Kreativ tverrfaglighet

Transkript

1 Kreativ tverrfaglighet Møte, motstand, muligheter Håkon Fyhn Publisert i Kreativ tverrfaglighet; teori og praksis. Red. H. Fyhn, Tapir forlag I dette essayet skal vi utforske det kreative, tverrfaglige møtet. Jeg forsøker å vise hvordan det vi skaper sammen også er det som binder oss sammen og kan lede til en dypere form for tverrfaglighet enn enkelt samarbeid. Men dette byr på motstand og er paradoksalt nok også det som kan støte oss fra hverandre. Vi skal utforske dette paradokset ved å trenge helt inn i det skapende øyeblikks mystiske sfære. Herfra skal vi forsøke å lokalisere motstanden og forstå den. I essayets siste del søker jeg en vei gjennom motstanden med utgangspunkt i tenkemåter fra den japanske kampkunsten aikido som betyr noe slikt som det harmoniske møtets vei. Første del: møte To tverrfaglige møter Utgangspunktet for denne refleksjonen er to eksempler på kreativ tverrfaglighet, et fra produktutvikling og et fra prosjektet KRITT. I tråd med den antropologiske forskningstradisjonen vil refleksjonene basere seg på min egen deltakelse i disse møtene. Første møte: Produktutvikling For noen år siden ble jeg spurt om å delta i et forskningsprosjekt på Institutt for Produktutvikling og Materialer. Dataprogrammet Netmeeting var i ferd med å lanseres og ingeniørene ønsket å finne ut om det kunne brukes til samarbeid over avstand i produktutvikling. Netmeeting er et program fra Microsoft som muliggjør nettmøter på en vanlig personlig computer med internettilgang. Programmet gir mulighet for lyd, bilde og deling av filer og felles tegneark. Dette var et storstilt forskningsprosjekt med deltakere fra blant annet psykologi, sosiologi, språkvitenskap og sosialantropologi, i tillegg til ingeniørfag. Min rolle som antropolog var å observere grupper av produktutviklingsstudenter i arbeid. De satt spredt på forskjellige rom rundt om på campus og samarbeidet via Netmeeting. Herifra skulle de sammen utvikle en mekanisk rørbøyemaskin. Undervisningen i produktutvikling var problembasert, for ikke å si produktbasert. Semesteret bestod i å utvikle et konkret produkt fra ide til prototyp. Allerede den første observasjonsdagen begynte ting å gå galt. Teknologien fungerte ikke som den skulle, produktutviklingsgruppene ble frustrerte og situasjonen utviklet seg til å bli en helt annen enn den vi hadde planlagt. Det fleste av våre møysommelig utformede spørreskjema og målbare variabler bommet derfor grovt på situasjonen. Studentene ble bare enda mer irritert 1

2 når jeg begynte å liste opp spørsmål fra spørreskjemaet vi hadde utviklet. Som overhode ikke forholdt seg til alt som hadde gått galt. Typisk nettmøtesituasjon preget av prakk Da økta endelig var ferdig slo jeg følge med den frustrerte gruppa for å spise middag og slå av en prat. Det var som en ventil løsnet da de møttes rundt matbordet. Her fikk jeg høre på all frustrasjonen. Prosjektet handlet om å prøve ut teknologi og metoder som aldri hadde vært prøvd før. Uforutsigbarheten var derfor stor og mye ble helt annerledes enn vi hadde forventet. På grunn av dette ble antropologiens åpne forskningsmetode til stor hjelp og jeg fikk en fast stilling i prosjektet 1. Da prosjektet fortsatte året etter ble det gjort en hel rekke endringer, både i samarbeidsmetoder, teknologiske løsninger og ikke minst forskningsmetoder. Det nye opplegget var et direkte resultat av de tverrfaglige erfaringene vi hadde gjort året før. Prosjektet, slik det nå så ut, var på mange måter en hybrid som hadde oppstått i møtet mellom ingeniørfagene og samfunnsfagene. Undervisning og forskning utgjorde dette semesteret et helhetlig opplegg der det ikke var lett å trekke ut enkeltelementer og si at dette er antropologi, dette er produktutviklingsfag 2. For meg, som kom fra en forskningstradisjon der ideene stort sett ikke resulterte i annet enn skriftlige publikasjoner, var det skremmende å se hvordan ting jeg hadde tenkt året før nå resulterte i konkrete endringer i undervisningsopplegg, samarbeidsmetoder og teknologiske løsninger. Til og med rommene vi brukte ble bygget om. 1 Forskningen fra dette første året er beskrevet i Hildre, Feilberg m.fl Se for øvrig Røyrviks artikkel i herværende bok for mer om dette prosjektet. 2 Erfaringene fra dette andre året er oppsummert i Hildre, Fyhn m.fl. 2001a. Se Grans artikkel i herværende bok for mer om hybrider. 2

3 Et av rommene, den såkalte PU-labben, der kommunikasjonsflatene ble smurt utover veggene. Arbeidsmåten med stadig å sette erfaringene vi gjør ut i livet for igjen å høste nye erfaringer, kjennetegner det vi kaller aksjonsforskning (Askelsen og Filseth 1973). Prosjektet fikk etter hvert navnet Aksjonslæring. Etter som tiden gikk fortsatte forskning, metode og undervisning å utvikle seg fra semester til semester. Hva vi fokuserte på og hvilke løsninger vi valgte endret seg stadig, men hovedfokus var alltid på forskningsprosessen og på læring. Denne prosessen var en tverrfaglig skapning. Det var en sammensmelting av tidens mest effektive produktutviklingsmetode, rapid prototyping og hermeneutisk forskningsmetode. Rapid prototyping handler om å stadig lage prototyper for å prøve ut ideene, og la teknologien utvikles gjennom gjentatte erfaringer. Den hermeneutiske sirkelen handler også om å stadig lage ukast, konkrete forsøk på forståelse som virker tilbake på den helhetlige forståelsen slik at den utvikles. I begge tilfellene er det viktig å faktisk formulere konkrete forsøk, for på den måten å hente erfaring og lære, slik at neste utkast kan bli bedre. Slik ble hvert nytt semester et nytt forsøk, en ny prototyp (Hildre, Fyhn, Sund 2001). Etter som semestrene gikk og prosjektet utviklet seg opplevde jeg å bli stadig tettere innfoldet i prosjektet. Jeg ble en del både av det hybride forskningsopplegget og undervisningsopplegget, også av den konkrete teknologien som vi etter hvert utviklet da Netmeeting ikke lenger strakk til. Det var disse tingene vi skapte i fellesskap som holdt prosjektet sammen, som holdt oss sammen. De skapte en gjensidig avhengighet mellom oss. Det var ikke bare prosjektet som ble hybridaktig, det ble også vi som deltok. Jeg følte meg ikke lenger som bare en antropolog, jeg var blitt en slags produktutvikler. Jeg, som hadde elsket teori for teoriens skyld, hadde utviklet en ingeniøraktig trang til gjøre ting, til å skape endringer. Også ingeniørene jeg jobbet med var endret, de overrasket meg stadig ved både å tenke og snakke som antropologer til tider. Tverrfaglighet handler altså ikke bare om de tingene vi skaper sammen men også om at vi selv lar oss transformere i denne prosessen. Akkurat her ligger nøkkelen til mye av motstanden vi ofte opplever tverrfaglighet. Mange som ikke fant seg til rette i aksjonslæringsprosjektet hadde problemer med nettopp dette å la seg transformere. Andre møte: KRITT performans 3

4 En ting vi forsøkte i aksjonslæringsprosjektet var å innføre teatermetoder i undervisninga, noe som var både lærerikt og vankelig (Fyhn 2004a). Det var samarbeidet med teaterfolk som ledet meg til KRITTprosjektet (Rønning 2005: 10, 11). Det vil si, jeg deltok på et par av møtene i KRITT, så trakk jeg meg ut. Jeg var blitt for glad i å gjøre konkrete ting, og jeg synes det ble for mye prating på disse KRITTmøtene. Nå skal jeg fortelle hvordan jeg likevel kom til å ta del i KRITTprosjektet. Jeg hadde skrevet et essay om møtet mellom teater og produktutvikling som hadde blitt liggende upublisert i lang tid (Fyhn 2005b). Høsten 2004 ble jeg invitert til et nytt møte i KRITT om boka der essayet endelig skulle publiseres (Rønning 2005). Da jeg møtte opp så jeg ikke på det som en gjenforening med prosjektet, men som en mulighet til å få publisert essayet. På møtet skulle det også diskuteres en annen ting, nemlig et seminar eller hva det var som skulle arrangeres. Det var dette som utviklet seg til å bli den store KRITTperformansen. Selv om jeg hadde vært ganske bestemt på ikke å involvere meg ble jeg sittende gjennom hele møtet. Etter som jeg satt der ble jeg faktisk litt tent på disse seminarplanene også, spesielt tanken på å gjøre det til noe mer enn et vanlig akademisk seminar. Det gikk ikke bedre enn at jeg meldte meg til å holde et innlegg. Temaet skulle være tilstedeværelse. Slik ble jeg involvert i performansarbeidet, men jeg var fortsatt bare med som en slags satellitt. Med tiden ble jeg litt tettere involvert gjennom diverse e-poster, men det var stadig slik at jeg skulle bidra med et foredrag som var seg selv nok. Jeg trodde ikke jeg kom til å sette så mye preg på helheten og helheten var ikke akkurat reflektert i bidraget mitt. Om jeg trakk meg ville det ikke bety så mye fra eller til for resten av arrangementet. På dette tidspunktet var det ikke snakk om noe dyp tverrfaglighet, og ingen avhengighet i forholdet mellom KRITT og meg. Utover høsten fikk seminaret mer og mer kunstnerisk preg og tok snart form av en forskerperformans. Jeg og innlegget mitt ble med på denne forvandlingen, men jeg var fortsatt påpasselig med ikke å involvere meg utover dette innlegget. Jeg så på ingen måte for meg at jeg skulle være med i noe slags sangkor (Gud forby!) eller andre fellesopptredener i disse hvite kostymene det var snakk om. Så møttes vi igjen til et todagers seminar i november. Også denne gangen opplevde jeg å bli litt mer inspirert enn jeg hadde planlagt. Plutselig så jeg meg selv for meg i hvite kostymer sammen med de andre. Så var jeg på en måte blitt en del av KRITT. Når det gjaldt innlegget mitt fikk det mer og mer preg av en slags workshop, og jeg så for meg at jeg skulle la publikum få smake på sin egen tilstedeværelse. Jeg så for meg å bruke et lite intimt rom der folk pakket seg sammen. Da vi begynte å lete etter et slikt rom skjedde noe forunderlig. Vi var tre stykker som dro ut på Dragvolls gater for å lete. Det var teaterteknikeren Gunnar, det var Ninni som skulle ha en workshop med kalligrafisk flyt, og det var meg. Vi undersøkte muligheten av å holde workshopen under en trapp. Der var det intimt nok, men kanskje litt stygt. Hva med å sette opp et telt? En slags kokong der folk kunne pakke seg sammen. Ninni lette etter en god flate der deltakerne skulle utfolde kalligrafien. Plutselig slo det ned i oss begge at denne flaten kunne være utsiden av kokongen. Mine deltakere kunne sitte inne i en kokong mens Ninnis deltakere gjorde kalligrafi på utsiden. Gunnar var straks på banen med ideer om hvordan vi kunne sette lyset for at strekene skulle bli like tydelige inni som utenpå. Han så også straks for seg muligheten for å lage denne kokongen i elastisk hvit lycra. 4

5 Kokongen Plutselig var innslaget mitt blitt noe mer, noe jeg ikke kunne ha skapt av meg selv. Det var ikke bare mitt lenger, både Ninni og Gunnar var del av det. Og jeg var plutselig blitt en del av Ninnis innslag. Nå var jeg for første gang virkelig foldet inn i performansen. Jeg var ikke lenger en satellitt som bare passerte for å levere et bidrag, jeg var en deltaker. Det var oppstått et avhengighetsforhold mellom meg og resten av performansen. Jeg kunne ikke lenger trekke bidraget mitt uten at det gikk på bekostning av helheten. Da ville Ninni bli stående med et halvt bidrag. Dessuten hadde Gunnar allerede bestilt en lycraduk som brente av nesten hele budsjettet. Jeg var også blitt avhengig av Ninnis kalligrafiworkshop, for nettopp effekten av strekene som langsomt tok form på kokongens utside skulle være grunnlaget for mine refleksjoner om tilstedeværelse på innsiden. Det vi skapte sammen bandt oss sammen. Også flere av de andre deltakerne i KRITTperformansen ble flettet sammen i et slags avhengighetsforhold etter som prosjektet utviklet seg. Like før jul i 2004 gjennomførte Ninni og jeg tilslutt ett helhetlig prosjekt. Det ble spennende, men jeg var ikke helt fornøyd med min egen del av workshopen, mye kunne vært bedre. Vi var likevel så fornøyd at vi gjentok workshopen en tid senere med en del endringer. Nå gikk det atskillig bedre og jeg fikk fornemmelsen av at dette som en gang hadde dukket opp som et glimt i møtet mellom oss, nå var blitt noe som levde sitt eget liv. I likhet med aksjonslæringsprosjektet var ikke møtet en engangshendelse, men en prosess. Det vi skapte sammen utviklet seg gjennom en rekke møter og gjennomføringer, slik flettet det oss sammen. 5

6 Workshop med kalligrafi Kreativ tverrfaglighet blir dyp tverrfaglighet Det er mulig å snakke om tverrfaglighet selv om samarbeidet er overfladisk og rent teknisk 3, men det jeg beskriver her er tverrfaglighet som stikker dypere. Møter der vi sammen skaper noe hybridaktig som dermed binder oss sammen på en dypere måte. Det er utfordringen i disse dype møtene som interesserer meg. Den tverrfaglige prosessen er prosessen fra det første møte mellom atomistiske enkelpersoner til disse ender opp i et gjensidig avhengighetsforhold. Avhengigheten er som mellom kroppens organer, der kroppen som helhet lider om et av organene forsvinner. Da jeg for eksempel en dag bestemte jeg for å slutte i aksjonslæringsprosjektet, ble jeg nødt til å skaffe en ny antropolog som kunne transplanteres inn i prosjektkroppen 4. Også den enkelte deltaker preges, eller transformeres i møtet. Vi er ikke den samme før og etter 5. Her ligger nok kimen til mye av motstanden som oppleves i tverrfaglige møter. Denne skal vi komme tilbake til, men først må vi se litt nærmere på akkurat hvordan vi skal forstå transformasjonen av oss selv i det skapende møtet. Kort fortalt handler det om at det vi skaper sammen i prosjektets helhetsnivå også manifesterer seg i oss på individnivået. Jeg møtte en tidligere kollega fra aksjonslæringsprosjektet noen år etter at jeg hadde sluttet. Vi trengte bare et øyeblikk for å finne samklangen fra tiden vi jobbet sammen, selv om vi hadde levd ganske forskjellige liv siden sist vi møttes. Vi hadde delt noe den gangen som fortsatt satt i oss. 3 Noen vil foretrekke å kalle et slikt samarbeid flerfaglig (se for eksempel Nyseth m.fl. 2007: 22, 23). 4 Denne forståelsen av avhengighet tar utgangspunkt i Gregory Batesons økologiske forståelse av dette. For Bateson er det essensielt at avhengighet ikke kan forstås på individnivå, men må forstås på et høyere systemnivå ; organene må forstås i lys av kroppen, individene i lys av økosystemet. Viktige tekster fra Bateson om dette er: The roots of ecological crisis, Cybernetic explanation samt The cybernetics of self, a theory of alcoholism i Bateson For en diskusjon om forholdet mellom kybernetikk og avhengighet i Batesons tenking, er Harries-Jones 1995, s54 og utover, en god kilde. 5 Forståelse av deltakelse og tilegnelse som selvtransformasjon diskuteres i Riceour

7 Jeg opplevde noe lignede etter KRITTperformansen. Noen av oss som hadde deltatt møttes et år senere for å diskutere et skriveprosjekt om performansen 6. Etter som vi presenterte utkastene for hverandre stod det mer og mer klart for oss at det var en underlig samstemthet i arbeidene våre. Ideer som hadde modnet i hver enkelt av oss hørte på merkelig vis sammen. Det føltes ikke som om vi snakket om forskjellige erfaringer av performansen, men heller forskjellige aspekter av den samme erfaringen. Da vi møttes delte vi noe som gikk ut over bare det vi konkret hadde skapt sammen i prosjektet. Det var som om vi var del i en usynlig helhet som igjen gjorde seg gjeldende da vi møttes 7. Denne usynlige, eller skal vi si formløse sfæren var tydeligvis også noe vi hadde skapt i vårt tverrfaglige møte. For å komme nærmere en forståelse av dette må vi undersøke hva som egentlig skjer når vi skaper. Å skape i møtet Det som skapes i kreativ tverrfaglighet blir til i møtet mellom oss 8. For å forstå dette møtet bedre kan vi ta utgangspunkt i et fenomen vi alle kjenner, en vanlig samtale. Jeg sier noe, du svarer, jeg svarer igjen på det du sier og slik flyter samtalen av sted. I en riktig god samtale kan vi oppleve at vi oppslukes og møtes i noe som er langt dypere enn bare de konkrete ordene vi veksler. Dette kan fornemmes som den formløse sfæren jeg nettopp nevnte 9. I en dårlig samtale skjer ikke dette, vi ender opp med bare å utveksle ord og vi møtes ikke egentlig, vi berøres ikke i noen usynlig sfære. Vi ender opp uforandret akkurat der vi begynte. Når vi derimot lar oss bære av sted kan det oppleves som om samtalen fanger liv i møtet mellom oss og tar sin egen vei. Vi bidrar bare til den. Det er samtalen selv som bestemmer. Det er sikkert ikke bare jeg som har opplevd å overrakses, ikke bare av det de andre sier i en slik samtale, men også av det jeg selv sier. Hvor kommer disse ordene fra? Fra uformet til form 6 Dette arbeidet utviklet seg med tiden til å bli tekstene du nå leser. Jeg bør gjøre oppmerksom på at det slett ikke var alle i KRITT som opplevde denne samstemtheten jeg beskriver. 7 Forståelsen av denne usynlige helheten er preget av fysikeren og tenkeren David Bohm, men han ville nok sagt at vi var del i en innfoldet helhet. Det sentrale er den spesielle enheten mellom delene og helheten. Han bruker hologrammet som et bilde på dette: Den holografiske platen skiller seg fra et vanlig fotografi ved det at om du knuser den i flere deler, vil hele bildet fortsatt finnes i hver eneste del, bare litt mer uklart. Delen rommer helheten like mye som helheten rommer delene, og det er altså snakk om et helt annet ontologisk utgangspunkt enn om vi ser oss selv om objektlignende puslespilldeler i et puslespill (se Bohm 1995 s for hologram eksempelt, for mer om dynamikken mellom innfoldelse og manifestasjon se Bohm 1994, i forhold til kreativitet se Bohm og Peat 2000 der det innfoldede aspektet av det vi gjør sammen betraktes som mer viktig enn den manifeste). 8 Alt virkelig liv er møte sier Martin Buber (1992: 13). Ved å sette møtet i sentrum nærmer vi oss hans tenkning omkring møtet. Forutsetningen for virkelig å møtes, sier Buber (1992), er at vi åpner oss mot den andre ved å si du framfor han, hun eller det. Da trer vi inn i forholdet til den andre framfor å gjøre ham til en ting blant ting. Se også Svare 2006, s Dette er hva Martin Buber (og Helge Svare) ville kalt en dialog framfor samtale. Den defineres ikke av ordene som sies, men av møtet, som like kjerne kan være ordløst. Forutsetningen er at vi åpner oss og vender oss mot hverandre (Svare 2006, 43, 44). Muligheten for å tre inn i det dialogiske uten ord, antyder at vi møtes i en eller annen formløs sfære, her er det en tydelig parallell til David Bohms vektlegging av det innfoldede. 7

8 La oss undersøke et annet eksempel mange kjenner igjen: Det å skrive. I likhet med en samtale handler det om å la ord ta form. Slik kan skriving fortelle oss noe om hvor formene kommer fra også i tverrfaglige møter. Folk har forskjellige måter å skrive på, la meg fortelle hvordan jeg gikk fram da jeg skrev dette. Det begynte med at jeg hadde en anelse om noe jeg vil si om tverrfaglige møter, men denne var uten form. Jeg satte meg ned ved tastaturet og forsøkte å stemme meg inn mot anelsen. Dette tok litt tid, men da jeg endelig kom i kontakt med anelsen kom også ordene. Når ordene først begynte å komme hadde jeg ikke mye kontroll på prosessen. Da gikk teksten sin egen veg og foldet seg ut i henhold til sin egen logikk, akkurat som en god samtale. Etter omtrent fire sider kom jeg til meg selv og så på det jeg hadde skrevet. Jeg så at dette ikke akkurat var det jeg hadde ønsket å fortelle. Jeg måtte begynne på nytt. Den første teksten ble ikke brukt, men var fortsatt viktig. Skrivingen klargjorde mye av anelsen jeg begynte med og fungerte som en form for refleksjon. På nytt satte jeg meg ned ved tastaturet og stemte meg inn mot anelsen, prosessen gjentok seg. Etter omtrent fire forsøk traff jeg og skrev en tekst som var på rett spor. Det er teksten du nå leser. Endelig hadde jeg en tekst jeg følte at utrykte anelsen som først hadde inspirert meg til å skrive 10. Poenget jeg vil fram til er det som begynner som en uformet anelse nå har fått konkret form. Det å skape på denne måten handler om å gi form til det som er formløst. Dette er poenget jeg vil bringe over til den skapelsen som finner sted i tverrfaglige møter. Det å skape berører altså to sfærer. Det er formenes sfære der den konkrete formen som skapes hører hjemme, og det er det uformedes sfære der bare anelsen har adgang 11. Det å skape form, enten det er i skriving elle kreativ tverrfaglighet, handler om å oppsøke punktet mellom sfærene der anelsen blir til form. Veien til dette punktet, og det å være i begge sfærene på en gang, er preget av anstrengelse. Anstrengelsen Når det går galt i tverrfaglige møter har jeg inntrykk av at problemet ofte er knyttet til anstrengelsen det innebærer å skape. La oss forsøke å lokalisere denne anstrengelsen mer presist. Den første anstrengelsen handler om å komme til det punktet der anelsen tar form. For eksempel når jeg skulle skrive denne teksten begynte anstrengelsen lenge før jeg satte meg ned ved tastaturet. Jeg måtte ta problematikken inn over meg og la den plage meg en stund før jeg var klar. Så var det akkurat det å sette seg ved tastaturet og stemme seg langt nok inn i anelsen til at noe kommer fram. Det skal ikke mye til av ytre eller indre forstyrrelser før ordene nekter å melde seg. Så er det anstrengelsen i det å gi form. Teksten stiller helt klare begrensninger til formen som kan manifesteres. Meningen må forholde seg til grammatiske regler og en streng lineær 10 Selv om folk skriver på forskjellige måter opplever svært mange at skrivingen er en form for refleksjon, det er ikke bare snakk om å representere en allerede eksisterende ide. Det er skrevet en god del om dette. Se for eksempel Lie 1995, spesielt s44 og utover. Et annet eksempel er Johansen 2003, s 33 og utover. Essayet er den akademiske sjangeren som framfor alt tar dette på alvor. 11 Det ontologiske utgangpunktet basert på forholdet mellom form og formløst utforskes nærmere i Fyhn 2005b, men med fokus på persepsjon framfor kreativ manifestasjon. 8

9 struktur der en bokstav følger den neste i en eneste lang rekke. Teksten som form er på en måte endimensjonal. Anelsen derimot, som er uten form, beveger seg i et rom som ser ut til å ha et potensielt uendelig antall dimensjoner. Der anelsen kan bevege seg fritt er ordene bundet av hverandre. Hvert ord jeg skriver er bundet av de ordene jeg har skrevet før. Samtidig setter hvert nye ord krav til ordene som skal komme etter. Slik har det seg at teksten stadig tar kontrollen og beveger seg i retninger jeg egentlig ikke ønsker. Da er det ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt igjen. I tverrfaglige møter er ikke denne anstrengelsen mindre enn i skriving. I KRITTperformansen var det ikke gjennom tekstens medium vi hentet formen ut av det uformedes sfære, men gjennom performanskunstens og teaterets medium. Det er for eksempel ikke mulig å konstruere en delvis gjennomskinnelig kokong som vi både kan sitte inni og tegne kalligrafi utenpå, uten å forholde oss til naturlovene. Den må nødvendigvis være laget av et materiale, den må kunne holdes oppreist uten å kollapse og det må være mulig å sette den opp innenfor rammene av budsjettet og så videre. I likhet med skrift gir dette språket motstand. Mye av anstrengelsen handlet om å få ideene til å gå opp i betingelsene dette språket bød på, både under planleggingen og når vi står der med hanner og spiker. Det interessante er at disse betingelsene ikke ble opplevd som begrensende på ideene, men tvert i mot noe som ledet dem fram. Formen vi til slutt lagde var nettopp skapt av møtet mellom våre uformede ideer og materiens konkrete muligheter. Ting som reisverk, bardunering, lyssetting og gjennomskinnelighet utgjorde det språket den felles formen vår etter hvert ble bygget i. Uansett hva vi skaper vil det være et eller annet medium som gir betingelsene for hvordan anelsen kan ta form. Motstanden i dette mediet er også det som gjør skapelsen mulig. Jeg vil derfor anbefale å bli kjent med motstanden og sette pris på den, heller enn å forsøke å bli kvitt den. Det doble veikryss Det å skape i møte med andre byr på en spesiell utfordring. Møtet mellom mennesker innebærer jo i seg selv en form for motstand. Her ligger den store utfordringen i kreativ tverrfaglighet. Vi må forholde oss til to slags møter på en gang. Det er møtet mellom den uformede anelsen og formen, og det er møtet mellom menneske og menneske. Det blir som et slags dobbelt veikryss, der begge møtepunktene gir oss utfordringer. For at tverrfaglige møter skal fungere, må begge disse møtepunktene harmonere. Dette krever at vi har et klart forhold til hva slags motstand som ligger i de to forskjellige møtene. Uten det kan motstanden i det å gi form forveksles med motstanden som ligger i møtet med andre mennesker og vi gir de andre skylda for mediets motstand. Poenget med dette essayet er å si noe om hvordan vi kan håndtere motstanden vi møter i kreativ tverrfaglighet. før vi kan gå løs på dette må vi ha en klarere forståelse av hva det vil si å befinne seg i dette skapelsens doble veikryss. La med gi et eksempel: 9

10 I arbeidet med KRITTperformansen er det et spesielt øyeblikk som framstår som ekstra viktig for meg. Det er det øyeblikket der Ninni, Gunnar og jeg går ut på Dragvolls gater for å lete etter et passende rom for workshopene våre. Så skjer det, mens vi står der under en trapp at vi får en hel rekke med ideer, plutselig ser vi for oss en felles visjon av en denne kokongen. Visjonen ledet dirkekte til det som ble vår felles performans. Akkurat det øyeblikket, der under trappa er nærmest mystisk, for det er som om vi alle ser den samme visjonen manifestere seg foran oss. I det øyeblikket var det en samstemthet i møtet mellom Ninni, Gunnar og meg som samtidig var et møte mellom vår formløse anelse og de konkrete, formede ideene vi fikk. De to veikryssene ble som et. Brainstorming Fenomenet brainstorming, eller idemyldring som det kalles på norsk, kan fortelle oss mer om dette enigmatiske fenomenet. I aksjonslæringsprosjektet har jeg hatt god anledning til å studere brainstormingsituasjoner i produktutviklingsteam. Det handlet om team som designet forskjellige slags maskiner, alt fra hydrauliske rørbøyere til motoriserte hoppestokker og sykler med jetmotor. I begynnelsen forstod jeg brainstorming i tråd med de fleste psykologiske teorier om dette, som en prosess der medlemmene i en gruppe utvikler en ide ved at enkeltmedlemmer bygger på ideene til hverandre. Denne illustrasjonen av en typisk brainstormingsituasjon viser hvordan jeg tenkte 12. Her ser vi hvordan et av medlemmene i gruppa får en ide. Denne ideen inspirerer nestemann til en ide, som igjen inspirerer en tredje ide og så videre. Slik kommer gruppa i fellesskap fram til en storslagen ide ved å bygge på hverandres ideer. Selv om de bygger på hverandres ideer forstås situasjonen fortsatt slik at ideene befinner seg i det enkelte menneskets hjerne. Dette er helt i tråd med den rådende oppfatningen om at ideer kommer fra menneskets sinn, som er trygt forvart i hver og ens individuelle hjerne 13. Etter som jeg deltok i brainstormingsesjoner, fikk jeg etter hvert en følelse av at det var noe mer på gang. Når det kreative samspillet fungerte, beveget medlemmene i gruppa seg fra å kaste fram hver sine ideer til å kaste frem bidrag til den samme ideen. Når jeg satt sammen 12 Illustrasjonen er fra Hildre, Fyhn, m.fl s127. Den ble opprinnelig laget for å gjøre studentene oppmerksomme på forskjellene mellom denne og andre typer arbeidssituasjoner. 13 Denne forståelsen er spesielt tydelig i amerikansk produktutvikling, der den juridiske opphavsretten til en ide i en del sammenhenger tilhører den enkeltpersonen som uttalte ideen. Brainstormingsesjoner må da spilles inn på bånd for at det i ettertid skal være mulig å bestemme akkurat hvem som har opphavsretten til den og den konkrete ideen. 10

11 gruppa i slike situasjoner opplevde jeg at ideen vi var i ferd med å skape på en måte svevde i lufta over bordet vårt. Alle som satt rundt bordet tok del i denne kollektive ideen der oppe. Det var nok å peke på den for å få andre til å forstå. Kommunikasjonen endret seg fra å bestå av hele setninger til å bestå av enkeltord, små grynt eller gester og enkle streker på arkene. Disse, ørsmå signalene var nok for å få oss andre til å forstå. Dette var så tydelig at jeg begynte å snakke om at gruppa faktisk delte bevissthet (Fyhn 2003b). Vi var sammen i et felles bevissthetsrom 14. Der så vi den samme ideen ta form. Den formen sprang ut av gruppas felles visjon. I fellesskap så vi formen manifesterte seg som form ut av den uformede anelsen. Her har jeg forsøkt å lage en alternativ illustrasjon til den fra 2001: Deltakerne stemmer seg inn mot den samme anelsen der de forskjellige ideene finner hverandre. Til slutt deler gruppa en felles ide og hver og en bidrar inn mot denne i et bevissthetsrom som allerede er delt. Tanken om at vi kan dele bevissthet i kreative situasjoner kan virke både merkelig og fremmed. Men i det kreative møtets flyt kan intensiteten i tilstedeværelsen være så høy at virkeligheten faktisk fortoner seg annerledes enn i vanlige reflekterende sinnstilstander, (som når vi sitter i ro og mak og leser). I den kreative flyten er det som om erkjennelsens punkt beveger seg fra formenes sfære i retning mot det formløse, der objektene ikke ennå er manifeste. Her er anelsen fortsatt full av potensial. For å forstå, og jobbe med, kreative prosesser tror jeg det er viktig at vi gjør oss i stand til å forholde oss til slike intense tilstander, til anelsens formløse sfære og til opplevelsen av å dele bevissthet. Da byr det på visse problemer at vitenskapelig tenking i stor grad beveger seg blant allerede manifeste objekter, eller begreper, og forholder seg til den logikken som gjelder for forholdet mellom slike 15. Vi kan merke oss at den moderne tids grunnleggende forståelse av virkeligheten i stor grad baserer seg på tenkere som har sittet i ensomhet og reflektert over virkelighetens natur, der den logisk-rasjonelle sinnstilstanden har vært dominerende. Dette er i stor kontrast til den virkelighetsforståelsen som preger en del østlige erkjennelsestradisjoner. 14 Vi kan igjen tenke på Martin Bubers ordløse dialog. Det er også en parallell til det Ragnar Rommetveit kaller en midlertidig delt sosiale virkelighet (1974, s29). Også Rommetveit peker på at kommunikasjonen kun behøver stikkord for å fungere. En forskjell fra Rommetveit er vekten jeg legger på at det delte bevissthetsrommer i kreative situasjoner befinner på grensen mellom det uformedes og formenes sfære. 15 Det virker som tenking, ikke bare i vitenskap, men generelt i vår samtid, i større og større grad forutsetter dannelsen av objekter eller entiteter (Larsen 2008). Dette essayet er et forsøk på å vise en annen måte å forholde seg til, og forstå virkeligheten på. 11

12 Når vi nå skal se nærmere utfordringene og motstanden vi kan møte i kreativ tverrfaglighet skal vi derfor la en av disse østlige tradisjonene hjelpe oss. Den japanske kampkunsten aikido innebærer en grunnleggende forståelse av virkelighetens natur som skiller seg fra den moderne vestlige. Den er ikke erkjent i en skrivebordsfilosofisk sinnstilstand, men tvert i mot i kampens hete og dyp meditasjon. Det er ikke en virkelighet som baserer seg på måling av objekter og håndtering av begreper, men en virkelighet som har tomheten som sin essensielle målestokk 16. Andre del: motstand og muligheter Tverrfaglighet og aikido De aspektene ved brainstorming og kreativ tverrfaglighet som fortoner seg merkelig innenfor vår hverdagslige vitenskapelige virkelighetsforståelse, framstå som naturlige og selvfølgelige innenfor den forståelsen som preger aikido. Her finnes det også en tradisjon for å jobbe med den samme typen motstand som preger kreativ tverrfaglighet. Ordet aikido består av tre tegn: Ai: Betyr møte, harmoni eller enhet. Det antyder et møte som har karakter av enhet mellom de som møtes. Ki: Oversettes ofte med energi, eller livsenergi, men det betyr like gjerne intensjon. Do: Betyr vei og antyder at aikido er noe mer enn en idrett, det er en livsvei. Det japanske ordet do tilsvarer det kinesiske tao. Aikido er altså en kunst som studerer møter, nærmere bestemt møter av ki eller intensjon. Disse møtene har gjerne form av angrep og oppleves i begynnelsen gjerne som konfrontasjon og kollisjon. Veien i aikido handler om å gjøre møtene myke, harmoniske og dermed kreative. 16 Tomheten er viktig i Buddhistisk og Taoistisk forståelse. Den japanske filosofen Nshida Kitaro, beskriver tomheten som kreativitetens nullpunkt (Yuasa 1987 s 49-74), Tao te Ching nevner i første vers det formløse Tao som de ti tusen formes mor. Grunnleggeren av aikido la også vekt på at den som trente måtte forbinde seg med virkelig tomhet for å forstå aikidoens vei (Ueshiba og Stevens 1993: 50). Parallellen til det jeg kaller det uformedes sfære er åpenbar og viktig men ikke helt uproblematisk. Vi har imidlertid ikke plass til å forfølge dette spørsmålet nærmere her. La meg likevel nevne at forståelsen av det formløse, eller tomheten, er nettopp det som mangler i den type tenking som har gjort seg avhengig av entiteter for å forstå. 12

13 Formen i aikido oppstår i møtet mellom mennesker. Når aikido flyter vil formene på en eller annen måte være unike og kreative. Vi vet aldri på forhånd hva slags form som vil komme ut av møtet. Dette minner ikke rent lite om kreativ tverrfaglighet. For at møtet skal bli mykt og kreativ er det viktig å blande seg med angrepet som kommer, idealet er å bli et med det. Dette gjøres ved å stemme oss inn mot angrepet når det kommer. Det vil si, vi skal stemme seg inn mot intensjonen om å angripe, ikke det fysiske angrepet. Når det fysiske angrepet er i full gang er det for sent, det viktige er å møte motstanderen akkurat der intensjonen om å angripe tar form. I likhet med brainstormingsituasjonen handler det altså om å stemme oss sammen mot punktet det den formløse anelsen tar form. I brainstorming er det ideen som tar form, i aikido er det intensjonen om å angripe som tar en konkret form. I likhet med tverrfaglig kreativitet byr møtet i aikido på motstand. Også her kan motstanden knyttes til det doble veikrysset. Det handler om møte mellom mennesker, samtidig som vi skal møts akkurat i dette punktet der anelsen møter formen, der intensjonen tar form som et konkret angrep. Det å gjøre aikido er i likhet med annet kreativt arbeid å gi form i et medium som har klare strukturelle begrensninger. Aikidoens språk er de bevegelsene vi kan gjøre med vår fysiske kropp. Disse er ikke alltid i overensstemmelse med vår intensjon. Prosessen med å samstemme disse byr på motstand og i likhet med kreativ skriving handler det om å forsøke igjen og igjen. I tilegg kommer motstanden i møtet med hverandre. Også her innebærer det mye arbeid å samstemme oss. Når disse to møtene kommer sammen, kan utfordringen bli formidabel. Slik er det også i tverrfaglig kreativitet. Det krever mye arbeid å jobbe seg inn mot det punktet mellom form og anelse der ideene tar form. Det er fort gjort å overse at denne prosessen er arbeid, i og med at det ikke produseres noe konkret, annet en samstemthet. På samme måte er 13

14 arbeidet med å skrive en hovedoppgave i humanistiske fag heller ikke først og fremst å skive ned innsiktene våre, men prosessen med å komme dit hvor vi endelig skriver. Hvor mange studenter har ikke følt da de leverte oppgaven, at nå, nå føler jeg meg endelig klar for å begynne, nå vet jeg hvordan jeg ville gjort det. Dette er karakteristisk for alle kreative prosesser. Slik er det også i prosesser der det er flere som skaper sammen. Store deler av jobben, ofte mesteparten, består i å komme til det punktet der vi endelig kan begynne å skape noe sammen. Det å i det hele tatt komme sammen er en vesentlig del av arbeidet med et tverrfaglig møte. Det er viktig at vi anerkjenner det som arbeid og forbereder oss på anstrengelse. Min erfaring er at det ofte er her tverrfaglige møter feiler. Problemet er da gjerne at de som møtes ikke er forberedt på dette arbeidsstykket. De forventer at det skal være mulig å komme fra ulike steder og gå rett inn i en kreativ dialog. Sjansen for å lykkes med det er omtrent like stor som sjansen for kunne sette seg rett ned ved tastaturet og skrive ut en hovedoppgave. Er vi ikke klar over anstrengelsen som venter oss er det fort gjort å gi opp. Det var nok dette som skjedde da jeg tidlig i KRITTprosjektet trakk meg ut fordi jeg ble utålmodig med alle møtene der vi satt rundt et bord og ikke skapte noe som helst konkret. Antakelig var den prosessen helt nødvendig for KRITT, men jeg hadde ikke lært meg å sette pris på dette arbeidet. Hva er veien til det gode møtet? Det finnes ikke noen oppskrift på det gode møtet i aikido. Den eneste måten å komme dit på er ved å trene. Trening er også viktig for andre kreative møter. Helge Svare skriver for eksempel at dialogkunsten er noe vi kan øve oss i (Svare 2006: 217). Tom Kelly fra innovasjonsselskapet IDEO sier om brainstorming at det må trenes om det skal fungere optimalt. Det holder ikke å drive brainstorming bare en gang i måneden om vi skal mestre den kunsten, da må vi trene oftere (Kelly 2001, s55). Det er liten tvil om at brainstorming er en trenbar ferdighet. Likevel merker jeg en utbredt forestilling om at brainstorming er noe vi uten videre kan gjøre, bare forholdene legges til rette. Denne antagelsen ser også ut til omfatte andre aspekter av kunsten å drive tverrfaglighet. Det er en tendens i diskusjonene om tverrfaglighet til å tro at det å lykkes ikke handler om trening, men om å finne den rette metoden, avsløre hemmeligheten så å si. Dette er jo også i tråd med vitenskapens måte å forholde seg til verden på, den skal beskrives slik den foreligger i utrent tilstand, og forstås gjennom modeller og teorier. Slik skiller vitenskap seg fra den kunnskapsforståelsen som ligger til grunn for aikido og tilsvarende ferdighetskunster. I aikido skal ikke verden forstås gjennom modeller, men gjennom dirkete erfaring. Denne erfaringens sannhet kommer til oss gjennom trening. Grunnleggeren av aikido, Morihei Ueshiba sa det slik: Aiki kan ikke forstås veg hjelp av pensel elle munn, bli opplyst gjennom trening. (Ueshiba og Stevens 1993, s41) Denne holdningen er ikke unik for aikido, men preger et helt spekter av østasiatiske erkjennelsestradisjoner. Erkjennelse oppnås gjennom trening. Slik trening kalles Shugyo, selvforedling (Yuasa 1987: 85ff) og er kanskje mest kjent gjennom zenkunster av typen bueskyting 17. Jeg foreslår altså at vi begynner å se på tverrfaglig kreativitet som noe som skal trenes. Det er gjennom trening vi kommer oss gjennom motstanden i de tverrfaglige møtene. Før vi går løs 17 Det er også en interessant parallell til dialogen vi allerede har vært inne på. Også denne kan forstås som en vei til selvforedling, eller dannelse (Svare 2006, s 41). Å tenke på denne formen for samtale som trening gir et interessant perspektiv. 14

15 på konkrete eksempel fra tverrfaglige møter, skal vi se litt på hvordan treningen i aikido foregår. I aikidotreningen er vi ute etter en del bestemte kvaliteter som også har relevans for tverrfaglig kreativitet. Vi må for det første lete etter en ballanse mellom sensitivitet og aktivitet, mellom yin og yang. Vi må lytte til den andre med en viss passivitet, ellers blir møtet bare en kollisjon. Men vi må også handle aktivt for at noe skal skje. Dette er som i tverrfaglige møter der det ofte er vanskelig og finne den rette ballansen mellom det å lytte til de andre og samtidig drive på for å skape. Det er ikke noen oppskrift på en slik ballanse, bortsett fra å trene opp en fornemmelse for den. Kunsten å lytte er også et viktig aspekt som trenes i aikido. Jeg sier Lytting men det inkluderer all slags persepsjon. Det finnes flere måter å lytte på, men for å lytte til det punktet der intensjonen om å angripe tar form må lyttingen være preget av stillhet. Det vil si, vi må lytte uten samtidig å kommentere det vi hører. Vi må stilne den indre stemmen som standig forteller oss hva vi hører 18. Denne stemmen er som regel en nyttig partner, men når møtet vi tar del i er preget av konflikt har den en tendens til å overdøve det vi faktisk lytter til. Følelser som frykt og sinne tar over og skaper en grense mellom oss selv og den eller det vi møter. Da vil møtet få karakteren av konfrontasjon framfor harmoni. Det blir sjelden kreativt. Kunsten å lytte innebærer også at vi skal ha et åpent fokus, da er vi klare for se mulighetene der de er. Det motsatte er å stirre på motstanderens sverd, da fanges vi av dette sverdet og har allerede tapt. Vi ser bare problemet. Først når vi løfter blikket er vi frie til å se løsningene som byr seg, men det krever altså at vi greier å stilne den indre stemmen som roper, hjelp, et sverd!. Det myke møtet handler også om å slippe den andre inn. Det vil si, vi skal ikke lukke oss ved spenne musklene eller lukke oss inne i en kokong av motargumenter. Gjør vi det vil møtet finne sted utenfor oss selv, ute i kontakten der sverdene møtes. Da vil vi ikke egentlig møtes, og det blir konfrontasjon uansett hva vi gjør. Slipper vi den andre inn i vårt eget senter, kan møtet bli kreativt fordi intensjonene virkelig møtes 19. Dette tror jeg også gjelder også for tverrfaglige møter. Problemet er at når vi åpner oss på den måten blir vi sårbare. Her ligger en stor utfordring også i tverrfaglighet. Når jeg begynte å trene aikido var møtene som regel alltid harde og preget av kollisjoner. Treningen innebærer å jobbe seg gjennom denne hardheten og finne den myke kontakten. Denne hardheten vi jobber med omtales ofte som stivhet. Stivhet er essensielt for å forstå treningen i aikido. Stivhet i møtet Stivhet kan ha en myriade av årsaker. Vi spenner oss fordi vi ikke mestrer teknikken godt nok til å slippe den fri, vi spenner oss fordi vi er ute av balanse, vi spenner oss fordi vi er redde, eller av gammel vane. Det tar lang tid og mye anstrengelse å kvitte seg meg med slik stivhet. På et eller annet tidspunkt får denne prosessen ofte et eksistensielt preg, fordi stivheten vår 18 Det å stilne denne stemmen er veien til en forbindelse med tomheten. Dette er et helt grunnleggende prinsipp i meditasjon. 19 Her er det en åpenbar parallell til Martin Bubers insistering på å åpne seg mot de andre for å skape dialog. 15

16 gjerne er forbundet med andre og dypere historier vi bærer med oss. Like fullt er det i konkrete møter med andre disse historiene manifesterer seg som stivhet. Stivhet er like mye et mentalt som et fysisk fenomen. Vi opplever det som stivhet, også når vi ikke greier å slippe konkrete forestillinger om hva vi vil gjøre i møtet. Når vi er så bestemt på å gjøre en spesiell teknikk at vi ikke greier å tilpasse oss det angrepet som faktisk kommer. Da oppleves møtet som stivt. Faglig stivhet Om vi tenker på stivhet i forhold til tverrfaglige møter, kan vi gjenkjenne en bestemt type stivhet som har det med å oppstå. La oss kalle det faglig stivhet. Den kan melde seg når vaner, forestillinger og arbeidsmåter vi har lagt oss til i faget vårt utfordres i møtet med andre fag. Er vi villige til å endre på vanene våre i dette møtet? Fagenes forskjellighet gjør at vi må regne med å endre på noe. Dette byr på motstand. Greier vi ikke å endre oss i tråd med situasjonen oppleves det som stivhet. I løpet av de årene jeg jobbet i aksjonslæringsprosjektet var jeg vitne til en hel del faglig stivhet. I begynnelsen merket jeg det mest hos meg selv. Jeg husker tydelig en av de første gangene jeg skulle presentere et antropologisk perspektiv for ingeniørene. Jeg pratet og pratet men fikk aldri den responsen jeg håpet på, ingen anerkjennende nikk eller blikkontakt som fortalte at noen forstod hva jeg sa. Ingeniørene satt der bare med skjermsparere i blikket. Jeg opplevde dette som fryktelig frustrerende, for sant og si var jeg svært begeistret for dette perspektivet mitt. Jeg mislikte sterkt tanken på å samarbeide med folk som ikke evnet å forstå verdien av dette her. Mest av alt hadde jeg lyst til å slutte i prosjektet akkurat da. Jeg opplevde denne motstanden som stivhet fra ingeniørenes side, en mental stivhet som hindret dem i å forstå det jeg sa. Jeg fortsatte likevel i prosjektet, for jeg hadde tross alt tatt på meg å gjøre en jobb. Det var et lykketreff, for etter som tiden gikk oppdaget jeg at jeg kanskje hadde vært litt raskt ute med å dømme da jeg lokaliserte stivheten hos ingeniørene. Til min forskrekkelse ble det klart for meg at jeg selv var minst like skyldig som dem 20. Jeg lærte etter hvert at de fleste ingeniører tenker ganske visuelt. De forstår ting ved å se dem, enten det er tekniske tegninger eller illustrasjoner til teorier. Da jeg presenterte mine perspektiver enset jeg ikke en gang tavla eller whiteboardet. Jeg hadde pratet akkurat slik jeg ville gjort i et dunkelt seminarrom oppe på Dragvoll. Neste gang jeg presenterte sørget jeg for å illustrere grundig med store tegninger. Da gikk budskapet rett inn og det skulle vise seg at ingeniørene slett ikke hadde så tungt for å forstå som jeg trodde. Denne erfaringen viser at stivhet er noe som oppstår i møtet med andre. Bakgrunnen for stivheten kan ligge i de vanene og historiene vi bærer med oss, men det er først i møtet med andre dette manifesteres som stivhet. Dette er en nyttig erfaring, for refleksen mange har, akkurat som meg, er å projisere problemet på de andre og forstå det som en egenskap ved de andre. Dette er noe vi må passe oss for å gjøre i tverrfaglige møter. Det var ikke bare denne episoden som bød på motstand i mitt samarbeid med ingeniørene. Jeg synes for eksempel det gikk alt for fort i svingene. Ikke før hadde jeg kastet fram en teori, så satte disse utålmodige ingeniørene i gang med å bygge om klasserommene og skrive om 20 Dette er en erfaring som også preger trening i aikido. Ved å ikke gi opp i møte med stivhet, vil man etter hvert kunne oppdage kilden til stivhet i seg selv like mye som i den andre. Da er utfordringen å trene seg gjennom stivheten. 16

17 fagplanen. Jeg, som hadde tilbrakt så mange år der oppe på Dragvoll var ikke vant til at det jeg skrev skulle ha umiddelbare konsekvenser. Forskning skulle da ikke være å gjøre ting? Disse følelsene kom nok mye ut av den empiriske oppdragelsen jeg hadde med meg. Denne advarte mot å påvirke forskningsobjektet vi studerer, for da blir resultatene tvilsomme. Et annet element som bidro til motstanden mot de raske endringene var opplevelsen av ikke å ha kontroll. Det ble vel mye kaos til tider, og endringene ble iverksatt før jeg hadde fått tenkt meg ferdig omkring forrige situasjon. Denne motstanden gikk også over etter som jeg lærte å verdsette de erfaringene vi høstet på denne måten. Jeg oppdaget at det faktisk er mulig å reflektere i aksjon, ikke bare tilbaketrukket i en stol på et kontor 21. Jeg opplevde også mye stivhet i forhold til å skrive artikler sammen med andre. Fra sosialantropologi var jeg vant til at skriving var noe vi gjorde i ensomhet, og vi skjulte teksten for alle inntil vi kunne stå fullt og helt for innholdet. Nå skulle jeg plutselig dele teksten med andre, lenge før jeg selv var fornøyd med den. Det var litt smertefullt de første gangene, men så merket jeg at det faktisk var en hel del å lære på denne måten. Motstanden mot dette kom nok mye av følelsen av ikke å ha kontroll, men om jeg skal være ærlig så var det like mye snakk om forfengelighet fra min side. Å dele en uferdig tekst var som å vise meg fram før jeg har fått lagt makeupen 22. Det som mest av alt bød på motstand fra min side var likevel å smusse til den antropologiske fagteorien ved å bruke den i ingeniørmodeller. For å gjøre teoriene tilgjengelig for andre fagfelt og anvendelige i produktutvikling måtte jeg forenkle dem. Disse teoriene er jo proppfulle av forbehold og diskusjoner. Nå måtte jeg framstille det som om for eksempel overgangsritualer var et uproblematisk fenomen antropologer støter på i enhver jungel. Ndebu folkets rituelle liv måtte gjenfortelles med produktutviklerteam i hovedrollen. Dette kunne være ganske smertefullt. Mens jeg presente en slik vulgarisering kunne jeg til tider se autoritene på antropologisk institutt for mitt indre øye, der de ristet på hodet og utrykte sin skuffelse over denne kandidaten som inntil nå hadde vært så lovende. Fra faglig stivhet til tverrfaglig kreativitet På tross av denne motstanden opplevde jeg etter hvert det å bruke kjent fagteori på fremmede måter som ganske lærerikt. Ved å omskrive innsikter fra Victor Turners arbeider om den rituelle prosessen slik at de angikk en produktutviklingsprosess, ble jeg nødt til å tenke nøye gjennom hva disse poengene egentlig bestod i 23. Akkurat som i arbeid med å oversette tekster fra et språk til et annet, ble jeg tvunget til å forholde meg til essensen i det jeg presenterte når formen måtte endres. Essensen ble det faste holdepunktet Igjen en erfaring jeg egentlig allerede hadde hatt gjennom aikido, der jeg har brukt lang tid på å innse at jeg må gjøre teknikkene gang på gang for å forbedre dem. Det er umulig å resonere seg fram til hvordan de skal være, de må erfares i aksjon og refleksjonen må utspille seg i handling. Denne tenkemåten innebærer at feil nødvendigvis også må gjøres. 22 Også her en viktig erfaring fra aikido, der det legges stor vekt i treningen på å fri seg fra den egorelaterte sevpresentasjonens svøpe. Det å forestille seg for den andres blikk er en kilde til stivhet. Fullstendig mykhet forutsetter at vi på en måte blir gjennomsiktige og slipper den andres blikk inn. Da er det ikke noe dette blikket kan feste seg ved og vi er fri. 23 Fyhn 2005a er et eksempel på denne omgangen med antropologisk teori. 24 Essensen er ikke en konkret størrelse men noe vi kan ane i det uformedes sfære. Det kreative blikket som ser likheter mellom fenomener som i utgangspunktet er forksjellige beveger seg denne sfæren. Dette kan også være en innfalsvinkel til å forstå kreativitetens abduktive slutninger (se Jørgensen 2004 for mer om abduktive slutninger). 17

18 Møtene ble ikke bare en anledning til å reflektere over eget fag, men et sted der helt nye innsikter kan oppstå. Produktutviklingsmetodikken vi utviklet var for eksempel i stor grad et møte mellom milepælmetoden i produktutvikling 25 og antropologiske innsikter om rituelle prosesser 26. Som jeg var inne på i begynnelsen av dette essayet var også forskningsmetoden vi utviklet en slags hybrid. Den utviklet seg i møte mellom antropologifagets hermeneutiske metode og produktutviklingsmetoden rapid prototyping, der den stadige produksjonen av prototyper tilsvarer hermeneutikkens stadige utkast (Hildre, Fyhn, Sund, 2001). Slik jeg ser det er det denne typen innsikter hele poenget med denne typen tverrfaglige møter. Det er derfor vi møtes, for å skape noe nytt. Dette er kreativ tverrfaglighet. For at fagkunnskap skal kunne inngå i denne typen forbindelser forutsetter det at vi har et sikkert og reflektert forhold til den. Her er vi inne på et viktig poeng fra aikido, der en av årsakene til stivhet er at vi ikke kjenner formen godt nok. Men det er ikke nok å tilegne seg formen perfekt, det er like viktig å forlate den. Vi må slippe teknikkens konkrete manifestasjon for å ta vare på dens essens, da kan vi oppleve mykhet. I tverrfaglige møter er det nødvendig å forlate de enkelte fags konkrete former for å la innsikter utvikle seg sammen med andre fag. Men forutsetningen er altså at vi først har lært formen. Vi må kjenne faget vårt før vi kan slippe det fri. Kjenner vi det ikke godt nok ender vi gjerne opp med, enten stivhet og konfrontasjon, eller overflatisk babbel, som jeg også har sett en del av under merkelappen tverrfaglighet. Vi må i noen tilfeller også forlate formen for å kunne formidle essensen til folk fra andre fag. Den konkrete formen er altså faginnsikten slik den er presentert innenfor fagets egen diskurs. Den består ofte av fagspråk som er mer eller mindre tilgjengelig for folk utenfor faget. Det å (midlertidig) forlate antropologifagets form på denne måten innebar for meg at jeg måtte ta et oppgjør med de indre stemmene fra gubbene på instituttet. Dersom jeg skulle latt dem styre ville det ikke vært mulig å bidra i et tverrfaglig prosjekt 27. Denne problematikken handler om faglig identitet, men stivhet handler om mer enn fag. På samme måte handler stivhet i aikido om mer enn teknikk. Vi er tross alt hele mennesker som står ovenfor hverandre. Stivheten vi opplever i møtet kommer ut av hele mennesket og hele situasjonen. Dersom vi bare konsentrerer blikket om fag vil vi neppe få løst opp i den. La oss se et eksempel på ikke-faglig stivhet: Korskrekk som en form for stivhet I KRITTperformansen møtte jeg en form for stivhet som var av en litt mer personlig art. Tidlig i performansarbeidet var jeg med ganske bestemt på å bare spille en outsiderrolle. Etter hvert ble jeg likevel gradvis mer innfoldet og dermed kunne jeg merke stivhet som manifesterte seg her og der. Jeg merket tydelig en motstand mot å bruke en slags uniform, selv om den var hvit, for det ville være et tydelig signal om at jeg var en innfødt del av performansen. Om det hele ble en fiasko ville jeg unektelig bli dradd med ned i skammen. Dette var jeg egentlig ikke så redd for når jeg kjenner etter. Det virkelige problemet jeg hadde med uniformen, var det at om jeg gikk rundt i uniform på performansen ville det se litt 25 The stage gate model fra Cooper 1993, spesielt s95 og utover. 26 Denne syntesen er presentert i Fyhn Det er heldigvis flere antropologer som ser verdien av å gjøre faget relevant utenfor instituttets vegger. Det mest markante bidraget er kanskje Thomas Hylland Eriksens Engaging anthropology (2005). 18

19 merkelig ut om jeg ikke også var med i dette koret det var snakk om. Da ville det se ut som om jeg hadde et problem med sangkor, og det stemte visst litt for godt med virkeligheten til at jeg kunne innrømme det 28. Fra begynnelsen var jeg 100% sikker på at uansett hvor involvert jeg ble, skulle jeg i alle fall ikke innblandes i dette koret. Dette var uten tvil det punktet der min personlige stivhet var størst. La meg fortelle litt om mitt forhold til sangkor: Jeg tror stivheten kan føres tilbake til en bestemt episode da jeg gikk i 7. klasse. Avgangskarakteren i musikk skulle settes, blant annet gjennom sang. Jeg var alltid dårlig til å synge og hadde allerede fått høre at jeg ødela for de andre når klassen sang i kor. Nå skulle alle synge foran klassen, en og en mens læreren noterte karakteren i boka si. Plutselig er det min tur. Det står en enslig stol midt på senen. Klassen sitter og ser på meg. De ser at jeg går fram på senen. At jeg fomler med fingrene. Syng Alle fugler små de er, sier læreren. Noen av jentene fniser der framme. Jeg kjenner pulsen bake i ansiktet. Koster det mye for tomaten? Læreren ber meg slappe av og synge! Jeg kremter, stemmen sprekker allerede før jeg får fram en lyd. Jeg vet ikke om det skyldes alle øynene som stirrer på meg og munnene som kniser, eller om det er stemmeskiftet. Jeg kremter igjen og presser fram ordene og de falske tonene, en etter en. Selv i dag, mer enn 20 år etter kjenner jeg hvordan stemmebåndet knyter seg når jeg tenker på ordene, alle fugler små de-e eeer.. og så videre. Så var det altså snakk om å lage et kor som del av KRITTperformansen. Jeg praktiserte flittig unnvikende adferd hver gang det var snakk om koret, men det ble stadig vanskeligere å holde seg utenfor uten å si det rett ut at jeg ikke torde. Jeg måtte på en måte velge mellom to grufulle scenarier: synge i kor eller innrømme min svakhet. Jeg tok saken opp til vurdering igjen og igjen. Nå var det snakk om et slags talekor, så jeg behøvde kanskje ikke å være redd for å synge falskt, tenkte jeg. Like fullt kjente jeg stor motstand bare mot det å stå i konformasjon og åpne munnen. Det brøt ganske grunnleggende med identiteten min som en som ikke synger i kor. Etter som jeg ble enda mer involvert i performansen kom jeg likevel fram til at jeg antakelig ville ha godt av å konfrontere stivheten min gjennom denne utfordringen. Jeg hadde jo drevet litt med ekstremsport tidligere og visste hvor rensende det kunne føles å se dødsangsten i øynene og kaste meg ut fra et fly i stor høyde. Slik gikk det til at jeg til slutt dukket opp på korøvinga. 28 Her er vi igjen inne på problematikken med selvpresentasjonens svøpe som skapte kvaler for meg. Det er ikke gjort i en fei å fri seg fra denne. 19

20 Det Bakthinske koret: Vi kan skimte lua til forfatteren skjult bak på midten der Der oppdaget jeg at det ikke bare var teaterteknikerne som var proffe, men det var sannelig dirigenten også, Tone. På mystisk vis greide hun å få meg til å slappe av der jeg stod. Det var faktisk som om hun greide å lokke fram en ny tone i meg. Tidligere hadde jeg alltid bare hørt min egen falske stemme som en slags feil i korets helhet, eller så hadde jeg ikke hørt den i det hele tatt etter som jeg bare mimet. Nå opplevde jeg den forunderlige følelsen av at jeg hørte hele koret pluss min egen stemme som en del av det. Det å høre seg selv som en del av helheten gjorde det plutselig mulig for meg å forstå noe jeg hadde lurt på i 20 år, nemlig hvorfor enkelte mennesker frivillig stiller seg opp i korformasjon og synger. Nå kjente jeg med skrekkblandet fryd at det faktisk var en slags glede forbundet med dette. Å jobbe med stivhet og motstand Korskrekk er et eksempel på en type stivhet som kan melde seg i tverrfaglighet. Jeg tror vi vil finne utallige former for stivhet om vi undersøkte all motstanden som gjør seg gjeldende i slike prosjekter. Ved å fortelle om mitt eget eksempel håper jeg å vise at det ikke nødvendigvis er enkelt å forholde seg til all denne stivheten. Jeg antar at de aller fleste har et eller annet område i livet sitt som kan melde seg som stivhet i møtet med andre. Min korskrekk er et temmelig mildt tilfelle sammenlignet med mange av historiene folk blant oss bærer med seg. Stivheten disse historiene kan gi er noe vi må ta på alvor i et hvert prosjekt. Når vi møter mennesker vi ikke kjenner, kan det være en god i tanke å ha i bakhodet at vi ikke vet hvilke historier de bærer på. Da kan det bli lettere å anstrenge seg for å møte den andre med medfølelse og innlevelse framfor fordømmelse og konfrontasjon. Dette er kanskje det viktigste poenget med aikido, å møte andre med medfølelse. Selv den som angriper deg skal du møte med tilgivelse og medfølelse. Dette er ikke enkelt, men det er oppnåelig gjennom trening 29. Anstrengelsen det innebærer å overkomme stivheten må anerkjennes som en del av arbeidet i et prosjekt, og noe vi må regne med å jobbe med. Jeg tror mange tverrfaglige møter kunne fungert bedre om vi hadde hatt større forståelse for dette. Like fullt må vi ikke tro at ethvert møte skal fungere knirkefritt. Slik jeg kjenner menneskene tror jeg det finnes mange som rett og slett ikke bør forsøke å jobbe sammen. Det er ikke all stivhet som uten videre er løselig. Det er ikke bare snakk om tekniske problemer. Mye av stivheten vi kan oppleve i møter kan være knyttet til så fundamentale sider ved vår personlighet at det blir noe umenneskelig i det å 29 Dette poenget forklarer behovet for å trene på den tilsynelatende voldelige måten der vi faktisk angriper hverandre, igjen og igjen. 20