Helsedirektoratets årlige rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller Folkehelsepolitisk rapport 2010

Transkript

1 Helsedirektoratets årlige rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller Folkehelsepolitisk rapport 2010 IS-1856

2 Heftets tittel: Helsedirektoratets årlige rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller: Folkehelsepolitisk rapport Utgitt: 2010 Bestillingsnummer: Utgitt av: Kontakt: Postadresse: Besøksadresse: IS-1856 ISBN-nummer Helsedirektoratet Divisjon folkehelse og levekår Postboks 7000, St. Olavs plass, 0130 Oslo Universitetsgata 2, Oslo Telefon: Faks: Heftet kan bestilles hos: Produksjon: Helsedirektoratet v/trykksaksekspedisjonen E-post: Telefon: Faks: Ved bestilling, oppgi bestillingsnummer: IS Gruppen AS Rapporten er produsert i 1000 eksemplarer, i en Svanemerket produksjon, innmaten på 130 g Soporset og omslaget på 250 g Soporset.

3 Forord fra helsedirektøren Helsedirektoratets årlige rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller er en oppfølging av Stortingsmelding nr. 20 ( ) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Strategien legger et gradientperspektiv til grunn; helse følger bestemte sosioøkonomiske mønstre; jo høyere sosio økonomisk status jo bedre helse. Et av Helsedirektoratets langsiktige mål på folkehelseområdet er å redusere sosiale helseforskjeller. Dette innebærer økt fokus på de påvirkningsfaktorer som bidrar til helse og helseforskjeller. Fordeling av økonomiske ressurser i et samfunn er avgjørende. Norge har tradisjonelt hatt små inntektsforskjeller sammenlignet med andre land. Et progressivt skattesystem, sjenerøse overføringsmekanismer, og en sammenpresset lønnsstruktur er med på å forklare dette. I Norge har den økonomiske fordelingspolitikken blitt satt på dagsorden gjennom utnevnelsen av Fordelingsutvalget og påfølgende NOU 2009:10. Her løftes helse fram som et tileggsargument for en mer egalitær ressursfordeling, og helse blir trukket fram som et viktig perspektiv i den økonomiske fordelingspolitikken. Dette er et godt eksempel på hvordan man kan ivareta hensynet til helse i alt vi gjør (Health in all policies). På samme måte må vi i helsesektoren i større grad forstå og anerkjenne den betydning andre sektorer har for helse og fordeling av helse. Et annet område som har stor betydning for helse er deltagelse i arbeidslivet. Det er en økende helsemessig polarisering mellom yrkesaktive og yrkespassive. Utstøtingen fra arbeidslivet skyldes blant annet helsemessige forhold; det er de sykeste som naturlig nok ikke mestrer jobben. Denne rapporten viser at helsebelastende faktorer i arbeidslivet er sosialt skjevfordelt. Og vi ser at utstøtingen er sosialt skjevfordelt; med utdanningsnivå som en viktig forklaringsfaktor. Jo høyere utdanning jo mer sannsynlig er det at kontakten til arbeidslivet opprettholdes ved sykdom, og høyere sannsynlighet er det for friskmelding og tilbakeføring til arbeid. Dette gjør særlig et samfunnstrekk bekymringsfullt nemlig det høye antallet ungdom som ikke fullfører videregående skole. Om lag 5 % av arbeidsmarkedet består av arbeids plasser som ikke stiller krav til formalkompetanse utover grunnskole. Utdanning er derfor inngangsnøkkelen til arbeidslivet; og de goder som følger av det å ha en jobb. Dette er nok igjen et eksempel på hvordan målene i flere sektorer utdanningsmyndighet enes mål om å redusere frafall i videregående skole, og arbeidsmarkedsmyndighetenes mål om flere i arbeid og færre på trygd er sammenfallende 3

4 med helsesektorens mål om å redusere sosiale helseforskjeller. Det er i løpet at 2009 gjort en rekke grep for å forebygge frafall fra videregående opplæring. Evalueringer viser at tidlig intervensjon er viktig; allerede i barnehagen bør man gå inn med tiltak for å sikre at alle barn stiller noenlunde likt ved skolestart. Her kan skolehelsetjensten være en medspiller og bidra til at de barn som trenger ekstra tilrettelegging fanges opp. Skolen har en stor utfordring i å sørge for at alle barn tilegner seg de nødvendige grunnleggende ferdigheter. Prestasjoner henger sammen med trivsel og et godt og helsefremmende skolemiljø. Igjen henger våre mål sammen med skolesektorens mål. Gjennom godt tverrsektorielt samarbeid kan vi sikre gode oppvekstvilkår for alle barn og unge i dette landet og bidra til å redusere sosiale helseforskjeller. Levekårene styrer vår livsstil. Det er til dels store sosiale forskjeller i helsevaner; hva vi spiser, hvor fysisk aktive vi er og ikke minst hvem i befolkningen som røyker. FN og WHO har satt sykdom forårsaket av livsstil, såkalte ikke-smittsomme sykdommer på agendaen. Nylig arrangerte Norge en konferanse for de europeiske medlemslandene i WHO for å drøfte hvilken betydning omfanget av ikke-smittsomme sykdommer har for vekst og utvikling i samfunnet. Byrden av ikke-smittsomme sykdommer er ikke jevnt fordelt landene imellom eller innad i hvert land. Dette er en sykdomsutvikling som utgjør en alvorlig trussel mot velstandsutvikling og økonomisk vekst. Samtidig har fordeling av velstand og ressurser stor betydning for framveksten av sykdom forårsaket av levevaner. Det er mye som tyder på at en jevnere fordeling av ressurser betyr bedre helse for alle også de som har god helse fra før. Forskning på sosial ulikhet i helse har vist at strukturelle tiltak og strukturelle ordninger er avgjørende for å redusere helseforskjeller. Målrettede tiltak overfor sårbare grupper er også nødvendig, men alene treffer de bare enkelt deler i den sosioøkonomiske fordelingen, og ofte retter de seg mot et gitt problem snarere enn dets grunnleggende årsaker. Ordninger som baserer seg på en form for behovsprøving kan virke stigmatiserende og skape avmakt, og dermed virke mot sin hensikt. I arbeidet med å redusere helseforskjeller er det derfor viktig å finne den mest hensiktsmessige balanse mellom de brede befolkningsrettede tiltakene og en mer målrettede innsats overfor svake grupper. 4

5 I kjølvannet av finanskrisen ser vi at en rekke europeiske land ser seg nødt til å stramme inn i sine velferdsordninger. Fra et helseståsted er det bekymringsfullt. Vi har et velferdssystem som er sjenerøst, som bidrar til like muligheter til grunnleggende goder som skole og helse tjenester, og som har systemer for inntekts sikring og bolig for de som ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeid. Disse grunnleggende ordningene gjør at Norge har relativt små sosiale helseforskjeller sammenlignet med andre land. Dette er ordninger vi må slå ring om i tider som dette; for god helse og gode liv for alle. 5

6 Innhold Forord fra helsedirektøren 3 Innledning INNTEKT Inntekt og helse Delmål: Redusere økonomiske forskjeller i befolkningen Gini-koeffisienten S80/S P90/P Internasjonale sammen ligninger av inntektsulikhet Delmål: Bekjempe fattigdom Andel med vedvarende lavinntekt, EUs og OECDs metoder Andel med vedvarende lavinntekt i 3 av 4 år Delmål: Sikre grunn leggende økonomisk trygghet for alle Andel som syns det er vanskelig eller svært vanskelig å få endene til å møtes Andel med to eller flere betalingsproblemer Andel som ikke har råd til minst to av tre goder Sektorenes rapportering av tiltak for å nå målet om å redusere økonomiske forskjeller Redusere økonomiske forskjeller i befolkningen Bekjempe fattigdom Sikre grunnleggende økonomisk trygghet for alle OPPVEKST Oppvekst og helse Delmål: Full barnehage dekning og reduserte sosiale forskjeller i barnehagebruk Dekningsgrad i barnehagen i ulike aldersgrupper Andel kommuner med ulike moderasjonsordninger Minoritetsspråklige barn Andel barnehageansatte med pedagogisk utdanning Delmål: Redusert andel barn som møter til skolestart uten tilfreds stillende språkferdigheter 40 6

7 2.4 Delmål: Redusert andel elever som går ut av grunnskolen med svake grunnleggende ferdigheter Mestringsnivå på åttende trinn Mestringsnivå på niende trinn Grunnskolepoeng etter tiende trinn Delmål: Redusert andel elever som ikke fullfører videregående opplæring Sluttet i eller ikke bestått videregående utdanning Fullført videregående opplæring med kompetanse på lavere nivå Standpunktkarakterer Delmål: Økt tilgjengelighet til skolehelsetjenester Delmål: Tidlig identifisering og oppfølging av barn i risikogrupper Delmål: Redusere sosiale forskjeller i barn og unges organisasjons- og kulturdeltakelse Sektorenes rapportering av tiltak for å nå målet om å gi alle barn like muligheter til utvikling uavhengig av foreldrenes økonomi, utdanning og etnisk og geografisk tilhørighet Full barnehagedekning og redusert sosial ulikhet i barnehagebruk Redusert andel elever som møter til skolestart uten tilfredsstillende språkferdigheter Redusert andel elever som går ut av grunnutdanningen med svake grunnleggende ferdigheter Redusert andel elever som ikke fullfører videregående opplæring Økt tilgjengelighet til skolehelsetjenester Tidlig identifisering og oppfølging av barn i risikogrupper Redusere sosiale forskjeller i barn og unges organisasjons- og kulturdeltagelse ARBEID Arbeid og helse Delmål: Et mer inkluderende arbeidsliv Sykefravær etter yrkesgruppe Arbeidsledighet Delmål: Sunnere arbeidsmiljøer Indikator: Arbeidsmiljø eksponering etter utdanning Sektorenes rapportering av tiltak for å nå målet om et inkluderende arbeidsliv og sunne arbeidsmiljøer Et mer inkluderende arbeidsliv Sunnere arbeidsmiljøer 73 7

8 4. HELSEATFERD Helseatferd og helse Delmål: Reduserte sosiale forskjeller i kosthold Frukt og grønt Sukker og søtsaker Amming Overvekt og fedme Delmål: Reduserte sosiale forskjeller i fysisk aktivitet Fysisk aktivitet blant ungdom Fysisk aktivitet blant voksne Delmål: Reduserte sosiale forskjeller i røyking Røyking blant ungdom Snusbruk blant ungdom Røyking blant voksne Snusbruk blant voksne Passiv røyking Delmål: Reduserte sosiale helseforskjeller i annen helseatferd rusmiddelbruk Beruselse og alkoholforbruk blant ungdom Alkoholkonsum i den voksne befolkningen Beruselsesdrikking blant voksne Narkotikabruk Sektorenes rapportering av tiltak for å nå målet om reduserte sosiale forskjeller i helseatferd HELSETJENESTER Helsetjenester og helse Sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester Utviklingsbehov på innsatsområdet Helsetjenester Sektorens rapportering på tiltak for å sikre likeverdige helse- og omsorgstjenester SOSIALINKLUDERING Levekår og helse Delmål: Redusert andel voksne med svake grunn leggende ferdigheter fra skolen Grunnskoleopplæring for voksne Voksne i videregående opplæring Opplæring i kriminalomsorgen 108 8

9 6.3 Delmål: Gi flere muligheter til å komme i arbeid Personer med redusert arbeidsevne Innvandrere Deltakere i kvalifiserings programmet Delmål: Avskaffe bosteds løshet Antall husstander i midlertidige botilbud mer enn tre måneder Antall husleiekontrakter på ett år eller kortere Antall bostedsløse Delmål: Bedret tilgjengelig het til og styrking av helse- og omsorgs tjenester for utsatte grupper Ventetid på tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk Avtaleplasser med tverrfaglig spesialisert behandling og HELFO Pasienter innenfor tverrfaglig spesialisert rusbehandling med individuell plan Delmål: Reduserte levekårsforskjeller mellom geografiske områder Indikatorforslag: Det er ikke etablert indikator på dette målområdet Indikatorforslag: Resultater grunnskolepoeng (Kunnskapsløftet) i Groruddalen, sammenlignet med resultater grunnskolepoeng i Oslo kommune Indikatorforslag: Registrert arbeidsledighet ved NAV kontorene i Groruddalen og for Oslo kommune totalt Sektorenes rapportering av tiltak for å nå målet om bedre levekår for de vanskeligst stilte Redusert andel voksne med svake grunnleggende ferdigheter fra skolen Gi flere mulighet til å komme i arbeid Avskaffe bostedsløshet Bedret tilgjengelighet til og styrking av helse- og omsorgs tjenestene for utsatte grupper Redusere levekårsforskjeller mellom geografiske områder 132 Referanser 136 9

10 10

11 Innledning Dette er Helsedirektoratets andre rapport om arbeidet med å utjevne sosiale helseforskjeller. Den første rapporten kom i Rapporten er et resultat av et tverrsektorielt samarbeid om oppfølging av St.meld.nr. 20 ( ) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Strategien tar utgangspunkt i de samfunnsområder som former og fordeler vår helse; oppvekst og barndom, arbeid og inntekt, helseatferd og helsetjenester samt sosial inkludering. Strategien legger et gradientperspektiv til grunn. Dette innebærer at helse og fordeling av helse er noe som angår oss alle; jo høyere vi befinner oss på den sosiale rangstigen i form av enten inntekt, yrke eller utdanning jo bedre helse har vi. Hvordan helsen fordeles i samfunnet henger dermed tett sammen med hvordan øvrige ressurser er fordelt. Derfor er det helsepolitisk relevant å følge med på hvordan inntekt fordeles, i hvilken grad skolen klarer å gi alle elever gode grunnleggende ferdigheter, at NAV når målet om flere i arbeid og aktivitet, at alle får mulighet til å foreta sunne valg og etablere gode helsevaner, at helsetjenesten gir hjelp etter behov, og at sårbare grupper i mest mulig grad inkluderes og deltar i vårt samfunn. Alt dette bidrar til god helse og en jevnere fordelig av helse. Rapporten består av en indikatorrapportering og en tiltaksrapportering. Indikatorene er utviklet med utgangspunkt i de målene som ble satt i stortingsmelding 20 for 6 sentrale innsatsområder; inntekt, oppvekst, arbeid, helseatferd, helsetjenester og sosial inkludering. Rapporten følger denne inndelingen. I tillegg kommer sektorenes egenrapportering på sentrale tiltak og strategier for å nå de målene som er satt. Denne delen kommer til slutt i hvert kapittel. Årets rapport vil ikke skille seg vesentlig fra fjorårets rapport. De indikatorene som er med vil nødvendigvis ikke variere mye fra ett år til ett annet men på sikt vil de kunne gi oss et bilde av en mer langsiktig trend. I år presenterer vi tall på sykefravær og arbeidsledighet fordelt etter yrkesgrupper, i tillegg har vi på noen områder innhentet tall fra andre land; enten fordi vi mangler egen statistikk eller fordi vi ønsker å vise status i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. 11

12 Følgende sektorer har levert bidrag til årets rapport: Innsatsområde Inntekt Oppvekst Arbeid Helseatferd Helsetjenester Sosial inkludering Sammensetning Finansdepartementet Statistisk sentralbyrå (SSB) Helsedirektoratet Kunnskapsdepartementet Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet Kulturdepartementet Utdanningsdirektoratet Helsedirektoratet Arbeids- og velferdsdirektoratet Direktoratet for Arbeidstilsynet Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) Helsedirektoratet Helsedirektoratet Helsedirektoratet Justisdepartementet / Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) Utdanningsdirektoratet Arbeids- og velferdsdirektoratet Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) Husbanken Vox Helsedirektoratet 12

13 Sammendrag Helseulikheter speiler sosiale forskjeller i levekår og levevaner. En viktig helsedeterminant er inntekt, og inntektsfordeling. Gjennom kombinasjonen av et progressivt skattesystem og øvrige omfordelingsmekanismer i våre velferdsordninger, kommer Norge relativt bra ut med tanke på inntekstfordeling målt ved den såkalte GINI-koeffisienten, sammenlignet med andre europeiske land (fig. 5.1). Denne indikatoren vil være nokså stabil fra år til år. Inntektsfordeling henger sammen med et lands skattesystem, men også andre omfordelingsmekanismer spiller inn. I Inntektskapittelet viser vi i tilegg hvilken betydning offentlige overføringer har for inntektsfordeling og utjevning, og viser at denne type overføringer har en betydelig omfordelende effekt (tabell 1.2). Barns oppvekst og skolegang er viktige områder for å fremme sosial utjevning. Norge har høy barnehagedekning; i 2009 var dekningsprosent på 88,5 prosent. For 5-åringene var dekningsprosenten på hele 95 prosent (fig. 2.1). Også andelen minoritetsspråklige barn er høy, særlig i aldersgruppen 3-5 år (tabell 2.1). De sosiale forskjellene i barnhagebruk er derfor ikke store. Med så høy barnehagedekning er det viktig at barnehagene holder høy faglig kvalitet. Vi har derfor i årets rapport lagt inn en indikator som sier noe om andel barnehageansatte med pedagogisk utdanning, og i 2009 hadde 35,4 prosent av de ansatte en pedagogisk fagbakgrunn. Resultater og gjennomstrømming for elever i den norske skolen, påvirkes i stor grad av foreldrenes utdanningsbakgrunn. Skolen har som mål å sikre at alle elever går ut av skolen med grunnleggende ferdigheter og bidra til sosial utjevning i læring. Frafallet i videregående skole er høyt og det er sosialt skjevfordelt. Viktige grep og tiltak er iverksatt i løpet 2009 for å sikre at flere elever fullfører videregående skole. Det er en svak økning i antall voksne som fullfører videregående skole, men her er det store fylkesvise variasjoner (tabell 6.2). I årets rapport har vi for første gang med tall fra NAV. Vi kan presenter tall som viser andel langtidssykemeldte som er i arbeid ett år etter, fordelt på yrkesgrupper (fig. 3.2). Figuren viser at over halvparten av de som har hatt lengre arbeidsfravær pga sykdom er tilbake i jobb ett år etter. Men det er til dels store forskjeller mellom de ulike yrkesgruppene; servicepersonell, renholdere og ufaglærte har mindre sannsynlighet for å komme tilbake til arbeid etter langtidssykefravær enn for eksempel ledere og yrker som krever høyere universitetsutdanning (fig. 3.3). Deltagelse i arbeidslivet bidrar til økt sosial inkludering, mindre fattigdom og bedre helse. Et sentralt tiltak for å motvirke fattigdom og øke inkluderingen på arbeidsmarkedet er Kvalifiseringsprogrammet som forvaltes av NAV. Ordningen var landsdekkende fra 1.januar I innfasingssperioden fra har søkingen til programmet økt jevnt og trutt, og passerte søknader våren 2010 (fig. 6.1). Det er ennå for tidlig å si noe om fullføringsgrad og resultater. 13

14 De fleste arbeidsplasser i Norge er sunne og tall fra Statens arbeidsmiljøinstitutt viser at det har vært en reduksjon i helseskadelig eksponering i arbeidslivet i perioden (fig. 3.4). I rapporten viser vi hvordan arbeidsmiljøeksponering fordeler seg etter utdanningsnivå, og bortsett fra nedbemanning og omorganisering, er det de laveste utdanningsgruppene som også er mest utsatt for eksponering i arbeidslivet. Arbeidstilsynets økende bruk av tilsyn (tabell 3.1) og prioritering av tilsyn overfor risikoutsatte bransjer og sektorer, vil kunne bidra til sunnere arbeidsmiljø for alle. Sosial ulikhet i helserelatert atferd bidrar til sosial ulikhet i helse. Hva vi spiser, hvor aktive vi er og i hvilken grad vi bruker tobakksvarer, følger tydelige sosioøkonomiske mønstre. Det er særlig blant de som røyker daglig vi ser de største sosiale forskjellene; mer enn 3 ganger så mange med grunnskole som høyeste utdanning røyker sammenlignet med dem med universitets- og høgskoleutdanning (fig. 4.7). Når det gjelder bruken av snus er bildet noe annerledes der viser tall fra 2009 at det er personer med videregående skole som høyeste utdanningsnivå som snuser mest (fig. 4.8). Helsemyndighetene ønsker å legge til rette for at det skal bli enkelt å foreta sunne valg. Ved hjelp av strukturelle virkemidler som tilgjengelighet og pris ønsker man å påvirke helseatferden i befolkningen. For å bidra til økt fysisk aktivitet vil et viktig strukturelt tiltak være utbygging av gang- og sykkelstier der folk bor og arbeider. Figur 4.9 viser en svak økning i utbygging av gang og sykkelstier i perioden , men det er store fylkesvise forskjeller. Helsetjenestens bidrag til utjevning av sosiale helseforskjeller handler i stor grad om å yte likeverdige tjenester til hele befolkningen. Det er fremdeles behov for mer kunnskap om sosiale forskjeller i bruk av helsetjenester og hva som eventuelt bidrar til eller motvirker slike forskjeller. Det ligger et stort potensial for å studere eventuelle forskjeller i helsetjenestebruk og pasientløp i tall fra Norsk pasientregister som fra 15.april 2009 ble gjort personidentifiserbart. De norske studiene som nylig er gjort på feltet antyder en sosial skjevfordeling i bruk av helsetjenester hvor de med høyere utdanning i større grad får behandling i spesialisthelsetjenesten. Forskjeller i bruk av helsetjenester kan ikke studeres uten at man ser på ulikhet i behov for helsehjelp. Målet er at tjenestene ytes etter behov og er universelt tilgjengelige. Tall fra Eurostat viser andelen av befolkningen i ulike land som mener at de har et udekket behov for helsetjenester fordi tjenesten er for dyr (fig. 5.1). Her ligger Norge og de andre nordiske landene langt under gjennomsnittet for EU-landene, noe som antyder at de norske helsetjenestene er godt tilgjenglig for de fleste av oss. Samtidig er det er mål å nå flere utsatte grupper med behov for helsetjenester. Rapporten har derfor med indikatorer som viser ventetid på tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk (TBS). Figur 6.2 viser store variasjoner mellom de regionale helseforetakene. Ventetiden har økt noe totalt sett, men det handler i stor grad om at flere søkes 14

15 inn til dette behandlingstilbudet. Siste del av rapporten tar utgangspunkt i utsatte grupper og tiltak for å bedre levekårene for disse gruppene; gjennom skolegang, arbeidsdeltakelse, boligtiltak og tilgjengelige helse- og omsorgstjenester. Stadig fler voksne får hjelp til å sluttføre videregående opplæring i kriminalomsorgen. Utdanningsnivået blant innsatte i norske fengsler er vesentlig lavere enn i voksenbefolkningen for øvrig. Gode muligheter for opplæring i kriminalomsorgen - også innenfor yrkesfagene bidrar til å jevne ut denne utdanningsforskjellen. Utsatte grupper kan oppleve problemer med å få innpass i boligmarkedet. Mangel på en stabil og trygg bolig bidrar til å forsterke allerede vanskelige levekår og dårlig helse. Husbanken har i 2009 hatt fokus på økt bosetting av vanskeligstilte på boligmarkedet. To sentrale virkemidler er ny bostøtteordning og økt satsing på utleieboliger til vanskeligstilte. De levekårsfaktorene som påvirker helsen kan også være geografisk skjevfordelt. Groruddalssatsingen i Oslo er et samarbeid mellom staten og Oslo kommune hvor målet er å redusere de sosiale forskjellen i Oslo. Satsingen prioriterer tiltak rettet mot barn og unge for blant annet å bidra til økt gjennomstrømming og gode resultater i skolen. 10 klassinger ved skolene i Groruddalen ligger noe under gjennomsnittet for Oslo i grunnskolepoeng (tabell 6.9). Men her er det variasjon fra skole til skole. Enkelte skoler ligger over Oslo-gjennomsnittet og utviklingen er positiv for flere av skolene. Tidlig intervensjon gjennom tiltakene gratis kjernetid i barnehagen og Språkløftet skal bidra til at flere gjennomfører et utdanningsløp. 15

16 16 1. INNTEKT

17 1.1 Inntekt og helse Statistisk sett blir helsen i befolkningen gradvis bedre med økende inntekt. Både for menn og kvinner men særlig for menn øker for eksempel dødeligheten i lavere inntektsgrupper. Økningen er størst nederst i inntektsfordelingen, og avtar gradvis oppover i inntektsklassene. En liknende sammenheng finner vi for de fleste tilgjengelige helsemål. Det finnes flere forklaringer på sammenhengen mellom inntekt og helse (Mackenbach et.al. 2005). For det første påvirker personlig økonomi helsen mer eller mindre direkte, gjennom forskjellige former for helsefremmende forbruk. God økonomi bedrer tilgangen til sunne boliger, rekreasjonsmuligheter, kosthold og helsetjenester. I faglitteraturen kalles dette gjerne for kausalitet: det er en direkte årsaksforbindelse fra inntekt til helse. En annen forklaring på sammenhengen mellom inntekt og helse, er det som kalles helserelatert sosial mobilitet; dårligere helse medfører lavere inntekt. En arbeidstaker som av helsemessige grunner går over på uførepensjon, vil, slik uførepensjonsordningen er utformet, få lavere inntekt. En tredje forklaring på sammenhengen mellom inntekt og helse er at det kan finnes bakenforliggende, felles årsaker til begge. Ofte er for eksempel yrker med store arbeidsmiljøbelastninger også lavlønnsyrker. Det er da ingen direkte årsakssammenheng mellom inntekt og helse, men yrke påvirker begge faktorer. En fjerde forklaring på inntekt-helsesammenhengen er den såkalte inntektsulikhetshypotesen. I følge denne hypotesen er inntektsulikhet i seg selv skadelig for folkehelsen, fordi det medfører mindre samhold og solidaritet, mer kriminalitet osv. Et samfunn med store inntektsulikheter vil i følge denne hypotesen ha dårligere gjennomsnittshelse enn et samfunn med små inntektsforskjeller. Både internasjonalt og for Norges vedkommende finnes det evidens for alle disse forklaringene på sammenhengen mellom inntekt og helse, men det er vanskelig å slå fast deres relative betydning. Dette skyldes at forskningen på området i liten grad har sett på tidsdimensjonen og forholdet mellom inntekt og helse i et livsløpsperspektiv. De relativt få longitudinelle studiene (studier som følger individer over tid) av inntekt og helse som finnes (oppsummert i Benzeval og Judge 2001), tyder bl.a. på at inntekt over tid har større betydning for helse enn inntekt på et gitt tidspunkt inntektsnivå har større betydning enn i nntektsendring vedvarende lavinntekt har større betydning enn lavinntektsepisoder inntektsnedgang har større betydning enn inntektsøkning Følgende sektorer og fagetater er involvert i arbeidet med å rapportere på tiltak og indikatorer innenfor dette målområdet: Finansdepartementet Statistisk sentralbyrå Arbeids- og inkluderingsdepartementet Helsedirektoratet De folkehelsepolitiske målene på inntektsområdet er: Redusere økonomiske forskjeller i befolkningen Bekjempe fattigdom Sikre grunnleggende økonomisk trygghet for alle Alle indikatorer på inntektsområdet er oppdatert i forhold til fjorårets rapport. I tillegg har vi i år, for sammenlikningens skyld, tatt med internasjonale tall for de fleste av indikatorene på to av målområdene; Redusere økonomiske forskjeller og Bekjempe fattigdom. På det tredje målområdet Sikre grunnleggende økonomisk trygghet for alle er det i årets rapport for første gang presentert indikatorer. 17

18 1.2 Delmål: Redusere økonomiske forskjeller i befolkningen Det finnes en rekke ulike metoder til å framstille inntektsforskjeller, og det er ikke gitt at alle ulikhetsmål vil vise identisk utvikling over tid. Av den grunn kan det være nyttig å velge mer enn bare ett ulikhetsmål når en skal tilordne indikatorer på inntektsforskjeller. Her presenteres tre ulikhetsmål som forventes å gi et utfyllende bilde på utviklingen i inntektsulikhet i samfunnet. Gini-koeffisienten S80/S20 P90/P10 I tillegg til etableringen av indikatorer, må også inntektsbegrepet og populasjonen avklares. I henhold til offisiell inntektsstatistikk anbefales det å benytte inntekt etter skatt som inntektsmål. Dette begrepet omfatter de fleste kontante inntekter husholdningene mottar (summen av alle yrkesinntekter, kapitalinntekter og diverse stønader, fratrukket skatt). Det er husholdningen som blir ansett som den beste enhet til å belyse økonomiske levekår, det vil si alle personer som en antar inngår i et økonomisk felleskap. For å kunne sammenlikne husholdninger av ulik størrelse og sammensetning, må husholdningsinntektene korrigeres ved hjelp av såkalte forbruksvekter. Det finnes flere slike vekter, og det er ingen enighet om hvilke vekter som best egner seg til å foreta slike korrigereringer av husholdningsinntekter. I disse ulikhetsindikatorene benytter vi samme forbruksvekter (ekvivalensskala) som det EU nå opererer med, og som i dag er de som brukes mest i Europa. I et levekårsperspektiv er det individet som er den beste telleenhet, ikke husholdningen. Den korrigerte husholdningsinntekten blir derfor tillagt hver enkelt person i samme husholdning, det vil si at alle personer i samme husholdning vil ha samme inntekt etter skatt per forbruksenhet. Studentpopulasjonen er her utelatt fra indikatorene som angår inntektsfordeling og lavinntektsandeler. For indikatorene på inntektsulikhet (Gini-koeffisienten, S80/S20 og P90/P10) spiller ikke dette noen vesentlig rolle for resultatet, mens bildet endres noe for indikatorene for lavinntektsandeler når studentene Figur 1.1 Utviklingen i inntektsulikhet målt ved Gini-koeffisienten. Inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala), studenter ekskludert Kilde: SSB. 0,350 0,300 0,250 0,200 0,150 0,100 0,050 0,

19 utelates. Det er imidlertid gode grunner til ikke å inkludere studenter i lavinntektsgruppen, blant andre at studielån her ikke regnes som inntekt Gini-koeffisienten Gini-koeffisienten er det mest brukte inntektsulikhetsmålet. Dette ulikhetsmålet varierer fra 0 til 1. Dess større denne koeffisienten er, dess større er også inntektsulikheten. Gini-koeffisienten tar utgangspunkt i forholdet mellom de kumulative andelene av befolkningen rangert etter stigende inntekt, og den kumulative andelen av inntekten som de mottar. En av fordelene ved Gini-koeffisienten er at den responderer på endringer i alle delene av fordelingen. Men dette kan også være et problem. Gini-koeffisienten kan for eksempel bli sterkt påvirket av ekstremverdier. Dette gjelder for eksempel for noen få personer med svært høye inntekter. Gini-koeffisienten oppdateres årlig. Utviklingen i inntektsulikhet i Norge har de siste årene blitt sterkt påvirket av utviklingen i aksjeutbytte som en følge av endringer i skattereglene. I 2001 førte nye regler til at mange aksjonærer unnlot å ta ut utbytte. Skatteskjerpelsen ble imidlertid opphevet allerede året etter, og utbyttene økte betydelig i årene I 2006 gjorde nye skatteregler det igjen mindre lønnsomt å ta ut utbytte. Konsekvensen var en betydelig nedgang i aksjeutbytte og mindre inntektsforskjeller. Bortsett fra disse utslagene, har Gini-koeffisienten stort sett økt i perioden 1986 til 2005, men kanskje flatet noe ut eller gått litt ned de siste par årene. Gini-koeffisienten ligger nå om lag på samme nivå som på midten av 1990-tallet S80/S20 S80/S20 viser forholdet mellom andelen av totalinntekten som de 20 prosentene av befolkningen med høyest inntekt mottar, og inntektsandelen til de 20 prosentene med lavest inntekt. Desto større dette forholdstallet er, desto større er inntektsforskjellene mellom de som ligger nederst og øverst i inntektsfordelingen. En av fordelene med dette ulikhetsmålet er at det er relativt lett for folk flest å forholde seg til det og det er mindre teknisk enn for eksempel Gini-koeffisienten. Men, på samme måte som for Gini-koeffisienten, påvirkes også S80/S20 sterkt av ekstremobservasjoner i toppen av fordelingen. Det må også påpekes Figur 1.2 Utviklingen i inntektsulikhet målt ved S80/S20. Inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala), studenter ekskludert Kilde: SSB. 5,0 4,5 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0,

20 at dette målet ikke tar hensyn til endringer i ulikhet som finner sted innen de 60 prosentene av befolkningen som befinner seg i midtre delen av fordelingen (dvs. de med inntekter høyere enn laveste femdelen av befolkningen og med lavere inntekt enn femdelen med aller høyeste inntekt). S80/S20 oppdateres årlig. Figur 1.2 viser at gjennomsnittsinntekten til femdelen med høyest inntekt var 3,4 ganger så høy som gjennomsnittsinntekten til femdelen med lavest inntekt i Noen år tidligere, i 2005, var inntektsforskjellen mellom de to gruppene hele 4,5. Reduksjonen i ulikhet de siste årene har sammenheng med endringene i beskatningen av aksjeutbytte som er omtalt ovenfor P90/P10 P90/P10 viser forholdstallet mellom inntekten til den personen som har en inntekt høyere enn 90 prosent av befolkningen (P90) og den personen som har en inntekt lavere enn 90 prosent av befolkningen (P10). Fordelen med denne indikatoren er at den ikke påvirkes av ekstremverdier i toppen og bunnen av fordelingen, siden inntektene til de 10 prosentene med høyest inntekt og inntektene til de 10 prosentene med lavest inntekt ikke får påvirke forholdstallet. Men dette betyr igjen at dette målet, i motsetning til de andre ulikhetsmålene, ikke fanger opp endringer i ulikheten som finner sted helt i toppen og bunnen av fordelingen. P90/P10 oppdateres årlig. Figur 1.3 viser at P90/P10 har vært forbausende stabilt i hele perioden Dette kan tolkes som at når vi registrerer at ulikheten har økt i årene fram til 2005, så skyldes dette at noen få personer (færre enn 10 % av befolkningen) må ha økt inntektene betraktelig mye mer enn resten av befolkningen. Som tid ligere nevnt er en viktig forklaring på dette de store utbyttebetalingene mellom 2002 og I de ulikhetsindikatorene som så langt er benyttet, er det årlig husholdningsinntekt som ligger til grunn. Det er også mulig å utvide observasjonstiden til flere år. Som figur 1A.4 viser, vil en utvidelse av observasjonstiden fra ett år til for eksempel tre år, ikke føre til vesentlige endringer når det gjelder å beskrive trender i ulikhet over tid. Inntektsforskjellene vil likevel generelt bli noe mindre ved en slik Figur 1.3 Utviklingen i inntektsulikhet målt ved P90/P10. Inntekt etter skatt per forbruksenhet (EU-skala), studenter ekskludert Kilde: SSB. 4,0 3,5 3,0 2,5 2,0 1,5 1,0 0,5 0,