bedring ISPS-konferansen på Hamar februar 2016 av Anne Ek

Transkript

1 Bredspektret psykosebehandling - flere veier til bedring ISPS-konferansen på Hamar februar 2016 av Anne Ek Den 11. nasjonale ISPS-konferansen gikk av stabelen på Hamar i januar, med færre deltakere enn vi har sett de siste årene. De som kom, pluss et tyvetalls bidragsytere, fikk gleden av å følge en variert konferanse preget av kreative og ikke-medisinske innsteg som bygge-steiner i psykosebehandling. Fagsjef i Avdeling for psykisk helse og rus ved Sykehuset Innlandet, Marianne Lundgaard, åpnet konferansen og introduserte fire unge damer som hadde påtatt seg å slå an tonen for konferansen på fiolin, piano, cello og vokal. Det var Hanne, Idun, Rebekka og Irene fra Toneheim folkehøgskole som ga oss vakre tolkninger fra nær musikkhistorie: Jeg vil danse mot vår, være ung i et nyfødt år. Sola løfter sin trompet mot munnen, og denne dag kan bli vår beste dag. Alt i alt var dette håpefulle og fine anslag til konferansen. Og vi kunne se for oss at det ville dukke opp noen kontraster. Maria Løvsletten ønsket velkommen, og minnet om at ISPS eksisterer i 60 land. En fellesnevner er at det jobbes med en bred og humanistisk tilnærming til psykoser, hvor relasjonen har en sentral rolle. Hun pekte på den aktuelle situasjonen hvor ulike medikamentfrie tilnærmingsmåter etterlyses, og reiste spørsmålet om hvorvidt dagens behandling er bredspektret nok. Natur, dyr, kreative metoder og mange ulike tilnærmingsmåter hvor mennesker selv har en aktiv rolle, representerer nødvendige tilfang i moderne psykosebehandling. Maria Løvsletten er styreleder i ISPS Norge, og arbeider til daglig ved Høgskolen i Hedmark 17

2 Larry Davidson: Byggeklosser til bedring og utvikling nyttig, fortalte han. Fram til nylig har case management vært eneste tilgjengelige program. Dagens foredrag tar sikte på å avklare tre anliggender: Å skille mellom bedring fra psykisk sykdom og bedring mens du har en psykisk sykdom (også kalt klinisk versus personlig recovery) Å beskrive hva som kjennetegner bedring som personlig prosess Å peke på hvilke konsekvenser det har for praksis å støtte opp under menneskers bedringsprosesser Larry Davidson er professor i psykologi ved Yale-universitetet, og har ledet store nasjonale prosjekter for å fremme recovery-orienterte tjenester og praksiser. Arbeidet hans har også hatt internasjonal innflytelse, og han har vært mange ganger i Norge. I denne teksten er recovery oversatt med bedring. Larry Davidson innledet sitt foredrag med å si at han misunner oss våre muligheter her i Norge til å tilby god behandling, også psykoterapi, til mennesker med psykose. Vi stoppet med å tilby psykoterapi til schizofrenipasienter i begynnelsen av 80-årenene fordi noen få studier viste at det ikke var Å gjøre sine egne erfaringer er en menneskerettighet Datteren til Davidson hadde et prosjekt på skolen hvor hun bokstavelig talt skulle bygge et egyptisk mausoleum (en modell, må vi tro). Han ble svært opptatt av dette, og blandet seg stadig inn for å hjelpe til. Endelig oppdaget han hva han drev med, han blandet seg inn i hennes prosjekt fordi han ville at hun skulle gjøre det best mulig. Det er tung læring å venne oss av med å tenke at vi vet best og kan mest, og overta styringen. Mennesker lærer ved å prøve seg fram, kanskje feile og prøve igjen. Man lærer ikke hvis man aldri får prøve og feile. Larry Davidson er flink til å understreke poengene sine med humoristiske eksempler, som historien om kvinnen som ble innlagt igjen og igjen. Til slutt 18

3 fikk hun tildelt en case manager, med den begrunnelsen at hun nå skulle få hjelp til å unngå å gjenta de samme feilene gang på gang. Kvinnen mente da at det var på høy tid at Elizabeth Taylor fikk en case manager. En mann han hadde kontakt med, ringte og var fortvilet fordi folkene i boligprogrammet han deltok i ville kaste ham ut av leiligheten. «De kaster meg ut fordi jeg ikke går til gruppe», sa han. Han var pålagt å delta i en gruppe for å lære om selvfølelse, og denne gruppa viste seg å kollidere med collegeklassen hans. Her blandet boligprogrammet det å lære om selvfølelse med å faktisk bygge opp selvfølelsen sin ved å delta i det ekte livet. Davidson hevder at % av personer med alvorlig psykoseproblematikk blir bra i løpet av et livsløp. Hans store poeng er at en trenger et liv i mellomtiden. Sagt på en annen måte trenger alle et liv mens vi er i live, jeg er fristet til å si mens vi venter på Godot. Idéen om å være i bedring samtidig som du har en psykisk lidelse stammer fra selvhjelpsgrupper, som hevder at mennesker kan og har rett til å leve sitt eget liv på tross av en langvarig sykdom og funksjonssvikt. Dette er mer et spørsmål om menneskerettigheter enn om kliniske vurderinger. Det er ikke sånn at bedring ikke er mulig for disse folkene. Det er nettopp relevant for de som foreløpig ikke har oppnådd bedring fra sykdommen, faktisk er det de som har oppfunnet begrepet bedring. Er du blitt frisk, trenger du ikke å bli bedre. «Recovery comes from people who haven t recovered», sier Davidson. Kjennetegn på bedring Det er personen selv som har definisjonsmakten på hva som er bedring Bedring er det personen selv gjør for å mestre situasjonen sin og gjenvinne kontroll over livet, mens han beholder livsmål og drømmer Recovery er noe jeg gjør for meg selv. Du kan ikke gjøre det for meg men det betyr ikke at du ikke kan ha en viktig rolle Bedre helse oppstår ikke bare ved å redusere sykdom, og en kan fungere godt selv om en har symptomer Alle kan komme seg Bedring innebærer en prosess knyttet til utvikling av en positiv identitetsopplevelse, og følelse av å befinne seg i en sammenheng uavhengig av eller på tross av sykdom Behandling er ikke nok. En bedringsorientert praksis bygger på det enkelte menneskes ressurser, styrker og friske sider, og støtter vedkommende i å oppnå kontroll over situasjonen sin og føle seg som et fullverdig samfunnsmedlem Ikke minst er det grunnleggende å bidra til håp og tro på et bedre liv 19

4 Davidson er for øvrig opptatt av å ikke underbygge humørløse tjenester hvor trygghet betyr alt. «Hvem vil ha et liv hvor ingen ting skjer?», spør han. Og gleder og suksesser skal løftes opp, uansett hvor små de er. Å forstå hvordan sykdommen oppleves Davidson kommer flere ganger tilbake til sitt samarbeid med Amy Johnson, som deltok i en stor undersøkelse hvor de ba brukerne beskrive hvordan sykdommen påvirket dem. Mange sa de aldri hadde snakket med noen om dette før, for eksempel hvordan det er å høre stemmer. De forteller det ikke til doktoren fordi han sannsynligvis vil øke medikasjonen. «Så jeg snakker ikke med noen om det. Jo mer jeg forteller, jo mer medisiner får jeg. Hvorfor prøver de ikke å skjønne mer av det, før de legger på mer medisiner?» Mange later som at alt er greit for å unngå å bli oppfattet som gale. Dette er svært skamfullt og fremmedgjørende, og underminerer selvfølelsen. Etter hvert kan en oppleve å miste seg selv, i betydningen følelsen av å være en person. Personen identifiserer seg med sykdommen, og tror han er sykdommen. Når personen har mistet følelsen av å være en person, er det helt nødvendig å reetablere et håp om at noe annet 20

5 er mulig. Hvis sykdommen og jeg er den samme tingen, er det ingen ting jeg kan gjøre. Håpet kommer ved å skille sykdommen fra personen. Amy Johnson kaller dette å reintrodusere personen til seg selv: «Having schizophrenia means you must invite me to my own party, because I don t know hov to bring myself. You must use nice language to describe this stranger who s coming to the party, make her sound like a nice person, so that I d like to meet her when she arrives». I undersøkelsen som Davidson refererte, fikk mennesker som hadde mottatt behandling for schizofreni i 20 år, spørsmålet: «Og hvordan har dette vært for deg?» Det var nytt for alle å bli bedt om å fortelle hvordan sykdommen påvirket dem i dagliglivet. Felles for mange var en sviktende opplevelse av identitet og sammenheng, og én uttrykte det slik: «Selvtillit er kritisk nødvendig for et menneskes opplevelse av identitet og sammenheng, handlekraft og bedring. Jeg startet ikke min bedringsprosess før en annen mente at jeg var verdig et bedre liv, før jeg ble elsket.» Mikrobekreftelser og mikroaggresjoner Begrepene over understreker at små tingen teller svært mye (se Davidson & Johnson i Dialog nr ). Det dreier seg først og fremst om å behandle folk som folk, og vise gjennomgående respekt og omtanke. Ofte er det små ting som burde være en selvfølge, som å holde oppe døra eller ta med vann til den andre når en henter til seg selv. Det kan også dreie seg om å se og forstå folk gjør noe som krever ekstra mot, og kommentere og bekrefte det som å komme til første avtale i psykisk helsetjeneste. Ved å unngå praksiser og kulturer som bidro til at personen mistet følelsen av å være seg selv i utgangspunktet, bygger vi opp under identitet og mestring. Det siste poenget her er å ikke gjøre ting for den andre, men sammen med. Tenk over hvordan det føles (på toppen av å slite med konsentrasjon, tankeforstyrrelser, stemmer eller andre ting) hvis folk attpåtil oppfører seg som om du ikke er tilstede, tar avgjørelser på dine vegne og signaliserer at du ikke har noe å bidra med. Verken mer eller mindre Davidson er opptatt av at det å ha ansvar for dyr kan være et viktig bidrag i en bedringsprosess. «Jeg må holde meg oppe for å ta vare på hunden min» er et utsagn mange kjenner seg igjen i. Ikke trenger en å være pasient heller, for det. I det hele tatt er det faktisk de små tingene vi alle holder på med gjennom dagene, som også er byggesteiner i bedringsprosessen. Det kan være å gå tur med hunden, høre på musikk eller ta en kaffe med en bekjent. Altså verken mer eller mindre enn det helt alminnelige. 21

6 «You need a little love in your life and some food in your stomach before you can hold still for some damn fools lecture about how to behave». Dette er visstnok et sitat fra Billie Holliday, og en flott avslutning på Davidson foredrag. Vi kunne ikke vært mer enig. Kanskje kunne han ha vært enda mer eksplisitt på betydningen av anstendige levekår, enn vi hørte denne gangen. Edel Hoelstad: Involvere og engasjere mennesker i egen behandling og bedringsprosess gjennom kultur og aktivitet Aktivitetene hviler på tre pilarer: 1. Blaarud, som er et aktivitetshus inne på sykehusområdet. Der kan du være mens du er innlagt, og etterpå. Her finnes kafé, musikkverksted, skriveverksted, frukthage og drivhus med mer. 2. Friluftsliv og fysisk aktivitet. Det skjer både inne på sykehuset, og de benytter allmenne arenaer ute som elgjakt og fisketur. Det skal være god kvalitet på tilbudene. 3. Kulturnettverket. Dette er et nettverk mellom sykehuset og kommuner i Hedmark, som har en brobyggerfunksjon når det gjelder kompetanseoverføring til ansatte og brukere. Kulturnettverket arrangerer aktiviteter på tvers av sykehus og kommuner. Edel Hoelstad er enhetsleder for Kultur og helsefremmende arbeid i enhet for akuttpsykiatri og psykosebehandling, Sykehuset innlandet Holstad leder en liten enhet med fire medarbeidere innenfor enhet for akuttpsykiatri og psykosebehandling. Utgangspunktet er å se kultur som en del av behandlingen, og sette dette inn tidlig. Det krever et tett samarbeid med ansatte i postene, og med kommunene. Kultur og aktivitet er virksomt. Det motvirker passivitet og isolasjon og er et godt virkemiddel i folkehelsearbeidet. Kultur og aktivitet bidrar til bedring, mening og mestring, og personlig vekst, og kan være en inngangsbillett til skole og arbeid dette finnes det mange eksempler på. «Kveldene er lange og helga er pyton» Bakgrunnen for å ansette kulturarbeider i sin tid var en evaluering av Kjell Nordby fra Sanderud sykehus i 1998, som viste at folk fortsatt trengte hjelp til hverdagslivet etter utskrivning. Gode 22

7 overganger er vesentlig for mening og mestring. Fritidsaktivitet, bosituasjon og helseforhold måtte vektlegges tyngre. Holstad sier mange fortsatt går på arbeidsavklaringspenger i mange år, og har glede av kultur og aktivitetstilbud. Hun er kritisk til at dette ikke blir vektlagt nok i de nasjonale retningslinjene for psykosebehandling. Tiltak som anbefales med gradering A er imidlertid sosial ferdighetstrening, trening i ferdigheter for å mestre et selvstendig liv, og fysisk aktivitet og trening. «Er du på tvang, så er du på tvang» Sitatet over stammer fra Hanne, som var innlagt på døgnavdeling og fikk Blaarud som obligatorisk tiltak på timeplanen. For henne var det vesentlig at det lå inne på sykehusområdet, for at hun kunne bruke det. I begynnelsen måtte hun ha med seg ansatte dit, og besøkene fikk mye å si for relasjonene til de som var sammen med henne der. Etter hvert ble hun en som hjalp til med å vise hobbyaktiviteter til nye som kom. Hun kunne gjøre praktiske ting som trengtes i huset, og etter hvert tok hun mer og mer ansvar. Da hun fikk høre at «det er ditt ansvar at ikke alle saksene er borte», tenkte hun at ja, ja det er jo fin jobb for en selvskader. Jeg har jo alltid sjekk på saksene. Etter hvert fikk hun ansvar for biblioteket, hun ryddet og kastet gamle håpløse bøker, og fikk kjøpe nye. Biblioteket ble tatt i bruk på en helt ny måte og fikk et oppsving. Det fine med å ha ansvar for noe, treffe mennesker og oppleve ting er at man også har noe å fortelle. Folk begynte å si hei, og spørre hvordan hun hadde det i går de hadde ikke lest det i journalen. Hanne har også begynt å synge på Blaarud. Det har vært viktig for å komme dit hun er nå. Golf som terapi Geir har tilbrakt ti år på sykehus. I dag jobber han som miljøarbeider på Blaarud. Det var utrolig viktig å ha dette som fristed da han var innlagt. En av aktivitetene heter Golf som terapi og det trodde han virkelig ikke var noe for ham, en gammelmanns- og rikmannssport. Overraskende nok var det faktisk veldig sosialt å spille golf. For Geir ble det et sted å bruke ressursene sine, og være seg selv. Det ga anledning til personlig utvikling, og 23

8 å jobbe med problemer han møtte i hverdagen. Det er et utrolig høflig miljø hvor alle blir sett. Flere har hatt dette som springbrett til jobb, for eksempel å passe grøntanlegget. Uansett betyr det økt energi og selvfølelse, konsentrasjon og mosjon. Hans Petter Solli og Angelica Kjos: Musikkterapi som recoveryorientert praksis i psykosebehandling en døråpner. Dette er gledelig. Denne behandlingsformen har evidensnivå 1 A, og det står at den fremmer tilfriskning og bør starte i akuttfasen. Utfra forskning ser vi at musikkterapi er like effektivt på døgnavdeling som poliklinisk, og forskning viser at musikkterapi både kan inngå i behandling i psykisk helsevern og i kommunalt arbeid. Musikkterapi som profesjonell praksis startet i etterkrigstiden i Norge, men fikk universitetsutdannelse først i 1978 med en 2-årig utdanning. Etter hvert ble det også mulig å ta en master, nå utdannes 12 kandidater hvert år. Det finnes også etterutdanning i psykisk helse og rus for musikkterapeuter. På landsbasis finnes det nå ca. 400 musikkterapeuter. Tilnærmingen bygger på humanistisk filosofi og teori, og er en utpreget relasjonell og ressursorientert behandlingsform. Praktisk tilnærming skjer gjennom fire områder: Hans Petter Solli er en av de ca. 30 musikkterapeutene som i dag arbeider i psykisk helse- og rusfeltet. At musikkterapi er tatt med i Nasjonal retningslinje for psykosebehandling, har vært Individuelle timer på musikkterapirom, 1-2 timer i uka. Vi spiller og synger, improviserer og lytter til musikk. Skriver sanger og gjør opptak. Samtaler er en naturlig del. Det er opp til pasienten hvor vi starter. Grupper. Her kan vi spille eller lytte. Det kan være åpne eller lukkede grupper, over kort eller lang tid. 24

9 Miljøterapi. Spille i miljøet, på møteplasser som fredagskaffe. Lage fester 17. mai og jul med andre ansatte. Ettervern: Finne overganger til andre musikkrelterte aktiviteter som pasienten kan være med på etter utskrivning. Den musikkterapeutiske verktøykassa består også av å programmere og lage CD, og bevegelse/dans. Musikkterapi fra brukerperspektiv I sin doktorgradsstudie har Solli intervjuet 9 pasienter i lukket avdeling på Lovisenberg Diakonale Sykehus, som alle gikk i musikkterapi. Av forskning finnes det fra før 8 studier i Cochrane som omhandler musikkterapi for mennesker med schizofreni og schizotype lidelser. Solli understreker sitt syn på evidens, som er en integrering av kliniske erfaringer, forskning, og pasientens motivasjon og erfaringer. Fra før er sier kunnskapsgrunnlaget, både basert på forskning og klinisk erfaring, at pasientenes motivasjon øker, følelser kommer til uttrykk, og kommunikasjons- og relasjonsevner blir bedre. I Sollis studie var det en kvalitativ studie med åpne spørsmål om hvordan pasienter med psykose opplevde å delta i musikkterapi. Intervjuene ble analysert etter fortolkende-fenomenologisk metode, og resultatene er svært kort oppsummert her: Frihet fra stigma «jeg føler meg ofte som en feilmontert vare. At det liksom er så mye feil med meg, hvis du skjønner. Og at når jeg er her, da føler jeg ikke at det er så mye gæærnt.( ) jeg har følt meg veldig frisk når jeg har vært her, altså. Selv om jeg har sett ting og sånn.» Frihet fra sykdom «Det er noe godt og kreativt i dette rommet. ( ) Det er ikke noe sykdom i dette rommet. Det er ikke noen negative ånder her, liksom. Det er fred» Kontakt med seg selv/identitet «Jeg finner mye identitet i musikken.og en følelse av å være hjemme. Musikken er meg på en måte». Kontakt med kroppen «Ja altså, når jeg bruker kroppen så begynner jeg å kjenne den på en annen måte. Jeg har det på samme måte som at jeg ikke kjenner pusten så mye. At jeg ikke kjenner kroppen min så godt den er liksom nummen. Og det eneste jeg har gjort da, er å skjære meg, for da kjenner jeg kroppen min ( ). Men så fort jeg begynner å slå på trommer så. er det ett eller annet som funker. Jeg føler meg altså faktisk litt sånn som jeg føler når jeg har skada meg. ( ) Jeg er her, liksom. Her slutter det liksom, og her begynner det. Her er 25

10 verden, her er jeg. Her begynner jeg.» Motivasjon og håp «Så jeg føler at det gir meg veldig mye glede og masse håp. Jeg ser framover liksom, når jeg driver med musikk.» Symptomlette Det er ikke noe (stemmer) når jeg er her ingen ting av det.» Symptommestring Hans Petter: Hva skjer (med stemmene) når vi holder på å synge og sånn nede her, da? Pasienten: Nei, da sier jeg sånn: Fuck dere! Nå er det min tur! Hans Petter: Er det sant? Pasienten: Ja! Hans Petter: Sier de noe tilbake da? Pasienten: Ja, de sier Nei, nå må du høre etter. Og så sier jeg bare nei Fuck dere, det er min tur nå! Hans Petter: Og så synger du? Pasienten: Ja. Angelica Kjos var innlagt med ruspsykose, hørte mye stemmer og var veldig langt nede. «En av de sykeste behandlingene jeg har prøvd fordi psykosen ble nesten helt borte», sier hun om musikkterapien. Hun var i en ekstremt vanskelig situasjon, med dop, drapstrusler og selvskading. «Musikkterapien hjalp veldig mens jeg var inne, men ute begynte jeg å ruse meg igjen. Sluttet nesten helt med musikk. Traff Hans Petter igjen på Lovisenberg DPS, og det er en kjempegod kombinasjon med traumeterapi.» Diva and the doctor Angelica sjarmerte oss i senk med fantastisk stemme, trøkk og energi, og en sterk tilstedeværelse. «Diva and the doctor» er navnet på duoen hun utgjør sammen med Hans Petter. De har noen opptredener i løpet av året. Angelica har fått platekontrakt nå og står på egne bein, skaffer musikere og ordner opp. Av og til trenger hun råd og kan konsultere Hans Petter. Når hun har anledning snakker hun fram musikkterapi i media, fordi hun tror alle har godt av det. Alle er musikalske på en eller annen måte, sier hun. Selv har hun vært rusfri i tre år nå, men føler ofte russug. Da hjelper det å spille og synge. For henne har musikkterapien betydd frihet fra sykdom og stigma. Hun har fått kontakt med seg selv, med sin vitalitet og sine følelser, og med andre mennesker. Hans Petter refererer Larry Davidsons definisjon av musikkterapi: En oppadgående spiral av recoveryorienterte prosesser. Metoden bygger på 26

11 personens egne ressurser, og personen er en aktiv og likeverdig deltaker i samspillet. Det er en fleksibel og tilpasningsdyktig tilnærming, og ikke minst: Musikk er sosialt! Hun referer Debra Lampshire, som var på besøk i fjor og stilte spørsmålet: Hvordan kan jeg bli den beste utgaven av meg selv? Kårhild Husom Løken og Berit Langseth: Drømmenes hus med brukeren som viktigste aktør Kårhild Husom Løken og Berit Langseth presenterte Sagatun Brukerstyrt Senter, som er et av de regionale brukerstyrte sentra i Norge definert som et fyrtårn for brukermedvirkning og knutepunkt for recovery. Alle deltar utfra egne ressurser og muligheter, og ingen spør etter diagnoser. På Sagatun er du aktivt med på det som skjer. Av aktiviteter kan nevnes Kafé, aktivitets- og mestringssenter, lavterskel arbeid, regional ressursbase for brukerkompetanse og tjeneste utvikling, og verktøykassa for brukermedvirkning. Den siste ble utviklet fra 2004, og har vært viktig for å finne metoder som kunne styrke brukerne overfor tjenesteapparatet, og i eget liv. Sagatun er en brukerstyrt stiftelse grunnlagt av Mental Helse Hedmark. Stiftelsen har et styre, i tillegg til et eget styre for drift av huset. Visjonen er: Vi bygger hverandre i fellesskap. Sagatuns verdigrunnlag er uttrykt med «Rom for alle». Kårhild forteller at de er opptatt av salutogenese, hva som skaper helse og bedring. 5H-molekylet fra Sagatun-presentasjonen 27

12 IP redda livet mitt Berit fortalte en svært tankevekkende historie som startet i 2006, i en døgnbemannet bolig. Personalet tok etter hvert helt styring over livet, Berit fikk ikke bestemme noen ting sjøl. Hun fikk hjelpeverge som tok over økonomien, og i 2007 ble det uføretrygd. Berit isolert seg helt, og begynte med selvskading. På et ansvarsgruppemøte fikk hun vite om Sagatun. Hun dro dit med en fra boligen og fikk omvisning. Så begynte hun å være med i kafeen og lage lunsj til de andre. Å bli kokk var den store drømmen. Nå sitter hun i brukerstyret. De har mye samarbeid med kulturnettverket (se tidligere i art.), og Forum for praksisnær forskning ved Høgskolen i Hedmark. Berit har klare meninger om å bestemme over eget liv, og her er IP et veldig godt verktøy. IP redda livet mitt, sier hun. Det var jeg som bestemte hva som skulle stå der. Det er viktig verktøy for den som vil ha tilbake kontrollen. Og det er ikke så komplisert, du kan skrive IPen din på en serviett. Viktige områder i egen bedringsprosess: Makt og kontroll i eget liv Fått tilbake troen på meg selv Fellesskap og humor Fått utfordringer og opplevd mestring Ny kunnskap og tro på at det nytter Å få en klem når du kommer om morgenen er utrolig viktig for en som sliter. Berit skal flytte i egen leilighet i april. Hun drømmer om å jobbe som erfaringskonsulent. Og vil i 3.etg på Sagatun (sjefskontoret!). Kristen Hagen: Tvangslidelse (OCD) og/eller psykose: Utrednings- og behandlingsmessige utfordringer og muligheter Kristen Hagen er psykolog og utdannet ved NTNU. Han jobber til daglig som leder for OCD-teamet for voksne i Møre og Romsdal, og er tilknyttet OCD-teamet i Bergen. Han har gjort en undersøkelse av tvangslidelser (Obsessive Compulisve Disorder, OCD). Tall fra 2010 viste at mellom 2% og 57% av psykosepasienter har tvangslidelser, og det var rimelig å spørre seg hva som lå bak så sprikende tall. Vi kjenner igjen tvangssymptomer hos psykotiske personer. De har ofte stort lidelsestrykk, men faller fort mellom alle stoler. Den første utfordringen er diagnostikk, her er det overlappende diagnoser og symptomer. Samme handling kan ha ulikt opphav: Vaske 28

13 seg hele tiden for sikkerhets skyld fordi man er redd for smitte, eller fordi man hallusinerer og ser insekter på kroppen. Årsaken kan også være kommanderende stemmer. Pasienten kan rapportere både at han vasker seg fordi å la det være vil føre til stor angst, og at stemmene vil straffe eller truer med noe som skal skje. Tvangshandlinger er gjentakende handlinger som utføres for å redusere angst eller ubehag. For at handlingene skal defineres som tvangshandlinger kreves at handlingen til en viss grad oppleves ineffektiv for å forhindre faktisk fare. Det er oftest en forbindelse mellom tvangstanker og tvangshandlinger. Behandling sikter på å forstå logikken, hvordan pasienten tenker om sine tvangshandlinger. Halvparten handler for å forhindre ulykker, og omtrent halvparten for å forhindre angst. En liten andel har glemt hvorfor de gjør det. Ca. 40% av pasientene er ganske sikre på at konsekvensen ikke vil skje, 30% er usikre, 25% ganske sikre og 4% helt sikre på at konsekvensene vil inntreffe. Forskeren har samarbeidet med TIPS i Stavanger for å finne ut hvor mange av pasientene med førstegangspsykose som også har en tvangslidelse, og hvilken funksjon den har for pasientene. Han fant at 16 pasienter (6.5%) var diagnostisert med OCD. 10 flere ble funnet ved rediagnostisering. I tillegg til de opprinnelige blir det til sammen 10.6%, noe som er ganske sammenfallende med tall fra en nederlandsk studie. Tvangslidelse utvikles noen ganger etter behandling av psykose, og man kan spørre seg om er det mulig at dette er bivirkning av medisiner. Kristen Hagen tror i alle fall ikke denne typen tvang er en tvangslidelse hvor handlingen er konsekvens av tvangstanker, men at det heller er repeterende atferd som skyldes andre ting. Det er rimelig å spørre seg om OCD kan være en sårbarhetsfaktor for utvikling av psykose. Det viser seg å være færre i schizofrenispekteret enn i affektive psykoser. OCD kommer på andreplass etter schizofreni over lidelser som reduserer livskvaliteten, og har høy selvmordsrate. Konklusjonen er at tvangslidelse forekommer hyppigere hos førstegangspsykotiske enn i normalbefolkningen. Disse pasientene er mer depressive og har større tendens til selvmord, og et bedre samarbeid mellom disse fagfeltene vil kunne gi et bedre tilbud enn det som er tilfelle nå. Hvordan går det med dem? Tvangslidelse ser ut til å påvirke forløpet av psykosebehandling negativt. Pasienter med begge diagnosene har mindre positiv utvikling av globale 29

14 funksjoner og symptomer (GAF). Vi vet ikke hvordan det ville gått hvis disse pas hadde fått eksponeringsbehandling, men pasienter med subkliniske psykosesymptomer har hjelp av denne behandlingen. Carina Håkansson: Det utvidede terapirommet. Familiearbeid i Gøteborg Behandling består i korte trekk av: Å gradvis utsette seg for det man frykter Pasienten er hele tiden sjef for utviklingen Stå i situasjonen til angsten eller ubehaget reduseres av seg selv Det er vesentlig at dette er pasientens prosjekt, pasienten er eksperten og har med seg en coach. Behandlingen kan også innebære å trene på å ikke gjøre ritualer: En bruker som har tvangsritualer knyttet til håndvask, bruker veldig mye energi på dette samtidig som han har mye negative symptomer. De dagene han har mer energi og faktisk har lyst til å gå og besøke noen, kommer han seg likevel ikke ut på grunn av tvang. Behandlingen blir viktig for å hjelpe han til å utnytte potensialet sitt. Denne behandlingen er basert på samarbeid. Pasienten må ønske behandlingen, og den må gi mening dette går ikke hvis det er det dummeste opplegget pasienten har hørt om. Det er også viktig å kunne gjøre tilpasninger etter behov, som hyppigere og kortere eksponeringer, økt antall repetisjoner og tilpasse det kognitive nivået. Pasienten må være sjefen. Carina Håkansson fortalte historien om familiehjemmene i Sverige, som begynte på slutten av 1980-tallet. Dette handler om samhandling mellom vanlige familier og familier med store problemer. I starten fikk de en del pasienter fra Lillehagen, et asyl utenfor Gøteborg som fortsatt eksisterer. Familiehjemmene var et alternativ til psykiatrien for mennesker som ikke følte at de hadde kommet seg slik de ønsket. Hovedgrunnen for å komme da og nå er at man ikke vil være pasient. Det har en stor betydning å være et menneske blant andre, vanlige mennesker som møter hverandre. De fleste har historier hvor mye har vært til skade, også fra behandling. Det blir viktig at folk som er hos oss ikke kommer til skade, sier Carina Håkansson. Følgelig har alle som driver familiehjem en egen person som veileder. De har også organisert virksomheten og seg selv så de kan være sammen med familiene når vanskelighetene inntreffer. 30

15 Faktisk forekommer det svært sjelden at familiene ringer for hjelp på ukurante tider, men derimot sier de at muligheten for å ringe er ytterst trygghetsskapende og derfor viktig. Hun er selv oppvokst i en liten by i Sør- Sverige. Her kom hun i kontakt med alle slags mennesker, og var omgitt av alt fra grever og baroner som bodde på slott, uten penger, riktignok, til de som var betydelig lavere på den sosiale rangstigen. Hun tror selv at dette har vært medvirkende til ønsket om å skape et sted hvor alle slags mennesker kan treffes. Carina Håkansson mener det finnes store ulemper ved at vi blir svært profesjonelle, hvis det innebærer at metoder og teknikker får så mye plass at det fjerner oss fra det umiddelbare møtet. Hun tror på både profesjonalitet og medmenneskelighet samtidig. Ikke alle som bor i familiehjemmene har psykoseproblematikk men alle har sammensatte og alvorlige problemer, ofte knyttet til relasjoner til andre. De bruker ikke diagnostiske kategorier i arbeidet, verken når de snakker med eller om familiene. De mener ikke dette alltid er feil, men at deres kontekst nettopp brukes av mennesker som ikke ønsker diagnostisk tenkning. Familiehjemmene er gårdsbruk med drift som inkluderer mye utarbeid og kontakt med dyr. Noe av det som er virksomt er at man blir regnet med. Det har stor betydning at det finnes dyr på gården som må tas vare på, og hvor det er en selvfølge å hjelpe hverandre. For tiden er det vanskelig å få til et samarbeid med psykiatrien (tilsvarende psykisk helsevern). En hindring er skillet mellom ansvar for bosetting (Sosialstyrelsen) og behandling (Psykiatrien) som gjør at folk faller imellom. De kan vise til gode resultater, og økonomien burde ikke være problem: En plass koster mellom halvparten og en tredjedel av hva institusjonsbehandling koster. Avslutningsvis sier Carina Håkansson at det er ingen stor forskjell på oss mennesker, men det hun ser som sitt ansvar er å skape en plass hvor man kan begynne der hvor man er sammen med andre. Presentasjonene under refereres ikke her av kapasitetsgrunner, men mer informasjon finnes på Lena Heitmann: Hvorfor utdanning og arbeid er så viktig i psykosebehandlingen. Arbeid og skole i psykosebehandling. OM JobbResept og SkoleResept, et samarbeid mellom Stavanger Universitetssykehus og NAV rettet mot unge voksne med moderate og alvorlige psykiske plager. Tiltaket er knyttet til TIPS, og bygger på en modifisert IPS-modell (individual placement and support). 31

16 Randi Olufsen Aasen: Opplevelser av Grønn omsorg brukernes perspektiv. Dette innebærer at ulike sider ved naturen benyttes for å fremme helse, velbefinnende og trivsel, f.eks hagebruk og dyr. Dette prosjektet dreide seg om kvalitative intervjuer vedrørende brukeres erfaringer om å komme i balanse ved hjelp av grønn omsorg. Tove Mathisen: Sunne aktive liv om HeAL-erklæringen. «Heal» står for Healthy Active lives. Ungdom med psykoselidelser dør for tidlig, har vektøkning og massive helseproblemer som hjerte/karsykdommer og diabetes: HeAl er en internasjonal erklæring for flest mulig sunne leveår. Internasjonale arbeidsgrupper har utarbeidet femårsmål og programmer. Disse kan integreres som en del av et vanlig behandlingsteam, ref. Bonditeamet i Sidney. Les mer på blant annet fremmer de ro/søvnrutiner og konsentrasjon. Alexander Medin: Back in the Ring For de som gjør comeback i livet. Et foredrag om rusavhengige og tidligere innsatte som finner tilbake til livet gjennom yoga og samfunnsnyttig arbeid. Werner H. Christie: Natur, kultur og psykisk helse. Christies betraktninger om de store sammenhengene avsluttet konferansen. Anne Ek fagutvikler SørØst SEPREP Tverrfaglig Utdanningsprogram anne.ek@seprep.no Tone Torgersen og Hilde Kristin Aam: Sansestimulerende produkter et beroligende supplement innen psykisk helsevern. Dette har vært et fagutviklingsprosjekt i Sykehuset Innlandet for å undersøke om systematisk bruk av sansestimulerende produkter (kulestol, kuledyne, vest) kan redusere pasientenes følelse av fysisk og psykisk uro. Konklusjonen er at pasienter, pårørende og ansatte er overveiende positive til disse tiltakene, 32