LEKTORBLADET. Etikken og det store vi. Kulturens samfunnsansvar. Juks i skolen. Særlig sosialt. Tidsskrift for fag, kultur og utdanning

Transkript

1 Tidsskrift for fag, kultur og utdanning LEKTORBLADET Etikken og det store vi Juks i skolen Kulturens samfunnsansvar Særlig sosialt w w w. n o r s k l e k t o r l a g. n o Nr 2/ årgang 1 Lektorbladet 02/2013

2 LEDER FOTO: TOM EGIL JENSEN Marit Kleppe Egge, redaktør ORDET ETIKK HAR fått et voldsomt oppsving det siste tiåret. Vi hører om etiske konferanser, etiske utvalg og etiske regelverk; vi leser om yrkesetikk, presseetikk og næringslivsetikk. Skyldes oppsvinget at vi liker å smykke oss med flotte ord der langt enklere ord som ordensregler og målsetting ville vært mer enn dekkende? Eller er endringshastigheten i samfunnet vårt nå blitt så høy at vi kjenner behov for å avklare verdigrunnlaget vi skal styre etter? spør gjesteskribent Gunnar Kopperud i sin artikkel (side 10). Samtidig rydder han i begrepene etikk og moral, der etikken er grunnverdiene, mens moral handler om retningslinjene som må følges. Moralsk nøytralisering er et av begrepene filosof Øyvind Kvalnes bruker (side 6) for å forklare hvorfor mange tyr til fusk og fanteri når situasjonen byr seg. Moralsk nøytralisering kan foregå i situasjoner der vi i utgangspunktet opplever en indre dissonans mellom et gitt alternativ og vår egen oppfatning av hva som er moralsk riktig. Da oppstår det tankerekker som alle andre ville sikkert ha gjort det samme i en slik situasjon. Ingen andre blir egentlig skadelidende. Kort sagt: Erre så nøye a? ETIKK HAR, SOM så mye annet, røtter i den klassiske filosofien. Filosofene var opptatt av å belyse hvordan vi bør leve og hvordan vi bør oppføre oss, og de var opptatt av talekunst og kommunikasjon. Når vi tegner kommunikasjonsmodeller, er valg av kanal mellom avsender og mottaker ett av elementene, og her har vi fått adskillig mer å velge i de siste årene. I artikkelen Særlig sosialt (side 20) beskriver Knut A. G. Hauge blant annet hvordan sosiale medier fyller ut et mediegap. Samtidig peker han på svakheter ved denne kommunikasjonsformen, som at resonnementene blir borte. Mange av oss har stor glede av å snakke digitalt, men alle kanalene krever at vi må være ekstra årvåkne når det gjelder å velge hva vi skal si hvor og hvordan vi skal si det. Erre så nøye a? Ja, det er faktisk det. GOD LESNING! Språkrøre Hvordan står det til med etosen? Vi bør gå inn for skriver Høyre-politikeren, og da mener hun vi nordmenn, hun prøver å få det til at alle burde være enige med Høyre. Vi mener at står det i AP-politikerens leserbrev, og han mener tydeligvis vi i arbeiderbevegelsen, det er trolig et ekko fra klassekampens dager. Vi kan være så mangt. Hva er grunna til streika? spurte AKP-erne på 1970-tallet. Fornyet innovasjon, svarte 1980-årenes japper. Hver tid og hver ideologi har sitt språk. Men jåleriet er sjelden langt unna når de maktglade griper ordet. I dag er retorikk på mote igjen. Skolens norskfag er stæsjet opp med greske begreper som etos og patos, ingen 19-åring slipper unna, det sørger eksamensoppgavene for. Og sannelig ser det ut til at jåleriet når ut i samfunnet, kanskje nettopp med de siste års avgangselever: Redaktør Hegnar har stor etos i økonomiske spørsmål skriver den unge mann (han studerer nok økonomi). - Troverdighet heter det når vi snakker norsk. Solaf 2 Lektorbladet 02/2013

3 INNHOLD 10 Ikke noe snikk-snakk gi oss mer etikk-takk 6 Juks i skolen 22 Angrip ordninga med anonym retting AKTUELT: Juksemaker pipelort...6 Ikke noe snikk-snakk, gi oss mer etikk-takk...10 Særlig sosialt...12 Polsk og portugisisk som programfag...17 Mye bra i forskningsmeldingen...18 Kulturens samfunnsansvar Angrip ordninga med anonym retting...22 Å stå støtt når det stormer FASTE SPALTER: Språkrøre... 2 Politisk leder har ordet... 4 Debatt!...28 Fra generalsekretæren...34 Organisasjonsnytt...36 Juridisk talt...38 Lektorbladet Magasin for fag, kultur og utdanning Nr. 2/ årgang ISSN: X Akersgata Oslo Tlf.: Faks: E-post: lektorbladet@norsklektorlag.no Ansvarlig utgiver: Norsk Lektorlag ved generalsekretær Otto Kristiansen Redaksjonsråd: Otto Kristiansen Gro Elisabeth Paulsen Wenche Bakkebråten Rasen Redaktør: Marit Kleppe Egge mke@norsklektorlag.no Redaksjonen avsluttet arbeidet med dette nummeret 2. april Årsabonnement: kr 350,- Annonser: lektorbladet@norsklektorlag.no Korrektur: Hans Olaf Nøklestad Design/layout: Mac&Mocca (macmocca.no) Trykk: Flisa Trykkeri (flisatrykkeri.no) Materiellfrist for LB 3/13 er 6. mai Lektorbladet 02/2013 3

4 POLITISK LEDER HAR ORDET FOTO: TOM EGIL JENSEN Etikken og det store vi Tekst Gro Elisabeth Paulsen I faget religion og etikk i Vg3 i studiespesialiserende program lærer elevene å skille mellom grunnleggende etiske begreper. De lærer også å reflektere over etiske spørsmål ut fra ulike etiske tilnærmingsmåter. Blant annet lærer de å være seg bevisst om de baserer seg på regeletikk, konsekvensetikk eller sinnelagsetikk. Når temaet etikk løftes fram av øverste ledelse i kommuner og fylkeskommuner, bør vi i det minste kunne forvente samme refleksjonsnivå og analyser som kreves av elever i videregående skole. At man følger gitte regler, formulert av verdslige eller guddommelige autoriteter, er en selvfølge i alle samfunn, og mange vil si at lovlydighet ikke krever mye etisk refleksjon, kun sosialisering og tilpasningsevne. Vi tar det for gitt at undervisningspersonalet, som er viktige rollemodeller for barn og unge, holder seg innenfor norsk lov. Som fagforening og profesjonsforening registrerer vi imidlertid ganske ofte en organisasjonskultur i skolesystemet som viser lemfeldig omgang med noen lover og regler. Riksrevisjonen har slått fast (i Dok 3: ) at kartlegging viser at det fysiske skolemiljøet ved en rekke skoler ikke oppfyller kravene til et forsvarlig skolemiljø. Vedlikeholdet av skolebygninger forsømmes altså, på tross av mange års fokus på utfordringen, som det gjerne heter. Et annet eksempel er opplæringslovens bestemmelser om minstetimetall i fag, som glatt brytes fordi det koster penger å følge reglene. En form for kommunal målstyringsetikk der alle læringsresultater skal bli bedre enn landsgjennomsnittet virker både latterlig og provoserende. Et tredje eksempel er lovens bestemmelse om at opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven. Dette er en regel som kan tolkes og tøyes langt, og det gjøres. En skole som kun er tilpasset gjennomsnittseleven kan sies å gi mest mulig læring for flest mulig til en lavest mulig kostnad for samfunnet. En konsekvensetisk tilnærming legger resultatet til grunn, og da er kanskje dette akseptabelt? De svakeste elevene rammes imidlertid hardt av mangel på tilpasset opplæring, og mange lærere ser seg moralsk forpliktet til å hjelpe særlig dem. Det kan regnes som en god handling å stjele fra de rike og gi til de fattige. Når læreren har for liten tid til å hjelpe alle, må de svakeste prioriteres, mens de flinke får klare seg selv. For mange lærere er dette stadig et påtrengende dilemma. Hvem fortjener mest oppmerksomhet og profesjonell innsats? Den som knapt klarer å lese etter 10 års skolegang? Den som viser et kjempetalent i noen fag? Den som er sosialt usikker? Den som ivrig og effektivt følger opp lærerens råd? Den som har det vondt hjemme? Etter et langt yrkesliv i slike dilemmaer er det mange lærere og lektorer som har kullsvart samvittighet for å svikte alle dem som aldri fikk den oppfølging de hadde rett til etter 1.3 i opplæringsloven. Vi må kunne snakke åpent om slike profesjonsetiske dilemmaer for å unngå at situasjonen virker demoraliserende, og for å plassere ansvaret der det hører hjemme. Gode etiske diskusjoner forutsetter vilje til sannhet. En form for kommunal målstyringsetikk der alle læringsresultater skal bli bedre enn landsgjennomsnittet virk- 4 Lektorbladet 02/2013

5 POLITISK LEDER HAR ORDET er både latterlig og provoserende. Faren ved konsekvensetikk ligger i fristelsen til å la hensikten hellige middelet, og hysse ned all kompliserende diskusjon. Hvis den konsekvensetiske tilnærmingen blir for ugrei, er det godt å kunne gripe til sinnelagsetikken. Hvis den konsekvensetiske tilnærmingen blir for ugrei, er det godt å kunne gripe til sinnelagsetikken. Er handlingen godt ment, har man sitt på det tørre, også når konsekvenser og resultatet går skeis. Det har ofte slått meg at den norske skolen, med sine røtter i protestantisk forkynnelse, er preget av sinnelagsetikk og sinnelagspedagogikk. Det gjelder å ikke synde, verken i tanker, ord eller gjerninger, og man kan gjøre mye ut av å fortelle om pedagogisk godvilje, mens man unnlater å undersøke om elevene lærer noe. Norsk utdanningspolitikk før PISA var ideologibasert, uangripelig velmenende og tålte ikke pedagogisk opposisjon. Vi hadde verdens beste skole, på tross av lærerne, som en ledende politiker uttrykte det. Med mer forskning, mer kunnskap og mer åpenhet om hva vi faktisk får til, og hva vi ikke får til, i norsk skole, må det både være lovlig og anerkjent at ansatte i skolen opptrer som selvstendige og etisk autonome personer. Det er legitimt å ville overbevise sine ansatte om at visse etiske regler gjelder, men det fungerer ikke å bruke overtalelse og maktmidler på dette området. Under Akademikernes rådskonferanse høsten 2012 holdt professor Reidun Førde ved Senter for medisinsk etikk et foredrag der hun snakket om aktuelle etiske spørsmål knyttet til eget fagfelt. For akademikere vil etikk ofte handle om å formulere spørsmål med utgangspunkt i egen fagkunnskap og innsikt. Alle yrkesgrupper må tåle kritiske blikk utenfra, men når det kommer til profesjonsetikk, er det først og fremst fagfolkene selv som må reise spørsmål og drøfte svar. Det er problematisk når saken snus på hodet, og etiske regelverk brukes av overordnede som middel for styring av fagfolk. Det som i utgangspunktet skulle være prinsipper for etisk autonome og gode, profesjonelle beslutninger, endres til byråkratiske grep for ytre kontroll. Faglig basert autonomi erstattes med mer eller mindre kamuflerte krav om lydighet. Det er legitimt at arbeidsgiver kontrollerer visse ting, men kontrolltiltak må fremstå som det de er, nemlig kontrolltiltak Ikke uventet kom det kraftige reaksjoner da Rogaland fylkeskommune i listet opp 24 formaninger, eller 24 sentenser, for sine skoleansatte. Innholdet er velment og uangripelig, men i formen avsløres det autoritære grepet: Jeg følger fastsatte prosedyrer. Jeg møter presist og forberedt. Jeg vektlegger det positive når For akademikere vil etikk ofte handle om å formulere spørsmål med utgangspunkt i egen fagkunnskap og innsikt. jeg snakker om Rogaland Fylkeskommune og mine medarbeidere. Det er denne retorikken, bruken av dette småbarnspedagogiske jeg, som forbauser og irriterer. Her har det store vi tatt seg til rette og forsøker å erobre plassen som min indre stemme, min samvittighet, og vil regulere min egenkontroll og selvsensur. Slike grep vitner om dårlig voksenpedagogisk dømmekraft. Reidun Førde, som kan vise til et mangeårig arbeid med medisinsk etikk, pekte blant annet på at etikken ikke bare må dyttes ned på den enkelte aktør. Verdispørsmål må også løftes opp i ledelsen, der man må se på rammene som settes rundt arbeidet, og på om disse gir mulighet for å gjøre et etisk forsvarlig arbeid. For undervisningspersonalet vil mange etiske temaer være knyttet til rammene for deres arbeid. Er det samsvar mellom rammene som settes av skolesystemet, og de vedtatte og ideelle mål som er satt? Ikke uventet kom det kraftige reaksjoner da Rogaland fylkeskommune listet opp 24 formaninger, eller 24 sentenser, for sine skoleansatte. Innholdet er velment og uangripelig, men i formen avsløres det autoritære grepet. I Norsk Lektorlags medlemsundersøkelse høsten 2012 sier nesten 40 prosent av de skoleansatte seg uenig i at dagens arbeidstidsavtale gjør det mulig å gjøre en god jobb. Så mange arbeider altså innenfor rammer som tvinger dem til å gå på akkord med egne profesjonelle vurderinger. Skoleeiere som er opptatt av etikk i egen virksomhet, burde etter min mening løfte fram nettopp slike spørsmål i møter med sine ansatte. Stadige krav om at alle skal framsnakke læreryrket eller kommunens omdømme, oppleves som hykleri satt i system. Dette er dårlig ledelsesstrategi. I det minste bør man kunne skille mellom normativ og deskriptiv etikk. i Debattartikkel av Mie Hidle i Stavanger Aftenblad : Fylkeskommunal troskapsed. Lektorbladet 02/2013 5

6 INTERVJUET Juksemaker pipelort Det oppdages juks både i grunnskolen og på universitetene. Er karakteren og viljestyrken svakere blant dem som jukser, eller bor det en jukser i oss alle? Og er det mulig å få bukt med juksingen? Tekst Marit Kleppe Egge I februar kunne NRK fortelle om ungdomsskoleelever som jukser for å komme inn på videregående skole, mens Aftenposten beskrev jukseproblematikken ved norske universiteter. Universitetene i Oslo og Bergen avslørte dobbelt så mange juksemakere i fjor som året før, og også ved Universitetet i Stavanger ble det avdekket rekordmye juks. Selv ikke prestisjefylte universiteter som Harvard i Boston, USA, slipper unna. Ifølge dn.no er over 120 studenter ved Harvard avslørt som mulige juksemakere og 60 av dem er allerede kastet ut av det universitetet. Situasjonsbetingede handlinger Øyvind Kvalnes er filosof og førsteamanuensis ved Institutt for organisasjon og ledelse ved Handelshøyskolen BI. Han mener at forsøk og forskning viser at så å si hvem som helst kan være moralsk uheldig og havne i situasjoner hvor en gir etter for sterke impulser til å jukse. Kvalnes viser blant annet til den amerikanske psykologen Dan Ariely, som har gjennomført en rekke eksperimenter hvor han kartlegger folks handlinger når de 6 Lektorbladet 02/2013

7 plutselig stilles overfor muligheten til å jukse. Flere av disse eksperimentene presenteres i boken The (Honest) Truth About Dishonesty (2012). En rekke eksperimenter og forskning innenfor sosialpsykologi viser at de færreste mennesker har en så sterk moral at de aldri vil jukse, og at hvem som ender opp med å jukse ofte kan være ganske tilfeldig. Et av budskapene til Ariely er at trekk ved situasjonen har en større innflytelse på hva folk velger å gjøre enn trekk ved personen. Det handler ofte om å være på feil sted til feil tid, eller om at en ikke har fått tilstrekkelig motstand fra omgivelsene sine når sjansen for å jukse har vært der, sier Kvalnes. Gode eller dårlige mennesker? Arielys eksperimenter og konklusjoner stemmer overens med tankene til den amerikanske filosofen John M. Doris som i 2002 utga boka Lack of Character: Personality and Moral Behavior. Her utfordrer han den dydsetiske tradisjonen og påpeker at etikken må bli mer empirisk orientert. Dydsetikken har røtter helt tilbake til Aristoteles som skildrer hvordan et menneske utvikler seg til å bli et moralsk høyverdig individ. Ideen er at vi fra barnsben av formes av foreldre og andre voksne rollemodeller til vi har utviklet en karakter som har mer eller mindre stabile holdninger til hva som er rett og galt. Når disse holdningene settes på prøve, vil de helstøpte moralske personene klare å motstå fristelser, mens de som ikke har tilstrekkelig moralsk ballast, vil ty til for eksempel juks og bedrag. Doris poeng er at etikken må bli mer empirisk og ikke dvele ved idealene. Sosialpsykologisk forskning viser at det er lite hold i den tradisjonelle dydsetiske inndeling i gode og dårlige mennesker, forklarer Kvalnes. Moralsk nøytralisering På 1950-tallet tok sosiologene Gresham Sykes og David Matza i bruk begrepene dissonans og nøytralisering for å forstå hvorfor ungdom kan gjennomføre en kriminell handling. I en stor studie om ungdomskriminalitet kartla de hvordan ungdom først kjente skyldfølelse og ubehag (dissonans) ved å skulle begå en kriminell handling, og deretter hvordan de brukte teknikker for å overtale seg selv om at det var helt i orden å utføre slike handlinger (nøytralisering). Sykes og Matza kom fram til at det i hovedsak dreide seg om flere ulike kategorier av nøytraliseringsteknikker, blant annet fornektelse av ansvar, fornektelse av skade og fornektelse av hva slags betydning handlingen vil få å si for offeret. Kvalnes mener Sykes og Matzas forskning har en overføringsverdi når det INTERVJUET gjelder å forstå hvordan mennesker blir juksemakere. I en kronikk i Aftenposten skisserer han følgende tretrinnsprosess: Moralsk dissonans: Det dukker opp et alternativ som harmonerer dårlig med egne moralske oppfatninger. Moralsk nøytralisering: Det er likevel i orden å gjøre det. Alle andre ville ha gjort det samme. Ingen blir egentlig skadelidende osv. Normalisering av tvilsom adferd: Det moralske hinderet er passert, og nye normer etableres. Hvis sosialpsykologien har rett i at det bor en jukser i oss alle, hva kan en i så fall gjøre for å forebygge og forhindre juks, blant annet i skolen? Det viktigste er at vi er på vakt mot den moralske nøytraliseringen. Vi må være kritiske og komme med motforestillinger til ideene om at alle andre gjør det, det skader da ingen om jeg gjør slik eller sånn osv. Alle mennesker er avhengig av å ha noen rundt seg som yter kritisk motstand og forhindrer at de moralske nøytraliseringsteknikkene tas i bruk, sier Kvalnes. Det hjelper å snakke om det Konklusjonen om at hvem som helst er tilbøyelig til å handle urett under gitte omstendigheter, uansett hva slags personlig moral en har, kan virke nedslående. Kvalnes kan imidlertid berolige med at forskning også viser at når situasjonen legger opp til det, vil de aller fleste ta riktige moralske valg. Han mener det er viktig å snakke med elevene om juks, både konsekvenser av juks og de moralske perspektivene. Det er dokumentert at det hjelper å snakke om det, påpeker Kvalnes, og viser til en test Ariely gjennomførte i forskningen sin. I ett eksperiment ba han rundt 500 studenter om å gjengi De ti bud etter hukommelsen. Rett etterpå skulle disse studentene ta en eksamen, hvor de fikk muligheten til å jukse. Ingen av dem gjorde det, noe som er mot normalen. Den 4 Lektorbladet 02/2013 7

8 INTERVJUET positive effekten av å tenke på De ti bud slo også ut hos ateister, og var dermed ikke avhengig av personlig religiøsitet. Dette viser at å minne om verdier og holdninger kan påvirke folk til å avstå fra å handle urett i dette tilfellet å jukse. Jeg tror elever og studenter trenger både en pekefinger, der de får beskjed om hva juks kan få av konsekvenser, og en vennlig påminnelse som bygger på holdninger. I tillegg må en selvsagt ha rammer for eksempel ved eksamen, som forhindrer juks. Jeg tror likevel det er en nærmest umulig oppgave, og i hvert fall en ekstremt ressurskrevende oppgave, å forhindre juks kun ved hjelp av ytre regelverk, understreker Kvalnes. Må yte kritisk motstand Hvordan skolen skal håndtere juks og plagiat må løftes fram som et pedagogisk problem. Skolen skal utdanne og oppdra elever til bevisste og ansvarlige samfunnsborgere, og må ikke lære barn og unge at svindel og korrupsjon lønner seg, kommenterer leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen. Hun mener Kvalnes peker på noe helt sentralt, nemlig hvor viktig det er å yte kritisk motstand mot ideene om at alle andre gjør det. Mange tenker at det ikke skader noen om man jukser seg til et godt vitnemål. Kvalnes har rett i at alle mennesker er avhengig av å ha noen rundt seg som forhindrer at de moralske nøytraliserings-teknikkene tas i bruk. Vi er mange som har opplevd at Utdanningsdirektoratet mangler innsikt i skolens pedagogiske oppgave på dette området. Problemene skyves over til lokale løsninger og på den enkelte lærer, men opphavet til problemene ligger i at forskrifter og regler i for liten grad sees som uttrykk for et moralpedagogisk system med klare føringer. Noen av disse føringene er implisitte, og noen er uønskede, kommenterer Paulsen. To juksehistorier Uklare regler og uklare konsekvenser Mange lærere gir uttrykk for at dagens teknologiske skolehverdag, med pc, Internett og smarttelefoner, har gjort det vanskeligere å oppdage juks og særlig juks knyttet til plagiering. Gro Elisabeth Paulsen mener mye av frustrasjonen ligger i at reglene om hva som er juks og hva som er plagiering er uklare, og at det ikke alltid er tydelig hva som skal være konsekvensene når en elev blir tatt for å jukse. Lærere er opprørte over det de oppfatter som uklare regler om juks og plagiering. Det er vanskelig å stryke elever som jukser fordi det er et politisk ønske om å slippe flest mulig gjennom skolesystemet, kommenterer Paulsen. På Utdanningsdirektoratets nettsted står det følgende om fusk: Fusk er å bryte reglene for hjelpemiddelbruk. Det er viktig å være oppmerksom på at det kan være ulike regler for hva som er fusk på prøver underveis i skoleåret, og hva som er fusk til eksamen. Til sentralt gitt skriftlig eksamen er alle hjelpemidler tillatt, med noen unntak. Det er fusk å bruke internett, kommunisere med andre, ta i bruk oversettelsesprogrammer i norsk, samisk, finsk som andrespråk og fremmedspråk. I matematikk, fysikk, kjemi og biologi er det i tillegg fusk å bruke hjelpemidler på del 1 av eksamen. Om plagiat heter det at plagiat er å bruke andres tekster helt eller delvis uten å oppgi kilden. Når alle hjelpemidler er tillatt til eksamen, er det ikke plagiat å bruke kilder, men dersom kilder brukes, skal disse oppgis på en etterrettelig måte. Ifølge retningslinjene skal eleven bli vurdert til lav måloppnåelse hvis han/hun leverer en besvarelse som bare består av klipp og lim fra andres tekster. Men hva menes med en slik formulering? Skal elevene få dårlig karakter eller stryk? Dette er en vanskelig skjønnsmessig vurdering som ofte fører til uheldig forskjellsbehandling. Å oppdage plagiat er dessuten svært tidkrevende, selv med bruk av avanserte dataprogram. Mange som skal rette eller sensurere besvarelser, har ikke nok tid til rådighet for å kunne utføre dette detektivarbeidet, og dermed går mange juksepaver fri, kommenterer Paulsen. Mange ganger kan det være svært vanskelig å avsløre juks. Andre ganger er forsøket på juks ganske innlysende. Her er to historier fra virkeligheten: EN ELEV I EN spanskklasse på videregående hadde slett ikke det beste faglige utgangspunktet foran en avgjørende prøve. Eleven greide å fuske seg til tilgang på et oversetterprogram, og dette ble brukt flittig på prøven. Da faglærer skulle rette prøven, var det imidlertid lett å avsløre juksemakeren. Eleven hadde nemlig brukt fransk oversettelse i stedet for spansk. EN SENSOR VED SKRIFTLIG eksamen i samfunnsfaglig engelsk Vg3 oppdaget plutselig at hun satt med to nærmest identiske besvarelser. Tekstene var like avsnitt for avsnitt, det var bare noen få ord og begreper som var byttet ut. Sensoren ble overbevist om at her var det to elever som hadde samarbeidet via bluetooth-teknologi, og hadde god kjennskap til hvordan plagiatprogrammet Ephorus virker. Sensoren tok kontakt med skolen, som stilte seg helt uforstående til at noen kunne ha jukset. Deretter tok sensor kontakt med fylkesmannen, som tok saken alvorlig og sendte begge besvarelsene til Utdanningsdirektoratet for vurdering. Sensor vet ikke hvordan saken endte. 8 Lektorbladet 02/2013

9 INTERVJUET Flere vil få tilgang til Internett på eksamen VÅREN 2012 GJENNOMFØRTE Utdanningsdirektoratet et forsøk med tilgang til Internett på eksamen ved 15 videregående skoler i fagene Reiseliv og språk og Internasjonal engelsk. Denne våren vil direktoratet utvide forsøket til å gjelde flere skoler i de samme fylkeskommunene, og til også å inkludere eksamener i Rettslære og Medie- og informasjonskunnskap. Evalueringen viser at tilgang til Internett på eksamen ikke synes å ha påvirket elevenes eksamensresultater verken i positiv eller negativ retning. Mange elever synes det var nyttig å ha Internett tilgjengelig, fordi det ga mulighet til å finne og sjekke faktaopplysninger, få innspill til formuleringer og språkbruk, og ved at det ga en trygghetsfølelse skriver direktoratet på sine nettsider. I evalueringsrapporten, som er laget av Rambøll Management, skrives det blant annet følgende om juks og plagiat: Det fremgår at elevene selv i liten grad oppgir å ha fusket eller å kjenne til andre som har fusket, samtidig som enkelte oppgir å ha vært usikre på hva som konstituerte fusk og særlig kommunikasjon. Gråsoner som nevnes er blant annet blogger med kommentarfelt, og plattformen It s learning. Her er andres kommunikasjon tilgjengelig, og elevene har mulighet for å kommunisere. Dette punktet viser til at det er behov for å tydeliggjøre og videreutvikle retningslinjer for hva som utgjør fusk ved eksamen med internettilgang. For øvrig vurderes ikke nettilgang å ha ført til større problemer knyttet til fusk og plagiat. ( ). I forbindelse med det siste punktet skal det også nevnes at samtlige forsøksskoler hadde et vesentlig fokus på fusk og plagiat, og på å informere elever om konsekvenser av fusk og plagiat, i forkant av eksamen. Kilde: SPØRSMÅL OM BRUK av pc og Internett på eksamen var en del av spørreundersøkelsen Norsk Lektorlag gjennomførte blant medlemmene i fjor høst. Undersøkelsen viser at mange lektorer mener at bruk av slike hjelpemidler gjør det vanskelig å vurdere elevenes faktiske kunnskap. Cirka 53 prosent av respondentene svarer at de er helt enig eller nesten helt enig i at tilgang til eksamen vanskeliggjør vurderingen av elevenes faktiske kunnskap. Nesten 70 prosent av lektorene svarer at tilgang til Internett vil gjøre eksaminators vurderinger av arbeidet svært vanskelig. Lektorbladet 02/2013 9

10 GJESTESKRIBENT Ikke noe snikk-snakk gi oss mer etikk-takk Tekst Gunnar Kopperud, magister i filosofi og tidligere lektor Hvor mange av oss har opplevd dette: Desember og mørkt, du skal inn på time, og plutselig står studieinspektøren der, ved døren til klasserommet, sammen med en elev. Det har skåret seg mellom denne eleven og mattelæreren, er det noen mulighet for at hun eller han kan få bytte til faget ditt? Desember og mørkt, et vanskelig dilemma, og du må klare å håndtere det i løpet av sekunder. Her står menneskelige og faglige hensyn mot hverandre, hvilke skal veie tyngst? En elev ber ikke om å få bytte fag midt i skoleåret uten videre, og for både skolen og deg som lærer er elevenes trivsel viktig. På den annen side hva med det læringsarbeidet som har foregått i faget fra skolestart og fram til nå, betyr ikke det noe? Hvordan forklarer du de andre elevene i faget at en ny elev bare kan hoppe inn midt i løpet? Høstferien er siste frist for å bytte fag, hvorfor velger skolens ledelse å sette den avtalen til side i dette tilfellet? Denne lille skissen er et typisk eksempel på en etisk konflikt, og dem er det mange av i skolehverdagen. Men er det flere enn før? Eller er det bare vi som har opparbeidet en forkjærlighet for ordet etikk der vi for bare kort tid siden ville brukt ordene vanskelig valg? Etikk og moral Ordet etikk har fått et voldsomt oppsving det siste tiåret. Vi hører om etiske konferanser, etiske utvalg og etiske regelverk; vi leser om yrkesetikk, presseetikk og næringslivsetikk. Skyldes oppsvinget at vi liker å smykke oss med flotte ord der langt enklere ord som ordensregler og målsetting ville vært mer enn dekkende? Eller er endringshastigheten i samfunnet vårt nå blitt så høy at vi er nødt til å avklare verdigrunnlaget vi skal styre etter? Litt rydding i grunnbegreper er alltid lurt: Etikk og moral brukes av mange om hverandre, som to ord for samme sak. Det er det ikke. Etikk er læren om det gode liv, moral er bruksanvisningen på hvordan det gode liv skal utformes i praksis. For en katolikk er tro, håp og kjærlighet det gode liv og dermed de etiske grunnverdiene. Bergprekenen og brevlitteraturen er på den annen side bruksanvisningen, og dermed moralen. Etikk deles normalt inn i normativ og deskriptiv etikk. Den normative etikken foreskriver, den deskriptive etikken nøyer seg med å beskrive. I Norge vil en normativ etikk foreskrive at norsk lov skal håndheves av norske myndigheter, og at det er vår plikt å respektere de vedtak myndighetene fatter. En deskriptiv etikk vil derimot beskrive hvordan norske myndigheter i enkelte saker blir forsøkt presset til å fravike den normative etikken. Et konkret og ferskt eksempel: Hvis et afrikansk par har søkt asyl her i landet, fått avslag og uttømt sine ankemuligheter, så skal paret ut fra normativ etikk dra. Hvis paret derimot biter seg fast ulovlig, sørger for å få barn og sender barnet i barnehage og på skole, så viser deskriptiv etikk at paret har gode muligheter for å vinne fram. Den samme deskriptive etikken vil måtte nevne verdipremisset til det afrikanske parets støttespillere: Det er en ulykke for et barn født i Norge av afrikanske foreldre å bli med foreldrene til hjemlandet. Skal vi skjele til konsekvensene? I eksempelet med det afrikanske paret er det viktig å understreke at det ikke finnes 10 Lektorbladet 02/2013

11 GJESTESKRIBENT fasiter i etikk. Hva som er riktig og hva som er galt vil avhenge av begrunnelsen måtte den beste begrunnelse vinne! Også i synet på begrunnelser deler etikken seg i to konsekvensorientert og ikkekonsekvensorientert. Den konsekvensorienterte etikken vil vurdere om noe er riktig eller galt ut fra (tada!) konsekvensene, mens den ikke-konsekvensorienterte etikken vil vurdere ut fra noe annet, som for eksempel sinnelag eller plikt. Er det riktig å gi penger til gatetiggere? Konsekvensorientert etikk vil be deg nøye vurdere konsekvensene; for tiggeren, for systemet bak tiggeren, for deg, for samfunnet rundt deg. Konsekvensorientert etikk vil også se på konsekvenser over tid, ikke bare ett eller ti år, men femti, hundre år. Ikke-konsekvensorientert etikk vil på sin side vurdere om noe er riktig eller galt ut fra plikt eller sinnelag, uten å skjele til konsekvensene. I eksempelet med tiggeren: Det er din plikt som menneske å hjelpe et medmenneske i nød. Og så får du heller leve med at nøden kanskje bare er tilsynelatende. Eller? De fleste av oss surrer nok litt fram og tilbake mellom konsekvensorientert og ikke-konsekvensorientert etikk når vi skal vurdere om noe er riktig eller galt. Men uansett innebærer det at vi får tenkt oss om hvis vi har mer enn noen sekunder på oss. Normer Det siste av grunnbegrepene i etikken er normer. Ordet kan med fordel erstattes med rolleforventninger. Enhver lektor som plutselig en maikveld får uventet og uvarslet besøk av russ med vinflasker under armene, vet hva rolleforventninger er og hvor vanskelige de kan være. Normer har alltid en etisk forankring, men langt, langt bak. De fleste av oss tenker nok på normer som en del av folkeskikken, eller, som det heter nå, den kollektive sosialiseringsprosessen. Og nå kommer hovedpoenget i denne artikkelen, der du/vi/mange av oss/ de fleste av oss byttes ut med et jeg : Jeg har arbeidet 30 år som lektor i videregående skole. I løpet av de 30 årene har skolen forandret seg så kolossalt at jeg tror hele systemet med etikk, moral og normer må gås opp på nytt. For de gamle grekerne var det gode liv et liv i balanse mellom hode, bryst og underliv. For utilitaristene var det gode liv et liv med størst mulig lykke til flest mulig. Hva er den gode videregående skole? Mest mulig læring til flest mulig? Mest mulig undervisning til flest mulig? For minst mulig penger? Jeg er redd det siste er riktig. Da er vi på vei fra klasserommet over til auditoriet, og det er bare forskere som ikke forstår at elevtallet i en gruppe er utslagsgivende for læringen. Alle som underviser vet at færre elever i en gruppe gir mer tid til den enkelte. Men den økonomiske tenkningen i videregående skole er ikke et spørsmål om etikk, den er et spørsmål om prioritering. Jeg har et foredrag som jeg holder for alle som orker å høre på (etter hvert ingen) og som kan oppsummeres slik: I løpet av de 30 årene mine i videregående skole har reformer kommet og gått, mens arbeidsforholdet inne i klasserommet er blitt verre og verre og verre. Flere elever i hver gruppe, flere på særskilte vilkår, selvstudium der det tidligere ble satt inn vikar og klipping i fagprosenter for å få mer undervisning ut av hver enkelt lærer for å nevne noe. Fusk Internett er derimot et etisk problem i videregående skole. NHO har et eget handlingsprogram om korrupsjon, eierne av landets videregående skoler må snarest mulig utarbeide et handlingsprogram om internett og fusk. Jeg husker første gang jeg konfronterte en klasse med omfattende klipping og liming på en innleveringsoppgave. Responsen var mildt sagt overraskende klassen så ikke noe galt i å klippe og lime; det gale var at de hadde gjort det så klossete at jeg oppdaget det. Aldri har det vært så lett å fuske i videregående skole som nå. En mobiltelefon og/eller en pc, og så ligger hele nettet åpent elevens vennenettverk inkludert. Skal skolen prøve elevene i det de kan, eller i det de kan finne? Det foreligger dataprogrammer som lærer kan bruke til å spore fusk i form av klipping og liming; spørsmålet er hvor mye tid hun eller han skal bruke på slik sporing, og hvor denne tiden skal tas fra. Et annet etisk problem er uthenging av lærere på sosiale medier. Hva vil skoleeier foreta seg med det? Vi forsøkte i sin tid å motsette oss at en klasse anonymt skulle vurdere undervisningen vår, og tapte; nå er denne anonyme vurderingen videreført og forstørret på nettet. Sosiale medier reiser enda et etisk problem: Skal lærere i videregående skole være venner med elevene sine på nettet? Tilsvarende med tekstmeldinger; de er nyttige til å varsle fravær, men skal en lærer tekste med elevene sine utenom skoletid? Både elever som venner og teksting etter skoletid kan sikkert ha sine positive sider det myker opp et autoritetsmønster men det forandrer både lærerrollen og elevrollen. Og når normer forandres, må det ha en begrunnelse oppover i moral og etikk. Det er fristende å legge til enda et etisk problem som vi har fått i videregående skole de siste årene: det flerkulturelle. Norge har etter hvert fått mange minoritetskulturer; hvilke verdier har vi felles, om noen? Når flere kulturer møtes i ett og samme klasserom, hvilke normer skal gjelde? Dette er spørsmål som skoleeier må si noe om, og da holder det ikke med rom for alle, blikk for den enkelte. Og hva med meg som lærer? Skal besvarelsen til en innvandrerelev med dårlig norsk vurderes etter samme kriterier som besvarelsen til en etnisk norsk elev? Og når en lærebok i religion, etikk og livssyn er så politisk korrekt at den mener arrangerte ekteskap kan ha mye for seg, skal jeg rive boka i filler for åpen klasse, eller skal jeg nikke og si at det var jammen klokt sagt, sånn var det her i landet for tre hundre år siden òg. Det haster med å få skoleeier på banen. Ikke noe snikk-snakk, gi oss mer etikktakk! Lektorbladet 02/

12 AKTUELT Særlig sosialt Tekst Knut A. G. Hauge, lektor, tekstforfatter og websosiolog Allerede for 30 år siden introduserte sosiologen Stein Bråten begrepet nettsamfunnet, og forklarte hvordan kommunikasjonen ville gå over til å skje via datanettverk. I dag er det ikke vanskelig å slå fast at Bråten fikk rett og vi kan bruke teoriene hans som et utgangspunkt for å forklare hvorfor det ble sånn. Hva var det som gjorde at medier ble sosiale, og hva betyr det egentlig at de er det? For å forklare det må vi starte fortellingen med å se på de tradisjonelle mediene, og på det tidspunktet da de første hjemmedatamaskinene for alvor begynte å komme inn i norske hjem. Starten av 1980-tallet. Kom Commodore! I 1982 ble datamaskinen Commodore 64 lansert. Maskinen ble den mest solgte hjemmedatamaskinen gjennom tidene, og for mange norske familier (og ungdommer) ble dette det første møtet med den nye informasjonsteknologien. Artikkelforfatteren inkludert. Gutterommene (og jenterommene) var imidlertid ikke koblet sammen i 1982, det kom få år senere. I starten med datamaskiner som ringte opp til små servere (kalt BBS-er) der man kunne utveksle filer, sende meldinger og chatte med andre, etter hvert til slike servere som var koblet opp mot hverandre og resten av verden. På første halvdel av nittitallet kom muligheten for private hjem til å koble seg til internett og etterpå har vi vært pålogget. Mediegapet Allerede i 1968 foreleste den norske sosiologen Stein Bråten om den sannsynlige fremveksten av informasjonssamfunnet, basert på elektronisk baserte informa- 12 Lektorbladet 02/2013

13 AKTUELT X-aksen er hvor mange mennesker en når, og Y-aksen er tiden det tar. Mediegapet er fraværet av toveiskontakt mellom et større antall brukere. (Bråten 1983, i sin tur etter Jipdec Report no 35, 1978.) sjonsnett. I 1983 gav han ut boka Dialogens vilkår i datasamfunnet. Boka er mest kjent for modellmaktteorien, men inneholder også flere essay om det som Bråten i boka introduserte som Nettsamfunnet. Ett av tegnene Bråten så på at det ville komme nye medier, var det såkalte mediegapet. Tradisjonell kommunikasjon har foregått med toveis kontakt mellom to eller et mindre antall aktører. Massemedia når på sin side ut til et stort antall mottakere, men innholdet i budskapet er ikke differensiert, men ensrettet, og alle mottakerne mottar samme budskap. Mellom denne personlige nærkontakten og massekontakten ligger det ifølge Bråten et mediegap. Gapet utgjøres av manglende kommunikasjonsformer som muliggjør differensiert toveiskontakt mellom et større antall mottakere. Da boka ble skrevet, så Bråten tegn til at dette mediegapet allerede var i ferd med å fylles. Den teknologiske utviklingen og utviklingen innenfor mediene bidro til dette. Fremveksten av lokalmedier som nærradio var et eksempel. Nærradio når færre, men disse har lettere for å nå gjennom med tilbakespill enn eksempelvis til en riksdekkende kanal. Datateknologien medfører på sin side fremvekst av datanettverk, hvor brukere kan stå i forbindelse med hverandre, samtidig som nettverket er åpent mot utenverden. Mediegapet revisited Hva har så skjedd etter 1983? Ganske mye. Om vi tegner det samme kartet over kommunikasjonsformer i dag, er det lite som er som det var. Noe er forsvunnet (telegraf), andre ting har rukket å både komme og forsvinne igjen (telefaks). De viktigste trekkene er tiden ned, tilgjengeligheten opp. Data- og kommunikasjonsteknologien gjør at det ikke tar noen tid å kommunisere (ingen ting som skal skje fysisk), så stadig mer av kommunikasjonen skjer så nær sanntid som mulig. Tilgjengeligheten av teknologien, med internett tilgjengelig trådløst, på skolen, via mobiltelefon og hele døgnet, gjør at kommunikasjonen skjer tilsvarende like mye alltid. Dette er en ganske interessant observasjon. I teorien om mediegapet ble det spådd at det ville komme kommunikasjonsformer som gjorde det mulig å kommunisere toveis mellom et større antall mennesker. Det har skjedd. Det som imidlertid har kommet i tillegg, er at dette skjer i løpet av kortere og kortere tid. Meldingene blir kortere, og de lever kortere. Tjenesten Snapchat, for eksempel (populær blant ungdom nå), gjør det mulig for avsenderen å bestemme om meldingen skal slettes fra mottakerens mobiltelefon etter mellom 1 og 10 sekunder fra den er åpnet. Web 2.0 Hva det er som gjør medier til sosiale, kan forklares med betegnelsen Web 2.0. Selv om dette høres ut som en teknisk standard, er det ikke det det er en måte å beskrive hvordan innholdet blir skapt. Med Web 2.0 er det snakk om interaktive tjenester der alle brukerne kan bidra med innhold. Blogger er et eksempel på det. Men også Wikipedia og sosiale medier. Som bruker kan du bidra med innhold, og det du får presentert, er en strøm av innhold generert av andre. Også tradisjonelle medier har tatt i bruk Web 2.0, som for eksempel nettavisene, som både ønsker tips og bilder og som har kommentarfelt der leserne kan engasjere seg. 4 Lektorbladet 02/

14 AKTUELT X-aksen er hvor mange mennesker en når, og Y-aksen er tiden det tar. I denne illustrasjonen er det satt inn noen av kommunikasjonsformene som har kommet med internett. Kommunikasjonen skjer mer og mer i sanntid (utviklingen vist med røde piler). Tidlige tjenester som IRC og MUDs simulerte samtalen. De siste årene har det utviklet seg tjenester hvor en har umiddelbar toveis kontakt med et større antall kontakter uten at en nødvendigvis fører en samtale med dem. (kagh.no 2009) De rene sosiale mediene har tatt dette helt ut. Det er nettsteder og tjenester hvor alle kan poste innhold, og innholdet en får presentert, er en kontinuerlig strøm som utelukkende består av det som andre har postet. Utfordringer Denne måten å kommunisere på har en rekke utfordringer. Jeg skal her ta for meg noen få av dem. Først det positive. Den teknologiske utviklingen og de nye kommunikasjonsformene som har dukket opp, har gjort det lettere og raskere å kommunisere over hele jorden og i løpet av sekunder. Det er bra - og det er historisk sett helt unikt. Filterbobler Nettsteder som Google og Facebook tjener penger på trafikken, og vil helst ha fornøyde besøkende. Som et ledd i dette lærer de hva den enkelte besøkende er ute etter, og viser i stadig større grad akkurat dette de skreddersyr innholdet. Faren med dette er at brukeren blir presentert for det som nettstedet tror brukeren har lyst til å se, ikke hva brukeren trenger å se. Fenomenet kalles en filterboble, og er utfordrende fordi den enkelte brukeren er lykkelig uvitende om hva vedkommende går glipp av, det er datamaskinene til nettstedet som sitter med algoritmene. Oppmerksomhetsparadokset Brukeren selv kan også bure seg inne i en boble en interesseboble. På et internett der brukeren selv oppsøker innholdet, leser meningene til dem som de selv velger, ser det innholdet de vil og selv bestemmer hvor mye nyheter og annet de vil se (og deltar i diskusjoner med likesinnede) på et slikt internett blir brukeren lett levende i sin egen verden. Artikkelforfatteren har tidligere (NRKbeta 2009) kalt dette fenomenet for oppmerksomhetsparadokset. Å delta i en samtale krever en viss grad av oppmerksomhet. Å delta i to ulike samtaler samtidig krever enda mer. Å delta i mange er, for å si det mildt en utfordring. Det samme gjelder kommunikasjon via nettet. Kommunikasjonstjenester som etterligner en vanlig samtale, chatting, har den samme utfordringen. Om en har for mange parallelle chatter gående samtidig, blir det vanskelig å følge dem opp. Sosiale medier som Facebook (vanlig posting) og Twitter, på sin side, er ikke noen samtalesubitutt. Det er kanaler for informasjonsutveksling. Her er det mulig å forholde seg til forholdsvis mange på en gang, ved at en bare skummer korte beskjeder og ikke forventes å bidra med tilbakemelding. Men også her kan mengden informasjon bli uhensiktsmessig stor, og opplevelsen av støy ganske kraftig, noe som er forsøkt fremstilt grafisk i figur nummer 3. Den mest opplagte løsningen på informasjonsoverfloden er å filtrere, sette opp filtre som sorterer ut det man vet er interessant. Man kan lese sosiale medier etter søkeord, plukke opp det som blir sagt om det man synes er interessant. Er du interessert i hva folk sier om firmaet ditt eller om østeuropeisk tåspissdans, så filtrerer du etter det. Men her kommer oppmerksomhetsparadokset: Om man bare leser det man synes er interessant, så minsker muligheten for å plukke opp ting man ikke VISSTE man synes er interessant. Adjø resonnement Et annet trekk ved sosiale medier er at resonnementet i mange tilfeller blir borte. Det blir ikke plass til det i korte meldinger. At det postes meldinger på internett, er i seg selv ikke noe nytt, både forløperne BBS og tidlige internett-tjenester besto av meldinger. Det var først med World Wide Web (internett, slik det slo gjennom midt på nittitallet, med hjemmesider en manøvrerte seg mellom) at dokumentet fikk en plass på nettet. På sosiale medier 14 Lektorbladet 02/2013

15 AKTUELT Mer om emnet Liste over kilder og linker til videre lesing finner du på følgende side: Oppmerksomhetsparadokset ved sosiale medier. Å føre parallelle fullverdige dialoger med flere personer samtidig er bare mulig inntil et visst punkt. Å følge informasjonsstrømmen fra et stort antall personer gir så stor mengde informasjon at den blir en utfordring å prosessere uten å filtrere men da forsvinner noe av styrken til de sosiale mediene, at en ved å følge informasjonsstrømmen fra andre plukker opp informasjon en ikke visste at en ønsket. (kagh.no 2009) har dokumentet (og resonnementet) liten plass i så fall blir det ofte linket til det på en annen nettside, nyhetsside eller blogg. Åtte millioner nordmenn Ut fra nyhetsoppslag og meldinger er samtlige nordmenn på sosiale medier i dag. Facebook alene mente de hadde 2,7 millioner norske brukere i desember Men, og her er det et lite men, disse tallene må tas med en viss klype salt. Facebook har på ett tidspunkt kommet frem til at de i Oslo by alene har 1,6 millioner brukere og ved å sammenligne Facebooks tall med tall fra SSB blir usikkerheten ved tallene enda tydeligere. Facebook mener de har opptil halvannen ganger antallet norske brukere i en bestemt aldersgruppe som det finnes nordmenn i denne gruppen. Usikkerheten ved tallene til tross, det er mulig med en viss sikkerhet å anta at det finnes mange brukere av sosiale medier og at de i stadig større grad er koblet opp hele tiden. Etter hvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og Dette kan du lese om på samme side: Hvordan Facebook regner antall brukere Brukertall og statistikk for Facebook og Twitter Hvordan informasjon sprer seg ulikt på forskjellige sosiale medier Hva undersøkelser viser om hvordan folk bruker sosiale medier Hvordan kildekritikk og opphavsrett blir glemt, og hva det betyr Mer om Stein Bråten, Dialogens vilkår i datasamfunnet og teoriene i boken Denne artikkelen er tilgjengelig på samme adresse. forankret selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær. (Stein Bråten, 1983:48) Eller, sagt på en annen måte: Tusen facebookvenner og ensom. Lektorbladet 02/

16 AKTUELT Retningslinjer for bruk av sosiale medier IFØLGE NETTSTEDET UNIVERSITAS.NO arbeider ledelsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus med et utkast til retningslinjer for bruk av sosiale medier. Retningslinjene skal være rådgivende for hvordan høgskolestudenter velger å dele på nett, og de skal gjelde for studenter og ansatte ved samtlige av studiene ved høgskolen. Vi har valgt å gå litt dypere til verks på de studieområdene der vi tenker det er ekstra viktig å være på vakt: de som behandler pasienter, klienter og barn. Dersom reglene brytes, kan det få konsekvenser for brukerens adgang til IT-tjenester, og ved gjentatte og alvorlige brudd på regler om personvern og taushetsplikt vil ytterligere sanksjoner bli vurdert, forteller seniorrådgiver Jorid Bodin til nettstedet Universitas.no. Høgskolen har også laget retningslinjer for bruk av alle såkalte skytjenester, som for eksempel Gmail, Hotmail, WIMP, Spotify, EverNote, Flicker, icloud og Dropbox. Psykolog Brita Bjørkelo, tidligere førsteamanuensis ved PPU-utdanningen ved Institutt for pedagogikk, UiB og prosjektleder for og nå førsteamanuensis ved Avdeling for etter- og videreutdanning ved Politihøgskolen, leder et forskningsprosjekt med tittelen Etikk, sosiale medier og lærerutdanning. I forskningsprosjektet undersøkes spørsmål knyttet til etikkundervisning og bruken av sosiale medium blant norske lærerstudenter. Det blir også undersøkt hvordan lærerstudentene opplever at utdanningsstedene og praksisskolene bruker sosiale medium i utdanningen sin og i møtet med elevene. Forskningsprosjektet er en del av et internasjonalt samarbeid med Monash University i Australia. I Australia har de innført nasjonale retningslinjer for læreres bruk av sosiale medier. Der kan lærere miste autorisasjonen om de opptrer uaktsomt, sier Bjørkelo til Universitas.no. Hun er likevel usikker på om mer regulering er riktig løsning for Norge. RLE-lektorar fryktar meir konflikt i skulen (NPK-NTB): Fleire lektorar meiner at nyutdanna lærarar vil ha problem med å formidle toleranse fordi RLE-faget er svekt ved lærarutdanninga. Årsaka er at RLE ikkje lenger er ein obligatorisk del av lærarutdanninga, men i staden redusert til eit valfag som stadig færre studentar vel. Eg forstår ikkje korleis politikarane kan utradere RLE-faget i lærarutdanninga. Det er heilt hovudlaust, seier førstelektor i RLE Ingeborg Tveter Thoresen ved Høgskolen i Vestfold. Ho meiner at kunnskapsmangelen kan føre til problem med å vidareformidle toleranse til elevane. Det vil gi meir erting og konfliktar i elevgruppa, seier ho. Thoresen får støtte av Berit Nøst Dale frå NLA Høgskolen i Bergen og Ralph Meier frå Høgskulen i Volda Av over 40 elevar ser det ut til at berre 7 vel RLE. Dei vil i liten grad klare å hjelpe elevane til å vise toleranse seg imellom, meiner Meier. Også RLE-lektor ved Høgskolen i Oslo, Beate Børresen, opplyser at få elevar vel faget. Ny stortingsmelding om fellesskolen 15. MARS LA regjeringen fram stortingsmeldingen På rett vei Kvalitet og mangfold i fellesskolen. Regjeringen fremhever spesielt at de ønsker å styrke fag- og yrkesopplæringen. Det slås også fast at det finnes lite forskning om kvalitet, innhold og relevans i de studieforberedende utdanningsprogrammene, og om forholdet mellom videregående opplæring og høyere utdanning. Nå vil departementet lyse ut et forskningsprosjekt om dette. Meldingen inneholder over 60 ulike forslag og tiltak. Om den inkluderende fellesskolen sies det blant annet at en vil beholde, dagens lov om privatskoler, videreføre kompetanse- og utviklingstiltak for skoler og skoleeiere, jobbe for et godt læringsmiljø og målrette tiltak mot mobbing. Temaet relevans og fleksibilitet i videregående opplæring har disse hovedpunktene: Gjennomgå tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen for å styrke relevans og kvalitet Utvide muligheten for tidligere fordypning i lærefagene Øke fleksibiliteten i videregående opplæring, blant annet gjennom tidligere og hyppigere veksling mellom opplæring i skole og arbeidsliv Gi elever med fullført fag- og yrkeskompetanse rett til påbygging til generell studiekompetanse Etablere flere y-veier fra yrkesfaglige programmer til høyere utdanning (Kilde: Faktablad: Melding til Stortinget 20 ( ) På rett vei) Les mer om stortingsmeldingen på 16 Lektorbladet 02/2013