Utkast til faktaark 2015 Våtmark

Transkript

1 Veileder for kartlegging, verdisetting og forvaltning av naturtyper på land og i ferskvann Utkast til faktaark 2015 Våtmark Versjon 7. august 2015

2 Innhold Låglandsmyr i innlandet 3 Kystmyr 18 Rikmyr 31 Palsmyr 44 Kilde 48 Slåttemyr 54 2

3 Låglandsmyr i innlandet Anders Lyngstad, Asbjørn Moen & Dag-Inge Øien. Oppdatert 27. november Definisjon Popularisert beskrivelse Låglandsmyr i innlandet omfatter typisk høgmyr og andre intakte låglandsmyrer i innlandet. Typisk høgmyr er nedbørsmyr som er tydelig hvelva, og som består av åpen myrflate, kantskog og lagg (dreneringssystem, se bilde). Vi skiller mellom tre typer typisk høgmyr: Konsentrisk høgmyr, eksentrisk høgmyr og platåhøgmyr (figur 1). På høgmyr danner torva en markert forhøyning, og det øverste torvlaget får kun tilført næring fra nedbøren (Sjörs 1948, Moen 1985, Moen et al. 2011). I kartleggingsenheten inkluderes også andre intakte myrlokaliteter (i innlandet i låglandet) i Sør- og Midt-Norge. Dette vil i praksis si planmyr (nedbørsmyr) og flatmyr (jordvannsmyr). Teknisk definisjon Etter framlegg 2 til NiN 2.0 (Halvorsen 2014) er natursystemhovedtypene vi finner på låglandsmyr i innlandet L~6 Høljegjøl-bunn, V~1 Åpen jordvannsmyr, V~2 Jordvannsmyr-skogsmark, V~3 Nedbørsmyr og V~4 Kaldkilde. Myrmassiver (hydromorfologiske myrtyper) med typisk høgmyr og planmyr kategoriseres som V~3 Nedbørsmyr med trinn 2 regnvannstilførsel på den definerende lokale komplekse miljøvariabelen (dlkm) Vanntilførsel (VT), og Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 4-8) som hovedmiljøvariabel. L~6 Høljegjøl-bunn forekommer i gjøler (sekundært dannete vannansamlinger på torv) på nedbørsmyr. Definerende lokale komplekse miljøvariabler (dlkm) er Vanntilførsel (VT, trinn 2 regnvannstilførsel) og S3 (en flervariabel-lkm). Myrmassiver med flatmyr vil som oftest kategoriseres som V~1 Åpen jordvannsmyr med hovedmiljøvariablene (hlkm) Kalkinnhold (KA, trinn 1-2), Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 4-8) og Myrkantpreg (MK, trinn 1-2). Det kan forekomme myrpartier som kategoriseres som V~2 Jordvannsmyr-skogsmark (for eksempel i lagg på typisk høgmyr) med hovedmiljøvariabelen (hlkm) Kalkinnhold (KA, trinn 1-5). V~4 Kaldkilde har den definerende lokale komplekse miljøvariabelen (dlkm) S3 (en flervariabel-lkm) og med hovedmiljøvariablene (hlkm) Kalkinnhold (KA, trinn 3-5) og Kildevannspåvirkning (KI, trinn 3-5). Tilleggsmiljøvariabler er ikke omtalt her. Tabell 1. Låglandsmyr i innlandet og NiN 2.0 (Halvorsen 2014). Natursystemhovedtyper er angitt med de lokale komplekse miljøvariablene (LKM, kode og trinn) som er aktuelle for myr som inngår i Låglandsmyr i innlandet. LKM er angitt på nivåene definerende miljøvariabel (d) og hovedmiljøvariabel (h). Natursystemhovedtype dlkm hlkm Kode Trinn Kode Trinn L~6 Høljegjøl-bunn S3 Med myrtorv VT 2 V~1 Åpen jordvannsmyr KA 1-2 TV 4-8 MK 1-2 V~2 Jordvannsmyr-skogsmark KA 1-2 V~3 Nedbørsmyr VT 2 TV 4-8 V~4 Kaldkilde S3 Uten egentlig myrtorv KA 3-5 KI 3-5 3

4 Hvorfor naturtypen er viktig Låglandsmyr i innlandet er viktig fordi myrene har en landskapsøkologisk funksjon, er lokalt eller regionalt sjeldne, eller på andre måter utmerker seg som viktige for biologisk mangfold. I låglandet har intakte myrkomplekser blitt sjeldne, og «Høymyr med kantskog og lagg» ble vurdert som sterkt trua av Moen et al. (2001). I norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011a, b) ble «sentrisk høymyr» vurdert som sårbar (VU). Fordi myrene i låglandet i Sør-Norge (nemoral (N) til nedre del av mellomboreal (MB) vegetasjonssone (Moen 1998)) har vært i sterk tilbakegang er det hensiktsmessig å definere denne naturtypen bredt slik at de intakte låglandsmyrene fanges opp. Myrene har viktige landskapsøkologiske funksjoner, og i låglandet er de ofte de minst berørte naturtypene, omgitt av dyrkamark og kulturskog. Om lag 10 % av de flytende ferskvassressursene finnes lagra i torvmark (Joosten & Clarke 2002), og myrene er svært viktige for grunnvassforhold og som grunnvassreservoar. På nedbørsmyrene når ikke planterøttene ned til grunnvatnet, og vegetasjonen er derfor bare påvirka av de stoffene som kommer med nedbør og vind, dette gjelder både næringsstoffer og forurensing. Nedbørsmyrene er derfor spesielt viktige i naturovervåking. Myrene er også svært viktige for å fange inn og lagre karbon. Fordi det er høgere produksjon av plantemateriale i låglandet er låglandsmyrene de viktigste i så måte, og aller viktigst er høgmyrene fordi de har de tjukkeste torvlagene. På grunn av inngrep (drenering, torvtekt m.m.) er det i Norge for tiden mer nedbrytning av torv på drenert myr enn oppbygging av torv på intakt myr, og netto utslipp er om lag 2 millioner tonn CO 2 per år, eller 3-4 % av det menneskeskapte utslippet av klimagasser (Klöve et al. 2009). Utbredelse Naturtypen omfatter myrer i låglandet i Sør-Norge, med unntak av kystområdene (oseaniske områder). I denne sammenheng betyr låglandet nemoral til nedre del av mellomboreal vegetasjonssone, og viktigst er myrer i nemoral og boreonemoral sone. I praksis vil dette si typisk høgmyr innen høgmyrregionen (figur 2) samt planmyr og flatmyr på intakte myrlokaliteter i låglandet på Østlandet, Aust-Agder og Telemark og Midt-Norge. Naturtypen kan også forekomme i indre, kontinentale fjordstrøk på Vestlandet. I Nord-Norge er det lite areal i de aktuelle vegetasjonsregionene, men på steder med gunstig lokalklima i Nordland kan naturtypen finnes. Det finnes også høgmyrer i indre Troms som har mye til felles med typisk høgmyr (Vorren 1979), men det er ikke utredet om dette er høgmyrer av samme type som de vi finner i Sør-Norge. Naturfaglig beskrivelse Ved en geografisk oppdeling av myrene brukes begrepet myrkompleks om hele myra slik den er avgrensa mot fastmark eller vatn. Som hovedregel er det myrkompleksene som bør avgrenses som naturtypelokaliteter i kategorien låglandsmyr i innlandet. Innenfor samme myrkompleks er det ofte en mosaikk mellom ulike myrmassiv som framtrer som funksjonelle og kartleggbare enheter, for eksempel en mosaikk mellom platåhøgmyr og flatmyr. For mer informasjon om geografiske begreper og inndeling av myr viser vi til Sjörs (1948), Moen (1985) og Moen et al. (2011). Typisk høgmyr omfatter tre myrmassivtyper som forekommer i innlandet: Konsentrisk høgmyr, eksentrisk høgmyr og platåhøgmyr. Høgmyr er myr der torva danner en markert forhøyning, og der det øverste torvlaget er ombrogent, det vil si at det får kun tilført næring fra nedbøren. I fin utforming er typisk høgmyr allsidig hvelvet med åpen myrflate, kantskog og lagg (dreneringssystem mot fastmark). Høgmyrene identifiseres primært ut fra form. Nedbørsmyrene er artsfattige, og ingen arter er eksklusivt knyttet til disse. Artslister som viser arter for å skille jordvannsmyr fra nedbørsmyr kan finnes i Fremstad (1997). 4

5 Konsentrisk høgmyr er konveks og symmetrisk med det høgeste punktet i eller relativt nært sentrum. Disse finner vi utelukkende i indre, sørlige deler på Østlandet, og typen har sterkt begrenset forekomst både i areal og antall lokaliteter. Eksentrisk høgmyr har vanligvis det høgeste punktet nært den ene kanten. Mot den nærmeste myrkanten mangler regelmessige strukturer, mens det nedover myrflata er regelmessige strukturer på tvers av helningsretningen. Typen har hovedforekomster i låglandet på Østlandet og i Midt-Norge, men har og noen forekomster lenger nord eller høgere opp (MB vegetasjonssone). Platåhøgmyr har i typisk utforming et åpent og flatt sentralt parti med uregelmessige strukturer, og en bratt kantskråning ned mot laggen. Hovedutbredelsen er som beskrevet for eksentrisk høgmyr, men i tillegg opptrer platåhøgmyr lenger vest. Det er en gradvis overgang mot andre ombrotrofe myrtyper, spesielt planmyr og atlantisk høgmyr, og myrer med slike «overgangstyper» kan være vanskelige å klassifisere. Andre aktuelle myrmassivtyper i låglandet i innlandet er i første rekke planmyr (nedbørsmyr) og flatmyr (jordvannsmyr). Planmyr er nedbørsmyr der torva ikke danner en markert forhøyning, og det skiller mot typisk høgmyr. Flatmyr er jordvannsmyr som har helning under 3, og dette skiller mot bakkemyr. Både planmyr og flatmyr er vanlige myrtyper som dekker store arealer. En rekke karplanteog mosearter er eksklusivt knyttet til jordvannsmyrene i låglandet, men de fleste er helt eller noe knytta til intermediær eller rik myr, og er derfor mer relevante for naturtypen rikmyr. Mange fuglearter er avhengige av større myrarealer i hekkeperioden, for eksempel trane, enkeltbekkasin, gluttsnipe, grønnstilk, vipe og storspove. Myrene er også viktige spillplasser for orrfugl. Delnaturtyper 1) Typisk høgmyr: Dette er hvelvet nedbørsmyr med kantskog og lagg, det vil si myrkompleks som omfatter konsentrisk høgmyr (høgeste punkt i sentrum, og strukturene i sirkler), eksentrisk høgmyr (høgeste punkt nær den ene kanten, og strukturene mer eller mindre på tvers eller halvsirkel) eller platåhøgmyr (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår alle natursystemhovedtypene som er relevante for naturtypen. 2) Annen låglandsmyr (i innlandet): Dette kan være myrkompleks med bare jordvannsmyr (flatmyr), eller myrkompleks med en blanding av jordvannsmyr og nedbørsmyr (planmyr). Dette er den vanligste utformingen av låglandsmyrene, og det kan inngå ombrotrofe partier som grenser mot høgmyr. I delnaturtypen inngår alle natursystemhovedtypene som er relevante for naturtypen. Avgrensing mot andre naturtyper Vi setter ingen nedre arealgrense for Låglandsmyr i innlandet, men det skal være ei funksjonell myr for at en lokalitet skal registreres. Det vil si at det må være et areal med torvdannelse der botnsjikt og feltsjikt er preget av typiske myrarter. Typisk høgmyr med hvelving, kantskog og lagg krever noe areal for å utvikles, og denne delnaturtypen er sjelden aktuell på myrer mindre enn 5 daa. Kystmyr: Låglandsmyrer i de mest oseaniske delene av landet føres til kystmyr. Dette gjelder i første rekke myrer i sterkt oseanisk vegetasjonsseksjon (O3), men også i klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O2). I praksis vil de fleste myrer i låglandet langs kysten fra Lindesnes og nordover høre hjemme i kystmyr. Det er overgangssoner mellom kystmyr og låglandsmyr i innlandet på Sørlandet, i indre fjordstrøk på Vestlandet (kanskje særlig på Møre), og i Trøndelag. Se ellers beskrivelsen av kystmyr i faktaarket for typen. Rikmyr: Rike og intermediære myrer i låglandet (KA trinn 3-5 i N-SB vegetasjonssone) kartlegges i utgangspunktet som rikmyr. Rik og intermediær vegetasjon kan imidlertid forekomme i laggsoner på høgmyr og skal da kartlegges som låglandsmyr i innlandet. Se ellers beskrivelsen av rikmyr i faktaarket for typen. 5

6 Slåttemyr: Mange rikmyrer (inkl. intermediærmyr) har opp gjennom tidene blitt utnyttet til myrslått, og laggen på ei høgmyr kan ha vært slått. Myrer som holdes i hevd føres til slåttemyr. Det samme gjelder myrer der myrslåtten er opphørt men der myra fremdeles er preget av de økologiske prosessene som skyldes tidligere slått, det vil si at endringene etter slått kan relateres til trinn A0-A2 på tilstandsvariabelen rask suksesjon (RA) i NiN 2.0. I myrkompleks der kun en liten, avgrenset del har vært slått skal myra registreres som separate lokaliteter, for eksempel én lokalitet slåttemyr og én lokalitet låglandsmyr i innlandet. Se ellers beskrivelsen av slåttemyr i faktaarket for typen. Rik sumpskog: Skillet mellom skogbevokst rikmyr (rik skogsmyr) og rike sumpskoger går i skillet mellom våtmark og fastmark, her vil det si i skillet mellom skog på torvmark og skog på annen mark Kilde: Kilder kan være opphav til, eller påvirke, vegetasjonen i dråg på jordvannsmyrer, og overlapper med eller inngår ofte i andre kartleggingsenheter på myr. Avhengig av om de biologiske verdiene først og fremst er knyttet til kildeframspringet eller ikke velges Kilde som naturtype og den andre naturtypen som tilleggsnaturtype eller motsatt. Myrvegetasjon skilles fra kildevegetasjon (V~4 Kaldkilde) på fravær eller sparsom forekomst av eksklusive kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter, kaldnikke og kildetvebladmose. Dette tilsvarer områder med kildevannspåvirkning fra trinn 3-5 langs miljøvariabelen kildevannspåvirkning (KI). Påvirkning/bruk Menneskelig aktivitet som drenering, nedbygging, oppdyrking, torvtekt og vassdragsregulering har mange steder redusert antallet og arealet av myrer, spesielt i N-SB. I de tettest befolkede områdene av landet er myrene under sterkt press, og dette gjelder både typisk høgmyr og andre typer låglandsmyr i innlandet. Intakt hydrologi (vasshusholdning) er det mest vesentlige for at ei myr skal fortsette å være funksjonell som myr over tid. Ved grøfting senkes grunnvannsnivået, og myras tilførsel og gjennomstrømning av vann endres. Vanligvis opphører torvakkumuleringen, og ofte blir nedbrytningen av plantemateriale større enn produksjonen, noe som fører til erosjon og utslipp av klimagasser. Store arealer med myr i låglandet har blitt dyrka opp eller grøfta i jordbruks- og skogbrukssammenheng. I tillegg har mange myrområder forsvunnet eller blitt skadet på grunn av torvtekt og nedbygging. Motorisert ferdsel er uheldig, men forårsaker vanligvis skader på mindre skala enn for eksempel grøfting. Verdisetting De parametrene som er viktige for verdisetting er: Forekomst av høgmyr (delnaturtype 1 eller 2) og hvor godt utvikla høgmyra er, tilstand (hydrologi), størrelse, samt regional tilhørighet (vegetasjonssone). I verdisettingsmatrisen (tabell 2) og flytdiagram for verdisetting av naturtypen (figur 3, 4) gis en oversikt over kriterier og vekting av verdisettingsparametrer. Viktige parametere for verdisetting Myrkompleks som omfatter myrmassiver med typisk høgmyr (delnaturtype 1) vurderes som mer verdifulle enn myrkompleks som kun har planmyr og flatmyr (delnaturtype 2). Kriteriet om myra er svakt eller godt utvikla brukes i verdivurderingen av intakte myrer. Med godt utvikla menes i denne sammenheng typisk høgmyr med tydelig, allsidig hvelving, åpen myrflate, kantskog og lagg (se også Moen et al.2011). Tilstand/hydrologi: Myrenes hydrologiske tilstand er et sentralt kriterium i verdisettingen. Vi skiller mellom intakte, svakt påvirka og tydelig påvirka myrer. Dette kan relateres til tilstandsøkoklinen 6

7 Drenering DR i NiN 1.0. Både svakt påvirka og tydelig påvirka myrer ligger innenfor trinn 2: moderat endret hydrologi. Se ellers tabell 2 for nærmere beskrivelse av hva som legges i disse begrepene. Myrer som er så påvirka at den negative utviklingen ikke kan reverseres kartlegges ikke. Størrelse: Størrelse på myrkompleksene er et konkret og målbart kriterium som brukes i verdisetting og for å avgjøre om en lokalitet skal registreres eller ikke. Størrelsesgrensene varierer mellom delnaturtypene, og dessuten med tilstand og regional tilhørighet. Biogeografi: Spesielt i nemoral og boreonemoral vegetasjonssone er det lite myr igjen, og myrkomplekser i disse sonene gis høgere verdivurdering enn myrkomplekser i sørboreal og nedre del av mellomboreal sone. Dette kriteriet brukes bare for annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2). Mindre viktige parametere for verdisetting Forekomst av rødlistarter øker verdien på en lokalitet, og kan anvendes der det er tvil om verdisettingen. Her er det imidlertid viktig å påpeke at nedbørsmyr er artsfattige økosystemer som defineres ut fra hvilke arter som ikke opptrer. Dessuten har både nedbørsmyr og fattig jordvannsmyr få rødlistearter, og rødlistekriteriet vil vanligvis ikke være relevant for naturtypen. Tabell 2. Verdisettingsmatrise for låglandsmyr i innlandet. Parameter Låg vekt Middels vekt Høg vekt Størrelse < 5 daa, men avhengig av vegetasjonssone og delnaturtype (se flytdiagram) > 5 daa, men avhengig av vegetasjonssone og delnaturtype (se flytdiagram) > 50 daa, men avhengig av vegetasjonssone og delnaturtype (se Typevariasjon (forekomst av høgmyr) Tilstand hydrologi - Myrkomplekset omfatter svakt utvikla typisk høgmyr (delnaturtype 1) Tydelig påvirka hydrologi. Deler av lokaliteten er grøfta, nedbygd, oppdyrka eller disponert til torvtekt, eller hydrologien er påvirka av slike typer inngrep. Tiltak vil kunne reversere utviklingen, og er nødvendig for at lokaliteten ikke skal bli ødelagt over tid Svakt påvirka hydrologi. Deler av lokaliteten er påvirka av for eksempel grøfter, men hydrologien på myra er for det meste intakt. Myra vil over tid få bedre tilstand gjennom naturlig utvikling hvis ytterligere inngrep ikke skjer Biogeografi - Sørboreal til nedre del av mellomboreal sone flytdiagram) Myrkomplekset omfatter godt utvikla typisk høgmyr (delnaturtype 1) Intakt. Hydrologien til myra der lokaliteten inngår er intakt. Påvirkning av overflata i form av mindre tråkk og svake kjørespor, samt mindre tekniske inngrep som ikke påvirker hydrologien (f.eks. kraftlinjer som krysser myra) kan forekomme. Nemoral og boreonemoral sone 7

8 Figur 3. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 1 typisk høgmyr. 8

9 Figur 4. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 2 annen låglandsmyr i innlandet. Lokalt viktig - C: Tydelig påvirka myrkomplekser som inneholder typisk høgmyr (delnaturtype 1) og som er > 50 daa store. Intakte myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) som ligger i N- BN og er < 5 daa store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er < 50 daa store. Svakt påvirka myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) i N-BN som er < 5 daa. Viktig - B: Intakte eller svakt påvirka myrkomplekser som inneholder typisk høgmyr (delnaturtype 1) og som er < 50 daa store, eller er intakte og svakt utvikla. Intakte myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) som ligger i N- BN og er 5-50 daa store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store. Svakt påvirka myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) som ligger i N-BN og er > 5 daa eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store. Svært viktig - A: Intakte eller svakt påvirka myrkomplekser som inneholder typisk høgmyr (delnaturtype 1) og som er > 50 daa store, eller er intakte og godt utvikla. Intakte myrkomplekser med annen låglandsmyr i innlandet (delnaturtype 2) i N-BN som er > 50 daa store. Råd om skjøtsel og hensyn Det kreves at hydrologien holdes intakt for å opprettholde myras særegne egenskaper og miljøforhold (Moen et al. 2011). Låglandsmyr i innlandet er derfor generelt ømfintlig for inngrep. Dette gjelder hele 9

10 myra (myrkomplekset) sjøl om for eksempel myrmassiver med typisk høgmyr bare utgjør en mindre del. Det er derfor viktig å inkludere buffersoner ved avgrensing av lokalitetene, og legge grensen inne på fastmark, i alle fall ovenfor myra. Ofte har også myrkantene (overgangen myr-fastmark) spesielt artsrikt planteliv. For intakte eller svakt påvirka lokaliteter vil det beste tiltaket være å la myrkomplekset utvikle seg fritt, mens det på lokaliteter som er tydelig påvirka av grøfting og andre typer inngrep vil være nødvendig med restaurering i form av igjenfylling av grøfter og fjerning av trær og uønsket krattoppslag. Det er viktig at slike tiltak følger en skjøtselsplan med nødvendig oppfølging og overvåking. Kunnskapsnivå og viktige kilder Det er nokså god kunnskap om oppbygging, dynamikk og regional variasjon av typisk høgmyr i Norge, og det foreligger en del vitenskapelige arbeider. Holmsen (1922, 1923) er kanskje de viktigste, men også Næss (1969) og Økland (1989, 1990 (blant flere)) bør nevnes. Rapporter i forbindelse med arbeidet med den norske myrreservatplanen er viktige kilder til forekomst av typisk høgmyr i Sør- Norge, f.eks. Moen (1970). Arbeidene til Vorren (1979, 2001) og Vorren et al (1999) er viktige kilder til kunnskap om nedbørsmyrer i Nord-Norge. Moen et al. (2011) gir oversikt over litteratur, begreper og definisjoner, forekomst og trusler for typisk høgmyr. Litteratur Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: Halvorsen, R Framlegg 2 til inndeling i hovedtyper og grunntyper på natursystem-nivået i NiN versjon 2. NiN-notat 124. Upubl. Holmsen, G Torvmyrenes lagdeling i det sydlige Norges lavland. Norges Geologiske Undersøkelse 90: 1-244, 5 pl. Holmsen, G Vore myrers plantedække og torvarter. Norges Geologiske Undersøkelse 99: 1-160, 21 pl. Joosten, H. & Clarke, D Wise use of mires and peatlands. International Mire Conservation Group and International Peat Society. Devon, UK. 304 s. Klöve, B., Marttila, H., Óskarsson, H., Grønlund, A., Berglund, K., Berglund, Ö., Maljanen, M. & Lægdsman, M Past and future of cultivated peatlands - Nordic environmental challenges. Peatlands International 2/2009: Moen, A Myrundersøkelser i Østfold, Akershus, Oslo og Hedmark. Rapport i forbindelse med Naturvernrådets landsplan for myrreservater og IBT-CT-Telma's myrundersøkelser i Norge. K. Norske Vidensk. Selsk. Mus. Trondheim. 90 s., 22 pl. (rapp. utenom serie). Moen, A Classification of mires for conservation purposes in Norway. Aquilo Ser. Bot. 21: Moen, A Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Moen, A., Dolmen, D., Hassel, K. & Ødegaard, F Myr, kilde og flommark. s i Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjeseth, S. & Viken, Å. (red.) Miljøforhold og påvirkninger på rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H Myrvegetasjon. s i: Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I Faglig grunnlag til handlingsplan for høgmyr i innlandet (typisk høgmyr). NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser : Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for våtmark (myr og kilde) i Norge. NTNU Vitensk.mus. Bot. notat :

11 Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. s i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Næss, T Østlandets myrområder - utbredelse og morfologi. Norske Kom. int. hydrol. Dekade Rapp. 1: Sjörs, H Myrvegetation i Bergslagen. Acta Phytogeographica Suecica 21: Vorren. K.-D Myrinventeringer i Nordland, Troms og Finnmark, sommeren 1976, i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Tromura Naturvitenskapelig Serie 3: Vorren, K.-D Development of bogs in a coast-inland transect in northern Norway. Acta Palaebotanica 41: Vorren, K.-D., Eurola, S. & Tveraabak, U The lowland terrestrial mire vegetation about 69 N lat. in northern Norway. Tromura Naturvitenskapelig Serie 84: 1-90, 13 tbl. Økland, R.H Hydromorphology and phytogeography of mires in inner Østfold and adjacent part of Akershus, SE Norway, in relation to SE Fennoscandian mires. Opera Botanica 97: Økland, R.H Regional variation in SE Fennoscandian mire vegetation. Nord. J. Bot. 10:

12 HOVEDTYPER AV MYR Figuren viser skjematisk noen hovedtyper av myr. I venstre kolonne er det vist en profil tvers gjennom myra (høydeskalaen er sterkt overdrevet), og til høyre er viktige overflatestrukturer vist. Høymyr er tydelig hvelvet (konveks) nedbørsmyr, med en kuppel bygd opp av torv, og med helling ned mot de jordvannspåvirkete (minerotrofe) delene som vanligvis dekker små områder (lagg) og som fungerer som dreneringssystem. Det finnes mange typer. Konsentrisk høymyr er symmetrisk oppbygd og finnes hovedsakelig på sørlige del av Østlandet; eksentrisk høymyr har det høyeste punktet nær den ene kanten og finnes i lavlandet på Østlandet og i Midt-Norge. Atlantisk høymyr har gjerne flere kupler i et myrlandskap der det er vanskelig å sette grenser mot andre myrtyper. Terrengdekkende myr er dominert av nedbørsmyr som dekker landskapet som et teppe. Myrene er dannet ved forsumpning og dekker platåer og skråninger i hellende terreng. Denne typen finnes i de mest nedbørrike områdene fra Rogaland til Troms. Flatmyr er jordvannsmyr i flatt terreng, gjerne i tilknytning til et tilvoksende tjern. Typen finnes overalt det kan dannes myr. Bakkemyr er jordvannsmyr i hellende terreng (over 3 ). Finnes fra mellomboreal sone og oppover i fjellet. De bratte bakke-myrene (med helling på mer enn 15 ) finnes bare i de mest nedbørrike delene av landet. Strengmyr har regelmessig veksling mellom lange, smale forhøyninger (strenger) som virker demmende, og våte, flate partier (flarker); disse strukturene ligger på tvers av myras hellingsretning. Strengmyrtypene er vanligst i de østlige og nordlige deler av Norge, der de kan dekke store arealer. Palsmyr er en veksling mellom flat jordvannsmyr som vanligvis er våt, og torvhauger (palser) som har en kjerne av frossen torv og is som holder seg frosset gjennom hele sommeren. Figur 1. Skjematisk utforming av 12 myrmassivtyper (fra Moen 1998). 12

13 Figur 2. Myrregioner i Norge (fra Moen 1998). 13

14 Figur 3. Lokaliteter fra myrreservatplanen med atlantisk høgmyr (B) og terrengdekkende myr (D) i Sør-Norge. Myrer som representerer overgangen mellom typisk høgmyr og atlantisk høgmyr (AB) er vist som kryss i kartet med atlantisk høgmyr. Fra Moen et al. (2011). 14

15 Aurstadmosen (Nes i Akershus) er sannsynligvis den største og fineste konsentriske høgmyra vi har igjen i Norge. Spor etter grøfter kan sees i nordre del av det største, konsentriske myrmassivet samt i sørlige og østlige del av det minste myrmassivet. Foto: Norge i bilder,

16 Rønnåsmyra (Grue) er antakelig den fineste eksentriske høgmyra i Norge. Nordlige deler av myra er grøfta, men grøftene ble fylt igjen etter vernet. Spor etter grøftene vises imidlertid enda. Reinmyra (over til høyre) var ei stor høgmyr som har blitt disponert til torvindustri. Ortofoto fra 2009 (Norge i bilder). 16

17 Kaldvassmyra (Verdal) er ei typisk platåhøgmyr. Det største myrmassivet sentralt på myra har tydelige strukturer (høljer og tuer). Foto: Anders Lyngstad. Typisk høgmyr har ofte en lagg (dreneringssystem), og fra laggen går gjerne en kant med kantskog opp mot myrflata (til venstre i bildet). Fra Hoåsmyra (Verdal). Foto: Anders Lyngstad. 17

18 Kystmyr Anders Lyngstad, Asbjørn Moen & Dag-Inge Øien. Oppdatert 27. november Definisjon Popularisert beskrivelse Kystmyr omfatter oseanisk nedbørsmyr og andre intakte låglandsmyrer i kystområdene. Oseanisk nedbørsmyr defineres som nedbørsmyr i sterkt og klart oseanisk vegetasjonsseksjon (O3 og O2 (Moen 1998)). Dette omfatter primært terrengdekkende myr (i snever oppfatning), atlantisk høgmyr og kanthøgmyr (figur 1). I tillegg kommer planmyr i O3 og O2 (Moen et al. 2011). I kartleggingsenheten inkluderes også andre intakte myrlokaliteter i låglandet langs kysten fra Vest-Agder til Troms (fra nemoral (N) til sørboreal (SB) vegetasjonssone i O3 og O2). Dette vil i praksis si flatmyr og bakkemyr (jordvannsmyr) eller blandinger av nedbørsmyr og jordvannsmyr. Teknisk definisjon Etter framlegg 2 til NiN 2.0 (Halvorsen 2014) er natursystemhovedtypene vi finner på Kystmyr L~6 Høljegjøl-bunn, V~1 Åpen jordvannsmyr, V~2 Jordvannsmyr-skogsmark, V~3 Nedbørsmyr og V~4 Kaldkilde. Myrmassiver (hydromorfologiske myrtyper) med terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr, kanthøgmyr og planmyr kategoriseres som V~3 Nedbørsmyr med trinn 2 regnvannstilførsel på den definerende lokale komplekse miljøvariabelen (dlkm) Vanntilførsel (VT), og Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 4-8) som hovedmiljøvariabel. L~6 Høljegjøl-bunn forekommer i gjøler (sekundært dannete vannansamlinger på torv) på nedbørsmyr. Definerende lokale komplekse miljøvariabler (dlkm) er Vanntilførsel (VT, trinn 2 regnvannstilførsel) og S3 (en flervariabel-lkm). Myrmassiver med flatmyr og bakkemyr vil som oftest kategoriseres som V~1 Åpen jordvannsmyr med hovedmiljøvariablene (hlkm) Kalkinnhold (KA, trinn 1-2), Tørrleggingsvarighet (TV, trinn 4-8) og Myrkantpreg (MK, trinn 1-2). Det kan forekomme myrpartier som kategoriseres som V~2 Jordvannsmyr-skogsmark (for eksempel i lagg på kanthøgmyr) med hovedmiljøvariabelen (hlkm) Kalkinnhold (KA, trinn 1-5). V~4 Kaldkilde har den definerende lokale komplekse miljøvariabelen (dlkm) S3 (en flervariabel-lkm) og med hovedmiljøvariablene (hlkm) Kalkinnhold (KA, trinn 3-5) og Kildevannspåvirkning (KI, trinn 3-5). Tilleggsmiljøvariabler er ikke omtalt her. Tabell 1. Kystmyr og NiN 2.0 (Halvorsen 2014). Natursystemhovedtyper er angitt med de lokale komplekse miljøvariablene (LKM, kode og trinn) som er aktuelle for myr som inngår i Kystmyr. LKM er angitt på nivåene definerende miljøvariabel (d) og hovedmiljøvariabel (h). Natursystemhovedtype dlkm hlkm Kode Trinn Kode Trinn L~6 Høljegjøl-bunn S3 Med myrtorv VT 2 V~1 Åpen jordvannsmyr KA 1-2 TV 4-8 MK 1-2 V~2 Jordvannsmyr-skogsmark KA 1-5 V~3 Nedbørsmyr VT 2 TV 4-8 V~4 Kaldkilde S3 Uten egentlig myrtorv KA 3-5 KI

19 Hvorfor naturtypen er viktig Kystmyr er viktig fordi myrene har en landskapsøkologisk funksjon, er lokalt eller regionalt sjeldne, eller på andre måter utmerker seg som viktig for biologisk mangfold. Langs kysten har intakte myrkomplekser blitt sjeldne, og spesielt er det lite myr igjen i låglandet (særlig i nemoral til sørboreal vegetasjonssone). «Terrengdekkende myr og annen oseanisk nedbørmyr» ble vurdert som sterkt trua av Moen et al. (2001), og i norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011a, b) ble «kystnedbørsmyr» vurdert som sårbar (VU). Fordi myrene i kystområdene har vært i sterk tilbakegang er det hensiktsmessig å definere denne naturtypen bredt slik at de intakte kystmyrene fanges opp. Knapt noe land i Europa har større variasjon i myrenes utforming enn Norge, noe som henger sammen med vår beliggenhet og vårt varierte klima. I Europa er det bare Storbritannia, Irland og Norge som har oseaniske nedbørsmyrer, og vi har de mest intakte og dermed mest verdifulle. I Irland og Storbritannia er myrene sterkt påvirket av forurensning og inngrep, og bare i Skottland og på øyene i nord finnes noenlunde intakte myrer. Myrene har viktige landskapsøkologiske funksjoner, og i låglandet er de ofte de minst berørte naturtypene, omgitt av dyrkamark og kulturskog. Om lag 10 % av de flytende ferskvannsressursene finnes lagra i torvmark (Joosten & Clarke 2002), og myrene er svært viktige for grunnvannsforhold og som grunnvannsreservoar. På nedbørsmyrene når ikke planterøttene ned til grunnvannet, og vegetasjonen er derfor bare påvirka av de stoffene som kommer med nedbør og vind, dette gjelder både næringsstoffer og forurensing. Nedbørsmyrene er derfor spesielt viktige i naturovervåking. Myrene er også svært viktige for å fange inn og lagre karbon. Fordi det er høgere produksjon av plantemateriale i låglandet er låglandsmyrene de viktigste i så måte, og kystmyr kan ha tjukke torvlag. På grunn av inngrep (drenering, torvtekt m.m.) er det i Norge for tiden mer nedbrytning av torv på drenert myr enn oppbygging av torv på intakt myr, og netto utslipp er om lag 2 millioner tonn CO 2 per år, eller 3-4 % av det menneskeskapte utslippet av klimagasser (Klöve et al. 2009). Utbredelse Naturtypen omfatter myrer i oseaniske områder (O2 og O3) langs kysten fra Vest-Agder til Troms. Kystmyr finnes mest fra boreonemoral (BN) til mellomboreal (MB) vegetasjonssone, men terrengdekkende myr finnes også i nordboreal (NB) sone innen O2-seksjonen (for eksempel i Trøndelag). I nemoral vegetasjonssone er myrer nokså sjeldne (men svært aktuelle), mens myrer i lågalpin vegetasjonssone (LA) er lite aktuelle. Atlantisk myrregion og fjordmyrregionen (figur 2) er de mest sentrale myrregionene for kystmyr, men også i O2 og O3 innen bakkemyr- og strengmyrregionen finnes kystmyr. Naturfaglig beskrivelse Ved en geografisk oppdeling av myrene brukes begrepet myrkompleks om hele myra slik den er avgrensa mot fastmark eller vann. Som hovedregel er det myrkompleksene som bør avgrenses som naturtypelokaliteter i kategorien Kystmyr. Innenfor samme myrkompleks er det ofte en mosaikk mellom ulike myrmassiv som framtrer som funksjonelle og kartleggbare enheter, for eksempel en mosaikk mellom atlantisk høgmyr og flatmyr. For mer informasjon om geografiske begreper og inndeling av myr viser vi til Sjörs (1948), Moen (1985) og Moen et al. (2011). Terrengdekkende myr brukes her om myrmassiv dominert av ombrotrofe partier som dekker både hauger og skråninger som et teppe. Minerotrofe partier dekker mindre enn 20 %, og torva er sterkt omsatt og relativt tynn. Terrengdekkende myr finnes fra havnivå og nesten opp til skoggrensa. 19

20 Atlantisk høgmyr og kanthøgmyr har ombrogen torv (får kun tilført næring fra nedbøren) som danner en markert forhøyning (kuppel). Atlantisk høgmyr finnes vanligvis i BN og SB i åpne myrlandskap i veksling med terrengdekkende myr, og uten skarpe grenser mellom typene. Kanthøgmyrer er vanligvis små, sterkt hvelva, ombrotrofe myrmassiv med markert lagg (se foto), og de ligger i kanten av myrkompleks dominert av minerotrof myr. De forekommer vanligst i MB i O2. Sammenlignet med typisk høgmyr (se faktaark for naturtypen Høgmyr og annen låglandsmyr i innlandet) har kanthøgmyra sterkt omdanna torv helt til overflata og dessuten ofte partier med naken torv og erosjon. Det er en gradvis overgang mot andre ombrotrofe myrtyper, spesielt planmyr og typisk høgmyr, og myrer med slike «overgangstyper» kan være vanskelige å klassifisere. Planmyr er ombrotrofe myrmassiv uten hvelving, ofte med tynn torv, og der det kan forekomme små minerotrofe partier. Typen er brukt som en samlesekk for ombrotrofe myrer som ikke klassifiseres til en av høgmyrtypene eller terrengdekkende myr. Terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr og kanthøgmyr identifiseres primært ut fra form. Nedbørsmyrene er artsfattige, og ingen arter er eksklusivt knyttet til disse. Artslister som viser arter for å skille jordvannsmyr fra nedbørsmyr kan finnes i Fremstad (1997). Andre aktuelle myrmassivtyper i låglandet langs kysten er i første rekke flatmyr og bakkemyr (jordvannsmyr). Flatmyr er jordvannsmyr som har helning under 3, det skiller mot bakkemyr som har helning over 3. Både flatmyr og bakkemyr er vanlige myrtyper som dekker store arealer. En rekke arter er knyttet til jordvannsmyrene i låglandet langs kysten, for eksempel toppstarr og dikesoldogg. Det er vanlig å finne myrkomplekser med en mosaikk av jordvanns- og nedbørsmyr, og med overgangstyper mot de rene typene. Delnaturtyper 3) Terrengdekkende myr. Dette er myr med ombrotrofe partier som dekker både hauger og skråninger som et teppe (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår natursystemhovedtypene L~6, V~1 og V~3. 4) Atlantisk høgmyr. Dette er hvelvet nedbørsmyr uten kantskog og lagg, og typen kan ha både konsentriske eller eksentriske strukturer (tuestrenger og høljer), eller mangle regelmessige strukturer (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår natursystemhovedtypene L~6 og V~3. 5) Kanthøgmyr. Dette er vanligvis små, sterkt hvelva myrmassiv av nedbørsmyr med markert lagg som ofte ligger i kanten av myrkompleks dominert av jordvannsmyr. Sammenlignet med typisk høgmyr har kanthøgmyra sterkt omdanna torv helt til overflata, og ofte med naken torv og erosjon (se Moen et al. 2001, 2011). I delnaturtypen inngår natursystemhovedtypene L~6, V~2 og V~3. 6) Annen kystmyr. Dette kan være myrkompleks med bare jordvannsmyr (flatmyr), bare nedbørsmyr (planmyr) eller myrkompleks med en blanding av jordvannsmyr og nedbørsmyr. Dette er en vanlig utforming av låglandsmyrene, og det kan inngå ombrotrofe partier som grenser mot atlantisk høgmyr og terrengdekkende myr. I delnaturtypen inngår alle natursystemhovedtypene som er relevante for naturtypen. Avgrensing mot andre naturtyper Vi setter ingen nedre arealgrense for Kystmyr, men det skal være ei funksjonell myr for at en lokalitet skal registreres. Det vil si at det må være et areal med torvdannelse der botnsjikt og feltsjikt er preget av typiske myrarter. Terrengdekkende myr og atlantisk høgmyr med hvelving krever noe areal for å utvikles, og disse typene er sjeldent aktuelle på myrer mindre enn 5 daa. Kanthøgmyrer kan være mindre enn dette. 20

21 Låglandsmyr i innlandet: Låglandsmyrer i innlandet føres til Låglandsmyr i innlandet. Dette gjelder i første rekke myrer i O1 og områder mer kontinentale enn dette. I praksis vil de fleste myrer i låglandet på Østlandet og i indre deler av Trøndelag høre hjemme i Låglandsmyr i innlandet. Det er overgangssoner mellom Kystmyr og Låglandsmyr i innlandet på Sørlandet, i indre fjordstrøk på Vestlandet (kanskje særlig på Møre), og i Trøndelag. Rikmyr: Rike og intermediære myrer i låglandet (KA trinn 3-5 i N-SB) kartlegges i utgangspunktet som Rikmyr. Rik og intermediær vegetasjon kan inkluderes i Kystmyr hvis et myrkompleks i første rekke har verdi som Kystmyr. Slåttemyr: Minerotrofe kystmyrer kan ha vært slått, og myrer som holdes i hevd føres til Slåttemyr. Det samme gjelder myrer der myrslåtten er opphørt men der myra fremdeles er preget av de økologiske prosessene som skyldes tidligere slått, det vil si at endringene etter slått kan relateres til trinn A0-A2 på tilstandsvariabelen «rask suksesjon (RA) i Framlegg 2 for NiN 2.0. I myrkompleks der kun en liten, avgrenset del har vært slått skal myra registreres som separate lokaliteter, med én lokalitet Slåttemyr og én lokalitet Kystmyr. Kilde: Kilder kan være opphav til, eller påvirke, vegetasjonen i dråg på jordvannsmyrer, og overlapper med eller inngår ofte i andre kartleggingsenheter på myr. Avhengig av om de biologiske verdiene først og fremst er knyttet til kildeframspringet eller ikke velges Kilde som naturtype og den andre naturtypen som tilleggsnaturtype eller motsatt. Myrvegetasjon skilles fra kildevegetasjon (V~4 Kaldkilde) på fravær eller sparsom forekomst av eksklusive kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter, kaldnikke og kildetvebladmose. Dette tilsvarer områder med kildevannspåvirkning fra trinn 3-5 langs den lokale komplekse miljøvariabelen kildevannspåvirkning (KI). Kystlynghei: Det er vanskelig å sette klare grenser mellom Kystmyr og Kystlynghei, og naturtypene opptrer ofte i mosaikk over store områder. Det naturfaglige skillet mellom myr og lynghei er i teorien greit. Lynghei forekommer i første rekke på fastmark, mens myr defineres som et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som danner torv. I praksis er det imidlertid ofte diffuse overganger fra myrkantvegetasjon mot fukthei, og det er heller ingen skarpe skiller etter om torv forekommer eller ikke. Et område med lyngheivegetasjon klassifiseres som Kystlynghei sjøl om det delvis ligger på torvmark. Torvmark defineres i NiN 1.0 som et «område med eller uten vegetasjon, med et naturlig akkumulert torvlag på toppen som har en tykkelse på minst 30 cm. Det vesentlige i denne sammenheng er om vegetasjonen på stedet er fuktighetskrevende eller ikke slik det kreves for å klassifisere området som myr. Det bør gjøres en helhetlig vurdering av den aktuelle lokaliteten, og som hovedregel føres den til den arealmessig dominerende typen. Det kan være tilfeller der det er grunn til å bedømme dette annerledes, for eksempel områder med skjøtta kystlynghei, der det er lyngheia som er av størst interesse både biologisk og forvaltningsmessig. Påvirkning/bruk Menneskelig aktivitet som drenering, nedbygging, oppdyrking, torvtekt og vassdragsregulering har mange steder redusert antallet og arealet av myrer, spesielt i N-SB. I de tettest befolkede områdene av landet og i intensivt drevne jordbrukslandskap er myrene under sterkt press, og dette gjelder alle typer låglandsmyr langs kysten (innen N-SB). Intakt hydrologi (vasshusholdning) er det mest vesentlige for at ei myr skal fortsette å være funksjonell som myr over tid. De oseaniske nedbørsmyrene har i flere tusen år vært brukt til uttak av brenntorv, og har ellers vært utsatt for sterkt press gjennom grøfting for oppdyrking eller skogplanting, torvstrøproduksjon og nedbygging. Nedbørsmyr er et byggverk av torv og vann, der vannet utgjør mer enn 95 % av vekta. Ved grøfting av myr senkes grunnvannsnivået, og myras tilførsel og gjennomstrømning av vann endres. Vanligvis opphører torvveksten, og nedbrytningen av torva blir større enn produksjonen, noe som fører til erosjon og utslipp av klimagasser. Motorisert ferdsel er uheldig, men forårsaker vanligvis skader på mindre skala enn for eksempel grøfting. 21

22 I senere år har spredning av fremmede treslag kommet som en ny trussel mot kystmyrene. Spesielt buskfuru/bergfuru og sitkagran er i rask og ukontrollert spredning, og disse er et problem særlig i myrkanter, men det er også eksempler på at de etablerer seg på åpne myrflater både på nedbørsmyr og jordvannsmyr. Drenering av myr øker muligheten for uønsket spredning av fremmede treslag. Den vanlige norske grana bør betraktes som et fremmed treslag på Vestlandet og nord for Saltfjellet, og problemstillingene er om lag de samme for gran som for de andre introduserte bartrærne. Verdisetting De parametrene som er viktige for verdisetting er: Forekomst av terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3), tilstand (hydrologi), størrelse, samt regional tilhørighet (vegetasjonssone). I verdisettingsmatrisen (tabell 2) og flytdiagram for verdisetting av naturtypen (figur 3 og 4) gis en oversikt over kriterier og vekting av verdisettingsparametre. Viktige parametere for verdisetting Typevariasjon: Myrkompleks som omfatter myrmassiver med terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3) vurderes som mer verdifulle enn myrkompleks som kun har planmyr, flatmyr eller bakkemyr (delnaturtype 4). Tilstand/hydrologi: Myrenes hydrologiske tilstand er et sentralt kriterium i verdisettingen. Vi skiller mellom intakte, svakt påvirka og tydelig påvirka myrer. Dette kan relateres til tilstandsøkoklinen Drenering DR i NiN 1.0. Både svakt påvirka og tydelig påvirka myrer ligger innenfor trinn 2: moderat endret hydrologi. Se ellers tabell 2 for nærmere beskrivelse av hva som legges i disse begrepene. Myrer som er så påvirka at den negative utviklingen ikke kan reverseres kartlegges ikke. Størrelse på myrkompleksene er et konkret og målbart kriterium som brukes i verdisetting og for å avgjøre om en lokalitet skal registreres eller ikke. Størrelsesgrensene varierer mellom delnaturtypene, og dessuten med tilstand og regional tilhørighet. Biogeografi/vegetasjonssone: Spesielt i N og BN er det lite myr igjen, og myrkomplekser i disse sonene gis høgere verdivurdering enn myrkomplekser i SB og nedre del av MB. Dette kriteriet brukes bare for Annen kystmyr (delnaturtype 4). Mindre viktige parametere for verdisetting Forekomst av rødlistarter øker verdien på en lokalitet, og kan anvendes der det er tvil om verdisettingen. Her er det imidlertid viktig å påpeke at nedbørsmyr er artsfattige økosystemer som defineres ut fra hvilke arter som ikke opptrer. Dessuten har både nedbørsmyr og fattig jordvannsmyr få rødlistearter, og rødlistekriteriet vil vanligvis ikke være relevant for naturtypen. Tabell 2. Verdisettingsmatrise for kystmyr. Parameter Låg vekt Middels vekt Høg vekt Størrelse < 5 daa, men avhengig av vegetasjonssone og delnaturtype (se flytdiagram) 5-50 daa, men avhengig av vegetasjonssone og delnaturtype (se > 50 daa, men avhengig av vegetasjonssone og delnaturtype (se Typevariasjon (delnaturtyper) flytdiagram) - Myrkomplekset omfatter annen kystmyr (delnaturtype 4) flytdiagram) Myrkomplekset omfatter terrengdekkende myr atlantisk høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3) 22

23 Tilstand/hydrologi Biogeografi Tydelig påvirka. Deler av lokaliteten er grøfta, nedbygd, oppdyrka eller disponert til torvtekt, eller hydrologien er påvirka av slike typer inngrep. Sentrale deler av myrflata (ved toppunktet på høgmyrer) kan være påvirka. Tiltak vil kunne reversere utviklingen, og er nødvendig for at lokaliteten ikke skal bli ødelagt over tid Øvre del av mellomboreal sone og nordboreal sone Svakt påvirka. Deler av lokaliteten er påvirka av for eksempel grøfter, men hydrologien på myra er for det meste intakt. Sentrale deler av myrflata (ved toppunktet på høgmyrer) er intakt. Myra vil over tid få bedre tilstand gjennom naturlig utvikling hvis ytterligere inngrep ikke skjer Sørboreal til nedre del av mellomboreal sone Intakt. Hydrologien til myra der lokaliteten inngår er intakt. Påvirkning av overflata i form av mindre tråkk og svake kjørespor, samt mindre tekniske inngrep som ikke påvirker hydrologien (f.eks. kraftlinjer som krysser myra) kan forekomme. Nemoral og boreonemoral sone Figur 3. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 1-3 terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr og kanthøgmyr. 23

24 Figur 4. Flytdiagram for verdisetting av delnaturtype 4 annen kystmyr. Lokalt viktig - C: Tydelig påvirka myrkomplekser som inneholder terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3) og som er > 50 daa store. Intakte myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) som ligger i N-BN og er < 5 daa store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er < 50 daa store. Svakt påvirka myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) i N-BN som er < 5 daa. Viktig B: Svakt påvirka myrkomplekser som inneholder terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3) og som er < 50 daa store. Intakte myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) som ligger i N-BN og er 5-50 daa store, eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store. Svakt påvirka myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) som ligger i N-BN og er > 5 daa eller som ligger i SB eller nedre del av MB og er > 50 daa store. Svært viktig - A: Intakte myrkomplekser som inneholder terrengdekkende myr, atlantisk høgmyr eller kanthøgmyr (delnaturtype 1-3). Svakt påvirka myrkomplekser som er > 50 daa store. Intakte myrkomplekser med annen kystmyr (delnaturtype 4) i N-BN som er > 50 daa store. 24

25 Råd om skjøtsel og hensyn Det kreves at hydrologien holdes intakt for å opprettholde myras særegne egenskaper og miljøforhold, og kystmyrer er derfor generelt ømfintlig for inngrep. Dette gjelder hele myra (myrkomplekset) sjøl om for eksempel myrmassiver med atlantisk høgmyr bare utgjør en mindre del. Det er derfor viktig å inkludere buffersoner ved avgrensing av lokalitetene, og legge grensen inne på fastmark, i alle fall ovenfor myra. Ofte har også myrkantene (overgangen myr-fastmark) spesielt artsrikt planteliv. Langs kysten har det vært drevet jordbruk i lang tid, og de fleste kystnære områder har vært beita i større eller mindre grad, se Framstad et al. (1998) og Norderhaug et al. (1999). Nedbørsmyr er lite produktiv og lite attraktiv for beitedyr, og beite på slik myr har derfor ikke vært særlig viktig. Beiting kan likevel forekomme der beitedyr bruker et større område (for eksempel kystlynghei) der nedbørsmyr inngår i mosaikk. Nedbørsmyr er vanligvis tråkksvak og tåler tråkket fra beitedyr dårlig. På jordvannsmyrer varierer produktiviteten mye, de mest lågproduktive fattigmyrene har produksjon som kan jamføres med nedbørsmyr, mens de mest produktive typene har så høg produksjon at de er noe brukt som beite. Beiting er generelt ikke å anbefale på myr fordi vegetasjonen lett tar skade av tråkket. Lette husdyr som sau kan beite uten at skadene blir store, men tunge husdyr ikke kan anbefales. For intakte eller svakt påvirka lokaliteter vil det beste tiltaket være å la myrkomplekset utvikle seg fritt, mens det på lokaliteter som er tydelig påvirka av grøfting og andre typer inngrep vil være nødvendig med restaurering i form av igjenfylling av grøfter og fjerning av trær og uønsket krattoppslag. Det er viktig at slike tiltak følger en skjøtselsplan med nødvendig oppfølging og overvåking. Kunnskapsnivå og viktige kilder Det er begrensa kunnskap om oppbygging, dynamikk og regional variasjon av oseaniske myrtyper i Norge, og det foreligger få vitenskapelige arbeider. Holmsen (1922, 1923) er kanskje de viktigste. Rapporter i forbindelse med arbeidet med den norske myrreservatplanen er viktige kilder til forekomst av kystmyr i Sør-Norge, for eksempel Singsaas & Moen (1985). Arbeidene til Vorren (1979, 2001) og Vorren et al. (1999) er viktige kilder til kunnskap om kystmyrer i Nord-Norge. Moen et al. (2011) gir oversikt over litteratur, begreper og definisjoner, forekomst og trusler for ulike oseaniske myrtyper. Litteratur Framstad, E., Lid, I.B., Moen, A., Ims, R.A. & Jones, M. (red.) Jordbrukets kulturlandskap. Forvaltning av miljøverdier. Universitetsforlaget, Oslo. 286 s. Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: Halvorsen, R Framlegg 2 til inndeling i hovedtyper og grunntyper på natursystem-nivået i NiN versjon 2. NiN-notat 124. Upubl. Holmsen, G Torvmyrenes lagdeling i det sydlige Norges lavland. Norges Geologiske Undersøkelse 90: 1-244, 5 pl. Holmsen, G Vore myrers plantedække og torvarter. Norges Geologiske Undersøkelse 99: 1-160, 21 pl. Joosten, H. & Clarke, D Wise use of mires and peatlands. International Mire Conservation Group and International Peat Society. Devon, UK. 304 s. Klöve, B., Marttila, H., Óskarsson, H., Grønlund, A., Berglund, K., Berglund, Ö., Maljanen, M. & Lægdsman, M Past and future of cultivated peatlands - Nordic environmental challenges. Peatlands International 2/2009: Moen, A Classification of mires for conservation purposes in Norway. Aquilo Ser. Bot. 21:

26 Moen, A Nasjonalatlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. 199 s. Moen, A., Dolmen, D., Hassel, K. & Ødegaard, F Myr, kilde og flommark. s i Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjeseth, S. & Viken, Å. (red.) Miljøforhold og påvirkninger på rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H Myrvegetasjon. s i: Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk nedbørmyr som utvalgt naturtype. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser : Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for våtmark (myr og kilde) i Norge. NTNU Vitensk.mus. Bot. notat :1-62. Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. s i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. (red.) Skjøtselshåndboka. Om kulturlandskap og gamle kulturmarker. Landbruksforlaget, 252 s. Singsaas, S. & Moen, A Regionale studier og vern av myr i Sogn og Fjordane. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser : Sjörs, H Myrvegetation i Bergslagen. Acta Phytogeographica Suecica 21: Vorren, K.-D Myrinventeringer i Nordland, Troms og Finnmark, sommeren 1976, i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Tromura Naturvitenskapelig Serie 3: Vorren, K.-D Development of bogs in a coast-inland transect in northern Norway. Acta Palaebotanica 41: Vorren, K.-D., Eurola, S. & Tveraabak, U The lowland terrestrial mire vegetation about 69 N lat. in northern Norway. Tromura Naturvitenskapelig Serie 84: 1-90, 13 tbl. 26

27 HOVEDTYPER AV MYR Figuren viser skjematisk noen hovedtyper av myr. I venstre kolonne er det vist en profil tvers gjennom myra (høydeskalaen er sterkt overdrevet), og til høyre er viktige overflatestrukturer vist. Høymyr er tydelig hvelvet (konveks) nedbørsmyr, med en kuppel bygd opp av torv, og med helling ned mot de jordvannspåvirkete (minerotrofe) delene som vanligvis dekker små områder (lagg) og som fungerer som dreneringssystem. Det finnes mange typer. Konsentrisk høymyr er symmetrisk oppbygd og finnes hovedsakelig på sørlige del av Østlandet; eksentrisk høymyr har det høyeste punktet nær den ene kanten og finnes i lavlandet på Østlandet og i Midt-Norge. Atlantisk høymyr har gjerne flere kupler i et myrlandskap der det er vanskelig å sette grenser mot andre myrtyper. Terrengdekkende myr er dominert av nedbørsmyr som dekker landskapet som et teppe. Myrene er dannet ved forsumpning og dekker platåer og skråninger i hellende terreng. Denne typen finnes i de mest nedbørrike områdene fra Rogaland til Troms. Flatmyr er jordvannsmyr i flatt terreng, gjerne i tilknytning til et tilvoksende tjern. Typen finnes overalt det kan dannes myr. Bakkemyr er jordvannsmyr i hellende terreng (over 3 ). Finnes fra mellomboreal sone og oppover i fjellet. De bratte bakke-myrene (med helling på mer enn 15 ) finnes bare i de mest nedbørrike delene av landet. Strengmyr har regelmessig veksling mellom lange, smale forhøyninger (strenger) som virker demmende, og våte, flate partier (flarker); disse strukturene ligger på tvers av myras hellingsretning. Strengmyrtypene er vanligst i de østlige og nordlige deler av Norge, der de kan dekke store arealer. Palsmyr er en veksling mellom flat jordvannsmyr som vanligvis er våt, og torvhauger (palser) som har en kjerne av frossen torv og is som holder seg frosset gjennom hele sommeren. Figur 1. Skjematisk utforming av 12 myrmassivtyper (fra Moen 1998). 27

28 Figur 2. Myrregioner i Norge (fra Moen 1998). 28

29 Figur 3. Lokaliteter fra myrreservatplanen med atlantisk høgmyr (B) og terrengdekkende myr (D) i Sør-Norge. Myrer som representerer overgangen mellom typisk høgmyr og atlantisk høgmyr (AB) er vist som kryss i kartet med atlantisk høgmyr. Fra Moen et al. (2011). Terrengdekkende myr på Dekkjene på Stad (Selje). Foto: Asbjørn Moen. 29

30 Toppmyrane (Midt-Smøla) med to store atlantiske høgmyrmassiver (Smøla). Foto: Asbjørn Moen. Tverrprofil av kanthøgmyr i Tågdalen naturreservat (Surnadal). Foto: Asbjørn Moen. 30

31 Rikmyr Dag-Inge Øien, Anders Lyngstad, Torbjørn Høitomt & Asbjørn Moen. Oppdatert 27. november Definisjon Popularisert beskrivelse Rikmyr er jordvannsmyr (minerotrof myr) karakterisert av basekrevende arter og baserik torv (ph over 6). Jordvannsmyr defineres som et landområde med fuktighetskrevende vegetasjon som er i kontakt med jordvann, og som danner torv. Feltsjiktet på rikmyr er dominert av grasvekster og er relativt urterikt. Botnsjiktet domineres av brunmoser, mens torvmosene mangler eller bare forekommer spredt. Torva har god tilgang på mineraler (Ca, Mg, Fe, o.a.). Inkludert i typen er også intermediær myr i låglandet (nemoral/boreonemoral og sørboreal vegetasjonssone N/BN-SB), det vil si områder på mindre baserik jordvannsmyr. Slik myr har et større innslag av torvmoser (f.eks. rosetorvmose, glasstorvmose, kroktorvmose) enn rikmyr, og større dominans av graminider, samt innslag av arter fra fattig myrvegetasjon i feltsjiktet (f.eks. torvull, kvitmyrak, sivblom). Se artslister i Fremstad (1997: 107). I høgereliggende strøk (MB-LA) kartlegges ikke intermediær myr. Teknisk definisjon Rikmyr defineres som enheter på trinn 4 og 5 (kalkrik og svært kalkrik mark) langs den lokale komplekse miljøvariabelen (LKM) Kalkinnhold (KA) innen natursystemhovedtypene V~1 Åpen jordvannsmyr og V~2 Jordvannsmyr-skogsmark i Framlegg 2 til NiN 2.0. Ved kartlegging av rikmyr i låglandet (BN-SB) inkluderes jordvannsmyr på trinn 3 (intermediær mark) langs KA. Graden av kildevannspåvirkning (KI) skiller rikmyr fra kilde (se under). LA NB Kun V~2 Vegetasjonssone MB SB N/BN KA1 svært kalkfattig KA2 middels kalkfattig KA3 intermediær KA4 middels kalkrik KA5 svært kalkrik Kalkinnhold (fattig-rik) Hvorfor naturtypen er viktig Spesielt i låglandet er rike myrer i dag sjeldne og i tilbakegang (Moen et al. 2001, Moen & Øien 2011a, b, Øien et al. 2012), og her er rikmyr (inkl. intermediærmyr) vurdert som sterkt trua (EN) i Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011b: rikere myrflate i låglandet og rikere myrkantmark i låglandet). De aller fleste av de rødlista planteartene som har sin hovedforekomst på 31

32 myr er knyttet til rikmyr, og flere rødlista karplanter, moser og insekter finnes utelukkende i rikmyr (Moen et al. 2010). Dette gjelder også i høgereliggende strøk, men i låglandet, og da spesielt områdene fra Rogaland langs kysten til Østlandet, vil rikmyrlokaliteter ha avgjørende betydning for disse artenes fortsatte eksistens i landet. Særlig er de ekstremrike myrene fåtallige og har pga. sin spesielle flora og fauna en spesiell interesse. I høgereliggende strøk er f.eks. rikmyr klart viktigste hekkehabitat for den globalt trua arten dobbeltbekkasin som Norge har et særskilt ansvar for. Utbredelse Rikmyr finnes over hele landet, fra kysten til høgfjellet, men i låglandet i Sør-Norge (N-SB) er det få intakte lokaliteter igjen, og forekomstene er små og spredt. Spesielt i låglandet rundt Oslofjorden og i Rogaland er det lite igjen. Dette skyldes stort arealpress (se under), men også naturgitte forhold. I boreonemorale og sørboreale områder har torvakkumuleringen gjennom tusenåra gått raskere enn i høgereliggende strøk slik at den naturlige utviklinga har ført til at betydelige arealer har utviklet seg fra rikmyr til fattigere jordvannsmyrer og nedbørsmyr. I dag er nedbørsmyr den dominerende myrtypen innen disse områdene. På grunn av små arealer med baserik mineraljord (figur 1) er typen også sjelden over store deler av Sørlandet og Sørvestlandet, både i lågereliggende og høgereliggende områder. I midtre deler av landet dekker typen betydelige arealer, det samme gjelder i store deler av Nord-Norge. Naturfaglig beskrivelse Rik myrvegetasjon kan dekke hele eller deler av et myrkompleks. Et myrkompleks er ei myr slik den er avgrensa mot fastmark og vann, og består av ett eller flere myrmassiv av ulike typer (se Moen 1983 for inndeling og beskrivelse av myrtyper). Flatmyr, bakkemyr og strengmyr er myrtyper som bare består av jordvannsmyr, og her kan rik myrvegetasjon dekke det meste av myra. Det er slike myrer som inngår i kartleggingsenheten. I tillegg kan vi også finne rik myrvegetasjon i laggen på høgmyr, og på strengblandingsmyr kan flarkene ha rik vegetasjon. Rik myrvegetasjon inngår også på de flate partiene og i forsenkningene på palsmyr og øyblandingsmyr. For alle disse tre typene skal rikmyr kartlegges som del av disse typene, se avgrensningskommentar under Vegetasjonen på rikmyr, som på myr generelt, varierer i hovedsak langs tre gradienter: fattig-rik, løsbunn/mykmatte-tue og myrflate-myrkant. Disse tilsvarer henholdsvis Kalkinnhold (KA), Tørrleggingsvarighet (TV) og Myrkantpreg (MK) i NiN 2.0. Gradienten fattig-rik er viktigst i denne sammenhengen. Det er betydelig variasjon i forekomsten av plantearter langs gradienten fra intermediær til ekstremrik myr. Viktige arter er vist i tabell 1. Planteartene som definerer rikmyrvegetasjon omfatter noe over 20 arter for ekstremrikmyr i Norge, dessuten er det et tilsvarende tall som er felles for middelsrik og ekstremrik vegetasjon (f.eks. Moen 1987 lister opp henholdsvis 21 og 22 arter). I tillegg til de tre hovedgradientene vil kildevannspåvirkning (KI) også ha betydning for artssammensetningen. Det er også en betydelig regional variasjon i artssammensetningen fra lågalpin til boreonemoral vegetasjonssone og fra sterkt oseanisk til svakt kontinental vegetasjonsseksjon. Sammen med variasjon langs fattig-rik gradienten danner denne variasjonen grunnlaget for inndelingen i delnaturtyper (se under). Rikmyrene er i feltsjiktet vanligvis dominert av gras og starr (graminider). Karakteristiske arter er f. eks. svarttopp, breiull, særbustarr og gulstarr, dessuten flere marihandarter og andre orkideer. I tillegg til disse artene inngår en rekke eksklusive arter i ekstremrikmyr, som nebbstarr, hartmansstarr, myrflangre og brunskjene i lavlandsområder, og sotstarr, agnorstarr, myrtust, gullmyrklegg og orkidearter som blodmarihand, lappmarihand og brudespore i høyereliggende områder. De svært 32

33 sjeldne orkideene myrflangre og knottblom har sine siste forekomster i Norge knyttet til rikmyr på Østlandet. Av nordlige rødlistearter kan myrsildre og lappstarr nevnes. Bunnsjiktet på rikmyr domineres av brunmoser, og minst en av følgende moser inngår: myrstjernemose, rødmakkmose, stormakkmose. Torvmosene utgjør en mindre andel. Flere mosearter er og knyttet til de ekstremrike myrene, f.eks. saglommemose og praktflik, og det inngår rødlistearter som storsporevrangmose og enkorntvebladmose (se også Moen et al. 2001). Forekomst av arter som blystarr, strengstarr, myrsnelle, myrklegg, brunmyrak, vritorvmose og skeitorvmose skiller de intermediære myrene fra de fattige. Generelt har de rikere myrtypene større mangfold av fugl enn de mer fattige. Eksempler på fuglearter som er knyttet til rik myr er brushane, dobbeltbekkasin, fjellmyrløper og svømmesnipe (sistnevnte er også avhengig av åpent vann). Delnaturtyper 1) Åpen intermediær- og rikmyr i låglandet (BN-SB/MB). Dette er V~1 Åpen jordvannsmyr som inneholder de mest typiske utformingene av rikmyr slik den er karakterisert under avsnittet «Naturfaglig beskrivelse», og med forekomst av låglandsarter som pors, engstarr, nebbstarr, brunskjene og taglstarr. Dessuten forekommer sjeldnere arter som toppstarr, brunmyrak, myrflangre og knottblom. Omfatter samtlige grunntyper (etter Framlegg 2 for NiN 2.0) innen V~1 fra trinn 3-5 på KA (14 stk), men intermediærmyr (KA 3) kartlegges ikke i MB. 2) Åpen ekstremrikmyr i høgereliggende områder (MB-LA). Dette er V~1 Åpen jordvannsmyr på trinn 5 langs KA. Feltsjiktet er artsrikt og dominert av graminider, men med betydelig innslag av urter, bl.a. orkideer. Innslag av fjellplanter som sotstarr, agnorstarr, fjellsnelle, myrtust, trillingsiv (se også avsnittet «Naturfaglig beskrivelse»). Botnsjiktet er dominert av brunmoser. Delnaturtypen omfatter grunntypene kalkrik mykmatte, svært kalkrik nedre fastmatte og svært kalkrik øvre fastmatte innenfor myrflate (MK=1), og kalkrik mykmatte og svært kalkrik fastmatte innenfor myrkant (MK=2) i NiN ) Skog-/krattbevokst intermediær- og rikmyr i låglandet (BN-SB). Dette er V~2 Jordvannsmyrskogsmark med et glissent tresjikt av gran, furu, bjørk, gråor, svartor eller storvokste vierarter. Busksjiktet kan være tett og dominert av kratt av treslagene eller vier-arter, eller kan mangle. Feltsjiktet er artsrikt, med en rekke sjeldne (eller østlige) arter: veikstarr, mjølkerot, myrtelg, vasstelg, trollhegg, selsnepe, og gjerne med innslag av arter som er typisk for høgereliggende myrer. Botnsjiktet har innslag av skogmoser i tillegg til brunmoser, fagermoser og torvmoser. Omfatter vanligvis små arealer i kanten av større myrer, ofte i laggen av høgmyr (NB! Kartlegges da sammen med høgmyr! Se under). Delnaturtypen omfatter grunntypene intermediær mykmatte/nedre fastmatte, intermediær øvre fastmatte/tue, middels kalkrik mykmatte/nedre fastmatte, svært kalkrik mykmatte/nedre fastmatte og kalkrik øvre fastmatte/tue i NiN ) Skog-/krattbevokst rikmyr i høgereliggende strøk (MB-NB). Dette er V~2 Jordvannsmyrskogsmark på trinn 4 og 5 langs KA med et tre- og busksjikt hovedsakelig av bjørk, furu og/eller vierarter. Feltsjiktet er artsrikt og urtedominert. Det er et betydelig innslag av kantarter som sumphaukeskjegg og fjelltistel. Dessuten sjeldne eller mindre vanlige arter som lappstarr, hodestarr, fjellpestrot og myrtevier. Botnsjiktet er dominert av brunmoser og fagermoser. Skog- /krattbevokst rikmyr i høgereliggende strøk kan dekke betydelige arealer på tynn baserik torv. Delnaturtypen omfatter grunntypene middels kalkrik mykmatte/nedre fastmatte, svært kalkrik mykmatte/nedre fastmatte og kalkrik øvre fastmatte/tue i NiN 2.0. Avgrensing mot andre naturtyper Vi setter ingen nedre arealgrense for registrering av rikmyr, men krever at det skal være ei funksjonell rikmyr for å inngå i naturtypen. Det vil si et areal med torvdannelse der botnsjikt og feltsjikt er preget 33

34 av typiske rikmyrarter. Det er ikke nok med sparsomme forekomster av en og annen rikmyrart. Dette gjelder også påvirka myrer der torvdannelsen kan være redusert, men der tiltak kan reversere utviklingen (jf. verdisetttingsmatrisen nedenfor). Slåttemyr: Mange rikmyrer (inkl. intermediærmyr) har opp gjennom tidene blitt utnyttet til myrslått. Slike myrer som holdes i hevd føres til slåttemyr. Det samme gjelder myrer der myrslåtten er opphørt men der myra fremdeles er preget av de økologiske prosessene som skyldes tidligere slått, det vil si at endringene etter slått kan relateres til trinn A0-A2 på tilstandsvariabelen «rask suksesjon (RA) i Framlegg 2 for NiN 2.0. Se ellers beskrivelsen av slåttemyr i faktaarket for typen. Rik sumpskog: Skillet mellom skogbevokst rikmyr (rik skogsmyr) og rike sumpskoger går i skillet mellom våtmark og fastmark, her vil det si i skillet mellom skog på torvmark og skog på annen mark. Kilde: Skilles fra kilder (V~4 Kaldkilde) på fravær eller sparsom forekomst av eksklusive kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter, kaldnikke og kildetvebladmose. Dette tilsvarer områder med kildevannspåvirkning til og med trinn 5 (svak kilde) langs basisøkoklinen kildevannspåvirkning (KI). Låglandsmyr i innlandet: Rikmyrvegetasjon i laggen på velutvikla høgmyr kartlegges som en del av høgmyr. Palsmyr: Rikmyrvegetasjon på myr med palser kartlegges som en del av palsmyr. Påvirkning/bruk Mange rikmyrer ble i tidligere tider brukt til slått eller beite (se faktaark for Slåttemyr). Rike myrer egner seg også godt til oppdyrkingsformål, mye bedre enn de base- og næringsfattige nedbørsmyrene. Tørrlegging for oppdyrking eller skogplanting er derfor de viktigste truslene. Også vasskraft- og vindkraftutbygging kan berøre store arealer. I de tettest befolkede områdene av landet er myrene blitt fåtallige og små i areal på grunn av vegbygging, boligbygging, etablering av industri og annen infrastruktur. Både i form av direkte nedbygging eller som følge av drenering av omgivelsene. Mindre omfattende påvirkning som tråkk og kjørespor etter skogsdrift eller friluftsliv kan føre til erosjon eller til økt gjengroing. Dette kan gi tydelige endringer i vegetasjonssammensetningen og være en trussel mot sjeldne og truete arter, f.eks. knyttet til rikmyr i lavlandet. Se også faktaark for Slåttemyr. Verdisetting Rikmyr (inkl. intermediærmyr) i låglandet er vurdert som sterkt trua (EN) i Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011b: rikere myrflate i låglandet og rikere myrkantmark i låglandet). Alle intakte forekomster i N/BN og SB bør derfor i utgangspunktet gis høg eller middels verdi. Derfor er verdisettingsmatrisa under delt i to, med egne parameterverdier for låglandet (N-SB) og for høgereliggende strøk (MB-LA). I tillegg til regionale forhold, tillegges artsmangfold, tilstand, størrelse og graden av lokal forekomst (sjeldenhet) spesiell vekt i verdivurderingen. Viktige parametere for verdisetting Artsmangfold: Denne er delt i to parameter, en for rødlistearter og en for rikhetsindikatorer. Rødlistearter er kun tillagt vekt i verdivurderingen ved forekomst av minst 2 VU-myrarter eller 1 ENeller CR-myrart. I disse tilfellene gis lokaliteten verdien A uten videre vurdering dersom den tilfredsstiller definisjonen på rikmyr. Det finnes svært få NT-arter som kan knyttes til rikmyr. Derfor er ikke forekomst av NT-arter tillagt vekt. Andre parameter, f.eks. Artsmangfold - rikhetsindikatorer vil uansett ha parallell eller høgere vekt. Med andre ord: det er svært lite sannsynlig å finne ei rikmyr 34

35 (etter definisjonen over) med forekomst av NT-myrarter som ikke samtidig tilfredsstiller middels eller høg vekt på rikhetsindikatorer eller en av de andre parameterne. Så for å forenkle verdivurderingen er kun det høgeste nivået for rødlisting tatt med. Størrelse: Variasjon i økologiske gradienter, vegetasjonstyper og landformer øker med økende størrelse, og dermed øker også betydningen for det biologiske mangfoldet. Store myrer bør derfor gis høgere verdi enn små myrer. Det er imidlertid viktig å understreke at rike myrer i låglandet kan ha høg verdi selv om de er svært små. Inngangsverdien er derfor satt til < 5 daa for myrer i låglandet. Tilstand: Intakte myrer har flere intakte økologiske prosesser og er mer motstandsdyktige (resiliente) mot miljøendringer enn påvirka myrer. De er derfor viktigere for det biologiske mangfoldet og bør derfor gis større verdi enn påvirka myrer. Denne parameteren er relatert til tilstandsøkoklinene Drenering (DR) og Eutrofiering (EU), samt flere av kategoriene i Miljøgifter og annen forurensing (MG) i NiN 1.0. De påvirka myrene tilsvarer trinn 2 på DR, trinn 1-3 på EU og svak påvirkning (1) for kategorier av MG. Mindre viktige parametere for verdisetting Landskapsøkologi (lokal forekomst - sjeldenhet): Rikmyrer som ligger nær hverandre vil ha større sammenfall i miljøforhold enn rikmyrer som ligger langt fra hverandre. Den enkelte myra vil derfor være mindre viktig for det biologiske mangfoldet i områder med mye rikmyr enn i områder med lite rikmyr. Samtidig kan det være riktig å gi ei rikmyr som inngår i et større myrkompleks eller myrområde høg verdi fordi den bidrar til større variasjon i økologiske gradienter lokalt (jamfør «størrelse» ovenfor). Denne parameteren bør derfor brukes med varsomhet og tillegges mindre betydning enn de andre parameterne og kun brukes til å justere verdien etter at de andre aspektene er vurdert (jf. flydiagrammet under). Verdisettingsmatrise for låglandslokaliteter (N-SB). Parameter Låg vekt Middels vekt Høg vekt Størrelse < 5 daa 5-10 > 10 Kjennetegnende arter Arter fra gruppe 8-10 i tabell 1 mangler (intermediær vegetasjon dominerer) Flere arter fra gr. 6-9 i tabell 1 forekommer spredt til vanlig på lokaliteten, arter fra gr. 10 mangler (middelsrik vegetasjon vanlig) Flere arter fra gruppe 10 i tabell 1 forekommer spredt til vanlig på lokaliteten (ekstremrik vegetasjon forekommer eller er vanlig) - - Minst 2 VU-arter, eller minst 1 EN- eller CR-art Intakt. Hydrologien til myra der lokaliteten inngår er intakt. Svak påvirkning av overflata i form av mindre tråkk og svake kjørespor, samt mindre tekniske inngrep som ikke påvirker hydrologien (f.eks. kraftlinjer som krysser myra) kan forekomme. Rødlistearter (myrarter) Tilstand/hydrologi - Påvirka. Lokaliteten er påvirka av grøfting eller forurensa vatn. Påvirkningen varierer fra at randsonene av myra der lokaliteten inngår er tydelig påvirka, til at deler av lokaliteten er direkte påvirka av grøfting eller forurensing. Tiltak vil kunne reversere utviklingen og er nødvendig for å hindre at verdiene forringes 35

36 eller at lokaliteten blir ødelagt. Landskapsøkologi - Rikmyr er lokalt relativt vanlig. Lokaliteten ligger i et større område/region (i størrelsesorden flere kommuner) der det forekommer en del små, men få store (> 50 daa) forekomster av rik eller intermediær myr. Rikmyr er lokalt sjelden. Lokaliteten ligger i et større område/region (i størrelsesorden flere kommuner) der det er få og små andre forekomster av rikmyr. Flytdiagram for verdisetting av lågereliggende lokaliteter. «Artsmangfold rikhetsindikatorer» viser til artsgruppene i tabell 1. Lokalt viktig - C: Her må man i hvert enkelt tilfelle vurdere om en påvirka lokalitet er for liten eller for påvirka (ikke lenger ei funksjonell rikmyr, jf. avsnittet «Avgrensing mot andre naturtyper») til å kartlegges: Påvirka lokaliteter med middelsrik myr mindre enn 10 daa i områder der rikmyr er relativt vanlig. Andre lokaliteter med intermediær myr som ikke oppnår høgere verdi. Viktig - B: Andre intakte lokaliteter med middelsrik myr som ikke oppnår høgere verdi. Påvirka lokaliteter med middelsrik myr større enn 10 daa. I områder med lite rikmyr også mindre lokaliteter. Intakte lokaliteter med intermediær myr større enn 5 daa. 36

37 Påvirka lokaliteter med intermediær myr større enn 10 daa i områder med lite rikmyr. Svært viktig - A: Alle lokaliteter med minst 2 VU-arter eller 1 EN- eller CR-art. Alle intakte lokaliteter med ekstremrikmyr. Intakte lokaliteter med middelsrik myr større enn 5 daa. I områder med lite rikmyr også mindre lokaliteter. Verdisettingsmatrise for høgereliggende lokaliteter (MB-LA) Parameter Låg vekt Middels vekt Høg vekt Størrelse daa > 50 daa Rødlistearter (myrarter) Kjennetegnende arter - - Minst 2 VU-arter eller Minst 1 EN- eller CRart - Flere arter fra gr. 8-9 i tabell 1 forekommer spredt til vanlig på lokaliteten, arter fra gr. 10 mangler (middelsrik vegetasjon vanlig) Tilstand/hydrologi - Svakt påvirka. Randsonene av myra der lokaliteten inngår er tydelig påvirka av drenering, nedbygging eller forurensa vatn på en slik måte at tiltak er nødvendig for å hindre at verdiene forringes også på arealet med rikmyr. Flere arter fra gruppe 10 i tabell 1 forekommer spredt til vanlig på lokaliteten (ekstremrik vegetasjon forekommer eller er vanlig) Intakt. Hydrologien til myra der lokaliteten inngår er intakt. Svak påvirkning av overflata i form av mindre tråkk og svake kjørespor, samt mindre tekniske inngrep som ikke påvirker hydrologien (f.eks. kraftlinjer som krysser myra) kan forekomme. 37

38 Flytdiagram for verdisetting av høgereliggende lokaliteter. «Artsmangfold rikhetsindikatorer» viser til artsgruppene i tabell 1. Lokalt viktig - C: Her må man i hvert enkelt tilfelle vurdere om en påvirka lokalitet er for liten eller for påvirka (ikke lenger ei funksjonell rikmyr, jf. avsnittet «Avgrensing mot andre naturtyper») til å kartlegges: Andre svakt påvirka lokaliteter med ekstremrikmyr som ikke oppnår høyere verdi. Andre intakte lokaliteter med middelsrik myr over skoggrensa. Svakt påvirka lokaliteter med middelsrik myr som er større enn 50 daa. Viktig - B: Intakte lokaliteter med ekstremrikmyr over skoggrensa som er mindre enn 50 daa. Svakt påvirka lokaliteter med ekstremrikmyr under skoggrensa som er større enn 50 daa. Intakte lokaliteter med middelsrik myr under skoggrensa som inneholder velutvikla skog- /krattbevokst myr (delnaturtype 4), og som er mindre enn 50 daa. Intakte lokaliteter med middelsrik myr over skoggrensa som er større enn 50 daa. Svært viktig - A: Alle lokaliteter med minst 2 VU-arter eller 1 EN- eller CR-art. Intakte lokaliteter med ekstremrikmyr. Over skoggrensa gjelder dette bare lokaliteter større enn 50 daa. Intakte lokaliteter med middelsrik myr under skoggrensa som inneholder velutvikla skog- /krattbevokst myr (delnaturtype 4), og som er større enn 50 daa. 38

39 Råd om skjøtsel og hensyn Det kreves at hydrologien holdes intakt for å opprettholde myras særegne egenskaper og miljøforhold. Rikmyr er derfor generelt ømfintlig for inngrep. Dette gjelder hele myra (myrkomplekset) sjøl om rikmyr bare utgjør en liten del. Det er derfor viktig å legge til buffersone ved avgrensing av lokalitetene, i alle fall ovenfor myra, og legge grensen for denne inne på fastmark. Ofte har også myrkantene (overgangen myr-fastmark) spesielt artsrikt planteliv. Det er viktig at myrlokalitetene får utvikle seg fritt, og i viktige rikmyrlokaliteter som er påvirket av grøfting og/eller tilplanting av skog vil restaurering i form av igjenfylling av grøfter, og fjerning av trær og uønsket krattoppslag være nødvendig. Dette er langsiktige tiltak som krever tett oppfølging. Det er derfor viktig at slike tiltak følger en plan med nødvendig oppfølging og overvåking. Myrvegetasjon er sårbar for tråkk, og i verste fall kan tråkk i sammenheng med husdyrbeiting eller menneskelig aktivitet føre til blottlegging av torv med påfølgende erosjon, og på lang sikt til etablering av busker og kratt på forhøyninger som tråkket har skapt. Det er generelt slik at myrene er mer sårbare for tråkk jo blautere de er og jo svakere utvikla vegetasjonsdekket er. På rikmyrlokaliteter som brukes mye i friluftssammenheng kan det derfor være nødvendig med tilrettelegging i form av klopplegging (plankelegging) av myra for å kanalisere ferdselen. Dette er gjort med stort hell i bl.a. Sølendet naturreservat (Moen & Øien 2012). Se ellers faktaarket for Slåttemyr. Kunnskapsnivå og viktige kilder Fremstad (1997), Moen (1985, 1987, 1990) og Moen et al. (2012) er viktige kilder som beskriver artssammensetningen i ulike rikmyrsamfunn. Moen et al. (2001) og Moen & Øien (2011a) gir viktig informasjon om trusselbildet for myr generelt. Moen et al. (2010) gir informasjon om forekomsten av rødlistearter på myr. Øien et al. (2012) gir en grov oversikt over forekomsten av rikmyr. Denne bygger igjen på registreringer i Naturbase og registreringer gjort i forbindelse med arbeidet med den norske myrreservatplanen ( ). Se for oversikt. Litteratur Moen, A Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser : Moen, A Rikmyr i Norge. Blyttia 43: Moen, A J-N Myr- og kjeldevegetasjon. s. J1-6 i: Fremstad, E. & Elven, R. (red.) Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge. Økoforsk utredning 1987:1 Moen, A The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. Gunneria 63: Moen, A., Dolmen, D., Hassel, K. & Ødegaard, F Myr, kilde og flommark. s i Kålås, J.A., Henriksen, S., Skjeseth, S. & Viken, Å. (red.) Miljøforhold og påvirkninger på rødlistearter. Artsdatabanken, Trondheim. Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I Boreal rich fen vegetation formerly used for haymaking. Nordic Journal of Botany 30: Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H Myrvegetasjon. s i: Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. rapp. bot. Ser Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for våtmark (myr og kilde) i Norge. NTNU Vitensk.mus. Bot. notat :

40 Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. s i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Moen, A. & Øien, D.-I Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40 år. Bli med ut! 12: Øien, D.-I., Moen, A. & Lyngstad, A Rikmyr i Norge. Et første utkast til kartleggingsbehov. NTNU Vitensk.mus. Bot. notat : 1-9. Figur 1. Kart over områder i Norge som er rike på mineralnæring. Fra Moen (1998). 40

41 Tabell 1. Forekomsten av viktige plantearter på myr langs fattig-rikgradienten (kalkinnhold KA). Etter Moen (1987: tabell1) og Fremstad (1997:J-M tabell 1). Oppdatert etter gjeldene taksonomi og navneverk Skrubbær Sveltstarr Kvitlyng Gråstarr Trådstarr Blystarr Strengstarr Jåblom Svarttopp Sotstarr Stormarimjelle Snipestarr Dystarr Stjernestarr Slåttestarr Myrfiol Grønnstarr Fjelltistel Klubbestarr Hårstarr Dvergtettegras Torvull Smalsoldogg Frynsestarr Kornstarr Pjusksigd Særbustarr Bjønnbrodd Gulstarr Hodestarr Molte Kvitmyrak Rundsoldogg Rundstarr Flaskestarr Vrangnøkkemose Myrsnelle Myrstjernemose Loppestarr Engstarr Skogstjerne Sivblom Klokkelyng Trådsiv Flekkmarihand * Blodnøkkemose Fjelløyentrøst Sumpfagermose Blankstarr Nebbstarr Akssigd Bærlyngarter Lusegras Skogstjerne Elvesnelle Hakenøkkemose Myggblom Raudmakkmose Sumphaukeskjegg Agnorstarr Sveltsigd Myrfiltmose Pors Blåmose * Duskull Vritorvmose Nøkkesiv Stormakkmose Engmarihand Blodmarihand Kysttorvmose Vortetorvmose Rome Gulltorvmose Bukkeblad Skeitorvmose Myrklegg Gullmose Småsivaks Lappmarihand Svelttorvmose Fagertorvmose Tranebærarter Glasstorvmose Blåtopp Lapptorvmose Tettegras * Brundymose Breiull Myrflangre Stivtorvmose Bjønnskjegg * Pisktorvmose Tepperot Blanktorvmose * Brunmyrak Gullmyrklegg Brudespore Vasstorvmose Krattorvmose Myrskovlmose Kroktorvmose Dvergjamne Fjellfrøstjerne Kastanjesiv Bleiktorvmose Fløyelstorvmose * Beitetorvmose Blåknapp Myrsaulauk Trillingsiv Grantorvmose Skartorvmose Rosetorvmose Sveltull Bekkevrangmose Myrtust Bjørnetorvmose Heitorvmose * Fettmose Stauttjønnsmose Stortveblad Kjøttorvmose Messingmose Sumptjønnmose Småvier Lurvtorvmose Piperensermose Sumpbroddmose Myrtevier Rødtorvmose Myrgittermose Gulsildre Tvaretorvmose Skruesvanemose Brunskjene Dvergtorvmose Nervesvanemose Svartknoppmose Grasmose Kalkfagermose Kalkmose Vassnøkkemose Navargulmose Kalkkammose Glefsemose Storrundmose Saglommemose Myrsnutemose Fjellrundmose Stivlommemose Torvdymose Praktflik Tuffmoser * vokser også ombrotroft i O3 41

42 Ekstremrikmyr med engstarr, breiull og lappmarihand. Megardsslættet, Melhus (ST). Foto: D.-I. Øien Ekstremrikmyr med brunskjene og jåblom. Langmyra, Melhus (ST). Foto: D.-I. Øien

43 Engmarihand på rikmyr i Fiplingdalen, Grane (No). Foto: A. Moen Ekstremrikmyr med breiull, engstarr og knottblom (ved pinne og innfelt). Myr ved Søndre Svendsrud, Øvre Eiker (Bu). Foto: D.-I. Øien

44 Palsmyr Dag-Inge Øien. Oppdatert 1. juni Definisjon Popularisert beskrivelse Palsmyr er en blanding mellom torvhauger (palser) og våtere myr. Palsene har en kjerne av torv og islinser som holder seg frosset hele året, men som tiner på yttersiden om sommeren. Palsmyr er således en type permafrost. Palsene kan være fra noen desimeter til 6-7 meter høge og er ofte strengforma. De mindre palsene kan ha form som en mer eller mindre klart avgrensa kuppel og kalles da en «kuppelpals». De største, som kan dekke mange hundre kvadratmeter og danne store palsplatåer, kalles gjerne «platåpalser». Vegetasjonen på palsene ligner vegetasjonen på nedbørmyr (tuemyr) og heivegetasjonen i fjellet, og palsene ligger som øyer i partier av jordvannsmyr. Palser og palsmyrer er naturlig svært dynamiske systemer der det foregår oppbygging og nedbryting av palsene. Teknisk definisjon I NiN (1.0) er palsmyr en landskapsdel-grunntype under hovedtypen Våtmarksmassiv, og inngår også som en av 17 torvmarksformer under landformvariasjon. Følgende natursystem-hovedtyper innen våtmark (NiN 2.0 Framlegg 2) kan inngå i palsmyr: V~1 Åpen jordvannsmyr, V~2 Nedbørsmyr og V~6 Arktisk-alpin grunn våtmark. Hvorfor naturtypen er viktig Palsmyr er en sjelden naturtype, og Norge har et stort internasjonalt ansvar for å ta vare på palsmyr etter som vi har en vesentlig del av variasjonen av palsmyr i Vest-Europa. Palsmyr er vurdert som direkte truet (EN) i Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011a, b) og mange forekomster står i akutt fare for å smelte under de klimaforholdene som forventes i framtida. I Europa er palsmyr en av 65 prioriterte naturlige habitattyper i Annex I av EU-direktivet «The Habitat Directive» (2007). Utbredelse Palsmyr forekommer over et større område i indre Finnmark og Troms, med spredte forekomster i fjordstrøkene i Finnmark. I tillegg finnes det noen enkeltforekomster på Dovrefjell og fjellområdene videre østover (figur 1). Naturfaglig beskrivelse Palser er eksempler på sporadisk permafrost, som forekommer langs sørgrensen av det arktiske permafrostområdet. Palsene har utviklet seg gjennom siste del av den Subatlantiske klimaperiode (ca. 500 f. Kr.-nåtid). Trolig skjedde palsdannelsen i Fennoskandia som en utvidelse av permafrostområdet fra ca e. Kr. og fram til slutten av den lille istid ( ) (Vorren 1979a). Palser karakteriserer myrer innenfor et område av Fennoskandia og videre østover som har lågere årsmiddeltemperatur enn -1 C, lite årsnedbør (< 500 mm) og tynt snødekke. Et tynt snødekke er en forutsetning for bortledning av varme og nedtrengning av tele under vinterhalvåret. Palsdannelsen er knyttet til sterkt teleskytende sedimenter som silt og leire og finkornet, sterkt omdannet torv. I grunne myrer på sand, grus og berg kan det under dagens klima ikke dannes permafrost. Teleskytingen i finkornete sedimenter foregår ved at det dannes rene islinser i veksling med uttørka lag av minerogent 44

45 eller organogent materiale. Dette gir palshøgder på opptil 5-6 m. Myrene med de høgeste palsene er gjerne knyttet til glasiale eller marine, minerogene finsedimenter. I de indre strøkene der det teleskytende materialet stort sett er torv, kan det dannes platåaktige, låge palser, ofte ikke mer enn cm over sommerens grunnvannsnivå. I løpet av de siste 100 årene har palsene, særlig i ytterkanten av utbredelsesområdet vært gjenstand for utsmelting. Dette skyldes at klimaet i våre områder har blitt gradvis varmere (med visse tilbakeslag) siden De basale delene av palsene blir påvirket av varmere grunnvann, gjerne bare på en side av palslegemet. Dette forårsaker en gradvis sammenrasing av palsen, ofte med høge erosjonskanter til følge. Der palsen synker sammen dannes da en palssmeltehøl, karakterisert ved nordlige karplantearter som lappstarr og brannull. Samlinger av palser og lange palsrygger blokkerer den normale grunnvasstrømmen i myra og kan derfor skape sitt eget, kjølige miljø, der nydannelse av palser kan skje under kortvarige perioder med kaldere klima. De aller fleste av myrene hvor palser forekommer har vært strengmyrer av fattig eller intermediær type («skoglapplands-strengmyrer» sensu Ruuhijärvi 1960). Men særlig i de sure grunnfjellsområdene i Øst-Finnmark finnes palser i myrer som i utgangspunktet var nedbørmyrer («lapplandshøgmyrer» sensu Ruuhijärvi 1963, Vorren 1972). Begrepet palsmyr er derfor ikke et enhetlig økologisk begrep. Selve palsene er derimot preget av en enhetlig vegetasjon som har mye til felles med heivegetasjonen i fjellet. Toppflaten er dominert av torvpolygoner avdelt av cm djupe sprekker (djupere nær en erosjonskant). Samlet sett kan vegetasjon karakteriseres som en fjellkrekling-såtesidgvegetasjon med en rekke utforminger for eksposisjon, snødekke og lysforhold (Vorren 1979b). De fattige palsmyrene har gjerne høge og brede strengetuer, der fjellkrekling, dvergbjørk og finnmarkspors dominerer. I de oftest korte og brede høljene finnes langs kanten levermose-lavsamfunn («pipkrakehøljer»), dernest mykmatter med blanding av rundstarr og brannull. De vanligste torvmoseartene er bjørnetorvmose og svelttorvmose, men også skartorvmose er en viktig mattedanner i palssmeltehøler. De rike palsmyrkompleksene som en finner mest av i vestlige deler av Finnmarksvidda og i indre Troms er dårlig undersøkt. Vanlig er flarker med strengstarr og dystarr. En kan også finne flarkvegetasjon med finnmarksstarr og huldrestarr (VU) i tilknytning til palsmyr, gjerne i rikere flekker av stormakkmose I tillegg til huldrestarr finnes det få rødlistearter i tilknytning til palsmyr, men lappstarr (VU) vokser i våte partier på fattige palsmyrer og lappmjølke (EN) er ofte registrert i rikere partier ved palser. Palsmyrene med sine vekslinger mellom tørrere og våtere partier er attraktive for mange vadefugler. Finnmark fylke har hovedtyngden av hekkeområdene for sotsnipe, lappspove og kvartbekkasin. Alle tre er arter som vi gjerne finner på palsmyr. Delnaturtyper Ikke aktuelt Avgrensing mot andre naturtyper Palsenes særegne utforming og den begrensa utbredelsen gjør naturtypen lett å identifisere. Dessuten er mange av de beste lokalitetene allerede kartlagt. Ved avgrensing av lokaliteten er det viktig å ta hensyn til at dette er en svært dynamisk naturtype. Se også «Råd om skjøtsel og hensyn». 45

46 Av andre myrtyper vil det bare være rikmyr, av de typene som skal kartlegges, som kan overlappe med palsmyr. Partier med rikmyrvegetasjon på myr med palser kartlegges som en del av palsmyr. Påvirkning/bruk Palser er generelt ømfintlige for menneskelig påvirkning, særlig direkte mekanisk skade som ødelegger det isolerende laget av vegetasjon og jordsmonn i overflaten. Motorisert ferdsel på barmark er eksempel på slik påvirkning. Tekniske inngrep utgjør en liten trussel, selv om veger og andre anlegg kan ødelegge noen palsmyrer. Hovedtrusselen mot palsmyr er et varmere klima. Palsene i Sør-Norge, og andre palser i ytterkanten av utbredelsesområdet står i akutt fare for å smelte under de klimaforholdene som forventes i framtida. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for palsmyr følger utviklingen i seks lokaliteter med palsmyr i Norge (Hofgaard 2004, 2012). Verdisetting I utgangspunktet vil alle myrer som tilfredsstiller definisjonen på palsmyr enten være viktige (B) eller svært viktige (A). Alle palsmyrer i Sør-Norge og Troms vil være svært viktige (A). Konklusjon Viktig B: Andre palsmyrer i Finnmark. Svært viktig - A: Palsmyrer i Finnmark med store platåpalser og velutvikla myrkomplekser med mosaikk av smeltede palser, nyetablerte palser og kuppelpalser. Alle palsmyrer i Troms og Sør-Norge Råd om skjøtsel og hensyn Palsmyr er generelt ømfintlig for inngrep. Det er viktig at det isolerende laget av vegetasjon og jordsmonn i overflata av palsene ikke blir skadet eller ødelagt. For å opprettholde palsmyras særegne dynamiske egenskaper og miljøforhold kreves det også at hydrologien holdes intakt. Dette gjelder hele myra (myrkomplekset) som kartlegges, også der myr med palser bare utgjør en del av myrkomplekset. Det er derfor viktig å inkludere hele eller mesteparten av myra (en avgrenset hydrologisk enhet) ved avgrensing og ikke bare de delene som inneholder palser, slik at man sikrer at prosessene med oppbygging og nedbryting får fortsette uhindret. Kunnskapsnivå og viktige kilder Arbeidene til Vorren (1967, 1972, 1979a, b), Sollid & Sørbel (1998) og Moen et al. (2001) er viktige kilder til kunnskap om palsmyrenes oppbygging, utbredelse og dynamikk. Rapportene fra det nasjonale overvåkingsprogrammet på palsmyr er viktige kilder til kunnskap om variasjoner i palsmyrenes oppbygging og dynamikk (Hofgaard 2003, 2004, Hofgaard & Myklebost 2012). Det er nødvendig med mer kunnskap om variasjon, alder og muligheter for nyetablering i høgereliggende strøk i ei framtid med varmere og våtere klima, noe det nasjonale overvåkingsprogrammet bidrar til. 46

47 Litteratur Hofgaard, A Effects of climate change on the distribution and development of palsa peatlands: background and suggestions for a national monitoring prosject. NINA Project Report 21: Hofgaard, A Etablering av et overvåkingsprosjekt på palsmyrer. NINA Oppdragsmelding 841: Hofgaard, A. & Myklebost, H.E Overvåking av palsmyr. Første gjenanalyse i Goatheluoppal, Vest-Finnmark. Endringer fra 2006 til NINA Rapport 841: Moen, A., Skogen, A., Vorren, K.-D. & Økland, R.H Myrvegetasjon. s i: Fremstad, E. & Moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk.mus. rapp. bot. Ser Moen, A. & Øien, D.-I. 2011a. Faktaark fra to prosjekter med vurdering av truethet og vernestatus for våtmark (myr og kilde) i Norge. NTNU Vitensk.mus. Bot. notat :1-62. Moen, A. & Øien, D.-I. 2011b. Våtmark. s i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Ruuhijärvi, R Über die regionale Einteilung der nordfinnischen Moore. Ann. Bot. Fenn. 31-1: Ruuhijärvi, R Zur Entwiklungsgeschichte der nordfinnischen Hochmoore. Ann. Bot. Fenn. 43-2: Seppälä, M Distribution of permafrost in Finland. Bulletin of the Geological Society of Finland 69, part 1: Sollid, J.L. & Sørbel, L Palsa bogs as climate indicator examples from Dovrefjell, Southern Norway. Ambio 27: Vorren, K.-D Evig tele i Norge. Ottar 51: Vorren, K.-D Stratigraphical investigations of a palsa bog in northern Norway. Astarte 5: Vorren, K.-D. 1979a. Recent palsa datings, a brief survey. Norsk geogr. Tidsskr. 33: Vorren, K.-D. 1979b. Vegetational investigations of a palsa bog in northern Norway. Tromura Naturvit. 5: Pals ved Haugtjørnin, Dovre på slutten av 1970-tallet. I dag er denne palsen nesten borte. Foto: A. Moen. 47

48 Kilde Dag-Inge Øien og Torbjørn Høitomt. Oppdatert 27. november Definisjon Popularisert beskrivelse Naturtypen utgjøres av kilder (oppkommer/ grunnvannsframspring) og bekkestrekninger nedstrøms kilder, karakterisert av relativ jevn vannføring (aldri uttørring), jevn vanntemperatur gjennom hele året og høyere kalkinnhold enn omkringliggende naturtyper. Kildene opptrer ofte i kontaktsonen fastmark/myrkant, og viktige forekomster gjerne i tilknytning til kalkrike skogstyper og rikmyr. Kildene har høgere kalkinnhold enn omkringliggende vannforekomster. Selve kilden/kildekanten er karakterisert av en spesiell mosevegetasjon dominert bl.a. av kildemosearter og tuffmoser. Kildene dekker vanligvis små arealer og opptrer som øyer i landskapet. Teknisk definisjon Det er de moderate til sterke kildene (tydelig preg av kildevannspåvirkning) under skoggrensa som inngår i kartleggingsenheten. Mer diffuse framspring og sig langs bekker, i myrkanter, fuktige skogtyper o.a. kartlegges som en del av de naturtypene som omgir disse framspringene. Dette er i tråd med NiN 2.0 (framlegg 2) der kildemyr og kildeskogsmark ikke lenger inngår i kilde. Kilde inngår i Natursystem-hovedtypen V~4 Kaldkilde (NiN 2.0 framlegg 2) definert som våtmark langs trinn 3-5 av den lokale komplekse miljøvariabelen (LKM) Kildevannspåvirkning (KI). Denne sammen med LKM en Kalkinnhold (KA) er den viktigste kilden til variasjon innen typen. Kilde kan også defineres ut fra landskapsdeltyper innen hovedtypen Våtmarksmassiv i NiN 1.0. Det skilles mellom tre typer av kilder: svak grunnkilde, sterk grunnkilde og sterk djupkilde. De to førstnevnte typene er kilder på mineraljord, den siste er kilder på torv. Det er stor forskjell i plante- og dyrelivet mellom grunnkilder og djupkilder. Hvorfor naturtypen er viktig Kildene representerer viktige arkiver eller laboratorier, som gir informasjon om grunnvannet, geologien, klimaforhold m.m. Og plantelivet gjenspeiler miljøforholdene på en klar måte. I låglandsområdene, kan kildene være viktige voksesteder for arter som ellers bare finnes i fjellet eller fjellnære områder og som regionalt er sjeldne eller truet. Stabile kilder i låglandet (nemoral til sørboreal vegetasjonssone (N-SB)) er sjeldne i de fleste deler av landet, og de ble vurdert som sterkt truet av Moen (2001). I rødlista for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011a, b) ble det konkludert med at det sannsynligvis har vært en betydelig reduksjon av forekomst og tilstand for Sterk kaldkilde de siste 50 år, men at det mangler kunnskap til å plassere naturtypen i en bestemt rødlistekategori (DD). Svak kilde og kildeskogsmark (merk likevel at kildeskogsmark ikke lenger er en del av kartleggingsenheten) er vurdert som nær truet (NT). Utbredelse Kilder finnes spredt over hele landet opp til lågalpin vegetasjonssone (LA), men små, ustabile kilder på overgang mot snøleier kan finnes i mellomalpin vegetasjonssone (MA). Innen N og boreonemoral vegetasjonssone (BN) er kilder sjeldne i de fleste deler av landet, innen SB er kilder litt vanligere, og i mellomboreal til lavalpin vegetasjonssone (MB-LA) er kilder vanlige i mange deler av landet. 48

49 Naturfaglig beskrivelse Kildene finnes vanligst i forsenkninger i terrenget, gjerne ved foten av skrenter eller bakker. Forekomstene henger sammen med at vannførende bergarter eller godt drenerte løsmasser grenser mot lag med mindre gjennomtrengelighet for vann. Kildene får enten vannet fra fritt grunnvann som kommer frem i dagen på grunn av grunnvannspeilets helling, eller fra innestengt grunnvann som kommer opp som følge av trykk. Vannet som strømmer frem preges av berggrunn og løsavleiringer. I områder med basefattig jord er kildevannet forholdsvis surt, og ph ligger vanligvis mellom 5 og 6. I strøk med baserik jord har kildene omtrent nøytralt vann, eller det kan til og med være svakt basisk (ph 7-8). Vannet har mye kalk, det er "hardt", og såpe skummer dårlig. Hydrologisk deles kildene i to hovedtyper, stabile (eustatiske) og ustabile (astatiske) kilder. De stabile kildene har konstant vannføring. Temperatur og kjemisk sammensetning er den samme hele året. De ustabile (astatiske) kildene har gjennom året variasjon i vannføring og i temperatur og kjemisk sammensetning i vannet. Disse kildene endrer seg sterkt i tørre perioder, og kan nesten tørke inn om sommeren. De ustabile kildene er vanligst i høgereliggende områder, og de er nesten enerådende over den klimatiske skoggrensen. Om vinteren fører kildevannet til snøsmelting, og i sentrum av stabile kilder er det aldri tele. Kildefremspringene og områdene like nedenfor er ofte de første snøfrie arealene om våren, og kildene utgjør gjerne de første gode vårbeiteområdene for mange dyrearter. Kildene ligger som små øyer i landskapet, omgitt av myr, skog, kulturmark osv. Kildene har i lange tider hatt omtrent de samme miljøforhold, og plante- og dyrelivet har gjennom lang tid tilpasset seg de spesielle forholdene. Låglandskildene er vanligvis stabile (eustatiske) kilder omgitt av skogvegetasjon, og det kan være vanskelig å skille typen mot utforminger av varmekjær kildelauvskog, rik sumpskog og skogbevokst rikmyr. Ofte er det glidende overgang mellom kildevegetasjonen ved sentrum av grunnvannsframspring og arealer av de nevnte skogtypene eller åpen rikmyr utenfor framspringet. I låglandsområdene (N-BN), kan kildene utgjøre isolerte voksesteder (relikter) for arter som ellers bare finnes i nordligere strøk, i boreale og alpine områder (jf. Warncke 1980 som beskriver kilder i Danmark). Kildene har torv som er godt omdannet, men torvtykkelsen varierer sterkt mellom utforminger. Vannets kvalitet og stabiliteten i vannføringen gjenspeiles i kildenes planteliv. Det finnes arter som er bundet til bestemte kildetyper, og disse "indikatorartene" kan da på en enkel måte gi oss nyttig informasjon. Det finnes et betydelig antall arter som er eksklusive kildearter, bl.a. kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter, kaldnikke og kildetvebladmose. En rekke arter som finnes vanlig i kilder er felles med myrvegetasjon, for eksempel arter av starr og myrull. I låglandet er arter som bekkeblom, slakkstarr, karsearter, kildegras, maigull, sumphaukeskjegg, mjølkearter og snelle-arter typiske kildearter. De fleste mosene i kilder er felles med mosene i rikmyrvegetasjon. Av rødlista arter finnes myrsildre (VU) i rik kildevegetasjon i indre del av Troms og Finnmark, dessuten på en lokalitet i Rogaland. Arten er vanligere i Danmark, Sverige og Finland. Kildegras (NT) opptrer gjerne i sterke kilder og tilhørende kildebekker. Gulmyrull (NT) forekommer helst i rik kildevegetasjon. Mye tyder også på at lappmjølke (EN) er knyttet til rike kilder, men utbredelsen til denne arten er lite kjent. Kildestjernemose (DD) finnes i rikkilde og rikmyr. Myrrøyksopp (NT) har trolig sine viktigste forekomster i svake ekstremrike kilder og myrer med kildepåvirkning. Ganske mange fjellplanter (arter med hovedforekomst i NB-LA/MA) finnes spredt i kildevegetasjon innen N-SB. Dette gjelder spesielt basekrevende arter som fjell-lok, linmjølke, fjellsnelle, kastanjesiv og trillingsiv. I mange lavlandsområder er slike forekomster av fjellplanter sjeldne, og artene kan mange steder være regionalt truet. 49

50 Vegetasjonsmessig er det vanlig å skille mellom fattig og rik kildevegetasjon, der endringene i plantelivet gjenspeiler tilgangen på mineralnæring (ph, basemetning). De fattige kildene er ofte kalt intermediærkilde ettersom de har forholdsvis høg ph og tilgang på mineralnæring parallelt med intermediærmyr. Kildene med dårlig basetilførsel er artsfattige, og ofte dominerer svulmende matter av de lysegrønne kildemose-artene og kaldnikke; eller kildetvebladmose og torvmoser. Kilder med god basetilførsel er vanligvis mer artsrike, med stort innslag av grasvekster og urter. Ofte dominerer de brungrønne tuffmosene eller kalkmose i bunnen, og en rekke arter er felles med (ekstrem)rikmyr, bl.a. stjernemose og makkmose. En todeling av kildevegetasjonen er gjort både i plantesosiologisk litteratur (bl.a. Nordhagen 1943), og ved mer praktisk inndeling (Påhlsson 1994, Fremstad 1997). Kildevegetasjonen varierer også sterkt fra de sentrale delene der vannet kommer opp og utover mot de mer perifere delene. Særlig har de stabile kildene spesiell vegetasjon (med eksklusive kildearter) omkring framspringet av vann, der torvdybden kan være stor. Kanteffekten derimot, henger sammen med liten torvdybde, stort innslag med mineraler i torva, skyggevirkning og god næringstilgang. I kanten av kildene, ved kildebekker og på større flekker med tynn kildetorv finnes kildeenger som på baserikt substrat ofte er svært artsrike, med en blanding av rene kildearter, myrarter og arter som er felles med eng- og heivegetasjon. Delnaturtyper Det er stor variasjon innen kilde og det kan skilles mellom flere utforminger, men det foreligger svært begrenset dokumentasjon. Vi anser dessuten ikke skillet mellom ulike vegetasjonsutforminger som vesentlig for verdisettingen (se under) og har derfor valgt å ikke dele typen opp i delnaturtyper. Avgrensing mot andre naturtyper Skilles fra omkringliggende typer (f.eks. skog, myr, bekkeløp) på fravær eller sparsom forekomst av eksklusive kildearter som kildemjølke, kildevrangmose, kildesleivmose, kildeflik, kildemose-arter, kaldnikke og kildetvebladmose. Etter som kildene alltid utgjør små arealer, er det avgjørende at også de omgivende naturtyper inkluderes i kartleggingen, i alle fall slik at de hydrologiske forholdene sikres (se under «Skjøtsel og hensyn»). Vi setter ingen nedre arealgrense for hvilke kilder som bør registreres, men kilder som dekker mindre enn 5 m i lengste utstrekning bør registreres som punkter. Kilder overlapper med eller inngår ofte i andre kartleggingsenheter, spesielt i skog og myr og er svært mangelfullt registert. Derfor bør alle kilder som tilfredsstiller definisjonen på kartleggingsenheten registreres. Avhengig av om de biologiske verdiene først og fremst er knyttet til kildeframspringet eller ikke velges Kilde som naturtype og den andre naturtypen som tilleggsnaturtype eller motsatt. Påvirkning/bruk Kildene, særlig de stabile kildene, var i tidligere tider (og er noen steder også i dag) viktige for tilgangen til godt drikkevatn og for god vasstilgang i utmarksdrifta. Derfor finner man ofte gode kilder i tilknytning til gamle stier, setrer og høyløer. Dette har påvirket (og påvriker) vegetasjonen i større eller mindre grad, spesielt i kildekantene (se videre under «Skjøtsel og hensyn»). Menneskelig aktivitet ved drenering, nedbygging, brønngraving, vassdragsregulering osv. har mange steder redusert antallet og arealet av kilder, spesielt i N-SB. Naturtypen er særlig utsatt for drenering i kulturlandskapet, og kildeframspring i tilknytning til myr er ofte utsatt for grøfting. Naturtypen er også sårbar overfor inngrep som barmarkskjøring og hogst. 50

51 En aktuell trussel framover er klimaendringer, og scenariene med økt temperatur i deler av året, økt (eller endret) nedbørmengde i noen årstider, økt vindhastighet m.m. kan føre til endringer i vannføringen i kildene, og dermed endringer i plantelivet. Økt nedfall av nitrogen og andre stoffer kan også påvirke kildene, spesielt i de sør- og sørvestligste delene av landet. Verdisetting I utgangspunktet skal alle stabile (eustatiske; KI: 5) og velutvikla kilder kartlegges og verdisettes. Med velutvikla kilder menes kilder med en vegetasjon som tydelig skiller seg fra omgivelsene og som preges av de eksklusive kildeartene (se over). I tillegg bør også mer ustabile kilder i låglandet (KI: 3-4), med mindre velutvikla kildevegetasjon, men med tilstrekkelig forekomst av eksklusive kildearter til å skille dem fra omgivelsene, kartlegges. Verdisettingen baseres på ulikheter i trusselbildet og forekomst av kilder mellom låglandet og høgereliggende strøk (se over). Mange kilder inngår i myrreservater og andre typer av verneområder, men de fleste av disse ligger nok i MB-LA, og ganske få i N-SB (Moen 2001). Viktige parametere for verdisetting Kildevannspåvirkning (KI), forekomster av kjenntegnende arter (eksklusive kildearter) og regional tilhørighet (vegetasjonssoner, som indirekte angir trusselbildet) vil være de viktigste parameterene for verdisetting Mindre viktige parametere for verdisetting Forekomst av trua arter vil her være en tilleggsparameter for å vurdere verdien til de minst velutvikla (med få kjenntegnende arter)men stabile kildene. Parameter Lav vekt Middels vekt Høy vekt Kjennetegnend x-x arter Over x arter Over x arter e arter (jf. NiN artsliste) Rødlistearter - 2 eller flere NT/DD-arter, eller forekomst av 1 VUart 2 eller flere VU-arter, eller forekomst av 1 EN- eller CR-art Kildevannspåvirkning - KI = 3 eller 4 KI = 5 Biogeografi - MB-LA N-SB Dette gir følgende verdisetting: Lokalt viktig - C: Stabile til ustabile kilder i låglandet (N-SB) med mindre velutvikla kildevegetasjon Viktig - B: Andre stabile og velutvikla kilder Svært viktig - A: Stabile og velutvikla kilder i låglandet (N-SB), og stabile og velutvikla kilder ellers som har minst en truet art Råd om skjøtsel og hensyn Naturtypene som omgir en kilde bør inkluderes som buffersoner ved avgrensingen. Hvor stor denne buffersona bør være avhenger av de lokale forholdene. Den bør i alle fall være så stor at de hydrologiske forholdene sikres. Fysiske inngrep som drenering ved grøfting eller brønngraving fører ofte til uoppretttelige skader og ødelegger kildene. Større uttak av vann til husholdninger, hytter, etc. vil kunne gi redusert vannføring, spesielt hvis uttaket gjøres direkte i kildeframspringet. Reduksjon i vannføringen i kildene vil spesielt 51

52 kunne gå ut over de typiske kildeartene som er avhengig av å leve i kildesentrum med høg, konstant vannføring. Arter i kildekantene vil lettere kunne finne nye leveområder som oppfyller kravene til voksested. Etter opphør av tradisjonell slått og beiting, fører gjengroing av kildeeng og andre arealer like inntil kildeframspring, til endringer av flora og vegetasjon nær kildekantene. For slike kilder som inngår i et kulturlandskap, bør vegetasjonen rundt kildene skjøttes i tråd med skjøtselen i området forøvrig. For skjøtselsanbefalinger se faktaark for Slåttemyr. Kunnskapsnivå og viktige kilder Grunnleggende kunnskap om kildevegetasjonen i fjellet og nærliggende boreale områder finnes i Nordhagen (1928, 1943), Dahl (1957) og Moen (1990). I tillegg finnes studier av kildevegetasjonen i flere hovedfagsoppgaver, bl.a. Flatberg (1970), Moen (1970) og Sootholtet (1981). Kildevegetasjonen ble registrer sammen med myrvegetasjonen i arbeidet med den norske myrreservatplanen, og det ble samlet mye kunnskap om kildevegetasjon og flora i ulike deler av landet (Se for oversikt). Ellers gir Moen (2001) viktig informasjon om utbredelse, økologi, artssammensetning og trusler for kildevegetasjon i Norge. Vi har imidlertid stor variasjon i kildevegetasjonen i Norge, og det er få arbeider som gir en grundig dokumentasjon av planteliv og økologi. En bedre dokumentasjon vil utvilsomt føre til en rekke typer/utforminger av kildevegetasjonen i Norge. Til sammenligning nevnes at Hadac (1983) skiller ut seks forbund og 22 assosiasjoner av kildevegetasjon (inkludert bekkekanter) i tidligere Tsjekkoslovakia; dvs. innen et område som knapt har så stor variasjon i kildevegetasjonen som Norge. Konklusjonen er derfor at vi har dårlig oversikt over variasjonen i artssammensetning innen naturtypen kilde. Litteratur Dahl, E Rondane. Mountain vegetation in South Norway and its relation to the environment. Skrifter Norske Videnskaps-akademi Oslo Mat.-Naturv. klasse : Flatberg, K.I Nordmyra, trondheim. Aspekter av flora og vegetasjon. 1. Vegetasjon. Hovedfagsoppg. Univ. Trondheim. 183 s. Upubl. Hadac, E A survey of plant communities of spring and mountain brooks in Czechoslovakia. Folia Geobot. Phytotax. 18: Moen, A Myr- og kildevegetasjon på Nordmarka - Nordmøre. Hovedfagsoppg. Univ. Trondheim. 245 s. Upubl. Moen, A Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser : Moen, A The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. Gunneria 63: Moen, A Kildevegetasjon. s i Fremstad, E. & moen, A. (red.) Truete vegetasjonstyper i Norge. NTNU Vitensk. mus. Rapp. bot. Ser Moen, A. & medarbeidere Myrundersøkelser i Nord-Trøndelag i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Rapp. Bot. Ser : Moen, A. & Wischmann, F Verneverdige myrer i Oslo, Asker og Bærum. Rapport i forbindelse med den norske myrreservatplanen. K. norske Vidensk. Selsk. Mus. Miscellanea 7: Påhlsson, L Vegetasjonstyper i Norden. Tema Nord :

53 Sootholtet, K Vegetasjon og økologi i kilder på Grønsenknipa, Vestre Slidre, Oppland. Hovedfagsoppg. Univ. Oslo. 156 s. Upubl. Warncke, E Spring areas: ecology, vegetation and comments on similarity coefficients applied to plant communities. Holarct. Ecol. 3:

54 Slåttemyr (Vi følger UN, og bruker «Slåttemyr», der også beitemyr er inkludert) Dag-Inge Øien, Anders Lyngstad & Asbjørn Moen. Oppdatert 27. november Definisjon Popularisert beskrivelse Slåttemyr er områder med fuktighetskrevende vegetasjon som danner/har dannet torv, og som er preget av langvarig høsting gjennom slått. Etter opphør av slått vil arealet fortsatt regnes som slåttemyr så lenge myra er preget av de økologiske prosesser som skyldes tidligere slått. Ei slåttemyr i gjengroing vil da regnes som slåttemyr så lenge gjengroinga skyldes opphør av slått og ikke andre naturlige prosesser (eks. forsumping, torvakkumulasjon). Viktige karakteristikker er: Overflate og vegetasjonsstruktur: o jevn overflate o relativt jevn fordeling av arter o svake eller manglende myrstrukturer (varierer med myr(massiv)type) o busker på forhøyninger som øker typisk ut mot kantene på en måte som indikerer gjengroing. Velutvikla botnsjikt, spesielt på rike fastmattemyrer, dominert av teppedannende moser. Arter som tåler godt slått (slåtteindikatorer) er vanlige eller forekommer i større mengder. I tillegg vil forekomst av kulturspor som for eksempel høyløe/høybu, slåttebu, stakkstang eller hafell, eller annen historisk dokumentasjon, være til hjelp for å avgrense et område som har vært brukt til slått. Naturtypen inkluderer også myr som er preget av beiting. Bruken av myr til beiting har vært begrenset, og hovedsakelig knyttet til fastmatter og myrkanter med tynn torv. Svært ofte inngår beitemyr som en mindre del av et større beitelandskap. Teknisk definisjon Hevdintensitet (HI) 8 - fulldyrka ekstensiv, spor av intensiv 4 ekstensiv 3 svært ekstensiv 2 1 uten A0 intakt hevdpreg A1 tidlig suksesjonsfase A2 sein suksesjonsfase AE ettersuksesjonstilstand Rask suksesjon (RA) 54

55 Etter NiN (Framlegg 2 av NiN 2.0) er slåttemyr (inkl. beitemyr) det samme som V~8 Semi-naturlig myr, der beitemyr omfatter grunntypene uten slåttemarkspreg (SP=1) og slåttemyr omfatter grunntypene med slåttemarkspreg (SP=2). Slåttemyr er definert som semi-naturlig mark innen trinnene 3-5 (fra svært ekstensiv hevd til ekstensiv hevd med spor av intensiv hevd) langs den lokale komplekse miljøgradienten (LKM) hevdintensitet (HI) (se figur). Videre kan slåttemyr relateres til trinn på tilstandsvariabelen «rask suksesjon (RA). Denne har fire trinn, der A0 er intakt hevdpreg (aktiv bruk) og trinn AE er ettersuksesjonstilstanden der artssammensetning og endringstakt og - retning ikke lenger kan relateres til tidligere bruk. Grensen for når ei myr ikke lenger er slåttemyr trekkes ved trinn A2, sein suksesjonsfase, på denne skalaen, der artssammensetningen er mer lik ettersuksesjonstilstanden. Myr på trinn A0, A1 og A2 blir da definert som slåttemyr, mens myr på trinn AE ikke lenger er slåttemyr. Objektgruppe kulturspor etter tradisjonell jordbruksvirksomhet (G4 KT; etter NiN 1.0) brukes som en tilleggsvariabel. Objektenheter er for eksempel høyløe/høybu, slåttebu, stakkstang og hafell. Hvorfor naturtypen er viktig Slåttemyr er vurdert som truet i Norsk rødliste for naturtyper 2011 (Moen & Øien 2011). Der deles typen i to naturtyper etter NiN 1.0 (Halvorsen et al. 2009), slåttemyrkant og slåttemyrflate, og er karakterisert som henholdsvis kritisk truet (CR) og sterkt truet (EN) i rødlista. Slåttemyr er en av fem utvalgte naturtyper med egen forskrift i naturmangfoldloven. Dette innebærer blant annet at det skal tas særlig hensyn til lokaliteter som er klassifisert som svært viktig (A) eller viktig (B) etter DN-Håndbok 13 ved tiltak som kan «endre karakteren eller omfanget av en forekomst». Det skal også utarbeides en handlingsplan for naturtypen. Det er ikke gjort for slåttemyr, men den er omtalt i handlingsplan for slåttemark (Direktoratet for naturforvaltning 2009), og i 2013 utarbeidet NTNU Vitenskapsmuseet ei liste over lokaliteter som bør prioriteres for skjøtsel og overvåking (Lyngstad et al. 2013). Utbredelse Slåttemyrer finnes over hele landet, og med tyngdepunkt i indre og midtre deler av landet der det er store arealer av minerotrof myr (jordvannsmyr) og relativt korte avstander til bygder med garder (Lyngstad et al. 2012b). Slåttemyrer i låglandet (BN-SB) er sjeldne, spesielt på Østlandet (Lyngstad et al. 2013). I jordbrukstellingen i 1907 ble arealet av utmarksslått oppgitt til 2700 km², og en stor del av dette var myr. Ved å ta hensyn til at arealene ble slått annethvert år, blir dette noe over 1,5 % av landarealet. Dette var nok for lågt, og f.eks. i Rindal kommune (MR) viser beregninger at ca. 7 % av landarealet ble brukt (Moen 1989). I tidligere tider ble slåttemyrene helt eller delvis skjermet for beite. Etter opphør av utmarksslått er det beitebruken som representerer den eneste høstingen på myrene, og beitetrykket er ofte lågt, spesielt på våte myrer. Beitemyrene er vanligst i områdene ved gårdene, og som myrflekker i større beitelandskap. Naturfaglig beskrivelse Vegetasjonen på slåttemyr, som på myr generelt, varierer i hovedsak langs tre gradienter: fattig-rik, løsbunn/mykmatte-tue og myrflate-myrkant. Disse tilsvarer henholdsvis Kalkinnhold (KA), Tørrleggingsvarighet (TV) og Myrkantpreg (MK) i NiN 2.0. Enheter av slåttemyr karakteriseres etter de tre nevnte gradientene, og definert ut fra forekomsten av plantearter (se tabell 1-3) og økologiske 55

56 forhold. Gradienten fattig-rik er viktigst i denne sammenhengen. I ei slåttemyr i hevd vil betydningen av de to andre gradientene, spesielt MK, være redusert, men etter opphør av slått vil suksesjonsforløpet i slåttemyrkanten være svært forskjellig fra slåttemyrflata (se under). Ei slåttemyr måtte ha en brukbar produksjon av gras og urter som kunne høstes. Minerotrofe myrer (jordvannsmyrer) har høgere produksjon i feltsjiktet enn ombrotrofe myrer (nedbørsmyrer), og det er derfor i realiteten bare jordvannsmyrene som ble slått. Langs KA-gradienten deles vegetasjonen på minerotrof myr i fire enheter: fattig, intermediær, rik (middelsrik) og ekstremrik. Karakteristiske arter langs KA-gradienten er vist i tabell 1. Ofte er det høgere produksjon på de rikeste myrene, samt et mer variert planteliv som gir seg utslag i høgere næringsverdi på høyet. De beste slåttemyrene har derfor middelsrik og ekstremrik myrvegetasjon, men fattigere myrer finnes over svært store arealer og har vært viktige. Rikmyrene er knyttet til områder med kalkrik mineraljord (se figur 1), og i store deler av landet mangler slik jord, f.eks. på Sørlandet og store deler av Vestlandet. I slike områder var de mest produktive fattigmyrene svært viktige slåttemyrer. Langs TV (mykmatte-tue) er det fastmattene (tilsvarende vegetasjonstypene K3, L2, M2, M3 i Fremstad (1997)) som er viktigst på slåttemyrene. Her ligger vannstanden i lange perioder av vekstsesongen lågere enn røttene til plantene. Dette gir bedre oksygenforhold og bedre tilgang på næringsstoffer, som igjen gir høgere produksjon i forhold til våtere typer. Ellers har myrkantene som kan være tresatt (K1, L1, M1), og som i dag er utsatt for gjengroing, vært viktige slåttemyrarealer. Det samme gjelder utforminger av høgstarrmyr (L4) og mykmatte (innen L3 og M4) med høgvokste arter, og dermed høg produksjon. Kildepåvirka myr har god tilgang på viktige næringsstoffer og god oksygentilgang, noe som gir høg produksjon. Det finnes få (ingen) plantearter som er eksklusive for slåttemyr, og innholdet av arter skiller seg lite fra andre minerotrofe myrer, men fordelingen av arter både i bunn- og feltsjiktet er forskjellig (se nedenfor). Myrtust (NT) og huldrestarr (VU) er eksempel på rødlistearter som favoriseres av slått. Viktige plantesamfunn på slåttemyr er beskrevet i mange publikasjoner fra langtidsstudiene av slåttemyr i Midt-Norge. Dette gjelder bl.a. Moen (1969, 1976) der også fattige slåttemyrer er beskrevet med plantesosiologiske tabeller. Ellers er det de rike slåttemyrene som er best studert, bl.a. i Moen (1990) og Moen et al. (2012). Arter som fremmes av slått på rike myrer er vist i figur 2. Se også artsliste i Fremstad (1997: ) Slåttemyr er absolutt vanligst på bakkemyr og flatmyr, men også store deler av strengmyr og kildemyr kan ha høg produksjon av grasvekster og urter, og har vært brukt. Høgmyr har myrmassiv som kan omfatte minerotrof lagg eller dråg, også slike partier med produktivt feltsjikt har vært brukt. Det er relativt få arter som har utgjort det meste av fôret på slåttemyrene. Først og fremst har starrartene vært viktige, og da spesielt de høgvokste flaskestarr og trådstarr. Også gråstarr, stjernestarr, slåttestarr, kornstarr, duskull, torvull, blåtopp og bjønnskjegg er viktige grasvekster, og alle de nevnte artene opptrer både på fattig og rik slåttemyr. På rikmyr kommer en rekke flere arter, der særbustarr, gulstarr, engstarr og breiull er viktige. Urter på både fattig og rik slåttemyr omfatter bukkeblad, rome og tepperot, mens en rekke urter, bl.a. orkideer inngår på rikmyr (og delvis intermediær myr, se tabell 1). Et karakteristisk trekk ved slåttemyr er den jevne overflata på myra. Ljåen og aktiviteten ved slåtten har jevnet ut forhøyninger, og fjernet busker og trær. Fordelinga av arter er relativt jevn. Uten slått noen tiår på slike gamle slåttemyrer, kommer små forhøyninger og ujevnheter fram igjen, og høgvokst vegetasjon med busker etablerer seg på forhøyningene, og bidrar til ytterligere uttørking og tuedannelse (se bilder figur 3). Forekomsten av busker og trær øker typisk ut mot kantene. 56

57 Delnaturtyper Slåttemyr kan deles inn på samme måte som øvrige myrtyper etter hovedgradientene fattig-rik, løsbunn/mykmatte-tue og myrflate-myrkant. Disse tilsvarer henholdsvis LKM ene Kalkinnhold (KA), Tørrleggingsvarighet (TV) og Myrkantpreg (MK) i NiN 2.0. KA er viktigst i denne sammenhengen med betydelig variasjon i forekomsten av plantearter langs gradienten (se faktaark for Rikmyr).Vi har derfor valgt å dele inn slåttemyr hovedsakelig etter KA. Samtidig har vi skilt ut slåttemyrer i låglandet (N/BN-SB) som egen delnaturtype på grunn av forskjeller i forekomst og trusselbilde. Fattig slåttemyr (MB-LA) Dette er V~8 Semi-naturlig myr (etter Framlegg 2 i NiN 2.0) på trinn 1 og 2 langs KA. I de tre myrsamfunna av denne typen som er dokumentert i Moen (1976) er i bunnsjiktet dominert av torvmoser, der stivtorvmose og dvergtorvmose er de viktigste artene. Dessuten er levermoser svært vanlige. Mykmattene har mest dystarr i feltsjiktet, mens sivblom og bjønnskjegg er blant de vanligste artene. Produksjonen ved slått annethvert år er kg/daa. Vanlig fastmatte har bjønnskjegg, duskull, blåtopp og starr-arter i feltsjiktet, og de nevnte moseartene i bunnsjiktet. Produksjonen ved slått er kg/daa. Det tredje av de studerte fattigmyrsamfunnene er dominert av rome, og med dårlig dekning av andre karplanter. De nevnte mosene er vanligst i bunnsjiktet som ikke er dekkende. Romemattene gir ganske høg høymengde ved første gangs slått etter opphør i noen tiår. Men slått annethvert år gir bare ca kg/daa. Dette henger samme med at rome hemmes sterkt av slåtten. I kantsamfunn på fattigmyr er det tynn torv, og noen mer typiske fastmarksarter, inkludert lyng- og busker inngår. Her foreligger det ikke produksjonsmålinger. Delnaturtypen omfatter grunntypene: kalkfattig mykmatte (TV=1) og kalkfattig fastmatte (TV=2). Trolig bør det også skilles mellom grunntyper på myrflate (MF=1) og myrkant (MF=2), men dette er foreløpig ikke gjort i NiN 2.0. Intermediær slåttemyr (MB-LA) Dette er V~8 Semi-naturlig myr på trinn 3 langs KA. I Norge finnes lite materiale fra slått av intermediær myr. Alle de nevnte artene fra fattigmyr inngår, dessuten noen av rikmyrartene (tabell 1: gruppe 6 og 7). Flaskestarr, trådstarr, slåttestarr, gråstarr og kornstarr kan være viktige mengdearter. Produksjonen ligner nok på den refererte fra fattigmyr. Delnaturtypen omfatter grunntypene intermediær mykmatte på beitemyr (TV=1, SP=1), intermediær mykmatte på slåttemyr (TV=1, SP=2), intermediær fastmatte på beitemyr (TV=2, SP=1) og intermediær fastmatte på slåttemyr (TV=2, SP=2) i NiN 2.0. Trolig bør det også skilles mellom myrflate og myrkant (se over). Rik slåttemyr (MB-LA) Dette er V~8 Semi-naturlig myr på trinn 4 og 5 langs KA. Botnsjiktet er velutvikla og gjerne dominert av brunmoser som myrstjernemose, navargulmose, messingmose og brunmakkmose, og det er større forekomster av levermoser som brundymose og einkorntvibladmose (sjelden). Fravær av slåttepåvirkning fremmer oppreiste og tuedannende mosearter som torvmosene til fordel for liggende og teppedannende moser som brunmosene, og et tett strølag gir et mindre velutvikla botnsjikt. Arter som tåler slått godt, slik som sotstarr, særbustarr, gulstarr, slåttestarr, duskull, breiull, myrtust og fjellfrøstjerne (se også figur 2) er relativt vanlige eller forekommer i større mengder. Ofte kan også stor dominans av høge og rasktvoksende arter som blåtopp, takrør og mjødurt i kantene, indikere gjengroing. Delnaturtypen omfatter grunntypene middels kalkrik mykmatte (TV=1), svært kalkrik mykmatte (TV=1), middels kalkrik fastmatte (TV=2) og svært kalkrik fastmatte (TV=2) i NiN 2.0. Trolig bør det også skilles mellom myrflate og myrkant (se over). Slåttemyr i låglandet (N/BN og SB) Slåttemyrer i låglandet skiller seg ikke vesentlig fra de andre delnaturtypene. Det viktigste er forekomsten av låglandsarter/sørlige arter som f.eks. taglstarr (myrkant), nebbstarr, smalmarihand, myrflangre, mjølkerot (intermediær myr), og i gjengroende slåttemyrer står gjerne svartor og trollhegg. 57

58 Avgrensing mot andre naturtyper Det er et praktisk problem å avgrense slåttemyr: når opphører ei myr å være slåttemyr etter opphør av tradisjonell bruk? Dette problemet gjelder så vel for fattig som rik myr. Ut fra definisjonen av slåttemyr så slutter ei myr å være slåttemyr når det ikke lenger er registrerbart at myra har vært brukt til slåttemyr. Ei myr slutter også å være slåttemyr når andre bruksmåter eller inngrep har større innvirkning på de økologiske prosessene enn den tidligere slåtten (nedbygging, drenering, beiting, m.m.). Slåttemyr overlapper i utgangspunktet med Rikmyr. Svært mange av de mest verdifulle slåttemyrene er også de mest verdifulle rikmyrene, og motsatt. Disse to naturtypene må derfor i høg grad sees i sammenheng. Ved kartlegging er det derfor viktig at så mange som mulig av karakteristikkene som er beskrevet i definisjon av slåttemyr legges til grunn. Avgrensing mot andre myrtyper, rik sumpskog og kilde: Tilsvarende kriterier som for Rikmyr, se faktaark for denne typen. Avgrensing mot slåttemark og naturbeitemark Her er hovedprinsippet at grensen går mellom arealer på torv og arealer som ikke er på torv. Mindre arealer eller fragmenter av myr som inngår som en del av ei større slåttemark skilles vanligvis ikke ut som slåttemyr. Her må man i noen tilfeller bruke skjønn og vurdere om det er hensiktsmessig ut fra den historiske bruken og den funksjonen disse myrene har hatt i det aktuelle området. I deler av landet der slåttemyr er sjelden vil det også være hensiktsmessig å skille ut mindre arealer med slåttemyr enn i de delene der slåttemyr er relativt vanlig. Er man i tvil så registrerer man en mosaikk med slåttemark eller naturbeitemark. Påvirkning/bruk De største truslene mot slåttemyr er opphør av bruk med påfølgende gjengroing (figur 3). På myrflatene går prosessen sakte, og myrene kan fremdeles være åpne mange tiår etter at slåtten opphørte, spesielt i høgereliggende strøk. Den langvarige, og omfattende ekstensive bruken har resultert i en økologisk relativt stabil naturtype som er robust mot endringer i påvirkning som opphør av slått medfører. Slåttemyrene domineres av klonale arter (arter der enkeltindivider består av flere skudd fra samme rotsystem, og som gjerne sprer seg med utløpere) som lever lenge, og som derved kan finnes igjen i lang tid etter at artene har avsluttet blomstring. Endringene ved gjenvoksing gir seg derfor mer utslag i mengdefordelingen i vegetasjonen enn i artsmangfoldet. I tillegg til opphør av slått, er den største trusselen mot slåttemyrene endringer i hydrologien som følge av grøfting (figur 3) til vegbygging, eller etablering av annen infrastruktur (f.eks. vindkraftanlegg), og nedbygging til boligformål, industri, vasskraftutbygging, etc. Tidligere gjorde også torvstikking og grøfting for nydyrking eller skogreising betydelige inngrep i myrarealene i Norge (se blant annet Moen et al for oversikt). Hogst av trær i seg sjøl kan være positivt for myra ved at det fører til høgere grunnvann og økt forsumping. Men hogst kan også ha en betydelig negativ påvirkning i et slåttemyrlandskap. Det er i hovedsak tre faktorer som er viktige i den sammenheng; fysisk ødeleggelse av myra (kjørespor etc.), økt omsetning av organisk materiale som gir en gjødslingseffekt, og endring av skogstruktur som fremmer gjengroing. Beiting med tunge husdyr fører gjerne til store tråkkskader og fare for erosjon, og dermed redusert produksjon (se Råd om skjøtsel og bruk). 58

59 I dag har det de fleste steder i Norge gått mange tiår siden slåtten opphørte, og gjengroingen er kommet langt mange steder, spesielt i lågereliggende strøk (nedre del av mellomboreal vegetasjonssone og lågere). I disse områdene har dessuten mange slåttemyrer allerede gått tapt gjennom nydyrking og nedbygging. I høgereliggende strøk (øvre del av mellomboreal sone og oppover) er det fremdeles store arealer med åpne slåttemyrer. Dette gjelder spesielt i deler av landet med mye myr, som Midt-Norge, indre del av Hedmark, øvre del av Agder og deler av Nord-Norge. Verdisetting Slåttemyr er en sterkt trua naturtype (se over) og alle lokaliteter som tilfredsstiller definisjonen av slåttemyr har derfor minst lokal verdi. Alle artsrike lokaliteter som er i hevd, eller som bærer tydelig preg av langvarig hevd, bør gis høg verdi. I tillegg til hevd og artsmangfold, tillegges størrelse, sjeldenhet (lokalt) og om lokaliteten inngår i et helhetlig kulturlandskap en viss vekt i verdivurderingen. Viktige parametere for verdisetting Hevd (tilstand): Denne parameteren er direkte knyttet til de to lokale komplekse miljøgradientene Hevdintensitet (HI) og Rask suksesjon (RA) i NiN 2.0, og er en del av definisjonen av slåttemyr (se denne). Artsmangfold: Denne parameteren er et mål på forekomsten av rødlista arter og indikatorer på rik myrvegetasjon. Forekomsten av rødlistearter tillegges minst middels vekt. I konklusjonen nedenfor omtales låg, middels og høg vekt for Artsmangfold som henholdsvis lågt, middels og høgt artsmangfold. Størrelse: Variasjon i økologiske gradienter, vegetasjonstyper og landformer øker med økende størrelse, og dermed også betydningen for det biologiske mangfoldet. Store myrer bør derfor gis høgere verdi enn små myrer. Lokal forekomst/sjeldenhet: Slåttemyrer som ligger nær hverandre vil ha større sammenfall i miljøforhold enn slåttemyrer som ligger langt fra hverandre. Den enkelte myra vil derfor være mindre viktige for det biologiske mangfoldet i områder med mye slåttemyr enn i områder med lite slåttemyr. Samtidig kan det være riktig å gi ei slåttemyr som inngår i et større myrkompleks eller myrområde høg verdi fordi den bidrar til større variasjon i økologiske gradienter lokalt (jamfør «størrelse» ovenfor). Denne parameteren bør derfor brukes med varsomhet og tillegges mindre betydning enn de andre parameterne og kun brukes til å justere verdien etter at de andre aspektene er vurdert. Mindre viktige parametere for verdisetting Inngår i helhetlig kulturlandskap: Denne parameteren angir om lokaliteten inngår i et landskap der kulturbetingede naturtyper utgjør en helhet, og der slåttemyra er en viktig del som påvirker verdien til hele landskapet. Et seterlandskap kan være eksempel på et slikt helhetlig kulturlandskap. Det ligger inn en viss grad av skjønn i dette, og denne parameteren brukes som tilleggskriterium for godt hevda lokaliteter som ellers ikke oppnår høg vekt for andre parameter. 59

60 Parameter Låg vekt Middels vekt Høg vekt Størrelse < 50 daa > 50 daa - Artsmangfold Dominert av fattig eller intermediær slåttemyr. Ingen typiske rikhetsindikatorer (se tabell 1) eller sjeldne/trua arter Hevd (tilstand) Landskapsøkologi - lokal forekomst/ sjeldenhet Landskapsøkologi - utgjør en vesentlig del av et helhetlig kulturlandskap Få/svake spor etter hevd, men tilfredsstiller definisjonen på slåttemyr Dominert av intermediær slåttemyr, rik slåttemyr med middelsrik vegetasjon (arter fra gruppe 10 i tabell mangler). Eller forekomst av minst 1 rødlistet myrart (DD, NT eller VU) Bærer tydelig preg av langvarig hevd, eller gammel slåttemyr som holdes i hevd som beitemyr - Slåttemyr er lokalt relativt vanlig. Lokaliteten ligger i et større område/region (f.eks. flere kommuner) der det forekommer en del små, men få store (> 50 daa) forekomster av slåttemyr. - Nei Ja Artsrik og velutvikla lokalitet, dominert av rik slåttemyr med forekomst (spredt til vanlig) av flere arter fra gruppe 10 i tabell 1 (ekstremrik vegetasjon), eller forekomst av trua myrarter (minst 1 EN/CR- eller 2 VUarter). Holdes i hevd som slåttemyr Slåttemyr er lokalt sjelden. Lokaliteten ligger i et større område/region (f.eks. flere kommuner) der det er få og små andre forekomster av slåttemyr. Lokalt viktig C: Alle lokaliteter som tilfredsstiller definisjonen på slåttemyr og ikke oppnår verdi B eller A. Viktig - B: Lokaliteter > 50 daa store som ikke lenger holdes i hevd som slåttemyr men som bærer tydelig preg av langvarig hevd eller holdes i hevd som beitemyr og som har middels til lågt artsmangfold. Svært viktig - A: Alle lokaliteter som holdes i hevd som slåttemyr eller beitemyr eller bærer tydelig preg av langvarig hevd og som enten har høgt artsmangfold eller inngår i et helhetlig kulturlandskap. Andre lokaliteter som holdes i hevd som slåttemyr eller beitemyr eller bærer tydelig preg av langvarig hevd og som er > 50 daa store og forekommer i områder der slåttemyr er lokalt sjelden. Råd om skjøtsel og hensyn Slåttemyrer kan opptre som vel avgrensete enkeltmyrer eller som del av ei myr (myrkompleks) sammensatt av flere myrmassivtyper der bare noen har vært slått. Det kreves at hydrologien holdes intakt for å opprettholde ei myrs særegne egenskaper og miljøforhold. Dette gjelder også for slåttemyr. Det er derfor viktig å inkludere buffersoner ved avgrensing av lokalitetene, og legge grensen inne på 60

61 fastmark, i alle fall ovenfor myra. Det vil i mange tilfeller være fornuftig ved kartlegging av myrtyper at hele myrkomplekset avgrenses for å hindre endringer av hydrologien på en annen del av myrkomplekset enn den kartlagte naturtypen (f.eks. ved grøfting, vegbygging etc.), slik at hele myra påvirkes. Skjøtsel av slåttemyr bør skje så nært opp til den tradisjonelle bruken som mulig, men målsettinga med skjøtselen er avgjørende både for stubbehøgde, slåtteintervall, slåttetidspunkt og behov for fjerning av slåttegraset. Avhengig av størrelsen på arealet kan det være hensiktsmessig med ulike skjøtselstiltak og ulik skjøtselsintensitet i forskjellige deler av området. Det er og vanligvis hensiktsmessig å skille mellom en restaureringsfase de første årene og en årlig skjøtselsfase seinere. I restaureringsfasen ryddes området for kratt og små trær, og større trær tynnes og kvistes opp til mannshøgde. Vanligvis må områdene slås en gang i året i denne fasen, og i låglandsområder kan det være nødvendig med slått to ganger i året. Etter hvert som krattoppslag reduseres og produksjonen i feltsjiktet stabiliserer seg er det i de fleste tilfellene tilstrekkelig med slått fra hvert tredje til hvert tiende år for å holde krattet i sjakk. I sørlige og lågtliggende områder kan det være nødvendig med noe hyppigere slått. Slått med tohjulstraktor er et godt alternativ til ljåslått, og erfaringer fra blant annet Sølendet naturreservat i Røros viser at slått med tohjulstraktor er ca. 7 ganger raskere enn ljåslått (Moen & Øien 2012). Bruk av kantklipper med knivblad er et alternativ i tuete og ulendt terreng, men er om lag like arbeidskrevende som ljå. Graset kan gjerne tørkes på bakken slik at frø fra plantene frigjøres, men det bør fjernes fra slåtteområdene. Dette er først og fremst viktig for at høyet ikke skal «gjødsle» myra. I høgereliggende strøk der nedbrytingen går seint, vil høyet dessuten bli liggende på bakken i flere år og gi endra forhold for moser og mindre karplanter sammenlignet med områder som rakes, spesielt hvis produksjonen er relativt høg. Også til sammenraking vil bruk av maskiner være mye raskere enn tradisjonelle metoder med bruk av rive. Hvis høyet ikke skal brukes, kan det samles opp i hauger og brennes. Dersom formålet med skjøtselen først og fremst er å holde krattet unna myrene, kan slått uten oppsamling være et alternativ i områder med relativt låg produksjon. Husdyr på utmarksbeite kan til en viss grad forsinke visuell gjengroing på slåttemyr, men vil ikke kunne erstatte effekten av slåtten. Myrvegetasjon er sårbar for tråkk, og særlig tunge beitedyr som storfe har negativ effekt (figur 3) og kan gi blottlegging av torv med påfølgende erosjon, og på lang sikt etablering av busker og kratt på forhøyninger som tråkket har skapt. Det er generelt slik at myrene er mer sårbare for tråkk jo blautere de er og jo svakere utvikla vegetasjonsdekket er. Lette beitedyr som sau og geit gir ikke så store problemer med tråkk som storfe. Sau foretrekker fastmark og myrkanter over åpne myrer, og kan være med på å hindre gjenvekst i myrkantene. Men for større åpne myrområder gir ikke sauen særlig skjøtsel. Videre er sauen til gjengjeld kjent for å beite mye urter, og være selektive overfor enkelte arter (f.eks. orkidéer). Praktiske detaljer omkring skjøtsel av slåttemyr og erfaringer med skjøtsel kan finnes i publikasjoner fra Sølendet naturreservat (f.eks. Øien & Moen 2006, 2014, Moen og Øien 2012) og fra andre verneområder der NTNU Vitenskapsmuseet har faglig oppsyn med skjøtselen, som f.eks. Øvre Forra naturreservat i Nord-Trøndelag (Lyngstad et al. 2012a). Kunnskapsnivå og viktige kilder De viktigste kildene til grunnleggende kunnskap om slåttemyrvegetasjon og effekter av skjøtsel og gjengroing er publikasjonene fra studiene av slåttemyr i Sølendet naturreservat i Røros og Nordmarka/Tågdalen naturreservat på Nordmøre (Moen 1969, 1970, 1976, 1990, 2000, Øien 2002, Øien & Moen 2006, Moen & Øien 2012). Videre gir nyere rapporter fra NTNU Vitenskapsmuseet viktig informasjon om utbredelse og forekomst av slåttemyr i Sør-Norge (Lyngstad et al. 2012b, 61

62 2013). Disse bygger på registreringer i forbindelse med myrreservatplanen, på opplysninger i Naturbase og registreringer utført av NTNU Vitenskapsmuseet i senere år. For Nord-Norge har vi langt dårligere oversikt. Litteratur Direktoratet for naturforvaltning Handlingsplan for slåttemark. DN rapport : 1-51, 2 vedlegg. Fremstad, E Vegetasjonstyper i Norge. NINA Temahefte 12: Halvorsen, R., Andersen, T., Blom, H.H., Elvebakk, A., Elven, R., Erikstad, L., Gaarder, G., Moen, A., Mortensen, P.B., Norderhaug, A., Nygaard, K., Thorsnes, T. & Ødegaard, F Naturtyper i Norge (NiN) versjon ( ). Lyngstad, A., Øien, D.-I. & Moen, A. 2012a. Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat NTNU Vitensk.mus. Bot. notat : Lyngstad, A., Øien, D.-I. & Moen, A. 2012b. Slåttemyrundersøkelser i Nord- og Sør-Trøndelag. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser : Lyngstad, A., Øien, D.-I. & Moen, A Slåttemyrlokaliteter i Sør-Norge. A. Prioritering av lokaliteter for skjøtsel og overvåking. B. Kartlegging av slåttemyr på Østlandet i NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk rapport : Moen, A Subalpine slåttemyrer på Nordmarka, Nordmøre. s i: Myrers økologi og hydrologi. Norsk Komite Int. Hydrol. Dekade. Rapp. 1. Moen, A Myr- og kildevegetasjon på Nordmarka, Nordmøre. Hovedfagsoppg. Universitetet i Trondheim. 245 s. Upubl. Moen, A Slåttemyrenes vegetasjon, produksjon og verneverdi. Foreløpig meddelelse fra forskningsprosjekt. s i: Gjengroing av kulturmark. Internordisk symposium november NLH, Ås. Moen, A J-N Myr- og kjeldevegetasjon. s. J1-6 i: Fremstad, E. & Elven, R. (red.) Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge. Økoforsk utredning 1987:1 Moen, A Utmarksslåtten grunnlaget for det gamle jordbruket. Spor 4-1: Moen, A The plant cover of the boreal uplands of Central Norway. I. Vegetation ecology of Sølendet nature reserve; haymaking fens and birch woodlands. Gunneria 63: 1-451, 1 kart. Moen, A Nasjonaltlas for Norge. Vegetasjon. Statens kartverk, Hønefoss. Moen, A. Lyngstad, A. & Øien, D.-I Kunnskapsstatus og innspill til faggrunnlag for oseanisk nedbørmyr som utvalgt naturtype. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser : Moen, A., Lyngstad, A. & Øien, D.-I Boreal rich fen vegetation formerly used for haymaking. Nord. J. Bot. 30: Moen, A. & Øien, D.-I Våtmark. s i: Lindgaard, A. & Henriksen, S. (red.) Norsk rødliste for naturtyper Artsdatabanken, Trondheim. Moen, A. & Øien, D.-I Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40 år. Bli med ut! 12: Øien, D.-I. & Moen, A Slått og beite i utmark effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros. NTNU Vitensk.mus. Rapp. bot. Ser : Øien, D.-I. & Moen, A Sølendet naturreservat. Årsrapport og oversyn over aktiviteten i NTNU Vitenskapsmuseet naturhistorisk notat :

63 Figur 1. Kart over områder i Norge som er rike på mineralnæring. Fra Moen (1998). 63

64 Figur 2. Skjematisk oversikt som viser endringene i forekomst og blomstring ved slått annethvert år for noen vanlige arter i rikmyr på Sølendet i Røros og Tågdalen i Surnadal. Plasseringene av artene langs den loddrette aksen angir styrken i endringene av forekomsten. Fete typer angir økning i blomstringen, mens kursiv angir nedgang. 64

65 Figur 3. Trusler mot slåttemyr. Øverst til venstre: Gjengroing med bjørk og tuedannelse i slåttemyrkant på Styggmyra i Røyrvik, NT. Foto: A. Lyngstad Øverst til høyre: Grøfting i rik myrvegetasjon med påfølgende oppslag av bjørk og dannelse av store blåtopptuer på Bustamyra i Lierne, NT. Foto: Erlend Resell Nederst til venstre: Hogst av gamle bjørker kan gi rask og kraftig gjengroing, fra Kjerrmyra i Røyrvik, NT. Foto: A. Lyngstad Nederst til høyre: Tråkk av storfe i rik myrvegetasjon på Vanderåsenget- Sellisenget i Steinkjer, NT. Foto: A. Lyngstad