V ern everdi ge k alkfu r usko ger

Transkript

1 k,m\h, M\m,

2 V ern everdi ge k alkfu r usko ger III Lokalit eter på Vestlandet Jørn Erik Bjørndalen & Tor Erik Brandrud

3 Verneverdige kalkfurus oger Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge III Lokaliteter på Vestlandet av Jørn Erik Bjørndalen & Tor Erik Brandrud TRONDHEIM

4 i FORORD Arbeidet med landsplanen for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper ble startet opp av Miljøverndepartementet i I 1984 ble prosjektet finansiert av Økoforsk (nåværende NINA). Også i perioden er det foretatt noe supplering, men uten at det har vært finansiert sentralt. I det praktiske feltarbeidet og ved bearbeidelsen av rapporten har vi hatt følgende arbeidsfordeling: Jørn Erik Bjørndalen har hatt hovedansvaret for Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, mens Tor Erik Brandrud har hatt hovedansvaret for Østlandet og Sørlandet (med unntak av Oppland og Telemark). Denne ansvarsfordelingen har langt fra vært absolutt, og vi har forsøkt så godt som mulig å få til et integrert arbeid. På grunn av andre arbeidsoppgaver for oss begge har det tatt lang tid å få rapporten ferdig. Dette har ført til både ulemper og fordeler. Ulempene er at nedbyggingen og ødeleggelsen av kalkfuruskogsarealer skjer så raskt at flere områder er i ferd med å bli rasert. Imidlertid har vi hatt løpende kontakt med miljøvernavdelingene i de fleste fylker, og vi har uttalt oss om flere enkeltsaker som angår verneverdige kalkfuruskoger. På den annen side har det at prosjektet har blitt kjent blant kollegaer og personalet i miljøvernavdelingene ført til løpende informasjoner om nye og kjente lokaliteter, og vi har prøvd å innpasse disse opplysningene i den foreliggende rapporten. Under arbeidet fra 1983 og fram til i dag har vi hatt god kontakt med det norske fagmiljøet, og uten aktiv medvirkning fra en lang rekke kollegaer (ingen nevnt og ingen glemt) ville mange viktige kalkfuruskogslokaliteter ha vært ukjente for oss. Vi takker herved alle som har deltatt med nye opplysninger og konstruktiv kritikk. Vi har også hatt god kontakt med miljøvernavdelingene i de berørte fylkene, og flere av de konkrete verneforslagene er utarbeidet i samråd med dem. Dette gjelder også integrering av andre verneobjekter og hensyn til kjente interessekonflikter. I noen tilfeller har vi latt den faglige vurderingen og integritet veie tyngst, og i et fåtall tilfeller har vi endt opp med en avvikende vurdering enn den naturvernmyndighetene har. Detaljavgrensningen av de viktigste verneforslagene er gjort på Økonomisk kartverk, og disse kartbladene vil bli deponert hos de respektive miljøvernavdelingene. Ås/Oslo juni 1989 Jørn Erik Bjørndalen Tor Erik Brandrud

5 il REFERAT Bjørndalen, J.E. & Brandrud, T.E Landsplan for verneverdige kalkfuruskoger og beslektede skogstyper i Norge. III. Lokaliteter på Vestlandet. - Direktoratet for naturforvaltning Rapport I alt 22 lokaliteter med kalkfuruskog og beslektede skogstyper er beskrevet som verneverdige fra fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Av disse grupperer 5 seg som nasjonalt (enkelte verneverdige også i nordisk sammenheng), 10 områder som regionalt verneverdige og 7 områder som lokalt verneverdige. De nasjonalt og regionalt verneverdige områdene er hovedsakelig foreslått vernet som naturreservat, i enkelte tilfeller også som landskapsvernområder. Jørn Erik Bjørndalen, Institutt for naturforvaltning, Norges landbrukshøgskole, Postboks 39, 1432 Ås-NLH Tor Erik Brandrud, Botanisk hage Trondheimsveien 23b, 0562 Oslo 5 og museum, Universitetet i Oslo, Oppdragsgivere: Miljøverndepartementet/NINA

6 iii ABSTRACT Bjørndalen, J.E. & Brandrud, T.E National conservation plan for basiphilous pine forests and related forent types in Norway. III. Description of the localities in W Norway. Totally 22 localities where basiphilous pine forests and related forest types have conservation value are described from the counties Hordaland, Sogn og Fjordane and Møre og Romsdal. The localities are ranked according to conservation value: 5 localities have national (or in some cases, Nordic) conservation value, 10 localities have regional conservation value and 7 localities have local conservation value. Localities with national and regional interests are usually proposed as nature reserves, some also as landscape protected areas. Jørn Erik Bjørndalen, Department of Nature Conservation, the Agricultural University of Norway, P.O. Box 39, N-1432 Ås-NLH, Norway Tor Erik Brandrud, Botanical Garden and Museum, University of Oslo, Trondheimsveien 23b, N-0562 Oslo 5, Norway

7 iv INNHOLDSFORTEGNELSE 1.0 Innledning Generelt Lokalitetsbeskrivelsene Nomenklatur Hordaland Åråsen/Andalsåsen (HO 1) Håvik (HO 2) Lepsøy (HO 3) Raudlivatn (HO 4) Storsøy (HO 5) Dalskardtjern (HO 6) Lembudal - Skår (HO 7) Sogn og Fjordane Kvalstad - Vågsfjellet på Svanøy (SF 1) Kvålsviki (SF 2) Storevatnet ved Vaulen (SF 3) Møre og Romsdal Aure prestegårdsskog ( MR 1) Fagereng ( MR 2) Visnes kalkbrudd ( MR 3) Onilsavatn ( MR 4) Valldal tettsted (MR 5) Øverdal ( MR 6) Gjørahaug ( MR 7) Åmotan ( MR 8) Tvieikrem ( MR 9)...: Gusdal - Eikreimsæter (MR 10 ) Tjørnanakkane - Helsetnakken ( MR 11 ) Viset ( MR 12 ) Litteratur... 76

8 1 1.0 INNLEDNING 1.1 Generelt Møre og Romsdal har den største andelen av verneverdige rike furuskoger på Vestlandet, hele 12 lokaliteter. I Hordaland er 7 lokaliteter vurdert som verneverdige og i Sogn og Fjordane 3 områder. Det er ikke registrert verneverdige lågurtfuruskoger i Rogaland. Den generelle rapporten (Bjørndalen & Brandrud 1989a) er publisert paralelt med lokalitetsbeskrivelsene. Denne gir en mer omfattende beskrivelse av skogstypene, deres økologi, artssammensetning, variasjon og typeinndeling. Det er også presentert vernekriterier og trusselsfaktorer, samt en generell evaluering av hele kalkfuruskogsplanen. Alle kjente lokaliteter med kalkfuruskog og beslektede skogstyper i Norge er kort omtalt i en fylkesvis oversikt. De øvrige landsdelsrapportene omfatter Østlandet og Sørlandet (Bjørndalen & Brandrud 1989b), Trøndelag (Bjørndalen & Brandrud 1989c) og Nord-Norge (Bjørndalen & Brandrud 1989d). 1.2 Lokalitetsbeskrivelsene Beskrivelsen mønster: av de enkelte lokalitetene følger et generelt - Opplysninger om kommune, UTM-koordinater, topografisk kart og naturgeografisk region. - Verneform for eventuelt fredete lokaliteter. - Generelle opplysninger om lokaliteten (geografisk lokalisering, topografiske forhold, geologi, mm.). - Hovedtrekk i vegetasjonsmosaikken. - Mer detaljert omtale av kalkfuruskogstypene og viktige arter på lokaliteten. - Omtale av eventuelle andre verneinteresser. - Opplysninger om grad av kulturpåvirkning og ingrep, samt trusler mot lokaliteten. - Omtale av de viktigste vernemotivene som ligger til grunn for vernevurderingen. - Prioritering av verneverdi etter følgende klasser: Nasjonalt, nordisk eller internasjonalt verneverdig (***), regionalt verneverdig (**) og lokalt verneverdig (*). Forslag til verneform (naturreservat, landskapsvernområde, mm.).

9 2 - Vurdering av behov for skjøtselstiltak. - Forslag til avgrensning av det foreslåtte verneområdet. - Litteratur eller kilder til opplysninger om lokaliteten. Det går også fram hvem av oss som har inventert lokaliteten (JEB = Bjørndalen, TEB = Brandrud). 1.3 Nomenklatur Nomenklaturen følger Lid (1985) for karplanter, Nyholm ( ) for bladmoser, Arnell (1956) for levermoser og Dahl & Krog (1973) for lav.

10 3 2.0 HORDALAND Det finnes flere bestander med urterike furuskoger i kystområdene i sørlige Hordaland, spesielt i Bømlo, Stord, Tysnes og Os kommuner. Spesielt velutviklede rike furuskoger finnes på Storsøy ved Stord og Skorpo i Tysnes. Forøvrig finnes bare mindre bestander med rik furuskog i Hordaland. Verneverdige lokaliteter: Stord: Storsøy *** Nordisk/nasjonalt verneverdig, sikret som landskapsvernområde Tysnes: Lembudal - Skår *** Nasjonalt verneverdig, stort og mangfoldig område Bømlo: Aråsen/Andalsåsen ** Regionalt verneverdig, flere sammenfallende verneinteresser Kvinnherad: Os: Lepsøy Os: Raudlivatn Håvik ved Ølve * Lokalt verneverdig * Lokalt verneverdig. Lite, men interessant bestand * Lokalt verneverdig, sikret gjennom administrativ fredning Stord: Dalskardtjern Lokalt verneverdig, interessant fossillokalitet 2.1 Aråsen/Andalsåsen (HO 1) Kommune: Bømlo UTM: KM Kartblad: 1114 II Bømlo Naturgeografisk region: 38b Generelt. Området rundt Andalsåsen/Aråsen på Søre Bømlo (fig. 1) inneholder flere botanisk interessante objekt, bl.a. frodige lågurtfuruskoger omgitt av staselige blåbærfuruskoger på høg og til dels særs høg bonitet på Aråsen, interessante eutrofe våtmarker rundt Andersvatnet og rike slåtterenger ved Tollevik (jfr. Bjørndalen & Odland 1978). Hovedtrekk i ve etas'onen. Det meste av området er dominert av lyngdominert furuskog, men disse furuskogene virker meget produktive. I mosaikk med fattigere furuskogstyper inngår også partier med lågurtfuruskog, spesielt under brattere berg med rikelig sigevann. En spesiell furuskogstype dominert av purpurlyng (Erica cinerea) finnes ved Svehaugen. Det er uvanlig

11 4 esn iuair,t tikp 1ka _:, O V l ' D 1 L1 G J, bf skårneset rgese` yrte 1t,ti, u oik n ( -^' 7olleoikneset 17 Jonsholmnesett V erq D 1larlåuk J s i ql oa 10 o Øno S o d r 0 i k kt neset 16 0 r " fo ' 1 a pjaattasleih o o o., aj2 Fig. 1. Kart over området rundt Aråsen/Andalsåsen. Det finnes flere verneverdige objekter i dette området (avgrensning etter Bjørndalen & Odland 1978). at den hyperoseaniske lyngheiarten purpurlyng går inn i skogen. Forøvrig finnes enkelte hasselkratt og storvokste eksemplarer av barlind (Taxus baccata), kristtorn (Ilex a uifolium) og lind (Tilia cordata). Våtmarkene rundt Andersvatnet er svært interessante botanisk sett, og arter som hvitmyraks (Rh nchos ora alba) og de sjeldne brunmyrak (R. fusca) og brunskjene (Schoenus ferru ineus) kan lokalt dominere myrpartiene. Sumpvegetasjonen er frodig, dominert av takrør (Phra mites australis), trådstarr (Carex lasiocar a) og elvesnelle (Eguisetum fluviatile). Ved Tollevik finnes en interessant slåttereng med en rekke kalkkrevende arter. Enga er først og fremst dominert av den karakteristiske arten blodtopp (San uisorba officinalis). Av andre arter kan nevnes bl.a. hjertgras (Briza media), blåstarr (Carex flacca), blodstorkenebb (Geranium san uineum), brudespore (G mnadenia conopsea), vill-lin (Linum.catharticum) og grov nattfiol (Platanthera chlorantha). Forøvrig er vegetasjonen i Andalsområdet (og resten av Søre Bømlo) nærmere undersøkt av Bjørndalen & Odland (1978). Lå urtfurusko en i området. Furutrærne er rettstammede, og oppnår imponerende dimensjoner. Bestandene er ekstremt artsrike og frodige (fig. 2), med opp til 70 arter i 25 m2 analyseflater (Bjørndalen & Odland 1978). Buskskiktet er rikt differensiert, og inneholder flere oseaniske arter som bergflette (Hedera helix), kristtorn (Ilex a uifolium), vivendel (Lonicera ericl menum), trollnype (Rosa im inellifolia) og barlind (Taxus baccata). Av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. vanlig bjørk (Betula pubescens), hassel (Corylus avellana), trollhegg (Frangula alnus), ask (Fraxinus excelsior), einer (Juniperus communis), hegg (Prunus padus) og rogn (Sorbus aucuparia). En rekke arter veksler på å dominere i feltskiktet, bl.a. hvitveis (Anemone

12 5 Fig. 2. Lågurtfuruskog i Aråsen. Det frodige feltskiktet er meget artsrikt. Foto: JEB. nemorosa), røsslyng (Calluna vulgaris), hvitbladtistel (Cirsium helenioides), mjødurt (Fili endula ulmaria), enghumleblom (Geum rivale), blåtopp (Molinia caerulea), tepperot (Potentilla erecta), kusymre (Primula vulgaris), einstape (Pteridium aauilinum), teiebær (Rubus saxatilis), sanikel (Sanicula europaea), blåknapp (Succisa pratensis), hengeving (Thel teris he o teris), blåbær (Vaccinium myrtillus), tyttebær (V. vitis - idaea) og skogfiol (Viola riviniana). Av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. bjønnkam (Blechnum spicant), lundgrønnaks (Brach odium s lvaticum), hjertegras (Briza media), fingerstarr (Carex digitata), kornstarr (C. panicea), loppestarr (C. pulicaris), markjordbær (Fragaria vesca), skogstorkenebb (Geranium s ivaticum), skogsvæve (Hieracium murorum coll.), fagerperikum (Hypericum pulchrum), skogfredløs (L simachia nemorum), hengeaks (Melica nutans) og legeveronika (Veronica officinalis). Bunnskiktet er preget av en blanding av mer krevende arter og vanlige barskogsmoser. De mest karakteristiske artene er kalkfjærmose (Ctenidium molluscum), vanlig sigdmose (Dicranum scoparium), etasjemose (Hylocoium splendens), kystjamnemose (Pla iothecium undulatum), furumose (Pleurozium schreberi), kransemose (Rh tidiadel hus tri uetrus), narrfurumose (Sclero odium p urum) og thujamose (Thuidium tamariscinum).

13 Den spesielle furuskogen dominert av purpurlyng (Erica cinerea) ved Svehaugen kan også opptre med en urterik utforming, selv om lyngarter er mest framtredende i feltskiktet. Av karakteristiske arter forøvrig kan nevnes bl.a. hvitveis (Anemone nemorosa), skogburkne (Athyrium filix-femina), svartknoppurt (Centaurea nigra), blodstorkenebb (Geranium san uineum), fagerperikum (Hypericum pulchrum), kystgrisøre (H ochoeris radicata), knollerteknapp (Lathyrus montanus), hengeaks (Melica nutans), blåtopp (Molinia caerulea), tepperot (Potentilla erectea), sanikel (Sanicula europaea), legeveronika (Veronica officinalis) og skogfiol (Viola riviniana). Andre verneinteresser. Hele vegetasjonsmosaikken med blandingen av lyngdominerte, fattigere furuskoger på god bonitet og de rike lågurtfuruskogene, rikmyr- og våtmarkssystemet ved Andersvatnet og hasselkrattene og de kalkrike slåtterengene med blodtopp (San uisorba officinalis) ved Tollevik har verneinteresse. Søre Bømlo er meget interessant plantegeografisk sett. Flere sørlige arter som er sjeldne ellers på Vestlandet inngår. Blodstorkenebb (Geranium san uineum) har noen av sine nordligste kystforekomster i Sunnhordland. Flere andre sjeldne arter inngår i Andalsområdet, bl.a. brunmyrak (Rh nchos ora fusca), blodtopp (San uisorba officinalis) og brunskjene (Schoenus ferru ineus). Brunskjene finnes forbausende tallrik i hele Andalsområdet (jfr. Fægri 1944), og opptrer til og med i fuktige dråg i røsslyngheiene. Kultur åvirknin inn re trusler. Området er preget av beite, stedvis også av noe hogst, grøfting (mellom Andalsåsen og Svehaugen) og granplanting. Planer om et hyttefelt har vært en trussel mot området (jfr. Bjørndalen & Odland 1978). Vernemotiver. Å ta vare på et kystskoglandskap i et rikområde. Barskogsområder med tilsvarende mangfold og rikhet er sjeldne på Vestlandet. Verneverdi. De mest interessante objektene (lågurtfuruskogen, Andersvatnet, slåtterengene ved Tolevik) er ikke sammenhengende. Isolert sett ville neppe lågurtfuruskogene få høyeste verneprioritet, men vi har vurdert hele området samlet til å være av regional verneinteresse (**). Den anbefalte verneformen er landskapsvernområde fordi området er til dels sterkt kulturpåvirket. Det kan tenkes en kjerne av naturreservat, f.eks. Aråsen/Andersvatnet. Skjøtsel. Ved opprettelse av et landskapsvernområde er det nødvendig med en skjøtselsplan, sepsielt med tanke på å skjøtte kulturlandskapet ved Tollevik. Disse kalkrike slåtterangene som er så karakteristiske for Søre Bømlo er i ferd med totalt å forsvinne. Ved tilførsel av kunstgjødsel forsvinner de kalkkrevende artene, deriblant flere orkideer. Bare det vi selv har observert (JEB) fra midten av 70-årene og til i dag tyder på at trivialiseringen av floraen på slåtterengene går meget raskt. Det er derfor viktig å ta vare på noen av de resterende kalkengene. En annen viktig lokalitet med kalkenger på Søre Bømlo er Berge (se 2.2). Innenfor det foreslåtte landskapsvernområdet må granplanting unngås. Forsiktig plukkhogst i furuskogen kan tillates etter samråd med miljøvernmyndighetene. 6

14 Av rensnin. Forslag til avgrensning av et landskapsvernområde i Andalsåsen og et naturreservat i området Aråsen - Andersvatnet er vist i fig. 1. Kilder litteratur. Området ble inventert i forbindelse med generalplanarbeidet i Bømlo kommune i 1977 av JEB i samarbeid med Arvid Odland og Knut Fægri. Litteratur: Fægri (1944), Bjørndalen & Odland (1978). 7

15 8 2.2 Håvik (HO 2) Kommune: Kvinnherad UTM: LM 1957 Kartblad: 1215 III Fusa Naturgeografisk region: 37c Generelt. På den langstrakte kalkstripa mellom Austefjord og Lygrespollen i Fusa og Håvika/ølveområdet i Kvinnherad finnes flere fragmenter av urterik furuskog. Disse er imidlertid for små til å ha noen verneinteresse. Et område ved Håvik et par km NV for Ølve (fig. 4) er vurdert til å ha en viss verneverdi. Forøvrig er hele dette kalkområdet dårlig undersøkt, og det utelukkes ikke at man kan finne mer velutviklede bestander med urterik furuskog. Hovedtrekk i ve etas'onen. Den urterike furuskogen danner en smal sone på kanten av et berg (fig. 5). I mosaikken inngår også urterike tørrberg og en liten blandingsskog med hassel (Corylus avellana) og ask (Fraxinus excelsior). De rikere partiene går raskt over i fattigere vegetasjonstyper (røsslyng-dominert furuskog på rabbene og fattigmyrsig i forsenkninger og på berghyller). Lå urtfurusko en i området. Buskskiktet er preget av tette einerbestander, men også arter som bl.a. bjørk (Betula pubescens), trollhegg (Frangula alnus), ask (Fraxinus excelsior), hegg (Prunus padus), rogn (Sorbus aucuparia), rognasal (S. hybrida), fagerrogn (S. meinichii), sølvasal (S. rupicola) og krossved (Viburnum opulus) kan inngå. Feltskiktet er dominert av røsslyng (Calluna vulgaris), blåtopp (Molinia caerulea), tepperot (Potentilla erecta), teiebær (Rubus saxatilis) og skogfiol (Viola riviniana). Av andre karakteristiske feltskiktarter kan nevnes bl.a. hvitveis (Anemone nemorosa), loppestarr (Carex pulicaris), skogstorkenebb (Geranium s lvaticum), lagerperikum (Hypericum pulchrum), knollerteknapp (Lathyrus montanus), hengeaks (Melica nutans), vanlig blåfjær (Polygala vulgaris), kantkonvall (Pol onatum odoratum) og blåknapp (Succisa pratensis). I kontakt med lågurtfuruskogen forekommer også arter som bl.a. murburkne (Asplenium ruta-muraria), hjertegras (Briza media), fingerstarr (Carex digitata), kristtorn (Ilex a uifolium), vårmarihand (Orchis mascula), vanlig nattfiol (Platanthera bifolia) og forvillet akeleie (Aguilegia vulgaris). Bunnskiktet består av en blanding av vanlige, nøysomme skogsmoser og mer krevende arter som bl.a. filtmose (Aulacomium palustre), lundmoser (Brach thecium sp.), kalkfjærmose (Ctenidium molluscum), krusfellmose (Neckera crispa) og kransemose (Rh tidiadel hus tri uetrus). Forøvrig dominerer etasjemose (H locomium splendens), kystflettemose (Hypnum ericetorum) og furumose (Pleurozium schreberi). Andre verneinteresser. Rik flora på lite areal, bl.a. med flere asalarter ( Sorbus spp.). Sølvasal (S. rupicola) er meget sjelden i Hardanger. Kantkonvall (Pol onatum odoratum) finnes spredt langs Hardangerfjorden, men kan neppe sies å være vanlig.

16 9./ c r, L neset. _ tdvr1c 89 neset ( / a-} o l men. ot -,.9'G j jyv ri q _- tfp! /. Ski!./ Grunna und -(.)' flaset rc! (1r P9 h t 1-7<s f ; n lo ye%l'e htn sheim 1. 'b enneset nde s 5 ' 'q re imshtne.; oeit o ese( Sa mar i zx A.ikp H rhau u J, s s i 9 41 ; QU.cnl: e Fig. 4. Kart over Håvikområdet. Lokaliteten med lågurtfuruskog er markert. Fig. 5. Utsikt mot berget med lågurtfuruskogen ved Håvik. Foto: JEB.

17 Kultur åvirknin inn re trusler. Like innenfor lågurtfuruskogen er det oppført hytter oppå kollen. Videre hyttebygging kan rasere lokaliteten. En mindre kraftledning går over området. Vernemotiver. Å sikre en artsrik lågurtfuruskog i mosaikk med artsrike tørrberg i et område der slike vegetasjonstyper opptrer svært fragmenterisk. Lokaliteten inneholder enkelte sjeldnere plantearter. Verneverdi. Lokaliteten er for liten til å være verneverdig etter naturvernloven. Området er vurdert som lokalt verneverdig (*), og kanten av berget med rike tørrberg og urterik furuskog kan reguleres til naturvernområde etter plan- og bygningsloven. Skjøtsel. Forsiktig tynning av einerkratt kan være aktuelt. Av rensnin. Avgrensningen gir seg mye selv fordi lokaliteten er inneklemt mellom veien, hyttebebyggelsen og et jorde (fig. 5). Kilder litteratur. Lokaliteten er inventert av oss (JEB juni 1983). 10

18 Lepsøy (HO 3) Kommune: Os UTM: KM , LM Kartblad: 1115 II Austevoll Naturgeografisk region: 38b Generelt. Det finnes en liten, men interessant bestand av lågurtfuruskog på Lepsøy (fig. 6). Bestanden finnes i et dalsøkk, og utpreger seg med sin frodighet (se fig. hos Brandrud & Bjørndalen 1985). Hovedtrekk i ve etas'onen. Bestanden med lågurtfuruskog er omgitt av blåbærfuruskog. Det inngår enkelte mindre myrsig i mosaikken. Lå urtfurusko en i området. Det sentrale dalsøkket med lågurtfuruskogen oppviser nærmest en "eksotisk" frodighet p.g.a de høye bregnene som dominerer i feltskiktet og de klatrende, lianelignende bergflettene i furutrærne. Buskskiktet er rikt differensiert, med bl.a. svartor (Alnus glutinosa), hassel (Corylus avellana), trollhegg (Frangula alnus), kristtorn (Ilex a uifolium), einer (Juniperus communis), vivendel (Lonicera ericl menum), nyperoser (Rosa spp.), rogn (Sorbus aucuparia), barlind (Taxus baccata) og krossved (Viburnum opulus). Bergflette (Hedera helix) danner både tette matter i skogbunnen og klatrer oppover stammer og greiner på furutrærne. En rekke arter veksler på å dominere i feltskiktet, bl.a. skogburkne (Athyrium filix-femina), smyle (Descham sia flexuosa), markjordbær (Fragaria vesca), skogsalat (Mycelis muralis), einstape (Pteridium aguilinum), sanikel (Sanicula europaea), blåknapp (Succisa pratensis), blåbær (Vaccinium myrtillus) og tyttebær (V. vitis-idaea). Av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. hvitveis (Anemone nemorosa), jordnøtt (Cono odium majus), skogsvæve (Hieracium murorum coll.), hengeaks (Melica nutans), teiebær (Rubus saxatilis), skogfiol (Viola riviniana), bjønnkam (Blechnum spicant), ormetelg (Dr o teris filix-mas) og andre bregnearter. Bunnskiktet er først og fremst preget av etasjemose (H locomium splendens), furumose (Pleurozium schreberi) og en oseaniske barskogsmoser. Av mer krevende arter kan nevnes bl.a. kalkfjærmose (Ctenidium molluscum), krusfellmose (Neckera crispa), kransemose (Rh tidiadel hus tri uetrus), stor thujamose (Thuidium tamariscinum) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa). Andre verneinteresser. Ingen spesielle utover at bestandet har stor estetisk verdi. Kultur åvirknin inn re trusler. Området er noe påvirket av hogst, og mot nord grenser bestandet mot ei hogstflate. Den rike furuskogen kan lett bli ødelagt av videre hogst eller boligbygging. Vernemotiver. Å bevare en estetisk, bregnedominert lågurtfuruskog som skiller seg markant ut fra den omgivende blåbærfuruskogen. Verneverdi. Lokaliteten er dessverre for liten til å kunne vernes etter naturvernloven, og har derfor blitt vurdert som lokalt

19 12 l 7, Fig. 6. Kart over Lepsøy. Den interessante lågurtfuruskogen er markert. verneverdig (*). Bestandet har utvilsomt verneinteresse, og bør reguleres til naturvernområde etter plan- og bygningsloven. Skjøtsel. Ingen spesielle skjøtselstiltak foreløpig. Av rensnin. Lokaliteten grenser mot øst og sør til en vei/sti, mot nord til ei hogstflate og mot vest til en brattkant. Mest mulig av blåbærfuruskogen som omkranser det rike partiet bør tas med som buffesone. Forslag til avgrensning er vist i fig. 6. Kilder litteratur. Lokaliteten er undersøkt av oss (JEB juni 1981). Bestandet er avbildet i Bjørndalen & Brandrud (1985).

20 Raudlivatn (HO 4) Kommune: Os UTM: LM Kartblad : 1215 IV Bruvik Naturgeografisk region: 37d Vernestatus: Administrativt fredet barskogsreservat, opprettet 1974 Generelt. Innenfor det administrativt fredete barskogsreservatet Raudlivatn helt nordøst i Os kommune (fig. 7) finnes enkelte mindre partier med lågurtfuruskog. Området er tidligere inventert av Børset (1979). Vi har ikke selv undersøkt lokaliteten, men tar den likevel med for helhetens skyld. Hovedtrekk i ve etas'onen. Det meste av området består av fattigere furuskoger av røsslyng/blokkebær-type og blåbær-type (jfr. vegetasjonsskisse hos Børset 1979). Noen mindre partier med lågurtfuruskog finnes i mosaikk med blåbærfuruskogen. Lå urtfurusko en i området. Det er vanskelig å danne seg et godt bilde av lågurtfuruskogen ved Raudlivatn på grunnlag av den knappe beskrivelsen til Børset (1979). Følgende karakteristiske arter er nevnt: Hassel (Corylus avellana), vivendel (Lonicera ericl menum) og krossved (Viburnum opulus) i busk- og treskiktet og markjordbær (Fragaria vesca), skogstorkenebb (Geranium s lvaticum), hengeaks (Melica nutans), bringebær (Rubus idaeus), teiebær (R. saxatilis) og skogfiol (Viola riviniana) i feltskiktet. Andre verneinteresser. Ifølge Børset (1979) inneholder reservatet et tverrsnitt av vest-norske skogstyper. Kultur åvirknin inn re trusler. Kulturpåvirkningen i området synes å være stor, bl.a. med tidligere omfattende hogst og innplanting av gran. Opprettholdelse av reservatet betinger således skjøtselstiltak, spesielt for å holde grana i sjakk (jfr. Børset 1979). Vernemotiver. "Reservatet inneholder et fint tverrsnitt av forskjellige vestnorske skogsamfunn fra de fattigste røsslyng-skinntryteutforminger via blåbærfuruskog til den rikere lågurttypen" (Børset 1979: 434). Verneverdi. Flekkene med lågurtfuruskog er små, og etter vår mening lite egnet som referanse for vest-norske lågurtfuruskoger. Etter vår mening finnes også bedre eksempler på vest-norske furuskogslandskap hvor både fattige og rike typer er representert, f.eks. på Bømlo, Svanøy og i Aure. Det virker også som kulturpåvirkningen er stor, og spesielt bekymringsfullt er det sterke innslaget av gran som på sikt kan true de rike furuskogene. På bakgrunn av dette har vi derfor vurdert lokaliteten som lokalt verneverdig (*) i sammenheng med verneplanen for rike furuskoger, men presiserer at vi har lite grunnlag til å vurdere lokaliteten generelt i sammenheng med barskogsplanen.

21 14 {i l 1 tt L; Y; / C 7/ a ( 1 fis, C Fig. 7. Kart over området rundt Raudlivatn. Det administrativt fredete barskogsreservatet er inntegnet. Skjøtsel. Skjøtselstiltak som regulerer graninnslaget er nødvendig (jfr. Børset 1979). Av rensvin. Områdets lokalisering er antydet i fig. 7. Se forøvrig Børset (1979). Kilder litteratur. Området er inventert av Børset (1979). Vi har ikke selv vært på lokaliteten.

22 Storsøy (HO 5) Kommune: Stord UTM: LM Kartblad: 1214 IV Onarheim Naturgeografisk region: 38b Vernestatus: Landskapsvernområde, opprettet 1977 Generelt. Kalkøya Storsøy innenfor Stord (fig. 8) er en "klassisk" lokalitetet for vestlandsbotanikere p.g.a. sin meget rike flora med mange sjeldnere, varmekjære arter og sin særpregete furuskog med bergflette klatrende oppover trærne (fig. 9). Topografien er preget av en meget sterk karstdannelse, som gir landskapet en sterk oppsplitting i kalkrygger og dype, tversgående karstgroper (fig. 10). Storsøy ble fredet som landskapsvernområde i juni Vevle (1981) har gitt en mer detaljert beskrivelse av vegetasjonen på Storsøy, for furuskogenes vedkommende delvis basert på ruteanalyser foretatt av Vevle og Bjørndalen. Hovedtrekk i ve etas'onen. Vegetasjonsmosaikken på Storsøy er usedvanlig mangeartet, og de økologiske forholdene skifter brått innen svært små avstander p.g.a. den oppstykkede karsttopografien på øya. En rekke utforminger av furuskog kan skilles ut langs både tørr-fuktiggradienten og fattig-rikgradienten. Det er store forskjeller på undervegetasjonen på de oppstikkende karstryggene og i de dype karstgropene. Dt finnes også fattige furuskoger (lav/røsslyng-furuskog, røsslyng/purpurlyng-furuskog, tretannmose-furuskog) på øya, spesielt på glimmerskiferfeltet i nordvest. En rekke utforminger med lågurtfuruskog og kalkfuruskog kan skilles ut. Mye av furuskogen er også utviklet som mer ordinær blåbær- og småbregneskog. Storsøy inneholder godt utviklede kalktørrberg og varmekjær skogkantvegetasjon,,noe som er meget sjeldent på ytre Vestlandet. Her kan nevnes bl.a. bergknapp-dominerte kalkknauser og tørrenger/kantvegetasjon med blodstorkenebb (Geranium san uineum). For nærmere beskrivelse av vegetasjonstypene på Storsøy henvises til Vevle (1981). Fig. 9 viser utsnitt av furuskogen på Storsøy. De rike furusko ene i området. Storsøy huser et sjeldent mangfold av furuskogstyper langs nærings- og fuktighetsgradienter, og en usedvanlig sterk mikromosaikk i undervegetasjonen. Sammen med det nærliggende kalkfuruskogsområdet på Skorpo i Tysnes er Storsøy et meget viktig referanseområde for rike furuskoger på sørlige deler av Vestlandet. Egentlige kalkfuruskoger er representert, noe som er uvanlig i landsdelen. De fleste bestandene med urterike furuskoger på Vestlandet kan karakteriseres som lågurtfuruskoger (jfr. Bjørndalen & Brandrud 1989a). På Storsøy kan man studere overgangstyper mellom kalkfuruskog og lågurtfuruskog. Hele skogslandskapet på Storsøy er særpreget og eksotisk, og de mange dype, tildels skjulte karstgropene gjør det også spennende (og ikke helt farefritt) å ferdes på øya. Storvokste bergfletter (Hedera helix) klatrer oppover furustammene og delvis henger som lianelignende draperier ned fra kronene.

23 16 Storro g J. f a;r i. \ P Kanr enoset 1 r ' ij Gna g i' /, 1 Q Kuhhtw/men Fig. 8. Kart over Storsøy. Hele denne interessante kalkøya er vernet som landskapsvernområde. I de egentlige kalkfuruskogsutformingene på Storsøy dominerer først og fremst blodstorkenebb (Geranium san uineum) og bergrørkvein (Calama rostis epigeios). Andre viktige dominanter er markjordbær (Fragaria vesca), hengeaks (Melica nutans), einstape (Pteridium aguilinum), blåknapp (Succisa pratensis) og skogfiol (Viola riviniana). Buskskiktet er godt differensiert, med bl.a. mye bergflette (Hedera helix) også i skogbunnen. Av andre arter i buskskiktet er særlig kristtorn (Ilex a uifolium), einer (Sorbus aucuparia) og rogn (Sorbus aucuparia) framtredende. Den sjeldne sølvasal (Sorbus rupicola) kan også inngå. Lyngarter kan inngå, men spiller kvantitativt sett liten rolle. Feltskiktet er meget artsrikt, og av karakteristiske arter kan nevnes bl.a. hvitveis (Anemone nemorosa), lundgrønnaks (Brach odium s lvaticum), fingerstarr (Carex digitata), blåstarr (C. fiacca), kornstarr (C. panicea), loppestarr (C. pulicaris), svartknoppurt (Centaurea nigra), rødflangre (Epipactis atrorubens), skogsvæve (Hieracium murorum coll.), fagerperikum (Hypericum pulchrum), knollerteknapp (Lathyrus montanus), vill-lin (Linum catharticum), tiriltunge (Lotus corniculatus), blåtopp (Molinia caerulea), vårmarihand (Orchis mascula), kusymre (Primula vulgaris), teiebær (Rubus saxatilis) og sanikel (Sanicula europaea). Det kan tyde på at kalkfuruskogene er noe sigevannspåvirket, og danner nærmest en overgangstype til sesongfuktig kalkfuruskog. Bunnskiktet er dominert av kalkfjærmose (Ctenidium molluscum) og vanlig sigdmose (Dicranum scoparium). Forøvrig inngår en blanding av en rekke av de vanlige mosene i oseaniske furuskoger og enkelte mer krevende arter som bl.a. vanlig sagmose (Fissidens adianthoides), krusfellmose (Neckera crispa), stor thujamose (Thuidium tamariscinum) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa). En spesiell utforming av kalkfuruskog kan forekomme oppå karstryggene. Her er undervegetasjonen først og fremst dominert

24 17 Fig. 9. De liane-lignende draperiene av bergflette (Hedera helix) i furutrærne gir skogen på Storsøy et eksotisk utseende. Skogbunnen er preget av en ekstrem karsttopografi med små og store, tversgående karstgroper. Foto: JEB. av krypende bergflette (Hedera helix). Denne utformingen er atskillig mer artsfattig enn de øvrige kalkfuruskogsutformingene. Andre framtredende arter er smyle (Descham sia flexuosa), markjordbær (Fraaaria vesca), hengeaks (Melica nutans), blåbær (Vaccinium myrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea) og skogfiol (Viola riviniana). Av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. hvitveis (Anemone nemorosa), fingerstarr (Carex digitata), rødflangre (Epipactis atrorubens) og blåknapp (Succisa pratensis). Bunnskiktet er sparsomt utviklet, men enkelte krevende mosearter kan sporadisk inngå, bl.a. kalkfjærmose (Ctenidium molluscum), vanlig sagmose (Fissidens adianthoides), krusfellmose (Neckera crispa) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa). Enkelte mindre flekker med sesongfuktig kalkfuruskog finnes. Blåtopp (Molinia caerulea) dominerer i feltskiktet, men også hygrofile starrarter som bl.a. blåstarr (Carex flacca), kornstarr (C. panicea) og loppestarr (C. pulicaris) spiller en viktig rolle. Andre dominanter kan være røsslyng (Calluna vulgaris),

25 18 Fig. 10. Utsnitt av den ekstreme karsttopografien som preger StorsØy. Dette fører til meget store variasjoner i økologiske forhold og vegetasjonsmosaikk. Oppå enkelte av karstryggene kan bergflette danne tette matter. Karstgropene kan være dype, og gjør ferdselen i skogen vanskelig. Foto: JEB. krekling (Empetrum nigrum), enghumleblom (Geum rivale), tepperot (Potentilla erecta), blåknapp (Succisa pratensis) og fjellplanten gulsildre (Saxifraga aizoides). Av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. hvitveis (Anemone nemorosa), sløke (Angelica s lvestris), markjordbær (Fraaaria vesca), skogsvæve (Hieracium murorum coll.), tiriltunge (Lotus corniculatus), teiebær (Rubus saxatilis) og skogfiol (Viola riviniana). Bunnskiktet er dominert av kalkfjærmose (Ctenidium molluscum), etasjemose (H locimium splendens) og kransemose (Rh tidiadel hus tri uetrus). Krevende mosearter som bl.a. bekkevrangmose (Bryum seudotri uetrum), stjernemose (Campylium stellatum), vanlig sagmose (Fissidens adianthoides), stor thujamose (Thuidium tamariscinum) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa) inngår sammen med de vanlige furuskogsmosene. Nede i flere av de dype karstgropene finnes en frodig lågurtutforming ofte fullstendig dominert av sanikel (Sanicula europaea), se fig. 11). Bergflette (Hedera helix) kan danne tette matter. Buskskiktet er godt utviklet, og dominert av kristtorn (Ilex a uifolium), einer (Juniperus communis), nyperoser (Rosa spp.), rogn (Sorbus aucuparia), rognasal (S. hybrida), fagerrogn (S. meinichii) og krossved (Viburnum opulus). Også ask (Fraxinus excelsior) og barlind (Taxus baccata) kan inngå. Feltskiktet er meget artsrikt, og av andre dominanter kan nevnes hvitveis (Anemone nemorosa), smyle (Descham sia flexuosa), markjordbær (Fragaria vesca), hengeaks (Melica nutans), gaukesyre (Oxalis acetosella), tepperot (Potentilla erecta), kusymre (Primula vulgaris), einstape (Pteridium aauilinum), gullris (Solidago

26 19 Fig. 11. Detalj av en sanikel - dominert lågurtfuruskog på Storsøy. Denne utformingen er først og fremst knyttet til dypere og vide karstgroper. Legg merke til bergflette - stammene som klatrer oppover furutrærne. Foto: JEB. virgaurea), blåknapp (Succisa pratensis), blåbær (Vaccinium myrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea) og skogfiol (Viola riviniana). Forøvrig kan nevnes bl.a. sløke (Angelica s lvestris), lundgrønnaks (Brach odium s lvaticum), fingerstarr (Carex digitata), jordnøtt (Cono odium malus), rødfiangre (Epipactis atrorubens), skogstorkenebb (Geranium s ivaticum), enghumleblom (Geum rivale), skogsvæve (Hieracium murorum coll.), skogsalat (Mycelis muralis), vårmarihand (Orchis mascula) og teiebær (Rubus saxatilis). Bunnskiktet er nokså artsrikt, og i særlig grad dominert av blanksigdmose (Dicranum majus), vanlig sigdmose (D. scoparium), etasjemose (H locomium splendens), furumose (Pleurozium schreberi), kransemose (Rh tidiadel hus tri uetrus) og stor thujamose (Thuidium tamariscinum). Av krevende mosearter kan nevnes bl.a. kalkfjærmose (Ctenidium molluscum), vanlig sagmose (Fissidens adianthoides) skogfagermose (Mnium affine coll.), krusfellmose (Neckera crispa) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa). Det finnes også endel ordinær, oseanisk lågurtfuruskog på Storsøya. I likhet med de øvrige furuskogsutformingene er buskskiktet godt utviklet og rikt differensiert. Feltskiktet er i særlig grad dominert av teiebær (Rubus saxatilis), men også hvitveis (Anemone nemorosa), smyle (Descham sia flexuosa), einstape (Pteridium aquilinum), blåbær (Vaccinium myrtillus) og tyttebær (V. vitis-idaea) er viktige dominanter. Av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. skogburkne (Athyrium filix-femina), lundgrønnaks (Brach odium s ivaticum), fingerstarr (Carex digitata), markjordbær (Fragaria vesca), skogstorkenebb (Geranium s lvaticum), storfrytle (Luzula

27 22 `7l bun; ' l 'Ca Ø1Q5@n 1 Fig Sart over området ved Dalaskardtjern på Stord. Forslaz til avgrensning av 1) geologisk naturminne og 2) botaniske verneområde. Andre verneinteresser. Ved nordøst-enden av Dalskardtjern finnes en rik fossillokalitet. Intakte fossilforekomster er sjeldne på Vestlandet, der den kaledonske fjellkjedefoldningen har sterkt omdannet kalksteinen. Nyere undersøkelser (Breivik 1975) har støttet tidligere antagelser om at fossilene hører hjemme i over-ordovicium, nærmere bestemt i et stratum som tilsvarer etasje 5b i Oslofeltet. Ifølge Bjørn Neuman (pers. medd.) viser likevel faunaen en amerikansk affinitet. Dalskardtjern har utvilsomt stor referanseverdi i geologisk sammenheng. Kultur åvirknin inn re trusler. Selve Dalskardtjern er oppdemmet, og bekken nedenfor har redusert vannføring. Det er noe spor etter hogst i området. Vernemotiver. Å ta vare på et rikt vegetasjonskompleks der bl.a. lågurtfuruskoger inngår i et ellers fattig gneisområde. Området grenser dessuten opp mot en verneverdig fossillokalitet. Verneverdi. Isolert sett har neppe lågurtfuruskogen og de små rikmyrsigene noen stor verneverdi, og er således vurdert som interessante i lokal sammenheng (*) Fossilforekomstene er av større interesse i vernesammenheng, og denne delen av området bør få status som naturminne. Det botanisk interessante området ligger ikke i direkte kontakt med fossillokaliteten, og det er neppe grunnlag for å opprette et større, sammenhengende verneområde rundt Dalskardtjern. Bekkedalen med lågurtfuruskogen bør derimot reguleres til naturområde etter plan- og bygningsloven. Skjøtsel. Granplanting må unngås. Ingen skjøtsel nødvendig.

28 23 Fig. 13. Bekkedalen med rik og frodig vegetasjon (bl.a. med lågurtfuruskog) nedenfor Dalskardtjern. Foto: JEB. Av rensnin. Forslag til avgrensning av 1) geologisk naturminne og 2) botanisk verneområde er vist i fig. 12. Kilder litteratur. Lokaliteten er inventert av oss (JEB juni 1983) etter tips fra Bjørn Neuman. Geologisk litteratur: Kvale (1938), Breivik (1975).

29 Lembudal - Skår (HO 7) Kommune: Tysnes UTM: LM Kartblad: 1214 IV Onarheim Naturgeografisk region: 37c Generelt. Den samme kalkstripen som Storsøy er bygget opp av fortsetter også nordover over øya Skorpo og Florneshalvøya i Tysnes kommune, der den deler seg i to paralelle felter. Det vestlige feltet er rikest, og omkring Lembudal like Øst for Flakkavågen (fig. 14) finnes en kalkfuruskog som er like variert og velutviklet som på StorsØy. Det er utviklet en ekstrem karsttopografi i området. Hovedtrekk i ve etas'onen, Vegetasjonsmosaikken er meget komplisert, men det meste av området er dekket med rike furuskoger av ulike utforminger. Det finnes også enkelte partier med fattig lyngfuruskog, men selv i denne skogen stikker det opp enkelte mineraljordsarter. Den markerte karsttopografien gir skogbunnen et rotete preg (fig. 15). Endel mindre myrsig finnes i området, men disse myrene har gjennomgående et fattig preg. De rike furusko ene i området. Mange av de samme typene med kalkfuruskog og lågurtfuruskog som forekommer på StorsØy finnes også i dette området. I tilegg er det to utforminger som er bedre utviklet ved Lembudal enn på StorsØy: Sesongfuktig kalkfuruskog og fattigere lyngfuruskog med spredte innslag av krevende arter. De ulike furuskogsutformingene ved Lembudal utgjør en kompleks, men interessant, nettverk av vegetasjonsmosaikker langs både tørr-fuktiggradienten og fattig-rikgradienten. Tre- og buskskiktet er godt utviklet, og av de mest framtredende artene utenom furu kan nevnes bjørk (Betula pubescens), trollhegg (Frangula alnus), kristtorn (Ilex a uifolium), einer (Juniperus communis), rogn (Sorbus aucuparia) og krossved (Viburnum opulus). Krypende busker som bergflette (Hedera helix) og vivendel (Lonicera ericl menum) kan flekkvis sette sitt preg på skogbunnen. Av andre busker kan nevnes bl.a. hassel (Corylus avellana), hegg (Prunus padus), nyperoser (Rosa spp.), ørevier (Salix aurita), selje (S. caprea) og rognasal (Sorbus hybrida). Nede i de større karstgropene finnes en urterik utforming av lågurtfuruskog der særlig kusymre (Primula vulaaris) og teiebær (Rubus saxatilis) er dominerende. Lyngarter som krekling (Empetrum nigrum), blåbær (Vaccinium myrtillus) og tyttebær (V. vitis-idaea) kan spille en viss rolle i feltskiktet, men vanligvis opptrer urter og graminider som bl.a. hvitveis (Anemone nemorosa), fingerstarr (Carex digitata), smyle (Descham sia flexuosa), myske (Galium odoratum), skogstorkenebb (Geranium s lvaticum), enghumleblom (Geum rivale), kranskonvall (Pol onatum verticillatum), tepperot (Potentilla erecta), einstape (Pteridium aauilinum) og skogfiol (Viola riviniana) som co-dominanter. Ellers er feltskiktet ganske artsrikt, og av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. grønnburkne (Asplenium viride), bjønnkam (Blechnum sspicant), blåstarr (Carex flacca), kornstarr (C. panicea), loppestarr (C. pulicaris), liljekonvall

30 25 Fig. 14. Kart over området mellom Onarheim og Skorpo. Området med den verneverdige furuskogen er forsøkt avgrenset. 11 \. Fig 15. Parti fra den rike furuskogen ved Lembudal. Den ekstreme karsttopografien gir skogbunnen et "rotete" preg, og resulterer også i en meget komplisert vegetasjonsmosaikk. Blottlagte kalksteinsrygger stikker opp mange steder, og det er også utviklet dype karstgroper. Foto: JEB.

31 (Convallaria majalis), ormetelg (Dr o teris filix-mas), markjordbær (Fragaria vesta), fagerperikum (Hypericum pulchrum), hengeaks (Melica nutans), blåtopp (Molinia caerulea), nyresoleie (Ranunculus auricomus), sanikel (Sanicula europaea) og blåknapp (Succisa pratensis). Bunnskiktet er meget godt utviklet og nokså artsrikt. Etasjemose (H locomium splendens) dominerer for det meste, men også endel vanlig sigdmose (Dicranum scoparium), kystbjørnemose (Pol trichum formosum) og furutorvmose (Sphagnum nemorum) kan også spille en viktig rolle. Av mer krevende arter inngår bl.a. kalkfjærmose (Ctenidium molluscum), sagmose (Fissidens adianthioides), fagermose-arter (Mnium spp.), krusfellmose (Neckera crispa), kransemose (Rh tidiadel hus tri uetrus) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa). Forøvrig inngår en rekke av de vanlige mosene som karakteriserer oseaniske furuskoger. På tørrere steder som på oppstikkende kalkbenker og karstrygger finnes en tilsvarende utforming dominert av bergflette (Hedera helix) som på Storsøy. Bergflette kan bre seg ut over hele ryggen. Feltskiktet er endel fattigere enn i den urterike typen. Av andre viktige dominanter inngår hvitveis (Anemone nemorosa), fingerstarr (Carex digitata), skogstorkenebb (Geranium s lvaticum), einstape (Pteridium aguilinum), teiebær (Rubus saxatilis), blåbær (Vaccinium myrtillus), tyttebær (V. vitis-idaea) og skogfiol (Viola riviniana). Av andre arter kan nevnes bl.a. loppestarr (Carex pulicaris), markjordbær (Fragaria vesca), hengeaks (Melica nutans), kusymre (Primula vulgaris) og blåknapp (Succisa pratensis). Bunnskiktet er dårligere utviklet enn i den urterike typen, men kalkmoser som kalkfjærmose (Ctenidium molluscum) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa) kan dominere. Noe sagmose (Pissidens adianhtioides) og krusfellmose (Neckera crispa) inngår. Vanlig skogsmoser forekommer, men med lav dekning. Særlig interessant er flere velutviklede partier med sesongfuktig kalkfuruskog. Dette er en av de få lokalitetene på Vestlandet der slike utforminger er godt utviklet. Dette gjør også området rundt Lembudal til en viktig suppleringslokalitet til Storsøy, der slike typer er lite representert. Denne sesongfuktige typen er særlig framtredende på bratte kalkberg som blir periodevis overrislet (jfr. fig. 16). De mest framtredende artene i feltskiktet er blåstarr (Carex flacca), blåtopp (Molinia caerulea), teiebær (Rubus saxatilis) og blåknapp (Succisa pratensis). Andre viktige dominanter er hvitveis (Anemone nemorosa), fingerstarr (Carex digitata), kornstarr (C. panicea), markjordbær (Fragaria vesca), skogstorkenebb (Geranium s lvaticum), tepperot (Potentilla erecta), einstape (Pteridium aguilinum), skogfiol (Viola riviniana) og røsslyng (Calluna vulgaris). Av andre karakteristiske arter kan nevnes bl.a. sløke (Angelica s lvestris), vanlig kattefot (Antennaria dioica), melbær (Arctosta h los uva-ursi), grønnburkne (Asplenium viride), bergrørkvein (Calama rostis epigeios), loppestarr (Carex pulicaris), liljekonvall (Convallaria majalis), skogsvæve (Hieracium murorum coll.), vill-lin (Linum catharticum), hengeaks (Melica nutans), kusymre (Primula vulgaris) og orkideene brudespore (G mnadenia conopsea), stortveblad (Listera ovata) og vårmarihand (Orchis mascula). Bunnskiktet er først og fremst dominert av etasjemose (H locomium splendens), flekkvis også av 26

32 Fig. 16. Overrislet kalkberg ved Lembudal med partier av sesongfuktig kalkfuruskog dominert av bl.a. blåstarr (Carex flacca) og blåtopp (Molinia caerulea). Slike utforminger er meget sjeldne på Vestlandet. Foto: JEB. kalkfjærmose (Ctenidium molluscum) og gråmose (Racoiritrium lanu inosum). Ellers inngår en rekke mer krevende arter, bl.a. taggmose (Atrichum undulatum), sagmose (Fissidens adianthioides), krusfellmose (Neckera crispa), kransemose (Rh tidiadel hus tri uetrus), stor thujamose (Thuidium tamariscinum) og vanlig vriemose (Tortella tortuosa). Det forekommer også de vanlige skogsmosene, men med lav dekning. Mye av kalkområdet ved Lembudal er preget av fattigere furuskoger dominert av lyngarter som i særlig grad røsslyng (Calluna vulgaris), men også av krekling (Empetrum nigrum), blåbær (Vaccinium myrtillus) og tyttebær (V. vitis-idaea). Til tross for et tilsynelatende fattig lyngpreg opptrer flere mer krevende urter og graminider som har røtter som utnytter den kalkrike mineraljorden under det sure strø- og råhumuslaget. Slike furuskoger på kalkgrunn er i klassifikasjonssystemet i den generelle delen (Bjørndalen & Brandrud 1989a) karakterisert som "fattigere lyngfuruskoger med innslag av krevende arter". Her er bestandene ved Lembudal brukt til å eksemplifisere denne typen (se Bjørndalen & Brandrud 1989a). Liljekonvall (Convallaria ma-ialis) og teiebær (Rubus saxatilis) er de mest dominerende urtene, men også hvitveis (Anemone nemorosa), maiblom (Maianthemum bifolium) og tepperot (Potentilla erecta) kan spille en viktig rolle. Av mer'krevende arter som sporadisk kan inngå i feltskiktet kan nevnes bl.a. fingerstarr (Carex digitata), blåstarr (C. flacca), markjordbær (Fragaria vesca), skogstorkenebb (Geranium s lvaticum), hengeaks (Melica nutans), kranskonvall (Pol onatum verticillatum), kusymre (Primula vulgaris) og skogfiol (Viola riviniana). Bunnskiktet er først og

33 fremst dominert av furutorvmose (Sphagnum nemorum), men også av stor tretannmose (Bazzania trilobata), vanlig sigdmose (Dicranum scoparium) og etasjemose (H locomium splendens). Krevende mosearter er lite representert, bortsett fra kalkfjærmose (Ctenidium molluscum). Andre verneinteresser. Den særpregete og godt utviklede karsttopografien er av geologisk/geomorfologisk interesse. Kultur åvirknin inn re trusler. Området er preget av beite og noe hogst og granplanting. Hogstpåvirkningen er særlig stor langs østsiden av det foreslåtte verneområdet. En bilvei i nord deler området i to. Det er noe gammel kulturmark rundt Lembudal. Vernemotiver. Den varierte og godt utviklede furuskogen på kalkstein mellom Lembudal og Skår er sammen med Storsøy det viktigste referanseområdet for vest-norsk kalkfuruskog og lågurtfuruskog på rein kalkstein med karsttopografi. Området er lettere tilgjengelig enn Storsøy, og har stor verdi i forskningsog undervisningssammenheng. Verneverdi. P.g.a. sterkere kulturpåvirkning enn på Storsøy har området Lembudal - Skår noe lavere verneverdi, men er likevel vurdert som nasjonalt verneverdig (***). Kjerneområdet bør vernes som naturreservat. Skjøtsel. Granplanter i de rike furuskogene bør fjernes. Ellers er det foreløpig ikke nødvendig med annen skjøtsel, men forbuskningstendenser bør overvåkes. Av rensnin. Forslag til avgrensning av et naturreservat er vist i fig. 14. Det er her tatt med en buffersone som omfatter fattige furuskoger og enkelte arealer i øst med sterkere hogstpåvirkning. Det er også tatt med et lite felt med urterik furuskog nord for veien. Kilder litteratur. Området ble undersøkt i juni 1979 av JEB, som sammen med Odd Vevle foretok et mer omfattende analysearbeid av de urterike furuskogene. JEB har også senere oppsøkt lokaliteten (juni 1983). 28

34 SOGN OG FJORDANE I likhet med nabofylkene Hordaland og Møre og Romsdal har også Sogn og Fjordane mange områder med lågurtfuruskog. I den generelle delen (Bjørndalen & Brandrud 1989a) har vi omtalt 13 områder. De fleste er små og fragmenteriske, og av disse er bare tre lokaliteter vurdert som verneverdige: Luster: Kvålsviki *** Nasjonalt verneverdig. Kan ikke erstattes av andre lokaliteter Flora: Vågsfjell på Svanøy ** Regionalt verneverdig. Interessant i forbindelse med både barskogsplanen og edelløvskogsplanen Solund: Storevatnet ved Vaulen * Lokalt verneverdig 3.1 Kvalstad - Vågsfjellet på Svanøy (SF 1) Kommune: Flora UTM: KP Kartblad : 1117 I Dale, 1117 IV Askvoll Naturgeografisk region: 38b Generelt. Svanøy (fig. 17) har lenge vært kjent for sine særpregete furuskoger (se bl.a. O. Dahl 1897, 1898). Et av de sentrale furuskogsområdene (Vågsfjellområdet) har tidligere blitt vurdert som vernevedig av Fremstad & Skogen (1975). Rike furuskoger er meget sjeldne i kystavsnittet mellom Sunnhordland og Nordmøre. Hovedtrekk i ve etas'onen. Vegetasjonsforholdene i området er undersøkt av Fremstad & Skogen (1975), og for mer detaljerte opplysninger henvises til dette arbeidet. Ulike furuskogstyper preger landskapet, og det finnes en sterk variasjon langs fattigrikgradienten. I tillegg finnes noe edelløvskog rundt kulturlandskapet ved Kvalstad. Fattigmyrer er vanlige. Lå urtfurusko en i området. Furu danner ganske reine bestander i treskiktet, og furuskogen er til dels høyreist. Vanlige arter i buskskiktet er vanlig bjørk (Betula pubescens), kristtorn (Ilex a uifolium), einer (Juniperus communis), rogn (Sorbus aucuparia) og rognasal (S. hybrida). Fagerrogn (S. meinichii) er også funnet i området (Fremstad & Skogen 1975). Lyngarter som røsslyng (Calluna vulgaris), blåbær (Vaccinium myrtillus) og tyttebær (V. vitis-idaea) kan prege feltskiktet, men for det meste er skogbunnen meget frodig og artsrik. Viktige dominanter er hvitveis (Anemone nemorosa), skrubbær (Cornus suecica), smyle