LEKTORBLADET DEN NORSKE MODELLEN TEMA: Tidsskrift for fag, kultur og utdanning

Transkript

1 Tidsskrift for fag, kultur og utdanning LEKTORBLADET TEMA: DEN NORSKE MODELLEN w w w. n o r s k l e k t o r l a g. n o Nr 3/ årgang 1 Lektorbladet 03/2012

2 LEDER FOTO: TOM EGIL JENSEN Marit Kleppe Egge, redaktør I SKRIVENDE STUND er det fortsatt en uke igjen til meklingsfristen for tariffoppgjøret i offentlig sektor går ut. Dermed er det tidsmessig umulig å kommentere eller diskutere utfallet av årets oppgjør i dette nummeret av Lektorbladet. I stedet har vi sett litt på strukturene for lønnsdannelse, det som gjerne refereres til som den norske modellen. kalles, siden fellestrekkene er såpass mange? Innenfor statsvitenskapen vurderes gjerne modellen som en statsform med fokus på utviklingen av den sosialdemokratiske stat og demokratiseringen av samfunnet og arbeidslivet ( ). Innenfor sosiologi vektlegges ofte utviklingen av de nordiske velferdssamfunnene, likestilling og medbestemmelse på alle nivåer som viktige elementer. En økonom legger større vekt på systemene for lønnsdannelse og mekanismene bak produktivitetsutviklingen, mens fagforeningene vil være mer opptatt av modellens fordelingsmekanismer, betydning for organiseringen av arbeidslivet og forhandlingssystemene internt i den enkelte bedrift og på samfunnsnivå. heter det i en Vista-analyse (2007). landene, relativt små lønnsforskjeller med en lønnsstruktur som er presset sammen på midten. I sin artikkel i Lektorbladet sier samfunnsøkonom Kjell G. Salvanes noe om hvordan lønn fungerer som faktor ved valg av yrke. Et annet kjennetegn ved modellen er en høy organisasjonsgrad, både på arbeidstakerog arbeidsgiversiden. Blant hovedorganisasjonene var det Akademikerne som hadde den største prosentvise økningen i Leder for Akademikerne, Knut Aarbakke, er en av gjesteskribentene i dette nummeret. GOD LESNING! Hva er den norske modellen, eller den nordiske modellen som den også gjerne Sammenlignet med andre land i Europa har Norge, og de andre nordiske Følg med på for informasjon om hovedtariffoppgjøret Språkrøre Bedre enn de beste Med denne farta til mål kan hun bli blant de ti beste, ja, kanskje enda bedre, roper sportsreporteren begeistret. Dette og lignende utsagn ble både uthengt og latterliggjort i avisene sist vinter; en kan ikke bli bedre enn de beste. Men jo da, det går an, men tilhøreren må kjenne konteksten og oppfatte kreativt. Det er klart at de ti beste er de beste, og det er fint å ende blant dem. Men det er bedre å ende blant de åtte beste, for eksempel, for ikke å snakke om de tre beste (der grensetilfellet altså er å bli den beste). Utsagnet i innledningen blir meningsfylt hvis man bryter vanetenkemåten. Ingen er bedre enn de beste, men en kan være bedre enn blant de ti beste. Språket stiller oss ofte på slike tankeprøver. Tenk for eksempel på kapteinen (på et tankskip nei, det var en blødme), kapteinen som ergrer seg over at styrmannen drikker. Han skriver i loggboka: I dag var styrmannen full. Neste kveld er det styrmannen som fører loggboka, han skriver: I dag var kapteinen edru. Sikkert sant, men likevel en løgn, en kreativ språkløgn. Solaf 2 Lektorbladet 03/2012

3 INNHOLD 6 Lønn for gymnasielærere AKTUELT: Årets lønnsoppgjør for Oslo-Filharmonien Presenterte ny konsertsesong...17 Færre klagar på standpunktkarakterar...20 Nobelinstituttets lærerkonferanse Den gangen man kunne fatte seg i korthet Skolepolitisk møte i Sør-Trøndelag Kvalitet og lønn TEMA: Lønn for gymnasielærere...6 Kvalitet og lønn...10 Politikerne svarer...12 Vekstfilosofi Færre klagar på standpunktkarakterar FASTE SPALTER: Språkrøre... 2 Politisk leder har ordet... 4 Boksidene Debatt!...24 Fylkeslederpresentasjon...28 Fra generalsekretæren...30 Organisasjonsnytt...32 Juridisk talt...34 Lektorbladet Magasin for fag, kultur og utdanning Nr. 3/ årgang ISSN: X Akersgata Oslo Tlf.: Faks: E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no Ansvarlig utgiver: Norsk Lektorlag ved generalsekretær Otto Kristiansen Redaksjonsråd: Otto Kristiansen Gro Elisabeth Paulsen Wenche Bakkebråten Rasen Redaktør: Marit Kleppe Egge mke@norsklektorlag.no Redaksjonen avsluttet arbeidet med dette nummeret 16. mai Årsabonnement: kr 350,- Annonser: mb@flisatrykkeri.no Design/Layout: qb design (qbdesign.no) Trykk: Flisa Trykkeri (flisatrykkeri.no) Utgivelsesplan: Materiellfrist for LB4/12 er 10. juli Lektorbladet 03/2012 3

4 POLITISK LEDER HAR ORDET FOTO: TOM EGIL JENSEN Debatten om den norske samfunnsmodellen har i stor grad dreid seg om fordelingspolitikk og hvordan vi skal klare å bevare det norske, egalitære velferdssamfunnet. Mange er bekymret for bærekraften i modellen. Vi minnes stadig om at befolkningens samlede produktivitet og kompetanse blir avgjørende for Norges posisjon i framtidas globale kunnskapsøkonomi. På en konferanse 19. januar på BI i Oslo om fremtidens næringsliv ble det gjentatt at norsk næringsliv har verdens høyeste kostnadsnivå og derfor må være kunnskapsbasert for å være konkurransedyktig. Vi skal være dyrest og best, ble det sagt. Næringsminister Trond Giske fulgte opp med å minne om at Norge er oppe til eksamen hver dag, og at det er nødvendig å gjenreise statusen til realfagene helt ned i barneskolen. Han har nok rett i det. Men Giske sa lite om hvordan dette skulle skjer, og fulgte ikke opp med videre analyse. Som tidligere utdanningsminister burde han ha gode forutsetninger for å se sammenhenger mellom skolepolitikk, næringsliv og lønnsdannelse. Så langt har den norske modellen, som er basert på høy grad av sosial likhet, demokratisk deltakelse og solid grunnutdanning for alle, tilført næringslivet en dyktig Den norske modellen uforenlig med seg selv? Tekst Gro Elisabeth Paulsen arbeidsstyrke som takler omstillinger og bidrar til nye løsninger. Denne samfunnsmodellen har vist seg som velfungerende både i et næringspolitisk perspektiv og i et sosialpolitisk perspektiv. Men hvordan fungerer modellen i utdanningspolitisk perspektiv? Uten et godt utdanningssystem vil både demokratiet og produktiviteten svekkes. Modellen står og faller med kvaliteten i utdanningssystemet, som igjen avhenger av kvaliteten på lærerkorpset. Da blir det problematisk hvis det norske systemet for lønnsdannelse, som er en viktig bærebjelke i samfunnsmodellen, motvirker kvalitet i det samme lærerkorpset. Det er nettopp det inntektspolitiske samarbeidet og systemet for koordinert lønnsdannelse som gjennom tiår har gitt en relativt sammenpresset lønnsstruktur, særlig i offentlig sektor. Små lønnsforskjeller er et viktig trekk ved, og kanskje en forutsetning for, den norske egaliteten. For at denne egaliteten skal opprettholdes, må imidlertid stadig nye generasjoner få et utdanningstilbud som er minst like godt som tidligere. Når sentrale politikere snakker om å gjenreise statusen til realfagene, er det også en (indirekte) innrømmelse av svikt. Det har tatt lang tid å komme fram til slike innrømmelser. Den siste internasjonale rapporten om kvaliteten på de norske matematikklærerstudentene (TEDS) er en kraftig advarsel. Den tyder på at altfor mange av dagens nyutdannede matematikklærere holder lav standard, både når Lønnssystemet ble utviklet for ikke å sage over grenen man sitter på, altså konkurranseutsatt næringsliv. Valgte man heller å sage over roten til treet, altså rekrutteringen til utdanningssystemet? det gjelder matematikkunnskaper, og når det gjelder ferdigheter i matematikkdidaktikk. Det er disse kandidatene som nå blir rekruttert til skolen for å gjenreise realfagene og opprettholde den norske modellen i den fremtidige globale kunnskapsøkonomien. Norsk skole kan uansett ikke velge og vrake blant lærerkandidater, og det beste man kan gjøre, er å tilby de nyrekrutterte gode arbeidsforhold og attraktiv og krevende etterutdanning i faget. 4 Lektorbladet 03/2012

5 POLITISK LEDER HAR ORDET Resultatene av TEDS viser et lenge varslet nederlag for utdanningssystemet. Norsk Matematikkråds (NMR) forkunnskapstest har påvist en negativ utvikling helt fra målingene startet på 1980-tallet. Dessverre ble testresultater fra NMR lenge bortforklart, latterliggjort og usynliggjort av dem som hadde ansvaret for skolen. Tidligere i vinter fikk vi et nytt varsel, som også ble forsøkt bortforklart. Da gikk professor Kjell Salvanes ved NHH ut med resultater av sin forskning på sammenhengen mellom lønnsutvikling og talent hos kandidater til lærerutdanningene. Salvanes mener å påvise en nedgang i talent, målt i form av IQ, fra 1970-tallet og fram til dag. Hans rapport synliggjør noe mange har visst: For tre, fire tiår tilbake var lærer- og lektorutdanningene et alternativ for ungdom som kunne oppfylle opptakskravene til medisin- eller andre prestisjestudier. Andelen lektorer er også høy blant dem som ble rekruttert til undervisningsstillinger på 1970-tallet, mens denne andelen synker markant de neste 30 årene. På mange videregående skoler bæres fagmiljøene fortsatt av lektorer og universitetsutdannede adjunkter rekruttert i perioden mellom 1970 og Samfunnsøkonomen Thomas Aanensen har i en avhandling fra 2010 vist hvordan en gunstig reallønnsutvikling for lektorer fram til rundt 1975 snudde til en kraftig negativ utvikling. Den negative utviklingen kan sees i sammenheng med det inntektspolitiske systemet som da ble utviklet. Fra siste halvdel av 1970-tallet ble myndighetene i økende grad en aktiv part i lønnsforhandlingene gjennom de kombinerte oppgjørene, og i periodene med aktivt samarbeid mellom regjeringen, NHO og LO gikk det hardt utover lektorlønna. Fra 1977 til 1996 ble lektorenes reallønn redusert med hele 21 prosent. Dette var en periode da andre grupper opplevde god reallønnsøkning, og den norske samfunnsmodellen tok form. I beste fall kan det sies at regjeringen, NHO og LO i disse tiårene neglisjerte lønnsutviklingen i utdannings-systemet. I verste fall kan dette sees som en bevisst og villet nedjustering av gymnastradisjonen og de universitetsutdannede lærerne. Det hjelper lite at noen tilsynelatende kom på bedre tanker mot slutten av 1990-tallet. Høsten 1999 kom Stortingsmelding 12: og yrke skal båten bera. Handlingsplan for rekruttering til læraryrket. Handlingsplanen pekte blant annet på lønn, og Trond Giske som den gang var utdanningsminister, fulgte opp med de to såkalte skolepakkene. Disse ga undervisningspersonalet en høyst midlertidig bedring i lønn i bytte mot varige forverringer i arbeidstidsavtalen. Erfaringene med disse skolepakkene viser at de tariffpolitiske maktforholdene som er skapt gjennom flere tiår, vanskelig lar seg endre med enkle grep. Den norske modellen motsetter seg effektivt endringer av lønnsforholdene i offentlig rektor. Nøyaktig ti år etter regjeringens handlingsplan for rekruttering til læreryrket anno 1999, var det på n igjen, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen tok initiativet til GNIST-partnerskapet, der også Norsk Lektorlag deltar. Partnerskapet har som uttalt mål å heve læreryrkenes status, og alle er enige om at lønn da er en viktig indikator. I GNIST indikatorrapport 2010 kunne vi imidlertid lese at korrigert for prisnivået tjente norske lærere omtrent det samme i 2008 som i 1996, mens de fleste OECD-landene har hatt en økning i samme periode. Skolepakkene har med andre ord vært en gedigen lønnsmessig fiasko, særlig fordi lærernes motytelse var mer undervisning og høyere produktivitet innenfor en allerede presset arbeidstid. I dag ser vi at økende arbeidspress kombinert med nye, upopulære arbeidstidsordninger gjør skolen stadig mindre attraktiv som arbeidsplass. I mellomtiden har store deler av lektorstanden blitt ti år eldre. I studiespesialiserende program underviser hundrevis av lektorer som nå nærmer seg pensjon, og mange videregående skoler får rekrutteringsproblemer. Dette gjelder ikke bare realfag, men også sentrale fag som norsk, historie og fremmedspråk. Kvaliteten i realfagene kan ikke gjenreises isolert. Bedre realfagskompetanse fordrer både gode språklige ferdigheter, gode basiskunnskaper og evne til å sette realfagskompetanse inn i økologiske og samfunnsmessige sammenhenger. Hva vil skje når det kunnskapsreservoaret som ble utdannet mellom 1960 og 1980, før man merket resultatene av det inntekts-politiske samarbeidet og den koordinerte lønnsdannelsen, tar slutt? Vi ser en parallell historisk lønnsutvikling for høyskolelektorer og tilsvarende rekrutteringsproblemer både til forskermiljøer og UH-sektoren generelt. Er det mulig å forene en sammenpresset lønnsstruktur, som er kjennetegnet ved den norske modellen, og markert høyere lektorlønninger? I skrivende stund er det brudd i lønnsforhandlingene mellom KS og Akademikerne, og forhandlingssjefen i KS har karakterisert Akademikernes krav om lønnstillegg på til lektorene som over grensen til useriøst. Når tidligere utdanningsminister Trond Giske møter seg selv i døra som næringsminister, møter han også spørsmålet om den norske modellen for lønnsdannelse er forenlig med langsiktig kunnskapsdannelse. Lønnssystemet ble utviklet for ikke å sage over grenen man sitter på, altså konkurranseutsatt næringsliv. Valgte man heller å sage over roten til treet, altså rekrutteringen til utdanningssystemet? Dersom yrke ikke bærer båten, hva da? Seriøst? Lektorbladet 03/2012 5

6 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN Frederiksberg Gymnasium i København er ett av om lag 150 danske gymnas. Det er et krav at alle danske gymnasielærere skal ha mastergrad fra universitetet. Lønn for gymnasielærere Lektorene i Danmark har hatt en god lønnsutvikling siden lønnsystemet ble endret i De kommende årene vil vise om staten fortsetter å gi tilstrekkelig handlingsrom til lokale lønnsforhandlinger. Tekst Marit Kleppe Egge Lektorene i de danske gymnasene har staten som forhandlingsmotpart i lønnsforhandlingene, som foregår hvert 3. eller hvert 2. år. Fram til 2000 ble så å si all lønn fastsatt sentralt, tilsvarende det systemet vi har i offentlig sektor i Norge i dag. De siste 12 årene har en del av lønnen blitt forhandlet fram lokalt på hver enkel skole. Det var arbeidsgiversiden som ønsket en omlegging av lønnsystemet. De ønsket et system som i større grad lignet på privat sektor et system der alle er sikret et visst lønnsnivå, men der en gjennom kvalifikasjoner og innsats kan få en bedre lønnsutvikling. Fram til nå har omleggingen vært lønnsmessig gunstig for medlemmene våre. Vi er imidlertid bekymret for hvordan skolenes økonomi, den europeiske finanskrisen, og statens ønske om at offentlig ansatte skal gå ned i lønn, vil påvirke lønnen framover, forteller Pia Boisen, som arbeider på avdeling for overenskomster i Gymnasieskolernes Lærerforening (GL). Tidligere fulgte lektorene et system med 13 lønnstrinn, der de sakte men sikkert nærmet seg en topplønn etter 17 års 6 Lektorbladet 03/2012

7 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN ansiennitet. Det ble kun gitt noen mindre beløp lokalt ved særlig innsats. Dagens system har en helt annen innretning. Nå er toppen av lønnstrinnsskalaen nådd etter fem års ansiennitet. Differansen mellom topplønn etter fem år og det tidligere nivået for topplønn (cirka 3500 kroner per måned) må utjevnes gjennom lokale forhandlinger. Hittil har dette medført en bedre lønnsutvikling enn i det gamle systemet. Det har blant annet å gjøre med at et stort antall gymnaslærere allerede hadde en høy lønn da systemet ble lagt om. Dette førte til gode personlige tillegg for store grupper lærere, og det har også dratt med seg yngre lærere med lavere ansiennitet på samme arbeidsplass, forteller Lars Prestien, som arbeider ved avdeling for utdanningspolitikk i GL. 10 prosent lokalt Gjennomsnittslønnen for en dansk lektor ligger på danske kroner (inkludert pensjonsinnbetaling) ved cirka 16 års ansiennitet, og cirka 10 prosent av lønnen fastsettes gjennom lokale avtaler ved den enkelte skolen. Dette kan gjøres på mange måter. Ved mange skoler lages det kollektive forhåndsavtaler. For eksempel kan en avtale være slik at en ansatt innen tre år skal få et lokalt lønnstillegg på kroner forutsatt at visse krav er oppfylt. Her snakker vi gjerne om krav som de fleste kommer til å oppfylle, som for eksempel at vedkommende skal ha gjennomført eksamener, veiledning og lignende. I tillegg kan lærerne oppnå individuell lønnsvekst Pia Boisen og Lars Prestien er ansatt i sekretariatet til Gymnasieskolernes Lærerforening som organiserer om lag medlemmer, hovedsakelig fra de allmenne gymnasiene. gjennom særlig innsats, forteller Boisen. Hvis et slikt forhåndsavtalt tillegg ikke kan gis, må rektor varsle om dette i god tid i forkant, og et mulig avslaget må begrunnes overfor den det gjelder. I praksis skjer dette nesten aldri, blant annet fordi de fleste rektorer finner det alt for ubehagelige å komme med en slik begrunnet advarsel, sier Prestien. Jobber for kollektive avtaler Det danske systemet er basert på at det skal gjennomføres lokale forhandlinger mellom skolens rektor og arbeidstakers tillitsvalgt ved alle nyansettelser. Dette er særlig viktig for dem som bytter arbeidssted, og som dermed har med seg personlige tillegg fra sin tidligere arbeidsplass. GL anbefaler alle også de nyutdannede og at det gjennomføres slike lønnssamtaler, og forbundet sørger for å grundig skolering av sine tillitsvalgte. Søren Hein Christiansen, lektor og tillitsvalgt ved Fredriksberg gymnasium i København, har vært med på mange lønnsforhandlinger. Han arbeider for at det meste av den lokale lønnsfastsettelsen skal være bestemt gjennom kollektive forhåndsavtaler. Alle skal kunne se hva som utløser hvilke tillegg, og hvordan funksjonstillegg blir konvertert til kvalifikasjonstillegg, et såkalt faset tillegg. Jeg fører lønnsstatistikk Fakta om Gymnasieskolernes Lærerforening: GL har om lag medlemmer, hvor av 9000 medlemmer på de allmenne gymnasiene GL er den desidert største fagforeningen for gymnaslærere i Danmark. GL er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikernes Centralorganisation. GLs sekretariat ligger i København og har om lag 30 ansatte. 4 Lektorbladet 03/2012 7

8 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN slik at jeg, sammen med ledelsen ved skolen, kan fastsette et prosentvis tillegg ut fra betraktningen om at vi ikke skal ligge under landsgjennomsnittet. Dette arbeidet skjer ett år i før lønnsveksten implenteres, slik at det kan legges inn i skolens budsjetter, forteller Christiansen. Vare for urettferdighet Christiansen mener fordelen med dagens lønnssystem er at det blir anledning til å gi dyktige og arbeidsomme medarbeidere ekstra lønn for å utføre ekstra oppgaver. Ulempen er at differensiert lønn oppleves som urettferdig. Som tillitsvalgt arbeider jeg for at alle skal få omtrent like mye. Mine kolleger er høyt utdannede mennesker. Mange er likeglade med karriere, men de er ikke likeglade hvis de føler at de får urettferdig mindre lønn enn andre. Derfor er det viktig å få best mulige fellesavtaler lokalt slik at lønnen ikke differensieres for mye innenfor hvert enkelt skolested, mener Christiansen. Status under press Christiansen har arbeidet som lektor i videregående skole i ti år og underviser i musikk og matematikk ved Frederiksberg Gymnasium, en stor skole med studiespesialiserende program innenfor språkfag og kunstneriske, naturvitenskapelige og samfunnsfaglig fag. Han mener at statusen til de danske gymnaslærerne er under et visst press, særlig når det gjelder arbeidstid. Siden jeg startet i jobben i 2002, har skiftende ministere ført kampanjer for å vise at danske gymnaslærere underviser for lite. Jeg fornemmer at stadig flere setter spørsmålstegn ved hvor mye vi egentlig jobber. Det er ubehagelig å oppleve denne mistenksomheten, særlig fordi så mange ikke har noe kjennskap til hva vi bruker arbeidstiden vår til. Jeg kunne gjerne tenke meg å undervise mer, men hvis jeg skal Danmark holder flagget høyt hevet for gymnastradisjonene og stiller blant annet strenge kompetansekrav til lærere som skal undervise i videregående skole. leve opp til alle krav som stilles til tverrfaglige oppgaver, veiledning, utviklingsarbeid, vurderinger og rettinger, vil jeg også ha anstendig med arbeidstid å gjøre det på. Tid og kvalitet henger sammen, men der er det få som respekterer. En måler jo aldri en skuespillers arbeidstid på hvor lenge han eller hun står på scenen, eller en programleder på hvor lenge han synes på skjermen, poengterer Christiansen. Særlige avtaler for gymnasene Danmark har beholdt mange av de gamle gymnastradisjonene, med særlige avtaler 8 Lektorbladet 03/2012

9 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN Lønnsstatistikk fra 2012 som viser gjennomsnittlig årslønn (inkludert pensjonsinnbetaling) for danske lektorer. for dem som underviser i videregående skole både når det gjelder lønn, arbeidstid og krav til komptanse. Lønn og ansettelsesvilkår reguleres for lærere og ledere via overenskomster som GL enten har forhandlet selv (for allmenngymnasene ), eller avtaler som er gjort via hovedorganisasjonen Akademikernes Centralorganisation. Generelle arbeidsforhold reguleres etter avtalene som gjelder for alle statsansatte i Danmark. Det stilles krav om mastergrad fra et universitet for å kunne undervise ved et dansk gymnas, og det er ikke mulig å bygge videre på en allmennlærerutdanning. Vi ser at det er en lærermangel i en rekke gymnasfag, særlig ved gymnaser utenfor byene, men det er ikke noe alternativ å legge listen lavere når det gjelder kravene til formell fagkompetanse. Riktignok ser vi at det enkelte steder blir gitt dispensasjoner, men en lærer uten mastergrad får ikke fast ansettelse ved et dansk gymnas. Selv om vi har rekrutteringsutfordringer i dag, ser vi en dreining mot at stadig flere velger læreryrket som en akademisk karrierevei. Det er økende arbeidsledighet blant akademikere i Danmark, og skolene er et av de få områdene der fortsatt er stabilt med arbeidsplasser, forteller Prestien. Dagens lønnsystem, som åpner for mer lokal lønnsdannelse, gir skoler som sliter med rekruttering, større handlingsrom. Vi merker også at systemet kan være en inspirasjon til å stå lenger i jobb, siden det ikke er noen lønnsstige som stopper opp etter et visst antall år. Til nå har det også vært ganske mye penger i systemet. Nå er vi imidlertid spent på hvordan finanskrisen vil slå ut i. Dessuten er lærere i Danmark veldig fokusert på arbeidstid, og i de lokale forhandlingen opplever vi stadig at rektorer setter arbeidstid opp mot lønn. Også dette kan bli problematisk i årene som kommer, sier Pia Boisen. Fakta om gymnas og gymnaslærere i Danmark: Det er om lag 150 gymnas i Danmark. Cirka 40 prosent av et ungdomskull velger å gå studenteksamen, som kvalifiserer for videregående utdanning i gymnasene. For øvrig kan ungdommen i Danmark velge mellom en toårig gymnasutdanning, høyere teknisk gymnas, høyere handelsgymnas og ulike erhvervsutdannelser, som er de yrkesfaglige studiene. Det er et krav at lærere ved de danske gymnasene skal ha mastergrad fra universitet (5-årig kandidateksamen) for å kunne undervise. De aller fleste lærere i de allmenne gymnasiene, som tilsvarer videregående skole med studiespesialiserende programfag, har en tofaglig utdannelse. Minstekrav til fagkompetanse er 90 studiepoeng i det faget en underviser i. Hvis har en fagkombinasjon fra to ulike fakulteter, er minstekravet 120 studiepoeng i begge fagene. Den pedagogiske utdannelsen tas første år i arbeid, og ved den skolen gymnaslæreren er ansatt ved. Dette introduksjonsåret er oppdelt på følgende måte: 1/3 til teoretisk pedagogisk utdannelse 1/3 til veiledning 1/3 til undervisning i egne klasser Lektorbladet 03/2012 9

10 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN Kvalitet og lønn Tekst Kjell G. Salvanes, professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole Skolen og kvaliteten i skolen er den viktigste årsaken til rikdom og velstand i et land. Uten høy kvalitet i grunnskolen og videregående skole, som igjen er en forutsetningen for god kvalitet i høyere utdanning og forskning, har et land et mye svakere utgangspunkt for innovasjon og omstilling i næringslivet. Dette er igjen grunnlaget for utvikling av en velferdsstat. Alt dette er sannheter som er gamle og velprøvde. Når økonomer i USA og i Norge på femtitallet prøvde å finne ut av hva er det som gjør at noen land har økonomisk vekst og dermed velstand, og andre ikke, hadde de flere faktorer som kunne forklare dette. Det ene er mengden på arbeidskraft og mengden kapital eller investeringer. Disse faktorene forklarte noe selvsagt om hvor forskjellig land gjorde det. Den viktigste faktoren var imidlertid kvaliteten på arbeidskraften og kvaliteten på kapitalen en brukte i produksjonen. Med andre ord var det kvaliteten på menneskekapitalen som var viktig. Dette krevde en høyere utdannet arbeidskraft og heving av skolekvaliteten fra første år og helt opp til forskningsutdanningen og forskningen. Denne innsikten, sammen med andre faktorer, ga støtet til mye av den utbyggingen en hadde av utdanningssystemet i Norge etter krigen, med heving av år med obligatorisk skole, utbyggingen av distriktshøyskolene osv. I tillegg må en nevne at det er mye betydelig forskning som viser at det er mange andre fordeler ved utdanning utover det faktum at utdanning og utdanningskvaliteten gir en direkte økonomisk avkastning. Det er studier som viser klar sammenheng mellom utdanning og høyere kvalitet på det sivile samfunn i form av stemmegivning, lavere kriminalitet, høyere livskvalitet, bedre helse, lavere dødelighet osv (se for eksempel Oreoupolos og Salvanes, 2011, for en oversikt over denne litteraturen). Med andre ord er det grunn til å ta kvaliteten i skolen på alvor. Norsk skole har mye ved seg som vi setter pris på, men det er likevel visse tretthetstegn i skolen og utdanningssystemet som vi bør ta på alvor. Vi har nettopp hørt om stort fravær i ungdomsskolen, og vi vet fra før at vi skårer under midten på internasjonale kompetansesammenligninger som PISAundersøkelsene. Frafallet i videregående skole er for høyt og viser ingen klar tendens til å gå ned. Flere forhold kan nevnes, men jeg stopper her. Hva er det så som gir en god kvalitet i skolen? Det er mange mulige forklaringer, og alle har selvsagt noe for seg. Det kan være at mer ressurser gir bedre skole. Det er opplagt rett, men norsk skole er veldig ressursintensiv per elev. Mange studier, også norske, viser at det neppe er mer ressurser i land med et allerede høyt nivå på ressursbruken per elev som gjør susen (se for eksempel Hanusheck og Rivkin for en oversikt, eller Salvanes et al.). Er det mer it-bruk i skolen som er den essensielle faktoren? Neppe, det er ingen studier som på en noenlunde seriøs måte finner at dette skulle løse kvalitetsproblemet i skolen. Det som studier viser veldig klart, er at det i hovedsak er læreren som er den sentrale innsatsfaktoren (se Hanusjeck og Rivkin), og dermed kan en spekulere på om det har vært en svekkelse av kvaliteten på lærerne over tid som er problemet. Hva er så kvaliteten på en lærer? Hvordan skal en tenke på å måle at kvaliteten er svekket, og hva kan i tilfelle årsaken være? Det som er gjort til nå av forskning på dette området, er bare pirk i overflaten. Diagnosen er det stor enighet om, men hva som kan gjøres er mer uklart. Noen fakta kan en likevel trekke fram. For det første er en god lærer et vanskelig begrep å definere. Det har å gjøre med kommunikasjonsferdigheter, sosiale egenskaper som tålmodighet, evne til å motivere osv. Men en kommer selvsagt heller ikke utenom at en må ha noe å kommunisere. Dermed dreies oppmerksomheten mot de kognitive egenskapene. Vet vi om disse egenskapene har endret seg blant lærerne over tid i Norge? Vel, vi vet at det gjentatte ganger har vært uttrykt offentlig bekymring for lave opptakskrav i matematikk og andre fag fra videregående skole til lærerhøgskolene. Det ble det gjort i alle fall så tidlig som på åttitallet, og i løpet av det siste året ble også opptakskravene endret. Dette impliserer at det også internt i skolemiljøene er en bekymring for kvaliteten på lærerne. Vil så en heving av kravene løse problemet? På en god dag vil det jo det. Da må det være slik at en som har gode karakterer fra videregående skole, og la oss si har valget mellom å ta geofysikk på universitet og 10 Lektorbladet 03/2012

11 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN tenker seg en jobb oljebransjen, nå velger å bli lærer i stedet. Poenget er at høyere krav kan, men trenger ikke umiddelbart, endre insentivene som påvirker hvem som velger hvilket yrke. Det kan for eksempel bare bety at det blir lavere søking til læreryrket og færre lærere. Analyser av disse endringene vil gi oss svar på det. Det en kunne tenke seg var viktig som en faktor som påvirker valget mellom det ene og det andre yrket, er lønnen. Økonomer blir beskyldt for at de bare tenker på lønn. Kanskje det, men jeg tror vi er misforstått. En økonom vil mene at det er et veldig sammensatt problem å forklare hva som påvirker utdannings- og yrkesvalg. Det kan være hva en synes er viktig i livet, hva en oppfatter som nyttig samfunnsmessig, arbeidsmiljø, muligheter for utvikling i jobben, og litt bak i rekka er det lønn. Når alt det andre er bestemt, er det altså lønn som vil være utslagsgivende. Det betyr altså at lønn betyr noe og sammen med andre faktorer. For eksempel må et par som tenker seg å bli lærere, ha to barn og å kunne kjøpe seg leilighet i Oslo sentrum, kanskje tenke seg om igjen når de skal velge yrke. Det kan tenkes at en slik kombinasjon er vanskelig å få gjennomført. For å bedre rekrutteringen til læreryrket er poenget at en må tenke på hvilke alternativer de gode kandidatene har, og da kommer en ikke utenom lønn som en faktor. Det var stor politisk enighet om det store løftet en hadde i hele det norske skolesystemet etter krigen. Det var i hovedsak basert på en forståelse av at utdanning var essensielt for økonomisk vekst og velstand. Det var også slik at Norge lå i bakleksa i forhold til mange andre land på dette området, og en var nødt til å heve seg. Jeg tror vi er ved et tilsvarende skille nå. Det blir ikke mindre krav til utdanning og utdanningskvalitet framover når en skal bygge opp et kunnskapsbasert næringsliv parallelt med utfasingen av oljen. For å få dette til tror jeg vi trenger mer kunnskap om hva som skaper bedre kvalitet i skolen, og hva det er som øker rekrutteringen av lærere med de kunnskapene og andre egenskapene som skal til. KJELL G. SALVANES står bak flere forskningsprosjekter som har fått stor oppmerksomhet. Blant annet har han, sammen med professor Jarle Møen og doktorgradsstipendiat Helge Sandvig Thorsen, gjennomført en studie av IQ-skåren til lærere og sammenlignet med resten av befolkningen. Konklusjonen er at selv om befolkningen i gjennomsnitt skårer høyere på IQ-testene over tid, plasserer lærerne seg lavere og lavere i fordelingen av IQ-skår over tid i forhold til andre yrker. Undersøkelsen har sett på utviklingen over et langt tidsrom, fra de som er født på 30-tallet til de som blir lærere i dag. Forskerne har også sett på hvem som blir i skolen og hvem som forlater yrket. Salvanes har påpekt at det er blitt dramatisk færre lektorer i skolen de siste tiårene, og at det er alvorlig at andelen lærere med høyere universitetsutdanning er halvert fra 1971 til Det er også en økende andel lærere med spesialisering som forlater yrket. Undersøkelsen av IQ blant lærere er en del av et større prosjekt som ser på hvordan talenter blir fordelt på ulike yrkesgrupper i samfunnet. Hvordan allokeres talenter, og hvilke sektorer greier å fange opp talentene de trenger? Når det gjelder allokering av talent til læreryrket, mener Salvanes, Møen og Thorsen at dette skjer etter følgende kriterier og prinsipper (som er de samme i privat og offentlig virksomhet): * Hvor får jeg brukt talentene mine best? * Hva synes jeg det er viktig å bruke livet mitt til? * Hvor får jeg gjort noe som er nyttig og utfordrende? * Hva får jeg i lønn? Salvanes mener det som regel er ved det siste punktet at offentlig og privat sektor skiller lag. Undervisningssektoren lider av Baumols sykdom, det vil si at det dreier seg om en arbeidsintensiv sektor med begrenset mulighet for produktivitetsvekst. Norge har også en spesiell lønnsfastsettelse i offentlig sektor, der staten har stor markedsmakt i lønnsforhandlingene. Alle politikere ser at en bør gjøre noe med skolen, men det glemmes når budsjettet skal salderes. I kampens hete greier en ikke å se at billige lærere ikke er bra i lengden, kommenterte Salvanes da han besøkte Norsk Lektorlags fylkesledersamling i februar. Lektorbladet 03/

12 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN Politikerne svarer I boken Likhet under press (Barth, Moene og Wallerstein) beskrives den nordiske modellen/den norske modellen som et system preget av: sentrale forhandlingsinstitusjoner på nasjonalt nivå, sentraliserte, landsomfattende fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, rutinemessige konsultasjoner mellom regjeringen og interesseorganisasjoner i den økonomiske politikken og en stor velferdsstat. Vi har stilt sentrale politikere og fagforeningsfolk noen spørsmål om lønnssystemet i den norske modellen: 1) ER DET, SLIK DU SER DET, BEHOV FOR JUSTERINGER/MODERNISERINGER AV LØNNSSYSTEMET I DEN NORSKE MODELLEN? 2) KAN DETTE SYSTEMET BIDRA TIL Å SNU EN NEGATIV LØNNSUTVIKLING FOR LEKTORER I UNGDOMSSKOLEN, VIDERE- GÅENDE SKOLE OG VED HØYSKOLER/ UNIVERSITETER? 3) HVA MENER DU MÅ TIL FOR Å REKRUTTERE DE BESTE HODENE TIL UNDERVISNINGSSTILLINGER? MARIANNE AASEN, STORTINGSREPRESENTANT (AP) OG LEDER AV KIRKE-, UTDANNINGS- OG FORSKNINGSKOMITEEN 1) Frontfagsmodellen er viktig for norsk økonomi, og dermed er den også viktig for alle. I mange europeiske land ser vi at offentlig ansatte mister jobbene sine fordi det ikke har vært orden i landets økonomi. Jeg mener det finnes mange muligheter innenfor dagens trepartsamarbeid, der det også er flere eksempler på at staten gir enkelte grupper et lønnsløft, som for eksempel skolepakkene på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg er skeptisk til at lønn skal fastsettes lokalt for grupper som skal ivareta store samfunnsmessige behov. 2) Generelt ligger lærerlønningene i Norge over OECD-gjennomsnittet. Det typiske for disse yrkene er at det er lite potensiell lønnsøkning gjennom karrieren. Andre grupper har mye Foto: Stortinget brattere lønnskurve, men med lavere lønnsinngang. Lønn skal være en sak mellom partene, og det er ikke opp til oss politikere å blande oss inn. Jeg tror ikke det er systemet det er noe galt med, men jeg skulle ønske at det innenfor skolesektoren ble åpnet opp for flere muligheter for faglige karriereveier, og større verdsetting av dette. 3) Når en snakker om de beste hodene, må en huske på at det ikke bare dreier seg om faglig nivå, men også om å være dyktige pedagoger. Jeg tror kombinasjonen av faglige utfordringer (inkludert faglige karriereveier), en arbeidshverdag en trives med og akseptabelt lønnsnivå er det som skal til. Jeg har ikke tro på resultatlønn, eller lønn som det eneste virkemiddelet for å rekruttere og beholde lærere. Vi er nå er i ferd med å skjerpe kompetansekravene til undervisning, og jeg mener det er med på å heve statusen til læreryrket og gjøre det mer attraktivt. TOR-ARNE SOLBAKKEN, NESTLEDER I LO: Foto: Trond Isaksen 1) Det er tre hovedtrekk i den norske samfunnsmodellen som gir den særpreg i forhold til andre land: Et universelt skattefinansiert tilbud av offentlige tjenester Et omfattende og universelt skattefinansiert pensjons- og trygdesystem Bredt organisert arbeidsmarked med samordnet lønnsdannelse og stor rolle for forhandlinger og samarbeid også med myndighetene Dette systemet utgjør en helhet som må ses i sammenheng. Også systemet for lønnsdannelse vil her være gjenstand for en løpende utvikling både når det gjelder samordning og lønnssystem på enkeltområder. For å sikre sysselsettingen og rettferdig fordeling er den mest påtrengende utfordringen å inkludere ledere og andre deler av privat sektor bedre i samordningen. 12 Lektorbladet 03/2012

13 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN 2) Dette systemet har sikret alle grupper vesentlig lønnsforbedring det siste 10-året, men systemet er ingen hindring for å gi enkelte grupper egen oppmerksomhet så lenge det skjer innenfor ovennevnte helhet. Vi har mange grupper som kunne fortjent bedre lønnsforhold enn de har i dag. 3) I undervisning, som i andre jobber, er det kombinasjonen av arbeidsmiljø, utfordrende arbeidsoppgaver og lønns-, pensjons- og andre arbeidsvilkår som er det viktige. Det er svært viktig å sikre rekruttering til skolen. Jeg vil anta at rekrutteringsutfordringene i utdanningssystemet varierer med fag, arbeidssted og funksjon. TORBJØRN RØE ISAKSEN, STORTINGSREPRESENTANT (HØYRE) OG MEDLEM I ARBEIDS- OG SOSIALKOMITEEN Foto: tomas@icu.no 1) Det er behov for noen justeringer. Lønnsoppgjørene nå er for sentraliserte, og en større andel kunne gjerne blitt avgjort lokalt. Vi mener også det må være mer rom for individuell avlønning av dem som besitter en ekstra ettertraktet kompetanse, eller som gjør en særlig god jobb. Samtidig må vi hele tiden sikre at vi beholder en sterk konkurranseutsatt sektor. 2) Høyre er svært opptatt av at lærere skal rekrutteres fra de beste elevene som går ut av videregående skole. For å få til det må lærerlønninger generelt, og lektorlønninger spesielt, være konkurransedyktige. Vi ser også en positiv feedbackloop her: Blir lønnen bedre, trekker man til seg høyere kompetanse, som igjen vil gi større forhandlingsmakt. 3) Høyre vil gjøre læreryrket til et drømmeyrke. For å få til det vil vi: a. Gi læreren nye karrieremuligheter, også for dem som vil forbli i klasserommet, blant annet gjennom å gi mulighet til å få spesialistkompetanse. b. Stille høyere krav til dem som ønsker å bli lærere, gjennom å innføre karakterkrav og opptaksintervju til lærerutdanningen. c. Styrke kompetansen til dagens lærere gjennom etter- og videreutdanning. d. Avbyråkratisere lærerens hverdag slik at læreren får tid til å være lærer. TORD LIEN, STORTINGSREPRESENTANT (FRP) OG 2. NESTLEDER I KIRKE-, UTDANNINGS- OG FORSKNINGSKOMITEEN 1) Jeg er enig med Akademikerne i at det i større grad bør åpnes for at mer av tilleggene gis i lokale forhandlinger. I en situasjon hvor mange kommuner mangler kompetanse, vil lønn være et egnet virkemiddel til å tiltrekke seg og beholde den kompetansen som skal til for å levere tjenester av høy kvalitet. 2) Jeg er ikke i tvil om at større rom for lokal lønnsfastsettelsen, kombinert med skjerpede kompetansekrav i skolen, vil føre til en styrking av lektorenes lønnsutvikling i kommuner og fylkeskommuner i alle fall. Foto: Stortinget 3) Jeg tror ikke det er mulig å komme utenom lønnsdebatten, særlig hva gjelder lektorene. Vi vet at vi allerede har et stort og økende realfagskompetansebehov i skolen. Kandidater med master innen real- og teknologifag vil være svært ettertraktet i næringslivet. Skal kommuner og fylkeskommuner kunne tiltrekke seg denne arbeidskraften, vil konkurransedyktig lønn være en absolutt forutsetning. Men jeg tror også at vi har fått en skole med for mange rettigheter og for få plikter for elevene. Unge ambisiøse mennesker med høy disiplinær kompetanse er nok i mindre grad tilbøyelig til å agere som sosialarbeidere enn mer sosialpedagogisk orienterte allmennlærere har vært. En skole med større ambisjoner for elevene, og som også stiller flere krav til elevene, vil sannsynligvis være en mer attraktiv arbeidsplass for kandidater med disiplinær mastergradskompetanse. Læreren må rett og slett ta og få makta i klasserommet tilbake. Lektorbladet 03/

14 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN Forklaring: I 2005 meldte Forskerforbundet og Presteforeningen overgang fra Akademikerne til Unio. Utviklingen i medlemstallene for perioden mellom Unio og Akademikerne er således ikke direkte sammenlignbare. Unio og Akademikernes samlede medlemstall (utdanningsgruppene) er imidlertid direkte sammenlignbart med LOs. Unio het UHF fra etableringen i 2001 og frem til 1. juli Vekstfilosofi Norske arbeidstakere ser fortsatt verdien av å ha en fagforeningstilhørighet. I Norge er det faktisk slik at alle de fire hovedorganisasjonene vokser, men Akademikerne vokser mest. Tekst Knut Aarbakke, leder i Akademikerne Antallet akademikere øker, og antallet medlemmer i Akademikernes medlemsforeninger øker tilsvarende. Det er bra. Den såkalte kjøttvekta er nemlig viktig i noen sammenhenger. Likevel, Akademikerne er den minste av hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden, og vi vil nok fortsette å være det en stund til. Men de siste tallene fra Statistisk Sentralbyrå viser at det er Akademikerne som vokser mest. Ser vi på medlemsutviklingen siden århundreskiftet, har hovedorganisasjonene for utdanningsgruppene, Unio og Akademikerne, økt langt mer enn YS og LO. Faktisk var det slik at LO hadde fire ganger så mange medlemmer som Akademikerne/ Unio i 2001, mens de i dag er mindre enn dobbelt så store. Og fortsetter utviklingen, vil Akademikerne og Unio telle like mange medlemmer som LO om rundt 15 år. Dette har selvsagt betydning, og det er et godt bilde på hvilke endringer vi ser i norsk arbeidsliv. Da arbeidsmiljøloven kom i 1977, jobbet hver fjerde norske arbeidstaker i industrien. I dag jobber mindre enn hver tiende nordmann i industrien. Samtidig har vi sett en kunnskapseksplosjon, med utdanning av langt flere kunnskapsarbeidere enn for få tiår siden. Dette har både vært bra og nødvendig, for det er kunnskap vi lever av, og kunnskap vi skal konkurrere med. Norge verken kan eller skal bli konkurransedyktig på lave lønninger. Men ved stadig å søke ny kunnskap, drive forskning og utvikling i verdensklasse, forberede unge på å ta høy utdanning og organisere oss smartere har vi mulighet til å øke produktiviteten mer 14 Lektorbladet 03/2012

15 TEMA: DEN NORSKE MODELLEN enn det et høyt kostnadsnivå bidrar negativt til var lønnsnivået i Norge 1,2 ganger så høyt som gjennomsnittet hos våre viktigste handelspartnere. Da ble det hevet pekefingre, og myndige økonomer og Skal vi få gjennomslag for en ny lønnspolitikk og nye arbeidstidbestemmelser for norske lektorer, må vi være representative for norske lektorer. Derfor er det så viktig at Norsk Lektorlag fortsetter sin fine medlemsutvikling også i årene som kommer. politikere advarte mot at dette ikke kunne fortsette. Norsk eksportindustri kom til å tape i konkurransen mot industri fra lavkostland, og arbeidsledigheten ville stige. Slik gikk det heldigvis ikke, men det skyldes ikke at lønnsnivået vårt har blitt relativt sett lavere. Tvert imot. Nå er lønnsnivået vårt 1,5 ganger høyere enn hos gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere. Og konkurranseutsatt industri går jevnt over så det suser. De delene av industrien som sliter, ville slitt uavhengig av lønnskostnadene. Når papirfabrikker legges ned, skyldes det først og fremst at folk ikke leser like mye aviser som før. Nøkkelen til suksess heter produktivitetsvekst og forutsetter at en stadig større del av arbeidsstyrken er kunnskapsarbeidere. Produktivitet kan beskrives som utbyttet av hver arbeidet time, og her er vi ganske gode i Norge. Produktivitetsveksten har vært høyere i Norge enn i mange andre land, og den er høyest for de bransjer og virksomheter som kan defineres som kunnskapsintensive. Også mange deler av offentlig sektor kan vise til høy produktivitetsvekst, selv om slike mål ikke alltid passer så godt når vi snakker skole, helse og velferd. Mangel på kompetansearbeidskraft er sannsynligvis den største trusselen for produktivitetsutviklingen i det norske samfunnet fremover. Både i privat og offentlig sektor ser vi at etterspørselen etter høyt utdannet og kompetent arbeidskraft øker. Samtidig klarer vi ikke å dimensjonere utdanningene våre hurtig nok til å møte etterspørselen. Vi har derfor fått et relativt omfattende behov for å importere kompetansearbeidskraft, samtidig som flere og flere norske bedrifter velger å etablere seg i andre land for å få fatt i riktig kompetanse. Hvordan henger så alt dette sammen med Akademikernes medlemstallsutvikling og strategi om å vokse? Sammenhengen handler om innflytelse. Når arbeidslivet utvikles, må også innflytelsen over arbeidslivet utvikle seg. De fleste er kjent med at LO har stor innflytelse i norsk arbeids- og samfunnsliv. Det er naturlig at LO skal ha innflytelse, men samtidig er det viktig å se hen til at LO er langt mindre representative for kunnskapsarbeidere enn for industriarbeidere, fagarbeidere og ufaglært arbeidskraft. I kompetansesamfunnet er det nemlig de som representerer kompetansen, som må lyttes til. Knut Aarbakke (Foto: Akademikerne) Derfor er det viktig at Akademikerne fortsetter sin vekst, og derfor er det viktig at Akademikernes medlemsforeninger er representative for de gruppene de organiserer. Norge verken kan eller skal bli konkurransedyktig på lave lønninger. Men ved stadig å søke ny kunnskap, drive forskning og utvikling i verdensklasse, forberede unge på å ta høy utdanning og organisere oss smartere har vi mulighet til å øke produktiviteten mer enn det et høyt kostnadsnivå bidrar negativt til. Skal vi få gjennomslag for en ny lønnspolitikk og nye arbeidstidbestemmelser for norske lektorer, må vi være representative for norske lektorer. Derfor er det så viktig at Norsk Lektorlag fortsetter sin fine medlemsutvikling også i årene som kommer. Og skal Akademikerne få endret tenkningen rundt frontfaget, og den modellen for lønnsoppgjør som følges ved at rundt 1 prosent av de yrkesaktive skal bestemme lønnsveksten for hele samfunnet, må Akademikerne fortsette å vokse og være representative for norske akademikere. Derfor er vekstfilosofi viktig også for oss! Lektorbladet 03/

16 AKTUELT Jørn Halbakken (til venstre), Erling Sunnarvik og Vegard Johnsen utgjør Norsk Lektorlags forhandlingsdelegajon i Oslo-Filharmonien. Her er de avbildet i innspurten av forhandlingene med ledelsen i Oslo-Filharmonien. Årets lønnsoppgjør er i havn for medlemmene i Oslo-Filharmonien Lønnsoppgjøret for musikerne i Oslo-Filharmonien ble avsluttet 3. mai. Resultatet har en ramme på cirka fire prosent Oppgjøret innebærer at alle får et generelt tillegg på 3,75 prosent. I tillegg gjøres det noen justeringer i stillingsstrukturer og lønnsinnplasseringer. Nybegynnerlønnen er gitt et betydelig løft i alle stillingskategorier. Som nyutdannet, og med kort ansiennitet, vil man de første årene få en lønn som er en god del høyere enn tidligere. For eksempel vil en nyutdannet tuttimusiker få over kroner mer i årslønn. Videre er noen stillinger med et særlig ansvar overført til en høyere stillingskategori, noe som medfører et ekstra lønnstrinn. Dette gjelder for alternerende soloblåsere, alternerende solopaukist og alternerende soloslagverker, samt solomusikere med gruppelederfunksjon. Vi har i all hovedsak fått gjennomslag for de tingene vi mener var viktigst, og vi har fått en ramme på oppgjøret som forhåpentligvis bidrar til å opprettholde det lønnsnivået vi har kjempet oss opp på, sett i forhold til andre grupper i samfunnet vi sammenlikner oss med, sier leder av forhandlingsdelegasjonen, Vegard Johnsen. I Oslo-Filharmonien foregår lønnsforhandlingene lokalt i virksomheten, mellom arbeidsgiversiden ved direktør Odd Gullberg og Norsk Lektorlags forhandlingsdelegasjon, som består av Vegard Johnsen, Jørn Halbakken og Erling Sunnarvik. I og med at de lokale oppgjørene i privat sektor ikke er gjennomført, og det er mekling i de offentlige oppgjørene, så vet vi i skrivende stund ikke helt hvordan vi ligger an, men vi mener at vi ikke kunne oppnådd noe mer i årets oppgjør, sier Nina Sandborg, Norsk Lektorlags forhandlingsansvarlig for Oslo-Filharmonien. 16 Lektorbladet 03/2012

17 AKTUELT Mange vil bli lektor Presenterte ny konsertsesong Vi bruker store ressurser på artistisk planlegging, hvor de overordnede linjer skal materialisere seg i konkrete arrangementer. ( ) Vi er selvsagt spente på reaksjonen fra omverden, for det vi presenterer, skal både være kunstnerisk relevant og attraktivt, skrev direktør i Oslo-Filharmonien, Odd S. Gullberg i bloggen sin etter at sesongprogrammet for ble offentliggjort 25. april. Dette er orkesterets siste sesong med Jukka Pekka Saraste som sjefdirigent. Samarbeidet skal blant annet avrundes med en Europa-turné, og her hjemme med Mahlers 2. symfoni. Orkesteret skal i løpet av året også markere flere komponistjubileer, som Giuseppe Verdi (født 1813), Claude Debussy (født 1862) og Benjamin Britten og Witold Lutoslawski (begge født i 1913). Jeg synes vi har lyktes med å sette sammen et variert program fra Mozart til Turnage, via Grieg, Wallin og Brahms, for å nevne noe. Altså perspektiv og nåtid. Orkesterets egne soloblåsere i Mozarts Sinfonia Concertante og i konsert for fløyte, harpe og orkester er også verdt å nevne, sier Terje Viken, slagverker (alt.solo) og medlem i Oslo-Filharmoniens programråd. Fra nå av vil Oslo-Filharmonien ha en solist- og komponistprofil hver sesong. Den kommende sesongen er det Truls Mørk (cello) som vil ha et omfattende samarbeid med orkesteret. Sesongens komponisprofil vil være Jon Øivind Ness, en av de nålevende komponistene med størst produksjon for symfoniorkester. SAMORDNA OPPTAK viser at det er stor interesse for de femårige lektorutdanningene. Ved mange lære-steder meldes det om rekordhøy søkning. Her er søkertallene fordelt på læresteder: UNIVERSITETET I OSLO (463 søkere, 275 plasser) realfag (65 søkere, 75 plasser) nordisk (89 søkere, 60 plasser) kultur og samfunnsfag (235 søkere, 70 plasser) fremmedspråk (74 søkere, 70 plasser) NTNU, TRONDHEIM (524 søkere, 210 plasser) geografi (29 søkere, 15 plasser historie (136 søkere, 25 plasser) realfag (101 søkere, 65 plasser) samfunnsfag (114 søkere, 30 plasser) engelsk (96 søkere, 34 plasser) fransk (7 søkere, 7 plasser) nordisk (38 søkere, 29 plasser) tysk (3 søkere, 5 plasser) UNIVERSITETET I BERGEN (138 søkere, 80 plasser) engelsk, fransk eller tysk (62 søkere, 34 plasser) naturvitenskap eller matematikk (36 søkere, 20 plasser) nordisk (40 søkere, 26 plasser) UNIVERSITETET I TROMSØ (105 søkere, 65 plasser) realfag (16 søkere, 15 plasser) språk og samfunnsfag (89 søkere, 50 plasser) UNIVERSITETET I STAVANGER (78 søkere, 40 plasser) humanistiske fag (78 søkere, 40 plasser) UNIVERSITETET I AGDER (14 søkere, 20 plasser) realfag (14 søkere, 20 plasser) UNIVERSITETET FOR MILJØ- OG BIO- VITENSKAP (26 søkere, 15 plasser) realfag (26 søkere, 15 plasser) Lektorbladet 03/

18 BOKSIDENE Oppdragelsesangst DE TO FORFATTERNE BAK boka Angsten for oppdragelse er henholdsvis professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Arne Johan Vetlesen, og tidligere førsteamanuensis i pedagogikk og miljøfag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Per Bjørn Foros. Sammen trekker de opp et etisk perspektiv på oppdragelse og dannelse. Målet med denne boka er å bidra til en ny, dristigere debatt om oppdragelse og dannelse, og fremfor alt en ny praksis, heter det i Universitetsforlagets presentasjon av boka. Angsten for oppdragelse handler om relasjoner mellom foreldre og barn og mellom lærer og elev. Boka belyser hvordan nyliberalismens krav om at enhver skal skape seg selv og sin egen suksess, så lett har kunnet gå i tospann med elevpopulismen i den progressive pedagogikken. Dermed bidrar boka også til å forklare hvorfor det har vært så vanskelig å reise kritikk mot de rådende skolepolitiske trender de siste årene. Forfatterne innleder med en begrunnet bekymring for framtida, og en påminnelse om det ansvar og alvor som ligger til voksenrollen. Det vises til filosofen Hanna Arendt som allerede for femti år siden var urolig for at moderne pedagogikk kunne undergrave voksenautoriteten. Denne autoriteten er en følge av at den voksne har høstet erfaringer i en verden som er helt ukjent for barnet. En konsekvens av at den voksnes autoritet trekkes tilbake, kan være at de unge blir utlevert til gruppen av jevnaldrende, til flertallets tyranni, til ukorrigert påvirkning fra egen gruppe, der toleransen for annerledeshet og individualitet er minimal. Forskjellen mellom gammel og ung, mellom foreldre og barn, lærere og elever, er blitt utvisket i politisk-progressiv øyemed. Forfatterne viser også til Thomas Ziehes advarsler mot konsekvensene av reformpedagogikken som alltid har som mål å nærme seg de unges livsverden. Jo dyktigere læreren er til å treffe de unge hjemme, snakke de unges språk, appellere til ungdomskulturens verdier, jo bedre. En utilsiktet bivirkning er at de unge blir så vant til at lærestoffet er forhåndstilpasset deres horisont, til deres antatte forventninger og interesser, deres definisjon av relevans, at de reagerer med uvilje og regelrett motstand straks noe genuint ukjent, og dermed fremmed og krevende, søkes formidlet til dem. Denne kritikken av reformpedagogikken går rett inni dagens skoledebatt. Slagordet om at ungdomsskolen skal bli mer relevant og mer tilpasset ungdoms livsverden, er en hovedpremiss som nærmest tas for gitt i Stortingsmelding 22 om ungdomstrinnet. PISA-rapporter bekrefter at leseferdighetene hos norske elever er mangelfull nettopp når de stilles overfor tekster som er voksne, noe akademiske krevende og ikke tilrettelagt. Forfatterne viser hvordan den tilsynelatende frigjøringen fra voksnes autoritet forvandles til tvang. Det skjer en subtil forskyvning der individet settes under hvileløst press om selvevaluering og selvforbedring. Enhver skal være sin egen kvalitetskontrollør, et subjekt som også et objekt for seg selv. Det som evalueres, er ikke bare ferdigheter og kunnskaper, men egen personlighet i vid psykologisk og emosjonell forstand. Skolefolk vil gjenkjenne ideologien om helhetlig vurdering og elevenes ansvar for egne mål og egenevaluering. Forfatterne advarer: Hva skal jeg falle tilbake på hvis det er min personlighet, summen av mine emosjonelle, sosiale og kommunikative evner, som anses som grunnen til at jeg kommer til kort? En ting er å få bestemte, tekniske, ferdigheter målt av omverdenen som ikke gode nok; noe ganske annet er å få seg selv slik vurdert. 18 Lektorbladet 03/2012

19 BOKSIDENE Boka bidrar også til den økende kritikken av læreplanene i Kunnskapsløftet. Den ureflekterte vektleggingen av kompetanse som formal ferdighet og nedvurderingen av konkret faglig innhold i mange læreplaner, kan sees som et utslag av angst for oppdragelse. Forfatterne foreslår at innholdet i oppdragelsen og dannelsen bør være noen utvalgte, bærende temaer, og inviterer til interessante refleksjoner om disse. Boka burde være obligatorisk lesning for alle som har tatt beslutninger i det norske skolesystemet. Angsten for oppdragelse og for autoritet har vokst fram i ly av den norske modellens idealer om egalitet. Vi trenger en debatt om hvordan kursen kan justeres. Anmeldt av Gro Elisabeth Paulsen PER BJØRN FOROS OG ARNE JOHAN VETLESEN: ANGSTEN FOR OPPDRAGELSE. ET SAMFUNNSETISK PERSPEKTIV PÅ DANNELSE UNIVERSITETSFORLAGET Nytt fagdidaktisk tidsskrift FREMMEDSPRÅKSENTERET, SOM ER et nasjonalt senter for fremmedspråk i opplæringen, lanserte nylig tidsskriftet Communicare. Communicare blir utgitt to ganger i året (vår og høst). Dette er første gangen Fremmedspråksenteret gir ut et slikt tidsskrift. Vi har nettstedet vårt, publikasjonene Fokus på språk og den oppsøkende virksomheten vi bedriver gjennom skoleprosjektene, og med Communicare ønsker vi å prøve en ny kanal. Vi håper tidsskriftet kan gi mye interessant lesestoff, sier Berit Hope Blå. Blå, som er leder avdeling for fremmedspråk ved Fremmedspråksenteret, og Karin Dahlberg Pettersen, som leder avdelingen for engelsk, er redaktører for tidsskriftet. Når det gjelder innholdet i tidsskriftet, kommer redaktørene til å ta utgangspunkt i læreplanene for fremmedspråk og engelsk og se på hovedområder som kultur, språk, samfunn og litteratur. Hvert nummer vil ha et hovedtema, og her vil leserne finne tekster på målspråket til konkret bruk i engelsk- og fremmedspråkopplæringen. I første utgave var både engelsk, fransk, russisk, spansk og tysk representert, og det var også et innslag av kinesisk. Neste nummer har språklæring som hovedtema og kommer ut i månedsskiftet mai/juni. Til høsten planlegger vi et nummer om kommunikasjon, forteller Berit Hope Blå. Mer informasjon om tidsskriftet finnes på: Lektorbladet 03/

20 AKTUELT Fylkeskommune Klager Medhald Færre klagar på standpunktkarakterar Endring i talet på klagesaker samanlikna med 2010 Akershus nedgang (27%) Aust-Agder om lag uendra Buskerud auke Finnmark nedgang Hedmark nedgang Hordaland nedgang Møre og Romsdal nedgang Nord-Trøndelag kraftig nedgang Nordland nedgang Oppland om lag uendra Oslo nedgang (frå 373) Rogaland nedgang Sogn og Fjordane 36 2 liten auke Sør-Trøndelag nedgang (halvert) Telemark % auke Troms Har ikkje tal Vest-Agder kraftig nedgang Vestfold mellom 90 og % nedgang Østfold om lag uendra *Vi gjer merksam på at enkelte av fylka ikkje har klager på ordenskarakterar inne i sine tal. Ei undersøking gjort av Norsk Lektorlag viser at talet på klager på standpunktkarakterar i vidaregåande skule har gått ned i dei fleste fylka. Tekst Inger Johanne Rein og Marit Kleppe Egge Fleire fylkeskommunar melder at dei har brukt ressursar på å skolere lærarar når det gjeld kva slags dokumentasjon som trengst for å unngå klage på standpunktkarakter, både på sjølve karakteren og på vedtak om ikkje vurdert. Dette er truleg ei viktig årsak til nedgangen i talet på klager. Undersøkinga blant fylkeskommunane fortel at dei vanlegaste årsakene til at ein får medhald i klaga, er: Mangelfull undervegsvurdering Faglærar har ikkje gjort tilstrekkeleg greie for grunnlaget for sluttkarakteren. Faglærar har sett sluttkarakter som eit samandrag av delkarakterar gjennom skuleåret For dårleg samsvar mellom kompetansemåla i læreplanen og undervising/prøvesituasjon. Standpunktvurdering dekker ikkje alle kompetansemåla i faget. Innsats i timane blir lagt vekt på som grunngjeving for karakteren. At ein til dømes skriv ikkje gjort lekser, ikkje levert oppgåve, ikkje møtt på prøve som grunngjeving. Dette skal gå på ordenskarakter. Det kjem ikkje fram om det har vore vurderingssituasjonar etter at varsel er gitt. Faglærer har vurdert munnleg kompetanse på bakgrunn av skriftlege prøver. Oppfattast som rettferdig Rogaland er blant dei fylka som har hatt ein nedgang i talet på klager. I Rogaland blir det kvart år sett om lag stand- 20 Lektorbladet 03/2012