Noen kommentarer til FAFO og Stein Evju. Noe er vi enig om. Unntaket for arbeidsrett

Transkript

1 Noen kommentarer til FAFO og Stein Evju På oppdrag fra LO har FAFO gitt ut et notat, Tjenestedirektivet og arbeidsretten. Kommentarer til De Factos notat Er garantier nok. Notatet fra FAFO er skrevet av Kristin Alsos med et vedlegg av Stein Evju og ble offentliggjort 20/4 09. I den politiske debatten om Tjenestedirektivet har både FAFO og Stein Evju vært sentrale premissleverandører for de politikerne som har hevdet at Tjenestedirektivet kan implementeres i norsk lov uten negative konsekvenser i form av økt sosial dumping. I debatten om tjenestedirektivet har spesielt Stein Evju benyttet sin posisjon som professor i arbeidsrett til å avfeie alle avvikende synspunkter med anklager om kunnskapsløshet (se diverse leserinnlegg i Klassekampen). Også i dette notatet som spesifikt tar for seg vårt siste notat om tjenestedirektivet brukes denne metoden for å avfeie uenighet. I tillegg til den åpenbare politiske uenigheten mellom FAFO/Evju og oss, inneholder FAFO-notatet så mange tendensiøse og feilaktige gjengivelser av det vi har skrevet at det er nødvendig med noen kommentarer ut over vårt opprinnelige notat. Vi skal her se på noe av det viktigste. Noe er vi enig om Før vi går inn på en del av uenighetene mellom oss og FAFO vil vi peke på et viktig område som vi faktisk er enige om. I vedlegget (s.8) kommenterer Evju at en viktig del av vårt notat er en påpekning av at politiske garantier knapt har noen verdi med at Dette synspunktet kan vanskelig sies å være kontroversielt. Nå er det ikke vi som har gjort spørsmål om garantier til et viktig politisk spørsmål. Dette er brakt inn i den politiske debatten ved at LOs ledelse har gjort erklæringer knyttet til TDs virkninger bl.a. på arbeidsrettsområdet til et sentralt spørsmål. Regjeringens flertall har fulgt opp ved at de har tatt opp disse spørsmålene i EØS-komiteen. Vårt hovedpoeng er at det som skjer på det politiske området neppe vil legge føringer for domstolenes tolkning av tjenestedirektivet. Det er nødvendig å gjøre seg opp en selvstendig oppfatning av hvordan domstolene vil tolke Tjenestedirektivet uavhengig av politiske erklæringer. Politiske erklæringer er nettopp, erklæringer. Muligens er det riktig at synspunktet ikke er kontroversielt, men følger man den alminnelige debatten om Tjenestedirektivet i Norge er det åpenbart at det er mange aktører som er av en annen oppfatning. Unntaket for arbeidsrett Et hovedpoeng i vårt notat er at EU-parlamentet i sitt første vedtak om Tjenestedirektivet hadde en nye sterkere avgrensning av mulighetene for at Tjenestedirektivet skulle påvirke arbeidsretten enn det som står i den endelig vedtatte teksten. I sin polemikk mot oss tyr FAFO til regulært sitatfusk for å imøtegå våre standpunkter. På side 8 skriver Alsos: De Facto hevder videre at den formuleringen som er valgt i artikkel 1nr.6 ( som overholder fellesskapsretten ), er en snever definisjon, og ikke tilstrekkelig til at den i praksis unntar arbeidsretten. De Factos påstand baserer seg blant annet på at det

2 vedtatte unntaket innehar en annen formulering enn det som EU-parlamentet vedtok i sin første behandling i februar Der heter det i artikkel 1 nr.6 at arbeidsrett ikke berørte arbeidsrett som var i samsvar med felleskapsretten og nasjonal rett. Dette er direkte feil. FAFOs formuleringer er her hentet fra det kompromisset som Evelyn Gebhardt forsøkte å få inn i Tjenestedirektivet ved Parlamentets annen gangs behandling høsten Selv dette kompromisset ble avvist da det angivelig kunne true gjennomføring av hele direktivet å gjøre endringer i den teksten som da var oppe til behandling. Som vi redegjør for i vårt notat Er garantier nok (side 17) var Parlamentets første vedtak betydelig klarere enn både Gebhardts kompromissforslag og det endelige vedtak. I det første vedtaket heter det om arbeidsrett og retten til forhandlinger at dette er unntatt fra direktivets virkeområde når det er.i overensstemmelse med lovgivningen om arbeidsmarkedsrelationer i medlemsstaterne. Her er det ingen henvisning til felleskapsrett overhode. Ved å feilsitere unndrar FAFO seg å kommentere hvorfor det har vært så viktig for Kommisjonene å gjøre nedringer i 1.6. Hvis ikke endringene har politisk betydning, hvorfor er de da gjennomført? Dette punktet har vært og er sentralt i den politiske debatten om Tjenestedirektivet både i Norge og EU. Er ikke endringene viktige kunne store deler av debatten vært unngått ved å beholde Parlamentets første formuleringer. Men vi skjønner at det er enklere for FAFO å imøtegå våre argumenter ved å underslå hvor avvikende Parlamentets første vedtak faktisk er fra den vedtatte teksten i tjenestedirektivet art Artikkel 16, fri bevegelighet for tjenester Et viktig moment i vår kritikk av FAFO er at de har basert seg på en annen tolkning av artikkel 16 enn flere av de andre utredningene som er bestilt av Regjeringa. Som FAFO riktig skriver (s.9)baserer vi oss også på EU-kommisjonens håndbok om gjennomføring av tjenestedirektivet. FAFO følger så opp med en polemikk der de i stiller spørsmål ved om Kommisjonens syn vil få gjennomslag i EF-domstolen. Og det er selvfølgelig ikke umulig at domstolen vil komme til en annen konklusjon enn Kommisjonen. Men i en analyse av mulige konsekvenser av Tjenestedirektivet i forhold til sosial dumping (eller mer snevert, i forhold til tiltakspakka mot sosial dumping, som var det utredningsoppdraget FAFO fikk av Regjeringa) må det være riktig å basere analyse på det som synes å være den mest sannsynlige tolkningen av artikkel 16. Da er vi tilbøyelig til å ta utgangspunkt i det Kommisjonen mener er hensikten med artikkelen, spesielt når dette er i samsvar med ordlyden i det endelige vedtaket om tjenestedirektivet. Noe annet representerer i beste fall en betydelig politisk risiko. Forholdet til utstasjoneringsdirektivet Et sentralt poeng i vårt notat er at den rettspraksis som har utviklet seg i EF-domstolen, snevrer inn de virkemidlene som kan brukes for å forhindre sosial dumping i det enkelte land. Det er ikke riktig som FAFO hevder (s.10) at De Facto synes å hevde at dommene definerer hva som skal forstås med arbeidsretten i tjenestedirektivets artikkel 1 nr.6. En kort oppsummering av våre hovedpoeng med å gjengi disse dommene er følgende:

3 Tjenestedirektivet fører til økt omfang av tjenesteytelser over grensene. Dette vil i seg selv øke faren for sosial dumping. EF-domstolen har ved sin praksis snevret inn de mulighetene det enkelte land har til å bygge et effektivt vern mot at sosial dumping skal bli en konsekvens av økt tjenestehandel. EF-domstolen går ved sin praksis lenger i å fortolke fri flyt i liberalistisk retning enn det fagbevegelsen og mange andre hadde forventet. Denne praksisen er det viktig når vi skal vurdere hvordan vi tror domstolen vil fortolke tjenestedirektivet. Det er grunn til å frykte at domstolen i tvilstilfelle vil velge en liberalistisk tolkning og slik forsterke problemene med tjenestedirektivet. På denne bakgrunn er det vår oppfatning at muligheten for at sosial dumping blir en konsekvens av implementering av tjenestedirektivet er økt. En viktig del av FAFOs polemikk mot oss på dette området synes å basere seg på en streng juridisk vurdering av dommene vil endre på det formelle virkeområdet for tjenestedirektivet. Eller som de skriver (FAFO, s.13): Hvorvidt tjenestedirektivet vil medføre økt tjenesteimport, vurderes ikke her. Nettopp den økte tjenesteimporten, og hvordan den kan møtes når det gjelder risikoen for sosial dumping, er sentralt i våre analyser. Ved ikke å vurdere konsekvensene av økt tjenestimport unndrar FAFO seg å vurdere et av de sentrale spørsmålene i den politiske diskusjonen om konsekvenser av tjenestedirektivet i forhold til sosial dumping. Det er en grov forvrengning av våre standpunkt når Evju (s.3) skriver at; Denne argumentasjonen (om TDs skadevirkninger, vår anm.) hviler i vidt monn på sviktende grunnlag og blander sammen høyst ulike problemstillinger. Det siste er særlig tydelig når det anføres at opphør av overgangsregler for arbeidstagere vil forsterke tjenestedirektivets negative effekt i arbeidet mot sosial dumping. Her forbigår forfatterne fullstendig at overgangsreglene for arbeidstagere har referanse til fri bevegelighet for arbeidstagere, ikke til tjenestefrihetsreglene. For å bruke Evjus språkdrakt, dette siste er selvsagt. Det som derimot er viktig er at både en implementering av tjenestedirektivet og et bortfall av overgangsreglene vil føre til en liberalisering av mulighetene for flyt av arbeid over landegrensene, både i form av arbeidsvandring og tjenestehandel. Flere liberaliserende tiltak samtidig vil forsterke problemene rundt sosial dumping. For å motvirke dette trengs et sterkere regelverk, ikke et svakere slik det kan se ut som om EF-domstolens nåværende praksis påtvinger oss. Denne problemstillingen slipper FAFO å ta hensyn til fordi de kun har analysert tjenestedirektivets virkninger for de formelle tiltakene mot sosial dumping, ikke tjenestedirektivets virkning for sosial dumping generelt. For å underbygge vår forståelse av konsekvensene av EF-domstolens praksis siterer vi i vårt notat leder i EFS, Wanja Lundby-Wedin, som bl.a. sier om virkningene av Laval-dommen (De Facto, s.22, sitert fra LO-Aktuelt): Tjenestedirektivet blir ikke den samme seieren om denne dommen skulle gjelde. Men Wanja Lundby-Wedins vurderinger unnlater FAFO å kommentere. Europeisk fagbevegelses syn på tjenestedirektivet I vårt notat underbygger vi at det også i europeisk fagbevegelse hele tiden har vært en uro knyttet til formuleringene i det vedtatte tjenestedirektivet. Vi anklages av Evju (s.7) for å

4 skape et fortegnet bilde av ETUCs syn på tjenestedirektivet. Vi kan ikke se at Evju på noen måte underbygger en slik påstand. I vårt notat siterte vi ETUCs generalsekretær på de punktene ( exclusion of labour law and sosial services of general interest, and on respect of fundamental rights ) som ETUC ikke var fornøyd med i direktivteksten.. Hensikten var å påpeke at de områdene som er sentrale i den norske debatten om tjenestedirektivet også representerer områder der ETUC ikke er fornøyd med teksten i det endelige vedtaket. At ETUC har akseptert tjenestedirektivet er ingen overraskelse, og står også i vårt notat. Evju mener at vi fortegner hva ETUC mener ved ikke å sitere pressemeldingen i sin helhet. Vi kan ikke se at det endrer noe på vårt poeng. Men ut fra sin bekymring for at det skal gis et fortegnet bilde er det overraskende at Evju unnlater å nevne den pressemeldingen ETUC sendte ut 24/10 06, og som er utførlig referert i vårt notat. Her forsterkes kritikken av direktivet. Komiteen (IMCO) som behandler direktivet i Parlamentet anklages for ikke å respektere kompromisset ved Parlamentets førstegangs behandling fullt ut: As a result, IMCO has not fully respected the agreement made in the European Parliament at the first reading. Vårt formål med disse sitatene har vært å få fram at det i ETUC, på tross av at de er for den endelige direktivteksten, finnes uro knyttet til de formuleringene som er valgt. Og ETUC påpeker, etter vår oppfatning helt korrekt, at det endelige vedtaket om tjenestedirektivet ikke fullt ut respekterer kompromisset om direktivet slik det var etter EU-parlamentets første vedtak. Slik vi forstår FAFO finnes det ikke grunnlag for slik uro. Vi synes det er interessant å konstatere at FAFO og Evju er langt mer positive til tjenestedirektivet slik det til slutt ble enn ETUC, og kan ikke se at noe av det som skrives i FAFOs notat endrer på dette bildet. Hva FAFO ikke behandler I en helhetlig analyse av tjenestedirektivets konsekvenser for fagbevegelsen er det viktig å ha klart for seg hva FAFO ikke behandler. I tillegg til at de ikke behandler konsekvensene av økt tjenesteimport, som også dokumenteres i en av de analysene som departementet har fått utarbeidet (Grimsby og Grünfeld 2008), behandler de heller ikke tjenestedirektivets betydning for offentlige og sosiale tjenester. Dette er vesentlige momenter i vårt notat, og viktige spørsmål å vurdere når en skal avgjøre hva Norge konkret bør gjøre. Uenigheten mellom FAFO og De Facto Dette notatet tar for seg noen av de viktigste punktene i uenigheten mellom FAFO og De Facto. På viktige områder fordreier FAFO og Stein Evju våre standpunkt og konstruerer uenighet på et grunnlag de finner det lettere å argumentere mot enn det vi faktisk skriver. Listen over eksempler på dette kunne gjøres betydelig lengre. Etter at FAFOs notat er skrevet har vi imidlertid fått et eksempel på hvordan tjenestedirektivet kan gripe inn i et lands arbeidsrettslige regler. I Sverige fremmer regjeringen forslag til lovendringer som følge av at TD skal inn i svensk lov. Der unnlater man å ta med et krav om at utenlandske arbeidsgivere må ha egen representant i landet hvis de sender arbeidstakere dit, med henvisning til at artikkel 16 setter utrykkelig forbud mot dette.

5 Mens svensk fagbevegelse mener at dette vil gjøre det umulig å få på plass tariffavtale med utenlandske tjenesteleverandører, insisterer Fafo på at TD ikke berører landenes rett til å regulere sitt eget arbeidsmarked. Vi tror det svenske eksempelet viser at tjenestedirektivet også vil få konsekvenser for mulighetene for et effektivt vern mot sosial dumping, uavhengig av hvordan sosial dumping defineres. Oslo 4/ Stein Stugu Roar Eilertsen Referanser: Alsos, Kristin. Ned vedlegg av Stein Evju: Tjenestedirektivet og arbeidsretten. Kommentarer til De Factos notat Er garantier nok?. Fafo-notat 2009:01 Eilertsen, Roar og Stein Stugu: Er garantier nok? En vurdering av Stortingsproposisjon nr. 34 ( ) om tjenestedirektivet. De Facto 2009