Gjenlevendes rådighet over uskiftet bo

Transkript

1 Gjenlevendes rådighet over uskiftet bo Begrensninger og rådighet Kandidatnummer: 667 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstilling Metode Rettskildene Rettslige utgangspunkter Avgrensninger og videre fremstilling USKIFTE Innledning Hva er uskifte? Ektefellers rett til uskifte Samboeres rett til uskifte Om samboerskap Rettsvilkårene Hva kan samboere overta uskiftet? Er det forskjell på ektefellers og samboeres rådighet under uskifte? RÅDIGHETSBEGRENSNINGENE Utgangspunktet al Forbud mot å gi bort fast eiendom, og gaver som står i misforhold til boet al Gavebegrepet Fast eiendom Omstøtelse Forbud mot å gi helt eller delvis arveoppgjør al Hva regnes som arveoppgjør? Tilsvarende oppgjør Når anses boet for å være skiftet? Avkortning Forholdet mellom al. 19 og OPPSUMMERING OG VURDERINGER Oppsummering de lege lata De lege ferenda-vurderinger Generelle bemerkninger Arveloven Arveloven i

3 5 LITTERATURLISTE Lover Forarbeider med forkortelser Rettspraksis Litteratur med forkortelser Nettsider ii

4 1 INNLEDNING 1.1 Tema og problemstilling Temaet for denne masteroppgaven er gjenlevende ektefelles og samboers rådighet over uskiftet bo. 1 Med «rådighet» siktes det til hvilke disposisjoner gjenlevende står fritt til å foreta innenfor lovens grenser. Oppgavens hovedproblemstilling er hvilke begrensinger lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m., heretter al., 18, 19 og 21 fastsetter for gjenlevendes rådighet. Et stort flertall velger å overta boet uskiftet når ektefellen dør. 2 Uskifteordningen er etter dette noe som berører et stort antall menneskers rettslige stilling ved ektefellens eller samboerens bortgang. I et juridisk perspektiv har temaet interesse fordi flere av problemstillingene oppgaven reiser ikke har noe klart svar. Rettstilstanden er således uavklart på en del områder. 1.2 Metode Oppgaven tar sikte på å være en rettsdogmatisk analyse av rammen for gjenlevendes rådighet i uskifteperioden. En del av funnene som analysen fører til, aktualiserer en rettspolitisk drøftelse av enkelte spørsmål. Oppgaven inneholder også noen rettshistoriske referanser der det er av betydning for rettstilstanden i dag. I samsvar med alminnelig norsk rettskildelære vil jeg ta utgangspunkt i lovtekst, sammenholdt med forarbeider og rettspraksis, samt relevant juridisk litteratur. 1.3 Rettskildene Ved siden av al. med forarbeider, er også lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap, heretter el., med forarbeider og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag, heretter finansavtaleloven, sentrale lover. Det samme gjelder lov 30. juli 1851 om efterlevende Ægtefælles Adgang til at hensidde i uskiftet Bo m.v., heretter uskifteloven 1851, og lov 4. juli 1927 om uskiftet bo, heretter uskifteloven 1927, med forarbeider. Forarbeidene til ny arvelov, NOU 2014:1 «Ny arvelov», har foreløpig ikke resultert i noen vedtatt lov, men er av interesse fordi utredningen beskriver gjeldende rett og kan kaste lys over hvilke endringer som anses å 1 I den videre fremstillingen benyttes betegnelsen «gjenlevende» for både gjenlevende ektefelle og samboer. 2 NOU 2014:1 s. 57 viser til statistikk (2010) fra domstolene i Oslo, Nord-Troms og Sør-Gudbrandsdal, som viser at i henholdsvis 75 %, 83 % og 91 % av tilfellene, hvor avdøde etterlot seg en ektefelle, valgte gjenlevende å sitte i uskifte. 1

5 være relevante. 3 Av utenlandsk rett vil jeg bruke noen få eksempler fra den danske arveloven. Grunnen til at jeg har valgt å benytte den danske arveloven er for det første fordi det har vært et mål for de nordiske landene å oppnå rettsenhet blant annet på arverettens område. 4 Den andre grunnen er at i tillegg til Island, er Danmark det eneste nordiske landet som har en uskifteordning lik den norske. 5 Av rettspraksis er dommer fra både Høyesterett og lagmannsrettene av interesse. En stor andel av rettspraksisen på dette området er avsagt av lagmannsrettene. Det finnes en rikholdig juridisk litteratur om uskiftet bo. De sentrale kildene på norsk er Arnholms «Arverett», Aslands «Uskifte», Augdahl/Hambros kommentarutgave til arveloven, Giertsens «Generasjonsskifte», Hambros «Lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m.», Hambros «Arveplanlegging og avtalt uskifte», Lødrups «Arverett» (både 5. utgave, og 6. utgave med Asland), Unnebergs «Arverett med dødsboskifte», Unnebergs «Avtaler om arv» og Unnebergs «Ekteskap: når ektefellen dør». Dertil kommer utvalgte artikler fra Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB). Annen juridisk litteratur som ikke direkte omhandler uskifte, men som likevel er aktuell for oppgaven, er Andenæs «Konkursrett», Falkangers «God tro: en studie av kravet til god tro som vilkår for å erverve eller opprettholde privatrettslige rettigheter», Harboes «Arveavgift» og Lødrup/Sverdrups «Familierett». 6 Utover dette er Gyldendal Norsk lovkommentar på ansett som juridisk litteratur. 1.4 Rettslige utgangspunkter Hovedregelen om gjenlevendes rådighet over uskiftet bo er lovfestet i al. 18. Gjenlevendes rådighet er negativt avgrenset ved særbestemmelser. Slike særbestemmelser følger av al. 19 og 21. Arveloven 19 setter grenser for gjenlevendes adgang til å gi gaver, og fastsetter et forbud mot å gi bort eller foreta gavesalg av fast eiendom. Arveloven 21 fastsetter vilkårene for gjenlevendes mulighet til å dele ut arveoppgjør til en eller flere arvinger. I det videre skal 3 Se punkt 5.2 for forarbeidenes fulle tittel, og forkortelser som vil bli brukt i fotnotene gjennom oppgaven. 4 Ot. prp. nr. 36 ( ) s NOU 2014:1 s Se litteraturlistens punkt 5.4 for full tittel, og forkortelser som vil bli brukt i fotnotene i den videre fremstillingen. 2

6 jeg drøfte og redegjøre for innholdet av al. 18 i lys av begrensningene som følger av al. 19 og Avgrensninger og videre fremstilling Oppgaven er avgrenset til å behandle bestemmelsene angående gjenlevendes rådighet slik den fremgår av al. 18, 19 og 21. Jeg har valgt denne avgrensningen av hensyn til tiden jeg har til rådighet og ordgrensen. Temaet for oppgaven er materiell rådighet. Prosessuelle spørsmål så som hvem som er rette saksøker eller saksøkt, eller hva som er søksmålsfristen, faller således utenfor og vil kun bli kort behandlet. Arveloven 24 og 27 setter også skranker for gjenlevendes rådighet. Arveloven 24 fastsetter vilkår for at en arving skal kunne kreve boet skiftet, mens al. 27 gir arvingene rett til vederlag på gitte vilkår. Disse bestemmelsene vil ikke bli behandlet i denne oppgaven. Grunnen til at jeg har valgt å ikke behandle al. 24 og 27 er at de er mer i randsonen av rådighetsbegrensningene, og heller setter krav til gjenlevendes opptreden enn å faktisk begrense hennes rådighet under uskifteperioden. 7 For min del har de heller ikke like stor forskningsinteresse. Oppgaven er også avgrenset mot behandling av rådighetsbegrensninger som betingelse for samtykke fra særkullsbarn, samt al. 13. Av al. 13 første ledd første punktum fremgår det at gjenlevende kan miste retten til å overta boet uskiftet hvis avdødes kreditorers utsikt til dekning eller arvingenes arveutsikt blir vesentlig svekket som følge av gjenlevendes egen gjeld. Bestemmelsen omfatter således forhold forut for en eventuell uskifteperiode, og er derfor ikke like aktuell å behandle i denne fremstillingen i forhold til oppgavens tema. Siden rådigheten er en følge av gjenlevendes rett til å overta boet uskiftet, har jeg funnet det hensiktsmessig å gi en kort fremstilling av grunnlaget for uskifte først i oppgaven. Del 2 starter med en kort innledning i punkt 2.1. Deretter følger en kort redegjørelse av hva uskifte er i punkt 2.2. I punkt 2.3 og 2.4 vil hjemmelsgrunnlaget for henholdsvis ektefellers og samboeres rett til uskifte bli behandlet. Del 3 utgjør oppgavens hoveddel. I punkt 3.1 vil det bli redegjort for og drøftet utgangspunktet for gjenlevendes rådighet. Deretter vil det i punkt 3.2 bli redegjort for forbudet mot å gi bort fast eiendom, eller andre gaver som står i misforhold til boet, jf. al. 19 første ledd. I tillegg til å redegjøre for rettstilstanden, vil det i tilslutning til analysen under 7 Bestemmelsene i arveloven er kjønnsnøytrale, men for ordens skyld har jeg valgt å omtale gjenlevende som «hun» eller «henne» gjennom hele oppgaven. 3

7 punkt 3.2 også bli foretatt vurderinger, drøftelser og diskusjoner av enkelte tema de lege lata. Videre i punkt 3.3 vil forbudet mot å gi helt eller delvis arveoppgjør, jf. al. 21 første ledd, bli behandlet. Som i forrige punkt vil fremstillingen også her være delvis en redegjørelse for gjeldende rett, og delvis en drøftelse og vurdering av rettstilstanden de lege lata. Siste punkt i del 3, punkt 3.4, vil gi en kort redegjørelse for og drøftelse av forholdet mellom al. 19 og 21. I del 4 vil jeg komme med en oppsummering de lege lata i punkt 4.1, før oppgavens avsluttes med noen egne de lege ferenda vurderinger i punkt

8 2 USKIFTE 2.1 Innledning Formålet med dette kapittelet er å gi en kort oversikt over hva uskifte er og hva som er hjemmel for stiftelse av uskifte for ektefeller og samboere. Stiftelse av uskifte er noe annet enn materiell rådighet. Jeg har likevel valgt å behandle reglene for stiftelse av uskifte. Begrunnelsen for dette er at stiftelse av uskifte er nødvendig for at gjenlevende får rådighet over uskifteboet etter al. 18, som igjen gir utgangspunkt for behandling av begrensningene som følger av al. 19 og 21. Kjennskap til hensynene bak regelsettene for stiftelse av uskifte kan også gi en bedre forståelse av reglene som begrenser gjenlevendes rådighet. 8 Ektefellers og samboeres rett til å overta boet uskiftet er regulert i al. kapittel 3 og 3A. På bakgrunn av dette er det naturlig å først behandle regelsettene hver for seg. 2.2 Hva er uskifte? «Uskifte» betegner retten gjenlevende er gitt til å overta dødsboet etter førstavdøde. Uttrykket «uskifte» antyder naturlig at det ikke skjer et skifte. Det vil si at det ikke foretas noen fordeling av arv etter førstavdøde. Med andre ord blir skifte utsatt til etter gjenlevendes død, eller eventuelt til et tidspunkt når gjenlevende skifter boet med førstavdødes arvinger. Uskifteinstituttet har utviklet seg fra å være en fortsettelse av det ekteskapelige felleseie til å bli mer en materiell arverett for gjenlevende, hvor førstavdødes øvrige arvinger er gitt en sekundærarverett. 9 Under de følgende to punktene, punkt 2.3 og 2.4, vil det bli gitt en redegjørelse for retten til å overta boet uskiftet for henholdsvis gjenlevende ektefelle og deretter gjenlevende samboer. Det skal for øvrig bemerkes at rådighetsbegrensningene som sådan vil være de samme for både ektefeller og samboere, som jeg vil komme tilbake til i punkt Unneberg (1990) s Unneberg (1990) s. 323 og Unneberg (2009) s

9 2.3 Ektefellers rett til uskifte Problemstillingen i dette punktavsnittet er hva som er grunnlaget for gjenlevende ektefelles rett til å overta boet etter førstavdøde uskiftet. For gjenlevende ektefelle, står retten til uskifte sentralt i forhold til hennes rettslige stilling. 10 Uskifte betyr for gjenlevende at hun ikke behøver å skifte med førstavdødes arvinger, noe som kan gjøre det enklere å la livet gå videre. For førstavdødes og gjenlevendes fellesbarn er det nok ikke uvanlig at det oppfattes som naturlig at den gjenlevende skal sitte med boet uskiftet. Det kan antas at barn gjerne ser på foreldrene som en enhet, og ikke tenker at de skal arve foreldrene hver for seg. 11 Ved at økonomien forblir urørt, kan uskifte gjøre at gjenlevende slipper en ekstra følelsesmessig belastning utover savnet av avdøde, ved at hun ikke trenger å gi fra seg eiendeler eller flytte fra det felles hjemmet. 12 Lengstlevende ektefelles rett til å overta boet uskiftet er hjemlet i al. 9 første ledd. Av al. 9 første ledd fremgår det at gjenlevende ektefelle har rett til å ta over felleseie uskiftet med førstavdødes øvrige arvinger etter loven. 13 Utgangspunktet er etter dette at det er ektefellenes felleseie som er gjenstand for uskifte. Den samme løsning er valgt i Danmark. Etter den danske arveloven 17 har lengstlevende ektefelle rett til å ta over ektefellenes felleseie til uskiftet bo. Til forskjell fra norsk rett, har gjenlevende ektefelle etter dansk lov kun rett til å ta over boet uskiftet med felles livsarvinger. Etter norsk rett har gjenlevende ektefelle rett til uskifte med både første og annen arvegangsklasse, jf. al. 9 første ledd. Hvis førstavdøde kun etterlater seg arvinger i tredje arvegangsklasse, er gjenlevende ektefelle enearving og det er dermed ikke behov for noen uskifterett for gjenlevende ektefelle, jf. al. 6 andre ledd. Formålet med al. 9 er at man gjennom uskifte søker å dekke gjenlevendes sosiale og økonomiske behov, og sørge for at hun så langt som mulig har midler til selvforsørgelse. Det fremgår av forarbeidene at et formål med uskifteinstituttet er at levestandarden ikke forringes i stor grad. 14 Ekteskapet er et fellesskap, hvor man, vanligvis, opparbeider seg en levestandard som er basert på ektefellenes felles, økonomiske bæreevne. Når den ene ektefellen faller fra, 10 Lødrup/Asland (2012) s Se også Unneberg (2009) s Lødrup/Asland (2012) s Se også Arnholm (1974) s. 129 og Unneberg (2009) s Unneberg (1997) s Til sammenligning fremgikk det av uskifteloven at gjenlevende ektefelle hadde «rett til å overta det samlede felleseie uten å skifte med de felles livsarvinger.» 14 NUT 1962:2 s. 73 6

10 mister den andre ikke sjelden mye av sitt økonomiske grunnlag. Gjennom uskifteordningen har gjenlevende mulighet til å opprettholde sin tilvante levestandard. 15 En del ektefeller velger særeie fullt ut eller som delvis formuesordning. Siden særeie som utgangspunkt ikke går inn i uskifteboet, kreves det særskilt hjemmel. Slik hjemmel finnes i al. 9 andre ledd første punktum, som bestemmer at gjenlevende får tilsvarende rett til å sitte i uskifte med særeie dersom det er fastsatt i ektepakt, jf. el. 43 første ledd, eller når de øvrige arvingene gir samtykke til det. Hvis gjenlevende benytter seg av muligheten til å overta førstavdødes særeie uskiftet, går også hennes egne særeiemidler inn i boet, med mindre annet er avtalt i ektepakt, jf. el. 43 andre ledd, eller gjennom avtale arvingene, eller at giver eller arvelater har gitt påbud om at det gjenlevende har mottatt skal være hennes særeie, jf. al. 9 andre ledd andre punktum, jf. el. 48. En annen mulighet for at førstavdødes særeie kan gå inn i uskifteboet, er at ektefellene har avtalt såkalt «skilsmissesæreie». 16 Grunnen til at man ønsker å beholde noe i særeie under ekteskapet, kan være at man ønsker å sikre seg mot å måtte dele verdien av formuesgode med den andre ektefelle ved et eventuelt samlivsbrudd. 17 De samme hensynene gjør seg ikke nødvendigvis gjeldende når ekteskapet oppløses ved at den ene dør. At gjenlevende blir avskåret fra å overta særeiemidlene uskiftet kan i stedet fremstå som utilsiktet og uheldig. 18 I el. 42 tredje ledd første punktum er det derfor inntatt en bestemmelse som åpner for at ektefeller kan fastsette ved ektepakt at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død. Omfanget av uskifteboet blir etter dette avhengig av hvilken formuesordning ektefellene har hatt under ekteskapet. 19 Hvis førstavdøde etterlater seg særkullsbarn, kreves det samtykke fra disse for at gjenlevende ektefelle skal kunne overta boet uskiftet, jf. al. 10 første punktum. Er slikt samtykke først gitt, er det bindende for særkullsbarna og kan ikke trekkes tilbake senere om de ombestemmer seg. Dette er begrunnet med behovet for forutberegnelighet for gjenlevende ektefelle. 20 Jeg går nå over til å analysere i hvilken utstrekning tilsvarende regler gjelder for samboere under neste punktavsnitt. 15 Hambro (2006) s Lødrup (2010) s Lødrup/Sverdrup (2009) s Lødrup (2010) s For mer om ektefellers formuesordning, se Unneberg (2009) s Arnholm (1974) s

11 2.4 Samboeres rett til uskifte Om samboerskap Mange lever i dag sammen som samboere i stedet for å gifte seg. Noen velger å gifte seg etter å ha vært samboere en periode, mens andre forblir samboere resten av livet uten å gifte seg. Når samboerskapet varer helt frem til livets slutt, oppstår spørsmålet om det gir grunnlag for en rett for gjenlevende samboer til å overta boet uskiftet. Problemstillingen under dette punktet blir således om og i tilfelle hvilken rett til uskifte som kan utledes av et samboerskap. Ektefellers rett til uskifte har lange tradisjoner i Norge. 21 For samboere derimot, kan retten til uskifte sies å være i sin spede begynnelse. Samfunnets holdning til samboerskap har endret seg ganske radikalt de siste tiårene. Samboerskap har gått fra å være straffbart 22 til at det nå er foreslått å likestille samboere og ektefeller i ny arvelov. 23 Siden samboerskap har blitt en utbredt samlivsform 24, har man erkjent behovet for å styrke gjenlevende samboers rettsstilling gjennom lovregulering. 25 I 2009 ble derfor samboeres rett til arv og uskifte tatt inn i arveloven i kapittel 3A Rettsvilkårene Arveloven 28a fastsetter en legaldefinisjon av hva en samboer er i lovens forstand. Bestemmelsen oppstiller fem vilkår som må være oppfylt for at reglene om arv og uskifte på grunnlag av samboerskap skal komme til anvendelse. For det første må det dreie seg om to personer. En person kan altså ikke ha flere samboere. Samboerskap mellom to personer som bor i et større bofellesskap kan likevel omfattes. 27 For det andre må personene være over 18 år. Kravet til myndighetsalder har bl.a. sammenheng med at samboerskapet skal være ekteskapslignende, og for å inngå ekteskap må man være fylt 18 år, jf. el. 1a. 28 For det tredje kreves det at man ikke er gift, er registrert partner eller samboer med andre. 29 For det fjerde 21 NUT 1962:2 s Den såkalte «konkubinatparagrafen» i straffeloven (1902) 379 ble opphevet ved lov 21. april 1972 nr NOU 2014:1 s Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at i 2014 var ca. 18 % av samlivsforhold samboerskap, 25 Ot.prp.nr. 73 ( ) s Endret ved lov 19. desember 2008 nr. 112 med ikrafttredelse 1. juli Ot.prp.nr. 73 ( ) s John Asland, Norsk lovkommentar til al. 28a, note Se også Ot.prp.nr. 73 ( ) s. 46 8

12 kreves det at man lever sammen. Med andre ord må de to samboende være permanent bosatt i samme husstand. 30 Det femte, og siste, vilkåret er at forholdet skal være «ekteskapslignende». I forarbeidene er det uttalt at «(d)ette innebærer for det første at det er etablert et parforhold». 31 To personer som kun deler bolig som romkamerater er således avskåret fra å få rett til arv eller uskifte som hverandres samboere. To personer som ikke oppfyller vilkårene i el. 3 for å inngå ekteskap, kan heller ikke regnes som samboere etter arveloven, jf. al. 28a andre ledd andre punktum. Samboeres rett til arv og uskifte er regulert i henholdsvis al. 28b og 28c. Vilkårene under de to bestemmelsene er på dette punktet identiske. Det fremgår av begge bestemmelsene at vilkårene for å ta arv eller sitte i uskifte er at man var samboer med avdøde på dødstidspunktet, og at man har, har hatt eller venter barn med avdøde, jf. al. 28b og 28c første ledd. Rett til arv kan også fastsettes i testament, dersom man hadde vært samboere i minst de siste fem årene før dødsfallet, jf. al. 28b første ledd andre punktum. Samboere som ikke har felles barn er avskåret fra å gi hverandre rett til uskifte gjennom testament; her er det et absolutt krav om felles barn Hva kan samboere overta uskiftet? For samboere finnes ikke formuesordningene felleseie og særeie. Disse gjelder kun for ektefeller. Samboeres rett til uskifte må derfor avgrenses etter andre kriterier. I forarbeidene til al. kap. 3A er det lagt til grunn at det burde være en viss balanse mellom hvilke aktiva gjenlevende fikk overta uskiftet og det gjeldsansvaret hun samtidig måtte ta over. 32 Løsningen ble at gjenlevende har rett til å overta felles bolig og innbo, bil og fritidseiendom som tjente til felles bruk for samboerne, jf. al. 28c første ledd første punktum. Utover dette, kan gjenlevende samboer også overta andre eiendeler uskiftet, dersom det er fastsatt i testament eller arvingene samtykker til det, jf. al 28c første ledd andre punktum. Dette betyr at selv om samboeres rett til uskifte er mer begrenset enn for ektefeller, kan man gjennom testament og samtykke likevel bli sittende med hele boet uskiftet, også som samboer. I samboerskap hvor man kun har fellesbarn, er det antatt at det er vanlig at det gis samtykke til at gjenlevende blir sittende med det hele uskiftet Ot.prp.nr. 73 ( ) s. 46. Det er likevel ikke til hinder for at et par regnes som samboere at de midlertidig bor fra hverandre pga. utdanning, arbeid, sykdom, opphold på institusjon eller lignende, jf. al. 28a andre ledd første punktum. 31 Ot.prp.nr. 73 ( ) s Ot.prp.nr. 73 ( ) s Lødrup/Asland (2012) s

13 I forhold til særkullsbarn kreves det, i likhet med for ektefeller, samtykke fra særkullsbarnet for at gjenlevende samboer skal kunne overta boet uskiftet, jf. henvisningen til al. 10 første ledd i al. 28c andre ledd første punktum Er det forskjell på ektefellers og samboeres rådighet under uskifte? I al. 28f første punktum er det fastsatt at reglene i al. kap. 3 gjelder så langt de passer også for uskifte på grunnlag av samboerskap. Det vil si at når man først sitter i uskifte, er rådigheten den samme, uavhengig av om man er samboende eller ektefelle. I den videre fremstilling når gjenlevende nevnes, menes derfor både ektefelle og samboer. I al. 28f andre punktum er det bestemt at der det er gitt særlige regler for ektepar med særeie, gjelder reglene for særeie. Lødrup/Asland forstår bestemmelsen analogisk slik at der «hvor en samboer har fått en særeieklausulert arv eller gave, er denne ikke gjenstand for uskifte, jf. al. 9 annet ledd og el. 48». 34 I neste kapittel vil jeg gå videre til å behandle rådigheten og begrensningene som gjelder både for lengstlevende ektefelle og samboer under uskifte. 34 Lødrup/Asland (2012) s

14 3 RÅDIGHETSBEGRENSNINGENE 3.1 Utgangspunktet al. 18 Formålet i det følgende er å klarlegge utgangspunktet for gjenlevendes rådighet og hvor vidt denne favner. Hovedregelen om gjenlevendes rådighet fremgår av al. 18 første ledd. Det følger av bestemmelsen at gjenlevende «rår i levande live som ein eigar over alt som høyrer til buet». Som utgangspunkt kan man si at gjenlevende har full rådighet over boet. Arveloven 18 ivaretar således hensynet til gjenlevendes private eiendomsrett. 35 At gjenlevende «rår i levande live som ein eigar» vil si at hun ved livsdisposisjoner råder fritt over boet. 36 Det sentrale her er at uskifte gir gjenlevende en rett til å forbruke boet mens hun lever. Dersom gjenlevende ønsker å foreta disposisjoner som skal få virkning etter hennes død, må hun holde seg innenfor de begrensingene som al. 18 andre ledd fastsetter. Av al. 18 andre ledd fremgår det at gjenlevende kan råde i testament over en så stor del av boet som skal gå til hennes egne arvinger når hun dør. Hovedregelen er at boet ved skifte deles med en halvpart til førstavdødes arvinger og en halvpart til gjenlevendes arvinger, jf. al. 26 første ledd første punktum. Gjenlevende kan likevel ikke råde over en større del ved testament enn at det går klar av livsarvingenes pliktdel, jf. al. 29 første ledd. Arveloven 18 andre ledd siste punktum medfører en ytterligere begrensning i gjenlevendes testasjonsrett. Av bestemmelsen følger det at gjenlevende ikke kan råde i testament over eiendeler som førstavdøde særskilt har ført inn i boet. Dette tolkes som at eiendelen må ha blitt ført inn av førstavdøde i sin helhet for at gjenlevende skal være avskåret fra å råde over den. 37 Det vil si at eiendeler som er innbrakt av ektefellene i fellesskap omfattes av gjenlevendes testasjonsrett. Et spørsmål som har vært drøftet i teorien er om gjenlevende er eier av uskifteboet, eller om hun bare har rett til å råde over det. Dersom det siste alternativet foretrekkes, blir uskifteretten en slags bruksrett for gjenlevende. Ordlyden «rår...som ein eigar» drar i retning av at hun ikke får eiendomsretten overdratt til seg. Dersom det var meningen at uskiftet skulle innebære en overdragelse av eiendomsrett, kunne man valgt en annen formulering, f. eks. at «gjenlevende blir eier av alt som hører til boet». I teorien er det tatt til orde for at gjenlevende ikke blir eier 35 Bekkedal FAB s Hambro (1997) s. 21 fotnote (73) 37 Unneberg (1990) s

15 av alle eiendelene som inngår i boet, fordi et skifte ikke er gjennomført. 38 Uskifte havner således i en mellomstilling, hvor arv etter førstavdøde har falt, men hvor eiendomsretten ikke har gått over til arvingene. Asland mener derimot at gjenlevende ikke bare har en eiers rådighet, men faktisk er eier av eiendelene i boet. 39 Dette synspunktet støttes av Bekkedal, som også legger vekt på at i utkastet til ny arvelov er formuleringen «eier og rår over uskifteboet» anvendt, for å presisere meningsinnholdet. 40 Om gjenlevende blir eier av alt som inngår i uskifteboet, er således pr. tiden uklart. For min del mener jeg at gjenlevende ikke blir eier av uskifteboet, men at hun får rådigheten som tidligere tilfalt førstavdøde overdratt til seg. Frem til det eventuelt kommer en endring av bestemmelsen, synes jeg, basert på ordlyden, at dette er den mest hensiktsmessige tolkningen. Gjenlevendes rådighet er negativt avgrenset, slik at hun kan gjøre som hun vil med mindre noe annet er bestemt. Det betyr at det kreves særskilt hjemmel for å nekte gjenlevende å foreta en disposisjon. 41 I kraft av sin rådighet kan gjenlevende stort sett forbruke boet slik hun ønsker, uten at arvingene rettslig sett kan protestere. 42 Hun har ingen plikt til å bevare verdiene i boet under uskifteperioden. 43 Som nevnt ovenfor, gjelder dette gjenlevendes forbruk. Selv om dette kan medføre at det ikke blir noe igjen til utdeling av arv etter hennes død, må arvingene godta det. Her kan al. 13 og 24 sette visse grenser, men disse vil ikke bli behandlet nærmere her. 44 Med hjemmel i al. 18 kan gjenlevende bl.a. selge boets eiendeler, dra på ferier, øke sin levestandard og ta seg større økonomiske friheter enn det ektefellene gjorde mens førstavdøde levde. 45 Hun står også fritt til å påhefte fast eiendom med pant, ta opp lån med sikkerhet i boligen eller selge bolig eller fritidseiendom. Det kan tenkes at ektefellene hadde et stort hus som gjenlevende nå ikke ser seg råd til å vedlikeholde på egen hånd, og at hun derfor ønsker å selge huset og flytte inn i en leilighet. Dette står hun fritt til å gjøre, så lenge salget ikke innebærer et gavesalg, jf. al. 19 siste punktum. Jeg vil komme tilbake til dette under punkt 3.2. Gjenlevende kan også anvende rådigheten negativt. Om hun ikke lenger ønsker at barna 38 Hambro (2006) s. 46. Også Unneberg (1997) s. 101 mener at gjenlevende ikke blir eier av boet. 39 Asland (2008) s Bekkedal FAB s. 59. Se også Unneberg (2009) s. 585, som konkluderer med at gjenlevende er eneeier, men med begrensninger i eierrådigheten. 41 Asland (2008) s Unneberg (1990) s Lødrup/Asland (2012) s Se punkt Unneberg (1990) s

16 skal kunne bruke en fritidseiendom de tidligere har hatt fri tilgang til, er det ingenting i veien for det. 46 Av al. 18 første ledd fremgår det at gjenlevendes rådighet begrenses av de «atterhald som er særskilt fastsette». Spørsmålet blir da hvilke «atterhald» loven sikter til? Dreier det seg om lovbestemmelser, begrensinger inntatt i testament, eller generelle rettslige prinsipper? I Høyesteretts dom inntatt i Rt s. 777 uttalte førstvoterende at han fant det «utvilsomt» at det i al. 18 siktes til de begrensinger som følger av loven selv. 47 Det samme vil bli lagt til grunn i den videre fremstillingen. Jeg vil nå gå videre til å først behandle begrensningene som følger av al. 19 i punkt 3.2, og deretter al. 21 i punkt Forbud mot å gi bort fast eiendom, og gaver som står i misforhold til boet al. 19 I dette punktavsnittet vil jeg redegjøre for og drøfte innholdet i al. 19. Under uskifte har gjenlevende og arvingene innbyrdes motstridende interesser. Gjenlevende vil i utgangspunktet ha interesse av å ha stor frihet med hensyn til å foreta disposisjoner, mens arvingene kan antas å være interessert i å beskytte sin forventning til fremtidig arv. Gjennom at gjenlevende ektefelle prioriteres foran arvingene ved å få overta boet uskiftet, øker risikoen for at det ikke blir igjen noen arv til de øvrige arvingene ved et senere skifte. Som vi har sett ovenfor, er gjenlevende i utgangspunktet gitt en vidtgående rådighet over uskifteboet. Denne rådigheten er begrunnet i hensynet til gjenlevendes eget forbruk. 48 På bakgrunn av dette er det naturlig at hennes rådighet ved andre disposisjoner er underlagt visse begrensninger. Formålet med al. 19 er å verne om arvingenes arvelodd under uskifte. 49 Arveloven 19 er en av de viktigste bestemmelsene for å begrense gjenlevendes rådighet. 50 Bestemmelsen avskjærer gjenlevende fra å gi gaver som står i misforhold til boet uten arvingenes samtykke, 46 Asland (2008) s Rt s. 777 avsnitt 28. Spørsmålet i saken var om gjenlevende gjennom en ensidig testasjon fra førstavdøde var avskåret fra å selge en sommerbolig til et annet av fellesbarna enn det som var bestemt i testamentet. Gjenlevende hadde her en ubetinget rett til å overta felleseie uskiftet med fellesbarna, og en ensidig testasjon fra førstavdøde ble da ikke ansett å kunne innskrenke gjenlevendes råderett slik den følger av loven. 48 Unneberg (1990) s LB Lødrup/Asland (2012) s Arvingene i denne sammenheng forstås som arvingene etter førstavdøde, jf. Hambro (1997) s. 22 note 79 13

17 og fastsetter forbud mot å gi bort fast eiendom, jf. al. 19 første ledd. Arveloven 19 fjerde ledd setter ytterligere begrensninger ved at den likestiller gaver med salg eller annet som inneholder en gave. 51 Tillegget i fjerde ledd tilsikter å motvirke omgåelse av forbudet mot å gi bort fast eiendom, siden forbudet også rammer gavesalg. Arveloven 19 rammer overdragelser og gaver som er gitt til både arvinger og utenforstående. 52 Personkretsen av mottakere er således vid. Bestemmelsen favner videre enn hva som er problemområdet for al. 21, som jeg vil komme tilbake til under punkt Gavebegrepet Det er sentralt å forstå hva som ligger i gavebegrepet for å fastslå omfanget av forbudet mot å gi gaver i al. 19. Problemstillingen under dette punktet er derfor hva som utgjør en gave. Arveloven 19 fastsetter ingen legaldefinisjon av hva som regnes som en gave. Forarbeidene gir heller ingen veiledning. Man må derfor se hen til andre rettskilder for å finne ut hva som menes med begrepet «gave». Når lovgiver ikke eksplisitt har uttalt noe om hva som ligger i gavebegrepet i arveloven, er det etter mitt syn naturlig å ta utgangspunkt i det tradisjonelle gavebegrepet som er blitt utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori. Det er særlig to kriterier som fremheves i juridisk teori og rettspraksis når man taler om det tradisjonelle gavebegrepet. For det første kreves det i alminnelighet at det har skjedd en vederlagsfri formuesoverføring, og for det andre at formuesoverføringen har skjedd i den hensikt å berike mottakeren. 53 Gavebegrepet kan med andre ord sies å ha en objektiv og en subjektiv side. Den objektive er formuesoverføringen, mens den subjektive er gavehensikten. 54 I den videre fremstillingen tar jeg utgangspunkt i det tradisjonelle gavebegrepet. Først vil jeg redegjøre for hva som ligger i vilkåret «vederlagsfri formuesoverføring», og deretter gå over til å behandle vilkåret om gavehensikt Lødrup/Asland (2012) s Lødrup (2010) s Rt s Andenæs (2009) s Hambro FAB s Slik også hos Asland (2008) s. 113 flg. 14

18 Vederlagsfri formuesoverføring Problemstillingen under dette punktavsnittet er hva som menes med en «vederlagsfri formuesoverføring». Selv om ordlyden tilsier er at det er skjedd en formuesoverføring, kan man ikke legge for stor vekt på ordet «overføring». Det trenger ikke direkte å skje en overføring fra gjenlevende til mottaker for at det skal foreligge en gave. Et eksempel på en gave som ikke er en overføring av midler, er at gjenlevende ettergir gjeld. 56 Her skjer det ingen overføring, men det vil like fullt være en berikelse for mottaker, og således en gave. At en gave skal være vederlagsfri, avskjærer de tilfellene hvor mottaker har ytet fullt vederlag. 57 Da er vi over i en ren salgssituasjon. Det kan sies å være på det rene at et salg ikke rammes av gavebegrepet i al. 19 første ledd. Et lån som tilbakebetales fullt ut er heller ikke en gave. 58 Det fremgår av Høyesteretts dom inntatt i Rt s. 368, hvor kjæremålsutvalget bemerket at «ved lån oppstår det som hovedregel ikke noen rett for de andre arvingene til å kreve omstøtelse etter arveloven 19». 59 Ut fra vanlig språkbruk vil det heller ikke være naturlig å omtale to likeverdige ytelser som en gave. Selv om gjenlevende har fått en motytelse fra mottaker, kan likevel transaksjonen bli ansett som en gave under al. 19. Dette skyldes at al. 19 fjerde ledd utvider gavebegrepet til også å ramme «sal eller anna som inneheld ei gåve». Etter dette er det ikke nødvendig at en overføring er helt vederlagsfri for at noe skal rammes av gaveregelen. Det kan således være tilstrekkelig at transaksjonen inneholder et gaveelement. Hvis f. eks. en datter låner kroner fra sin mor, og moren ettergir den siste tilbakebetalingen på kroner, blir ettergivelsen å regne som en gave. At pengeoverføringer og mottatt løsøre kan bli å anse som en gave, er uproblematisk. Men også andre former for overføringer kan komme under gavebegrepet, selv om de ikke samsvarer med det man vanligvis tenker på som en gave. I det følgende vil det bli gitt noen eksempler på hva slike gaver kan være. 56 Lødrup/Sverdrup (2009) s Asland (2008) s Asland (2008) s Se også i LA , hvor det heter at «(d)et klare utgangspunkt er at et lån skal tilbakebetales.» 15

19 Avslag på arv I juridisk teori har det vært drøftet om avslag på arv kan anses som gave etter al Det framgår av al. 74 andre ledd første punktum at hvis en person har gitt avslag på arv, faller arven som om denne personen var død ved arvefallet. Det vil si at hvis en person som har en livsarving gir avslag på arv, vil arven gå til livsarvingen. Det tilfelle man har tenkt seg i teorien, er at gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med et fellesbarn og et særkullsbarn etter avdøde. Gjenlevende mottar så en betydelig arv som hun ikke ønsker at førstavdødes særkullsbarn skal få del av, men hun vil fortsatt beholde boet uskiftet. En forutsetning for uskifte er at alle verdier gjenlevende mottar under uskifteperioden skal gå inn i uskifteboet, jf. al. 17 første ledd første punktum. Utgangspunktet er derfor at gjenlevende må kreve boet skiftet innen tre måneder etter at hun mottok arven, dersom den skal holdes utenfor bomassen, jf. al. 17 tredje ledd. Å gi avslag på arv for å la denne gå til hennes livsarving, blir således en omgåelse av al. 17 hvor gjenlevende får i pose og sekk. Dersom dette likevel gjøres, blir spørsmålet om det kan bli betraktet som en omstøtelig gave til livsarvingen. Ut fra en rimelighetsbetraktning kan det argumenteres for at den beste løsning i eksempelet gitt ovenfor er at også særkullsbarnet får nyte godt av eventuell arv som tilfaller gjenlevende mens hun sitter i uskifte. Dette fordi særkullsbarnet har gitt samtykke til uskifte, og slik sett risikerer at gjenlevende forbruker hele boets formue uten at det blir igjen noe å arve etter førstavdøde. Når særkullsbarnet er villig til å ta denne risikoen, kan det sees som rimelig at han også får ta del i en eventuell økning av boets verdi. Arveloven bygger på likhetshensyn, som kan tale for at både særkullsbarnet og livsarvingen i dette tilfellet bør behandles likt. På den annen side kan særkullsbarnet vanskelig sies å ha en berettiget og beskyttelsesverdig forventning om å motta arv som stammer fra gjenlevendes slekt. Likevel kan det tenkes at en del av særkullsbarnets motivasjon ved å samtykke til uskifte nettopp var muligheten for at arv ville tilfalle gjenlevende under uskifteperioden. 61 Konklusjonen blir derfor at avslag på arv omfattes av gaveregelen i al. 19 i et slikt tilfelle. 62 Kausjon Både i juridisk teori og rettspraksis har det vært drøftet om en kausjonsstillelse fra gjenlevende kan omstøtes som gave etter al Ved kausjon stiller tredjemann (her: gjenlevende) sikkerhet for låntakers lån, typisk ovenfor en bank. Kausjonisten og låntaker blir da solidarisk ansvarlig overfor banken. Dersom låntaker overholder sine forpliktelser og betaler det han skal, får ikke kausjonen noen konsekvenser for gjenlevende. Problemet 60 Hambro (2006) s Hambro (2006) s Samme konklusjon hos Hambro (2006) s Hambro (2006) s. 232 flg. og Rt s

20 oppstår idet låntaker misligholder lånet i så stor grad at banken krever at gjenlevende betaler det låntaker skylder. Låntaker, som har fått lånesummen fra banken uten å betale den tilbake, får da en berikelse. Spørsmålet blir da om dette er en gave som de andre arvingene kan kreve omstøtt. Den som stiller som kausjonist, vil i kraft av finansavtaleloven 74 ha rett til å kreve regress fra låntaker. Hvis gjenlevende benytter denne retten, vil man kunne få lånesummen tilbakeført til boet. Da vil kausjonsstillelsen naturlig nok ikke innebære en gave. På den annen side vil et regresskrav kunne være verdiløst hvis låntaker er blakk. Kausjonsstillelse som gave har vært drøftet av Høyesterett i en dom inntatt i Rt s Saken gjaldt en enke i uskiftet bo som stilte selvskyldnergaranti overfor en bank for et lån på kroner som den ene av hennes tre sønner, A, hadde tatt opp. Den andre sønnen, som krevde disposisjonen omstøtt som gave, fikk ikke medhold fordi retten fant det «klart at kausjonserklæringen (..) ikke innebar noen gave eller gaveløfte i forhold til banken.». Basert på Høyesteretts uttalelse kan det se ut til at kausjon ovenfor en bank ikke gir regnes som en gave fra gjenlevende. Man kan imidlertid stille spørsmål om utfallet vil bli det samme uavhengig av hvem som yter lånet. Er det gitt at resultatet blir det samme i to saker hvor den ene har tatt opp lån hos en bank, mens den andre har tatt opp lån hos en bekjent? I teorien er det tatt til orde for at resultatet kan bli annerledes dersom gjenlevende stiller som kausjonist for et lån som er ytet av en privatperson. 64 Det er rimelig å anta at det vanligvis er en nærere relasjon mellom to privatpersoner, enn det er mellom en privatperson og en bank. Særlig om lånet er gitt av en i nær familie, kan det dra i retning av at långiver har bedre forutsetninger enn en bank for å ha personlig kunnskap om låntakers økonomiske forhold. På den annen side har en bank mulighet til å foreta en kredittsjekk av sine kunder før de innvilger lån. En slik mulighet har normalt ikke en privatperson. På samme måte som med banken, blir problemet også her at den som yter lånet ikke blir beriket av gjenlevendes utbetaling. Hambro trekker inn god tro som et avgjørende moment for om omstøtelse bør skje eller ikke. Dersom långiver visste at låntaker ikke kom til å kunne tilbakebetale lånet (ond tro), bør omstøtelse etter al. 19 kunne foretas. Långivers rettslige posisjon i et slikt tilfelle vil gjerne ikke være særlig beskyttelsesverdig, og stemmer også overens med prinsippet om at ond tro aldri kan gi rett. 64 Hambro (2006) s

21 Så vidt meg bekjent, har ikke spørsmålet om kausjonsstillelse for private lån vært drøftet av verken Høyesterett eller lagmannsrettene. Jeg har heller ikke funnet noen annen juridisk teori, annet enn Hambro, som omtaler spørsmålet. Konklusjonen blir derfor at det er uklart om en slik type kausjonsstillelse vil omfattes av gavebegrepet. 65 I det neste punktavsnittet vil jeg nå gå videre til å behandle det andre vilkåret for at det foreligger en gave, altså «gavehensikt» Gavehensikt Det andre vilkåret for at en overføring kan anses som en gave, er at den er gitt med gavehensikt. 66 Når det skjer overdragelser innen familien, er det presumsjon for at det foreligger gavehensikt. 67 Hva uttrykket «gavehensikt» innebærer, er ikke selvsagt og vil derfor være problemstillingen under dette punktavsnittet. Ordet gavehensikt drar i retning av at gjenlevendes motivasjon for å foreta disposisjonen må ha vært å berike mottaker. Hvis gjenlevendes disposisjon kun er motivert av ønske om å ivareta egne interesser, faller disposisjonens gavepreg bort, selv om overdragelsen innebærer en berikelse for mottakeren. 68 I forarbeidene til el. 50 blir gavehensikt omtalt som at transaksjonen fremtrer som en gavmildhetsakt, 69 og det er denne forståelsen det er vanlig å legge til grunn i dag. 70 At overføringen fremtrer som en gavmildhetsakt, drar i retning av at det avgjørende er hvordan en slik overføring blir oppfattet i alminnelighet. 71 Gavehensikt trenger med andre ord ikke å bety at gjenlevende gir gaven med glede. Høyesterett uttalte seg om dette i en dom inntatt i Rt s Etter uttalelsene i dommen, kan gavehensikt bli å forstå som et kriterium som avskjærer de tilfellene hvor transaksjoner foretas for å oppfylle rettslige forpliktelser, typisk i forbindelse med forretningsavtaler. Kriteriet om at det foreligger gavehensikt kan være oppfylt selv om gjenlevende har andre motiver enn å berike mottaker. 72 Som eksempel på gave som er motivert av annet enn 65 I tillegg til kausjon og avslag på arv, er det i Asland (2008) s. 120 drøftet om arbeid som gjenlevende utfører gratis kan bli å anse som en gave etter al Rt s avsnitt Hambro FAB s Bekkedal FAB s. 81 note Ot.prp.nr. 28 ( ) s. 89. Når jeg nå har lagt det tradisjonelle gavebegrepet til grunn, er det etter mitt syn naturlig å se på hvordan det blir omtalt også i rettskilder på andre rettsområder. Særlig bør det være aktuelt i ekteskapsrett, som ligger nært opp til arveretten. 70 Asland (2008) s Asland (2008) s Rt s avsnitt 44 18

22 berikelse, nevner Hambro en velstående far som gir sønnen kroner til å finansiere studier, for å unngå å bli omtalt som en gjerrigknark. 73 Noen giverglede foreligger kanskje ikke her fra givers side, men overføringen fremstår like fullt som en gave. Under neste punktavsnitt vil jeg nå gå videre til å behandle reglene for salg og bortgivelse av fast eiendom Fast eiendom Fast eiendom er satt i en særstilling i forhold til andre gaver som blir gitt under al. 19. Problemstillingen under dette punktavsnittet er hva dette innebærer og hvorfor det er slik. Den neste begrensingen som følger av al. 19, gjelder adgangen til å gi bort eller foreta gavesalg av fast eiendom. For fast eiendom er det strengere regler enn for andre gaver. Mens det for andre gaver kun er forbud mot overdragelser som står i misforhold til boet, gjelder det et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom. 74 Verken av bestemmelsen selv eller forarbeidene fremgår det noe direkte om hvorfor man har valgt å sette fast eiendom i en særstilling i forhold til andre gaver. Noe av grunnen kan tenkes å være knyttet til formålet med uskifte; å sørge for at gjenlevende har et hjem. Dersom hun velger å gi bort fast eiendom, kan man også si at en del av beskyttelsesgrunnlaget faller bort. I tillegg kommer det at boligen ofte utgjør en vesentlig del av boets formue. Hvis gjenlevende hadde stått fritt til å gi bort fast eiendom, ville de andre arvingenes utsikter til arv minsket betraktelig. Hvis uskifteboet har flere eiendommer, vil ikke dette hensynet ha samme verdi. I forslaget til ny arvelov er det foreslått å oppheve dagens system med to forskjellige gaveterskler for fast eiendom og andre gaver. 75 Hvis dette blir vedtatt, vil det med andre ord bli en likestilling mellom alle typer verdier som gis bort under uskifteperioden. 76 I tillegg til å begrense adgangen til å gi bort fast eiendom, er det heller ikke anledning til å selge fast eiendom til underpris, jf. al. 19 fjerde ledd. I motsetning til ved andre gaver, kreves det ikke noe misforhold mellom eiendommens verdi og salgssummen. Med andre ord vil ethvert gavesalg av fast eiendom i utgangspunktet rammes av al Hvor grensen for gavesalg går, vil jeg komme tilbake til under punkt Et salg av fast eiendom som i 73 Hambro FAB s Ot.prp. nr. 36 ( ) s NOU 2014:1 s Dette vil harmonere bedre med den tilsvarende danske regelen, hvor misforholdskriteriet rammer gaver og arveforskudd generelt, jf. dansk arvelov John Asland, Norsk lovkommentar til al. 19 note 88 19

23 utgangspunktet var ment å være et ordinært salg, kan bli å regne som et gavesalg hvis kjøpsavtalen senere endres til å bli vederlagsfri. Det var tilfelle i Høyesteretts dom inntatt i Rt s I denne saken hadde en mor overdratt en eiendom til sin sønn. I utgangspunktet skulle han betale for eiendommen, men da oppgjør skulle skje nektet moren å ta i mot betalingen. Retten fant at man måtte legge det endelige avtaleforholdet til grunn, jf. dommens avsnitt 30. Et spørsmål som har vært drøftet i juridisk teori, er om gavesalg av aksjer fra et selskap som for det meste består av fast eiendom, omfattes av al I en slik situasjon vil gavesalget i det ytre fremstå som et salg av aksjer, mens det i realiteten er fast eiendom som overdras. Om et slikt tilfelle rammes av al. 19, blir det således på grunnlag av en utvidende tolkning av gaveregelen. 79 Det har vært hevdet i juridisk teori at om gavesalg av aksjer med fast eiendom som underliggende skal kunne omfattes av problemområdet for al. 19, vil det bero på om fast eiendom er selskapets eneste aktivum. Dersom det er tilfelle, bør resultatet bli at aksjesalget likestilles med gavesalg av fast eiendom. 80 En konsekvens av denne tilnærmingsmåten blir at gavesalg av aksjer fra et selskap hvor fast eiendom bare er et av mange aktiva, ikke rammes av gaveregelen i al Hva er full pris? Forbudet i al. 19 rammer de tilfellene hvor gjenlevende gir bort, eller selger fast eiendom til underpris. Dette leder til spørsmålet om hva som utgjør full pris. Utgangspunktet er at man legger til grunn eiendommens antatte omsetningsverdi på det åpne markedet. 82 Ved vurderingen av om det er skjedd et gavesalg, ser man altså på forholdet mellom den antatte markedsverdien og hva mottaker har betalt for eiendommen. Dersom det foreligger et avvik mellom disse, kan det tale for at det foreligger et gavesalg. Selv om utgangspunktet er at det skal ytes full pris for at salget skal gå klar av gaveregelen, betyr ikke det at ethvert salg under markedspris blir klassifisert som gavesalg av domstolene. Et eksempel på dette finner vi i Frostating lagmannsretts dom LF I denne saken ble en halvpart av en tomannsbolig solgt for 1,15 millioner under prisantydning. Retten kom likevel til at det ikke var et gavesalg, bl.a. begrunnet med at eiendommen bar preg av å være 78 Asland (2008) s Asland (2008) s Asland (2008) s Asland (2008) s Lødrup/Asland (2012) s Se også LB

24 et familiært sameie som ville virke prisreduserende, samt at huset i realiteten fremsto som et oppussingsobjekt. Særegne omstendigheter ved eiendommen kan gjøre det vanskelig for retten å fastslå hva som er reell omsetningsverdi. 83 Et eksempel gir Frostating lagmannsretts dom LF Her ble salgssummen satt mer enn kroner lavere enn hva eiendommen var taksert til, med fradrag for borett. Salgssummen ble til tross for dette ansett for å kunne utgjøre full pris. Grunnen til det var bl.a. at selger betinget seg borett for seg selv og sin psykisk utviklingshemmede bror. I juridisk teori har det vært drøftet om det kan godtas at en eiendom selges til lavere pris innen familien enn hva man kunne ha oppnådd på det åpne markedet. 84 Det kan hevdes at familierabatt ikke bør godtas, fordi det strider mot likebehandlingsprinsippet som al. 19 bygger på. 85 En uttalelse i Høyesteretts dom inntatt i Rt s drar i retning av at terskelen for hva som anses som full pris kan være noe lavere ved salg innen nær familie. Førstvoterende uttalte her at «(v)ed overdragelser mellom nærstående vil det riktignok være et visst rom for at eiendommens markedsmessige potensiale ikke utnyttes maksimalt omstøtelse bør ikke være aktuelt med mindre misforholdet er noe mer betydelig». 86 Etter mitt syn, tilsikter al. 19 å beskytte arvingenes forventede arvelodd. 87 Slik sett er ikke al. 19 til hinder for at familierabatt kan gis. På den annen side vil et salg med familierabatt være en besparelse for kjøperen, og således utgjøre et gavemoment. I forarbeidene til den nye arveloven er det foreslått at familierabatt ikke bør godtas. 88 Et eksempel på tilfelle hvor det kan gis familierabatt, er hvor gårdsbruk selges til neste generasjon. Når eiendomsoverdragelsen gjelder et gårdsbruk, er det i rettspraksis godtatt at kjøper gis åsetefradrag. 89 Åsetefradraget utgjør normalt sett % av markedsverdien. 90 Dette er også forutsatt i NOU 2014:1, med begrunnelsen at når det gis åsetefradrag er kravet om lavere pris fastsatt i loven. 91 At åsetefradrag godtas, er en naturlig følge av at den som overtar gårdsbruket skal ha midler igjen til å drive det videre, jf. odelslova 56 første ledd andre punktum. 83 Asland (2008) s Asland (2008) s Asland (2008) s Rt s avsnitt 30. Se også LB Se punkt NOU 2014:1 s RG s Asland (2008) s Se også Harboe (2000) s NOU 2014:1 s