Reformulering av spørsmål i andrespråkssamtaler

Transkript

1 Reformulering av spørsmål i andrespråkssamtaler Jan Svennevig Denne artikkelen handler om et slående trekk ved måten spørsmål formuleres på i samtaler mellom saksbehandlere på offentlige kontorer og klienter med innvandrerbakgrunn som snakker norsk som andrespråk. Dette fenomenet er at saksbehandleren i mange tilfeller stiller mer eller mindre samme spørsmål to ganger etter hverandre. Dette fenomenet kaller jeg reformulering av spørsmål. Materialet for undersøkelsen er videoopptak av konsultasjoner på et arbeidskontor, et kompetansesenter for fremmedspråklige arbeidssøkere og et kommunalt flyktninge- og innvandrerkontor (se Svennevig, under utg. for nærmere beskrivelse av materialet). Begrepet reformulering innebærer at det er en viss ekvivalens mellom det opprinnelige og det reformulerte spørsmålet. Det vil her si at det nye spørsmålet enten utgjør en (mer eller mindre) synonym formulering av det samme spørsmålet (som i 1), at det identifiserer (en eller flere) delmengder av et overordnet kategori som er angitt i det opprinnelige spørsmålet (som i 2), eller at det presenterer et alternativ som står i opposisjon til det første (som i 3): (1) nei men du er ikke redd for å ^prøve eventuelt, hvis du kan= m=.. ^få en jobb så vil du ^prøve? (2) hvor 'gikk du hen ^da, ^Treider eller no 'sånt no? (3) du 'har.. 'renholdsjobb ^nå? eller har du 'akkurat ^slutta i den jobben. I (1) stiller saksbehandleren et spørsmål som umiddelbart blir reformulert med litt andre ord, men med det samme tematiske fokus. Forskjellen er at han tar med litt mer kontekstuell bakgrunn for spørsmålet ( hvis du kan få en jobb ), og at han skifter ut en metaforisk uttrykksmåte ( ikke redd for å prøve ) med en mer kongruent en ( vil prøve ). Vi ser altså at reformuleringen er orientert mot å gjøre det lettere for samtalepartneren å respondere, ved delvis å kontekstualisere, delvis å forenkle spørsmålet. I (2) stilles et spørsmål som i den konkrete samtalekonteksten aktualiserer et sett med utdanningsinstitusjoner (se (8) for mer kontekst). Det reformulerte

2 spørsmålet nevner et potensielt svar på dette spørsmålet ved å angi navnet på en konkret skole ( Treider ), det vil si en delmengde av det aktualiserte referentsettet. Denne formen for reformulering kan vi kalle spørsmål med tilføyd kandidatsvar. I (3) er det ikke en tilsvarende spesifisering fra det ene til det andre spørsmålet. Spørsmålene befinner seg på samme generaliseringsnivå, men de kan ses på som kontrære alternativer i forhold til et kontekstuelt relevant overbegrep, nemlig nåværende yrkesstatus. I det følgende skal jeg hovedsakelig konsentrere meg om de to siste spørsmålsformatene. Jeg kommer imidlertid også inn på det første når det gjelder å identifisere mulige felles kommunikative funksjoner. Spørsmål med tilføyd kandidatsvar Fra tid til annen viser klientene problemer med å gi den informasjonen de blir bedt om. I slike tilfeller kan vi studere hva saksbehandlerne gjør for forfølge initiativet og oppnå et akseptabelt svar. Her er et eksempel: 1 (4) S: (1.0) kan du fortelle litt om hva du har gjort etter at du kom til ^Norge? A: ingenting. S: ingenting? A: S: [@]@.. du kan vel ikke ha gjort ^ingenting? A: mhm= S: du må vel ha gjort ^noe? S: hæ? har du gått på no ^norskkurs? A: eh ja. S: ja A: jeg- to ^dager <X bare. X> I dette eksempelet begynner saksbehandleren med en svært vid og åpen invitasjon til klienten om å fortelle om sine aktiviteter i Norge. Det kommer et svar ( ingenting ), men dette blir ikke akseptert av saksbehandleren. Han innleder til reparasjon med en spørrende repetisjon ( ingenting? ), men dette gir bare en minimal bekreftelse. Han går deretter videre med en mer eksplisitt 1 Samtaleutdragene er transkribert etter Santa Barbara-systemet utviklet av DuBois m.fl. (1993). Se appendiks for transkripsjonsnøkkel.

3 reparasjonsinnleder som viser at problemet hans ikke var oppfattelsen av svaret, men et problem med å akseptere det (jf. Svennevig u. utg.). Også disse reparasjonsinnledningene mislykkes, og han oppnår bare minimal respons ( mhm ) og latter. Etter dette innleder han en ny form for reparasjon, idet han forlater det opprinnelige spørsmålet og reformulerer det som et mer avgrenset og lukket spørsmål: har du gått på no norskkurs?. Her får han et svar som han aksepterer, og i det følgende går han videre med konkrete spørsmål om dette kurset. Det mønsteret vi ser her, er altså at saksbehandleren ved problemer med å få svar på et åpent spørsmål reformulerer det som et lukket spørsmål. Denne lukningen gjelder både turtakingsmessige og semantiske forhold. Han går fra å be om et ekstensivt svar (en utvidet respons) til bare å be om en bekreftelse (en minimal respons). Videre snevrer han inn det tematiske feltet fra et uspesifisert spørsmål om hva hun har gjort, til et spesifikt spørsmål om en helt konkret aktivitet. Det som kjennetegner denne formen for reformulering er, som nevnt innledningsvis, at det reformulerte spørsmålet presenterer noe (gå på norskkurs) som utgjør et potensielt svar på det opprinnelige spørsmålet (hva klienten har gjort siden hun kom til Norge), altså et kandidatsvar. Dette er et mønster som kan observeres i de fleste tilfeller der klientene viser problemer med å svare. I dette tilfellet var problemet at svaret ikke oppfylte det saksbehandleren søkte av informasjon. I andre tilfeller kan det være at klienten nøler med å svare eller viser problemer med å forstå spørsmålet, slik som her: (5) S: 'så kom du til ^Norge, hva er det 'første du 'gjorde etter at du kom ^hit a? K: her? S: (KREMT) ja, hva- hva var det 'første du 'gjorde når du kom ^hit?.. 'begynte du å ^jobb=e eller, 'bjynte du på ^ku=rs [eller,] K: [ eh ] ne=i 'aldri vært i på ^skole eller 'kurs. Klientens reparasjonsinnledning ( her? ) presenterer problemet som et problem med oppfattelsen av en del av spørsmålet eller med referansen til det. Men dette blir av saksbehandleren behandlet som et mer generelt problem med å forstå hva han spør om, og han reformulerer dermed spørsmålet. Dette tar form av en nesten identisk gjentakelse av spørsmålet, men supplert av mer konkrete og spesifikke spørsmål. I de tilfellene vi har sett på her, kommer reformuleringene etter at samtalepartneren gjennom sin respons viser problemer med å produsere et akseptabelt svar. I det første tilfellet var det et svar som saksbehandleren ikke aksepterte, og i det andre kom det en indikasjon på et problem med spørsmålet.

4 Reformuleringen foregår dermed over flere turer og er motivert av samtalepartnerens respons (eller manglende respons, som i x nedenfor). I andre tilfeller blir spørsmål reformulert uten at det er indikasjoner på problemer: (6) (IFF 4) S: men e= =m hvis du nå!ikke får tæksikurs av arbeidskontoret, (1.0) har du noe ^alternativer? D: [(H) nei/] S: [ tenker du å gå på] noe ^norskopplæ=ring, D: [[<X nei da X>]] S: [[eller tenker du]] på å søke noen ^andre jobber eller? D: ne=i.. egentlig så= for å få 'jobb på ^butikken, 'det er ikke noe ^vanskelig. S: nei så 'det kan du greie ^sjøl. D:.. 'det kan jeg [greie ^sjøl.] S: [<P ja/.. ja/ P>] Her viser klienten tegn til å innlede et svar rett etter spørsmålet ved å trekke pusten og begynne å svare. Dette kommer samtidig med at saksbehandleren begynner å reformulere spørsmålet. Saksbehandleren venter altså ikke på noen reaksjon før han begynner å reformulere, og selv når han hører at klienten begynner å svare, så oppgir han ikke dette initiativet, men går videre med reformuleringen. Klienten forsøker å komme inn med et svar også etter det første svaralternativet, men saksbehandleren fortsetter å snakke her igjen. I dette tilfellet er det altså ikke snakk om reparasjon i klassisk forstand, men heller om en foregripelse av potensielle problemer, det som innenfor CA omtales som pre-emptive repair. Spørsmålsstilleren foregriper her problemer med å identifisere hva slags alternativer han snakker om, og presenterer dette potensielle problemet som så akutt at han må spesifisere det før han kan la samtalepartneren slippe til. Strukturen til spørsmål med kandidatsvar Som nevnt i innledningen, er det typiske mønsteret at et åpent spørsmål blir reformulert som et mer lukket et. De åpne spørsmålene er ofte hv-spørsmål og de lukkede ja/nei-spørsmål eller alternativspørsmål (slik som i (5) over). Men de åpne spørsmålene kan også ta andre former. Både (4) og (6) (repetert her) er

5 syntaktisk sett ja/nei-spørsmål, men inviterer i praksis til mer enn bare en bekreftelse eller avkreftelse: (4) kan du fortelle litt om hva du har gjort etter at du kom til ^Norge? (6) men e= hvis du nå ikke får taxikurs av arbeidskontoret, har du noen alternativer? Det første spørsmålet er en konvensjonell indirekte språkhandling og anmoder klienten om å fortelle. Det andre er noe mindre opplagt, ettersom det her absolutt er mulig å gi en avkreftelse og ikke noe mer. En bekreftelse vil derimot konvensjonelt følges av en angivelse av hvilke alternativer det er snakk om. I det aktuelle eksempelet kommer faktisk klienten med en avkreftelse, men den er ikke minimal. Han følger opp med en redegjørelse for hva han vil foreta seg dersom han ikke får taxikurs. De åpne spørsmålene er altså anmodninger om genuint ny informasjon og ikke bare bekreftelse eller avkreftelse av allerede presenterte proposisjoner. De reformulerte spørsmålene har enten form av ja/nei-spørsmål eller alternativspørsmål, som i (7) nedenfor, eller de består av en enkelt frase uttalt med spørreintonasjon, som i (8): (7) S:.. ja hvordan ^kom du ^hit a, var 'de=t.. 'helt på ^egenhånd eller? 'hadde ru noen ^kjente her? K: (0) jeg 'hadde en ^svogeren, S: <P mhm. P> K:.. som 'hjalp meg. S: ja. (8) D: [men ] etterpå når jeg skulle begynne med sånn kontorutdanning, S: ja= hva var det for no? D: det var sånn handelsbrev med redusert fag. S: så du har tatt det asså? D: [ja.] S: [hvor 'gikk] du hen ^da, ^Treider eller no 'sånt no? K:.. sånn e=-- e= nei, <X den 'der var e= X>.. N- ^NKI= S: NKI ja

6 Begge disse formatene framsetter et forslag til svar som samtalepartneren kan bekrefte eller avkrefte. Det første formatet framtrer først og fremst som en presisering eller spesifisering av spørsmålet, mens det andre i større grad framsetter en antakelse eller gjetning og dermed foregriper svaret. På den måten kan man si at det første hovedsakelig er orientert bakover, som en semantisk klargjøring av det opprinnelige spørsmålet, mens det andre hovedsakelig er orientert framover, som en foregripelse av neste tur. Dette viser dermed en likhet med ulike former for innskuddssekvenser, som enten tar opp aspekter ved første del av nærhetsparet eller forbereder andre del (såkalte post firsts og preseconds, jf. Schegloff 1990, 1995). Reformuleringer kan bestå av et enkelt kandidatsvar eller flere alternativer. Det vanligste er at kandidatsvarene blir presentert som ett eller flere av en uavsluttet liste av alternativer. I (8) over blir forslaget til svar (Treider) supplert med et tillegg som viser at det kan være andre muligheter. I (7) angir saksbehandleren to mulige svaralternativer. Disse er intonasjonsmessig atskilt, så selv om det første spørsmålet slutter med konjunksjonen eller, er det ikke snakk om noe reelt disjunktivt spørsmål. Alternativene blir presentert som to av flere mulige svar heller enn som to kontrære alternativer. I andre tilfeller presenteres svaralternativene som en liste, og da gjerne med et avsluttende eller og ikke-final intonasjon: (9) S:... har du ^snakket med noen på arbeidskontoret eller? C: ja\ S:.. <H ja H> hva snakket dere om ^da a, om jobb eller kurs eller, C:.. e= jeg søke først e= e- en ^jobb, S: ja/ C: men dessverre ^ikke, ((rister svakt på hodet)) Her er alternativene intonasjonsmessig integrert gjennom en såkalt listeintonasjon (Jefferson 1990), men lista er åpen ved at den slutter med en konjunksjon og ikke ender med final, fallende intonasjon. Dette indikerer at svaralternativene nettopp ikke skal oppfattes som spørsmålsstillerens forslag til svar, men at denne åpner for en uavgrenset mengde svaralternativer. Det reformuleringen gjør, er å foreslå hva slags kategori av svar som er relevante i sammenhengen. Det er en grunnleggende forskjell mellom å føye noe til et spørsmål etter at samtalepartneren har vist problemer med å produsere et akseptabelt svar (som i (4) og (5) ovenfor, og det å konstruere et komplekst spørsmål som et integrert og helhetlig spørsmålsformat slik som i (6) (9). De to første utgjør tillegg til et spørsmål som i utgangspunktet var formulert som et enkelt spørsmål, mens det

7 siste er formulert som et komplekst spørsmål i utgangspunktet. At de første blir komplekse spørsmål, er et tilfeldig resultat av andre prosesser, mens det andre blir det som resultat av en projisert handling (jf. Clarks (1996:22) skille mellom emergent og anticipated products i samtale). Et problem som oppstår når man ønsker å produsere et komplekst spørsmål som en integrert helhet, er hvordan man får beholde turen lenge nok til å få produsert flere turkonstruksjonsenheter. I utgangspunktet vil det første spørsmålet gjerne utgjøre en komplett turkonstruksjonsenhet og dermed gi samtalepartneren muligheten og retten til å ta ordet. Det talerne gjerne gjør i slike tilfeller, er å foreta en rush-through (Schegloff 1982, Local & Walker 2002), det vil si å begrense prosodiske og paralingvistiske avslutningsmarkører (slik som avsluttende intonasjon, forlenging av finale stavelser og pause) og i stedet gå direkte videre med neste turkonstruksjonsenhet. På den måten kan de lykkes med å produsere flere turkonstruksjonsenheter innenfor en og samme tur. På den annen side kan det også skape interaksjonelle problemer ved at samtalepartneren kan prøve å ta ordet etter en eller flere av turkonstruksjonsenhetene. Dette så vi et eksempel på i (6) over. I tillegg kan det opprinnelige spørsmålet formuleres på en slik måte at det ikke er egnet til å besvares umiddelbart, som i det følgende eksempelet: (10) S: og nå har du meldt deg på test ^her... og meldt deg ledig på ^arbeidskontoret. hva betyr det, betyr det at du er på utkikk etter en ^jobb= eller e=? (1.5) ku=rs eller? hvilke planer ^har du. K: m= <X det er både ^og X> S: begge deler? K: ja. Her er det første spørsmålet så underspesifisert i forhold til samtalekonteksten at det vanskelig kan tenkes å kunne stå alene. Det viser dermed ved sin pragmatiske ufullstendighet at det ikke skal fungere som selvstendig spørsmål, men som en innledning til et komplekst spørsmål. På den måten kan man si at det projiserer en utvidet tur. 2 2 Slike pragmatisk underspesifiserte spørsmål finnes også i konvensjonalisert form som presekvens til ulike former for spørsmål (jf. Lindholm 2002). Dette kan vi kjenne igjen i slike faste vendinger som hva sier du, skal vi, hvordan er det, har du, hva tror du, er det osv.

8 Funksjoner av å gi kandidatsvar Når vi skal identifisere kommunikative funksjoner, må vi skille mellom de reformuleringene som oppstår som følge av problemer med å svare og de som framsettes som integrerte, komplekse spørsmål. De første blir jo opprinnelig framsatt som enkle spørsmål og kan i utgangspunktet ikke ventes å ha noen spesielle funksjoner i forhold til andre enkle spørsmål, mens integrerte, komplekse spørsmål kan forventes å ha en mer spesialisert bruksmåte. Det første tilfellet kan betraktes som en reparasjonsstrategi. Spørsmålet stilles på nytt i en form som potensielt skal fjerne det opprinnelige problemet og dermed gjøre det enklere å svare. Når det gjelder å formulere seg på et fremmedspråk, er det enklere å svare på et lukket enn et åpent spørsmål, det vil si å bekrefte eller avkrefte en allerede framsatt proposisjon enn å formulere en selvstendig ytring. Dette bekreftes av at reformuleringene ser ut til å være vanligere i samtaler med klienter med svake norskferdigheter enn i samtaler med mer flytende andrespråksbrukere. Løsningen på de interaksjonelle problemene blir ofte å lede klienten gjennom et saksfelt trinn for trinn gjennom å stille konkrete spørsmål heller enn å be om en selvstendig redegjørelse, slik som vi så i eksempel (4) over. Denne forenklingsstrategien er også i tråd med det synonyme parafraseringsformatet som ble påvist innledningsvis i forbindelse med eksempel (1). Det ble nevnt over at de integrerte reformuleringene kunne betraktes som en form for foregripende reparasjon, det vil si en måte å forebygge problemer på. I hverdagssamtalen forankres gjerne spørsmål i den umiddelbare samtalekonteksten, men i institusjonelle konsultasjoner opptrer spørsmål ofte relativt løsrevet, som punkter på en liste uten særlig grad av tematisk anknytning til hverandre. Dette kan gjøre det vanskelig for en person med lite kjennskap til den institusjonelle virkeligheten å vite hva som er relevant å svare på et gitt spørsmål (jf. Svennevig 2001). I slike tilfeller kan det å føye til kandidatsvar spesifisere og eksplisittere spørsmålet. Hvis vi ser på eksempel (6) igjen, ser vi at det opprinnelige spørsmålet ( har du noen alternativer? ) i seg selv kan være nokså mangetydig, og godt kunne gitt opphav til en redegjørelse for personlige handlingsalternativer. Den påfølgende reformuleringen ( tenker du å gå på no norskopplæring, eller tenker du på å søke noen andre jobber eller? ) angir svartyper som er relevante for oppgavene til det aktuelle kontoret, nemlig å tilby ulike kurs til arbeidssøkende. Å angi kandidatsvar kan dermed være en måte å indikere hva slags svarkategorier som er relevante i en samtaletype preget av emnemessig fragmentering og et institusjonelt perspektiv. En spesiell type situasjon hvor samtalepartneren har lite samtalekontekst å relatere et spørsmål til, er i innledningen av et nytt emne. Og tidligere studier, som Hofvendal (2000) og Lindholm (2002), viser nettopp at flerleddede spørsmål er hyppige som emneintroduksjoner.

9 Selv om integrerte reformuleringer også til en viss grad kan betraktes som en hjelp til samtalepartneren, er det her mindre opplagt at samtalepartneren har behov for denne hjelpen. Dermed kan de kanskje i like stor grad betraktes som en måte å styre responsen på, ved at spørsmålsstilleren begrenser samtalepartnerens mulighet til å definere hva som relevant å snakke om. Og ikke bare snevrer de reformulerte spørsmålene inn fokuset for spørsmålet, men de angir også en forventning om et visst svar. Ut fra en preferanse for konformitet mellom spørsmål og svar (Sacks 1987) styrer man dermed svaret i en bestemt retning ut fra om man formulerer spørsmålet positivt eller negativt. Alt dette kan bidra til at klienten ikke får gitt sin versjon av saken, men i stedet blir presset inn i institusjonens kategoriseringssystem. Videre kan saksbehandleren gå glipp av viktig informasjon som ikke kommer fram fordi klienten bare besvarer de spesifikke ja/nei-spørsmålene framfor å gi en helhetlig redegjørelse for saken. Reformuleringer kan altså enten være en hjelp til å finne relevante ord og svarkategorier, eller de kan legge ord i munnen på samtalepartneren som han selv kanskje ikke egentlig står inne for. På den måten kan de virke på fremmende og hemmende på andrespråksbrukerens muligheter til å uttrykke seg. I høflighetsteoretiske termer balanserer spørsmålsformatet mellom å være en støtte til adressatens positive ansikt en velvillig, hjelpende hånd og en trussel mot hans negative ansikt, i form av en begrensning av hans frihet til selv å velge ord og svaralternativer (Brown & Levinson 1987). Det er ikke alle reformuleringer som ser ut til å være orientert mot å foregripe eller løse problemer. I eksempel (8) virker det lite trolig at det opprinnelige spørsmålet skulle skape problemer for samtalepartneren ( hvor 'gikk du hen ^da, ). Det er et spørsmål om en enkel, konkret saksopplysning, og det er forankret i den umiddelbare samtalekonteksten. En alternativ forklaring kan være at det er en måte å vise egen kunnskap om feltet og dermed markere innforståtthet på. Ved selv å kunne angi et potensielt svar på et spørsmål om klienten, viser saksbehandleren kjennskap til klientens bakgrunn og miljø. Hvis saksbehandlerens kandidatsvar så blir bekreftet, vil denne markeringen av felles bakgrunnskunnskap bidra til skape solidaritet mellom partene. Et ja/nei-spørsmål uttrykker i større grad enn et hv-spørsmål en antakelse om adressaten, og her ligger muligheten for å uttrykke enten et sosialt akseptabelt bilde av vedkommende eller det motsatte. Taleren viser på den måten sin oppfatning av samtalepartneren gjennom hva slags svaralternativer han foreslår. I disse samtalene skaper saksbehandleren gjennomgående et positivt bilde av klientene. I svaralternativene blir de framstilt som seriøst lærevillige og arbeidssøkende personer, som for eksempel i (6). Dette forekom selv i de samtalene der saksbehandleren i etterfølgende intervjuer med meg uttrykte tvil om klientenes motiver for å søke arbeid eller kurs (for eksempel at det heller kunne være en måte å forsøke å få økt økonomisk støtte på). Dette er i tråd med den optimismen som er blitt påvist i en beslektet form for reformulering av

10 spørsmål i Houtkoop-Steenstra (1997), Houtkoop-Steenstra & Antaki (1997) Antaki (2002). Respons på spørsmål med kandidatsvar Spørsmålet om emergens er også avgjørende for hva slags respons som kan gis. I tilfeller der klienten viser problemer med å svare, kommer det reformulerte spørsmålet til erstatning for det opprinnelige, som dermed ser ut til å bli annullert. Med andre ord vil en minimal bekreftelse eller avkreftelse være en adekvat respons, slik som i (4) over. I integrerte, reformulerte spørsmål ser det derimot ikke ut til at det siste spørsmålet annullerer det første. I tilfeller der gjetningen er riktig, er en minimal bekreftelse en helt adekvat respons, fordi det samtidig besvarer det opprinnelige og det reformulerte spørsmålet. Men i de tilfellene der gjetningen ikke stemmer eller ikke er fullt tilfredsstillende, vil en minimal avkreftelse være en inadekvat respons. I slike tilfeller gir adressatene systematisk mer enn en avkreftelse, og det de tilføyer, er ny informasjon som besvarer det opprinnelige hv-spørsmålet. Dette kan vi observere i (8) over, delvis gjengitt her: (11) S: hvor 'gikk du hen ^da, ^Treider eller no 'sånt no? K:.. sånn e=-- e= nei, <X den 'der var e= X>.. N- ^NKI= S: NKI ja Her får vi en avkreftelse av kandidatsvaret etterfulgt av et alternativt svar, en korrigering av saksbehandlerens gjetning. Men selv om kandidatsvaret blir avvist, viser responsen likevel en oppfattelse av relevanskategorien som ble angitt der ved at taleren i sitt svar angir navnet på en tilsvarende opplæringsinstitusjon, heller enn f. eks. et stedsnavn. Det samme mønsteret kan vi se i responsen på det reformulerte spørsmålet i (5) over, her gjentatt med hele responsen: (12) S: hva- hva var det 'første du 'gjorde når du kom ^hit?.. 'begynte du å ^jobb=e eller, 'bjynte du på ^ku=rs [eller,] K: [ eh ] ne=i 'aldri vært i på ^skole eller 'kurs. S: aldri? B: nei 'aldri.

11 S: (0) nei? B: (0) ikke 'en dag. S: <H nei H> B:.. e= 'først i= på- e=.. komme på 'jobbe= på ^Norge, og så da jeg 'begynte på ^vaskejobb, S: <H ja H> B:.. je=g skulle 'vaska å= <X nede i Josenveien X>, og så etter i=-- (1.8)!første gang jeg 'begynte i= på 'jobber i=.. på ^Pizzanini, S: mhm, B: eh 'cirka nitten ^nitti, Det er verdt å notere at klienten først besvarer det siste av de reformulerte spørsmålene. Dette svaret er negativt, og i den senere utdypingen av svaret gir han informasjon som kan ses på som et svar på det opprinnelige spørsmålet. Anknytningen viser seg blant annet ved at han gjentar ordet først derfra. På den måten blir ikke det opprinnelige spørsmålet erstattet av de reformulerte, men det bevarer sin aktualitet og har konsekvenser for hvordan svaret blir utformet. Vi ser altså at spørsmålsstilleren ved et integrert, reformulert spørsmål oppnår en viss kombinasjon av åpenhet og lukkethet som kan være en kommunikativ ressurs for samtalepartneren. Han angir relevanskategorier for svaret som svareren kan ta utgangspunkt i, samtidig som projiserer et mer overordnet tematisk fokus. På den måten projiseres både et startpunkt for responsen og en mulighet for ekspansjon i en viss retning. Denne formen for samtidig lokal og global projisering kan være særskilt egnet når man skal innlede et nytt emne (eller delemne). Man får dermed gjort to ulike ting samtidig, både å introdusere det overordnede tematiske fokuset for den kommende samtalen, og dessuten å konkretisere et utgangspunkt for emnet. Reformulering med alternativ Et annet spørsmålsformat som ble nevnt innledningsvis, er reformuleringer der det andre spørsmålet blir presentert som noe som står i opposisjon til det første. Det er altså snakk om disjunktive alternativer: (13) S: du 'har.. 'renholdsjobb ^nå, eller har du 'akkurat ^slutta i den jobb[en.] K: [ ja ] jeg 'sluttet den=.. ^mars. (14) S: e=.. jeg bare tenker 'sånn at= e=,

12 har du noe ^alternativer? no andre= 'yrkesønsker enn ^tospråklig?.. eller 'er det 'det du vil 'prøve ^først. G: ja 'jeg skal 'prove først e=-- S: ja. G: fordi= (1.0) e= jeg 'tror at e=,.. e= dette 'jobb skal 'passe meg fordi jeg har ^barn, I (13) uttrykker saksbehandleren først en antakelse om samtalepartneren (en påstand om en B-hendelse), men utvider turen med et nytt spørsmål. Dette spørsmålet er ikke et integrert alternativspørsmål, men et turtillegg (et såkalt increment, jf. Schegloff 1996). Dette kan vi se av at det første konjunktet er i deklarativ form, mens det siste er i interrogativ form. I (14) er det to spørsmål som er koordinert med eller, men de er prosodisk atskilt, slik at det første spørsmålet utgjør en fullstendig turkonstruksjonsenhet (selv om denne i sin tur blir utvidet med en apposisjon: noe andre= yrkesønsker enn tospråklig? ). Det neste spørsmålet blir dermed også et turtillegg. En grunn til at slike spørsmål blir reformulert, kan være en foregripelse av et negativt svar. De opprinnelige spørsmålene uttrykker en antakelse hos taleren i (13) at klienten har renholdsjobb nå eller en forventning om en viss type svar i (14) at klienten har alternative planer. Under produksjonen av det opprinnelige spørsmålet kan det imidlertid bli klart at disse forventningene ikke er begrunnede. En slik antakelse kan også komme av manglende respons, slik som i (14), der taleren etter det fullførte spørsmålet først tilføyer en apposisjon og selv etter det får en mikropause uten at samtalepartneren viser tegn til å gripe ordet. I slike tilfeller vil reformuleringen kunne tjene til å avverge en dispreferert respons, ved å snu polariteten i spørsmålet, og dermed invitere en respons med motsatt fortegn. Denne måten å foregripe og reparere et problem med preferansestrukturen på har vært beskrevet av Sacks (1987): A sort of thing you get is: the person asks the question exhibiting a preference, and there is a pause, no answer, and they then revise that question to exhibit the reverse preference, and then (with no further delay) they get an answer in accord with it. (Sacks 1987:64) Vi ser at reformuleringen i begge disse eksemplene leder til en foretrukket respons ved at klienten bekrefter det andre, og ikke det første, spørsmålet. I disse tilfellene er det altså ikke snakk om noe valg mellom to likestilte alternativer, men om et opprinnelig spørsmål som blir annullert og erstattet av et annet, altså om selvreparasjon. Dette går også fram av responsene, som innledes av et svarord ( ja ), og dermed forholder seg til det siste spørsmålet som et selvstendig spørsmål. Ved klassiske alternativspørsmål vil den vanlige responsen være å gjenta det alternativet som er aktuelt.

13 Disse tilleggene som blir introdusert med eller, utgjør altså reformuleringer av det opprinnelige spørsmålet og ikke andre del av et projisert, integrert alternativspørsmål. Reformuleringen innebærer at ett spørsmål blir annullert og erstattet med et annet. I et kommunikativt perspektiv er det dermed ikke snakk om å presentere to likestilte alternativer og å be samtalepartneren indikere hvilket som er korrekt, slik integrerte alternativspørsmål gjør. 3 Dette illustrerer et viktig poeng hos Eriksson (2001), nemlig at setningsstrukturer ikke er ferdige pakker som blir avlevert i samtale, men i stedet bare utgjør det sekundære og mer eller mindre tilfeldige sluttproduktet av en kommunikativ, interaksjonell prosess, der samtalepartnerens reaksjoner overvåkes fra øyeblikk til øyeblikk og får innflytelse på ytringens utforming. Spørrepartikkelen eller Noen ganger blir ikke reformuleringen fullført, og reformuleringsmarkøren blir stående alene: (15) S: du er pakistansk statsborger? eller= K: ja Her begynner saksbehandleren å reformulere, men lar reformuleringsmarkøren bli hengende i lufta mens han observerer samtalepartnerens reaksjon. I dette tilfellet kommer denne med en positiv respons, og reformuleringen trenger dermed ikke å fullføres. Hvis samtalepartneren derimot hadde nølt eller vist andre tegn på at en dispreferert respons var underveis, ville spørsmålsstilleren kunne fullføre reformuleringen og dermed å snu preferansestrukturen. Denne bruken som reformuleringsmarkør kan godt tenkes å ligge bak bruken av eller som en final, prosodisk integrert diskursmarkør i spørsmål, slik som her: (16) S:...(1.8) i- i Pakistan a var du hjemmeværende der ^og da eller? (Hx=) jobba du eller gikk du på skole i ^Pakistan? C:.. ja litt jobb. Her får ikke S noen respons fra K under en lang pause (mens han har et langt utpust), og dermed tilføyer han et nytt spørsmål med omvendt orientering. Han 3 Jeg går ikke inn på disse alternativspørsmålene her, ettersom de både er syntaktisk og prosodisk integrerte og dermed må betraktes som enkle og enhetlige spørsmål og ikke reformuleringer.

14 knytter dette spørsmålet til forrige ved å utnytte muligheten for å tolke eller som en konjunksjon. I de fleste tilfeller opptrer likevel partikkelen uten noen etterfølgende reformulering. Dette kan tale for at partikkelen er blitt grammatikalisert som en konvensjonell preferansemarkør, det vil si at den konvensjonelt uttrykker en redusert preferanse for et gitt svar, og åpner for en respons med motsatt fortegn. Dette er i tråd med tolkningen til Lindström Imidlertid kan man også assosiere partikkelen med den funksjonen den har i presentasjon av (lister av) kandidatsvar. Pomerantz (1988) bruker begrepet kandidatsvar om spørsmål som ikke er reformuleringer, men utgjør enkle spørsmål som i seg selv uttrykker en form for gjetning. I noen tilfeller kan man klart se at talere har valget mellom å spørre og å gjette, for eksempel her: (17) S: da får du bare= (1.0) gå på arbeidskontoret og snakke med ^dem, hvilket arb er det her ^nede du bruker eller? K: mhm. Her begynner tydeligvis saksbehandleren med et åpent spørsmål, men avbryter seg selv og stiller i stedet spørsmålet som en gjetning. En av de fordelene som kan være forbundet med å gjette framfor å spørre, er at man viser større grad av innforståtthet. På den annen side løper man en større risiko for å få en dispreferert respons ved at man gjetter feil. I slike tilfeller kan det være funksjonelt å vise at gjetningen bare er en av flere muligheter. Dette kan tenkes å ligge i bruken av eller her. Når gjetningen er riktig, som i eksempelet over, er en minimal respons helt adekvat. Men i tilfeller der gjetningen avkreftes, følger det systematisk en ekspansjon, der det angis et alternativt svar. (18) S: og mannen din a, ^jobber han eller? A: nei.. han er ^pensjonist. S: han er ^pensjonist? A: ja Ettersom dette foregår på et arbeidskontor, virker det kanskje opplagt at alternativet til å jobbe er slike ting som være pensjonist, være arbeidsledig osv. Men det er godt mulig å tenke seg situasjoner der man valgte mellom andre sett av kategorier, slik som nei, han er hjemme, nei, han klipper plenen osv. (jf. Rommetveit 1997). Poenget er imidlertid at partikkelen eller aktualiserer et

15 sett av alternativer som står i en kontekstuelt bestemt relasjon til kandidatsvaret. På den måten kan partikkelen tenkes å indikere relevansen av ikke bare en bekreftelse eller avkreftelse på det man faktisk spør om, men også et svar på det underliggende spørsmålet som gjetningen (kandidatsvaret) utgjør et potensielt svar på. Konklusjon De tre spørsmålsformatene identifisert her har til felles at de forholder seg til et (aktuelt eller foregrepet) problem med det opprinnelige spørsmålet og dermed føyer til nye, reformulerte spørsmålsvarianter som skal generere akseptable svar. De to første ser ut til å være spesielt motivert av den språklige og institusjonelle asymmetrien mellom deltakerne. De forholder seg til problemer med antatt gjensidig bakgrunnskunnskap, slik som språklig kompetanse, kunnskap om institusjonelle kategorier osv. Det siste formatet forholder seg til (antatte eller reelle) problemer med de sosiale implikasjonene av det opprinnelige spørsmålet. Reformuleringen legger til rette for en kongruent respons og bidrar til å knytte deltakerne sammen i et felles perspektiv på sakene. Disse forskjellene blir tydelige når vi ser på to ulike reformuleringer av mer eller mindre samme spørsmål, nemlig (6) og (14) ovenfor: (6) har du noe ^alternativer? tenker du å gå på noe ^norskopplæ=ring, eller tenker du på å søke noen ^andre jobber eller? (14) har du noe ^alternativer? [ ] eller 'er det 'det du vil 'prøve ^først. Den første reformuleringen tar opp mulige problemer med å forstå spørsmålet, mens det andre tar opp mulige problemer med å gi et svar som ikke kongruerer med forventningene i spørsmålet. På denne måten har de ulike spørsmålsformatene en felles grunnleggende funksjon i det å reparere eller å avverge problemer, men de skiller seg i hva slags problemer de forholder seg til. Appendiks: Transkripsjonsnøkkel (hardt linjeskift) ny intonasjonsenhet. (punktum) hevdende intonasjonskontur? spørrende intonasjonskontur, (komma) fortsettelsesintonasjon.. kort pause (under 0.3 sekund)

16 ... mellomlang pause ( sekund) (1.2) lengre pause (målt i tidels sekunder) (0) turskifte uten pause = forlenging av lyd 'ord trykksterkt ord ^ord primærtrykk!ord emfatisk trykk [ord], [[ord]] (horisontalt parallelle klammer) overlappende tale [ord], [[ord]] (doble og triple klammer ved flere nærliggende tilfeller) - avbrutt ord -- avbrutt intonasjonsenhet (H) innpust (Hx) utpust (HOST) ikke-språklige lyder fra taleapparatet (host, kremt, sukk latter (ett tegn for hver "stavelse") <@ latterkvalitet (leende eller lattermild tale) <F ord F> høy stemmestyrke ("forte") <P ord P> lav stemmestyrke ("piano") <H ord H> uttalt på innpust ((nikker)) nonverbal atferd (varighet indikert med understrekning) X uhørbar stavelse <X ord X> usikker transkripsjon Litteratur Antaki, Charles, 2002: Personalised revision of failed questions. I: Discourse Studies, 4(4). S Brown, Penelope & Levinson, Stephen, 1987: Politeness. Some universals in language usage. Cambridge. Clark, Herbert H., 1996: Using Language. Cambridge. Du Bois, John, Schuetze-Coburn, Stephan, Paolino, Danae & Cumming, Susanna, 1993: Outline of discourse transcription. I: Talking Data: Transcription and Coding in Discourse Research, red av J.A. Edwards & M.D. Lampert. Hillsdale, NJ. Eriksson, Mats, 2001: Syntaxens sociala sida en inledande diskussion av turtillägg i samtal. I: Språk och stil 11. S Hofvendahl, Johan, 2000: Flerledade frågor i institutionella samtal. Magisteruppsats, Tema Kommunikation, Linköpings universitet. Houtkoop-Steenstra, Hanneke, 1997: Being friendly in survey interviews. I: Journal of Pragmatics 28. S Houtkoop-Steenstra, Hanneke & Antaki, Charles, 1997: Creating happy people by asking yes- no questions. I: Research on Language and Social Interaction 30(4). S Jefferson, Gail, 1990: List-construction as a task and a resource. I: Interaction Competence, red. av Georg Psathas. Washington, D.C. S Labov, William, 1972: The study of language in its social context. I: Pier P. Giglioli. Language and Social Context. Harmondsworth. S Lindholm, Camilla, 2002: Flerledade frågeturer i läkare patientsamtal. Manuskript til doktoravhandling i nordiske språk. Nordica, Universitetet i Helsingfors.

17 Lindström, Anna, 1999: Language as social action. Grammar, prosody, and interaction in Swedish conversation. Uppsala: Inst. för nordiska språk. Local, John & Walker, Gareth, 2002: Mind the gap: On a micro-practice for turn-holding, Foredrag ved Euresco-konferansen Interactional Linguistics, Helsingfors, Pomerantz, Anita, 1988: Offering a candidate answer: An information seeking strategy. I: Communication Monographs 55. S Rommetveit, Ragnar, 1999: Om dialogisme og vitskapleg disiplinert diskurs- og samtaleanalyse. Dialog som kommunikasjons- og samlivsform. I: Norsk lingvistisk tidsskrift 17. S Sacks, Harvey, 1987: On the preferences for agreement and contiguity in sequences in conversation. I: Talk and Social Organisation, red. av Graham Button & John R. Lee. Clevedon: Multilingual Matters. S Schegloff, Emanuel A., 1982: Discourse as an interactional achievement: Some uses of uh huh and other things that come between sentences. I: Analyzing Discourse: Text and Talk [GURT 1981], red. av Deborah Tannen. Washington DC. S Schegloff, Emanuel A., 1990: On the organization of sequences as a source of "coherence" in talk-in-interaction. I: Conversational organization and its development, red. av Bruce Dorval. Norwood, N.J. S Schegloff, Emanuel A., 1995: Sequence Organization. Manuskript, UCLA. Schegloff, Emanuel A., 1996: Turn organization: one intersection of grammar and interaction. I: Interaction and Grammar, red. av Elinor Ochs, Emanuel A. Schegloff, Sandra A. Thompson. Cambridge. S Svennevig, Jan, 2001: Institutional and conversational modes of talk in bureaucratic consultations. I: Meetings at the crossroads. Studies of multiculturalism and multilingualism in Oslo and Utrecht, red. av Anne Hvenekilde & Jacomine Nortier. Oslo. S Svennevig, Jan, u. utg.: Other-repetition as display of hearing and understanding in conversation.