Foreldre, en glemt ressurs?

Transkript

1 Foreldre, en glemt ressurs? av Heidi Synnøve Flåt Isaksen Helt fra barna er en neve store, spør vi «hva skal du bli når du blir stor?» Enten det er brannmann, bonde eller kokk, blir det gjerne fulgt opp med kommentarer, smil og videre samtale. Foreldre og andre personer i barnets nærmiljø deltar aktivt i denne prosessen. Når barnet som 15-åring står der og skal ta sitt første og kanskje viktigste valg i forhold til nettopp dette, hvor er foreldrene da? Erfaringer fra skolen tilsier at altfor mange foreldre er fraværende i denne viktige delen av sitt barns liv. På den ene siden er de viktige bidragsytere, men på den andre siden blir de ikke trukket inn i prosessen på en riktig og hensiktsmessig måte. Denne artikkelen vil derfor peke på noen momenter i forbindelse med dette. Valg av videregående opplæring oppleves av mange 15 åringer som et vanskelig og krevende valg. Overgangen fra ungdomsskolen til den videregående skolen er en viktig overgangsfase. I dagens samfunn er det også lagt opp til at alle skal ha minst 13 år på skolebenken. Dette er et mål som gir seg tilkjenne i reformer som er innført de siste årene, spesielt etter Alle reformene og forventningene om at man skal gå i enda tre år på skole etter ungdomsskolen, kan for mange oppleves som et unødvendig press og gjøre valget vanskeligere. Mange opplever å gjøre feilvalg eller falle ut av videregående skole. I media den siste tiden, har det vært mye fokus på feilvalg og frafall i den videregående opplæringen. Bare 70% fullfører videregående på normert tid og hver 5. elev går over fra yrkesfaglig studieretning til studiespesialisering. (NIFU-STEP rap.13/2008 s. 45) Flere tiltak er satt i gang for å hjelpe unge i prosessen rundt valg av videregående utdanningsprogram. Innføring av faget «utdanningsvalg» er ett av dem. Dette ble innført som et obligatorisk fag i norsk grunnopplæring fra høsten Innføringen av faget skulle opprinnelig ha skjedd fra høsten 2006, som en del av Kunnskapsløftet. Det ble derimot bestemt at forsøksperioden med «programfag til valg» skulle forlenges til Høsten 2007 ble denne forsøksperioden evaluert. (Utdanningsdirektoratet 2007) Med bakgrunn i det, skriftet så faget navn til «utdanningsvalg» og ble altså obligatorisk fra høsten Gjennom dette nye faget skulle elevene få hjelp til å bli mer bevisst sine egne evner og ferdigheter. De skulle få personlig hjelp og veiledning til å kunne ha et best mulig grunnlag for senere valg. Rådgivere er også blitt prioritert innen videreutdanning (St.meld. nr. 30 ( ), St.meld. nr. 16 ( )) og det er blitt et annet fokus på deres rolle. De skal bli gode karriereveiledere og lede skolens arbeid rundt dette. Messer, utprøving, hospitering og liknende er viktig, men min erfaring tilsier at foreldrene er blitt borte i alle disse andre faktorene. Foreldrene er elevens nærmeste og kjenner dem best. De vet om 1

2 sine barns sterke og svake sider. De har fulgt deres utvikling på nært hold i alle år og kjenner dem forhåpentligvis bedre enn sine lærere. Deres innspill, råd og veiledning må ikke glemmes. De foresatte er en sovende ressurs som vi må prøve å vekke til live igjen. Da kan de bli en viktig ressurs til det beste for eleven og samfunnet som helhet. Kort tilbakeblikk Foreldrene har alltid hatt en viktig rolle innen valg av yrke og utdanning. I Fauske og Øia sin bok, Oppvekst i Norge, (Fauske, 2003) snakkes det om tre ulike utdanningsbølger. Den første var på 1800-tallet og handlet om å følge i foreldrenes fotspor. Det var klasse og kjønn som var avgjørende. Man ble utdannet i forhold til stilling i samfunnet og den sosiale mobiliteten var liten. Du skulle bli det du var født til. Arbeidersønnen skulle bli en dyktig arbeider, jenta skulle bli en god mor og hustru og borgerskapets sønner skulle overta etter sine fedre. Den andre bølgen var utdanningsbølgen. Den slo igjennom på slutten av 1800-tallet og varte til ca Den førte til større valgfrihet og slagordet var «utdanning for alle». Det viktigste her var å utdanne seg i forhold til evner, anlegg og dyktighet, og det var dette som skulle være avgjørende for valg av yrke. Det var fortsatt et stort skille mellom gutter og jenter, by og bygd, fattig og rik, men skillet var ikke riktig så stort som tidligere. Det var imidlertid fortsatt mange begrensninger, men muligheten for å utdanne seg til et annet yrke enn sine foreldre, var absolutt tilstede. Den tredje bølgen preges av at det er eleven selv som velger utdanning. Det er altså en sterk vektlegging av det personlige valget. Dette henger sammen med tanken om at det er sosiale hierarkier og kulturelle forskjeller som er begrensningen, ikke den enkeltes evner og anlegg. En slik tankegang krever derfor en mye større refleksjon ved valg av karriere enn tidligere. Dette igjen, gjør det enda viktigere at de rundt eleven, også foreldrene, kan bidra på en konstruktiv måte. Foreldrene trenger informasjon Siden 1960-tallet og frem til i dag, har det vært mange ulike reformer som har forandret barn og ungdoms oppvekstvilkår. Den videregående skolen har heller ikke gått klar av disse reformene. Noen av reformene kan ha gjort at foreldrene føler seg hjelpeløse når de skal veilede sine barn til hensiktsmessige valg på videregående. 2

3 På 60-tallet fikk vi 9-årig grunnskole. I 1976 kom det en ny lov som omfattet allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger. Det gamle «gymnaset» var erstattet, og målsettingen var at alle mellom 16 og 19 år skulle få et treårig utdanningstilbud. Til sammen fikk elevene 109 grunnkurs å velge mellom. I 1992 ble antallet grunnkurs redusert og alle fikk rett til treårig videregående utdanning. I dag er det 12 ulike grunnkurs å velge mellom. Ellers er det to andre viktige reformer som begge kom på 90-tallet. Reform 94 kom med lovfestede rettigheter for elevene. Noen av disse lovfestede rettighetene er retten til minimum 3 års heltids videregående opplæring. Elevene har også rett til inntak på ett av tre valgte grunnkurs. Oppfølgingstjenesten ble opprettet for å følge opp elever som ikke hadde søkt videregående opplæring eller som sto i fare for å falle ut av opplæringen. Reform 97 innførte skolestart for 6-åringer og utvidet grunnskolen til 10 år. Utover dette er Reform 97 en barneog familiereform, og den skulle være en styrking av fellesskolen. Alle skulle få tilpasset opplæring, også i den videregående skolen. Alle disse reformene, og noe av innholdet i dem, kan det være hensiktsmessig for foreldre å vite om, før barnet deres skal søke skoleplass. Man kan ikke forvente at den enkelte forelder skal tilegne seg dette på egenhånd. Dette er kunnskap som må formidles til dem. Viktige diskusjonspartnere Det er gjort studier og undersøkelser angående hvem som har størst innflytelse på de unges valg av yrke og utdanning. Det snakkes ofte om at de unge påvirkes mest av venner og andre jevnaldrende. I forhold til karrierevalg, stemmer imidlertid ikke dette alltid. I en undersøkelse gjort i 2004 (Hovdenak, 2004) ble 80 ungdomsskoleelever i 10. klasse intervjuet i forhold til identitet og utdanning. De ble også spurt om forhold rundt overgangen mellom ungdomsskolen og den videregående skolen. Studien viste at mor og far er de unges aller viktigste diskusjonspartner i forhold til prosessen rundt yrkesvalg. Deretter følger venner, lærere/rådgivere og søsken. Stavanger Aftenblad offentliggjorde en undersøkelse i En MMI-rapport (2007) viser at hele 50% av de som er mellom 15 og 19 år lytter mest til sine foresatte når de skal bestemme seg for et fremtidig yrke. Dette stemmer godt overens med egne erfaringer som rådgiver. Mange sier de har diskutert valg av videregående skole med sine foreldre og ofte ber jeg dem diskutere videre med dem, etter at jeg har 3

4 kommet med innspill av mer faglig art. Foreldrene selv sier også at dette er viktige temaer hjemme, men at de ofte kan føle seg litt hjelpeløse I Stortingsmelding nr 44, Utdanningslinja, står det at «Foreldrene er de viktigste diskusjonspartnerne når eleven skal vurdere framtidig utdannings- og yrkesvalg». (St.meld. 44 s. 89) De foresatte er altså svært viktige og en av skolens oppgaver bør være å bidra til at foreldrene settes istand til denne viktige oppgaven. Involvering av foresatte Dialogen mellom foreldre og barn er avgjørende for barnets utfoldelse og livskvalitet. (Hafstad, 1998, s. 12) Dette er en viktig grunnpilar å ha med seg inn i alt arbeid som handler om barn og unge. Det bør være en tverrfaglig forståelse og enighet om viktigheten av dette. Foreldrene er en viktig faktor når barnet skal filtrere alle inntrykkene og all påvirkningen som kommer fra ulike kanaler. Når man er 15 år og skal velge et utdanningsprogram på videregående, kan det være fint å ha en mor eller far som kan stille de riktige spørsmålene og ellers være med på å lage et system i all informasjonen. Som skole klarer vi ikke alene å gjøre foreldrene trygge i denne rollen, men vi kan være med på å hjelpe dem, slik at de blir tryggest mulig. Det er viktig å gi foreldrene trygghet i at de er betydningsfulle for sine barn og vi må være med på å fremheve foreldreposisjonen i samfunnet. Lærerne må gi foreldrene anerkjennelse og forståelse. (Nordahl, 2007, s. 132) Barnet trenger trygge foreldre. (Hafstad s. 72) Ved å jobbe aktivt med foreldrene på disse områdene, jobber vi også indirekte med eleven. I Kunnskapsløftet står det at «Foreldrene har primæransvaret for oppforstringen av sine barn. (Kunnskapsløftet generell del s. 17) Dette er også en grunnleggende organisering i vårt samfunn. Frem til barnet er i alle fall 18 år, vil de aller fleste foreldre ha og ta ansvaret for barnets livssituasjon. De vil følge det opp og også ta delvis ansvar for barnets handlinger. Dette er også regulert gjennom lover og regler som samfunnet er bygd opp på. I FN`s Menneskerettserklæring artikkel 26, står det at foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slag opplæring barnet skal ha. Det betyr selvfølgelig ikke at de alene skal bestemme hvilke skole deres barn skal gå på, men viktigheten av deres involvering er tydelig. Som skole må vi jobbe for å bistå foreldrene slik at det skapes gode forutsetninger for involvering og utviklingsstøttende samspill mellom foreldre og barn. Engasjerte foreldre er et av barnets viktigste ressurser. (Hafstad s. 226) Dette vet nok de aller fleste, men å gi god støtte til eleven, handler altså om å hjelpe foreldrene til å utvikle og se sitt ansvar i forhold til dette. I vår streben etter å gjøre det, er det viktig at det oppleves som nyttig for foreldrene i deres relasjon med sitt barn. Opp gjennom barnets skolegang, kan det vel hende at foreldrene har 4

5 opplevd noen av skolens møter som intetsigende. Det skal ikke oppleves som et pliktløp, men som god og nyttig næring til relasjonen mellom foreldre og barn. Initiativet til samarbeid med foreldrene må komme fra lærerne og dette må organiseres hvis det skal bli noe av. (Ferm 1994 s. 141) I en travel hverdag for både lærere og foreldre, har slike ting lett for å ikke bli noe av. Det må organiseres. Ledelsen ved skolen må involveres og det må lages en klar plan for dette samarbeidet, slik at det ikke blir opp til den enkelte lærer å ta initiativ til dette. Når man ser på foreldrene som en ressurs, er det nesten vanskelig å forstå at vi ikke er interessert i å bruke den mer aktivt. Ansvaret for å engasjere foreldrene, bør altså ligge hos skolen. Holdninger Foreldrenes innflytelse og medvirkning i forhold til egne barn er viktig, hvorfor utnyttes ikke denne ressursen bedre? Er det mulig at det kan ligge noe i skolen eller lærernes holdninger til foreldrene? Det er ikke godt å si, men det kan ikke utelukkes. Hvordan er egentlig synet på foreldre? Er det skolen som sitter med fasiten og som mener at foreldrene egentlig ikke har noen forutsetninger for å vite/mene noe om det vi driver med? Sees de på som et nødvendig onde, en ekstra byrde, som man er nødt til å forholde seg til to ganger i halvåret. Eller sies det at de er viktige, men uten at det får konsekvenser for hvordan skolen drives? Sees foreldrene på som en ressurs i forhold til eget barn og legges det tilrette for involvering og myndiggjøring av foreldregruppen? Tror vi på foreldrene i den grad at vi kan gi dem tro på egne muligheter og forutsetninger til å oppdra og støtte sine barn? Hvordan tilrettelegges det egentlig for et velfungerende samarbeid med de personene som tross alt er de viktigste personene i et barns liv. Dette er viktige refleksjoner å ta med seg, inn i samarbeidet med foreldrene. I samarbeidet med foreldrene, kan det også være holdninger av ulike slag, hos de foresatte. Det kan være erfaringer fra egen skolegang eller erfaringer fra egne barns skolegang. Det kan være dårlige eller gode erfaringer med enkeltlærere, eller skolen som system. Noen har faktisk en så dårlig erfaring med skolen, at de kommer til møter på skolen med advokat. (Nordahl s. 23) I forhold til yrke og utdanning tror jeg at ekstra mange foreldre kan føle seg hjelpeløse og dermed trekke seg unna. Det er mange år siden de selv var i den situasjonen at de måtte velge en karriere. Samfunnet og skolesystemet var på mange måter et helt annet da enn nå. Reformene har vært mange og det kan være vanskelig å følge med, selv for en garvet rådgiver. Mange kan føle at de har alt for lite kunnskap om dagens utdanningssystem og i forlengelsen av det, trekke seg unna. Det er altså ikke viljen det står på, men usikkerheten i forhold til om man gjør det som er riktig. De aller 5

6 fleste mødre og fedre har et felles ønske om at barna skal lykkes sosialt. (Nordahl s. 13) De ønsker at barnet skal ha venner, trives og delta aktivt i fellesskapet. I dette inngår det også et ønske om at barnet skal få realisert seg selv gjennom læring og utvikling. Dette er mange foreldres høyeste ønske, derfor kan de også være redde for å si/gjøre noe feil i prosessen rundt valg av videregående skole. Det kan være tryggest å overlate dette til skolen, ved rådgiver. Når foreldrene kommer på videregående skole sammen med sine barn, sier de ofte at de ikke vet noe om videregående. De har ikke hørt noe om hvordan det er og de har ikke fått noen informasjon. I mange tilfeller tror jeg dette kan være riktig. Informasjonen blir gitt til elevene, det er elevene som er på skolebesøk eller hospitering, og det er elevene som har samtaler med rådgiver. Foreldrene har kanskje fått tilbud om informasjon i forlengelsen av et annet møte som har vært på skolen, men det er ofte alt. Vi må legge tilrette for et mye tettere samarbeid med foreldrene. Det er en av de måtene vi kan hjelpe den enkelte elev på og dermed også samfunnet. Å skolere foreldre til å bli gode samtalepartnere for sine barn i prosessen rundt valg av utdanning, vil kunne bidra til mindre frafall og mindre feilvalg. Skolen er den som må ta initiativet og legge tilrette for dette. Det er nemlig ikke sikkert at man alltid skal følge rådet fra Henrik Ibsen. «Alt skal en prøve og velge det beste». Tiltak På bakgrunn av kunnskapen om foreldrenes betydning, bør det settes inn tiltak som legger tilrette for foreldremedvirkning og foreldreopplæring. Et illustrerende eksempel på dette kan være kjøreskolenes løsning. Øvelseskjøring pr Kjøreskolene tilbyr foreldrekurs for de som skal øvelseskjøre med 16-åringen. Eleven som skal lære å kjøre må på trafikkalt grunnkurs før de kan prøve seg ute i trafikken, og foreldrene får også tilbud om kurs. Filosofien bak dette er mye av det samme som under prosessen med å velge yrke og utdanning. Foreldrene må få veiledning og hjelp til å gjøre dette på en mest mulig hensiktsmessig måte. Kjøreskolene ber elevene om å trene masse, men mener at foreldrene kan bidra i denne øvelsen. Når så øvelseskjøringen har pågått en stund, overtar kjøreskolen og tar seg av den siste finpussen, samt de avsluttende formelle tingene. Tiltak for å ta i bruk ressursen som foresatte sitter inne med, må bygge på en tro og vilje om at dette er viktig. Ved siden av spesifikke tiltak på den enkelte skole, må foreldresamarbeid og fokus på foreldrene som ressurs, inn i lærerutdanningen. Her vil jeg komme inn på noen få konkrete tiltak 6

7 som kan gjøres i forbindelse med overgangen mellom ungdomsskolen og den videregående skolen. Jobbskygging er et pedagogisk program som er utviklet av Ungt Entreprenørskap. (Ungt Entreprenørskap 2008) Hensikten er at elevene skal få praktisk erfaring med yrkeslivet gjennom å følge en voksen person en hel dag. Mange skoler praktiserer dette i dag, men det er veldig ulikt fra skole til skole. Dette er imidlertid en fin måte å involvere de foresatte på. Kanskje kan det være mulig å få til en skygging av andre enn sine egne foreldre også. Ved å treffe andre enn sitt eget barn, vil man også kunne få innblikk i andres tanker og holdninger til valget som ligger foran. For eleven vil det også være svært nyttig å få informasjon om andre sider av arbeidslivet, enn det man kanskje kan få gjennom egne foreldre. I forlengelsen av jobbskygging kan det være veldig fin, både for foreldre og barn, å få foreldrene til skolen for å informere om sine yrker. Elevene vil få førstehåndsinformasjon, som ingen tradisjonell lærer kan gi dem, og foreldrene vil føle at de bidrar og er til nytte for skolen. Her er det imidlertid viktig at alle typer arbeid blir presenter. Det kan være lett å få inn akademikerne og de med høyskole/universitetsutdannelse. I denne sammenhengen kan det faktisk være vel så viktig å få presentert yrker med yrkesfaglig bakgrunn f.eks. snekker, rørlegger, baker el. Ved å involvere foreldrene i dette, vil samarbeidet blir reelt og foreldrene blir tatt på alvor. Arbeidsuka. Utplassering i den tradisjonelle «arbeidsuka», har også store muligheter for involvering av foreldre. Ofte er det slik at eleven selv skal finne seg en arbeidsplass, men ikke vet helt hvor de skal begynne. Noen får hjelp av foreldrene sine, men erfaringsmessig går svært mange til det nærmeste kjøpesenteret og spør om jobb. Det kan være mye bra med å jobbe på et kjøpesenter, men ofte må de rydde, vaske og ordne på lageret. Med større involvering av foreldrene, gjennom for eksempel FAU, vil det være gode muligheter for å opprette et arkiv med ulike arbeidsplasser. Nettverket til foreldrene vil også bli tatt i bruk og hvis foreldrene involveres på denne måten, vil automatisk kontakten med virkeligheten utenfor skolen øke. Utplasseringen vil kunne få et mye bedre innhold, enn det kanskje har i dag. Kursing og/eller samtalegrupper. Allerede når barnet starter på ungdomsskolen, kan det være hensiktsmessig å snakke om barnets utvikling mot tiden etter ungdomsskolen. Det kan virke tidlig å ta opp dette tema allerede i 8. klasse, men det kan være lurt å snakke om faget «Utdanningsvalg» og hvordan det er bygd opp. I den forbindelse kan man ha temaer som underbygger viktigheten av at foreldrene involverer seg i barnas skolegang. Noen tenker kanskje at barnet nå er blitt så stort at det kan klare seg mer eller mindre selv. Dette er ikke riktig og foreldrene er viktigere enn noen gang. At noen bryr seg, setter grenser og spør hvordan de har det på skolen, er minst like viktig nå som på 7

8 barneskolen. I 9. og 10. klasse, kan det være hensiktsmessig å skolere foreldrene litt mer i selve valgprosessen. Det er viktig å gjøre dette på en måte som ikke får dem til å føle seg «dumme». Noen bruker kanskje fortsatt begrep som «gymnas» og «yrkesskole». Humor kan her være et godt virkemiddel, for å ufarliggjøre og løse opp stemningen. Å gi foreldrene kunnskap om skolesystemet i dag, valgprosesser og hvordan det er mulig å bruke nettet for å finne svar på ting man lurer på, kan også være nyttig. Noen skoler har allerede utarbeidet gode ideer til hvordan slike samlinger kan gjøre foreldrene bedre rustet til å hjelpe sine barn. Det viktigste vi kan gi foreldrene, er en trygghet og forvissning om at de har noe å bidra med ovenfor sine barn i denne, for mange, vanskelige prosessen. Avslutning Denne artikkelen har formidlet noe om hvor viktig det er å se på foreldrene som en ressurs i forbindelse med yrkes- og karrierevalg. De er en ressurs som den norske skole må vekke til live. Involverer vi ikke de foresatte, gjør vi ikke det som er intensjonen i Kunnskapsløftet, og vi gjør heller ikke det som er til det beste for den enkelte elev eller til samfunnet som helhet. Foreldrene er viktige. Artikkelen har også trukket frem noen mulige innfallsvinkler i forbindelse med dette involveringsarbeidet. Det viktigste er imidlertid å gi foreldrene tilbake troen på at de betyr noe. Som rådgiver og ungdomsskolelærer er det en stor glede å kunne veilede og hjelpe den enkelte elev til et riktig valg for seg selv og sin fremtid. Vi skal imidlertid være ydmyke i forhold til å vektlegge vår egen betydning. Vi må være der med kunnskapen, veiledningen, støtten og oppmuntringen, men vi må også løfte blikket og se at det er andre som muligens er viktigere enn oss, i denne prosessen. Kanskje en av de viktigste tingene vi kan gjøre, er å bevisstgjøre andre på deres viktige rolle i denne prosessen. Kanskje vi skal være med på å øke kompetansen og kunnskapen til de som tross alt står eleven nærmest. Lykke til med å involvere og trekke foreldrene inn i denne viktige prosessen som alle våre 15. åringer skal gjennom. 8

9 Kildehenvisning Andreassen, Hovdenak, Swahn. (2008) Utdanningsvalg. Fagbokforlaget Fauske, Øia. (2003) Oppvekst i Norge. Abstrakt forlag. Ferm, C. (1994) Samarbeid hjem skole. Demokrati i praksis. Universitetsforlaget. Hafstad, Øvreide. (1998) Foreldrefokusert arbeid med barn. HøyskoleForlaget. Hovdenak. (2004) Elev i ungdomsskolen: Om ungdom, utdanning og identitet. HiO-rapport nr.11. Marcussen, E., Frøseth, W., Lødding, B. og Sandberg, N. Bortvalg og kompetanse. NIFU-STEP rapport 13/2008 Nordahl. (2007) Hjem og skole. Hvordan skape et bedre samarbeid? Universitetsforlaget Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Midlertidig utgave Utdanningsdirektoratet St. melding nr. 16 ( )...og ingen stod igjen St. melding nr. 30 ( ) Kultur for læring St. melding nr.44 ( ) Utdanningslinja Utdanningsdirektoratet (2007) Erfaringer med programfag til valg på ungdomstrinnet. Stavanger Aftenblad. Web adresse: Ungt Entreprenørskap (2008) Web adresse: _ID:148 Selvvalgt pensum Nordahl. (2007) Hjem og skole. Hvordan skape et bedre samarbeid? Universitetsforlaget 9