TALETRENING FOR DØVE OG STERKT TUNGHØRTE

Transkript

1 ARNE STOKKAN ODD K. JENSSEN TALETRENING FOR DØVE OG STERKT TUNGHØRTE ET OPPLEGG MED KOMMENTARER DØVES FORLAG AS - BERGEN LÆRERENS BOK

2

3 TALETRENING FOR DØVE OG STERKT TUNGHØRTE ET OPPLEGG MED KOMMENTARER LÆRERENS BOK ARNE STOKKAN ODD K. JENSSEN MØLLER KOMPETANSESENTER A.C. Møller skole

4 Døves Forlag As Bergen, 1994 Utgitt med tilskudd fra Nasjonalt læremiddelsenter Trykk: Døves Trykkeri As Bergen ISBN

5 Forord «Taletrening for døve og sterkt tunghørte» omfatter to bøker: «Elevens bok» og «Lærerens bok». «Elevens bok» er et enkelt opplegg med artikulasjonsrekker, en del ord med bilder og setninger med forskjellige lydforbindeiser knyttet til rekkene. Det er også lagt inn noen skriveøvelser. «Lærerens bok» er tenkt som en veiledning til et opplegg i taletrening for den tidligste opplæringen. Bøkene gir seg ikke ut for å gi noen uttømmende framstilling av det omfattende temaet hørselshemmede og tale. De er tenkt som et supplement til det som finnes på området fra før. Den viktigste hensikten med bøkene er å gi et praktisk opplegg for den første taleopplæringen. Vi håper at bøkene kan være til støtte for lærere som er nye i faget. Taletreningsopplegget er bare et eksempel på hvordan det kan gjøres. Det er i hovedsak basert på et opplegg som tidligere døvelærer ved Skådalen skole, Aslaug Langåker, har gitt utgiverne. Vi takker henne spesielt for hennes bidrag. Opplegget er supplert med erfaringer fra andre døvelærere. Vi håper også at deler av bøkene kan nyttes til taletrening for elever på forskjellige klassetrinn, og at opplegget kan være til hjelp for elever med lesevansker. I tilknytning til bøkene er det laget et videoprogram med eksempler på taletrening ved A. C. Møller skole. Aase Lyngvær Hansen har stått for produksjonen. I «Lærerens bok» har Birgit Karlstad skrevet om «Stemmetrening», Olle Eriksen om «Tekniske hjelpemidler i taletrening» og Aase Lyngvær Hansen om «Rytme». Illustrasjonene er laget av Sylvi Anita Barman-Jenssen. Vi takker A. C. Møller skole ved rektor Synnøve Utseth og Nasjonalt Læremiddelsenter for støtten som har gjort det mulig å gi ut bøkene. Til slutt en takk til professor Martin Kloster-Jensen, som har gått igjennom manuskriptet, og til prosjektleder Bjørg K. Stålen for hennes initiativ og støtte i forbindelse med utgivelsen. Trondheim, september 1993 Ame Stokkan Odd K. Jenssen

6 l. Innledning Forøvelser F -lyden (Se elevhefte side 1) P-lyden (Side 2) T -lyden (Side 3) V-lyden (Side 4) F, P og t i utlyd (Side 5 og 6) F, p, t og v i forlyd (Side 7) K-lyden (Side 8) M-Iyden (Side 9) N-Iyden (Side 10) Ng-Iyden (Side 11) S-lyden (Side 15) L-lyden (Side 16) U-lyden (Side 18) I-lyden (Side 21) O-lyden (Side 24) Æ-lyden (Side 26) A-lyden (Side 27) A-lyden (Side 35) Y-lyden (Side 39) i

7 22. R-Iyden (Side 41 og 42) E-lydene (Side 44 og 45) Ø-lyden (Side 46) H-lyden (Side 49) J-lyden (Side 52) Sj-/skj-Iyden (Side 53) Kj-Iyden (Side 54) De retroflekse lydene rn rt rd rl Stemmetrening ved Birgit Karlstad Rytme ved Aase L. Hansen Tekniske hjelpemidler til bruk i taletrening ved Olle Eriksen Litteratur: ii

8

9 l. Innledning Taletrening er en del av språkopplæringen i døveskolen. Det er viktig at elevene har utviklet ferdigheter i forståelse og bruk av norsk skrift- og talespråk. Dette språket vil, for de aller fleste av våre elever bli det språket de oftest møter i arbeids- og samfunnsliv. Det er viktig at elevene stimuleres og kvalifiseres for å bruke dette språket. Slik vil de unngå mange problemer i kontakt med andre som ikke kan tegnspråk. Ferdigheter i norsk vil også lette leseforståelsen og tilgangen til litteratur. For døve barn er det ikke naturlig å utvikle et talespråk, og det kreves spesielle tiltak og øvelse for å stimulere en heldig utvikling. Talespråket bør jo for det første være forståelig. Dessuten er det ønskelig at det er mest mulig korrekt og estetisk. Dette vil lette bruken og styrke brukerens sjøltillit. For å oppnå dette trenger den døve eleven mye øving med rettledning i bruk av tale-organene. På grunn av døvheten vil eleven ikke lett kunne tilpasse og korrigere stemme og artikulasjon. Dette avhenger mye av en eventuell hørerest. Det blir oppgaven til hørende hjelpere å gi eleven feedback og stimulere øving slik at stemmebruk og artikulasjon av lyder og lydforbindeiser blir tilfredsstillende. Mange øvinger vil være av mer teknisk karakter. På begynnertrinnet må en ikke hindre elevens spontane språkbruk med stadige korrigeringer og gjentakelser som vil hindre opplevelse av emne og innhold. De taletekniske øvelsene med øving av lyder, lydforbindeiser, rytme og stemmebruk er spesielle øvelser som krever spesiell konsentrasjon. Dette behøver ikke være trivielle øvelser. Enhver fremgang bør få positiv belønning. Etter hvert vil eleven stimuleres av å få bedre kontakt gjennom talespråk. En god atmosfære under øvelsene er meget viktig på flere måter. Det vil lette innlæringen, og en avslappet positiv holdning vil også bedre stemmens kvalitet. Øvingsperiodene for hver enkelt elev bør ikke være lange, men det vil være nødvendig med daglige øvelser og oppfølging for å få varige resultater. Det kreves grunnleggende individuelle øvelser, men repetisjoner, rytme og stemmeøvelser kan også foregå i gruppesituasjon. Det er viktig at hørende kjenner til elevens standpunkt, slik at de kan stimulere til rett bruk av talen i praktiske situasjoner. 1

10 2. Forøvelser Tidlige forøvelser er viktig for å utvikle rett stemmebruk, rytme, kroppsbeherskelse, balanse, pusteteknikk og mimikk. Barnet skal lære å søke kontakt på en god måte, ikke ved uartikulerte tilrop. Det skal brukes tegn, lyder, ord eller setninger, alt etter barnets forutsetninger. Barnets oppmerksomhet må skjerpes. Det gjelder for mimikk og munnbevegelser, skjelning av stemte og ustemte lyder og nasaler. Rytmeøvelser vil forberede rytme i ord og setninger. For å skape god etteraping er nærkontakt med læreren i speilet og bruk av tilgjengelige sanseopplevelser viktig. Positiv og negativ respons må også brukes. Det vil ofte være tjenlig med bruk av teknisk utstyr som indikatorer og taleskop. Høreapparat må brukes flittig slik at en eventuell hørerest blir utnyttet maksimalt. Eleven må stimuleres til å etterape og gjenta munn- og tungestilling ved hjelp av synssansen og speilet. Stemt lyd kan føles på halsen, og det skjelnes mellom luftstrøm gjennom munn eller nese. Luftstrømmen kan føles som et støt eller en jevn strøm (pust). De systematiske lydøvelsene starter med lyder som er lett «synlige» og som kan føles med handbaken foran munnen (f, p og t). 3. F -lyden (Se elevhefte side 1) 1 Lyden dannes ved at underleppen trekkes litt tilbake og støttes mot fortennene i overkjeven. Lufta presses ut gjennom åpning mellom fortennene og leppen. Læreren viser munnstilling, gjerne med speil, og demonstrerer med barnets håndbak foran lærerens munn. Eleven føler luftstrømmen og forsøker å si lyden med håndbaken foran sin egen munn. 1. Fortennenes stilling skal være omtrent midt på underleppa. Vansker under tannfelling. 2. Tunga skal ligge i hvilestilling. Hvis den heves får vi overgang til s-lyd. 3. Lyden er ustemt. Forskjellen mellom stemte og ustemte lyder føles på halsen (strupehodet). 1 Alle seinere henvisninger gjelder elevens arbeidshefte. 2

11 Stemmeøvelse: En må ikke glemme den daglige stemmeøvelsen: ba - ba - ba Her vil en få mange nyanser med urene vokaler, nasalering og andre varianter. Tunga skal være brei og lav, i hvilestilling, og kjeveåpningen ikke for stor. Dette lykkes kanskje ikke i første omgang, men her er det stemmeøvelsen som er viktigst. Vi vil seinere få øvelser med a-lyden. Vi merker oss at den ikke øves alene, men sammen med konsonant. En kan legge inn rytmeøvelser i øvelsene med ba. 4. P-lyden (Side 2) Lyden dannes ved at leppene trykkes sammen og står i spenning mot hverandre. Leppene åpnes brått, og vi får et luftstøt. Lyden demonstreres, og eleven føler luftstøtet foran egen munn. En kan stimulere luftstøtet ved å bruke papirremser eller små papirbiter på bordet, eller ved å slukke lys og lignende. 1. Lyden er ustemt. Føl på halsen! Ikke pe! 2. Kinnene skal ikke blåses opp. Se i speilet. 3. Kjeven skal ikke beveges. Dette kan føre til mellomlyder. Øv med rolig kjeveåpning. 4. Tunga ligger i hvilestilling. Urolig tunge fører til varianter med pt, ps og pk. Stemmeøvelse: En liten variasjon i øvelsene. Kanskje stemmen blir bedre? ba - ba - ba da - da - da Øvelsene foregår foran speilet slik at eleven ser tungestillingen og forsøker og ta etter. Enkelte får bedre stemme med da enn med ba. Dette må en merke seg og benytte som utgangspunkt ved seinere øvelser. 5. T -lyden (Side 3) Her kreves brei tunge som kan stenge for luftstrømmen bak tannfestet i overkjeven. Dette må øves i speilet. Ved å presse lufta sammen og åpne ved å trekke tungespissen plutselig ned og litt tilbake, får vi en t-iyd ved eksplosjon. 3

12 1. Tunga må være brei for å stenge helt for luftstrømmen. En må være nøye med dette. Det er nødvendig også seinere under øvelser med k-iyd og r. 2. Unngå at eleven sier te istedenfor t. 3. Vær på vakt mot nasalering. Ikke n-iyd. Det er åpent for glottis og ganeseilet slik at en får nok lufttrykk og unngår smattelyd. 4. Dersom en får stemt eller ustemt l-lyd er tunga for smal og lufta slipper ut på tungas sidekanter. 5. Skulle eleven under øvelsene komme fram til en k-iyd bør en sikre seg denne og vente med t-iyden. Nå er det tungeryggen som artikulerer mot ganen. En kan nok få tilnærmet t-iyd ved forskjellig tungefeste, men dersom en ikke er nøye med plasseringen av t, vil en få problemer seinere ved innøving av andre lyder, for eksempel r og k-iyd. Stemmeøvelse: Etter øvinger med tunge fe ste for t-iyden øver vi Kanskje får en også da-da-da ga -ga -ga Det kan lykkes å få ga på direkten, men vanligvis må en gå veien om k. Innimellom tar en f-p-t og passer på at de er ustemte lyder. Vurder hvor elevens stemme er best og bruk dette som grunnlag i videre øvinger. 6. V-lyden (Side 4) Dette er den stemte varianten av f-lyden. En fikk kanskje noen v-lyder under øvelsene med f, men de ble bare avvist. En forutsetter at f-iyden er bra festet, og at eleven kan beherske stemt og ustemt lyd. Vi øver v sammen med vokallyd for å få best mulig resultat. Enkelte elever får for høyt eller lavt stemmeleie ved øvelsene. Senere kan det være nyttig å forsøke forskjellige vokalforbindelser for å korrigere dette. Utnytt også hørerestene med høreapparat. Å få eleven til å føle på halsen og brystkassen kan også være til hjelp. 4

13 Stemmeøvelser: Nå har en en del variasjonsmuligheter: Hvor mange greier eleven på en pust? Holder eleven samme stemmeleie? Kanskje klarer eleven: 7. F, P og t i utlyd (Side 5 og 6) ba - ba - ba da - da - da ga - ga - ga va - va - va ba - da - ga - va En har nå et bra lydforråd som en må repetere og utvikle under daglige øvelser. F, p, t og b, d, g, v med vokalforbindelse. Etter hvert går en over til å øve f, p og t i utlyd. Dette er viktig for å beholde luftstøtet. La elevene gjenta rekkene uten å se på arket. Les både loddrett og vannrett. Enkelte elever vil få bedre og kraftigere artikulasjon når de øver bap - bat - baf enn bare ba. Dette fordi eleven må sette mer kraft på for å få skikkelig utlyd. Unngå pe- og te-lyder og få en ren lufteksplosjon i øvelsene. Pass på at eleven ikke beveger kjeven under eksplosjonen. Makter eleven overgang fra stemt til ustemt lyd? 8. F, p, t og v i forlyd (Side 7) Nå kreves et sikkert skille mellom stemte og ustemte lyder: fat- vat fap -vap faf -vaf Det er gjerne lettere å skille mellom f og v enn mellom b og p, og mellom t og d i forlyd. Eleven vil gjeme miste eksplosjonen når en får p og t i forlyd. Dermed går lyden over til b og d. 5

14 Ord: Eleven har allerede en del ord med tilnærmet riktig uttale. Nå er tiden inne til å øve med ord. Her kan en nytte tegninger, ordleker og spill samtidig som en øver korrekt uttale. En del avlesningsøvelser kan komme etter hvert. Lese, forstå, tale, skrive og avlese er en komplisert prosess som må utvikles over tid. 9. K-lyden (Side 8) Denne lyden er vanskelig å «se» og demonstrere for eleven. Men luftstøtet mot håndbaken kan føles. Lyden artikuleres ved at tungeryggen spennes mot den harde ganen og ganeseilet lukkes mot den bakre svelgvegg. Lufta presses mot ganen, og tungeryggen åpner for luftstrømmen ved eksplosjon. En demonstrerer dette i speilet på vanlig måte, og enkelte elever kan lykkes med k-lyden uten problemer, mens mange trenger lang øving. Dersom eleven har en skikkelig t-lyd kan denne nyttes som utgangspunkt. En ber eleven si t, og så presser en ned barnets tungespiss med barnets pekefinger. (En kan demonstrere dette først på seg sjøl.) Får barnet på denne måten en skikkelig k-lyd, viser en eleven at dette er en fin, ny lyd. Kan vi makte denne lyden uten hjelp av fingeren? Enkelte elever trenger hjelp av fingeren fremdeles en tid. 1. Eleven sier eh i stedet for k. Tunga er for slapp. Øv med utgangspunkt i t og spent tunge. Bruk fingeren. 2. Med tungeryggen for langt bak blir lyden ubehagelig. Senere kan en rette på dette med varierte lydforbindeiser: ek - ik. 3. Med tungeryggen for langt fram får en tilnærmet t-lyd. 4. Lyden kan bli stemt og en får g-lyd. Øv med og uten stemme. Artikulasjonsstedet for k avhenger av hvilken vokal som kommer etter lyden. Når vi sier ka-kæ-ke-ki, kjenner vi at tungeryggen flyttes framover i munnen. Når det gjelder artikulasjonsrekkene her prøver en å sette k etter vokalen. (Gak hopper en over dersom en ikke har ga.) K først i rekkene kan tas seinere dersom det oppstår vanskeligheter. 6

15 10. M-Iyden (Side 9) Dette er en nasal-lyd. Eleven kan føle dette på nesen, og det kan registreres på nasalindikator. Under artikulasjonen er ganeseilet senket, og luftstrømmen går, etter å ha fylt munnhulen og blitt stengt av leppene, gjennom nesen. Tunga ligger i hvilestilling. En viser først at munnstillingen er den sammen som for b- og p-lydene, og en lar eleven få føle på lærerens hals mens en svak m uttales. En skal ikke konsentrere seg for mye om luftstrømmen gjennom nesen i første omgang. For å få tunga i hvilestilling øver en med m bak vokaler i første omgang: bam - dam Eleven behersker ikke åpningen av ganeseilet, og en får b- og p-lyder. En må øve med utpusting gjennom nesen og føle på nesevingen. Munnen må være lukket. 2. Tunga er urolig og en får mellom lyder med d og g. Øv med m bak vokal: fam. 3. Senker en ganeseilet for seint og danner støt gjennom nesen, får vi en pm-lyd. Luftstrømmen gjennom nesen skal flyte jevnt uten støt. Nasalering: Nasalering av vokaler i forbindelse med m-lyd er en meget vanlig feil. Dette må læreren være oppmerksom på og motarbeide. Særlig hyppig er dette hvis m kommer foran vokalen, for eksempel mat. En må være påpasselig med slike ord og øve m i utlyd, for eksempel pam, fam, tam. 11. N-Iyden (Side 10) N-Iyden er en nasallyd, og luftstrømmen går gjennom nesen. Lyden har samme tungestilling som d-t. Tunga er brei med feste bak fortennene i overkjeven. Det lages et lukke for den orale luftstrømmen. l. Vi får d istedenfor n. Eleven senker ganeseilet for sent (madn - mann). Det skal ikke være noe luftstøt i ordet. Prøv med ganeseilsøvinger 2 før en fortsetter med n. 2 Se annen litteratur. 7

16 2. Hvis vi får en palatal n (trøndersk n), må vi øve på å få tungespissen opp, som d dog t. 3. Klem på kinnene hvis lufta går ut til sidene (over sidekantene av tunga). 4. Øv først n bak en vokal da det alltid er en fare for at nasaliteten kan overføres til andre lyder. 12. Ng-Iyden (Side 11) Ng-lyden kan øves inn etter at m og n er innlært. Vi tar utgangspunkt i m. La eleven puste ut gjennom nesen som ved m. Gjør det samme med åpen munn. Etterpå kan vi sette til stemme. Lyden dannes ved at bakerste del av tungeryggen danner et lukke for munnhulen mot velum (den bløte gane). PASS PÅ l. Pass på at kjevestillingen ikke forandres ved overgangen fra vokal til ng. 2. Ng-lyden må ikke være for sterk. Øv lyden bak en vokal (ang). Tips! Hvis det er vanskelig å øve inn ng med utgangspunkt i m, kan vi prøve med n. La eleven si n og skyv tunga tilbake med en spatel (eller med elevens egen finger). Vi kan da få en god ng-lyd. Når ng øves i rekker er det lurt å starte med ban-dan og så gang. Det er for først å bevisstgjøre elevene på at det er en nasallyd og deretter at tunga skal løftes og danne lukke mot ganen. Side 12 Rekkene er beregnet på å øve inn stemte konsonanter i slutten av ord (svak, nesten stemmeløs). Side 13 Innøving av lang vokal. Øving for pusten. Side 14 Innøving av lang vokal p-a, t-a, k-a Denne rekka er nyttig med hensyn til å få bort nasalisering l l Pust - (h) - mellom konsonant og vokal. 8

17 13. S-lyden (Side 15) S har tungefeste bak tennene i underkjeven. (Tunga kan også ligge an mot tennene i overkjeven.) Brei tunge som ligger langs jekslene i overkjeven. Tunga danner ei smal renne. Eleven kan kjenne luftstrømmen med handa. 1. Hvis eleven bruker for sterk luftstrøm, kan tunga komme for langt fram. 2. La eleven bite i ei fyrstikk hvis tunga kommer ut mellom tennene. 3. Øv med sugerør hvis tunga presses opp mot ganen. 4. Forsøk med ts eller st hvis lufta går ut over tung as sidekanter. En kan også gå veien om interdental s (lesping). 5. Hvis vi får sj istedenfor s, er tungefestet for langt bak. Tunga kan da også være bøyd oppover. 6. I begynnelsen er det lettest å øve s sammen med trange vokaler (si - se, is - es). Det er vanskelig å få en riktig s. S har et begrenset artikulasjons-leie, og resonans-rommet er så lite at en liten forandring i tungestillingen forandrer s-lyden. Det kreves påpasselighet i løpet av hele skoletiden for å beholde en riktig s-lyd. S-lyden må stadig «kontrolleres». S-indikatoren kan være et meget godt hjelpemiddel ved øving av s. 14. L-lyden (Side 16) L-lyden dannes ved at tungespissen (tungebremmen) danner en sperring bak fortennene i overkjeven. Luftstrømmen får da ikke gå ut over tungespissen, men på grunn av sperringen føres lufta ut over tungas sidekanter. Stemmen settes til og l får sin spesielle klang. L kan være vanskelig å lære. Det hender vi kan få den gratis (dvs. uten noe spesielt forarbeid). Men vanligvis krever den atskillig arbeid og nøyaktighet. Først øver en l uten stemme. En må passe på at tunga er brei (og tynn) når den løftes til sperring. Den vil gjerne bli for smal. En annen ting som en også må passe på, er at trykket mot tennene (tannfestet) er i orden. Elevene kan føle luftstrømmen som kommer ut på siden (særlig ved den ustemte 1). Å øve den ustemte l først gjør det også lettere å unngå nasalering (på I) som kan være et problem. Når eleven har godt og riktig trykk mot tennene med brei tunge og luftstrømmen går som den skal, kan en begynne å sette stemme til. En kan starte med å sette stemme på a-en i la og helt til slutt både på l og a. 9

18 Gode lalle-øvelser: lalalala. Artikulasjonsrekker: falla - balla - palla - valla - salla (ikke galla i første omgang). NB! Stemmen stiger ofte på l og denne rekken er fin for utjamning. Neste skritt: ball- dall -... Til slutt: l alene. 1. Tunga kan bli for smal. Da får vi en vokal-liknende lyd. Det er meget viktig å øve på å få tunga brei. 2. Tunga kan bli for tykk. Da mister l-en sin smidighet i lydforbindeiser. 3. L blir nasal. Tunga kan da ligge langs ganen og stenger for luftstrømmen. Forøvelsene er ikke gjort riktig. Tunga kan stå i n-stilling. En må prøve på å løse opp sidekantene. Bruk speilet, føl luftstrømmen. 4. Ganeseilet kan være stengt, men tunga er i n-stilling. Da får vi d. 5. Tungespissen slutter ikke helt til. Da får vi noe mot en frikativ-r (glidende r). 6. Tunga er for langt bak. Den settes an mot ganen og vi får en tykk l som ikke er korrekt. 7. Mellom-lyd ved lydforbindeiser (for eksempel soel i stedet for sol og biel i stedet for bil) kan være en nokså vanlig feil. Den kommer av feil leppe- og kjevestilling som ikke må forandres ved overgangen fra vokal til l. Regelen er at l skal uttales med samme leppe- og kjevestilling som vokalen foran. NB! Husk den breie, tynne tunga! Sett ikke stemme på l før organstilligen er god. Pass på trykket med tunga. Kommentarer til art.rekker:(side 16). Rekkene falla, balla... tas før ball, dall... fordi stemmen har en tendens til å stige på l. Vokalen a foran og etter l hjelper til å holde stemmen i riktig leie. En venter med å ta galla inn i rekken. I motsetning til at tunga er nede på f,b,p, v og som regel på s, er den oppe på g og kan dermed være vanskeligere å si. Side 17 For elever som behersker disse lydene er det en nyttig repetisjonsøvelse. Alle innlærte konsonanter foran a. 10

19 15. U-lyden (Side 18) A sette opp en rekkefølge for de forskjellige lydene som den eneste gyldige i artikulasjon er umulig. Når vi setter opp en rekkefølge, så er det fordi det kan gjøres på denne måten, og fordi det er godt for nybegynnere å ha noe fast å holde seg til. Ofte tar en u som første vokal etter a. Når tunga er kommet fram, ligger den så å si ferdig til u. U-lyden gir ikke så stor klang i begynnelsen, men den er god å ty til når en har nasale stemmer. NB! Det blir sjelden nasalering på u! Hvordan dannes u-en? Leppene er noe framskutt og rundet, og munnåpningen er liten. Tunga er brei og trykker noe mot kinntennene i overkjeven slik at lufta passerer i ei renne. Det anbefales å øve u sammen med konsonant til å begynne med. Senere kan en ta u alene. U-en er ganske lett å få til, men krever påpasselighet for å holde seg ren. Husk! Det er lærerens øre som «bestemmer» den rene vokalen. 1. En må hele tida arbeide med at konsonanten tilpasser seg u-en, slik at det ikke sniker seg inn mellom-lyd. 2. U-en rar ofte o-klang. Det kommer av at tunga trekkes noe tilbake og heves på midten eller fordi leppeåpningen blir for stor og rund. Dette rettes ved å få tunga fram og leppeåpningen riktig. Kan også ordnes ved å få et trykk mot fortennene i underkjeven. 3. U-en kan få ø-klang. Det kan komme av at kjevevinkelen blir for stor. 4. Hvis munnåpningen blir for liten, kan u komme til å likne v. 5. Ofte kan u-en få en for svak klang i begynnelsen. Det kan jevnes ut etter hvert med en vokal som klinger sterkere, for eksempel: badu, dadu, gagu... Tips! Når vokalene er faste og uten nasalering, prøver vi å sette dem foran konsonanten. Er stemmen ikke helt god, begynner vi med u. Det er da best å sette eksplosivene (p,t,k) i utlyd. Husk nå fordrer vi ren vokal! Side 19 Trelyds-kombinasjoner med u som vokal. Her prøver en f, p og t i utlyd. Side 20 Her med k og s lagt til i utlyd. 11

20 16. I-lyden (Side 21) Det hender iblant at stemmen ikke kommer videre på a. Den kan til og med bli dårligere, og da blir det bare å innøve feil stemme. Vi rar skifte til andre vokaler. U er tatt. Vi kan prøve for eksempel i. Den gir god klang, og vi har fremdeles tunga framover mot tennene. Vibrasjonene av i-en kan barna føle. En riktig i er ikke lett å miste! (Annerledes er det med for eksempel å). Hvordan dannes i-en? Tunga er brei, framskutt, hevet og spent på i. Den trykker med sidekanten mot innsiden av kinntennene i overkjeven. Lufta går gjennom ei smal renne. For lydforbindeiser er det best at kjeveåpningen ikke er for liten. (Tenk på l, bil kan ofte bli til biel). Som vanlig prøver vi å si i helt naturlig: bi, bi-bi-bi, (ba-i hvis den blir for «trang»). Å sette s foran i-en (si) kan ofte gi bedre i. En må heller ikke være redd for å prøve seg fram. Noen kan makte å få til i straks, andre må vi arbeide med på lang sikt. Det er tunga som må komme i riktig stilling! l. I-en kan ofte få e-klang. Tunga må heves og spennes mer. Kjevevinkelen må bli mindre. 2. I-en kan nærme seg j. Tunga er da hevet for mye. Kan arbeides bort med: bai. Denne feilen er ikke så farlig. Friksjonen forsvinner som oftest når talen blir flytende. 3. Husk! I-en skal flyte fram. Ikke spenn, pass på halsmusklene! 4. Stemmen stiger ofte på i. Jevn den ut med i-a, i-a (a-i, a-i). 5. Pass på at munnvikene ikke dras for langt tilbake. Det er en misforståelse å tro at i-en kommer bedre fram i slik stilling. For det første skjemmer det utseendet, og for det andre gjør det talen mindre smidig. 6. Hvis leppene bare rundes en smule, blir det y-klang. NB! Tips! Et knep for å få i er å puste i-en ut og så sette stemme på! Kommentarer til artikulasjonsrekker (side 21). Vent med å sette i først til den klinger bra! S foran i (si) kan være til god hjelp for å få bedre i. Hvis spennet er for dårlig kan en trykke under elevens hake. (Husk! Men ingen spente halsmuskler). 12

21 17. O-lyden (Side 24) Ved o-lyden er leppene rundet, noe fremskutt og sluttet sammen slik at åpningen blir liten. Tunga skal være trukket tilbake fra fortennene i underkjeven. Samtidig skal den være hevet bak. Det er best å gå ut fra g (go - go). Det lønner seg ofte å sette vokalen mellom to konsonanter (gop, got, gok... ). Det kan gi støtte for vokalen i begynnelsen. 1. Pass på at tungespissen ikke er for høy (eller for langt fram) fordi vi da får en u-liknende lyd. 2. Husk rundingen med leppene! 3. Mellomlyd kan, som ved alle vokalene, snike seg inn i forbindelse med konsonanter. Det gjelder så vidt mulig å få konsonantene i o-ens stilling. 4. Da resonansrommet ved o-lyden er stort kan den ofte bli for dyp og underkomprimert. (Bruk stemmeøvelser med a, ba bo ba ). 18. Æ-lyden (Side 26) Æ-lyden har omtrent samme kjeveåpning som a. Tunga ligger langt fram (like bak tennene i underkjeven med tungefeste der). Leppene trekkes litt ut til sidene (i forhold til a). 1. Hvis æ-lyden likner for mye på a, er tunga for lav og for slapp. 2. Hvis tunga er for høy får vi en e-liknende lyd. Æ-lyden er som regel lett å lære, og elevene lærer den oftest ved imitasjon. Lyden kommer også ofte spontant. 19. A-lyden (Side 27) En har øvd en del vokaler i forbindelse med stemmeøvelser, men trenger kanskje videre øving for å få rene lyder. Noen vokallyder har lett for å gli over i hverandre. Døve har en del problemer med å kontrollere vokal-lydene, og det blir lærerens øre som må være kontrollen. En øver i første omgang lange vokaler, og vil seinere korte dem inn i passende lydforbindeiser. En minner om at vokalene først brukes i lalle-øvelser som ba-da-ga. En skal nå øve a-lyden som forlyd, og det kan være vanskelig å få til en myk ansats. 13

22 Tunga skal være flat og brei og ligge i hvilestilling. Svelghulen skal være vid. Noen prøver å hjelpe på dette med tungespatel, men dette kan også føre til at eleven sperrer i mot og løfter tunga. Kanskje det er bedre å vise i speilet? Trekkes tunga for langt bak, :far vi en ubehagelig a-lyd. Noen slike feil kan en rette på ved å sette forskjellige konsonanter foran vokalen. Med døve elever må lyden lenge øves i forbindelse med konsonant, men elever med hørerester makter gjerne øvinger med lyden isolert. Når en øver med a som forlyd, kan det være klokt å sette en eksplosiv lyd bak slik at eleven har noe å holde seg til, og også for å unngå nasalering. En kan også prøve å øve med va - va - va for å unngå nasalering. Stemmen kan bli luftfylt. En kan prøve å få bort dette med korte lalleøvelser: eller de - de - de - de be - be - be - be En kan med enkelte konsonant-forbindelser få mellom-lyder: Feat i stedet for fat. Da er tunga ikke innstilt fort nok. Når en skal korte inn a-lyden kan en bruke lydforbindeiser som: og ord som: og lignende. ba-ma, da-ma, ga-ma takk, katt, vann Side 29 K og t som mellomlyder etter s, for eksempel sko og stol får svekket eksplosjon og tilnærmet stemt lyd. En markerer gjerne denne uttalen slik: Rekkene tar sikte på å øve inn dette. (b) (g) (d) spor sko stol 14

23 Side 30 Diftongen au uttales i de fleste dialekter æu. Andre diftonger i samme forbindelse: Side 31, 32 og 33 Her kan lett en av lydene forsvinne. En øver disse rekkene for å unngå dette. Side 34 Her øver en kort a. ei, ai, øy ks ps sp st sk ms ns ngs 20. A-lyden (Side 35) Kjevevinkelen er noe mindre enn ved a og leppene er rundet. Tunga er brei, noe hevet bak og tungespissen er trukket litt tilbake fra fortennene. Å er vanskelig å få ren. Det er som ved o ingen faste holdepunkter for tunga, og det tar tid før elevene får det riktige artikulasjonsfestet. 1. Å-en får o-klang. Da er leppene for mye rundet. Kjevevinkelen kan være for liten eller tunga er trukket for mye tilbake og hevet for mye. 2. Å-en får ø-klang. Da er tunga hevet framover og ikke bak. 3. Å-en får a-klang. Kjevevinkelen er for stor, og leppene er for lite rundet. 4. Å kan ofte ligge i et dypere stemmeleie enn a. øv: ba-bå-ba Tips! Hvis det er umulig å få å-en ren, prøv større kjevevinkel. Det er som om baktunga heves ved en større kjevevinkel. I flytende tale jevnes dette ut. Noen elever kan få en god å-lyd ved å sette den sammen med g (gås), andre i ord som: båt, få... Vi får prøve oss fram. Øv gjeme å-en med konsonanter etter gå... Det kan gi bedre støtte for å-en. 15

24 21. Y-lyden (Side 39) Det er lett å få y fra en god i. Y-en har samme tungestilling og kjeveåpning som i. Et unntak er hvis en elev har en i med svært liten kjevevinkel. Da må kjeven senkes en smule. Leppene er framskutt i ytterste del - overleppen oppover og underleppen nedover. 1. Ingen stramming av halsmusklene. 2. Y-en kan få u-klang. Leppene er ikke rundet utover eller tunga er senket. 3. Y-en kan få en slags ø-klang. Kjevevinkelen er for stor, og det er gal runding. 4. Y-en får friksjonslyd. Da er den for «trang». Tunga er for høy. Artikulasjonsrekker: (Side 39) S foran y (sy) kan også her være fin å ty til. 22. R-Iyden (Side 41 og 42) Det er mange varianter av r i norsk. I døveskolen har det vært vanlig å bruke tungespiss-r. Tungerot-r trekker artikulasjonen bakover i munnen. Dessuten kan en tungespiss-r delvis leses av. Hvis en først har fått tungespiss-r, kan klangløse stemmer få fin klang. Tungespiss-r-en dannes ved at tungas randparti legges opp mot ganen og langs tennene i overkjeven og danner et rør eller ei renne langs tungeryggen. Luftstrømmen presses gjennom renna og mot tungespissen som danner et lukke bak framtennene. Tungespissen slynges framover, og på grunn av sin elastisitet og den spenning den har spretter den tilbake til festet, presses ned igjen og spretter tilbake. Tungeslagene følger tett inn på hverandre og vi får den karakteristiske rullende tungespiss-r. Tallet på tungeslag kan variere fra ett til fem/seks. R-en kan en begynne med så snart t-en er godt festet. Først sier læreren r helt naturlig slik som en gjør med alle lyder en starter med. (Her må vi også som med andre lyder som kan høres, selvfølgelig nytte ut hørerestene.) Det går sjelden å få r på denne måten. En kan gå ut fra t med noe større kjevevinkel og prøve å få flere slag med tunga (ustemt, frikativ r - t-knepet). En kan også prøve å si t - t - t i rask rekkefølge. Husk brei tunge! feil. Når barna makter dette, kan de også øve på egen hånd uten fare for å øve 16

25 Det er ingen vanskelighet med å få tunga inn bak tennene selv om en kan få den utenfor først. Noen går ut fra «heste-r». (Det har vært vanlig i Sverige). Noen prøver å sette i, p, f foran r-en. Den sikreste måten har vært å få r ut fra i. Hvordan få stemme på r-en? Det er lurt å vente med å sette stemme på r før tungeslagene er i orden. For enkelte elever kan det ta lang tid å få stemme på r. Det kan være vanskelig å føle forskjell på stemmeløs r og r med stemme. Men det kan registreres en forskjell både på hals og bryst. Det er ikke vanlig at det lykkes å få stemme på r på denne måten. Vi prøver da følgende måte. Vi setter r-en mellom to a-er, ara, rarara. Her håper en at stemmeklangen fra a skal overføres til r. En kan også sette r mellom andre vokaler eller ved siden av andre stemte lyder: ririri, dra, bra... Det er lurt å prøve seg litt fram. 1. Noen elever kan spenne tunga for mye slik at de ikke får slag av den grunn. Da er det best å gå fra r-en for ei tid, slik som en gjør med alle lyder som mislykkes. Det er bedre å vente litt enn å innøve feil. 2. Tunga er for slapp, og vi får ikke vibrasjonene av den grunn. Gå ut fra t-knepet, men t-en må være bra. 3. Tunga kan stikke ut over tennene. Som før nevnt er det lett å rette på med større kjevevinkel. En kan prøve å hjelpe til med å presse elevens hake forsiktig ned. 4. Tunga kan med tiden vise en tendens til å dra seg bakover fra tennene. Lett å rette på på dette tidspunktet (i den tidlige innlæringen) ved å vise den rette stillingen. 5. For mange og sterke slag med tungespissen. Når elevene har fått r, må en prøve å få slagene svakere og kortere i lydforbindelsene. NB! Tips! Hvis det viser seg at r-en ikke er ferdig når en går over til mer språk, rar en ty til frikativ stemt tungespiss-r. Tunga ligger i riktig stilling og talen blir ikke helt uforståelig. Når en så får r-en, går det fort med lydforbindelsene. Det er nettopp fordi tunga hele tida har hatt riktig leie. Artikulasjonsrekker (side 41) : Øving av r i lydforbindeiser: tr først, deretter tra. Det er lurt å øve på r i framlyd før en går over til r sist i ordet. 17

26 Side 42: Her har en satt r sist i rekka bæ, dæ,... (bær, dær..) Det er lurt å starte med æ som vokal da den har den letteste kjevevinkel for riktig r. 23. E-lydene (Side 44 og 45) Vi har flere varianter av e-lyden i språket vårt, og vi må øve med flere av disse. Først tar vi for oss den trange, spente lyden, seinere øver vi den korte, mer åpne lyden og den nøytrale endevokalen i slutten av ord som komme og ville. Ved innøvingen av e kan en gå ut fra en æ-lyd. Kjevevinkelen skal være noe mindre og tunga er brei og mer hevet og spent. Den følger kinntennene i overkjeven, mens spissen er senket og trykker mot fortennene i underkjeven. Viktigst her er spenningen i tunga. 1. Tunga kan bli for spent og hevet, og en nærmer seg ij. Vi viser i speilet at tunga må senkes og spennes mindre. 2. Dersom tunga blir for lite spent, får en varianter fra a til æ. Ofte er da tunga for smal og ikke hevet bak. Dette er vanlige feil. 3. Eleven kan spenne halsmusklene. Øv med avslapning. 4. En får mellomlyder ved lydforbindeiser: feærie i stedet for ferie. Kjevevinkelen må ikke forandres før neste lyd settes inn. 5. Enkelte får en nasal e med halsklang. Prøv å puste e-iyden fram og føl pusten uten stemme. Etterpå kan en sette på stemme. Det er den trange e-iyden som skaffer mest arbeid. Når en øver kort vokal kommer den åpne lett. Pass på at det ikke blir æ. En må gjeme øve med den nøytrale, trykklette vokalen i slutten av ord. Det gjelder om å få tunga fort nok i stilling for å unngå æ-lyd. En vanlig feil er at lyden blir for lang og markert. Øv med ord som male og bake og marker tungt og lett trykk. 18

27 24. Ø-lyden (Side 46) Når den trange e-lyden er innøvd, kan en prøve ø-lyden ved å gå fra trang e og runde leppene. Enkelte prøver å gå ut fra æ-lyd og runde leppene. Her kan det være lurt å prøve seg fram. Et godt resultat får en som regel slik: ep - øp et - øt ek - øk ef - øf es - øs og så videre Lyden får å-klang. Tunga er for slapp og ligger langt bak. Den skal ligge i stilling for e, og må heves og skyves fram. 2. Det samme er tilfelle hvis lyden farges av a eller o. 3. Hvis ø får y-klang er leppene rundet i framskutt stilling, eller tunga er for mye hevet og spent. Side 47 og 48 Pass på at det ikke blir mellomlyd når disse rekkene øves. 25. H-lyden (Side 49) H er en aspirasjonslyd. Vi venter med h til stemmen er blitt forholdsvis fast. Advarsel! Øv ikke inn h alene som en kort skarp utånding. Den skal øves sammen med vokaler da den retter seg etter disse. Det viktigste er å få fram en svak aspirasjon. Elevene skal bare føle h-en som en forholdsvis svak, varm pust på handa. På denne måten unngår vi den vanligste feilen ved h-en, nemlig innsnevringer i munnhulen. Da h-en nøye følger stillingen til vokalene, må vi først sikre oss at tunge-, kjeve- og leppestillingen er i orden før vi slipper h-en løs på vokalene. Vi starter med a og æ. Så prøver vi de andre vokalene (unntatt i og y). Vi må først sikre oss h-en uten for trang åpning før vi går løs på de to siste vokalene. l. Tungeryggen kan heves slik at det sniker seg inn en merkelig lyd (kjliknende). Dette er en nokså vanlig feil. Da er det bare å få tunga ned og gå løs på ha igjen. 19

28 2. Hvis h-en ikke er artikulert nøye sammen med vokalene, får en gjeme en mellomvokal (haus i stedet for hus). 3. Elevene bruker for mye luft på h-iyden og må stoppe opp og ta innånding før h inne i et ord eller en setning. Når h-en er øvet inn med svak aspirasjon slipper vi som oftest dette. Men når stemmen enda kan være underkomprimert, får vi se bort fra at en elev tilfeldig slipper opp for luft like før h i en setning. (Altså bare foreløpig). Inne i et ord derimot skal h-en trenes inn uten innånding foran. Dette er ikke. til å slå av på!! NB! Tips! Spesiell øvelse for å unngå «innånding: aha, æhæ, åhå, oho J-lyden (Side 52) J-lyden likner veldig på i, men tunga er mer hevet mot den forreste del av ganen enn ved i og vi får friksjon. Vi går ut fra i + vokal (iaiaia - hurtig: ja). Læreren må være lydhør her. Vi skal ikke nøye oss med ia. Trekk ut j-en med tydelig friksjon til den lyder overbevisende sammen med vokalene. Ta ikke ji og jy i første omgang, men glem ikke å øve dette nøye senere. Det er viktig å få fram en tydelig j foran i og y. Tenk på ordet gikk hvor i-en er kort etter j. (Vi gikk - «vijik» ). 1. Det kan bli for sterk friksjon. Den kan forsvinne når talen blir mer flytende. 2. For svak friksjon. Det følger ofte med for høy stemme. Da har vi nærmest i. I og med at vi arbeider inn friksjon blir stemmen lavere. 3. Ofte ser vi at j foran alle vokalene er øvet inn med i-stilling. Det er feilaktig! J-en følger vokalens munnåpning, og straks en har fått den rette friksjonen, stiller vi inn på vokalen først. Artikulasjonsrekker: (Side 52) Vokalene etter j er tatt i den rekkefølgen en erfaringsmessig tror er best. 20

29 27. Sj-/skj-Iyden (Side 53) Sj-Iyden har ikke noe tungefeste. Tungespissen er bøyd oppover mot ganen. Tungeryggen er hevet og tunga er brei. Tungespissen er lett å se hvis en viser dette i speilet. 1. Hvis eleven har tungefeste bak tennene i underkjeven, får vi s istedenfor sjlyden. 2. Hvis tungespissen ikke kommer høyt nok opp, får vi en kj-liknende lyd. En kan klemme på kinnene slik at leppene skyves fram. Tungespissen går da opp og vi kan få en brukbar sj-iyd. Altfor framskutte lepper kan imidlertid virke skjemmende, og en bør derfor prøve andre metoder først. Prøv hvilke vokaler sj klinger best sammen med. Det kan være å, o eller u. 28. Kj-Iyden (Side 54) Kj-Iyden har tunge feste bak fortennene i underkjeven. Tungeryggen er høy. Kjlyden har samme organstilling som j, og vi kan øve inn lyden som en stemmeløs j. (Vi kan også bruke en stemmeløs i). 1. Hvis tunga er for lav, får vi en s-liknende lyd. 2. Det hender også at eleven bøyer tungespissen for mye opp og vi får da en lyd som likner på sj-iyden. Legg pekefingeren (elevens) på tungespissen og lag et lett trykk. Baktunga vil da heve seg. Når eleven blåser, kan en få en tilfredsstillende kj-iyd. Kj-Iyden kan være vanskelig å øve inn. Den krever mye øvelse, og stadig kontroll i løpet av skoletida. Øv på rekker og ord med kj-iyden. Øv ikke inn kj samtidig med sj. De kan lett blandes sammen, og da vil det ta lengre tid å feste dem. 21

30 29. De retroflekse lydene rn rt rd rl Disse lydene øver en til vanlig ikke inn som en lydenhet hos alle elevene. Men for en del elever går artikulasjonen lett, og de klarer også ofte disse lydene. Vi må velge om vi vil uttale lydene som enkelt-lyder eller som en lydenhet og gjennomføre det i alle ord av samme type. Ved de retroflekse lydene rn, rt, rd forsvinner r-iyden, tungespissen går opp mot midten av ganen og uttales som en lyd: barn - vært - fordi Lyden uttales henholdsvis som en n, t og d, men med tungespissen bøyd oppover og bakover i munnen (retrofleks). Den retroflekse lyden rl dannes med tungespissen mot tannkammen: Karl - perle -farlig Noen setninger til øvelser med ord med retroflekse lyder finner en på side

31 30. Stemmetrening ved Birgit Karlstad Mange døve og sterkt tunghørte som bruker talespråk utvikler avvikende stemmer. Dette kan gjøre talen som helhet vanskeligere å forstå. Det er derfor viktig at en hele tiden er oppmerksom på selve stemmedannelsen samtidig som en trener artikulasjonen. Barnets første bableperiode regnes for å være biologisk betinget. Utover denne første perioden lærer det hørende barnet å snakke ved å imitere mottatte lydinntrykk. Det døve barnet opplever ingen reaksjon på sin babling fordi det ikke hører den voksnes tale. Det slutter å leke med taleorganene sine og taleutviklingen stopper opp. Det er viktig for utviklingen av en god stemme at en eventuell hørselsrest blir diagnostisert så tidlig som mulig. Selv om hørselsresten er så liten at en teknisk forsterkning av den ikke har noe å si for talespråket som sådant, kan den ha mye å si for stemmen. Intonasjon og rytme imiteres lettere enn artikulasjon. Ved seks måneders alder kan melodien i omgivelsenes spesielle språk høres i bablingen. Det er derfor viktig for den videre utvikling både av talen og av selve stemmen at hørselstapet blir registrert så tidlig som mulig, slik at en eventuell hørselsrest kan utnyttes i den videre språkutviklingen. Noen har pekt på at åndedrettet ved tale er sterkt forstyrret hos hørselshemmede. Artikulasjonen har lett for å bli anstrengt. Dette forårsaker hyppige avbrudd i innåndingen og dermed hyppige innåndinger. Undersøkelser har vist at bevegelsene i mellomgulvet er dårlig koordinerte, uregelmessige og urytmiske. Det er imidlertid umulig i en bok som denne å gi en fullstendig veiledning i hvordan en kan hjelpe den hørselshemmede med å danne en så god stemme som mulig. Det er nødvendig at lærere som skal arbeide med hørselshemmede får en grundig teoretisk innføring i stemmedannelse og stemmebruk i sin utdannelse, slik at utviklingen av gode stemmevaner kan gå hånd i hånd med utviklingen av talespråket i sin helhet. Under artikulasjonstreningen er det viktig å observere hvordan eleven lager stemme. I mange tilfeller vil han anstrenge seg for å få til den riktige artikulasjonsstillingen, han bruker mye kraft og spenner musklene unødig. Resultatet er at det blir brukt for mye kraft også til stemmeproduksjonen, og vi får en anstrengt stemme. Noen kan også bruke for lite kraft slikt at stemmen blir luftfylt og svak. 23

32 Det kan være nødvendig å drive stemmetrening uavhengig av artikulasjonstrening. Da bør en også bruke stavelser i kombinasjon med stemme, men en kan slappe av litt på kravene til riktig munnstilling. En kan ta utgangspunkt i grunnleggende stemmetrening med aktivisering av nedre del av brystkassen og av bukmusklene, og tilsvarende avspenning av øvre del av brystkassen og av halsregionen. Enkle stavelser med variert fonasjonslengde og trykk kan brukes. Det har ofte vist seg at det er lurt å starte med å sette h foran vokalene (bruk vokalrekka). Noen får det best til ved å lage en lang Ha-lyd. Andre får lettere tak i bruken av bukmusklene ved å bruke korte stavelser koordinert med bruk av bukmusklene: Ha! Ha! Hal (nesten som når vi ler). En kan så bruke de andre konsonantene på samme måten, selv om det med de fleste kanskje er lettest å lage lange stavelser. En kan summe - på m - for å oppleve resonans på forskjellige måter, f.eks. ved å legge fingrene løst mot kinn, strupe og brystben. Ved å la stemmen gli oppover og nedover vil en kjenne sterkest vibrasjon ved det optimale stemmeleiet. En annen metode er å la eleven stå foroverbøyd med overkropp og armer hengende ned mens en banker ham lett med håndkantene øverst i ryggen. Når eleven da produserer så mye stemme han greier, vil han få en opplevelse av kroppsresonans. Ved bruk av apparatur, f.eks. en grunntoneindikator, kan den hørselshemmede selv avlese variasjoner i stemmeleiet. Enkle registerøvelser, ved å la stemmen gli opp og ned, kan brukes for å illustrere hvordan stemmeleiet forandrer seg. Eleven må prøve å kjenne hvordan han innstiller taleorganene for å oppnå et godt stemmeleie, og så greie å gjenta dette uten å ha det visuelle bildet foran seg. Parallelt med de praktiske øvelsene bør de elevene som har nytte av det, få en teoretisk innføring i stemmeapparatets funksjon i den utstrekning det passer for den enkelte. Etter de grunnleggende stemmeøvelsene må en prøve å overføre det lærte til ord og setninger. 24

33 31. Rytme ved Aase L. Hansen Rytme har mye å si for taleoppfattelse. Selv om ikke artikulasjonen er god nok, kan riktig rytme i talespråket gjøre at en forstår det som blir sagt. Det er derfor viktig å starte tidlig med rytmetrening, og la den gå parallelt med annen taletrening. Oppøving av kroppsrytme En starter gjeme med oppøving av kroppsrytme via fri bevegelse, improvisasjon, imitasjon og dans. Her kan en bruke instrumenter (trommer, pauker) og musikk, gjeme forsterket via vibrasjon i gulv, vibrasjonskasse eller vibrasjonselement (se avsnitt om tekniske hjelpemidler). En vil i denne sammenheng ikke gå inn for spesifikke metoder til denne treningen. Rytmetrening med instrument Etter hvert går en over til trening av rytme ved hjelp av slaginstrument. En bruker bongo-trommer (som holdes inn mot kroppen), eller pauker. Instrumentene må være av en slik kvalitet at elevene kjenner vibrasjonene på kroppen. Elevene får eksperimentere med rytmer og kan gjeme bruke stemme samtidig. Rytmediktat En innfører rytmetegn, tegn for tung og lett, eks. og o. Elevene får klappe, gå og spille rytmediktat. De får også improvisere og lage egne rytmemønster som de spiller og skriver ned. Etter hvert kan man overføre rytmetegnene til talespråk, først på enkeltord og så på hele setninger, eks. Ola o Per spiser o I dag er det mandag o o o o Hvis en spesielt skal trene rytmen i språket, kan en bruke rytmetegn til den skrevne teksten over en periode. I høyere klasser kan en også bruke notetegn som rytmeindikatorer. Målet er imidlertid at eleven skal få internalisert talespråkrytmen og ikke være avhengig av hjelpetegn for å snakke rytmisk riktig. 25

34 Hjelpemidler I tillegg til instrument og musikk kan andre hørselstekniske, taktile og visuelle hjelpemidler brukes i forbindelse med talerytmetrening. En vil spesielt nevne vibrasjonselement som et egnet teknisk hjelpemiddel i denne forbindelse. Det holdes direkte på kroppen, gjeme på brystet og eleven får en meget god feedback på sin egen stemme når han snakker i mikrofonen. Det er viktig for forståelsen av talen at stemmeleiet er normalt. Klangstaver er et spesielt egnet instrument til stemmetrening. Claus Bang, dansk døvelærer og musikkpedagog, har utarbeidet et taletreningsprogram med klangstaver. Instrumentet gir kroppen en viss resonansfølelse, og ved hjelp av vibrasjoner i strupehodet kan hørselshemmede bedre kontrollere sin egen stemme. For andre hjelpemidler i forbindelse med talerytmetrening, se avsnittet om tekniske hjelpemidler. 26

35 32. Tekniske hjelpemidler til bruk i taletrening ved Olle Eriksen Grunnen til at hørselshemmede trenger spesiell taletrening er naturligvis at de har problemer med å høre både andres og sin egen stemme. Dette gjør det vanskelig å for det første vite hvordan de ulike lydene skal høres ut og for det andre å få tilbakemelding på hvordan de høres ut når man uttaler dem selv. Dette problemet har man forsøkt å løse ved hjelp av tekniske hjelpemidler på to ulike måter: 1. Forbedre hørselen ved hjelp av forsterkerapparatur (hørselstekniske hjelpemidler). 2. Benytte erstatningssanser som vibrasjonsfølsomhet og syn (taktile og visuelle hjelpemidler). Det er kanskje spesielt visuelle hjelpemidler som har fått størst oppmerksomhet i det siste (eks. taleskopet), men enkelte kjente talepedagoger hevder at man i større grad må nytte nyere fonetisk viten og satse på hørselstekniske hjelpemidler også for de som har store hørselstap. Kunnskap om fonetikk og akustikk er imidlertid viktig uansett hvilket teknisk hjelpemiddel man velger å bruke - man bør som pedagog ha inngående forståelse for hva de ulike apparatene «gjør» - apparatenes muligheter og ikke minst deres begrensninger. Hørselstekniske hjelpemidler Det personlige høreapparatet er helt klart det viktigste hørselstekniske hjelpemidlet. Høreapparater og ørepropper har blitt stadig forbedret, og også døve vil i de de fleste tilfeller kunne ha nytte av et godt tilpasset høreapparat. Det er imidlertid viktig at pedagogen får en forståelse av hva den enkelte elev kan høre/ikke kan høre, og legger opp undervisningen deretter. Høreapparatet er et av de få tekniske hjelpemidler som det er praktisk mulig å benytte både i treningssituasjonen og i det daglige liv. Dette er en klar fordel for undervisningens overføringsverdi. Det kan ellers være en ulempe om man binder undervisningen for sterkt opp til selve treningssituasjonen og de spesielle apparater som brukes der. Man lærer ikke taletrening for å bli flink til å snakke til apparatene og læreren. Det finnes også spesiell høreapparatur (med mikrofon, forsterker og hodetelefoner) som i prinsippet gir bedre lydkvalitet enn høreapparatet. For de fleste (spesielt de som har store hørselstap) er det likevel bedre å bruke høreapparatet også i taletreningen. 27

36 Båndopptaker og kassettspiller har også blitt brukt i taletrening, og er fortsatt aktuelt til opptak, analyse og dokumentasjon av elevens tale. I selve øvingssituasjonen er det i dag kanskje mer aktuelt å bruke datamaskin som «båndopptaker» (sampling). Lyden digitaliseres og lagres i datamaskinen, og kan spilles av via høyttaler eller hodetelefoner. Taktile hjelpemidler Taktile hjelpemidler benytter kroppens følsomhet for vibrasjon. Ulike deler av kroppen har varierende vibrasjonsfølsomhet, og fingertuppene er et av de mest følsomme stedene (jfr. blindeskrift). Følsomheten er størst for bassen (de lave frekvensene), og frekvenser over ca Hz kan man ikke oppfatte via denne sansen. Tale mot en ballong som eleven holdt rundt var kanskje det første taktile hjelpemidlet som ble benyttet. I dag brukes det ulike vibrasjonssytemer i taletreningen, men i prinsippet er de bygd opp på samme måten: Mikrofon, forsterker og vibrasjonstransducer (vibrator). De enkleste variantene er å benytte et kroppsbåret høreapparat og bytte ut telefonen med en benleder som eleven holder mellom fingrene, eller rett og slett la eleven holde hånden på/sitte på en høyttaler. Det finnes imidlertid en rekke spesialutstyr for døve som analyserer, modifiserer, transponerer og deler opp lyden i ulike frekvensbånd før signalet presenteres taktilt ved hjelp av ulike vibrasjonssystem (vibrator til å holde i hånden, ha rundt håndleddet, på hver fingertupp, på et magebelte, elektronisk brailleelement osv.). Disse er lite brukt i Norge. Mer aktuelt kan det være å benytte vibrasjonskasse eller vibrasjonselement til å holde mot brystkassen. Disse kobles til en forsterker med mikrofon, og gir god informasjon om talerytme. Det er også mulig å bygge vibrasjonselement under gulvet, slik at rytmeinformasjon kan fanges opp over hele gulvflaten. Man kan for øvrig også bruke alle disse vibrasjonssystemene til musikk. Visuelle hjelpemidler Visuelle hjelpemidler har også vært benyttet før elektronikkens tid. Man benyttet talglys og papirstrimler som man holdt foran munnen for å observere luftstrømmen. Etter hvert ble det tatt i bruk enkle indikatorer med viserinstrument, lamper som lyste og oscilloskop-skjermer for å visualisere lyden. En del av disse apparatene var svært nyttige nettopp fordi de hadde et begrenset bruksområde - det var enkelt for læreren å vite hvilken funksjon det enkelte apparatet hadde. Som eksempel på slike apparat kan nevnes nivåindikator, rytmeindikator, S-indikator, nasalindikator og grunntone indikator. 28