Verdispørsmål er ofte spørsmål av etisk, moralsk, religiøs eller filosofisk art uten et utvetydig rett eller galt svar.

Transkript

1 Eksempel på retorisk analyse av kronikk og debattinnlegg «Prioriteringsutvalget udemokratisk og umoralsk» - kronikk av Vegard Bruun Wyller og «Vi må høre de tause taperne» - debattinnlegg av Ole Frithjof Norheim Presentasjon. Den første teksten, «Prioriteringsutvalget udemokratisk og umoralsk», er av Vegard Bruun Wyller, overlege ved Akershus universitetssykehus og professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Den andre, «Vi må høre de tause taperne», er av Ole Frithjof Norheim, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Bergen og leder for Prioriteringsutvalget (som presenteres nærmere under). Begge tekster ble publisert i Vårt Lands papirutgave og på avisens nettsted, verdidebatt.no, i november Vårt Land er en riksdekkende avis som profilerer seg på verdispørsmål 1, og når tekstene publiseres her, kan vi anta forfatterne ønsker å nå beslutningstakere og ansatte i helsevesenet og mennesker som er interessert i politikk og verdispørsmål. Situasjon. I Norge har det mer nylig vært flere debatter om hvordan penger som på statsbudsjettet er satt av til helsetjenester skal brukes. Én grunn til dette er effektive, men dyre former for behandling som er blitt utviklet. En annen er at man forventer at det i framtida vil være en større andel eldre i landets befolkning. Dette antas å ville gi lavere skatteinntekter til staten, og et større behov for helsetjenester. Man tror altså at staten vil ha færre midler til disposisjon, men flere formål å bruke dem på. Helsevesenet kan i så fall i større grad enn i dag måtte velge hvilke pasienter som skal behandles, og hvilken behandling disse skal få. I 2013 ble det opprettet et offentlig utvalg, Prioriteringsutvalget. Oppdraget var å gi anbefalinger til norske politikere om hvordan de bør løse spørsmålet om prioritering i norsk helsevesen. Høsten 2014 la utvalget fram sin rapport, en NOU (Norsk offentlig utredning), «Åpent og rettferdig prioriteringer i helsetjenesten». Retorisk situasjon. Retorisk situasjon eller kairos er den muligheten som en retorisk tekst forsøker å gripe. For å beskrive den retoriske situasjonen i den første teksten er overskriften til hjelp. Her finner vi ordene «udemokratisk og umoralsk». Lesere minnes dermed om hva et offentlig utvalgs ansvar er, nemlig å komme med anbefalinger til norske politikere om hva de bør gjøre, anbefalinger som for å være akseptable også må være demokratiske og moralske. Når forfatteren betegner utvalgets anbefalinger som udemokratiske og umoralske, er det fordi han med det ser en mulighet til å påvirke situasjonen. Den retoriske situasjonen i den andre teksten er lett å beskrive: Utvalgets leder kunne ikke la kritikken som var reist mot rapporten stå uimotsagt. Vi kan derfor anta at hans argumentasjon er lagt opp som et svar på argumentasjonen i det tidligere innlegget. Men det er et annet moment også: Det første innlegget har åpnet en debatt om utvalgets rapport som dets leder ønsker å bidra til å videreføre. 1 Verdispørsmål er ofte spørsmål av etisk, moralsk, religiøs eller filosofisk art uten et utvetydig rett eller galt svar.

2 Formål. Selv om dette ikke sies direkte, er det første innleggets formål å forhindre at rapportens anbefalinger tas til følge av norske politikere. Det andre innlegget er et svar til det første. Formålet er her dels å vise at kritikken som er blitt reist er ubegrunnet, dels å oppmuntre til videre diskusjon. Etos. Innledende etos: For å beskrive innledende etos kan vi bruke forfatterpresentasjonene ved tekstenes innledning. Forfatterne er leger, og professorer i medisin og medisinsk etikk. Dette gir menneskelig troverdighet, da mange mennesker tenker positivt om leger som yrkesgruppe, og det gir faglig troverdighet, da en professor har høy teoretisk spesialisering (doktorgrad, som er Norges høyeste utdanning) og vanligvis en lederposisjon i sitt fag. Avledet etos: I retorikk er fagkunnskap ikke nok. Et argument som er godt i retorisk forstand er nemlig et argument som ikke bare spesialister, men som mange mennesker kan tro på. Og selv om kunnskap om helse og medisin er viktig i en debatt om prioritering i helsevesenet, er en slik debatt likevel mest av alt politisk, da de som har det øverste ansvar for norsk helsevesen ikke er leger eller sykepleiere, men politikere. Våre skribenter er klar over dette. Tidlig i innleggene sørger de for å bekle en annen rolle enn professorens: Når Wyller trekker inn demokrati og moral, opptrer han som vanlig borger eller velger; når Norheim betoner at utvalget er opprettet ved politisk beslutning og er «bredt sammensatt», altså teller ikke bare medisinprofessorer, men også mennesker med annen bakgrunn, bekler han rollen som leder for et offentlig utvalg og med det som en representant for det offentlige Norge. Begge forfattere viser selvbeherskelse: Norheim med uttrykket «med en viss undring» (og ikke «stor undring»), Wyller når han understreker at han ikke tror utvalgets medlemmer har handlet bevisst umoralsk. Også dette skaper troverdighet. Logos. Den første teksten fremmer to påstander om Prioriteringsutvalgets rapport: at den er udemokratisk, og at den er umoralsk. I midt- eller argumentasjonsdelen begrunnes hver av de to påstandene med fire argumenter. Først den om at rapporten er udemokratisk: 1) Den er udemokratisk, fordi den foreslår at prioriteringene skal gjøres ikke av politikere som er valgt av folket, men av ansatte i departementer (byråkrater). 2) Rapporten er udemokratisk, fordi den tar for gitt at det skal brukes færre penger på helse, uten å diskutere om norske borgere ønsker det slik. 3) Den er udemokratisk, fordi den selv om det allerede brukes lite penger på helse i Norge, tar for gitt at det skal brukes færre, uten å diskutere om norske borgere ønsker det slik 4) Den er udemokratisk, fordi den foreslår å basere helseprioriteringer på matematiske beregninger, noe som tilslører at det dreier seg om verdivalg. Så den om at rapporten er umoralsk: 5) Rapporten er umoralsk, fordi den foreslår å tallfeste hva et individs liv er verdt, noe som kan føre til at pasienters egen opplevelse av sine lidelser ikke blir tatt hensyn til. 6) Den er umoralsk, fordi den foreslår at pasienters alder skal påvirke beslutningen om hvilken behandling som skal gis. Dette er kynisk og diskriminerende.

3 7) Den er umoralsk, fordi den foreslår at eldre skal nedprioriteres. 8) Den er umoralsk, fordi den vil akseptere lidelse og død heller enn å gi behandling. Det andre innlegget svarer med tre argumenter: 9) Forfatteren av det første innlegget tar feil, fordi prioriteringer som følger retningslinjer som er bestemt gjennom politiske vedtak er demokratiske. 10) Forfatteren tar feil, for når prioriteringer følger retningslinjer som er bestemt gjennom politiske vedtak, åpner dette for brukermedvirkning. 11) Forfatteren tar feil, fordi et flertall av politikere er enig med Prioriteringsutvalget i at helsevesenet i Norge må prioritere. I den første teksten er punktene skilt ut typografisk. Punkter kan også markeres verbalt, for eksempel med «for det første, for det andre». Punktlister skaper oversikt og viser at taleren rår over flere argumenter; de er vanlige nettopp i midtdelen av en tekst, der det fremmes fornuftige, ikke følelsesbaserte argumenter. Patos. Tekstenes appeller til patos tas opp også i analysen av disposisjonen (under). Sammenfattende kan man si at i begge tekster er patos knyttet til hvordan det norske samfunnet, representert ved helsevesenet, best kan vise rettferdighet og omsorg for svake grupper. Samtidig appellerer tekstene til leserens egne følelser som frykt og medlidenhet. En frykt som tekst nr. to legger opp til, er at avgjørelser om behandling skal tas på tilfeldig måte, mens nr. en legger opp til medfølelse med mennesker som har det vondt. Den spiller også på vår frykt for å måtte avvise pasienter fordi vi har vedtatt uheldige retningslinjer. Disposisjon. En typisk retorisk disposisjon har tre trinn: innledning, midtdel og avslutning. Midtdelen er som regel mest omfattende og har to deler: fortelling (en innføring i sakens bakgrunn) og argumentasjon. Begge tekster følger denne disposisjonen. Wyllers tekst formulerer sentrale påstander i overskriften trinn 1, «Prioriteringsutvalget udemokratisk og umoralsk». Trinn 2 er delt i to: først fortellingen, der forfatteren presenterer sakens bakgrunn, så argumentasjonen, som utgjør tekstens hoveddel. Typisk for argumentasjonsdelen i en tale er setningen «Prioritering av samfunnets ressurser er kjernen i all politikk». Den har flere abstrakte ord og er mer intellektuell enn emosjonell. Det samme gjelder innslaget av statistikk. Slike elementer passer i midtdelen av en tale, som appellerer til tilhørernes fornuft. Trinn 3 utgjøres av de to siste setningene, selv om den siste delen av argumentasjonen, som appellerer til følelsene, også bærer preg av avslutning. I tråd med retoriske anbefalinger appellerer Wyller mot slutten til en sterkere følelse, medlidenhet. I stedet for tall og abstrakte substantiver bruker han her eksempelhistorier, som gir et mer konkret inntrykk. Det er også i tråd med retorikkens regler når historiene er tre og dessuten er ordnet i rekkefølge: fra eldre til yngre (pasient), fra mindre til mer alvorlig helseproblem. Det brukes språklige virkemidler: Hver lidelse som forblir ubehandlet på grunn av pengemangel i helsevesenet, kontrasteres med et eksempel på offentlig eller privat sløsing.

4 Norheims svar følger samme modell. Trinn 1 er innledningen. Her formuleres den viktigste påstanden, at kritikken som er kommet er ubegrunnet. Trinn 2 består av fortelling og argumentasjon. Trinn 3 utgjøres av det siste avsnittet. Det understrekes at utvalget har vært opptatt av rettferdighet og demokrati, og mer debatt ønskes velkommen. Aptum. Aptum, som betyr «det passende», kan som retorisk begrep deles inn i to: god oppførsel og godt språk. Det første har vi allerede berørt, da vi i diskusjonen av etos påpekte at behersket ordvalg skaper troverdighet. Vi kan også ta utgangspunkt i publikasjonskanalen. I en avis er det ikke ønskelig å argumentere teknisk, da leserkretsen er bredt sammensatt. En mer teknisk helsefaglig debatt kunne derimot foregått i et mer spesialisert organ, for eksempel et tidsskrift for leger og helsepersonell. Siden de publiseres i en diskusjonstråd kan tekstene også sies å samarbeide, som bidrag til en debatt som begge forfattere ser som nyttig. Begge tekster følger det som passer seg i avisers debattfora og for voksne mennesker ved blant annet å unngå kraftuttrykk. Den første teksten er den som tydeligst bruker språklige virkemidler: Blant annet skapes det stigning, når det først står at «Prioriteringsutvalgets forslag bidrar til denne udemokratiske prosessen», og senere at «Enda mer bekymringsfull er umoralen». Det finnes likevel virkemidler også i den andre teksten. Ett eksempel er kontrasten «hele tiden»-«videre» i det siste avsnittet, som formidler behersket engasjement og slik opprettholder inntrykket av troverdighet som tidligere er skapt: Utvalgets syn på rettferdighet har hele tiden vært at helsetjenesten bør prioritere dem vi kan hjelpe mest og som er dårligst stilt. Så kan vi gjerne diskutere videre hvem som er dårligst stilt i helsetjenesten. (Norheim, 2015, utheving tillagt). Topoi. En topos er et ståsted for argumentasjon. Vår analyse av topoi følger den antikke retorikklæreren Afthonios. Da den inneholder anbefalinger til norske politikere, regner vi Prioriteringsutvalgets rapport som et eksempel på det Afthonios kaller lovforslag. De to tekstene er dermed en diskusjon om et lovforslag. Afthonios foreslår fire topoi for den som vil diskutere et lovforslag: Man kan drøfte om forslaget er lovlig, rettferdig, nyttig og gjennomførbart. De tre første argumentene hos hver av de to forfatterne er i vår analyse basert på følgende topoi: 1)-2): lovlig. (Rapporten stemmer ikke med gjeldende lover, fordi den bryter med demokratisk framgangsmåte.) «Prioritering av samfunnets ressurser er kjernen i all politikk. Vi velger representanter til å foreta denne prioriteringen på våre alles vegne, og hvis vi er uenige i det de gjør, bytter vi dem ut ved neste valg. Slik er idealet. I virkeligheten blir stadig flere prioriteringer overført fra politikken til byråkratiet, slik Maktutredningen dokumenterte for noen år siden. Dermed tømmes politikken for mening, samtidig som den reelle makten fjernes fra demokratisk kontroll. Prioriteringsutvalgets forslag bidrar til denne udemokratiske prosessen.» (Wyller, 2014).

5 3): gjennomførbart. (Rapportens forslag kan ikke gjennomføres uten å skape store problemer.) 9): lovlig. (Rapporten stemmer med gjeldende lover, fordi den følger demokratisk framgangsmåte.) «Dette er et regjeringsoppnevnt utvalg som ble oppnevnt i juni 2013 av daværende helseminister Jonas Gahr Støre, og innstillingen ble lagt fram for dagens helseminister Bent Høie den 12. november.» (Norheim, 2014). 10): nyttig. (Rapportens forslag er nyttige, fordi de åpner for brukermedvirkning.) «Utvalget mener at alle parter som er delegert myndighet til å foreta slike valg, det vil si politikere, ledere i helseforvaltningen, ledere på sykehus og i kommunehelsetjenesten, samt leger og annet helsepersonell, bør følge de samme demokratisk fastsatte kriteriene slik at forutsigbarhet og likebehandling på tvers av ulike pasientgrupper sikres i størst mulig grad.» 11): lovlig. (Rapporten stemmer med gjeldende lover, fordi den følger demokratisk framgangsmåte.) «Prioritering handler om verdivalg, og nettopp derfor bør slike beslutninger demokratiseres. Utvalget mener at alle parter som er delegert myndighet til å foreta slike valg, det vil si politikere, ledere i helseforvaltningen, ledere på sykehus og i kommunehelsetjenesten, samt leger og annet helsepersonell, bør følge de samme demokratisk fastsatte kriteriene slik at forutsigbarhet og likebehandling på tvers av ulike pasientgrupper sikres i størst mulig grad.» (Norheim, 2015). 11): rettferdig. (Rapporten er rettferdig, fordi den stemmer med det mange i Norge synes er rettferdig.) «Utvalgets syn på rettferdighet har hele tiden vært at helsetjenesten bør prioritere dem vi kan hjelpe mest og som er dårligst stilt.» (Norheim, 2015) Som vi ser kan ett argument være basert på flere topoi. Det kan også diskuteres hvilken topos et argument er basert på, og man trenger ikke være enig i analysen over. Et annet grep som kan forklares som en topos er Wyllers referanse til grunnlovsjubileet. Toposen nevnes riktignok ikke av Afthonios, men flere av hans kolleger har vært inne på at også en saks eller diskusjons tidspunkt kan være utgangspunkt for argumenter.