2000 ble det påvist 0+, 1+ og eldre aure i innløpet til Svartavasstjørni. El-fiske fra 1995 til 2000 viste vellykket reproduksjon på alle stasjoner, og det synes som om elva mellom Svartavatnet og Dragøyfjorden fungerer tilfredsstillende som gyteelv. Prøvefisket i Svartavatnet og Svartavasstjørni i 2000 var positivt, med henholdsvis sju og åtte årsklasser villfisk i fangsten. De dominerende 3-, 4- og 5-åringene har kommet til etter at kalkingen startet. Villfisken besto både av finprikkaure, hybrider og vanlig aure. Det synes å være en tettere villfiskbestand i Svartavatnet enn i Svartavasstjørni. I perioden ble det på prøvestasjonene i Svartavassområdet til sammen registrert 13 arter/grupper av bunndyr som er sensitive overfor forsuring. Den sterkt sensitive døgnfluen Baetis rhodani ble registrert i innløpselva til Svartavasstjørni. De lavereliggende lokaliteter og Istjørnbekken (innløp Dragøyfjorden vest) hadde det største mangfoldet av bunndyr. Forsuringsindeksene i området viste en nedadgående trend i perioden Dette tyder på at miljøet er marginalt for de mest sensitive bunndyrene. Fra 1997 til 2000 ble det satt ut marflo og 350 skjoldkreps fordelt over tre lokaliteter i Svartavasstjørni. Disse dyrene var fanget i Skiftesjøen i samme 5

6 nedbørsfelt. Det virkelige antall utsatt marflo var høyere ettersom mange hunner bar klekkeferdige egg og yngel. Størrelsesfordelingen av marflo tyder på at den kjønnsmodne delen av populasjonen består av to årsklasser. Vi fant marflo i fiskemager i Svartavatnet i august Dette var første registrering etter I tillegg ble det registrert at auren hadde spist vanlig damsnegl (Lymnaea peregra). Mageprøver fra september samme år inneholdt både marflo og skjoldkreps. Det er første rapporterte funn av skjoldkreps i Svartavatnet. Funnene av disse sterkt sensitive næringsdyrene er overraskende, ettersom vannkvaliteten før kalking lå langt under de respektive arters tålegrenser. Trolig har marflo, skjoldkreps og snegl overlevd i vannkjemisk gunstige refuger, enten i innstrømmende grunnvatn eller i strandsonen under det sure overflatevatnet. Ved utgangen av prosjektperioden i 2000 var det ikke registrert tilslag av marflo eller skjoldkreps i Svartavasstjørni. Under oppfølgende prøvefiske høsten 2001 ble det påvist skjoldkreps og vanlig damsnegl i auremager fra Svartavasstjørni. I 2002 ble marflo for første gang funnet i mageprøver fra Svartavasstjørni. Beregninger av forsuringsutviklingen i nedbørfeltet til Svartavasstjørni foretatt ved hjelp av forsuringsmodellen MAGIC, indikerer at man kan oppnå en bedring av ANC opp mot +5 µekv/l innen 2010, ut fra forutsetningene om utslippsreduksjoner i Göteborgprotokollen. Det vil fortsatt være behov for kalking etter 2010 for å sikre en ANC-limit på µekv/l. 6

7 Innhold 1 Innledning Områdebeskrivelse Nedbørfelt Dybdekart og hydrologisk informasjon Kalking Utsetting av finprikkaure Metodikk Vannkvalitet Fiskebestand Bunndyr og dyreplankton Overvåking av bunndyr Dyreplankton Utsettinger av marflo og skjoldkreps Tilslag av utsatt marflo og skjoldkreps Resultater Vannkvalitet Vannkvalitetstrender fra 1993/94 til Vertikalmåling av vanntemperatur og vannkvalitet Ungfiskundersøkelser Fiskebestand Svartavatnet Svartavasstjørni Langesteinstjørni Bunndyr Overvåking av bunndyr Zooplankton Utsetting av marflo og skjoldkreps Forsuringsutvikling i Svartavasstjørni i perioden Datagrunnlag Kalibrering Resultater og diskusjon Diskusjon Vannkvalitet Fiskebestand Prøvefiske Bunndyr Referanser...37 Vedlegg

8 1 Innledning Finprikkauren på Hardangervidda ble første gang omtalt i Bergens Museums Aarbok for 1911 av James A. Grieg som skriver: I store Krækjavand og det nærliggende Dragøjna forekommer en eiendommelig ørretvarietet, som minder meget om sjøørret. Den er sølvblank med utallige smaa sorte prikker og flekker. De findes saavel paa hodet som paa kroppen, hvor de strekker seg helt ned til buksiden. Hos nogen individer findes flekkerne selv på iris. Finprikkauren er også nevnt i Ørretboka (1941) av Iacob D. Sømme. Han skriver: Personlig har jeg under ferder rundt i landet bare i to tilfelle støtt på stammer hvor det har vært karakterer som muligens kan ha vært arvelige og som ville danne et utmerket utgangspunkt for undersøkelser. Det ene tilfellet er ørret fra Dragøyfjorden innen Eidfjord statsalmenning, Hardangervidda. Der finnes en type ørret med meget små, tette pletter. Som hos regnbueørreten går de helt ut til enden av halefinnen. Typen har også et tydelig kors i øyet. Fra Dragøyfjorden finnes typen i en 4 5 vann nedover i stadig mindre og mindre antall, intil de blir meget sjeldne og forsvinner. En senere undersøkelse i fem vatn nedenfor Dragøyfjorden (Tysse og Garnås 1994) ga ingen fangst av finprikkaure. Fiskeribiologiske undersøkelser viste at det fremdeles er en liten restbestand av finprikkaure i Dragøyfjorden (Madsen 1980, 1988, egne data). Jan-Per Madsen (1988) uttaler etter prøvefisket Dragøyfjorden i 1987 (totalfangst 57 aure): 5 aurer var av den småprikkete typen (urfisk). En av disse var tilsynelatende uskadd og ble sluppet levende ut igjen i vatnet. En urfisk ble fanget helt i utfallsosen mot Krækja. Fiskeribiologiske undersøkelser i Svartavatnet i årene 1970 til 1987 viste et innslag av finprikkaure mellom 10 til 40% (Madsen 1971, 1975, 1980, 1986, 1988). Denne spesielle aurevarianten var også vanlig i det ovenforliggende Svartavasstjørni (Skaala 1987, Skaala og Jørstad 1987, Skaala 1990, Elnan 1991). Oppsynsmann Arvid Holt og fiskerikonsulent Chrisoffer Senstad oppfordret i 1985 Havforskningsinstituttet og DN til å utføre en systematisk undersøkelse av finprikkauren i Svartavassområdet. Etter gjenoppdagelsen var det mange spekulasjoner om denne varianten. Noen trodde det var regnbueaure. Med dette utgangspunktet startet Skaala og Jørstad genetiske undersøkelser av finprikkauren. De undersøkte arveanleggene og benyttet finprikkauren som genetisk markør i mange forsøk. De la fram en redningsplan som skisserte 1) innsamling av stamfisk 2) oppbevaring i to adskilte grupper 3) nedfrysing av melke 4) utsetting av finprikkaure 5) kalking og 6) innlegging av finprikkaure i genbank (Eidfjord). De ulike elementene i forvaltningsplanen ble gjennomført i perioden (Skaala 1992, Tysse 1996). Fram til 1985 var marflo dominerende i mageprøvene fra Svartavatnet. I 1987 ble det ikke registrert marflo i Svartavatnet (Madsen 1988). Fiskeribiologiske undersøkinger av Borgstrøm (1990) viste at rekrutteringen var svekket. Han gjorde ingen funn av marflo og konkluderte at det burde kalkes for å berge finprikkauren i sitt opprinnelige miljø. Borgstrøms observasjoner ble også bekreftet av et prøvefiske utført av Elnan (1991). Tysse (1996) undersøkte bestanden i Svartavatnet og Svartavasstjørni i Kontrollfisket viste en gammel, kjønnsmoden villfiskbestand. Det ble ikke funnet marflo eller skjoldkreps i mageprøvene. Den utsatte finprikkauren fra 1991 viste derimot godt tilslag. NIVA har beregnet hva de foreslåtte utslippsreduksjonene i Göteborgprotokollen betyr i form av reduksjoner i overskridelser av naturens tålegrenser for hele Norge. Beregningene viser at det kan forventes betydelige bedringer, og på Østlandet vil overskridelsene være borte eller svært små i store områder. I Hordaland vil det imidlertid fortsatt være store områder som mottar mer sur nedbør enn det naturen kan avsyre. Noe av grunnen til dette er at Norge måtte redusere kravet til beskyttelse av disse svært forsuringsfølsomme områdene av hensyn til forhandlingssituasjonen. 8

9 Vannkvaliteten i vann og vassdrag vil gradvis bedres i takt med mindre sur nedbør. Imidlertid knytter det seg betydelig usikkerhet til hvor god vannkvaliteten kan bli i forhold til hva den var før forsuringen satte inn. Ikke minst er det usikkert når vannkvaliteten kommer tilbake til gitte nivåer, dvs. hvilke tidsforsinkelser en må regne med. NIVA har vært med å utvikle forsuringsmodellen MAGIC (Model of Acidification of Groundwater In Catchments). Dette er en såkalt dynamisk modell som bl.a. er basert på de jordsmonnprosesser som påvirker forsuringen av vann og vassdrag. Ved å kalibrere den til kjente datasett kan forsuringsutviklingen fram til i dag beregnes. Likeledes kan den framtidige utviklingen modelleres. MAGIC kan f.eks. brukes til å finne fram til på hvilket tidspunkt vannkvaliteten blir god nok for aure i et gitt vassdrag, og dermed hvor lang tidsforsinkelsen er fra det tidspunkt tålegrensen ikke lenger er overskredet. Dette er blant annet gjort for Tovdal- og Vikedalsvassdraget, og i denne rapporten presenteres en tilsvarende beregning for nedbørfeltet til Svartavasstjørni i øvre del av Numedalslågen, Hardangervidda. På bildet ser vi en finprikkaure øverst, en hybrid (krysning mellom finprikkaure og vanlig aure) i midten og vanlig aure nederst. FOTO: ÅSMUND TYSSE 9

10 2 Områdebeskrivelse 2.1 Nedbørfelt Svartavasstjørni (1243 m o.h.) er 394 daa stor og med et nedbørfelt på 7,64 km 2 (Figur 1, 2 og Vedlegg 1 og 4). Berggrunnen domineres av gneis og det er mye bart fjell. Fra Svartavasstjørni stiger terrenget til over 1500 m. Innløpsbekken går gjennom mange småtjern. Feltet til Svartavasstjørni er snøfast, og det ligger fonner langt utover sommeren. En rasvifte og en liten høl (lagune) danner innløpet til Svartavasstjørni, med gyteplasser både på inn- og utsiden (Figur 3). Svartavatnet (1233 m o.h.) er 1128 daa stort og har et samlet nedbørfelt på 11,38 km 2 (Figur 1, 4 og Vedlegg 2 og 5). Restfeltet til Svartavatnet har samme karakter som feltet til Svartavasstjørni. Elva mellom vatna er variert med stryk, kulper og tjern. Utløpet av Svartavatnet er bredt, storsteinet og trolig lite egnet som gyteplass. Lenger ned mot Dragøyfjorden (1180 m o.h., 3310 daa, nedbørfelt 35,77 km 2 Vedlegg 3 og 6) er gytemulighetene bedre. Det er ingen vandringshindre mellom de tre vatna, som alle ligger innenfor Skaupsjøen/ Hardangerjøkulen landskapsvernområde. Øvre Hein Figur 1. Kart over den nordvestlige delen av Numedalsvassdraget. 10

11 Figur 2. Svartavasstjørni. FOTO: ARNE FJELLHEIM Figur 3. Gyteområdet i innløpet til Svartavasstjørni. FOTO: ÅSMUND TYSSE 11

12 Figur 4. Svartavatnet. FOTO: ARNE FJELLHEIM 2.2 Dybdekart og hydrologisk informasjon Svartavasstjørni, Svartavatnet og Dragøyfjorden ble loddet opp i august NVE har produsert dybdekart og beregnet volum, oppholdstid og middeldyp for hver av sjøene. Disse opplysningene er gitt i Vedlegg 1 til 6. Målet med opploddingen var å bedre grunnlaget for kalkberegning og for å utarbeide spredekart for kalken. Dybdekartene viser strandsone og grunner i de tre sjøene. 2.3 Kalking I 1991 ga DN tillatelse til å kalke i Svartavassområdet for å sikre restbestanden av finprikkaure. Som følge av vedtaket la Eidfjord fjellstyre ut 1 tonn skjellsand nedstrøms Svartavasstjørni. I 1993 supplerte fjellstyret med 1 tonn korallgrus i innløpet til Svartavasstjørni og mellom vatna. Feltet til Svartavasstjørni ble første gang fullkalket i Helikopter la ut 15 tonn kalkgrus (3-8 mm) på rennende vatn og 12 tonn kalksteinsmel i småvatna oppstrøms Svartavasstjørni. I østre basseng av Svartavasstjørni ble det supplert med 5 tonn kalksteinsmel. På gyteplassen i innløpet til Svartavasstjørni ble det ikke lagt ut kalkgrus. Kalkingen i feltet til Svartavasstjørni er gjentatt med samme mengde og metode i årene Fra 1996 er det supplert med 5 tonn kalkgrus på grunnene i Svartavasstjørni og 12 tonn kalksteinsmel i østenden av Svartavatnet. Kombinasjonen kalksteinsmel og kalkgrus ble valgt for å holde tilbake kalk i feltet gjennom den lange smelteperioden i høgfjellet. Kombinert kalking av innsjø og elveleie gir trolig best resultater i nedbørrike deler av landet der oppholdstiden er kort. Kalkgrusen er konsentrert på de strieste partiene. Kalken løses opp over tid og sikrer langtidseffekt. I feltet Krobuhalsen vest for referansefeltet Langesteintjørni er to småvatn kalket med 12 t kalksteinsmel og bekkene med 10 t kalkgrus årlig siden Hensikten var å forbedre vannkvaliteten i de to småtjerna og i innløpsbekken til Dragøyfjorden som, i følge lokalkjente, tidligere var en god gytebekk. Kalkingsaktiviteten i Svartavassområdet er vist på Figur 5. 12

13 Figur 5. Mengde og plassering av kalksteinsmel og kalkgrus i Svartavassområdet. 2.4 Utsetting av finprikkaure Første utsetting av finprikkaure skjedde i Den var avkom etter stamfisk fanget i Svartavasstjørni i Bestanden i Svartavatnet ble styrket med 900 ensomrig fisk (6 cm lengde) og Svartavasstjørni med 250 ensomrig fisk. Etter ny vurdering i 1995 satte Eidfjord fjellstyre ut 600 ensomrig finprikkaure i både Svartavatnet og Svartavasstjørni. Ifølge fjellstyrets utsettingsprotokoll ble det i 1974 satt ut 250 ensomrig vanlig fjellaure i Svartavatnet. Dette er eneste kjente utsetting før Etter initiativ fra Eidfjord fjellstyre satte Genbanken i Eidfjord høsten 1998 finprikkaure i produksjon fra egen stamfisk med tanke på å styrke bestanden i Svartavassområdet. Den 28. juli 1999 ble det satt ut 1232 ensomrig finprikkaure (fettfinneklippet) med gjennomsnitt vekt 6,84 gram i Dragøyfjorden fra dette materialet. 13

14 3 Metodikk 3.1 Vannkvalitet Den systematiske overvåkningen av Svartavasstjørni og Svartavatnet startet 13. mai Da ble det tatt prøver på utløpet av begge vatna, og deretter annenhver uke ut juli. I 1994, etter at det ble vedtatt kalking, holdt prøvetakningen fram i august og september. I 1995, første år etter kalking, ble det tatt prøver på inn og utløp av Svartavasstjørni og på utløp Svartavatnet. I 1996 ble programmet utvidet til referansefeltet Langesteintjørni og en prøve fra utløp Dragøyfjorden. I 1999 og 2000 er det også tatt vannprøver fra feltet Krobuhalsen. Våren 2000 ble det tatt vannprøver fra fire dybdeprofiler: i vestre og østre basseng av Svartavatnet, i Svartavasstjørni og i referansefeltet Langesteintjørni. Prøvene ble tatt ved hjelp av vannhenter med termometer fra like under isen (0 m) og annenhver meter ned til bunns (Figur 6). Vi tok også ordinære vannprøver fra innløp/ utløp på samme tid. Hensikten var å kontrollere vannkvaliteten i den antatt mest kritiske perioden av året. Resultatene vil også danne grunnlag for mulige i endringer i kalkingsstrategi og dosering. Med noen få unntak, grunnet vanskelige værforhold, har oppsynet arbeidet etter denne spesifikasjon: Prøvene er tatt på søndag Oppbevart mørkt og kjølig Sendt med post til NINAs laboratorium Metodene for vannkjemisk analyse er forøvrig beskrevet av Løvhøiden m. fl. (1992), Schartau (1993) og Nøst og Schartau (1995). Figur 6. Prøvetaking med vannhenter på Svartavatnet 14. mai FOTO: ÅSMUND TYSSE 14

15 3.2 Fiskebestand Svartavasstjørni og Svartavatnet ble prøvefisket i 1998 og I tillegg ble det utført et suppleringsfiske i Svartavatnet i Vi benyttet standard Jensen garnserie med maskevidde mm for best å kunne sammenligne med tidligere undersøkelser. Fangsten ble behandlet etter standard prosedyre der vekt, lengde, type fisk samt skjellog mageprøver inngår. Ut fra tidligere erfaring ble innløp Svartavasstjørni valgt til hovedstasjon for elektrofiske. Arealene ble overfisket en gang. I elva mellom Svartavasstjørni og Svartavatnet og fra Svartavatnet til Dragøyfjorden ble det tatt stikkprøver. Materialet ble alders- og typebestemt i felt og deretter lengdemålt før gjenutsetting. 3.3 Bunndyr og dyreplankton Overvåking av bunndyr I 1997 ble det opprettet et stasjonsnett for overvåking av bunndyr. Lokalitetene strekker seg fra høytliggende områder i tilløpet til Svartavasstjørni til utløpet av Storekrækkja (Tabell 1) og består av kalkete stasjoner og ukalkete referansestasjoner. Stasjonsnettet ble noe endret i 1999, ved at den øverste stasjonen, utløp vatn k (Fjellheim m. fl. 2000) ble erstattet med en ekstra stasjon beliggende i Svartavasstjørni øst (St. 4b). Bunndyrmaterialet er samlet inn i august ved bruk av kick method (Frost m. fl. 1971). Ved kartleggingen av forsuringssituasjonen er det benyttet en modell utarbeidet på basis av forsuringstoleranse hos ulike bunndyrgrupperog arter (Fjellheim og Raddum 1990, Lien m. fl. 1991). Metoden går, forenklet, ut på å karakterisere lokalitetenes forsuringstilstand ved hjelp av bunndyrfaunaen. Det brukes en skala fra 0 (sterkt forsuringsskadet) til 1 (lite påvirket). For nærmere beskrivelse henvises til Raddum og Fjellheim (1985), Raddum m. fl. (1988) Fjellheim og Raddum (1990) og Raddum (1999) Dyreplankton I 2000 ble det tatt kvalitative prøver av dyreplanktonet i Svartavasstjørni og Svartavatnet, to parallelle hovtrekk i hvert vatn. Prøvene ble samlet med en planktonhov, maskevidde 90 µm, fra dypet og opp til overflaten, 12 0 m i Svartavasstjørni og 20 0 m i Svartavatnet. Tabell 1. Oversikt over stasjonsnett for innsamling av bunndyrprøver i Svartavassområdet. Substrat, St: stein, Gr: grus, Mo: mose St. nr. Navn UTM H.o.h. Substrat 2 Utløp vatn k VMN St 3 Innløp Svartavasstjørni 32VMN St Gr 4 Littoral Svartavasstjørni nord 32VMN St Gr 4b Littoral Svartavasstjørni øst 32VMN St Gr 5 Littoral Svartavasstjørni sør 32VMN St Gr 6 Innløp Svartavatnet 32VMN St Gr Mo 7 Littoral Svartavatnet nord 32VMN St Gr 8 Littoral Svartavatnet sør 32VMN St 9 Utløp Svartavatnet 32VMN St Mo 10 Innløp Dragøyfjorden 32VMN St Mo 11 Langesteinstjørni innløp vatn k VMN St 12 Langesteinstjørni Utløp vatn k VMN St Mo 13 Langesteinstjørni nedstrøms vatn k VMN St Mo 14 Langesteinstjørni innløp Dragøyfjorden 32VMN St Gr Mo 15 Krobuhalsen utløp vatn k VMN St Gr Mo 16 Krobuhalsen utløp vatn k VMN St Gr Mo 17 Innløp Dragøyfjorden vest 32VMN St Gr Mo 18 Utløp Dragøyfjorden 32VMN St Mo 19 Utløp Storekrækkja 32VMN St Gr Mo 15

16 3.3.3 Utsettinger av marflo og skjoldkreps Etter søknad, ga DN i brev av tillatelse til å sette ut marflo (Gammarus lacustris) og skjoldkreps (Lepidurus arcticus) i Svartavasstjørni. Forutsetningen var at dyrene skulle hentes fra samme vassdrag. Skiftesjøen (UTM 32VMM217949) i Eidfjord kommune ble valgt som stamlokalitet. Skiftesjøen hadde gode tettheter av marflo i deler av strandsonen. Det var også forekomster av skjoldkreps i vatnet. Skiftesjøen ligger i det vestlige nedslagsfeltet til Halnefjorden (Figur 1). Den ligger 1239 m o.h., omtrent på samme høyde som Svartavatnet og Svartavasstjørni. Nedslagsfeltet til Skiftesjøen er dominert av kambrosilurske bergarter (NOU 1974). Sporadiske vannkjemiske prøver tatt i viser at Skiftesjøen har en tilfredsstillende vannkvalitet m.h.p. forsuring (ph ~ 6,7 og Ca ~ 1,9 mg/l). Både marflo og skjoldkreps ble fanget med bunnhov (250 µm). Deretter ble dyrene sortert ut enkeltvis fra prøven. Innledende transportforsøk (Fjellheim m. fl. 1998) viste at marflo transportert i sekker med vann og oksygen hadde omlag lik dødelighet som marflo transportert i plastbeholdere med fuktet papir, og sistnevnte metode ble valgt som framtidig transportmåte for marflo. På varme dager ble dyrene nedkjølt ved at beholderne ble dekket av snø i en plastsekk. Skjoldkrepsen ble transportert i vann. Dødeligheten under transport var lav, < 5% for marflo og < 1% for skjoldkreps Tilslag av utsatt marflo og skjoldkreps Det er benyttet tre ulike metoder ved kontroll av tilslag av utsettingene: Bunnprøver Det er opprettet tre stasjoner for bunnprøvetaking i Svartavasstjørni. Disse er identiske med de stasjoner som marflo og skjoldkreps er satt ut i, 4, 4b og 5 (Tabell 1). Bunnprøvene ble tatt en gang årlig i prosjektperioden. Utlegging av jutesekker Jutesekker har fra gammelt av vært brukt som metode for innfanging av marflo (Dahl 1915). Juten virker som sedimentasjonsfelle for organisk materiale og danner et godt substrat for marflo. I egnete lokaliteter kan store mengder marflo samle seg på slike sekker. Jutesekker vil av den grunn være en metode for å kontrollere et eventuelt tilslag av marflo der den er satt ut. Jutesekker ble lagt ut i Svartavasstjørni, Svartavatnet og i Skiftesjøen (kontroll) i juli Analyse av mageinnhold fra aure All aure fra prøvefisket i Svartavasstjørni og Svartavatnet er blitt analysert med hensyn på mageinnhold. Analyser av fiskemager regnes å være en sikrere måte å påvise attraktive næringsdyr på enn bunnprøver, ettersom disse dyrene blir kraftig selektert av aure (Fjellheim m. fl. 2001a). Mageinnholdet er sortert og bestemt under lupe, og volumprosenten er beregnet etter metodikk gitt av Hynes (1950). 16

17 4 Resultater 4.1 Vannkvalitet I 1993/94, før kalking, varierte ph fra 5,1 til 5,8 gjennom den isfrie del av året i Svartavasstjørni (Figur 7). Etter første års kalking var det kun i juni at ph falt under 6,0. Etter to års kalking lå ph mellom 6,0 og 6,5 gjennom sommersesongen. I 1997 ble ph hevet til nær 7 ved tidlig kalking i august for å gi optimale forhold for nyutsatt marflo og skjoldkreps. Vannkjemien på de undersøkte stasjonene i perioden 1993/ er presentert i vedlegg 7. Før kalking var kalsiuminnholdet 0,3 mg Ca/l om sommeren. Etter første kalking høsten 1994 steg innholdet til 1,5 mg/l (mai 1995), med raskt fall til 0,5-0,6 mg Ca/l utpå sommeren, for så å stige til 1,5 mg Ca/l utpå høsten etter nykalking. Etter kalking høsten 1995 falt kalsium langsommere, og sommernivået lå høyere enn året før. I 1997 var kalkinnholdet høyere om våren, stabiliserte seg i underkant av 0,8 mg Ca/l på sommeren og steg raskt etter omkalking i august De senere år viser samme mønster. De første prøvene fra utløpet av Svartavasstjørni våren 1993 hadde relativt høyt innhold av labilt Al (LAl), med verdier opp mot 60 µg LAl/l først i smelteperioden. I løpet av juni og juli falt LAl til µg/l. I august 1994 var innholdet av LAl rundt 5 µg/l. Første år etter kalking (1995) var innholdet av LAl ubetydelig, og under 10 µg/l gjennom hele sommeren. Fargetallet var lavt, mellom 0 og 5 mg Pt/l gjennom hele prøveperioden. 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 Mai Jun Jul Aug Sep 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0,0 Mai Jun Jul Aug Sep Mai Jun Jul Aug Sep Figur 7. ph, kalsium og labilt Al på utløpet av Svartavasstjørni før og de seks første år etter kalking. Før kalk Før kalk Før kalk Nitrogeninnholdet (NO 3 -N) var høyest i snøsmeltingen. Fallet fra over 200 til 100 µg N/l kom midt i juni. Sulfat (SO 4 ) viser samme mønster som nitrogen, med verdier rundt 2 mg SO 4 /l om våren for så å stabilisere seg rundt 0,6 mg SO 4 /l ut på sommeren. I slutten av mai 1993 var kloridinnholdet på utløpet av Svartavasstjørni 3,2 mg Cl/l. Utpå sommeren stabiliserte det seg rundt 0,6 mg/l. Vårprøvene inneholdt mindre klorid enn etter sjøsaltvinteren I 2000 var det igjen litt forhøyete verdier. 17

18 4.2 Vannkvalitetstrender fra 1993/94 til 2000 Utviklingen av ph, kalsium, LAl, nitrogen (total N), sulfat og klorid for Svartavasstjørni, referansefeltet Langesteintjørni og Dragøyfjorden er vist i Figur 8, 9 og 10. Før kalking lå ph på utløpet av Svartavasstjørni mellom 5,2 og 5,8. Våren 1995, etter første kalking, falt ph ned mot 5,5 i snøsmeltingen for så å stige til over 6. I de påfølgende årene har ph ligget over 6,0 hele sommeren. Langesteintjørni ble tatt med som referansefelt fra våren 1996 (Figur 9). ph har steget de fem årene overvåkingen har pågått. I samme periode falt innholdet av kalsium. LAl hadde endret seg lite, med verdier rundt 30 µg/l i snøsmeltingen og ned mot null utpå sommeren. Innholdet av nitrogen er redusert både i snøsmeltingen og om sommeren. Målingene fra Langesteintjørni viste et svakt fall i sulfatinnholdet fra 1996 til En sjøsaltepisode i 2000 vises tydelig med kloridverdier nær det doble av de foregående år. Avrenningen fra Svartavatnet, referansefeltet Langesteintjørni og Istjørni samles i Dragøyfjorden. Der har ph steget fra intervallet 5,4-6,0 i 1996 til ph 6,0-6,5 i 2000 (Figur 10). Kalsium har også økt fra 0,5 til 0,7 mg/l. LAl viste en avtakende tendens i 1999 og 2000, selv om verdiene for hele perioden må betegnes som lave. Nitrogen viser samme tendens som i Svartavasstjørni og referansefeltet. Det ble ikke registrert noen trender i sulfat i femårsperioden Vertikalmåling av vanntemperatur og vannkvalitet I mai 2000 ble temperatur og vannkjemi undersøkt i fire dybdeprofiler i Svartavassområdet. Prøvene ble tatt under kraftig snøsmelting. Det ble tatt to dybdeprofiler i Svartavatnet, en i vestre og en i østre basseng. I Svartavasstjørni ble prøvene tatt litt vest for linjen innløp - utløp. I referansefeltet Langesteintjørni ble prøvene tatt midt i på vatnet. Både temperatur og vannprøver ble tatt annenhver meter (0 m, 2 m, osv ned til bunnen). Temperaturmålingene er vist i Tabell 2. Figur 11 viser ph i østre og vestre basseng i Svartavatnet, Svartavasstjørni og Langesteintjørni. ph Ca (mg/l) Labilt Al (g/l) Nitrogen (g/l) SO 4 (mg/l) Cl (mg/l) 7,5 7,0 6,5 6,0 5,5 5,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0, ,5 1 0,5 0 4,0 3,0 2,0 1,0 0, Svartavasstjørni utløp 1993/ Svartavasstjørni utløp 1993/ Svartavasstjørni utløp 1993/ Svartavasstjørni utløp 1993/ Svartavasstjørni utløp 1993/ Svartavasstjørni utløp 1993/ Figur 8. Vannkvalitet i Svartavasstjørni utløp fra 1993/94 til 2000 for ph, kalsium, LAl, nitrogen, sulfat og klorid

19 ph 6,2 6,0 5,8 5,6 5,4 5,2 5, Langesteintjørni ph 7,0 6,5 6,0 5,5 5, Dragøyfjorden Ca (mg/l) 1,0 0,8 0,6 0,4 0,2 0, Langesteintjørni Ca (mg/l) 1,2 1,0 0,8 0,6 0,4 0,2 0, Dragøyfjorden Nitrogen (g/l) Langesteintjørni NO 3 -N (g/l) Dragøyfjorden SO 4 (mg/l) 1,6 1,2 0,8 0,4 0, Langesteintjørni SO 4 (mg/l) 2,0 1,5 1,0 0,5 0, Dragøyfjorden Cl (mg/l) 2,0 1,6 1,2 0,8 0,4 0, Langesteintjørni Cl (mg/l) 1,5 1,2 0,9 0,6 0,3 0, Dragøyfjorden Labilt Al (g/l) Langesteintjørni Labilt Al (g/l) Dragøyfjorden Figur 9. Vannkvalitet i referansefeltet "Langesteintjørni" fra 1996 til 2000 for ph, kalsium, LAl, nitrogen, sulfat og klorid. Figur 10. Vannkvalitet i Dragøyfjorden utløp fra 1996 til 2000 for ph, kalsium, LAl, nitrogen, sulfat og klorid. 19

20 I Svartavatnet lå ph rundt 6,5 i hele vannsøylen i begge basseng. I Svartavasstjørni og den ukalkete Langesteintjørni var det klare forskjeller. Langesteintjørni var rundt en ph-enhet surere ned til 6 meter sammenlignet med Svartavasstjørni, på 8 og 10 m var forskjellen noe mindre. Bortsett fra øverste meter var kalsiuminnholdet på samme nivå i østre og vestre basseng i Svartavatnet, rundt 1,5 mg Ca/l (Figur 12). Like under isen var det forskjell i de to bassengene i Svartavatnet, nesten 2 mg Ca/l i det vestre og i underkant av 1 mg Ca/l i det østre. I Svartavasstjørni var innholdet 1,5 mg Ca/l like under isen, for deretter å stige til rundt 3 ned mot bunnen. I referansefeltet Langesteintjørni var det 0,75 mg Ca/l like under isen, for så å ligge jevnt på 0,5 ned til bunnen. I både Svartavatnet og Svartavasstjørni var innholdet av LAl under 5 µg/l i hele profilet. Langesteintjørni hadde noe høyere verdier rundt tålegrensen for aure. 7,0 6,5 ph 6,0 5,5 5, Dyp (m) 7,0 Lokaliteter 6,5 ph 6,0 5,5 5, Dyp (m) Figur 11. ph-profil i Svartavassområdet 14. mai Trekantene markerer prøvepunktene. 20

21 Tabell 2. Temperatur ( C) i vertikale målinger på de fire lokalitetene 14. mai m 2 m 4 m 6 m 8 m 10 m 12 m 14 m 16 m 18 m 20 m Svartavasstjørni V1 0,6 0,6 1,7 1,9 2,2 2,2 Langesteintjørni V2 0,0 0,1 0,2 2,1 2,8 3,0 3,0 Svartavatn V3 0,4 0,8 0,8 1,0 1,0 1,0 1,0 1,0 1,2 2,2 2,4 Svartavatn V4 0,0 0,5 1,0 1,1 1,2 2,0 2,0 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0, Dyp (m) Dyp (m) Svartavasstjørni Svartavatn vest Svartavasstjørni Svartavatn vest Langesteintjørni Svartavatn øst Langesteintjørni Svartavatn øst Figur 12. Dybdeprofil for kalsium og labilt Al i Svartavassområdet 14. mai Ungfiskundersøkelser Innløpet til Svartavasstjørni pekte seg tidlig ut som det viktigste - eller i alle fall det mest konsentrerte - gyteområdet for finprikkauren. Det er små gytearealer både på ut- og innsiden av den vesle lagunen som innløpsbekken danner (Figur 3). Resultatene fra elektrofiske på denne lokaliteten er summert i Tabell 3. Det er ikke skilt mellom finprikkaure, hybrid og vanlig aure, da nyklekket yngel av disse kan være vanskelig å skille i felt årsklassen utpeker seg som den klart sterkeste. 4.5 Fiskebestand Svartavatnet Prøvefisket i 1998 var mislykket pga. kraftig vind og nærmest umulige forhold for garnsetting. Fangsten var fullstendig dominert av utsatt finprikkaure fra 1991 (n=8) og 1995 (n=13). Etter dette mislykkede forsøket ønsket Eidfjord fjellstyre er nytt prøvefiske i Det resulterte i en fangst på 18 villfisk. Alle årsklasser av villfisk fra 3 til 9 år var representert i fangsten. I 2000 ble innsatsen økt fra en til to Jensen-serier, en i vestre og en i østre basseng. Av 51 villfisk ble 27 individer bestemt til vanlig aure (52%), 18 finprikkaure (35%) og seks hybrider (12%) (Figur 13). Fisken vokste bra, uten tegn til stagnasjon. De tre undersøkelsene i Svartavatnet er oppsummert i Tabell 4. Tabell 3. Resultater fra elektrofiske ved innløp Svartavasstjørni Fisketid (min) eldre Sum

22 6 Villfisk Svartavasstjørni Tilbakerekna vekst (cm) i Svartavasstjørni 2000 Antall år Vill vanlig aure Vill prikkaure Vill hyb. prikkaure Lengde, cm Antall Villfisk Svartavatnet år Vill vanlig aure Vill prikkaure Vill hyb. prikkaure Figur 13. Fordeling av finprikkaure, hybrid og vanlig aure i Svartavasstjørni og Svartavatnet i Svartavasstjørni I 1998 ble fangsten 21 villfisk på en Jensen-serie (Tabell 4). Villfisken i Svartavasstjørni har en tilvekst på 4,5 cm/år fram til 5-års alder - deretter avtakende vekst. Finprikkaure satt ut i 1995, som har vokst opp i kalket vatn, hadde en klart bedre vekst i sine første leveår enn 1991-utsettet. 0 1 Villfisk 3 Prikkaure utsatt 1995 Prikkaure utsatt Figur 14. Prøvefiske i Svartavasstjørni 8. August Ein Jensen v/ innløp Langesteintjørni I 1992 ble det satt ut 350 ensomrig finprikkaure i den fisketomme Langesteintjørni som ligger i referansefeltet for vannkjemi og bunndyr. En Jensen-serie på vestsiden av vatnet i 1999 resulterte i 17 finprikkaure, med lengde fra 27 til 36 cm (Figur 15). Alle fiskene hadde rød kjøttfarge, snitt vekt var 410 gram og K-faktor 1,23. Mageprøvene var dominert av plankton, vannkalver og fjærmygglarver. r I 2000 ble fangsten på en Jensen-serie 22 villfisk. Villfisken vokste ca. 4 cm/år uten stagnasjon. Finprikkaure satt ut i 1995 har klart bedre vekst enn utsettet fra 1991 (Figur 14). Tabell 4. Resultater fra prøvefiske (villfisk) i Svartavatnet og Svartavasstjørni fra 1998 til Lokalitet År Antall Antall Snitt K- % vill garnserier villfisk vekt (g) faktor prikkaure Svartavatnet ,92 0 Svartavatnet ,96 50,0 Svartavatnet ,95 35,3 Svartavasstjørni ,03 19,0 Svartavasstjørni ,92 22,7 22

23 Antall fisk cm Dyreplankton Vannkalver Vårfluelarver Fjærmygglarver Figur 15. Lengdefordeling og mageinnhold av fangsten i "Langesteintjørni" i Bunndyr Forsuringsindeks Forsuringsindeks 1 0,9 0,8 0,7 0,6 0,5 0,4 0,3 0,2 0, ,8 0,6 0,4 0,2 0 Indeks 1 Kalket Referanse Indeks Overvåking av bunndyr I forbindelse med overvåkingen av bunndyrsamfunnene i området er det tatt prøver fra 19 lokaliteter (Tabell 1). Data fra 2000 er vist i Tabell 5 og 6. I perioden ble det registrert 4 arter døgnfluer, 12 steinfluearter, og 7 arter/slekter av vårfluer (Fjellheim m. fl. 1998, 1999, 2000, denne rapport). Til sammen ble det funnet 13 arter/grupper av bunndyr som er sensitive overfor forsuring (i følge Fjellheim og Raddum 1990). Den sterkt sensitive døgnfluen Baetis rhodani ble sporadisk registrert i innløpet til Svartavasstjørni. Tettheten synes foreløpig å være svært lav. Forsuringsindeksene i området (Figur 16) viser en nedadgående trend i perioden Dette tyder på at forholdene er marginale for de mest sensitive bunndyrene Zooplankton Kvalitative prøver av zooplankton fra Svartavatnet og Svartavasstjørni viste relativt artsfattige planktonsamfunn (Figur 17). Tre arter av vannlopper var vanlige: Holopedium gibberum, Bosmina longispina og Daphnia longispina. Sistnevnte var kraftig pigmentert. Den vanligste hoppekrepsen var Cyclops scutifer. Daphnia, som er moderat forsuringsfølsom, var til samme tid et dominerende element i mageprøver fra aure i Svartavatnet. De registrerte arter er alle vanlige på Hardangervidda (Nøst m fl. 1986, Walseng m fl. 1996) Figur 16. Oversikt over forsuringsindekser beregnet på grunnlag av bunndyrprøver fra Svartavassområdet i Daphnia longispina cf. umbra Cyclops scutifer Holopedium gibberum Daphnia longispina cf. umbra Holopedium gibberum Cyclops scutifer Svartavatnet Nauplii Bosmina longispina Svartavasstjørni Nauplii Bosmina longispina Calanoide copepoditter Calanoide copepoditter Figur 17. Sammensetning av dyreplankton i kvalitative planktonprøver fra Svartavatnet og Svartavasstjørni i august

24 Tabell 5. Antall bunndyr i kvalitative prøver fra Svartavassområdet, august 2000, stasjon Gruppe/art ST. 2 ST. 3 ST. 4 ST. 4b ST. 5 ST. 6 ST. 7 ST. 8 ST. 9 ST. 10e Nematoda Oligochaeta Acari Ephemeroptera *** Baetis rhodani 1 ** Siphlonurus lacustris 1 Plecoptera Amphinemura standfussi 3 Nemoura cinerea Nemoura sp. 2 Nemurella picteti 1 Protonemura meyeri 1 1 Nemouridae indet 8 ** Capnia sp. 1 ** Diura nanseni 4 1 ** Diura sp ** Isoperla sp. 1 ** Perlodidae indet 10 2 Trichoptera ** Apatania sp 1 Limnephilidae indet Rhyacophila nubila larve 1 Chaetopteryx villosa 1 Chironomidae larver Chironomidae pupper Simulidae Tipulidae Coleoptera 5 1 Dytiscidae indet Collembola 3 4 Crustacea Bosmina 1 1 Chydoridae Cyclopida ** Dapnia sp. 7 Harpacticoida Eurycercus lamellatus Holopedium gibberum Calanoidae 4 1 Sididae indet Ostracoda Fisk Salmo trutta 2 Sum Forsuringsindeks 1 0,50 1,00 0,50 0,00 0,50 0,50 0,50 0,50 0,50 0,50 Forsuringsindeks 2 0,50 0,58 0,50 0,00 0,50 0,00 0,50 0,00 0,50 0,50 *** Meget følsom, ** Moderat følsom, * Lite følsom 24

25 Tabell 6. Antall bunndyr i kvalitative prøver fra Svartavassområdet, august 2000, stasjon Gruppe/art ST. 11 ST. 12 ST. 13 ST. 14 ST. 15 ST. 16 ST. 17 ST. 18 ST. 19 Nematoda Oligochaeta Acari Ephemeroptera *** Baetis sp 10 Plecoptera Amphinemura sp. juv. 3 Amphinemura sulcicollis 26 Amphinemura standfussi 2 4 Nemoura cinerea Nemurella picteti 2 ** Diura nanseni 3 ** Diura sp ** Isoperla sp. 2 2 ** Perlodidae indet 1 Trichoptera Limnephilidae indet. 1 Rhyacophila nubila larve 4 Polycentropodidae indet. 1 Trichoptera puppe indet. 1 Chironomidae larver Chironomidae pupper Simulidae Tipulidae Diptera 1 Coleoptera 1 Collembola 3 Crustacea Bosmina 6 15 Chydoridae Cyclopida ** Dapnia sp. 4 Harpacticoida Holopedium gibberum 2 Calanoidae 5 Sididae indet 1 Ostracoda Fisk Salmo trutta 1 Sum Forsuringsindeks 1 0,00 0,00 0,00 0,50 0,50 0,50 1,00 0,50 0,50 Forsuringsindeks 2 0,00 0,00 0,00 0,50 0,50 0,50 1,00 0,50 0,50 *** Meget følsom, ** Moderat følsom, * Lite følsom 25

26 4.6.3 Utsetting av marflo og skjoldkreps Samlet ble det i prosjektperioden fanget marflo og 350 skjoldkreps i Skiftesjøen for utsetting i Svartavasstjørni (Tabell 7). Dyrene ble satt ut i tre ulike lokaliteter, stasjonene 4, 4b og 5 (Tabell 1). Tabell 7. Utsettinger av marflo og skjoldkreps i Svartavasstjørni År Antall Antall Utsettingsmarflo* skjoldkreps lokaliteter , 4b, , 4b, , 4b, b Sum 13723* 349 * Det potensielle tallet er høyere ettersom det er satt ut mange drektige hunner av marflo. Marflobestanden i Skiftesjøen Det er årlig tatt prøver av marflo fra Skiftesjøen for kjønnsbestemmelse og lengdemåling. Materialet viser liten variasjon mellom årene (Fjellheim m. fl. 1998, 1999, 2000). Som et eksempel vises lengde og kjønnsfordelingen fra prøver tatt 14. juli, 2. august og 27. september 2000 (Figur 18, 19 og 20). Antall dyr Skiftesjøen Hunner Hanner 15 Juvenile ,0 0,2 0,4 0,6 0,8 1,0 1,2 1,4 1,6 1,8 2,0 2,2 Cephalothorax mm Figur 19. Størrelsesfordeling av juvenile, hanner og hunner av marflo fra Skiftesjøen Materialet et tatt fra utplasserte jutesekker. Antall dyr Skiftesjøen Hunner Hanner 15 Juvenile ,0 0,2 0,4 0,6 0,8 1,0 1,2 1,4 1,6 1,8 2,0 2,2 Cephalothorax mm Figur 20. Størrelsesfordeling av juvenile, hanner og hunner av marflo fra Skiftesjøen Skiftesjøen Antall dyr Hunner Hanner Juvenile 0,0 0,2 0,4 0,6 0,8 1,0 1,2 1,4 1,6 1,8 2,0 2,2 Cephalothorax mm Antall egg pr. hunn R 2 = 0,71 Figur 18. Størrelsesfordeling av juvenile, hanner og hunner av marflo fra Skiftesjøen ,00 1,10 1,20 1,30 1,40 1,50 1,60 1,70 1,80 1,90 2,00 Cephalothorax, hunn mm Den potensielle mengden av utsatt marflo i juni og tidlig i august var større enn det som er angitt i Tabell 7, ettersom de fleste hunnene som ble transportert var eggbærende. Data fra hunner innfanget i prosjektperioden viser at hver hunn hadde gjennomsnittlig 22 egg (Figur 21). Figur 21. Korrelasjon mellom antall egg og størrelse av marflohunner (cephalothorax) i Skiftesjøen. 26

27 Tabell 8. Sammensetning av mageinnhold hos aure fra Svartavatnet i perioden År Dato Antall fisk Marflo Gammarus lacustris 6,2 0,9 3,3 0,3 Skjoldkreps Lepidurus arcticus 26,0 66,8 Vanl, damsnegl Lymnaea peregra 1,2 Linsekreps Eurycercus lamellatus 36,9 40,8 33,6 17,2 23,5 Vannloppe Daphnia longispina 48,7 4,2 Fåbørstemark 0,4 Steinfluer 0,1 Vårfluer 54,8 37,3 20,0 1,0 2,1 0,85 Mudderfluer 1,4 0,3 Fjærmygg larver og pupper 11,5 5,6 27,8 0,5 Andre tovinger 0,8 3,5 31,0 70,1 Vannbiller 2,6 6,8 0,6 0,4 3,3 Annet 4,9 0,4 0,2 Kontroll av jutesekker De jutesekkene som ble lagt ut i juli 2000 ble kontrollert i august, ca. tre uker etter utplassering. De jutesekkene som var lagt ut i kontrollfeltet i Skiftesjøen hadde gjennomsnitt 28,5 ± 8,3 marflo pr. sekk. Det ble ikke registrert marflo i de sekkene som var lagt ut i Svartavasstjørni og Svartavatnet. Jutesekkene ble lagt tilbake i lokalitetene. Analyse av mageinnhold fra fisk Det ble tatt mageprøver av fisken som ble fanget i Svartavatnet både ved eget prøvefiske og ved næringsfiske utført av Herman Stakseng (Tabell 8). Analysene av fiskemagene i 1999 viste for første gang på 15 år innslag av sterkt forsuringsfølsomme bunndyr. Til sammen tre grupper arter av sensitive dyr ble registrert: marflo, skjoldkreps og vanlig damsnegl (Lymnaea peregra). Av Tabell 8 framgår for øvrig at auren beiter på forskjellige dyr gjennom sommerhalvåret. Tidlig i august dominerte fluer, vårfluer og linsekreps. Noen uker senere var sistnevnte gruppe totalt dominerende, mens aurens kost i september var dominert av fjærmygg og skjoldkreps. I 2000 ble det registrert en marflo i en auremage fra østenden av Svartavasstjørni (Tabell 9). Sannsynligvis stammer denne fra utsettinger noen dager tidligere. Det ble ikke registrert skjoldkreps i Svartavasstjørni i Ved prøvefiske i september 2001 fant vi skjoldkreps i tre fiskemager fra samme vatn (Fjellheim m. fl. 2002). Det ble også registrert vanlig damsnegl i en auremage. Disse funn er så viktige at vi har valgt å kommentere dem i denne rapporten selv om registreringen skjedde etter prosjektperioden Første gjenfangst av maflo i Svartavasstjørni kom i Tabell 9. Sammensetning av mageinnhold hos aure fra Svartavasstjørni i perioden År Dato Antall fisk Marflo Gammarus lacustris 0,1 Linsekreps Eurycercus lamellatus 2,0 1,5 Vannloppe Daphnia longispina 58,1 2,2 Vårfluer 19,2 4,2 Fjærmygg larver og pupper 20,3 93,8 92,4 Vannbiller 0,2 Annet 0,2 0,2 5,3 27

28 5 Forsuringsutvikling i Svartavasstjørni i perioden Datagrunnlag MAGIC trenger som inngangsdata informasjon om deposisjon, jord og vann. Jordprøver fra seks steder i nedbørfeltet til Svartavasstjørni ble tatt i august Fra hvert profil ble 3-4 jordsjikt prøvetatt. Prøvene ble analysert for vanlige kjemiske parametre. Resultatene fra de enkelte prøvene ble slått sammen (masse-veid middel) for å få et sett med verdier som anslås å være karakteristiske for nedbørfeltet (Tabell 10). Tabell 10. Jorddata. Middel av prøver tatt ved 6 lokaliteter i august Parameter enhet jord dybde m 0,3 porositet % 0,5 tetthet kg/m KBK meq/kg 120 utbyttbare Ca % 14,5 utbyttbare Mg % 17,7 utbyttbare Na % 1,6 utbyttbare K % 2,0 basmetningsgrad % 19,8 Vannkjemiske data for utløp Svartavasstjørni for 1993 og 1994 før kalkingen startet er brukt (aritmetisk middel) (Tabell 11). I mangel av nedbørkjemisk stasjon i nærheten av Svartavasstjørni, ble verdier for deposisjon av sure komponenter og andre kjemiske komponenter estimert ut fra vannkjemien (Tabell 12). Tabell 11. Middelkonsentrasjon, utløp. Parameter Enhet Svartvasstjørni utløp Ca µekv/l 20 Mg µekv/l 6 Na µekv/l 17 K µekv/l 3 SO 4 µekv/l 16 Cl µekv/l 28 NO 3 µekv/l 6 SBC µekv/l 46 SSA µekv/l 50 ANC µekv/l -4 H + µekv/l 3 Aln + µekv/l 2 A - µekv/l 0 ph 5,56 spesifikk avrenning). Tilførsel av andre sjøsaltkomponenter (Ca, Mg, K, Na, marint SO 4 ) er beregnet ut fra Cl-tilførselen og forholdet til Cl i sjøvann. Overskudd (=forurensing) SO 4 pluss marint sulfat er antatt lik transport av sulfat ut. Tilførsel av NH 4 og NO 3 er beregnet ut fra tilførsel av overskudd sulfat og forholdet NO 3 /SO 4 og NH 4 /SO 4 i nedbør ved nærmeste stasjon. Denne prosedyren for tilrettelegging av input-data er beskrevet I detalj i Kroglund et al (også som pdf fil på Tilførsel av klorid er antatt lik transport av klorid ut av Svartavasstjørni (middel konsentrasjon multiplisert med 28

29 Tabell 12. Deposisjon beregnet ut fra innsjøkjemi Parameter Enhet Svartvasstjørni utløp Ca mekv/m 2 /år 1 Mg mekv/m 2 /år 7 Na mekv/m 2 /år 22 K mekv/m 2 /år 1 NH 4 mekv/m 2 /år 11 SO 4 mekv/m 2 /år 21 Cl mekv/m 2 /år 36 NO 3 mekv/m 2 /år Kalibrering MAGIC ble kalibrert på normal måte til år Estimerte parametere er gitt i Tabell 13. Kalibreringen utføres slik at når modellen kjøres fra 1860 frem til , stemmer målte og modellerte verdier for vannkjemiske og jordkjemiske parametere (Figur 22). De kalibrerte parametere er vist i Tabell 14. Tabell 13. Parametre målt eller estimert og brukt i kalibrering av MAGIC. Innsjø parametre enhet middel avrenning m/år 1.29 oppholdstid år 0.20 relativ areal % 5 sediment. rate NH 4 m/år 5 sediment. rate NO 3 m/år 5 løslighet Al(OH) 3 log temperatur C 5.0 CO 2 trykk %atm 0.04 total organisk syre mmol/m pk1 -log pk2 -log pk3 -log Jord parametre SO 4 ads. Half-sat. mekv/m SO 4 ads. Max-cap mekv/kg 1.0 løslighet Al(OH) 3 log temperatur C 5.0 CO 2 trykk %atm 0.47 total organisk syre mmol/m pk1 -log pk2 -log pk3 -log Tabell 14. Kalibrerte parametre fra MAGIC Kationutbytte enheter Svartvasstjørni utløp selektivitets koeffisienter Al-Ca log Al-Mg log Al-Na log Al-K log Forvitringshastighet Ca mekv/m 2 /år 23.0 Mg mekv/m 2 /år 0.0 Na mekv/m 2 /år 0.0 K mekv/m 2 /år 2.5 Opprinnlige basmetningsgrad Ca % 16.7 Mg % 18.5 Na % 1.9 K % 2.2 Nitrogen retensjon NH 4 % 100 NO 3 % Resultater og diskusjon Tilførsel av sur nedbør nådde et maksimum rundt 1980, og har gått ned siden. Hvis Göteborg-protokollen gjennomføres innen 2010 vil sulfattilførselen være ca. 80% redusert i forhold til Nitrogentilførselen skal etter protokollen reduseres med ca. 50%. Reduksjonene som allerede er gjennomført ved år 2000 vil sammen med ytterlige reduksjoner forutsett for de neste 10 år, gi en vesentlig forbedring av forsuringssituasjonen ved Svartavasstjørni og over hele det forsuringsrammete Sør- Norge. MAGIC-modellen antyder at sulfat- og nitratkonsentrasjonen vil gå ned, ANC (acid neutralising capacity) og ph vil gå opp, og konsentrasjonen av labilt Al vil gå ned (Figur 22). ANC er en god indikator på vannkvalitet i forhold til fiskebestand, spesielt aure. Data fra 1000-sjøers undersøkelsene i 1986 og 1995 viser god sammenheng mellom ANC og status for aure i norske innsjøer (Lien et al. 1991; Bulger et al Hesthagen et al. 1999). MAGIC antyder at ANC har vært negativ i Svartavasstjørni siden ca. 1950, og dermed er det forventet at fiskebestanden er skadet av forsuring. De fleste innsjøer i Sør-Norge med negativ ANC har skadede aurebestander. 29

30 Figur 22. Simulerte (linje) og målte (punkter) konsentrasjoner av noe vannkjemiske parametere ved utløpet Svartavasstjørni. Framtidsprognosen for ANC og fisk i Svartavasstjørni er positiv. MAGIC antyder at ANC vil stige til ca. +5 µekv/l i perioden Dette er imidlertid ikke nok for at en selvreproduserende aurebestand med sikkerhet skal kunne overleve. Grensen (ANC-limit) ligger på ANC µekv/l. MAGIC-modellen indikerer at ytterlige reduksjoner i både svovel- og nitrogentilførsel må til for å få ANC opp til dette nivå. I alle slike prognoser må der tas en del forbehold. Det vesentligste forbehold i dette tilfellet er kanskje at denne MAGIC-simuleringen er basert på en årsmiddel-vannkjemi, og ikke tar hensyn til vanlige sesongvariasjoner i vannkjemi eller til ekstreme år (med uvanlig sure episoder som kan slå ut fiskerogn eller yngel). 30

31 6 Diskusjon 6.1 Vannkvalitet Høyfjellslokaliteter som Svartavasstjørni og Svartavatnet drenerer kalkfattig berggrunn med tynt jordsmonn som avgir lite humus og organisk materiale. Slike innsjøer er svært forsuringsutsatt. På Hardangervidda er det hundrevis av småvatn øverst i nedbørfeltene med tilsvarende problemer. Vannkvaliteten våren 1993 var giftig for egg og yngel av aure, og de mest forsuringssensitive bunndyrene. Dette bekreftes av de negative resultatene av elektrofisket høsten Prøvefiske i 1995 viste at rekrutteringssvikten hadde pågått fra sist på 1980-tallet (Tysse 1996). Vannkvaliteten var også under tålegrensen for de mest forsuringssensitive bunndyrene (Borgstrøm og Hendrey, 1976, Økland og Økland 1985, Fjellheim og Raddum, 1990). De fleste vannprøver fra høyfjellet i Norge er samlet inn på sensommeren. Vårt arbeid viser at slike data må suppleres med vårprøver for å gi en fullgod bakgrunn for vurdering av forsuringstilstanden. De vannkjemiske data viser at kalkingen førte til betydelige forbedringer i vannkvaliteten. Første måling etter kalking viste ph=6,4, kalsium på 1,5 mg Ca/l og LAl på 1 µg Al/l. Vannkvaliteten i innløpsbekken til Svartavasstjørni har sannsynligvis ikke vært særlig dårligere enn maimålingene gjennom hele vinteren. Det betyr at nedgravd rogn har nytt godt av god vannkvalitet helt fra gyting og fram mot klekking. Overvåkning i viser ytterligere forbedring av vannkvaliteten. ph lå over 6 gjennom hele den isfrie perioden, LAl under 10 µg/l og kalsium etter snøsmelting rundt 0,8 mg Ca/l. Den eneste vannkjemiske referanse vi kjenner er fra juli 1970, da var ph=6,4 og kalsium 0,7 mg Ca/l omregnet fra total hardhet (Madsen 1971). Disse verdier er ganske lik de som ble målt etter kalking. Unormalt høye klorverdier kan oppstå etter stormaktivitet med pålandsvind langs kysten (Hindar 1993). Fiskedød vinteren 1993 på Sør- og Vestlandet ble koblet til slike sjøsaltepisoder. Vi kjenner ikke til referansemateriale fra tilsvarende høyfjellslokaliteter under snøsmeltingen dette året, men analyser av snøprøver fra Vinje og Valle (1100 m o.h.) viser rundt 0,3 mg Cl/l i midtre/nedre og 1 mg Cl/l i øvre snølag (Hindar m. fl. 1993). Det var klart bedre vannkvalitet i referansefeltet Langesteintjørni våren 2000 enn det var på utløpet av Svartavasstjørni våren 1993 både når det gjelder ph og LAl. Det kan være flere grunner til denne forskjellen. Selv om nedbørfeltene synes like, er det alltid små forskjeller i berggrunn og jordsmonn. Det kan også skyldes sjøsaltepisoden vinteren 1992/93. Innholdet av klorid i Svartavasstjørni var langt høyere våren 1993 (2-3 mg Cl/l) enn i 2000 i Langesteintjørni (0,6-0,7 mg Cl/l). Redusert nedfall har også gitt bedre vannkvalitet. Det var god vannkvalitet på alle de kalkete lokalitetene i 2000 der ingen prøver viste ph<6,0. Det er også en tendens mot høyere ph på utløpet av Dragøyfjorden, noe som skyldes sammenfall av mindre sur nedbør og bedre vannkvalitet som følge av kalking oppstrøms. De to kalkingsfeltene - Svartavatnet og Krobuhalsen - utgjør til sammen 12,8 km 2, eller 36% av feltet til Dragøyfjorden (35,8 km 2 ). Til sammenligning var ph=5,49 og kalsium 0,65 mg/l på utløpet av Dragøyfjorden 31. mai 1993, mens tilsvarende var 6,25 og 0,81 den 30. mai Vendepunktet i tilførsler av sur nedbør fant sted på tallet. Med en fortsatt reduksjon i sulfat- og nitrattilførslene fram til 2010, i henhold til Göteborg-protokollen, forventer vi å oppnå et ANC-nivå på 5 µekv/l. Selv om kalkingen vil kunne reduseres over tid, vil det fortsatt være behov for å kalke opp til minimum ANClimit for aure, som ligger på ANC µekv/l 31

32 Svartavasstjørni Vannkjemien i Svartavasstjørni viser en betydelig forbedring etter kalking. ph steg fra rundt 5,5 før kalking til 6,5 etter kalking. Innholdet av kalsium er hevet fra 0,3 til 0,8 mg Ca/l i samme periode. Allerede etter første kalking falt LAl til under 5 µg/l, mens det våren 1993 ble målt verdier opp mot 60 µg/l verdier som i kombinasjon med de øvrige målte vannkjemiske parametre er giftig for fisk (Rosseland m. fl. 1992). Utover 1990-tallet har det vært et tydelig fall i nitrogen. Økt biologisk omsetning etter kalking har trolig innvirkning på biotilgjengelig nitrogen. Referansefeltet Langesteintjørni I årene steg ph i Langesteintjørni fra rundt 5,5 til nær 6,0. Mindre sur nedbør har redusert forvitringen og gitt lavere innhold av kalsium. Den naturlige forbedring i ph har ennå ikke gitt utslag i mindre LAl i smelteperioden. Dragøyfjorden ph er klart forbedret de siste fem årene med en økning på en halv ph-enhet fra 1996 til Denne forbedringen skyldes et sammenfall av mindre sur nedbør og en indirekte kalkingseffekt. I Dragøyfjorden har også innholdet av kalsium steget. Det er forårsaket av kalkingen oppstrøms. Data fra prosjektet viser at vannkjemien har vært stabil og god etter kalking. Vannprøveprogrammet ble derfor noe redusert i 2001 i både antall stasjoner og hyppighet. 6.2 Ungfiskundersøkelser Foruten vannkvalitet er snøforholdene viktig for rekruttering i bekker og mindre elver i høyfjellet. Forskjellen i rekruttering mellom 1996 og 1997 kan ha klimatiske årsaker. Vinteren 1995/96 var snøfattig og kald på Hardangervidda. Bekkene frøs tidlig og det kom ikke et isolerende snølag som beskyttet rogna. Vinteren 1996/97 var derimot snørik med tidlig snøfall. En generell tendens mot mer snørike vintre på Hardangervidda gjennom de siste 20 år vil sannsynligvis føre til nedsatt vekst og lavere produksjon av aure (Borgstrøm 2001). Høyere sommertemperatur kan til en viss grad motvirke denne tendensen. Et begrenset årlig el-fiske på noen stasjoner er en usikker metode for å belyse rekrutteringen. Likevel har vi dokumentert årlig reproduksjon i Svartavassdraget fra Elva mellom Svartavasstjørni og Svartavatnet har gitt dårlig fangst, det samme har utløpselva fra Svartavatnet (Svartavasselvi). Prøvefiske med garn i Svartavatnet viser imidlertid at der er en betydelig tilgang av rekrutter til vatnet. Trolig fungerer Svartavasselvi bedre som gyteelv enn hva elektrofisket tilsier. Dette støttes også av visuelle observasjoner. Ungfisktellinger i Svartavassområdet i august 1993, før kalking, gav dårlige resultater. Det ble bare fanget en utsatt finprikkaure (2+) ved innløp Svartavatnet og en villfisk (1+) ved innløp Svartavasstjørni på 2 timers fiske (Tysse 1996). Første år etter kalking ble det el-fisket 5. august 1995 ved innløp Svartavasstjørni. Resultatet var fire utsatte finprikkaure (4+). Forholdene var dårlige med vanskelig lys og sterk vind. Noen uker senere, 22. august 1995, observerte Skaala og Jørstad årsyngel (0+) av finprikkaure og vanlig aure i innløpet til Svartavasstjørni. De benyttet dykking som metode og så tydelig flere grupper yngel. Disse funnene dokumenterte vellykket gyting første året etter kalking (Tysse 1996). Elektrofiske i 1996 var positivt med funn av års- og fjorårsyngel. Dette tyder på vellykket reproduksjon også etter andre gangs kalking. 6.3 Fiskebestand Jan-Per Madsen og Eidfjord fjellstyre sin hyppige overvåking av aurebestanden i Svartavatnet gir et godt bilde av de økologiske effektene av en forsuringsprosess fra de første symptomer viser seg til nærmest opphørt rekruttering. I 1974 hadde Svartavatnet en livskraftig aurebestand med en normal aldersfordeling årene viste tegn til en akkumulert bestand (lite ungfisk og mye stor og gammel fisk). Da kalkingen startet i 1994 ble det ikke fanget villfisk under 30 cm, noe som tydet på sviktende rekruttering over flere år. Hadde kalkingen startet noen år senere ville restbestanden vært ytterligere svekket, og finprikkaurens skjebne fullstendig avhengig av fiskeutsetting. Etter kalking har bestanden tatt seg opp. Høsten 2000 utgjorde fisk under 21 cm nær 70% av fangsten i Svartavatnet (Figur 23). Siden det er benyttet Jensenserier ved alle prøvefiskene er resultatene sammenlignbare. Villfiskfangsten i 2000 besto av sju årsklasser. Det er et godt utgangspunkt for å bygge opp en livskraftig aurebestand under dagens forhold. Det forutsetter imidlertid at kalkingen fortsetter på dagens nivå. 32

33 Prøvefisket i Langesteintjørni ga et positivt resultat. Settefisken fra 1992 har overlevd fra ensomrig til fangstmoden i dette sure høyfjellsvatnet. Auren hadde god tilvekst og kvaliteten var førsteklasses med K-faktor 1,23. Gytemulighetene i Langesteintjørni er svært dårlige og vannkvaliteten er på grensen for reproduksjon. Likevel vil det være interessant å følge denne bestanden i årene som kommer. Langesteintjørni inngår nå i det nasjonale overvåkningsprogrammet for langtransportert forurenset luft og nedbør (SFT 2001). % fordeling % fordeling % fordeling % fordeling Figur 23. Lengdefordeling av fangsten i Svartavatnet i perioden > > > > Bunndyr Bunndyr i vann og elver viser et stort spekter i tålegrenser ovenfor surt vann (Raddum og Fjellheim 1984, Lien m. fl. 1991). Ettersom flere av de vanlige bunndyrartene i ferskvann blir slått ut på tidlige stadier i forsuringsfasen vil en overvåking av faunaen kunne gi oss tidlige signaler om endringer i vannkvaliteten. Selv kortvarige sure episoder kan slå ut mange av de følsomme artene. Bunndyrsamfunnet vil med andre ord virke som et ph-meter som integrerer data over tid. Disse egenskapene er et nyttig hjelpemiddel i overvåking av forsuringsutviklingen, og i Norge er metoden benyttet systematisk siden 1981 (SFT 1982). Bunndyrsamfunnet reagerer reversibelt på endringer i ph og er derfor også et nyttig hjelpemiddel i overvåking av effekter av kalkingstiltak. I motsetning til den momentane responsen etter forsuring vil tilbakevandringen etter kalking skje langsommere. Kolonisering er avhengig av flere faktorer, som artens tålegrense, mobilitet, avstand til nærmeste populasjon og lokalitetens beskaffenhet (Fjellheim og Raddum 1993). Mange akvatiske insektarter har et stort spredningspotensial gjennom sitt voksne, bevingete stadium. Andre bunndyr, som snegl, marflo og skjoldkreps har mindre mobilitet og vil normalt bruke lengre tid på å reetablere seg i lokaliteter som har fått bedret vannkvalitet. Erfaringer fra kalkingsprosjekt i lavlandsvassdrag viser at de mest sensitive bunndyrene dannet levedyktige bestander etter noen få år (Fjellheim og Raddum 1995). Resultatene fra det kalkete området i Svartavassfeltet viser en svak, men ikke-signifikant (t-test) tilbakegang i forsuringsindeks fra 1998 til Våre data tyder på at rekolonisering av forsuringssensitive dyr tar lengre tid i høyfjellet. Vi forventer, med bakgrunn i de vannkjemiske data, at populasjonene av sensitive bunndyr vil bygge seg opp over tid. Marfloa er hovedsakelig utbredt i strandsonen av innsjøer, der den lever av plante- og dyrerester. Mesteparten av marflobestandene finnes mellom overflaten og 5 m dyp (Dahl 1915). Marfloa har en sirkumpolar utbredelse og foretrekker næringsfattige (oligotrofe) lokaliteter (Økland 1980). Av den grunn er den i Sør-Norge hovedsakelig utbredt i høyereliggende innsjøer. Arten har signifikant nedsatt frekvens i innsjøer som ligger lavere enn 200 m o.h. Utbredelsen i Sør-Norge er også påvirket av geologiske og vannkjemiske parametre. I følge Økland (1980) har marfloa en tålegrense rundt ph 6,0, men er 33

34 mest vanlig i innsjøer med ph høyere enn 6,4. Den har en eiendommelig formeringsbiologi. Om høsten søker hanner og hunner sammen i par, og hannen hekter seg fast på hunnens rygg. Slik vandrer de sammen hele vinteren. Etter at isen har gått skifter hunnen skall. De nye skallet er utstyrt med en kurvlignende pose (marsupium) under buken, hvor hun plasserer sine omkring 20 egg, som så befruktes av hannen. Deretter går partnerne fra hverandre. Etter 4-6 uker klekkes eggene, og de ferdig klekkete små marfloene lever noen dager i morens marsupium før de svømmer ut. I høyfjellet tar det normalt ett og et halvt år før de unge blir kjønnsmodne og finner partnere, og to år før de selv produserer avkom for første gang (Bjerknes 1974). Marfloa kan forekomme i store tettheter i enkelte lokaliteter. Dahl (1915) beskriver et særskilt tilfelle: Den største forekomst jeg nogensinde har set var i et lille vand paa Trondenes prestegaard. Dyrene var her saa talrike, at vandet, øiensynlig paa grund av dyrenes bevægelser var ganske mudret i motsætning til de fleste vand man ser under disse bredder. Vandet formelig kryr av gammarus, hvis mørke kroppe uavlatelig kan sees at komme tilsyne og atter forsvinne i det mudrede vand, som ærter i en kokende gryte. Naar jeg satte garn for at fange ørret, hvorav det var indsat endel i vandet, var det tynde snøre hvormed jeg fæstede garnene til landet inden faa øieblikke saa tæt besat med gammarus, at det lignet et tykt taug. Folkene paa stedet erklærte at nye garn paa en eneste nat fuldstændig kunde bli opspist eller ødelagt og at selv baaten stadig maatte trækkes paa land, da den ellers temmelig hurtig blev ødelagt av de tallrike dyr som spiste træet. Slike tettheter er uvanlige og i vatn med tette aurebestander vil vanligvis marfloa bli kraftig nedbeitet (Dahl 1915, Flo 1965). Størrelses- og kjønnsfordelingen hos marflopopulasjonen i Skiftesjøen har vist det samme mønsteret i de fire årene undersøkelsene har pågått (Fjellheim m. fl. 1998, 1999, 2000, denne rapport). Våre data samsvarer også med registreringer i Tinnhølen fra samme tidspunkt på året (Bjerknes 1974). Fordelingen tyder på at den kjønnsmodne delen av populasjonen består av to årsklasser. Iflg. Bjerknes (1974) vil en stor andel av de største hannene, og flertallet av de kjønnsmodne hunnene gå i precopula senhøstes, for å gyte i forbindelse med hunnenes kjønnsmodningsskallskifte etter isløsning. I Skiftesjøen vil klekking normalt finne sted i første halvdel av august. I 1999 klekket de fleste dyrene den første uka i august. I år 2000 skjedde klekkingen noe senere, sannsynligvis som følge av seinere isgang. Skjoldkrepsen er knyttet til høyfjellet og arktiske områder. I likhet med marflo er skjoldkreps knyttet til strandsonen. Skjoldkreps har en ettårig livssyklus med eggstadium om vinteren og en hurtig vekst gjennom sommeren til voksent individ. Bestanden av voksne skjoldkreps er størst på sensommeren, men voksne individer er funnet i auremager fra Heimdalsvatnet, 1090 m o.h., i november (Lien 1978) og i Halnefjorden, 1130 m o.h., i januar (Sømme 1934). Skjoldkrepsen har til enhver tid bare noen få egg i eggsekkene (Sømme 1934). Den produserer imidlertid egg kontinuerlig. Vi kjenner ikke til hvor mange egg ett individ produserer (Borgstrøm pers. komm.), men fekunditeten blir høyere jo lenger skjoldkrepsen lever. Alle de voksne individene dør etter egglegging. Marflo og skjoldkreps regnes for å være av det viktigste næringsdyrene for aure i norske høyfjellssjøer (Aass 1969, Økland og Økland 1985). I Øvre Heimdalsvatnet (1090 m o.h.) i Jotunheimen utgjorde marflo 24 % og skjoldkreps 15% av gjennomsnitts årlig energiinntak hos aure i perioden (Lien 1978). Registreringen av marflo, skjoldkreps og snegl i Svartavatnet i 1999 (Fjellheim m. fl. 2001a) er meget overraskende, ettersom de vannkjemiske data fra perioden før kalking viste en vannkvalitet som lå langt under tålegrensene for disse artene (jfr. Borgstrøm og Hendrey 1976, Økland og Økland 1985 og Økland 1990). Trolig har marflo, skjoldkreps og damsnegl overlevd forsuringen i vannkjemisk gunstige refuger, enten i områder med innstrømmende grunnvann eller i strandsonen under det sure overflatevatnet (Fjellheim m. fl. 2001a, 2001b). Forekomsten av marflo og skjoldkreps i auremager fra Svartavatnet økte ytterligere i Disse næringsdyrene ble registrert i flere fiskemager og i større antall. 34

35 I perioden ble det satt ut 49 marflo og 1,5 skjoldkreps pr m 2 littoralområde i Svartavasstjørni (0-5 m dybde). Da er det lite trolig at de utsatte dyr ville etablere bestander store nok til å kunne påvises i fiskemager i det nedenforliggende Svartavatnet etter få år. Marflo har evne til å unngå surt overflatevann ved å flytte seg ned på dypere vann (Costa 1967, Borgstrøm og Hendrey 1976) eller ved å klamre seg fast til materiale som gir bufrende virkning (Engblom og Lingdell 1983). Klekkingen av skjoldkrepsegg på Hardangervidda faller delvis sammen med snøsmeltingen. Med bakgrunn i Borgstrøm og Hendrey s forsøk (1976) er det sannsynlig at larveutviklingen har vært forsinket i perioden før kalking ble satt igang. Restbestandene av marflo og skjoldkreps i Svartavatnet og Svartavasstjørni var sannsynligvis svært små før kalkingen startet, kanskje nær utryddelse. Vi kjenner ikke til om det var marflo i Svartavasstjørni på det tidspunkt kalkingen tok til. Mageprøver fra Svartavasstjørni i 1995 inneholdt verken marflo eller skjoldkreps (Tysse 1996). Kun et eksemplar er registrert i en mageprøve fra østenden av Svartavasstjørni i Dette individet stammer sannsynligvis fra utsettinger en uke tidligere. Marfloa er mer sensitiv ovenfor forsuring enn Baetis, og det er derfor sannsynlig at Baetis også var til stede i innog utløpsbekkene på denne tiden. Sporadisk registrering av Baetis rhodani i innløpet til Svartavasstjørni viser at reetablering av levedyktige populasjoner er mulig. Baetis bundyae, som ble registrert i Svartavassområdet i , ble ikke funnet i Denne arten ble beskrevet som ny art så sent som i 1973 (Lehmkuhl 1973). Arten er ikke nevnt i Limnofauna Norvegica (Aagaard og Dolmen 1996), men i følge Engblom (1996) er den registrert i Sverige og Norge. John Brittain, (pers. medd.) har registrert B. bundyae i Hedmark og Oppland. Arten er svært lik Baetis macani. Det er sannsynlig at mange av de tidligere individene beskrevet som B. macani i virkeligheten er B. bundyae. I følge Aagaard og Dolmen (1996) er det tidligere beskrevet 3 arter av slekten Baetis i indre Hordaland: B. rhodani, B. muticus og B. macani (Fjellheim og Schnell 1999). I 1998 ble B. bundyae også registrert ved Stigstu, noe lenger sør på Hardangervidda. Dette viser at alt tidligere funnmateriale av B. macani fra Hardangervidda bør revideres. Forsuringsindeksene fra området viser at det var minst skader på bunndyrsamfunnene i de nedre områder og i Istjørnfeltet (innløp Dragøyfjorden vest). Vi forventer at marflobestanden i Svartavasstjørni skal bygge seg opp igjen, enten fra overlevende stedegne individer og/eller fra den utsatte bestanden. Når vi kjenner lengden av livssyklus og hvor mange egg hver hunn legger, er det mulig å konstruere teoretiske bestandsutviklinger basert på scenarier med ulik overlevelse. Scenariene er høyst teoretisk og bygger på flere antakelser vi ikke finner i naturen: Kjønnene er likt fordelt Alle hunner reproduserer en gang ved alder to år Hver hunn legger gjennomsnitt 22 egg Overlevelsen er konstant gjennom hele livssyklus Overlevelsen er konstant over tid Dyrene er jevnt fordelt i det angitte habitatet mellom 0 og 5 m Dersom vi tar utgangspunkt i en bestand av nyklekte individer, N0, vil denne før reproduksjon etter to år, dersom ovenfornevnte antakelser legges til grunn, være lik N0. s 2 = N2, hvor s = overlevelsesraten. Ved null vekst av populasjonen må N0 = N2. 22/2. Overlevelsesraten i dette tilfellet vil være: s = 2/22= 0,3015 Ved lavere overlevelsesrater vil bestanden dø ut, og ved høyere overlevelse vil bestanden bygge seg opp. Figur 24 gir scenarier over utviklingen av en teoretisk bestand bestående av og marflo ved forskjellige overlevelsesrater. Antall Gammarus pr. m ,1 0,01 0,001 0,0001 0,5 0, Antall år 0,4 0,35 0,32 0,302 Figur 24. Utvikling av en teoretisk bestand bestående av og marflo i grunnområdene av Svartavasstjørni. Tettheten er regnet til antall individer pr m 2 innsjøareal mellom 0 og 5 m dyp. 0,2 35

36 Scenariene viser at selv om utviklingen av marflobestanden i Svartavasstjørni skulle være positiv vil det ta ganske lang tid før et eventuelt tilslag kan påvises. Ved en antatt overlevelse lik 0,4 vil det eksempelvis ta 12 år før gjennomsnitt tetthet blir større enn ett individ pr. m 2 strandsoner i Svartavasstjørni. Vi kjenner til flere lokaliteter i Norge der det har vært satt ut marflo (Dahl 1915, Aass pers. komm.). Mange av disse utsettingene mangler oppfølgende undersøkelser. Bortsett fra en tilsynelatende vellykket utsetting i en dam i muséhagen i Bergen, var Dahls forsøk negative, sannsynligvis på grunn av at de andre lokalitetene ikke var egnet for marflo. I Sverige har vi et eksempel på vellykket utsetting av marflo i en liten bekk (Medin 1997). Selv om forsuringen av norske vann og vassdrag nå er på retur (SFT 2000), er vannkvaliteten fremdeles så marginal at det er nødvendig å kalke området i mange år fremover. I sine naturlige omgivelser i de følsomme høyfjellsområdene på Hardangervidda utgjør finprikkauren en viktig miljøindikator. Den er følsom for endringer i miljøet, og den er lett å identifisere. Finprikkaurens fortsatte eksistens i sitt opprinnelige leveområde øverst i Numedalslågen vil være en indikator på et miljø i balanse. Finprikkauren har fått mye omtale i media i de senere år. Dette kan føre til et uønsket høyt press på bestanden i form av lovlig og ulovlig fiske. Forvaltningen av denne særmerkte aurestammen setter i så måte store krav til de ansvarlige myndigheter, både på lokalt og nasjonalt nivå. Overføringen av marflo og skjoldkreps til Svartavasstjørni regnes nå som avsluttet. Lave tettheter etter utsetting, eventuelt sterk nedbeiting fra fisk og andre predatorer kan vanskeliggjøre påvisning av marflo. Det er imidlertid viktig å overvåke et eventuelt tilslag av utsettingene. Dette bør utføres ved fortsatte innsamlinger av mageprøver fra fisk, ved bunnprøvetaking og ved kontroll av de jutesekker, som ble lagt ut på lokaliteter i Svartavasstjørni, Svartavatnet og Skiftesjøen (kontroll) sommeren Historien om finprikkauren på Hardangervidda er et godt eksempel på hvor nødvendig et tverrfaglig samarbeid er for å ta vare på en truet dyreart i dens naturlige omgivelser. Samarbeidet mellom lokal og nasjonal forvaltning, biologer og vannkjemikere har vært nødvendige brikker i denne prosessen. Bestanden av finprikkaure er fremdeles sårbar, selv om den i dag viser tegn til bedring. Gyte- og oppvekstarealene er små, og restbestanden av villfisk i Svartavatnet og Svartavasstjørni var på et minimum før kalkingen startet. I et udatert notat - trolig fra vurderte Reidar Borgstrøm bestanden av homozygot finprikkaure til 130 individer i Svartavasstjørni. I årene fra 1990 til 1995 var det trolig liten eller ingen reproduksjon i Svartavasstjørni, noe som bidro til å svekke villfiskbestanden ytterligere. 36

37 6 Referanser Aass, P Crustacea, especially Lepidurus arcticus Pallas, as brown trout food in norwegian Norwegian mountain reservoirs. Rep. Inst. Freshw. Res. Drottningholm 49: Bjerknes, V Life cycle and reproduction of Gammarus lacustris G.O. Sars (Amphipoda) in a lake at Hardangervidda, western Norway. Norw. J. Zool, 22: Borgstrøm, R Aurebestanden i Svartavasstjønn (notat). Borgstrøm, R Relationship between spring snow depth and growth of brown trout Salmo trutta in an alpine lake: Predicting consequences of climate change. Arctic, Antarctic and Alpine Research, 33 (in press). Borgstrøm, R. og Hendrey, G. R., PH tolerance of the first larval stages of Lepidurus arcticus Pallas and adult Gammarus lacustris G. O. Sars. SNSF Project IR 22/76, Oslo-Ås. Bulger, A. J., Lien, L., Cosby, B. J., and Henriksen, A Brown trout (Salmo trutta) status and chemistry from the Norwegian thousand lake survey: statistical analysis. Can.J.Fish.Aquat.Sci. 50: Costa, H. H Responses of Gammarus pulex (L.) to modified environment. II. Reactions to abnormal hydrogen ion concentrations. Crustaceana 13: Dahl, K En studie av Grundaatens eller Matfloens (gammarus pulex) biologi og utbredelse i Norge. Norges Jæger og Fiskerforenings Tidsskrift 44: Elnan, G Prøvefiskeresultat Svartavasstjønn Notat, Eidfjord Kommune, 3 s. Engblom, E Ephemeroptera, Mayflies. In A. Nilsson (ed.) Aquatic insects of North Europe. A taxonomic handbook. Vol 1: Apollo Books, Stenstrup. Engblom, E. og Lingdell, P. E Bottenfaunaens andvendbarhet som ph-indikator. Naturvårdsverket, snvpm 1741, 181 pp. Fjellheim, A: og Raddum, G. G Acid precipitation: Biological monitoring of streams and lakes. The Science of the Total Environment, 96, Fjellheim, A. og Raddum G. G Changes in the mayfly community of Lake Hovvatn During the first 12 years of liming. - In: G.Giussani and C. Callieri (eds), Strategies for Lake Ecosystems Beyond 2000, Proceedings, Stresa, pp Fjellheim, A. og Raddum, G. G Benthic animal response after liming of three south Norwegian rivers. - Water Air and Soil Pollution 85: Fjellheim, A. og Schnell, Ø. A Kartlegging av bunndyrfaunaen i et område ved Stigstu, Hardangervidda, i forbindelse med planlagt rotenonbehandling for utryddelse av ørekyte. - Lab. for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske, Bergen, Rapport nr Fjellheim, A., Tysse, Å. og Bjerknes, V Prikkauren på Hardangervidda. Årsrapport Notat, 21 s. Fjellheim, A., Tysse, Å. og Bjerknes, V Prikkauren på Hardangervidda. Årsrapport Notat, 27 s. Fjellheim, A., Tysse, Å. og Bjerknes, V Prikkauren på Hardangervidda. Årsrapport Notat, 27 s. Fjellheim, A., Tysse, Å. og Bjerknes, V. 2001a. Reappearance of highly acid-sensitive invertebrates after liming of an alpine lake ecosystem. - Water Air and Soil Pollution 130: Fjellheim, A., Tysse, Å., Bjerknes, V. og Skaala, Ø. 2001b. Finprikkaure - En sjelden og truet variant av aure. Stavange Museum, Årbok, Årg. 110 (2000): Fjellheim, A., Tysse, Å. og Bjerknes, V. 2001c. Finprikkaurens næringsdyr Reetablering av marflo (Gammarus lacustris) og skjoldkreps (Lepidurus arcticus) i forsuringsskadete innsjøer på Hardangervidda. Vann : Fjellheim, A., Tysse, Å. og Bjerknes, V Prosjektet Prikkauren på Hardangervidda. Statusrapport Notat, 5 s. 37

38 Flo, A Grunnåtens (Gammarus lacustris G. O. Sars) utbredelse på vestlandet, med noen nye funn fra Rogaland. Fauna 18: Frost, S., Huni, A. og Kershaw, W.E. (1971). Evaluation of a kicking technique for sampling stream bottom fauna. Can. J. Zool., 49, Grieg J. A Dyrelevninger fra de gamle bopladser på Hardangervidden. Bergens Museums Aarbok (5) Hesthagen, T., Sevaldrud, I., and Berger, H. M Assessment of damage to fish populations in Norwegian lakes due to acidification. Ambio 28: Hindar, A Betydningen av sjøsaltepisoder, med eksempel fra vinteren I: Romundstad, A. J. (Red.). Kalking i vann og vassdrag. Seminarreferat. DN-notat nr , s Hindar, A., Henriksen, A., Tørset, K. Og Lien, L Betydningen av sjøsaltanriket nedbør i vassdrag og mindre nedbørfelt. Forsuring og fiskedød etter sjøsaltepisoden i januar NIVA, O s. Hynes, H. B. N The food of freshwater sticlebacks (Gasterosteus aculeatus and Pygosteus pungitius), with a review of methods used in the studies of the food of fishes. Journal of animal ecology, 19: Kroglund, F., Wright, R. F., and Burchart, C Acidification and Atlantic salmon: critical limits for Norwegian rivers. Naturens Tålegrenser Fagrapport 111, Norwegian Institute for Water Research, Oslo. 61 pp. Lehmkuhl, D. M A new species of Baetis (Ephemeroptera) from ponds in the Canadian Arctic, with biological notes. Can. Ent. 105: Lien, L The dynamics and exploitation of the brown trout population of Øvre Heimdalsvatn, In: Vik, R. (ed.) The Lake Øvre Heimdalsvatn, a subalpine freshwater ecosystem Holarctic Ecology 1: Lien, L., Raddum, G. G. og Fjellheim, A Tålegrenser for overflatevann - Fisk og evertebrater II. Norsk Institutt for Vannforskning. Rapport nr. O Løvhøiden, F., Ross, H. Og Schartau, A.K.L Audna Vannkjemi. I: Kalking i vann og vassdrag. FoU Årsrapporter DN-notat nr Madsen, J. P Fiskeriundersøkelser i Eidfjord Statsalmenning Fiskeriteknikeren i Hordaland. Madsen, J. P Fiskeriundersøkelser i Eidfjord Statsalmenning Fiskeriteknikeren i Hordaland. Madsen, J. P Fiskeriundersøkelser i Eidfjord Statsalmenning Fiskeriteknikeren i Hordaland. Madsen, J. P Fiskeriundersøkelser i Eidfjord Statsalmenning Fylkesmannen i Hordaland. Madsen, J. P Fiskeriundersøkelser i Eidfjord Statsalmenning Fylkesmannen i Hordaland. Medin, M Gjenintroduksjon av bunnfauna. PH-status 1/1997: 7-8. NOU Hardangervidda. Natur Kulturhistorie Samfunnsliv. Norges offentlige utredninger 1974: 30B. Universitetsforlaget, Oslo. Nøst, T. og Schartau, A.K.L Audna Vannkjemi. I: Kalking i vann og vassdrag. Overvåking av større prosjekter DN-notat nr Nøst, T., Aagard, K., Arnekleiv, J. V., Jensen, J. W., Koksvik, J. I. og Solem, J.O Vassdragsreguleringer og ferskvannsinvertebrater. En oversikt over kunnskapsnivået. Økoforsk utredning 1986:1, Trondheim, 80s. Raddum, G. G Large scale monitoring of invertebrates: Aims, possibilities and acidification indexes. In Raddum, G. G., Rosseland, B. O. og Bowman, J. (eds.) Workshop on biological assessment and monitoring; evaluation of models. ICP-Waters Report 50/99, pp.7-16, NIVA, Oslo. Raddum, G.G. og Fjellheim, A Acidification and early warning organisms in freshwater in western Norway. - Verh. Internat. Verein. Limnol. 22: Raddum, G.G. og Fjellheim, A Regionale invertebratundersøkelser. I: Henriksen, A., m.fl. (Red.) Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport Statens Forurensningstilsyn. Rapport 201/85. Raddum, G.G., Fjellheim, A. og Hesthagen, T Monitoring of acidification by the use of aquatic organisms. - Verh. Internat. Verein. Limnol. 23: Rosseland, B. O., Brandrud, T. E. og Raddum, G. G Effects of aluminium in acidified aquatic ecosystems. NIVA Rapport O-91097, 35s. 38

39 Schartau, A.K.L Audna Vannkjemi. I: Kalking i vann og vassdrag. FoU Årsrapporter DN-notat nr SFT Statlig Program for Forurensingsovervåking. Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport Statens Forurensingstilsyn, Oslo. Rapport 64/82. SFT Statlig Program for Forurensingsovervåking. Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Årsrapport Statens Forurensingstilsyn, Oslo. Rapport 834/2001. Skaala, Ø Rapport vedrørande stamfiske i Svartavasstjønn 1987 til Eidfjord fjellstyre. Skaala, Ø Rapport til Eidfjord fjellstyre om feltarbeidet i Svartavasstjønn i 1990, samt forslag til tiltak. Skaala, Ø Genetic variation in brown trout Salmo trutta L., and application of genetic markers in studies on gene flow from cultured populations. Dr. Thesis. Universitetet i Bergen. 96s Skaala, Ø. og K. Jørstad Fine-spotted brown trout (Salmo trutta); its phenotypic discription and biochemical genetic variation. Can. J. Fish. Aquat. Sci. Vol. 44: Sømme, S Contributions to the biology of norwegian fish food animals. 1. Lepidurus arcticus Pallas Syn. L. glacialis Krøyer Det Norske Vitenskaps-Akademi, Avhandlinger 1. Matem.-Naturvit. Klasse 1934, nr. 6, Sømme, I. D Ørretboka. Jacob Dybwads Forlag. 501s Tysse, Å Prikkauren i Svartavatnet og Svartavasstjørni. Vasskvalitet, kalking og biologi. 29s (upubl.). Tysse, Å. og Garnås, E Fiskeribiologiske undersøkjingar i Halne, Hein- og Krækkjavassdraget i Hol og Nore og Uvdal komune 1992/93. Fylkesmannen i Buskerud, rap. nr. 16/94. Walseng, B., Raddum, G., Saksgård, R. og Schartau, A. K. L Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Kvenna 1995 med fokus på indikatorarter som redskap i forurensingsovervåkingen. NINA Oppdragsmelding 433, Oslo, 36s. Økland, K. A Økologi og utbredelse til Gammarus lacustris G. O. Sars i Norge, med vekt på forsuringsproblemer. SNSF Project IR 67/80, Oslo-Ås. Økland, J. 1990, Lakes and snails. Universal Book Services. Oegstgeest. Økland, J. og Økland, K. A Factor interaction influencing the distribution of the freshwater shrimp Gammarus. - Oecologia (Berl.) 66, Aagaard, K. og Dolmen, D Limnofauna Norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir Forlag, Trondheim. 39

40 Svartevasstjørni Eidfjord, Hordaland 015.NJ 015.Z, NUMEDALSLÅGEN ( døgn) Uregulert 2000, NIVA Ekkograf 1: NVE A3 Automatisk fra dybdepunkter i GIS (ArcInfo) Vedlegg 1. Kart over nedslagsfeltet til Svartavasstjørni med sentrale innsjøopplysninger km N 40

41 Svartevatnet Eidfjord, Hordaland 015.NJ 015.Z, NUMEDALSLÅGEN ( døgn) Uregulert 2000, NIVA Ekkograf 1: NVE A3 Automatisk fra dybdepunkter i GIS (ArcInfo) Vedlegg 2. Kart over nedslagsfeltet til Svartavatnet med sentrale innsjøopplysninger km N 41

42 Dragøyfjorden Eidfjord, Hordaland 015.NH 015.Z, NUMEDALSLÅGEN ( døgn) Uregulert 2000, NIVA Ekkograf 1: NVE A3 Automatisk fra dybdepunkter i GIS (ArcInfo) Vedlegg 3. Kart over nedslagsfeltet til Dragøyfjorden med sentrale innsjøopplysninger. N km 42