Sør-norske elgbeiter varierende kvalitet, til dels nedslitte

Transkript

1 Sør-norske elgbeiter varierende kvalitet, til dels nedslitte Treslag som rognog osp vil redusereskraftig ellerforsvinne ved hardt elgbeite. Utenfor det inngjerdedefeltet er rognagdtt helt ut. Beskyttet mot elgen av et 2 m høytgjerde vokser den tett og kraftig (TrescowFritzøe). Olav Hjeljord og Trond Histøi Hva vi kan og bør ha av elg i våre utmarker har vært sett i forhold til skader i jord- og skogbruk og til trafikkproblemer på veg og jernbane. Beitetilgang og det vi litt diffust kan kalle markenes naturlige bæreevne for elg, harvært lite framme. I det senere er det rapportert nedgang i elgens vekt og kalvproduksjon fra flere distrikter, og der det ennå er akseptable vekter er det engstelse for den framtidige utviklingen. Ved siden av konsekvensene for elgstammen, vil hardt elgbeite også påvirke treslagssammensetningen og det biologiske mangfoldet i skogen. Nytt materiale Vi har samlet inn slaktevekter fra ca 60 ()()() elg (vesentlig kalv og åring) fra 63 ulike lokaliteter i Sør-Norge og analysert vektvariasjonene i forhold til markslag, topografi, bestandstetthet, klima og værforhold samt til beitevalg hos radiomerket elg. For enkelte områder har vi også årlige vektoppgaver år tilbake i tiden. Før vi går nærmere inn på en analyse av vektnedgang- en, skal vi se litt på hvordan ulike habitat faktorer virker inn på elgens kroppsvekt. Sommerbeite av bjørk og eik gir småvokst elg Sommerstid er bjørk elgens hovedbeite over det meste av Sør-Norge se! r: s; 55 - ; Men bjørk er ikke særlig godt elgbeite. Bjørka er seig og trevlet og en vomfyll med bjørk gir lite energiutbytte pr tidsenhet, dessuten inneholder bjørka kjemiske stoffer som påvirker elgens næringsomsetning negativt. Det samme gjelder for treslag som eik og bøk. Heller ikke blåbærlyngen som er vanlig sommerbeite i mange strøk er av særlig god kvalitet. Henvist hovedsakelig til slikt beite sommerstid, vil elgen vokse seint og vi får små kalver og åringer. Men det behøves ikke stor innblanding av god t beite, det vil si vier, rogn og urter, før vi får kraftig utslag i veksten (Fig. 1). I Østfold hvor kalv og åring er blant de aller største i landet, er 30% ørevier i juli og august det eneste kvalitetsinnslaget i en sommerdiett som ellers for størstedelen består av bjørk og blåbærlyng. I Agder, derimot, hvor eik og bjørk dominerer hele sommeren, er kalvene og åringene blant de minste i Sør-Norge. Høy bonitet alenegir ikke stor elg. F.eks. er Vestfold-el gen betydelig mindre enn Østfold elgen, selv om innslaget av høybonitets skogsmark er størst i Vestfold. o;; <, <;... /' 50.. O Andel urter og vier I dietten l%i Fig. 1. Innslag av vier og urter i elgens sommerdiett gir rask vektøkning. I Agderfylkene og Hurdal domineres sommerbeitet av henholdsvis bjørk/eikog bjørk. - 73

2 , En elgsikker innhegning ble satt opp for ca 50 dr siden i et hardt belastet vintringsomrdde for elg i lmsdalen, Utenfor gjerdet harfuruagdtt ut og blitt erstattet av bjørk og gran. Konkurranseom vinterbeite harlikevel liten innflytelsepif elgens størrelseog vekt. "Fj el/elgen" er liten Undersøker vi elgen langs en høydegradient fra Mjøsa og opp skogliene til Philske sameie nær 900 moh, finner vi en markert nedgang i kroppsvekt for både kalv og åring etter som vi nærm er oss fjellet. Gjennoms nittlig slak tevekt for kalv minker fra 80- til 62 kg og for åring fra 145- til 129 kg (Fig. 2). Årsaken til nedgangen i vekt er antagelig at mens vegetasjonen i lavlandet har et høyt innslag av gode beiteplanter som selje, rogn og urter, er beitet mot fjellet dårligere samtidig som vekstsesongen-er kortere. Det er en KaJy Cl c 75 3< i ri) 60 bedre sammenheng mellom økende høyde over havet og nedgang i kroppsvekt for kalv enn for åring <Fig. 2). Forklaringen er trolig at elg med tradisjonelle sommerbeiter i en bestemt høydesone benytter forskjellige vinterbeiter. Noen av elgene drar ned til lavlandet med lite snø vinterstid mens andre kan overvintre i dyp snø høyere i liene. Ulike forho ld for kalvene den første vinteren gir derfor økt variasjon i åringenes vekt neste høst. Dersom vi sammenligner vekt med høyde over havet for samtlige 63 lokali teter i Sør-Norge, finne r vi delvis det motsatte av hva vi fant for Mjøsbygdene: det er ingen sammenheng mellom vek tene for kalv og økende høyde over havet, derimot er de t en markert ned gang i vektene for åringene. Disse fors kjellige vektmønstre lokalt og regio nalt har egentlig samme årsak: sommerbeitene har størs t innflytelse på kalvens vekt mens vinterforholdene betyr mer for åringene. Det vil være store variasjoner i kvali teten av høyereliggende sommerbeiter, og dermed kalvvektene, etter berggrunn og jordsmonn, men samtidig vil sommerbeiter øverst i dalene mot fjellet nesten allti d medføre høytliggende vinterbeiter med mye snø og lang vinter, noe som straffer åringen. Dette kommer godt fram om vi sammenligner slaktevekter fra kyststrøk i Vestfold med vekter Fig. 2. Det eren markert nedgang i slaktevekteneforkalv ogdring fra Mjøsa ( m.o.h.) til fjellskogen mot Åstadalen ( m.o.h.) ,-,...---,r--r Høyde over havet (m) Høyde over havet (m) 74

3 , fra Nord-Østerdalen mot Røros. Kalvene fra Nord- Østerdalen ca 700 moh, når samme høstvekt som kalvene i Vestfold moh, derimot er åringen 7-8 kg lettere i Nord-Østerdalen (Fig. 5). De gode urtebeitene på Kambriosiluren i Nord-Østerdalen kompenserer for kortere vekstsesong for kalven den første sommeren, derimot er påkjenningene for kalven i dens først e vinter så store i disse høytliggende innlandstraktene at den faller betydelig i vekt i forhold til kystelgen (Fig. 5). Flatt kontra kupert terreng, "topografit eorien" Veklnedgang med økende høyde over havet er egentlig litt overraskende. Den vanlige oppfatningen har alltid vært at fjellbeite er "feitere" og bedre enn beite i lavlandet. Plantefysiologisk forklares dette med at mye lys gir stor produksjon av lett oppløselige karbohydrater og bladvev, samtidig som lav temperatur mot fjellet gir liten oppbygning av fiber og strukturvev. I tillegg er det antatt at en lengre snesmeltingsperiode i alpint og kupert terreng med markerte syd og nordvendte lier tilbyr friskt nyutsprunget beite over lenger tid på forsommeren. Det er mulig at vi har en slik økning i kvalitet også for elgen s beite, men den nøytraliseres i tilfelle av variasjon i vegetasjonstypene og kortere vekstsesong. Det er heller ingen ting som tyder på at elgen følger en "snøsmeltingslinje" opp i hø yden. Heller tvert imot, radiomerket elg med sommerhabitat høyt i liene forlater vinterbeitene i lavlandet før eller mens lauv og urter er i ferd med og springe ut og drar raskt opp i somm erområdet der den fremd eles må ta til lakke med vinterbeite. Ser vi elgvektene i et regionalt mønster finner vi det motsatte av hva vi ville vente ut fra "topografiteorien"; de tyng ste kalvene og åringene felles gjennomgående øst for Glomma særlig i Østfold og Geuirsterrelsen hargdtt ned. En elgokse i oppdrett ved NLHsom blegitt rikelig med kraftfor hadde 5 solide takker pd geuiret som dring. Nedgangen forf.eks. i Vestfold komfra begynnelsen av 70-tallet til i dag. Hedmark hvor landskapet har rolige og slake linjer. I de brattere og mer kuperte dal - og fjellområdene vestover i Oppland, Buskerud, Telemark og Agder fylkene, er elgkalvene gjennomgående 5-6 kg og åringene kg lettere enn østover mot svens kegrensen. Vi tror dette hovedsakelig skyldes bedre sommerbeiter i de østlige distriktene, men andre forhold kan også spille inn. Beskjeden effekt av snøfrie vintre En analyse av høstvekter i forhold til snødybde viser at store snømengder har en markert negativ effekt. F.eks. gikk åringenes høstvekter i Vestfold ned med kg etter de store snøvintrene midt på 60 tallet, om vi sammenligner med norrnalvintre i samme perioden. Derimot har de nesten snøfrie vintrene på 9O-tallet gitt lite utslag i forhold til normalvintre: det er ingen endring i kalvvektene, mens det for åringene er en liten økning (2-3 kg), men bare i noen distrikter. Effekten av økende snødybde er altså ikke rettlinjet (lineær). I vintre med lite snø beiter elgen mye på blåbærlyng. Selv om delte generelt er bedre beite enn mye av kvisten den ellers er henvist til, så er blåbærlyng ikke hva vi vil kalle produksjonsfor. TJJ det er proteininnholdet vinterstid for lavt (ca.l 0 % av tørrstoffet). Dersom elgkalven gis for av høy kvalitet i sin første vinter, f.eks, silogras, vil den vokse også over vinteren, selv om vekstraten er mindre enn i sommerperioden. Men dette klarer den ikke selv på barmark under naturlige vinterforhold. Sommerværets betydning Gjennomgående går slak tevektene ned etter somre med høy temperatur i mai-juni, men effekten er ikke alltid så stor. Høsten 1992 var det markert nedgang i slak tevektene over nesten hele Sør-Norge. Denne sommeren var svært varm, det var lite nedbør og svært lite snø foregående vinter. Når det gjelder dyr på utmarksbeite i Sør-Norge har oppfatningen fra gammelt av vært at kjølige somre med mye overskyet vær, lite sol og jevnt me n ikke for mye nedbør gir best avkastning av både kjøtt og melk. Noe tilsvarende 75

4 i _.- r. 't 'i,"o il, : 1lI- 1 _ if :j 10 ' j 10 : : : :1 ' " ' -- :.!' i. V 110j =li <»; 1401, i i i ri'-r-i, Il1O Fig. 3. Endring i slaktroekt over tid for kalv i 11 norske elgbestander. Stipletstrekgir drlige vektendringer, helstrek gir løpende gjennomsnittsverdier. 14O 110 lill :: ::j ::-.- ::1 _ " e.l. I ::!::. :: VIIIiI-t 'YtA. 110 lill l', _ -- i ' ro,,, ' _.... ::j fl. 110 i'.. i i 120, I; i Il1O Il1O Fig. 4. Endring i slaktroekt over tid for åring i 11 norske elgbestander. Stiplet strekgir drlige vektendringer, helstrek gir løpende gjennomsnittsverdier. i v kan nok også gjelde for elgen, men dette er ser ut til å være komplisert og en skal være forsiktig med å spå. Vektnedgang for elgen i SlIIr Norge For 11 distrikter har vi oppgaver over slaktevekter for elg som går år bakover i tiden. Vektutviklingen over tid i disse distriktene har vi satt opp i Fig. 3 og 4. Vi ser det er en klar nedgang, særlig for kalvvektene. For åringene er det en tilsvarende utvikling, men her har vi mindre materiale. Fra Vestfold (Treschow Fritzøe) har vi særlig gode oppgaver. Her har vektene for kalv og åring i kyststrøkene gått ned fra henholdsvis ca 70- og 145 kg på slutten av 6O-tallet, til ca 60 og 130 kg i dag. Vektnedgangen følger den sterke økningen i elgbestanden de siste år. Vi har riktignok ingen tellinger som kan vise oss den nøyaktige bestandsøkningen, men økningen i jaktutbytte gir en rimelig bra indikasjon både på bestandsøkningen og også på bestandsnivået i ulike distrikter. Nordmarka "tåler" ikke elg I Fig. 5 er vektutviklingen fra Fig. 3 og 4 satt opp i forhold til den gjennomsnittlige avskytningen, og dermed til bestandsnivået, i de 6 distriktene hvor vi har de lengste vektseriene. Av linjene som gir forholdet mellom kalv / åringvekter og avskytning, ser vi to interessante ting: gitt samme bestandsstørrelse (avskytning) er vektene til dels svært forskjellig i ulike distrikter, videre er nedgangen i kalvvektene mye brattere i enkelte distrikter enn i andre. Dette siste må skyldes at beiteplantene tåler mindre av hard beiting i enkelte distrikter enn de gjør i andre. De tyngste kalvene og åringene finner vi i Østfold, her har vektene også holdt seg best. Vi vet at kvalitetsbeitet i Østfold er vier. Vi vet også at vier tåler hard beiting bedre enn de fleste andre trær og busker. Dårligst er forholdene i Nordmarka hvor både vektene er lavest og vektnedgangen med økende bestand er særlig kraftig. Satt litt på spissen kan vi si at Nordmarka "ikke tåler elg", men egentlig er vektdynamikken den samme i Nordmarka, Hurdal og Philske sameie. I dag er bjørk og blåbærlyng det helt dominerende beitet i disse områdene. Tidligere vet vi at rogna har utgjort et bety- 76

5 delig innslag i sommerbeitet, men rogna tåler dårlig å bli hardt beitet. Med rask nedbeiting av rogna og kan hende også av andre arter, forsvant den kvalitetskomponenten som ga gode vekter. I dag kommer det knapt opp rogn i disse traktene. Kyststrøkene i Vestfold ligger i en mellomstilling når det gjelder vekt for både kalv og åring. Her har vi dårligere kunnskaper om sommerbeitene, men vektforskjellene til Østfold på andre siden av fjorden er, som vi før har vært inne på, slående. Sommerbeiter og vinterbeiter virker forskjellig Vanligvis har vi betraktet vinterbeitene som minimumsfaktoren for en elgstamme, men dette er ikke uten videre riktig. La oss igjen betrakte Fig. 5 hvor linjene for vektnedgang er justert i forhold til kroppsstørrelse slik at de kan sammenlignes direkte for kalv og åring. Gjennomgående er linjene som viser vektutviklingen for åring mindre bratte enn for kalv. Dette viser for det første at gjennomsnitts åringen ikke har 10 _ =115 l 110 J C\I i 80 I I 20 1.VeatroId. kyst (FrIIzH) 2. ØItfoIcl 3. Nordmart<a (Løvenskiold Vækerø) 4. Hurdal (Mathiesen Eidsvold Verk) 5. Phllske semeie 8. Tynset - Røros J10 O 1m 1117II ll180 1_ lll80 1_ Fig. 6. Andelenav dringer med mer enn to tagger pd geviret har gdtt ned i Vestfold/nedre Telemark. mistet vekt over vinteren; det er ingen ytterligere vektnedgang utover det vi vil forvente som sommertap. Videre kan det også se ut til at i de bestandene hvor åringene tapte mest vekt i sin første sommer, har de tatt igjen noe av det tapte i sin andre sommer. En slik kompenserende økning i vekstraten er kjent også for andre dyrearter. At nedgangen i vekt er mindre markert for åring enn for kalv ser vi også ved å sammenligne vektutviklingen for ! r lO DA D.e Elg IkutII km 2 Fig. 5. Forholdet mellom slaktevekt for kalv/dring ogbestandstetthet uttrykt som elgskutt prkm2 for 6 av elgbestandene i Fig. 3 og4. Materialet for dring i bestand 3 og5 erutilstrekkelig for d trekke linjer. de to gruppene i Fig. 3 og 4. Fig. 5 viser et annet interessant forhold som ikke er så godt illustrert i Fig 3 og 4. Ved lav bestandstetthet møtes vektene for kalv på ca 70 kg (unntatt Østfold). Ved liten elgbestand hvor rogna og andre sårbare beiteplanter ennå forekommer rikelig, gir disse beitene elgkalv av omtrent samme størrelse i disse områdene. Slik er det ikke for åringene. Her er vektlinjene parallelle og møtes ikke. Det vil si at selv om vi reduserer bestanden til et minimum i Hurdal og Nord-Østerdalen, så oppnår vi ikke høye åringvekter. Dette er effekten av strenge vintre på åringen. Mye snø og lange vintre med tilsvarende kort vekstsesong er negative faktorer som elgen ikke kommer unna selv om det er nok av godt beite. GevirstørreIsen har gått ned Fra oppdrett av elg i fangenskap er det velkjent at størrelsen på geviret øker når den gis mye og godt for. En elgokse i oppdrett ved NLH som ble gitt rikelig med kraftfor hadde 5 solide takker på geviret som åring. Med nedgang i kvaliteten av det naturlige foret er det derfor rimelig å vente at gevirstørreisen går ned sammen med vektene. Dette viser segogså å være tilfelle. I Fig. 6 har vi satt opp andelen av åringsokser i Vestfold som har mer enn 2 takker på geviret. Vi ser det er 77