Konsultasjonsdokument fra EU-Kommisjonen om pakkereisedirektivet

Transkript

1 Barne- og likestillingsdepartementet Postboks 8036 Dep 0030 OSLO Deres ref. Vår ref. Dato: Sak nr: 07/ Saksbehandler: Frøydis Gjems-Onstad Dir.tlf: Konsultasjonsdokument fra EU-Kommisjonen om pakkereisedirektivet Det vises til høringsbrev fra Barne- og likestillingsdepartementet datert , vedrørende konsultasjonsdokumentet fra EU-Kommisjonen om pakkereisedirektivet. Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg finner det positivt at Kommisjonen nå tar pakkereisedirektivet opp til vurdering, og at det settes søkelys på hvordan direktivet eventuelt bør endres. Som Kommisjonen påpeker, har markedet for feriereiser og forbrukernes kjøpsmønster endret seg en del siden direktivet trådte i kraft. Dette har blant annet medført at det har dukket opp problemstillinger som ikke var aktuelle tidligere. Det er viktig at arbeidet med å revidere pakkereisedirektivet ses i sammenheng med det pågående arbeidet i EU med å revidere fellesskapsretten på forbrukerområdet. Som kjent er det i alt åtte direktiver som er gjenstand for en såkalt vertikal gjennomgang i tillegg til den horisontale gjennomgangen med sikte på bedre samsvar mellom de ulike direktivene. I denne forbindelse vil jeg også minne om den høringsuttalelsen jeg avga sammen med Forbrukerrådet og Forbruker Europa vedrørende Kommisjonens grønnbok om mulig revisjon av sektordirektiver på kontraktrettens område. Jeg er særdeles skeptisk til forslag som går ut på å totalharmonisere de ulike direktivene. Nettopp de ulike forbrukerdirektivene viser at minimumsharmonisering bidrar til en dynamisk prosess hvor reglene får lov til å utvikle seg ved behov til det beste for forbrukerne. Dersom nivået av forbrukerbeskyttelse er tilstrekkelig høyt i forbrukerdirektivene, minsker dette medlemsstatenes behov for å gå utover minimumsharmoniseringen. Slik bidrar et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå til å sikre de næringsdrivende likest mulige vilkår og betingelser i hele EØS. Samtidig vil det være mulig for den enkelte medlemsstat å innføre strengere regler ved behov, dersom dette anses nødvendig for å beskytte forbrukernes interesser. Proporsjonalitetsprinsippet i EU-/EØS-retten vil sikre at muligheten for å gå utover minimumsharmoniseringen ikke blir benyttet av medlemsstatene i den hensikt å skape handelshindringer for å beskytte nasjonale interesser. Forbrukerombudet Pb Nydalen, 0404 Oslo Besøksadresse Rolf Wickstrøms vei 15A Telefon Telefaks Forbrukerombudet Trondheim Pb. 86, 7400 Trondheim Besøksadresse Dronningens gate 10 Telefaks E-post post@forbrukerombudet.no Internett Foretaksnummer

2 Gjeldende pakkereisedirektiv er som kjent et minimumsdirektiv. Jeg vil på det sterkeste anbefale at dette videreføres ved utarbeidelsen av et eventuelt nytt pakkereisedirektiv. I det nedenstående vil jeg besvare de spørsmålene i konsultasjonsdokumentet som jeg har merknader til. Formålsbestemmelsen i direktivet og definisjoner Spørsmål 1 og 2: Under spørsmål 1 i konsultasjonsdokumentet reises det spørsmål ved om direktivets anvendelsesområde gir tilstrekkelig beskyttelse for forbrukerne, og om man er sikret like rettigheter for alle i dagens feriemarked. Det reises også spørsmål ved om noen av definisjonene eller begrepene som brukes i direktivet er problematiske, for eksempel nevnes formuleringene other tourist services not anicillary to transport or accomodation and accounting for a significant proportion of the package jfr. artikkel 2 punkt 1 litra c. Etter mitt syn er det behov for å klargjøre pakkereisedefinisjonen i direktivet, slik denne fremkommer av artikkel 2 punkt 1. Jeg mener at det er særlig uheldig at begrepet package begrenses til kun å omfatte såkalt pre-arranged combination. Etter sin ordlyd innbærer dette at pakkereisebegrepet i direktivet kun omfatter arrangementer som på forhånd er tilrettelagt fra tilbyderen sin side, ikke arrangementer som kunden selv setter sammen for eksempel ved bestilling av reiser på internett. Slik definisjonen lyder i dag er det etter mitt syn vanskelig for forbruker å vite om han eller hun kjøper en pakkereise eller en pakkereiselignende reise. Sett fra et forbrukerperspektiv er dette uheldig, ettersom forbrukerens rettigheter er langt bedre dersom reisen er en pakkereise som omfattes av direktivet. Den norske pakkereiseloven ble, som departementet er kjent med, endret i 2006 ved at blant annet 1-1 Anvendelsesområde ble endret. Endringen av 1-1 bestod i at kravet om på forhånd tilrettelagt arrangement ble fjernet fra lovteksten, og ved at det ble lagt til et nytt tredje ledd: Et arrangement går inn under første ledd når arrangøren legger opp til at kunden velger ut enkeltelementene selv, men hvor elementene fremtrer som tilpasset til å kombineres. Bestemmelsen lyder nå: Med en pakkereise menes et tilrettelagt arrangement, som varer i mer en 24 timer eller omfatter overnatting, som selges eller markedsføres til en samlet pris, og som inneholder minst to av følgende elementer: 1) transport 2) innkvartering som ikke utelukkende er å anse som ledd i en transporttjeneste, eller 3) andre turisttjenester som utgjør en vesentlig del av arrangementet, men som ikke er knyttet direkte til transport eller innkvartering. Et arrangement som går inn under første ledd regnes som pakkereise selv om de enkelte elementer blir fakturert hver for seg. 2

3 Et arrangement går inn under første ledd når arrangøren legger opp til at kunden velger ut enkeltelementene selv, men hvor elementene fremtrer som tilpasset til å kombineres. Etter mitt syn innebærer det ovennevnte en klar forbedring i forhold til den opprinnelige løsningen, som er den samme som i direktivteksten. Nå vil arrangementer som forbrukere selv setter sammen, være omfattet av pakkereiseloven i langt større grad enn tidligere. Jeg vil derfor anbefale at direktivteksten endres i overensstemmelse med den norske pakkereiseloven slik denne lyder etter lovendringen. I konsultasjonsdokumentet pekes det på at det kan være et problem at det er uklart hvilke reisearrangementer som omfattes av direktivet. For eksempel nevnes de tilfeller hvor forbrukeren kjøper flybillett hos et ruteflyselskap og så linkes videre til en annen side for kjøp av hotell. Hvis det er inngått separate kontrakter med ulike selskap og uten felles betaling, kan det være at pakken ikke omfattes av direktivet. Ofte er det ikke kjent for forbrukeren at det er ulik beskyttelse for mer eller mindre like reisepakker. Kommisjonen mener at denne usikkerheten og mulige ulike fortolkninger av direktivet i de ulike landene kan ha innvirkning både på forbrukerbeskyttelse og konkurranse. Det er viktig i denne sammenheng å merke seg at salg av reiser i stadig større grad skjer via Internett. Når man setter opp bestillingssidene på nettet vil det være en smal sak for den næringsdrivende å konstruere bestillingssiden slik at produktet faller utenfor definisjonen i direktivet. Etablerte aktører vil kunne gjøre endringer for å unngå å falle inn under definisjonen, slik at man unngår garantiplikt og unngår å svare for underleverandørene m.m. Nye aktører vil ventelig sette opp sidene slik at man unngår ansvaret det medfører å få definert sitt produkt som en pakkereise. Dette medfører i første omgang et urimelig konkurransefortrinn for de aktører som på denne måten unndrar seg ansvaret etter pakkereisedirektivet, og det gjør også forbrukernes rettighetssituasjon uklar, upåregnelig og preget av tilfeldigheter. I siste instans vil en manglende oppdatering av definisjonen føre til en potensiell uthuling av hele direktivet ved at ingen lenger vil tilby et reiseprodukt som faller inn under definisjonen. Sett fra et forbrukerståsted er det derfor nødvendig at også salg av slike enkeltstående reisekomponenter ble omfattet av direktivet på samme måte som salg av pakkereiser og salg av reiser som er tilrettelagt og som selges eller markedsføres til en samlet pris. For forbrukeren ville dette innebære at han eller hun får de samme rettighetene ved kjøp av en enkeltstående reisekomponent som ved kjøp av en pakkereise. For aktørene vil det bety at man har det samme ansvaret som sine konkurrenter uavhengig detaljforskjeller på hjemmesidene. Kommisjonen reiser spørsmål ved om også arrangementer med varighet under 24 timer og arrangementer som ikke innebærer overnatting bør omfattes av direktivet. Etter mitt syn bør også denne type arrangementer omfattes av direktivet dersom arrangementet er tilrettelagt tilsvarende en pakkereise. Eksempelvis mener jeg at direktivet bør omfatte en busstur for pensjonister til Sverige der måltider og sightseeing-utflukter er inkludert i prisen selv om det ikke er overnatting, ettersom likhetstrekkene med en pakkereise i et slikt tilfelle er store. 3

4 Spørsmål 3: Under nummer 3 stilles det spørsmål ved om vi kjenner til problemer knyttet til definisjonen av henholdsvis arrangør og formidler og deres forpliktelser etter direktivet, for eksempel i forhold til arrangører som bare av og til setter sammen pakker. Dette er ikke et problem i Norge. Bakgrunnen for dette er at etter den norske pakkereiseloven 7-1 hefter formidleren overfor kunden for krav som etter loven kan rettes mot arrangøren. Jeg kan ikke se at tilsvarende bestemmelse finnes i direktivet. Sett fra et forbrukerståsted er det selvfølgelig positivt å ha med en slik bestemmelse. Forbrukeren slipper å ta stilling til hvilken aktør et eventuelt krav skal rettes mot, og både arrangør og formidler er klar over at krav i forbindelse med pakkereisen blir adressert til formidleren. Jeg mener derfor at det vil være en klar forbedring dersom tilsvarende bestemmelse som 7-1 i den norske pakkereiseloven inntas i direktivet Om forbrukerdefinisjonen I den norske pakkereiseloven brukes ordet kunde ( 2-3): Som kunde anses den som inngår avtale om kjøp av en pakkereise, eller den i hvis navn avtalen om kjøpet inngås. Spørsmål 4: I konsultasjonsdokumentet stilles det under punkt 4 spørsmål ved om personer som reiser kun i næringsvirksomhet skal unntas fra direktivet. Jeg mener en avgrensning av forbrukerdefinisjonen til personer som opptrer for formål som ligger utenfor vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet er formålstjenlig. Jeg er kjent med at det er slik forbruker defineres i direktiver som omhandler forbrukerrettigheter, men jeg mener at det kan reises spørsmål ved om ikke også sammenslutninger og kollektive grupper av forbrukere kan ha behov for direktivets beskyttelse. Eksempelvis kan vi tenke oss en liten pensjonistklubb eller en skoleklasse. Flere forbrukere som opptrer sammen bør etter min mening gis samme beskyttelse som de har enkeltvis. 2. Krav til informasjon som gis forut for kontraktsinngåelsen Av konsultasjonsdokumentet fremgår det at forbrukerorganisasjoner har gitt uttrykk for at de mener at det bør spesifiseres i direktivet at informasjonen som blir gitt forut for avtaleinngåelse skal være en del av avtalen, og at dette ikke bør begrenses til informasjon som blir gitt i brosjyremateriell. Slik direktivet nå lyder (artikkel 3 nummer 1 litra g), er det kun informasjon som gis i brosjyrer som i utgangspunktet er bindende for arrangør / formidler. Jeg er helt enig i at direktivet bør endres på dette punktet, slik at ikke bare informasjon som gis i brosjyrer regnes som en del av avtalen. 4

5 Etter mitt syn er dette løst på en hensiktsmessig måte i den norske pakkereiseloven. I henhold til lovens 3-2 skal opplysninger som er gitt i kataloger eller brosjyrer eller annet informasjonsmateriell som arrangøren har utarbeidet eller viser til, regnes som en del av avtalen med mindre opplysningene må antas å ha vært uten betydning for kundens beslutning om å delta i pakkereisen. Dette innebærer at både informasjon i brosjyrer og informasjon gitt for eksempel på arrangørens / formidlerens internettside er omfattet. Jeg vil foreslå at tilsvarende bestemmelse inntas i direktivet. I konsultasjonsdokumentet påpekes det at den nasjonale reguleringen av hva det må informeres om forut for kontraktsinngåelse varierer. Kommisjonen reiser spørsmål ved om dette mangfoldet kan føre til handelshindringer, fordi det kan være vanskelig for arrangører å lage brosjyrer som kan benyttes i flere land. Etter mitt syn kan ikke dette være noe annet enn et helt minimalt problem. Variasjonene er etter det jeg kjenner til ikke dramatiske. Det vil være en enkel sak for arrangøren å sette seg inn i hva som kreves i det enkelte land. Relativt små endringer i katalogteksten vil eksempelvis ikke være noe hinder å snakke om hvis katalogteksten likevel skal oversettes til mottakerlandets språk. I tilfeller hvor reisen selges på Internett og opplysningene som gis gjelder flere land, kan problemet enkelt løses ved å ta utgangspunkt i det strengeste nasjonale informasjonskravet. Den eneste konsekvensen av dette er at kjøpere fra de andre landene får noe mer informasjon enn det de strengt tatt har krav på etter sin nasjonale lovgivning. Å karakterisere dette som en handelshindring er mildt sagt overdrevent. Som nevnt innledningsvis antar jeg også at dersom nivået av forbrukerbeskyttelse er tilstrekkelig høyt i forbrukerdirektivene, så minsker dette behovet for å gå utover minimumsharmoniseringen. Slik bidrar et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå til å sikre de næringsdrivende likest mulige vilkår og betingelser i hele EØS. I konsultasjonsdokumentet fremgår det at noen har hevdet at den delen av direktivet som gjelder informasjon forut for avtaleinngåelse er overflødig sett i lys av direktiv 2005/29 EF (unfair business to consumer commercial practices) som setter standarder for at informasjonen som gis ikke skal være villedende. Etter mitt syn er spørsmålet om hvilken informasjon som skal gis forut for avtaleinngåelse et så viktig punkt sett fra et forbrukerståsted, at dette ikke bør fjernes fra direktivet selv om direktiv 2005/59 EF setter standarder for at informasjon ikke skal være misvisende. Jeg mener at det er viktig at det presiseres i selve direktivet at det er visse informasjonskrav som gjelder ved salg av pakkereiser. Som det fremgår av konsultasjonsdokumentet vil jo heller ikke direktiv 2005/59 EF være tilpasset pakkereiser. Spørsmål 5: Etter norsk rett reguleres som kjent kravene til informasjonsplikt forut for avtaleinngåelse av 3-3, Opplysninger som skal gis før avtale inngås og av forskrift til lovens kapittel 3. Et av forholdene som det skal opplyses om forut for avtaleinngåelse i henhold til den norske pakkereiseloven er prisen på reisen. Jeg er opptatt av at den prisen som presenteres for kunden er fullstendig, dvs. at alle skatter og avgifter som kommer i 5

6 tillegg inkluderes i prisen. Hvis dette ikke er oppfylt er markedsføringen etter mitt syn villedende, utilstrekkelig veiledende og i strid med markedsføringslovens 2 og 3. Spørsmål 6: Listen over informasjon som skal inkluderes i reisebrosjyrer, jfr. direktivets artikkel 3 punkt 2 bør etter mitt syn utfylles på noen punkter. For det første mener jeg at det bør presiseres i direktivteksten at prisen som oppgis skal være den fullstendige prisen, dvs. prisen inkludert avgifter, skatt eller gebyr for visse tjenester (lufthavn-, og havneavgifter, avgifter i forbindelse med om bord og ilandstigning, turistavgifter etc), slik det kreves i forskrift til pakkereiseloven, 1. Det bør også stilles krav om at det skal opplyses om at reisegaranti er stilt og hvem som har stilt slik garanti, slik det er krav om i forskrift til pakkereiseloven, 1. Dette er viktig informasjon for forbruker, og bør derfor være lovpålagt å oppgi for arrangør / formidler. Spørsmål 7: Etter mitt syn bør det fortsatt oppstilles krav om at viktige betingelser for reisen, slik som for eksempel prisen, destinasjonen og reisemåten, skal oppgis i kataloger og brosjyrer som stilles til rådighet for kunden selv om bruken av internett blir stadig mer utbredt. Jeg har ingenting imot at arrangør / formidler henviser til mer informasjon på sine internettsider i brosjyremateriell. Jeg mener imidlertid at de mest vesentlige opplysningene også må fremkomme av brosjyremateriell eller vedlegg til dette som stilles til rådighet for kunden. Hvis det er sånn at viktige opplysninger, som for eksempel prisene, ofte endres i perioden som katalogen gjelder så mener jeg at det bør vurderes å innføre en regel om at det må distribueres oppdaterte prislister sammen med katalogene. Dermed unngår man at arrangørene må trykke opp nye kataloger hver gang det skjer prisendringer. Ved bestilling på internett mener jeg at det bør oppstilles krav om at forbruker skal presenteres for alle avtalevilkår som gjelder for reisen forut for bekreftende bestilling, og at arrangører og formidlere skal legge opp sine nettsider på en sånn måte at forbruker må klikke av for å ha lest og akseptert disse vilkårene før det er mulig å bestille. Spørsmål 8: Etter min vurdering er dagens system med tiltakende informasjonskrav fra markedsføringstidspunktet til avreise, vel tilpasset det behov den reisende har. Min erfaring er også at dette systemet er godt innarbeidet og fungerer i praksis. Hvis man fjerner disse kravene, som er nøye tilpasset kundens behov ved kjøp av disse tjenestene, vil det lett kunne skape usikkerhet og både hos kunder og arrangører. Et relativt detaljert minstenivå for informasjonskravene er etter mitt syn den beste måten å sikre kunden den nødvendige informasjon og samtidig gjør det enkelt for arrangørene å vite hvilken informasjon kunden har krav på. 3. Informasjonskrav og prisvariasjoner Av konsultasjonsdokumentet fremgår det at det har blitt foreslått at bestemmelsen om at informasjon forut for kontraktsinngåelse skal gis skriftlig eller på annen passende 6

7 måte bør klargjøres. Kommisjonen skriver at en slik klargjøring muligens kan sees i sammenheng med tilsvarende diskusjoner om hensiktsmessigheten av kravet om durable medium i fjernsalgsdirektivet og e-handelsdirektivet. Jeg har ingen motforestillinger mot at begrepene i de ovennevnte direktivene sees i forhold til hverandre på dette punktet. Etter mitt syn bør imidlertid hovedfokus hele tiden være å komme frem til best mulig forbrukerbeskyttelse og mest mulig klare regler innenfor hvert enkelt område, ikke å utarbeide felles definisjoner som passer innenfor flere ulike regelsett. Det angis også i konsultasjonsdokumentet at noen medlemsstater har benyttet seg av muligheten til å gjøre unntak fra informasjonskravene i tilfeller hvor avtaler inngås kort tid før avreise. Kommisjonen reiser spørsmål ved om det bør angis i direktivet hvilke informasjonskrav som skal gjelde i slike tilfeller. Etter mitt syn vil det være hensiktsmessig at det reguleres i direktivet hvilke informasjonskrav som alltid må være oppfylt forut for avtaleinngåelse, uavhengig av om avtalen inngås kun kort tid før avreise. Dermed vil man oppnå at forbrukerne vil være sikret krav på et minimum av opplysninger selv ved avtaler som inngås rett før reisen starter. Spørsmål 10: Etter mitt syn fungerer avgrensningen av arrangørens mulighet til å endre prisen etter avtaleinngåelsen godt. Prinsippet om at dette kun kan gjøres i tilfeller med endringer i skatte/avgiftsnivå og drivstoffpriser sikrer prispåregnelighet for begge parter. Jeg kan vanskelig se behov for at dette utvides til å også gjelde administrative kostnader i slike tilfeller. Dette vil i så fall redusere påregneligheten og åpne for mer skjønnsmessige prispåslag. 4. Forbrukerens rett til å trekke seg fra kontrakten og rett til kompensasjon i tilfelle kansellering I henhold til direktivets artikkel 4.5. kan forbrukeren heve avtalen hvis arrangøren gjør store endringer i vesentlige vilkår, slik som for eksempel ved vesentlige prisendringer. Det fremgår av konsultasjonsdokumentet at forbrukerorganisasjoner har gitt uttrykk for at det er mange andre endringer som også kan utgjøre en vesentlig endring av kontrakten og dermed berettige heving, for eksempel endringer i tilbudt bosted, reisetid eller varighet eller endring av turist-fascilitetene som er tilgjengelige på reisemålet. Det har derfor blitt hevdet at andre forhold enn prisendringer bør nevnes som eksempler på hevingsgrunner i direktivet. Dette er jeg helt enig i. Slik direktivet nå lyder, er det kun vesentlige prisendringer som er nevnt som eksempel på hevingsgrunner. Jeg mener det ville vært klargjørende om også eksempler på andre vesentlige avtaleendringer ble nevnt her, samtidig som jeg ikke ønsker at det skal lages en uttømmende liste over slike grunner. Det fremgår videre av konsultasjonsdokumentet at Kommisjonen mener at bestemmelsene om kompensasjon ved kansellering og hevingsadgang i artikkel 4.6. muligens bør endres. Dette fordi det ikke spesifiseres hvordan kompensasjonen skal beregnes verken i tilfelle kansellering av reisen eller ved heving (artikkel 4) eller i de tilfellene hvor kontrakten ikke oppfylles tilstrekkelig (artikkel 5). 7

8 Kommisjonen mener at denne problemstillingen må sees i sammenheng med revisjon av forbrukerrettigheter for øvrig, det vises til at det i Grønnboken diskuteres både muligheten for å innføre et sett med generelle misligholdsbeføyelser som kan gjøres gjeldende ved brudd på enhver forbrukerkontrakt og standardsatser for erstatning. Det kan være hensiktsmessig at forbrukerrettigheter i ulike lovverk sees i forhold til hverandre. Jeg er imidlertid opptatt av at de enkelte direktiver skal gi en klar anvisning på forbrukernes rettigheter innenfor det angjeldende området, og at det tilpasses de varer/tjenester det enkelte direktiv regulerer. Det bør derfor etter mitt syn vurderes konkret i forhold til pakkereisedirektivet hvilke typer avtalebrudd som kan anses som vesentlige og direktivet bør nevne eksempler på dette. Prinsippet om hevingsadgang for forbruker ved vesentlig mislighold bør derimot etter mitt syn være et overordnet prinsipp som gjelder innenfor flere områder. Det fremgår av konsultasjonsdokumentet at Kommisjonen er interessert i å høre om bestemmelsen om mulighet til å avlyse en tur pga for få påmeldte har vært problematisk i praksis. Jeg kjenner ikke til noen slike eksempler, men jeg antar at Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser kanskje kan ha noen relevante eksempler på dette. Kommisjonen reiser også spørsmål ved om passasjerene bør ha rett til erstatning for påført tap der en reise kanselleres som følge av for få påmeldte. Sett fra et forbrukerståsted ville dette være en gunstig endring. Jeg støtter derfor et slikt forslag. Artikkel 5 Arrangøransvar Kommisjonen skriver at implementeringen av artikkel 5.1. i direktivet varierer veldig fra medlemsstat til medlemsstat, og at det særlig formidlerens ansvar varierer. Ulikheter mellom medlemsstatenes regulering av dette og forbrukernes mulighet til å kreve sine rettigheter kan dermed bli problematisk, særlig i tilfeller der formidler og arrangør er etablert i ulike land. Kommisjonen reiser spørsmål ved om arrangører som selger produkter på vegne av arrangører som er etablert i andre land bør ha samme ansvar overfor forbrukerne uansett hvor arrangøren er etablert. Spørsmål 14 Under punkt 14 reises det spørsmål ved om det er behov for å klargjøre ansvarsforholdet mellom formidler og arrangør. I henhold til den norske pakkereiselovens 7-1 hefter formidleren overfor kunden for de krav som i medhold av loven kan rettes mot arrangøren. Dette med unntak av de krav som kan kreves dekket av Reisegarantifondet. Formidleren inntrer i kundens krav mot arrangøren. Regresskravet kan nedsettes eller bortfalle hvis kundens krav skyldes formidlerens forhold. Etter mitt syn er det ovennevnte en hensiktsmessig løsning, ettersom det medfører at forbrukeren alltid kan forholde seg til sin egen kontraktspart. Jeg vil derfor anbefale at direktivet endres i overensstemmelse med den norske pakkereiseloven. 8

9 Spørsmål 15: Etter mitt syn bør direktivet endres slik at det også gis rett til erstatning for ikkeøkonomisk tap. I den norske pakkereiselovens 6-4 er dette som kjent regulert på følgende måte: Kunden kan, selv om han ikke har lidt noe tap, tilkjennes en godtgjørelse såfremt mangelen har voldt kunden vesentlig ulempe De økonomiske tapene ved at ferien blir ødelagt av arrangørens kontraktsbrudd vil ofte være små i forhold til den ikke-økonomiske skaden som oppstår ved at den begrensede ressursen ferietiden utgjør går til spille. I de grovere tilfellene vil det sågar oppfattes som i strid med folks rettsfølelse å kun se hen til de økonomiske utlegg den reisende har hatt ved å få ødelagt ferien. Den norske ordningen er fornuftig fordi den åpner for at man også ser hen til andre forhold i erstatningsutmålingen. Prinsippet om godtgjørelse for vesentlig ulempe er godt innarbeidet i Pakkereisenemndas praksis og synes ikke å skape spesielle problemer. Ordningen synes vidt akseptert både av bransjen og de reisende. Jeg mener dette er en mer relevant ordning enn det å kun dekke et økonomisk tap, og jeg vil derfor anbefale at tilsvarende bestemmelse inntas i direktivet. Artikkel 6 Forbrukerklager Spørsmål 16: Under punkt 16 stilles det spørsmål om vi har opplevd problemer i forhold til fortolkningen av artikkel 6 og om det er behov for å klargjøre begrepene prompt efforts og appropriate sollutions. Kommisjonen nevner for eksempel at det kan være problematisk hva som gjelder hvis arrangøren eller formidleren ikke har noen lokal representant på reisemålet som forbrukeren kan klage til, eller hva som gjelder hvis forbrukeren ikke informerer arrangøren om problemet slik at denne ikke gis mulighet til å rette opp dette. Etter mitt syn er dette tilfredsstillende regulert i norsk rett, og jeg vil anbefale at det foretas tilsvarende presisering i direktivet på dette punktet: I henhold til den norske pakkereiselovens 3-4 plikter arrangøren i god tid før pakkereisen tar til å gi kunden opplysninger blant annet om på hvilken måte kunden kan komme i kontakt med arrangøren under pakkereisen, samt navn og adresse på lokale representanter som kunden kan henvende seg til dersom det skulle oppstå problemer. I henhold til lovens 6-2 kan kunden kreve at manglene blir avhjulpet når det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe for arrangøren. Hvis arrangøren tilbyr å avhjelpe mangelen, kan kunden ikke kreve prisavslag eller heve avtalen hvis avhjelpen skjer innen rimelig tid og uten vesentlig ulempe for kunden. Blir mangelen ikke avhjulpet, har kunden rett til forholdsmessig prisavslag. Hvis kunden selv har avhjulpet mangelen, så settes prisavslaget til kostnadene ved avhjelpen med mindre dette fremstår som urimelig. 9

10 Forbrukerombudet har for øvrig fremforhandlet alminnelige vilkår for pakkereiser med Norsk Reiselivsforum. I henhold til vilkårenes punkt 7.1. plikter arrangøren å gjøre det som innen rimelighetens grenser er mulig for å rette på mangelen så snart som mulig dersom den reisende påpeker mangler ved reisen. I henhold til de samme vilkårenes punkt 7.2. plikter kunden å gi arrangøren beskjed innen rimelig tid dersom han oppdager en mangel. Hvis mangelen oppdages etter at pakkereisen har tatt til, må kunden så vidt mulig reklamere på stedet. Uansett må klage være fremsatt til arrangør eller reisebyrå hvor reisen er kjøpt, senest 4 uker etter reisens avslutning, med mindre særlige grunner gjør det rimelig å forlenge klagefristen. Artikkel 7 Insolvensbeskyttelse Spørsmål 17 Under punkt 17 stilles det spørsmål om hvilke erfaringer vi har med garantisystemet i Norge, og når det er aktuelt vekselvirkningene mellom systemene i ulike medlemsstater. Det reises også spørsmål ved om vi har forslag til hvordan systemet kan forbedres. Den norske pakkereiseloven regulerer som kjent hvilke aktører som plikter å stille reisegaranti, krav til hva en reisegaranti skal inneholde, krav til hvordan reisegarantiordningen skal administreres, spørsmål om reisegarantiens dekningsområde og fremgangsmåte ved dekning av garantien. I 2006 ble loven som kjent endret, blant annet ved at reisegarantiordningen ble utvidet. Garantiplikten ble utvidet fra å gjelde kun for pakkereiser til også å gjelde transport som skjer sammen med en pakkereise, forutsatt at den hovedsakelig er til personlig bruk for kunden, jfr. pakkereiselovens 11-1 og til også å omfatte, sitat: arrangementer som består av separate transport- og innkvarteringstjenester som sammen har vesentlige likheter med en pakkereise, forutsatt at arrangementet er hovedsakelig til personlig bruk for kunden. ( 11-1) Det ble også gjort noen endringer i kravet til hva som kan benyttes som reisegaranti. Jeg er fornøyd med de ovennevnte endringene i loven. For forbrukeren er det ofte tilfeldig om man velger å kjøpe en pakkereise eller en reise fra et reisebyrå som består av separate transport- og innkvarteringstjenester. Jeg mener derfor at det er riktig at de rettighetene som forbrukeren har i tilfelle konkurs hos arrangør / formidler skal være de samme i disse to tilfellene. Det samme gjelder ved salg av såkalte seat only reiser. Etter mitt syn har ovennevnte lovendring medført en klar forbedring av det norske systemet. Jeg ser fordelene ved at det tas grep for virkelig å sikre et relevant minimumsvern ved konkurser innen denne bransjen i hele EU. Når det er sagt, er ikke dagens ordning, slik den praktiseres i Norge, noe hinder for konkurransen over landegrensene. Da det er tilstrekkelig å ha stilt garanti i hjemlandet, vil det ikke være noe hinder for eksempelvis et tysk selskap å markedsføre seg i Norge selv garantikravene i Norge skulle være strengere. Det vil imidlertid være uheldig dersom enkelte land ligger langt under i 10

11 beskyttelsesnivå, fordi dette kan føre til at selskap fra andre land etablerer seg slike steder for å kutte kostnadene og undra seg ansvar. Det vil også være uheldig dersom kundene opplever store forskjeller i sine rettigheter kun basert på hvilket land selskapet har stilt garanti i. Slik jeg ser det er dette argumenter for en minimumsregulering som gir et grunnleggende godt konkursvern. At det finnes variasjoner over et slikt minstenivå vil neppe ha noe å si for konkurransen over grensene. Spørsmål 18: Under punkt 18 stilles det spørsmål ved om det har betydning for markedssituasjonen at ruteflyvirksomhet ikke har samme garantiplikt som reisearrangører og formidlere. Som departementet er kjent med, er det etter mitt syn behov for lovmessig beskyttelse av ruteflypassasjerer ved flyselskapenes konkurs, og i 2003 sendte vi et brev til daværende statsråd Laila Dåvøy om dette. I brevet bad vi om at departementet utreder behovet for en lovgivning som sikrer forbrukerne i forhold til flyselskapene ved nedleggelser / konkurser i selskapene, og at det vurderes hvilken form et slikt regelverk bør ha. Dette mener jeg at det fortsatt er behov for. Det har klar betydning for markedssituasjonen at ruteflyvirksomhet ikke har samme garantiplikt som reisearrangører og formidlere. Flyselskapene slipper på denne måten både den økonomiske, og arbeidsmessige byrden det innebærer å stille garanti. Dette gir etter mitt syn flyselskapene et urimelig konkurransefortrinn i forhold til reisearrangørene. Når det gjelder de feriereisende henvender flyselskapene og reisearrangørene seg til den samme gruppen. De konkurrerer i stor grad på pris, de tar imot forskuddsbetaling og de går dessverre fra tid til annen konkurs. Det hører også med at flyselskapene i stadig større grad tilbyr bestilling av leiebiler, hotellbooking via sine salgskanaler. Tilbudene blir med andre ord mer og mer liknende når det gjelder feriesegmentet. At flyselskapene slipper en forpliktelse arrangørene pålegges er konkurransemessig uheldig. At kunder ikke har konkursvern fordi de valgte å kjøpe flybilletten separat virker tilfeldig, ubegrunnet og lite konsistent. Den viktigste forbedringen av reisegarantiordningen vil utvilsomt være å utvide den til å også gjelde flyselskap. Artikkel 8 Andre problemstillinger Jeg har tidligere nevnt enkelte utviklingstrekk under de foregående spørsmål. Noe av det viktigste er at vi ser en stadig økning i salg via Internett. Selv om det ikke finnes sikre tall har jeg hørt at man i bransjen regner med at opptil 40% av pakkereisesalget i dag foregår via nettsider. Det er meget enkelt å konstruere salget fra en hjemmeside slik at man faller utenfor definisjonen i pakkereisedirektivet. Konsekvensen av dette kan bli at en økning i salg på Internett vil føre til en nedgang i salg av reiser som faller inn under direktivet, selv om produktene som selges og kundenes behov for vern i all hovedsak vil være det samme. En annen viktig utvikling er at arrangørene i stadig større grad ligger i direkte konkurranse med flyselskapene. Det har skjedd en oppblomstring av flyselskap som spesialiserer seg på billige reiser og feriemarkedet. De satser ofte tungt på tradisjonelle 11

12 pakkereisedestinasjoner, og de tilbyr ofte bestilling av hotell, leiebil og annet via sine nettsider. Sist men ikke minst går de i langt større grad enn tidligere konkurs. Samlet sett betyr dette at vi i dag har et bilde hvor pakkereisearrangører, reisebyrå og flyselskap konkurrerer med tilbud, og tildels pakker, som for kundene fremstår som svært like. Mindre prisforskjeller og tilfeldigheter vil ofte være det avgjørende for kundens valg. Bl.a. ved konkurs vil imidlertid forskjellene i rettighetssituasjonen kunne være dramatiske. Ut fra helt sentrale hensyn som like konkurranseforhold og et rimelig og forutberegnelig forbrukervern bør man derfor ved revisjonen av pakkereisedirektivet utvide pakkereisedefinisjonen slik at den er tilpasset dagens virkelighet og pålegge reisegarantiordning også for reisebyrå og flyselskap. Med vennlig hilsen Bjørn Erik Thon Forbrukerombud 12

13 Barne- og likestillingsdepartementet Postboks 8036 Dep 0030 OSLO Deres ref. Vår ref. Dato: Sak nr: 07/ Saksbehandler: Frøydis Gjems-Onstad Dir.tlf: Konsultasjonsdokument fra EU-Kommisjonen om pakkereisedirektivet Det vises til høringsbrev fra Barne- og likestillingsdepartementet datert , vedrørende konsultasjonsdokumentet fra EU-Kommisjonen om pakkereisedirektivet. Innledningsvis vil jeg påpeke at jeg finner det positivt at Kommisjonen nå tar pakkereisedirektivet opp til vurdering, og at det settes søkelys på hvordan direktivet eventuelt bør endres. Som Kommisjonen påpeker, har markedet for feriereiser og forbrukernes kjøpsmønster endret seg en del siden direktivet trådte i kraft. Dette har blant annet medført at det har dukket opp problemstillinger som ikke var aktuelle tidligere. Det er viktig at arbeidet med å revidere pakkereisedirektivet ses i sammenheng med det pågående arbeidet i EU med å revidere fellesskapsretten på forbrukerområdet. Som kjent er det i alt åtte direktiver som er gjenstand for en såkalt vertikal gjennomgang i tillegg til den horisontale gjennomgangen med sikte på bedre samsvar mellom de ulike direktivene. I denne forbindelse vil jeg også minne om den høringsuttalelsen jeg avga sammen med Forbrukerrådet og Forbruker Europa vedrørende Kommisjonens grønnbok om mulig revisjon av sektordirektiver på kontraktrettens område. Jeg er særdeles skeptisk til forslag som går ut på å totalharmonisere de ulike direktivene. Nettopp de ulike forbrukerdirektivene viser at minimumsharmonisering bidrar til en dynamisk prosess hvor reglene får lov til å utvikle seg ved behov til det beste for forbrukerne. Dersom nivået av forbrukerbeskyttelse er tilstrekkelig høyt i forbrukerdirektivene, minsker dette medlemsstatenes behov for å gå utover minimumsharmoniseringen. Slik bidrar et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå til å sikre de næringsdrivende likest mulige vilkår og betingelser i hele EØS. Samtidig vil det være mulig for den enkelte medlemsstat å innføre strengere regler ved behov, dersom dette anses nødvendig for å beskytte forbrukernes interesser. Proporsjonalitetsprinsippet i EU-/EØS-retten vil sikre at muligheten for å gå utover minimumsharmoniseringen ikke blir benyttet av medlemsstatene i den hensikt å skape handelshindringer for å beskytte nasjonale interesser. Forbrukerombudet Pb Nydalen, 0404 Oslo Besøksadresse Rolf Wickstrøms vei 15A Telefon Telefaks Forbrukerombudet Trondheim Pb. 86, 7400 Trondheim Besøksadresse Dronningens gate 10 Telefaks E-post post@forbrukerombudet.no Internett Foretaksnummer

14 Gjeldende pakkereisedirektiv er som kjent et minimumsdirektiv. Jeg vil på det sterkeste anbefale at dette videreføres ved utarbeidelsen av et eventuelt nytt pakkereisedirektiv. I det nedenstående vil jeg besvare de spørsmålene i konsultasjonsdokumentet som jeg har merknader til. Formålsbestemmelsen i direktivet og definisjoner Spørsmål 1 og 2: Under spørsmål 1 i konsultasjonsdokumentet reises det spørsmål ved om direktivets anvendelsesområde gir tilstrekkelig beskyttelse for forbrukerne, og om man er sikret like rettigheter for alle i dagens feriemarked. Det reises også spørsmål ved om noen av definisjonene eller begrepene som brukes i direktivet er problematiske, for eksempel nevnes formuleringene other tourist services not anicillary to transport or accomodation and accounting for a significant proportion of the package jfr. artikkel 2 punkt 1 litra c. Etter mitt syn er det behov for å klargjøre pakkereisedefinisjonen i direktivet, slik denne fremkommer av artikkel 2 punkt 1. Jeg mener at det er særlig uheldig at begrepet package begrenses til kun å omfatte såkalt pre-arranged combination. Etter sin ordlyd innbærer dette at pakkereisebegrepet i direktivet kun omfatter arrangementer som på forhånd er tilrettelagt fra tilbyderen sin side, ikke arrangementer som kunden selv setter sammen for eksempel ved bestilling av reiser på internett. Slik definisjonen lyder i dag er det etter mitt syn vanskelig for forbruker å vite om han eller hun kjøper en pakkereise eller en pakkereiselignende reise. Sett fra et forbrukerperspektiv er dette uheldig, ettersom forbrukerens rettigheter er langt bedre dersom reisen er en pakkereise som omfattes av direktivet. Den norske pakkereiseloven ble, som departementet er kjent med, endret i 2006 ved at blant annet 1-1 Anvendelsesområde ble endret. Endringen av 1-1 bestod i at kravet om på forhånd tilrettelagt arrangement ble fjernet fra lovteksten, og ved at det ble lagt til et nytt tredje ledd: Et arrangement går inn under første ledd når arrangøren legger opp til at kunden velger ut enkeltelementene selv, men hvor elementene fremtrer som tilpasset til å kombineres. Bestemmelsen lyder nå: Med en pakkereise menes et tilrettelagt arrangement, som varer i mer en 24 timer eller omfatter overnatting, som selges eller markedsføres til en samlet pris, og som inneholder minst to av følgende elementer: 1) transport 2) innkvartering som ikke utelukkende er å anse som ledd i en transporttjeneste, eller 3) andre turisttjenester som utgjør en vesentlig del av arrangementet, men som ikke er knyttet direkte til transport eller innkvartering. Et arrangement som går inn under første ledd regnes som pakkereise selv om de enkelte elementer blir fakturert hver for seg. 2

15 Et arrangement går inn under første ledd når arrangøren legger opp til at kunden velger ut enkeltelementene selv, men hvor elementene fremtrer som tilpasset til å kombineres. Etter mitt syn innebærer det ovennevnte en klar forbedring i forhold til den opprinnelige løsningen, som er den samme som i direktivteksten. Nå vil arrangementer som forbrukere selv setter sammen, være omfattet av pakkereiseloven i langt større grad enn tidligere. Jeg vil derfor anbefale at direktivteksten endres i overensstemmelse med den norske pakkereiseloven slik denne lyder etter lovendringen. I konsultasjonsdokumentet pekes det på at det kan være et problem at det er uklart hvilke reisearrangementer som omfattes av direktivet. For eksempel nevnes de tilfeller hvor forbrukeren kjøper flybillett hos et ruteflyselskap og så linkes videre til en annen side for kjøp av hotell. Hvis det er inngått separate kontrakter med ulike selskap og uten felles betaling, kan det være at pakken ikke omfattes av direktivet. Ofte er det ikke kjent for forbrukeren at det er ulik beskyttelse for mer eller mindre like reisepakker. Kommisjonen mener at denne usikkerheten og mulige ulike fortolkninger av direktivet i de ulike landene kan ha innvirkning både på forbrukerbeskyttelse og konkurranse. Det er viktig i denne sammenheng å merke seg at salg av reiser i stadig større grad skjer via Internett. Når man setter opp bestillingssidene på nettet vil det være en smal sak for den næringsdrivende å konstruere bestillingssiden slik at produktet faller utenfor definisjonen i direktivet. Etablerte aktører vil kunne gjøre endringer for å unngå å falle inn under definisjonen, slik at man unngår garantiplikt og unngår å svare for underleverandørene m.m. Nye aktører vil ventelig sette opp sidene slik at man unngår ansvaret det medfører å få definert sitt produkt som en pakkereise. Dette medfører i første omgang et urimelig konkurransefortrinn for de aktører som på denne måten unndrar seg ansvaret etter pakkereisedirektivet, og det gjør også forbrukernes rettighetssituasjon uklar, upåregnelig og preget av tilfeldigheter. I siste instans vil en manglende oppdatering av definisjonen føre til en potensiell uthuling av hele direktivet ved at ingen lenger vil tilby et reiseprodukt som faller inn under definisjonen. Sett fra et forbrukerståsted er det derfor nødvendig at også salg av slike enkeltstående reisekomponenter ble omfattet av direktivet på samme måte som salg av pakkereiser og salg av reiser som er tilrettelagt og som selges eller markedsføres til en samlet pris. For forbrukeren ville dette innebære at han eller hun får de samme rettighetene ved kjøp av en enkeltstående reisekomponent som ved kjøp av en pakkereise. For aktørene vil det bety at man har det samme ansvaret som sine konkurrenter uavhengig detaljforskjeller på hjemmesidene. Kommisjonen reiser spørsmål ved om også arrangementer med varighet under 24 timer og arrangementer som ikke innebærer overnatting bør omfattes av direktivet. Etter mitt syn bør også denne type arrangementer omfattes av direktivet dersom arrangementet er tilrettelagt tilsvarende en pakkereise. Eksempelvis mener jeg at direktivet bør omfatte en busstur for pensjonister til Sverige der måltider og sightseeing-utflukter er inkludert i prisen selv om det ikke er overnatting, ettersom likhetstrekkene med en pakkereise i et slikt tilfelle er store. 3

16 Spørsmål 3: Under nummer 3 stilles det spørsmål ved om vi kjenner til problemer knyttet til definisjonen av henholdsvis arrangør og formidler og deres forpliktelser etter direktivet, for eksempel i forhold til arrangører som bare av og til setter sammen pakker. Dette er ikke et problem i Norge. Bakgrunnen for dette er at etter den norske pakkereiseloven 7-1 hefter formidleren overfor kunden for krav som etter loven kan rettes mot arrangøren. Jeg kan ikke se at tilsvarende bestemmelse finnes i direktivet. Sett fra et forbrukerståsted er det selvfølgelig positivt å ha med en slik bestemmelse. Forbrukeren slipper å ta stilling til hvilken aktør et eventuelt krav skal rettes mot, og både arrangør og formidler er klar over at krav i forbindelse med pakkereisen blir adressert til formidleren. Jeg mener derfor at det vil være en klar forbedring dersom tilsvarende bestemmelse som 7-1 i den norske pakkereiseloven inntas i direktivet Om forbrukerdefinisjonen I den norske pakkereiseloven brukes ordet kunde ( 2-3): Som kunde anses den som inngår avtale om kjøp av en pakkereise, eller den i hvis navn avtalen om kjøpet inngås. Spørsmål 4: I konsultasjonsdokumentet stilles det under punkt 4 spørsmål ved om personer som reiser kun i næringsvirksomhet skal unntas fra direktivet. Jeg mener en avgrensning av forbrukerdefinisjonen til personer som opptrer for formål som ligger utenfor vedkommendes forretnings-, industri-, håndverks- eller yrkesvirksomhet er formålstjenlig. Jeg er kjent med at det er slik forbruker defineres i direktiver som omhandler forbrukerrettigheter, men jeg mener at det kan reises spørsmål ved om ikke også sammenslutninger og kollektive grupper av forbrukere kan ha behov for direktivets beskyttelse. Eksempelvis kan vi tenke oss en liten pensjonistklubb eller en skoleklasse. Flere forbrukere som opptrer sammen bør etter min mening gis samme beskyttelse som de har enkeltvis. 2. Krav til informasjon som gis forut for kontraktsinngåelsen Av konsultasjonsdokumentet fremgår det at forbrukerorganisasjoner har gitt uttrykk for at de mener at det bør spesifiseres i direktivet at informasjonen som blir gitt forut for avtaleinngåelse skal være en del av avtalen, og at dette ikke bør begrenses til informasjon som blir gitt i brosjyremateriell. Slik direktivet nå lyder (artikkel 3 nummer 1 litra g), er det kun informasjon som gis i brosjyrer som i utgangspunktet er bindende for arrangør / formidler. Jeg er helt enig i at direktivet bør endres på dette punktet, slik at ikke bare informasjon som gis i brosjyrer regnes som en del av avtalen. 4

17 Etter mitt syn er dette løst på en hensiktsmessig måte i den norske pakkereiseloven. I henhold til lovens 3-2 skal opplysninger som er gitt i kataloger eller brosjyrer eller annet informasjonsmateriell som arrangøren har utarbeidet eller viser til, regnes som en del av avtalen med mindre opplysningene må antas å ha vært uten betydning for kundens beslutning om å delta i pakkereisen. Dette innebærer at både informasjon i brosjyrer og informasjon gitt for eksempel på arrangørens / formidlerens internettside er omfattet. Jeg vil foreslå at tilsvarende bestemmelse inntas i direktivet. I konsultasjonsdokumentet påpekes det at den nasjonale reguleringen av hva det må informeres om forut for kontraktsinngåelse varierer. Kommisjonen reiser spørsmål ved om dette mangfoldet kan føre til handelshindringer, fordi det kan være vanskelig for arrangører å lage brosjyrer som kan benyttes i flere land. Etter mitt syn kan ikke dette være noe annet enn et helt minimalt problem. Variasjonene er etter det jeg kjenner til ikke dramatiske. Det vil være en enkel sak for arrangøren å sette seg inn i hva som kreves i det enkelte land. Relativt små endringer i katalogteksten vil eksempelvis ikke være noe hinder å snakke om hvis katalogteksten likevel skal oversettes til mottakerlandets språk. I tilfeller hvor reisen selges på Internett og opplysningene som gis gjelder flere land, kan problemet enkelt løses ved å ta utgangspunkt i det strengeste nasjonale informasjonskravet. Den eneste konsekvensen av dette er at kjøpere fra de andre landene får noe mer informasjon enn det de strengt tatt har krav på etter sin nasjonale lovgivning. Å karakterisere dette som en handelshindring er mildt sagt overdrevent. Som nevnt innledningsvis antar jeg også at dersom nivået av forbrukerbeskyttelse er tilstrekkelig høyt i forbrukerdirektivene, så minsker dette behovet for å gå utover minimumsharmoniseringen. Slik bidrar et høyt forbrukerbeskyttelsesnivå til å sikre de næringsdrivende likest mulige vilkår og betingelser i hele EØS. I konsultasjonsdokumentet fremgår det at noen har hevdet at den delen av direktivet som gjelder informasjon forut for avtaleinngåelse er overflødig sett i lys av direktiv 2005/29 EF (unfair business to consumer commercial practices) som setter standarder for at informasjonen som gis ikke skal være villedende. Etter mitt syn er spørsmålet om hvilken informasjon som skal gis forut for avtaleinngåelse et så viktig punkt sett fra et forbrukerståsted, at dette ikke bør fjernes fra direktivet selv om direktiv 2005/59 EF setter standarder for at informasjon ikke skal være misvisende. Jeg mener at det er viktig at det presiseres i selve direktivet at det er visse informasjonskrav som gjelder ved salg av pakkereiser. Som det fremgår av konsultasjonsdokumentet vil jo heller ikke direktiv 2005/59 EF være tilpasset pakkereiser. Spørsmål 5: Etter norsk rett reguleres som kjent kravene til informasjonsplikt forut for avtaleinngåelse av 3-3, Opplysninger som skal gis før avtale inngås og av forskrift til lovens kapittel 3. Et av forholdene som det skal opplyses om forut for avtaleinngåelse i henhold til den norske pakkereiseloven er prisen på reisen. Jeg er opptatt av at den prisen som presenteres for kunden er fullstendig, dvs. at alle skatter og avgifter som kommer i 5

18 tillegg inkluderes i prisen. Hvis dette ikke er oppfylt er markedsføringen etter mitt syn villedende, utilstrekkelig veiledende og i strid med markedsføringslovens 2 og 3. Spørsmål 6: Listen over informasjon som skal inkluderes i reisebrosjyrer, jfr. direktivets artikkel 3 punkt 2 bør etter mitt syn utfylles på noen punkter. For det første mener jeg at det bør presiseres i direktivteksten at prisen som oppgis skal være den fullstendige prisen, dvs. prisen inkludert avgifter, skatt eller gebyr for visse tjenester (lufthavn-, og havneavgifter, avgifter i forbindelse med om bord og ilandstigning, turistavgifter etc), slik det kreves i forskrift til pakkereiseloven, 1. Det bør også stilles krav om at det skal opplyses om at reisegaranti er stilt og hvem som har stilt slik garanti, slik det er krav om i forskrift til pakkereiseloven, 1. Dette er viktig informasjon for forbruker, og bør derfor være lovpålagt å oppgi for arrangør / formidler. Spørsmål 7: Etter mitt syn bør det fortsatt oppstilles krav om at viktige betingelser for reisen, slik som for eksempel prisen, destinasjonen og reisemåten, skal oppgis i kataloger og brosjyrer som stilles til rådighet for kunden selv om bruken av internett blir stadig mer utbredt. Jeg har ingenting imot at arrangør / formidler henviser til mer informasjon på sine internettsider i brosjyremateriell. Jeg mener imidlertid at de mest vesentlige opplysningene også må fremkomme av brosjyremateriell eller vedlegg til dette som stilles til rådighet for kunden. Hvis det er sånn at viktige opplysninger, som for eksempel prisene, ofte endres i perioden som katalogen gjelder så mener jeg at det bør vurderes å innføre en regel om at det må distribueres oppdaterte prislister sammen med katalogene. Dermed unngår man at arrangørene må trykke opp nye kataloger hver gang det skjer prisendringer. Ved bestilling på internett mener jeg at det bør oppstilles krav om at forbruker skal presenteres for alle avtalevilkår som gjelder for reisen forut for bekreftende bestilling, og at arrangører og formidlere skal legge opp sine nettsider på en sånn måte at forbruker må klikke av for å ha lest og akseptert disse vilkårene før det er mulig å bestille. Spørsmål 8: Etter min vurdering er dagens system med tiltakende informasjonskrav fra markedsføringstidspunktet til avreise, vel tilpasset det behov den reisende har. Min erfaring er også at dette systemet er godt innarbeidet og fungerer i praksis. Hvis man fjerner disse kravene, som er nøye tilpasset kundens behov ved kjøp av disse tjenestene, vil det lett kunne skape usikkerhet og både hos kunder og arrangører. Et relativt detaljert minstenivå for informasjonskravene er etter mitt syn den beste måten å sikre kunden den nødvendige informasjon og samtidig gjør det enkelt for arrangørene å vite hvilken informasjon kunden har krav på. 3. Informasjonskrav og prisvariasjoner Av konsultasjonsdokumentet fremgår det at det har blitt foreslått at bestemmelsen om at informasjon forut for kontraktsinngåelse skal gis skriftlig eller på annen passende 6

19 måte bør klargjøres. Kommisjonen skriver at en slik klargjøring muligens kan sees i sammenheng med tilsvarende diskusjoner om hensiktsmessigheten av kravet om durable medium i fjernsalgsdirektivet og e-handelsdirektivet. Jeg har ingen motforestillinger mot at begrepene i de ovennevnte direktivene sees i forhold til hverandre på dette punktet. Etter mitt syn bør imidlertid hovedfokus hele tiden være å komme frem til best mulig forbrukerbeskyttelse og mest mulig klare regler innenfor hvert enkelt område, ikke å utarbeide felles definisjoner som passer innenfor flere ulike regelsett. Det angis også i konsultasjonsdokumentet at noen medlemsstater har benyttet seg av muligheten til å gjøre unntak fra informasjonskravene i tilfeller hvor avtaler inngås kort tid før avreise. Kommisjonen reiser spørsmål ved om det bør angis i direktivet hvilke informasjonskrav som skal gjelde i slike tilfeller. Etter mitt syn vil det være hensiktsmessig at det reguleres i direktivet hvilke informasjonskrav som alltid må være oppfylt forut for avtaleinngåelse, uavhengig av om avtalen inngås kun kort tid før avreise. Dermed vil man oppnå at forbrukerne vil være sikret krav på et minimum av opplysninger selv ved avtaler som inngås rett før reisen starter. Spørsmål 10: Etter mitt syn fungerer avgrensningen av arrangørens mulighet til å endre prisen etter avtaleinngåelsen godt. Prinsippet om at dette kun kan gjøres i tilfeller med endringer i skatte/avgiftsnivå og drivstoffpriser sikrer prispåregnelighet for begge parter. Jeg kan vanskelig se behov for at dette utvides til å også gjelde administrative kostnader i slike tilfeller. Dette vil i så fall redusere påregneligheten og åpne for mer skjønnsmessige prispåslag. 4. Forbrukerens rett til å trekke seg fra kontrakten og rett til kompensasjon i tilfelle kansellering I henhold til direktivets artikkel 4.5. kan forbrukeren heve avtalen hvis arrangøren gjør store endringer i vesentlige vilkår, slik som for eksempel ved vesentlige prisendringer. Det fremgår av konsultasjonsdokumentet at forbrukerorganisasjoner har gitt uttrykk for at det er mange andre endringer som også kan utgjøre en vesentlig endring av kontrakten og dermed berettige heving, for eksempel endringer i tilbudt bosted, reisetid eller varighet eller endring av turist-fascilitetene som er tilgjengelige på reisemålet. Det har derfor blitt hevdet at andre forhold enn prisendringer bør nevnes som eksempler på hevingsgrunner i direktivet. Dette er jeg helt enig i. Slik direktivet nå lyder, er det kun vesentlige prisendringer som er nevnt som eksempel på hevingsgrunner. Jeg mener det ville vært klargjørende om også eksempler på andre vesentlige avtaleendringer ble nevnt her, samtidig som jeg ikke ønsker at det skal lages en uttømmende liste over slike grunner. Det fremgår videre av konsultasjonsdokumentet at Kommisjonen mener at bestemmelsene om kompensasjon ved kansellering og hevingsadgang i artikkel 4.6. muligens bør endres. Dette fordi det ikke spesifiseres hvordan kompensasjonen skal beregnes verken i tilfelle kansellering av reisen eller ved heving (artikkel 4) eller i de tilfellene hvor kontrakten ikke oppfylles tilstrekkelig (artikkel 5). 7

20 Kommisjonen mener at denne problemstillingen må sees i sammenheng med revisjon av forbrukerrettigheter for øvrig, det vises til at det i Grønnboken diskuteres både muligheten for å innføre et sett med generelle misligholdsbeføyelser som kan gjøres gjeldende ved brudd på enhver forbrukerkontrakt og standardsatser for erstatning. Det kan være hensiktsmessig at forbrukerrettigheter i ulike lovverk sees i forhold til hverandre. Jeg er imidlertid opptatt av at de enkelte direktiver skal gi en klar anvisning på forbrukernes rettigheter innenfor det angjeldende området, og at det tilpasses de varer/tjenester det enkelte direktiv regulerer. Det bør derfor etter mitt syn vurderes konkret i forhold til pakkereisedirektivet hvilke typer avtalebrudd som kan anses som vesentlige og direktivet bør nevne eksempler på dette. Prinsippet om hevingsadgang for forbruker ved vesentlig mislighold bør derimot etter mitt syn være et overordnet prinsipp som gjelder innenfor flere områder. Det fremgår av konsultasjonsdokumentet at Kommisjonen er interessert i å høre om bestemmelsen om mulighet til å avlyse en tur pga for få påmeldte har vært problematisk i praksis. Jeg kjenner ikke til noen slike eksempler, men jeg antar at Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser kanskje kan ha noen relevante eksempler på dette. Kommisjonen reiser også spørsmål ved om passasjerene bør ha rett til erstatning for påført tap der en reise kanselleres som følge av for få påmeldte. Sett fra et forbrukerståsted ville dette være en gunstig endring. Jeg støtter derfor et slikt forslag. Artikkel 5 Arrangøransvar Kommisjonen skriver at implementeringen av artikkel 5.1. i direktivet varierer veldig fra medlemsstat til medlemsstat, og at det særlig formidlerens ansvar varierer. Ulikheter mellom medlemsstatenes regulering av dette og forbrukernes mulighet til å kreve sine rettigheter kan dermed bli problematisk, særlig i tilfeller der formidler og arrangør er etablert i ulike land. Kommisjonen reiser spørsmål ved om arrangører som selger produkter på vegne av arrangører som er etablert i andre land bør ha samme ansvar overfor forbrukerne uansett hvor arrangøren er etablert. Spørsmål 14 Under punkt 14 reises det spørsmål ved om det er behov for å klargjøre ansvarsforholdet mellom formidler og arrangør. I henhold til den norske pakkereiselovens 7-1 hefter formidleren overfor kunden for de krav som i medhold av loven kan rettes mot arrangøren. Dette med unntak av de krav som kan kreves dekket av Reisegarantifondet. Formidleren inntrer i kundens krav mot arrangøren. Regresskravet kan nedsettes eller bortfalle hvis kundens krav skyldes formidlerens forhold. Etter mitt syn er det ovennevnte en hensiktsmessig løsning, ettersom det medfører at forbrukeren alltid kan forholde seg til sin egen kontraktspart. Jeg vil derfor anbefale at direktivet endres i overensstemmelse med den norske pakkereiseloven. 8