TYNT, MEN RADIKALT? - litt om Venstres program for arbeidslivet

Transkript

1 LANDSORGANISASJONEN I NORGE SAMFUNNSPOLITISK AVDELING Blikk på partiene 2/13 TYNT, MEN RADIKALT? - litt om Venstres program for arbeidslivet 1. Lite tekst, men likevel den mest radikale? 2. Arbeidsmarkedsregulering 3. Lagt bort eller på lur? 4. Også velmente forslag? 5. Generelt om Venstres perspektiv på arbeid og økonomi Juni 2013

2 *** I det følgende forsøker vi å gi en kort oversikt over Venstres program med særlig relevans for arbeidslivet. Budskapet er ingen erklært motstand mot den norske modellen og kritikk av fagbevegelsen. En bokstavelig gjennomføring av programmet ville imidlertid i praksis innebære en stor endring av norsk arbeidsliv. Det vil ikke skje fordi en ønsker å endre de gode resultater den norske modellen til nå har gitt. En erklærer seg enig i disse. En vil bare oppnå noe som er enda bedre! Problemet er bare at det en ønsker seg i tillegg innebærer endringer i viktige mekanismer for det som skal til for de gode resultater som er oppnådd til nå. Som andre borgerlige partier: en omfavner gode resultater men vil avvikle viktige redskaper for å bringe den fram. Venstre definerer seg selv som et sosialliberalt parti. Det betyr at en er opptatt av individet og dets situasjon, ikke minst den personlige friheten. Samtidig er sosialliberalismen opptatt av fellesskapet og sosiale konflikter og problemer. En av innstifterne av sosialliberalismen, John Stuart Mill ( ), var kritisk til sin samtids kapitalisme og markedsøkonomi og de sosiale problemene den skapte. Dette var også en kritikk av den rådende liberalismen i økonomisk og politisk tenkning. I stortingsvalgprogrammet for virker Venstre å bevege seg i liberalistisk retning. Det er lite fokus på markedsøkonomiens skyggesider, og vi finner igjen den sterke betoningen av individets frihet og av politikkelementer som preger land kjennetegnet av et mer liberalistisk politisk klima. Vi ser dette bl.a. gjennom en større vekt på behovsprøving og private løsninger i velferdspolitikken, ønske om et mer fleksibelt arbeidsmarked fra arbeidsgivers synspunkt, vekt på økonomiske insentiver (stimulanser) eksempelvis når det gjelder sykelønn, og ønsket om endring av fagbevegelsens rolle i arbeidsmarkedsreguleringen. For nærmere dokumentasjon av enkeltbeslutninger i Stortinget har LOs juridiske avdeling utarbeidet en faktarapport om hva partiene har sagt og stemt i sentrale arbeidslivssaker på Stortinget. Notatet er en gjennomgang av lovendringene innenfor arbeidslivet i Stortingsperiodene ( 2

3 1. Lite tekst, men likevel det mest radikale på borgerlig side? Arbeidslivstemaene er plassert godt inne i kapitlet om velferd, men kan likevel bli det radikale alternativet på borgerlig side. Usikkert fordi det alltid er slik at programformuleringer kan være ment mer eller mindre bokstavelig, litt etter hvor gjennomtenkte de er. Vi har lenge sett at FRP og Høyre har endret eller fjernet formuleringer som har fått oppmerksomhet. Det er da vanskelig å vite hvor mye som er litt tilfeldig eller taktisk endring av posisjon og hvor mye som er mer grunnfestede hensikter. Eksempler på formuleringer som kan ha radikale implikasjoner er a) Fjerningen av statlig støtte til pensjonsordningen AFP. I praksis innebærer det fjerning av et sentralt punkt i pensjonsreformen, som ble grundig forhandlet både med partene i arbeidslivet og mellom partiene på Stortinget. b) Lovbestemt minstelønn. Det vil være brudd ikke bare med norsk tradisjon, men med hele Nordens system for arbeidsliv. Lovbestemt minstelønn er noe en har i mange land, og på et svært lavt nivå som et alternativ til et sterkt organisasjonsliv. c) Inntektsgradert barnetrygd og barnehagetrygd,, vil ikke bare være en stor endring, men innebære en prinsipiell nyorientering. Hensikten er å gi mest støtte til "de som trenger det mest", men man omgjør da universell velferdsordning til en behovsprøving, som er et kjennetegn ved "smalere" velferdsstater som I USA. Det innebærer en kraftig svekkelse av arbeidslinjen ved at økt yrkesdeltakelse blant barnefamilier vil straffes gjennom redusert barnetrygd m.v. Det virker på samme måte som en ekstra marginalskatt på arbeid. d) Venstre sier seg tilhenger av handlingsregelen og en "ansvarlig" budsjettpolitikk, men programmet i seg selv plasserer partiet nærmere FRP. Ambisjonen om redusert skatt på arbeid ( som er det største skattegrunnlaget) og samferdselssatsingen alene vil nok sprenge rammene kraftig. Det står om pensjon at en vil "la den enkelte ta med seg sine pensjonsrettigheter" på tvers av skillet offentlig- privat. Om det ikke er folketrygden en tenker på (der dette allerede gjelder) krever det en mer vidtgående nyorganisering av markedet for tjenestepensjoner enn noen har snakket om i Norge hittil. 3

4 2. Arbeidsmarkedsregulering Venstre har to viktige endringsforslag i selve arbeidsmarkedsreguleringen. Det gjelder oppsigelsesvern og arbeidstid. Det som potensielt kan ha størst betydning og mer indirekte kan ha store konsekvenser er hovedsynet på samfunnet. Refleksjon over interessekonflikter og motsetninger i samfunnet og sosial ulikhet er fraværende. Arbeidstakere og arbeidsgivere, sjefer og underordnede fremstår som likeverdige parter. Når det er tilfellet, blir det liten rolle for organisasjoner og statlige reguleringer. Det nevnes nok at vi i Norge har" gode modeller for tillit i arbeidslivet basert på et nært samarbeid mellom myndighetene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene". Men det er fremmes ingen refleksjon om sammenhengen mellom denne realitet og arbeidsmarkedsreguleringen. Fagbevegelsens sterke posisjon og lange historie sammenliknet med andre lands arbeidsliv er fraværende. Det som mest utfordrer den norske modellen ligger nå i at en distanserer seg sterkt fra nåværende samarbeidsmodell ved: Å se bort fra IA-avtalen når en diskuterer sykelønn Å ville fjerne AFP som er et viktig ledd i trepartsavtalen om pensjonsreform Å svekke grunnlaget for fagorganisering ved: " å gjøre flere av reguleringene i arbeidslivet universelle og ikke avhengige av om arbeidsplassen har tariffavtale." Å utfordre tariffavtalene på en kraftig men høyst uklar måte på: "stillingsvern og klare regler for arbeidstid og arbeidsmiljø som gjelder for alle, uavhengig om de er organisert eller ikke." Med dette vil en jo fjerne eller endre resultatet av de viktigste aktuelle samarbeidsprosesser mellom de tre partene. I Norge er organisasjonene allerede romslige overfor uorganiserte ved å støtte et prinsipp om at de dekkes av avtaleverkets goder uten å betale for dem. Når Venstre skal gå lenger på denne veien, vil de jo svekke grunnlaget for fagorganisering og samtidig gjøre det dyrere å være organisert (som en foreslo i statsbudsjettet for 2013). Det reiser også viktige juridiske og kanskje folkerettslige problemstillinger dersom "likestillingen" av uorganiserte skal skje gjennom lovgivning. Skal loven "ta fra" organiserte rettigheter eller er det avtaleverk som skal gjøres til lov? 4

5 3. Lagt bort eller på lur? Når en skal tolke partiprogram, kan det som ikke nevnes i teksten ha like stor betydning som det som er skrevet. Det gjelder særlig standpunkter og forslag om endringer som nylig er fremmet, men som likevel nå ikke fremgår av programtekst. Mange kontroversielle Venstre-forslag fra tidligere opptrer ikke direkte i programutkastet. Høsten 2012 foreslo partiet i Stortinget ekstra skatteøking for fagorganiserte og for AFP-pensjonister. Dette kom i tillegg til forverringer som følger av endringer i arbeidslivsreglene. Det ble også foreslått nedskjæring i arbeidsløshetstrygden og en behovsprøvet kostnadsøking for helseutgifter. Venstre fortjener således oppklarende spørsmål til: Fagforeningsfradrag som de ville bygge ned i statsbudsjettet 2013 Redusert varighet på sykelønn fra 12 til 11 måneder foreslått i høst Antall ventedager for å få dagpenger skulle økes fra 3 til 5 dager Trygdeavgiften spesielt for AFP heves til 6 prosent Egenandelstak heves med 600 kr for personer med inntekt over kr Er politikken endret eller er det taktikk i valgprogrammet? 5

6 4. Også velmente forslag? Programteksten inneholder punkter som mange vil oppleve som positive fra et arbeidstakerperspektiv. De viktigste lider likevel under stor uklarhet om realisme og praktikabilitet: Det skal bli bedre dagpengerettigheter: Gjøre arbeidsledige som er oppmeldt til utdanning uten støtte fra Lånekassen, berettiget til dagpenger. (Dette forsøkes i noen grad allerede, men er krevende uten å endre viktige prinsipper for trygd) Innføre mer fleksible permitteringsregler som gir muligheter for «rullerende permisjon» og redusere permitteringsgraden fra 50 til 20 prosent. Det vil gi bedriftene mulighet til å gi alle ansatte et arbeidstilbud i permitteringsperioden. (Dette er nok et velment forslag som er krevende i praksis) Sykelønnsperioden skal utvides for bl.a kreftsyke: Innføre en mer fleksibel sykelønnsordning for kreftpasienter og andre som har gode prognoser for å komme tilbake i arbeid etter 12 måneders sykdom uten å måtte gå omveien om arbeidsavklaringspenger. (Dette er også et hensyn som forsøkes ivaretatt, men innebærer lett vesentlig endring av sykelønnsordningen; særlig om det skal kombineres med redusert dekning for korttidsfravær, som antydet): En skal utrede: " en modell som innebærer redusert kompensasjon ved korttidssykefravær og økt kompensasjon ved langtidssykefravær og varig uførhet." 6

7 5. Generelt om Venstres perspektiv på arbeid og økonomi Venstre definerer seg som Norges sosialliberale parti. En skriver at "Liberal politikk kombinerer personlig frihet med ansvar for fellesskap og hverandre. ". Friheten betones sterkt, likeledes det personlige ansvaret. I programmet settes det fram Venstres 10 liberale prinsipper. Blant disse understrekes det at politisk makt må komme nedenfra, og at makt skal spres: "Et liberalt samfunn har fire bærebjelker: demokratiet, rettsstaten, det sivile samfunn og markedsøkonomien. Venstre vil sikre åpenhet, uavhengighet og samspill i disse institusjonene.". En påpeker også at alle skal ha muligheter i et liberalt samfunn: "Frie samfunn er rettferdige og åpne. Enhver skal kunne nå enhver posisjon i samfunnet.". Samtidig betoner en fellesskapet, og at det bygges nedenfra, " av mennesker og et mangfold av institusjoner, både offentlige, kommersielle og ideelle.". I Venstres plassering av seg selv i en tradisjonell sosialliberalistisk posisjon finner vi i liten grad en betoning av konflikter og motsetninger i samfunnet, av klasser, sosial ulikhet og sosiale problemer. Tilnærmingen kan virke noe naiv. I den grad konfliktbaserte forhold nevnes, er det primært klimaspørsmålet det henvises til, ellers nevnes fattigdom som mulig problem. Denne mer harmonipregete og optimistiske orienteringen er kanskje ikke helt i pakt med tradisjonell sosialliberalisme, som nok betoner sterkere sosiale problemer og problematiske utslag av kapitalismen eller markedsøkonomien enn det Venstre her gjør i sin prinsippdel. Programmet er trukket i mer liberalistisk retning, med den sterke betoningen av individets frihet. Som man skriver : "Venstres optimisme bunner i en sterk tillit til menneskets skaperkraft. Vi tror på at det i fellesskap er mulig å legge grunnlag for frie liv, overalt for alle.". Vi finner kimen av en tenkning i retning behovsprøving, som jo også preger liberalistisk tenkning, når en vil differensiere barnetrygden og fjerne makspris og innføre gradert oppholdsbetaling i barnehager og SFO. Økonomi og marked Venstre maner til en ansvarlig finanspolitikk og vil følge handlingsregelen. Bruken av oljepenger i Norge skal gå til utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt. Partiet skriver også om finansmarkedene, men framfører i liten grad noen kritikk av hvordan disse markedene har fungert/fungerer, jamfør finanskrisa. Det en skriver er: "For å sikre tilliten til finansmarkedene, mener Venstre det bør være størst mulig åpenhet om dem.". Venstre vil også ha skattelettelser, bl.a. redusert skatt på arbeid (øke fribeløpet, bunnfradraget og innslagspunktet i toppskatten 7

8 trinn 1), redusere og på sikt fjerne formuesskatten og fjerne arveavgiften. Generelt vil Venstre, som et miljøpolitisk virkemiddel, ha en overgang fra skatt på arbeid til skatt på forbruk og miljøskadelig atferd. Velferdspolitikk Venstre vil ha gode, offentlig finansierte helsetjenester og et offentlig helsetilbud av så god kvalitet og med så god ressurstilgang at det ikke oppstår et klasseskille i helsevesenet. Samtidig åpner en klart for private innslag; "God kvalitet på tjenestene er viktigere enn hvem som utfører dem.". En ser på bruk av private tjenester som en viktig avlastning, og mer bruk av slike tilbud (samt kjøp av tjenester i utlandet) vil redusere helsekøene og behovet for helseforsikring. Videre støtter partiet samhandlingsreformens intensjoner, men mener det må innføres en kommunereform, der færre, større og sterkere kommuner overtar flere oppgaver innenfor helse- og velferdsområdet. Venstre vil videre beholde helseforetaksmodellen, men påpeker svakheter knyttet til ansvarsfordeling og byråkratisering, bl.a. må mer makt flyttes fra helseforetakene ned til det enkelte sykehus. Andelen byråkrater i helseforetakene skal også reduseres i perioden. Ellers legger Venstre stor vekt på velferdsteknologi, og viser til at "Det finnes et stort potensiale for nye løsninger som kan møte fremtidens behov.". En påpeker bl.a. betydningen av telemedisin. Venstre vil også styrke psykisk helsevern, bl.a. ved å videreføre opptrappingsplanen for psykisk helse. Tannhelse inngår også i programmet, og en vil utvide tannhelseordningen med offentlig fullfinansiering til utsatte grupper, samt innføre en høykostnadsbeskyttelse der det offentlige dekker en andel av kostnader over kr. Arbeid Venstre påpeker først at vi i Norge har gode modeller for tillit i arbeidslivet basert på et nært samarbeid mellom myndighetene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. Det er ingen refleksjon over om det har noe med politikk og dagens omfattende regulering av maktforhold å gjøre. Partiet går således rett på å utvide arbeidsmiljølovens rett for arbeidsgiver til å styre den enkeltes hverdag ved, som det heter, "å avtale individuelt, og gjøre reglene om overtid mer fleksible" En vil også styrke arbeidsgivers posisjon ved å utvide rommet for midlertidig ansettelse og likestille regelverket i kommunal og privat sektor med statlig sektor. Motstykket skal være å stramme inn maksimal varighet for midlertidige ansettelser fra 4 (som nå i staten) til 2 år. 8

9 Partiet har ingen refleksjon over at forslaget om utvidelse av dagens omfattende arbeidsinnvandring (gjennom EØS) kan gi skeivere inntektsfordeling og endre maktbalansen i arbeidsmarkedet i disfavør av utsatte grupper. Partiet har forslag i ulike retninger med tanke på mobilisering av foreldres yrkesdeltakelse. Venstre vil inndele dagens foreldrepermisjon i tre like store deler, en tredjedel hver til mor og far, og fri disposisjon av den siste tredjedelen mellom foreldrene. Far skal også ha selvstendig rett til foreldrepenger, inkludert fedrekvoten. Partiet vil på den annen side opprettholde kontantstøtten for barn mellom ett og to år. Partiet underkjenner også IA-avtalen når en skriver at en vil " gjøre flest mulig av IA-avtalens positive virkemidler som f. eks. tilretteleggingstilskuddet fra NAV og kostnadsrefusjon knyttet til bedriftshelsetjeneste tilgjengelige for alle arbeidstakere og ikke bare de som er ansatt i IA-virksomhet.". 9